Zaire
Hovedstad: Kinshasa
Sjølstendighet: 1960 (Belgia)
Politisk system: Presidentstyre
Flateinnhold: 2 345 409 km²
Folkemengde i 1973: 23 563 000
Årlig vekst i folkemengden 1970-73: 2,8 %
Jordbruksareal pr. innbygger: 21,8 da
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973: 147 $
Årlig vekst i NP pr. innb. 1970-74: 3,2 %
Inflasjonsrate i 1975: 28 %
Eksportensidighet: Kopper, 58,7 %
Viktigste handelspartner 1970: i-land 79,4 %
Energibruk pr. innbygger: Meget lav, 92 kke
Del av befolkningen bosatt i storbyer: 6,4 %
Lese- og skrivekyndighet: 15-20 %
Dagsaviser, opplag pr. 1000 innb., 1972: 9
Militærutgifter pr. innb., 1972: 5,42 $
Forklaringer og fotnoter står foran i hvert bind

Zaire har naturlige forutsetninger for å være en afrikansk stormakt. Landet er rikt på ressurser og ligger strategisk plassert sentralt på kontinentet. Men Zaires utvikling, eller mangel på utvikling, er et av de styggeste eksempler på hva imperialisme og kolonialisme har betydd i Afrika.

Eldre historie
 Nord og sør for den tette regnskogen som dekket det meste av Zaires sentrale deler, oppsto flere statsdannelser fra 1300-tallet av og fram til siste del av 1800-tallet. Kongoriket var eldst og besto inntil 1665, da Portugal gikk til militær aksjon for å få rett til å lete etter malm. Krigen førte til at Kongoriket ble splittet. På 1500-tallet oppsto rikene Luba og Lunda i sør, og i begynnelsen av det følgende århundret dannet lederen for Bakuba-folket Kubariket. Staten Bayeke/Msiri ble grunnlagt i dagens Shaba-provins så sent som rundt 1870, og i nord var to høvdingdømmer kommet til rundt midten av 1800-tallet, Azande og Mangbetu.
Enkelte av disse forholdsvis kortvarige sentraliserte rikene fikk indirekte politisk betydning i Zaire senere: Nasjonalfølelsen blant bakongoene som hadde dannet Kongoriket, kom til uttrykk i det politiske partiet ABAKO. Lederen for dette partiet ble Republikken Kongos første president i 1960. En sønnesønn av Bayekerikets konge Msiri var innenriksminister i utbryterstaten Katanga fra 1960 til 1963. Og i nord brukte de belgiske inntrengerne 20 år på å passivisere motstanden i Azande, noe de ikke greide før rundt 1910.
Slavehandelen rammet Zaire hardt. Fram til forbudet i 1860 dominerte slavehandlere fra Atlanterhavssiden jakten på slaver i innlandet. Etter 1860 økte slavehandelen voldsomt med Zanzibar som utgangspunkt, og i løpet av 30 år kan så mange som fire til fem millioner mennesker ha blitt ført østover som slaver fra Zaire.

Kolonitid
 Ved Berlin-konferansen i 1884 der de europeiske stormaktene delte Afrika mellom seg på kartet, var den belgiske kongen, Leopold II, kommet et stykke på vei i sin private kolonisering av Kongo. På hans vegne hadde den amerikanske journalisten og oppdagelsesreisende Henry Stanley opprettet rundt 40 militære stasjoner og inngått avtaler med en rekke lokale høvdinger i landområdene rundt Kongo-flodens kilder, både med og uten maktbruk.
Berlin-konferansen godkjente kongens krav på Kongo innenfor de grensene Zaire har i dag. Men den krevde at kongen måtte besette området og holde det politisk nøytralt, opprette en administrasjon, hindre slaveri og dessuten heve befolkningens moralske og materielle nivå.
Kongens Kongo ble gjenstand for verre vanstyre enn noe annet område i Afrika i kolonitida. Leopold satset hele sin private formue på kolonien og opprettet selskapet CCCI - Compagnie du Congo pour le Commerce et l'Industrie som gikk i gang med å utnytte landets naturrikdommer, først og fremst kopperutvinning i Katanga.
Produktene fra Kongo måtte omsettes i den industrialiserte verden, og dette krevde transportveier til kysten. Det ble bygd jernbane fra kysten til Kongo-flodens seilbare del. Jernbanebyggingen i Kongo er et av historiens sterkeste eksempler på barbarisk tvangsarbeid.
Vanstyret i Kongo ble i 1890-årene kjent for vestlig opinion, og kongen måtte overlate kolonien til den belgiske staten i 1908. Belgierne valgte å styre kolonien mer etter britisk mønster gjennom såkalt indirekte styre framfor å knytte forbindelsen mer direkte til metropolen slik franskmennene forsøkte.
Et datterselskap av CCCI, Société Généraie, skaffet seg kontroll over 70 prosent av koloniens næringsliv, delvis gjennom sitt eget datterselskap Union Miniére du Haut-Katanga, som hadde hånd om 80 prosent av gruvedriften i landet. Konsesjonene til storselskapene, bl.a. Unilever, omfattet geografisk hele Belgisk Kongo. Belgisk Kongos økonomi ble helt eksportrettet, og gruve- produksjonen var - og er - like mye en del av Europas økonomi som av landets egen. Internasjonale konjunkturer rammer dermed Zaire med full kraft. Depresjonen i 1930-årene og oppsvinget under Korea-krigen er eksempler på det.
Opposisjonen mot kolonimakten kom først til uttrykk gjennom en serie lokale opprør mot tvangsarbeidet. Etter hvert ga motstanden seg utslag i streiker, først og fremst i Katanga. Disse ble uten unntak slått ned med militær makt. Den politiske opposisjonen markerte seg dessuten i religiøse bevegelser, som i andre afrikanske kolonier. Inntil 1954 var all politisk og faglig organisering forbudt for kongoleserne. Befolkningens kunnskapsnivå var lavt og mye av skolevesenet drevet bare av misjonærer.
I 1950 ble Bakongoenes Sammenslutning (ABAKO) dannet. Den var opprinnelig mer av en kulturell bevegelse enn et politisk parti. I 1954 fikk så befolkningen begrensede politiske rettigheter. Og ABAKO ble et politisk parti under ledelse av Kasa Vubu. Mot slutten av 1950-tallet oppsto en rekke politiske organisasjoner, men bare én, Patrice Lumumbas Mouvement Nationale Congolais (MNC), satte nasjonen framfor stammer og regioner.
I 1959 innledet den belgiske regjeringen en ny politikk overfor kolonien, og omtalte for første gang muligheten for demokrati og uavhengighet. Etter valg på nasjonalforsamling ble Belgisk Kongo til Republikken Kongo 30 juni 1960, med Kasa Vubu som president og Patrice Lumumba som statsminister.

Kongo-krisen
Etter få måneder gikk republikken i oppløsning i flere maktsentra. Lumumba ble fengslet. En fredsbevarende FN-styrke var kommet til landet. Belgia hadde intervenert militært. Kongo var førstesidestoff over hele verden og skapte internasjonal krisestemning. Det skulle fortsette slik i flere år.
Gruveselskapene i Kasai og Katanga, Kongos økonomiske nervesentrum, spilte viktige politiske roller. Katanga brøt ut av republikken under ledelse av Moise Tsjombe med militær støtte fra Belgia, og gikk i union med en opprørsregjering i Stanleyville som etter hvert ble anerkjent av Sovjetunionen, Kina og en rekke østeuropeiske land foruten et par afrikanske. I Leopoldville hadde hærsjefen, Joseph-Désiré Mobutu, dannet et midlertidig ministerium.
Etter et fluktforsøk ble Lumumba myrdet. Kasa Vubu dannet en ny regjering. Den gikk i oppløsning kort tid senere, og restene av regjeringen oppløste nasjonalforsamlingen og tok diktatorisk makt. Det var på forhånd oppnådd en fredsavta- le med Tsjombe som innebar at Katanga skulle være en del av Kongo.
Etter at Katanga-spørsmålet var avgjort, brøt det ut et nytt opprør i Kwilu under ledelse av en tidligere minister, i Lumumbas regjering, Pierre Mulele. Dette opprøret hadde et klart radikalt politisk siktemål. Muleles tilhengere dannet en opprørsregjering og erklærte Republikken Kongo i Stanleyville. Den opprettet en Folkets Frigjøringshær og hadde en viss militær framgang.
USA og Belgia grep inn. Amerikanske transportfly førte belgiske fallskjermsoldater til Stanleyville for å redde byens hvite befolkning. Og med fortsatt militær støtte fra Belgia og USA lyktes det sentralregjeringen å slå ned opprøret. Deretter ble det skrevet ut nyvalg, men det viste seg vanskelig å få dannet en regjering. De væpne- te styrkene under ledelse av Mobutu tok makten i november 1965.

Politikk
Siden begynnelsen av 1970-tallet har studentene vært en sentral motstandsgruppe i Zaire. Mobutu har gjentatte ganger satt hæren inn mot demonstrerende studenter, fengslet studentledere og tvangsinnrullert studenter i hæren. Studentenes organisasjon er oppløst, og landets tre uavhengige universiteter ble stengt i 1971 for så å bli slått sammen til ett statlig universitet, alt på bakgrunn av studenturoligheter.
Den politiske opposisjonen mot Mobutus regime drives vesentlig fra Brussel, der flere eksilgrupper har gått sammen om å danne organisasjonen Zaire-komiteen. Denne organisasjonen formidler informasjon om forfølgelse og overgrep i Zaire og om innenrikspolitisk utvikling i landet for øvrig. Det var Zaire-komiteen som i 1979 brakte informasjon om et forsøk på militær maktovertakelse i Zaire, opplysninger som ikke kom fram andre steder. Zaire-komiteen har ellers begrenset politisk gjennomslagskraft.
For Mobutu har flere forskjellige separatistbevegelser skapt atskillig større problemer i tida etter 1965. Den som har gjort seg sterkest gjeldende, er Nasjonalfronten for frigjøring av Kongo (Front National pour la Liberation du Congo, FLNC), som ble dannet av Katanga-gendarmene da Tsjombe gikk i eksil etter Katanga-opprøret sluttet i l963.
Da Mobutu tok makten første gang, samarbeidet han nært med en gruppe forretningsmenn og vestvennlige teknokrater som gikk under navnet Binzagruppen. Og fram til rundt 1970 hadde Mobutus nærmeste medarbeidere nær tilknytning til dette miljøet. Mobutu dannet partiet Mouvement Populaire de la Revolution (MPR- Folkets revolusjonære bevegelse) som ble landets eneste tillatte. Fra dette partiet hentet Mobutu etter hvert den lille kretsen av medarbeidere som han så har støttet seg til.
I 1970 lot Mobutu seg velge til president for en sjuårsperiode i direkte valg. Han innledet "mobutismen" - en politisk lederideologi med sterke innslag av persondyrking og religiøst preget propaganda, der det åndelige gudsidealet er erstattet med landsfaderen. I 1971 tok han navnet Mobutu Sese Seko og innledet en omfattende kampanje mot importerte kulturformer. Den demokratiske folkerepublikken Kongo ble til Zaire i 1972, og hovedstaden fikk navnet Kinshasa.
Fra 1973 foregikk en omfattende zairianiserings-kampanje også i den økonomiske sektoren. Bare zairere skulle heretter få drive jordbruk og detaljhandel. Men selskapet Unilever beholdt sine plantasjer ubeskåret. Mobutu nasjonaliserte industribedrifter, enkelte mindre gruver og bensinomsetningen.
Tiltakene var radikale bare i navnet. Det var det zairske borgerskapet og det politiske ledersjiktet som tjente på dem. Venstredreiningen i zairsk politikk etter 1973 var utelukkende retorisk.

Utenrikspolitikk
Zaire er Vestens og særlig USAs viktigste bruhode i Afrika. Dette skyldes ikke bare store forekomster av råstoffer som er viktige for industrilandene i vest, men også landets strategiske beliggenhet og nabostatene Angolas og Kongo-Brazzavilles orientering østover.
Under krigen i Angola spilte Zaire en sentral rolle ved å kanalisere støtte fra USA til de to bevegelsene som kjempet om makten med Folkebevegelsen for frigjøring av Angola, MPLA.
I 1978 inntok invasjonsstyrker, angivelig fra Angola og støttet av Sovjetunionen, gruvebyen Kolwezi, industrisenteret i Shaba. Bak angrepet sto FNLC, Katanga-gendarmenes geriljaorganisasjon. Et liknende angrep fant sted året før. Aksjonen utviklet seg til en omfattende massakre på sivilbefolkningen, og både svarte og hvite ble myrdet. Frankrike sendte fallskjermsoldater for, som det het, å sikre franskmenn og belgiere som bodde i Kolwezi. Franskmennene sto også bak samordningen av intervensjonen fra senegalesiske og marokkanske soldater til støtte for regjeringen.
Den siste av Shaba-invasjonene førte til at de vestlige landene kom sammen i Paris høsten 1978 etter initiativ fra Frankrike, for å drøfte situasjonen på det afrikanske kontinentet og mulighetene for å sikre sine interesser der. Frankrike ønsket å opprette en interafrikansk sikkerhetsstyrke som skulle trenes og utstyres av de vestlige landene, men bestå av mannskaper fra de vestvennlige afrikanske statene, først og fremst de tidligere franske koloniene.
Planen ble ikke gjennomført, dels fordi Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU) ikke kunne stille seg bak den, men også fordi USA ønsket en annen ordning. USAs linje innebar at vest- maktene sammen vurderer hvert nytt tilfelle av afrikansk konflikt som truer Vesten, og reduserer muligheten for at slike truende konflikter oppstår ved å sprøyte inn økonomiske midler.
Zaire har nære militære, økonomiske og politiske forbindelser både med USA og Frankrike, Storbritannia fører en forsiktigere politikk, men de vesttyske økonomiske interessene i Zaire er svært store. Det beste eksemplet på dette er den store rakettbasen i øst-Zaire som ble drevet av det vesttyske firmaet Otrag i flere år. Dette firmaet fikk fulle rettigheter, også jurisdiksjon over lokalbefolkningen i området rundt utskytningsbasen der Otrags raketter ble utprøvd. Otrag sto altså i samme forhold til Zaires regjering som de store utenlandske selskapene i Kong Leopolds tid. Forsøkene gjaldt såkalte billig-raketter, som skulle kunne skyte opp kommunikasjonssatellitter beregnet på utviklingsland. De var imidlertid mislykte, og basen ble avviklet. Den vesttyske regjeringen var orientert om Otrags virksomhet.
Regjeringen i Zaire har diplomatiske forbindelser med Sovjetunionen, men en rekke avtaler om økonomisk og kulturelt samarbeid mellom de to landene er aldri realisert. Zaire brøt forbindelsene med Øst-Tyskland og Cuba etter Shabainvasjonen i 1977. Med Kina har Zaire hatt utstrakte økonomiske og militære forbindelser, og Mobutu har to ganger besøkt Kina.

Økonomi
Zaire har vært i økonomisk krise siden uavhengigheten. Opprør og uro har gjentatte ganger skapt økonomisk kaos, men fravær av en samlende økonomisk politikk må ta en like stor del av ansvaret for at Zaires statsbudsjett er satt under administrasjon av Det internasjonale pengefondet (IMF). Dette har vært mulig bare ved at Zaires vestlige kreditorer har gitt landet store avskrivningslettelser. Zaires utenlandsgjeld lå i 1979 på over tre milliarder dollar.
Landet er rikt på energikilder med sine vannfall og oljen i havet utenfor kysten. Det er på dette området regjeringen har satset sterkest på planlagt utvikling - og kraftutbyggingsprosjektene skal tjene den energikrevende industrien, først og fremst i gruvedistriktene.
Mineralprodukter fra Zaires gruver utgjør over 70 prosent av landets eksportinntekter og står for over 20 prosent av bruttonasjonalproduktet. Det statlige gruveselskapet Gécamines samarbeider fortsatt nært med Société Générale, det belgiske finansieringsselskapet som har vært dominerende i gruveområdene siden tidlig i kolonitiden. Dessuten har andre store utenlandske selskaper konsesjon på gruvedrift i landet.
Jordbruket har vært forsømt det meste av tiden etter uavhengigheten, til tross for at det sysselsetter over 75 prosent av befolkningen. Mellom 1973 og 1975 falt jordbruksproduksjonen med 29 prosent. Bare om lag én prosent av den dyrkbare jorda i Zaire blir drevet av zairske bønder, for det meste på familiebasis. Kvinnelig arbeidskraft betyr mye i denne sektoren ettersom familiefedrene ofte reiser inn til byområdene for å finne lønnet arbeid. I 1977 opprettet regjeringen for første gang et landbruksdepartement for å styrke denne sektoren.
Faglig virksomhet er ikke tillatt i Zaire. Politi og soldater har utallige ganger vært satt inn under arbeidskonflikter.
CL.
Se også: Lumumba.


Zambia
Hovudstad: Lusaka
Sjølvstende: 1964 (Storbritannia)
Politisk system: Eittpartisystem
Flateinnhald: 752 614 km²
Folkemengd i 1973: 4 635 000
Årleg vekst i folkemengda 1970-73: 3,5 %
Jordbruksareal pr. innbyggjar: 65,4 da
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973: 503 $
Arieg vekst i NP pr. innb. 1970-74: 0,9 %
Inflasjonsrate i 1975: 9,8 %
Sysselsette i primærnæring: 15,2 %
Sysselsette i industri: 11,2 %
Sysselsette i handel og tenesteyting: 20,4 %
Yrkesaktivitet: 28,6 %
Kvinnedel av yrkesaktiv folkesetnad: 29,7 %
Største eksportvaregruppe: Koppar, 91,3 %
Viktigaste handelspartnar 1973: i-land, 84,3 %
Energibruk pr. innbyggjar: Låg, 506 kke
Del av folkesetnaden busett i storbyar: 0 %
Lese- og skrivekunne: 15-20 %
Dagsaviser, opplag pr. 1 000 innb., 1972: 17
Militærutgifter pr. innb., 1973: 11,75 $
Forklaringar og fotnotar står framme i kvart band


Zapata, Emiliano
Zapata (1879?-1919), leder av den radikale bondebevegelsen under den meksikanske revolusjonen, bidro mer enn noen annen til å gi revolusjonen et økonomisk og sosialt innhold. Emiliano Zapata vokste opp i delstaten Morelos, like sør for Mexico City. I årene før revolusjonen hadde de store jordeierne tilegnet seg stadig mer land fra småbønder og fra de arealene som landsbyene rådde over i fellesskap. Dette gjaldt også Zapatas egen landsby, Anenecuilco, som mistet både jord og vann til nærliggende sukkerplantasjer.
Landsbyens tradisjonelle ledere var ute av stand til å hindre tapene, og i 1909 valgte bøndene Zapata til å lede kampen mot plantasjeeierne. Han var da rundt 30 år gammel og kjent som en stolt og fritt-talende mann. Han var verken spesielt fattig eller spesielt velstående, men hadde ry for å være en glimrende hesteoppdretter. Dette hadde brakt ham i kontakt med mange av godseierne i området og gitt ham mulighet til å reise utenfor landsbyen som oppkjøper, trener og selger av hester.
Forhandlinger med jordeierne og myndighetene førte ikke fram; bøndene i Anenecuilco hadde ikke rett til sin egen jord. Våren 1910 organiserte så Zapata en lokal milits og tok over de omstridte arealene. Den politiske og sosiale uroen i landet var nå så stor at makthaverne ikke våget å sette hardt mot hardt. Andre landsbyer i området støttet opp om Zapata og benyttet seg av ham som rådgiver, mekler og dommer i sine egne konflikter om jord og vann.
Ved valget i 1910 stilte den liberale godseieren Francisco Madero som motkandidat til den mangeårige diktatoren Porfirio Diaz. Madero tapte valget, flyktet til USA og organiserte der en motstandsbevegelse mot den aldrende Diaz. Vinteren 1910-1911 kom Madero tilbake til Mexico med støtte fra mange politikere og fra lokale bonde- geriljaer.
Zapata og hans folk valgte å satse på Madero. I I mars 1911 tok de over byen Cuautla, som ga dem kontroll over en av hovedveiene til Mexico City. Like etter gikk Diaz av. Zapata hadde nå en styrke på 5 000 mann og var den ubestridte lederen blant bøndene i Morelos.
Madero ble valgt til president i november 1911. For ham var revolusjonen avsluttet i og med den rent politiske omveltningen. Men Zapatas tilhengere krevde dypere endringer. Landsbyene måtte få tilbake den jorda som var stjålet, og de måtte få garantier mot framtidige overgrep. Inntil det skjedde, nektet Zapata å la sine styrker avvæpne.
Sammen med læreren og ideologen Otilio Montano skrev Zapata et manifest, Ayala-planen, som erklærte at Madero ikke kunne fullføre revolusjonen. Under mottoet "Land og Frihet" organiserte Zapata bondeopprør over hele Morelos. Lokale gods ble overtatt, jorda ble fordelt til småbøndene og jordkomiteer satt opp for å sikre rettferdige avgjørelser i tvistemål. Zapata fikk også opprettet Mexicos første kredittinstitusjon for bønder.
Den mexikanske revolusjonen varte i nærmere ti år, med rolige perioder og med intense kamper, med lokale opprør og med nasjonale omveltninger. President Madero ble drept i 1913. Hans etterfølger, general Huerta, ble i sin tur tvunget i eksil året etterpå av Venustiano Carranza som mer representerte det liberale borgerskapet.
I oktober 1914 ble det arrangert et samlingsmøte for alle de revolusjonære gruppene i Aguascalientes. Her gikk Zapata sammen med en annen folkelig revolusjonshelt, Pancho Villa, som hadde sine styrker i det nordlige Mexico. De hadde et flertall blant delegatene og pekte ut en ny president som skulle representere en radikal populistisk linje. Carranza aksepterte ikke denne avgjørelsen, og det brøt ut krig mellom carrancistene og Zapatas og Villas tilhengere.
Konflikten mellom Carranza, som sto for en moderat, borgerlig politikk, og den revolusjonære bondebevegelsen varte i flere år. Zapata selv ble lurt i bakhold og skutt ned 10 oktober 1919. Fra da av var den væpnede kampen om revolusjonens retning stort sett over. Men den politikken Zapata sto for, har hatt innflytelse i Mexico i alle senere år, selv om det er Maderos og Carranzas etterfølgere som har sittet med makten. Utdeling av land til landsbyfellesskap har skjedd i betydelig grad, spesielt i 30-årene under president Cardenas.
Dagens Mexico er dominert av et storborgerskap uten sympati for jordreform og sosial utjevning. Men Zapatas offisielle plass som revolusjonær helt og bidragsyter til den nye meksikanske nasjonen har dette borgerskapet ikke våget å rokke ved.
T.Hø.
Se også: Mexico.


Zetkin, Clara
Zetkin (1857-1933), tysk sosialdemokrat, seinare kommunist. Clara Zetkin var ein av dei mest framståande i den tyske og den internasjonale sosialistiske kvinnerørsla og var medlem av den tyske Riksdagen for kommunistane 1920-33.
Zetkin fekk lærarinneutdanning på eit av dei fyrste tyske seminara for kvinner i Leipzig i Sachsen. Seminaret var sett i gang og drive av dei som grunnla den borgarlege kvinnerørsla i Tyskland: Augusta Schmidt og Louise Otto-Peters (sjå art. Otto-Peters). I Leipzig kom Zetkin i kontakt med den unge tyske arbeidarrørsla. Under "Sosialistlova" 1878-90, ei unntakslov retta mot dei tyske sosialdemokratane, budde Zetkin mest i utlandet, m.a. i Sveits og Frankrike.
Zetkin var både praktisk organisator og teoretikar. Gjennom ei mengd artiklar, talar og pamflettar leverte ho det største tilskotet til den klassiske marxistiske kvinneteorien etter Marx, Engels og Bebel. På skipingskongressen til Andre Internasjonale i Paris i 1889 heldt Zetkin ein stor tale der ho argumenterte for at ein måtte sjå kampen for kvinnefrigjeringa som ein del av klassekampen. Ho gjekk sterkt imot forslaga som ofte kom opp om å forby yrkesarbeid for kvinner.
Kvinnefrigjeringa er fyrst og fremst eit økonomisk spørsmål, hevda Zetkin. Det er avgjerande for kvinnene at dei er økonomisk uavhengige, sjølv om sjølvstendig yrkesarbeid for kvinner særleg kjem "kupongklipparane" til gode, og ikkje arbeidarhuslydane. Nettopp difor kan ein ikkje få verkeleg kvinnefrigjering før sosialismen er innført. "Utan proletariatets revolusjonære klassekamp, inga verkeleg kvinnefrigjering."
Zetkin arbeidde heile livet for å mobilisere arbeidarkvinnene på dette grunnlaget: "Utan at kvinnene er med i klassekampen, vert det inga øydelegging av kapitalismen, inga sosialistisk nyskaping." Det var naudsynt å mobilisere arbeidarkvinnene for å vinne klassekampen, men for Zetkin var kvinnefrigjeringa viktig også i seg sjølv.
Zetkin stod fremst i arbeidet med å byggje opp den tyske sosialdemokratiske kvinnerørsla - ei av dei sterkaste i verda. I åra 1891-1917 redigerte ho kvinnebladet til det tyske sosialdemokratiske partiet (SPD), Die Gleichheit, som i 1913 nådde eit opplag på 112 000. I 1907 vart Die Gleichheit organ for den unge internasjonale sosialistiske kvinnerørsla, og Zetkin vart sekretær der. På ein kvinnekonferanse i København i 1910 vart det vedteke å gjere 8 mars til internasjonal kvinnedag etter forslag frå Zetkin (sjå art. Åttande mars). Dagen vart førebels brukt til å kjempe for kvinnerøysteretten. Zetkin prioriterte røysterettskampen høgt, og gjekk hardt ut mot dei sosialistpartia som ikkje i praksis heldt fast på det prinsipielle kravet om allmenn røysterett for menn og kvinner.
Zetkin avviste tvert alt samarbeid med den borgarlege kvinnerørsla. Ho ville overtyde arbeidarkvinnene om at dei var best tente med å stå saman med mennene i deira eiga klasse. Talane og artiklane hennar var like ofte retta til dei mannlege arbeidarane og sosialistane for å få dei til å forstå at dei ikkje måtte skuve kvinnene frå seg. Mange av dei gjorde faktisk det - fordi dei var fordomsfulle og redde for konkurranse. I si eiga klasseinteresse burde mennene kjempe med kvin- nene, mot kapitalistane, meinte Zetkin.
Oppmoda av Lenin utarbeidde Zetkin forslag til "Retningslinjer for den kommunistiske kvinnerørsla". Hovudstandpunktet hennar var at menn og kvinner burde organiserast i same foreiningar i fagrørsle og parti der det var mogleg. Men samstundes måtte partiet skipe særlege organ, kvinneblad og -konferansar, som kunne take opp arbeidet mellom kvinnene med utgangspunkt i deira spesielle situasjon.
Zetkin høyrde til venstrefløya i det tyske sosialdemokratiet. I 1890-åra var ho med i åtaka på revisjonismen innan partiet saman med m.a. Rosa Luxemburg, Franz Mehring og Karl Liebknecht. Ho kritiserte den aukande militarismen fram mot fyrste verdskrigen og brukte m.a. Die Gleichheit til åtak på SPD, som stødde krigsløyvingane. På grunn av dette måtte ho slutte som redaktør i bladet.
Zetkin høyrde til Spartakusgruppa og var medarbeidar i bladet deira, Spartakusbriefe (sjå art. Spartakusforbundet). Saman med dei andre spartakistane gjekk ho inn i det nye uavhengige sosialdemokratiet (USPD), men braut ut då det tyske kommunistpartiet (KPD) vart skipa ved årsskiftet 1918-19. Zetkin var medlem i sentralkomiteen i KPD frå 1919 til ho døydde, med berre eitt avbrot. Ho var fyrstekandidat for kommunistane ved det fyrste riksdagsvalet i 1920 og representerte partiet i den tyske riksdagen 1920-23. I 1919 starta ho kvinnebladet til KPD, Die Kommunistin.
Zetkin budde i Sovjetunionen i lange periodar. Ho var svært lojal mot Sovjetunionen, det sovjetiske kommunistpartiet (SUKP) og Komintern. 1921-33 var Zetkin medlem av eksekutivkomiteen og presidiet i Komintern. I tida 1924-33 var ho president for den internasjonale organisasjonen Raud Hjelp. Zetkin var ei av dei fremste kvinnene i den internasjonale kommunistiske kvinnerørsla. Frå 1921 leia ho det vesteuropeiske kvinnesekretariatet til Komintern frå Berlin. Då det vart oppløyst, vart ho vald til leiar for det SUKP-dominerte internasjonale kvinnesekretariatet i Moskva.
Men på nokre punkt veik ho av frå linja til SUKP og Komintern. Såleis gjekk ho - saman med Paul Levi - ei tid ut av sentralkomiteen i KPD i protest mot den linja Komintern førte overfor det italienske sosialistpartiet (sjå art. Komintern). På viktige punkt heldt ho fast på det synet Rosa Luxemburg og den opphavlege tyske venstrefløya hadde hatt på tilhøvet masse-parti (sjå art. Luxemburg).
I ettertida er Zetkin mest kjend for kvinnepolitikken. Men ho var også svært oppteken av kulturpolitikk og skulepolitikk. Ho utarbeidde t.d. nokre av dei fyrste forslaga til ein sosialistisk pedagogikk i SPD. Det fanst likevel emne ho ikkje gjekk inn på: Ettersom kvinneteorien hennar var noko økonomistisk, tok ho ikkje opp spørsmål om seksualitet. I motsetnad til Aleksandra Kollontaj (sjå art. Kollontaj) gjekk ho inn for monogamiet, var imot fri abort og - som mange andre sosialistar i samtida - også prevensjon.
Som eit teikn på heider vart urna etter Zetkin sett inn i Kremlmuren.
D.D.
Sjå også: Kvinnebevegelsen, Sosialisme og kvinnefrigjering. Litteratur: C. Zetkin: Arbejderkvinder i alle lande. Et Clara Zetkin-udvalg, København 1974. D. Dahlerup: Socialisme og kvindefrigørelse, Grenå 1973. C. Zetkin: Ausgewählte Reden und Schriften, 1-111, Berlin 1957-60. C. Zetkin: Zur Geschichte der proletarischen Frauenbewegung Detttschlands, Frankfurt a.M. 1971.


Ziener, Gunhild
Ziener (1868-1937), norsk sosialist og kvinnepolitiker.
1 mars 1895 tok en del kvinner omkring Det norske Arbeiderparti initiativet til en politisk kvinneforening som særlig skulle ha som oppgave å styrke partiets presse. I denne Arbeiderpartiets Kvindeforening ble Gunhild Ziener kasserer. I årene etter markerte hun seg både innad i foreningen og utad som en mye brukt agitator. Hun ivret sterkt for en sammenslåing av fagforeninger og politiske foreninger, og ble da også valgt til Arbeiderpartiets Kvindeforbunds første formann i 1901.
Gunhild Ziener var vel det som gjerne betegnes som "et typisk organisasjonsmenneske". Hun var med og bygde opp arbeiderkvinnebevegelsen fra en famlende start med noen få foreninger i Kristiania til en landsomfattende organisasjon, og hun holdt en lang rekke foredrag rundt om i landet der hun agiterte for organisasjonstanken. I 1908 var hun med i komiteen som utarbeidet planer for et blad utgitt av Arbeiderpartiets Kvindeforbund, og hun var også med i redaksjonskomiteen for Kvinden (Arbeiderkvinden) som bladet het.
Som flere andre tillitskvinner i Arbeiderpartiet kom også Ziener med i kommunalpolitikken, og etter å ha vært med og kjempet fram kvinners rett til å bli valgt til lagrette- og domsmenn, ble hun også brukt til slike verv.
Gunhild Ziener engasjerte seg ikke i de store teoretiske og ideologiske debattene i arbeiderbevegelsen - i alle fall ikke offentlig. Sin gjerning gjorde hun - som Arbeiderkvinden skrev ved hennes død i 1937 - i det jevne og daglige organisasjons- og agitasjonsarbeidet.
V.E.E.
Se også: Arbeiderkvinnen, Arbeiderpartiets Kvindeforbund, Arbeiderpartiets Kvindeforening.


Zimbabwe
Hovedstad: Salisbury
Sjølstendighet: 1965 (Storbritannia)
Politisk system: Parlamentarisk demokrati
Flateinnhold: 390 580 km²
Folkemengde i 1973: 5 900 000
Årlig vekst i folkemengden 1970-73: 3,6 %
Jordbruksareal pr. innbygger: 11,3 da
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973: 406 $
Årlig vekst i NP pr. innb. 1970-74: 4,3 %
Energibruk pr. innbygger: Lav, 716 kke
Lese- og skrivekyndighet: 25-30 %
Dagsaviser, opplag pr. 1 000 innb., 1972: 15
Spedbarnsdødelighet: 1,98 %
Døde i trafikkulykker pr. 100 000 innb.: 55,0
Sjølmordsrate (Drepte pr. 100 000 innb.): 12,2
Mordrate (Drepte pr. 100 000 innb.): 4,6
Militærutgifter pr. innb., 1972: 5,69 $
Forklaringer og fotnoter står foran i hvert bind

Navnet Zimbabwe er hentet fra et stort rike i Afrika i århundrene fram til ca. 1500. Grunnlaget for framveksten av en mektig stat lå både i framgangen i jordbruk og kvegdrift og i den store gulleksporten til kystområdene i Øst-Afrika. De fleste innbyggere hørte til de shona-talende språkgrupper, som hadde kommet nordfra ved begynnelsen av vår tidsregning. Den andre av de store folkegruppene i dag - ndebele-folket - kom sørfra et stykke utpå 1800-tallet.

Settlerkoloni
 Zimbabwe ble kolonisert ved inngangen til 1890-åra, etter at British South Africa Company - ledet av Cecil Rhodes - hadde organisert en militær kampanje nordover for å underlegge seg nye områder med mineralforekomster. De fleste som ble rekruttert som leiesoldater kom fra Sør-Afrika, og deres andel av byttet ble jord og gruverettigheter. Okkupasjonen ble møtt med kraftig motstand fra den afrikanske lokalbefolkningen, og i 1896 fulgte et omfattende opprør fra både ndebele- og shona-folket. Opprøret ble slått ned med britisk og sørafrikansk støtte, og området ble deretter styrt av British South Africa Company fram til 1923. På dette tidspunkt fikk landet "ansvarlig, indre selvstyre", underlagt den britiske kronen. I praksis hadde det hvite mindretallet frie hender, og Storbritannia brøt aldri inn for å hindre undertrykking eller rasediskriminerende lovgivning.
Som en "settlerkoloni", bygd på direkte okkupasjon av jordeiendommer, fikk Zimbabwe mange trekk til felles med Sør-Afrika. Det økonomiske og politiske grunnlaget hvilte helt fram til 1980 på bestemmelsene om jordfordeling og de svartes rolle som lavtlønt arbeidskraft i europeisk-eide gruver, fabrikker, farmer og plantasjer. Lokalbefolkningen ble presset inn i reservater, men omtrent halvparten av all jorda ble registrert som "hvite områder".
Jordloven av 1930 (revidert i 1969) regulerte i detalj hvilke områder som var "europeiske", dvs. der jorda var mest fruktbar og hvor mineralforekomster, byer og transportsentra ligger. (I 1969 var den europeiske del av folketallet under 4 %, dvs. 250 000 av 6 millioner.) Ettersom reservatene ikke kunne sikre afrikanerne et rimelig livsgrunnlag i jordbruket, ble den mannlige befolkningen presset ut i lønnsarbeid. Et omfattende system av regler og tvangstiltak ble i tillegg satt ut i livet for å hindre de afrikanske bøndene å konkurrere med settlerøkonomien. Lovverket og statsapparatet ble bygd opp for å tjene de europeiske interesser, og det var ingen åpning for politisk deltakelse fra afrikansk side. Samtidig med at industrien ble bygd opp, noe som skjedde både med utenlandsk kapital og statlig hjelp, ble de afrikanske industriarbeidernes muligheter for å organisere seg innskrenket.
I 1950-åra var Zimbabwe i føderasjon med Zambia og Malawi, og det var tilløp til enkelte liberale innslag, ikke minst i Garfiels Todds regjeringstid (1953-58). Men økonomisk betydde perioden at det hvite mindretallets makt ble styrket, særlig gjennom framveksten av industrimarkeder i nabolanda og overføring av skattemidler fra koppergruvene i Zambia. I 1963 ble føderasjonen oppløst, samtidig som det mest ytterliggående europeiske parti - Rhodesian Front - overtok hegemoniet innenfor den europeiske befolkningen. Partiets umiddelbare mål var å hindre en "avkolonialisering" etter vanlig modell.
I 1965 kom den ensidige uavhengighetserklæring (UDI), og Ian Smiths ulovlige mindretall styrte deretter landet fram til sist i 1970-åra. Dette styret ble aldri anerkjent av noe annet land, men ble isteden møtt med økonomiske sanksjoner, vedtatt av FNs sikkerhetsråd i 1968. Sanksjonene ble imidlertid omgått både av Mosambik (før 1975), Sør-Afrika og Storbritannia, og førte bl.a. til at sørafrikanske selskaper styrket sin stilling i råvare- og industrisektoren. En rekke nye lover ble også iverksatt for å forsterke et apartheidliknende system.

Forhandlinger og væpnet kamp
 På samme måte som i nabolanda vokste det i l950-åra fram afrikanske nasjonalistbevegelser med selvstyre som mål. På dette tidspunkt var Joshua Nkomo den samlende forgrunnsfigur. Men det viste seg at det europeiske mindretallet ikke var innstilt på forhandlinger, og det var lite støtte å hente for nasjonalistbevegelsen i Storbritannia. Med Rhodesian Fronts valgseier i 1961 ble forhandlingsveien definitivt stengt. Samtidig oppstod det splittelse innenfor nasjonalistbevegelsen, og fra 1964 stod Joshua Nkomo i spissen for Zimbabwe African People's Union (ZAPU), mens Ndabaningi Sithole ledet Zimbabwe African National Union (ZANU) med Robert Mugabe som en nær medarbeider. Bevegelsene ble seinere forbudt, og de aller fleste lederne tilbrakte lange perioder i fengsel.
Etter 1965 ble det klart at bare en væpnet frigjøringskamp kunne føre fram, og utover i 1960-åra fulgte en rekke spredte geriljaaksjoner. Smith-regimet hadde bygd opp et sterkt politi- og militærapparat, og fikk betydelig hjelp av Sør-Afrika for å slå aksjonene ned. Fra britisk side ble det gjort flere forsøk på forhandlinger, og i 1972 var man nær ved et kompromiss som gikk meget langt i retning av å trygge europeernes privilegier. Dette ble bl.a. forhindret ved en omfattende mobilisering fra afrikansk side mot forslaget, og med sine muligheter til å arbeide legalt spilte biskop Abel Muzorewa og hans African National Council en viktig rolle i denne fasen.
I 1972-73 ble det innledet en ny offensiv i frigjøringskampen samtidig som den politiske mobilisering inne i landet ble styrket. Det var særlig ZANU som økte sin virksomhet med støtte i frigjorte områder i Mosambik. Oppslutningen om frigjøringsbevegelsene hadde også sammenheng med at Smith-regimet skjerpet jordlovene ytterligere og iverksatte en terrorpolitikk på landsbygda. Med Mosambiks selvstendighet i 1975 kom frigjøringskampen inn i en ny fase. Det hvite mindretallsregimet ble enda mer isolert og militært presset, samtidig som de økonomiske problemene økte ved at Mosambik sluttet seg til sanksjonene og stengte grensa.
Høsten 1975 ble det avholdt flere toppmøter etter initiativ fra Sør-Afrika og Zambia, men de gav ikke noe resultat. Et nytt britisk-amerikansk forhandlingsutspill tok i 1976 sikte på å redde så mye som mulig av de hvite maktposisjoner, og det ble gjort forberedelser til en ny-kolonialistisk løsning. Foran Genève-konferansen høsten 1976 gikk imidlertid ZAPU og ZANU sammen i Patriotisk Front, og Patriotisk Front oppnådde deretter samlet støtte fra "frontlinjestatene" (Mosambik, Tanzania, Angola, Zambia, Botswana).
Da det viste seg at Smith-regimet heller ikke denne gang gikk med på noen overgang til et reelt flertallsstyre, ble geriljakampen ytterligere forsterket. Stadig større områder på landsbygda ble frigjort av ZANU, samtidig som ZAPU åpnet flere nye fronter, i første rekke med støtte fra Zambia. Med det formål å splitte frigjøringskampen og unngå en radikal omveltning, innledet Ian Smith høsten 1977 forhandlinger med biskop Abel Muzorewa, Ndabaningi Sithole og stamme- høvdingen Jeremiah Chirau. Dette resulterte i en såkalt "indre løsning" våren 1978, fulgt av et velregissert valg, som året etter gjorde Muzorewa til "statsminister".

Valg og nye oppgaver
Heller ikke denne siste ansiktsløftningen førte til internasjonal anerkjennelse. Samtidig vokste den væpnede frigjøringskampen i styrke, og Smith-Muzorewas styre utvidet konflikten ved terrorbombing langt inne i Zambia og Mosambik. På dette tidspunkt så heller ikke den konservative regjering i Storbritannia noen annen mulighet enn en ny forhandlingsrunde med alle parter. Patriotisk Front ble satt under hardt press, også fra frontlinjestatene, og gikk med på at et valg skulle avholdes allerede i februar 1980.
Forut for valget ble ZANU og ZAPUs muligheter til å drive sin kampanje sterkt begrenset, titusenvis av flyktninger nådde ikke hjem til valget, sørafrikanske tropper stod i landet, og store pengebeløp fra Sør-Afrika og vestlige land ble pumpet inn til biskop Muzorewa. Valgresultatet ble imidlertid en utvetydig bekreftelse på oppslutningen om de bevegelser som hadde ledet den langvarige frigjøringskampen, og et tilsvarende sviende nederlag for Muzorewa og hans tilhengere (iberegnet Kristelig Folkeparti, Aftenposten m.fl. i Norge).
Mens det hvite mindretallet var garantert 20 mandater, ble de 80 afrikanske mandatene fordelt slik: ZANU 57, ZAPU 20 og Muzorewas UANC 3. Partene i Patriotisk Front dannet regjering med Robert Mugabe som statsminister, og kunne ta fatt på den neste oppgaven: Å bygge opp et samfunn med rettferdig jordfordeling, nasjonal uavhengighet og muligheter for det svarte flertallet til å bestemme over sin egen framtid. Den historiske arv, avhengigheten av Sør-Afrika og sårene etter en langvarig krig gjør det til en vanskelig oppgave.
T.L.E.
Se også: Apartheid.

Litteratur: E. Maaløe: Zimbabwe: Klassekamp - befrielseskamp, Århus 1978.



Zimmerwald-bevegelsen
Zimmerwald-bevegelsen var en internasjonal bevegelse av antireformistiske sosialister under første verdenskrig. Bevegelsen var oppkalt etter den første internasjonale konferansen av opposisjonelle sosialister i den sveitsiske landsbyen Zimmerwald nær Bern, august 1915.
Etter at verdenskrigens utbrudd hadde ødelagt kontaktene mellom sosialistene i Europa, tok italieneren Morgari i mai 1915 initiativet til en felles konferanse med britiske og franske sosialister. På et møte i Bern, hvor også Lenin var til stede, ble en enig om å invitere så mange internasjonalt innstilte sosialister som mulig.
På den første konferansen i Zimmerwald deltok i alt 38 representanter fra 11 land. Fra Russland møtte 8 delegater, blant dem Lenin og Sinovjev for bolsjevikene, Axelrod og Martov for mensjevikene, dessuten Trotskij. Fra Polen møtte det 4 (blant dem Karl Radek), fra Tyskland 10, fra Italia og Sveits 4, fra Frankrike, Bulgaria, Romania og Nederland 2. Dessuten møtte en svenske og Ture Nerman som representanter for det svenske og det norske ungdomsforbundet.
Istedenfor Lenins radikale erklæring som fordømte et forsvar av det borgerlige fedreland i den imperialistiske krigen, som oppfordret til kamp mot den egne regjering og som gikk inn for å erobre den politiske makt, erklærte Zimmerwald-bevegelsen med 12 mot 9 stemmer at en ikke kunne vedta noen prinsipiell uttalelse. Som et kompromiss ble Trotskijs manifest mot borgfredspolitikken vedtatt, noe også Lenin og andre representanter for venstrefløyen aksepterte.
Trass i kompromisser betydde vedtaket "et mektig skritt framover i retning av et brudd med sjåvinismen og opportunismen" (Lenin). Konferansen nedsatte en komité på fire medlemmer som skulle fortsette samlingsbestrebelsene. Venstrefløyen valgte et byrå, bestående av Lenin, Radek og Sinovjev, som skulle opprettholde den videre kontakten.
Et år seinere holdt Zimmerwald-bevegelsen sin andre konferanse, i Kienthal (Sveits). På konferansen deltok 43 representanter, blant dem Lenin, Sinovjev, Armand, Martov, Serrati og Radek. Enkelte representanter hevdet at bruddet med den gamle internasjonalen og dens partier måtte være endelig. Flertallet rettet sterk kritikk mot Andre Internasjonale, men tok avstand fra et definitivt brudd. I striden om innkallelsen av det Internasjonale sosialistiske byrå (det sentrale organ for Andre Internasjonale, som hadde sete i Haag), kom en fram til et kompromiss. Et forslag fra venstrefløyen om at arbeiderklassen måtte "rette våpnene mot den felles fiende, de kapitalistiske regjeringer", ble forkastet.
På den tredje konferansen, i Stockholm i 1917, dominerte venstrekreftene. Manifestet oppfordret arbeiderne til å gjennomføre massestreiker for å oppnå fred. Etter den tredje konferansen drev Zimmerwald-komitéen propaganda for bolsjevikene, inntil den ble oppløst i 1919.
Norges sosialdemokratiske ungdomsforbund (NSU) var indirekte representert på den første konferansen. Informasjonene en fikk derfra var imidlertid utilstrekkelige. Nerman informerte riktignok Aleksandra Kollontaj i Kristiania, men rapportene til NSU var ufullkomne. To måneder etter konferansens avslutning hadde verken NSU eller Arbeiderpartiet fått meldinger fra Zimmerwald-konferansens byrå. i Norge ble idéene fra Zimmerwald spredt fra NSU og dets organ, Klassekampen. Arbeiderpartiet inntok til å begynne med en positiv holdning og offentliggjorde, i motsetning til det danske og svenske sosialdemokratiet, fyldige rapporter både fra konferansen og manifestet, men forholdet ble seinere mer distansert.
Først i 1916 sluttet Arbeiderpartiets landsstyre seg til Zimmerwald-konferansens prinsipper, men ville samtidig delta på en planlagt konferanse i Haag i regi av Andre Internasjonale. Heller ikke NSUs holdning var helt entydig. I 1916 sluttet NSU-styret seg "offisielt og definitivt" til kommisjonen, men opprettet ikke offisielle kontakter. På konferansen i Kienthal deltok ingen norsk representant, men Klassekampen erklærte at NSU var innforstått med vedtakene. Avisa spredte i den følgende tida ideene fra Zimmerwald-venstre i Norge.
Konferansene i Zimmerwald, Kienthal og Stockholm besto av mindretallsgrupper. Selv om det dreide seg om små og foreløpig ubetydelige grupper, så bidro de i en periode med klassesamarbeid og borgfred fra Andre lnternasjonales side, til å opprettholde tanken om en internasjonal arbeiderbevegelse, som ikke ble integrert i de borgerlig-imperialistiske statene. Dermed pekte de ut veien mot en rekonstruksjon av arbeiderbevegelsen på klassekampens grunn etter verdenskrigen. Zimmerwald-bevegelsen er derfor seinere blitt framstilt som en forløper for Den kommunistiske Internasjonale (Komintern).
Ved siden av Zimmerwald-konferansene ble det holdt flere andre sosialistiske internasjonale konferanser under verdenskrigen. Clara Zetkin ledet et møte av Det internasjonale kvinnesekretariatet, og den sveitsiske ungdomssekretæren W. Münzenberg organiserte en sosialistisk ungdoms-internasjonale (1915).
E.Lo.
Se også: Amsterdam-internasjonalen, Andre Internasjonale, Komintern.

Litteratur: H. Lademacher: Die Zimmerwalder Bewegung, Haag 1967. A. Reisberg: Lenin und die Zimmerwalder Bewegung, 1966.