Yrkeshygienisk grenseverdi
Se Yrkesskade og yrkessykdom.


Yrkeskombinasjon
Ein person kan seiast å ha ein yrkeskombinasjon når ho/han i ein årssyklus skaffar seg inntekter eller livnærer seg ved arbeidsinnsats i meir enn ei næringsgrein. Døme på yrkeskombinasjonar kan vere jordbruk-fiske, industriarbeid-jordbruk, kontorarbeid-kioskdrift. Det er tvilsamt om trygd-deltidsarbeid kan kallast yrkeskombinasjon. Det å ha to ulike jobbar i same næringsgrein (t.d. lærar med ekstrajobb i kveldsundervising) fell klårt utanfor den definisjonen som er nytta her.
Ikkje alle komponentar i yrkeskombinasjonen treng å resultere i kontantinntekter. Mannfolk driv ofte tidkrevande fiske og jordbruk for eige konsum ved sida av ordinært arbeid. Kvinnfolk produserer likeeins ofte matvarer og klede for hushaldet ved sida av deltaking i lønsarbeid. I den grad slike aktivitetar fører til ein betydeleg reduksjon av kontantutlegga for hushaldet, vil dei kunne seiast å gå inn som komponentar i yrkeskombinasjon vil ikkje alltid bli oppgjevne i sjølvmeldinga.
Det å kombinere yrke kan ein best forstå som syklisk aktivitet, det er t.d. sjeldan ein treffer ein industriarbeidar som driv fast frisørverksemd på kveldstid (observert på Sunnmøre). Det vanlege mønsteret er at ein t.d. i løpet av eit år tek del i ei rekkje sesongavhengige aktivitetar (t.d. vårfiske, onne-arbeid, haustjakt, snøbrøyting), eller at ein i ein kort periode i livet har fleire jobbar, ofte for å finansiere eller reise eigen familiebustad.
Innafor økonomisk og regional politikk og planlegging har ein tradisjonelt operert ut frå eit datagrunnlag som ikkje fangar opp yrkeskombinasjon som fenomen. Kvar einskild person blir klassifisert ut frå "viktigste kilde til livsopphold", og i planlegginga av arbeidsplassar tek ein det for opplagt at folk ønskjer heilårs heiltidsarbeid i eitt og same yrke. Kritikken av denne forma for analyse og planlegging starta for alvor med boka "Hva skjer i Nord-Norge" av Ottar Brox (1966). Brox argumenterte her for ei planleggingsform som skulle ta utgangspunkt i måten folk innretta seg på, og ei planlegging av nye tiltak i forlenginga av den tradisjonelle økonomien og busettingsmønsteret. Eit sentralt poeng i denne kritikken var påpeikinga av at ein betydeleg del av bygdefolk i Nord-Noreg kombinerte jordbruk og fiske.
Yrkeskombinasjonen jordbruk-fiske var tidlegare sjølve fundamentet i arbeidslivet i kyst-Noreg. Jordbruk blir no i høgare grad kombinert med industri- og servicearbeid, og nye yrkeskombinasjonar ser ut til å gjere seg gjeldande i byane.
Vi manglar likevel framleis datagrunnlag for å kunne seie noko om utbreiinga av yrkeskombinasjonar i samfunnet i dag, noko som stadig er ei hindring for ei betre økonomisk og regional planlegging. Det vi veit, er at ca. to tredelar av jordbrukarane og om lag halvparten av fiskarane, har inntekter frå andre næringar.
Motivet for å ha fleire yrke må sjåast i samanheng med ønskjet om å bu der ein høyrer til. Dersom ein vel å bu på heimstaden, kan det ofte vere uråd å brødfø seg ved yrkesspesialisering. Garden kan vere for liten, fisket for sesongprega, kundegrunnlaget for dårleg osv. Desse ulempene kan ein kompensere for ved å drive ei fleirsidig ressurs- og marknadsutnytting. Yrkeskombinasjonar er eit viktig virkemiddel for å halde oppe eit desentralisert busettingsmønster. Sideverknadene er positive: Betre utnytting av naturressursar, fleksibilitet, avveksling i arbeidssituasjonen og oppdemming mot aukande profesjonalisering.
N.Aa.

. Sjå også: Arbeid, Arbeiderbonde, Avfolking,Deltidsarbeid, Dobbeltarbeid, Kjønnsbestemt arbeidsdeling.


Yrkesskade og yrkessykdom
Yrkesskade og yrkessykdom er medisinske tilstander som har direkte sammenheng med forhold i arbeidsmiljøet. Yrkesskade oppstår ved arbeidsulykke. Yrkessykdom oppstår ved kortere eller lengre påvirkning av fysiske, kjemiske eller andre faktorer. Yrkessykdom er likestilt med yrkesskade mht. folketrygdens ytelser. Idet følgende gjøres det bl.a. rede for definisjoner av yrkesskade og yrkessykdom, forekomst i norsk arbeidsliv, trygdeytelser og forebygging.

Yrkesskade.
Yrkesskade er legemsskade eller sykdom forårsaket av arbeidsulykke. En arbeidsulykke er en plutselig, uventet hendelse på arbeidsplassen i arbeidstiden. For vernepliktige militærpersoner og sivilarbeidere regnes arbeidstiden (tjenestetiden) sammenhengende fra tiltredelse til dimittering. Tilsvarende gjelder for flypersonell og sjøfolk.
En ulykke er en hendelse eller et uhell. Den ligger utenfor det som vanligvis hender under arbeid. Uhellet kan også ha skjedd i forbindelse med gjøremål på arbeidsplassen som ikke direkte har noe med den enkeltes jobb å gjøre.
Skader påført ved ulykke under reise til og fra arbeidsstedet regnes vanligvis ikke som yrkesskade. Unntak er når den skadde har vært på vei fra arbeidsstedet til et annet sted der arbeid skal utføres. For en sjåfør vil bilen og veien være arbeidsplassen - for en veiarbeider er veien arbeidsplassen. Det er folketrygdens bestemmelser som definerer yrkesskade på denne måten.
Direktoratet for arbeidstilsynet offentliggjør årlig yrkesskadestatistikk. I denne statistikken er yrkessykdommer i mindretall, slik at det først og fremst er en skadestatistikk. Statistikken omfatter tilstander som har medført minst 11 sykefraværsdager eller har fått dødelig utgang. Sysselsatte i fiske, fangst og sjøfart, skoleelever, studenter og selvstendig næringsdrivende er ikke medregnet i denne statistikken. Fra 1971 til 1976 har det vært en sikker nedgang i antall registrerte yrkesskader per år (se figur). Nedgangen fortsatte ikke i 1977. Når det gjelder dødsulykker, er det ikke tale om noen klar tendens. I 1977 ble det registrert 17 050 yrkesskader med sykefravær på 11 dager eller mer og 44 dødsfall pga. yrkesskade. Yrkesskader i Norge 1971-77. Yrkesskader .. Dødsfall. 
	1971	21 600	73
	1972	21 004	75
	1973  18 868 66
	1974	18 184	63
	1975	17 870	67
	1976	16 691	80
	1977	17 050	44
Størst skadehyppighet hadde i 1977 arbeidstakere i skogbruket med 62 skader per 1 000 årsverk. Bryting og utvinning av malm ga 42 skader per 1000 årsverk. Offentlig administrasjon lå meget lavt med bare 1 skade per 1 000 årsverk.
Det offisielle yrkesskadestatistikken er ikke dekkende. Ikke alle tilfeller av yrkesskader blir registrert. Det virkelige antall yrkesskader er høyere enn statistikken viser. Dessuten skjer det hvert år et større antall, kanskje så mye som 50 000, yrkesskader med kortere eller intet sykefravær (0-10 dager).
Astor Reigstad fant ved sin undersøkelse av yrkesskader i Oslo at mandag og torsdag var de ukedagene som hadde flest skader. Skadehyppigheten var størst kl. 10-11 om formiddagen og kl. 14-15 om ettermiddagen. Personer under 30 år hadde overhyppighet av yrkesskader.


Yrkessykdom

Yrkessykdom er noe annet enn yrkesskade ved arbeidsulykke. Yrkessykdom defineres som en sykdom som med sikkerhet eller overveiende sannsynlighet er fremkalt alene eller hovedsakelig av faktorer i arbeidsmiljøet. Årsaken(e) til sykdommen, skal være kjent og påvisbar i arbeidsmiljøet. Årsakssammenhengen må kunne dokumenteres. En rekke sykdommer svarer til denne definisjonen av yrkessykdom. Visse klima- og epidemiske sykdommer er også likestilt med yrkesskade mht. folketrygdens ytelser ved yrkesskade. Liste over yrkessykdommer:

1. Sykdommer som skyldes forgiftning eller annen kjemisk påvirkning.

2. Allergiske og idiosynkratiske hud- og lungesykdommer.

3. Sykdommer som skyldes strålingsenergi.

4. Nedsatt hørsel som skyldes larm fra maskiner, verktøy, prosesser og annet.

5. Lungesykdommer som skyldes påvirkning av finfordelte stoffer.

6. Følgende sykdommer i armene: arthrose, periarthrose, epicondylose, synoviose i slimpose eller seneskjede og Raynauds traumatiske vasospastiske sykdom, når vedkommende sykdom er framkalt av vibrasjoner overført fra pressluftverktøy, bankehammere o.l.

7. Sykdommer som skyldes endringer av barometertrykket (dekompresjonssykdom) under visse arbeidsforhold som hos dykkere, flygere og andre.

8. Sykdommer som skyldes smitte: a) under arbeid i laboratorium hvor en arbeider med vedkommende smittestoff. b) under arbeid i medisinske institusjoner, barneheim, aldersheim o.l. eller under yrkesmessig inspeksjon, pleie eller transport av syke når det gjelder følgende sykdommer: tuberkulose, poliomyelitt med lammelser, difteri, tyfoidfeber, paratyfus A, smittsomgulsott, mononucleosis infectiosa, andre smittsomme sykdommer når den yrkesskadede har fått komplikasjon fra hjerne og/eller ryggmargen, hjertet, nyrer eller ledd, serumhepatitt, paratyfus fl, andre salmonelloser og dysenteri når sykdommen etterfølges av en langvarig eller konstant smittebærertilstand. c) under arbeid med dyr eller planter som lider av en infeksjon framkalt av vedkommende smittestoff, eller under arbeid med dyre-eller plante- produkter som er infisert med smittestoffet.

9. Sykdommer etter vaksinasjon som har samband med yrket.

Liste over klimasykdommer og epidemiske sykdommer: Følger av kulde og lav temperatur under arbeid i ishavsstrøk.

1. Følger av kulde og lav temperatur under arbeid i ishavsstrøk.

2. Følger av sterk varme og sol under arbeid i tropisk eller subtropiske strøk.

3. Karantenesykdommer: Cholera asiatiea (kolera), febris flava (gul feber), pestis (pest), variola (kopper).

4. Malaria.

Direktoratet for arbeidstilsynet fører også statistikk over meldte nye tilfeller av yrkessykdom. Men dette meldesystemet, der leger skal melde inn nye yrkes-sykdomstilfeller, fungerer langt fra tilfredsstillende. I praksis har vi ikke noen offisiell statistikk som gir noe dekkende bilde av forekomsten av nye tilfeller av yrkessykdom. Men ulike vitenskapelige undersøkelser kan gi oss et bilde av utbredelsen av godkjente yrkessykdommer blant norske arbeidstakere.
Bedriftshelsetjenesten for en gruppe bedrifter i Nord-Trøndelag fant i 1978 nedsatt hørsel pga. larm hos 18 % av de undersøkte arbeidstakere. Men det var naturligvis ikke bare larm på arbeidsplassen som hadde vært årsak til hørselsnedsettelse. En undersøkelse publisert i 1978 viste at det ved Norsk Hydros fabrikker stadig opptrådte nye tilfeller av klorgassforgiftning. En undersøkelse blant spinnsalarbeiderne ved Borregaards rayonullfabrikk viste at sykdom pga. gassforurensning i arbeidsatmosfæren hadde forekommet forholdsvis ofte. Bare en mindre del av disse tilfellene av yrkessykdom var meldt til Arbeidstilsynet. På tre verkstedindustribedrifter i østlandsområdet ble det gjennomført en undersøkelse av sykefravær og yrkesskader. I rapporten het det "at så godt som alle vi intervjuet og snakket med blant sveiserne hadde vært røykforgiftet minst én gang (ofte flere), og mange av disse hadde ikke meldt dette til legekontoret. Det samme gjaldt sveiseblink."
På en plastfabrikk i en utkantkomune hadde flere av de ansatte fått utslett pga. kjemiske stoffer på arbeidsplassen. Som en effekt av mange års forurensning ble det for få år siden påvist klar oversykelighet av visse former for kreft blant Falconbridge-arbeidere.
En har grunnlag for å anta at det i norsk arbeidsliv opptrer et ikke ubetydelig antall nye tilfeller av yrkessykdom årlig. Men på den andre siden spiller nok andre sykdomsgrupper (som hjerte-/karsykdommer og fordøyelsesykdommer) en større rolle for norske arbeidstakeres helst enn de godkjente yrkessykdommer.
Yrkessykdom er likestilt med yrkesskade mht. folketrygdens ytelser. Rett til folketrygdens ytelser ved yrkesskade har bl.a. arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende som har tegnet frivillig trygd, skoleelever, studenter og vernepliktige. Ved yrkesskade skal legehjelpen være gratis, og det ytes full godtgjøring fra folketrygden for utgifter til fysikalsk behandling. Forbindingssaker og medisiner. Ved sykefravær pga. yrkesskade ytes sykepenger i samsvar med folketrygdens sykepengeordning. Ved behov for attføring etter yrkesskade, ytes attføringshjelp; attføringspenger ytes etter tilsvarende gunstige regler som for uførepensjon ved yrkesskade.
Ved uførhet etter yrkesskade kan det ytes grunnstønad og hjelpestønad. Men hjelpestønad kan ytes etter litt gunstigere regler enn ved uførhet av annen årsak enn yrkesskade. Uførepensjon ved varig uførhet etter yrkesskade ytes etter gunstigere regler enn ved uførhet av annen årsak. Uførepensjonen utmåles etter graden av ervervsmessig uførhet (redusert evne til å greie inntektsgivende arbeid).
Dersom yrkesskade fører til varig og betydelig medisinsk uførhet (tort og svie), kan dette gi rett til yrkesskadeerstatning. Eksempler på medisinsk uførhet er stygge arr i ansiktet, tap av en nyre, tapt syn på ett øye - tilstander som er hemmende, men som ikke nødvendigvis vil gi ervervsmessig uførhet. I noen tilfeller vil den yrkesskadde ha rett til både uførepensjon og yrkesskadeerstatning, i andre tilfeller en av delene.


Belastningssykdommer
I dagligtalen brukes ofte ordene yrkesskade og yrkessykdom også om andre tilstander enn de som her er nevnt, f.eks. om yrkesbetinget belastningssykdom, om psykisk og psykosomatisk sykdom som har mer eller mindre sammenheng med arbeidsmiljøet. Folketrygdens bestemmelser godtar ikke disse andre typer tilstander på like fot med yrkesskade og yrkessykdom, og folketrygdens ytelser ved yrkesskade gis ikke til f.eks. yrkesbetinget belastningssykdom (unntatt i meget spesielle tilfeller).
At disse andre typer tilstander ikke er likestilt med yrkesskade i folketrygden, betyr likevel ikke at tilstandene ikke er viktige for dem som rammes av dem. Når det gjelder yrkesbetingede belastningssykdommer, psykiske og psykosomatiske sykdommer, er det i det enkelte tilfelle langt vanskeligere å påvise sikker og avgjørende årsakssammenheng med arbeidsmiljøet, enn det er med de godkjente yrkessykdommer. Og dette forklarer at tilstandene ikke er godkjent på likefot med yrkesskade og yrkessykdom.
Yrkesbetingede belastningssykdommer spiller en sentral rolle blant norske arbeidstakere. Uheldige ergonomiske forhold er viktige årsaksfaktorer. Fysioterapeutene og ergoterapeutene har en viktig oppgave både mht. forebygging og behandling av denne type tilstander.


Forebyggende arbeid
Siden en vet så mye om årsaksforhold når det gjelder godkjent yrkesskade og yrkessykdom, skulle mulighetene for forebyggende helsearbeid være gode. Her kommer vernearbeidet på arbeidsplassene inn i bildet. Bedriftshelsetjenestens viktigste oppgave er å arbeide med forebyggende tiltak. Gjennom informasjon, inspeksjoner og reaksjoner (pålegg, tvangsmulkt) har Arbeidstilsynet som oppgave å sikre at forebyggende tiltak mot yrkesskade og yrkessykdom blir gjennomført på den enkelte arbeidsplass. Forebyggende helsearbeid på dette området vil i stor grad være avhengig av arbeidstakernes eget engasjement og egen interesse av tiltakene. Her kommer verneombudenes og arbeidsmiljøutvalgets funksjon inn i bildet.
Som et ledd i det forebyggende arbeid mot yrkessykdommer må det gjøres miljøundersøkelser på den enkelte arbeidsplass. Blant undersøkelsene kan nevnes måling av gasser, røyk og støv. Som et hjelpemiddel i dette målearbeidet har en yrkeshygieniske grenseverdier. Et stoffs yrkeshygieniske grenseverdi er den høyeste gjennomsnittlige konsentrasjon av en luftbåren forurensning som de aller fleste mennesker .kan utsettes for hele arbeidsskiftet hver arbeidsdag hele livet gjennom uten påvisbar sykdom. Nå innebærer ikke grenseverdien noen skarp grense mellom det som er helsefarlig og ikke helsefarlig. Det dreier seg om gradvise overganger. En bruker i Norge nå uttrykket administrativ norm i stedet for yrkeshygienisk grenseverdi.
Direktoratet for arbeidstilsynet opplyser at normene er satt ut fra tekniske, økonomiske og medisinske vurderinger. "Selv om normene overholdes er man derfor ikke sikret at helsemessige skader og ulemper ikke kan oppstå." Listen over administrative normer blir stadig revidert i pakt med ny kunnskap om faktorer som kan fremkalle yrkessykdom.
R.Ha.

Se også: Arbeidsmiljø, Arbeidstilsynet, Sykepengeordningen, Uførepensjon.
Litteratur: Direktoratet for arbeidstilsynet: Administrative normer for forurensninger i arbeidsatmosfæren, bestillingsnummer 361.
R. Hanoa: Arbeidslivets sosialmedisin, Oslo 1919. D. Hunter: The diseases of occupations, London 1976.
A. Reigstad: Ulykker i arbeidsmiljøet - en klinisk/epidemiologisk studie, Oslo 1978.


Yrkesutdanning
Yrkesutdanning er opplæring til et yrke og til et sosialt forhold. Vanligvis brukes yrkesutdanning i betydningen å lære et praktisk yrke og for de fleste, et yrke i lønnsarbeid. I tråd med det vil yrkesutdanning her bli brukt om den opplæring som skjer i yrkesskoler, med vekt på yrkesskolen for handverk og industri.
Det finnes i dag flere ulike veger fram til avlagt fagprøve og fagarbeiderstatus: En mulighet er full opplæring i arbeidslivet gjennom lærekontrakt, en annen full opplæring i skole (grunnkurs, videregående kurs og fullstendige kurs), en tredje er en kombinasjon av opplæring i bedrift og skole. Det er de to siste formene som i dag er de dominerende, men det er nylig vedtatt en lov om fagopplæring i arbeidslivet (Ot.prp. nr. 6 1979-80), som tar sikte på å styrke den første vegen som tillokkende alternativ.
Yrkesskolenes oppgave i vårt samfunn var i mange år klart nedfelt i lovverket. De skulle utdanne "personale i samsvar med de krav arbeidslivet stiller til enhver tid" (lov om yrkesskoler for håndverk og industri, 1 mars 1940). Med lova om videregående opplæring vedtatt i 1974 blei dette endra. Vi fikk ei felles lov for all videregående opplæring, med en formålsparagraf som i lyriske vendinger rekner opp alt det gode som skal bli ungdommen til del. Det politiske klima tillot ikke lenger næringslivets interesser å komme direkte til uttrykk i offentlige publikasjoner. Målformuleringer blei ikledd sosialdemokratisk og liberal ideologi og markedsført som radikal utdanningsreform. Men endringer i målformuleringer endrer ikke et skoleslags virkemåte. Fortsatt er det yrkesskolens oppgave å produsere veldisiplinert arbeidskraft til den kapitalistiske økonomien.
Yrkesskolen er på mange måter arbeiderklassens skole. Undersøkelser viser at arbeiderungdommen er sterkere representert i yrkesskolen enn i noe annet videregående skoleslag. Og etter endt opplæring går de fleste inn i lønnsarbeid og forblir en del arbeiderklassen. Rett nok er det fortsatt slik at en del etter avlagt fagprøve etablerer egen virksomhet. Men tendensen i utviklinga er klar , yrkesopplæring er opplæring til lønnsarbeid.

Kvantitativ vekst
Noe av det som særpreger utviklinga, særlig etter 1945, er en sterk kvantitativ vekst i yrkesskolen for håndverk og industri. I 1935-36 hadde en bare 10 verkstedskoler og noe over 1000 elever. Mesteparten av opptæringa foregikk i tilknytning til arbeidslivet. I 1945 hadde en 42 skoler med i alt 2 400 elever, I 1973-74 var dette steget til over 100 skoler med vel 20 000 elever, og i 1977-78 var det 28 000 elever ved linjene for håndverk og industri, knapt 20 % av det totale elevtallet i den videregående skolen.
Denne utviklinga til tross, er det en sterk mangel på yrkesfaglige studieplasser i den videregående skolen. Særlig gjør dette seg gjeldende for videregående og fullstendige kurs. Mens det på den allmennfaglige studieretningen var nesten like mange elevplasser tredje som første år, var det på studieretningen for håndverk og industri bare hver åttende elev som fikk plass på et fullstendig kurs. Tar en i tillegg i betraktning vanskeligheten for mange som ønsket å tegne lærekontrakt, kan en regne med at bare om lag tre av ti får fullført den opplæring de hadde begynt på.
Konsekvensen av dette er at store elevgrupper ikke får den kompetanse og de muligheter på arbeidsmarkedet som full fagopplæring ville ha gitt. Dette er et resultat av den politikken som har vært ført i en periode der hovedmålet for Arbeiderpartiets skolepolitikk har vært: Likhet under utdanning!
Det er et faktum at mens Arbeiderpartiet i etterkrigsåra forsøkte å sette sine likhetsidealer ut i praksis, blei yrkesskoleelevene og lærlingene utdanningssamfunnets proletarer. Ingen annen utdanningsgruppe hadde så dårlige økonomiske forhold, så vanskelig boligsituasjon. så mangelfull helsetjeneste, slik mangel på kantiner, velferdsrom, bibliotek, gymnastikksaler m.m. Fortsatt fører yrkesskoleelevene en kamp for å få innfridd elementære velferdskrav.
Ei gruppe som er kommet særlig dårlig ut er arbeiderklassens jenter. Den almenne kjønnsrollefordelinga setter seg gjennom med full kraft i yrkesutdanninga. jentene velger stort sett typiske "kvinne-linjer": Husflid, husholdsfag, handel og kontor, helse og sosialfag. Mange av dem har utdanning som ikke gir yrkesstatus overhodet, andre utdanner seg til dårlig betalte jobber. De som våger seg inn på de tradisjonelt mannsdominerte fagområder, møter kjønnsfordommer i utdanning og sterke hindringer på arbeidsmarkedet.
Innhold
Hva slags innhold har prega yrkesutdanninga i det "sosialdemokratiske" Norge? Den klassiske sosialistiske innsikt synes å være erstatta med parolen: All historie om samfunnene til i dag er historien om klassesamarbeid. .Vi er alle i samme båt heter det. Men det stilles ikke spørsmålstegn ved arbeidsdelinga ombord, eller hvilken retning båten tar.
Lærebøker i yrkesøkonomi og samfunnskunnskap preges av et slikt samarbeidsperspektiv. Samfunnet har i løpet av et par generasjoner gjennomgått ei utvikling fra et klassesamfunn til et velferdssamfunn. Klassesamfunnet var prega av fattigdom og konflikt, velferdssamfunnet er dominert av velstand og samarbeid. Tidligere var ulike grupper og samfunnsklasser opptatt med å bekjempe hverandre. Men de store stridighetene i 1930-åra endte nærmest "uavgjort" - og etter krigen har partene i arbeidslivet funnet ut at alle parter ville tjene på samarbeid. Tidsstudier og rasjonalisering i arbeidslivet er et spørsmål om å innrette seg fornuftig, til alle ansattes beste. Dette betyr ikke at alle motsetningene er ute av verden, men motsetningene søkes løst gjennom samarbeid i steden for gjennom kamp.
Ett av de nyeste reformframlegg på yrkesskolesektoren kommer fra den såk. Schønberg-komiteen. Den mest radikale endringa går utpå å organisere yrkesutdanninga i bransjefamilier, som utgjøres av beslekta fag innafor samme bransje. En tenker seg disse bransjefamiliene som: Mekaniske fag, byggefag, elektrofag, grafiske fag og fotofag, næringsmiddelfag, kjemi- og prosesstekniske fag, tekniske tegnefag, praktiskestetiske fag, sosial- og helsefag, søm- og tekstilfag. Komiteen foreslår at det gis et felles grunnleggende år for flere fag innafor samme bransjefamilie, og at en deretter spesialiserer seg i et eller to fag og får full kompetanse i disse.
Bakgrunnen for dette framlegget var at ei samordna grunnopplæring kunne gi elevene oversikt over større deler av arbeidsprosesen og fremme en mer helhetlig forståelse for sammenhengen mellom de ulike ledd i produksjonsprosesen. Det ville også gjøre det lettere for dem å velge det fagområde som de ønsket å spesialisere seg på. I et arbeidsliv med raske strukturendringer blir gamle fagområder lett forelda. Gjennom ei brei grunnopplæring ville det være lettere for elevene å tilpasse seg de endringene en ville stå overfor i framtida.
Det er endringer i den kapitalistiske økonomien som har pressa fram endringer i yrkesutdanninga. Hele den kapitalistiske verden er prega av det den belgiske økonomen Ernest Mandel kaller den "tredje teknologiske revolusjon". Teknologiske forandringer er blitt en av de viktigste kildene til ekstraprofitter. Arbeidskraft blir erstatta med maskiner, med påfølgende endringer i kvalifikasjonsstrukturen. I automasjonens kjølvatn har en fått tendenser både til dekvalifisering og polarisering av arbeidskraften. De raske teknologiske forandringene framtrer også som en trussel mot fagarbeiderne, med krav om hurtig fornyelse av kunnskaper, raske omstillinger - og kanskje med arbeidsledighet som truende perspektiv.
Krav til yrkesutdanning
Det er blitt vanskeligere å drive statlig utdanningsplanlegging. Med Schønberg-utvalgets ord: "at man for tiden ikke har grunnlag for å si noe sikkert om det kvantitative og kvalitative behov for arbeidskraft i de nærmeste årene framover og selvsagt ikke på lengre sikt." Men en kan si noe om hvilke basiskvalifikasjoner eller allmennkvalifikasjoner arbeidskraften bør være i besittelse av. Disse kvalifikasjonene representerer den viktigste beredskap mot de endringene en veit vil komme, men som en ikke har oversikt over omfanget av og innholdet i. Det vil her være snakk om holdninger til arbeidet og til omstillingsprosessen i like stor grad som konkrete kunnskaper i et fag.
Det har vært pekt på tendenser til at yrkesutdanninga har fått både en breiere basis og et mer allmennt innhold. Dette representerer både muligheter i form av faglig helhetsforståelse og fare i form av faglig uthuling og overtakelse av teoriskolens pedagogikk.
Hvordan skal arbeiderklassen, de faglige organisasjoner, yrkesskoleelever og lærlinger forholde seg til hele denne utviklinga? Å forsøke å stanse den tekniske utviklinga vil knapt være noen formålstjenlig strategi. Den krevende, men nødvendige oppgave vil være å skaffe seg kontroll over den teknologiske utviklinga og utforme fag- arbeideroppgaver som gir makt og meningsfylt arbeid på det nye grunnlag.
Like viktig vil det være å utvikle ei yrkesutdanning som bevarer det som har vært det positive ved yrkesopplæringas pedagogikk - en læringsprosess med utgangspunkt i den praktiske og konkrete virkelighet - og knytte teorien til denne virkelighet. Og sammen med dette ei kritisk samfunnslære, som gir innsikt i arbeiderbevegelsens historie, fagarbeidernes situasjon og dagens samfunnsutvikling.
J. H. L.


Se også: Enhetsskole, Læring, Omskolering, Skoleverket, Utdanning.
Litteratur: E. Mandel: Seinkapitalismen, Oslo 1975, NOU 1976 10: Framtidig yrkesutdanning. Praxis nr. 5,1976. St. meld. nr. 22(1979-80) Om den videregående skolen.

Ytringsfrihet
Ytringsfrihet er retten til å gi til kjenne sine meninger i skrift og tale. Ytringsfriheten er i Norge formelt sikret gjennom Grunnlovens § 100 som bestemmer at "frimodige ytringer, om statsstyrelsen og hvilken som helst annen gjenstand, er enhver tillatt" og at "trykkefrihet bør finne sted".
Det er lagt visse begrensninger på ytringsfriheten, nemlig for ytringer som kan virke ærekrenkende, gudsbespottelige, oppfordrer til straffbare handlinger eller på annen måte kommer inn under straffelovens bestemmelser. Siden det kan være vanskelig å avgjøre hvilke ytringer som rammes av disse bestemmelsene, og siden oppfatningen av hva som f.eks. er krenkende, skifter, blir det ofte et skjønnsspørsmål hvor langt ytringsfriheten skal gjelde. I årene etter krigen har det f.eks. i Norge vært flere rettssaker om hva som skal regnes som pornografi. Spørsmålet om f.eks. oppfordring til ulovlig streik og sivil ulydighet er straffbart eller ikke, reiser problemer av største viktighet i diskusjonen om et levedyktig og fleksibelt demokrati.
Som de andre grunnleggende friheter, hviler også ytringsfriheten på ideen om visse fundamentale menneskeretter. Retten til å gi uttrykk for ens meninger i skrift og tale regnes som en forutsetning for å kunne ta vare på seg selv som menneske og for å kunne skape seg en rik og god tilværelse, etter eget valg. Menneskets ytringsfrihet er derfor tatt med i FNs menneskerettighetserklæring av 1948, som bl.a. slår fast at enhver har rett til å "meddele opplysninger og ideer gjennom ethvert meddelsesmiddel, og uavhengig av grenser". Europarådets menneskerettighetskonvensjon av 1950 presiserer at dette må skje "uten innblanding av offentlige myndigheter".
Selv om ytringsfriheten altså er formelt sikret, Er det imidlertid klart at en rekke mennesker i virkeligheten ikke nyter godt av eller ikke kan benytte seg av denne retten. En rekke faktiske omstendigheter, ytre og indre, begrenser en persons reelle ytringsfrihet.
Den viktigste hindringen for reell ytringsfrihet er visse. maktforhold mellom mennesker. innen familien vil især de fysisk og økonomisk svake medlemmene være avhengig av de sterke og vil av frykt for represalier legge bånd på sin ytringsfrihet. Barn vil av frykt for tap av hengivenhet og kjærlighet la være å gi uttrykk for sine meninger og følelser osv. I forholdet mellom arbeider og arbeidskjøper vil det gjensidige avhengighetsforholdet kunne hindre den ene parten i å gi oppriktig uttrykk før sine meninger.
De samme forholdene som gjelder mellom individer. gjelder også mellom grupper og klasser som står i et makt- og avhengighetsforhold til hverandre. Slike betraktninger viser også at en ubegrenset ytringsfrihet neppe er et ubetinget gode. Forholdet mellom mennesker som er avhengig av hverandre, ville kunne skades ubotelig om alle sa hva de oppriktig mente.
Men en persons reelle ytringsfrihet begrenses I også av "indre" omstendigheter, nemlig personens evne til å uttrykke seg i skrift og tale og muligheten til å komme til orde. Evnen til å uttrykke seg klart og virksomt varierer sterkt mellom mennesker. Barn er mindre taleføre enn voksne, men det er også betydelige forskjeller mellom voksne, avhengig av bakgrunn, utdannelse og øvelse. At ytringsfriheten kan bli mer enn bare en frihet på papiret, er derfor avhengig bl.a. av mobilitet mellom miljøer, økt mulighet for utdannelse og utvungen omgang mellom mennesker. Evnen til å uttrykke seg er ikke en ren papegøyeferdighet; den krever også utvikling av evnen til å tenke klart og logisk.
Muligheten til å komme til orde begrenser ens faktiske ytringsfrihet på alle plan, men er særlig merkbar hvis man vil nå et større publikum. Muligheten til å få fram sine meninger er grovt sagt omvendt proporsjonal med meddelelsesmidlets rekkevidde. Det er vanskeligere å få sine ting trykt i en stor avis enn i en liten, vanskeligere å slippe til i radio enn på kafeen. Den betydningen lokalradio og andre lokale fora kan ha for økning av folks reelle ytringsfrihet, skulle være klar.
A. St.
Se også: Menneskerettigheter, Sensur, Toleranse.