Wessel, Ellisif
Wessel (1866-1949), norsk forfatter og marxist, født i Østre Gausdal som Ellisif Müller. Tjue år gammel flyttet hun sammen med sin mann, distrikslege Andreas Wessel, til Sør-Varanger.
Den sosiale nøden, særlig etter opprettelsen av AS Sydvaranger, gjorde Ellisif Wessel engasjert i politiske og sosiale spørsmål, og i 1904 sluttet hun seg til sosialdemokratene. Hun ble sekretær i fagforeningen ”Nordens Klippe”, begynte å lære seg russisk og tysk for å videreformidle sosialistiske ideer og ble pga. førstemaidemonstrasjonene i 1908 og 1914 kjent for sin opprørske ånd.
Gjennom artikkelen ”Utidig lojalitet”, der hun angrep Arbeiderpartiets sentralorgan for ikke å se de sosiale årsakene bak en forbrytelse, ble hun landskjent (1914). I NSUs, Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbunds, tidsskrift Klassekampen presenterte hun Leo Trotskij for et norsk publikum (1912). Samme år begrunnet hun nødvendigheten av en bevæpning av arbeiderklassen istedenfor pasifismen som rådde i Arbeiderpartiet og NSU. Hennes politiske radikalitet, sammen med den personlige innsatsen for russiske revolusjonære flyktninger i Finnmark, resulterte i at bolsjevikene betraktet henne som kontaktperson i Norge (notat i Lenins adressebok).
Under inntrykk av Arbeiderpartiets tiltakende reformisme under første verdenskrig kom Wessel stadig sterkere under syndikalistisk innflytelse og brøt med NSU og Klassekampen. Selv om det venstresosialistiske engasjementet ble mindre, sto hun fortsatt sentralt i kampen for sosial rettferd, sosialisme og fred og mot parlamentariske illusjoner, utbytting og nød i alle former. I 1930-åra trakk hun seg tilbake fra aktiv politikk. Hun døde 28 november 1949 i Kirkenes.
Ellisif Wessel ga ut flere barnebøker. Hun oversatte revolusjonær russisk litteratur, skrev artikler i en rekke sosialistiske aviser og tidsskrifter og ga i 1914 og 1915 ut et eget tidsskrift, Klasse mot klasse (5 hefter). Mest kjent ble hun for sine revolusjonære dikt og sanger som bærer preg av en revolusjonær ånd og dyp sosial medfølelse.

E. Lo.

Se også: Nordens Klippe, Norges Sosialdemokratiske Ungdomsforbund.
Litteratur: D. Skogheim: Ellisif Wessel, Oslo 1977.

Western Electric Company
Data for 1977:
Opprettet: 1869
Hovedkontor: New York, USA
Rangering: 41 (Fortune)
Omsetning: 8,14 milliarder $
Netto-overskudd: 490 millioner $
Ansatte: 157 000
Hovedaksjonær: American Telephone & Telegraph (AT & T) Viktige selskaper med WE-interesser: Bell Telephone Laboratories, Teletype Corporation, Nassau Recycle Corporation, Western Electric International, Inc.

Selskapet ble grunnlagt under navnet Gray & Barton. Det er i dag et heleid datterselskap av American Telephone and Telegraph Company (AT & T). Hovedformålet er produksjon av kommunikasjonsutstyr og å ivareta innkjøpene for hele Bell-systemet (verdens største kommunikasjonssystem). Disse oppgavene har Western. Electric hatt siden 1882, den gang i samarbeid med American Bell Telephone Company (forløper til dagens AT & T).
AT & T er verdens største monopol på telesiden, og amerikanske anti-trustmyndigheter har flere ganger forsøkt å bryte opp monopolet ved å forlange Western Electric utskilt fra morselskapet.
Den største brukeren av Bell-systemets tjenester er den amerikanske regjeringen gjennom sitt Autovon-system som forbinder alle amerikanske militærinstallasjoner over hele verden.
Grunnlaget for hele AT & T er Alexander Graham Bells patenterte oppfinnelse fra 1876. Senere er en rekke konkurrenter i USA utradert gjennom oppkjøp og har inngått i det som i dag er AT & T.
Western Electric eier, sammen med AT & T, Bell Telephone Laboratories som er forskningsenheten til Bell-systemet. Teletype Corporation, et annet datterselskap, produserer teleprintere og datakommunikasjonsutstyr. Nassau Recycle Corporation gjenvinner og resirkulerer ikkejernholdige metaller og plast. Western Electric International, Incorporated, markedsfører telekommunikasjonsutstyr i utlandet. Western Electric har i de seinere åra hatt store oppdrag, særlig i Saudi-Arabia.

I. Sa.


Westernfilm
Westernfilm er en filmform som kom flytende på en fjøl før Hollywood ble Hollywood og egentlig før filmen ble film; den første filmen om togrøverier ble laget i 1903 (av Edwin S. Porter), og er den første som tar i bruk nærbildet som virkemiddel. Som barnefar er forsøksvis utlagt middelalderens ridderdikting, skillingsvisene, James Fennimore Coopers indianerskildringer og både historiske romaner og kolportasjelitteratur fra forrige århundre.
Så snart filmen overtok rollen som opium for folket - ca. 1908-10, da det verdensomspennende distribusjonsnettet forelå - inntok westernfilmen en delt førsteplass på repertoarene sammen med kjærlighetsfortellingen og historiske utstyrsstykker. Den plassen har westernfilmen beholdt.
Det er selsomt og samtidig lett å forstå. Selsomt fordi den egentlig er et reagensrørprodukt - så og så meget sluhet, drap, heltemot og aftensol. Lett å forstå fordi den vanlige kinogjengeren lettere kan identifisere seg med westernheltene enn å forestille seg sine nærmeste eller seg selv som baronesse eller forfulgt uskyld, børskonge eller prins av Arkadien. Bekreftende sluttbildeomfavnelser går bra i all slags vær, og seksløperen har en kunnet kjøpe for en ukelønn i de fleste lands mynt gjennom hele århundret.
Egentlig er westernfilmen vår tids commedia dell’arte og fullt ut tilfredsstillende forestillinge horemamma, sheriff, fyllikk, doktor og/eller pr; det kaller seriøse filmkritikere særlig interessante fornyelser.
Først og fremst har westernfilmer ustanselig vært en glad og god forretning, som holder seg langt unna det kapitalsterke produsenter ofte er reddest for - den vemmelige virkeligheten. Til gjengjeld sier filmhistoriens eldste anmeldervittighet at det er omkommet flere indianere på det hvite lerret enn i den samme virkeligheten.
Med ovenstående visdomsord i tankene kan man trygt gi seg westernfilmen i vold og nyte det eventyrlige landskapet enten det er Arizona og Texas eller de til tider rimeligere erstatningene Spania og Jugoslavia. Slanger og gringos, indianere og treske fruentimmer lurer rundt alle hjørner, slik andre farer lurer i andre verdener. Men billettkjøpet har bekreftet en avtale mellom produsent og kinogjenger: Heltene skal gå så grusomt meget igjennom også - ! Og i mellomtiden har man som regel fått se både rennende fjellbekker og snille dyr.
De første westernfilmene ble laget av folk som selv hadde kjent pionerene som ”erobret” det amerikanske kontinentet. Men blar man i filmhistorien, oppdager man at noen av de ”beste” westernfilmene er laget av den talentfulle, lille flokken jødiske filmarbeidere som søkte via Paris og London til Hollywood på flukt fra nazismen i trettiårene. En forklaring - den aksepterte - er at de valgte formen fordi den bød på fortellertekniske utfordringer: enkle skikkelser og klare konflikter. Kanskje var det ikke så enkelt. Kanskje opplevde de den som en raffinert, abstrakt lek i en selsom og fengslende, sluttet form. Det er det den er.

A. B.

Se også: Film, Hollywood.

Westinghouse Electric Corporation
Data for 1977:
Opprettet: 1972
Hovedkontor: Pittsburgh, Pennsylvania, USA
Rangering (1976): 43 (Fortune)
Omsetning: 6,14 milliarder $
Netto-overskudd: 251 millioner $
Antall ansatte: 141 394, hvorav 21 998 i utlandet
Viktige datterselskaper og andre selskaper med Westinghouse-eierinteresser: Associated Beverage Company, Inc., USA, Bryloc, Inc., USA, Elektromar Industria Electrica Brasileira, S. A., Brasil, Gateway Fleet Company, USA, Longines-Wittnauer, Inc., USA, Luxaire, Inc., USA, Ottermill, Ltd., Storbritannia, Seven-Up Bottling Company, Inc., Puerto Rico, Thermo King Corporation, USA, Tyree Industries, Ltd., Australia, Westinghouse Broadcasting Company, Inc., USA, Westinghouse Canada Ltd., Canada, Westinghouse Electric Company, S.A., USA, Westinghouse Electric, S.A., Sveits, Industry Services Company of Saudi Arabia Ltd., SaudiArabia, Monitor AB, Sverige, Westinghouse International Defense and Public Systems Corporation, USA, Westinghouse Power Systems Company, Inc., USA, Westinghouse Nuclear Europe, Inc., USA, Westinghouse Nuclear Espanole, Inc., USA, Atelier de Constructions Electriques de Charleroi (ACEC), Frankrike.

Westinghouse er blant verdens største industriselskaper som produserer og selger utstyr, komponenter for generering, overføring, utnytting og kontroll med elektrisitet, særlig fra atomkraftverk. Westinghouse regnes vanligvis som verdens største produsent av elektrisk utstyr ved siden av General Electric.
Konsernets virksomhet utgjør fire hovedgrupper: kraftsystemer, industriprodukter, offentlige systemer og kringkastingsvirksomhet. Kraftsystemene består i å konstruere, utvikle, produsere og fordele kjernefysiske energisystemer samt produksjon av utstyr for generering og overføring av kraft. Hovedkundene er elektrisitetsverk, industri- og entreprenørselskaper.
Industriproduktene brukes i en rekke industrigrener som metall, petrokjemi, gruvedrift, papp og papir, tekstil, transport og gummi. Westinghouse Electric Supply Co. selger industriprodukter gjennom ca. 230 lokalavdelinger over hele USA.
Offentlige systemer innbefatter avansert teknologi som radarsystemer for overvåkning og til sivile formål, og andre kommunikasjonssystemer, f.eks. rakettsystemer. Den amerikanske regjeringen avtar ca. 10 % av konsernets produksjon med hovedvekt på offentlige systemer og kraftsystemer. I 1977 hadde Westinghouse bygd 67 reaktorer som sto for 11 % av landets elektrisitet. Andre store reaktorprodusenter er Babcock & Wilcox og General Electric.
Westinghouse driver kringkastingsvirksomhet gjennom fem fjernsynsstasjoner i Baltimore, Boston, Philadelphia, Pittsburgh og San Fransisco og gjennom sju radiostasjoner i Boston, Chicago, Fort Wayne, Los Angeles, New York, Philadelphia og Pittsburgh.
I de senere årene har Westinghouse bygd et testanlegg i Richland, Washington. Et annet energiprosjekt basert på kull er også på teststadiet i Waltz Mill, Pennsylvania.
Konsernet har over 200 produksjonsanlegg, hvorav ca. 100 i USA. De viktigste produksjonsstedene i USA er East Pittsburgh (store generatorer, motorer og fordelingssystemer), Baltimor (industri-militær elektronikk, undervannssystemer), Lester (turbinproduksjon), Buffalo (motorer), Sharon (transformatorer), Sunnyvale (rakettsystemer for marinen), Bloomfield (lamper).
Den amerikanske regjeringen undersøker forholdene omkring en kontrakt om et kjernefysisk anlegg på Filippinene som Westinghouse har fått. Det foreligger mistanke om korrupsjon. De amerikanske anti-trustmyndighetene har Westinghouse under oppsikt på grunn av selskapets lisenspolitikk vis-á-vis utenlandske selskaper. Særlig gjelder dette i handelen mellom USA og Japan.
Westinghouse er også en stor produsent av leskedrikker (Seven Up). Utgiftene til forskning og utvikling beløp seg til 132 millioner dollar i 1977.

I. Sa.


Wigforss, Ernst
Wigforss (1881-1977) er det svenske sosialdemokratiets økonomiske trollmann og grunnleggeren av verdens mest avanserte velferdsstat. Ernst Wigforss var filolog og språkforsker, skrev bøker om sørsvenske dialekter og var dosent i Lund 1913-18 da han ble valgt inn i Riksdagen. Han satt til 1953, avbrutt av gjerningen som finansminister i de sosialdemokratiske regjeringene Sandler (1925-26) og Per Albin Hansson (1932-36 og 1936-49).
Som politiker var han kjennetegnet av et usedvanlig klart intellekt som stimulerte heller enn skremte omgivelsene. Han fikk tidlig interesse for marxisme og økonomisk politikk, men hevdet selv at det var svenske og engelske, snarere enn tyske og kontinentale tanker som modnet ham som økonom. Spesielt var påvirkningen fra de britiske fabianerne sterk; han sto dem nær som åndstype, og mente selv at han som finanspolitiker førte deres, og ikke Keynes’ politikk.
Hans virke som finansminister ledet Sveriges overgang til underskuddsbudsjettering og motkonjunkturpolitikk. Sammen med A. P. Møller gikk han inn for en radikal arbeidsløshetspolitikk, finansiert med høye, progressive skatter. Fram til krisen i 1973 var denne økonomiske politikken grunnlaget for Sveriges finansielle velstand, og har påkalt stor internasjonal oppmerksomhet. Wigforss deltok som pensjonist ivrig i debatten om bakgrunnen og gjennomføringen av 1930-tallets ekspansjonisme. Hans selvbiografi i tre bind, ”Minnen” (1950-54), er et hovedverk til å forstå den særegne svenske akademikersosialismen, der Wigforss kan regnes som en arvtaker etter Hjalmar Branting.

H. F. D.


Wilhelmsen, Wilhelm
Data for 1975:
Opprettet: 1861
Hovedkontor: Oslo
Konserndireksjon: Skipsreder Tom Wilhelmsen, skipsreder Niels Werring jr., skipsreder Wilhelm Wilhelmsen, skipsreder Morten Werring, administrerende direktør Leif Terje Løddesøl, høyesterettsadvokat Finn Scheie
Tonnasje registrert i Norge: 2,24 mill. dvt
Andel av utenrikstonnasjen: 5 %
Fart: Tank, tørrlast og linjefart, forsyningsskip og borerigger
Ansatte: 2 400
Fraktinntekter: 1,71 milliarder kroner Eksportandel: 100 %
Eiertype: Familiedominans
Bankforbindelse: Andresens Bank AS
Betydelige eierinteresser: Elkem-Spigerverket AS, Det Norske Luftfartsselskap AS, Saga Petroleum AS & Co., Norwegian Oil Consortium AS, Andresens Bank AS, Elcon Leasing AS
Selskap som inngår i gruppen: DS AS Den Norske Afrika- og Australialinie, Wilhelmsen DS AS, AS Tankfart VI, AS Tønsberg, Skips AS Tudor, Skips AS Triton, Wilhelmsens Linjeagenturer AS, Wilhelmsens Offshore Services, Northern Bulk Carriers Ltd, Hongkong
Medlem av Norges Rederforbund

Wilhelm Wilhelmsen er et av landets eldste rederiforetak. Det ble opprettet i Tønsberg i 1861 og regnes for å være en av pionerene innen tank- og linjefart. Familien Wilhelmsen og senere familien Werring (inngifte) har hele tiden vært i firmaets ledelse. Den nåværende administrerende direktør er rekruttert utenfra og har sin bakgrunn i Utenriksdepartementet og Norges Rederforbund.
Disponentfirmaet bestyrer en rekke skipsselskap som sammen eier rederiets skip. Wilhelmsen Offshore Services, som driver forsyningsskip i forbindelse med oljevirksomheten i Nordsjøen, hører også med i konsernet. Wilhelmsen er hovedaksjonær i bedriften, der det største skadeforsikringsselskapet, Storebrand, og landets største skipsmeklerfirma, R. S. Platou, også er store aksjonærer.
Hovedtyngden av rederiets virksomhet drives under norsk flagg. En del av flåten seiler under bekvemmelighetsflagg, fra Singapore og Hongkong. I Hongkong har de datterforetaket Northern Bulk Carriers Ltd.
Flåten består av ulike typer skip. Totalt er sannsynligvis Wilhelm Wilhelmsen det norske rederiet som har fordelt sin flåte på flest bransjer. Innenfor disse bransjene har de fordelt kontraktene på en blanding av kortere og lengre engasjementer. Dette gir rederiet en fleksibilitet som gjør at det kan skumme markedet i gode tider, samtidig med at det har sikret inntjeningen på lengre sikt.
De fleste rederier i Norge har avviklet sine engasjementer i linjefarten. Wilhelmsen er fortsatt sterkt engasjert på dette området. Linjefart medfører at skipene som frakter stykkgods, seiler i faste ruter med anløp i bestemte havner. Denne beskjeftigelsen har nødvendiggjort at rederiet har måttet opprette et stort nett av agenter over hele verden for å betjene skipene og sikre laster. I 1975 hadde Wilhelmsen forbindelser med i alt 64 agenter i utlandet.
Det meste av Wilhelmsens linjefart drives i dag i samarbeid med større utenlandske rederier. Barber Blue Sea Line er et samarbeid mellom to tidligere konkurrerende linjer, den norske Barber Lines AS og Blue Sea Line som omfatter Ocean Transport and Trading Ltd. i Liverpool og Svenska Ostasiatiska Kompaniet (Broströmkonsernet) i Gøteborg. Dette samarbeidet administreres fra Oslo og trafikkerer linjer mellom USA/Canada-Fjerne Østen, USA-Midtøsten, og USA- Vest-Afrika.
Scan-Austral administrerer en integrert containertransport Europa-Australia-Europa. Wilhelmsen samarbeider i denne linjen med et svensk og et dansk selskap. Det danske selskapet, AS Det Øst-Asiatiske Kompagni, samarbeider med W. Wilhelmsen også i Scan-Dutch. Øvrige partnere i dette samarbeidet er AB Svenska Ostasiatiska Kompaniet, Compagnie Générale Maritime (Paris), Nedlloyd Lines B.V. (Rotterdam) og Malaysian International Shipping Corporation, Kuala Lumpur.
Med slike verdensomspennende linjer er det klart at forhandlingene i UNCTADs regi om lastfordeling mellom i-land og u-land vil være av særlig betydning for Wilhelmsen. Av andre samarbeidskonstellasjoner som selskapet deltar i, kan vi nevne samarbeidet med Leitch Transport Ltd., Toronto i Open Bulk Carriers Ltd. De frakter biler fra Europa til Nord-Amerika og tar skogsprodukter i retur. Mesteparten av rederiets inntjening er knyttet til den amerikanske dollar.
Gruppen har eierinteresser i andre norske sektorer, først og fremst finans og industri. I en viss grad er disse interessene kombinert med representasjon i styrer og representantskap. Konsernets ledelse har viktige tillitsverv både i Den norske Creditbank og Andresens Bank og er knyttet til mektige finanssentra som Storebrand- og Vestagruppen.

A. F.-N.

Se også: UNCTAD.

WISP
WISP (Womens International Strike for Peace) eller Kvinnenes Internasjonale Fredsaksjon som den blir kalt i Norge, ble startet av en gruppe husmødre i Washington høsten 1961. De startet i protest mot president Kennedys omfattende program for bygging av tilfluktsrom mot atombombeangrep. I 1963 besluttet Wisp-ene å gjøre den amerikanske allmennheten oppmerksom på hvordan amerikanernes krig førtes i Vietnam, og de samarbeidet med andre fredsorganisasjoner og kongressmedlemmer for å spre denne kunnskapen. Midt under krigen, i 1965, reiste to grupper kvinner til Hanoi og Nord-Vietnam for å møte vietnamesiske kvinner. Deretter reiste de på store foredragsturneer. WISP støttet på alle måter de unge mennene som nektet å gjøre tjeneste i Vietnam. Cirka 50 000 menn ble hjulpet, og det ble organisert et løpende arbeid for å holde kontakt med desertører eller fengslede militærnektere.
Underskriftsinnsamlinger mot krigen ble startet i 1964. Hundretusener av kvinner deltok i fredsmarsjer mot Det hvite hus. De satte opp informasjonsboder på supermarkeder og i kirkene og gikk fra dør til dør med sitt informasjonsmateriale.
I 1966 ble fire kvinner kjent som ”The Housewife Terrorists” eller ”The Napalm Ladies”. De ble arrestert og dømt for å ha blokkert transporter med napalm. I februar 1967 ble det arrangert en stor protestmarsj mot Pentagon, det militære hovedkvarteret i USA. Kvinnene bar forstørrede foto av napalmskadde barn. Tusener av kvinner tok av seg skoene og hamret med dem på Pentagons murer. Til slutt stormet kvinnene militærkirken.
De skrev og sendte hundretusener av artikler til makthaverne. WISP-ene ble stevnet for den amerikanske domstolen for u-amerikansk virksomhet, men greide ved sin oppførsel under rettssaken å skandalisere denne McCarthy-domstolen fullstendig.
Etter krigen begynte WISP-ene et omfattende arbeid under mottoet ”Ikke flere menn og ikke flere penger til krig”. I flere land medregnet Norge ble det dannet søsterorganisasjoner. Den norske avdelingen ble etablert ved årsskiftet 1961-62. Mye arbeid ble lagt ned i utviklingen av en ”flat” organisasjonsstruktur med et bredt lederskap som raskt kunne fatte beslutninger om aksjoner. Som i USA bygde bevegelsen på et felles grunnsyn. For å starte en aksjon var det nok at 5 av 9 i et til enhver tid sittende lederskap aksepterte aksjonen.
De norske WISP-ene gjennomførte i 60-åra mange varierte aksjoner, fra reiser til nedrustningsforhandlinger i Genève til pengeinnsamlinger, demonstrasjoner og møter. WISP eksisterer fremdeles som kontaktnett for aksjoner.

B. A.


Wollstonecraft, Mary
Wollstonecraft (1759-1797), engelsk forfattar og kvinnesakskvinne. Mary Wollstonecraft var fødd på landsbygda i ein familie med seks barn. Barndomen hennar var merkt av at faren drakk og mishandla mora.
Mary Wollstonecraft levde i vaksen alder eit liv som på mange måtar var typisk for alle dei ugifte og eigedomslause kvinnene som ikkje heilt høyrde til underklassa. Kvinnene frå dei lågaste samfunnslaga laut støtt greia seg ved hjelp av det grovarbeidet som baud seg til kvar tid, dersom dei då ikkje måtte livberga seg som prostituerte. For eigedomslause ”mellomklassekvinner” var det stort sett to vegar å gå, anten å gifta seg eller å ta seg underbetalt arbeid som guvernante, privatlærarinne eller selskapsdame.
Wollstonecraft fekk prøva seg i ymse slags arbeid som dette, på same vis som dei to systrene sine. I fleire av breva sine til systrene og i det første vesle skriftet sitt, ”Thoughts on the Education of Daughters” (1787), fortel ho kor audmykjande ho opplevde arbeidstilhøva sine.
Men i 1787 fekk ho brått høve til å skaffa seg skikkeleg arbeid. Dette kom til å skilja livet hennar frå lagnaden til systrene. Ho kom til å føra eit liv som skilde seg mykje frå det vanlege livet til mange kvinner som framleis laut plagast i keisemd på engelske og irske gods. Då ho gav ut boka ”Tankar kring utdanning av døtre”, kom ho i kontakt med London-boktrykkaren og bokhandlaren Joseph Johnson. Han gav ut mange av dei viktigaste debattbøkene i desse åra. Han tilbaud henne å bli fast knytt til forlaget, som omsetjar og konsulent.
Wollstonecraft flytta til London, der ho budde frå 1787 til 1792. Gjennom krinsen kring Johnson kom ho inn i samtidsordskiftet. Desse ordskifta var prega av emne som menneskerettane, den franske revolusjon osb. Den første boka hennar frå denne tidbolken heitte nettopp ”A Vindication of the Rights of Men”, Ein forsvarstale for menns rettar (1790). Boka var eit svar på politikaren Edmund Burkes rasande åtak på den franske revolusjonen. Skriftet til Wollstonecraft var eitt av 38 svar - det var elles det første. Thomas Paines 2-bandsverk ”Menneskerettane” er nok det mest kjende.
I 1792 kom boka ”A Vindication of the Rights of Woman” ut. Dette vert rekna for å vera hennar viktigaste bok. Idéverda i opplysningstida var i stor mon prega av krav om at fødselsprivilegia skulle takast bort, det måtte bli større likskap mellom menneska. Dette var krav som fleire av dei største filosofane i samtida, meir eller mindre heilhjarta, hadde meint også burde gjelda for kvinnene. Mary Wollstonecraft var likevel den første som knytte sine eigne - og andre kvinners - bitre røynsler saman med desse nye likskapstankane.
Boka, som er på meir enn 200 sider, skal ha blitt skriven på seks veker. Ho er merkt av mange oppattakingar, overlappingar og kronglete formuleringar - men også av mange presise oppdagingar og vurderingar. Hovudtanken er at om ein går inn for likskapsidealet, må ein vera konsekvent og også lata det gjelda for kvinnene. I boka peikar ho m.a. på kva forkrøpla innverknad oppseding og skort på høve til utdanning har på kvinnesinnet: Heile livet hennar vert retta inn på å vera mannen til lags.
I samband med dette går også Wollstonecraft imot Jean-Jacques Rousseaus bok ”Emile”, der oppsedingsidealet går ut på at jentene skal læra å innordna seg, hykla og stella vel for mannen. Eit av krava Wollstonecraft stilte, gjekk ut på å betra utdanninga av kvinner og jenter. Ho kom varsamt inn på at kvinner eigentleg burde ha valrett med.
Boka fekk både stor ros og vekte rasande motstand. Same året fer Wollstonecraft til Paris. Der budde ho i to år. I det ufullstendige stykket ”Letters on the French Revolution” gjev ho uttrykk for dei motstridande kjenslene og tankane ho hadde om utviklinga i den franske revolusjonen. I Paris møtte ho den amerikanske kapteinen Gilbert Imlay. Ho flytte saman med han og fekk eit barn med han, dottera Fanny. Men han vart etter måten snøgt trøytt av forholdet. Dette kjem indirekte fram i alle dei kjensleladde breva ho skreiv til han medan ho var gravid og etter fødselen. Stort sett budde ho åleine i Paris på denne tida, medan han var travelt oppteken med å skaffa seg ein karriere som handelsmann.
For å utsetja den endelege avgjerda om korleis det skulle gå med forholdet deira, vart dei samde om at ho skulle ta ut på ei forretningsreise til Skandinavia for han. Dette var i 1795. Ho hadde dotter si på eitt år og ei fransk barnejente med seg. Skildringa av denne vanskelege ferda finn vi i boka ”Letters Written During a Short Residente in Sweden, Norway and Denmark” (1796), som er ei av dei litterært sett beste bøkene Wollstonecraft har skrive. (På norsk i 1976: ”Min nordiske reise. Beretninger fra et opphold i Sverige, Norge og Danmark i 1795”.)
Då ho kom heim vart ho endeleg klår over at Imlay hadde ei elskarinne på si. Han hadde altså berre prøvd å halda henne for narr. Etter eit oppgjer prøvde ho å drukna seg i Themsen, men vart berga i land att. Ei tid etter møtte ho den samfunnskritiske filosofen William Godwin. I mars 1797 gifta dei seg i løynd: Godwin hadde gått klårt og sterkt imot ekteskapsinstitusjonen i hovudverket sitt, ”Politisk rettferd”. Wollstonecraft var atter ein gong gravid. Skal ein dømma ut frå breva deira frå denne tida, så var forholdet deira svært harmonisk. I september same året fødde Mary Wollstonecraft dottera Mary, men sjølv døydde ho i barselseng.
Dottera Mary vart elles seinare gift med diktaren Shelley. Ho er forfattaren til den velkjende skrekkromanen ”Frankenstein”.

T. Li.

Sjå også: Godwin, Kvinnebevegelsen.
Litteratur: W. Godwin: Memoirs of Mary Wollstonecraft, London 1927. M. Linford: Mary Wollstonecraft, London 1924. T. Liversage: Mary og revolutionen, København 1974. E. R. Pennell: Life of Mary Wollstonecraft, Boston 1884. C. Tomalin: The Life and Death of Mary Wollstonecraft, London 1974.

Woolf, Virginia
Woolf (1882-1941), engelsk forfatter, litteraturkritiker og feminist. Virginia Woolf var født i London 25 januar 1882 og giftet seg 30 år gammel med Leonard Woolf. De hadde ingen barn. Livet hennes var preget av stadige perioder med sinnssykdom, som tre ganger endte i selvmordsforsøk. Den 28 mars 1941 druknet hun seg i elva Ouse fordi hun merket at hun holdt på å bli gal og var redd for at hun denne gangen ikke kom til å bli frisk igjen.
På tross av sin dårlige psykiske helse var Woolf svært produktiv, og hun levde av sin virksomhet som forfatter og kritiker. Hun debuterte i 1915 og skrev til sammen ni romaner, to biografier, ett skuespill (for amatøroppførelse), to feministiske bøker, en god del noveller og utallige essays og artikler.
Hun var uhyre samvittighetsfull og kunne for eksempel skrive en bokanmeldelse fem-seks ganger før hun sendte den fra seg. I sin selvbiografi forteller Leonard Woolf at hun under en opprydning fant - og brente - en kjempehaug med papirer som viste seg å være utkastene til hennes første roman, som hun hadde skrevet hele fem ganger fra begynnelse til slutt. Det kan også nevnes at brevene hennes, som er under utgivelse, til sammen kommer til å utgjøre mye over tre tusen sider.
Dessverre er bare to av bøkene hennes oversatt til norsk. Det er romanen ”To the Lighthouse” fra 1927 (norsk oversettelse: ”Til fyret”, 1948) og ”A Room of One’s Own”, et kvinnelitterært essay fra 1929 (norsk oversettelse: ”Et eget rom”, 1976).
Begge disse bøkene tar utgangspunkt i Virginia Woolfs egen barndom og oppvekst. Som datter av den kjente viktorianske kritikeren og historikeren Leslie Stephen, hadde hun sin bakgrunn i det intellektuelle høyborgerskap. I motsetning til brødrene fikk Virginia og søsteren lite formell undervisning, men hun hadde blant annet timer i gresk og latin og ubegrenset adgang til farens omfattende private bibliotek - noe som i seg selv var en uvanlig frihet i en tid da piker ble oppdradd i total uskyld og uvitenhet. Samtidig måtte hun - særlig fordi moren døde da Virginia var tretten år - tidlig tilpasse seg den tradisjonelle kvinnerollen.
Faren stimulerte hennes interesse for litteratur, men bare så lenge den ikke kolliderte med hennes datterlige plikter. ”Hans liv ville ha gjort fullstendig slutt på mitt,” skrev hun mange år etter at han var død. ”Hva ville ha skjedd? Ingen skriving, ingen bøker - utenkelig.” Det var altså med bakgrunn i egen erfaring at Woolf kalte sin bok om kvinner og litteratur ”Et eget rom”.
For å kunne skape noe, mente hun, må en kvinne frigjøre seg fra den viktorianske dagligstuen, symbolet på en kvinnerolle som krever at hun alltid må la andres behov gåå foran sine egne. Med et eget rom mente hun at kvinner må få et selvstendig og selvbevisst forhold til livet. Men vel å merke uten å etterlikne menns egoisme og likegyldighet overfor andre.
Denne vanskelige balansegangen er et av hovedtemaene i romanen ”Til fyret”. Et middelaldrende ektepar - med trekk fra Woolfs egne foreldre - personifiserer tradisjonelle mannlige og kvinnelige verdier og holdninger, mens en ung malerinne - forfatterens stedfortreder - prøver å integrere det begge representerer i sin egen personlighet og i et maleri hun holder på med.
I 1917 kjøpte Virginia og Leonard Woolf en liten håndpresse og begynte å trykke og utgi dikt, noveller og artikler av dem selv, venner og kjente under navnet The Hogarth Press. Etter som ordrene strømmet inn, ble de nødt til å ansette en fast medhjelper, og det lille forlaget utviklet seg fra å være hobby til mer og mer å bli en byrde.
Men for Virginia Woolf var det en fordel å være uavhengig av kommersielle forleggere. Fra begynnelsen av 1920-årene og utover eksperimenterte hun bevisst med romanen som form, og takket være The Hogarth Press kunne hun regne seg som ”den eneste kvinnen i England med frihet til å skrive hva jeg vil”. Kort kan en si at Woolfs formeksperimenter var en reaksjon mot forfattere som etter hennes mening var for opptatte av det ytre handlingsforløpet: ”de har gitt oss huset i håp om at vi vil være i stand til å utlede menneskene som bor der,” som hun uttrykte det.
I sine egne romaner prøvde hun å formidle menneskenes opplevelse av verden. Derfor dreier bøkene hennes seg mindre om hva hennes litterære personer foretar seg enn om hvordan de forholder seg til det de gjør. I likhet med samtidige forfattere som Dorothy Richardson og James Joyce brukte hun indre monologer - det som noe upresist har blitt kalt ”stream of consciousness” (bevissthetsstrøm) - for å uttrykke det som foregår i bevisstheten.
Selv om Virginia Woolf var feminist, var hun lite opptatt av politisk kvinnesak. I tida før første verdenskrig dreide kampen seg stort sett om kvinners stemmerett, noe hun regnet som en verdiløs reform så lenge kvinner var økonomisk og sosialt avhengige av menn. Samtidig syntes hun det var vanskelig å støtte en bevegelse som hadde som mål at kvinner skulle få de samme rettighetene som menn, uten å stille spørsmålstegn ved patriarkalsk samfunnsstruktur og tenkemåte.
Kvinner, som menn, må først og fremst slutte å bruke det mannlige som målestokk på menneskelighet, mente hun. Og fordi hun så seg selv primært som forfatter, var hun særlig opptatt av at kvinnelige forfattere måtte begynne å ta sine egne følelser og verdier og sin egen erfaringsbakgrunn alvorlig. Selv prøvde hun å uttrykke en særskilt kvinnelig bevissthet i bøkene sine, og formeksperimentene hennes kan ses som et opprør mot en mannsdominert litterær tradisjon.
Følgende bøker er sentrale i Virgina Woolfs forfatterskap: ”The Voyage Out” (roman, 1915), ”Night and Day” (roman, 1919), ”Jacob’s Room” (roman, 1922), ”Mrs. Dalloway” (roman, 1925), ”Orlando” (roman, 1928), ”The Waves” (roman, 1931), ”The Years” (roman, 19says, første bind 1925 og andre bind 1932), ”Three Guineas” (feministisk essay, 1938), ”A Haunted House” (noveller, 1944) og ”A Writers’s Diary” (utdrag fra dagboka, 1954).

A. Ry.

Se også: Kvinnelitteratur.

Waal, Caroline (Nic)
Waal (1905-1960), en av den norske barnepsykiatriens pionerer og fremste skikkelser, grunnlegger av Nic Waals (barnepsykiatriske) Institutt og av systematisk videreutdanning innen norsk barnepsykiatri.
Caroline (Nic) Waal tok medisinsk embetseksamen i 1930 og engasjerte seg allerede i studietiden i sosialmedisinske og sosialpolitiske spørsmål, særlig i opplysningsvirksomhet og bolighygiene, barnepsykologi og seksualitet. Hun deltok i Clarté og senere i Sosialistiske legers forening og var aktiv med på å fremme en sosialmedisinsk politikk på sosialistisk grunnlag.
I slutten av 1920-årene var hun også medlem av gruppen rundt psykoanalytikeren professor Harald Schjelderup. Etter embetseksamen fortsatte hun studiene i Berlin og ble i 1932 psykoanalytiker. Innen 1939 var hun selvstendig praktiserende psykoanalytiker i Oslo. I denne tiden videreutdannet hun seg under den tyske psykoanalytiker og sosialistiske flyktning Otto Fenichel i 1934 og 1935 og de følgende to år under dr. Wilhelm Reich (se art. Reich). Den vegetoterapeutiske teknikk hun lærte av Reich fikk avgjørende innflytelse på hennes faglige syn på behandling både av voksne og barn.
1939-1947 arbeidet hun ved Gaustad sykehus, avbrutt av krigen hvor hun deltok aktivt i illegalt arbeid, ble fengslet og siden rømte til Sverige. Under krigen deltok hun i Oslo Bys Veis bolig- og familieundersøkelse av 200 familier, publisert i 1948 i ”Mennesker og boliger”, et arbeid som fikk skjellsettende betydning for etterkrigstidens boligpolitikk.
Etter krigen orienterte hun seg for alvor mot psykiatrisk arbeid med barn. Hun ble leder av Mentalhygienisk poliklinikk for barn i 1946 og startet i 1953, etter en tid i Danmark som faglig veileder av barnepsykiatrisk teamarbeid, sin egen poliklinikk hvor hun var overlege til sin død. Spesialist i psykiatri ble hun i 1951 og i barnepsykiatri i 1953.
Waal så på en grundig utdannelse av det barnepsykiatriske team som en hovedsak i utviklingen av et psykiatrisk behandlingstilbud for barn. Universitetet ga ingen utdannelse for dette arbeidet, og hun etablerte i samarbeid med en liten krets av fagfolk en flerårig teoretisk og klinisk utdannelse for seks ulike yrkesgrupper ved sitt institutt.
Med dette ble grunnlaget skapt for barnepsykiatri som faglig spesialitet i Norge. Nic Waals Institutt er enda den sentrale barnepsykiatriske utdannelsesinstitusjonen i Norge.
Det krevde en iherdig fagpolitisk innsats å sikre et økonomisk grunnlag for en poliklinikk og utdannelsesinstitusjon i et krigsherjet land med mange oppbyggingsoppgaver og hvor barns velferd da ikke hadde høy prioritet. Hun slet med å skaffe tilstrekkelige bevilgninger fra år til år. Waal har også, som spesialist i karakter-analytisk vegetoterapi og psykoterapeut for voksne, nedlagt et betydelig og omfattende arbeid. På dette området utdannet hun fagfolk både fra Norge og Danmark.
Waal integrerte en sosialistisk holdning i sitt faglige perspektiv. Hun ble aldri faglig snever, men så familien og dens tilpasningsproblemer i lys av samfunnsmessige rammer og vilkår. Her lå hun foran sin samtid. Hun arbeidet også gjen nom sosialpolitiske og faglige foredrag, avisinnlegg og annet opplysningsarbeid for en vidsynt og nyansert forståelse av barns behov og oppdragelse og for en politisk forståelse av de samfunnsmessige årsaker til mistilpasning. Faglig sto hun for en aktiv pågående psykoterapi, inspirert av Wilhelm Reich, men selvstendig i forhold til hans teorier.
Waals skriftlige produksjon er liten i forhold til hennes omfattende undervisningsvirksomhet. Sammen med Anne Grieg og Mogens Rasmussen skrev hun i 1957 om psykodiagnostikk ved hjelp av registrering av muskulære spenninger. Observasjonsmetoden, som fortsatt er i betydelig bruk, ble utviklet med grunnlag i Wilhelm Reichs arbeider om sammenhengen mellom muskulære spenningsforstyrrelser og karakternevroser. Sammen med Bjørn Christiansen og Bjørg Killingmo skrev hun om personlighetsdiagnostikk og personlighetsvariabler av særlig verdi for planlegging av psykoterapi med barn. En rekke artikler i norske og internasjonale tidsskrifter er samlet i et minneskrift.
Hun skrev også på et tidlig tidspunkt om sunnhetsbegrepets relativitet, om barnenevroser, om behandling av autistiske barn, gruppeterapi med deres mødre og om karakteranalytisk arbeid med barn. Om Wilhelm Reichs arbeid skrev hun flere artikler og bidro med innlegg i hans tidsskrift.
Waal var en frodig, vital og intellektuelt begavet kvinne med et urolig og generøst sinn som gjorde henne i stand til å komme i kontakt med mennesker fra ulike miljøer og til å forstå de meget syke. I hennes siste populærvitenskapelige bok, ”Er det foreldrenes skyld?” som kom ut i 1962 etter hennes død, viser hun gjennom beretninger om familier i psykisk nød en forståelse av samspillet mellom mennesker som er formidlet med varme, toleranse og realisme.
Kort før sin død sa Waal i Kringkastingens serie ”Hva jeg mener, hva jeg mente”: ”Svært mange mennesker mener noe med hodet og føler noe annet med hjertet. Mange stenger helt av for hva de føler når de tenker. Det kalles ofte å være logisk. Men hjertet har også sin logikk. Det sies lett at kvinnen tenker med hjertet - som om det var foraktelig. (...) Jeg er tilbøyelig til å si at det urolige og spontane hjertet bak meningene var og er det viktigste i meninger før, nå og i fremtiden.”
Waal levde etter disse ordene.

A. v. d. L.