Wake-øya
Sjølvstende: Avhengig område (USA)
Flateinnhald: 8 km²

Waldorf-pedagogikk
Se Steinerskolen.

Wallis- og Futuna-øyene
Sjølvstende: Avhengig område (Frankrike)
Folkemengd i 1973: 9 000
Døyingsprosent for spedbarn: 4,08

Wallraff, Günter
Wallraff (1942-), vesttysk journalist og forfatter, utdannet som bokhandlermedhjelper. Günter Wallraff kommer fra en katolsk arbeiderfamilie i Köln. Familiens dårlige økonomi gjorde at han måtte slutte på gymnaset og isteden ta realskoleeksamen. Han begynte tidlig å skrive dikt, men ble først politisk bevisst etter at han hadde gjennomgått militærtjenesten.
Wallraff har vist seg som en av de mest pågåog fantasifulle reportasjejournalister i Europa i 1970-åra. Han har gått fram med et radikalt-demokratisk engasjement og en klar brodd mot næringslivets og byråkratiets gråsoner. Hans virksomhet har særlig rettet seg mot diktaturtendenser i samfunnet og skandalepressen.
Møtet med militærtjenesten (Bundeswehr) førtil en sterk bevisstgjøring hos ham, og dagboka han da skrev, ble begynnelsen til forfatterskapet og den spesielle reportasjeformen hans. Wallraffs mål ble å sette offentlighetens søkelys på alle undertrykkingsmekanismer i samfunnet, og han ville selv spille rollen som ”deltakende iakttaker”. Han var i flere år industriarbeider og skrev om sine erfaringer. Så utvidet han undersøkelsesfeltet og ga ut reportasjer om bedriftenes politikk.
”13 unerwünschten Reportagen” avslørte hvordan store deler av samfunnslivet representerer en lukket verden der offentligheten bare får halve eller manipulerte informasjoner. Han påviste skandaløse arbeidsforhold, helsefarlige produksjonsmåter, halvmilitære bedriftsvern mot streiker og arbeidskonflikter, forfølgelse og yrkesforbud av folk på venstresida, eksperimenter med kjemiske og bakteriologiske våpen, skremmende diskriminering av fremmedarbeidere og hvordan dette ble holdt skjult av byråkrater og industri.
Wallraffs reportasjebøker fikk rekordopplag og arbeidskjøperne betraktet ham snart som en farlig spion; han ble svartelistet og kunne ikke arbeide under eget navn på bedriftene. Derfor behan å veksle identitet og yrke, utseende og stilling. Arbeidsmåten hans preges av et stort kontaktnett og grundig forarbeid.
Wallraff har også stått bak aksjoner som hadviktige utenrikspolitiske perspektiver. Han har avslørt fascistiske regimer i Nato-land og deres vesttyske kontakter. I Hellas demonstrerte han mot juntaen i 1974, kom i fengsel og ble mishandlet. I Portugal oppsporte han i 1976 hvordan antidemokratiske krefter med general Spinola som leder, planla et kuppforsøk og regnet vestkretser som allierte. Wallraff ser selv dette som et av sine viktigste bidrag.
I sin til 1980 siste innsats, jobbet han forkledd som journalist i Springer-avisa Bild-Zeitung, som også vennen, forfatteren Heinrich Böll, angriper i ”Katarina Blums tapte ære”. Wallraff viste hvordan avisa underslår og fordreier fakta og finner opp nyheter ut fra kyniske salgsinteresser. Journalistene ble etter hvert fullstendig hjernevasket av sitt eget system, hevder Wallraff. Han mener faren for å miste sin identitet i dette korrumperende miljøet er større enn i noen andre miljøer han har undersøkt. Jobben i Bild rettet seg mot Springer-konsernet og dets mediamis men har betydning ut over dette. Han avdekker hvordan skandalepressens manipulasjoner avler en ny type journalister som arbeider med skandalisering og bidrar til at folk avpolitiseres.
Det spesielle ved Wallraffs framgangsmåte er at han angriper misforholdene innenfra idet han ikler seg en rolle innen det establishment som han vil avsløre, noe som vekker særlig sterke reaksjoner hos den angrepne part. Det er særlig hans maskespill som har vakt indignasjon. Avsløringehar nok virket skakende, men det er spesielt metoden som har gjort at kriminalisering og rettssaker har fulgt i reportasjenes kjølvann. Selv innrømmer han at metoden kan angripes, men han ser den som et nødverge og mener at den kan rettferdiggjøres når den brukes mot makthaverne for de svake og undertrykte.
Det er nok så at Wallraff arbeider mer ut fra følelses-engasjement og moralsk indignasjon enn ut fra økonomisk-politisk analyse, men det forikke at bøkene hans har hatt en stor politisk virkning i Vest-Tyskland. De viktigste bøkene hans er: ”Wir brauchen Dich. Als Arbeiter in deutschen Industribetrieben” (1966), ”13 unerwünschten Reportagen” (1969), ”Ihr da oben - wir da unten” (1973), ”Aufdeckung einer Verschwörung: Die Spinola-Aktion” (1976), ”Der Aufmacher. Der Mann der bei ”Bild” Hans Esser war” (1977).
På norsk er det kommet fire bøker av Günter Wallraff: ”13 uønskede reportasjer” (1972), ”Avsløringen - Bild-Zeitung” (1977), ”Vitnene” (1980) og ”Forbrytelsen har navn og adresse” (1980).

A. Lo.


Walras, León
Walras (1834-1910), fransk økonom, en av grunnleggerne av den nyklassiske retning i sosialøkonomien. Leon Walras var fransk, men arbeidet en stor del av sitt liv som professor i Lausanne i Sveits.
Leon Walras hadde fått innføring i sosialøkoførst og fremst gjennom sin far, og var utenfor det etablerte akademiske miljø i Frankrike. Han hadde bl.a. av den grunn vanskeligheter med å vinne anerkjennelse og posisjon i Frankrike. Hans framstillingsform var også delvis tung og vanskelig. Det tok derfor tid før hans arbeider vant bred anerkjennelse. I dag står imidlertid hans navn som et av de fremste i sosialøkonomiens utvikling.
Den nyklassiske teorien som Leon Walras utviklet er først og fremst konsentrert om en teoretisk utarbeidelse av en markedsøkonomisk funksjonsmåte. Tidligere teorier hadde forklaresøkt å forklare prisdannelse, produksjon og forbruk i en markedsøkonomi ved å ta ensidig utgangspunkt enten i produksjonsforhold eller i forhold på behovssiden hos konsumentene.
Hovedpoenget ved Walras' teori er en sammenkoblingav elementer fra produksjonssiden, behovs- eller nyttestrukturen hos forbrukerne og prisdannelsen i markedene til et helhetlig, altomfattende system. Det betyr at en ikke tar utgangspunkt i ett forhold og avleder forklaringene av de øvrige forhold fra dette, men heller ser på systemet som en helhet, hvor de forskjellige deler gjensidig forklarer eller betinger hverandre.
Metoden for konstruksjon av et slikt helhetlig system var hos Walras å stille opp et system av matematiske likninger, hvor hver likning uttryker en sammenheng som har med produksjonsforhold i bedriften å gjøre, med konsumentenes valg av forbruksstruktur i lys av inntekter og priser, og med markedsklareringen for forskjellige varer og innsatsfaktorer. For at systemet skulle være tilstrekkelig til å forklare alle ting samtidig og i gjensidig avhengighet, måtte det ha et antall likninger som svarte til det antall av ukjente størrelser - priser, innsatser av arbeidskraft, råvarer osv. i produksjonen, og forbruk av forskjellige varer - som skulle forklares.
Denne analysemåten markerte et vesentlig framskritt i sosialøkonomisk teori. I dag brukes til dels mer avanserte matematiske metoder enn en finner hos Walras, for å undersøke forskjellige egenskaper ved slike systemer, men grunnlaget ble lagt av Walras.
Den nyklassiske markedsteorien, eller generelle likevektsteorien fra Walras, spiller en stor rolle i den mer politisk-økonomiske debatt om forskjellige økonomiske systemer. Den knyttes ofte sammed synsmåter som taler for en mest mulig fri markedsøkonomi. Som det er vist bl.a. gjennom Oskar Langes arbeider, er imidlertid den analysemåte som Walras grunnla, av interesse og betydning også for analyser av mulige funksjoner for en sosialistisk økonomi.
Walras selv var heller ikke tilhenger av en fri privatkapitalistisk markedsøkonomi. Han hadde venner blant tilhengerne av de utopiske sosialister i Frankrike, spesielt av Saint-Simon, men avslo å gå med dem først og fremst fordi han betraktet deres sosialisme som ”uvitenskapelig”. Han betraktet seg selv som en slags ”vitenskapelig sosial”, med ”vitenskapelige” grunner for å gå inn for at staten skulle ta over privat eiendom. Bakgrunnen for dette var at den skulle bli benyttet til det felles beste, noe den ikke ble under den frie konkurransen. Videre var han tilhenger av radijordreformer, og av kooperative produki forskjellige næringer.
Da han skulle vurderes for ansettelse på prøve som professor ved universitetet i Lausanne, var alle sakkyndige enige om at han stod klart fremst i vitenskapelig henseende, men et mindretall av de sakkyndige gikk likevel mot hans ansettelse fordi de fant noen av hans skrifter ”kommunistiske”. Dette var omkring 1870.

L. J.

Se også: Pris.

Warszawapakten
Warszawapakten er en traktat om vennskap, samarbeid og gjensidig bistand undertegnet i Warszawa 14 mai 1955 (trådte i kraft 5 juni) av Albania, Bulgaria, Polen, Romania, Sovjetunionen, Den tyske demokratiske republikk (DDR), Tsjekkoslovakia og Ungarn. Albania deltok ikke i paktens aktiviteter etter 1961 og meldte seg offiut 13 september 1968.
Bakgrunnen for at pakten ble opprettet var offisielt Paris-avtalene av 23 oktober 1954 (trådte i kraft 5 mai 1955) som etablerte Den vesteuropeunionen og medførte NATO-medlemskap for Forbundsrepublikken Tyskland (9 mai 1955). Den 13 november 1954 sendte Sovjetunionen en note som gikk imot ratifisering av avtalene og innbød 23 andre europeiske stater samt USA til en alleuropeisk sikkerhetskonferanse. Invitasjonen ble tatt imot av de statene som senere ble medlemmer av pakten samt av Folkerepublikken Kina som møtte som observatør. Konferansen ble holdt i Moskva fra 29 november til 2 desem1954, og i slutterklæringen ble Paris-avtalene fordømt fordi de innebar vesttysk remilitarisering. Deltakerstatene erklærte at en ratifikasjon ville føre til at de ville møtes igjen for å trygge sikkerheten.
Et annet motiv for å inngå pakten var Den østerrikske statsavtalen av 15 mai 1954. Med den bortfalt hjemmelen for å holde sovjetiske tropper i Ungarn og Romania. For øvrig var de umiddelbare politiske og militære konsekvenser av pakten forholdsvis små. Sovjetunionen hadde allerede opprettet et nett av tosidige avtaler med alle østeuropeiske stater unntatt DDR og Albania (Jugoslavias avtaler ble sagt opp i 1949 etter at Tito brøt med Kominform).
Traktaten består av en innledning samt 11 artikler. De viktigste er:
Artikkel 1: der partene, under henvisning til FN-pakten, forplikter seg til å avstå fra trusel om eller bruk av makt.
Artikkel 4: under henvisning til art. 51 i FN-hevder partene sin rett til individuelt eller kollektivt selvforsvar. I tilfelle av væpnet angrep i Europa på en eller flere av partene av en stat eller en gruppe av stater, skal de andre øyeblikkelig komme til unnsetning med alle de midler som de anser som nødvendig.
Artikkel 5 omhandler opprettelsen av en felleskomando.
Artikkel 6 omhandler opprettelsen av en politisk konsultativ komité.
Artikkel 8 slår fast prinsippet om respekt for partenes uavhengighet og suverenitet og ikke-innblanding i indre anliggender.
Artikkel 9 åpner for tiltredelse av andre stater.
Artikkel 11 sier traktaten skal vare i 20 år, hvoretter den innen ett år kan varsles oppsagt (i motsatt fall vil den vare 10 år til). Den oppheves dersom et alleuropeisk sikkerhetssystem opprettes.
Den politiske konsultative komiteen er paktens øverste politiske organ og holdt sitt første møte i Praha 27 januar 1956. I komiteen møter regjeringssjefene og utenriksministrene samt øverstkommanderende for de felles væpnede styrkene. Etter 1958 møter også kommunistpartienes førstesekretærer og forsvarsministrene. Praha-møtet godkjente statuttene for Felleskommandoen og dens øverstkommanderende og at DDRs militære styrker (offisielt opprettet i januar 1956) ble en del av Felleskommandoen. Møtet opprettet også to ”nødvendige hjelpeorganer” (jfr. artikkel 6): et fellessekretariat (under ledelse av en generalsekretær) og en permanent kommisjon for å utarbeide anbefalinger i utenrikspolitiske spørsmål. Begge organer ligger i Moskva og har sovjetisk ledelse.
Samtidig med at pakten ble inngått, ble det utsendt et kommuniké om å opprette Felleskommandoen som skulle ha en øverstkommande (samtlige har vært sovjetiske) med en stedfortreder fra hvert medlemsland som skal ha kommandoen over sine respektive staters styrker som avgis til Felleskommandoen. Øverstkommanderende skal også ha til disposisjon en felles stab, med hovedkvarter i Moskva (også stabssjefen har alltid vært sovjetisk).
I de første årene lå Warszawapakten nærmest i dvale. Den politiske konsultative komiteen som hadde vedtatt å ha minst to møter i året, møtte bare tre ganger før 1961. I 1961 kom så paktens første forsvarsministermøte og felles militærøvelser. Dette hadde sammenheng med Khrustsjovs endrede militærstrategi basert på avskrekking med strategiske kjernefysiske våpen. Dermed kunne Sovjetunionen redusere sine konvensjonelle styrker og kompensere ved å bygge ut de øvrige paktstatenes styrker. Dessuten hadde Sovjetunionen behov for å styrke sin innflytelse i Øst-Europa pga. splittelsen med Kina.
Etter invasjonen i Tsjekkoslovakia i august 1968 (som i motsetning til Ungarn-invasjonen, ikke ble legitimert eksplisitt med hjelp av Warszawapakten), har paktens aktivitet og betydning økt. Blant annet ble det på møtet i Den politiske konsultative komiteen i Budapest 17 mars 1969 vedtatt en rekke organisatoriske endringer. Det ble opprettet en forsvarsministerkomité som skulle møte en gang i året (dette innebar en formalisering av tidligere praksis), et militærråd som skulle ledes av øverstkommanderende og for øvrig bestå av den felles stabssjefen og visefori medlemslandene, samt en teknisk komité for å samordne våpenproduksjon og -teknologi.

P. Be.

Se også: Kominform, NATO. Øst-Europa.

Watergate
Watergate er navnet på et større kompleks av dyre leiligheter ved Potomac-elva i Washington sentrum. Foran valgkampen i 1972 leide nasjonalkomiteen i det demokratiske partiet lokaler i dette komplekset.
17 juni 1972 ble det gjort innbrudd i disse lokalene av en gruppe med tilknytning til komiteen for gjenvalg av president Nixon (CREEP). Innbruddet ble oppdaget av en vaktmann og gjerningsmennene ble arrestert. Det hvite hus behandlet saken som ”et tredjerangs innbruddsforsøk” og nektet ytterligere kommentar. Likevel kom det allerede i forhørsretten fram at en av innbruddstyvene inntil for kort tid før, hadde vært ansatt i CIA, og sporene begynte nokså snart å peke i retning av CREEP og Det hvite hus.
Både den juridiske og journalistiske etterforskningen gikk imidlertid såvidt langsomt at saken fikk liten innflytelse på valgkampen. Nixon oppådde uten vansker fornyet nominasjon fra republikanerne og slo deretter George McGovern overlegent ved selve valget.
Under og etter valget fortsatte imidlertid en del journalister å grave i Watergate-saken. I en serie reportasjer i Washington Post og andre aviser ble trådene knyttet mellom innbruddstyvene, kueksilmiljøer i Florida, tidligere CIA-ansatte, CREEP og til sist Nixons aller nærmeste rådgivere i Det hvite hus.
I mars 1973 gikk flere av disse rådgiverne av. I mai utpekte Nixon en spesiell Watergate-etterforsker Archibald Cox. I juli tok saken en avgjørende vending da Nixon-rådgiveren Alexander Butterfield i en kongresshøring røpet at Nixon hadde omfattende lydbåndopptak av sine telefonsamtaler og konferanser. Cox ba om å få disse utlevert og da han nektet å frafalle kravet, fikk han sparken i den såkalte lørdagsmassakren. I denne ”massakren” mistet Nixon den politiske toppledelsen i Justisdepartementet og en stor del av det som var igjen av hans politiske prestisje.
Den nye Watergate-etterforskeren viste seg imidlertid ikke vesentlig mer føyelig. I april 1974 ble en stor del av materialet fra lydbåndene offentliggjort. Dette førte til nye skandaler, dels på grunn av det kompromitterende innholdet, dels fordi presidenten og hans medarbeidere ikke kunne gi overbevisende forklaringer på hvorfor det manglet biter av avgjørende samtaler.
Nixon klorte seg til makten så lenge han kunne, og forsøkte blant annet å avlede oppmerksomheten ved noen utenrikspolitiske utspill. I august 1974 var imidlertid kravet om riksrett blitt så sterkt at han fant det nødvendig å gå av, som den første president i amerikansk historie. Det er en vanlig oppfatning at Nixon kunne overlevd Watergate om lydbåndene ikke var blitt kjent eller om han med en gang hadde ødelagt dette materialet.
Det er aldri bevist at Nixon kjente til innbruddet i Watergate-bygningen på forhånd. Han hadde imidlertid skapt et klima omkring sin egen administrasjon og sin valgkamp som oppmuntret selv hans nærmeste medarbeidere til lovbrudd. Og da innbruddet ble avslørt, gjorde han hva han kunne, med lovlige og ulovlige midler, for å dekke over enhver forbindelse med CREEP og Det hvite hus.
En vesentlig del av æren for at Watergate-avsløringene fikk så stort omfang, tilfaller utvilsomt de to unge Washington Post-journalistene Carl Bernstein og Bob Woodward. Mer erfarne politiske journalister både i Post og andre aviser viste seg ofte å ha for sterke lojalitetsbånd til det etablerte systemet til å forfølge sporene så effeksom de to, som sto på siden av den nasjonale storpolitikken. En mer spesiell faktor i saken var at Woodward fant en sentralt plassert kilde, den såkalte ”Deep Throat”, som ved flere anledninger ga arbeidet viktige puff fremover. Identiteten til denne kilden er aldri blitt avslørt. Likevel føyer Watergate-avsløringene seg inni en gammel amerikansk tradisjon av ”muck-raking”, journalistikk som graver i møkka.
Så å si alle amerikanske presidenter har vært omgitt av skandaler av ulike slag, av personlig og politisk art. Watergate skilte seg likevel fra tidligere saker ved Nixons usedvanlige kynisme og hensynsløshet. Dessuten utspilte dette dramaet seg i en periode med stigende misnøye med mange sider av amerikansk politikk, nederlagene i Indokina og store skandaler omkring etterretningstjenesten (bl.a. om utstrakt innblanding i hjemlige politiske forhold, avlytting av landets egne borgere). Midt oppe i det hele ble Nixons visepresident Spiro Agnew, tvunget til å gå av på grunn av bestikkelser han hadde mottatt i sin guvernørtid i Maryland.
Nixons etterfølger ble dermed Gerald Ford, en middelmådig politiker, som i tillegg hadde den ulempen at han ikke var folkevalgt. Ford tapte kampen mot Jimmy Carter ved presidentvalget i 1976 og ble en overgangsfigur. Likevel kom han til å innlede den prosess av nasjonal forsoning og fornyet amerikansk selvtillitt som i 1980-årene kan vise seg å få store følger for internasjonal politikk.
På det politiske planet bidro Watergate-saken til at Kongressen tok tilbake noe av den makt som presidentembetet hadde erobret. Ett blant flere uttrykk for dette er de store endringene i den amerikanske offentlighetsloven, som ble vedtatt mot president Fords veto i slutten av 1974.

N. P. G.

Litteratur: C. Bernstein og B. Woodward: All the President's Men, New York 1974. The Final Days, New York 1976.

Weber, Max
Weber (1864-1920), tysk økonomisk historiker, sosiolog og politisk skribent. Max Weber tilhørte fra fødselen av det tyske storborgerskapet. Hans far, yngste sønn i en gammel kjøpmannsfamilie, var embetsmann i den prøyssiske statsforvaltningen og politiker for det nasjonalliberale partiet.
Max Weber var fra barndommen av flittig, dyktig og alvorlig opptatt av kulturelle, historiske og politiske emner. Han studerte juss og naøkonomi, og vaklet mellom en løpebane som praktisk utøvende jurist og en universitetskarriere. Ved 30-årsalderen tok han imot et professorat i nasjonaløkonomi, og underviste i dette faget, først i Freiburg, siden i Heidelberg til han brøt sammen like før århundreskiftet.
Det fulgte flere år i dyp depresjon med forskjellige kuropphold og reiser, hvorpå et nytt avsnitt begynte i hans liv. Han ble honorær professor, fritatt for undervisningsoppgaver og administrasjonsoppgaver, og hans vitenskapelige forskning fikk en mer utpreget sosiologisk retning.
To store avhandlinger kom fra hans hånd i 1904 - begge skrevet for å knytte ham til det sosiologiske miljøet og for å avklare hans egen si ”Objektiviteten i samfunnsvitenskape” og ”Den protestantiske etikk og kapitalisånd”. Særlig det sistnevnte essayet kunne tjene som selvrefleksjon, siden han selv nedstamfra protestantiske håndverksborgere. Selve navnet Weber (vever) viser tilbake til hugenottiske håndverkere som kom til Preussen på 1600-tallet.
I tiden som fulgte arbeidet Weber med en stor systematisk fremstilling av samfunnet, offentliggjort etter hans død som ”Wirtschaft und Gesellschaft”, og med sammenlignende studier av verdensreligionene, utgitt delvis som ”Gesammelte Aufsätze zur Religionssoziologie” etter at han døde. Hans betydning for sosiologien beror særlig på det førstnevnte verket, som til tross for at det er nokså uleselig, inneholder viktige tanker om de fleste sosiologiske emner.
Max Webers innflytelse i samtiden og senere berodde ikke bare på hans vitenskapelige produksjon, men også på at han var et stort selskapsog en stor taler. Han levde i et barnløst ekteskap (forståelig nok, siden ekteskapet aldri ble seksuelt fullbyrdet) med sin kusine Marianne Weber, som var en ledende skikkelse innen den tyske kvinnebevegelsen. I deres herskapelige hjem i Heidelberg holdt hun kulturelle mottagelser hvor Max Weber pleide å være til stede noen timer og briljere, for så å trekke seg tilbake. I Webers salong møttes en rekke av datidens fremste forskere, kunstnere o.l., bl.a. den unge György Lukács.
Som politisk taler hadde også Max Weber evnen til å fengsle tilhørerne ved sin kraftfulle skikkelse og talesett. Han var i teknisk forstand demagog. Politikken var hans ulykkelige kjærlighet og han var flere ganger på nippet til å bli med. Det virker likevel tvilsomt om Max Weber ville vært i stand til å være yrkespolitiker, han som var vant til å kunne trekke seg tilbake når han trengte det, og som var fullstendig avhengig av sovemidler.
I alle fall oppsto det i hans siste leveår og etter hans død en dyrkelse av Max Weber. Psykiateren og filosofen Karl Jaspers utropte han endog til ”den største tysker i vår tid”, en tragisk helt som tok hele den tyske kulturs skjebne inn over seg, osv.
Politisk forfektet Weber nasjonalliberale tanker og var i en årrekke rådgiver for den nasjonalliberale presten og politikeren Friedrich Neumann. Å hevde den tyske nasjonens interesser var hovedmålet for Weber. Når han bekjempet junkervesenet (de store godseierne i Preussen) og gikk inn for at landarbeiderne skulle få anledning til å erverve egen jord og grunn, var det ut fra det syn at sesongarbeiderne fra Polen (en laverestående gruppe) dermed ville kunne drives tilbake og det tyske herredømmet over landområdene øst for Elben kunne bli sterkere.
Han hevdet videre at borgerskapet ikke måtte gjøre innrømmelser overfor lønnsarbeiderklassen hvis dette ville svekke landets forsvarsstilling. Han angrep også Bismarck fordi denne ikke prøvde å skaffe Tyskland kolonier på linje med England og Frankrike. Max Weber var altså blant de mange som antok at det tyske samfunnet først og fremst trengte å anerkjennes som stormakt. Han opplevde derfor krigsutbruddet i august 1914 som en høytidsstund, og fikk sine foråpninger knust gjennom nederlaget og fredsforhandlingene i Versailles i 1919, hvor han var med i den tyske delegasjon. Under de revolusjonære oppstandene etter det tyske sammenbruddet opptrådte Max Weber offentlig mot de revolusjonære.
Max Webers fiendtlige holdning til sosialismen berodde til dels på hans teori om byråkratiet: Dette maktapparatet fungerer upersonlig ved hjelp av reglementer, arkiver osv. som utjevner den gamle individualistiske borgertypen Max Weber identifiserte seg med og hadde grundig kjennskap til gjennom sine studier i økonomisk historie. Han hevdet at byråkratiseringen som var merkbar innen kapitalismen, ville bli enda mer gjennomført ved en sosialistisk ordning av økonomien.
For å motvirke byråkratiet innen sitt eget samfunn hvor også politikerne mer og mer ble partibyråkrater, gikk Weber inn for en forfatning hvor parlamentet skulle ha som motvekt en presiident (”fører”), valgt direkte av folket (ved plebisitt). Denne presidenten skulle i kraft av å være et menneske av ualminnelige dimensjoner (være ”karismatisk”) og uhemmet av byråkratiske apparater, være det elementet som hindret samfunnet i å bli en maskin som utslettet individualiteten.
Særlig under den kalde krigen mellom USA og Sovjetunionen og deres forbundsfeller ble Max Weber kjørt fram som den som gjennom avhandlingen om protestantismen og kapitalismens opprinnelse hadde gjendrevet Marx' lære om økonomiens bestemmende rolle i samfunnslivet.
Max Weber nøyer seg imidlertid med å hevde at det også er mulig at protestantismen forårsaker apitalismen (i stedet for omvendt).

D. Ø.

Se også: Arbeidsdeling, Autoritet, Borgerskapet, By, Kultur, Sosiologi.
Litteratur: I. Nissen: Max Weber og den tyske kultur, Oslo 1937. S. Andersson: SOM OM, skiss til et porträtt av Max Weber, Stockholm 1977.

Weitling, Wilhelm
Weitling (1808-1871), den tidlige tyske sosialismens fremste representant. Wilhelm Weitling inntar en meget sentral plass i den før-marxistiske sosialistiske bevegelsen.
I motsetning til de franske og britiske før-sosialistene trodde han ikke lenger på sosialistiske tiltak med hjelp fra den herskende klasse. Han forberedte at arbeiderne skulle gjøre seg selvstendige som egen klasse. ”Vi har ingen tro på reformer som enkelte håper å innføre ved kapitalens hjelp; akkurat like lite som vi tror på kapitalistene - verken reformer eller kapitalister kan frambringe noe godt, de kan bare sette nye feller,” skrev han i 1838 i boka ”Die Menschheit, wie sie ist und wie sie sein sollte”.
I motsetning til franskmannen Auguste Blanqui (se art. Blanqui), mente Weitling at veien til arbeiderklassens frigjøring ikke lenger var hemmelige elitære grupper, men bred organisering. Weitlings organisasjon, De rettferdiges forbund, måtte riktignok beholde sin hemmelige organisasjonsform på grunn av politiets forfølgelser, men hele propagandaen var utadvendt. Med dette innledet Weitling sosialismens atskillelse fra kupptradisjonene. Han fikk rollen som formidler av den franske revolusjonens arv og den franske før-sosialismens idéverden til den tyske arbeiderklassen, og omsatte de vanskelige filosofiske problemene til et lettfattelig språk som håndverkerene kunne skjønne.
Weitlings hovedverk, ”Garantien der Harmonie und Freiheit” (Harmoniens og frihetens ga fra 1842; kom ut i Norge i 1847 og var den første sosialistiske boka på norsk), er en systematisk framstilling av det kommunistiske verdenssystemet og en skisse av det framtidige samfunnet. Boka var ”i lang tid de tyske kommunistenes katekisme” (Heinrich Heine) og for Marx ”de tyske arbeidernes umåtelige og briljante litterære debut”.
Weitling virket først i De rettferdiges forbund i Paris (1835-1841), kom deretter til Sveits og utviklet der sin ”håndverkerkommunisme”, hvor agitasjon og klassebevissthet var sentrale begreper. Da han etter arrestasjoner, fengselsopphold og utvisninger i 1844 kom til London, ble han feiret som martyr, men hans politiske innflytelse gikk tilbake etter diskusjoner om mål, innhold og virkeliggjøring av kommunismen. Han tok ikke hensyn til det virkelige styrkeforholdet mellom klassene og ignorerte de objektive lovene for den revolusjonære bevegelsen.
Etter oppgjøret mellom Marx og Weitling i mars 1846 ble hans betydning ytterligere redusert. I 1849 emigrerte han for godt til Amerika og prøvde å fortsette sitt politiske arbeid der, men hans utopier fjernet seg stadig fra arbeiderklas

E. Lo.


Wergeland, Henrik Arnold
Wergeland (1808-45), norsk dikter og politiker. Henrik Arnold Wergeland blei født i Kristiansand og vokste opp på Eidsvoll der faren var sogneprest. Han var ferdig cand. theol. i 1829, men arbeidet som folkelærer på Eidsvoll 1834-36, studerte medisin 1836-40 og var bibliotekar ved Universitetsbiblioteket og riksarkivar fra 1840. Wergeland døde av tuberkulose.
Wergelands liv var stadig fylt av konflikter, avispolemikker, pipekonserter i teateret og injuriesøksmål. I 1828 kalte han f.eks. prokuratoren på Eidsvoll for en blodsuger. Anklagen førte til rettssak og bidro sannsynligvis til at Wergeland ikke fikk noe prestekall.
Wergeland så på dikteren med romantiske øyne ”Jan van Huysums Blomsterstykke” (1840) er f.eks. en hyllest til kunstneren og kunstverket; en hyllest til geniet. Som forfatter var han uhyre produktiv. Han ga ut omkring 25 dramaer og 8 større verk poesi. I tillegg skrev han mengder av leilighetsdikt, ei folkevisesamling, politiske skrifter, historiske verker, fabler, ei lesebok og sjølibiografi i dikt og prosa. Han var også utgiver og forfatter av tre ulike blad, alt i løpet av 18 år.
I det meste av det Wergeland skreiv, skinner den politiske holdningen hans igjennom. Han trudde sterkt på de ideene Grunnloven bygde på, spesielt arven fra den franske revolusjonen og dens slagord: Frihet, likhet, brorskap. Sjøl om Wergeland var begeistra for Julirevolusjonen (i 1830), mente han at Norge kunne reformeres ved å gjennomføre Grunnlovens ideer, uten revolt. Dette synet førte til at han forsøkte å opplyse almuen dvs. bøndene - om dens rettigheter. Han ville utdanne almuen og gjøre den dannet. I bladet For Almuen appellerte han til fedrelandssinnet, og han spredte kunnskaper om naturen, jordbruket og mennesket. I For Arbeidsklassen, et annet tidsskrift, belærte han også almuen og prøvde å vekke sjølrespekt og æresfølelse hos folk.
Idealene hans kommer klarest fram i ”Skabelsen, Mennesket og Messias” (fra 1830, omarbeida i 1844). Bygd på Bibelens myter munner verket ut i en allegori: tyranner lir et endelig nederlag. Massene vender seg mot herskerne og krever sannhet, frihet og likhet. Alt formynderskap faller bort.
Minst kjent og vanskeligst tilgjengelig av Wergelands produksjon er nok dramaene. Men temaene her er spennende nok. Mye er leilighetsdiktning som går inn i en datidig aktuell situasjon elpolemikk. Men et stykke som ”Den sidste Kloge” (1835) handler om hungersnøden i Norge på 1830-tallet og ironiserer over markedsøkonomien og den asosiale kapitalistiske handelsmoralen. Samme år skreiv Wergeland også ”Den indiske Cholera”, som tar opp motsetninga mellom kolonimakta England og undertrykte indere.
Wergeland kasta seg også inn i språkdebatten. I en artikkel satte han opp ei språklig veiledning i åtte punkter med formål rett og slett å fornorske språket. I en annen artikkel, ”Om norsk Sprogre” fra 1832, begrunner han sine synspå skriftspråket: Et sjølstendig folk må ha sitt eget språk. Av hensyn til stilen må folk få uttrykke seg på et språk som er naturlig for dem. Og det er demokratisk at skriftspråket ligger nær talemålet; det kan bedre folkeopplysninga.
Wergelands språkprogram førte ikke til noen offisielle skriftspråkreformer, men ideene hans blei ført videre i Asbjørnsen og Moes eventyrutgaver og av språkmannen Knud Knudsen (1812-95).
Den politiske enkelt-saka som Wergeland blir husket best for, er ”jødesaka”. For å få Stortinget til å gå inn for å endre Grunnloven slik at jødene fikk lov til å komme inn i Norge, skreiv han ”Indlæg i Jødesagen” (1839) og diktsamlinga ”Jøden” (1842), som han delte ut til samtlige stortingsrepresentanter da saka skulle opp. Seinere ga han ut ”Jødesagen i det norske Storting” (1842) og diktsamlinga ”Jødinden” (1844). (Jødeparagrafen blei fjerna fra Grunnloven i 1851.)
Wergeland var en nasjonal og sosial republikaner i dramaene, diktene og artiklene sine. Han virka som folkeopplyser med egen folkeboksamling i boligen ”Grotten” i Christiania, og han slo et slag for en mer realistisk og praktisk holdning til det norske språket. En viss betydning har han hatt for bøndene, som ofte hadde tidsskriftene hans som eneste litteratur ved sida av de obligatoriske kristelige. Derimot var han fjern for f.eks. Marcus Thrane og Thrane-rørsla. Årsakene ligger nok mye i Wergelands form: På tross av norskheten hans var han tunglest for utrente, og han skreiv dessuten mest på vers. Lettere å lese var opplysningstidsskriftene hans, som altså nådde ut. En annen grunn kan være at de politiske ideene hans var så sterkt prega av embetsstandens interesser og idegrunnlag. I tillegg sto han aleine og klarte ikke å danne en krets rundt seg eller ei større gruppe som kunne få betydning i samtida.

H. A. I.