Voldgift
Se Tariffoppgjør.

Voldtekt
”Ho var ei tiltrekkande kvinne omkring dei tretti, men ho irriterte meg. Da eg følgde henne heim, sa ho Godnatt, og eg voldtok henne. Eg hadde inga særleg lyst til det. Faktisk hadde eg store vanskar med å få ereksjon. Eg hadde òg drukke temmeleg mykje. Men eg tvinga meg til å gjera det for å setja henne på plass, for å vise at ho ikkje var så helvetes mykje verdt som ho sjølv trudde.” (Frå Diana E. H. Russell: ”The Politics of Rape”, side 253.)
Mannen som uttala dette måtte vera ei spesielt bevisst utgave mellom voldtektsmenn, eller spesielt ærleg. Ei kvinne som blir utsett for voldtekt vil først og fremst oppfatte hendinga som eit maktovergrep, ei total krenkjing av hennar vilje og eigeverd. Blant menn er det meir vanleg å definere same hendinga som hovudsakleg seksuell.
Enkeltkvinna som tilfeldig er saman med ein mann, eller som bur saman med han, kjenner til det overtaket han har i form av større styrke og meir oppøvd voldsvane. Han kan halde henne på plass ved hjelp av den frykta denne vissa skaper. Eller han kan setja henne på plass om det er nødvendig. Han kan kommandere henne til samleie eller ta henne med makt. I det enkelte forholdet skaper dette uttala eller underforståtte trugsmålet ein ubalanse, som tvingar kvinna til alle slags forsiktighetsreglar og atterhald.
Ubalansen treng ikkje vera særleg markert i det enkelte forholdet, men han avspeglar seg klart i det større: Overalt lurer faren for voldtekt; småjenter må passe seg for ”stygge menn”, større jenter må sjå opp for skogar og mørker, vaksne kvinner må vakte stega sine, talen og rørslene. Men dei er aldri trygge: Voldtekt er ei form for masseterror ettersom voldtektsofra blir utvalde blant alle slags kvinner utan at det blir gjort skilnad på dei. (Det er stort sett berre kvinner som blir voldtekne i samfunnet vårt. Det hender seg at menn fell som offer, men det er alltid menn som er gjerningsmenn.)
Kvinner som vil gå ut over rollemønstret sitt eller setja seg opp mot viljen til menn, vil møte individuelle eller alminnelege represaliar. Voldtekt er ein mogleg represalie. Men me har eit lovforbod mot voldtekt. Kan me ikkje seia nei til dei tronge kjønnsrollene og dei hemmande normene for rørsle og handling og stole på at lova vil verne J. G. oss? Vil ikkje styresmaktene stå på vår side?

Lovgjeving
Paragraf 192 i den straffelova me har i dag lyder:
”Den som ved vold eller ved å fremkalle frykt for noens liv eller helse tvinger noen til utuktig omgang eller medvirker til det, straffes for voldtekt med fengsel inntil 10 år, men med fengsel i minst 1 år dersom den utuktige omgang var samleie.
Hvis den fornærmede som følge av handlingen omkommer eller får betydelig skade på legeme eller helse, eller den skyldige tidligere er straffet etter denne paragraf eller etter § 195, kan fengsel inntil på livstid idømmes. Venerisk sykdom anses alltid som betydelig skade på legeme eller helse etter denne paragraf.”
Samanlikna med voldtektsparagrafen i dei fleste andre land er denne svært så vidtfemnande. Han omfattar ikkje berre samleie oppnådd ved tvang, men òg seksuelle surrogathandlingar av ymse slag, som masturbering. Paragrafen er ikkje kjønnsbestemt, korkje når det gjeld offer eller utøvar, og han har heller ingen avgrensingar mot det tilfellet at partane er gifte med kvarandre. Ei stutt samanfatta tolking av paragrafen vil etter mi meining bli om lag slik: Dersom eit menneske (med visse middel) tvingar eit anna til seksuell omgang, er den tvungne parten voldteken.
I Norge blir det kvart år meldt om lag 100 voldtekter til politiet. Av desse blir mellom 40 og 60 % henlagte grunna manglande bevis, medan omlag 20 % blir henlagte fordi ein ikkje veit kven gjerningsmannen er. Av dei meldte voldtektene blir det reist tiltale for om lag 10 % sitt vedkommande.

Mørketal - og kvifor
Forskjellen mellom talet på faktiske og meldte lovbrot, kallar ein mørketalet. Det er brei semje om at mørketalet for voldtekt er større enn for dei fleste andre grove brot. På den eine sida har ein dei som meiner at 3 av 10 voldtekter blir meldte, medan andre meiner at det berre er 5 % eller kanskje berre 1 % av voldtektene som blir rapporterte. Om me gjer eit tankeeksperiment med det siste talet, er det såleis ein sjanse av 1 000 for at den som begår ei voldtekt skal hamne i retten for det.
Ei kvinne som har vorte voldteken vil gjerne ikkje definere hendinga som voldtekt, spesielt ikkje omgjerningsmannen var ein nær ”venn” eller kjenning. Ho kjenner seg som ein tapar, og om ho vågar fortelja omopplevinga til familie eller andre venner, vil ho som oftast bli styrkt i oppfatninga av at dette var noko som ikkje skulle ha hendt, om ho ikkje hadde vore så tankelaus og uforsiktig.
Dei fleste kvinner som har gått til politiet for å melde ei voldtekt, kan fortelja at dei har vorte møtte med mistru, og ein gjennomgang av politiet og domstolane si handsaming av slike saker viser det same. Vitneprovet til kvinna kan bli svekka av ei rad moment, som at ho ikkje gjekk til politiet med det same, som at den meldte hadde vore ein kjenning, som at ho hadde vorte med ein framand mann heim for å drikke kaffe, osv. Størst sjanse til å nå fram med ei melding ser du ut til å ha om det er ei ”klassisk” voldtekt du melder, det vil seia tilfellet med ukjend overfallsperson på øyde stad og sakeslaus forbipasserande kvinne. Sjølv om dette berre er ei av dei handlingane som blir ramma av voldtektsparagrafen, er det svært mykje som tyder på at denne folkelege definisjonen er den som er mest utbreidd både hjå lekfolk, politifolk og juristar.
Synet på den klassiske voldtekta som den eigentlege og einaste blir sementert gjennom dei oppslaga pressa ofrar på denne typen lovbrot. Dei ekstreme tilfella, det vil seia der ofra blir drepne, får så å seia all spalteplass, medan ”kvardagsvoldtektene” aldri blir nemnde. 1 dei første tilfella er det heller ikkje vanskeleg å bli trudd. Ein kan omskrive ordtaket om indianaren, og seia: Det einaste truverdige voldtektsoffer er eit dødt voldtektsoffer.
Når avisene såleis slår opp dei klassiske voldtektene, blir alle dei andre voldtektene på ein måte usynlege. Det er fleire faktorar som medvirkar til denne usynleggjeringa: For kvinna er det vanskeleg eller umogleg å sleppe unna alle fordommar og definisjonar i samfunnet omkring. Ho vil lett vende blikket mot seg sjølv og måle seg etter dei strenge normene for kvinneoppførsel, i staden for å vurdere mannen sin oppførsel. Såleis kan ho komma til å ta skylda på seg, og teia still med heile hendinga.
Ei slik total omsnuing av skyldspørsmålet har òg ei anna psykologisk side: Ho kan nekte å sjå i auga at ho har vorte sett på som ein bruksting utan sjølvbestemmelsesrett, at sjølve viljen hennar har vorte krenkt, kanskje av ein ho rekna for ein venn. Om ho teier, kan ho iallfall hindre at andre får del i objektgjeringa.

På tiltalebenken
Dei erfaringane andre har frå politi og rettsvesen kan vera avgjerande for om kvinna vågar å melde hendinga. Ein veit at det er kvinna sitt liv som blir granska (derimot ikkje alltid dei faktiske bevis som kan vitne om kva som har skjedd): Hennar tidlegare seksualliv, hennar klesdrakt og oppførsel, om ho har farga hår og er uvaska, om ho tygg tyggegummi i retten. Det er ikkje grenser for kva slags utanforståande ting som kan dragast inn og nyttast til moment i det store spørsmålet: var ikkje kvinna med- (eller eine-)skyldig? Såleis kan ein komma til å sjå heilt bort frå spørsmålet om mannen si skyld.
Tankegangen om medskyld må byggje på ein føresetnad om at kvinna - ved den eine eller andre disposisjonen - har inngått ei bindande avtale om samleie eller seksuell omgang. Men kvinner har aldri gått med på å fråskrive seg sjølvbestemmelsesretten. Like mykje som menn vil kvinner ha lov til å angre seg, til å ta initiativ, til å seia ja eller nei etter som dei synes, uavhengig av tidlegare handlingar.
Slik rett - som skulle følgje av voldtektsføresegna - vil politi og domstolar ikkje innrømme kvinner. Voldtektsoffer bit i seg den eine krenkjinga etter den andre. Dei får sinnslidingar og vanskar med å gå inn i personlege forhold. Dei klandrar seg sjølve og freistar finne ut kva dei har gjort gale. Ei mengd instansar hjelper dei med å peike på alle ”feil” kvinner kan gjera. Når kvinna - før eller etter konfrontasjonen med omverda finn ut at ho må skylde på seg sjølv, teier ho.

Ekteskapet
Særleg er det taust og stilt omkring institusjonane Heimen og Ekteskapet. Her grip få reglar inn, og dei som finst, blir sjeldan nytta. Den store usynleggjeringa er mogleg m.a. fordi det er kvinna si oppgave å skape heimen og verne om familieharmonien. Dei kvinner som melder mannen sin for voldtekt, lyt dermed vedgå at dei ikkje har greidd oppgava si.
Når kvinner i dag gifter seg og glir inn i eit privat forsørgjingssystem, heng dette stort sett ikkje saman med kjærleik, slik eventyra fortel den unge jenta. Kvinner lærer at ekteskapet er den tryggaste staden å vera, og på ein måte er det sant: Berre ein mann synest å vers sterk nok til å kunna verne mot andre menn og dei evige trugsmåla om overgrep.
Utafor ekteskapet og heimen er det ikkje arbeid til kvinner i landet vårt. For kvinner kan det fortone seg som ein valsituasjon: Lågtlønnsarbeid eller ekteskap. Men i røynda har dei ikkje noko val. Dei aller fleste kvinner i Norge er meir eller mindre økonomisk avhengige av menn. Så blir dei splitta i kvart sitt vesle reir, kvar med sin husbond som er sterkare enn dei. Det går ikkje an å melde mannen sin for voldtekt dersom det betyr sveltihel for ein sjølv og ungane. Det er farleg å opponere mot den som er di framtidige kjelde til forsørgjing.

Analyse og handleplan
Når lovbestemmelsa om voldtekt openbart ikkje vernar kvinnene, kan ein spørja kva for funksjon denne paragrafen så har. I lovverket i middelalderen gjekk det heilt klart fram at forbodet skulle verne ein ektemann eller ein far mot å få eigedommen sin verdiforringa. Mykje tyder på at paragrafen i dag fungerer som ein konfliktløysar og samfunnsbevarar. I snever forstand løyser lova konflikten mellom kvinner, som ønskjer vern, og menn, som ønskjer å operere fritt i forhold til kvinner. Interessa til kvinner er ivareteken ved at lova finst, interessa til menn er ivareteken ved at lova berre unntaksvis rammar dei med straff. Eit slikt system er med på å reprodusere voldtekt og trugsmålet om voldtekt. Trugsmålet virkar til å hemme og hindre kvinner i å utfolde seg, til å oppretthalde kjensla av avmakt, til å presse kvinner inn i ekteskapet, der dei gjer mangedobbel nytte for det kapitalistiske patriarkatet: Som arbeidskraftreserve for den lønna produksjonen, som gratisarbeidande i reproduksjonen og produksjonen av barn, som støytpute og fortrøystar for utilfredse og aggressive menn.
Kvinner verda rundt har funne ut at det er viktig å snakke om voldtekt. Teiinga er ein del av undertrykkinga, difor må det talast. Berre ved å samanlikne erfaringar og analysere hendingane og bakgrunnen deira, kan ein finne ut kvar kampen mot voldtekt må ta til. Kampen blir no ført på fleire felt:
Det blir arbeidd med sentra for voldtekne kvinner, dels for å avhjelpe personlege skadeverknader, særleg psykiske, dels for å synleggjera volden. Kvinner følgjer voldtekne kvinner til politiet for å sikre at avhøyra ikkje skal ta motet frå ofra. Det blir arbeidd for å få endra reglane om avhøyr og bevisføring, slik at uvedkommande ting om fortida ikkje skal nyttast til å sverte henne. Samstundes kjempar kvinner for eit endra samfunnssystem, som kan gje lønna arbeidsplassar og økonomisk og sosialt sjølvstende til alle menneske.
A. M. L.

Sjå også: Husbråk, Kjønnsobjekt, Krisesenter, Kvinnelighet, Mishandling av kvinner.
Litteratur: A. M. Lykkjen: Voldtekt - ei bok om kvinneundertrykking, Oslo 1976. M. Tikkanen: Menn kan ikke voldtas, Oslo 1977. M.-P. Boethius: Skylla sig själv, Stockholm 1976.

Volkswagenwerk AG
Data for 1977:
Opprettet: 1937
Hovedkontor: Wolfsburg, Tyskland
Rangering: 21 (Fortune)
Omsetning: 10,41 milliarder $
Netto-overskudd: 180 millioner $
Ansatte: 191 891 (Volkswagen-gruppen)
Viktige datterselskaper og andre selskaper med Volkswagenwerk eierinteresser: Audi NSU Auto Union AG, Tyskland, Volkswagen do Brasil S.A., Brasil, Volkswagen Manufacturing Corporation of America. USA, Volkswagen de Mexico, S.A. de C.V., Mexico, Volkswagen of South Africa (Pty) Ltd., Sør-Afrika, Volkswagen Bruxelles S.A., Belgia, Volkswagen of Nigeria Ltd., Nigeria, TAS Tvornica Automobila Sarajevo, Jugoslavia, P. T. German Motor Manufacturing, Indonesia. Volkswagen of America, Inc., USA, Volkswagen France S.A., Frankrike, Volkswagen Canada Ltd., Canada, Svenska Volkswagen AB, Sverige, WESER-EMS Vertriebsgesellschaft mbH, Tyskland, InterRent Autovermietung GmbH, Tyskland, Wolfsburger Transportgesellschaft mbH, Tyskland, VW Kredit Bank GmbH, Tyskland, HOLAD Holding & Administration AG, Sveits, Volkswagen International Finance N.V., Nederland, Volkswagen International Finance N.V. Curaçao

Volkswagen rangerer som verdens 21. største industrikonsern i 1977. Av bilprodusenter er bare General Motors, Ford Motor og Chrysler større. Volkswagen-gruppen produserte over 2,2 millioner enheter i 1977, til en salgsverdi av 10,4 milliarder $. Selskapet ble etablert i 1937 under navnet Gesellschaft zur Vorbereitung des deutschen Volkswagen mbH, for så å forandre navnet til Volkswagenwerk AG i 1938. I 1960 ble Volkswagen denasjonalisert og ble et børsnotert selskap. Store aksjonærer er Forbundsrepublikken Tyskland og delstaten Nieder-Sachsen.
Hovedproduktene er personbiler, stasjonsvogner, varevogner, motorer og reservedeler. Volkswagenwerk er mest kjent for sine folkevognmodeller, også betegnet som ”bobla”. Produksjonen av disse modellene er opphørt i Europa og overført til Mexico.
Volkswagens viktigste produksjonssteder i Tyskland er Wolfsburg (53 000 ansatte), Hannover (17 000), Kassel (14 000) Emden (7 000), Salzgitter (6 000) og Brunswick (6 000). I 1971 overtok Volkswagen aksjene i Audi NSU Auto Union AG (38 000 ansatte) - en annen stor tysk bilprodusent.
Ved siden av utstrakt eksportsalg over store deler av verden har Volkswagen etablert en rekke produserende datterselskaper. Særlig viktig er Brasil med over 38 000 ansatte, USA, Mexico, Sør-Afrika og Belgia.
Sammen med lokale interessenter er TAS Tvornica Automobila, Sarajevo, Jugoslavia og P. T. German Motor Manufacturing Djakarta, Indonesia etablert.
Bildeler og reservedeler produseres bl.a. gjennom Votex, Inc. Bilutleie skjer i regi av InterRent, mens bankvirksomhet ivaretas av VW Kredit Bank GmbH. Volkswagen er i ferd med å utvide sitt virksomhetsområde til databransjen (Nixdorf Computer AG).
Volkswagens virksomhet i Norge ivaretas gjennom Harald A. Møller-konsernet. Norske redere har i en årrekke vært beskjeftiget med transport av biler for Volkswagen gjennom Wolfsburger Transportgesellschaft mbH.
I. Sa.


Volpe, Galvano della
Volpe (1895-1968), fremtredende italiensk marxist.
Galvano delta Volpe var i 1920-årene opptatt av datidens filosofiske hovedretning: Giovanni Gentiles idealisme. Hans første filosofiske arbeid, ”Den hegelianske dialektikkens opprinnelse”, er tilegnet Gentile, men er samtidig avvisende til Gentiles idealiserte versjon av Hegels dialektikk.
Delta Volpes Hegel-arbeid understreker den religiøse mystikkens betydning for den unge Hegel og inneholder samtidig en vidtgående kritikk av Hegels dialektikk. Dette temaet vender han tilbake til i et stort arbeid fra 1930 om den tyske mystikeren Meister Eckhart (”Den spekulative mystisismen hos Meister Eckhart”).
I 1930-årene begynte en lang prosess i retning av en materialistisk posisjon. Denne veien gikk via den britiske erfaringsfilosofen David Hume (”Erfaringsfilosofien til David Hume I-II”, 1933-1935) og Aristoteles (”Kritikk av de logiske prinsippene”, 1940). Fra Hume overtok delta Volpe et empirisk erfaringsbegrep og en generell anti-metafysisk holdning. Hos Aristoteles søkte han en rehabilitering av logikkene kontradiksjonsprinsipp mot dialektikkens lære om ”motsigelsen” som kilde til all væren. I disse årene utviklet delta Volpe en stadig sterkere tilknytning til Wiener-kretsen (se art. Positivisme) og anglosaksisk filosofi og vitenskapsteori.
Krigsutbruddet og oppløsningstendensene i italiensk fascisme førte en rekke italienske intellektuelle ut i en teoretisk krise og fikk dem til å vende seg mot livsfilosofiske problemer. I en kort periode nærmet delta Volpe seg Heidegger og Nietzsche. Flere artikler i ”Critica fascista” og ”Il Primato” kan tolkes både i venstre- og høyreretning. Fra begynnelsen av 1940-årene stammer også hans interesse for Kant og Rousseau - to tenkere som skulle få stor betydning i hans politiske tenkning.
I 1944 meldte han seg inn i det italienske kommunistpartiet (PCI). Delta Volpe gjorde seg straks til talsmann for en metodisk og filologisk Marx-lesning. I Marx' ungdomsskrift ”Til kritikken av Hegels rettsfilosofi” (1843) gjenfant han hovedtanken i sin egen Hegel-kritikk. I Marx' kritikk av stat og parlamentarisme, så delta Volpe en fortsettelse av den demokratiske, Rousseau-inspirerte tradisjonen.
Hans første hovedverk som marxistisk teoretiker er ”Logikk som positiv vitenskap” (1950). Dette arbeidet sammenfatter studiene over Aristoteles, Kant og Hegel i en marxistisk forståelse. Dersom marxismen skal kunne gjøre krav på vitenskapelighet, må ikke den marxistiske dialektikken komme på kollisjonskurs med formal logikk. Marxismens motsigelser” må tolkes som reale opposisjoner i Kante forstand, dvs. opposisjoner som ikke innebærer brudd på kontradiksjonsprinsippet. ”Logikk som positiv vitenskap” underminerer en rekke sentrale posisjoner i den dialektiske materialismen og har vært svært omdiskutert innenfor PCI.
Som estetisk teoretiker stiller delta Volpe seg avvisende til den tradisjonelle marxistiske basis-overbygnings-modell. Kunst og litteratur kan ikke reduseres til ideologi i marxistisk forstand. Tradisjonell marxisme er hjelpeløs når den skal analysere kunstens erkjennelsesmessige karakter. Delta Volpe og hans elever var de første som introduserte russisk formalisme, semiologi og strukturalisme i den italienske diskusjonen. Hans estetiske hovedverk er ”Critica del gusto” (Kritikk av smaken) fra 1962.
Delta Volpe har også en betydelig plass som politisk filosof. Han kom tidlig til den erkjennelse at marxismen mangler en tilfredsstillende politisk filosofi og lider under savnet av en rettsfilosofi. I ”Rousseau og Marx” (1962) hevder han at marxismen må ta vare på den egalitærdemokratiske tradisjonen fra Rousseau og samtidig innarbeide Kante liberale friheter (pressefrihet osv.) i en enhetlig problematikk. En sosialistisk stat må baseres på rettsstatens prinsipper.
Allerede i slutten av 1950-årene utarbeidet della Volpe ”et historisk kompromiss” mellom den revolusjonær-demokratiske og den liberale tradisjonen i politisk filosofi. Dermed ga han et teoretisk fundament for den italienske veien til sosialismen. Della Volpes politiske tenkning har hatt stor betydning for Enrico Berlinguers italienske variant av eurokommunismen.
N. G.

Se også: Berlinguer, Eurokommunisme.

Vo Nguyen Giap
Vo Nguyen Giap (1912-), fremtredende vietnamesisk kommunist. Giap var den mest betydningsfulle strateg i de vietnamesiske frigjøringskampene.
Som ung student deltok han i studentstreiken i forbindelse med opprøret i 1930 imot det franske koloniregimet. I 1937 fikk han sin doktorgrad i Hanoi og var senere historielærer. Han sluttet seg til kommunistpartiet i 1930-åra og måtte rømme til Kina i 1939. Hans kone ble arrestert og døde i fengsel. Hennes søster ble henrettet av franskmennene.
Under krigen bygde han opp Viet Minhs geriljastyrker, og rykket inn i Hanoi i august 1945 sammen med Ho Chi Minh. Giap hadde hovedæren for seieren over Frankrike i 1954 og spilte også en ledende rolle i frigjøringskampen i Sør-Vietnam.
Giap har bygd den vietnamesiske armeen opp til den best organiserte styrken i Sørøst-Asia. I 1961 publiserte han en håndbok i geriljakrigens taktikk og strategi: ”Folkets krig, folkets arme.” Fra 1954 var Vo Nguyen Giap øverstkommanderende for de vietnamesiske styrkene, fra 1955 visestatsminister og forsvarsminister.
E. No.

Se også: Folkekrig, Gerilja, Ho Chi-Minh, Vietnam, Vietnam-krigen.
Våpenhandel
Den internasjonale våpenhandel er et av de viktigste og alvorligste aspektene ved den stadig mer omfattende militariseringen av verdenssamfunnet. Dette skyldes imidlertid ikke at private selskaper opererer fritt på et internasjonalt marked uten statlig kontroll. Tvert imot, det er staten i de ulike eksportland som kontrollerer 96 % av denne handelen, uansett om produksjonen som sådan foregår i privateide selskaper (i de vestlige land) eller selskaper eid av staten (østblokklandene). En annen sak er det at rustningsindustrien legger mange av premissene for statenes politikk på dette området.
Verdens totale våpenhandel kom i 1978 opp i ca. 20 milliarder amerikanske $, og et karakteristisk trekk i bildet er at land i den tredje verden kjøpte ca. 70 % av disse våpnene. Når industrilandene, til tross for sitt høye rustningsnivå, bare kjøper 30 %, skyldes det selvsagt den store selvforsyningsgraden i disse landene. Mens i-landene seg imellom inngår samproduksjons- og kompensasjonsavtaler på våpensektoren - slik Norge gjorde i forbindelse med kjøp av F-16-fly er u-landene vanligvis avhengige av å kjøpe på kreditt. Dette desto mer som gaver og militær hjelp uten betaling stadig blir vanskeligere å oppnå.
Den internasjonale våpenhandelen har vokst sterkt de senere år, og særlig i tiden etter 1965. I første del av 70-årene var økningen 15 % per år, mens økningen i tiden 1974-78 har vært hele 25 % i året. Denne enorme økningen skyldes delvis inflasjonen, men delvis også de kvalitative endringene i de våpen som eksporteres. Mens land i den tredje verden i 1950- og 60-årene bare fikk kjøpe annenrangs våpen, foregår det i dag en utstrakt handel med de mest avanserte våpen og våpensystemer. Eksempelvis inngikk USA avtale med både Iran og Israel om levering av F-16-fly, henholdsvis i 1977 og 1978, før disse flyene var utplassert i USAs egne arsenaler. Den avanserte våpenteknologien er meget dyr, og den forsterker kjøperlandenes avhengighet av leverandørene, fordi våpensystemene nødvendigvis må følges av omfattende utdannings- og vedlikeholdsprogrammer.
USA er - med sin overlegne våpenteknologi verdens største våpeneksportør, med en dekning i 1978 på 48 % av markedet. Sovjetunionen fulgte deretter med 27 %, Frankrike med 11 %, Italia og Storbritannia 4 %, Vest-Tyskland 2 % og Kina 1 %. Samlet viser det seg at våpenhandel i stor grad er et vestlig foretagende, en tendens som har vedvart over tid, i det denne gruppen land i perioden 1970-76 sto bak 77,5 % av salget. En rekke land i den tredje verden gjør også framstøt for å etablere seg på markedet - Israel, Sør-Afrika og Brasil er aktuelle eksempler - og disse framstøt er tidligere forberedt gjennom import ikke bare av våpen, men også av teknologi og hele fabrikker for våpenproduksjon.
Økningen i antall land med tekniske og industrielle muligheter for våpenproduksjon har ført til en sterk kommersialisering av våpenhandelen. Mens politiske hensyn veide tyngst i eksportørlandenes politikk i 1950- og 60-årene, er nå de rent økonomiske hensyn mer framtredende. Dette har blant annet sammenheng med de økte oljeprisene etter 1973, i det i-landene har søkt å motvirke de negative virkningene av denne prisstigningen ved å øke salget av våpen til OPEC-landene. Det har vært en overgang fra selgers marked til kjøpers marked.
Dette generelle bildet nyanseres noe av varierende politikk fra de ulike eksportørenes side. USA og Sovjetunionen har siden 1977 ført bilaterale samtaler med sikte på en begrensning av våpenhandelen, men eventuelle resultater er ikke kjent.
De to supermaktenes bekymring over våpenhandelen deles imidlertid i liten grad av land som Frankrike og Storbritannia. Frankrike selger så mye som mulig til hvem som helst, mens Storbritannia - bekymret over å ha mistet sin tredjeplass på statistikken - så sent som i 1978 sendte en seilende våpenutstilling på verdensturné for om mulig å øke omsetningen. For disse to landene er våpensalget viktig som et middel til å balansere utenriksregnskapet, men også for Sovjetunionen er dette i ferd med å bli en viktig kilde for hard valuta.
På importsiden har Midtøsten i 1970-årene hele tiden vært den største og viktigste regionen, noe som selvsagt henger sammen med krigene fra 1967 og utover. Av alle de våpen som i 1978 ble eksportert til den tredje verden, gikk 47 % til land i dette området, mens 17 % gikk til Det fjerne Østen, og 12 % til Afrika sør for Sahara. Ser vi på Midtøsten isolert, tok Iran fra 1970 til 1976 hele 30 % av importen, mens Israel og Egypt tok 17 % hver. I 1978 måtte imidlertid Iran overlate førsteplassen til Irak, vesentlig på grunn av store leveranser fra Sovjetunionen og Frankrike. En viktig endring i nær framtid er at Kina antagelig vil plassere seg som et viktig våpenmarked, og interessen fra de vestlige lands side er tilsvarende stor. De første avtaler om levering av raketter fra Frankrike ble inngått i 1978, mens forhandlingene om kjøp av britiske jagerfly ble avsluttet i 1979.
Blant konsekvensene av våpenhandelen er det grunn til spesielt å nevne tre: 1. Opphopningen av store mengder avanserte våpen kan forsterke spenningen mellom landene i et område, og i neste omgang forårsake ytterligere opprustning. 2. Tilførselen av våpen vil kunne intensivere nivået i en aktuell konflikt og føre til større ødeleggelser, menneskelig så vel som materielt. 3. Våpenhandelen øker u-landenes avhengighet av i-landene, dels på grunn av den avanserte teknologien de ikke selv behersker, dels fordi våpenkjøpene i mange tilfeller krever en stor del av ellers begrensede økonomiske ressurser.
M. Ba.

Se også: Opprustning.