Virchow, Rudolf
Virchow (1821-1902), tysk lege og radikal demokratisk politiker, den mest markante skikkelsen innen sosialmedisinens pionergenerasjon på 1800-tallet.
Sosialmedisinens første og kanskje mest intense blomstringsperiode var i tiden mellom revolusjonen i Frankrike og Februarrevolusjonen i 1848. Da utviklet faget en bredde og radikalitet som senere generasjoner neppe har vært opp­merksomme på, og kanskje heller ikke kunnet måle seg med. Den unge Rudolf Virchows virke representerer høydepunktet og avslutningen på denne epoken. Selv om Virchow senere konsentrerte seg mer om annen virksomhet, er det likevel riktig å si at han representerer selve bindeleddet mellom den radikale helsepolitiske tenkningen som brøt gjennom med den franske revolusjon, og etableringen av sosialmedisinen som fag i vårt eget århundre.
Virchow var utdannet som militærlege, dvs. innenfor det faglig og politisk mest progressive sjikt av legestanden på den tiden. Hans doktoravhandling (”Om betennelser i hornhinnen”) avsluttes med følgende karakteristiske og tidstypiske tese: ”Bare den liberale ånd kan vinne innblikk i naturen og medisinen.”
Virchow sluttet seg tidlig til en krets av politisk engasjerte, liberale leger som hadde den franske legen Pierre Cabanis som sitt forbilde. Cabanis' hovedtese var at ”sykdommene beror utelukkende på samfunnets ufullkommenhet”. Vinteren 1847-48 ble Virchow engasjertav den prøyssiske regjeringen for å undersøke en alvorlig tyfusepidemi, som hadde rammet den 1,5 mill. store polske minoriteten i Ober-Schlesien. Undersøkelsesrapporten kombinerer på en sjelden måte medisinske kunnskaper, statistiske ferdigheter og sosial innsikt. Den er blitt en klassiker i sosialmedisinens historie. Ved siden av kortsiktige hygieniske tiltak, konkluderte Virchow med å kreve ”fullt, uinnskrenket demokrati” og ”dannelse, med dens døtre frihet og velstand” for den undertrykte og sykdomsherjede befolkningen
Kort tid etter grunnla Virchow sammen med sin kollega Salomon Neumann tidsskriftet ”Medizinische Reform”, hvor han utformet et radikalt helsepolitisk program. Det var her Virchow formulerte det fyndordet han senere er blittmest berømt for: ”Medisinen er en samfunnsvitenskap, og politikk er intet annet enn medisin i stor målestokk.”
Ved Februarrevolusjonens nederlag mistet Virchow for en tid stillingen han hadde i syk­domslære ved universitetet i Berlin. Et par år etter gikk tidsskriftet ”Medizinische Reform” inn. I årene som fulgte konsentrerte Virchow seg om medisinsk grunnforskning, og leverte grunnleg­gende bidrag innen sykdomslære og anatomi. I 1860-årene var han leder av opposisjonen mot Bismarck i den prøyssiske landdagen.
I samme periode tok han initiativ til å utbedre renovasjonssystemet i Berlin, omorganiserte sykehusvesenet og satte i gang utdanning av sykepleiere. På denne tiden var barnedødeligheten i byen 38 %. Politisk sett spilte Virchow senere en mer beskjeden rolle i Riksdagen, vesentlig pga. det nasjonaldemokratiske partiets (Deutsche Fortschrittspartei) svekkede innflytelse.
Mot slutten av 1800-tallet kom hygienen og bakteriologien til å overta de problemstillingene som de radikale sosialmedisinerne hadde reist ved begynnelsen av århundret. I tråd med den vitenskapelige utviklingen kom de tekniske - og ikke de sosialpolitiske sidene - ved saken i sentrum, med bl.a. vaksinen som sentralt virkemiddel. Virchow kritiserte denne utviklingen skarpt. Selv holdt han fast ved en slags sosiologisk infeksjonsteori, og var - på tross av sin klare naturvitenskapelige orientering på andre medisinske felt motstander av bakteriologiens nye innsikter.
Selv om han vitenskapelig sett tok feil, bidro hans stahet på dette punktet til at de mer samfunnsorienterte synspunktene på sykdom og helse overvintret i en epoke hvor teknikk og naturvitenskap i snever forstand kom til å beherske det medisinske tenkesettet.
Ved arbeiderklassens politiske frammarsj i begynnelsen av vårt eget århundre fikk sosialmedisinens problemer og synspunkter igjen mer aktualitet og utbredelse. Få år etter Virchows død ble den første lærestol i sosialmedisin opprettet ved Berlins Universitet.
T. I. R.

Se også: Chadwick, Medisin, Sosialmedisin.

Viser
Ei vise er et strofisk dikt med strofisk melodi. Også salmer, nasjonalsanger o.l. er viser etter formelle kriterier. I vanlig språkbruk snakker vi om en sang når innholdet er av ideologisk eller høytidelig art, (kampsanger, åndelige sanger), eller når diktet er beregnet på å synges kollektivt (allsang). Vise kommer av det gammelnorske vis, som betyr måte, tilstand. På tysk har vi det samme ordet i Weise, som betyr både måte og melodi.
De første eksemplene på vår moderne visetradisjon finner vi i trubadurdiktningen og i franske danseviser fra 1200-tallet. De siste dannet forbildet for våre tradisjonelle middelalderballader. Trubadurdiktningen oppsto i Sør-Frankrike ca. år 1100. Trubadurene både diktet, komponerte og framførte sine egne verker, og ble dermed forløpere for dagens typiske visesangere. Trubadurdiktningen bygde på kirkelige hymner som kaltes troper. Trubadur betyr antakelig tropedikter.
De eldste visene vi finner i Norge er bevart ved muntlig overlevering. Dette har ført til at hver vise finnes i en rekke varianter, og at opphav og opprinnelig utforming er ukjent. Slike viser fikk navnet folkeviser under nasjonalromantikken. Folkevisene skulle være et uttrykk for folkekarakteren (”Volksgeist”) og var diktet kollektivt. Denne teorien var med på å skape en ideologisk basis for etablering av nasjonalstater i Europa, men er forlatt av seriøs folkeminneforskning i dag. Den har fortsatt stor innflytelse gjennom skoleverk og folkevisesamlinger. De fleste norske folkevisesamlinger er redigert i samsvar med nasjonalromantisk ideologi og sensurert etter forrige århundres moralnormer. De er derfor i dårlig samsvar med levende tradisjon.
De muntlig overleverte visene har flere hovedformer:
a) Ballader. Disse kan ha religiøst innhold eller handle om troll, kjemper eller historiske hendelser. De er gjerne norske varianter av europeiske middelaldermotiver. Balladene har mange vers og nesten alltid refreng.
b) Dyre- og skjemteviser. Disse er gjerne av nyere opphav. De finnes i alle lengder og varianter, fra ballader i gammel stil til politiske og erotiske ytringer av sterkeste slag. Denne visetypen har vært og er populær på folkemunne, men er tilsvarende grovt sensurert av innsamlerne.
c) Stev og slåttestev. Stev er småvers av forholdsvis ny dato, diktet i to faste verseformer, gammelstev og nystev. Hver stevtype har sitt sett melodier, og alle stev passer til alle melodier av samme type. I tradisjonell stevjing er det mye rom for improvisasjon. Middelalderdiktet ”Draumkvedet” er ikke en ballade, men ei rekke gammelstev. Slåttestev er stubber som synges til slåttemelodier.
Skillingsviser er viser laget for salg. De er et produkt av boktrykkerkunsten og kapitalismens framvekst. Svært mange er laget av profesjonelle tekstforfattere og utgitt av spesielle viseforlag. Skillingsvisene hadde sin glansperiode fra begynnelsen av 1800-tallet til radioen ble alminneligutbredt. De representerte et brudd med den eldremuntlige tradisjonen og fortrengte store deler av denne. Skipingsvisene var skrevet på dansk eller svensk, fulgte standariserte formskjemaer og gikk på mellomeuropeiske dur- og mollmelodier.
Som en krysning mellom skipingsviser og gamle tradisjonelle viser finner vi bygdevisene. Disse er skrevet på nynorsk og har kjente forfattere. De er et produkt av nasjonalromantikken og økt folkeopplysing

                                                                                         
Visenes funksjon
Nesten alle samfunnsgrupper har sine egne viser. Det kan være yrkesgrupper, geografiske, religi­øse, politiske eller sosiale grupper. Ved siden av den rene underholdningsfunksjonen har visene ofte en viktig plass i gruppas kulturmønster. De er deler av gruppas ritualer, forteller om forhold innen gruppa og slår fast hva den er samlet om. Eksempel: Nasjonalsanger, nidviser om politiske motstandere, religiøse viser, mange rallar- og sjømannsviser. Ideologiske grupper har vanligvis propagandasanger til vervingsformål. Eksempel: ”Kom kom kom til Frelsesarmeen”, ”Internasjonalen”.
Spesielle viser er også knyttet til spesielle anledninger. De vanligste gruppene er:
a) Arbeidssanger (shanties, oppsang for steinbryting). Visene kan være direkte knyttet til arbeidsoperasjonene, eller de brukes som tidtrøyte under rutinearbeid. Den siste tradisjonen er nesten utdødd i dag, mye på grunn av motorstøy, radio og muzak.
b) Kalendarisk sangtradisjon. Bortsett fra julesanger er denne tradisjonen fattig i Norge. Den er gjerne knyttet til opptog og årstidsseremonier. Det er for tida en svak tendens til nyetablering av slike tradisjoner på tradisjonelle sosialistiske demonstrasjonsdager som åttende mars og første mai.
c) Sangtradisjon ved ulike stadier i livet. Her er barnesangene den betydeligste gruppa, men konfirmasjonsviser, bryllupsviser og andre festviser blomstrer også friskt.
d) Ritualer rundt kjønnsliv og alkoholkonsum. Den kommersielle popmusikken er fullstendig dominert av danseviser om kjønnslig tilnærming. Mislykkes tilnærminga kan i alle fall mennene ty til drikkevisetradisjonen, som vanligvis forteller at flaska er bedre enn jenta.
De nevnte visetradisjonene er blitt betydelig svekket av massemediene og underholdningsindustrien. De har likevel overlevd, gjerne i et vekselforhold der industrien og tradisjonen tar elementer fra hverandre.
Visebegrepet er ovenfor brukt i vid betydning. Vanligvis blir ordet bare brukt om tekster med et forholdsvis enkelt og folkelig innhold. Også hvis vi tar med en slik avgrensning, har viser en sentral plass i de fleste lands litteratur. I Norden har diktere som Carl Michael Benmann, Evert Taube og Alf Prøysen vært med å gjøre viser til en hjørnestein i den nasjonale poesien.
Fram til visebølgen i 60-åra har det profesjonelle visemiljøet her i landet hovedsakelig vært knyttet til kabareter og revyteatre.

Viser i dag
I begynnelsen av 60-åra slo en blanding av tradisjonelle og politiske viser gjennom i popmusikken i USA. Dette førte til en oppblomstring av viseinteressen i hele den vestlige verden. I Norge var denne bølgen først dominert av angloamerikanske og svenske forbilder, men det ble raskt dannet en norsk variant av bølgen, med ei rekke profesjonelle artister og en mengde amatører.
I 60- og 70-åra var visene en viktig bestanddel i popmusikken, de hadde en voldsom oppblomstring i politiske og religiøse miljøer. Den store visebølgen er på retur i dag.

Viser som politisk våpen
Viser er velegnet til å spre propaganda. Før massemedienes tid holdt mange makthavere seg med egne visediktere som ledd i propagandaapparatet. Skipingsviser, salmer og patriotiske sanger har også en viktig propagandafunksjon. Fordi viser er lette å produsere og spre, har de også vært et tjenlig våpen for undertrykte grupper.
Det er bevart få folkelige politiske viser fra middelalderen. Fra de tyske bondekrigene på 1500-tallet er det bevart et stort materiale. Den voksende arbeiderklassen har skapt en rik visetradisjon, både gjennom direkte politiserende sanger og skildringer av arbeidsforhold (f.eks. rallarviser).
Mange nasjonale minoriteter bruker visetradisjonen for å beholde det kulturelle særpreget, eller som et ledd i kampen for politisk løsriving.
Her vil det kulturelle særpreget i visene gjerne være en politisk faktor i seg sjøl, uansett om teksten er direkte politisk. En slik bruk av viser finner vi f.eks. i Irland, Katalonia og til dels hos samene.
Den mest kjente sosialistiske visekampanjen er ”den nye chilenske sangen” under Allendes regjeringstid i Chile. Denne bevegelsen bygde på tradisjonelle instrumenter og melodier, gjerne av indiansk opphav. Bevegelsens forbilde var Violeta Parra (død 1967), og den ledendeartisten Victor Jara. Militærkuppet i 1973 stoppet bevegelsen. Jara ble drept og musikken ble forbudt.
I Norge var visebølgen på topp i tida rundt og like etter folkeavstemninga om norsk medlemskap i EF i 1972, og var da også en politisk faktor. De norske politiserende visene har stort sett forkynt en blanding av populisme og sosialisme.
M. Li.


Vitenskap
Under stikkordet vitenskap forstår man i dag en rekke svært ulike fenomener og aspekter ved fenomener. Man må bl.a. skjelne mellom vitenskap definert som samfunnsmessig aktivitet og organisasjon, og vitenskap som navn på en art organisert kunnskap.
Tyngdeloven er et europeisk samfunnsprodukt, men også uttrykk for visse forhold mellom sol og planeter. Den første eksisterte ikke da Jerikos murer falt, men den andre var like aktiv som nå. Tyngdeloven kan studeres ”utenfra” som samfunnsprodukt og ”innenfra” som et sant eller galt, bekreftet eller ubekreftet utsagn.
Mens det har vært en tendens innen vitenskapslæren til å neglisjere studiet av de ytre relasjoner, er det nå tendens til å nekte de indre relasjoners uavhengighet av de ytre - en art ”sosiologisme” eller enøyethet: alle relasjoner er samfunnsrelasjoner.
I den første moderne totale krig - den andre verdenskrig - ble vitenskapen mobilisert i en hittil uhørt grad. Resultatene overbeviste det ledende sjikt i industristatene om at store investeringer i vitenskap kan bidra til å løse sentrale samfunnsmessige problemer, f.eks. opprettholde økonomisk vekst. Slik investering er også avgjørende for hurtig å kunne få ny konkurransekraftig teknologi.
Siden andre verdenskrig har vitenskapens rolle blitt sentral også ved at den har gitt støtet til et i hovedsaken nytt sjikt i samfunnet, ekspertisen, som formidler eller anvender vitenskapelig kunnskap gjennom spesielt opprettede og mektige institusjoner.
Det er også mulig å snakke om politikkens manipulasjon av ekspertisen. Ekspertisen innen et område kommer naturlig nok til forskjellige praktiske konklusjoner. Myndighetene kan støtte den fraksjon som synes å anbefale en art politikk som makthaverne på forhånd har besluttet seg til. Da det i dag ofte er forbundet med store utgifter å utrede teknisk-vitenskapelige spørsmål, har ”motekspertisen”, dvs. ekspertise som ikke støttes av makthaverne, liten sjanse til å få fram gjennomarbeidete motforslag.

Vitenskapshistorie og -sosiologi
Vitenskapens funksjon siden krigen har rimeligvis resultert i en sterkt økt interesse for den som historisk og samfunnsmessig fenomen. Det er grunnlag for å si at minst 90 % av alle vitenskapsmenn og -kvinner er nålevende, og at minst 99 % av dem som profesjonelt undersøker vitenskaper - altså sikter på å utforme tivitenskap om vitenskap” - er nålevende. Den voldsomt stigende interesse for vitenskapen som fenomen har ført til nye teorier om vitenskap.
Vitenskapshistorikere har fremlagt materiale fra andre kulturer enn den europeiske. Man kan ikke lenger si at vitenskap oppsto i Hellas omkring 400 år f.Kr. Babylonsk og kinesisk vitenskap er vesentlig eldre. Den kinesiske er bl.a. interessant fordi de ledende sjikt greide å motsette seg en teknisk-vitenskapelig omforming av samfunnet, som ville true deres maktposisjon og endre kulturen, tross det høye teoretiske nivå og kombinasjonen med teknisk oppfinnsomhet. I den europeiske kulturkrets ydet kirke og stat liten motstand mot slik omforming på 1400- og 1500-tallet. Ennå i dag er den oppfatning utbredt at den teknisk-vitenskapelige utvikling er selvregulerende - at den i det vesentlige ikke lar seg påvirke, og at det derfor bare gjelder å tilpasse samfunn og kultur til den.
Europeisk naturvitenskap viser to hovedperioder med revolusjonært utviklingstempo, tiden fra Descartes (1596-1650) til Galilei (1564-1642) da det mekaniske naturbildet ble utmyntet vitenskapelig og teknisk, og vårt århundre med relativitetsteori, kvanteteori og en rekke nye vitenskaper som kybernetikken (styringsvitenskap), informasjonsteori og symbolsk (matematisk) logikk.

                                                                                    Naturen som ressursfor mennesket
Ved den mekaniske naturvitenskap mistet naturen sin hellighet som Guds skaperverk, og alt, til slutt også mennesket selv, kunne manipuleres og utnyttes til hvilke som helst formål man fant gavnlig. (Naturens profanisering og sekularisering.) Denne utvikling sto i intim sammenheng med en konsentrasjon i det økonomiske liv om en størst mulig økning av bytteverdi fremfor bruksverdi.
Forskning kan generelt sett drives ut fra svært forskjellig naturfilosofi og holdninger til natur. Selv innen ”hard” moderne naturvitenskap finner man ikke-manipulerende holdninger, særlig blant de nyskapende forskere (Einstein o.a.).

Samfunnsvitenskapenes egenart
Samfunnsvitenskapens historie er vesentlig mer kontroversiell enn naturvitenskapenes. Med en viss rett kan man si at fra midten av 1800-tallet finner vi undersøkelsen av enkelte, mer eller mindre isolerbare, samfunnsforhold (innbefattet psykologiske) som vi i dag vil stemple som vitenskapelige (ut fra kriterium nevnt i neste avsnitt). Det bør imidlertid fremheves at slike undersøkelser ikke plutselig gjør samfunnslære (sosiologi) til en vitenskap. Det innebærer bare at det innenfor de uoverskuelig store felter av samfunnsrelevante problemer, finnes områder med vitenskapelige undersøkelser.
Forskjeller mellom samfunnsvitenskaper og naturvitenskap kommer bl.a. til syne ved at i de første er viktige utsagn selvverifiserende, dvs. deres uttalelse kan føre til at de blir sanne. Eksempler: uttalelser på statistisk grunnlag om hva som er vanlig språkbruk, eller vanlig seksuell atferd, kan føre til at det blir eller forblir vanlig. Hvis samfunnsvitenskapelige utsagn får stor vekt i befolkningen om utsagnene er ”riktige”, blir de riktige.
Uttalelser om tyngdekraften eller solenergien kan ikke på samme måte tenkes å endre disse. Forskerne deltar i samfunn de studerer (det gjelder også i noen grad dyresamfunn), men de deltar ikke i kjemiske prosesser.

Hva er egentlig vitenskapelig forskning?
Vitenskapshistoriske studier fører til stadig fornyet undring over ”hva vitenskap egentlig er”. Et allerede nevnt skille er da nyttig å ha for øye: vitenskapen sett innenfra og sett utenfra. Den som selv er vitenskapelig forsker med fritt valg av arbeidsområde og -måte, oppfatter sin jobb - eller snarere sitt kall - som å nå fellesmenneskelig kunnskap ved interpersonelt og interkulturelt beskrivbare og gjentagbare metoder.
Metoder med slike egenskaper kalles gjerne ”objektive”, herav utrykket vitenskapens objektivitet. (I dag finnes også andre bruksmåter av ordet, bl.a. noen som går på en (ikke-eksisterende) upåvirkelighet av sosiale og politiske forhold.)
For å uttrykke resultatene av forskning utvikles et vitenskapelig språk som omfatter både terminologi (vokabular) og syntaks, men det innføres gjennom den uerstattelige dagligtalen. Til de første vitenskapelige språkdannelser hører språket i Panfnis sanskritgramatikk og Euklids geometri.
Vitenskapelige setninger inndeles gjerne i observasjonssetninger, hypoteser, teorier og randbetingelsessetninger. Hypotesene avledes av teorier og prøves ved observasjonssetningene, randbetingelsene og ved allerede aksepterte teorier. Randbetingelsessetningene beskriver situasjonen hypotesen prøves i, altså steds- og tidsangivelser, instrumentenes oppstilling, forsøkslederens reaksjonshastighet m.m. Av andre viktige setningstyper må nevnes reglene: konstruksjonsregler i geometri, regler for observasjon, for vitenskapelig debatt og for logiske slutninger. Regler pretenderer ikke sannhet, men korrekthet ut fra konvensjoner. Videre er de gode eller dårlige alt etter resultatet eller hensikten.
Teoriene i naturvitenskap er gjerne ikke selv direkte prøvbare og kan ha uanskuelige grunnbegreper (begreper som ikke kan oppfattes ved intuisjon), f.eks. atom. I samfunnsvitenskap er det kontroversielt hvorvidt man legitimt kan innføre teoretiske begreper som ikke samfunnsmedlemmene behersker.
Vitenskap er av de fleste ansett som den eneste kumulerende (opphopende) faktor i historien: Hver generasjon bygger videre på den foregåendes resultater. Selv om en del blir forkastet, blir nok stående til at det stadig hoper seg opp mervitenskapelig kunnskap. Tesen om akkumulasjon er kontroversiell og dens utdyping fører over i vitenskapsfilosofien.
En meget velkjent inndeling er fremgangsmåten induktiv og deduktiv. Ved deduksjon avledes setninger av andre setninger ved hjelp av matematikk og logikk, ved induksjon sluttes det ”fra det enkelte til det almene”, f.eks. fra tusen tilfelle av daglig soloppgang til at solen alltid vil stå opp. Det er allment anerkjent at slik slutning ikke gir sikkerhet. Når man allikevel regner visse arter induksjon som vitenskapelig, henger det sammen med at man ikke av vitenskapelig kunnskap krever sikkerhet.
Av observasjonssetninger fordrer man gjerne at de helt skal kunne stoles på, men til hypoteser og teorier setter man oftest andre fordringer, f.eks. dristighet, fruktbarhet (ved anvendbarhet). En hypoteser eller teoris levetid er i dag oftest kort. Dette gjelder særlig områder hvor det foregår intens og bredt anlagt forskning.
Et meget vesentlig kjennetegn ved vitenskapelige setninger er prøvbarhet. Det må være en interpersonell, interkulturell måte å sette prøve på holdbarheten av en hypotese, finne grensene for dens gyldighet.
Under fellesbetegnelsen vitenskap om vitenskap samler man gjerne studier av vitenskap sett utenfra, f.eks. vitenskapspsykologi. Den omtaler f.eks. motiver som forskeren selv vanligvis avviser. Videre har en vitenskapssosiologi, som dreier seg om studier av forskersamfunnene - de intimt sammenhengende grupper av forskere med institusjoner, metoder og holdninger, som likner hverandre. Videre ikke-normativ vitenskapspolitikk som er en del av statsvitenskapelige studier.
Det viser seg vanskelig å støtte forskning som fordrer tverrvitenskapelig teamarbeid over filosofiske, humanistiske, sosiale og naturvitenskapelige emner. Dette fører bl.a. til at også økologisk forskning forfaller til spesialistanalyser. Generalistutdannelse (utdannelse og kunnskaper som kan utnyttes på flere felt) er i dag et anerkjent mål, men stillingsstruktur og individuell konkurranse gjør det vanskelig å etablere tverrvitenskapelige team av tilstrekkelig vidde og dybde. Problemet hører inn under nye disipliner, forskningspolitikk og forskningspedagogikk.

Industristatenes vitenskapspolitikk
I moderne industristater er det en meget nøye forbindelse mellom vitenskap og teknologi. Dette fører til intime forbindelser med alle sider ved samfunnslivet. Dermed er vitenskapens stadig hurtigere utvikling blitt et ganske annerledes politisk og sosialt brennbart tema. Forskeren kan ikke påberope seg sommerfuglfangerens uskyld.
Den vitenskapelige aktiviteten i industristatene er møtt med innvendinger som stikkordmessig kan formuleres slik: Unnfallenhet overfor makthaverne, samarbeid med dem for målsettinger som er etisk forkastelige, elitisme, fastholden av urettmessige økonomiske og andre privilegier, avvising av ansvar for hva forskningsresultatene brukes til, oppslutning om teknokratiets manipulering av forsøkspersonene, fravær av respekt for personlig verdighet (atferdsvitenskap og -terapi), falske pretensjoner om politisk nøytralitet, intellektualisme, neglisjering av ”folk” og den tredje verdens problemer til fordel for eliteproblemer, trangt rasjonalitetsbegrep (med neglisjering av ikke-industrielle kulturers innsikter), reduksjonisme, oppslutning om naturbegreper som gjør natur til noe passivt manipulerbart.
Flere av disse innvendinger er av samme art som ble fremsatt mot etablert vitenskap av revolusjonære krefter (jakobinerne o.a.) under den franske revolusjon! Men det etablerte seiret, f.eks. Antonie Laurent Lavoisiers kjemi.
Anledningen til å drive forskning som hovedarbeid er i industristatene forbeholdt folk med høy formal utdannelse. De scorer vanligvis høyt på verbalt pregete intelligenstester. Det viser seg imidlertid at fruktbar forskning med resultater av interesse for store grupper i folket, kan drives uten slik utdannelse. Såkalte amatører bidrar i dag i større utstrekning enn før til forskningen, men deres relative andel er mindre og stilles helt i skyggen av ”big science”.

Antivitenskapelige strømninger
Ved antivitenskapelige strømninger forstås bevegelser som mer eller mindre generelt stiller seg fiendtlig eller avvisende overfor vitenskap. I dette århundre har særlig fascismen i ulike varianter vært antivitenskapelig. Man kan tale om en Hitlers kamp mot vitenskapelig objektivitet.
Det er en tendens, ikke minst innen ”grønn” politisk tenkning, men også generelt innen kretser som er sterkt kritisk innstilt overfor industrisamfunnenes utvikling, til uforsiktig å utvide anklagene overfor dominerende trekk ved vitenskapen i disse samfunn til å gjelde all naturvitenskap, ja all vitenskap overhodet. Mot dette kan innvendes at sterke almenmenneskelige og samfunnsmessige behov fører til forskning som ikke anklagene treffer.
Som eksempel kan man ta enkle spørsmål om planter, som de fleste stiller seg. Folk blir glad i dem som en del av miljøet og en del av dem selv (i vid forstand). Mange får å gjøre med dem i sitt arbeid. Spørsmålet ”hvor vokser de?” kan føre til plantegeografiske studier. ”Hvorfor vokser de ikke der?” fører til klimatologi, jordbunnsforskning, geologi, kjemi. ”Det sies utbredelsen er i tilbakegang, stemmer det?" fører til bruk av statistikk, matematikk, historiske kilder, økologi. ”Hvordan har de fått sine navn?” fører til språkhistorie, filologi, mytologi, folkemedisin, legevitenskap. Eksemplet kunne selvsagt utvides.
Konklusjonen er at når de sosiale betingelser tillater kulturelt overskudd med vekt på vid og presis kommunikasjon av erfaringer, vil det utvikles former for verdiskapende vitenskap.
Den intense utforskningen av andre kulturer enn den europeiske har brakt fram i dagen andre former for vitenskap enn den meget spesielle varianten fra Descartes og Bacon. Det må også tilføyes at i moderne industrisamfunn foregår det mye forskning som ikke antar en slik form. Dominerende egenskaper ved denne form i dag må altså ikke uten videre overføres til all forskning. Et stort politisk mål er å gjøre det mulig for enhver enkeltperson og enhver gruppe, med sterkt og varig behov for dypere studium, å konsentrere seg om studier, uansett formelt utdannelsesnivå. Tendensen i dag er motsatt: Man støtter fortrinnsvis kostbar forskning dirigert fra toppen av makt- og utdannelsespyramiden.

Konklusjoner
Kritisk stillingtagen overfor fenomener som i debatt benevnes ”vitenskap” eller ”vitenskapelig” fordrer bruk av en rekke skiller (distinksjoner).
Skarp avvisning av en vitenskapspolitisk hovedretning er forenlig med å støtte opp om vesentlig forskning, innbefattet den som utspringer av ”unyttig” vitebegjær.
Vitenskapelig kunnskap er hypoteser produsert ved interpersonelle, interkulturelt beskrivbare metoder. Deres gjennomsnittlige levetid er forholdsvis kort. Deres forståelse og formålstjenlige anvendelse fordrer bl.a. forståelse av vitenskapelig begrepsdannelse og dettes forhold til samfunnet begrepene dannes i. Sammenliknes størrelsen av de ressurser som går med til vitenskap med de som brukes til å fremme slik forståelse, må de siste sies å være svært små og ikke tilpasset emnets viktighet.
A. N.

Se også: Forskningspolitikk, Samfunnsvitenskapelig metode, Vitenskapshistorie.
Litteratur: P. Feyerabend: Against Method, London 1975. R. W. Friedrichs: A Sociology of Sociology, New York 1970. J. Galtung: Methodology and Ideology, København 1977. T. S. Kuhn: The Structure of Scientific Revolutions, Chicago 1962. A. Næss: Vitenskapsfilosofi, Oslo 1974.

Vitenskapshistorie
Vitenskap som intellektuelt og sosialt fenomen er vitenskapshistoriens emne. I europeisk sivilisasjon er vitenskapens sentrale rolle et karakteristisk trekk. Den moderne vitenskap ble etablert på 1600-tallet, og omtrent på samme tid hadde Europa sitt gjennombrudd som den ledende politiske makt i verden.

Oldtid og middelalder
Spirer til vitenskapelig kunnskap, særlig matematisk og astronomisk, finner vi i alle oldtidssivilisasjoner. Denne kunnskapen var knyttet til løsningen av praktiske oppgaver som landinndeling, tidsregning, regnskapsførsel osv. I det klassiske Hellas finner vi også egne institusjoner der vitenskapelig forskning og undervisning spilte en sentral rolle. Her ble begynnelsen til en teoretisk vitenskap utviklet. Man fant fram til grunnprinsipper og elementer som gjorde det mulig å sette kunnskap fra et større område i system. I dette arbeidet var logikk en viktig disiplin hvor oldtidens grekere nådde meget langt.
Den mest kjente av oldtidens vitenskapelige institusjoner var akademiet som Platon grunnla i Aten i 387 før Kristus. Her virket bl.a. Aristoteles, som var den mest innflytelsesrike vitenskapelige forsker i oldtiden. Hans ideer kom til å dominere europeisk vitenskap helt opp til den vitenskapelige revolusjon på 1600-tallet.
Fra 1100-tallet og fremover ble det opprettet universiteter i de fleste land i Europa. Middelalderens universiteter var først og fremst profesjonsskoler for prester og i noen grad for leger og rettslærde. Virksomheten var underordnet religiøse hensyn. Vitenskapelig forskning spilte langt mindre rolle enn ved vår tids universiteter, og det som fantes av forskning var konsentrert om spekulative eller formelle vitenskaper som teologi, filosofi og logikk. Empirisk forskning ble neglisjert, og selv ved slutten av middelalderen var ikke naturvitenskapen kommet stort lenger enn i oldtiden.
Mens vi i dag oppfatter vitenskapen som klart forskjellig fra religion, magi, filosofi og teknologi, var disse grensene i hele oldtiden og middelalderen uklare. På den ene siden var det som fantes av teoretisk vitenskapelig kunnskap innordnet i religiøse, filosofiske og magiske tankesystemer. På den andre siden var en vesentlig del av innsikten om materielle legemers oppførsel bare knyttet til håndverkstradisjoner uten å ha fått noe teoretisk uttrykk.

Den vitenskapelige revolusjon
På 1600-tallet startet en ny utvikling i de empiriske vitenskapene, dvs. naturvitenskapene, og i første rekke fysikken. Vitenskapen begynte å frigjøre seg fra de gamle tankesystemene og etablerte nye metoder. Kravene til systematisk observasjon og gjentakbare eksperimenter ble skjerpet, samtidig som matematiske beskrivelser ble brukt i langt større utstrekning enn før.
Dessuten skjedde det en fundamental forandring i måten å forklare naturfenomener. Aristoteles' organiske modell hvor alt forklares ut fra en fornuftig naturens orden, ble avløst av en mekanisk modell hvor alle fenomener har en fysisk virkende årsak. For den nye naturvitenskapen ble oppgaven å finne disse årsakene. Siden denne tid er teleologiske forklaringer, dvs. forklaringer ut fra naturens hensiktsmessighet, gradvis blitt erstattet av rene årsaksforklaringer. Men den teleologiske tenkningen har holdt seg lenge, i biologien helt til det 20. århundret.
En ny mekanisk astronomi og fysikk ble bygd opp i løpet av 1600-tallet. Den store foregangsmannen var Galileo Galilei, som bidro sterkt til gjennombruddet for det heliosentriske verdensbilde - dvs. at sola og ikke jorda er sentrum for planetenes bevegelser. Mot slutten av århundret utformet Newton sin store syntese av tidens fysiske kunnskap. Denne teorien dannet grunnlaget for fysikken og på mange måter for hele naturvitenskapen helt til relativitetsteorien og kvantemekanikken slo gjennom på begynnelsen av 1900-tallet.
Den franske filosofen og vitenskapsmann Rene Descartes var en særlig konsekvent forkjemper for den nye vitenskapen. Han forsøkte også å legge grunnlaget for en mekanisk biologi. Men det viste seg snart at de levende organismer var altfor kompliserte for 1600-tallets fysikk. Descartes' program førte ikke fram. Først på 1800-tallet, og enda mer i vårt eget århundre, har mekanistiske forklaringer fått et gjennombrudd i biologien.
Parallelt med den teoretiske nyorienteringen ble det dannet nye institusjoner for vitenskap, nemlig akademiene. De hadde sin viktigste støtte i den framvoksende borgerklassen, og representerte en ny sosial ramme for vitenskapen, uavhengig av universitetene. De mest kjente akademiene for naturvitenskap var Académie des sciences i Paris og The Royal Society i London.
Et nytt syn på vitenskapens rolle i samfunnet kom til uttrykk ved akademiene. ”Kunnskap er makt” var kjernen i den engelske filosofen Francis Bacons program. Hvis man bare lærte årsakssammenhengene i naturen å kjenne, ville man kunne løse alle slags praktiske problemer, og håndverk, jordbruk, handel osv. ville blomstre som aldri før. Selv om det kom visse resultater, f.eks. i form av bedre navigasjonsmetoder, så var vitenskapen på kort sikt ute av stand til å oppfylle Bacons storstilte forventninger. Først to hundre år senere, på 1800-tallet, kom det virkelig fart i den teknisk-naturvitenskapelige utviklingen.

Den industrielle revolusjon
Parallelt med industrialiseringen fra slutten av 1700-tallet opp gjennom hele 1800-tallet foregikk det en sterk utbygging av institusjoner for vitenskapelig forskning og undervisning. De skulle produsere fagfolk og ny kunnskap for utbygging av industri, omforming av jordbruket, utvikling av helsevesenet m.m. I Frankrike ble et nytt statsfinansiert system av vitenskapelige institusjoner bygd opp i revolusjonstiden og under Napoleon. I Tyskland la myndighetene fra begynnelsen av 1800-tallet sterk vekt på naturvitenskapen ved universitetene, og bygde ut et system av tekniske høgskoler.
Den vitenskapelige revolusjonen fra 1600-tallet fikk etter hvert sitt gjennombrudd på nye områder. Antonie Laurent Lavoisier la grunnen for en ny kjemi på slutten av 1700-tallet. Og på 1800-tallet fikk den eksperimentelle biologien sitt gjennombrudd. Utviklingen av fysiologi, bakteriologi og biokjemi skapte vesentlige forutsetninger for dyptgripende forandringer i medisinen og i jordbruket.
Utviklingen av naturvitenskapene på 1700- og 1800-tallet hadde også en ideologisk side. Vitenskapen ga næring til et materialistisk verdensbilde som stod i konflikt med de tradisjonelle religiøse forestillinger. Helt siden den vitenskapelige revolusjonen på 1600-tallet hadde det vært en hovedoppgave for filosofien å forlike den nye naturvitenskapelige årsakstenkningen med religions forestilling om en meningsfull verden skapt av guddommelige krefter. Et klimaks i striden ble nådd med Darwins lære om menneskets avstamning. Han hevdet at vi har felles forfedre med apene, og at vi som dem nedstammer fra primitive organismer. Dermed var også mennesket definitivt trukket inn i naturvitenskapens årsaksbestemte materielle univers.

Det 20. århundre
Den raske veksten i vitenskapelige institusjoner fortsatte inn i andre halvdel av det 20. århundre. Størrelsen av forskningssystemet og den stadig større spesialiseringen ledet til forandringer i vitenskapenes organisasjon. En iøynefallende nyhet er storprosjektene hvor mange forskere samarbeider om løsningen av en oppgave. Det klassiske eksempel er Manhattan-prosjektet, som fremstilte den første atombomben i USA under den andre verdenskrig.
Både av interne og eksterne grunner har nye former for samordning og styring trengt seg fram. Spesialiseringen har gjort den enkelte forsker mer avhengig av andre når det gjelder løsningen av problemer, ikke minst problemer av praktisk art. Dessuten har spesialiseringen redusert forskernes oversikt og dermed deres evne til å vurdere hva som er viktige problemer. Avstanden mellom vitenskapelig forskning og praktisk virksomhet er økt, og offentlige myndigheter har fått større grunn enn tidligere til å gripe aktivt inn for å styre vitenskapen. Fremveksten av et forskningsbyråkrati i forbindelse med forskningsråd og andre offentlige organer er et karakteristisk trekk ved vitenskapens utvikling i siste halvdel av det 20. århundre.
Et annet viktig trekk ved vitenskapens utvikling i det 20. århundre er tendensen til at det realistiske syn på vitenskapelige teorier er blitt fortrengt av et pragmatisk. Mens realismen legger vekt på at teoriene skal være mest mulig sanne, dvs. at de stemmer overens med virkeligheten, så er pragmatismen bare interessert i at de virker i praksis. Satt på spissen kan vi si at Bacons slagord om at kunnskap gir makt er redusert til en påstand om at kunnskap er det samme som makt. Pragmatismen som vitenskapsteori ble særlig utviklet av amerikanske filosofer i slutten av forrige og begynnelsen av dette århundret. Ikke minst i fysikken, som var den gjeveste av naturvitenskapene, fikk antirealistiske oppfatninger stor innflytelse. Dette gjelder for eksempel fortolkningen av kvantemekanikken.
Pragmatismen forener to viktige hensyn når det gjelder vitenskapens sosiale tilpasning. På den ene siden tilfredsstiller den praktikeren, som gjerne har liten tålmodighet med spekulativ teoretisk forskning. På den andre siden demper pragmatismen og andre antirealistiske vitenskapsteorier spenningen mellom vitenskapens og religionens verdensbilder, rett og slett ved å redusere vitenskapens pretensjoner om å gi et bilde av verden. Nettopp i de første årtiene av det 20. århundre var den ideologiske konflikten skarp. Både innenfor og utenfor vitenskapssamfunnet var det mye strid om ”darwinisme”, ”materialisme” o.l.

Et aktuelt problem
I senere år er vitenskapens sosiale historie blitt et viktig område, dvs. utforskningen av vitenskapens sosiale forutsetninger og virkninger. Ikke minst har man studert de vitenskapelige institusjonene og profesjonaliseringen av vitenskapelig virksomhet. Denne forskningsgrenen har i høy grad økt vår forståelse av hvordan samfunnsforholdene har påvirket vitenskapen. Historiske studier viser hvordan forskernes valg av problemer og arbeidshypoteser, myndigheters oppfatning av hva som er verd å forske på, spredningen av vitenskapelige teorier osv., er underlagt sosiale drivkrefter. Vitenskapens sosialhistorie kartlegger og forklarer både relasjonen forskerne imellom og deres forhold til samfunnet for øvrig.
Mer omdebattert er denne retningens tendens til sosial relativisme i synet på vitenskapelig kunnskap. Man forsøker å forklare vitenskapens konklusjoner ut fra forskerens sosiale stilling. Forløpet og utfallet av berømte vitenskapelige kontroverser er forsøkt forklart på denne måten. Et eksempel er striden om spontan generasjon i siste halvdel av det 19. århundre. Spontan generasjon vil si at levende organismer oppstår uten foreldre av samme art.
Den franske fysiologen Louis Pasteur motbeviste denne teorien ved eksperimenter som har stått som et klassisk eksempel på god vitenskapelig metode. Med støtte i en sosialhistorisk analyse er det nå blitt hevdet at Pasteurs oppfatning seiret fordi han hadde bedre forbindelser i vitenskapsakademiet i Paris enn sine motstandere, og de ”riktige” konservative politiske holdningene.
Slike kunnskapssosiologiske forklaringer går på tvers av den tradisjonelle forståelsen av vitenskapens utvikling som et fremskritt i kunnskap. ”Vitenskapelig rasjonalisme” er en vanlig betegnelse på denne tradisjonelle oppfatningen. Den går ut på at kunnskapsutviklingen i vitenskapen bygger på en rasjonell metode der teorier veies mot hverandre ved hjelp av objektive eksperimenter og observasjoner. I hovedsaken er vitenskapens utvikling et fremskritt mot stadig mer korrekt kunnskap om verden, skjønt visse forstyrrende avvik kan forekomme, sier rasjonalisten.
I mellomkrigstiden var radikal vitenskapskritikk stort sett bygd på den vitenskapelige rasjonalismen. Man trodde på fremskrittet. Den britiske kommunisten, fysikeren og vitenskapsteoretikeren J. D. Bernal hevdet f.eks. at vitenskapen ble underernært og misbrukt under kapitalismen. Bare i et sosialistisk system, Bernal henviste til Sovjetunionen, kunne vitenskapen få gode vekstvilkår og dessuten bli utnyttet til beste for samfunnet som helhet. For Bernal var det full harmoni mellom vitenskapelig og sosialt fremskritt. Fra konservativ side ble det derimot ofte hevdet at vitenskapelig og teknologisk fremskritt ville bringe verden i fordervelse. Dessuten så mange konservative den materialistiske tendensen i naturvitenskapen, ikke minst i biologien, som en trussel mot menneskelige verdier.
I 1960- og 1970-årene har også den radikale vitenskapskritikken reist spørsmålet om ikke vitenskapelig fremskritt kan være en trussel mot den samfunnsutviklingen vi ønsker. Bl.a. er den vitenskapelige fremskrittstroen blitt angrepet med kunnskapssosiologiske argumenter. En relativistisk oppfatning av vitenskapelig kunnskap har fått betydelig innflytelse blant radikalere.
Imidlertid må ikke konflikten mellom rasjonalistiske og sosiologiske forklaringer av vitenskapens utvikling overdrives. Det er selvsagt, også for rasjonalisten, at forskningsproblemene velges ut fra interesser hos forskeren selv eller hos en oppdragsgiver. Det rasjonalisten vil insistere på er at svaret på problemet ikke er bestemt av sosiale interesser. Noen ganger slår nok de sosiale interessene gjennom, også i valg av vitenskapelige konklusjoner. Men det må være unntaket og ikke regelen om rasjonalistens bilde av vitenskapen skal kunne opprettholdes.
Hvis sosiologen anerkjenner en rasjonell kjerne i vitenskapen, behøver det ikke bli konflikt med rasjonalisten. Begge parter vil da være interessert i å spørre om hvor dypt og hvordan de sosiale drivkreftene griper inn i den kunnskapen som produseres, og hva den rasjonelle kjernen består i.
Slike spørsmål har stor betydning for vårt syn på vitenskapen og vår mening om hvordan den bør håndteres i fremtiden. Historiske studier er en måte, kanskje den viktigste, å avklare disse spørsmålene på. Generelle teorier om vitenskapens utvikling og sosiale virkninger kan prøves i forhold til den vitenskap som har eksistert.
R. R.-H.

Se også: Vitenskap.
Litteratur: J. D. Bernal: Vitenskapens Historie, Oslo 1978. S. F. Mason: A History of the Sciences, Collier paperback 1970. R. S. Westfall, The Construction of Modem Science: Mechanisms and Mechanics, Cambridge 1977.

Vitenskapsteori
Vitenskapsteori er det vitenskapelige studium av vitenskapen, en ”teori om teorier”. Tradisjonelt har den omfattet vitenskapsfilosofi og vitenskapshistorie. I senere tid er også vitenskapssosiologi og vitenskapsøkonomi kommet til. Det psykologiske studium av den vitenskapelige prosess, særlig i dens skapende faser, er også såvidt påbegynt.
Det er i dag en tendens til at disse forskjellige grenene av vitenskapsteorier mer og mer nærmer seg hverandre. Vitenskapsfilosofien blir mer og mer historisk, i den forstand at den logiske analyse av vitenskapelige teorier vanskelig kan skilles fra studiet av deres utvikling over tid. F.eks, er spørsmålet om en teori (f.eks. biologi) kan reduseres til en annen (f.eks. kjemi) ikke noe som kan undersøkes ved å se på de to teorienes tilstand på et bestemt tidspunkt. Reduksjonismen er et forskningsprogram hvis suksess bare kan vurderes ved å se på et lengre tidsrom.
På samme måte gjelder det at vitenskapshistorien blir mer og mer sosiologisk orientert, i den forstand at man i tillegg til de interne årsaker til vitenskapelig endring trekker inn de ytre eller eksterne årsaker. Dette har til dels skjedd ved at man har betont sosiale faktorens betydning for vitenskapsmannens problemvalg, men i noen grad også ved at man har tillagt slike faktorer betydning for de teoretiske løsningsforsøk.

Vitenskapsfilosofi
I art. Metode, Modell og Teori er en del vitenskapsfilosofiske problemer nærmere omtalt. Her skal bare kort skisseres to stridsspørsmål fra debatter i senere tid.
1. Positivismestriden. Sentralt i denne diskusjonen har vært forholdet mellom naturvitenskap, samfunnsvitenskap og humanistisk vitenskap. Enkelte har ment at disse vitenskapene bruker ulike metoder, slik som den hypotetisk-deduktive metode i naturvitenskapene, dialektisk metode i samfunnsvitenskapene og hermeneutisk metode i de humanistiske fag. Andre (som Jürgen Habermas) har ment at de skiller seg fra hverandre ved at de styres av ulike interesser: teknisk interesse i naturvitenskapene, kritisk i samfunnsvitenskapene og praktisk i åndsvitenskapene. Endelig kan man argumentere for at de skiller seg fra hverandre gjennom at de anvender ulike typer forklaring.' kausale og funksjonelle forklaringer i naturvitenskapene, meningsforklaringer i ånds- og samfunnsvitenskap.
2. Reduksjonismestriden. Det er vanlig å tenke seg systemet av vitenskaper ordnet fra de mest grunnleggende til de mer avledete, gjerne i rekkefølgen fysikk, kjemi, biologi, psykologi, samfunnsvitenskap. Kjemi er i dag redusert til fysikk,i den forstand at kjemiske forbindelser fullt ut kan forklares gjennom prinsipper fra atomfysikken. Dette står ikke i motsetning til det faktum at kjemiske forbindelser har egenskaper (f.eks. smak eller farge) som ikke gjenfinnes på fysikkens nivå.
Biologi er et lite stykke på vei redusert til kjemi, når det gjelder en del grunnleggende prinsipper i arvelære og fysiologi, og det er almen enighet blant biologer øm at det i prinsippet ikke er noe i veien for en fullstendig reduksjon, selv om den i praksis kanskje alltid vil unnslippe oss.
Langt mer omstridt er reduksjon av psykologi til biologi og fra samfunnsvitenskap til psykologi. Selv øm man skulle mene at psykologiske prosesser egentlig bare er materielle prosesser i hjernen, kan det tenkes at beskrivelsen av disse prosessene i et psykologisk språk ikke kan oversettes restløst til en beskrivelse i et fysiologisk språk. Man kan være materialist uten å være reduksjonist.
En annen form for biologisk reduksjonisme er hvis man søker å forklare psykiske prosesser ut fra teorien øm det naturlige utvalg. Spørsmålet øm samfunnsvitenskapenes forhold til psykologien kalles gjerne for problemet om metodologisk individualisme: Bør man kreve at sosiale strukturer og prosesser forklares søm et resultat av individuelle enkelthandlinger, eller kan det tenkes samfunnsvitenskapelige ”makroforklaringer”? Gjennom sosiobiologien har det også åpnet seg en mulighet for å redusere samfunnsvitenskap direkte til biologi, uten omveien gjennom psykologi. Det er liten grunn til å tro at dette vil vise seg fruktbart uten i noen spesielle tilfeller.

Vitenskapshistorie
1 art. Vitenskapshistorie omtales noen hovedtendenser i denne disiplinen. Noen sentrale stridsspørsmål, i stikkords form, er disse.
1. Forholdet mellom ”indre” og ”ytre” faktorer i vitenskapens utvikling. Har ytre forhold bare betydning før problemvalg, eller også for lanseringen eller akseptasjonen av vitenskapelige teorier?
2. 1 hvilken forstand kan man tale om et framskritt innen vitenskapen? Bør vitenskapshistorien også studere det vi oppfatter som blindgater, eller bare se på de teorier som i tilbakeblikk førte framover? Skjer veksten i vitenskapelig kunnskap skrittvis eller sprangvis? Hva er betingelsene for ”vitenskapelige revolusjoner”? Hva er det som avgjør om et forskningsprogram er progressivt eller stagnerende?
3. Hvordan har vitenskapssamfunnet utviklet seg i historisk perspektiv? Hva er betingelsen for framveksten av nye vitenskapelige disipliner? Hva er betydningen av vitenskapsselskaper, tidsskrifter og universiteter, og hvordan harde vært organisert?

Vitenskapssosiologi og kunnskapssosiologi
Det sosiologiske studium av vitenskapen, på historisk eller nyere materiale, har to hovedgrener. For det første kan man undersøke de samfunnsmessige betingelser for utvikling av ny kunnskap eller nye teorier, som antydet ovenfor. Og for det andre kan man studere vitenskapssamfunnet som et sosialt system blant andre sosiale systemer. Noen ganger omtales det første som ”kunnskapssosiologi”, mens ”vitenskapsosiologi” forbeholdes det andre.
Kunnskapssosiologien i denne forstand kan som nevnt studere 1. valg av problemer, 2. produksjon av løsninger og 3. akseptasjon av løsninger. Det er i dag ingen uenighet om at problemvalget langt på vei bestemmes av forskerens og forskningens samfunnsmessige stilling; av økonomiske eller teknologiske krav og interesser. Samtidig må et problem også være vitenskapelig interessant for at gode forskere skal ta det opp. Den relative betydning av ”ytre” og ”indre” faktorer vil endre seg med tid og sted.
Det er vanskelig å si noe allment om hva som ligger til grunn for at en vitenskapsmann kommer fram med en bestemt teori. I noen sjeldne tilfeller kan man føre teorien tilbake til bestemte samfunnsmessige forhold, som når Leibniz studerte (det vi kaller) energibevaringsprinsippet ut fra en analogi med kapitalakkumulasjonen, eller når teorien om ”kampen for tilværelsen” ble formulert i den mest uhemmede fase av engelsk kapitalisme i det nittende århundre. Men dette er unntaket snarere enn regelen.
Oftere - men langt fra alltid - er det mulig å trekke inn samfunnsmessige forhold som forklaring på at en teori blir akseptert eller forkastet, når den først er framsatt. Betingelsene for at en slik forklaring skal ha noe for seg er nokså strenge, og det skal mye til for at de alle er oppfylt: a) det må finnes flere teorier som har et minimum av vitenskapelig holdbarhet slik at den sosiale utvalgsmekanismen har noe å velge mellom; b) det må finnes en gruppe som har interesse av at en bestemt teori aksepteres; c) denne gruppen må innse at den har fordel av denne teorien og d) den må ha makt til å begunstige denne teorien og undertrykke andre.
Et eksempel er striden mellom fransk og italiensk kriminologi i forrige århundre, der den franske skole seiret fordi den bedre passet inn i de krav som jurister og fengselsfolk stilte til en teori om kriminalitet. Den italienske skolen gikk så langt i deterministisk retning at begrep som ”ansvar” og ”skyld” ble oppløst. Et annet eksempel er Lysenkos genetiske teorier (se art. Biologi).
Vitenskapssosiologien - studiet av vitenskapssamfunnet - tar bl.a. for seg spørsmålet om rekruttering og avansement til vitenskapen. Man har funnet at kjønn, klassebakgrunn, etnisk bakgrunn og religion har stor betydning for hvem som rekrutteres til vitenskapen, men mindre betydning for avansement innen vitenskapen. Man har kunnet påvise en ”Matteus-effekt” i vitenskapen; til den som allerede har, til ham skal det bli gitt mer. Dette viser seg f.eks. i at kjente forskeres svake arbeider får uforholdsmessig stor oppmerksomhet.
Et mer overraskende resultat er ”Ortegaeffekten” (etter den spanske filosof Ortega y Gasset). Den går ut på at det innenfor enkelte disipliner finnes et lite antall forskere som bringer vitenskapen framover; de siterer hverandre og ellers ingen, og siteres av alle. Dette står i alle fall tilsynelatende i strid med tanken om at vitenskapen er et kollektivt anliggende, der også de mindre betydningsfulle forskere bidrar med noe.

Vitenskapsøkonomi
Et grunnleggende spørsmål er om vitenskap skal oppfattes som forbruk eller som investering. Deler av de humanistiske vitenskaper har kanskje mer til felles med kultur enn med naturvitenskap, og når samfunnet velger å bruke noen av sine midler til slik virksomhet må det begrunnes på samme måte som bevilgninger til kunst. Men indirekte kan også slike disipliner oppfattes som grunnlagsinvesteringer, fordi vitenskapene danner et hele hvor man ikke uten tap for de ”produktive” deler kan avskjære de ”uproduktive”. Spørsmålet om hvor mye samfunnet skal investere i vitenskapen til produktive formål lar seg ikke avgjøre eksakt, for ingen kan på forhånd si noe om verdien av den nye kunnskap man vil få. Dessuten kommer at slike investeringer tar lang tid før de kaster noe av seg, og at fruktene av dem ikke kan forbeholdes den nasjon som har foretatt dem. En nasjon vil investere mindre i vitenskap desto mindre den er, desto mer nasjonalistisk den er i sin politikk og desto kortere tidshorisont den planlegger for.
Vitenskap er i utpreget grad et ”kollektivt gode” (se art. Kollektive goder) i motsetning til teknologi som i noen grad kan privatiseres gjennom patentsystemet. Den fulle utnyttelse og utvikling av vitenskapen forutsetter derfor at den oppfattes som et felles anliggende for alle nasjoner og generasjoner. Til tross for mange eksempler på sjåvinisme og kortsynhet, er vitenskapen kanskje det beste eksempel på at slikt samhold er mulig
J. E.


Vogt, Johan
Vogt (1900-), universitetslærer i økonomi og befolkningslære, politisk skribent. Johan Vogt vokste opp i Trondheim som sønn av Jørgen Vogt, professor i matematikk. Han studerte sosialøkonomi ved Universitetet i Oslo, ble opptatt av marxismen og medlem av Mot Dag. Han ble universitetsstipendiat, siden dosent og professor i sosialøkonomi ved Universitetet i Oslo.
Vogt har alltid stått fjernt fra den matematiske økonomikken slik denne ble utviklet av Ragnar Frisch og hans elever. Han har i stedet alltid prøvd å se sosialøkonomien i en helhetlig sammenheng, og særlig lagt vekt på dens politiske forutsetninger. Etter krigen har han vært erklært ”eks-marxist” og en ivrig forkjemper for trykkefriheten gjennom PEN-klubben.
Hans viktigste verk er ”Dogmenes sammenbrudd innenfor den socialøkonomiske videnskap” (1937), ”Villfarelsenes skole” (1960) og ”Partisan på forpost” (1965).
D. Ø.

Se også: Frisch, Mot Dag.

Voilguin, Suzanne
Voilquin (1801-1876/77), fransk kvinneforkjempar. Suzanne Voilquin var dotter av ein revolusjonær hattemakar i Paris. Etter ei streng kristen oppseding, overlaten til mora, vakna hennar ”kjærleik til sjølvstende og kvinneverd” i 15-16-årealderen.
Dårleg økonomi tvinga henne til å ta arbeid som brodererske. I 1825 gifta ho seg med ein arkitekt. Ho og mannen omvende seg oppglødde til samt-simonismen i 1830, men Voilquin var aldri blind for manglane ved den kvinnefrigjeringa denne mannsdominerte rørsla hevda å stå for.
I 1834 følgde ho appellen til saint-simonistleiaren Prosper Enfantin om å slutte seg til lyden hans i Egypt. Der var ho i to år og fekk opplæring som jordmor av to franske legar for dermed lettare å få innpass i harema og kome i kontakt med dei innfødde kvinnene.
I åra 1839-46 arbeidde ho av økonomiske grunnar som jordmor for overklassen i St. Petersburg. Under Februarrevolusjonen spela ho ei beskjeden rolle og reiste hausten 1848 til syster si i Louisiana (USA). Ho kom tilbake i 1859 med svekt helse, og etter den tid finn vi få teikn på at ho engasjerte seg aktivt i kvinnesak og politiske spørsmål ut over at ho gav ut ein sjølvbiografi i 1866 (til og med opphaldet i Egypt). Ho døydde fattig og gløymd.
Suzanne Voilquin gjorde sin største innsats for kvinnesaka som redaktør for kvinnebladet”La Femme libre” (”Den frie kvinna”). Bladet hadde berre kvinneleg medarbeidarar (dei skreiv under fornamn – etternamnet høyrde anten faren eller mannen til) og vart starta av to arbeidarkvinner, Désirée Véret og Reine Guindorf, i 1832. Da desse to gjekk over til fourierismen, tok Voilquin over og held liv i bladet under skiftande titlar til 1834. Arbeidarkvinner med sterke klassemedvit heldt fram med å prege bladet som m. a. tok opp negerproblemet i USA og gjekk inn for avkolonisering.
Voilquin peika på likestilling i utdanning og yrkesval som grunnlag for kvinnefrigjering. Ho hevda også at ekteskap som ikkje bygde på kjærleik, var prostitusjon, og som døme brukte ho ope sitt eige ekteskap som ho braut friviljug for å vinne att sin fridom ”for å arbeide meir effektivt for fridomen til mitt eige kjønn”.
Ho var også sterkt oppteken av helseproblema til kvinner og morsproblemet. Ho var med i den gruppa som i 1833 tok til å spreie homøopatien i Frankrike og gjekk sterkt inn for at kvinner skulle få utdane seg til legar. Det ville gjere det lettare for kvinner å ta opp sine helseproblem i tide (hennar eiga mor døydde av lenge skjult underlivskreft).
Suzanne Voilquin var ei av dei første som tenkte igjennom tilhøvet kvinner har til sin eigen kropp, og sentralt for henne i så måte stod morskapen. Sjølv vart ho aldri mor (samlivet med den syfilitiske Voilquin førte til tre abortar, og det barnet ho fødde i Egypt, døydde etter 17 dagar), men ho tok initiativ til å hjelpe ugifte mødrer, til å få betre kontroll med den utstrekte bruken av ammer og til å styrkje jordmoryrket.
For ettertida har Suzanne Voilquin særleg interesse pga. sjølvbiografien ho skreiv. Han gir eit innblikk i kampen kvinnene i tilknyting til saintsimonismen reiste for kvinnefrigjering.
S. E. L.

Sjå også: Fourier, Kvinnebevegelsen, Saint-Simon.
Litteratur: L. Adler: Les premieres journalistes 1830-50, Paris 1979.

Voksenopplæring
Voksenopplæring er utdanning som er lagt til rette for personer som har vært borte fra skoler og annen formell utdanning en viss tid. Denne utdanningen kan gi formell kompetanse eller det kan være hobbykurs o.l., som ikke gir kompetanse.
Voksenopplæring er ikke av ny dato. Allerede på omgangsskolens tid ble det drevet voksenopplæring, idet omgangsskolelærerens plikter også innbefattet undervisning for de voksne. Men fra dengang til nå er voksenopplæringen endret mye i form og innhold.
De første organiserte voksenopplæringstilbud har røtter i folkeopplysningsarbeidet, i arbeiderbevegelsen, i kvinnebevegelsen og i avholdsbevegelsen. I siste halvdel av forrige århundre og rundt århundreskiftet ble det opprettet en rekke forskjellige voksenopplæringstilbud. Blant annet ble den første organisasjonen for folkelig opplysningsarbeid dannet i 1851 - ”Selskabet for Folkeoplysningens Fremme”. I 1864 ble Kristiania Arbeidersamfund stiftet, og samme år fikk vi ”Studentenes Forening for Fri Undervisning”. I 1871 ble det startet husflidkurs, og i 1881 fikk vi Aftenskole for kvinner.
Kvinnene kom tidlig med i voksenopplæringen, men det var heller ikke dengang snakk om likhet i deltakelse for de to kjønn. Arbeidet blant kvinnesaksforkjempere rundt århundreskiftet for å skaffe kvinner bedre utdanning, avspeilet seg også i interesse for voksenopplæring. Eksempelvis startet kvinnesaksgruppen ”Skuld” fri undervisning for kvinner i 1883, hvor hovedvekten ble lagt på faglig utdanning og yrkesveiledning.
Tidlig i dette århundret gjorde også studieringen sin innmarsj. Den ble brukt hyppig i radikale kvinne- og arbeidergrupperinger. Arbeidernes Opplysningsforbund ble dannet først i 1932mens kvinnebevegelsen ennå ikke har egen organisert kunnskapsformidling.
I 1934 ble Kirkedepartementets folkeopplysningsnemnd opprettet, og i 1935-36 fikk voksenopplæringen sin første bevilgning på statsbudsjettet. Den var på 5 000 kroner. Bevilgningene har siden økt gradvis. I statsbudsjettet for 1980 var det bevilget nær 270 millioner kroner til voksenopplæring. Midlene går til opplæring i regi av organisasjonene, skolene og arbeidslivet.
Antall deltakere i voksenopplæring har også økt jevnt i hele etterkrigsperioden. I 1980 registrerte de frivillige opplysningsorganisasjonene mer enn en million deltakere i sine studieringer. Mer enn 70 % av all voksenopplæring skjer i regi av organisasjonene - især AOF og Folkeuniversitetet.
Voksenopplæring kan foregå som kurs i arbeidstida arrangert av arbeidsgiver eller bransjeorganisasjoner, eller som kurs utenfor arbeidstida arrangert av opplysningsorganisasjonene, av Arbeidsdirektoratet eller voksenopplæring i skoleverket. Det er nå flere kvinner enn menn som tar voksenopplæring. Men kvinner og menn velger ikke samme type kurs. Flere kvinner velger kurs som ikke gir kompetanse og dessuten allmenne fag, mens flere menn velger yrkesopplæringskurs.

Lov om voksenopplæring
Lov om voksenopplæring trådte i kraft 1 august 1977 og omfatter alle typer organisert undervisning for voksne. Ifølge lov og forskrifter skal den eksamensrettede, kompetansegivende voksenopplæringen som skjer i regi av kommune/fylke i regelen være gratis for deltakerne (grunnskole og videregående skole). Videre skal det gis støtte til lærerlønn og studiemateriell, og til administrasjon for lokal arrangør når det gjelder hovedtyngden av voksenopplæring (praktiske fag, språkkurs, politiske kurs o.l.). I tillegg skal det gis støtte til sentral administrasjon og til studieinstruktører. Reglene justeres nokså ofte, men prinsippene vil trolig bli beholdt noen år.
Loven innebærer en sentralisering av voksenopplæringen. Dette kan betraktes som ledd i en større endringstendens innen hele utdanningssektoren, nemlig utvikling av livslang læring: Grunnutdanningen skal danne en basis, og ut fra den skal det bli lettere å tilegne seg stadig nye kunnskaper i voksen alder. Dette har også blitt nødvendig for den enkelte idet vårt økonomiske system tilsier at arbeidskraften må være bevegelig både geografisk og mht. kompetanse. Voksenopplæring - eller livslang læring - kommer her inn som en mulighet for stadig omskolering i takt med endringer innen yrkeslivet.
På den ene siden søker loven å tilpasse voksenopplæringen til dette behovet i næringslivet. På den andre siden søker den å bidra til ”økt likestilling mellom individer og grupper, mellom kvinner og menn, mellom eldre og yngre, mellom funksjonshemmede og andre og mellom ressurssvake og ressurssterke distrikter”. I forarbeidet til loven er det bl.a. lagt vekt på at den nåværende sosialt skjeve rekrutteringen til voksenopplæring er uheldig. Disse skjevhetene viser seg generelt ved at jo mindre utdanning en selv har, jo mindre utdanning foreldrene har og jo eldre en er, desto mindre sannsynlig er det at en tar voksenopplæring.
Voksenopplæring øker utdanningsforskjellene i stedet for å utjevne dem. Dessuten har voksenopplæring en skjev geografisk spredning. Voksenopplæring er mest utviklet i byer og tettbygde strøk. Loven tar sikte på å bøte på dette ved å gi såkalt svakerestilte grupper økonomisk støtte. Dessuten skal deltakerne selv i stor grad kunnebestemme tema og opplæringsmåte, dvs. at voksenopplæringen skal være deltakerstyrt.
Det er tvilsomt om loven kan lykkes i å nå sine mål - både tilfredsstille krav fra næringslivet og fremme likestilling. Loven bærer preg av voksenopplæringens dobbeltkarakter: I lang tid har radikale og revolusjonære grupperinger utviklet voksenopplæring som et ledd i en politisk kamp. Samtidig har næringslivet endret seg slik at det nå med fordel kan bruke og videreutvikle den organiserte voksenopplæringen til eget bruk.
Selv om voksenopplæringen i dag er organisatorisk samlet, spriker innholdet i minst to retninger: Den ene retningen består hovedsakelig av politiske studieringer, som har et forholdsvis entydig samfunnsendrende siktepunkt. Men virkeområdet til politiske opplysningsorganisasjoner blir lett begrenset til å nå bare dem som på forhånd er politisk engasjerte eller bevisste; den skjeve rekrutteringen gir seg utslag innen hele feltet av voksenopplæring.
En del kompetansegivende voksenopplæring kan kanskje også ha visse samfunnsendrende konsekvenser, ved at voksne kvinner tar en utdanning de ellers ikke ville ha fått. I beste fall vil det her bli bare mindre endringer. Undersøkelser viser at mange kvinner som tar voksenopplæring, ikke bygger videre på tidligere utdanning. De tar enten sin tidligere utdanning på nytt - f.eks. allmenne fag på ungdomsskolenivå enda de fra før av har toårig framhaldsskole - eller tar en beslektet utdanning på samme nivå. Mange kvinner med tidligere handelsskole, tar f.eks. kontorkurs som voksenopplæring.
Alt i alt kan vi konkludere med at de samfunnsendrende tiltakene innen voksenopplæringen er på vikende front. Det er bare en liten del av voksenopplæringen som i dag har betydning for frigjørende endring - hovedformålet for dem som i sin tid satte i gang voksenopplæring.
Den andre retningen innen voksenopplæring er i rivende utvikling. Denne har et klart samfunnsbevarende perpektiv – og består for en stor del av yrkesutdanning, innen og utenfor bedriftene. Mye av dette kan sees på som et virkemiddel i den generelle arbeidsmarkedspolitikken, og især som et middel til å tilpasse arbeideren til de stadige endringene innen yrkeslivet. Det er her ikke bare snakk om den nåværende yrkesaktive delen av befolkningen. Voksenopplæring er også tilrettelagt med sikte på å trekke fram og utnytte deler av arbeidskraftreserven gjennom å gi dem en opplæring som er avpasset etter næringslivets aktuelle behov for arbeidskraft.
Når deler av voksenopplæringen brukes på denne måten, fungerer den som olje i en maskin. Uten denne voksenopplæringen ville de raske endringene innen yrkeslivet ikke ha kunnet bli gjennomført. Den kan derfor ikke betraktes som ønskelig med mindre en også hilser disse endringene velkommen.
R. H.

Se også: AOF, Omskolering.

Volan, Elias
Volan (1887-1974), norsk politiker, født i Inderøy (Trøndelag).
Elias Volan ble faglig organisert i 1905 og arbeidet først som anleggsarbeider. I 1913 ble han valgt inn i Norsk Arbeidsmandsforbunds styre og var samtidig aktiv i Fagopposisjonen av 1911. I 1918 ble han formann i Arbeidsmandsforbundet og markerte dermed ”den nye retnings” framgang i fagbevegelsen. To år seinere ble han nestformann i Arbeidernes faglige landsorganisasjon, og fra 1923 til 1927 var han formann i det nystiftede Bygningsarbeiderforbundet.
Ved partisplittelsen i 1923 fulgte Volan NKP og var der medlem i sentralstyret. I 1928 ble han formann i Arbeiderklassens Samlingsparti NKPs motstykke til samlingen mellom Arbeiderpartiet og Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti. I 1929 ble han sammen med Hans Aas ekskludert av LO-sekretariatet og opptrådte utad som NKPs fremste representant for den nye faglige politikken, særlig ved forberedelsene til stiftelsen av den revolusjonære fagopposisjon.
Volan kom imidlertid stadig sterkere i konflikt med NKP og sluttet seg i november 1929 til Arbeiderpartiet. Fram til 1934 var han igjen medlem av LO-sekretariatet, men han ble ikke gjenvalgt på kongressen i 1934.
Etter 1934 gjorde han en stor innsats for å få  bygd ut fagbevegelsen i Nord-Norge, og fra 1938 til 1953 var han igjen sekretariatsmedlem. I 1940 var Volan i en kortere periode fungerende LO-formann. Han døde 26.12.1974.                                             
E. Lo.

Se også: Fagopposisjonen av 1911, Grafisk Forbund, NKP, Nye retning, Skienskonferansen.

Vold
Vold kan oppfattes som alt det som står i veien for menneskelig selvutfoldelse, selvrealisering og kunne vært unngått. Hvis for eksempel levealderen var noe over tredve år (i gjennomsnitt) i steinalderen, kan man kanskje si at det ikke var noe å gjøre med det. Men hvis det i dag fortsatt er menneskegrupper som bare lever halvparten eller tredjeparten av det livet de kunne leve, så utøves det vold et eller annet sted.
Noen samfunn er for eksempel ordnet slik at det som finnes av helsetjeneste bare går til de som kan betale for det, mens det som finnes av
helsetjeneste bare går til de som kan betale for det, mens det som finnes av risikofylt, helsefarlig arbeid går til de fattigste. Eller det er ordnet slik at det som finnes av næringsmidler bare går til de som kan betale for det, slik at store deler av befolkningen blir feilernært; barna får diaré og kronisk hoste, kroppen taper vann, og de dør av infeksjoner og lungebetennelse (som da oppgis som ”dødsårsaker”). Alt dette kan unngås, det er ikke noen naturnødvendighet.
Vold er å frata mennesker liv ved å drepe dem, men det er også alt annet som unødvendig reduserer deres liv, tar fra dem halvparten eller to tredjedeler av livet målt i år, langt mer målt i livskvalitet. Underutvikling er krig mot fattige mennesker, en uerklært krig mellom rike og fattige land, og med elitene i de fattige land stort sett på de rike lands side.
Storparten av vestlig voldsteori dreier seg imidlertid om den direkte volden som både har et objekt som skades og et subjekt som har til hensikt å skade. Volden betraktes som en villet handling, bevisst og med full hensikt. En skade som ikke kan føres tilbake til et slikt subjekt, som med klar hensikt, eller uforvarende, tilfører andre skade, oppfattes derfor ikke som vold.
Den kristne etikk legger stor vekt på hensikten og subjektet, på et ”du” som f.eks. de ti bud er rettet til. ”Du skal ikke stjele” retter seg mot konkrete personer, ikke mot en sosial struktur som er laget slik at den som eier land, råvarer, produksjonsmidler, kapital, arbeidskraft (eller ihvert fall kan kjøpe det), eller har kunnskap og organisasjon får mye mer av den materielle og ikke-materiene verdien av det som disse produksjonsfaktorene skaper, enn den som er eiendomsløs.
Det samme gjelder den vesterlandske rettslige tradisjon: Den retter seg til og mot ”juridiske subjekter” og er mer egnet til å finne fram til og straffe en enkelt koneplager enn en milliard menn som holder en milliard kvinner nede i føydale ekteskapsformer. Både den kristne etikk og den juridiske tradisjon kan anklages for avansert struktur-blindhet.
Hvorfor har dette begrensete voldsbegrepet vunnet slik innpass? Antakelig fordi det er et klassebegrep. Den som strukturen begunstiger, behøver ikke utøve direkte vold; det er nok å gjøre det som gjøres skal, for at strukturen transporterer samfunnets merverdi oppover. Denne strukturelle vold kan da utløse direkte vold lenger nede i samfunnet; spredt og individualisert i form av kriminalitet, samlet, organisert i form av opprør, revolter - en sjelden gang revolusjon.
Dette utløser direkte motvold fra toppen, rettferdiggjort av at   de ikke kastet den første stein, at de altså ikke er aggressive. Et voldsbegrep som er begrenset til direkte vold, tjener altså det formål at de som ønsker å endre en skjev, urettferdig, utbyttende samfunnsorden blir stående som angripere; de som ønsker å beholde en samfunnsorden som holder tusener, millioner nede, går fri.
Mye av debatten om vold vinner på at man frigjør seg fra det kristne og legale skyldsbegrepet og konsentrerer oppmerksomheten mer om voldens ofre, voldens former og voldens årsaker. Det er langt flere ofre enn utøvere, og i iveren etter å straffe den eller de skyldige aktører, individer, grupper og klasser eller land skyves oppmerksomheten vekk fra nødvendigheten av å endre gale strukturer.
Marxistisk tenkning og praksis er for eksempel ofte ikke strukturell nok: A konsentrere seg om å fjerne kapitalistene virker bevissthetssløvende overfor muligheten av at byråkrater og intellektuelle kan bemanne kommandoposisjonene i det som stort sett er den samme strukturen. Viktigere enn det kristne - legale mønsteret med anger og soning gjennom straff er å hjelpe ofrene og å motarbeide og endre strukturer som virker voldsfremmende.
At vold ikke lar seg utrydde helt er et uakseptabelt påskudd som brukes til å rettferdiggjøre eksisterende voldsformer og motarbeide de som prøver å skape en mindre voldelig verden.
J. G.

Se også: Fredsforskning, Ikkevold, Konflikt.