Video
Video (latin ”jeg ser”) er en betegnelse på en teknikk som gjør det mulig å lagre visuelle inntrykk på et magnetbånd (videobånd). Via et elektronkamera blir det avfotograferte motivet omdannet til elektriske impulser, som igjen blir omdannet til magnetiske impulser som kan lagres på videobåndet. Med avspillingsutstyr kan den omvendte prosessen gi bilder på en elektronskjerm (TV-skjerm).
Videoteknikken ble utviklet etter krigen, og de første profesjonelle opptaksmaskinene kom i USA i 1956. Inntil begynnelsen av 1970-åra var video stort sett forbeholdt profesjonelle krefter som TV-selskaper, men i 1972 lanserte Philips sin VCR-maskin (Video Cassette Recorder). Kvalitativt og prismessig kunne den ikke sammenliknes med profesjonelt utstyr, men den innledet forbrukerelektronikkprodusentenes kamp for å erobre hjemmene med sitt vidunderlige nye leketøy: Videobåndopptakeren/spilleren. ”Se TV når du selv vil,” var slagordet i markedsføringen, og det var omtrent det eneste japanske, europeiske og amerikanske produsenter kunne enes om.
Noen teknisk standardisering kom aldri i stand, med det resultat at en forbruker på videomarkedet må velge mellom en rekke ulike systemer, som ikke kan benytte samme type kassett: VCR, VHS (Video Home System), Beta, Umatic, Video 2 000, LVR (Longitudinal Video Recording) og FHR (Fixed Head Recording). Det er antatt at de ulike produsentene vil sikre seg et eksklusivt kassettrepertoar for sine systemer, slik at ”Sound of Music” eksempelvis bare blir å få for avspilling på en VHS-spiller, VM-finalen i fotball bare for BETA, etc. Videoapparatene betegnes gjerne ”hardware”, mens programtilbudet, ferdiginnspilte kassetter som selges eller leies ut, kalles ”software”.
Tilbudet av ferdiginnspilte kassetter økte sterkt mot slutten av 1970-tallet, etter hvert som de store amerikanske filmselskapene opprettet videodivisjoner, og klarerte filmer for videomarkedet.
I kjølvannet på videoutviklingen kom en rekke opphavsrettspørsmål og en utbredt piratvirksomhet, dvs. opptak, mangfoldiggjøring og distribusjon av programmer på kassett uten at tillatelser var innhentet. I 1979 regnet man med at den ulovlige omsetningen av videokassetter var mellom dobbelt og tre ganger så stor som den lovlige på verdensbasis.
I begynnelsen av 1980-åra ble videoplata lansert. Heller ikke her forelå noen standardisering, men to hovedtyper ble toneangivende i åpningsfasen: Philips og Magnavox ”Magnavision”, en videoplatespiller med laseravlesning av rillene, og RCAs "Selecta Vision”, basert på fysisk avpilling med en stift. I 1980 hadde Philips og Magnavox selskaper som Sony, MCA-Universal Pictures og IBM i sin stall, mens RCA samarbeidet med CBS, United Artists, Paramount, Fox Warner og Disney Corp. I tillegg varslet det japanske Matsushita (JVC) en egen teknisk løsning, VHD (Video High Density), på videoplatesektoren.
I Norge gikk utviklingen av videomarkedet langsommere enn bransjen ventet da lanseringen av VCR-spilleren kom i 1972. Utover på 1970-tallet ble video i økende grad benyttet innen reklame, underholdning og informasjon, men først på slutten av tiåret lot forbrukermarkedet til å ta seg opp. Ved slutten av 1970-åra var det solgt om lag 10 000 videokassettspillere i Norge, etablert tre uavhengige videostudier med minst halvprofesjonelt utstyr, og et halvt dusin importører og agenter for ”software”. I framtida kan en vente at det vil komme en rekke mindre ”software”-forhandlere, videoklubber for leie og bytte av kassetter og konkurranse mellom radiolog TV-forhandlere og spesialforretninger/dagligvareforretninger/bensinstasjoner osv. om ”software”-markedet.
T. Mos.


Vietnam
Hovedstad: Hanoi
Sjølstendighet: 1975
Politisk system: Folkedemokrati/ettpartisystem
Flateinnhold: 332 560 km²
Folkemengde i 1973: 41 848
Årlig vekst i folkemengden 1970-73: 1,9 %
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973: 122 $
Den nordlige delen av det nåværende Vietnam ble erobret av Kina i det første århundre f.Kr. Dette var innledningen til det kinesiske herredømme som varte i over 1 000 år.

Kinesisk innflytelse og uavhengighet
Den kinesiske innflytelsen satte et varig preg på det vietnamesiske samfunnet. Kina hadde en overlegen kultur og sivilisasjon. Kineserne forbedret jordbruket ved irrigasjonsanlegg og metallploger og innførte ny teknikk for gruvedrift. De bygde veier og kanaler. Nord-Vietnam ble gradvis sinifisert, den konfusianske lære og det kinesiske administrative system ble innført.
Under kinesisk styre ble nordlige del av Vietnam den mest avanserte sivilisasjon i Sørøst-Asia. Kina tok sikte på å gjøre vietnameserne til kinesere. Men selv om Vietnameserne adopterte de vesentligste sider ved den kinesiske kultur og sivilisasjon, godtok de aldri kinesisk politisk herredømme.
Nord-Vietnams historie i denne perioden er preget av stadige opprør mot den kinesiske politiske dominans. Men Nord-Vietnam ble aldri ”konfusianisert” på samme måte som Kina. Det buddhistiske innslaget var sterkere. I midtre delen av Vietnam var den hinduiske innflytelse sterk, på samme måte som i Kampuchea, som hadde herredømmet over hele den sydlige delen av Vietnam. Nord-Vietnam ble selvstendig i det niende hundreåret, etter å ha beseiret de kinesiske armeer.
På 1500-tallet begynte den vietnamesiske ekspansjonen sørover. Befolkningstilveksten førte til mangel på dyrkbar jord. Den sydlige del av Vietnam var fruktbar, men tynt befolket. Saigon ble erobret ca. år 1700, og ved slutten av 1700-tallet var det som i dag er Vietnam under ett styre, med unntak av den sydligste del av Sør-Vietnam, som først ble erobret i 1840.
Men denne voldsomme ekspansjonen skapte nye problem. Den sterkt sentraliserte administrasjonen i Nord-Vietnam kunne vanskelig opprettholdes over dette utstrakte området. Det sydlige området søkte å frigjøre seg, borgerkriger brøt ut, og i perioder var Vietnam delt i to stater, omtrent etter den skillelinjen som ble den midlertidige grensen mellom Nord- og Sør-Vietnam. For den videre utvikling var det viktig at Sør-Vietnam aldri kom under den faste sentraliserte kontroll av sentralmakten som Nord-Vietnam. De lokale guvernører i Sør-Vietnam hadde atskillig uavhengighet.
Det kinesisk pregede samfunnssystemet som hersket i Nord-Vietnam, var allerede konsolidert på 1100-tallet. Keiseren hadde absolutt makt, hans makt skrev seg fra et ”mandat fra himmelen”. Landet ble styrt av et embetsverk av mandariner, som bare var ansvarlig overfor keiseren. På samme måte som i Kina ble mandarinene rekruttert gjennom et eksamenssystem etter konfusianske linjer. I prinsippet kunne alle bli embetsmenn, men bare de velstående hadde råd til den lange skolegangen som var en forutsetning for å bestå eksamen.
Det oppsto ingen militær kaste som hadde politisk innflytelse, heller ikke oppsto det et aristokrati med selvstendig politisk makt. Ingen kjøpmannsklasse eller noen eiendomsbesittende middelklasse truet mandarinenes maktstilling. De større jordeierne ble holdt i sjakk ved regelmessige redistribueringer av jorda.
Sør-Vietnam fikk aldri den fasttømrede samfunnsstruktur som hersket i Nord-Vietnam. Erobringen av Sør-Vietnam var fullført på slutten av 1700-tallet. 100 år senere ble Vietnam kolonisert av Frankrike. I motsetning til Nord-Vietnam hadde Sør-Vietnam fått sterke sivilisasjons- og kulturimpulser fra hinduismen, og området var i lengre tid en del av Kampuchea. Godseierne hadde en sterkere stilling i Sør-Vietnam. Denne ulikheten mellom Nord- og Sør-Vietnam ble forsterket av den franske erobringen.

                                                                           Vietnam som fransk koloni
På samme måte som det kinesiske keiserrike ikke overlevde sammenstøtet med den vestlige imperialisme, bukket også det vietnamesiske samfunnssystemet under i sammenstøtet med Frankrike. Men mens Kina aldri mistet sin politiske uavhengighet, ble Vietnam kolonisert. Den sydlige delen av Vietnam - Cochinkina - ble en regelrett fransk koloni, mens den midtre del og Nord-Vietnam ble gjort til protektorater. Dette skillet hadde mindre politisk og økonomisk betydning.
Erobringen av Vietnam begynte under Napoleon III. Den franske kapitalisme hadde behov for råvarer og for nye markeder. Den utvikling som fant sted under kolonistyret tok utelukkende sikte på å fremme franske interesser. Dette gjaldt så vel gummiplantasjene, som gruvedriften og matvareproduksjonen. Det ble nesten ikke bygd industri. De store fortjenester som Frankrike hadde, ble ikke reinvestert i det vietnamesiske næringsliv. De franske investeringene tok sikte på produksjon for eksport.
Gjennom irrigasjonsanlegg ble risarealet firedoblet i perioden 1880-1930, men storparten av vietnameserne fikk sin næringsstandard forverret. De nye jordarealene ble ikke fordelt på de jordløse bøndene, men gikk til franskmenn og en liten gruppe velstående vietnamesere som samarbeidet med franskmennene. Det vokste på denne måten fram en klasse av vietnamesiske godseiere, og de styrket gradvis sin makt ved at de mindre bøndene ofte kom i økonomiske vansker og følgelig måtte pantsette jorda til de rike bøndene.
Denne utviklingen var særlig sterk i den sydlige delen. I Cochinkina eide 2,5 % av befolkningen 45 % av jorda, småbøndene som utgjorde 70 % eide bare 15 % av jorda. De jordløse bøndene utgjorde 50 % av befolkningen før andre verdenskrig. Tvangsarbeid var alminnelig og arbeidsforholdene i gruvene og på gummiplantasjene var så umenneskelige at det ble protestert mot dette i den franske nasjonalforsamling, men uten at forholdene ble synderlig forbedret.
På grunn av fattigdommen ble Vietnam aldri noe stort marked for franske eksportvarer. Den kjøpekraftige befolkningsgruppen var begrenset til franskmennene og de 7 000 vietnamesiske godseierne.
En begrenset forbruksvareindustri som bryggerier og sement- og tekstilfabrikker ble bygd, men vietnameserne ble holdt utenfor den moderne sektor og så vel eksport- og importhandelen som detaljhandelen. Disse sektorer var forbeholdt franskmennene og på det lavere nivå kineserne. Det totale antall arbeidere i industrien og gruvevirksomheten var i 1930 ca. 100 000.
Administrative stillinger var forbeholdt franskmennene, men en del av de lavere stillingene ble gradvis besatt med vietnamesere. I 1939 var det bare 15 % av de vietnamesiske barna som fikk noen form for skolegang, og 80 % av befolkningen var analfabeter. Dette sto i sterk kontrast til den prekoloniale periode da flertallet av befolkningen hadde en viss skrive- og lesekyndighet. I 1939 var det 700 vietnamesiske studenter. Befolkningen var på 20 millioner. Den vietnamesiske befolkningen ble ikke bare økonomisk utarmet under kolonitiden, den ble også satt kulturelt tilbake.
Den katolske kirke spredte sin innflytelse under kolonitiden. En rekner med at det etter den andre verdenskrig var to-tre millioner katolikker i Vietnam. Dette kom til å få stor betydning etter andre verdenskrig.
Det kapitalistiske system som fulgte med kolonimakten ble et fremmedelement i Vietnam, og kapitalismen ble forbundet med utenlandsk undertrykkelse. Franskmennene skapte aldri noen virkelig innenlandsk kapitalistisk klasse.

Motstand mot koloniregimet
På samme måte som vietnameserne i sin tid kjempet mot det kinesiske herredømmet i landet, kjempet de også mot den franske kolonimakten.
Den franske innflytelsen var sterkest i det oppsplittede og lite homogene Sør-Vietnam, men motstanden mot franskmennene gjorde seg gjeldende også der. En serie opprør fant sted og opprøret i Nord-Vietnam var først slått ned i 1897. Disse opprørene var i det vesentlige ledet av den gamle embetsmannsklasse, mandarinene, som ønsket å bli kvitt franskmennene for å gjenskape det gamle samfunn.
Etter århundreskiftet vokste det fram en ny nasjonalistisk bevegelse som var positivt innstilt til vestlige ideer, vitenskap og teknologi. Denne bevegelsen var først inspirert av den japanske utvikling, på samme måte som den kinesiske nasjonale bevegelse rundt århundreskiftet. Etter det kinesiske keiserdømmets fall i 1912, ble Kina inspirasjonskilden.
Etter første verdenskrig vokste det fram en bevegelse som søkte å oppnå konsesjoner ved å samarbeide med Frankrike, og i Sør-Vietnam ga franskmennene tillatelse til opprettelsen av et politisk parti. En tilsvarende tillatelse ble ikke gitt i Nord-Vietnam. Igjen sporer vi ulikheten mellom Nord- og Sør-Vietnam. Denne politiske bevegelsen slo feil. Franskmennene nektet å gi noen konsesjoner, og i 1930 brøt det ut nye opprør.
I 1925 hadde Ho Chi-Minh dannet den revolusjonære vietnamesiske ungdomsbevegelse, som hurtig ble den viktigste av de illegale motstandsgruppene. I 1930 stiftet han det vietnamesiske kommunistparti. Samtidig brøt det ut et omfattende bondeopprør, som ble ledet av kommunistpartiet. En rekke godseiere ble drept, og ”sovjetområder” ble opprettet flere steder. Vi ser her igjen en parallell til en tilsvarende utvikling i Kina på det samme tidspunkt. Det tok franskmennene over et år å undertrykke dette opprøret. Da Leon Blum dannet sin folkefrontregjering i Frankrike i 1936, skjedde det en viss liberalisering i Frankrikes kolonipolitikk i Vietnam, men etter Blumregjeringens fall i 1937, satte undertrykkelsen inn på ny.
I 1930-åra hadde kommunistpartiet ikke minst gjennom Phan Van Dong og Vo Nguyen Giap, bygd opp et nettverk av kommunistiske grupper i storparten av landet, og kommunistpartiet fremsto som den dominerende leder for frigjøringsbevegelsen. Den kommunistiske bevegelsen sto sterkest i Nord-Vietnam. Av historiske grunner var gjennomslagskraften ikke så stor i Sør-Vietnam. I denne delen var det i mellomkrigstida en sterk fremvekst av de buddhistisk-politiske og patriotiske sektene Cao Dai og Hoa Hao, som muligens fikk bortimot en million tilhengere.
Begivenhetene under den andre verdenskrigen var av avgjørende betydning for den videre utvikling i Vietnam. 1 1942 hadde Japan okkupert hele Indokina, men den franske administrasjon fikk lov til å fortsette. I mars 1945 avsatte japanerne den franske administrasjon og tok full kontroll over landet.
I 1941 fikk Ho Chi-Minh samlet de ulike nasjonale bevegelsene i en felles front under navnet Viet Minh. Chiang Kai-shek søkte fra Kina å skape en motbevegelse, men dette var totalt mislykket. Viet Minh organiserte geriljagrupper mot Japan, samlet informasjoner om de japanske militære disposisjoner og organiserte redning av nedskutte amerikanske flyvere. Gjennom sin kamp mot den japanske okkupasjonen, og sitt radikale program klarte Viet Minh å smelte sammen de sterke nasjonalistiske strømningene i det vietnamesiske folk og den radikale reformbevegelse, og gi disse et sosialistisk innhold.
Det kommunistiske parti i Vietnam fullførte på mange måter den samme oppgave i Vietnam som det kinesiske kommunistpartiet gjorde i Kina. På samme måte som det var dette som skapte grunnlaget for den kommunistiske seier i Kina, skapte det også forutsetningen for kommunistenes seier i borgerkrigen og i kampen mot den franske og amerikanske imperialisme. Men mens de kinesiske kommunister hadde full kontroll over sitt land i 1949, måtte den vietnamesiske frigjøringsbevegelse først kjempe en seierrik kamp mot Frankrike fra 1946 til 1954 og siden mot USA inntil den endelige seier i 1975.
Disse krigene, som er de grusomste i moderne kolonihistorie og også i moderne krigshistorie, måtte derfor få første prioritet fremfor fredelige sosiale, økonomiske og politiske samfunnsmessige eksperimenter og endringer. Det var krigsøkonomien som dominerte, det alt overveiende mål var å overleve og vinne krigen. (Se art. Vietnam-krigen.)

Det uavhengige Vietnam
Da seieren var vunnet i april 1975 og landet gjenforenet i 1976 under navnet Den sosialistiske vietnamesiske republikk, sto folket overfor en gigantisk oppgave. Landet skulle gjenreises etter umenneskelige lidelser og ødeleggelser. Mange millioner var blitt drept eller såret. USA hadde sluppet 15 millioner tonn bomber over landet. 40 % av den dyrkbare jorda og skogen var ødelagt. Demninger som var avgjørende for dyrkningen av mat, var bombet i stykker. Store befolkningsgrupper i Nord-Vietnam var blitt evakuert. Et titalls millioner var blitt flyktninger i Sør-Vietnam. Krigen hadde beslaglagt alle ressurser i Nord-Vietnam, slik at det ikke hadde vært noen reell økonomisk vekst fra 1965 til 1975.
I 30 år hadde Vietnam vært delt i to stater som hadde utviklet vidt forskjellige samfunnssystemer.
I Nord-Vietnam hadde kommunistpartiet konsolidert sin stilling etter seieren over Frankrike i 1954. De hadde utviklet det mest stabile ledersjiktet innen den sosialistiske verden. Ledersjiktet rundt den geniale politiker Ho Chi-Minh, som var blitt etablert i 1930, har i motsetning til Sovjetunionen og Kina aldri kjent noen utrenskninger. Ingen har vært anklaget for å være kontrarevolusjonære eller følge kapitalistiske veier. Ho Chi-Minhs død i 1969 skapte ingen maktstrid.
Allerede under frigjøringskampen mot Frankrike var det blitt gjennomført jordreformer i de befridde områdene. I 1955-56 foregikk det en kollektiviseringskampanje. På grunn av den hårdhendte gjennomføringen møtte dette utstrakt motstand. Politikken ble lagt om og uroen ble hurtig overvunnet. Lederen for kollektiviseringskampanjen ble forflyttet, men er i dag fortsatt med i ledelsen. Jordbruket er i dag basert på kollektivbruk, statsbruk og mindre private jordlapper. De siste utgjør ca. 5 % av jordbruksarealet.
En god del av industrien, veier, jernbaner, skoler og sykehus, som hadde blitt bygd opp, ble bombet i stykker av USA. Den nye jordbrukspolitikken førte til betydelig økning av jordbruksproduksjonen fram til 1965 da krigen mot USA for alvor satte inn. All produksjon ble satt inn på å produsere de mest nødvendige varer og våpen. Nøysomhet og enkel livsførsel ble normer. Den ubestridte leder Ho levde ikke synderlig annerledes enn den gjennomsnittlige vietnameser.
Utviklingen i Sør-Vietnam dannet en skarp kontrast til dette. I sør ble det bygd opp et kunstig samfunn som levde på amerikanske dollarinnsprøytninger, med en høy luksusstandard for overklassen. Saigon-regimets politikk var å flytte befolkningen til byene for å hindre at geriljaen kunne få støtte på landsbygda. I 1960 var 85 % av Sør-Vietnams befolkning bønder, i 1975 bare 35 %a. Saigon svulmet opp til en by på 4 millioner. 8 millioner levde direkte på amerikanerne. Administrasjonen og hæren svulmet opp til 1,5 millioner. 3 millioner var arbeidsløse.
Da krigen sluttet led 90 % av befolkningen i storbyen Da Nang av syfilis. Saigon hadde 100 000 prostituerte og like mange narkomane. Den amerikanske senator Fullbright karakteriserte Sør-Vietnam som ”et land av leiesoldater og prostituerte”. Sør-Vietnams industri var basert på importerte råvarer, og eksporten dekket bare 10 % av importen. Det amerikanske herredømmet i Sør-Vietnam hadde skapt en ny klasse av offiserer, embetsmenn og svartebørshandlere, som levde høyt på amerikansk bistand.
Sør-Vietnam måtte så å si bygges opp på nytt. Selv om krigen var vunnet, sto kommunistpartiet overfor en nesten like vanskelig oppgave som å vinne krigen. Saigon-regimet hadde utryddet storparten av de kommunistiske kadrene. I 1975 var det i et distrikt i Saigon bare 15 kommunister, 150 var drept og 300 fengslet. Den viktigste oppgaven var å få de økonomiske hjul i gang og å flytte en del av bybefolkningen ut på landet.
Gjenreisingen av landet etter krigen og integrasjonen av Nord- og Sør-Vietnam støtte på langt flere problem enn regjeringen i Hanoi hadde reknet med. Under krigen hadde Nord-Vietnam fått store kornleveranser fra Kina, og Sør-Vietnam hadde fått matvarehjelp fra USA. Dette opphørte i 1975. I flere år etter 1975 ble Vietnam rammet av tørke- og flomkatastrofer. Matvareproduksjonen var ikke tilstrekkelig til å dekke selv et beskjedent forbruk.
Kollektiviseringen i sør og opprettelsen av nye jordbruksområder støtte på motstand mange steder, og byråkratiet virket lammende på mange felter. På grunn av de økonomiske vanskene har regjeringen lempet på sine sosialiserings- og integreringstiltak, men økonomiske vansker og politisk skuffelse har ført til at et stigende antall har flyktet fra Sør-Vietnam. Konflikten med Kina førte til økt utvandring av kinesere også i nord, i stor utstrekning fagarbeidere. Under krigen med Kina ble fosfatgruvene i nord ødelagt. De dekket mesteparten av Vietnams forbruk av kunstgjødsel.
De innenrikspolitiske vansker og de utenrikspolitikk spenningene resulterte i 1976 i en mer omfattende utrenskning, bl.a. av de prokinesiskegruppene i partiet. Det kommunistiske regimet har omfattende oppslutning i nord, på tross av at levestandarden der sannsynligvis er lavere enn i den sørlige delen. I sør er det langt mindre aktiv oppslutning om regimet. Vietnam er fortsatt ett av verdens fattigste land. I tillegg til de økonomiske vanskene opprettholder Vietnam en høy militær beredskap på grunn av trusselen om krig fra Kina, noe som igjen er en alvorlig belastning på en svak økonomi. Vietnam har bare fått beskjeden økonomisk hjelp fra vestlige industriland, og er i høy grad avhengig av økonomisk og militær hjelp fra Sovjetunionen og Comecon-landene.
E. No.

Se også: Ho Chi-Minh, Vietnam-krigen, Vo Nguyen Giap.

Vietnambevegelsen i Norge
Vietnambevegelsen i Norge er ein vennskaps- og solidaritetsorganisasjon med folk i Indokina. Organisasjonen blei danna i januar 1968 etter at SUF, SF sin ungdomsorganisasjon, tok over Solidaritetskomiteen for Vietnam. Initiativtakarar var AUF, Oslo Faglige Samorganisasjon og Oslo-avdelinga av Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund. Også Sosialistisk Ungdom, Norges Kommunistiske Ungdomsforbund, Norsk Kvinneforbund og Kvinnenes Internasjonale Fredsaksjon (WISP) slutta seg seinare til, saman med 17 fagforeiningar og bedriftsklubbar, hovudsakleg i Oslo-området.
Informasjonsverksemd stod sentralt i Vietnambevegelsen, særleg arbeidet med å skape allsidige kontaktar mellom norske organisasjonar og organisasjonar i Vietnam. Det humanitære hjelpearbeidet har òg spilt ei sentral rolle, bl.a. gjennom innsamlingsaksjonen ”Vietnam 70”.
Vietnambevegelsen stod også bak arrangementet av Vietnam-tribunalet i juni 1971, som sette søkelyset på USAs krigsbrotsverk. Kanskje meir enn noko anna einskildarrangement bidro dette til å skape ei større forståing for vietnamesarane sin frigjeringskamp.
Vietnambevegelsen klarte imidlertid aldri heilt å trekke den veksande opinionen mot krigføringa i Vietnam direkte inn i aktivt solidaritetsarbeid. Vietnambevegelsens styrke låg fyrst og fremst i å øve politisk press, gjere utspel og halde kontakt med styresmakter, parti og organisasjonar. Vietnambevegelsen gjorde ein særleg viktig innsats i fagrørsla. Både på forbundsplan og sentralt i LO var kontakten god, bl.a. har Arbeiderbevegelsens Internasjonale Støttekomite (AIS) fleire gonger gitt økonomisk støtte.
E. N. T.

Sjå også: Solidaritetskomiteen for Vietnam.

Vietnam-krigen
Vietnam hadde vært koloni under Frankrike fra siste delen av forrige århundre. I mars 1945 overtok Japan fullstendig kontroll over Indokina. Som svar lovte Frankrike Vietnam en viss selvstendighet, men Japan forespeilte også selvstendighet for Vietnam. Da Japan kapitulerte i august 1945, sikret Viet Minh seg hurtig kontrollen over storparten av landet uten å møte nevneverdig motstand. 2 september 1945 proklamerte Ho Chi Minh Vietnams selvstendighet.

Fransk kolonipolitikk
Ifølge Potsdam-avtalen mellom Sovjetunionen, USA og Storbritannia hadde Frankrike fått godkjent sitt krav på å besette Indokina på ny, videre skulle de britiske styrker sørge for avvæpningen av de japanske styrker i sør, og Kina (Chiang Kai-shek) skulle sørge for avvæpningen i nord. Mens Chiang samarbeidet med Ho Chi-Minhs regjering i nord, gikk Storbritannia og Frankrike i sør til angrep på den administrasjonen som var satt opp. Mens franskmennene i nord innledet forhandlinger med Hos regjering, proklamerte de i sør republikken Cochinkina etter å ha nedkjempet motstanden i løpet av 1945.
Forhandlingene mellom den vietnamesiske regjering og Frankrike førte ikke fram. Frankrike hadde som mål å gjenopprette kolonistyret, mens vietnameserne ønsket selvstendighet. Krigen brøt ut i 1945 etter at franskmennene hadde bombardert Hanoi, noe som førte til at 6 000 sivile ble drept.
Frankrike hadde tre siktemål med sin kolonikrig. For det første å utrydde Viet Minh. For det andre å omdanne kolonikrigen til en borgerkrig mellom regimet til ”statssjef” Bao Dai, som Frankrike hadde innsatt, og Ho Chi Minhs bevegelse. For det tredje å bringe krigen inn i den kalde krigens mønster. Krigen skulle være et antikommunistisk korstog. Etter utbruddet av Koreakrigen i juni 1950 ble den siste målsettingen dominerende.
Den franske sosialistiske president Auriol stemplet Viet Minh som en satellitt under Kominform, og utenriksminister Bidault kalte frigjøringsstyrkene for banditter. I Nato-landene hadde franskmennene i høy grad hell med seg i denne propagandaen. Massemedia, også de norske, stemplet frigjøringsbevegelsens medlemmer som terrorister og banditter. I desember 1952 vedtok Nato-landene en resolusjon som uttrykte ”sin uforbeholdne beundring for den tapre og utholdne kamp som de franske styrker og de Forbundne Stater (Bao Dais marionettregjering) har utført mot kommunistisk aggresjon”. Videre heter det i resolusjonen at den franske kamp er i ”beste samsvar med Atlanterhavssamfunnets mål og idealer”. Også Norge stemte for denne resolusjonen.
De kinesiske kommunistenes seier i borgerkrigen i Kina i 1949 kullkastet den franske strategien. Kommunistlandene anerkjente Hos regjering. Viet Minhs geriljastyrker under ledelse av general Vo Nguyen Giap malte de franske styrker i stykker. Etter erobringen av Dien Bien Phu i 1954 ble det innledet forhandlinger i Genève for å løse det vietnamesiske problem.
Frankrike hadde forsøkt å bygge opp en motbevegelse mot Viet Minh, men ledende nasjonalister som Ngo Dinh Diem nektet å være med på dette spillet. Frankrike hadde også appellert til USA om direkte amerikansk støtte, muligens også atombombing, for å knekke geriljastyrkene. Men selv om USA i det vesentligste finansierte den franske krigen, nektet USA å gripe direkte inn. Det er sannsynlig at Viet Minh uten større motstand kunne ha erobret hele Vietnam etter den franske kapitulasjon i Dien Bien Phu. Og det er også sannsynlig at Ho Chi Minh ble presset både av Sovjetunionen og Kina for å gå med på våpenhvile og forhandlinger.
I følge Genève-avtalen ble Vietnam midlertidig delt i to soner langs den 17. breddegrad. Den sørlige sone - Sør-Vietnam - skulle administreres av den franske marionettregjering i Saigon, den nordlige - Nord-Vietnam - av Viet Minh-regjeringen i Hanoi. Innen to år skulle det holdes en folkeavstemning som skulle føre til gjenforening av de to sonene. I mellomtiden var den sørvietnamesiske katolikk Diem blitt statsminister i Saigon.

USA intervenerer
USA hadde hele tiden vært negativt innstilt til Genève-avtalen. Gradvis overtok USA den rolle Frankrike tidligere hadde spilt og innledet et samarbeid med Diem for å bygge opp hans vaklende regime. Med amerikansk støtte brøt Diem Genève-avtalen på de fleste punkter. Med amerikanske forsyninger bygde han opp en ny sørvietnamesisk arme, og innledet en heksejakt på alle motstandere. I 1955 avsatte han Bao Dai og proklamerte seg selv som president for Vietnam. Diem nektet å holde den folkeavstemning som var forutsatt i Genève-avtalen, fordi det var helt åpenbart at Viet Minh ville vinne valget. Den amerikanske økonomiske og militære støtte til Diem økte samtidig som undertrykkelsen ble verre. I 1959 opprettet Diet en komité for å ”befri” Nord-Vietnam.
På samme måte som i 1946 da Frankrike hadde forespeilt en folkeavstemning for å forene Vietnam, så frigjøringsbevegelsen igjen sitt mål om en fredelig gjenforening ødelagt. Geriljaaktiviteten tok til i Sør-Vietnam, og i 1960 ble den nasjonale frigjøringsfront for Sør-Vietnam opprettet.
I 1961 besøkte visepresident Johnson Diem, som han hyldet som ”Asias Churchill”. De amerikanske strateger overtok ledelsen i kampen mot geriljaen. Hemmelige kommandotokter ble satt i gang mot Nord-Vietnam, bondebefolkningen ble presset sammen i de såkalte ”strategiske landsbyer” for å berøve geriljaarmeen dens støtte.
Men Diems harde politikk mot alle motstandere underminerte hans styre. Mye tyder også på at Diem var interessert i å innlede forhandlinger med Nord-Vietnam. Med amerikansk godkjennelse ble han myrdet i 1963. Så fulgte en periode full av intriger og med vekslende regjeringer i Saigon, inntil general Nguyen Van Thieu overtok makten i 1967. I denne perioden er det åpenbart at den folkelige protesten mot krigen i Sør-Vietnam økte. Og noen av regjeringene ble styrtet fordi de ville innlede forhandlinger med Nord-Vietnam.
Saigon-regimet sto på vaklende føtter i 1961 og på dette tidspunktet hadde Nord-Vietnam ikke blandet seg inn i krigen. Regimet vaklet igjen i 1965, og ble bare reddet ved at den amerikanske krigsmaskin ble satt inn for fullt. Den amerikanske strategien, som gikk ut på å bygge opp Saigonregimet med økonomisk hjelp og militære rådgivere, hadde slått feil.
Sommeren 1965 gikk sørvietnamesiske kommandosoldater, som sto under kommando av den amerikanske general Westmoreland, til angrep på nordvietnamesiske øyer like utenfor den nordvietnamesiske kyst. Den amerikanske overkommando i Vietnam opplyste 3 august at nordvietnamesiske kanonbåter hadde skutt på amerikanske krigsskip utenfor kysten. Det er uklart om dette var en ren amerikansk provokasjon. Men president Johnson fikk det påskudd han ønsket for full amerikansk krigsinnsats. Den amerikanske kongressen vedtok - uten nærmere undersøkelser - en resolusjon som ga president Johnson fullmakt til å treffe alle de nødvendige tiltak for ”å forsvare USA”! De amerikanske styrkene ble økt fra 23 000 i 1965 til over en halv million i 1968, og en intens bombing av Nord-Vietnam satte inn.
Men heller ikke denne amerikanske strategien førte fram. Sovjetunionen og Kina trappet opp sin økonomiske og militære hjelp til Nord-Vietnam, og Nord-Vietnam økte sin militære hjelp til frigjøringsbevegelsen. Krigen gikk inn i en fase av regulære kamper. I januar 1968 lanserte frigjøringsbevegelsen ”tet-offensiven”. De viktigste sørvietnamesiske byene ble for en kortere tid besatt av frigjøringsarmeen. Men de amerikanske og sørvietnamesiske styrkene maktet å holde stillingen.
Selv om tet-offensiven ikke førte til seier, betydde den det avgjørende vendepunktet i krigen. Den nye amerikanske strategien hadde også slått feil. President Johnson stoppet bombingen av Nord-Vietnam og erklærte at han var villig til forhandlinger. I de siste månedene av Johnsons presidenttid var det tegn til at en forhandlingsløsning var i sikte. Men da Nixon overtok i 1969ble kursen lagt om. Nixon ønsket å begrense den direkte amerikanske militære innsatsen, men tok samtidig sikte på å bygge opp Saigonregimets militære styrker, slik at disse kunne nedkjempe frigjøringsbevegelsen. Frigjøringsfronten svarte på denne utfordringen ved å opprette en midlertidig regjering. Også denne nye amerikanske politikken slo feil.
I januar 1973 ble det inngått en våpenhvileavtale. De amerikanske styrkene skulle trekkes ut, og 30 april 1975 overga Saigon-regimet seg til frigjøringsfronten. Den 30-årige borgerkrigen og intervensjonskrigen var slutt, og de to atskilte deler nord og sør kunne samles til én stat.

Borgerkrig og internasjonal konflikt
Saigon-regimet tapte borgerkrigen, og USA måtte gi opp sin politikk som gikk ut på å skape et levedyktig kapitalistisk Sør-Vietnam og opptre som verdens politimann hvor som helst i verden. Arsakene til Saigon-regimets nederlag hadde mange likhetspunkter med Chiang Kai-sheks nederlag i den kinesiske borgerkrigen.
Saigon-regimet var hele tiden i utakt med den sterke vietnamesiske nasjonalistiske bevegelsen, som ønsket et forenet Vietnam og et Vietnam som ikke var underlagt andre makter. For det store flertall av vietnamesere var krigen en fortsettelse av kampen mot Frankrike. Saigon-regimet hadde en sosial basis som gjorde det umulig å gjennomføre radikale økonomiske, politiske og sosiale reformer, slik at det ikke hadde muligheter for å vinne en bred folkelig oppslutning. Det var katolikkene som dominerte ledelsen - så vel Diem som Thieu var katolikker. Katolikkene var ikke bare en minoritet, men også et fremmedelement i det vietnamesiske samfunn.
Saigon-regimet førte en undertrykkelsespolitikk mot buddhistene og selv mot de mest moderate reformbevegelser. I løpet av krigen ble det bygd opp et kunstig samfunn av grupper, som for sin eksistens var direkte avhengig av krigen: offiserer, administratorer og rikfolk som handlet med amerikanske varer. Korrupsjonen nådde uante høyder. Det var bare amerikansk militær intervensjon og massiv økonomisk støtte som hindret at regimet falt sammen innenfra.
Saigon-armeen var hele tiden frigjøringsarmeen langt overlegen både når det gjaldt militært utstyr og antall soldater. Når regimet brøt så hurtig sammen etter at USA trakk sine militære styrker tilbake, skyldes dette at flertallet av soldatene hadde en dårlig moral, de hadde ikke noe mål å kjempe for. De underlegne frigjøringsstyrkene vant fordi de hadde tillit hos befolkningsflertallet og fordi de hadde en overlegen moral. Parallellen med de kinesiske kommunistenes seier over Chiang er her åpenbar.
Den massive amerikanske innsatsen hadde helt til midten av 1960-åra full støtte fra de andre kapitalistiske land. USAs strategi endret seg under krigen. Mens den i 1960-åra gikk ut på å bevare Sør-Vietnam som en del av den amerikanske økonomiske og militære innflytelsessfæren gjennom en massiv militær innsats, gikk den, etter at Nixon kom til makten i 1969, ut på å trekke de amerikanske soldatene tilbake og gjennom en massiv økonomisk hjelp stabilisere Saigon-regimet og tvinge Nord-Vietnam til å anerkjenne delingen.
USA nådde ikke sitt mål. Dette henger både sammen med frigjøringsbevegelsens innbitte og heroiske kamp og den motstand som vokste fram mot den amerikanske krigen og som gradvis ble omfattende også i USA. De amerikanske soldatenes moral ble dårligere og dårligere. Den amerikanske hærledelsen søkte å kompensere for dette ved å ta i bruk de mest grusomme og tekniske krigsmidler. Bare atombomben ble ikke brukt.
Vietnam-krigen er den mest kommenterte og analyserte krig i historien. De amerikanske regjeringer fra Eisenhower til Nixon måtte i stadig sterkere grad gå til fortielser og manipulasjoner for at den virkelige situasjon ikke skulle bli kjent. Det kom stadig meldinger om at seieren var nær. I 1962 uttalte den daværende forsvarsminister McNamara at ”seieren var nær”. I 1967 uttalte president Johnsons viktigste utenrikspolitiske rådgiver Walt Rostow: ”Seieren er nær forestående.” Og så sent som i 1968 uttalte den amerikanske øverstkommanderende, general Westmoreland: ”Fienden er slått over hele linjen.”
President Johnson benyttet seg av Tonkingepisoden, der amerikanske krigsskip angivelig skulle ha blitt beskutt, til å sikre seg en blankofullmakt til total militær innsats. Uten at den amerikanske kongress ble trukket inn, utvidet Nixon i 1971 krigen til Kampuchea, og gikk i 1972, mens det pågikk forhandlinger med Nord-Vietnam, til den mest omfattende terrorbombing av nordvietnamesiske byer. Det oppsto gradvis en dyp tillitskløft mellom den amerikanske befolkningen og regjeringen, og protestbevegelsen vokste fram. Betydningsfulle økonomiske grupper i USA ble mer og mer bekymret for Vietnamkrigens virkning på USAs innenrikspolitiske situasjon og landets internasjonale stilling.
Det var disse to faktorer - frigjøringsbevegelsens innbitte kamp kombinert med Saigonregimets manglende mulighet for bred støtte og motstanden mot krigen i USA og den internasjonale protestbevegelsen - som var de viktigste årsaker til USAs nederlag. Det var folkelige massebevegelser som til slutt tvang politikerne i de kapitalistiske land til å ta avstand fra den amerikanske krigen.
Vietnam-krigen skapte også problemer for Nord-Vietnam og frigjøringsbevegelsens viktigste støtter, Sovjetunionen og Kina. Det ser ut til at så vel Sovjetunionen som Kina presset Nord-Vietnam og frigjøringsbevegelsen til moderasjon, både under Genève-konferansen i 1954 og under de forhandlingene som senere førte til den amerikanske tilbaketrekningen i midten av 1970-åra. Konflikten mellom Kina og Sovjetunionen ble også påvirket av Vietnam-krigen, og denne konflikten ble skjerpet etter hvert som det ble klart at frigjøringsbevegelsen ville seire.
Striden under det store spranget i slutten av 1950-åra i Kina (se art. Kina), som førte til at forsvarsministeren Peng Te-huai ble avsatt, hang også sammen med ulikt syn på USA. Det er også tegn som tyder på at en av årsakene til Lio Shaochis fall og avsettelsen av forsvarssjefen under kulturrevolusjonen, kan ha en viss sammenheng med den amerikanske militære opptrappingen i Vietnam. Det er mulig at Lill i motsetning til Mao Tse-tung og Chou En-lai, ønsket en direkte kinesisk støtte til frigjøringsbevegelsen. Den amerikanske tilnærmingen til Kina, med Nixons besøk i Peking i 1972, henger sammen med Vietnam-krigen.
Vietnam-krigen var også en av de faktorer som førte til den omfattende politiske og moralske krise i USA, som fikk sitt høydepunkt i Watergate-skandalen.

Ingen varig fred
Frigjøringsbevegelsens seier førte ikke til noen varig fred i Indokina. Gamle historiske motsetninger mellom Vietnam og Kampuchea, som under Pol Pots nye regime førte en ekstrem nasjonalistisk politikk, gjorde seg på ny gjeldende.
Avslutningen på krigen med USA førte til at motsetningene mellom Sovjetunionen og Kina ble sterkere, og gjorde det stadig vanskeligere for Vietnam å balansere mellom disse to maktene. Det er mye som tyder på at Kina ikke ønsket et samlet Vietnam. Kina innstilte sin hjelp til Vietnam, støttet Pol Pots sterkt antivietnamesiske regime og søkte stadig nærmere samarbeid med USA. USA på sin side unnlot å følge opp de løfter som var gitt om økonomisk støtte til Vietnam for å hjelpe landet til å komme over de kolossale krigsødeleggelsene. Vietnam knyttet seg nærmere til Sovjetunionen og ble medlem av Comecon i juli 1978.
Stadige grensetrefninger mellom Kampuchea og Vietnam førte til at Vietnam i desember 1978 invaderte og besatte Kampuchea. I februar 1979 inngikk den nye regjeringen i Kampuchea under Heng Samrin en omfattende vennskapsavtale med Vietnam, men i 1980 står det fortsatt vietnamesiske tropper i landet. I februar 1979 gikk Kina til et massivt angrep på Vietnam og besatte grenseprovinsene, men trakk seg senere tilbake. Hensikten med angrepet var å søke å tvinge vietnameserne til å trekke seg ut av Kampuchea, og å tvinge den vietnamesiske regjering til å føre en mer prokinesisk politikk. Flere forsøk på fredsforhandlinger har ikke ført fram, og Indokina er fortsatt et av brennpunktene i verdenspolitikken.
E. No.

Se også: Ho Chi-Minh, Kampuchea, Koreakrigen, Vietnam, Vo Nguyen Giap.
Vigedal, Jakobine
Vigedal (1880-1938), hermetikkarbeiderske. Jakobine Vigedal kunne vært født på en liten gård på Avaldsnes, Karmøy. Ofte har vi hørt om ”askeladder” i norsk næringsliv. I hermetikkindustrien representerer f.eks. Chr. Bjelland i Stavanger askeladdene, den tidlige kapitalismens  ”self-made man”.
Jakobine Vigedal var også en slags askeladd, om enn av en annen karakter enn Chr. Bjelland. Hun hadde en eneste ting å tilby hermetikkindustrien; sin arbeidskraft. Den var til gjengjeld verdifull, og fabrikkherren gjorde utstrakt bruk av den.
Fra hun var liten var Jakobine vant med hardt arbeid, både inne, i fjøset og ute. Etter konfirmasjonen måtte hun ut å tjene. Hun fikk plass på en nabogård, så det var ikke så lang vei hjem. Lønna var 80 kroner året og noe skotøy og klær kom i tillegg. Arbeidsdagen var lang, ofte både 14 og 16 timer i døgnet. I fire år tjente hun på den gården.
I 1898 dro hun til Stavanger. Ei venninne hadde ei tante der, og hun tilbød dem losji. Hun arbeidet på en hermetikkfabrikk noen dager i uka, og kunne skaffe dem jobb der. I Stavanger ble de innkvartert på kvisten i et lite trehus. Neste dag meldte de seg på fabrikken.
Det var et ganske skremmende førsteinntrykk de fikk. Støyen fra maskinene var sterk, og skyer av damp sto opp fra kokeriet. Det var hamring og banking overalt. Vogner med brisling ble rullet inn i røkeriet. Langs lange bord satt hvitkledte kvinner i alle aldre og la brislingen i bokser.
I begynnelsen var det vanskelig å komme inn i arbeidet. Det var monotont, og alt gikk hurtigere enn Jakobine var vant til. Surret fra stemmer og maskiner satt igjen i hodet etter endt arbeidsdag. Men betalingen var god. Hun fikk åtte øre i timen, og i de gode ukene i begynnelsen tjente hun mellom fem og seks kroner i uka. På høsten ble arbeidsdagene kortere, og lønna kunne komme helt ned i en krone i uka.
Etter hvert kom hun bedre inn i arbeidet. Hun ble legger, dvs. at hun la de ferdigrøkte brislingene i esker. Det var et typisk kvinnearbeid. Mennene var i transporten, i eskeloddingen og i røkeriet. Arbeidet var hardt, særlig fordi kvinnene måtte sitte så lenge i samme stilling. I høysesongen kunne arbeidsdagen bli på både 12 og 14 timer. Lønna var god, men bare i perioder. Det var vanskelig å klare seg i de stille månedene. I 1901 tjente Jakobine like mye på to uker i høysesongen som på to måneder om vinteren.
De tok imot lønna de fikk og klagde ikke. Mennene på fabrikken hadde dannet fagforening, men ingen kvinner var med der, selv om de utgjorde 70 % av arbeidsstokken. I 1901 gikk mennene til streik fordi de ikke ville godta et krav om økt arbeidstid. Etter ei tid ble kvinnene også satt på gata. Mennene forsøkte å få kvinnene til å stifte fagforening, men det var liten stemning for det. Da bedriften etter ei tid tilbød kvinnene arbeid igjen, sa de ja takk, sjøl om mennene skumla om streikebryteri. Leve måtte de, og streikekasse hadde de ikke.
Det var ikke mange av de kvinnelige arbeiderne som var interesserte i fagforeningsarbeid. De eldre hadde nok med unger og hjem og mann, de yngre, som det var flest av, hadde liten sans for den typen arbeid. Noen drev med andre ting, flere var med i kristelig. arbeid. Andre trodde ikke på nytten av fagforeninger. Og mange så på arbeidet på fabrikken som noe midlertidig, noe de gjorde før de giftet seg. Likevel var det mange som kom igjen seinere i livet.
Jakobine Vigedal giftet seg i 1902, og sluttet på fabrikken da hun skulle ha barn. Men hun fortsatte å arbeide i høysesongen for å tjene noen ekstra skillinger, sjøl etter at den tredje ungen var kommet og sjøl om mannen ikke likte det noe særlig. I Stavanger ble det nemlig ikke regnet som fint å arbeide på hermetikkfabrikken.
I 1912 var Jakobines mann utsatt for ei arbeidsulykke. Da begynte hun å arbeide fast på fabrikken igjen. Ungene var blitt så store at de klarte seg sjøl, med litt hjelp fra naboen. Jakobine ble legger igjen, og forholdene var ganske bra fram til første verdenskrig. Men under krigen og utover i 1920-åra ble hermetikkarbeiderskene budt svært skiftende arbeidsvilkår. Fabrikken sto i lange perioder, samtidig som lønna sank. Arbeidet ble usikrere enn tidligere. Det hjalp ikke at kvinnene hadde organisert seg i 1918.
Det var vanskelig for Jakobine å få endene til å møtes. Det hjalp mye da ungene kom seg ut i arbeid. På denne tida begynte hun å bli mye trøtt, og hun fikk problemer med beina og ryggen, noe som er vanlig for dem som i årevis sitter i trekk og i den samme arbeidsstillingen. Jakobine Vigedal holdt ut til 1938. Avbrutt av kortere perioder hadde hun da stått i hermetikkarbeidet i 40 år.
E. Er.


Viljesvakhet
Viljesvakhet er å handle i strid med egen vurdering av hva som er beste alternativ. ”Det gode jeg vil, det gjør jeg ikke, men det onde jeg ikke vil, det gjør jeg.” Viljesvakhet oppleves gjerne som en konflikt mellom flere motiver: Det er gode grunner på begge sider, men de svakeste grunner seirer. Det kan være konflikt mellom lyst og plikt, mellom kortsiktige og langsiktige interesser.
Det er ikke nødvendigvis slik at viljesvakhet er å handle i samsvar med lyst eller med kortsiktige Vind oppstår pga. ujevn oppvarming og avkjølinteresser. Man kan være overbevist om at lyst en angitt situasjon bør veie tyngre enn plikt, og allikevel være ute av stand til å handle etter sin overbevisning. Fordi viljesvakhet forutsetter en konflikt mellom motiver, kan den bare opptre hos personer med en viss viljestyrke. Totalt impulsive personer kan ikke være viljesvake, for hos dem er det ikke noe som forsøker å motstå impulsene.
Handling ut fra viljesvakhet kan ofte føres tilbake til en vane, fordi man rutinemessig følger et visst atferdsmønster selv når man vet at det i den konkrete situasjon ikke er det beste. På den andre siden er det bl.a. ved å bygge opp de riktige vaner at man kan overvinne sin viljesvakhet. Det sett av vaner som utgjør vår karakter, er med andre ord både en årsak og en løsning til viljesvakhetens problem. Hvor stort problemet er, vil avhenge av forholdet mellom de vaner man har og de situasjoner man kommer opp i. Hvis man ofte kommer i situasjoner der man av vane handler mot sin overbevisning om hva som er det beste, kan man enten gjøre noe med sin karakter eller forandre sitt liv for å unngå slike situasjoner.
Enda vi verken står helt fritt til å velge karakter eller livsløp, har vi et visst slingringsmonn i begge henseender, som bør utnyttes til å skape samsvar mellom det vi vil og det vi gjør. Men ikke for mye av vårt liv bør gå med til å brøyte veier og så følge dem; og skal det være plass for spontanitet, må det også være plass for viljesvakhet.
J. E.


Villa
Villa er for de fleste i dag bare et annet ord for enebolig. Men egentlig har ordet også et innhold. Opprinnelig var villa betegnelsen på det lystslott romertidas keisere pleide å bygge på landet, i tillegg til helårspalasset i byen: Sløsaktige byggverk som skulle vitne om eierens rikdom og status i samfunnet.
Etter evne har mange stormannsgale rikfolk seinere prøvd å etterlikne de romerske keisere. Slike vitnemål om utbytting av andre mennesker har tradisjonelt vært oppfattet som ”vakre”. Dagens Norge er ikke noe romerrike. Forskjellen  mellom ”keiser” og ”slave” er ikke lenger så dramatisk. Selv skipsredervillaen i Holmenkollen blir litt tafatt sammenliknet med italienske villaer fra middelalderen, og små kolonihagehus som prøver å være villa, kaller helst på smilet. Villa er også navnet på ei forblåst lita øy på Trøndelags­kysten. Den siste bofaste fisker flytta fra øya i 1969, men det utrangerte, 20 m høye fyrtårnet fra 1839 søkes bevart.
R. W.


Vind
Vind oppstår pga. ujven oppvarming og avkjøling av jordoverflata. Dette skaper ulikt lufttrykk som igjen setter lufta i bevegelse; det oppstår vind. Vinden har en sentral betydning for klimaet både fordi den forårsaker varmeutveksling mellom ulike geografiske områder, men også pga. transport av vanndamp.
Lufttrykket kan framstilles på kart ved hjelp av isobarer, som avmerker overgangen mellom lavtrykk og høytrykk. Selv om lufttrykket på et sted skifter til stadighet, finnes det relativt stabile lavtrykks- og høytrykksområder. Mens ekvatorbeltet generelt har et lavt lufttrykk, finnes subtropiske høytrykksområder ca. 30 grader sør og nord for ekvator. Fra disse områdene mot polene er det brede lavtrykksbelter, mens selve polområdene har permanente høytrykkssentra. De store landområdene på den nordlige halvkulen har sterk innflytelse på utviklingen av lufttrykket. Dette skifter med årstidene.
På grunn av jordas rotasjon vil vinder ikke gå strakt mellom høytrykk og lavtrykk, men trekkes til høyre på den nordlige halvkulen og mot venstre på den sørlige. Vinden kan komme fra alle retninger, men ulike steder har vanligvis fremherskende vindretninger. Mens det ofte er stille vær eller variable vinder ved ekvator, finnes passatene i beltet mellom 5 og 30 grader nord og sør for ekvator. Dette er stabile, sterke vinder mot sørvest på den nordlige halvkulen, og mot nordvest på den sørlige. Ved 30-40 grader er det ofte stille vær eller variable vinder. Mellom 40 og 60 grader nord og sør finnes ”vestavindsbeltene”med sterke og stabile vinder fra vest.
Oppvarming og avkjøling av de store landområdene i Asia, Afrika og Nord-Amerika skaper spesielle lufttrykk og vindforhold. Monsunvindene mot sør om vinteren og nord om sommeren er en følge av dette. Lokale terrengformasjoner og landskap har betydning for styrke og retning av vinden. Men også for lokale vinder er oppheting og avkjøling viktig. Solgangsvinden er kjent mange steder langs kysten. Den blåser mot land om dagen og fra land om natta. I innlandet opplever enofse envind oppover dalen mot fjellene om dagen og nedover dalen igjen om natta. Fønvinden er tørr luft som presses ned på lesiden av en fjellkjede. Ved nedsenkningen oppvarmes den ofte ganske hurtig.
Vind kan føre til enorme ødeleggelser med tap av menneskeliv og eiendom, både på sjøen og på land. Den tropiske orkanen er kanskje mest fryktet. Den har et sirkulært stormsenter med et svært lavt lufttrykk og en vindhastighet på 120-200 km i timen, stundom enda høyere. De største ødeleggelsene skjer ved at orkanen bringer med seg flodbølger som oversvømmer lavtliggende områder. I mange utviklingsland blir ødeleggelsene særlig store pga. mangel på sikringstiltak. Tornadoen eller skypumpen har størst hastighet av alle vinder. Den kan nå opp i 800 km i timen og er mest vanlig i USA.

Utnytting av vinden
Vinden er utnyttet av menneskene i årtusener til framdrift for båter. En regner med at bruk av seil ble utviklet i bronsealderen. Men både under Romerrikets storhetstid og i vikingtida ble det i tillegg ofte brukt årer til selv relativt store skip. Likevel har seilkunsten i århundrer vært av avgjørende betydning for ulike rikers makt og dominans.
I de tidligste tider kunne båtene bare seile i vindretningen. Men selv etter at båtene ble i stand til å krysse på tvers av vinden, har vindretningen spilt en viktig rolle for hvor ferdselen har gått. Som eksempel kan nevnes at vestavinden ga seilbåtene god og vedvarende medvind fra den sørlige Atlanteren til Australia og det sørlige Stillehavet. Returen til Europa ble gjerne lagt videre østover rundt hele jordkloden, istedet for den korte turen mot vestavinden. Monsunvinden har helt fram til våre dager i stor grad regulert samferdselen over Indiahavet. I lange tider har vintermonsunen brakt seilbåter sørover fra det asiatiske fastlandet. Når sommermonsunen satte inn, har båtene kunnet dra hjemover igjen.
I våre dager betyr vindretningene mindre for de motordrevne båtene. Vestavindsbeltene har imidlertid innvirket på langdistanseflygning for øst-vest-ruter. Østlige turer er betydelig raskere og krever mindre brensel enn turer over den samme distansen i vestlig retning.
Vinden er til alle tider utnyttet til å tørke klær, utstyr og produkter som fisk, høy osv. Energi produsert av vinddrevne møller og generatorer har vært brukt i Egypt så langt tilbake som år 3600 f.Kr. Mange kulturer har brukt slik energi. De vanligste bruksmåtene er til pumping av vann til mennesker, dyr og irrigasjon, men også til maling av korn, tresking, saging o.l. Vindkraft spilte en viktig rolle for jordbruksutviklinga i lavereliggende områder i Europaføn dampkrafta. I mer høyereliggende områder, medregnet vårt eget land, var vannkrafta en mye viktigere drivkraftkilde.
I dag regnes vindkraft som konkurransedyktig bare i spesielle tilfeller. Dette kan være på avsidesliggende steder med jevn vind hvor det faller dyrt å sette opp ledningsnett. Virksomheter som ønsker å basere energiforsyningen på vind, bør ikke være avhengig av jevn krafttilførsel, fordi lagring av vindenergi til bruk i stille vær er et problem som bare delvis er løst. Bruk av bilbatterier faller for dyrt for større mengder energi. Det eksperimenteres med andre typer batterier. Forsøk drives også med bruk av vindkraft til spalting av vann i hydrogen og oksygen, da en kan få frigitt energi ved å la de to grunnstoffene smelte sammen. Hydrogenet kan også brukes alene til å drive gassturbiner.
Det knytter seg også store forhåpninger til at vindkraft i større grad kan bli et reelt alternativ etter hvert som energiprisene stiger. Den norske atlanterhavskysten har i så måte gode fortrinn pga. lokaliseringen i det relativt stabile vestavindsbeltet.
J. Hå.
Vinje, Aasmund Olavsson
Vinje (1818-1870), norsk diktar, bladmann og jurist. Aasmund Olavsson Vinje fikk mye å seie for landsmålsrørsla fordi han gjorde Aasens landsmål til eit bruksmål; han var blant dei aller første som tok språket i bruk, og han brukte det til å skrive om alle slags emne.
Mest særmerkt i forfattarskapen er Dølen, eit ”vikublad” Vinje gav ut frå 1858 til 1870, men svært uregelmessig. Bladet hadde kanskje ikkje meir enn 600 tingarar, og var ikkje spreidd så mye utover landsbygda. Han skreiv sjølv det aller meste i bladet, men ein del artiklar var av andre, m.a. av Ivar Aasen. Bladet inneheldt artiklar om kvardagshendingar, utgreiingar om ymse emne, kritiske politiske vurderingar og dikting.
Vinje kom frå Vinje i Telemark, han var omgangsskolelærar i heimbygda, dessutan gjetar og arbeidskar. Han tok lærarskolen, var lærar i Mandal, gikk ved Heltbergs studentfabrikk 1848-50, tok cand. jur.-eksamen i 1856 og blei overrettssakførar. I 1865 blei han kopist i Justisdepartementet, men blei oppsagd i 1868 fordi hanvar kritisk til regjeringa i skriveria sine.
Han begynte tidlig å skrive i avisene. Til 1858 brukte han norsk-dansk, men da sa han farvel til både dansken og korrespondansejobben i Drammens Tidende, og starta Dølen. Alt i 1852 blei han opptatt av målreisingstanken til Aasen. Han prøvde lenge å ta inn norske ord og former i norsk-dansken, men var sjølv misnøgd med løysinga. Men også i landsmålet blanda han inn danske ord og former, fordi han ”som praktisk Skrivare” ikkje ville gjøre overgangen for vanskelig for lesarane.
Aasen-normalen var rettesnora for Vinje, men han ekperimenterte mye med språkforma si, og vik på visse punkt av frå Aasen. Til tider er språket til Vinje sterkt merkt av telemålet, og mot slutten prøvde han seg med meir lydrett skrivemåte, som Olaus Fjørtoft. Reinast Aasen-mål skreiv han i ”Ferdaminni”. Aasen godtok språkføringa til Vinje, og skriv i ein nekrolog at ”Fordelen ved Tingen var, at Vinje blev bestandig læst, og at Folket derved vænnede sig til at læse og efterhaanden forsonede sig med den uvante Sprogform.”
Målsynet til Vinje var først og fremst nasjonalt: Den norske nasjonen trong eit særeige norsk skriftmål. Klassereisinga skreiv han spottande om, men han støtta folkeopplysningstanken. Han var realist og kritiserte bonderomantikken ein f.eks. finn i ”Arne” av Bjørnstjerne Bjørnson.
Vinje kan ikkje settas i noen politisk bås. Han skifta ofte standpunkt og kan verke motsetnings-fylt. I Mandal var han påverka av Jaabæk, og da han kom til Oslo, blei han oppglødd for arbeidarrørsla og ideane frå Februarrevolusjonen. Men seinare kunne han kritisere alt dette. Den nasjonale politikken heldt han på heila tida, og dei siste åra støtta han bondeopposisjonen. Derfor blei han og kasta frå ”Riksens Fehus”.
I Oslo skapte Vinje eit miljø, ”Døleringen”, kring seg, der fleire framståande kulturpersonar og vitskapsmenn gikk. Der formidla han mye av kontakten mellom den politiske opposisjonen og landsmålsrørsla.
Han var skeptisk og trassig. ”. . . nu fører jeg Krig mod Aarhundrer og Landets største Mænd,” skreiv han da han hadde starta Dølen. Han kunne vere sterkt ironisk og uhøgtidlig. Desse eigenskapane syner seg og i det han skreiv, og han terga mange med den kvasse pennen. Vinje har fått innverknad på norsk journalistisk skrivestil, han braut med den omstendlige skrivemåten og skreiv kvikkare og meir direkte.
Etter Vinje tok til å skrive landsmål, skreiv han mange dikt. Somme kom i Dølen, eller ”Diktsamling” (1863) og ”Blandkorn” (1867). Han skreiv episke dikt, f.eks. ”Storegut” (1866), men ògstrenge tankedikt, naturdikt og kjenslevare dikt. Fleire av dei er blitt kjende songar. I 1861 gav han ut boka "Ferdaminni fraa Sumaren 1860”, ei mangslungen reiseskildring frå turen til og frå kroninga av Karl 15. i Trondheim. Etter ei studiereise til England gav han ut ”Bretland og Britarne” (1873, på engelsk 1863), ein kritisk omtale av britisk samfunn og kultur.
H. Sa.

Sjå også: Fjørtoft, Målreising, Aasen, Ivar.
Litteratur: S. Skard: Aasmund Olavsson Vinje og antikken, Oslo 1938. A. Bergsgård: Aasmund Vinje. Norsk nasjonal konservatisme, Oslo 1940.

Vinmonopolet, AS
Data for 1979:
Opprettet: 1922
Hovedkontor: Oslo
Antall ansatte: 2 050
Omsetning: 3 milliarder kroner. Av dette avgifter til statskassen: 2,3 milliarder
Bransje: Produksjon av akevitt, gin, likør og vodka. Import av brennevin, sterkvin, svakvin og øl

AS Vinmonopolet ble stiftet etter langvarig alkoholpolitisk debatt som et handelsmonopol med formål å regulere, dvs. begrense tilgangen til alkohol i Norge. Årelange bestrebelser på å eliminere privat profitt på tilvirkning og omsetning av sterke drikker kulminerte med dette statlige monopoltiltaket, som i første omgang var eid av private kapitalinteresser - importører og andre.
I 1932 ble de private aksjonærene kjøpt ut av staten, som nå sitter med alle aksjene. At virksomheten fortsatt er et aksjeselskap regulert av aksjeloven, i motsetning til f.eks. NRK eller Statens Kornforretning, skyldes behovet for en fleksibel forretningsmessig drift, som igjen kan føres tilbake til det andre formålet som raskt kom opp; de fiskale hensyn.
Vinmonopolet gir år om annet en god milliard til statskassa og er fordelaktig for statsinntektene ved at utsalgsprisene, og derved overskuddet, så lett kan reguleres opp.
Omsetningen fordeler seg slik (i millioner kroner): Brennevin 2 400, sterkvin 187, svakvin 371, alkoholfri vin 1 og utenlandsk importert øl 3,7.
At staten har en dobbel og delvis kryssende interesse i foretaket - å regulere omsetningsvolumet ned, men avkastningen opp - er av de paradoksene norsk alkoholpolitikk forlengst har bygd inn som dobbel standard. Vinmonopolets virksomhet er derfor i dag lite kontroversiell i norsk politikk.
H. F. D.