Vernearbeid
Med vernearbeid har en tradisjonelt ment tiltak for å sikre arbeidstakerne mot ulykkesrisiko og sykdom på grunn av arbeidsforholdene. I dag snakker en vanligvis om verne- og miljøarbeid. Dette omfatter i økende grad tiltak som mer allment fremmer de ansattes helse og velferd.
Lov om arbeidervern og arbeidsmiljø av 1 juli 1977 pålegger bedriftene å ha et organisert verne- og miljøarbeid. Arbeidsgiveren har hovedansvaret for denne virksomheten, men den skal foregå i samarbeid med arbeidstakerne. I alle bedrifter skal det velges verneombud blant de ansatte. Verneombudet kan ses som en tillitsvalgt på verne- og miljøområdet. Verneombudet skal se til at arbeidsforholdene oppfyller lovens krav. I tråd med dette skal verneombudet peke på feil og mangler ved vernearbeidet, komme med egne forslag til forbedringer og bringe videre de ansattes syn. Under visse vilkår kan verneombudet kreve arbeidet stoppet når han/hun mener det er fare for liv og helse.
I bedrifter med mer enn femti ansatte skal det opprettes et arbeidsmiljøutvalg. Er det mellom tjue og femti ansatte skal et slikt utvalg opprettes når en av partene krever det. Verneombudene vil vanligvis være medlem av utvalget. Arbeidsgiver og arbeidstaker skal ha like mange representanter i utvalget. Partene veksler om å ha ledelsen av utvalget. Da lederen har dobbeltstemme ved stemmelikhet, gir dette mulighet for overvekt i stemmer. Det er meningen at utvalget skal legge opp det samlede og langsiktige verne- og miljøarbeidet.
Utvalget skal kunne pålegge arbeidsgiver å iverksette bestemte tiltak for å bedre arbeidsmiljøet. Motsetter arbeidsgiver seg dette, avgjøres saken av Arbeidstilsynet. Gjennom Arbeidstilsynet søker staten å føre tilsyn med at lovens bestemmelse overholdes. Tilsynet fastlegger detaljregler i medhold til loven. Lokalt fører tilsynet kontroll med bedriftens vernearbeid. Det legges i økende grad vekt på påvirkning gjennom rådgivning, kurs o.l.
I praksis vil det være betydelige forskjeller i hvor godt vernearbeidet virker i bedriftene. Undersøkelser fra Norge og Sverige gir følgende bilde:
Vernearbeidet drives mer planmessig i større og økonomisk sterkere bedrifter enn i mindre og svakere. Bl.a. vil skaderisikoen i små bedrifter bli undervurdert pga. absolutt sett få ulykker. Men omregnet til standardmål, f.eks. antall ulykker per million arbeidstimer, framgår det at risikoen er stor. De absolutt små tallene gjør det også vanskeligere å se følgene av arbeidsforholdene, f.eks. hvordan et akkordlønnssystem fører til større risiko for arbeidsulykker eller belastningslidelser. I stedet blir skadene og sykdommen lett bortforklart ut fra spesielle trekk ved den skadede personen (”Han var nå alltid så uvøren.” ”Hun satt og strammet musklene hele tiden.”) I små bedrifter vil uenighet om vernespørsmål lettere få preg av en personkonflikt mellom bedriftsleder og verneombud.
Vernearbeidet får som regel større gjennomslag der de ansatte er organisert i fagforeninger og har aktive og skolerte tillitsvalgte. Best resultater får en naturlig nok der begge parter er aktive. Men vernearbeid som på papiret er godt utbygd, får begrenset verdi uten pågående og miljøbevisste ansatte. Samhold og organisasjonsgrad vil ofte være bedre i industri enn i kontor- og servicebedrifter, bedre på stabile arbeidsplasser enn ustabile, bedre i storbedrifter enn i små. Det utvikler seg lett ”gode” og ”onde” spiraler: Der fagforeningen har stor oppslutning og de ansatte står sammen, blir vernearbeidet bra. Gode og sikre arbeidsforhold trekker til seg kyndige og ressurssterke arbeidssøkere. De ansatte vil ønske å holde fast på arbeidsplassen. Dette øker i sin tur både interessen og muligheten for forbedringer.
Omvendt vil svake fagforeninger og splittede arbeidstakere vanskeligere få bedret arbeidsforholdene. Arbeidsplassen blir mindre attraktiv, og de ansatte vil søke seg bort. Men stor gjennomtrekk gir dårlige vilkår for samhold og fagforening. Slike forløp fremmer en tendens til oppdeling av arbeidsmarkedet i lag (segmenter) med ulike kjennetegn. På denne måten henger vernearbeidet sammen ved fagbevegelsens samlede styrke og utviklingen på arbeidsmarkedet som helhet.
B. Hv.

Se også: Arbeidervern, Arbeidsmiljø, Arbeidstilsynet, Arbeidsulykke, Bedriftshelsetjeneste.

Verneplikt
Verneplikt pålegges landets mannlige borgere i en del av deres voksne liv. De har plikt til å delta i landets forsvar. Det betyr i fredstid plikt til å gjennomgå utdannelse som soldat (førstegangstjeneste), plikt til å holde denne ved like (repetisjonsøvelser) og plikt til umælende å stille på geledd når nasjonen truer eller trues. Ordningen gjelder fra fylte 18 til 44 år, under krig utvidet til 55 år.
Norge har et ”mobiliseringsforsvar”: Grunnstammen utgjøres av sivilister med militær opplæring, styrt av profesjonelle offiserer i tre våpengrener (sjø, land og luft).
Verneplikten stammer fra Haakon den godes tid, formalisert som leidang og landvern i Magnus Lagabøters landslov. Senere, bl.a. etter utstrakt oppsetsighet og desertering under Syvårskrigen og Kalmarkrigen, ble forsvarsbyrden lagt mer over på en vervet hær, inntil Christian 4. i 1928 påla bøndene en distriktsvis verneplikt. I 1816 kom lov om verneplikt; i 1854 kom også byborgerne med i denne ordningen.
Da Arbeiderpartiet i 1906 programfestet avvæpning, ble det oppfordret til militærnekting, demonstrasjoner og opptøyer. I 1935 skrev Trygve Bratteli: ”På denne tiden reiser en årsklasse av unge gutter ut for å bli satt under dårlig påvirkning av offiserskoblet. Igjen skal en årsklasse av mottagelige unge mennesker læres prøysermanerer og slette vaner. Igjen skal vårt samfunds mest utpregede slavedrivere gå og breie seg som de bar samfundet på sine skuldre . . . . Sørg for at det iår blir en lysning av levende protest mot prøyserismen. Sørg for at offiserskoblet får syn for at vi ikke betrakter deres oppstyltede geberder som noe annet enn det de er: en primitiv overlevering fra gammel tid, en folkefiendtlig og demoraliserende utvekst, som det norske folk vil leve friere og lettere ved å bli fullstendig kvitt.”
Men også verneplikt og soldattrening ble tilpasset nye forhold og nye allianser: I 1950- og 60-åra, under Koreakrigen og Vietnamkrigen, ble 5 500 norske offiserer opptrent i USA. Ved inngangen til 1980-åra er norsk verneplikt en lite debattert brikke i NATOs storpolitiske beredskapsstrategi.

Rekruttskolens program
Første møte med verneplikten etter sesjon er rekruttskolen. Første tid nyttes til å ribbe rekrutten for verdier, holdninger og selvoppfattelse tatt med fra sivilt liv. Han blir utsatt for verbal og psykisk vold, barberes og kles i uniform, programmeres og kontrolleres og påtvinges servil respekt for overordnede. Soldaten reduseres til en føyelig nøytral kropp hungrig etter lærdom og prestasjon.
Etter dette bygges den militære personligheten grundig opp. Unggutten gjør spranget til mannfolket, soldattreningen blir den rituelle manndomsprøven med gyldighet også utenfor militærportene. I den langsomme marsjen gjennom de militære disipliner utvikler soldaten ferdigheter som skal brukes i krig eller krise. Samtidig utvikles holdninger som skal gjøre ham skikket til å utføre ordrene og å godta ordrenes sammenheng og premisser.
Rekruttskolens grunnleggende program bygger på klare verdier: Lydighet - befaling fra overordnet skal adlydes blindt og mekanisk uten reservasjoner. Disiplin er selvforklarende og absolutt. Maskulinitet defineres som styrke, utholdenhet og mot. Det avler forakt for svakhet og settes opp mot ”kvinnfolk” og følelser. Konkurransementaliteten dekker over det trivielle og absurde, og er en opplæring til mannssamfunnet med aggressiv klatring som styrende norm.
Soldaten føres inn i et samfunn bygd opp om den sterkes rett til å ta fremfor den svakes rett til å få. Frihet og demokrati under slike forhold uttrykkes klarest i retten og plikten til å utøve makt. Dette er karaktertrekk det militære system har til felles med autoritære regimer.
Slike holdninger underbygges for det første av indoktrinering av politiske idealer som har sin bakgrunn i et sterkt hierarkisk oppbygd samfunn ledet av en vestligorientert og konservativ elite, og for det andre av myten om soldathelten, glansbildet fra siste verdenskrig der John Wayne underlegger seg fiendeland og blondiner og æres som frihetens og demokratiets redningsmann.
På rekruttskolen trer det kollektive og institusjonelle ansvar inn i stedet for det individuelle. Befalet er ansvarlig for soldatens handlinger, soldaten beskyttes mot skyldfølelse og forskånes for identifikasjon med offeret. Krig og mord avpersonifiseres, samvittigheten oppheves, og soldaten trenes opp som et ubevisst ledd i et uoversiktlig system løsrevet fra sosial og politisk virkelighet. ”God moral vil si å gjøre det en skal gjøre” undervises det på befalskolene. Nürnbergdommens prinsipper har ikke gyldighet i norsk soldatutdanning.
Også lojalitet defineres institusjonelt. Soldatens lojalitet rettes til den institusjon som til enhver tid utøver makt og gir offiserene ordre. Rettferd, demokrati eller folks interesser inngår ikke i et lojalitetsprinsipp som støtter opp om ethvert legalt regime, uansett hva det står for politisk.

Militær og sivilist
Hva soldaten lærer om menneskeverd, maskulinitet, konkurranse, frihet, lydighet og autoritet tas med ut i arbeid, politikk og forhold til medmennesker. Der ligger det parat, som en konstant del av ”totalforsvaret” klar til øyeblikkelig mobilisering i krig, men samtidig i virksomhet i sivilisten. Ikke noe skoleslag kommer nær rekruttskolens altomfattende favntak.
På rekruttskolen og under den senere militærtjenesten formes et bilde av militærmakt og krig som en velordnet, planlagt og regelbundet beskjeftigelse hvor den dyktige seirer, hvor voldsanvendelse er en brukbar og effektiv løsning så lenge man kan sitt fag. Et slikt bilde er fjernt fra krigens virkelighet, men tjener til å bevare myten om krigen som sterke menns vilje og makt.
Derved blir militærtjenesten opprustende. Fordi krig holdes fram som et billig, effektivt og renslig redskap, slik framstilt i tegneserier og krigsfilmer, grunnfestes myten om at sterke menn vinner kriger bare de er gode til å slåss. Dette er også fjernt fra dagens trykk-knappsoldater som, like abstrakt som Eichmann administrerte fra sitt skrivebord, utløser bomber fra 10 000 meters høyde eller styrer raketter med radar og telex mot usette mål, med et resultat de selv ikke har opplevd.

Nasjonens stolthet
Før nasjonalhærens tid hadde statene leiehærer. De kunne sikre grenser, slå ned trusler og drepe og herje på bestilling, men de kunne ikke produsere samhold. Under faner, flagg og musikk marsjerer nå de vernepliktige for nasjonen. Nasjonen lever, for soldatene er nasjonens fyrrige blod. Nasjonen er sterk, for de beste menn er villige til å dø for landet.
Nasjonens gamle menn stiller unge menn på linje og marsjerer dem ut for å vinne ære for landet. De gamle bader i ungdommens styrkeglans, deres politikk får kraft av slikt heroisk offer. Lydig død er bevis på den ytterste autoritet, som Abraham lærte Isak. Det er heltegjerning å dø for at nasjonen skal leve, sier de gamle. På kisten legges medaljer i edle metaller for utvist tapperhet. Om soldater ikke var helter kunne krigen ikke forsvares og gamle menn måtte se seg selv i speilet.
Kongen ønsker velkommen i ”Håndbok for Soldaten”: ”Det er en alvorsfylt oppgave å gjøre sin militære verneplikt. Rettsindig og tro mot forfatningen skal vår ungdom med iver og flid utdanne seg for å kunne yte sitt beste i forsvaret av vår fred og frihet. Beredvillig og nøyaktig skal de følge alle befalinger. Om det blir krevet, må de i farens stund være villige til å ofre alt for fedrelandet.” Amen.
Vernepliktens lengde vedtas av Stortinget. Militærtjeneste er i dag 12 måneder i hæren, kystartilleriet og luftvernartilleriet, 15 måneder i luftforsvaret og sjøforsvaret. Gjennom årlige repetisjonsøvelser holdes den vernepliktige soldat i ”linjen” i 15 år, deretter i ”landvernet” de siste 10 år.
Biskoper, prester og misjonærer er fritatt for verneplikt, uten at kirkens menn derved innrømmer uoverenstemmelse mellom bibelens lære og krigsvesenet. Derimot kan vernepliktige nekte militærtjeneste av samvittighetsgrunner og overføres til sivilarbeid.
P. B.

Se også: Kvinnelig verneplikt, Militærnekting.
Litteratur: P. H. Butenschøn: Skyldig Lydighet, en bok om soldaters verden, Oslo 1974. Håndbok for soldaten og Soldaten i felt, utgitt av Hærens Overkommando.

Vernet sysselsetting
Vernet sysselsetting er arbeidsplasser for arbeidstakere som ikke får arbeid på det vanlige marked. Det omfatter bedrifter for vernet arbeid og ekstraordinære ansettelser i offentlig virksomhet. Formålet er dels å gi trening og arbeidstilvenning slik at arbeidstakeren skal bli konkurransedyktig i vanlig arbeidsliv, dels å gi mer varige arbeidsplasser for yrkeshemmede som ikke kan få vanlig arbeid.
De første bedrifter for ”yrkesvalghemmedé” ble opprettet av de blinde og vanføres organisasjoner like før og under siste krig. 1 1954 kom regler for drift og offentlig støtte. Disse administreres av Arbeidsdirektoratet. 1.1.79 var det her i landet 86 bedrifter med 4 460 plasser. Planlagt utbyggingstakter 400 plasser per år. Nye bedrifter har nå vanligvis kommuner og fylker som hovedaksjonærer. Staten gir rente- og avdragsfrie lån på 50-70 % av byggekostnader og på 100070 til maskiner og utstyr, dessuten tilskudd til lønnen til bedriftsledelsen.
De ansattes lønn besto inntil 1974 av arbeidstilvenningspenger fra arbeidsløysetrygder, eventuelt attføringspenger, og et beløp fra bedriften i tillegg. Trygdeytelsene kunne gis to år, ansettelse utover dette forutsatte vanligvis uføretrygd.
Lønnssystemet ble endret i 1974, og lønnen fastsettes nå som i arbeidslivet ellers gjennom forhandlinger. De ansatte organiseres i Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund, og bedriftene har egen arbeidsgiverforening. Hele lønnen utbetales av bedriftene, og er på 75-95 % av lønnsutgiftene til arbeidstakere i gruppe 1, 65 % i gruppe 2.
Gruppe 1 omfatter attføringsperioden, og varer inntil 24 måneder. I løpet av denne tiden skal muligheten til vanlig arbeid, eventuelt behov for alminnelig vernet arbeid eller trygd, vurderes. Gruppe 2, alminnelig vernet arbeid, omfatter arbeidsforhold ut over attføringsperioden, og er ikke tidsbegrenset. En arbeidstaker kan overføres fra gruppe 1 til 2 når denne har behov for mer varig arbeid i vernet miljø, i påvente av arbeid eller når andre særlige grunner taler for det.
Hver bedrift har et attføringsutvalg med representant for bedriftsledelse, attføringstjenestemann, tilsynslege og sosialsekretær. Utvalget behandler bl.a. ansettelser og avslutning av arbeidsforhold. Bedriftens økonomi, arbeidstakerens arbeidsevne, helse og sosiale situasjon og antallet nye søkere er blant de forhold som inngår i vurderingene. Dette har ført til usikre ansettelsesforhold og svakt oppsigelsesvern i mange bedrifter. Hvordan arbeidsmiljølovens oppsigelsesvern skal praktiseres i vernede bedrifter vil ventelig bli bestemt av avgjørelser i Arbeidsretten i løpet av 1980.
Utgiftene til det nye lønnssystemet er blitt større enn forutsett, samtidig som behovet for varig vernede arbeidsplasser har økt. Arbeidsdirektoratet begynte derfor i 1979 prøvedrift med ”arbeidssamvirke”. Virksomheten skal knyttes til eksisterende vernede bedrifter, men ha arbeidsoppgaver som krever mindre investeringer. De ansatte må ha uføretrygd eller andre sosiale ytelser, og får så et mindre beløp fra bedriften. Lignende virksomhet drives av humanitære organisasjoner, psykiatriske sykehus o.a.
Vernet arbeid i offentlig virksomhet innebærer at statlige eller kommunale etater får lønnstilskudd ved ekstraordinær ansettelse av yrkeshemmede. De fleste stillingene er midlertidige, f.eks. sesongarbeid, og de er unntatt fra de vanlige reglene om oppsigelse. Ordningen ble innført i 1969, og omfattet i 1978 vel 3 000 arbeidstakere. Formålet er arbeidstrening til det vanlige marked, eller alminnelig vernet arbeid.
Inntil slutten av 1950-årene dominerte personer med fysisk funksjonshemming, især tuberkulose og polio, i vernet sysselsetting. Fysisk funksjonshemmede har etter hvert blitt mer integrert i vanlig undervisning og arbeidsliv. Derimot har mekanisering og rasjonalisering i arbeidslivet gjort det vanskeligere for personer med psykiske og sosiale problemer å få arbeid. Samtidig har de psykiatriske sykehusene satset mer på behandling utenfor institusjonene. Vernet sysselsetting er ofte eneste arbeidsmulighet.
I 1978 fikk ca. 10 % av de ansatte ved vernede bedrifter arbeid i vanlig arbeidsliv, mens ca. 20 % sluttet av andre grunner. Attføringsprosenten har de siste årene sunket, og mange av de som får vanlig arbeid mister dette igjen i løpet av kort tid. Vernet sysselsetting har nå (1980) sin største betydning ved å gi varige arbeidsplasser.
B. T.

Se også: Arbeidsmiljø, Attføring.
Litteratur: K. M. Helle: Bedrifter for vernet arbeid, Oslo 1976. K. Halvorsen: Arbeid eller trygd, Oslo 1977.

Vesta
Data for 1978:
Morselskapet:  Forsikringsaktieselskapet Vesta er et børsnotert forsikringsselskap som samtidig er holdingselskap for selskapene i Vesta-Hygeagruppen.
Datterselskapene: De viktigste er reassuranseselskapet Vesta Reinsurance Co. Ltd. AS (Vesta Re), kredittforsikringsselskapene Det Norske Kredittforsikringsselskap AS og Kreditt-Garanti AS, holdingsselskapet AS Norinas med datterselskapene Norvegia og Pallas, dessuten Vesta (U.K.) Ltd. i London og investeringsselskapet Credinter AG i Sveits.
Vesta-Hygea-gruppen: Vesta eier snaut 50 % av aksjekapitalen i Livsforsikringsselskapet Hygea, som derfor formelt ikke regnes som et datterselskap av Vesta. I markedsføringen bruker selskapene betegnelsen Vesta-Hygea. De har felles avdelinger for markeds-, eiendoms-, personal- og EDB-funksjoner. Vesta-Hygea-gruppen har også felles direksjonssekretariat med Investa-konsernet. I den daglige virksomheten ellers opptrer Vesta og Hygea imidlertid uavhengig av hverandre. Under ett er gruppen landets nest største forsikringskonsern etter Storebrand-gruppen. Som flere av de store forsikringsforetakene er Vesta et resultat av en rekke fusjoner og overtalonger gjennom etterkrigstiden. Den viktigste av disse de seinere årene var kjøpet av skadeforsikringsselskapene Norvegia og Pallas i 1978, etter at disse selskapene kom i vanskeligheter pga. store garantiforpliktelser i samband med skandalen omkring finansieringsselskapet Norinvest. Noen av de viktigste datterselskapene er opprettet i 1970-årene. Vesta er stiftet i 1880, Hygea i 1883.
Hovedkontor: Bergen. Avdelingskontor i Oslo og en rekke andre byer, samt assuranseagenter de fleste tettsteder ellers i landet. Kontor i Paris og Melbourne (Australia).
Bransjer: Skadeforsikring (sjø- og varetransport-, brann- og kombinert-, motorvogn-, spesialforsikring) og livs- og pensjonsforsikring (individuelle og kollektive ordninger). Viktigste innenlandske områder er bilforsikring og brannforsikring. Innen sjøforsikring er Vesta ledende i Europa. Utenlandsforretningene utgjør om lag en tredjedel av virksomheten.
Bransjeforeninga Norske Forsikringsselskapers Forbund, Skadeforsikringsselskapenes Forening, Sjøassurandørenes Centralforening, De norske Livsforsikringsselskapers Forening. Foreningene fungerer bl.a. som prisregulerende karteller. Vesta deltar også i de nasjonale bransjeforeningene, der en har datterselskap eller avdelingskontor i utlandet.
Antall ansatte: Rundt 1 200.
Forsikringspremier for egen regning: 1,11 milliarder kroner, av dette 172 mill. fra livs- og pensjonsforsikring. I tillegg passerte 512 mill. kroner gjennom Vesta til reassurandørene.
Forvaltningskapital: For Vesta-Hygea-gruppen under ett: skadeforsikring 1,51 milliarder kroner, livsforsikring m.m. 1,54 milliarder. Skadeforsikringsselskapene i gruppen utgjør den nest største enheten med 18 % av bransjen her i landet. Hygea er det sjette største av landets elleve livsforsikringsselskap.
Egenkapital: For skadeforsikringsselskapene i gruppen 158 mill. kroner; egenkapitaldelen er 17 %.
Kapitalstruktur: Typisk for forsikring, lav egenkapitaldel og store gjeldsposter i form av de forsikretes avtalefestete krav. Gjennom 1970-årene har Vesta, liksom de øvrige norske skadeforsikringsselskap, relativt sett fått svekket reservene. Dette skyldes særlig den voldsomme økningen i brann- og bilskadene.
Aksjekapital for morselskapet: Utvidet i 1979 til 125 mill. kroner.
Antall aksjonærer i morselskapet: Ca. 5 700. Aksjene har meget stor spredning innen det tradisjonelle bergenske borgerskap. De største aksjonærene er Investa-konsernet som har ca. 16 % av aksjekapitalen i Vesta (og dessuten 18 % i Hygea), Storebrand-gruppen med 4 %, Norges Rederforbund med 3 %, Norske Folk 2 % og Bergen Bank 2 %. Ellers er aksjepostene under 2 %. Hygea har ca. 2 %.
Styreformann: Skipsreder Johan Horn (tidligere Kjødes Rederi).
Styrets kontroll: Ca. 18 % av aksjene, først og fremst som representanter for Investakonsernet og Hygea.
Administrerende direktør:  Einar Falck (Vesta-Hygea-gruppen og Investakonsernet), Olaf Christophersen (Vesta), Aksel Irgens (Hygea).
Kontaktpunkter i norsk samfunnsliv: Gjennom de administrerende direktører og styremedlemmene Johan Horn, Per M. Backe, Otto Grieg Tidemand har Vesta-Hygea-gruppen kontaktlinjer
til styringsorganene i flere av de største foretakene i norsk finans, industri, luftfart og skipsfart, bl.a. Den norske Creditbank, Norsk Hydro, Saga Petroleum, DNL-SAS og også til sentralstyret i Høyre. Med Finn Lied som styremedlem i Elektro Union (se nedenfor) har Vesta-Hygea-Investa god kontakt med Arbeiderpartiets industripolitiske ledersjikt. Gjennom bedriftsforsamlingene er Vesta-Hygea-gruppen og Investa-konsernet solid forankret i det private næringsliv i Bergen.
Hovedbankforbindelse: Bergen Bank, som har 2 % av aksjene i Vesta og 9 % i Investa. Gruppen samarbeider med banken på flere områder, bl.a. om finansinvesteringer i treforedlingsindustrien.
Samarbeidende selskap og interesser: Vesta-Hygea-gruppen samarbeider med Investakonsernet. AS Investa, som er stiftet 1954, er landets største investeringsselskap; investeringene er omtalt nedenfor. Selskapet er børsnotert. Aksjekapitalen er 52,52 mill. kroner. De største aksjonærene er Vesta-Hygea-gruppen og Bergen Bank, for øvrig er det stor spredning på aksjene, om lag som for Vesta. Figuren nedenfor viser bl.a. de viktigste selskapene i Investa-konsernet:
1. Elektro Union AS som er holdingselskap for bl.a. AS National Industri og National Elektro AS (tidligere EGA), og som med en omsetning på 888 mill. kroner i 1978 er det største norskeide elektrotekniske foretak.
2. AS Nevi som med en forvaltningskapital på 1,32 milliarder kroner er landets klart største finansieringsselskap, med store engasjementer innen factoring, leasing og avbetaling, ved siden av tradisjonelle utlånsformer. Nevi overtok finansieringsselskapet AS Norkreditt som ledd i Vestas kjøp av Norvegia-Pallas i 1978.
Som figuren viser, eier Vesta-Hygea-gruppen om lag 46 % av aksjekapitalen i AS Investa. Figuren viser også Investa-konsernets dominerende eier interesse i Vesta. Eierforholdene er konstruert slik at forholdet mellom Vesta og Hygea og mellom Vesta og Investa formelt går klar av bestemmelsene i aksjeloven om datterselskap og konsernforhold. Forsikringslovgivingen, som forbyr forsikringsselskap å drive annen virksomhet enn forsikring, og som er særlig streng når det gjelder livsforsikringsselskapenes virksomhet, er dermed ikke til hinder for Vesta-Hygeas samarbeid eller engasjement i Investa-konsernet. Selskapene foretrekker således å stå fram som separate enheter, og understreker at de opererer uavhengig i den daglige virksomheten.
Investas styre er imidlertid identisk med styrene i Vesta og Hygea (når en ser bort fra de ansattes representanter). Det skjer således en samordning og felles planlegging av hovedlinjene i virksomheten. Og ved viktige strategiske disposisjoner, f.eks. større investeringer, opptrer foretakene som en enhet. Når det gjelder f.eks. finansieringsvirksomhet foregår det også et samarbeid mellom Vesta og Nevi. Sammenfattende må en si at Vesta-Hygea-Investa-grupperingen har en formell ”konsernstruktur” som er ulik de to andre større forsikringsgruppene her i landet (Storebrand-gruppen og Norden-gruppen). Hvilke reelle følger dette har for styringsgraden innen grupperingen, er uklart.
Vesta-Hygea-gruppen og Investa-konsernet, sett under ett, er en av de store aksjeeiende grupperingene her i landet, med aksjeposter i andre norske selskap bokført med over 160 mill. kroner. Eierinteressene omfatter et stort antall foretak innen bank, forsikring, industri, handel, skipsfart og luftfart, bl.a. i treforedling, elektroteknisk industri og petroleumsvirksomhet - er f.eks. største aksjonær i Saga-gruppen. I figuren ovenfor er dette antydet med grupperingens dominerende aksjeposter i AS Norcem og Norsk Kollektiv Pensjonskasse AS. Grupperingen er også aksjonær i en rekke foretak i Bergensregionen.
Investa er særlig engasjert som parteier og kommandittist i skip, ikke minst tankskip og borerigger, med bokførte eierinteresser på ca. 400 mill. kroner - investeringer som vesentlig er foretatt gjennom siste halvdel av 1970-årene.
Grupperingens interesser omfatter dessuten utenlandske aksjer og skip. Vesta er således medeier (25 %) i Nordic Union Reinsurance Corp., et reassuranseselskap i New York, sammen med tre andre nordiske forsikringskonsern.

Strukturendring
I etterkrigsårene har forsikringsnæringen gjennomgått strukturendring i stigende takt. I årene som kommer må en vente at denne tendensen forsterkes. Til grunn for prosessen ligger særlig tre forhold. For det første foregår det en internasjonalisering innen skadeforsikring, slik at konkurransen øker. For det annet skjer det en voldsom øking når det gjelder omfanget på de enheter som skal forsikres, innen industri, skipsfart, luftfart osv. - i norsk sammenheng ser en dette særlig i petroleumsvirksomheten. For det tredje pågår det innen livs- og pensjonsforsikring en omlegging av forsikringsordningene i retning kollektive avtaler.
I denne prosessen vil vel bare de største forsikringskonsernene overleve, de som har en bred kontaktflate - ikke bare med næringslivet ellers men også med de store organisasjonene innen arbeidsliv og politikk. Trolig har Vesta-Hygeagruppen en bra posisjon i denne sammenhengen. En må likevel regne med at gruppen ønsker å styrke stillingen og derfor ser seg om etter samarbeids- og fusjonspartnere innen næringen.
For Investa-konsernet er framtidsutsiktene i høy grad knyttet til utviklingen i skipsfartnæringen og oljeriggmarkedet, samt i elektroteknisk industri. Gjennom siste halvdel av 1970-årene hadde disse bransjene store problemer. Foran 1980-årene synes utsiktene noe lysere. Men elektroteknisk industri, som delvis er avhengig av kraftutbyggingen her i landet, står fortsatt overfor vansker, og en må regne med redusert sysselsetting og omstrukturering i bransjen.
Når det gjelder finansieringsvirksomheten, har konsernet en solid stilling. Utviklingen i denne bransjen er imidlertid sterkt avhengig av den kredittpolitikken offentlige myndigheter fører, og en stram politikk i årene framover vil begrense vekstmulighetene for konsernet.
E. H. S.

Se også: Elektro Union AS, Finansieringsselskap, Forsikring, Holdingselskap, Kommandittselskap, Norcem, Storebrand.

Vest-Agder
Det var diktaren Vilhelm Krag (1871-1933) som fann opp Sørlandet i 1902. Før det var landsdelen ein del av Vestlandet. Avisa Vestlandske Tidende kom ut i Arendal, og jernbanen mellom Kristiansand og Stavanger skulle kallast Vestlandsbanen.
Sørlandet er ein draum, ein draum hos austlendingar og diktarar frå Kristiansand. Før Sørlandets grenser var endelig fastlagde, stadfesta Gabriel Scott landsdelen slik: ”Enten Sørlandets grenser kommer til å gå her eller der, en ting vil ikke bli annerledes: Sørlandets hjerte ligger ved havet.” Sidan har austlendingane trudd på det og fått det ustanselig bekrefta av Julius Hougen og andre ”med tæan i tanga”.
Det eigentlige Sørlandet har vore noen holmar og øyar i Aust-Agder og ei tre-fire kilometer brei kyststripe av Vest-Agder vest til Ny Hellesund.
Sørlandet eksisterer bare i sommarhalvåret og mens sola skin. Alt nord for denne kyststripa og vest for Ryvingen eller Lindesnes har vore ukjent land for den typiske sørlands-turisten. Det er godt for dei at dei ikkje veit at normal årsnedbør på Tonstad er 1700 mm, og at det eit par mil nærare kysten i vestfylket regnar like mye som dei oppskrytte 1 958 mm i Bergen. Så hadde deivel heller ikkje høyrt at Vennesla sette Norgesrekord i snøfall i februar 1960. På eit døgn auka snødjupna med nesten ein meter.
Med ei lett omskriving av Vilhelm Krag kan ein seia at sørlendinganes verste fiende er sørlendingane sjølve. Dei har gått med på dette mystiske begrepet Sørlandet og begynt å bruka det om heile Agder, også Vest-Agder - det femte minste fylket i landet i flateinnhald (7 280 km') og folketal i 1977 (132 866).
Språkgranskaren Sophus Bugge (1833-1907) meinte at namnet Agder kjem av det gamalgermanske ”egede” som tyder ”eit punkt som stikk fram i sjøen”. Vest-Agder, med ei strandline på 717 kilometer mellom Kvåsefjorden og Åna-Sira, fekk namnet i 1917. Før det heitte det Lister og Mandals amt.
Agders kjerne
I diktet ”Himmelsang for Sarons Dal, Kvinesdal” skriv lyrikaren Paal-Helge Haugen (1945-):
Syng, Lyngdal og Audnedal,
Vegusdal, Vegårshei
Konsmo og Fjotland
Holum, Halse og Harkmark!
Desse bygdene er Agders kjerne, sjølv om dei ikkje er Sørlandets hjerte. I rekkefølge frå vest mot Aust i Vest-Agder ligg ganske tronge dalar med steile fjellsider i solid gneis: Sirdalen, Kvinesdal, Lyngdalen, Audnedalen, Mandalen, Sogndalen og Torridalen. Sørlandsbanen går på tvers av dalane, meir under enn over jorda. Nær halvparten av strekninga frå Sira til Kristiansand er tunnelar, mellom dei Kvinesheitunnelen (9 km) og Hægebostadtunnelen (8,5 km).
Historikaren Sverre Steen (1898-) har karakterisert landskapet slik: ”Det er som en veldig trollrive har trukket et kjempetak gjennom landmassen sørover fra Hardangervidda.” Det høgaste fjellet er Rjuven (1 454 meter) øvst i Sirdal i grensetraktene mot Aust-Agder og Rogaland. Ein tredel av flatevidda i fylket ligg høgare enn 600 meter. 65 % er uproduktivt. 30 % er dekkaav skog. Det meste av den produktive skogen finst aust for Lindesnes. Når det gjeld vegetasjon, topografi og klima går det ei slags grense mellom Austland og Vestland frå Lindesnes og nordover.
Jordbruksarealet utgjer 2,9 % av landarealet. Avgangen av dyrka mark var 5 746 dekar mellom 1965 og 1975. Fjerdeparten blei planta til med skog, men det meste gjekk til bustadtomter, industri, forretningsbygg og vegar.

Sysselsetting og næringsliv
Det er 15 kommuner i Vest-Agder, med Kristiansand som den største i folketal i 1976 (60 048) og Åseral som den minste (837). Fylkesadministrasjonen ligg i Kristiansand. Byen har også fått distriktshøgskole, lærarskole og sentralsjukehus etter mye politisk strid. Mest halvparten av industriarbeidsplassane i fylket ligg i Kristiansand.
For heile fylket var sysselsettinga etter næring slik i 1970: Jordbruk, skogbruk og fiske 9 %, industri, bygg og anlegg 43 %, handel, administrasjon, transport og anna tenesteyting 48 %. 82 % av mennene og 28 % av kvinnene hadde lønnsarbeid i 1970. Det vil seia at yrkesfrekvensen ligg på landsgjennomsnittet for menn, men er litt lågare for kvinner. Det finst få daginstitusjonar for barn. I 1974 var det 24 barnehagar i heile fylket med plass til 4 % av barna under 7 år. Bare 5 av barnehagane var offentlige.
Dei viktigaste industrigreinene i fylket er jern- og metallindustri, smelteverk, treforedling og næringsmiddelindustri. I jordbruket er mjølkeproduksjon viktigast. Elles blir det dyrka grønnsaker og poteter, men lite korn.
Vest-Agder er delt inn i fire handelsdistrikt etter dei fire byane: Kristiansand, Mandal, Farsund og Flekkefjord. I 1960 budde 60 % av innbyggarane i fylket nettbygda strøk, i 1970 71 %. Talet for Kristiansand var 94 % i 1970, mens mindre enn 10 % budde i tettbygda strøk i kommunane Marnadal, Audnedal, Åseral, Lindesnes og Hægebostad.
Folketalet i Vest-Agder auka kraftig på 1800-talet, men stod stille frå 1890 til andre verdskrigen. Frå 1950 har folketilveksten vore svært sterk, særlig i Kristiansandregionen, som har 60 % av innbyggarane i fylket. Ikkje i noe anna fylke har tilbakegangen i spreidd busetnad vore så sterk som i Vest-Agder. Framskrivingar av folkemengda til år 2000 tyder på at denne utviklinga vil halda fram, men ikkje i så rask takt.

Frå heia til Amerika
Endringane i folketalet i Vest-Agder dei siste hundre åra heng saman med to særmerkte fenomen for fylket: Nedlegging av heiagardar og utvandring til Amerika.
I dag er dei låge heiane mellom dalane langt på veg avfolka. I kommunen Audnedal t.d. med knappe 1 500 innbyggarar er det registrert over 50 nedlagde heiagardar. Nedlegginga var jamn frå 1890 og heilt fram til andre verdskrigen. Mangel på vegar gjorde det umulig å legga om jordbruket på heiane til maskinell drift og frakta kunstgjødsel til og mjølk frå gardane. Heiagardane eigna seg ikkje for intensiv drift med lite arbeidskraft.
Arbeidskrafta forsvann til Amerika. Etter kvart også på anleggsarbeid og til byane, men først og fremst til Amerika. Mellom 1890 og 1930 reiste det 34 000 personar frå bygdene i Vest-Agder til Amerika. Det var 60 % av middelfolketalet, mens talet for heile landet i same perioden var 15 %
Det som karakteriserer utvandringa frå Vest-Agder i tillegg til at ho var så stor, er at ho starta seint, varte lenge og i stor grad var  langpendling”. Frå ei typisk utvandringsbygd som Kvinesdal blei det på hundre år registrert fleire utvandrarar enn det gjennomsnittlige folketalet i kommunen. Det var først i slutten av 1880-åra utvandringa frå Kvinesdal blei større enn for riket. Då utvandringa stoppa opp elles i landet etter første verdskrigen, skaut ho ny fart i Kvinesdal. Det same tok seg opp att etter andre verdskrigen. Begge gongene var det meir enn 20 pr. 1 000 av middelfolkemengda som utvandra. Det absolutte toppåret var 1923 då nær 5 % av folketalet i bygda reiste til Amerika. Men det var ikkje tale om å flytte for godt. Dei gjorde arbeidsreiser til USA (særlig til Brooklyn der mennene arbeidde som snikkarar) istadenfor til næraste by. Kring 1930 hadde annankvar vaksen mann i Kvinesdal og mange andre bygder i Vest-Agder vore i Amerika ein eller fleire gonger.

Klassisk Venstre-land
Vest-Agder hadde mest ingen husmenn å eksportera over havet. Brukarane var sjølveigarar. Åsetesretten var lite nytta, så bruket blei ofte delt mellom alle sønene. Derfor var gardane sterkt oppdelte, og bruka var ørsmå. Men med stor utnytting av utslåttar og i kombinasjon med arbeidsvandringar austover, sjøfart og deltaking i sesongfiskeria, ga bruka utkome til mange. Lister og Mandals amt, som Søren Jaabæk (1814-94) representerte på Stortinget, var eit egalitært bondesamfunn. Det hadde mange små bruk, men ingen småbrukarar, for begrepet ”småbrukar” var ei politisk oppfinning som passa for delar av landet med store klassemotsetningar på landsbygda. Bonde- og Småbrukarlaget har aldri hatt fotfeste i Vest-Agder.
Arbeidarpartiet hadde like vanskelig for å få fotfeste utanfor Kristiansand og industribygda Vennesla. Vest-Agder var klassisk Venstre-land der Venstre var partiet for dei kristelige, bøndene, fråhaldsfolket og mange arbeidsfolk. Ved folkerøystingane om forbodet mot alkohol røysta 85 % (1919) og 79 % (1926) for forbod i bygdene i Vest-Agder. Også ved dei andre folkerøystingane i dette hundreåret har Vest-Agder hatt resultat som tyder på ein viss radikal egalitarianisme med rot i bedehuset. I 1905 gjekk 39 % inn for republikk. 1 1972 deltok 78,8 %, og 57,1 % røysta nei til EF. Bare Kristiansand hadde ja-fleirtal (50,3 %), mens nei-fleirtalet var størst i Åseral (83,2 %).
I åra etter krigen var Arbeidarpartiet og Venstre jamstore i Vest-Agder. Abort-valet etter EF-røystinga og Venstresplittinga i 1973 snudde heilt om på det politiske styrkeforholdet i fylket. Fire år seinare blei også Vest-Agder ramma av høgrebølga. Nå er Arbeidarpartiet, Høgre og Kristelig Folkeparti om lag jamstore i fylket. Høgre har overtatt dei liberale og Kristelig Folkeparti dei kristelige delane av det gamle Venstre.
Fylkestinget har 45 representantar. Ved valet i 1979 blei resultatet slik: H 12, A 10, KrF 8, SP 5, Tverrpolitisk liste 4, V 3, DNF 1, SV 1 og FrP 1.
Vest-Agder har fem representanter på Stortinget. Ved dei siste vala er røyster og mandat fordelte slik:

  1965 % mand. 1969 % mand. 1973 % mand. 1977 % mand.
A 31,7 (2) 33,0 (2) 24,3 (2) 29,9 (2)
KrF 12,7 (1) 15,5 (1) 21,9 (1) 24,9 (1)
H 16,9 (1) 15,6 (1) 14,9 (1) 26,5 (1)
SP 9,8 11,9 11,3 (1) |
DNF - - 7,9 --
V 24,9 (1) 21,0 (1) 4,5 |
SF 4,3 2,5 - -
SV - - 7,0 2,1
NKP - 0,4 - 0,1
ALP/FrP - - 7,4 2,6
RV - - - 0,2


Kultur og språk
Politisk sett har Vest-Agder vore tredelt: I dei aller ytste skipsfartsbygdene ved kysten dominerte Høgre. I mellombygdene i dalane stod ulike moderate utgaver av Venstre sterkt. I dei inste fjellbygdene dominerte det reine Venstre.
Forskjellen mellom indre og ytre strøk går att også i språk, kultur og kristenliv. I fjellbygdene overlevde fela dei pietistiske vekkelsane rundt århundreskiftet, mens det er kort veg mellom bedehusa nærare kysten. Flekkefjord prosti dominerer med 64 bedehus. Det tilsvarer eit bedehus pr. 300 innbyggar med smått og stort, nok til å gje bedehusfolket kulturelt hegemoni.
I 1971 blei 12 menn sikta for sedelighetsforbrytelse i Vest-Agder - 8 pr. 100 000 i bykommunane (mot 12 for heile landet) og 17 pr. 100 000 i herredskommunane (mot 7 for heile landet). Eilert Sundt brukte andre mål på sedeligheten i sine studiar eit hundreår tidligare. Då låg prostia Lister og Mandal som nummer ein og to i sedelighet med under 10 ”uægte fødte børn for hvert 100 ægtevielser”. Christianssands stift-provsti kom lenger ned i rekka.
Talemålet i Vest-Agder ligg nær nynorsk, særlig i dei indre bygdene. 3 kommunar hadde i 1975 vedtak om nynorsk som administrasjonsspråk, 3 bokmål, 7 hadde vedtak om å vera nøytrale, mens 2 ikkje hadde gjort noe vedtak. Frå 1966 til 1976 fall talet på elevar med nynorsk som opplæringsmål i grunnskulen frå 10,7 til 5,6 %.

Den dobbeltbotna sørlendingen
Sørlandske humoristar og forfattarar har fundert mye over den sørlandske folkesjela. Det har som regel enda i naturmystikk, som hos Gabriel Scott: ”Det underfundige i Sørlandets natur går i det hele igjen i sørlendingens karakter. Men den som ut fra det underfundige hos ham vil legge tyngden på hans humor, vil lett komme til å ta feil. For vel er humoren ekte nok, men den er ofte et skalkeskjul som dekker over en dobbelbunn.” Sikkert er det i alle fall at den som forvekslar blaude konsonantar med vennlighet, har falle for myten om den blide sørlendingen.
Det var ein emissær som kom til gards og fekk det beste huset kunne by på til middag: kjøddkage. Han tok godt for seg. Mannen i huset talde fjorten. Etter middagen blei emissæren dårlig og måtte legga seg nedpå.
- Dæ va sørgeli, sa mannen i huset. - Dæ konne vel ikkje vera poteta du ikkje tålte?
Kanskje syner historia at det listereke måtehaldet og den sørlandske skepsisen lever på det såkalla mørke fastlandet. At forsiktighet er ein dyd og storkarsfakter vederstyggelig, uansett om det er naboen, presten eller politikaren som slår for stort på det.
Vilhelm Krag såg seg lei på det han kalla ”denne forbandede sørlandske taalmodigheda”. Men heldigvis er det ikkje alle som er så langmodige som Kristiansands byoriginal Kjutta. Han budde på gamleheimen og styrarinna sende han på brygga for å tøme ein pøs søppel på sjøen. Men ho minte han på at han måtte gjera det mens havnefogden snudde ryggen til. Langt på kveld kom Kjutta tilbake, fortsatt med full pøs.
- Hvorfor har du ikke tømt søpla?
- Nei, havnefogden va'kke te stede.
A. Ho. / M. V.


Vestfold
Vestfold ligger på vestsiden av Oslofjorden mellom Drammensfjorden i nordøst og Langesundsfjorden i sørvest. Fylket grenser i nord til Buskerud og i vest til Telemark fylke. Fylket har en stor skjærgård konsentrert rundt øyene Nøtterøy og Tjøme, men er dominert av et fruktbart lavlandsområde som gjør Vestfold til et av landets viktigste kornkamre.
Et typisk trekk i landskapet er raet som strekker seg fra Horten helt til det stikker ned i havet på Mjølen lengst sørvest i fylket. Raet er en grusrygg (morene) fra istiden og danner et skille i fylket både befolkningsmessig og økonomisk. Dette forsterkes ved at E-18 i lange strekninger følger raet.
Vestfold har et mildt klima særlig i de sentrale kyststrøkene, men kan ha svært kalde vintre med store snømengder i innlandskommunene. Med sine 2 137 km² er Vestfold landets minste fylke etter Oslo (du kjører fra ytterpunkt til ytterpunkt i fylket på under 2 timer med bil), men samtidig det tettest befolkede. Sterkest er befolkningskonsentrasjonen på sørsida av raet, dvs. kyststripa med tyngdepunkt i de største Vestfold-byene Horten, Tønsberg, Sandefjord og Larvik. Til tross for at 73 % av fylkets 182 000 innbyggere (1976) bor i tettbygd strøk, fins det kommuner som Andebu og Stokke med spredt bosetting.
Fylket har hatt en gammel bosetting. Det finnes rike funn og oldtidsminner fra steinalder og fram til i dag. Særlig har fylket stått sentralt i vikingtid og middelalder. Ikke minst Oseberg- og Gokstadskipet og plasseringen av de første norske bysamfunn, Kaupang i Tjølling og Tunsberg, viser det. I tillegg fungerte Tunsberg dessuten som et rikssenter i landet i store deler av middelalderen. Navnet Vestfold har sin bakgrunn i at landet lå vest for Folden, vikingenes gamle navn på Oslofjorden.
Vestfolddialekten er en av landets mange miskjente dialekter. Fremdeles er dialekten levende i indre strøk av fylket. Det som grovt sett er karakteristisk for vestfoldmålet er bruken av æ og tjukk 1 som i (båtær, bilær, guttær, valær) og bruken av uttalen gv i stedet for hv (gvass, gvein).

Næringsliv
Jordbruk, handel og skipsfart har tradisjonelt vært hovednæringsveien i Vestfold, men Larvik og Horten har i tillegg hatt sterke industrielle innslag. Fritzøe Jernverk i Larvik og Marineverftet i Horten skapte industrimiljøer helt fra 1700- og 1800-tallet.
Det som i dag er typisk for Vestfolds næringsstruktur, er allsidigheten. I tillegg til jordbruk, handel og skipsfart, er industri og tjenesteytende næringer sterkt utviklet. Dette har gjort at Vestfold i motsetning til mange andre fylker har hatt mangel på arbeidskraft selv i krisetider. Derimot har fylket gjennomgått dramatiske endringer i næringsstrukturen, først da hvalfangsten tok slutt og dernest da den tradisjonelle skipsindustrien i 70-åra fikk en knekk. Med store skipsverft i Horten, Tønsberg og Sandefjord og nærmere hver femte industriarbeider sysselsatt innen skipsindustrien, var denne krisen følbar, men karakteristisk nok hadde de øvrige næringer forholdsvis små problemer med å suge opp den ledige arbeidskraften.
Turistnæringen har også betydning i Vestfold, men kanskje først og fremst i negativ forstand. Det synligste resultatet av Oslo- og Bærumfolkets invasjon av kysten hver sommer er Norges største trafikktetthet, med derav følgende topp på ulykkesstatistikkene, og brølende cabincruisere i skjærgården. Det kan ikke herske tvil om at handelsstanden har glede av turistene, men det spørs om regnestykket går opp for det brede lag vestfoldinger.
Ett trekk ved Vestfold er det utadvendte, ekspansive, ja, rent ut imperialistiske. Tønsberg og Sandefjord var sentrene for den verdensomspennende hvalfangsten. Først utryddet de storhvalen på Nordkalotten. Da det ble tomt i nord, fortsatte massakren i Antarktis. Resultatet ble at flere hvalarter på det nærmeste er utryddet, at hvalfangsten som næringsvei er borte, mens Vestfold ble rikt og kapitalsterkt. De dynastiene som i dagbehersker fylkets skipsfart og industri, har sin bakgrunn i hvalfangsten. Den allmenne velstanden i Vestfold ble i stor grad grunnlagt på hvalskrotter.
Vestfolds jordbruk og den ekspansive skipsfarten og hvalfangsten har gitt fylket en virkelig adelsstand. Først skapt av danskekongens utenomekteskapelige produkter som førte til grevskapene Jarlsberg og Laurvig på 1600-tallet,som i dag er ført videre gjennom stamhusbesidder på Jarlsberg, forvalter av Norges største bondegård, og familien Treschow, med landets største privateiendom og halve Hardangervidda innen sitt doméne.
Sterkest gjør Vestfold-adelen seg gjeldende i Sandefjord. Jahre-familien har fra sin fjelltopp styrt kongeriket sitt med myndig hånd i årtier, mens byens myndigheter har stått med lua i handa. Den store industribrannen på Jotun Fabrikker i slutten av 70-åra avdekket Gleditschfamiliens store makt i Sandefjord.

Politiske valg
På grunn av næringsstruktur og adel i fylket har enkelte brukt betegnelsen ”Norges Sørstater” om Vestfold. Den overveiende delen av befolkningen stemmer da også borgerlig, og helst Høyre, noe som gjør at Vestfold er en borgerlig styrt fylkeskommune med en Høyremann som fylkesordfører.
Fylkestinget har 45 representanter. Ved fylkestingsvalget i 1979 fikk det denne sammensetningen: A 16, H 18, KrF 4, SP 3, V 2, SV 1, FrP 1.

Fylket har 7 representanter på Stortinget. Ved de siste valgene har stemmene og mandatene falt slik:

  1965 % mand. 1969 % mand. 1973 % mand. 1977 % mand.
A 42,2 (3) 44,3 (4) 33,8 (3) 39,8 (3)
H 32,2 (2) 30,0 (2) 26,5 (2) 33,7 (3)
KrF 10,7* (1) 14,0* (1) 10,3 (1) 10,2 (1)
SP 10,7* (1) 14,0* (1) 10,6** (1) 7,2
V 9,1 (1) 8,4 10,6** (1) 2,8
SF 4,8 2,6 - -
SV - - 8,9 2,6
NKP 0,7 0,47 - 0,1
DNF - - 2,5 1,1
ALP/FrP - - 6,6 2,0
RV - - 0,3 0,3
* Fellesliste KrF/SP. ** Fellesliste SP/V.


Vestfold var også et av de fylkene som hadde et klart ja-flertall ved EF-avstemningen i 1972 (57 %). Det som imidlertid slår en i øynene, er de tydelige unntakene. Larvik, Horten og deler av nordfylket faller helt ut av det generelle politiske bildet. Femten minutter etter at en har kjørt ut av det rent Høyrestyrte Sandefjord kjører en inn i det rent arbeiderstyrte Larvik. Årsaken er enkel: I de områdene av fylket der handel, skipsfart og hvalfangst har dominert, og der industrien først i de siste tiåra har blitt viktig, der dominerer også Høyrekreftene.
De tidlige industrimiljøene i Larvik og Horten og innflytelsen i nordfylket fra Drammensvassdraget, skapte derimot god grobunn for arbeiderbevegelsen. Thranitterbevegelsens (se  art. om denne) to sterkest foreninger ved siden av mor – foreningen i Drammen vokste nettopp fram i Larvik og Hoten. Larviksforeningen fikk valgt inn den unge sakføreren Johan Sverdrup på sin liste til stortingsvalget. Hortensforeningen ble mønsterforeningen under ledelse av den revolusjonære hjulmaker Jacobsen, fikk i gang sparekasse, biblotek og skole.
I disse områdene har arbeiderbevegelsen beholdt grepet fram til i dag med Larvik som krumtappen, mye på grunn av det markante innslaget av kommunister og SV –ere i etterkrigstida.
Kulturelt har fylket i 60- og 70-åra vært delt inn i tre soner: Innenfor raet har de progressive, samfunnsbevisste dikteren holdt hus med Kåre Holt, Harald Sverdrup og Gunnar Bull Gundersen i spissen, langs kysten har underholdingsartistene hatt sitt utspring, Rolf  Wesenlund, Lille Grethe, Jahn Teigen, Per Aspelin m. fl. og på de ytterst øyene har de filosofiske, drømmende dikterne rådd grunnen, med Alf Larsen og Åsmund Brynhildsen som de ypperste bidragsyterne til eksamensoppgaver i norsk litteratur ved universitetene.
L. Ja.


Vestfold-forslaget
Det mislykte resultatet fra samlingsforhandlingene mellom Arbeiderpartiet og NKP i 1945 forhindret ikke at det fortsatt var et sterkt ønske om samling rundtom på arbeidsplassene.
Størst håp om samling innen arbeiderbevegelsen vakte Vestfold-forslaget som forretningsutvalget i Vestfold faglige Samorganisasjon framsatte 19 mars 1947 på et fellesmøte med representanter for Arbeiderpartiet og NKP. Det enstemmige forslaget gikk ut på en sammenslutning til ett parti uten organiserte fraksjoner på grunnlag av det programmet begge partiene var blitt enige om i 1945.
Forslaget fikk stor tilslutning på faglige møter, men førte ikke fram. NKPs ledelse stilte seg skeptisk til samlingsspørsmålet fordi den mente at Arbeiderpartiledelsen  hadde vist liten samarbeidsvilje, og fordi Arbeiderparti-regjeringens politikk i NKPs øyne hadde gått på tvers av enhetsprogrammet fra 1945. Den korte svarfristen LO ga, gjorde det etter NKPs mening knapt mulig å diskutere de eksisterende motsetninger mellom de to partiene, og NKPs nestleder vendte seg mot LOs ”politiske voldgift”.
Innen Arbeiderparti-ledelsen hadde en gruppe helt siden 1945 forsøkt å starte et oppgjør med NKP. Pressekampanjen som Arbeiderbladet innledet i begynnelsen av mars 1947, og som gikk ut på å sverte NKP som 5-kolonne, røpet at denne fraksjonen fikk friere slag enn før. Vestfoldforslaget var derfor dødfødt, selv om det vant støtte på grunnplanet i norsk arbeiderbevegelse.
E. Lo.

Se også: Kråkerøy-talen, Samlingsforhandlingene mellom DNA og NKP i 1945.

Vest-Samoa
Hovudstad: Apia
Sjølvstende: 1962 (New Zealand)
Politisk system: Parlamentarisk demokrati
Flateinnhald: 2 842 km²
Folkemengd i 1973: 152 000
Årleg vekst i folkemengda 1970-73: 2,1 %
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973: 250 $
Sysselsette i primærnæring: 66,9 %
Sysselsette i industri: 7,2 %
Sysselsette i handel og tenesteyting: 25,5 %
Yrkesaktivitet: 52,2 %
Kvinnedel av yrkesaktiv folkesetnad: 14,5 %
Største eksportvaregruppe: Oljehaldige frø, 41,1 %
Viktigaste handelspartnar 1975: i-land, 77,5 %
Energibruk pr. innbyggjar: Svært låg, 119 kke
Lese- og skrivekunne: 97 %
Døyingsprosent for spedbarn: 4,08

Vest-Tyskland
Hovedstad: Bonn
Sjølstendighet: (1949)
Politisk system: Parlamentarisk demokrati
Største språkgruppe: Tysk, 99,5 %
Flateinnhold: 248 577 km²
Folkemengde i 1973: 61 967 000
Årlig vekst i folkemengden 1970-73: 0,7 %
Jordbruksareal per innbygger: 2,3 da
Nasjonalprodukt (NP) per innb. 1973: 5 618 $
Årlig vekst i NP per innb. 1970-74: 2,4 %
Inflasjonsrate i 1975: 5,9 %
Sysselsatte i primærnæring: 6,6 %a
Sysselsatte i industri: 48,8 %
Sysselsatte i handel og tjenesteyting: 44,6 %
Yrkesaktivitet: 66,9 %
Kvinnedel av yrkesaktiv befolkning 35,8%
Eksportensidighet: Motorkjøretøyer, 14,1%
Viktigste handelspartner 1975: i-land, 74,8 %
Energibruk per innbygger: Meget høy, 5 993 kke
Del av befolkningen bosatt i storbyer: 51,5 %
Lese- og skrivekyndighet: 99 %
Dagsaviser, opplag per 1 000 innb., 1972: 294 Spedbarnsdødelighet: 1,76 %
Døde i trafikkulykker per 100 000 innb.: 29,9
Sjølmordsrate (Drepte per 100 000 innb.): 19,9
Mordrate (Drepte per 100 000 innb.): 3,1
Militærutgifter per innb., 1973: 150,82 $
Tilslutning til militærallianse: NATO/Vestunionen

Vest-Tyskland (Forbundsrepublikken Tyskland er en forbundsstat som består av 10 delstater (Baden-Württemberg, Bayern, Bremen, Hamburg, Hessen, Niedersachsen, Nordrhein-Westfalen, Rheinland-Pfalz, Saarland, Schleswig-Holstein).

Forhistorie
Etter den tyske kapitulasjon i mai 1945 ble det tyske territorium delt opp i fire okkupasjonssoner. Områdene øst for elvene Oder og Neisse ble stilt under polsk og sovjetisk administrasjon. Okkupasjonssonene og de fire sektorene av Berlin skulle være underlagt en felles administrasjon, og de skulle behandles som en økonomisk enhet. Potsdam-avtalen fastslo at nazistuens røtter skulle fjernes en gang for alle, og det innebar at det skulle skje et oppgjør både med de sosiale og økonomiske forhold som hadde dannet grobunn for nazismen. All krigsproduksjon skulle være forbudt, og storbedriftenes karteller skulle oppløses. Som krigsskadeerstatning skulle en rekke bedrifter demonteres og overlates seiersmaktene.
Krigskoalisjonens vidtgående planer om en politisk, økonomisk og sosial nyordning i Tyskland ble imidlertid ikke gjennomført. Isteden ivaretok de fire seiersmaktene sine særegne økonomiske og sikkerhetspolitiske interesser i de respektive soner. Motstridende interesser mellom seiersmaktene, men også forskjellige oppfatninger om Tysklands-politikken i amerikanske, britiske og franske regjeringskretser, forhindret en felles politikk overfor okkupasjonssonene. Avgjørende betydning for vestmaktenes soner fikk til slutt det faktum at amerikanske finans- og militærkretser fikk overtaket i den amerikanske politikken, og de pga. Storbritannia og Frankrikes svake økonomiske stilling, også kunne være med på å bestemme deres politikk.
Etter flere mislykkede konferanser mellom utenriksministrene, opprettet USA og Storbritannia enfelles administrasjon for sine soner som et første skritt i retning av en økonomisk enhet. En utvikling i sosialistisk retning (sosialisering som Storbritannia og tyske delstatsforfatninger var gått inn for) og en utvikling av arbeiderbevegelsens organisasjoner ble stanset eller hindret av amerikanerne. At de vestlige okkupasjonssonene deltok i Marshall-planen og pengereformen sommeren 1948, var vesentlige skritt bort fra en tysk enhet og mot en vestlig integrasjon.

En av reaksjonene mot den framvoksende ettpartistaten og mot den ”sosial-liberale” administrasjonen av krisen var terrorismen som grep om seg i Forbundsrepublikken. Voldsbølgen, som nådde sitt høydepunkt med kidnappingen og drapet på Hanns Martin Schleyer, presidenten for den vesttyske arbeidsgiverforeningen, må også sees i sammenheng med den tiltakende brutalisering av statens voldsapparat. Verbalt har ”Røde arms fraksjon” (RAF) bekjent seg til venstresiden, men objektivt har de tjent høyrekreftene og brakt et sosialistisk alternativ ytterligere i miskreditt.
For de statsbærende partier dannet terrorismen utgangspunktet for en omfattende lovgivning som ikke bare rettet seg mot terrorismen, men som også etablerte en overvåkingsstat mot de forskjelligste former av antikapitalistisk og systemkritisk virksomhet. Lovgivningen har ført til krav om økt sensur (særlig i CDU/CSU-regjerte delstater) selvsensur i radio, fjernsyn, presse og i skolene og en forgiftning av det politiske klima.

Forbundsrepublikkens politiske utvikling
Fra 1948 satset amerikanerne konsekvent på å opprette en vesttysk stat og 23.5.1949 ble Forbundsrepublikken Tyskland grunnlagt. Grunnloven slo fast at Forbundsrepublikken skulle være et parlamentarisk demokrati med en viss føderal oppbygging. Målsettingen for politikken skulle være Tysklands gjenforening til en stat. Utenriks- og innenrikspolitikken, den økonomiske politikken og skattepolitikken skulle bestemmes sentralt, mens delstatene skulle få kulturpolitikken og visse innenrikspolitiske spørsmål som sitt felt.
Formelt ble Forbundsdagen befolkningens høyeste representasjonsorgan, mens Forbundsrådet, som et slags annet kammer, representerte delstatene. 1 spissen for staten står forbundspresidenten som velges for fem år av Forbundsdagens representanter og et like stort antall delstatsrepresentanter.
Da den kalde krigen begynte, ble den samfunnsmessige og økonomiske restaurasjon forsert. Særlig innen næringslivet og administrasjonen fikk de samfunnsmessige krefter de stillinger tilbake som de hadde før 1945. Allerede i 1952 krevde forbundskansler Adenauer ”slutt på nazisnusingen”. Kravet fant sitt tydelige uttrykk i at det bare ble dømt 6 115 NS-forbrytere i Forbundsrepublikken inntil slutten av 1964 mot 12 807 i DDR i samme tidsrom.
Valgene til den første Forbundsdagen i 1949 gravla alt håp som arbeiderbevegelsen hadde om å få en avgjørende innflytelse på utformingen av Forbundsrepublikken. Det største borgerlige parti, CDU, seiret (31 % mot sosialdemokratenes (SPD) 29,2 %), og det kunne dannes en borgerlig-konservativ koalisjonsregjering under ledelse av Konrad Adenauer (CDU).
Til tross for den tydelige medvinden for høyrekreftene fantes det i Forbundsrepublikkens første år fortsatt sterke antikapitalistiske trekk. Ennå i 1951 greide arbeiderne i kull- og stålindustrien å få vedtatt en vidtgående lov om medbestemmelse, enda arbeidskjøperne gikk imot. Kampen for en mer omfattende lov for hele arbeidslivet lyktes derimot ikke i 1952. Arbeiderklassens integrasjon i det kapitalistiske system ble fremmet av flere forhold: Marshall-planens psykologiske virkning var stor og førte til en markert konjunkturoppgang. Rustningskonjunkturene i den vestlige verden førte også i Vest-Tyskland til en betydelig økning av levestandarden, slik at en snakket om et ”økonomisk under”. Staliniseringen i DDR og det relativt lave innteksnivå der ble særlig av CDU brukt som et argument mot ethvert sosialistisk alternativ. Alle forslag om økonomisk planlegging fikk kommuniststemplet.
Adenauer-regjeringen fulgte i sin politikk nøye det amerikanske opplegget i den kalde krigen. Ved en sterk binding til vestblokken kunne en gjenvinne en økonomisk maktposisjon og nasjonal suverenitet og Sovjetunionen tvinges til retrett. Slik ble det alt i 1950 overveid hvilket bidrag Forbundsrepublikken kunne yte til et vestlig forsvarssystem. NATO-medlemskapet i mai 1955 betydde den totale integrasjonen i vestblokken og slutten på ethvert håp om en tysk gjenforening. Heller ikke her kunne sosialdemokratene sette sin politikk igjennom, en politikk som gikk inn for en tysk gjenforening. Vest-orienteringen kunne stå fram og bli akseptert som et alternativ til den tyske nasjonalismen, som både nasjonalt og internasjonalt var uakseptabel etter to verdenskriger.
Adenauers politikk bygde konsekvent videre på det tyske borgerskapets antikommunistiske og antisosialistiske tradisjoner. Denne politikken nådde sitt høydepunkt da CDU/CSU i McCarthy-tiden fikk 50,2 % av stemmene (1957). Sosialdemokratene tilpasset seg gradvis både Adenauers politikk og befolkningens konsummentalitet, i håp om å bli anerkjent som en ansvarlig politisk kraft. Politikken ble avideologisert.
Forbundsdagsvalgene var ikke lenger et valg mellom alternative politiske ideer. Avspenningspolitikken, næringslivets nye behov og kritikken av Adenauer-regjeringens innenrikspolitikk førte til at Adenauers æra gikk mot sin ende i 1963.
Etter perioden med Ludwig Erhard (CDU) som forbundskansler (oktober 1963 til november 1966) begynte regjeringssamarbeidet mellom CDU/CSU og SPD - ”den store koalisjon” - og innledet den nødvendige nyorientering. For å bevise at partiet hadde evner til regjeringsansvar var SPD bl.a. villig til samarbeid med både et tidligere medlem av nazipartiet som forbundskansler (Kurt Georg Kiesinger) og med Franz Josef Strauss (CSU). ”Den store koalisjon” framsto for mange som et første trinn til ettpartistaten og dette var, ved siden av en antiimperialistisk protest og universitetsproblemer, en utløsende faktor for den utenomparlamentariske opposisjonen (APO) som gjorde seg gjeldende i 1967-68, særlig blant studenter og intellektuelle.
Den utenrikspolitiske og handelspolitiske åpning overfor kommunistiske land krevde en sterkere disiplinering innad. Når kontaktene østover først var opprettet, kunne kommunismen ikke lenger opprettholdes som motbilde som hittil, og det oppsto en fare for en ideologisk oppsmuldring. Med de såk. ”beredskapslovene” i 1968 fikk CDU-SPD-regjeringen et redskap som kunne brukes også mot indre opposisjon (”indre fiender”) i krisesituasjoner og som kunne sette de parlamentariske kontrollorganene ut av funksjon. Dette var et første skritt i retning av å undergrave grunnlovens opprinnelige intensjoner. Utenrikspolitisk begynte utenriksminister Brandt (SPD) å tilpasse den vesttyske politikken til den internasjonale utenrikspolitiske konstellasjon og å forberede en anerkjennelse av Forbundsrepublikken ut fra de politiske realiteter i Europa.
Valget av Gustav Heinemann (SPD) til ny forbundspresident i mars 1969 innvarslet en ny politisk allianse mellom SPD og FDP, det liberale parti. I oktober 1969 dannet SPD og det liberale parti FDP, en koalisjonsregjering med Willy Brandt som forbundskansler og Walter Scheel (FDP) som utenriksminister.
Den nye regjeringen syntes å representere et ”annet Tyskland”, et Tyskland som ikke var preget av en nazistisk fortid, og som søkte forståelse med de østlige naboene som hadde lidt mest under den tyske fascismen. Brandt-regjeringens annonserte reformpolitikk ble imidlertid like så lite gjennomført som en ny utenrikspolitisk stil. Riktignok ble ”østavtalene” avsluttet i 1972, men i grunnen var dette bare en forlengst nødvendig anerkjennelse av eksisterende forhold. Når det gjaldt holdningen til den amerikanske imperialismen, f.eks. i Vietnam-krigen, og til rasistiske og diktatoriske regimer ble ingen nyvurdering foretatt. Det ekstraordinære valget i 1972 førte til et stort personlig tillitsvotum for Brandt da SPD for første gang ble Vest-Tysklands største parti (45,8 % mot 44,9 % for CDU/CSU). Deretter begynte regjeringens autoritetsforfall og i mai 1974 ble Helmut Schmidt fra SPDs høyrefløy ny forbundskansler.
Klassestruktur - økonomisk struktur
Den yrkesaktive befolkningen økte mellom 1950 og 1972 fra 20 mill. til 26,5 mill. I samme perioden økte andelen av lønnstakere (arbeidere, funksjonærer, statsansatte) fra 68,4 % til 84,4 %.



Utviklingen av den yrkesaktive befolkningen, i prosent.
  1950 1955 1961 1965 1970
Selvstendige, inklusive bønder 14,8 13,7 12,9 11,6 10,7
Medhjelpende familiemedlemmer 14,4 13,0 10,6 8,4 6,9
Statsansatte 4,0 4,3 5,0 5,1 5,3
Funksjonærer 16,0 17,1 23,4 26,3 29,6
Arbeidere 50,7 51,9 48,1 48,6 47,4


Den prosentvise andelen av sysselsatte i jord- og skogbruk er gått tilbake fra 5,2 % (1950) til ca. 2,0 % (1971). Andelen av utenlandske arbeidstakere økte mellom 1954 og 1973 fra 0,5 % til  11 % (2,6 mill.). 37 % av utlendingene arbeider i jern- og metallindustrien, men det finnes imidlertid så store variasjoner mellom de enkelte nasjo­naliteters andel i ulike bransjer, at generelle ut­agn er umulige. Sammen med kvinnene utgjør  utlendingene den industrielle reservearmé i For­bundsrepublikken.
Så lenge Forbundsrepublikken har bestått, har det stadig foregått en konsentrasjon i retning av industrielle storbedrifter. I 1968 utgjorde industribedriftermed mer enn 1 000 ansatte bare 2,3 % av alle foretak, men de sysselsatte ca.50 % av de som arbeidet i industrien. Mellom 1954 og 1969 økte de 50 største monopolbedriftene sin andel av industriens totale omsetning fra 25,4 % til 44,8 %. Trass i Potsdam-avtalens bestemmelser om oppløsning av de store kartellene og monopolene, ble vesttysk industri igjen dominert av disse.
Innen tungindustrien kommer mer enn 65 % av den totale produksjonen frå de sju store konsernene i Ruhr-distriktet  ( Mannesmann, Klöckner, Dortmund-Hörder Hüttenunion Phoenis, Gutenoffnungshütte, Rheinhausen og Hoesch). IG Farben kontrollerer den kjemiske industrien og Rheinische Stålverker og Thyssen AG kontrol­lerer igjen noen av de største selskapene innen stål- og kullindustrien samt et stort verft. Andre grupper som Mannesmann, Krupp, Flick og Siemens har kontroll over vesentlige deler av den vesttyske industrien.
Forbundsrepublikkens avhengighet av eksport har stadig økt. I 1973 utgjorde den eksportorienterte delen av industrien 21 %, i 1974 25 % og i 1975 ca. 30 %. Gjennom denne eksportoffensiven, særlig til kapitalistiske ”kriseområder” som Sør-Europa, undergraver Forbundsrepublikken disse områdenes økonomi og bidrar dermed til å gjøre de politiske systemene mindre stabile. Økningen av sosiale konflikter som følge av en skjerpet økonomisk krise med negativ handelsbalanse, inflasjon og arbeidsløshet er en følge av den vesttyske politikken.
Parallelt med ekspansjonen på utenlandske markeder - også ”østavtalene” åpnet her viktige nye markeder - gikk investeringenes andel av nasjonalproduktet tilbake. Investeringene ble heller gjennomført der hvor profittmulighetene for kapitalen var bedre, dvs. i land hvor diktatoriske regimer garanterer lave lønninger og ”arbeids­fred”.
Etter full sysselsetting i 1960-åra, ja, til og med mangel på arbeidskraft som ble dekket ved hjelp av flyktninger fra DDR og en utstrakt import av fremmedarbeidere, har det offisielle tallet på arbeidsløse etter 1974 ligget på ca. 1 mill. Dette tallet omfatter imidlertid ikke dem som kommer ut i yrkeslivet etter endt skolegang, førtidspensjonerte, arbeidssøkende kvinner og hjemsendte utenlandske arbeidere. I tillegg kommer problemene med den arbeidsløse ungdommen og med de ca. 4,1 mill. utlendingene, som oftest verken føler seg  hjemme i Vest-Tyskland eller i de landene de opprinnelig kom fra, og som innebærer mulige konflikter i tiden framover.

Kvinnenes stilling
I Adenauer-perioden ble kvinnenes arbeid utenfor hjemmet nedvurdert og deres store bidrag ved gjenoppbyggingen av det krigsherjete Tyskland redusert. I stedet ble det gamle idealet ”Küche - Kinder - Kirche” oppvurdert og det ble tilføyd en fjerde K, nemlig ”Konsum”. Likestillingsloven fra 1957 forble en papirbestemmelse. Først i 1978, ble prinsippet om likelønn slått fast, men så sent som i januar 1979 ble Forbundsrepublikken kritisert av EF for ikke å ha oppfylt EFs likelønnsbestemmelser. Heller ikke fagbevegelsen har vært særlig interessert i å prioritere kvinnekravet om å fjerne bestemte lavtlønnsklasser som spesielt rammer kvinnene. Selv om mange av de ytre kjennetegn fra det 19. århundrets patriarkat er forsvunnet, blir spørsmålet om lik utdannelse for jenter og kvinnenes adgang til lik deltakelse i yrkeslivet, i politiske avgjørelsesprosesser m.m. fortsatt betraktet som underordnet. Fremdeles gjelder kvinnenes inntekt som biinntekt i et ekteskap.
Andelen av yrkesaktive kvinner .har derfor også holdt seg på samme nivå helt siden statistikken begynte. Den varierer mellom 30 og 36 % - alt etter hvor stor arbeidsløsheten er. Stort sett er det i lavtlønnsyrkene at en finner kvinner. I industrien ligger deres inntekt ca. 30 % under mennenes. I 1975 hadde mer enn 1,6 mill. vesttyskere en netto månedsinntekt på mer enn 2 000 mark, men bare 3 % av dem var kvinner. Kvinnenes andel i det politiske livet er minimal. I Forbundsdagen gikk kvinneandelen tilbake fra 8,8 % i 1953 til 6,6 % i 1976.
Kvinnebevegelsen hadde sitt utgangspunkt i studentbevegelsen og den antiautoritære bevegelsen på slutten av 1960-tallet. I begynnelsen av 1970-åra økte innflytelsen fra den amerikanske kvinnebevegelsen. Kampen for selvbestemt abort førte til et samarbeid mellom de ulike kvinnegruppene, og munnet ut i betydelige utenomparlamentariske aksjoner. Trass i denne mobiliseringen endte abortkampen med et nederlag og førte til en viss oppløsning av kvinnebevegelsen, men den ga også dypere innsikt i samfunnets maktmekanismer og førte til økt bevisstgjøring.
I dag er aktiviteten stort sett begrenset til det ”litterære” område. Det finnes flere tidsskrifter (bl.a. ”Courage” og ”Emma” ) og egne forlag (bl.a. ”Frauenoffensive” ) med en etter hvert omfattende produksjon. Kvinneforskningen befinner seg foreløpig på et begynnerstadium og er konsentrert om få fag og på få universiteter. I tillegg har en det årlige kvinneuniversitetet. Kvinnebevegelsen har totalt sett ennå ikke fått den utbredelsen som i Norden.

Partier og organisasjoner
I 1945 ble det med okkupasjonsmaktenes tillatelse stiftet fire politiske partier. Det sosialdemokratiske parti (SPD) og det kommunistiske parti (KPD) var fortsettelser av de tradisjonelle arbeiderpartiene fra Weimar-republikken. Nytt var et kristelig-demokratisk parti (CDU, i Bayern: CSU), som var en sammenslutning av politikere fra det tidligere katolske sentrumsparti, protestantiske borgerlige grupper i Nord-Tyskland og bøndene. En sammenslutning av ulike liberale og nasjonalt-konservative grupperinger førte til at FDP oppsto som liberalt parti.
Bortsett fra det antisosialistiske FDP gikk partiene opprinnelig inn for forskjellige varianter av sosialismen. SPD ønsket en ”tredje veg” mellom kapitalismen og kommunismen, KPD agiterte for en tysk veg til sosialismen og unngikk, i folkefrontens tegn, helst vidtgående sosialistiske krav. CDU bekjente seg til et ikke-kapitalistisk økonomisk samfunnssystem med sterke innslag av en kristen sosialisme. Dette synet beholdt partiet til ca. 1947 (Ahlener Programm). Etter Adenauerfløyens seier utviklet partiet seg fort i en kirkeligkonservativ retning.
I begynnelsen av 1950-åra dukket en rekke nye partier opp, flest på høyresiden. De hadde sitt opphav i regionale trekk (Bayernpartei), i den konfesjonelle splittelsen (Zentrum) og i flyktningenes særegne problemer (BHE), men det var også uttrykk for at høyrekreftene begynte å samle seg igjen i nyfascistiske partier (SRP og DRP). Forbudene mot SRP og KPD(1956) ble begrunnet med erfaringene fra Weimar-republikken, der demokratiets fiender fritt hadde kunnet ødelegge demokratiet. I realiteten var forbudet mot KPD et typisk utslag av mccarthyismen og den tradisjonelle antikommunismen i det tyske borgerskapet.
Fra 1961 var det bare tre partier igjen som ble representert i forbundsdagen, nemlig SPD, CDU/CSU og FDP. 5 %-grensen og statlig partifinansiering sørget for at nye partier ikke kunne få parlamentarisk innflytelse. Bare under den økonomiske krisen i 1967-68 lyktes det nesten for det nynazistiske NPD å overskride sperregrensen. Partiet oppnådde en representasjon i de fleste delstatsparlamentene, men ble deretter rystet av en indre krise og kom ikke i forbundsdagen.
SPD har særlig etter 1959 (Godesberger Programm) prøvd å utvikle seg bort fra et klasseparti til et folkeparti som gjør krav på å representere hele nasjonens interesser. Likevel kommer brorparten av dets velgere fortsatt fra arbeiderklassen. CDU/CSU er først og fremst borgerskapets parti, men det har særlig i katolske strøk i Sør- og Sørvest-Tyskland også oppslutning fra arbeiderklassen. Innen CDU/CSU er det i de senere år flere ganger blitt diskutert om partiene skal skille lag, og om CSU skal opptre som et ”fjerde parti”, dvs. bli politisk aktiv i hele Forbundsrepublikken for å nå nye velgergrupper og dermed skape et grunnlag for en ny borgerlig regjering.
Til venstre for SPD har ikke noe parti klart å etablere seg. Kommunistene som i 1949 fikk 5,7 % av stemmene, var allerede i 1953 blitt sterkt redusert (2,2 %). Alle forsøk på å stifte et alternativ til SPD strandet, til tross for SPDs utvikling mot høyre. Dette gjaldt både for den pasifistiske tyske fredsunion (DFU) og det tyske kommunistiske parti (DKP), som ble stiftet i oktober 1968. Dette parti ble tillatt da den vesttyske kapitalen søkte etter nye markeder i kommunistiske land og en liberal holdning overfor kommunismen syntes gunstig. Med sin nære tilknytting til det østtyske kommunistpartiet, sin dogmatisme og sitt kritikkløse forsvar av den sovjetiske politikken har partiet ikke maktet å vinne innflytelse (0,3 % ved 1976-valget). Med utspring i den utenomparlamentariske opposisjon og studentbevegelsen ble flere maoistiske småpartier stiftet (KPD,KPD-ML, KBW),som ikke nådde over promillegrensen.
Så lenge partiene til venstre for SPD ikke utvikler en selvstendig politikk og fordi en større tilbakegang for SPD innebærer en høyreregjering med Strauss som lederskikkelse, oppnår intet parti på venstrefløyen innflytelse. Den viktigste organisasjon for den udogmatiske marxistiske fløyen er Sozialistisches Büro (SB), som ikke er organisert som parti. SB har imidlertid maktet å mobilisere til forskjellige store aksjoner (Angela Davis-kongressen, kampen mot yrkesforbud osv.). Kontakten med fagbevegelsen er dårlig, og SB er først og fremst en organisasjon av og for intellektuelle.
Den største arbeidstakerorganisasjonen er Deutscher Gewerkschaftsbund (DGB), det tyske LO, med ca. 7 mill, medlemmer, derav ca. 20 % kvinner. Mens en i Weimar-republikken hadde en sterk politisk og konfesjonell splittelse innen fagbevegelsen, ble DGB i oktober 1949 stiftet som en enhetlig fagbevegelse. Dette innebærer at også CDU-medlemmer er representert i fagbevegelsens ledende organer. DGB består av 16 industriforbund (metallarbeiderforbundet er med 2,3 mill. medlemmer det største) som organiserer alle arbeidstakere innen en næringsgren, dvs. både arbeidere, funksjonærer og statsansatte. Organisasjonsgraden, som er 32,8 % (1975), er ikke på langt nær så høy som i Norden.
DGB har i dagens Forbundsrepublikk en integrerende oppgave, dvs. organisasjonen er blitt et instrument som, uten å skape konflikter, skal innordne arbeidstakerne i et gitt samfunnssystem. At det ikke har lykkes fullt ut og at ”medbestemmelsen” ofte bare har vært en ytre fasade, viste bl.a. streikene høsten 1969 og stålarbeiderstreiken vinteren 1978-79.
Den tyske fagbevegelsen kunne like så lite realisere sine samfunnspolitiske målsettinger som kravet om økt medbestemmelse. Heller ikke beredskapslovene kunne forhindres. Men reallønnsøkningen, arbeidstidsforkortelser, lengre ferier og sosialpolitiske forbedringer har stort sett sikret masselojaliteten. Dette viser seg bl.a. i at det har vært få streiker i Forbundsrepublikken.
Ved siden av DGB finnes det et eget forbund for funksjonærer, DAG. Dessuten eksisterer det en kristen landsorganisasjon som organisatorisk er uten særlig betydning, men som kan trekkes fram som trussel hvis DGB eller dets forbund engasjerer seg for sterkt mot CDU/CSU. Innen CDU har en også overveid om det skal innarbeides bestemmelser i grunnloven som fratar fagbevegelsen den frie forhandlingsretten. Arbeidskjøpernes hovedorganisasjoner er Bundesverband der Deutschen Industrie (BDI) og Bundesvereinigung der Deutschen Arbeitgeberverbände (BDA).
Miljøbevegelsen gir et uensartet bilde. Dens protest rettet seg først mot industriell forurensning, byødeleggelser, bygging av nye motorveier osv., men den har i den senere tid først og fremst manifestert seg i kampen mot atomkraftverkene (Wyhl, Brokdorf, Kalkar o.a.). Her har den samlet en uensartet masse, fra konservative bønder til militante smågrupper. Til tross for alle ideologiske problemer har ”grønne lister” fått stor oppslutning særlig hos yngre velgere i byene. I 1979 og 1980 lyktes de i å komme inn i flere delstatsparlamenter. Stiftelsen av Miljøpartiet og spesielt programkongressen i 1980 viste fortsatt store motsetninger mellom en reaksjonær-konservativ fløy og en antikapitalistisk retning. Vedtakene i kvinnepolitikken ble meget skuffende. Misnøyen med de tre etablerte partiene og den derav følgende ustabilitet i partilandskapet åpner likevel visse muligheter for miljøpartiet.

Forbundsrepublikkens politiske rolle
Det vesttyske borgerskapet er med full rett blitt betegnet som et av det mest klassebevisste i verden. Trass i to tapte imperialistiske verdenskriger har det igjen klart å svinge seg opp til å bli en av de sterkeste imperialistiske maktene. I midten av 1960-åra var fortsatt 52 % av alle høyere statstjenestemenn tidligere medlemmer av nazipartiet. ”Berufsverbot”-bestemmelsene fra januar 1972 innledet omfattende sanksjoner mot alle som blir ansatt i offentlig tjeneste og som har engasjert seg på venstresiden. Her blir enhver betraktet som mulig sikkerhetsrisiko, det føres en utstrakt ukontrollert dataregistrering av politiske meningsytringer, det finnes forbud mot såk. revolusjonær litteratur og distribusjon av denne (§ 88 a og § 130 a i straffeloven) med vide tolkningsmuligheter for statsbyråkratiet, ”razzialover”, innskrenkninger i demonstrasjonsretten og av andre demokratiske rettigheter.
Slik er Forbundsrepublikken i ferd med å utvikle seg til en ”rettsstat med gråsoner”, hvor overvåkningsorganisasjoner og det statlige byråkratiet uten demokratisk legitimering utvider sitt kontrollområde. Denne utvikling skjedde under en ”sosial-liberal” SPD-FDP-regjering, og den har ført med seg at det vesttyske sosialdemokrati fra midten av 1970-åra har stått i spissen for den ”preventive kontrarevolusjon” i Europa. CDU/CSUs antidemokratiske korstog under mottoet ”frihet eller sosialisme” driver dessuten SPD-ledelsen fra skanse til skanse og tvinger partiet til å akseptere CDU/CSUs premisser for den ideologiske debatten. En slik politikk er i ferd med å demoralisere og demobilisere arbeiderklassen og kritiske intellektuelle, og vil i siste instans bare tjene høyrekreftene.
Helmut Schmidts ”modell Tyskland” innebærer et etablert og stabilt sosialdemokrati. Pga. Forbundsrepublikkens dominerende økonomiske stilling innen EF og den kapitalistiske verden kan Forbundsrepublikken gripe inn i andre lands indre anliggender: Det vesttyske kravet til andre EF-land om en ”lønnspause” og kampen mot inflasjon etter vesttysk oppskrift, Schmidts ”verbale innmarsj” i Italia eller SPDs fødselshjelp ved etableringen av Sosialistpartiet i Portugal viste dette. Vest-Tysklands teknologiske utvikling og misbruken av dataregistrering og -behandling gjør ”modell Tyskland” ekstra farlig, særlig fordi landet av ukritiske iakttakere blir betraktet som demokratiets hjørnestein. Da et Russeil-tribunal i 1978-79 tok opp forholdene i Forbundsrepublikken, skjedde det ikke fordi landet mer enn andre misaktet menneskerettighetene, men fordi Forbundsrepublikken pga. av sin lederstilling i den kapitalistiske verden fortjener ekstra oppmerksomhet og fordi demokratiets ferniss fortsatt er tynn.
E. Lo.

Se også: Berlin-muren, Berlinproblemet, RAF, Tyske Demokratiske Republikk, Tysklandsspørsmålet.
Litteratur: A. trosser: Geschichte Deutschlands Beit 1945, München 1978. U. Jaeggi: Kapital und Arbeit in der Bundesrepublik, Frankfurt 1976. J. Seifert: Grundgesetz und Restauration, Darmstadt/Neuwied 1977. Statistisches Jahrbuch (årlig, utgitt av Statistisches Bundesamt Wiesbaden).

VG (Verdens Gang)
VG er landets nest største avis etter Aftenposten, med et daglig gjennomsnittsopplag på over 200 000 (1980). Avisen utgis i Oslo, men to tredeler av opplaget selges utenfor hovedstaden.
Historisk kan VG føres tilbake til mellomkrigstidens Tidens Tegn, som igjen bar kontinuiteten fra den gamle Venstre-avisen Verdens Gang (1868-1923). Da Tidens Tegn gikk inn i 1941, ble det i motstandsbevegelsen ført drøftelser om en eventuell gjenreising etter frigjøringen. Diskusjonene, der blant andre forfatteren Ronald Fangen (1895-1946) sto sentralt, førte til at to prosjekter ble forberedt: en kristelig dagsavis med basis i okkupasjonsårenes kirkebølge, Vårt Land, og et radikalt hjemmfrontorgan som kunne bære videre ideene fra krigssamarbeidet i ”Kretsen” og andre ledergrupper - Verdens Gang.
VG ble startet i 1945 med midler fra Milorg. ”Pressefondet av 7. mai 1945” sto som utgiver. Avisen var i sine første år en kvalitetsavis på linje med det danske Information.
I 1953 ble VG eget aksjeselskap. I 1966 ble den overtatt av Schibsted-gruppen, som også eier Aftenposten. Opplaget hadde da vært synkende over lengre tid. Ved overtakelsen var det nede i 34 000. Det ble satt inn store økonomiske investeringer, særlig på markedsførings- og distribusjonsfeltet. Resultatet ble den største opplagssuksessen i norsk dagspresse overhodet. I 1972 passerte VG løssalgskonkurrenten Dagbladet.
Den enestående opplagsøkingen skyldes at VG i 60-årene fant fram til et nytt marked, slik at veksten ikke slo ut som tilsvarende nedgang for andre aviser. De to løssalgskonkurrentene Dagbladet og VG selger i dag rundt 330 000 aviser daglig og svinger i takt. Men VG er markedslederen, og på mange måter også den journalistiske anføreren av de to. Det siste kan synes eiendommelig, ettersom VGs journalistikk først og fremst merkes som en åpen nyhetsdekning uten spesielle kvaliteter, verken i meninger eller stilistisk. Markedsundersøkelser tyder på at det er avisens tabloidformat, kombinert med en bløtkantet stil der  nyhetsbildet tegnes overveiende ut fra underhold­ningshensyn, som har gjort avisen ledende.
I nordisk perspektiv ligger VG nærmest Sveriges Expressen og utmerker seg ellers som både forsiktig og anstendig i forhold til løssalgspressen, europeisk sett. Heller ikke i norsk sammenheng er avisen særlig pågående, annet enn i sin kriminalreportasje. Politisk står den formelt uavhengig, reelt søker den en ”høyrepopulistisk” stilling. VG identifiserer seg med velferdsstatens reelle og antatte vinnere og fører indignerte utfall mot formynderstaten og ”pottit-Norge”. Hensynet til den lille mannen speiler i VG verdiene til den hytte-eiende, båtseilende og Syden-reisende nordmannen, liksom det løssalgsmarkedet avisen har pløyd opp, må sies å være et typisk resultat av 1960- og 70-tallets høykonjunktur.
K. O. M. / H. F. D.