Velferdsstat
Med velferdsstat menes systemet av statlige og juridiske ordninger som garanterer det enkelte samfunnsmedlemmets trygghet for liv, helse og velferd. Selv om tanken om statlig ansvar for den enkeltes ve og vel ikke er ny, historisk sett, hører velferdsstaten i moderne forstand særlig til tida etter andre verdenskrig, med de nord-europeiske statene som foregangsland.
I særlig grad er velferdsstatens ordninger knyttet til den samfunnsomformende politikken som er blitt ført av de sosialdemokratiske partiene i Skandinavia i denne perioden. Hovedelementene i denne politikken er slik: Ved å mobilisere aktive folkebevegelser i kombinasjon med avansert forskning, teknikk og industri har en i løpet av noen få tiår utryddet massefattigdommen, i stor grad utliknet de tradisjonelle forskjellene i levekår, nærmest avskaffet trangboddheten, overvunnet den gamle utryggheten ved sykdom, alderdom og arbeidsløshet ved et omfattende trygdesystem, styrket fagbevegelsens rettslige stilling i arbeidslivet og åpnet det videre skoleverket for store folkegrupper.
Velferdsstatens grunntanke er ikke veldedighet, men rettferdighet: Det moderne industrisamfunnet frambringer nok produkter til å sikre enhver grunnleggende goder som inntekt, bolig, klær og mat, om det finner sted en rettmessig fordeling av godene.
Velferdsstaten er et produkt av den sosialdemokratiske blandingsøkonomien. Den forutsetter statlige inngrep i den kapitalistiske økonomien, men ikke som direkte inngrep i eiendomsforhold, bare indirekte ved en progressiv beskatning av inntekt. I denne blandingsøkonomien kolliderer to prinsipper: det markedskapitalistiske prinsippet om profittstyrt produksjonsliv og det velferdsstatlige prinsippet om offentlig garantert trygghet for enhver.
Velferdsstaten, som blandingsøkonomien, er omstridt både på politikkens høyrefløy og dens venstrefløy. På konservativt hold har holdningen til velferdsstaten vært motstridende: I det lyseblå, norske Høyre har en gjerne ansett velferdsstaten som en nødvendig offentlig sosialisering av kostnader ved et kapitalistisk næringsliv. I Storbritannia har det konservative partiet under ledelse av statsminister Thatcher siden slutten av 70-tallet gått til angrep på velferdsstatens ”uproduktive” ordninger. På sosialdemokratisk hold har en gjerne sett på velferdsstaten som den gradvise avskaffing av klassesamfunnet. Sosialdemokratiets kritikere på venstre fløy har ofte hevdet at velferdsstaten som kapitalismens folkefront ikke har opphevet motsetningen mellom lønnsarbeid og kapital, men bare mildnet og gjort den mindre tydelig.
I de Skandinaviske velferdsstater går i dag ca. 20 % av bruttonasjonalproduktet til helse- og sosialsektoren. I løpet av 60- og 70-åra har veksten i de offentlige utgiftene i denne sektoren vært sterkere enn på noe annet felt. I Norge i 1980 utgjør utgiftene på denne sektoren nesten halvparten av de samlete offenlige utgiftene. En fortsatt vekst i de neste tiåra langs de samme linjene er knapt mulig av økonomiske eller av velferdsmessige grunner. I økende grad uttrykkes det derfor også på venstresiden skepsis til hvorvidt tradisjonell statlig velferdspolitikk vil kunne løse velferdsproblemene på en tilfredsstillende måte.
R. S.

Se også: Sosialpolitikk, Stat, Veldedighet, Velferd.

Venezuela
Venezuela
Hovedstad: Caracas
Sjølstendighet: 1830 (Spania)
Politisk system: Parlamentarisk demokrati
Flateinnhold: 912 050 km²
Folkemengde i 1973: 11 293 000
Årlig vekst i folkemengden 1970-73: 2,8 %
Jordbruksareal pr. innbygger: 17 da
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973: 1 357 $
Årlig vekst i NP pr. innb. 1970-74: 0,6 %
Inflasjonsrate i 1975: 10,4 %
Sysselsatte i primærnæring: 20,3 %
Sysselsatte i industri: 21,1 %
Sysselsatte i handel og tjenesteyting: 42,4 %a
Yrkesaktivitet: 28,1 %
Kvinnedel av yrkesaktiv befolkning: 22,4 %
Eksportensidighet: Olje, oljeprodukter, 89,3 %
Viktigste handelspartner 1974: USA, 46,8 %
Energibruk pr. innbygger: Høy, 2 705 kke
Del av befolkningen bosatt i storbyer: 29,4 %
Lese- og skrivekyndighet: 82 %
Dagsaviser, opplag pr. 1 000 innb., 1972: 93 Spedbarnsdødelighet: 4,98 %
Døde i trafikkulykker pr. 100 000 innb.: 29,8 Sjølmordsrate (Drepte pr. 100 000 innb.): 5,5 Mordrate (Drepte pr. 100 00 innb.): 11,4
Militætutgifter pr. innb. 1973: 22, 63 $
Tilslutning til militærallianse: OAS/Rio-traktaten

Fram til oljevirksomheten begynte i Venezuela i 1917, var landet svakt utviklet økonomisk. På samme måte som de andre latinamerikanske republikkene var det kontrollert av et jordeier- og eksportborgerskap. Kaffe og kakao dominerte den lille eksporten som fantes, og det var relativt lite utenlandske investeringer.

Økonomisk og politisk utvikling
Men oljevirksomheten snudde snart opp ned på hele økonomien i landet, og alt i 1929 var Venezuela verdens største oljeeksportør og sto for 10 % av verdensproduksjonen. Oljevirksomheten har seinere dominert økonomien i landet fullstendig, og 95 % av eksportinntektene kommer fortsatt derfra. Eksportborgerskapet, under ledelse av den beryktede diktator Juan Vicente Gómez (1908-35), ga de britisk-nederlandskeog nordamerikanske oljeselskapene fullstendig frittspillerom, og hele oljevirksomheten var fra starten av under deres kontroll.
Etter Gómez' død begynte det framvoksendeindustriborgerskapet og småborgerskapet - særlig de intellektuelle - å kreve en politisk liberalisering og en viss statlig styring medøkonomien. Ikke minst krevde de økt skattlegging av oljeselskapene. Samtidig begynte arbeiderklassen å organisere seg. I begynnelsen skjedde dette illegalt under kommunistpartiets ledelse. Seinere klarte det nasjonalistiske, men antikommunistiske partiet Accion Democrática (Demokratisk Handling AD) å sikre seg fullstendig kontroll over bonde- og fagbevegelsen gjennom en storstilt mobiliseringskampanje med løfter om jordreform og en sosial utjevningspolitikk. Denne kontrollen har partiet klart å beholde.
I 1945 kom partiet til makten gjennom et kupp av misfornøyde offiserer, og det sto i spissen for et sivilt styre som gjennomførte betydelige reformer fram til det ble styrtet ved et militærkupp i 1948. I den tiårsperioden med militærdiktatur som fulgte, mesteparten av tida med Pérez Jiménez som diktator, ble den sosiale reformpolitikken helt oppgitt, og de utenlandske oljemonopolene fikk igjen fritt spillerom.
Det ble stilt store forventninger til det sivile styret som overtok etter Pérez Jiménez' fall i 1958, og særskilt til AD som ved valget samme år ble det desidert største partiet. Presidenten under den første fasen med sivilt styre, Romulo Betancourt, ble på ny president. Men venstrekreftene i landet ble fort skuffet over den kompromisslinjen partiet fulgte i forholdet til det innenlandske storborgerskapet og utenlandsk kapital. Den jordreformen som ble begynt i 1960, f.eks., og som er blitt karakterisert som verdens dyreste, førte ikke til noen vesentlig omfordeling av jordeiendommene, slik en tilsvarende reform i 1947 hadde gjort. Den uhyre ujevne inntektsfordelingen i landet har stort sett vært konstant etter 1958.
I begynnelsen av 1960-åra oppsto en rekke geriljabevegelser i landet, og mange trodde at en ville oppleve en tilsvarende utvikling som på Cuba. Men geriljaen hadde liten støtte både blant arbeidere og bønder. Trass i at geriljaen oppfordret til valgboikott i 1963, deltok 90 % av de stemmeberettige (allmenn stemmerett) ved valget. AD har hatt regjeringsmakt i landet hele tida etter 1958, bare avbrutt i en fireårsperiode (1969-73) av det tradisjonelt mer konservative kristelig-sosiale partiet (COPEI).
Den økonomiske utviklingen etter 1958 har framfor alt vært kjennetegnet av en voldsom folkeflytting fra landsbygda til byene, ikke minst på grunn av sanering av småbruk og satsing på kapitalistisk stordrift i jordbruket. Samtidig har de store inntektene fra oljevirksomheten gjort at den industrien som gradvis er blitt bygd opp, er basert på en teknologi som krever store kapitalinvesteringer og lite arbeidskraft. Resultatet har vært massearbeidsløshet og framvekst av enorme slumområder rundt storbyene, særlig i hovedstaden Caracas.
Den reelle arbeidsløshet og undersysselsetting anslås til 50 % av den arbeidsføre befolkningen. Denne delen av befolkningen står helt utenfor den økonomiske, sosiale og politiske utviklingen i landet, og nyter ikke godt av de enorme oljeinntektene Venezuela har hatt, særlig etter 1973. Arbeiderne i oljeindustrien og annen storindustri, derimot, er uvanlig høytlønnet i latinamerikansk målestokk. De har konsekvent støttet reformistiske partier (AD og COPEI) og opprettholdt en fagbevegelse som aldri har vært systemtruende.

Venstrekreftene
En stor del av forklaringen på at Venezuela etter 1958 har hatt et såpass stabilt konstitusjonelt system, ligger nettopp i den muligheten de store oljeinntektene har gitt til å etablere et bedrestilt, reformistisk og politisk kontrollerende sjikt i arbeiderklassen, et arbeideraristokrati. De politiske og sosiale kontrollformene gjennom stat, partier og bonde- og fagbevegelse har et sterkt korporativt preg, uten at det har vært nødvendig å vedfelle det i lovverket. Dette er nok også hovedårsaken til at venstrepartiene i Venezuela er blant de svakeste i Latin-Amerika og aldri har oppnådd noen massetilslutning verken ved valg eller i folkelige organisasjoner.
Kommunistpartiet, som i store perioder har vært forbudt, skilte seg ut fra sine søsterpartier ellers i Latin-Amerika da det i en periode ga aktiv støtte til geriljavirksomheten. Partiet har ellers hatt liten oppslutning. Det mest aktive partiet i geriljavirksomheten var MIR (den venstrerevolusjonære bevegelsen), som brøt ut av AD i 1960. Partiet har seinere hatt liten betydning. En annen utbrytergruppe fra AD, MEP (Folkets valgledelse), som står for en venstre-nasjonalistisk opposisjon, har etter hvert fått en viss oppslutning i fagbevegelsen.
Det største partiet på venstresida i dag er MAS (Bevegelse for sosialisme), som brøt ut av kommunistpartiet bl.a. i protest mot dette partiets støtte til invasjonen i Tsjekkoslovakia. MAS har forsøkt å utvikle et program for det som kalles en ”venezuelansk vei til sosialismen”, men det ser ut til at temmelig reformistiske og venstre-sosialdemokratiske krefter i dag har overtaket i partiet.
I 1976 ble hele oljevirksomheten i Venezuela nasjonalisert, uten at dette på noen måte har avskaffet den kontrollen oljemonopolene hele tida har hatt over økonomien i landet. Det har de siste åra vokst fram en sterk statskapitalistisk sektor, som ved hjelp av oljeinntektene har foretatt kjempeinvesteringer for å utvikle en stor eksportorientert industri basert på videreforedling av olje og jern.
Venezuela var en av initiativtakerne til OPEC (Organisasjonen for oljeeksporterende land), og landet har de seineste åra spilt en ledende rolle blant landene i den tredje verden i forhandlingene om en ny økonomisk verdensorden.

Vennskap
Vennskap er et frivillig, gjensidig og varig forhold mellom to personer. Det skiller seg fra bekjentskap, kameratskap og omgang ved en større følelsesmessig åpenhet, nærhet og forpliktethet. Vennskap er kjennetegnet ved lojalitet, fortrolighet, positive følelser for hverandre, respekt og en viss grad av overbærenhet. I motsetning til kjærlighetsforhold er erotiske følelser og handlinger ikke nødvendige sider ved vennskapelige forhold. Men vennskap utelukker ikke seksualitet.

Hvor oppstår vennskap?
Ideelt sett inngås vennskap uavhengig av alder, kjønn, klasse, utseende, personlige interesser og verdier. Forskning har imidlertid vist at vennskap stort sett oppstår mellom personer som er omtrent like gamle, av samme kjønn, med noenlunde lik sosial status og med forholdsvis like materielle og kulturelle interesser og noenlunde sammenfallende livssyn. Større endringer hos den ene part når det gjelder status, interesser og verdistandpunkter betyr en påkjenning for vennskapet.
Derimot ser det ut til at vennskap langt lettere kan opprettholdes selv om den geografiske avstand blir stor, så sant det er inngått under eller etter pubertetstiden. Når et vennskapelig forhold først er etablert, er det ikke avhengig av hyppig samvær for å opprettholdes - så sant adskillelsen kan tilskrives ytre forhold.
Ved etablering av vennskap inngår imidlertid forventninger om kontinuitet og forholdsvis hyppig samvær. Under samfunnsforhold som medfører stor geografisk mobilitet, vil sannsynligvis hyppigheten av vennskap gå ned. Dette kommer både av at mange antar at de snart må flytte, og derfor ikke investerer så meget følelsesmessig i vennskap, og at vennskap på grunn av flytting blir brutt før de er tilstrekkelig etablert.
I eldre tider var de formelle ritualer omkring inngåing og opprettholdelse av vennskap klarere enn i vestlige industrisamfunn i dag. Overleveringer fra sagatiden viser f.eks. at menn fra høyere sosiale lag inngikk fosterbrorskap ved bl.a. å blande blod. Et slikt brorskap innebar livslang og ubrytelig forpliktelse til å komme den andre til unnsetning og til å hevne den andre.
I dag er ritualene omkring vennskap færre og mindre betydningsfulle. For eksempel brukes ikke lenger vennskapsskål, det å bli ”dus” o.l. for å markere inngåelse av vennskap. Likevel innebærer vennskap fortsatt elementer av trygghet og forpliktelse.
På mange måter kan en si at vennskap faller mellom det som hører inn under privatsfæren og det som tilhører den offentlige sfære. Vanligvis er en mer forpliktet overfor ektefelle/partner og nærmeste familie enn overfor venner. Graden av intimitet, derimot, kan være vel så stor overfor venner.
De sosiale bånd og graden av forpliktethet er større overfor venner enn overfor arbeidskamerater, bekjente og andre. Vennskap skiller seg også fra solidaritet, f.eks. mellom folk med felles materielle interesser, ved at det er et forhold som innebærer forholdsvis sterke sosiale bånd og personlig fortrolighet.

Kjennetegn
Vennskap er kjennetegnet ved at en betror seg til hverandre om tanker, ønsker, følelser og forhold som en vanligvis ikke utleverer i omgang med andre. Særlig i ungdomstiden, men også senere, kan dette gi bekreftelse på et forholdsvis dypt plan. En opplever at den andre er opptatt av lignende fantasier, har omtrent de samme behov og er plaget av den samme usikkerhet og de samme typer konflikter som en selv.
Under forhold der det indre univers av tanker, følelser og fantasier anses som noe privat, hemmelig og ofte skammelig, kan nære forhold tjene til å dempe angst, ensomhet og skyldfølelse ved at den private verden til en viss grad kan deles med noen andre. Minst like viktig er det kanskje at en gjennom vennskap får kjennskap til samlivsforhold som til en viss grad er ulike ens egne. En opplever at andre måter å leve og tenke på enn de en selv er oppdratt til, kan være av verdi.
I ungdomstiden vil vennskap være særlig viktig også fordi det letter en nødvendig løsrivelse fra egen familie. En lærer seg at den utgave av virkeligheten en hjemmefra er utstyrt med, ikke er den eneste riktige.
Som andre forhold reguleres også de vennskapelige ved gjensidige sanksjonsmidler. Siden den private sfæren er skarpt atskilt fra den offentlige under våre samfunnsforhold, blir et viktig krav til vennskap en form for lojalitet som innebærer at en ikke røper betroelser. Utlevering av den andres betroelser vil for eksempel kunne medføre at vennskapet går i stykker. På den andre siden kan det å bryte vennskap føre til at den andre ikke lenger føler seg bundet av tidligere lojalitet.
Sosialt innebærer også vennskap en gjensidig forsikring om at kommer en i vanskeligheter, kan en stole på hjelp og støtte fra den andre.

Formål
Vennskap har altså to hovedformål: gjensidig psykologisk og materiell støtte. Det ser ut til at det som det er knapphet på, vil bestemme hvilket innhold som blir det dominerende i det enkelte vennskap. Som eksempel på dette kan nevnes at innholdet i vennskap innen arbeiderklassen har vært dominert av gjensidig materiell hjelp og utveksling av tjenester, mens vennskap innen borgerskapet har vært preget av inderlighet og fortrolighet.
En forklaring på dette kan være at innen arbeiderklassen bodde folk så trangt at åpenheten nødvendigvis ble forholdsvis stor. Eventuelle påbud om hemmeligholdelse av det private ville være nokså virkningsløse. Ønsket om å ha noen å betro seg til skulle derfor ikke bli særlig sterkt. Derimot var det knapphet på konkrete goder. Solidaritet og hjelp blant venner kom derfor hovedsakelig til å vise seg ved gjensidig utveksling av tjenester og materielle goder.
Innen borgerskapet var behovet for materiell støtte mer sjeldent. Knappheten på materielle goder var mindre, og ytelser som barnepass, husarbeid o.l. ble utført av tjenestefolk. Isteden var kravene om å holde det intime og personlige for seg selvsterke. Behovet for å ha noen åbetro seg til ble følgelig stort. Den seksuelle undertrykking av borgerskapets kvinner og av ungdom førte sannsynligvis også til en følelsesmessig intensitet i vennskap mellom kvinner og mellom unge av samme kjønn, som var større f.eks. i Victoria tiden enn i våre dager.
Det er tegn som tyder på at det ikke lenger er så vanlig å gå inn i meget nære og forpliktende vennskap i dag. Dette kan skyldes at ekteskap og andre former for stabile parforhold i vårt samfunn i større grad enn tidligere bygger på seksuell og psykologisk tiltrekning. Ekteskapet ivaretar dermed kanskje mer enn før behovet for identitetsbekreftelse og intimitet. I tillegg kommer at samfunnet i langt større grad enn tidligere forsøker å sikre medlemmene et materielt minimum. Det blir derfor antagelig mindre nødvendig med den gjensidige forsikringsordning som vennskap også innebærer.
Vennskap i vårt samfunn ser ut til å ha mer karakter av forholdsvis uforpliktende og nøkternt samvær mellom mennesker som liker hverandre og har glede av å gjøre ting sammen. Så langt er det kanskje ingen grunn til å beklage at det intime og interessebevarende vennskap er på retur.
En mindre optimistisk fortolkning av dette faktum vil imidlertid være å se det som uttrykk for en sosial atomiseringsprosess som har sammenheng med den høye grad av sosial, geografisk og økonomisk mobilitet som kjennetegner vestlige industrisamfunn. Siden det særlig er opplevet likhet som fører til at folk blir venner, vil alt som fører til ulikhet innebære at vennskapelige bånd svekkes eller brytes.
E. Ha. / T. Har.

Se også: Kjærlighet.
Litteratur: T. L. Hustom Foundations of Interpersonal Attraction, New York, London 1974. S. Rønnow: Vennskap og nærhet mellom menn, hovedoppgave ved Universitetet i Oslo 1976. H. Holter, H. Haavind og A. von der Lippe: Venninne-forhold, i H. Holter (red.): Kvinner og fellesskap, Oslo 1980.

Venstre
Venstre er det eldste av Norges politiske partier, og det første til å smuldre opp. Dets store år var perioden 1884-1905, med en oppgang under første verdenskrig; siden gikk det nedover ved hvert eneste stortingsvalg, bortsett fra de i 1930 og 1965. Historisk er Venstre det demokratiske gjennombruddets parti i Norge. Så snart det parlamentariske demokratiet og den nasjonale selvstendigheten var institusjonelt sikret, i kamp mot kongemakt og konservative privilegier, var partiets historiske misjon fullført og det gikk over til å bli et legeme i oppløsning, et restparti som andre forsynte seg av.

Venstres historie
Venstre ble stiftet på Stortinget som en allianse mellom den radikale intellingensen og bondeopposisjonen. Alliansen kan dateres til slutten av 1870-tallet, da sakfører Johan Sverdrup og bondefører Søren Jaabæk nærmet seg hverandre gjennom en gjensidig støtteavtale. Omtrent fra samme tid kom Venstre-navnet i bruk som betegnelse på Stortingets radikale del. Men først i 1883 gikk representantene sammen i en egen Venstreforening, og først 28 januar 1884 ble landspartiet stiftet som et forholdsvis løst samarbeid mellom de mange ”venstrelagene” som var stiftet i konkurranse med de konservative ”grunnlovsforeningene”, under oppladningen til den store riksretten mot regjeringen Selmer.
Den store flodbølgen som i 1883-84 skyllet over Norge, brakte landet nærmere en folkelig polarisering av revolusjonær art enn noen gang. Rundt spørsmålet om kongemaktens vetorett ble veldige krefter satt i bevegelse: partistiftelser, foreningsdannelser, revolusjonær skytterlagsvæpning, reaksjonære statskupplaner. Venner ble fiender, familier skilt fra familier i en polarisering som ubarmhjertig kløyvde det politiske samfunnet fra øverst til nederst.
I noen grad uttrykte det nye tvedelte partisystemet en sosial strid. Bondesamfunnet sto mot embetsstyret, og Venstre var overveiende småfolkets parti i by og bygd. Da Johan Sverdrup flyttet inn i stiftsgården som landets statminister, ble hans ufjelge bohave betraktet med syrlig standshovmot av forbipasserende kondisjonerte. Men det var ingen klassekamp som foregikk. Kampen mellom Venstre og Høyre ble ført av mennesker som liknet hverandre i mye. De valgmenn som ble oppført på partienes respektive lister, tegnet samme sosiale og yrkesmessige profil. Venstres statsministre 1884-1935 var i tur og orden; advokat, rektor, advokat, brukseier og skipsreder.
Etter riksretten i 1884 gikk Venstreministeriet hastig i oppløsning, og en egen ”moderat” Vestlands-fraksjon brøt ut. Det ”rene” Venstre, som var i flertall i Stortinget, førte deretter fram en ultra-radikal sosialpolitikk som ville ha sprengt partiet ytterligere i stykker om ikke 1890-årene hadde stilt unionen med Sverige på dagsordenen og gitt Venstre den gaven å kunne stå fram som det nasjonale partiet, med front mot Høyres sterkt belastende konge- og unionsvennlighet. Den store venstreseiren i 1906 viste tyngden av den kapitalen partiets nasjonale tradisjoner hadde lagret, selv etter unionsoppløsningen i 1905.
At ikke Venstre på ny gikk i politisk oppløsning etter 1905, skyldtes tilfeldigheter. Det nye valgsystemet med enmannskretser etter engelsk mønster favoriserte Venstre (og til dels Høyre) fram til og med 1918. Det samme valgsystemet dekket også over mange av de fundamentale endringene som fra og med allmennstemmeretten for menn ble innført i 1898 (i 1913 for kvinner) preget det politiske landskapet: sosialistenes frammarsj og bondenæringens nyorganiserte offensiv. Venstres tid var forbi. Ved valget i 1918 gikk partiets stortingsflertall tapt for alltid, og da enmannskretsene ble avviklet i 1921 til fordel for forholdstallsrepresentasjon slik vi kjenner det i dag, ble Venstre med 23 % av stemmene redusert til ett av de fire partiene som fram til 1945 skulle skiftes om å stifte mindretallsregjeringer.
Da hadde både bønder og arbeidere forlatt partiet. DNA fanget inn arbeiderstemmene fra og med 1915, og i 1920 ble Bondepartiet stiftet som en viderefører av Landsmandsforbundets (Bondelagets) næringsinnflytelse. I 1933 dukket de moderate opp igjen som Kristelig Folkeparti, og sto fram med full tyngde fra 1945. Venstre krympet sterkt, etter hvert som næringsstridene rev Sverdrup-Jaabæk-koalisjonen fra hverandre: interessemotsetningene by-land, proteksjonismetollfrihet, liberalisme-planøkonomi: saker som hjemsøkte alle partier, plaget Venstre mest av alle.
Likevel var Venstre i mellomkrigstiden særlig aktuelt som regjeringsparti. Tre ganger stiftet Johan Ludwig Mowinckel en ren Venstreregjering,  ut fra tanken om at Venstre som mellompartiet i de pågående nærings- og klassestridene, var best egnet til å regjere fordi det kunne vinne kompromisser snart til høyre og snart til venstre. Et mål for partiets stilling i så måte kan gis i en oversikt over de forskjellige partienes tendens til å stemme imot hverandre i Stortinget i 1920- og 30-årene.
Arbeiderpartiet og Høyre stemte imot hverandre i 81 % av avstemningene, Arbeiderpartiet-Bondepartiet i 71 %, Arbeiderpartiet-Venstre i 57 %, Høyre-Venstre i 33 %, Bondepartiet-Venstre i 29 %, Bondepartiet-Høyre i 28 % av avstemningene. (Kilde: Voteringsanalyse utført ved Historisk Institutt i Oslo.)
Venstre var mellompartiet.
Den politiske hovedsaken for Venstre i denne perioden var betegnende nok partiets forslag om tvungen voldgift i arbeidskonflikter. Det falt, likeledes betegnende, på Arbeiderpartiets og Høyres stemmer. I striden mellom disse to hovedmotstanderne lå Venstre ellers lavt. De få Venstrefolkene som lot seg verve til Fedrelandslaget og dets krig mot sosialistene i 1925, trakk seg snart. Venstre holdt gjennom hele mellomkrigstiden skjoldet blankt mot alle antidemokratiske tendenser. Det møtte jevnlige klager fra de andre borgerlige om lunkenhet overfor sosialistene, og fra sosialistene om borgerlige lojaliteten. Sannheten var at Venstre stort sett lå på midten. Det stemte sammen med DNA i alle kommunikasjons-, kultur- og skolesaker, og imot sosialistene ide fleste næringsspørsmål. Venstre besatt ennå i 30-årene de viktigste stillingene i staten (”Venstremenn i alle ombud”), og ga Nygaardsvold-regjeringen alle dens vesentlige saker etter hvert som de kunne tas fram fra departementsskuffene etter konjunkturskiftet 1934-35.

Venstre etter krigen
Før 1905 så Venstre seg selv som folkeflertallets parti: som den demokratiske majoritetens regjerende instrument. Etter 1945 gikk Venstre derimot over til å bli ett av flere mellompartier. Partiets politiske historie da må studeres i samspillet med de andre mellompartiene, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet (”sentrumspartiene”), og disses forhold igjen til det fjerde borgerlige partiet, Høyre. Venstres strategi for å vinne innflytelse ut fra en oppslutning på mellom 7 og 12 % av velgerne fram til 1969, har dels bestått i sentrumssamling, dels i fullt borgerlig samarbeid (se art. Borgerlig samling). Av de tre mellompartiene har Venstre hele tiden hatt størst vansker med å svelge samarbeid med sin historiske fiende Høyre.
Politisk har partiet hevdet en primærnæringsvennlig linje, i strid med DNAs industrialiseringsiver. Utenrikspolitisk gikk partiet inn for NATO, men sto i 50-årene kategorisk på sin avvisning av atomvåpen på norsk jord. I det nordiske samarbeidet har Venstre vært minst skeptisk av de borgerlige. Da markedsspørsmålene meldte seg i 60-årene, gikk Venstre til å begynne med inn for norsk tilslutning til EF, også Venstres bonderepresentanter. Dette spørsmålet, som var en trussel mot alle partier mellom SF og Høyre, ble en katastrofe for Venstre etter hvert som striden spisset seg til. På landsmøtet på Røros i 1972 sprakk partiet. Den EF-vennlige delen konstituerte seg som Det Nye Folkepartiet, og trakk ved valget i 1973 flere stemmer enn rest-Venstre. Siden har bildet snudd: Venstre har krøpet noe oppover, fikk 75 000 stemmer og 3,2 % av velgerne i 1977, mens det i hovedsak vestlandsbasene DN17 synes å gå mot utslettelse, til tross for at denne delen av partiet beholdt de viktigste av de gamle Venstreavisene som talerør for seg, og til tross for at det ”rene” Venstre mistet Dagbladet som partiavis i 1977.

Venstres ideologi
Den brutale historiske reduksjonen har i liten grad kunnet møtes av noen ideologisk offensiv i Venstre. Partiet har, ved siden av folkestyre­ideen, ingen samlende ideologi. ”Venstre er mindre et parti end en retning, som ønsker at sætte sitt stempel - samfundssolidaritetens ide paa utviklingen,” skrev en Venstre-avis i 1918. ”Indenfor denne retning samles venstrevælgere landet over uden hensyn til stand eller skat, byrd eller bostavn. Dette er venstreretningens bedste moralske aktivum.” (Sitat etter L. Mjeldheim: ”Parti og rørsle”.)
I forhold til den kontinentale liberalismen står partiet uten profil. Det er ikke liberalt, for norsk bondepolitikk er artsfremmed for liberalismen som ideologi. Det er radikalt, i kultur- og sosialpolitikk minst like radikalt som de sosialistiske partiene, men i religiøse spørsmål dømt til å ta sterke hensyn til den lavkirkelige folkeligheten og dens konservative teologi. Venstre-alliansens sprikende karakter og fraværet av et ideologisk bindemiddel, bortsett fra partiets egen historie fra forfatningskampens dager, dets tradisjoner”, har gjort det ekstremt sårbart for hogg.
I dag søker rest-Venstre å reise en grønn profil. I betraktning av at miljø- og energispørsmål er nye stridstema i norsk politikk som ikke entydig kan imøtekommes av sosialister, og slett ikke av et næringslivsparti som Høyre, er det ikke utelukket at partiet her finner en egen plattform.
H. F. D.

Se også: Borgerlig samling, Kriseforliket, Nye Folkeparti, Statsutviklingen i Norge.
Litteratur: Worm-Mülller m.fl.: Venstre i Norge, Oslo 1933. L. Mjeldheim: Parti og rørsle, Bergen 1978. T. Berg og H. Ø. Pharo (red.): Vekst og velstand, Oslo 1977.

Verdensbanken
Verdensbanken, engelsk: International Bank for Reconstruction and Development, er en internasjonal finansinstitusjon opprettet i 1945 med hovedsete i Washington D.C. Omtrent 130 land er medlemmer (1980), deriblant Norge. Folkerepublikken Kina ble medlem våren 1980. For medlemskap i Verdensbanken kreves også medlemskap i Det internasjonale pengefond, IMF (se art. Internasjonale pengefond). Bankens formåler, ifølge statuttene fra 1945, å støtte gjenoppbygging og økonomisk gjenreising av medlemslandene ved kapitalbidrag til produktive investeringer. Herunder skal banken støtte utviklingen av ressurser i økonomisk svakere områder, garantere for private investeringer eller å bidra med egne midler i tilfeller der private midler ikke er tilgjengelige, stimulere utviklingen av verdenshandelen, internasjonale investeringer og internasjonal handel.
Verdensbanken styres av et råd der samtlige medlemsland er representert, men der stemmerett er gradert etter kapitalinnskudd. Samlet kapital pr. 30 juni 1979 var på 37,43 milliarder dollar. Utlån i 1979 var på 6,99 milliarder dollar. Sammen med den tilknyttede International Development Agency (IDA) var utlånsrammen på 10,44 milliarder dollar.
Pr. 30 juni 1979 var den kumulerte kreditten i Verdensbanken og IDA i milliarder dollar til jordbruk: 10,73, til industri: 5,23, til kraft: 10,22, til transport: 11,7. Følgende land hadde da denne kumulerte kreditten i milliarder dollar: India: 9,4, Indonesia: 3,24, Sør-Korea: 2,52, Filippinene: 2,1, Mexico: 3,81, Brasil: 4,62, Colom­bia: 2,26, Pakistan: 1,96, Tyrkia: 1,99, Jugosla­via: 2,34, Thailand: 1,54. Den totale kumulerte kreditten var for Verdensbanken på 51,7 milliar­der dollar, for IDA på 16,73. Samlet var den på 68,43 milliarder dollar. Verdensbanken ble grunnlagt på et tidspunkt da de fleste utviklings-land var kolonier eller hadde halvkolonial status. Deres synspunkter og interesser hadde da liten vekt i internasjonal politikk. Slik er også den skarpeste kritikken mot Verdensbanken kommet fra utviklingsland. Det er hevdet at banken temmelig ensidig prioriterer investeringer til produk­tive formål etter snevre lønnsomhetskriterier. Det fører bl.a. til at investeringer i infrastruktur, utdanning o.l., som gir en avkastning som først kan måles på lengre sikt, blir neglisjert. Videre prioriterer Verdensbanken investeringer til eksportformål, på bekostning av investeringer med sikte på høyere grad av selvberging. Eksempelvis har Verdensbanken i 1970-årene vært kritisert for ikke å gi særlig støtte til energiprosjekt i utviklingsland hvis disse ikke er klart eksportorienterte.
Overvekten av kapitalsterke land i bankens styrende organer har gjort at bankens virksomhet i sterk grad har skjedd på investorenes premisser i stedet for å være en mer utviklingsorientert investeringsbank. Verdensbanken er ved sin tilknytning til Det Internasjonale pengefondet en hovedbestand i det internasjonale penge- og finanssystemet som ble grunnlagt ved utløpet av andre verdenskrig, det såkalte Bretton Woods-systemet. Systemet har vært sterkt knyttet til USAs maktstilling i verden og har bidratt til å fremme en utvikling i pakt med amerikanske forestillinger og interesser.
Verdensbanken har sett det som en viktig oppgave å arbeide for fri bevegelse av varer og kapital og å fremme internasjonal spesialisering. Tilsvarende målsettinger gjelder også for Det inter­nasjonale pengefondet og for OECD (tidligere OEEC), også organisasjoner som ble opprettet på amerikansk initiativ etter 1945. Verdensbankens prioritering av eksportorienterte prosjekter og vekt på kortsiktig lønnsomhet er også i pakt med amerikanske forestillinger og interesser, og virker bl.a. mot en mer utpreget selvbergingspolitikk. Verdensbankens beliggenhet i Washington, D.C. har dessuten bidratt til nær kontakt med amerikansk administrasjon og politisk miljø.
Ø. No.


                               
Verdensføderalisme
Den føderalistiske forestilling om en forbundsstat bygd på en sammenslutning av selvstendige delstater har ført til forestillingen om et tilsvarende forbund av nasjonalstater. I sin ytterste konsekvens leder begrepet til tanken om en verdensregjering med visse lovgivende, dømmende og utøvende oppgaver, som alle folk er med på å bestemme.
I åra etter den andre verdenskrigen hadde verdensføderalismen en god del vind i seilene, særlig i Atlanterhavslandene. Emery Reves's bok ”Fredens anatomi” la tanken fram på en enkel og besnærende måte: Utviklingen av byer, len og stater hadde i historisk tid vist seg å gjøre slutt på krig innenfor stadig større områder. Internasjonal fred kunne bli oppnådd på samme måte: Nasjonalstatene behøvde bare gå opp i en verdensstat. Bevegelsen En Verden målbar slike tanker.
På denne måten ble de internasjonale konfliktproblemene redusert til et forfatningsspørsmål. Ut over en appell til opinionen om samling av verdens stater, hadde imidlertid ikke verdensføderalistene noe å stille opp mot de hindringer som ble skapt av maktpolitiske motsetninger og av internasjonale klasse- og interessekonflikter. Det ble nødvendig å finne en mer nøktern måte å nærme seg problemet på. Verdensføderalistene orienterte seg etter hvert i retning av å ville omforme FN, å styrke organisasjonens myndighet overfor medlemsstatene og komme fram til en revisjon av FN-pakten etter føderalistiske linjer.
Lenge ble oppmerksomheten vendt mot håndhevelsen av internasjonal sikkerhet i snevrere forstand, mot FNs politimessige oppgaver statene imellom. Et sentralt tema var oppbyggingen av FN-styrker som skulle trygge freden mellom nasjonene. Kontroll- og sanksjonsspørsmål stod øverst på dagsordenen på alle internasjonale nedrustningskonferanser. Erklæringer fra Sovjetunionen og USA om prinsippene for nedrustningsforhandlingene, som fikk enstemmig tilslutning fra FNs generalforsamling i 1961, er sterkt preget av føderalistiske synsmåter.
I erklæringen heter det at målet er å oppheve krig som et redskap til løsning av internasjonale konflikter. Statene skal bare rå over indre ordensstyrker. FN skal bygge opp en internasjonal fredsstyrke som er sterk nok til å undertrykke enhver militær  trussel.
Men forhandlingene om gjennomføringen av disse prinsippene har ikke ledet til noen resultater.
I de senere år er oppmerksomheten blitt sterkere vendt mot det internasjonale samarbeid om økonomiske og sosiale oppgaver. På disse områdene utgjør i virkeligheten FN og de regulære særorganisasjonene kimen til et overnasjonalt beslutningssystem.
De regulære budsjettene til disse organisasjonene blir vedtatt med bindende virkning ved to tredjedels flertall i forsamlinger hvor alle medlemsstater deltar med lik stemmerett. Kontingenten blir fordelt på medlemsstatene etter bæreevne. Men i forhold til de rike lands velstand er bevilgningene ørsmå.
Dette systemet forsøker utviklingslandene bruke som ett av redskapene til å overvinne fattigdommen og gjennomføre en ny økonomisk verdensordning. De krever at de regulære budsjettene må bli styrket i forhold til ordninger som f.eks. Verdensbanken, hvor de rike innskyterlandene har sikret seg to tredjedeler av stemmemakten. De krever innført finansieringsordninger, som innebærer bindende og automatiske overføringer fra de rike til de fattige land. Og de krever likeverdig innflytelse i den internasjonale beslutningsprosess om finansielle, handelsmessige og teknologiske forbindelser.
Uten at ord som verdensføderalisme blir brukt, er noen av de ideer dette ordet uttrykker likevel blitt aktuelle stridsspørsmål i kampen mellom fattige og rike land om styringen av verdens økonomiske ressurser.
G. G.

Se også: FN, Fred, Fredsforskning, Konflikt.

Verdenskriser
Økonomiske kriser som rammer store deler av verden samtidig, er et fenomen knyttet til utviklingen av kapitalismen som verdensomspennende økonomisk system. Dette systemets utviklingshistorie kan (i det minste) føres tilbake til de europeiske bystatenes ekspansjon i seinmiddelalderen.
I århundrene mellom 1400- og 1800-tallet ble det bygd ut omfattende handelsforbindelser innen Europa og mellom Europa og andre verdensdeler. Forbindelsene fremmet økonomisk vekst og skapte avhengighet mellom partene. Integrasjon av store markedsområder aksellererte gjennom 1800-tallet. Myriader av små tidligere uavhengige og stort sett selvforsynte økonomiske enheter - familiegårdsbruk, landsbysamfunn og nasjoner - ble gradvis vevd sammen i et system der virkningene av gode og dårlige tider spredte seg og kom til å gjelde stadig større områder.
Bedringen i levekår har som et resultat av denne utviklingen vært betydelig de fleste steder i verden og viser kapitalismens styrke. Krisene bærer bud om dens sårbarhet, men også om dens evne til å omstille og fornye seg.

Under- og overproduksjon
Fram til midten av 1800-tallet var jordbruket den klart dominerende næringsvei, og de tilbakevendende krisene innenfor systemet hadde sammenheng med sviktende tilgang på matvarer, særlig korn. Uår, krig eller andre forstyrrelser skapte varemangel og dyrtid som spredte seg. Slike underproduksjonskriser rammet markedsøkonomiene i store deler av verden med ujevne mellomrom på 16- og 1700-tallet. På 1800-tallet var det flere store kriser av denne typen: 1815-18, 1836-39 og 1847-48.
Matvareprisene steg raskt under slike kriser, og det fikk store konsekvenser for hele økonomien fordi folk normalt brukte 70-80 % av sine inntekter til mat. I kriseår strakk ikke pengene til for den mest nødvendige ernæring, og etterspørselen etter andre varer tørket inn. Prisstigningen skapte hungersnød for mange og dårlige tider for alle.
Den siste av disse før-industrielle underproduksjonskrisene var den i 1847-48 som utløste en revolusjonsbølge over store deler av Europa. Siden da har verdenskrisene hatt en annen karakter. De har hatt utspring i den nye ledende sektor i økonomien, industrien, og vært preget av overproduksjon av viktige varer i forhold til etterspørselen. Det skaper store prisfall som undergraver lønnsom produksjon og fører til nedleggelse av virksomheter. Lønnsnedslag og arbeidsløshet svekker kjøpekraften i samfunnet ytterligere og forverrer krisen.

Konjunktur og struktur
Periodiske svingninger i den økonomiske aktivitet av denne typen med sykluser på 5-10 år, preget den vestlige økonomi i hundreåret 1850-1950. Og fordi den vestlige kapitalismen dominerte verdensøkonomien, ble alvorlige tilbakeslag her til verdenskriser. Gjennom store deler av 100-årsperioden ble virkningene av de periodiske krisene dempet ved at konjunkturene i Vest-Europa og USA i noen grad svingte i utakt. Når tidene var dårlige i Europa, var de ofte gode i USA og omvendt.
I 1870-80-årene og i 1920-30-årene var det imidlertid større sammenfall mellom kriseutslagene, og utslagene var sterkere enn ellers. Disse to periodene er blitt stående som de alvorligste kriseperioder i moderne tid. Etter andre verdenskrig har svingningene i verdensøkonomien vært vesentlig mindre enn før, men problemene i vestlig økonomi fra midten av 1970-årene kan innvarsle en ny periode med verdenskrise.
De store verdenskrisene har vist seg å være noe mer enn forsterkete konjunkturutslag. De har også ført med seg betydelige strukturelle brytninger slik at den økonomien som vokser ut av krisen, i mange henseende er forskjellig fra den som går inn i den. Hver krise har skapt en ny økonomisk verdensorden. Skjematisk kan endringene grupperes under stikkordene: nye handelsmønstre, nye styringsformer, ny teknologi og endret forbruk.

Nye handelsmønstre og styringsformer
I industrialismens første fase - fram til omkring 1870 - sto Storbritannia som den industrielle revolusjons hjemland i en særstilling. Gjennom sitt overlegne produksjonsapparat dominerte landet verdensøkonomien og spredte sine forbruksvarer og maskiner temmelig fritt på et marked med stor etterspørsel og liten konkurranse.
Etter en periode med meget sterk vekst i 1850og 60-årene var de største ekspansjonsmulighetene innen en slik ramme uttømt. Markedene begynte å mettes, nye konkurrerende industrinasjoner, Tyskland og i noen grad USA, utfordret Englands lederstilling på flere felter.
Den første moderne ”store depresjon” ledet fram til en ny rangorden i verdensøkonomien, med flere mer jevnbyrdige vestlige stormakter i parallell utvikling. I stedet for økt frihandel førte dette til at proteksjonismen fikk vind i seilene.
Nasjonale markeder og innflytelsessfærer skulle beskyttes mot ødeleggende konkurranse utenfra. Forsert utnyttelse av de økonomiske mulighetene i koloniområdene var også et resultat av den skjerpede internasjonale konkurransen.
På lignende måte betegnet mellomkrigstidens krise en overgang til nye maktforhold og spilleregler i internasjonal økonomi. Etter en periode med uklart lederskap og katastrofal kamp om en plass i solen ble USA fast etablert som den ledende verdensmakt. Japan og en rekke tidligere koloniområder - Canada, Australia, Sør-Afrika, Argentina - rykket inn som nye økonomisk betydelige stater. Proteksjonismen som hadde utviklet seg til en farlig tvangstrøye, ble erstattet med et system av frihandelsfremmende avtaler.
Også 1970-årene har vært preget av betydelige endringer på det verdensøkonomiske plan. USAs lederstilling er ikke lenger så entydig. En ny tredje bølge av industrinasjoner (Brasil og flere land i Sørøst-Asia) rykker inn som alvorlige konkurrenter på verdensmarkedet. Det etablerte frihandelsmønsteret søkes omformet til en Ny Økonomisk Verdensordning.
Parallelt med denne internasjonale utvikling har formene for styring av de enkelte landenes økonomi endret seg under påvirkning av krisene. Frikonkurranse-kapitalismen der en ”usynlig hånd” skulle sørge for det felles beste, hadde sin glansperiode de første tre firedeler av 1800-tallet. Ut av 1880-årskrisen vokste det et system av konkurranseregulerende avtaler og forsøk på økonomisk styring innen næringslivet selv. Truster og karteller ble viktige trekk ved kapitalismen, særlig i USA og Tyskland.
1930-årskrisen førte på sin side til viktige endringer i synet på statens rolle. Massearbeidsløshet og ny økonomisk teori knyttet til J. M. Keynes navn, ga gjennomslag for løpende aktive inngrep i økonomien fra statens side med sikte på overordnet offentlig styring.
Dette har utviklet seg til den blandingsøkonomi som siden med visse variasjoner har vært karakteristisk for moderne kapitalisme. Mye tyder på at en nyorientering med økt bruk av markedsmekanismene i økonomisk styring, finner sted fra slutten av 1970-årene.

Ny teknologi og endret forbruk
Teknologien er et annet vesentlig element i økonomien, som modifiseres gjennom krisene. 1880-årene markerte overgangen til en ny teknologisk æra, ofte kalt den andre industrielle revolusjon. I stedet for dampmaskiner, kull, jern og bomullsindustri ble den kjemiske industri, elektrisitet og eksplosjonsmotorer de viktigste fundamenter for økonomisk vekst.
Ut av 1930-årskrisens smeltedigel vokste det også fram et nytt sett maskiner, fabrikasjonsprosesser og produkter, som kunne bære en videre ekspansjon. Bilindustri ble en ledende vekstsektor. Husholdningsapparater, kommunikasjonsutstyr (radio, TV, grammofon, flymaskiner) ble utviklet og kjernekraft ble ny energikilde.
Det er åpenbart at denne teknologien i 1970-årene har uttømt mye av sin vekstkraft. Store omlegginger ser ut til å tvinge seg fram. EDB, automatisert produksjon og mikroprosessorer er deler av et nytt teknologisk mønster.
I nær tilknytning til teknologiem trer forbrukermønstrene fram som enda et felt, der endringene aksellereres av krisene. Nye varer blir presset ut med forsterket innsats i markedsføringen og forandrer kjøpevanene. Etter 1880-årskrisen kom produkter i tilknytning til den første elektrifisering. Det var sykler, symaskiner og masseprodusert konfeksjon. Bilen, vaskemaskinen, kjøleskap, lydanlegg og fjernsyn preget de nye forbruksmønstrene etter 1930-årskrisen. Hva som ved siden av hjemmecomputeren vil kjennetegne morgendagens forbruk, kan vi bare gjette på.

Krise og vekst
Hver av de store krisene i kapitalismen har sine individuelle særtrekk. En full forståelse av den enkelte krises årsaker, forløp og konsekvenser ville kreve at disse særtrekkene ble belyst inngående. Men fellestrekkene som vi legger vekt på her, er også viktige for å forstå krisens natur.
Til nå har de vært ”fordøyelseskriser” i kapitalismens utvikling. Det er skjevheter i produksjonsmønsteret, gal tilpasning mellom produksjon og forbruk både innen hvert land og på verdensbasis, som ligger bak dem. I lange rolige perioder mellom krisene får disse skjevhetene utvikle seg. Impulsene til forandring er for små så lenge alt går forholdsvis bra. Omstillingen blir for svak i forhold til veksten. Krisene er forserte omstillingsfaser. De oppsamlede spenningene utløses, foreldet produksjonsutstyr saneres og nye nasjoner innlemmes som aktive medspillere i verdensøkonomien.
Krisen er ikke det egentlige problem, den er begynnelsen til en løsning. Denne form for problemløsning medfører enorme kostnader, både menneskelig og materielt. Men verdenskrisene har ikke ført til noe varig sammenbrudd. De har lagt grunnen for kapitalismens videre utvikling.
E. L.

Se også: EDB, Industrisamfunn, Keynes, Krise.
Litteratur: D. S. Landes (red.): The Rise of Capitalism, New York 1966. J. S. Schumpeter: The Theory of Economic Development, Cambridge, Massachusetts 1949. F. Sejersted: Historisk introduksjon til økonomien, Oslo 1973.

Verdi
Verdi (latin, vaiere: å ha styrke, betydning) er et grunnbegrep i samfunnsvitenskap og filosofi. En vanskelighet er at begrepet brukes ut fra perspektiver innenfor økonomi, sosiologi og antropologi. En kan skille ut følgende knipper av betydninger:
1) Verdibegrepet uttrykker forholdet mellom sosiale goder (ting, tilstander, handlinger). Et gode a har større verdi enn et gode b dersom a er bedre, viktigere eller koster mer enn b. 2) På den andre siden kan verdibegrepet betegne de kriteriene som en person legger til grunn for å foretrekke a framfor b. 3) Kriterier for å vurdere sosiale goder kan også knyttes til grupper i stedet for til personer. I dette tilfellet dreier det seg først og fremst om vurdering av tilstander og handlinger mens verdi i betydning 1) oftest er knyttet til gjenstander.

Bytteverdi og bruksverdi
En gjenstands bytteverdi har stort sett blitt forklart ut fra tre forskjellig synsvinkler: a) Arbeid. Et gode har verdi fordi det er et produkt av menneskelig arbeid. Hvor mye arbeid som er nedlagt i godet, bestemmer hvilken verdi det har (se art. Arbeidsverditeorien). b) Knapphet. Et godes verdi er bestemt av hvor stor mengde av det som bys ut på markedet og hvor stor etterspørselen etter det er. c) Nytte. Et godes verdi avhenger av kjøperens behov eller ønsker, og i tillegg av hvor mye hun har av godet fra før. Jo mer kjøperen har av godet, jo mindre vil hun være villig til å gi for en ny enhet av det. Dette kalles prinsippet om synkende grensenytte.
I den klassiske sosialøkonomien fra Adam Smith (1723-90) til Karl Marx (1818-83) skilte en mellom gjenstanders bytteverdi og deres bruksverdi. Et godes bruksverdi uttrykker evnen det har til å tilfredsstille menneskelige behov. Det er ingen nødvendig sammenheng mellom bruksverdi og bytteverdi. Dels skyldes det at det er liten knapphet på mange nødvendige goder (f.eks. luft), dels at mange nyttige goder vanskelig kan omsettes på et marked (f.eks. veier eller sjømerker). Det finnes heller ingen felles målestokk for gjenstanders bruksverdi, slik bytteverdien måles i penger.
Selv om synspunktene knyttet til bytteverdi er mest brukt i sosialøkonomi, kan den ofte kaste lys over andre sider av sosial samhandling enn de som er økonomiske i snever forstand (se art. Bytte Uttrykk som ”psykiske investeringer”,”ekteskapsmarked” og ”behov for variasjon i samværsformer” springer ut av tankeganger som er parallelle til prinsippene om henholdsvis arbeid, knapphet og grensenytte.

Individuelle preferanser og kollektive valg
Når personer hver for seg vurderer gjenstander eller tilstander i forhold til hverandre, vil de kunne ordne dem i en rangorden etter hvor ønskelige de oppfattes å være. En slik verdiskala eller rangorden kalles en persons preferanser. Preferansene sammenfatter hvordan personer gir verdi til ulike gjenstander i forhold til hverandre. På et mer allment plan utsier preferansene derved noe om hva en person oppfatter som det mest ønskverdige i livet, og som hun streber mest etter. Dette kalles for personens verdier, i motsetning til enkelte gjenstanders verdi. Verdier i denne forstand betegner altså det som regulerer handlinger.
Personers preferanser er i praksis ofte motstridende. De endres over tid, og de endrer seg etter hvilke sammenhenger eller roller personen opptrer i. Slike forhold gjør det vanskelig å konstruere ”samfunnets preferanser” som en sum eller et uttrykk for alle samfunnsmedlemmers preferanser. Men selv om alle individer faktisk hadde hatt ensartede, faste preferanser, ville en i en rekke tilfeller ikke kunnet utlede samfunnets verdiordninger av dem (se art. Etikk, Velferd). Dette gjør at det er vanskelig å tenke seg et samfunn som styres etter nytteoppfatninger, som et kollektiv av ”fritt assosierte produsenter”, slik Marx forestilte seg det. Alternativet til at samfunnet avspeiler individenes preferanser, er derfor at det dannes et sett av sosiale institusjoner og regelverk som blir overordnet enkeltpersonenes ønsker og handlinger. Disse uttrykker da sosiale verdier i en sterkere forstand, fordi de ikke kan føres tilbake til enkeltpersoners vurderinger.

Verdier og grupper
Dette leder over til den tredje hovedbetydningen av verdibegrepet, knyttet til grupper eller samfunn. Her betegner det gruppens oppfatning av hva som er ”det gode samfunnet”. Det som kjennetegner verdier i denne forstand, er at de bare kan realiseres som en felles oppgave. Verdier som likhet, samhold eller sannhet kan ikke oppnås av ett enkelt individ alene, men forutsetter et sosialt fellesskap. I denne sammenhengen må en skille mellom verdier og normer. Normer er regler for hva som er sømmelig atferd eller riktig måte å løse en oppgave på. Verdier er de felles forestillingene som ligger bak og begrunner normene. Mens normer ofte foreligger som uttalte regler, f.eks. i form av et lovverk, er sosiale verdier vanligvis uutalte og vanskelige å kodifisere. Det er dette som gjør at religionen trenger forkynnelse og at riktige handlinger forutsettermoralsk intuisjon (se art. Moral).
Verdier varierer fra gruppe til gruppe. Retningslinjene for hva gruppen anser som ønskelig, viser ofte til gruppens muligheter for å opprettholde sin egen eksistens. Større grupper og samfunn, som omfatter et mangfold av menneskelig handling og aktiviteter, vil også romme en rekke ulike verdier. Disse knyttes sammen i mer omfattende verdisystemer, som inngår som en viktig del av gruppens eller samfunnets kultur.
Overordnete samfunnsmessige verdier blir innpodet direkte eller indirekte i samfunnsmedlemmene i tidlig alder. Samtidig er enhver gruppe avhengig av å uttrykke og tydeliggjøre sitt eget verdisystem overfor sine egne medlemmer gjennom ritualer. I det moderne samfunnet er disse ritualene atskilt fra religionen, og knyttes til nasjonen og det politiske systemet særlig gjennom massemediene. Sportsbegivenheter, politiske valg og dyrkingen av nasjonale lederskikkelser har slike rituelle trekk, og viser til verdier som styrke, likhet og ansvarlighet.

Verdirasjonalitet og verdikonflikt
Sosiologen Max Weber (1864-1920) klassifiserte rasjonelle handlinger i to typer, formålsrasjonelle og verdirasjonelle (se art. Handling). Med verdirasjonelle handlinger mente Weber handlinger der målet er gitt ut fra det sosiale verdisystemet, slik at handlingen består i å velge midler som kan realisere det gitte målet i størst mulig grad, uansett øvrige omkostninger. Formålsrasjonell handling står en derimot overfor når målet ikke er gitt, men dels blir valgt ut fra de midlene som står til rådighet.
Forfatteren Henrik Ibsen (1828-1906) har utforsket verdirasjonelle handlinger i detalj med skikkelser som Brand og Gregers Werle. Ibsen viser hvordan personer som ensporet forfølger en verdi, som sannhet eller rettferdighet, uomgjengelig sprer ulykker rundt seg til tross for sine gode hensikter. Dette viser til at det eksisterer konflikter mellom verdier eller ønskete mål i de fleste samfunn. I litteraturen blir slike verdikonflikter ofte oppfattet som tragiske, men i praksis må de løses om samfunnet skal bestå. Følgen av dette er  at verdirasjonell handling gjerne glir over mot formålsrasjonen handling.
Beslektet med denne motsetningen mellom ulike verdier er en konflikt mellom mål og midler, mellom verdier og midlene til å realisere dem. Denne møter en mest fortettet i politikken, der problemer med ”skitne hender” stilles stadig på ny. Skal en organisasjon holde på rene linjer selv når det betyr tap av innflytelse og oppslutning, eller gå inn på kortsiktige kompromisser for å vinne innflytelse til å gjennomføre målene i en fjernere framtid?
I tillegg til slike konflikter om målene inneholder også samfunn konflikter mellom verdier knyttet til forskjellige undergrupper i samfunnet. Ulike verdier springer ut av religiøse skikker, særtrekk i lokalsamfunn eller klassemessige grupperinger. Slike verdikonflikter kan true med å sprenge et samfunn dersom det ikke holdes sammen av overordnete felles politiske og juridiske institusjoner. Dette var en overordnet problemstilling i de kapitalistiske landene i mellomkrigstiden.
I det utviklete kapitalistiske samfunnet ser det ut til at striden mellom samfunnsklassenes verdioppfatninger er blitt avløst av en pluralisering av de sosiale verdiene. Verken borgerskapet eller arbeiderklassen gjør krav på å representere samfunnets fellesinteresser og verdier alene. Det politiske demokratiet har undergravd den tradisjonelle borgerlige kulturen, mens utviklingen av det økonomiske systemet har stilt proletære verdier som likhet og solidaritet på en hard prøve. Hvordan dette vil påvirke framtidige politiske konfliktlinjer, er vanskelig å vite.
F. E.

Se også: Bruksverdi, Kultur, Pris, Proletariat.
Litteratur: M. Dobb: Theories of valne and distribution since Adam Smith, London 1973. M. Rokeach: The nature of human valnes, New York 1973. T. Parsons: On the concept of valuecommitments, i Politics and the social structure, New York 1969.

Veritas, Det Norske
Data for 1979:
Opprettet: 1864
Hovedkontor: Høvik ved Oslo
Underkontorer: ca. 250 stasjoner i mer enn 100 land
Omsetning: ca. 500 millioner kroner (brutto)
Antall ansatte: ca. 1 800
Eier: ”Selvelende institusjon” styrt av representanter for rundt 60 av de viktigste kundene
Datterselskaper/eierinteresser: AS Computas, The Geophysical Company of Norway, Norsk Undervannsinstitutt, AS Fjerndata, Scandpower AS

Det Norske Veritas ble stiftet av en gruppe norske skipsassuranseforeninger med formål å ”tilveiebringe en pålitelig og nøyaktig klassifikasjon og taksering av den norske koffardiflåte og av fremmede skip som seiler på Norge”. Utgangspunktet var m.a.o. at forsikringsselskapene hadde interesse og behov for enhetlige kvalitetsvurderinger og verdiansettelser ved forsikring av skip.
Offentlige krav til sikkerhet og sjødyktighet av noe omfang ble pålagt norsk skipsfart svært sent (se art. Skipsfart). England påbød såkalt ”lastemerke” for sin tonnasje i 1890. I Norge klarte rederinteressene å få utsatt dette påbudet til 1909. Veritas, som hadde stått på redernes side i denne saken, ble nå bemyndiget til å føre kontroll med dette. På den måten fikk Veritas etter hvert en nærmest halvoffentlig status som godkjennings- og kontrollinstans.
Fram til 1960-årene var klassifikasjon og besiktigelse av skip den langt viktigste delen av Veritas' virksomhet. Til dette ble det bygd opp en stor stab av ingeniører. Mange av dem ble stasjonert på steder utenlands der norske redere fikk sine skip bygd og i viktige anløpshavner. I 1960-årene var rundt 90 % av Veritas-flåten norskregistrert.
Fra midten av 1960-årene ekspanderte Veritas kraftig, og nye arbeidsområder ble tatt opp. Den Veritas-registrerte tonnasjen ble i perioden 1965-79 om lag firedoblet. Cirka 60 % av Veritasflåten er nå utenlandsk. Med over 40 millioner tonn registrert har Veritas, en andel av verdensmarkedet på over 10 % ved utgangen av 1970­–årene. Samtidig har Veritas' virksomhet innenfor oljeleting og oljeutvinning, industri og datateknologi økt sterkt. Disse områdene utgjør nå rundt 60 % av institusjonens virksomhet.
Parallelt med veksten og spredningen på nye felter (”diversifikasjonen”) har Veritas spredt virksomheten sin organisatorisk. Ved slutten av 1960-tallet ble data-divisjonen skilt ut som et eget datterselskap (AS Computas) som i dag (1980) er landets største leverandør av informasjonssystemer og programpakker for kompliserte beregninger. Veritas har dessuten eierinteresser i The Geophysical Company of Norway (50 %), Norsk Undervannsinstitutt (50 %), AS Fjerndata (40 %) og Scandpower AS (20 %).
Veritas driver en omfattende forskningsvirksomhet i egen regi og for oppdragsgivere. Forskningen i egen regi hadde i 1979 et budsjett på vel 60 mill. kroner, hvorav ca. 25 % kom fra det offentlige.
Veritas ble gjort om fra en forening til en såkalt selvelende institusjon i 1978. Den styres av ca. 60 representanter fra Veritas' viktigste oppdragsgivere i Norge og utlandet. Veritas har dermed en meget spesiell stilling som en privat (”selveld” ) offentlig autorisert institusjon med betydelige offentlige forskningsoppdrag og med eierinteresser i flere private foretak.
I tillegg til å være en godkjenningsinstans, er Veritas også en slags konsulent. Veritas tar selv avstand fra betegnelsen ”konsulent” og foretrekker å snakke om ”aktiv klassifikasjon, verifikasjon og aktiv kontroll”. Dette innebærer at Veritas ikke lenger bare konkluderer med ”godkjent” eller ”ikke godkjent”, men også bidrar med råd om hva kunder må gjøre for å få godkjenning. Den ”aktive” klassifikasjonen og godkjenningen kan bl.a. bestå i at kundene får adgang til Veritas' EDB-systemer, får ekspertuttalelser om materiale osv., men Veritas leverer ikke arbeidstegninger.
Veritas ønsker selv å bli oppfattet som en nøytral rådgivningsinstans, og ikke som en konsulent med myndighet til å godkjenne sine egne anbefalinger. Selv om Veritas derfor er svært varsom på dette området, vil denne ”aktive” virksomheten i gitte situasjoner kunne resultere i konflikter mellom rådgivning og kontroll. Dette vil særlig kunne gjelde på områder der teknologien er forholdsvis ny og erfaringsmaterialet beskjedent, f.eks. i oljevirksomheten utaskjærs.
O. G.

Litteratur: Det norske Veritas 1864-1964: Sikkerhet til sjøs! Jubileumsskrift, Oslo 1964.

Verkstedindustri
Med verkstedindustri menes den del av industrien som produserer metallvarer, maskiner, elektriske apparater og materiell, transportmidler (i Norge først og fremst skip). I enkelte sammenhenger regnes også støperiene med, men disse vil bli holdt utenfor her.

Tabell 1. Noen hovedtall for norsk verkstedsindustri i 1977
  Antall bedrifter Sysselsatte Bruttoverdi (mrd. kr.)
Produksjon av metallvarer 1 542 28 028 5,9
Produksjon av maskiner 975 30 712 12,9
Produksjon av elektriske apparater og materiell 389 23 267 5,4
Produksjon av transportmidler 1 006 51 580 13,3
   Herav bygging av fartøyer 818 43 335 11,7
Produksjon av teknisk-vitenskapelige instrumenter m.m. 58 1 324 0,3
Sum verkstedsindustri 3 970 134 911 37,8
Verkstedindustri i % av all industri 29 35 31
Kilde: NOS Industristatistikk 1977.



Tabell 2: Bedrifter i verkstedsindustrien fordelt etter størrelse, 1977.
Bedriftsstørrelse (sysselsatte) Antall bedrifter Antall bedrifter i % Antall sysselsatte Antall sysselsatte i %
1-4 1 653 42 4 014 3
5-9 754 19 5 245 4
10-19 554 14 7 927 6
20-49 492 12 15 446 11
50-99 246 6 17 288 13
100-199 145 4 20 647 15
Over 2000 126 3 64 344 48
Sum 3 970 100 134 911 100
Kilde: NOS Industristatistikk 1977


Verkstedindustrien sysselsatte i 1977 nesten 135 000 personer hvorav skipsindustrien utgjorde nesten en tredjedel. Verkstedindustrien utgjør en betydelig del av den samlede norske industri med ca. 35 % av sysselsettinga og 31 % av bruttoproduksjonsverdien. Noe over halvparten av verkstedindustrien er på Østlandet.

Utvikling og struktur
Utviklinga av verkstedindustrien startet i midten av forrige århundre. I hele tida fram til andre verdenskrig var verkstedindustrien hjemmemarkedsorientert og spilte en forholdsvis beskjeden rolle i forhold til andre deler av industrien.
Fra andre verdenskrig og fram til begynnelsen av 1970-åra har verkstedindustrien hatt en kraftig vekst og eksporten har fått en stigende betydning. I 1975 ble 33 % av produksjonen eksportert. I løpet av 1970-åra har det imidlertid inntrådt stagnasjon, og deler av verkstedindustrien har hatt betydelige problemer, særlig skipsindustrien.
Verkstedindustrien er preget av et stort antall mindre bedrifter. Likevel står de større enhetene for den største andelen av sysselsetting og produksjon. Verkstedindustrien er utsatt for en særlig grad av konsentrasjon ved at et lite fåtall konserner kontrollerer de viktigste ressursene i oransjen. De 11 største i bransjen står alene for ca. 30-40 % av bransjens samlede sysselsetting og produksjon (tabell 3). De store selskapene har derfor en svært dominerende rolle, noe som fører til at det store antall små og mellomstore bedrifter kommer i skyggen, selv om det også blant mange av disse drives avansert og teknologisk viktig produksjon. Eksempelvis har Akergruppen alene flere sysselsatte enn de 2 400 minste bedriftene.

Tabell 3. De 11 største i verkstedsindustrien i 1978.
  Omsetning (mill. kr.) Eksport (mill. kr.) Antall sysselsatte Prosentdel verkstedsindustri Eierforhold
Akergruppen 3 033 1 498 11 729 100 Fred. Olsen (76%)
Elkem-Spigerverket 2 967 1 762 8 199 30-40 Astrup-familien (20%)
ÅSV-gruppen 2 595 2 137 7 403 50-60 Staten
Kværner Industrier 2 336 640 6 697 ca. 90 Familiene Anker, Klaveness, Diesen m.fl.
Standard Telefon- og Kabelfabrik 1 248 102 3 442 ca. 90 Datterselskap av ITT (amerikansk)
Elektrisk Bureau 1 180 197 4 519 100 L. M. Ericsson (cvensk) og Storebrand
Kongsberg Våpenfabrikk 1 049 747 4 265 100 Staten
NEBB 998 92 3 160 60-70 Brown Boverie & Cie. (sveitsisk)
Siemens 895 65 2 325 80-90 Datterselskap av Siemens (tysk)
Elektro Union 888 65 2 922 80-90 Investa (80%)
Raufoss Ammunisjonsfabrikker 695 396 2 823 80-90 Staten
Kilde: D. Tangen: Makt og eiendom, Oslo 1975.


Verkstedindustrien er en svært sammensatt industri som dekker et vidt spekter av produkter og markeder.
Generelt kan man si at verkstedindustrien er leverandør av maskiner og teknisk utstyr til all industri og en rekke andre sektorer. I tillegg dekkes viktige forbruksvaresektorer.
Norsk verkstedindustri har i stor grad vokst fram der det har vært naturlige miljøer for slik produksjon. Norsk skipsfart og fiskeri har f.eks. vært grunnlaget for skipsindustrien. Vannkraftutbygging og elektrisitetsforsyning har vært grunnlaget for deler av den elektrotekniske industrien. Norsk landbruk og norsk treforedlingsindustri har vært grunnlaget for utvikling av leverandører til disse sektorene. Tilsvarende gir nå oljeaktiviteten grunnlag for utvikling av nye typer verkstedindustri.
De eksempler på verkstedindustri som er nevnt foran er i stor grad teknologisk avansert industri. Andre deler av verkstedindustrien, særlig en stor del av de mindre bedriftene, er basert på enklere teknologi. En del av disse virksomhetene produserer for lokalmarkedene.

Strategiske forhold og arbeidsforhold
Verkstedindustrien har stor strategisk betydning siden den skaper det teknologiske grunnlaget for all annen virksomhet. Et viktig forhold ved norsk verkstedindustri er den lave selvdekningsgraden. Den har sunket fra 55 % i 1960 til 40 % i 1977. Norge er derfor svært avhengig av import av verkstedprodukter. I tillegg kommer at viktige deler av norsk verkstedindustri (gjelder særlig elektronikk- og elektroteknisk industri) er styrt av utenlandske interesser.
I internasjonal sammenheng har Norge en svak verkstedindustri. Sverige har eksempelvis en betydelig bedre utviklet verkstedindustri. Dette henger delvis sammen med manglende norsk politisk interesse for og vilje til å bygge ut denne industrien. 1 stedet har særlig råmetallindustri blitt bygd ut, takket være billig og rikelig tilgang på energi. Norge er stor eksportør av metaller som er lite bearbeidede. Den svakt utbygde verkstedindustrien fører til at det produseres vesentlig mindre videreforedlede produkter.
På grunn av verkstedindustriens sammensatte karakter er arbeidsforholdene svært varierende. I denne industrien finner vi derfor igjen de fleste arbeidsmiljøproblemer en ellers finner i industrien. I en rekke bedrifter utsettes arbeiderne for psykiske og fysiske belastninger. Mange steder arbeides det med helsefarlige stoffer og materialer. Arbeidstempoet er ofte høyt oppdrevet og tar ikke alltid hensyn til arbeidernes alder og helse.
Et særpreg ved verkstedindustrien er at svært mye av produksjonen skjer som stykk- og småserieproduksjon, slik at arbeidet til dels blir mindre monotont enn i andre bransjer. Verkstedindustrien er dessuten en industri der fagarbeidet lenge har hatt stor betydning. Dette er imidlertid i ferd med å endres dramatisk ved innføring av datastyrte anlegg. Mye fagarbeid reduseres derved til monotont overvåkingsarbeid. Arbeidet blir for mange mer bundet og gir mindre muligheter for sosial kontakt med andre under arbeidsprosessen.
                                                                                             
Framtidsperspektiver
Det er særlig to forhold som ser ut til å bli viktige for utviklinga i norsk verkstedindustri: teknologisk utvikling og internasjonal konkurranse. En må regne med betydelige forandringer i åra som kommer.
Den teknologiske utviklinga vil skje på flere måter. Dels vil det bli tatt i bruk nye materialer. Plast, glassfiberarmerte konstruksjoner og lettmetaller vil bli anvendt på stadig nye områder. Dels vil bruk av datateknikk bli betydelig utvidet. Eksempelvis vil konstruksjonsarbeid kunne effektiviseres ved hjelp av datateknikk gjennom såkalt data-assistert konstruksjon. Produksjonen vil i stigende grad kunne automatiseres ved hjelp av datateknikk. Håndteringsautomater (roboter) er tatt i bruk en del steder, f.eks. til sprøytelakkering og betjening av smipresser og dreiebenker. Det eksperimenteres med delvis automatiserte produksjonsceller, og på lengre sikt regnes det med større automatiserte produksjonsenheter.
Denne utviklinga vil alene føre til behov for store omstillinger. Dette omstillingsbehovet øker ytterligere gjennom den industripolitikken som føres. Her er målet at norsk industri i stigende grad skal omstilles og tilpasses internasjonale konkurranseforhold. Målet er, som det heter, å gjenvinne konkurranseevnen.
Dette vil få store konsekvenser for verkstedindustrien. Det vil bare være på svært avgrensede områder at norsk verkstedindustri med dens begrensede ressurser vil ha mulighet til å holde et teknologisk nivå av internasjonalt format. Derfor vil trolig bare noen få foretak være sterke nok til å hevde seg med tyngde i internasjonal konkurranse. Dette vil lett føre til en konsentrasjon tilde større foretakene. Samtidig vil norsk verkstedindustri i enda større grad bli avhengig av utviklinga iden internasjonale kapitalismen, og dermed bli mer sårbar for konjunkturproblemer og økonomiske kriser.
Konkurranseutviklinga sammen med den teknologiske utviklinga vil således føre til store omstillinger. Mange arbeidsplasser har allerede gått tapt, og dette vil fortsette. Store deler av den verkstedproduksjonen vi kjenner i dag vil på lengre sikt enten måtte nedlegges eller omstilles til annen produksjon. Omstillinga vil imidlertid også føre til at nye arbeidsplasser skapes. Det er derfor vanskelig å bedømme hvordan den samlede sysselsettinga i verkstedindustrien vil utvikles på lengre sikt. Men omstillinga alene skaper menneskelige problemer. Dersom sysselsettinga i tillegg vil gå ned - og mye tyder på det - vil de sosiale problemene bli enda større.
O. S.

Se også: Elektronikkindustrien, Jern- og Metallarbeiderforbund, Norsk industri, Råmetallindustri, Skipsbyggingsindustri.
Litteratur: Verkstedindustri, Norges Teknisk Naturvitenskapelige Forskningsråd, Oslo 1979. NOU 1979:35 Strukturproblemer og vekstmuligheter i norsk industri.