Vatikanstaten
Sjølvstende: Tvetydig status
Politisk system: Pavedømme
Flateinnhald: 0,4 km²
Folkemengd i 1973: 1 000

Frå 1929 har Vatikanstaten hatt si noverande sjølvstendeform. Elles er staten sterkt integrert med Italia.

Veblen, Thorstein
Veblen (1857-1929), amerikansk sosiolog og økonom av norsk avstamming. Thorstein Veblen underviste ved universitetene i Chicago, Stanford og Missouri, og en tid ved New School for Social Research i New York. Han var en usedvanlig ori­ginal tenker, men noe av en einstøing, keitete og kantete i skrift og atferd. Hans litterære stil er nesten uoversettelig, med kaskader av flerstavelsesord som gir et førsteinntrykk av en pompøs akademisk form, men ved nærmere ettersyn viser seg å formidle en burlesk ironi og sarkasme.
Som samfunnsteoretiker var han påvirket av Karl Marx og Charles Darwin (se art. om disse), men utviklet sin egen teori om det kapitalistiske industrisamfunnet. Han har øvd stor innflytelse gjennom enkelte av sine arbeider, men har bare i liten grad dannet skole. Den såkalte ”institusjonelle skolen” innenfor amerikansk økonomisk tenkning stammer delvis fra ham, men hans teorier var såvidt eksentriske at ingen har følt seg fristet til å overta dem og bygge videre på dem. Han lever i dagens samfunnsvitenskap gjennom en rekke geniale blokker, ikke gjennom sitt overordnete syn.
Tre slike blokker kan nevnes her. I sitt mest kjente arbeid, ”The Theory of the Leisure Class” (Teorien om den arbeidsfrie klassen) fra 1899, utviklet han en teori om at forbruk ofte tjener til å imponere andre snarere enn til å tilfredsstille ekte behov. Gjennom en rekke skarpsindige og sarkastiske iakttakelser bidro han til å gjøre denne tanken til en selvsagt del av sosiologiens tankegods. Et spesialtilfelle av teorien hans angår den såkalte ”Veblen-effekten” i sosialøkonomien, som går ut på at etterspørselen etter en vare kan stige når prisen på den stiger, fordi den da blir mer ettertraktelsesverdig.
I arbeidet ”Imperial Germany and the Industrial Revolution” (Keiser-Tyskland og den industrielle revolusjonen) fra 1915 skisserte han en del tanker om utviklingsformer i økonomisk historie som har fått stor betydning. Han viste hvordan Tyskland var i ferd med å gå forbi England fordi det kunne nyte godt av ”fordelene ved å være tilbakeliggende”, i motsetning til foregangslandet som måtte ta ”straffen ved å gå foran”.
Essayet ”Jødenes intellektuelle forrang i det moderne Europa” fra 1919 er et av de mest interessante forsøkene som har vært gjort på å forklare den slående overrepresentasjonen av jøder i kunst og vitenskap. Han legger hovedvekten på de frafalne jødene, som frigjøres fra en tradisjon uten å bli akseptert av en annen og derfor utvikler den skeptiske og undersøkende holdningen som er en betingelse for skapende intellektuelt arbeid. Essayet har klare selvbiografiske overtoner: Veblen var selv en utbryter fra det sterkt religiøse norsk-amerikanske miljøet i Wisconsin der han vokste opp, uten at han senere ble akseptert i noe annet miljø.
J. E.

Litteratur: J. Dorfman: Thorstein Veblen and his America, New York 1934. T. Veblen: Den arbeidsfrie klasse. Oslo 1976.

Vegetasjon
Det norske ordet for vegetasjon er plantedekke. Vi kan snakke om vegetasjon både på tørt land, i ferskvatn og i havet. Ordet blir også ofte ukorrekt brukt om fastsitjande dyr.
Vegetasjonsdekket er med få unntak grønne planter som utfører fotosyntese. Det er vilkåret for alt liv. Kunnskapar om vegetasjonen, botanikk og botanisk økologi, er derfor sentrale vitskapar både allment og i samfunnsmessig og politisk samanheng. Kjennskap til dei matreservar og overlevingsmuligheter som ulike vegetasjonstypar kan by på, har stått sentralt i menneskets historie, og ofte avgjort liv eller død.
Vegetasjonen set sitt sterke preg på landskapet. Ord og uttrykk for vegetasjonstypar har i alle kulturar blitt nytta som stadnamn. Vegetasjonen har avgjort nomadens trekkvegar og bondens nybrott. Dei første bykulturane følgjer stort sett ein bestemt vegetasjonstype: Elvedalar med årleg overfløyming. Og etter som bykulturen tyner den opphavlege vegetasjonen, formar bymennesket ein ny vegetasjon både utan- og innandørs. Men mange kjenner seg lite nøgde med det. Derfor søker dei ut til den naturgitte vegetasjonen i feriar og fritid. Bandet mellom mennesket og vegetasjonen er vanskeleg å slite av.
Vegetasjonen blir inndelt og definert på mange måtar. I global målestokk deler vi jorda i vegetasjonsbelte: Tropisk regnskog, savanne, steppe, ørken, krattskog (maqui) i Middelhavslanda, vinterkalde barskogar, tundra. Innanfor kvart vekstlivsbelte finn vi høgdebelter: I Sør-Norge har vi i låglandet varmekjær lauvskog og barskog, høgare oppe bjørkebeltet, deretter snaufjell, og til slutt meir eller mindre steinørken (impediment). Det er i hovudsak temperaturen som avgjer korleis desse vegetasjonsbelta går.
Innanfor kvart vekstlivsbelte og høgdebelte finn vi ulike variantar av plantesamfunn som er avhengige av ei rad uorganiske miljøfaktorar, slik som tilgang på vatn, sollys, temperatur, vind, snødekke, jordstruktur, mineraltilgang. (Sjå art. Økologi.) Dei ulike plantesamfunna har svært ulik artssamansetning og produksjon, der det siste i stor grad er avhengig av det første. Artssamansetninga kan derfor fortelje oss nokså sikkert kor stor produksjonsevne (bonitet) eit område har. Når eit moderne industrisamfunn skal løyse sine store arealproblem, og samstundes i størst muleg grad ta vare på naturressursane, kjem ein derfor ikkje utanom ei kartlegging og verdsetting (inventering) av vegetasjonen.
Ei slik verdsetting krev grunnforsking med måle utstyr for organisk produksjon. Slik forsking har vorte driven av universitet og landbrukshøgskolar, heilt frå først i tjueåra. På slutten av sekstiåra vart desse målingane samordna under Det internasjonale biologiske program (IBP),som har gitt ut viktige tabellar over produksjon og bonitet for ulike vegetasjonstypar.
Vegetasjonen er sjeldan stabil over eit større område. Som regel vil det opptre variasjonar av hovudtypen i mosaikk over området. Fjellvidder, stepper og ørkenstrøk har mest homogen vegetasjon. Gran- og furuskogen kan sjå ut til å vere tett og jamn over store område, sett på avstand. Men den sparsame planteveksten i skogbotnen kan avsløre store variasjonar i bonitet. Derfor vil ein vegetasjonsanalytikar legge hovudvekta på botnvegetasjonen og ikkje på treslaget når han klassifiserer skogsmarka.
Den meir klassisk vitskaplege vegetasjonsanalysen arbeider med ulike inndelingar: Klasse, som står for ei grovinndeling stort sett etter treslag, (granskog, furuskog, sumpskog, varmekjær lauvskog, bjørkebeltet, snau fjellsvegetasjon, kystheier). Klassane blir deretter inndelte i forbund (f.eks. skandinaviske granskogar og tundra-granskogar). Kvart forbund blir så igjen delt inn i assosiasjonar (f.eks. lyngrik granskog, lågurt-granskog, høgstaude-granskog).
Den praktiske og meir målretta vegetasjonsanalysen ved landbruks- og skogskolane har ikkje så striks inndeling. Når ein forstmann talar om ein bestemt skogstype, ligg likevel dette ordet nær det meir vitskaplege begrepet assosiasjon.
På grunn av dei økonomiske interessene er barskogen best kartlagd her i landet. Veteranen i dette arbeidet er tidlegare professor Elias Mork. Men også svenske undersøkingar er viktige for arbeidet med å kartlegge barskogsbonitet i Norden. Når det gjeld dei vidt utbreidde bjørkeskogane i fjellregionen nordpå, er det finsk forsking vi bygger på. Professor Rolf Nordhagens arbeid står sentralt for sørnorske fjell.
På grunn av det store presset på bjørkeskogregionen gjennom bygging av fritidshus, neddemming og planting av barskog, blir det stadig viktigare å kartlegge og verdsette denne vegetasjonsklassen. Ikkje nok med det: Bjørkeskogen har store beiteressursar som i dag blir lite brukt. Men skal den politiske målsettinga om høgare sjølvbergingsgrad oppfyllast, må vi i større grad enn før ta opp att ”jordbruket i andre etasje”, som ein landbruksskolemann har uttrykt det.
Med støtte i norsk og finsk forsking kan vi sette opp desse hovudtypane av bjørkeskog, som eit eksempel på typeinndeling: 1. Lav-bjørkeskog, 2. krøkebær-bjørkeskog, 3. blåbær-bjørkeskog av artsfattig type, 4. blåbær-bjørkeskog av meir artsrik type, rik på bregner, 5. lågurt-bjørkeskog, 6. høgstaude-bjørkeskog.
Især type 5 og 6 bør reserverast for fedrift. Type 4 og til dels 3 er brukbare for skogplanting i låglandet nordpå. Type 1 og 2 er best skikka til reinbeite, men i lågare område kan det plantast furu med godt resultat på type 2.
Vegetasjonsanalyse og kartlegging av biologiske ressursar er ein vitskap som har framtida for seg. Etter eit framlegg frå SV vil slik kartlegging bli samla og administrert under eit nytt organ: Norges Biologiske Undersøkelser (NBU).
NBU skal skaffe vitskapleg dokumentasjon for kvar vi kan finne ressursar til større sjølvdekning med mat. Men korleis desse ressursane til sjuande og sist skal brukast, er avhengig av det politiske systemet i landet.
H. Sæ.

Litteratur: L. Hämet-Ahti: Zonation of the Mountain Birch Forests in Northern Scandinavia, Helsinki 1963. O. Hesjedal: Vegetasjonskartlegging, Jorddirektoratet, Ås 1970.
Vegplan
En vegplan er et offentlig dokument utarbeidet for å planlegge utbygging av offentlige veger og for å prioritere mellom ulike vegprosjekter. Planer for nye veger kan fremmes med utgangspunkt i Vegloven. Hovedplaner gir grunnlag for myndighetenes valg av prinsippløsninger og angir i hovedsak hvor vegene skal gå. Detaljplaner fastlegger de enkelte vegstykkene, brukonstruksjoner o.l.
I tettbygde strøk inngår vegene i reguleringsplaner som fremmes med hjemmel i bygningsloven. Da er det sterkere krav til samordning mellom vegen og annet arealbruk. Saksbehandlinga blir grundigere og mer allsidig enn det vegloven med forskrifter legger opp til. Vegloven gir dessuten byråkratiet større avgjørelsemyndighet, mens bygningsloven legger flere beslutninger til folkevalgte organer.

Norsk Vegplan I og II
Begrepet vegplan er særlig blitt kjent utafor vegplanleggernes snevre krets gjennom de spesielle vegplandokumentene Norsk Vegplan I og II (NVP I og II).
Arbeidet med Norsk Vegplan ble satt i gang av to regjeringsoppnevnte utvalg som leverte sine innstillinger i 1969 og 1977. Utredninga om Norsk Vegplan I behandlet først og fremst riksveger mellom byer og tettsteder. Den andre, Norsk Vegplan II, tok spesielt opp vegbygginga i byer og tettsteder. De to vegplaninnstillingene er klart preget av de herskende - og ulike - planleggingsideologiene i de to periodene.
NVP I var preget av en snever økonomisk tankegang. Planleggerne brukte regnemaskinprogrammer som favoriserte investeringer på strekninger med stor trafikk, uten at premissene for planene var offentlig diskutert og politisk fastlagt. Prognoser, som ga seg ut for å være politisk nøytrale, formet i stedet planene. F.eks. ble det tatt for gitt at den sterke sentraliseringa på den tida måtte fortsette. Utviklinga av bilismen ble heller ikke tatt opp til diskusjon. Planlegginga ble derfor ekspertdominert og i tillegg svært sentralisert. Planene ble rent teknisk-økonomiske, og både vanlige folk og politikere følte seg maktesløse overfor dem.
NVP II gikk grundigere inn på forholdene i 72 tettsteder med over 5 000 innbyggere. Arbeidet med denne planen (1972-77) kan sies å være mer preget av ønsker om samarbeid. Vegmyndighetene samarbeidet med andre organer (f.eks. det kommunale reguleringsvesenet) både på stats-, fylkes- og kommuneplan. I dette samarbeidet deltok både byråkrater og politikere.
I tillegg var planlegginga desentralisert med vegplanutvalg i hvert tettsted. Men stramme tidsrammer for det lokale arbeidet og omfattende sentrale retningslinjer førte til at også NVP II ble preget av vegetaten og planekspertene. Det var liten offentlighet og folkelig deltakelse i planlegginga. Helhetlige trafikkpolitiske løsninger ble skjøvet i bakgrunnen pga. konsentrasjonen om detaljprosjekter, tilpasning til investeringsrammene fra sentralt hold og de tradisjonelle ønskene om å opprettholde investeringene for biltrafikk. Likevel fikk gang- og sykkelveger og tildels kollektivtrafikken et lite gjennombrudd i planlegginga gjennom at de i det minste ble behandlet.
De lokale planene i NVP II omfattet hele vegnettet i tettstedene, både riks-, fylkes- og kommuneveger (også gang- og sykkelveger) og tok delvis hensyn til annen samferdsel som f.eks. kollektivtransport. Men at vegplanen er og blir en vegplan har vist seg når planforslagene har kommet til budsjettbehandling i de ulike parlamentariske organene. Da har bilinteressene som regel seiret. Effektiviteten i NVP II var det imidlertid ikke noe i veien med. Mange mennesker utarbeidet og fikk vedtatt mange planer på svært kort tid.
De to vegplanutvalgene avsluttet sitt arbeid med forslag til langtidsbudsjett for statens utgifter til riksveger (investeringer, drift, vedlikehold og ferjeutgifter). Dette er den egentlige Norsk Vegplan. Fra 1982 skal forslagene omfatte både riksveger og fylkesveger, og disse skal vurderes i sammenheng med de viktigste kommunale vegene.
Vegplanene utarbeides for fireårsperioder med perspektiver for ytterligere fire år. Det tar ofte mange år (hittil minst tre til sju år) fra planarbeidet settes i gang til planene kan settes ut i livet. Dette kan føre til fastlåsing av en vegpolitikk som det tar lang tid å endre.
Det er ikke tilstrekkelig for å få bygget en veg at den er tatt med i Norsk Vegplan. Pengene til vegen bevilges av Stortinget, og bare for ett år ad gangen. Norsk Vegplan vil imidlertid være det viktigste bakgrunndokumentet i budsjettbehandlinga og er svært retningsgivende.
De økonomiske uttellingene er anseelige. For neste vegplanperiode (1982-85) foreslår planleggerne at det bevilges 16 milliarder kroner til riksveger alene, dvs. 4 milliarder per år. Staten brukte til sammenlikning 7,7 milliarder til utdanningsvesenet i 1978.

Virkninger av vegplanlegginga
Den omfattende og strømlinjeforma planlegginga i et effektivt vegbyråkrati fører til at denne sektoren får problemene sine særlig godt kartlagt. Dette gir argumenter for store bevilgninger. Andre offentlige sektorer som ikke har så stor planleggingsinnsats, blir for lavt prioritert.
På tross av det store planarbeidet er betydelige investeringer i vegene nokså ukritisk gjort. Sjelden vurderes godt nok de samlete positive og negative virkninger av veganleggene i lokalsamfunnet. Dette gjelder både i utkantstrøk som f.eks. får veg for første gang og i byområder der virkningene på miljø, f.eks. økt press, er viktigst. Abstrakte og såkalte ”naturgitte” behov for mer veg rettferdiggjør ofte at helhetlige vurderinger av konsekvensene og dagsaktuelle, nære problemer skyves i bakgrunnen.
Vegsektoren har med sitt velutviklete planleggingsapparat lett for å bli premissleverandør for andre sektorer, f.eks. for kollektivtrafikken, trafikksikkerhetsarbeidet, arealplanlegginga og lokaliseringspolitikken. Vegetaten er ofte først ute med sine planer, og andre må tilpasse seg dem. Det kan derfor settes et alvorlig spørsmålstegn ved om det er riktig å videreutvikle vegplanlegginga før andre sektorer har kommet opp på samme nivå.
K. S. K. / G. Ni. / K.-T. S.

Litteratur: Innstilling om Norsk Vegplan, avgitt 30.6.1969. Norsk Vegplan II, NOU 1977. T. Lerstang og P. K. Mydske: Erfaringer fra Norsk Vegplan II, Norsk institutt for by- og regionsforskning, Oslo 1977.

Vekeblad
Vekeblad er eit underhaldande skrift som kjem ut med jamne mellomrom, som oftast kvar veke, og som vender seg til eit stort publikum.
Vekeblada høyrer det 19. og 20. hundreåret til, av lett forståelege grunnar: Trykkingsteknikken vart betre, distribusjonen enklare, folk lærte å lese, fekk høgre levestandard og meir fritid.
Dei første vekeblada i Noreg vart starta av idealistiske personar som la hovudvekta på folkeopplysning. Eit typisk døme er Johan Christian Johnsen (1815-98) som gav ut ”Almuevennen” (1849) - ”et Ugeskrift til Oplysnings Fremme blandt Menigmand”. Både Henrik Wergeland og Bjørnstjerne Bjørnson gav ut vekeblad, men ingen av desse første blada fekk lang levetid.
Frå ca. 1880 vart vekebladproduksjon først og fremst forretning, og menn med meir sans for å selje ei vare enn å oppsede folket, tok over utgjevinga. Dette har sidan vore eit hovudkjenneteikn ved vekepressa; ho har ingen direkte bodskap og inga målsetjing ut over å selje.
Men denne målsetjinga har vorte oppfylt. I vårt hundreår har dei totale opplagstala berre auka og auka. I slutten av 1970-åra kom det ut ca. 2,5 millionar vekeblad i Noreg kvar veke. Det vil seie at kvar husstand i gjennomsnitt kjøper i underkant av to blad i veka.
Dei første vekeblada var familieblad, men med dei auka opplagstala følgde òg ei aukande spesialisering, som opna for nye lesargrupper. Vi fekk typiske kvinneblad som ”Alle Kvinners Blad” 1938, mannfolkblad som ”Vi Menn” 1951, aktualitetsbladet ”Nå” 1952 og ungdomsblad som ”Det Nye” 1957. Grovt sett kan vi seie at det er desse typane som dominerer marknaden i dag, saman med familieblada.

  Opplag pr. veke
1. halvår 1979		 Opplag i % av
totalopplaget
1. halvår 1979		 Opplag
pr. veke
1. halvår 1976		 Opplagsauke
1976-1979		 Opplagsauke
i %
Familieblad          
Allers 238 980 10,7 220 034 18 964 8,6
Familien 100 048 4,5 115 607 - 15 559 - 13,8
Hjemmet 368 246 16,9 263 082 105 164 39,9
Norsk Ukeblad 310 675 14,0 273 574 37 104 13,5
Familieblad i alt 1 017 949 45,7 872 297 145 652 13,5
           
Kvinneblad          
Kvinner og Klær 83 116 3,7 61 400 - 8 284 - 11,0
           
Mannfolkblad          
Alle Menn / Nye Alle Menn 63 911 2,9 93 105 - 29 194 -31,1
Vi Menn 100 639 4,5 116 720 - 16 081 -13,7
Mannfolkblad i alt 164 550 7,4 209 825 - 45 275 - 21,4
           
Aktualitetsblad          
Det Beste 247 471 11,1 255 419 - 7 949 - 3,1
Nå 70 085 3,1 65 253 4 832 7,3
Se og Hør¹ 104 913 4,7 - - -
Aktualitetsblad i alt 422 469 18,9 320 672 101 797 31,5
           
Ungdomsblad          
Det Nye 126 341 5,7 113 419 12 922 11,4
           
Andre² 414 232 18,6 415 844 - 612 0,0
Totalt samla opplag 2 228 657 100,0 2 023 457 206 200 10,2
¹ Kom ut fyrste gong i 1978. ² Hit høyrer m. a. Donald Duck, Mitt Liv og Romantikk.
Kjelde: Ukepressens informasjonskontor.


Kven les vekeblad?
Dei som marknadsfører vekeblad har synt stor interesse for spørsmålet, noko som har samanheng med at dei skal selje reklame, og ei kartlegging av lesarkrinsen er difor viktig. Marknadsgranskingar viser at kvinner les vekeblad oftare enn menn, men skilnaden er ikkje så stor som ein kanskje ville tru; i aldersgruppa 20-29 år svara 85 % av kvinnene og 72 % av mennene at dei ”las vekeblad forrige veke”. Dei yngre årsklassene les vekeblad flittigare enn dei eldre. Geografisk er lesarane nokså jamnt fordelte, men både for kvinner og menn er prosenten høgast på bygdene. Ser vi på inntekt og utdanning, finn vi at dei med lågast og høgast inntekt syner minst interesse for vekeblad, og at vekebladlesinga minkar med aukande utdanning.
Samanfattande kan vi seie at store delar av folket (over 70 % av mennene og over 80 % av kvinnene) kjøper og les vekeblad. Den typiske ikkje-vekebladleseren er mann, over 30 år, bur i by, har høg inntekt og god utdanning; vi kan jo gisse kva parti han stemmer på.

Innhaldet i eit vekeblad
Dette kan vi grovt dele i tre: ”røyndomsstoff” (tal. artiklar, oppskrifter), dikta stoff (tal. noveller) og reklame. Reklamen tek ca. ein tredel av sidetalet i eit vekeblad. Ei undersøking frå først i 1970-åra syner at mengda ”røyndomsstoff” har auka i tida etter krigen. Men det er ikkje med det sagt at vekeblada har vorte meir røyndomsnære. Artikkelstoffet t.d. er framleis sentrert om kjende personar og eksotiske miljø.
Felles for ”røyndomsstoffet” er at det i liten grad tek opp politiske spørsmål. Unntak finst; somme vekeblad tek opp samfunnsspørsmål, men vel å merke dei som er ufarlege fordi dei ikkje lenger er omstridde. Dette gjeld tal. sider ved kvinnesak og miljøvern som var radikale for 10 år sidan, men som no har tilslutnad langt inn i Unge Høgre.
Sjølvsagt må det vere slik. Vekeblada skal selje, dei kan ikkje ta standpunkt som støyter vekk grupper av lesarar. Men dermed vert ”vekebladrøyndomen” prega av idyll og harmoni.
Det dikta stoffet derimot omhandlar ofte problem, vanlegvis kjærleiksproblem. Desse problema (av typen ulukkeleg kjærleik, utruskap) vert alltid løyste i forteljinga, og alltid på det private planet. Personane ”går i seg sjølv”, angrar sine feiltrinn, får augo opp for ”lukka i dei nære ting” osb. At problem kan ha årsak i samfunnsforhold, kjem svært sjeldan til uttrykk. Bodskapen er at problema dine er du skuld i sjølv, og dei kan løysast ved ei ”mentalitetsendring”.
Ei anna side ved ideologien i det dikta stoffet er at løysinga på eit problem ligg i ekteskap og familieliv. Skjematisk kan ein seie at dei ugifte løyser problema sine ved å gifte seg, dei gifte ved å finne ut at ekteskapet er verdefullt. Her er vekeblada med på å formidle eit urealistisk syn på ekteskap og samliv.
Miljøskildringa i det dikta stoffet er prega av at dei fleste forteljingane er laga av utanlandske byrå, som produserer stoff til heile den vestlege verda. Handlinga vert difor lagt til eit diffust mellomklassemiljø, der alle skal kunne kjenne seg att.

Dei radikale vekeblada
Den borgarlege vekepressa er ein del av det borgarlege ideologiske herredømet. For radikale har den dominansen vekepressa har over folks leseinteresser, vore problematisk. Fleire forsøk på å ta opp konkurransen (”Arbeidermagasinet”, ”Nynorsk Vekeblad”, ”Folkemagasinet”) har mislukkast.
Årsakene må ha samanheng med distribusjonsmåten, manglande marknadsføringsapparat og reklameinntekter. Ei anna sak er at folk har vanar når det gjeld vekeblad, dei kjøper eit blad dei kjenner, og der dei veit kva dei får. Dei vil ha underhaldning og avkopling frå ein grå kvardag. Men det er i prinsippet inga motsetning mellom ein underhaldande skrivemåte og ein radikal bodskap. Eit progressivt vekeblad høyrer difor framtida til.
D. Skj.

Sjå også: Populærlitteratur.
Litteratur: T. Berg m.fl.: Rapport om Norsk Ukeblad, Oslo 1975.
Vekselbruk
Se Landbruksteknologi.

Vekst
Vekst er eit sentralt emne i politisk og økonomisk tenking. Begrepet eksponensiell vekst nyttar ein ofte når ein beskriv utviklinga i ein kapitalistisk økonomi. Eksponensiell vekst har vi når vi kvart år har ein fast prosentvis vekst, og tilveksten blir lagt til ved utgangen av kvart år. Dette er det kjente ”rente og rentesrente-prinsippet”. Kurven vil krumme oppover. Ein typisk kurve av dette slaget er kurven for folketilveksten på jorda. Grunnformel: y = a× Sjå fig. 1.
Ordet nullvekst dukkar stadig opp i den politiske debatten, oftast, i samanheng med folketilvekst, energiforbruk og generelt forbruksmønster, stundevis som eit meir tåkete generelt begrep. Især brukt i den siste utgåva har ordet fått svært negativ klang. Alle politikarar er snare til å erklære at dei er ”imot nullvekst”. Tolkinga av ordet (engelsk, zero growth: nullvekst) bygger i stor grad på amerikanaren H. E. Daly. Nullvekst betyr eit stabilt folketal, eventuelt eit stabilt forbruk av varer og ressursar.
For å kunne nå fram til ein tilstand av nullvekst med utgangspunkt i eit vekstsystem, er det nødvendig med ein overgangsfase der veksten avtar (retardert vekst). Ein nullveksttilstand er derfor normalt ikkje gjennomførbar straks; han må kome som resultatet av ei utvikling. Det er heller ikkje rett at nullvekst betyr tilbakegang, som mange påstår. Tvert om vil den stabile fasen ligge høgare enn dagens nivå, jfr. fig. 2.
Alle former for vekst i organiske samfunn vil før eller seinare flate ut. Dette kan skje på udramatisk vis langs ein s-kurve, men vilkåret for dette er at det finst svært fine kontrollmekanismar som grip inn og skaper vendepunkt, retardert vekst og nullvekst. Så avanserte samspel er meir sjeldne. Den vanlege utviklinga vil vere den som går fram av neste kurve: Veksten fører til at naturgrunnlaget blir overskride. Dette fører til ein stagnasjonsfase, der mangelen på ressursar fører til skade på naturgrunnlaget. Dermed inntrer katastrofe-fasen, og populasjonen vil minke. Seinare kan nullvekst oppstå, men på eit lågare nivå enn det vi ville fått gjennom utvikling langs ein s – kurve. Sjå fig. 3.
Alle er samde om at jorda er eit avgrensa system, og at det finst ei grense for menneskeleg ressursforbruk. Det vil seie at det også for mennesket er snakk om ei økologisk bereevne som ikkje kan overskridast utan liknande resultat som i kurven ovanfor (overbeskatning). For tida er vi inne i den eksponensielle vekstfasen, og vitskapen kan fortelje oss at vi bør forsøke snarast råd å gå over på retardert vekst, slik at nulivekstfasen kan utviklast utan at bereevna blir overskriden.
For å skape eit vendepunkt på kurven må vi sette inn sterke politiske og økonomiske verkemiddel. Og aller først må vi bestemme oss for om vi ønsker ei nullvekst-utvikling. Men i dag er det omtrent politisk sjølvmord å gå inn for ein slik planlagd nullvekst langs ein s-kurve. Likevel skal det ikkje særleg stor innsikt til for å forstå at ein slik politikk er den einaste ansvarlege i dag.
Og ikkje nok med det: Nullvekst er uunngåeleg. Dei politikarane som i valår seier at dei er ”imot nullvekst”, fører veljarane bak lyset. Nullvekst vil vi få, men det er to måtar han kan utvikle seg på: Anten som planlagd nullvekst langs ein s-kurve, eller som påtvinga nullvekst etter den heiltente kurven under (sjå fig. 4). Dess lenger vi held fram med den eksponensielle veksten, dess større er risikoen for at vi bryt gjennom den økologiske bereevna, med stagnasjon, katastrofe og påtvinga nullvekst som resultat.
H. Sæ.

Sjå også: Overbeskatning, Økonomisk vekst.

Vekstsenter
Vekstsenter er eit omgrep med rot i det økonomiske omgrepet "development pole”, særleg utvikla av franskmannen F. Perroux, og viser opphavleg til eigenskapar ved nærings- og verksemdstrukturen i eit område. Seinare er det i ei rekke land vidareutvikla og har fått ein geografisk dimensjon. I Noreg er omgrepet nokså mangetydig, men først og fremst er det eit økonomisk-geografisk omgrep som kan brukast som nemning på vekstkraftige tettstader.
Vekstsenteromgrepet kom inn i norsk politikk tidleg på 1960-talet i samband med utarbeidinga av ein samla distriktspolitikk. Arbeidarpartipolitikaren og sosialøkonomen Erik Brofoss stod sentralt i arbeidet med å skape ein distriktspolitikk meir i samsvar med den nasjonale økonomiske politikken. Han spissformulerte prinsippet bak vekstsentertanken slik: Legg byane på landet!
Tankegangen var denne: Konsentrasjon og sentervekst er føresetnader for økonomisk vekst og framgang. Men sentraliseringa skaper problem både i dei store byområda, særleg i Oslo – området (sjå art. Pressområde) og i utkantane. Svaret var ein ”desentralisert konsentrasjon”, dvs. tilrettelegging av kunstige vekstpunkt i næringssvake område.
Ein vekstsenterpolitikk skulle samle og samordne den offentlege innsatsen i tid og rom, også sektorstyrte investeringar. Til no hadde distriktspolitiske tiltak vore nytta for usystematisk og spreidd. Ved å satse på tiltak i nokre få, men strategisk utvalde tettstader, ville det etter kvart komme i stand ein spontan vekst med ringverknader til heile regionen. Meininga var såleis å utvikle ein meir heilskapleg distriktspolitikk, der omsyn både til by områda, distrikta og den nasjonale økonomien var bygde inn. Dette var ein middelvegstrategi; han ville ikkje vedlikehalde den spreidde busettinga, men gjekk også imot ukontrollert, ”spontan” sentralisering. Sentraliseringa skulle styrast.
Vekstsentertanken kopla distriktspolitikken til uttrykkelege målsettingar om busettingsmønsteret. Her var det ikkje nok med lause formuleringar om å styrke distrikta, ein måtte gjere opne prioriteringar mellom ulike stader og område. Vekstsentertanken stadfesta også nye prinsipp for distriktspolitikken; han skulle medverke til ei aktiv omforming av busettingsmønsteret. Dermed var det duka for politisk strid; om dei prinsipp ein slik politikk bygde på, og ikkje minst om kva for stader som skulle prioriterast som vekstsenter.
Vekstsentertanken fekk i opphavleg form liten støtte utanom regjeringspartiet. Motstandarane hadde nok mange grunnar; her fann ein både dei som gjerne såg at distriktspolitikken blei verande ein ”støyande”, men symbolsk innsats etter uklare mål, og dei som meinte at djupare inngrep i samfunnsøkonomien var nødvendige. Det var også grunn til å angripe teorien på eigne premissar. Kjernepunktet om spreiingseffektar (sjå art. Ringverknader) stod teoretisk svakt og var utan særleg støtte i røyndomen.
Dei politiske vanskane kom også til syne då regjeringa ville peike ut noen få ”prøvesentra”. Først måtte ein utvide talet; ingen ville roleg sjå på at andre fylke og område fekk fordelar, dernest måtte ein slå fast at dei utpeikte stadene ikkje skulle favoriserast med særskilde tiltak. Dermed hadde ein i røynda brote med sentrale prinsipp i den strategi som skulle prøvast.
Ein slags vekstsenterpolitikk blei sett i verk i 1965 då regjeringa etter framlegg frå 15 ulike fylke peika ut 9 prøvesentra. Dette var Kongsvinger i Hedmark, Førde i Sogn og Fjordane, Namsos i Nord-Trøndelag, Alta i Finnmark, Lyngdal i Vest-Agder, Egersund i Rogaland, Knarvik (Lindås) i Hordaland, Skei (Surnadal) i Møre og Romsdal og Skjervøy i Troms. Den borgarlege regjeringa som tok over om hausten same år, med parti som hadde gått imot vekstsentertanken, peika ut såkalla utviklingsområde i dei 6 siste fylka. (Dette var Lofoten-regionen i Nordland, Ørland- og Bjugn-regionen i Sør-Trøndelag, Vest-Telemark-regionen, Åmli kommune i Aust-Agder, Hallingdals-regionen i Buskerud og Nord-Gudbrandsdal-regionen i Oppland.)
Dei 9 prøvesenterkommunane og dels dei 6 utviklingsområda fekk eit ”stempel” som klart var ein ressurs i kampen om offentlege midlar og privat næringsverksemd. Til dømes ligg dei i gjennomsnitt svært høgt når det gjeld offentleg finansieringsstøtte til utbyggingstiltak. Men det kom ikkje i stand særskilde ordningar for desse kommunane. Når nokre av prøvesentra har hatt ein markert vekst (tal. Kongsvinger og Førde), heng det såleis meir saman med ein lokal utbyggingspolitikk enn med sentrale tiltak.
Sjølv om vekstsenteromgrepet stod sentralt på 60-talet og det kom inn i føremålsparagrafen til Distriktenes Utbyggingsfond, har det aldri, i streng tyding, vore ført vekstsenterpolitikk i Noreg. Ein slik politikk måtte gripe inn i flyttemønster og plassering med langt sterkare verkemiddel og med klarare mål enn det som har vore tilfelle.
A. Ha.

Sjå også: Distriktenes Utbyggingsfond, Distriktspolitikk.
Litteratur: St.meld. nr. 6 1970-71: Om arbeidet med prøvesentrene og utviklingsområdene.

Veldedighet
Veldedighet eller filantropi er en virksomhet som tar sikte på å skaffe privat hjelp til økonomisk trengende. Enkleste form er den individuelle gave. Å gi almisse var en kristen kjærlighetsplikt. Private gaver til kirken dannet i middelalderen grunnlag for organisert hjelp til syke og fattige, gjerne i hospitaler.
Etter reformasjonen ble gaven i de protestantiske land en tvungen plikt, man skrev seg for noe ”visst” i gavebøker, og loven satte sanksjoner for de som ikke betalte. Gaven var blitt skatt. Men den private virksomhet fortsatte parallelt med den lovbestemte offentlige fattigpleie, og det synes som om midlene ofte fløt rikeligere ved private tiltak som bygging av arbeids- og fattighus og opprettelse av legater enn til skatt.
Fra 1800-tallet økte den organiserte veldedighet gjennom de filantropiske foreningene. De første var ofte lokale og kortvarige, som ”Dameforeningen i Christiania til Asylers Fremme” fra 1838, vel byens første rene kvinneforening. Disse foreningene, ofte drevet av kvinner, tok seg av bestemte grupper, gjerne barn og vanskeligstilte kvinner.
Fra midten av århundret ble veldedighet også kanalisert gjennom kristent menighetsarbeid. ”Foreningen for Indre Mission” i Christiania ble stiftet i 1855 og tok opp kontinental tradisjon i fattigpleien, med fattigverger som besøkte hjemmene. Indremisjonen fikk snart en rekke institusjoner som barnehjem og arbeidshjem, gamlehjem, herberge osv. Dertil bygde den ut diakonien i Norge fra 1868. Frelsesarmeen tok fra 1891 opp sosialt arbeid etter nokså like prinsipper, Menighetspleien likeså.
En tredje type organisasjoner vokste fram med de frivillige helse- og handikaporganisasjonene. Arbeidet for blinde og vanføre ble f.eks. først tatt opp av private i forrige århundre og finansiert ved innsamlede midler. Her kom statsbidrag snart inn.
Både de kirkelige, de større humanitære og de funksjonshemmedes organisasjoner, som alle fikk en landsomfattende virksomhet, utviklet i det 20. århundret et samarbeidsmønster med det offentlige, oftest slik at initiativtakerne samler inn midler og administrerer virksomheten, mens det offentlige kommer inn med tilskudd og fordrer kontroll.
Veldedighet hadde sitt utspring i økonomisk ulikhet, og innebar for mange et ønske om å bøte på urett ved individuell innsats: ”Udsugelse maa blive Veldædighed” skrev Wergeland i 1834. Mange i det 19. århundre ønsket at privat veldedighet skulle avløse det offentlige fattigvesen. I dag skjer omfordeling gjennom skatte- og sosialpolitikk, og individene er trygget mot inntektsbortfall ved trygd. ”Det må ikke være ett menneske i dette land hvis livsgrunnlag er avhengig av innsamlede midler eller andre menneskers verdinormer,” sa sosialminister Ryste i 1976. Veldedighet brukes i dag gjerne om private tilbud som blir gitt på andre premisser enn de mottakerne kan akseptere.
Holdningen til privat innsats for sosiale formål er i dag ambivalent. Men det er åpenbart behov for å delta på dette felt; de fem største organisasjonene har alene om lag en million medlemmer.
A.-L. S.

Se også: Sosialt arbeid.

Velferd
Med velferd forstås vanligvis en ønskelig eller gunstig tilstand hos individer eller grupper. Denne tilstanden kan for eksempel være preget av materiell, økonomisk eller psykisk trygghet og velbefinnende. Uttrykk som ligger nær opp til velferdsbegrepet er velstand, velvære, trivsel, lykke, livskvalitet, et godt liv.
I offentlig debatt blir velferdsbegrepet gjerne knyttet til tilfredsstillelsen av visse grunnleggende, allmennmenneskelige behov: trygghet for liv og helse, mat, husly, utdanning, arbeid osv. De samfunn som har økonomisk evne og politisk vilje til å sikre slike behov for de brede folkemassene, får ofte betegnelsen ”velferdssamfunn”.
Velferdsbegrepet blir også brukt mer teknisk, spesielt i forbindelse med den såkalte velferdsteorien. Det finnes mange retninger innen velferdsteorien. Delvis har en vært opptatt av å finne mål på individers velferd. På hvilket grunnlag kan vi hevde at individers velferd øker eller minker? For å kunne besvare dette spørsmålet må en bli enig om hva velferd ”egentlig” er.
I velferdsteorien har det vært vanlig å ta utgangspunkt i økonomenes begrep om nytte. Ut fra dette synet består velferd i behovstilfredsstillelse på alle plan, noe som formodentlig resulterer i en følelse av psykisk velvære, mental balanse eller tilfredshet. Slike tilstander unndrar seg i stort monn direkte observasjon. Tidligere var det likevel en utbredt tendens blant økonomer til å holde fast ved at nytte eller velferd måtte forstås som slike subjektive, men reelt eksisterende fenomener, som i prinsippet skulle måles på en skala med et absolutt nullpunkt og med en fast enhet akkurat som en veier poteter eller måler et stykke tøy.
I etterkrigstida er det blitt mer vanlig blant økonomer og velferdsteoretikere å feste oppmerksomheten på hva folk foretrekker. En har hevdet at det er umulig å vite noe sikkert om hva folk føler og opplever, men at en i hvert fall kan gå ut fra at velferden øker når folk får utvidet sine valgmuligheter, f.eks. som en følge av inntektsøkning. Dersom folk ønsker seg en lønnsøkning, må vi gå ut fra at de har det bedre etter lønnsøkningen enn før. Denne forståelsen av velferd legger med andre ord avgjørende vekt på atferd, på hva folk velger under gitte betingelser. En slik tilnærming kan gi brukbare resultater på begrensede områder, f.eks. i forbindelse med forbrukeratferd og økonomisk velferd generelt. Det finnes imidlertid mange livsområder der vilkårene og midlene for å oppnå velferd ikke kan uttrykkes i kroner og øre.
I de seneste årene er det i tråd med dette blitt gjennomført detaljerte intervju-undersøkelser i en rekke land der en har forsøkt å måle folks velferd direkte. Delvis har en kartlagt ulike sider ved den enkeltes levekår: tilgangen på helsetjenester, bolig, transportmuligheter, fritid, utdanning osv. Delvis har en orientert seg i retning av økonomenes tradisjonelle nyttebegrep ved å spørre folk rett ut om deres opplevde livskvalitet og tilfredshet. Interessen for å undersøke den mentale helsetilstanden hos store befolkningsgrupper har også i stor utstrekning sprunget ut av en skepsis mot å sette likhetstegn mellom økonomisk velstand og velferd. Det er fremdeles meget stor uenighet blant forskere om hvorledes en bør definere og måle velferd.
Forholdet mellom individuell velferd og samfunnets velferd er også uavklart. Velferdsøkonomien, som gjerne regnes som en del av velferdsteorien, har forsøkt å bruke økonomenes metoder for å finne fram til uttrykk for et sosialt optimum. En har med andre ord vært opptatt av å utvikle retningslinjer for hvorledes individers behov og ønsker (preferanser) best mulig kan tilgodeses av politiske avgjørelser på samfunnsnivå. Et særlig vanskelig problemområde gjelder samordningen (aggregeringen) av enkeltindividers ønsker, når disse ønskene står i strid med hverandre. En har her vist at selv med meget svake og rimelige krav til reglene for samordning av individuelle ønsker (preferanser), så kan det ofte være umulig å nå fram til en fornuftig kollektiv avgjørelse, f.eks. slik at samfunnet ikke ”klarer å bestemme seg” (se art. Etikk).
Sammenliknet med en konvensjonell økonomisk analyse har ikke velferdsteorien hatt særlig stor betydning i politikk og samfunnsplanlegging. Dette henger sammen med at økonomenes enkle velferdsbegrep ikke er blitt gjort til gjenstand for debatt. En kunne tenke seg den usannsynlige situasjonen at det var mulig å nå fram til total enighet om innholdet i velferdsbegrepet som det ytterste kriteriet for politisk virksomhet, og videre at det lot seg gjøre å måle (kvantifisere) dette begrepet helt nøyaktig. Likevel vil det fremdeles stå igjen visse moralfilosofiske problemer.
For det første gjelder det spørsmålet om velferdens fordeling: Bør vi strebe etter en situasjon der velferden i samfunnet er størst mulig totalt sett? Eller skal vi sørge for at ingen faller under et visst minimumsnivå før vi tillater at de best stilte tilgodeses mer? Dette problemet lar seg ikke løse ved henvisning til prinsippet om inntektslikhet e.l. Det kan godt tenkes at den velferden to ulike individer får ut av samme inntekt vil være svært forskjellig (f.eks. på grunn av ulik helse).
Et annet sentralt tema er forholdet mellom velferd og frihet: I hvilken grad skal det være tillatt for den enkelte å velge ikke-velferd? Norsk lov tillater at folk ødelegger seg selv med tobakk og alkohol, men ikke med narkotika. Dersom vi kunne fastslå vitenskapelig at et bestemt atferdsmønster vil senke et individs velferd drastisk, skal samfunnet i så fall gripe diktatorisk inn for å hindre dette? Begge disse temaene vil stå sentralt i den videre utviklingen av den såkalte velferdsstaten.
T. Mo.

Se også: Sosialpolitikk, Velferdsstat.
Litteratur: Ø. Østerud: Samfunnsplanlegging og politisk system, Oslo 1972. J. Elster: Om utbytting, Oslo 1977. A. H. Wirak (red.): Behov, utvikling og verdier, Oslo 1979.