Valg
Alle samfunn, organisasjoner og sosiale grupper har behov for å fordele arbeidsoppgaver, rettigheter og plikter på de enkelte medlemmene. Omfanget av slik arbeids- ­og rollefordeling og måtene fordelingen skjer på, varierer sterkt.
Valg er en del spesielt konstruerte metoder som i bestemte situasjoner tas i bruk for å peke ut enkeltpersoner til særskilte arbeidsoppgaver eller sosiale roller. Slike valg foregår ved at en avgrensa gruppe personer med valgrett (velgerne) gjennom å følge framgangsmåter fastlagt ved en valgordning peker ut de personer (representantene) som skal ta seg av disse arbeidsoppgavene eller gå inn i disse rollene.
Valg forekommer i flere sammenhenger. I mange land er det bygd inn innslag av folkevalgte forsamlinger i det offentlige styringssystemet (det såkalte representative demokratiet).
Valg forekommer også innen organisasjonene og innen næringslivet når aksjeselskaper og andelslag skal sette sammen sine styringsorganer. Innen organisasjonene er valgordningene vanligvis fastlagt i vedtekter. Innen aksjeselskaper og andelslag er valgordningene dels lovbestemte og dels vedtektsbestemte.
Valg skiller seg fra hverandre på mange måter: ved hvordan valgretten er avgrensa og fordelt, ved valgordningen, ved hvilke arbeidsoppgaver og roller representantene velges til.
Valgretten er aldri allmenn. Den er forbeholdt bestemte mennesker i kraft av deres kjønn, alder, yrke, eiendom, statsborgerrett, medlemsrett i organisasjoner eller ved andre kriterier. Ved de vanlige politiske valg i Norge er stemmeretten f.eks. forbeholdt mennesker over 18 år.
Valgordningene varierer sterkt. De viktigste prinsipielle forskjellene er følgende:
- Stemmeretten kan være lik - eller ulik: noen velgere kan ha mer enn en stemme (f.eks. ved valg innen de fleste aksjeselskaper).
- Valget kan skje hemmelig - eller åpent.
 - Valget kan skje direkte - eller indirekte. (Vi har å gjøre med indirekte valg hvis velgerne ikke velger representantene direkte, men i stedet velger en valgforsamling som så velger de endelige representantene. I mange landsomfattende organisasjoner velges toppledelsen ved indirekte valg i flere ledd.)
- Velgerne kan ha tilbakekallingsrett. Dette betyr at det fins ordninger som gjør det mulig for velgerne å velge en ny representant når som helst i valgperioden.
Valg gir i teorien velgergruppen mulighet til å påvirke handlingene til representantene (politikken) ved å bestemme hvem som skal være representanter. I praksis er det ikke så enkelt.
Av mange grunner - og i mange sammenhenger - kan representantene komme til å føre en politikk over hodet på velgerne eller i strid med velgernes interesser. At representantene er ”valgt”, kan ofte også bidra til at en slik politikk blir godtatt som rettmessig. Den føres ut i livet av mennesker som er gitt rett til å utforme politikken. Mange typer valg har derfor liten betydning for den politikk som representantene faktisk fører. Slike valg kan likevel ha stor samfunnsmessig betydning ved at de legitimerer (får velgerne til å godta) den politikk som føres.
Historisk har det representative demokratiet lange tradisjoner. Valgte posisjoner kan finnes i mange kulturer så langt tilbake som kildematerialet rekker. Valgte representanter står delvis fram som alternativ til samfunnsmessig styring i kraft av arv, tradisjon, eiendom og fysiske maktmidler, delvis som alternativ til det direkte demokratiet, allmøtet av alle som sakene og beslutningene angår.
I det moderne, kapitalistiske samfunnet lever det representative demokratiet et problematisk liv. Konsernmakt og markedenes logikk tvinger fram samfunnsforhold som i liten grad er ”valgt” eller ”villet” av folk flest. Et omfattende offentlig og privat byråkrati og et organisert samarbeid mellom statsorgan og de sterkeste interesseorganisasjonene utvikler et korporativt system som trenger det representative, folkevalgte systemet til side. Valg, ”stemmerett” og valgordninger i de store organisasjonene og styrkeforholdet mellom organisasjoner, konsern og statsorgan blir i praksis langt mer avgjørende enn de tradisjonelle valg til parlamentariske organ.
I den sosialistiske strategidebatten er rådsorganisering og sterkere innslag av direkte demokrati reist som alternativ både til det korporative systemet og til det representative demokratiet.
D. Se.

Se også: Allmøte, Deltaking, Demokrati, Stemmerett.

Valuta
Ved varebytte og kapitaltransaksjoner landene imellom oppstår tilbud og etterspørsel etter valuta. Med valuta menes ikke generelt fremmede betalingsmidler som sirkulerer innenlands, f.eks. dollar innen USA, men fordringer på utenlandske banker, bedrifter, kapitalister osv. i form av veksler, sjekker o.l. Vekselkursen eller valutakursen gir uttrykk for hvor mange enheter av en valuta som trengs for å kjøpe en enhet av en annen valuta, f.eks. hvor mange norske kroner som må betales for ett pund.
Vekselkursen bestemmes på valutamarkedene. Hvis kursdannelsen foregår fritt, vil kursene være de som gir balanse på handelsbalansene. Hvis kursene ikke er frie (eller ”flytende”) men faste eller avtalebestemt, vil ikke kortsiktige ubalanser på handelsbalansene endre kursene. Allikevel vil det på lang sikt være en tendens til at kursene blir slik at balanse oppnås. Devaluering (motsatt av revaluering) betyr at en må betale mer for hver enhet utenlandsk valuta, f.eks. flere kroner for ett pund.
Etter andre verdenskrig ble det skapt et nytt valutasystem med Bretton Woods-avtalen. Denne innebar en styrking av US-dollarens stilling som internasjonal valuta. Dollaren fikk fastlagt et visst byttefohold overfor gull, dvs. at bak hver dollar sto et visst antall gram gull. Selv om dollaren var formell prismålestokk, kunne en alltid regne ut hvor mange enheter av pengevaren (gullet) en måtte betale for en viss mengde av en annen vare.
Ettersom alle andre valutaer stod i et fast forhold til dollar, sto de dermed i et fast forhold til gull. Ettersom dollaren hadde en sentral stilling, måtte USA ha store gullreserver for å kunne veksle inn dollar mot gull dersom det skulle bli press mot de faste kursene. Kursendringer (devaluering og revaluering) kunne bare skje hvis et lands betalingsbalanse kom i ”fundamental ulikevekt”.
Ettersom valutakursene var faste, måtte en sikre en finansieringsmåte for de land som i visse perioder fikk underskudd på betalingsbalansen.
For dette formål ble det internasjonale valutafond (IMF) dannet. Valutafondet ble dannet ved at medlemslandene ble tildelt en sum som skulle innbetales til fondet, dels i form av gull (25 %) og resten i landets egen valuta. Et land som kommer i betalingsbalanseproblemer kan da for et visst  tidsrom trekke på fondet i forhold til hvor mye som er innbetalt (”trekkrettigheter”).
På grunn av ulik produktivkraftutvikling i USA, Europa og Japan og kapitaleksporten fra USA, hadde USA store underskudd på betalingsbalansen i 1960-årene. Dette kunne la seg gjøre fordi dollaren sto i en særstilling som internasjonal valuta. De store tilgodehavende av dollar i Europa og Japan la grunnlaget for det såkalte euro-dollar-markedet. Etter hvert ble dermed gullinnløsningsplikten illusorisk fordi USA ikke kunne dekke dollarmengden med gull.
I 1971 opphevet USA gullinnløsningsplikten og dermed er det ingen tilknytning mellom gull og noen valuta. Seinere sprakk også systemet med faste valutakurser og i dag er valutaene stort sett flytende. Enkelte land har avtaler om at deres va­lutaer skal stå i et fast forhold til hverandre, men kunne flyte i forhold til andre valutaer. ”Slange-samarbeidet” mellom en del vesteuropeiske land, deriblant Norge fram til desember 1978, er et slikt eksempel.
I Norge er retten til å eie og omsette valuta eller foreta betalinger til og fra utlandet, regulert av ”lov om valutaregulering av 14 juli 1950 nr. 10, med senere endringer”. Valutaloven er en full­ maktslov, idet den trekker opp rammen for de re­gulerende bestemmelser som Handelsdepartementet kan utferdige. Slike bestemmelser er gitt av Handelsdepartementet 29 juli 1955, med senere endringer. Bestemmelsene bygger på det hovedprinsipp at valutatransaksjoner med utlandet er forbudt uten samtykke fra departementet eller Norges Bank.
Samtykke er gitt dels i generell form bl.a. ved forskrifter fra Handelsdepartementet eller Nor­ges Bank. Forskriftene er stort sett i samsvar med de liberaliseringsforpliktelser som Norge har påtatt seg som medlem av OECD og valutafondet. Dels gis samtykke i form av lisens.
Vare- og tjenestebetalinger til og fra utlandet er i dag nær 100 % liberalisert, dvs. fritatt for myndighetenes forhåndsgodkjenning. For ikke­liberaliserte transaksjoner (stort sett kapitaltransaksjoner) er lisensieringsmyndigheten delt mellom Handelsdepartementet og Norges Bank.
Å. C. / E. Gu.

Se også: Devaluering, Internasjonale pengefond, Slangen.

Valutakurs
Valutakurs er den kursen som en valuta kan byttes imot en annen. Den angir f.eks. hvor mange norske kroner en må betale for å få kjøpt en enhet av en utenlandsk pengeenhet (dollar, pund o.l.). Devaluering (motsatt: revaluering) av den norske krona betyr at en må betale mer for hver enhet utenlandsk valuta.
Å. C.

Se også: Devaluering, Gull, Slangen, Valuta.

Vann
Livet på jorda oppsto i vann, og vann er en forutsetning for alt fortsatt liv. Det sørger for transporten av næringsstoffer mellom de forskjellige delene i det økologiske systemet. For mennesket er tilgang på ferskvann en grunnleggende nødvendighet. Vi består av to tredeler vann, og trenger 2,5-3 liter daglig for å overleve, iberegnet det vannet som fins i maten. Det meste av den maten vi spiser er også avhengig av ferskvann. Det trengs 1 500 liter vann til å produsere en kilo hvete og 12 000 liter til å produsere en kilo egg.
Ferskvannet på jorda blir skapt i den såkalte hydrologiske sirkelen, som består i at havvannet fordamper og avsaltes gjennom fordampingen. Vanndampen fortetter og nedkjøles i atmosfæren og kondenseres til nedbør. Når nedbøren når land, danner den elver og innsjøer og fyller opp grunnvannstanden. Brukt eller ubrukt, ferskvannet når havet igjen, og sirkelen fortsetter. Men de forskjellige delsystemene har svært ulik omløpshastighet. Polarisen fornyes bare hvert åtte tusende år, verdenshavene hvert tre tusende år, den aktive delen av grunnvannet hvert tre hundre og trettiende år, mens vannet i ei elv gjennomsnittlig fornyes hver ellevte dag.
Den samlete vannmengden på jorda er anslått til 1,4 milliarder kubikk-kilometer, av dette er bare 2,8 % ferskvann. Det meste av ferskvannet er is, snø eller utilgjengelig grunnvann. En promille, eller ca. 40 000 kubikk-kilometer er årlig tilgjengelig som fornybar ressurs. Dette er likevel enorme mengder vann, problemet er at det fra naturens side er svært ujevnt fordelt mellom geografiske områder og klimasoner og over årets måneder. Det er få områder hvor enten vannmangel eller oversvømmelse ikke er tilbakevendende problemer.
Men det er ikke bare variasjonene i den naturgitte vannforsyningen som skaper problemer. Menneskene bruker vannet til å ta imot avfall, i industrielle prosesser, til energiproduksjon, til kjølevann og til jordbruksvanning. Dette griper inn i det økologiske systemet på flere måter som vi ikke kjenner følgene av. I den industrialiserte delen av verden, som fra naturens side stort sett har en rikelig og forholdsvis jevn tilgang på vann, er det mange steder mangel på reint vann til konsum. De indirekte virkningene av vannforurensninger på vegetasjon, dyrebestand og menneskers helse har en bare så vidt begynt å kartlegge.

Vannforvaltning
Alle jordbrukssamfunn der tilgangen på vann ikke er rikelig og jevn, har en eller annen form for vannforvaltning, dvs. institusjoner som regulerer tilgangen til vannressursene og fordeler ansvaret for vedlikehold av forsyningssystemet. Vanningssystemer har vært fremholdt som grunnlaget for sentralisert byråkrati og autoritære styreformer (se art. Asiatisk produksjonsmåte), men andre har hevdet at makt gir grunnlag for kontroll over vannforsyning snarere enn at kontroll over vannforsyning gir grunnlag for politisk makt. En rekke samfunn i Afrika og Asia har hatt kompliserte vanningssystemer for jordbruk, som er bygd opp og vedlikeholdt gjennom århundrer, uten at de samtidig har utviklet en sentralisert styreform.
I moderne, urbaniserte samfunn ligger ansvaret for vannforsyning og avløp som regel hos tekniske etater under lokale forvaltningsenheter, mens den totale vannressursforvaltningen er spredt mellom mange instanser. Konflikter om bruken av vann er hyppig både lokalt og nasjonalt, og også internasjonalt mellom stater som deler vassdrag.

Vannforbruk
Vannforbruk henger nøye sammen med levestandard. Det kan være nede i tre liter pr. døgn pr. individ i de fattigste og minst industrialiserte landene, og opptil 700 liter i rike, høyt industrialiserte land. Når vannforbruket er så høyt, er det mer et uttrykk for rikelig tilgang på vann enn egentlig behov. En stor del av vannet brukes til å transportere avfall fra industri og husholdninger.
I tallene ovenfor er tatt med både vann til husholdninger, til industri og til kunstig vanning i jordbruk. Men variasjonene i husholdningenes forbruk er også svært store. Når er norsk gjennomsnittsfamilie setter seg til frokostbordet, har hvert familiemedlem allerede brukt 40-50 liter; døgnforbruket pr. person i norske husholdninger er på over 200 liter. En bondefamilie i Øst-Afrika bruker kanskje 10-15 liter pr. person i døgnet. Deres vann kommer ikke fra springen, det hentes langveisfra av familiens kvinner. Vannhentingen kan ta opptil 6-7 timer av kvinnenes arbeidsdag. Vi tar det som en selvfølge at alle husholdninger skal ha innlagt vann, mens målsettingen for vannforsyningen i f.eks. Kenya er at ingen skal ha mer enn en kilometers vei til vannkilde.

Vann og helse
Det er en nær sammenheng mellom vannkvalitet, rikelig tilgang på vann, og helse. Mange infeksjonssykdommer overføres ved av avføringen fra sykdomsbærende mennesker eller husdyr har forurenset drikkevannet. En del hud- og øyesykdommer overføres ved menneskelig berøring. De kunne vært unngått ved større vannforbruk til vask av kropper, klær og gjenstander. Til slik bruk er det ikke så viktig at vannet er like reint som det vannet som skal drikkes, men det trengs mye mer vann enn det en kan bære lange veier.
En tredje gruppe sykdommer som er knyttet til vann spres ikke bare gjennom det vannet menneskene drikker, eller ved at de bruker for lite vann, men ved at de er i vann eller lever nær vann. De sykdomsbærende organismenes livsløp forutsetter vann, og menneskene blir angrepet gjennom sin kontakt med vannet (som f.eks. kan gi schistosomiasis) eller ved insektbitt (som f.eks. kan gi malaria).
Disse sykdommene er på frammarsj. Det kommer bl.a. av at damanlegg for kraftproduksjon og jordbruksvanning har skapt kunstige innsjøer som gir levevilkår for vertsparasitter i nye områder, og at malariamyggen er blitt motstandsdyktig mot en rekke insektdrepende midler.
Alle sykdomstypene som er nevnt ovenfor finner en først og fremst i tropiske strøk. Det henger sammen med gunstige naturgitte levekår for sykdomsbærende organismer. Det vannet som brukes i husholdningene er ofte forurenset, vannforbruket er lavt og det mangler avløpssystmer som hindrer kloakkvann fra å blande seg med det vannet som skal brukes.
I de fleste rike land i den tempererte sonen med organiserte vannforsynings- og avløpssystemer, er det bare unntaksvis at drikkevannet er så forurenset av bakterier at det innebærer en umiddelbar helsefare. De fleste andre typene vannbårete sykdommer forutsetter tropisk eller subtropisk klima.
En helsefare som er knyttet til vannforsyningen i sterkt industrialiserte land, kommer fra forurensing av atmosfæren. Vannet forsures og frigjør tungmetaller i rørsystemene.
Å skaffe folk reint drikkevann har lenge vært sett på som en grunnleggende forutsetning for å bedre folkehelsen, og ofte som en snarvei. De fleste nasjonale og internasjonale bistandsorganisasjonene har da også satt i gang omfattende vannforsyningsprosjekter i forskjellige utviklingsland. Men resultatene er i mange tilfeller begrenset, og noen ganger nedslående. For det første viser det seg mange steder at for hver ny brønn som bores, går en nesten like ny ut av bruk. Det skyldes som regel manglende planlegging av anleggene, organisasjonssvikt og uegnet teknologi. Pumpene krever vedlikehold, som ingen har ansvar for, og reservedeler som ikke er å skaffe. For det andre fører en bedret tilgang på rent drikkevann alene ikke nødvendigvis til  bedre helse.
Mange infeksjonssykdommer som en har antatt bare ble overført ved å drikke forurenset vann eller spise rå grønnsaker, kan også overføres ved berøring. Rent drikkevann er ikke tilstrekkelig. En rekke av de vanntilknyttete sykdommene kan bare bekjempes ved at det lages ordnete avløpssystemer, slik at avføring ikke spres gjennom overflatevannet, og at tilgangen på vann blir rikelig nok til at opplysning om hygiene gis muligheter for å bli brukt i praksis. Uten slike tiltak i tillegg, ligger den største helsegevinsten ved brønner til landsbyene i at kvinnene får bedre tid og mindre slitte rygger.
M. V.

Se også: Erosjon, Irrigasjon, Tørke, Vannkraft, Vassdragsutbygging, Ørken.
Litteratur: Ambio nr. 1, 1977: Water: A Special Issue. Redd barna nr. 1, 1977: Vann. C. Widstrand (red.): Water and Society: The social and Ecological Effects of Water Development in Developing Countries, Oxford 1978. F. Heitkøtter: Frå breheim til Mjøsstrand, Oslo 1979.

Vannkraft
Menneskets utnyttelse av de livløse energikilder i naturen er en av bærebjelkene i den industrielle sivilisasjon. Svære krefter er trukket inn i produktiv virksomhet, og har vært med å sprenge tidligere grenser for økonomisk utvikling.
I global målestokk er det mest betydningsfullt at vi har klart å nyttiggjøre oss den oppsamlede energi i kull, olje og naturgass, (dampmaskiner, forbrenningsmotorer, varmekraftverk). Men bruken av vannkraft har i enkelte områder vært avgjørende for den rike tilgang på energi som karakteriserer industrisamfunnet. I Norge dekker vannkraften i dag halvparten av energiforbruket.
Det finnes eksempler på bruk av vannkraft svært langt tilbake i tiden. De første kjente vannhjul - hos oss kalt kvernkall og brukt fra sen vikingtid - stammer fra Vest-Asia før Kristi fødsel. Det var liggende hjul med skovler drevet rundt av støtet fra vannet i en liten foss. Romerske teknikere utviklet stående hjul drevet av vann enten neden- eller ovenfra.
Disse tidlige innretningene ble særlig brukt som drivkraft for kverner og møller, men hadde liten effekt (ca. en halv hestekraft for de liggende, opptil tre hestekrefter for de stående). De var lenge et ubetydelig supplement til muskelkraft fra mennesker og levende hester.
En rekke forbedringer i dambygging, kanalisering av drivvann, hjulkonstruksjon og overføringsteknikk gjorde imidlertid vannhjulet til en meget viktig drivkraftkilde i Vest-Europas gryende industri fra 14-1500-tallet av. Det ble mest brukt i møller, sagbruk, gruvedrift, metallutvinning og i den voksende tekstilindustrien, men kunne drive de fleste av tidens maskiner.
Vannkraften hadde likevel to store begrensninger og en ny drivkilde - dampmaskinen - viste seg overlegen i mange sammenhenger fra slutten av 1700-tallet. For det første kom vannhjulet vanskelig over en ytelse på ti hestekrefter og ga som oftest bare fem, mens dampmaskinen raskt ga tjue, og på 1800-tallet flere hundre hestekrefter. For det andre måtte vanndrevne produksjonsanlegg i motsetning til dampdrevne, legges ved elver eller fosser, med store transportkostnader og etter hvert plassproblemer som resultat.
I løpet av en 100-årsperiode fra omkring 1840 kom teknologiske nyvinninger til å oppheve disse begrensningene ved vannkraft. Turbinen og elektrisiteten ga grunnlaget for dens moderne plass i energiforsyningen.
Det første skrittet var å erstatte vannhjulet, som ble støtt eller slått rundt av vannets bevegelse, med turbinen, et hjul som ble drevet rundt av presset fra vann under trykk. Dermed sprengte man de tidligere grenser for effekten man kunne få ut av vannfall. I Frankrike, Tyskland og USA ble det i løpet av et par tiår utviklet turbroer som hver ga flere hundre hestekrefter fra elver med moderate fallhøyder (10-20 m).
Tilpasning og videreutvikling av slike vannmotorer ble i Norge en viktig del av grunnlaget for at moderne treforedling - tremasseproduksjon – slo igjennom og ble vår viktigste eksportindustri i 1870- og 80-årene. Den første generasjon turbiner gjorde en rekke norske vassdrag - særlig på Øst- og Sørlandet - til nærmest ideelle kraftkilder for tresliperier.
Omkring århundreskiftet kom enda et viktig gjennombrudd for vannkraft-teknologien. Høytrykksturbinen gjorde det mulig å utnytte energien i svært høye fall (flere hundre meter) med relativt liten vannføring. Det ga verdi til de norske vestlands- og høyfjellsfossene. Etter hvert kunne titusenvis av hestekrefter per turbin trekkes ut av slike vannfall.
Samtidig opphevet elektrisiteten den andre av vannkraftens tidligere begrensninger: energien ble transportabel. I begynnelsen var riktignok krafttapet ved overføringer stort. Hydros første saltpeterfabrikker og annen kraftkrevende industri tidlig i vårt århundre måtte legges like ved fossen og kraftstasjonen. Men i løpet av mellomkrigstiden var dette problemet løst, og vannkraft kan nå som elektrisitet fraktes f.eks. over Skagerrak til Danmark.
Vannkraften har mindre skadelige bivirkninger enn noen annen kjent energikilde som kan brukes i stor målestokk. Det er grunn til å tro at den i det nærmeste hundreår vil styrke sin stilling. Ennå er  bare litt over 10 % av verdens kjente utnyttbare vannfallsenergi tatt i bruk. I tillegg kommer mulighetene til å utnytte tidevann, bølger og havstrømmer.
E. L.

Se også: Energi, Kraftkrevende energi, Vassdragsutbygging.
Litteratur: I. B. Senger (red.): A History of Technology, volum IV, London 1958. H. Thoresen: Vannturbinens utvikling, Oslo 1942.
Varehandel
Varehandel er betegnelsen på de bedrifter som helt eller i hovedsak driver med omsetning av varer. Disse bedriftene utfører funksjoner i forbindelse med distribusjon av varer, dvs. den økonomiske prosess mellom produksjon og forbruk. Distribusjon omfatter forskjellige aktiviteter som transport og lagring, det å gjøre en vare kjent og kjøp og salg. Med tiltakende arbeidsdeling og spesialisering i samfunnet blir distribusjon stadig viktigere som økonomisk prosess. Dette innebærer ikke nødvendigvis at varehandelen blir en mer betydelig sektor i norsk økonomi, for både produsenter og forbrukere, reklamefirmaer og transportfirmaer deltar i distribusjonen.

Størrelse og ulike former
Varehandelen blir ofte omtalt som Norges nest største næring, og utgangspunktet for denne rangeringen er gjerne dens andel av sysselsettingen i Norge. Nærmere 250 000mennesker har sitt arbeid i varehandelen, og det er bare industrien som sysselsetter flere. Dette betyr at varehandelen sysselsetter hver sjette yrkesaktiv i Norge. Nesten halvparten av disse er kvinner. Det betyr at omtrent hver fjerde yrkesaktive kvinne arbeider i varehandelen. Ser vi bort fra omsorgsarbeid, er det varehandelen som sysselsetter flest kvinner i Norge.
Det er bare industrien som har en større andel av brutto nasjonalprodukt og faktorinntekten i Norge enn varehandelen. Varehandelvirksomhet krever forholdsvis lite realkapital. Næringen er arbeidskraftkrevende.
I tidligere tider var de store handelshusene sentralt plassert i norsk utenrikshandel, men i dag skjøtter industrien selv mer av sin handel med utlandet. Rundt 10 % av den norske eksporten går i dag gjennom varehandelsbedrifter. I importsammenheng spiller varehandelen derimot en mer sentral rolle - særlig som følge av at utenlandske produsenter i økende grad etablerer handelsselskap i Norge.
Varehandelen har jevnt over en sentral plass i norsk økonomi. Men til tross for dette er den lite påaktet i offentlig debatt. Det statistiske materialet om næringen er mangelfullt.
Det skilles gjerne mellom tre ulike former for varehandel: 1. agenturhandel, som omfatter formidling av salg for andre bedrifter, 2. engroshandel, som omfatter salg av innkjøpte varer til videreforhandlere og produksjonsvirksomhet i vid forstand (se art. Engroshandel) og 3. detaljhandel, som omfatter salg av innkjøpte varer hovedsakelig til personer og private husholdninger (se art. Detaljhandel).
Agentur- og engroshandelen står til sammen for over to tredjedeler av all varehandelomsetning, men har bare 40% av sysselsettingen i næringen. Detaljhandelen er således betraktelig mer arbeidskraftkrevende. Det er i detaljhandelen det både absolutt og relativt er sysselsatt flest kvinner. Gjennomsnittlig lønnsnivå er også langt lavere her enn ellers i varehandelen, og ved vurdering av dette må vi ta i betraktning at lønnsnivået i varehandelen som helhet er lavere enn gjennomsnittet for andre norske næringer.
Bedriftene som inngår i varehandelen, omsetter ganske forskjelligartede varer. Et vanlig skille er handel med forbrukervarer (konsumvarer) og handel med innsats- og investeringsvarer. Forbrukervarer er i hovedsak beregnet på private husholdninger, mens innsats- og investeringsvarer på en eller annen måte inngår som innsatsfaktorer i annen økonomisk virksomhet. Varene motorkjøretøyer, brensel og bensin inngår for så vidt i begge kategorier, men skilles her ut som egen kategori.
Handel med forbrukervarer utgjør den mest sentrale del av varehandelens virksomhet. Nærmere 80% av bedriftene er beskjeftiget med det. Til sammen står de for to tredjedeler av sysselsettingen i varehandelen og vel halvparten av næringens omsetning. Handel med innsats- og investeringsvarer har omtrent dobbelt så stor andel av varehandelsysselsettingen og -omsetningen som handel med motorkjøretøyer, brensel og drivstoff. Bedriftene innen disse kategoriene er i gjennomsnitt mye større enn bedriftene som selger forbrukervarer.

Eierforhold og organisering
Bedriftene i varehandelen er nært knyttet til avgrensete eiergrupper. Dette kommer bl.a. til uttrykk gjennom at det så å si ikke er offentlig omsetning av varehandelsaksjer. I hovedsak er varehandelsbedriftene knyttet til familier, produsenter (industri, landbruk eller fiskeriene) eller forbrukerbevegelsen. Det er lite statlige eierinteresser i næringen med unntak av bedrifter som omsetter varer som er regulert ved lov: alkohol, medisiner og korn.
Familiebedriftene er jevnt over små, men det forhindrer ikke at enkelte er meget store. Familiebedriftene er sterkt utbredt i hele varehandelen, både når det gjelder omsetning av forbrukervarer, innsats- og investeringsvarer og motorkjøretøyer. Størst utbredelse har de i omsetningen av forbrukervarer på detaljleddet.
Handelsbedriftene som er knyttet til produsenter, kan inndeles etter produsentens næringstilhørighet. Primærnæringene, landbruk og fiske, har selv kontroll over mesteparten av førstehåndsomsetningen av sine produkter; de har også egne innkjøpsorganisasjoner. Kontrollen over førstehåndsomsetningen er til dels lovbeskyttet. Deres omsetningsorganisasjoner er naturlig nok først og fremst å finne innen engroshandel med forbrukervarer, hvor de utgjør et betydelig innslag. Men de kontrollerer også bedrifter innen engroshandel med innsats- og investeringsvarer.
Sekundærnæringene - eller industrien - kontrollerer først og fremst varehandelsbedrifter innen engroshandel med innsats- og investeringsvarer. De fleste av disse er kontrollert fra utlandet og inngår som selskapsenheter i multinasjonale foretak. De utenlandskontrollerte handelsselskapene er også sterkt utbredt når det gjelder handel med motorkjøretøyer, brensel og drivstoff og da særlig på engrosleddet.
Den mest betydelige veksten i utenlandske investeringer i Norge har de siste 10 årene funnet sted i varehandelen. Varehandelens posisjon som en katalysator mellom produksjon og forbruk, med betydning både for produksjonsbedrifter og de store forbrukergrupper, tilsier at mer oppmerksomhet bør rettes mot økonomiske, politiske og kulturelle virkninger av slike multinasjonale selskapsetableringer. I dag er slike etableringer så å si fullstendig liberalisert som følge av Norges tilslutning til internasjonale avtaler.
Varehandelsbedrifter tilknyttet forbrukerbevegelsen er naturlig nok sterkest utbredt i handelen med forbrukervarer. På detaljleddet har Samvirkelagene stor utbredelse, mens NKL skal ivareta forbrukernes interesser på engrosleddet.
Varehandelsbedriftenes tilknytning til atskilte eiergrupper har medført en sterk oppsplitting av bedriftenes organisasjonstilhørighet på det næringspolitiske området. Varehandelsbedriftene som er knyttet til produsentene i landbruk og fiske, er opprettet for å ivareta disse næringenes interesser og er dels å betrakte som ledd i en generell landbruks- og fiskeripolitikk. De er således et uttrykk for primærnæringenes interesseorganisering.
Tilsvarende gjelder for de varehandelsbedrifter som industriforetakene har opprettet, selv om de ikke er knyttet til industrinæringens, men de enkelte industriforetaks interesser.
Varehandelsbedriftene som springer ut av forbrukerbevegelsen, skal primært ivareta forbrukernes interesser. NKL er da også formelt en interesseorganisasjon for forbrukerne i varehandelsspørsmål.
De resterende varehandelsbedrifter, som ofte kalles den private handel, består i hovedsak av familiebedrifter. Disse er som nevnt jevnt over små. Små bedrifter kjennetegnes av liten administrasjonskapasitet og lite administrativt overskudd til å organisere sine politiske interesser. Familietilknytningen bidrar ytterligere til at deres virksomhet betraktes som et privat anliggende.
Det finnes likevel en rekke organisasjoner i denne del av varehandelen - både landsomfattende bransjeorganisasjoner og lokale handelsstandsforeninger. De fleste av disse er sluttet sammen i paraplyorganisasjonen Norges Handelsstands Forbund. Dette er regnet for å være en forholdsvis svak interesseorganisasjon med liten utredningskapasitet og store problemer med å fremme et enhetlig syn på varehandelspolitiske spørsmål. Oppsplittingen av varehandelens næringspolitiske organisering kan være en forklaring på næringens svake politiske stilling. Til tross for næringens sysselsettingsmessige størrelse, er næringen f.eks. ikke representert i regjeringens kontaktutvalg.
De fleste bedriftene tilknyttet forbrukerbevegelsen har organisert sine arbeidsgiverinteresser i Den Kooperative Tarifforening. Handelens Arbeidsgiverforening skal ivareta arbeidsgivernes interesser i den private varehandelen. Medlemsoppslutningen er liten, og mange varehandelsbedrifter er organisert i Norsk Arbeidsgiverforening. Men de fleste står utenfor arbeidsgiverforeninger.
Totalt sett arbeider over 60 % av dem som er sysselsatt i varehandelen, i bedrifter som ikke er tilsluttet noen arbeidsgiverforening.
Organisa­sjonsprosenten blant dem som arbeider i varehandelen er lav og kan forklare det lave lønnsni­vået i næringen. Handel og Kontor i Norge er den  største organisasjonen (se art. Handel og Kontor i Norge). Ellers er en del organisert i Norsk Transportarbeiderforbund og Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund. Men de fleste står uten­for LO, og er med unntak av funksjonærforeninger på enkelte bedrifter, ikke organisert i det hele tatt.
P. He.

Se også: Ekspeditrise.

Vareproduksjon
En vare er et produkt framstilt for å byttes på et marked. ”Den som gjennom sitt produkt tilfredsstiller sitt eget behov, skaper ganske visst bruksverdi, men ingen vare. For å produsere en vare må han ikke bare produsere bruksverdi, men derimot også bruksverdi for andre, samfunnsmessig bruksverdi.” (Marx)
Gjennom mengden av bruksverdier framtrer de ulike konkrete nyttige arbeider som har skapt bruksverdiene dvs. en samfunnsmessig deling av arbeidet. Denne arbeidsdelingen er en forutsetning for vareproduksjonen. I primitive samfunn finner vi eksempler på arbeidsdeling uten vareproduksjon. Den enkle vareproduksjonen eller enkle varesirkulasjonen (omsetninga) er en produksjonsmåte som oppstod under føydalismen og som har fortsatt å eksistere også i samfunn der kapitalistiske produksjonsforhold dominerer.
Den enkle varesirkulasjonen kjennetegnes ved formelen Vare - Penge - Vare. Det vil si at det produseres en vare som selges på markedet for penger, som igjen brukes til å kjøpe en annen vare. Varen som kjøpes har samme bytteverdi som varen som selges. Formålet med denne bytteprosessen og den forutgående vareproduksjonen er altså ikke å oppnå mer verdi. Formålet er å tilegne seg varer med andre bruksverdier enn dem en selv har produsert. Den enkle varesirkulasjon har altså et kvalitativt formål (ulike bruksverdier), ikke et kvantitativt formål (mer verdi). Selveiende bønder, håndverkere og andre småborgere personifiserer den enkle vareproduksjon.
I sin reine form kjennetegnes den ved at produsenten verken kjøper andres arbeidskraft eller selger sin egen. Historisk sett har den enkle vareproduksjonen blitt trengt tilbake av den kapitalistiske produksjonsmåten. Det har skjedd dels gjennom proletarisering, dvs. at de enkle vareprodusentene er blitt lønnsarbeidere, og dels ved at kapitalen har underlagt seg enkel vareproduksjon. Dette kan f.eks. ha skjedd ved at småbønder har blitt forgjeldet, slik at resultatene av deres arbeid går til renter og avdrag til handels- og bankkapitalen.
Den kapitalistiske varesirkulasjonen beskrives med formelen Penger - Varer - Mer Penger. Både utgangspunktet og sluttpunktet er her penger og ikke varer eller bruksgjenstander, som i den enkle varesirkulasjonen. Vareproduksjonens hensikt er å øke kapitalen. Målet er en kvantitativ forøkelse av kapitalen, og bruksverdien ved varene spiller bare en underordnet rolle som bærer av verdien. Kapitalistisk vareproduksjon bygger på lønnsarbeid, dvs. produksjonsmidlene er monopolisert av en gruppe mennesker, mens resten er tvunget til å selge sin arbeidskraft.
Som nevnt er vareproduksjonens grunnlag arbeidsdelingen. Ved varebyttet byttes arbeider med hverandre. For produsentene ser det imidlertid ut som de bytter ”ting”, ikke arbeider. Det vil si at de egentlige samfunnsmessige forhold mellom produsentene er skjulte for dem. Det ser ut som det er varenes egenskap av å være ulike bruksverdier, ulike ting, som gjør at de byttes. Dette er bakgrunnen for varenes fetisj-karakter, dvs. at de fremstår som ting med et selvstendig liv og ikke som resultatet av menneskelig arbeid.
Også sosialismen vil være preget av arbeidsdeling, men uten at produktene eller bruksverdiene er varer. Bare produkter som kommer fra private produsenter, som er selvstendige og innbyrdes uavhengige av hverandre, er varer. Under kapitalismen har arbeidet bare en indirekte samfunnsmessig karakter. Først gjennom varebyttet på markedet viser arbeidet seg som samfunnsmessig nødvendig arbeid. Under sosialismen vil arbeidet direkte (umiddelbart) være samfunnsmessig. Det totale arbeidet er fordelt på de ulike bransjene etter en plan før produksjonen settes i gang. Men fremdeles vil det være arbeidet som frembringer bruksverdiene, de nødvendige produktene.
Å. C.

Se også: Kapital, Produksjonsmåte.

Varesamfunn
Varesamfunn betegner samfunn der goder og ytelser i hovedsak fremtrer som varer. Varesamfunnet henviser altså til økonomiske ordninger der goder og ytelser beregnes ved penger, og kan gjelde både kapitalistisk markedsøkonomi og statssosialistisk planøkonomi.
Det moderne industrisamfunnet er et vareproduserende samfunn som er vokst fram av en samfunnsordning med overveiende naturalhusholdning. En samfunnsordning med mye naturalhusholdning forutsetter at det i liten grad er arbeidsdeling, og at det produseres for eget forbruk eller for bestemte andre personer, så som f.eks. jordeieren. Naturalhusholdningen henger slik sammen med føydal produksjonsmåte og personlig herredømme, mens varesamfunnet henger sammen med kapitalistisk og statssosialistisk produksjonsmåte og upersonlig herredømme (kapitalen som anonym samfunnsmakt).
Marx analyserer i ”Kapitalen” det borgerlige samfunnet med varen som dets ”celle”. Varen er en enhet av motsatte bestemmelser: en dobbeltkarakter av bruks- og bytteverdi. Varens pris tenderer mot å bli oppfattet som del av bruksverdien og tilslører varens opprinnelse i arbeidet som menneskelig virksomhet. Varenes verden framtrer som en egen skinnverden, bestemt ved de kvantitative prisforholdene. Heri ligger kimen til tingliggjøring og fremmedgjøring.
Varesamfunnets tendens er motstridende: Dels underlegges stadig nye felter av samfunnslivet vareproduksjonen - ferdigmat, barnepass, osv. Dels unndras områder vareproduksjonen og blir gjenstand for offentlige gratisytelser - barnetannpleie, legebehandling, frie konserter, allmenn adgang til naturherligheter osv. Ytelser av denne arten peker i retning av gratialsamfunnet.
Det alvorligste ankepunktet mot varesamfunnet er at arbeidskraften også framtrer som vare, i et samfunn som skiller mellom eiere og eiendomsløse. (Marx' begrep om ”enkel vareproduksjon” gjelder et tenkt samfunn av håndverkere der ingen selger sin arbeidskraft, men bare produktene av eget arbeid.) For lønnsarbeidet er egnet til å tilsløre utbyttingen ved at lønnen framtrer som betaling for arbeidsresultatet, og ikke som vederlag for den brukte arbeidskraften. Akkumulasjonen av merverdi blir derved formørket - det oppstår en forblindelse med hensyn til hvordan kapitalen øker.
Varesamfunnet fremmer den instrumentelle, formålsrasjonene tanken. For varer selges i prinsippet bare til dem som har penger, og penger er det reneste midlet - det kan bare brukes som middel til noe annet. Opp mot dette kan en sette Kants moralske grunntanke om ikke å bruke andre mennesker bare som middel, men som et mål i seg selv. Beslektet er også moralske utsagn om det forkastelige i at alt skulle bli vare og gjøres til gjenstand for kjøp og salg. (Jfr. ”Nei til salg av Norge”/”Pent brukt fedreland til salgs”.)
”Sex” og ”money” vil slik høre sammen, men ikke ”kjærlighet” og ”penger”. (Skjønt en kan kontrastere det med Bertolt Brecht (se art. Brecht), som i ”Tolvskillingsoperaen” åpenbart underkjenner denne problemstillingen som idealistisk, jfr. Mackie Messers ”tield macht sinnlich” (penger gjør sanselig) og hans hån over de sultende elskende - en variasjon over temaet ”hestene bites når krybben er tom”. Jfr. ”Nur wer in Wohlstand lebt, lebt angenehm” (bare den som lever i velstand, lever behagelig).)
Det er også trolig at varesamfunnet øker området av nytelsesmidler, dvs. gjenstander og ytelser som midler til å skaffe seg lystfornemmelser som i seg selv er meningsløse.
Parolen ”lønnsarbeid til alle” påkaller en annen parole: ”Taxametre overalt”. Tanken om at alt av verdi skal være varer og tjenester som lar seg kvantifisere og måle i penger er sikkert like ugjennomførlig som kapitalismen i sin rene og totale form. Tanken er i alle fall grotesk: Det ustanselige pengemaset ville være en kraftig påkjenning for sinn og kropp, utarme følelsene og tilsvarende gi hang til nytelsesmidler (drinker, sex, thrillers osv.).
Det vareproduserende samfunnet har gått i retning av å gjøre varen lekker og innbydende gjennom emballasje, varemerke m.m. Varer lover en lykke i likhet med vakker kunst. Likesom for kunstens vedkommende er dette løftet tvetydig: Det bedrar, men gir også håp og holder utopien ved like. Men mer markert enn for kunsten har vare-estetikken klassepreg: Den viser gjerne hen til de høyere funksjonærsjiktenes livsstil og levesett.
Det er verdt å merke seg at ordet ”vare” opprinnelig ikke inngår i varesamfunnets sammenheng, men i uttrykk som ”ta i vare”, ”ta seg i vare”, ”advare”, ”varsle”, men også ”ha i beredskap for påkommende tilfelle”, jfr. vararepresentant (ifølge H. S. Falk og A. Torp: ”Norskdansk etymologisk ordbok”).
Etter hvert har ordet også fått betydningen betalingsmiddel: bruksverdi med markedspris. Den sosialistiske overskridelsen av det kapitalistiske varesamfunnet inneholder også et konservativt moment: forandre for å bevare.
R. S. / D. Ø.


Varmekraftverk
Et varmekraftvek (VKV) er dimensjonert og bygd for å produsere elektrisitet. En varmekilde varmer opp vann til damp som driver et turbingenerator-system. Varmekilden kan enten være fossilt brensel (olje, gass, kull) eller kjernespaltning (uran). Et atomkraftverk er altså også et varmekraftverk.
Et kraftvarmeverk (KVV) er i prinsippet bygd på samme måten, men er dimensjonert for å gi både elektrisitet og varmt vann (fjernvarme).
K. G. H.


Vassdragsutbygging
Mange ser det som naturstridig at et karrig land som Norge hører til det økonomiske toppsjiktet i verden. I grunnen er det naturgitt. Store fjellområder og mye nedbør gir stort kraftpotensial. Det er nettopp det karrige landskapet som har gitt oss den krafta vi i stor grad har bygd vår velstandsutvikling på. Kraftpotensialet er utnyttet gjennom en rekke vassdragsreguleringer. Krafta er brukt i kraftslukende industri og til vårt alminnelige forbruk.
Vassdragsutbygging har gått som en rød, grønn eller blå tråd gjennom det politiske landskapet hele det siste hundreåret. Det har vært den viktigste enkeltfaktoren for industrireising, økonomisk vekst og materiell framgang. Særlig etter krigen ble det satt fart i kraftutbygginga. Fra 1950 til 1970 ble den utbygde vasskraftmengden firedoblet. Det ga grunnlaget for kraftslukende industri. En rekke steder ble slike industrier hjørnesteinsbedrifter. Lokalsamfunn ble bygd opp omkring fossekrafta. Andre byggeklosser var utenlandske malmressurser og utenlandsk kapital. Norge fikk en dominerende industri innen framstilling av metall, ferrolegeringer og amoniakk.
Vasskrafta har bokstavelig talt vært drivkrafta i Arbeiderpartiets etterkrigspolitikk. Den kunne brukes til rasjonalisering og stordrift - effektive virkemidler i strukturomforminga av samfunnet. Gjennom den kraftkrevende produksjonen ble også Norge stadig mer integrert i den vestlige økonomien. Vi ble storleverandører av halvfabrikata til utenlandske konsern.
Helt fram til de to siste tiåra har det vært stor enighet om vasskraftas velsignelse for det norske samfunnet. Alle politiske partier gikk inn for en sterk vekst i energiforbruket. Vasskrafta var det beste midlet til å oppnå økonomisk framgang. Tross enighet om hovedretningen har det hele tida stått strid om viktige sider ved vassdragsutbygginga. Den første kom etter århundreskiftet om konsesjonslovene (se art. Konsesjonslovene). Gjennom hele kraftutbyggingshistorien har de store kraftkrevende konsernene, sterkt dominert av utenlandske interesser, hatt stor innflytelse på norsk vassdragspolitikk.
Også i dag (1980) satser stortingsflertallet og regjeringa på sterk energivekst og fortsatt sterk vasskraftutbygging. Den kraftkrevende industrien vil også i framtida være en hovedpillar i industripolitikken. På tross av at det i syttiåra ble en stadig sterkere motstand mot fortsatt vassdragsutbygging, fører Arbeiderpartiet og Høyre i hovedsak den samme energipolitikken i dag som rett etter krigen. Men nå er prosjektene blitt større og skadevirkningene tydeligere. Natur og områder med dyrka mark og dyrkingsjord blir ødelagt. Kraftutbygginga er ikke den velsignelsen for bygdesamfunnet som mange lenge trodde. Flere stiller seg skeptisk til om fortsatt materiell og økonomisk vekst er de viktigste målsettingene for samfunnsutviklinga.

Utbygd og vernet
Vasskrafta er attraktiv fordi den er en fornybar energikilde. Den tømmes ikke. Samtidig utnyttes vasskrafta direkte i form av elektrisitet, slik at den også er en effektiv energikilde. På verdensbasis er det et vasskraftpotensial på 12 000 terawatt-timer (TWh). I dag er omtrent 10 % av dette utnyttet. Afrika, Sør-Amerika og Asia har svært lite utbygd. Vasskraft utgjør likevel bare et par prosent av det totale energiforbruket i verden.
Situasjonen i Norge er helt annerledes. I Norge utgjør vasskrafta 43 % av vårt totale energiforbruk (1978). Vi har et vasskraftpotensial på ca. 160 TWh. Av dette er 85 TWh bygd ut og det er gitt konsesjon på ytterligere 16,4 TWh. Det er søkt om konsesjon for 9 TWh. Av det totale kraftpotensialet i Norge er bare 6,9 TWh foreslått vernet. Det meste av det som er vernet eller foreslått vernet, har liten økonomisk interesse for utbygging. Hvor mye som er utbygd av potensialet, varierer mye fra fylke til fylke. Få omstridte vasskraftprosjekt er til nå vernet. Fylker som Telemark og Buskerud har nesten utnyttet hele sitt potensial til kraftproduksjon.
Den kraftkrevende industrien bruker ca. 38 % av vasskrafta. 54 % går til alminnelig forsyning.

Prognoser og priser
Behovet for kraft og prisene på kraft står sentralt i energidebatten. Til nå har Storting og regjering basert seg på prognoser utarbeidet av Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen (NVE). Disse prognosene må anses som partsinnlegg i debatten. NVE har nemlig utarbeidet prognoser som ligger langt over det regjeringas eget prognoseutvalg har kommet fram til. Både i Statistisk sentralbyrå og i Finansdepartementet bygger de inn økonomiske forutsetninger, prisutvikling og sparing i prognosene. NVE baserer seg mest på oversiktene de får fra hvert enkelt fylke. En slik prognose er mer et uttrykk for ønske om fortsatt vekst og økt energiforbruk enn et uttrykk for realiteter. Dessuten kommer NVE og regjeringa også med tillegg for ekstra sikring av kraftleveransene. Dette må betraktes som et rent politisk tillegg. Ved å manipulere med prognosene skaffer NVE seg argument for fortsatt vassdragsutbygging. Regjeringa følger opp og velger de høyeste alternativene.
Samtidig baserer NVE og regjeringa seg på fastkraft, det vil si garantert levert kraft. Det naturlige ville være å basere seg på en midlere årsproduksjon som ga uttrykk for en gjennomsnittsproduksjon av kraft.
Gjennom prispolitikken holdes også energiforbruket oppe. Det blir stadig dyrere å produsere ny vasskraft. De siste utbyggingsprosjektene som Orkla-Grana og Ulla-Førre har blitt nesten doblet i pris. Samtidig kjøper kraftslukende industri ny kraft til langt under produksjonsprisen (langtidsgrensekostnad). Kraftutbygginga gir økonomisk tap for samfunnet fordi kraftslukende industri subsidieres. I gjennomsnitt er subsidieringa på 70-80 000 kroner pr. arbeidsplass hvert eneste år. Kraftutbygging er ikke lenger en lettvint vei til økonomisk vekst.
Å sette et tak på hvor mange vassdrag som skal bygges ut har vært et viktig krav fra naturvernhold. Naturvernforbundet har satt dette taket til 100 TWh midlere produksjon. Regjeringa ønsker et tak på 125 TWh fastkraftproduksjon. Regjeringas tall (1980) betyr at en rekke omstridte vassdrag vil bli bygd ut. Myndighetene følger en bit-for-bit-politikk der vassdragene tas etter hvert uten noen samlet plan.

Skadevirkninger
Gjennomføringen av vassdragsutbygginga her i landet er en studie i manipulering og maktpolitikk. Det begynte med at fallrettigheter for millionverdier ble kjøpt opp for vekslepenger. Alt fra starten fikk store konsern hånd om betydelige kraftressurser. Bygdeinteressene ble satt til side. Etter krigen har metodene vært mer raffinerte. Bygdesamfunn er lovet avlat i form av konsesjonsavgifter, billig kraft, direkte pengestøtte og løfte om arbeidsplasser. Mange har i kraftutbygginga sett redninga for bygda. De fleste har blitt skuffet. Bare få kommuner har stått igjen med fordeler. Kommunen fikk gjerne en oppblomstring, en Klondykestemning i anleggstida, med nye arbeidsplasser, skoler og større omsetning. Etter anleggsperioden kom blåmandagen med sosiale problemer, tomme skoler og ungdommen som fulgte kraftlinjene til sentra. Kraftlinjene illustrerer utsuginga av bygdesamfunnet og viste hvor ressursene gikk - fra periferi til sentrum.
Kraftutbygginga virket også inn på de tradisjonelle bygdenæringene. Anleggsarbeidet trakk ungdom og eldre bort fra primærnæringa. Utbygginga kom også i direkte konflikt med primærnæringsinteressene. Tydeligst er dette å se når områder for primærproduksjon blir demmet ned.
For å utnytte stor høyde og store vassmengder til kraftproduksjon er det nødvendig med til dels store reguleringer i vassdragene. Vassføringa i norske elver er størst om sommeren når behovet for kraft er minst. Det gjør det nødvendig å samle opp og lagre vannet til vinteren når kraftbehovet er stort. Elvene reguleres ved dammer, magasiner og tunneler. Områder blir neddemmet og andre tørrlagt. Dette forrykker den økologiske balansen og har sterke negative virkninger på flere områder.
I sin naturlige form har vassdragene en rekke funksjoner. Disse blir endret ved regulering. Det skapes kunstige naturbetingelser. Utbyggingsprosjekter som Orkla og Grana legger tusenvis av mål med produktiv jord under vann. Det får konsekvenser for jordbruket i området, så vel som for dyre- og planteliv. Vassdragsreguleringa kan virke forstyrrende på dyrearter som er vare for endring, for eksempel reinen.
Store magasiner og endring av vassføringa fører ofte til frostrøyk, senking av temperaturen og andre klimatiske endringer. Dette kan gi endrede produksjons- og levebetingelser. Økt ferskvannsmengde i fjordene kan gi tilfrysing og ha skadelige virkninger for fiskeriene. Det samme vil bli følgen av tørrlegging av elver eller sterkt redusert vasstand fordi dette hindrer fiskenes vandring. Tørrlegging av områder kan også føre til endret vasstand med uheldige følger for vassforsyning og tørkeproblemer.
Redusert vasstand fører også til at vassdragets funksjon som renovasjonssystem minker betraktelig. Det kan innebære økt forurensning med oppblomstring av alger.
Masseuttak, veier og de reguleringene som er nevnt tidligere vil også være skjemmende og ødelegge store naturområder som fritidsområder. Inngrepene fører også til at kulturverdier kan gå tapt. Et utbyggingsområde kan miste sin funksjon som vitenskapelig referanseområde.
Ikke alle vassdragsreguleringer vil ha like store negative følger. Det vil være forskjellig fra utbygging til utbygging. Skadevirkningene har vært lite undersøkt og blitt lagt liten vekt på i beslutningsprosessen.

Fra Mardøla til Alta
Ved inngangen til 1970-åra ble vasskraftutbygging på nytt et sentralt tema i norsk politikk. Nå hadde diskusjonen et nytt innhold. Lenge hadde det vært en gryende motstand mot at store deler av norsk natur ble ødelagt av kraftanlegg. Etter hvert som utbyggingene ble mer omfattende, ble motstanden forsterket. Da det ble vedtatt å bygge ut Mardalsfossen, en av de største og vakreste i Europa, reiste ei gruppe opp til Mardøla og la seg ned foran anleggsmaskinene for å stanse utbygginga. Det var et stort oppbud av demonstranter - og mobilisering av motdemonstranter. Saka vakte stor oppsikt i pressa. Aksjonen endte med at politiet bar bort demonstrantene. Mardølakampen endte med tap for verneinteressene, men åpnet samtidig for en ny forståelse og en ny bevegelse som i stor grad dominerte 70-åra.
Kampen mot vassdragsutbygging ble raskt knyttet sammen med EF-kampen og mobiliserte en samlet bevegelse mot økologisk dumskap, mot ressursrasering, mot uteining av bygdesamfunnet og mot teknokratiet.
Mot slutten av 70-tallet kom striden om Orkla-Grana og Alta. Begge endte med stortingsvedtak for utbygging. Igjen ble det aksjon foran anleggsmaskinene. Tusenvis støttet aksjonene. Vernekravet var nå langt sterkere enn ti år tidligere. Åtte samer gikk til sultestreik foran Stortinget. Oppdemming av Altavassdraget ses på som en trussel mot hele den samiske kulturen, som et overgrep fra storsamfunnet mot en kuet minoritets nærings- og kulturgrunnlag.
Sommeren 1980 var det også en sivil ulydighetsaksjon for vern av Innerdalen. Politiet bar bort demonstrantene etter en fredelig demonstrasjon. Aksjonen var en protest mot at flere tusen mål dyrka og dyrkbar mark blir ødelagt ved utbygging av Orkla og Grana.
I forbindelse med disse aksjonene blomstret debatten om sivil ulydighet opp. Fra sentralt politisk hold ble sivil ulydighet stemplet som kollektiv kriminalitet.
Striden om de gjenværende vassdrag vil fortsette. Mange av dem er omstridt - ikke minst i Arbeiderpartiet.
Aksjonsgrupper for vern av vassdragene er organisert over hele landet. I Saltfjellet vil utbygging føre til store inngrep i landskapet, med store konsekvenser for plante- og dyreliv. Næringsproduksjonen vil bli redusert og mulighetene for en fullverdig nasjonalpark forsvinner. Gaularutbygginga er svært omfattende. Elva blir helt eller delvis tørrlagt flere mil gjennom bebodde områder. 25 fosser vil forsvinne. Det er ventet store skader på landbruket. Samtidig ses utbygginga som en trussel mot det lokale arbeidslivet og bygdemiljøet. Ved Tovdalsutbygginga vil også eksisterende næringer bli truet. Jakt, friluftsliv og fiske svekkes, og verneverdige områder blir ødelagt. Ved ei utbygging i Jotunheimen er elva Bøvra trua. Den er en vakker livsnerve i Bøverdalen. Ei utbygging av den vil kunne skade jordbruket samtidig som den griper inn i et tiltenkt område for nasjonalpark. Regulering av Bøvra og Ottaelva vil kunne føre til økt forurensing i Mjøsa. Andre inngrep det er reist lokal motstand mot, er utbygginga av Hattebergvassdraget i Hordaland, Rauma-Ulvåa, Forra og Vefsn).
Alt tyder på at vassdragsutbygging vil være et viktig stridsområde fram til århundreskiftet. Da vil vassdragsutbyggingsperioden i Norge være avsluttet. Regjeringas og stortingsflertallets politikk står i sterk motsetning til naturverninteressene. Utbyggingsmotstanderne har tatt i bruk sivil ulydighet for å hindre utbygginger. Verneinteressene ser også kampen mot vassdragsutbygging som en del av kampen for en annen samfunnsutvikling der ensidig økonomisk vekst ikke skal true naturgrunnlaget og viktige livsverdier for hele samfunnet.
T. A.

Se også: Hardangervidda, Nasjonalpark, Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen.