Utvandringen til Amerika
I løpet av femti år (1865-1915) utvandret trekvart million nordmenn til Nord-Amerika. I 1920 levde det ikke mindre enn 1,2 mill. mennesker av ublandet norsk ætt i USA - omtrent halvparten så mange som det bodde i Norge.
Første registrerte utvandrerfølge fra Norge dro i 1825 fra Stavanger med Cleng Peerson som leder. Fra 1836 forekom utvandring hvert år. I kriseåra 1849-50 kom den første toppen med 8 000 utvandrere. Under de enda vanskeligere 1860-åra kom den første virkelige masseutvandringsbølgen. I alt kom det tre slike bølger (1865-75, 1879-93 og 1903-07), som alle kan knyttes til økonomiske kriseår i Norge. I flere år var antallet utvandrere større enn fødselsoverskuddet. I mange bygder gikk folketallet tilbake. Det desiderte toppår var 1882 da 29 000 utvandret. Den største exodus i Norgeshistorien tok slutt i 1920-åra, da de amerikanske myndighetene satte i verk kvoterestriksjoner.
Utvandringen fra Norge begynte i Rogaland og Hordaland. Deretter fulgte Sogn, Trøndelag, Telemark og Buskerud. Kyst- og fjellbygdene fikk først føling med utvandringsfeberen. Flatbygdene på Østlandet kom for alvor med fra 1860-åra. I den andre store utvandringsbølgen kom byene med.
I utvandringsforskningen skilles det ofte mellom krefter som virket i Norge (pushfaktorer) og tiltrekningskrefter i USA (pullfaktorer). Hva var så årsakene til utvandringen? Og hvem var det egentlig som utvandret?

Årsaker til utvandringen
Det er mye som tyder på at utvandrerne i pionerfasen (1825-50) var avvikere eller opposisjonelle, folk som av ulike grunner valgte handlemåter som brøt med de tradisjonelle i det gamle samfunnet. De første som dro fra Rogaland i Cleng Peersons følge var kvekere eller folk nær knyttet til dette trossamfunnet. Mange av de tidligste utvandrerne var også haugianere, som følte skrankene den norske statskirken satte for deres religionsutøvelse.
Også utvandring på grunn av politisk misnøye forekom. Mange haugianere som utvandret, var like opptatt av politisk og økonomisk frigjøring som av religiøs frigjøring. Etter at thranittbevegelsen var slått ned i 1851, dro også en del av medlemmene herfra til Amerika. Marcus Thrane - som sjøl utvandret - agiterte for utvandring. Også Søren Jaabæk og bondevennbevegelsen oppmuntret til utvandring. En annen sak er at politisk misnøye for thranittere og bondevenner ofte var koblet sammen med økonomiske problemer, og at det siste var det viktigste.
At politisk radikale så på USA som et foregangsland, var ikke merkelig. Landet var republikk, og alle hvite hadde stemmerett fra l820-åra. I slutten av 1860-åra fikk også kvinner stemmerett i enkelte stater. Ellers hersket full næringsfrihet, ytringsfrihet, trosfrihet, organisasjonsfrihet osv, i landet.
Viktigere enn religiøse og politiske forhold var likevel økonomiske og sosiale faktorer. I tillegg til konjunkturene i Norge og USA, hang utvandringen sammen med det store hamskiftet i norske bygder i siste halvdel av 1800-tallet. Konkurranse fra billig importert korn, førte f.eks. til omlegging fra kornproduksjon til husdyrhold på Østlandet - en omlegging som både skapte gjeld, og som overflødiggjorde arbeidskraft. Ny teknologi i landbruket generelt fikk også slike konsekvenser. Dette og markedsorienteringen i landbruket overflødiggjorde husmannsvesenet - sjølforsyningsøkonomiens arbeidssystem. Her var det for øvrig store regionale forskjeller. Noen steder forlot folk bygdene alt før ny teknologi ble en realitet. Her var det arbeidskraftmangel som førte til innføring av nye maskiner.
Industrialisering og kapitalisme førte også til store endringer i byene. Konkurransen fra maskiner og nye økonomiske organisasjonsformer ble særlig ille for handverkerne. Mange av disse utvandret, særlig i den andre store utvandringsbølgen. Omleggingen fra seil til damp i 1880-åra førte til at Agder og sjøfartsdistriktene for alvor kom med.
En særlig viktig faktor i utvandringssammenheng er befolkningsutviklingen. I perioden 1815-55 hadde befolkningen i Norge økt med over 50 %. Dette skapte et voldsomt press på sysselsettingsmulighetene. Det var da presset var på sitt sterkeste, at utvandringen virkelig ble en massebevegelse. I forhold til folketallet var det bare Irland som hadde større utvandring. Utvandringen ble en sikkerhetsventil som trolig reddet Norge fra befolkningskrise i 1860-åra.
Økende kunnskap om mulighetene i Amerika gjennom brev fra slekt og venner, agentvirksomheten, nyheten om at den amerikanske borgerkrigen var slutt i 1865 osv., spilte også stor rolle. Ikke så få nordmenn kom seg over Atlanteren på dollarer sendt fra slekt i USA. Overgangen fra seilskip til dampskipstrafikk gjorde reisen både kortere og billigere. Amerika som landet med gull og grønne skoger vokste inn i nordmenns bevissthet.
I USA var lønningene langt høyere enn hjemme. Men viktigere var lenge den eventyrlig lette adgangen til jord. Homestead-loven av 1862 ga faktisk enhver som ville dyrke jord, hele 650 mål gratis mot bare å betale oppmålingsgebyr. Dette var bakgrunnen for at flest nordmenn slo seg ned i de seks Midtvest-statene, hvor adgangen til jord ar best og hvor sioux-indianerne var slått ned. Derimot slo relativt få seg ned i industribyene østpå. Folk søkte til yrker som de kjente fra gamlelandet. De som ikke ble bønder, søkte til fiske, sjøfart, handverk, bygningsarbeide, skogsarbeide o.l

Hvem utvandret?
Utvandringen fra Norge startet som familieutvandring hvor målet var jord på de amerikanske præriene, men ble etter hvert enkeltmannsvandring og arbeidsvandring mot mer varierte sysselsettingsmuligheter. Overgangen fra bygdeutvandring til en større grad av byutvandring, var et annet trekk i tilknytning til dette. Mye tyder på at den økende utvandringen fra byene var såkalt etappeflytting - at folk som dro fra byene, opprinnelig var innflyttere fra landsbygda.
Hele tida var det først og fremst yngre mennesker som reiste til Amerika. En typisk utvandrerfamilie i l860-åra besto av mann og kone i 30-40-årsalderen og 3-4 barn. Ofte var det også slik at en sønn eller familiefaren hadde reist over på forhånd - slik at familieflyttingen skjedde i puljer. Den som reiste over først, tok seg arbeid og finansierte reisen for resten av familien.
Etter hvert ble det mer og mer unge og ugifte enkeltpersoner som reiste til Amerika - særlig unge menn. Det Store antallet utvandrere som vendte hjem til Norge etter 1880- en fjerdedel av de som reiste - viser klart at det nå dreide seg om arbeidsvandring.
Mange vendte hjem på grunn av skuffelse over det de møtte i Amerika. Det idealiserte bilde av politiske og sosiale forhold som hadde lokket, viste seg å være et ufullstendig bilde. Mange erfarte at Amerika rommet langt Større forskjeller mellom fattig og rik enn Norge - samtidig som det var de store muligheters land. Her som andre steder kjenner vi best de vellykkedes historie. Glemt er de nordmenn som ble drept i indianerraid eller av kolera og andre sykdommer, som slet seg ut med fåfengt gullgraving i California og Alaska eller kanskje gikk til grunne i den amerikanske storbyslummen. Også dette hører med til utvandrernes historie.
Alle grupper av nordmenn var representert blant de som utvandret til Amerika. Likevel er det uklart hvilken sosial gruppe det var som utgjorde hovedtyngden. Før 1900 gir ikke statistikken noe entydig svar på dette. Tidligere forskning har ment at de fleste utvandrerne var folk med husmannsbakgrunn (husmannssønner, tjenere o.l.) og knyttet dette til vanskelige økonomiske kår. Men dette er ikke sikkert. En god del må også ha hatt gardbrukerbakgrunn.
Stein Tveite skriver: ”Folk av bondeætt dro helst til Amerika, der de kunne få seg jord. Det kunne kjennes som et steg nedover å gå i fabrikkarbeid her heime. Dessuten var det disse som hadde lettest for å skaffe reisepenger. Derimot blei industriarbeiderne i stor monn rekruttert fra sønner til dagarbeidere, husmenn og småbrukere.” (”Jord og Gjerning” side 194.) Nyere lokale undersøkelser (bl.a. fra Ullensaker) tyder på at et slikt syn langt på vei er rett.

T. P.

Se også: Hamskiftet, Husmannsvesen.
Litteratur: I. Semmingsen: Veien mot vest I og II, Oslo 1941 og 1950. I. Semmingsen: Drøm og Dåd, Oslo 1975. A. Svalestuen: Nordisk emigrasjon - en komparativ oversikt, i K. Hvidt (red.): Emigration fra Norden indtil 1. verdenskrig, København 1971.

Utvikling
Utvikling er et begrep som selv må være i utvikling for ikke å stivne helt til en doktrine som låser fast historiske prosesser. Debatten om utviklingsbegrepet blir derfor en viktig del av utviklingspolitikken.

Vestlige utviklingsmodeller
Dette er særlig tydelig i forbindelse med kritikken av de to vestlige utviklingsmodellene, den liberale-kapitalistiske og den marxistisk-sosialistiske. Begge er produkter av utviklingsoptimismen og den vestlige framskrittstanke på attenhundretallet, og plasserer økonomiske faktorer i kjernen av utviklingsproblematikken. I sin mest dogmatiske form blir den liberale utviklingsmodell et spørsmål om hvordan man kan øke bruttonasjonalproduktet per innbygger, og den marxistiske modell et spørsmål om kollektiv eiendom av produksjonsmidler.
Til tross for filosofien bak, åpner begge retningene for en teknokratisk gjennomføring. Bruttonasjonalproduktet måler markedsverdien av det som produseres av varer og tjenester, men gjenspeiler dårlig det som produseres til eget bruk i landbruk, i familien, i bytteforhold lokalt, osv Begrepet gjenspeiler dårlig det som produseres til eget bruk, i landbruk, i familien, i bytteforhold lokalt, osv. Begrepet gjenspeiler derfor et meget spesielt utviklingsbegrep som plasserer land med en høy grad av bearbeiding av råstoffer fra naturen og bruk av markedet til omsetting - altså industri- og handelsland - øverst på stigen. Det er da også i disse landene, de rike kapitalistiske land, at begrepet er oppstått, utviklet av økonomer som tjener den stat og/eller kapital som legger forholdene til rette for industrialisering og kommersialisering.
Men det marxistiske begrepet har vist seg å være like forenlig med eliteutvikling og ”utvikling ovenfra ”. Kollektiv eiendomsrett er blitt tolket som nasjonalisering og med så Store enheter at den relle makt over produksjonsmidlene faller i hendene på ”den nye klasse” av statsfunksjonærer og intelligentsia. I praksis har dette systemet vist seg bedre egnet til å avskaffe ekstrem fattigdom enn det kapitalistiske system som avskaffer nød i de rike land ved å produsere nød i de fattige land. Men kombinasjonen av politisk og økonomisk makt i en liten elite i stat og parti fører til en voldsom ulikhet i maktforhold, en ulikhet som i de kapitalistiske land avsvekkes noe gjennom valg, flerpartisystem og parlament.
Felles for begge disse utviklingsbegrepene er altså at det som utvikles er et system (bearbeiding og omsetting i det ene, strukturen i visse eiendomsforhold i den andre), og at selve prosessen i praksis produserer eliter og klasseforskjeller. Det har derfor ikke manglet på kritikk både innenfra og utenfra. Den indre kritikk vil godta at utvikling er utvikling av systemer, men innfører tilleggskrav for å svekke ulikheten, som utviklingen fører med seg. I liberal teori fører dette til en interesse for fordeling og utjevning av inntektsforskjeller, i marxistisk teori medbestemmelse og selvbestemmelse for arbeidere (som f.eks. i det jugoslaviske selvforvaltningprinsipp). Både den liberale og marxistiske modellen får således myke varianter.

Utvikling av mennesker
Den ytre kritikk er mer fundamental og peker antakelig henimot åtti- og nittiårenes utviklingsproblematikk. Fremskritts- eller forbedringstanken avvises ikke. Men i stedet for å tale om land og deres systemer som noe som skal utvikles, blir utviklingsbegrepet mer og mer brukt om utvikling av mennesker, av oss. ”Mennesket er den fundamentale enhet, ” sa Gandhi; ”utvikling er utvikling av mennesker, ikke av ting, ” sier Tanzanias ledere.
Tankegangen er: hva gagner det et menneske om man utvikler landet eller systemet, hvis mennesket tar skade på sin kropp, sitt sinn, sin ånd? Både den liberale og marxistiske modellen er basert på en forestilling om at mennesket før eller siden vil utvikle seg som en følge av at systemet eller landet utvikler seg i kapitalistisk eller sosialistisk retning. Men vi er nå godt henimot slutten av det tjuende århundre og begge systemer produserer ” sivilisasjonssykdommer ” (kreft og hjerte-/karsykdommer for kroppen, mentale lidelser for sinnet og en generell følelse av meningsløshet med det hele - de tre henger naturligvis nøye sammen).
Dette fører til spørsmålet: hva er et utviklet menneske? På det punkt har man hittil for det meste prøvd å gi et negativt svar: det er i hvert fall visse nødvendige betingelser som må tilfredsstilles for at mennesket ikke skal ”gå i stykker ”, endre seg i sykelig retning. Disse betingelsene kalles grunnbehov (”basic needs”). De deles gjerne i materielle og ikke-materielle, avhengig av hva slags ting som brukes for å tilfredsstille dem.
Mat, klær, husly, medisiner, skolebøker og -bygninger, arbeidssparende maskineri, transport- og kommunikasjonsmidler tilfredsstiller åpenbart materielle behov. Nærhet i forhold til gud, natur, samfunn, andre mennesker, sin egen familie, sitt arbeid, seg selv, tilfredsstiller ikke-materielle behov. Men skillet skal ikke forståes dit at ikke nærhet er godt for kroppen og god mat godt for sjelen!
En inndeling av grunnbehovene i fire klasser, sikkerhet (mot vold), velferd (mot nød), identitet (mot fremmedgjøring) og frihet (fra undertrykkelse), synes i dag mulig, med det forbehold at den konkrete tolking vil variere sterkt mellom samfunn, klasser og individer. Det gode samfunn blir altså et samfunn hvor alle nyter godt av et minimum av sikkerhet, velferd, identitet og frihet. Det finnes mange individer, familier og grupper som lever under slike forhold i verden i dag, men ingen land kan sies å ha virkeliggjort et slikt ideal for (praktisk talt) alle innbyggere. Norge ville vel av mange kunne sies å rangere høyt med hensyn til indre sikkerhet, velferd og frihet, men ikke når det gjelder identitet, på grunn av fjernstyring i storsamfunnet og andre faktorer.
Når det i dag hersker større enighet om de materielle enn om de ikke-materielle behovene, så henger dette nøye sammen med at tilfredsstillelsen av disse er forenlig med ideene om økonomisk vekst og nasjonaliseringspolitikken. Vekten blir lagt på at behov tilfredsstilles, ikke hvordan de blir tilfredsstilt. Med et ministerium for hvert behov, i nært samarbeid med transnasjonale selskap, kan klassestrukturen reprodusere seg selv og ta opp i seg utfordringen fra behovsbegrepet.
I en god zoologisk hage har således dyrene de materielle behov tilfredsstilt: de får mat, klær (pels), hus har de (bur), det er veterinær på stedet og det finnes treningsprogram for begavete dyr (delfiner, bavianer). En maktelite som ønsker å skape et samfunn lik en god zoologisk have, med seg selv som direktører, vil derfor kunne omfavne et slikt avstumpet behovsbegrep.
Altså melder fordelingsproblematikken seg også i denne utviklingskritikken, og den tar gjerne to former. Den ene er å insistere på et videre spektrum av behov ved å ta med identitets- og frihetsbehov, noe som virker sterkt utfordrende på kapitalistiske og sosialistiske modeller. Friheten blir også frihet til å velge hvordan behov skal tilfredsstilles, identitet peker henimot behovstilfredsstillelse i det små, i nærmiljøet, nært knyttet til dem man elsker, liker, er sammen med. Den andre måten å løse fordelingsproblematikken på går gjennom selvtillit (”self-reliance”); dvs, ved å bruke egne krefter og ressurser, regionalt (tredje verden), nasjonalt, lokalt og individuelt, fremfor å la seg ”utvikle ” gjennom handel eller administrasjon som begge skaper avhengighetsforhold oppover.
Utviklingsproblematikken kan altså beskrives som en trekant som har et blått hjørne (kapitalisme), et rødt hjørne (sosialisme) og et grønt hjørne (lokalutvikling). Det er ingen tvil om at den politiske strid ikke bare er mellom blå og rød utvikling, men mellom begge disse og det grønne alternativ. Dermed har de rike land begynt å se på seg selv også som underutviklet, og begynner å søke etter grønne løsninger. Og mange i de fattige land er skeptiske overfor de blå og røde modeller, og søker en dynamikk innenfor de grønne elementer de fortsatt har - for eksempel en vital landbruksøkonomi der hvor den finnes. Her ligger alliansemuligheter av en ny type, inntil utviklingen av utviklingsbegrepet går nok et skritt videre og innfører helt nye perspektiver - nok en gang.

J. G.

Se også: Vekst.

Utviklingslære
Utviklingslæren (evolusjonsteorien) er en teori om utviklingen av liv på jorda. Den sier for det første at alt nålevende liv (planter og dyr, innbefattet mennesket) nedstammer fra tidligere eksisterende arter. I tillegg angir den en mekanisme for å forklare hvordan denne utviklingen har foregått. Den allment aksepterte forklaringen er at utviklingen har skjedd gjennom det naturlige utvalg. Denne forklaringen ble gitt av Charles Darwin (1809-1882), som gjennom sin bok ”Origin of Species by Means of Natural Selection ” (”Artenes opprinnelse”) fra 1859 betraktes som teoriens grunnlegger. En helt tilsvarende teori ble uavhengig utarbeidet av Alfred R. Wallace (1823-1913). Utviklingslæren etter Darwin er blitt forandret og viktige deler er blitt presisert, først og fremst ved at teorien er blitt knyttet til Mendels arvelære, som ble utviklet omkring århundreskiftet. Teorien har også uten særlig hell vært forsøkt anvendt på samfunnslivet.

Utviklingslæren før Darwin
Tanken om at eksisterende livsformer har utviklet seg fra tidligere former kan føres tilbake til gresk tenkning (Anaximander, Empedokles, Aristoteles). I middelalderen og i nyere tid før Darwin ble den erstattet av en teori om at alle arter var skapt av Gud én gang for alle. De biologer som erkjente at nye arter kom til, mente at dette bare var en utfoldelse av kimer som var skapt ved jordas begynnelse. Først i begynnelsen av det nittende århundre begynte enkelte biologer å frigjøre seg fra den bibelske skapelsesfortelling.
Franskmannen Jean Baptiste Lamarck (1744-1829) var den første som klart formulerte tanken om at artene gradvis utviklet seg til høyerestående, det vil si mer komplekse, arter. Han foreslo også en mekanisme for å forklare denne prosessen, nemlig at organismene tilpasser seg sitt miljø i samsvar med sine behov, og at disse tilpasningene føres i arv til senere generasjoner (”læren om at ervervete egenskaper kan nedarves”).
Andre biologer i samtiden, som Geoffrey Saint-Hilaire (1772-1844), mente at artene utviklet seg sprangvis, og knyttet dette til en geologisk teori om at jordskorpen endret seg gjennom dramatiske ”katastrofer”. Darwin sluttet seg imidlertid til den engelske geolog Charles Lyell, som la større vekt på gradvise endringer, og antok at det samme gjaldt for levende organismer. Darwin skilte seg først og fremst fra Lamarck ved at han anførte en annen mekanisme for hvordan denne forandringen hadde funnet sted.

Belegg for artenes utvikling
Det er få biologer som i dag bestrider at artene har utviklet seg fra tidligere arter. For det første har vi det paleontologiske materiale, fossiler. Bestemte fossiler forekommer regelmessig i bestemte geologiske lag, noe som er et sterkt indisium på at en utvikling har funnet sted. Disse fossilene kan nå dateres med den radioaktive dateringsmetoden. De fossile utviklingskjedene er oftest ufullstendige, noe som ble brukt som et argument mot utviklingsteorien (eller et argument for en sprangvis utvikling). Men etter hvert som data-mengden vokser, finner vi stadig flere av de ”manglende mellomledd ”. Et eksempel er Archaeopteryx, et fossil som viste at fuglene er utviklet fra krypdyrene.
Det er i dag godt grunnlag for å påstå at utviklingen, dvs. oppståen og utdøen av arter, i særlig stor grad har funnet sted i perioder med store, men like fullt gradvise miljøforandringer. Dermed kan overgangen fra én art til én eller flere andre ha blitt dårlig representert i det paleontologiske materialet. Av dette følger at såkalte ”manglende mellomledd ” ofte skal finnes, men at dette bare er en tilsynelatende mangel.
Sammenliknende anatomi gir også god støtte for at en utvikling har funnet sted. Hos ryggradsdyr gir forlemmet (armen) et godt eksempel på såkalte homologe organer eller strukturer. Dette viser at strukturen har felles utviklingsmessig utgangspunkt, men ikke nødvendigvis samme funksjon. Moderne biokjemi gir eksempler på likhet i kjemisk struktur, som best kan tolkes i lys av utviklingsteorien. Og helt direkte belegg for utviklingslæren kan vi hente fra eksperimentelle studier særlig utført på bananfluer (Dosophila).
Like direkte belegg kan man få i enkelte historiske studier. En art kan f.eks. ha endret seg så raskt at menneskene har kunnet følge med i forandringen. Det mest kjente eksempel er en møllart som endret farge på vingene etter den industrielle revolusjon, fordi det nå la seg et sotlag over landskapet som gjorde det påkrevet med en ny beskyttelsesfarge.
Til tross for disse overveldende sterke indisiene, finnes det fortsatt enkelte som av religiøse grunner benekter at en utvikling har funnet sted, dels fordi dette er i strid med Bibelens skapelsesberetning og dels fordi utviklingsteorien river grunnen bort under ett av de klassiske bevis for Guds eksistens, nemlig den uhyre fine tilpasning mellom organismene og deres miljø.

Forklaring av artenes utvikling
Darwin og moderne biologi definerer organisk liv gjennom tre kjennetegn. 1. Det må kunne reprodusere seg. 2. Det må ha konstante egenskaper som nedarves ved reproduksjon. 3. Det må ha variasjon i slike egenskaper organismene imellom. Teorien om det naturlige utvalg sier at disse kjennetegnene er nødvendige og tilstrekkelige for å forklare utviklingen av levende organismer. Mekanismen består i at noen individer har arvelige egenskaper som gjør at de får flere etterkommere enn andre. Siden egenskapene er arvelige, vil også etterkommerne overta dem, og i forhold til andre individer uten disse egenskapene vil individer som har dem, utgjøre en stadig større del av populasjonen (en lokal gruppe individer av samme art).
Reproduktiv suksess er nøkkelen til det naturlige utvalg og artenes utvikling. Det er derfor en misforståelse å tro at det naturlige utvalg virker ved at noen individer overlever bedre enn andre. Denne misforståelsen skyldes sannsynligvis et uttrykk som ble lansert av filosofen Herbert Spencer (1820-1903), ”the survival of the fittest,” (de dyktigstes overlevelse). Darwin brukte ikke dette uttrykket i førsteutgaven av ”Artenes Opprinnelse”. Idemessig var også Darwin klar på dette punktet. Hvis en organisme ikke er villig til å forsvare sine nyfødte avkom, vil den kanskje overleve bedre fordi den ikke utsetter seg for så mye fare, men den vil til gjengjeld ikke etterlate seg så mange etterkommere som kan bringe dette atferdsmønsteret videre; dermed blir ikke egenskapen etablert ved det naturlige utvalg i populasjonen.
Utvikling gjennom ulik reproduktiv suksess kalles gjerne seleksjon (utvalg). Seleksjonen plukker ut de organismer som etterlater seg flest etterkommere. Men seleksjonen kan bare virke der det foreligger variasjon i arveanlegg organismene imellom. Det finnes flere kilder til slik variasjon. En kilde er parring (rekombinasjon), der kjønnet befruktning fører til at avkommet får noen arveanlegg fra hver av foreldrene. En annen kilde er migrasjon, som kan føre nye arveanlegg inn i en delvis isolert populasjon. Den tredje og i siste instans viktigste er mutasjon. Mutasjon består i spontane og tilfeldige endringer i arveanleggene.
Det er mulig å påvirke sannsynligheten for, og i noen grad typen av, mutasjoner, men det finnes ingen kjente mekanismer som gjør det mulig å øke sannsynligheten for at en mutasjon skal inntreffe nettopp når organismen kunne ha nytte av den. Det ”sentrale dogme” i biologien sier nettopp at strømmen av informasjon og instrukser bare går én vei i organismen, fra arveanleggene og til den fullt formete organisme (fenotypen). Lamarck og etter ham Lysenko mente at det i tillegg gikk informasjon den andre veien, fra organismen til arveanleggene. Hvis dette hadde vært tilfelle, ville utviklingen ha kunnet foregå langt raskere enn tilfellet er.

Menneskets utvikling
Ifølge utviklingslæren har mennesket utviklet seg fra mer primitive menneskeaper. Fra paleontologien og forskjellige biologiske vitenskaper har man i dag god støtte for dette. Den utdødde menneskeliknende arten australopithecus som levde for ca. 3 millioner år siden, er et viktig bevis for at en slik utvikling har funnet sted.
At mennesket har utviklet seg fra en apeliknende dyreart antas korrekt av sakkyndige i dag; ortodokse kristne betviler imidlertid dette. De fleste er enig om at en biologisk utvikling, som førte til etableringen av de særlige menneskelige trekk som gjorde menneskets kulturelle utvikling mulig, har funnet sted. Det som imidlertid i dag er usikkert, er hvilken betydning det naturlige utvalg har spilt for utformingen av menneskets sosiale atferd.

Noen vanlige misforståelser
Helt fra Darwin framsatte teorien om det naturlige utvalg i 1859 har utviklingslæren vært sterkt omstridt. Mange av innvendingene mot teorien har vært av religiøs karakter, men det har også vært reist innvendinger som bygger på misforståelser av teoriens vitenskapelige innhold. Teorien har også vært brukt til å begrunne påstander som ikke følger fra den. Noen misforståelser skal kort nevnes her.
1. En vanlig mistolking er allerede nevnt, forvekslingen av reproduktiv suksess med overlevelsesevne. Denne sarnmenblandingen lå til grunn for sosialdarwinismen.
2. Det naturlige utvalg virker ikke ”til artens beste”. Mutasjoner selekteres fordi de er fordelaktige for individet. Det kan godt tenkes at en populasjon ”forbedrer seg til døde”, hvis en organisme blir bærer av et arveanlegg som er gunstig for individet isolert Sett, men ugunstig for populasjonen. Aggresjon er et eksempel. Mange biologer mener feilaktig at det naturlige utvalg slik det ble formulert av Darwin, skjer fordi det er fordelaktig for arten som helhet og at enkeltindivider kan ofres til beste for arten.
3. Men selv om det naturlige utvalg er ”individualistisk ”, betyr ikke dette at det er ”egoistisk,,. Det naturlige utvalg kan utvikle egenskaper som hjelpsomhet og offervilje. Dette skjer gjennom såk. ”slektskaps-seleksjon ” (”kin selection”), som kan illustreres gjennom enkelte fuglearters vane med å utstøte et varselskrik når rovfugler nærmer seg. Dette er åpenbart ugunstig for den fugl som utstøter skriket, fordi den da påkaller seg rovfuglens oppmerksomhet og dermed øker sjansen for at den selv blir tatt. Samtidig er det åpenbart til fordel for populasjonen av fugler. Varselskrik kan forklares ved å anta at det i den umiddelbare nærhet av varselsfuglen finnes mange av dens nære slektninger, med mange av de samme arveanlegg, bl.a. det anlegg som leder den til å varsle. Når fuglen ”ofrer seg”, vil det derfor være til fordel for ”offer-genet ”, som på denne måten får fotfeste i populasjonen. Dette forutsetter at ofringen har tilstrekkelig stor betydning for tilstrekkelig nære slektninger. Det ”lønner seg ” for genet at fuglen ofrer seg til fordel for tre søsken, men ikke til fordel for tre fettere.
4. Teorien om det naturlige utvalg er en presis teori med et presist anvendelsesområde. Man kan derfor ikke begrunne sosiologiske teorier om ”utvalg”, og ”konkurranse” gjennom den biologiske utviklingsteori. Det finnes ikke analogier til begreper som fødsel, død, mutasjon og reproduksjon for sosiale systemer.
5. Omvendt finnes det noen egenskaper ved menneskelig tilpasning som ikke har noen analogi i den tilpasning som skapes av det naturlige utvalg. Det naturlige utvalg er ”nærsynt ” og ”opportunistisk ”, mens mennesker har evnen til å følge strategien ”ett skritt tilbake, to skritt frem ”.
6. Utviklingslæren innebærer ikke at all utvikling er et fremskritt, verken i en moralsk betydning eller i betydning av utvikling mot mer komplekse former. Begrepet ”reproduktiv suksess ” er moralsk nøytralt, og det finnes eksempel på at en utvikling mot enklere former har gitt økt reproduktiv suksess.
7. Teorien om det naturlige utvalg er en vitenskapelig teori og ikke et moralsk krav. Det gir derfor ikke mening å begrunne politiske tiltak med å vise til det naturlige utvalg. I moderne samfunn har menneskene i økende grad valgt å sette det naturlige utvalg ut av spill, ved å støtte individer som ellers ville gå til grunne i kampen for tilværelsen.

Utviklingslæren i Norge
Norge var blant de siste europeiske land som fikk oversatt Darwins hovedverk. Det var heller ikke vitenskapsmenn som først gjorde darwinismen kjent her. Professor i zoologi Michael Sars (1805-1869) var den naturforsker som først nevnte Darwin, i Videnskabs-Selskabet i Christiania i 1869. Før det hadde P. Chr. Asbjørnsen skrevet om Darwin i ”Budstikken” i 1861, og Eilert Sundt brukte i 1862 Darwins teori om det naturlige utvalg for å forklare utviklingen av Nordlandsbåten. Medisineren Lochmann (1820-1891) er blitt stående som darwinismens hovedmotstander i Norge.
I dag er utviklingslæren allment akseptert blant norske vitenskapsmenn, men ikke i like stor grad ellers i befolkningen. Det er fortsatt en stor motstand fra kristent hold (jfr. Sæbos bok ”Dogmet om evolusjonen” fra 1975). Skolestyrer har klaget til Kirke- og undervisningsdepartementet over at teorien om utvikling fra ape til menneske er beskrevet i lærebøker for ungdomsskolen. I 1970 beordret en skolestyrer to sider om dette emnet revet ut av Aasekjær og Heintz’ lærebok ”Virveldyr og andre dyregrupper”. To gallupundersøkelser i Norge (1969 og 1970) har vist at bare 50 % (1969) og 57 % (1970) trodde at menneskene er et ledd i en slik utvikling, mens henholdsvis 43 % og 31 % mente at vi ikke var etslikt ledd.

N. C. S. / J. E.

Se også: Biologi, Darwin, DNA-molekylet, Etologi, Sosialdarwinisme, Sosiobiologi.
Litteratur: R. Dawkins: The selfish gene, Oxford 1976. J. Elster: Forklaring og dialektikk, Oslo 1979. 0. A. Høeg (red.): Charles Darwin og utviklingslæren, Oslo 1959. J. M. Smith: The theory of evolution, Harmondsworth 1975. P. Svendsen: Gullalderdrøm og utviklingstro, Oslo 1979.