NorgesLexi - Norsk politisk dokumentasjon på Internett!

Urmakersvenneforbund, Norges

Norges urmakersvenneforbund ble stiftet i 1947 og gikk inn i LO i 1954. Forbundet organiserer urmakersvenner. 1.1.76 hadde forbundet 25 medlemmer. Ingen av disse var kvinner.

Formann er Olav J. Olsen. Adresse: Boks 18, 5001 Bergen.

E. So.

Uruguay

Hovedstad: Montevideo
Sjølstendighet: 1825 (Spania)
Politisk system: Militærdiktatur
Flateinnhold: 177 508 km²
Folkemengde i 1973: 29 992 000
Årlig vekst i folkemengden 1970-73: 1,2 %
Jordbruksareal pr. innbygger: 54 da
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973: 856$
Årlig vekst i NP pr. innb. 1970-74: -1,7 %
Inflasjonsrate i 1975: 90 %
Sysselsatte i primærnæring: 18,1 %
Sysselsatte i industri: 28,9 %
Sysselsatte i handel og tjenesteyting: 45,2 %
Yrkesaktivitet: 58,3 %
Kvinnedel av yrkesaktiv befolkning: 25,0 %
Eksportensidighet: Kjøtt, ull, huder, 82,2 %
Viktigste handelspartner 1974: u-land, 52,2 %
Energibruk pr. innbygger: Lav, 1 016 kke
Del av befolkningen bosatt i storbyer: 37,9 %
Lese- og skrivekyndighet: 90 %
Dagsaviser, opplag pr. 1 000 innb., 1972: 267
Spedbarnsdødelighet:4,04 %
Døde i trafikkulykker pr. 100 000 innb.: 7,1
Sjølmordsrate (Drepte pr. 100 000 innb.): 11,1
Mordrate (Drepte pr. 100 000 innb.): 4,2
Militærutgifter pr. innb., 1973: 21,34$
Tilslutning til militærallianse: OAS/Rio-traktaten
Forklaringer og fotnoter står foran i hvert bind.

Uruguay, som er en stat i Sør-Amerika, består av sletteland mellom elvene Uruguay og La Plata. Landet har ingen mineralutvinning eller kjente drivverdige forekomster av betydning. økonomien domineres helt av jordbruket, som er basert på store bruksenheter (gjennomsnitt om lag 1 000 mål) og ekstensiv drift. Rare drøyt en tidel av jorda blir dyrket - resten brukes til beite for storfe og får.

Kjøtt, huder og ull utgjør den alt overveiende delen av landets eksport. I 1972 regner en med at Uruguay, med 3 millioner innbyggere, hadde drøyt 9 millioner storfe og drøyt 15 millioner får. (Til sammenlikning kan nevnes at i forhold til innbyggertallet er storfebestanden 1,5 ganger større enn i kveglandet Argentina, og 12 ganger større enn i Norge. Bestanden av får i forhold til folketallet er 3 ganger større enn i Argentina og 13 ganger større enn i Norge.)

Feholdet og det lille jordbruket som drives er lite effektivt, og store deler av befolkningen har i dette århundret blitt forsørget av privat servicenæring eller offentlig tjeneste. De siste tiåra har arbeidsløsheten økt voldsomt med den økonomiske krisa i landet.

Befolkningen er nesten utelukkende av europeisk avstamning (de siste indianerne ble utryd-

det 1832, og en regner bare at om lag 5 % av befolkningen er mestiser). Befolkningstilveksten er den laveste i Latin-Amerika - delvis skyldes dette en massiv utvandring som følge av den økonomiske krisa og den politiske undertrykkinga siden 1960-tallet. Hovedstaden, Montevideo, har vel halvparten av landets befolkning.

Frigjøring og indre strid Landet ble under kolonitida kalt Banda Oriental- dvs, landet øst for La Plata, og var et bufferområde mellom spansk og portugisisk kolonisering. Den spanske koloniseringa startet for alvor først på 1700-tallet.

Da den nasjonale revolusjonen startet i Buenos Aires i 1810, brøt det etter hvert ut isolerte oppstander også i innlandet i Banda Oriental, og i 1811 organiserte nasjonalhelten José Gervasio Artigas opprøret mot Spania. Samtidig invaderte portugisiske styrker fra Brasil, og kampene ble tresidige mellom Spania, Portugal og Artigas’ kreolske styrker. Samtidig var det klare motsetninger mellom de kreolske lederne i Buenos Aires, som ønsket en sentralisert administrasjon i hele La Plata-området, og Artigas, som sammen med flere andre argentinske ”caudillos”(se art. Caudillo) sto for en føderal linje.

De portugisiske styrkene trakk seg tilbake i 1812 og Montevideo falt til Buenos Aires-regjeringas styrker. Artigas’ styrker kontrollerte imidlertid resten av Banda Oriental, og i 1815 trakk Buenos Aires-styrkene seg ut. Artigas, som nå overtok makten i hele Banda Oriental, dannet sammen med en rekke argentinske føderalistiske caudillos et forbund i opposisjon mot sentralregjeringa i Buenos Aires.

Men allerede i 1817 falt Montevideo for en ny portugisisk invasjon, og det føderale forbundet ble gradvis svekket gjennom indre strid og Buenos Aires-regjeringas stadig sterkere stilling. Etter tre års krig gikk Artigas i eksil i Paraguay, og Banda Oriental ble innlemmet i det portugisiske koloniriket.

I 1825 startet et nytt nasjonalt opprør i Banda Oriental - denne gangen med argentinsk støtte. Etter at opprørerne og Argentina hadde ført krig i tre år mot den portugisiske kolonimakten, ble Uruguay anerkjent som egen stat i 1828. Etter en toårig overgangsregjering ble en av frigjøringslederne, Fructuoso Rivera, valgt til landets første president. Ved sine forbindelser med argentinske eksil-sentralister kom han i konflikt med den føderalistiske argentinske diktatoren Rosas, samtidig som Uruguay også ble blandet inn i indre stridigheter i Brasil. Allerede i 1834 førte dette til et militært opprør i Uruguay, ledet av Juan Antonio Lavalleja - en av de 33 patriotene som startet det nasjonale opprøret i 1825.

Opprøret ble slått ned til tross for at det ble støttet av den argentinske diktatoren Rosas - men dette var bare det første i en serie militære opprør og strider som preget Uruguays historie på 1800-tallet. Allerede i 1836 ledet Rivera et nytt opprør mot sin etterfølger, Manuel Oribe, som nå fikk støtte fra Lavalleja, men likevel måtte gi tapt i 1838.

Fra de personlige motsetningene mellom lederne - caudillos - i disse borgerkrigene stammer de to tradisjonelle politiske partiene i Uruguay, Blancos og Colorados. Blancos var Oribes tilhengere og har generelt vært regnet som det mest konservative og landsbygdsbaserte partiet. Colorados var Riveras parti og er regnet som mer liberalt og med større tilknytning til Montevideo. Navnene kommer fra fargen på hattebåndene de to partiers militære styrker brukte for å bli identifisert under borgerkrigene - hvitt (blanco) og rødt (colorado).

Etter sin seier i 1838 ble Rivera på nytt valgt til president, og startet en krig mot Argentina som skulle pågå mer eller mindre permanent til 1852. Etter fredsslutningen fortsatte colorados som det dominerende partiet i Uruguya, og blancos har vært nesten permanent i opposisjon. Utover på 1800-tallet gjorde blancos stadige opprør og forsøk på kupp - også mens landet sammen med Brasil og Argentina førte en seierrik krig mot Paraguay 1865-10.

I tida 1830-1903 hadde landet 25 regjeringer - ni ble styrtet ved kupp, og to presidenter ble myrdet. Ved flere tilfeller kom de to partiene til enighet ved at Blancos ble tilbudt stillinger i administrasjon og forvaltning, og denne formen for politisk kompromiss ble ført videre av ”det moderne Uruguays far”, José Batlle y Ordónez (presiden 1903-07 og 1911-15), som måtte starte sin første presidentperiode med å slå ned et Blanco-opprør.

Velferdsstat og kollektiv statsledelse Batlle reiste allerede før sin første presidentperiode kravet om åtte timers arbeidsdag og organisasjonsrett for arbeiderne. I 1905 startet Batlle kampen for en skilsmisselov, og i 1907 gikk denne gjennom som den første i Latin-Amerika.

Batlle var den første statsleder i Latin-Amerika som reiste krav om kvinners rettigheter.

I Batlles andre presidentperiode ble åttetimersdagen innført, det ble startet en statlig forsikringsbank og flere andre statsselskaper for å ta seg av offentlige tjenester og utdanning, og helsestellet ble sterkt forbedret. Det ble bygd ut et pensjons- og sosialforsikringssystem som gjorde Uruguay til en av verdens første velferdsstater.

Politisk fant Batlle sitt forbilde i Sveits og den kollektive statsledelsen der. En kollektiv statsledelse - colegiado - så han som et middel til å få bukt med det inngrodde fiendskapet mellom Colorados og Blancos. Forslaget om å innføre colegiado i Uruguay møtte sterk motstand i begge leire, men da Batlle truet med å stille opp i presidentvalget igjen i 1919 dersom det ikke gikk gjennom, ble colegiado - kollektiv statsledelse - innført 1918.

Landets utøvende myndighet ble ved siden av presidenten et Nasjonalt Administrasjonsråd med ni medlemmer, der 3 av plassene ble reservert for opposisjonspartiet. Denne statsformen varte til 1933 da Colorado-presidenten Gabriel Terra gjorde statskupp ved å oppløse nasjonalforsamlingen og administrasjonsrådet med støtte fra den ledende Blanco-politikeren Luis Alberto de Herrera. Deretter hadde Uruguay presidentstyre fram til 1951 da colegiado ble innført igjen - denne gang uten valgt president. Presidentvervet gikk nå på omgang blant de seks medlemmene fra flertallspartiet. I 1959 vant Blancos - eller Det nasjonale partiet som er det offisielle navnet - valget. Blancos hadde flertall i Administrasjonsrådet fram til 1966 da velgerne ga flertall for Colorados og for en gjeninnføring av direkte presidentstyre.

I 1966-valget fikk Blancos og Colorados til sammen 91 % av stemmene, ved valget i 1971 82 %. Nedgangen skyldtes oppslutningen om Frente Amplio (Den breie fronten) - en venstrefront etter chilensk forbilde, som består av kommunister, sosialister, kristelig-demokrater og andre venstregrupper. De stilte med den pensjonerte generalen Liber Seregni som sin presidentkandidat. Colorados vant valget, og under president Juan Maria Bordaberry gikk Uruguay inn i en periode med stadig mer direkte militærdiktatur.

Terrorregime og økonomisk nedgang I 1963 ble Den nasjonale frigjøringsbevegelsen -Tupamaros - stiftet i Montevideo. En av lederne var Raul Sendic, som tidligere hadde gjort mislykte forsøk på å organisere sukkerarbeidere til faglig kamp. Tupamaros var den første geriljabevegelsen som gikk inn for væpnet kamp i storbyene (i Uruguay forklares dette med landets befolkningsstruktur), og ble snart berømt som følge av en serie kidnappinger av utenlandske diplomater og innenlandske oligarker. På slutten av 1960-tallet begynte regimet å sette inn militære styrker i kampen mot Tupamaros, og ved midten av 1970-tallet var bevegelsen militært knekt.

Sjøl om de militære har beholdt en sivil president som fasade, har ”Latin-Amerikas Sveits” veket plassen for et av verdens ledende terrorregimer. Undertrykkelsen har resultert i masseutvandring, og har rammet reelle eller påståtte motstandere av regimet, de politiske partiene og fagforeningene - fremst den kommunistdominerte CNT (Convencion Nacional de Trabajadores) som organiserte om lag halvparten av landets 800 000 lønnstakere.

Bak det politiske forfallet ligger sammenbruddet i velferdssystemet og landets økonomi. Tradisjonelt var ull Uruguays viktigste eksportprodukt, men med kjøle- og fryseteknikken i skip ble kjøtteksport til Europa også en viktig næring. Eksporten av ull og kjøtt til Europa førte på den ene side til kraftig vekst av storgodsene (latifundiene), på den andre siden til en invasjon av europeisk, særlig britisk kapital.

Statens økonomiske rolle - tradisjonen fra Batlle - har etter hvert ført til at de store utenlandsdominerte kjøtteksportfirmaene for en stor del er kjøpt opp av staten eller omdannet til kooperativer. Men det er fortsatt storgodseierne som har hånd om produksjonen som drives etter tradisjonelt og ineffektivt mønster. Mulighetene til å modernisere og effektivisere landets ensidige økonomi strander på motstanden fra oligarkiet - den økonomiske, politiske og sosiale overklassen.

Det vaklende jordbruket som kontrolleres helt og fullt av oligarkiet, skal finansiere velferdssystemet og en offentlig administrasjon som omfatter om lag en tredel av samtlige lønnstakere i landet, og ikke minst overklassens luksusforbruk og kapitaleksport. Med en slik indre struktur og ytre innordning i det imperialistiske systemet, som de fleste andre underutviklete land også er deler av, har Uruguays liberale velferdsstat ikke kunnet overleve.

K. So.

Se også: Bygerilja.
Littteratur: M. Niedergang: The 20 Latin Americas, London 1971. M. E. Gilio: Los Tupamaros. Gerilla i storstad, Stockholm 1971. E. Galeano: Latinamerikas åpne årer, Oslo 1979. S. Lindqvist: Jord och makt i Sydamerika, Stockholm 1973.

USA

Hovedstad: Washington, D.C.
Sjølstendighet: 1776 (Storbritannia)
Politisk system: Parlamentarisk demokrati
Største språkgruppe: Engelsk, 95,6 %
Flateinnhold:9 363 123 km²
Folkemengde i 1973: 210 404 000
Årlig vekst i folkemengden 1970-73: 0,9 %
Jordbruksareal pr. innbygger: 21,0 da
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973: 6 155 $
Årlig vekst i NP pr. innb. 1970-74: 2,7 %
Inflasjonsrate i 1975: 9,2 %
Sysselsatte i primærnæring: 4,0 %
Sysselsatte i industri: 32,1 %
Sysselsatte i handel og tjenesteyting: 60,8 %
Yrkesaktivitet: 63,4 %
Kvinnedel av yrkesaktiv befolkning: 37,3 %
Eksportensidighet: Motorkjøretøyer, 9,8 %
Viktigste handelspartner 1975: i-land, 60,0 %*
Energibruk pr. innbygger: Meget høy, 11 897 kke
Del av befolkningen bosatt i storbyer: 50,5 %
Lese- og skrivekyndighet: 99 %
Dagsaviser, opplag pr. 1 000 innb., 1972: 297
Spedbarnsdødelighet:1,85 %
Døde i trafikkulykker pr. 100 000 innb.: 26,4
Sjølmordsrate (Døde pr. 100 000 innb.): 11,9
Mordrate (Drepte pr. 100 000 innb.): 12,1
Militærutgifter pr. innb., 1973: 353,13$
Gjelder for USA og Puerto Rico

Den første innvandringen til det vi nå kaller Nord-Amerika foregikk fra Asia over Beringstredet for over 15 000 år siden. Innvandrerne - forfedre til dagens indianere - ble spredd over mesteparten av kontinentet, og ble oppdelt i svært mange forskjellige samfunn eller stammer. Forskerne regner med fra seks til ti hovedkulturområder, blant dem nordlige skogsindianere (Canada-Alaska), prærieindianere i Midtvesten (fulgte de store bøffelflokkene), puebloindianere i sørvest (bodde i små landsbyer) og østkystindianere (som hadde forskjellige former for jordbruk til næringsvei, og som også bodde i små landsbyer).

Hvert av kulturområdene var igjen delt inn i en rekke mindre samfunn. Bare i Nord-Amerika har en hatt minst 200 innbyrdes klart ulike språk. Skillelinjene mellom de ulike livsformer, kulturer og språk falt imidlertid ikke alltid sammen. Stammer med samme livsform kunne f.eks. ha helt forskjellige språk. Dette er en av grunnene til at noen forskere har regnet med at den opprinnelige innvandringen har foregått over en viss tid, og at gruppene har kommet fra en rekke forskjellige språk- og kulturgrupper i Asia.

De norske vikingenes korte koloniseringsperiode på østkysten fikk ingen varige følger. Det gjorde derimot ankomsten av de spanske kolonisatorene i 1492, og den seinere veldige innvandringen fra andre europeiske land. De hvite erobret landet, stykke for stykke. Hundretusener av indianere ble drept, stamme etter stamme ble nedkjempet, fordrevet og delvis deportert vestover. I 1830 vedtok den unge amerikanske forbundsstaten en lov som fastsatte at alle indianerne skulle være bosatt vest for elva Mississippi. Samtidig fortsatte innvandringen fra Europa.

I 1848-50 ble det funnet gull i California og Colorado. De hvite strømmet igjen vestover. Avtaler ble brutt, lover ble glemt. Indianerne ble stadig forfulgt og systematisk forvist til stadig mindre reservater, fortrinnsvis på områder der en ikke kunne se noen vesentlig mulighet for lønnsom gruvedrift eller godt jordbruk.

De siste par hundre åra er det inngått mellom 300 og 400 avtaler - formelle traktater - mellom forskjellige indianerfolk og staten USA. Avtalene er blitt brutt i tur og orden av kolonisatorene, som oftest fordi de hvites økonomiske ekspansjon gjorde det ønskelig å overta også avtalebeskyttet indiansk område.

Denne konflikten går helt inn i dagens USA med funnet av uran, oljeskifer, viktige brunkulileier og en rekke andre mineraler på en del av indianerreservatene. De moderne indianerorganisasjonene, skapt av den nye aktivismen og Red Power-bevegelsen i 60- og 70-åra, har nå som en av sine fremste oppgaver å hindre at også disse ressursene blir overtatt av storsamfunnet og forbrukt uten at indianerne selv har den avgjørende innflytelsen på forvaltningen av dem.

Hvem var kolonisatorene? I det som i dag er USA regner en med den første egentlige koloniseringen med fast bosetting i Virginia i 1607. Det var særlig briter (men også en del nederlendere og ei gruppe svensker) som koloniserte østkysten, og den nordlige halvdelen fikk da også navnet New England. Skotter, irer og tyskere fulgte, og fra begynnelsen av 1700-tallet begynte innførselen av negerslaver fra Afrika til det som nå var blitt en stadig mer blomstrende jordbrukskultur i sørstatene. Den virkelig store innvandringsstrømmen kom imidlertid først på 1800-tallet, fortsatt særlig fra Nord-Europa, men også i stigende grad fra Sør og Øst-Europa.

Fra 1820 til 1977 har i alt 48 millioner innvandret til USA, etter offisiell statistikk (det virkelige tallet er sikkert høyere), og 75,3 % av dem har kommet fra Europa. Femten prosent var tyskere, over 10 % briter og nesten like mange fra Irland. Om lag 1,8 % av alle innvandrere til USA (ca. 855 000) har kommet fra Norge, og i forhold til folketallet i hjemlandet er det bare Irland som prosentvis har avgitt flere til kolonisering av USA. Relativt få (4,6 %) kom fra Asia, særlig Japan og Kina.

Innvandringen har ellers vært stor fra andre land i Amerika (Canada nærmere 9 % og Mexico 4 %). Her er imidlertid statistikken trolig unøyaktig. Det har f.eks. vært en omfattende illegal innvandring fra Mexico. Ikke minst de seinere åra har denne illegale immigrasjonen blitt utnyttet av de store jordbrukerne i sørvest til å skaffe seg billig arbeidskraft fra personer som ikke tør organisere seg eller stille andre elementære krav av redsel for å bli deportert.

De innvandringslovene som ble gjennomført i 1920-åra, hadde som klart siktepunkt å bevare USAs nordeuropeiske preg og hindre fortsatt innvandring av andre etniske grupper og fargete. Loven tok utgangspunkt i folketallet fra 1890 og satte kvoter for de enkelte landa i forhold til deres tall i USAs befolkning. Det betydde drastisk nedgang i innvandring fra Asia og Sør og Øst-Europa. Kvotene ble opprettholdt fram til 1968 med visse endringer. Da gikk en over til et rammesystem som fordelte et innvandringstall på om lag 300 000 pr. år på den vestlige og den østlige halvkulen, med særretter for dem som alt hadde familie i landet.

Forskjellige kategorier politiske flyktninger har blitt en viktig gruppe blant de nye innvandrerne. Lettest her har nok flyktninger fra Castros Cuba og USAs allierte i Sør-vietnam hatt det. Haitierne, som flykter fra et undertrykkende regime som er lojalt USA-vennlig, har hatt langt vanskeligere for å oppnå flyktningestatus og oppholdstillatelse.

Den store innvandringen har skapt forestillingen om det nye USA som noe helt enestående, der alle nasjonens nye borgere kaster av seg sin lokale bakgrunn og går opp i en ny enhet. ”Tyskere, franskmenn, irer og engelskmenn, jøder og russere - opp i smeltegryta med dere alle! Gud skaper amerikaneren,”hét det i et amerikansk skuespill fra 1908 om innvandringen til USA.

Denne smeltegryte-tanken fikk full gjennomslagskraft etter at masseinnvandringen fra Sør- og øst-Europa tok til i forrige århundre. Det var ingen tvil om at den amerikaneren som skulle skapes i smeltegryta var en person som liknet den hvite, anglosaksiske protestanten (WASP). Det var livsformen til nordeuropeerne, særlig britene og tyskerne, som var tilpasset de nye forholdene i Amerika. Den livsformen hadde dominert nasjonens utvikling med sin motvilje overfor de gamle europeiske privilegiesamfunnene og med sin sterke tro på egen overlegenhet.

Masseinnvandringen av russere, tsjekkere, tyrkere, polakker, italienere og grekere ble en utfordring for den etablerte WASP-kulturen. Mange av innvandrerne snakket ikke engelsk, men slavisk, jiddish eller romani; de var ikke protestanter, men katolikker eller jøder; de hyllet familiesolidariteten framfor individualismen; de reiste ikke ut i ”ødemarka”alene, de søkte kontakt med slektninger og landsmenn og slo seg ned i grupper etter opprinnelse og nasjonalitet. Disse nye uensartede innvandrergruppene var mindreverdige i forhold til WASP-kulturen og måtte ”smeltes om”. Men USAs muligheter til å smelte dem om var begrensede.

I dag har over 20 millioner amerikanere fortsatt ikke engelsk som morsmål. Over halvparten av disse er faktisk født i USA, og 15 % av dem er født av foreldre som også er født i USA! Ennå i dag finnes et tydelig etnisk samhold i de amerikanske storbyenes ”Chinatowns” , ”Little Italys”og ”Little Polands”. Kanskje var dette samholdet særlig tydelig hos jødene, som systematisk slo seg ned i storbyene der de holdt på sin religion og sto sammen mot diskrimineringen de møtte også i USA.

USAs fargede befolkning har alltid stått utenfor smeltegryte-myten: Indianerne har stort sett blitt isolert i reservater i USAs mest grisgrendte og skrinneste områder. I den store indre folkevandringen fra jordbruksområdene i sør, har USAs svarte innbyggere søkt til familie og venner i storbyghettoene - de ville vel heller ikke fått innpass noe annet sted. De sist ankomne fattige har alltid havnet i storbyens sentrum. I 1963 var det f.eks. 70 % hvite elever i skolene i storbyen Los Angeles. Resten var svarte eller fargede. Ved inngangen til 80-åra hadde den hvite prosenten minket til 28, mens meksikansk-amerikanerne utgjorde 42 % og de Svarte 24 % av elevene. Resten var innvandrere fra Hongkong, Taiwan, Korea, Japan og Vietnam.

Blant de seinere innvandrerne med stor etnisk solidaritet står jødene i en særstilling på grunn av sin forholdvis store politiske innflytelse, særlig år det gjelder USAs politikk i Midtøsten. Jødene har tradisjonelt støttet det demokratiske partiet og vært liberale og radikale på de fleste punkter, bortsett fra i alt som har å gjøre med Israel. I senere tid er imidlertid middelklassejødene blitt mer konservative. De er kommet i økt motsetning til de svarte gruppene som i 60-åra var en naturlig samarbeidspartner i borgerrettsbevegelsen, men som i 70-åra har stilt seg stadig mer positivt til islam. Fordi de amerikanske jødene bor så samlet, utgjør de en innflytelsesrik minoritet i noen få nøkkelstater. I staten New York bor det f.eks. over to millioner amerikanske jøder.

Produktivitet og kreativitet En nordeuropeisk, puritansk arbeidsmoral, med sterk understreking av at enhver er sin ”egen lykkes smed” har vært en viktig del av det amerikanske grunnsynet. Troen på kapitalismen som økonomisk system og profitten som overordnet og berettiget drivkraft, har naturligvis også sin selvfølgelige plass i gjennomsnittsamerikanerens ideologiske utrustning. Men viktigst for den dramatiske og enorme økonomiske ekspansjon i USA har trolig vært kombinasjonen av denne puritanske arbeidsmoralen og tilgangen på nesten utrolige jord- og råstoffressurser.

Erobringen av USA ble sett på som et av menneskehetens nobleste eventyr, en folkevandring som erstattet barbari og villmark med sivilisasjon og industri. Immigrantene fant en enestående rikdom av jord og skog, av vann, elver, sjøer, en relativ overdådighet av metaller, olje, kull og gass - et land som var nesten ubrukt. Noen få indianske og meksikanske miljøer måtte ødelegges - det var alt som sto i veien for nyryddingen og ekspansjonen.

Først de siste tiåra er dette bildet blitt noe nyansert fordi også en del av det amerikanske samfunnet har sett omkostningene tydeligere: rovdriften på naturen, utbyttingen av de svarte og andre minoriteter, korrupsjonen og spekulantene. Det ble et land der det meste var tillatt - om det var mulig, og om man var flink nok eller heldig nok til å sikre byttet. Men nasjonen fikk også de grunnleggende menneskerettene skrevet inn i grunnloven, og med en sterk vilje til å skape et rettssamfunn. Helt til i dag har nasjonen vært preget av konflikten mellom den systematiske liberalismen og den sterkestes rett på den ene siden, og viljen til likhet for loven, slik grunnloven foreskrev og den antikoloniale fortiden minnet om, på den andre.

Politikk og konstitusjon Den amerikanske forfatningen fra 1789 har gjennomgått bare 13 formelle endringer på snart 200 år. En har en meget restriktiv holdning til endring av grunnloven. Kongressen - både Representanthuset og Senatet - må vedta en grunnlovsendring med to tredels flertall, og tre firedeler av delstatene, i dag minst 37 stater, må godta grunnlovsendringen gjennom formelle vedtak i sine delstatsforsamlinger før den er gjeldende lov. Det siste forsøket på å gi grunnloven et tillegg som formelt stadfester kvinners likerett i samfunnet, Equal Rights Amendment (ERA), har hittil strandet på at det ikke er godkjent av mange nok stater.

Den amerikanske forfatningen ble til på grunnlag av en kolonisituasjon, med en inngrodd skepsis til sterke sentralmyndigheter. Det resulterte i en forfatning som i større grad enn nesten noen annen grunnlov har slått fast en maktfordeling mellom samfunnets styringsorganer. Samtidig inneholder den klare utsagn om religionsfrihet, presse- og møtefrihet og andre rettsstatsprinsipper, kombinert med en sterk beskyttelse av privat eiendomsrett.

USA har ikke noe parlamentarisk system. Presidenten, som selv velger sin regjering, har den utøvende og administrerende makten. Han er ikke avhengig av et flertall i nasjonalforsamlingen, Kongressen, og går ikke av som følge av et nederlag om viktige fors]ag i Kongressen.

Presidenten velges i et landsomfattende valg for fire år og kan gjenvelges én gang. President valget er formelt indirekte, idet det fra hver delstat blir valgt et visst antall personer til et valgmannskollegium som foretar det formelle valget. I realiteten er det imidlertid stort Sett tale om et direkte valg.

Kongressen Kongressen har to kamre: Senatet, som har 100 medlemmer (to fra hver Stat uansett statens Størrelse) og Representantenes hus, som har 435 medlemnier (fra én til vel 40 representanter fra hver stat, fordelt etter folketallet. Alaska og North Dakota har én representant hver, mens California har 43).

Valget til Kongressen foregår annethvert år. Senatet velger en tredel av sine medlemmer hver gang, for en periode av seks år, mens samtlige representanthusmedlemmer er på valg annethvert år. Den lovgivende makten er formelt lagt til Kongressen, og de fleste vedtakene skal gjennom begge kamrene. Visse saker, som f.eks. avtaler med fremmede makter, skal bare Senatet godkjenne. Senatet har også en viss overprøvingsmyndighet overfor presidenten når det gjelder godkjenning av regjeringsmedlemmer, høyesterettsdommere og ambassadører. Den første retten har vært under langvarig uthuling fra en rekke presidenter, gjennom at avtalene ikke lenger blir inngått som formelle traktater, men dels som uformelle underhåndsavtaler og dels som løsereavtaler som bare presidenten eller regjeringsmedlemmene undertegner.

I de seinere åra har Senatet likevel vist en viss vilje til kontroll med presidentens utenrikspolitiske handlinger. Et eksempel er behandlingen av SALT II mellom USA og Sovjetunionen, som fikk vanskeligheter i Senatet. Denne nyvåknede viljen til kontroll er delvis et resultat av Vietnamkrigen og det faktumet at en rekke av de avgjørelsene som gjorde USA stadig sterkere engasjert i krigen, ble truffet av presidenten uten formell godkjenning av Kongressen. Den er også delvis en følge av Watergate-skandalen og avdekkingen av hvordan presidentens vilje til makt også innebar ulovlige handlinger.

Høyesterett Høyesterett er den tredje statsmakten i USA, og dens rolle er sterkere i USA enn i andre land. De ni dommerne er utnevnt av presidenten på livstid, men utnevningen må godkjennes av Senatet. Høyesterett har hevdvunnen rett til å prøve grunnlovsgyldigheten av lovvedtak fattet i Kongressen og andre administrative eller private handlinger. Forfatningen er på den måten endret langt mer gjennom høyesterettsdommer og lovtolkninger enn gjennom formelle vedtak.

De klassiske eksemplene gjelder de svartes situasjon. Det var en høyesterettsdom (Plessy versus Fergusson) som før århundreskiftet godtok raseskillepolitikken i sørstatene som lovlig og forenlig med grunnloven i USA. Og det var Høyesteretts dom i 1954 (Brown versus Board of Education, Topeka) som erklærte raseskillet i skolene for grunnlovsstridig, og som ga et slags klarsignal til den intense motstanden som fulgte mot rasismen i det amerikanske samfunnet.

Domstolen har spilt forskjellige roller i amerikansk politikk, bl.a. avhengig av den skiftende sammensetningen av den. Under New Deal-perioden var den dominert av konservativ forretningsideologi og kjente en rekke av president Roosevelts reformtiltak som grunnlovsstridige.(Roosevelt truet med å utvide tallet på dommere og utnevne nye, noe mer progressive dommere. Dette ble bare en trussel, men hadde nok en viss virkning - og da Roosevelt på vanlig måte fikk anledning til å utnevne noen dommere med liberal legning, endret domstolen karakter under og etter krigen.)

I 1950- og 60-åra var domstolen preget av høyesterettsjustitiarius Earl Warrens nærmest liberale juridiske syn, og sto bak mange avgjørelser som trygget minoriteters rettigheter, og støttet reformer i kriminalsaker. I 1970-åra fikk domstolen igjen et konservativt flertall, gjennom dommere utnevnt av president Nixon og ledet av den konservative juristen Warren Burger.

Delstatene USA er en føderasjon av stater. Delstatene har sitt politiske system og sine særskilte ansvarsområder. Delstatene har formelt det samme systemet som føderasjonen. Den lokale ”presidenten” som også velges i særskilt, allment valg, har tittel av guvernør, og delstatsforsamlingene (bortsett fra Nebraska, som har ett kammer), er delt opp på tilsvarende måte som Kongressen, med senat og representanthus.

Et stort register av saker, ikke minst lover som gjelder kriminalitet, lokalt næringsliv, utbyggingsplaner o.1., blir vedtatt og satt ut i livet på delstatsplan. Guvernører for sentrale industristater har også en viss nasjonal innflytelse, og i en viss grad gjelder det også storbyordførere, særlig i byer som New York og Chicago.

Men de sentrale føderale myndighetene blir stadig viktigere, ikke minst pga. retten de har til å regulere all kommunikasjon og handel som skal gå mellom delstatene. De forskjellige føderale di. rektoratene har på mange viktige områder utstrakte fullmakter til å fastsette regler og grenseverdier som også må brukes lokalt.

Å håndheve slike regler og kontrollere at sentrale vedtak settes ut i livet, er imidlertid en vanskelig og underprioritert oppgave. Ulike profittinteresser går i retning av å sabotere sånne regler, og slik har USA i dag på mange områder gode regelverk som ikke virker effektivt. (Spørsmålet om regler for produksjon, bruk, salg, lagring og fjerning av plantevernmidler og andre kjemikalier er ett av flere eksempler.)

Partiene Det amerikanske partisystemet, som aldri har vært særlig sterkt, er på mange måter i ferd med å bryte sammen som grunnlag for valg og velgerappell. Det er ikke minst det kommersielle fjernsynet som har bidratt til denne utviklingen. Det appelleres til overflatisk å godta den mannen (eller de få kvinnene) som stiller opp, og markedsføringen dirigeres av PR-firmaer og andre mediaspesialister.

Partiene i USA har tradisjonelt i første rekke vært valgmaskiner som samles om å få kandidater valgt. Selv om det er store forskjeller mellom de to store partiene, Demokratene og Republikanerne, både når det gjelder historisk bakgrunn, sosial rekruttering og i en rekke politiske saker, er ingen av dem enhetlige nasjonale partier slik vi kjenner det fra Europa. Det er store politiske forskjeller mellom delstatspartiene og mellom partienes kandidater i nordvest-statene og de tilsvarende i sørstatene. En republikansk senator fra nordvest er gjerne vesentlig mer ”venstreorientert”i sitt syn både på utenriks- og innenrikspolitiske spørsmål enn en demokratisk senator fra sørstatene.

Likevel ligger uten tvil tyngdepunktet i det republikanske partiet til høyre i politikken og republikanske kandidater mottar relativt mer støtte hos storfinansen og ledende forretningskretser. Demokratenes velgergrunnlag er i langt større grad arbeiderklassen og de liberale delene av middelklassen, og partiets politikk er mer aktivt reformrettet, f.eks. når det gjelder trygdesystemer.

Valg og deltakelse Valgdeltakelsen er vanligvis lav, og den er synkende. Den laveste valgdeltakelsen var i 1942 da bare 32,5 % deltok i valget til Representanthuset. I 1978 var prosenten nest lavest, 37 %. Det var enda lavere enn ved valget i 1974, som i høy grad var preget av etterdønningene og avvisningen av politikerne etter Watergate. Deltakelsen ved presidentvalget har vært noe høyere, men også den var lav i 1976 (54 %). Jimmy Carter ble valgt til president med en oppslutning på bare 28 % av dem som hadde stemmerett i USA.

Det siste tiårets hendelser i amerikansk politikk har gitt stadig mindre oppslutning om selve valgprosessen. I North Carolina, der den konservative Jesse Helms ble gjenvalgt som senator i 1978, deltok f.eks. bare 29 % i valget på tross av at Helms brukte sju millioner dollar i valgkampen.

Det er dårlig kvinnerepresentasjon i de øverste politiske organene. I 1980 er det bare én eneste kvinne blant de 100 senatorene (Nancy London Kassenbaum, republikaner fra Kansas). To av 12 statsråder er kvinner og 16 av 435 medlemmer av Representanthuset (ca. 3 %). Det er ingen kvinnelig dommer i Høyesterett. På delstatsplanet og lokalplanet var det kvinner i 10,2 % av de valgte vervene, fortsatt vesentlig lavere enn i Norge.

En regner i dag med at USA har om lag 221 millioner innbyggere, fordelt på ca. 86 millioner familieenheter. (Det ble holdt folketelling i 1980, men endelige tall forelå ikke da dette ble skrevet.) Svakheten ved folketellingene er at de mister de mest ressurssvake i det amerikanske samfunnet. I 1970 ble det etterregnet og beregnet at en hadde ”mistet”om lag 2,5 % av dem som faktisk var i landet, og 7,7 % av de svarte.

Den store og sammensatte befolkningen er blitt til gjennom en serie av innvandringer og vandringer vestover. I dag skjer det en ny folkevandring i USA. Den går mot sør og sørvest, vekk fra forurensningen, tettboddheten og kriseforholdene i de gamle storbyområdene, eller de såkalte metropolområdene (i offisiell amerikansk statistikk regner en med 288 metropolområder), mot bedre klima og nyetablert industri, ikke minst i de store, delvis nye elektronikk-baserte industriene i Texas, Arizona og California.

Denne flyttingen er et grunnleggende element i det nordamerikanske samfunnet og kan bidra til å forklare den lave politiske deltakelsen i USA. Et annet element er den sterke sosiale konsentrasjonen som preger USAs politiske ledersjikt og ekspertene som er knyttet til statsadministrasjonen.

Statsadministrasjonen Antallet ansatte i statsadministrasjonen har økt lite de Siste 20 åra. Likevel har staten utvidet aktivitetene sine og økt innflytelsen betraktelig. Den store økningen i det amerikanske statsbudsjettet tyder bl.a. på det: President Kennedy klarte å holde sitt første budsjett under 100 milliarder dollar. President Carters første budsjett var på over 500 milliarder dollar. Selv i konstante priser blir det amerikanske statsbudsjettet dobbelt så høyt i 1980 som i 1960. Disse åra har vist en klar tendens til at statsbyråkratene får mer og mer makt mens statsbyråkratiet går i oppløsning og delegerer denne makten på flere og flere eksperthender. Disse ekspertene sitter ofte ikke i staten, men i forskningsinstitusjoner, veldedige organisasjoner, interessegrupper og lokale foreninger.

Makten trekkes ut av den føderale regjeringens egne organer og inn i et nettverk av saksbevisste ekspertgrupper. Denne utviklingen, sammen med partienes svake stilling i det politiske systemet, gir noe av nøkkelen til å forstå den særegne formen for organisert lobbyvirksomhet som drives i den amerikanske maktelitens korridorer i hovedstaden Washington, D.C.

Ekspertgruppenes økte innflytelse har ført til at såkalte ”think tanks”, konsulentbyråer, nasjonale og flernasjonale selskaper, advokatkontorer, interesseorganisasjoner og andre pressgrupper flytter sine hovedkvarter til Washington, til kulissene på USAs maktpolitiske scene. I løpet av 1970-åra vokste tallet på interessegrupper og lobbygrupper i ”downtown Washington” til nærmere 2 000, med til sammen 50 000 ansatte. Mange av disse gruppenes eksperter har innflytelse på beslutningsprosessene i Kongressen og Det hvite hus.

En forutsetning for denne innflytelsen er den Store åpenheten som til tross for maktkonsentrasjonen rår innenfor statsadministrasjonen. Et viktig trekk i dette bildet er den utstrakte bruken av høringer som en del av Kongressens saksbehandling. Interessegrupper og enkeltpersoner inviteres ofte til åpne høringer om saker som i det norske politiske systemet bare drøftes i lukkede møter i stortingskomiteene. Høringene kan også ta form av rettssaker ved at de som avgir forklaring er under ed. Til tross for den formelle åpenhet er det en god del ”Tordenskjolds eksperter” som får legge fram sitt syn i høring etter høring.

Dette samvirket mellom interessegrupper, regjering og nasjonalforsamling spinner amerikansk politikk inn i et saksnettverk som består av personer med inngående sakkunnskap på helt bestemte områder. Til forskjell fra ”vanlige” eksperter er disse personene i tillegg politiske aktivister som snakker på vegne av sin gruppe. De er talsmenn for en ny helse- og sosialpolitikk, for natur- og miljøverninteresser eller for økt utbygging av USAs strategiske atomraketter. De krever å få si sin mening i aktuelle spørsmål, og de blir ofte betalt for å gi råd til både det demokratiske og til det republikanske partiet, til Kongressen så vel som til Det hvite hus.

Hvert av de to store partiene har et nett av politiske eksperter knyttet til seg. Toppekspertene får ofte plass i statsadministrasjonen når deres president innsettes i Det hvite hus. At det dreier seg om en elite og et varig nettverk, ser en tydelig ved at det finnes en forholdsvis konstant kjerne av eksperter som alltid, uansett parti, vil komme med i regjeringen eller bli rådgivere for presidenten.

Kongressens og presidentens behov for å administrere et slikt innfløkt saksnettverk gjør at det amerikanske statsbyråkratiet i stadig Større grad består av spesialister som vet hvor ”de rette”ekspertene er, hva de gjør, hva de duger til og når de kan brukes som konsulenter eller saksutredere eller vitner i høringer. Om lag to femdeler av mellomlagene i det amerikanske byråkratiet USAs lønnstrinn 16-18 - har utdanning som forskere, men spiller rollen som teknokrater: som Science Managers. Den gammeldagse all-round-politikeren er ikke nødvendigvis på vei ut av amerikansk politikk, men han blir mer og mer avhengig av eksperter og spesialrådgivere. Særlig dramatisk kan dette bli dersom en person med en rent lokalpolitisk fortid blir valgt til president, slik som Jimmy Carter ble det i 1976.

De siste 10-15 åra har særlig miljøvern- og forbrukerorganisasjoner forsøkt å øke sin innflytelse i USAs saksnettverk, men uten særlig hell. De har derfor også satset på andre tiltak, som å gå til rettssaker mot produsenter av tvilsomme varer, organisere boikott av varene og sende klager og appeller til presse, politikere og presidenten. Men de står overfor enorme oppgaver: Det amerikanske handelskammeret, som forbrukerbevegelsen f.eks. arbeider i forhold til, har 80 000 bedrifter som medlemmer, 1 200 ansatte over hele USA og et årsbudsjett på flere hundre millioner norske kroner.

Ralph Nader er en sentral person i USAs forbrukerbevegelse. I boka ”Unsafe at any speed”(Usikker ved alle hastigheter) påviste han hvordan den amerikanske bilindustrien hadde solgt biler med en svak eller direkte farlig konstruksjon. Produsentenes profitthensyn gjorde at de bevisst unnlot å forbedre bilene, skrev Nader. Boka ble startsignal til en forbrukerbevegelse som siden midten av 1960-åra har forgreinet seg i en rekke etterfølgere og støttespillere.

En av Naders seinere organisasjoner er f.eks. ”Congresswatch” som følger med i hva Kongressen foretar seg for å kunne yte motstand mot forbrukerfiendtlige tiltak. En annen Nader-gruppe er ”Clean Water Action Project” som bekjemper utbygging og forurensing av amerikanske vann og vassdrag. Ikke minst i lokalmiljøene finnes det aktive miljøvern- og forbrukergrupper. Noen av disse er knyttet sammen i organisasjonen ”Friends of the Earth”. Denne organisasjonen mobiliserer til motstand mot atomkraftverk, kjemikaliebruk i landbruket og andre forurensende tiltak. Den har status som rådgivningsorgan (NGO) knyttet til UNESCO.

Den amerikanske kulturen Det finnes ingen ”typisk amerikansk kultur”. Det er umulig å beskrive i generelle termer kulturen i en innvandrernasjon der avstanden mellom kultursentrene New York og Los Angeles er større enn avstanden mellom New York og Oslo. Med en bakgrunn i amerikansk historie er det mulig å beskrive et system av generelle ideer som en kan kalle ”amerikanske”, og som kan tjene som en ramme om en kort beskrivelse av moderne amerikansk kulturliv.

USA ble grunnlagt av en separatistbevegelse som så på Amerika som Europas motsetning. Innbyggerne i den nye verden plantet sin egen forestillingsverden og dyrket den ivrigere enn de fleste nasjoner. De utformet etter hvert punktene i en sentral forestilling om det å være amerikansk.

Fire grunnideer er særlig iøyenfallende: Den første er isolasjonisme; amerikanernes tradisjonelle bestrebelser på å holde seg utenfor rekkevidden av de europeiske maktenes despoti og undertrykking. Isolasjonismen ble USAs sikkerhetspolitikk i vid forstand, for den vernet amerikanernes forsøk på å skape et samfunn bedre enn det europeiske. Den andre grunnideen er troen på et nesten automatisk framskritt, en tro som så Europas problemer som et tilbakelagt stadium for USA. Amerikanerne så seg tidlig eslet til å videreføre de europeiske idealene. Den tredje er forestillingen om at alle gode ting henger sammen, og ønsket om å utbre den amerikanske versjonen av demokratiet til gagn for hele verden. Den fjerde grunnideen er troen på den personlige integriteten, eller karakteren. Her er isolasjonismens frykt for bindende allianser overført på det rent personlige og moralske planet: Dyrkingen av den personlige integriteten var utslag av den nye verdenens sterke krav omfrihet fra innblanding.

På 1700- og 1800-tallet bidro store avstander og primitive kommunikasjoner til at amerikansk samfunn og kultur er blitt svært variert - på en måte som lett undervurderes i Europa. I denne tiden utviklet forskjellige lokalsamfunn økonomiske, sosiale og kulturelle særtrekk store nok til å skape en borgerkrig. De siste hundre åra har massekommunikasjonene virket som en samlende kraft og bidratt med et element av enhet over det uensartede kulturlivet. Det er dette iøyenfallende, forenende fernisset av varer og tjenester som er serieprodusert for et massemarked, som ofte trekkes fram som ”typisk amerikansk”. Det er ikke helt sant som den franske statsmannen Georges Clemenceau (1841-1929) sa, at USA er historiens eneste eksempel på et samfunn som har utviklet seg fra primitivisme til dekadense uten å gå gjennom et stadium av sivilisasjon. For under den ofte smakløse overflaten pulserer en rik og uensartet kultur.

Dagens amerikanske kultur inneholder to motstrjdende tendenser. Den ene er den moderne masse- og mediakulturen som er knyttet til mekaniske og elektroniske trykk-, lyd- og bildemedier, og som trekker samfunnet i retning av større ensartethet. Særlig viktige er de holdningene og verdiene som formidles gjennom de mange kommersielle TV-stasjonene i USA. Den delen av befolkningen som har vokst opp etter 1950, har tilbrakt mellom 25 og 50 % av Sitt våkne liv foran TV-skjermen. Mange varer som er produsert for konsum på et massemarked, markedsføres på en pågående måte ved hjelp av USAs innfløkte multi- mcdiastruktur.

Den andre tendensen i amerikansk kultur er de mange motkulturene, som virker oppsplittende på samfunnet; Noen av dem har latt seg bruke av massemedia og smarte fabrikanter, og er blitt markedsført som et av massekulturens moteluner. Motkulturenes røtter er imidlertid snarere å finne i 60- og 70-åras politiske reform- og motstandsbevegelser.

Borgerrettsbevegelsen tidlig på 1960-tallet forgreinet seg snart i en rekke Black Powerbevegelser der noen la vekt på kristne verdier og ikkevold mens andre gikk inn for voldelige metoder. Gjennom politisk aktivitet ble mange unge amerikanere bevisstgjort politisk. De protesterte mot regjeringens politikk og mot ”systemet”, de utviklet sterke motforestillinger til det tradisjonelle synet på det amerikanske samfunnet og en markert avstand til foreldrenes etablerte holdninger: ”never trust anyone over 30”(stol aldri på noen over 30). En rekke elementer i den radikale bevegelsen og i Black Power-bevegelsen ble også innlemmet i massekulturen og produsert for unge og svarte forbrukere. Mot slutten av 60-åra var betegnelsen ”motkultur”i alminnelig bruk som et samlebegrep på de gruppene som presenterte en variert rekke alternativer til 1950-åras konvensjonelle levesett.

Mens massekulturen er dominert av Midtvestens hvite middelklasseverdier, er de moderne motkulturene sterkt etnisk orientert. Tidligere alternative kulturer utviklet seg ofte til å bli intellektuelle elitegruppers forsøk på å motvirke de kommersielle kulturenes banale budskap med høyverdig kunst. De dynamiske motkulturene fikk stadig nye uttrykk. Kravene om Black Power for svarte innbyggere førte til slagord om Red Power for indianerne, Brown Power for USAs spanskættede chicanos, Women’s Liberation for moderne amerikanske feminister og Gay Liberation for USAs homoseksuelle.

Men selv ikke motkulturene har klart å bryte helt med grunnideene i den amerikanske tankegangen. Et trekk som skiller USAs motkulturer fra deres europeiske motstykke, er amerikanernes skepsis overfor ideologier. ”Den amerikanske strukturblindheten”var et av hovedpunktene i den europeiske venstrebevegelsens kritikk av de amerikanske reform- og opposisjonsbevegelsene: Amerikanerne elsker forandring, men frykter revolusjon.

Et viktig punkt som skiller den amerikanske kulturen fra den europeiske, er at kulturinstitusjonene i USA tradisjonelt er privat finansiert. Siden 50- og 60-åra har lokale og føderale myndigheter spilt en økende bevilgende rolle for den høyere utdanningen i USA, i klar sammenheng med det såkalte ”sputniksjokket”: at Sovjetunionen i 1957 skjøt opp verdens første satellitt i bane rundt jorda. For å bøte på det forspranget de antok Sovjetunionen hadde, ble USAs universiteter og høyskoler med ett bygd ut og effektivisert.

Den offentlige støtten til skoler og Universiteter økte fra 7 milliarder dollar i 1950 til 19 milliarder dollar i 1960 og til om lag 90 milliarder dollar i 1975. Denne økningen var av særlig betydning for medisin, naturvitenskap og samfunnsforskning. Antallet studenter ble brått fordoblet 6-8 år før studentopptøyene var på det høyeste.

Museer, teatre og symfoniorkestre har tradisjonelt fått sine penger og sine ledere fra den private sektoren. Men også finkulturen not godt av de økte bevilgningene på 50- og 60-tallet. Men mot slutten av 60-åra viste flere kunstinstitusjoner økt engasjement i aktuelle samfunnsspørsmål. Statens kulturtilskudd ble skåret ned og de livsviktige private gavene avtok. I tillegg uteble publikum fra storbyenes museer og kulturhus etter som kriminaliteten i byene økte. Og da dollaren ble devaluert i første halvdel av 70-åra, var resultatet en ny svikt i gavene. Museer, biblioteker og orkestre gikk til driftsinnskrenkninger og oppsigelser for å få endene til å møtes, og 80-åra vil for mange bli en kamp for å holde nesa over vannet.

Arbeiderbevegelsen USA er et samfunnssystem som aldri har vært truet fra venstre. Utfordringene mot den etablerte makteliten har kommet fra høyre, der en har rast mot ”Big Government”, ”Big Business” og ”Big Trade Unions”. Makteliten har alltid maktet å absorbere denne motstanden uten store vansker.

I protestene mot de etablerte makthaverne har det likevel også vært en radikal understrøm. Antitrust-lovene var inspirert av en populistisk ideologi som så storforetakene og de organiserte politiske og økonomiske interessene i Washington som sin naturlige motstander. Særlig rundt århundreskiftet blomstret populismen, og den har i perioder hatt sterke antikapitalistiske undertoner.

Arbeiderbevegelsen har aldri stått sterkt i den forstand vi kjenner den fra Europa. Fagbevegelsen har røtter ganske langt tilbake. Alt i 1790-åra ble det dannet arbeiderforeninger i flere amerikanske byer. I 1827 dannet fagforbund i Philadelphia en samorganisasjon, og i 1830 kom det flere landsomfattende forbund. Disse forbundene ble ikke permanente. En krise og deretter en sterk reformperiode passiviserte bevegelsen. Først i 1 850-åra kom fagarbeidernes organisasjoner sterkt igjen, og i 1869 ble organisasjonen Knights of Labor dannet, dels etter mønster av de engelske chartistene. Den organiserte håndverkere og fagarbeidere, den politiske tendensen var antikapitalistisk, men også til dels anti-industriell.

I 1886 ble det dannet et landsomfattende fagforbund, American Federation of Labor (AFL). Forbundet var rådende i amerikansk fagbevegelse helt fram til slutten av mellomkrigstiden. Blant grunnleggerne var Samuel Gompers og Adolph Strasser. De stammet fra England og Tyskland og kjente europeisk fagbevegelse. Begge var sosialister, og forbundet markerte seg med radikale formuleringer om det amerikanske samfunnets klassemotsetninger i sitt program. Men til tross for den antikapitalistiske tendensen, førte forbundet en rent reformrettet politikk.

AFL besto av autonome fagforeninger, organisert etter yrkesgrupper. Forbundet fikk gjennomslagskraft i deler av industrien og oppnådde store forbedringer i arbeidsforhold, arbeidstid og lønnsforhold for sine medlemmer. Men AFL begrenset virksomheten sin til fagarbeidere, mest engelsktalende. Ufaglærte og nye innvandrergrupper falt utenfor deres faglige kamp.

I 1905 ble det dannet et nytt, revolusjonært fagforbund, Industrial Workers of the World, IWW. Initiativet til dannelsen ble tatt av lederne av den Store gruvearbeiderforeningen, Western Federation of Miners, som brøt ut av AFL pga. forbundets reformistiske politikk. Sammen med gruvearbeiderne tok de to sosialistpartiene, Socialist Labor Party og The Socialist Party, og uavhengige syndikalister initiativ til stiftelseskongressen. Etter kort tid overtok imidlertid syndikalistene ledelsen av forbundet.

IWW satte seg som mål å organisere ufaglærte arbeidere og innvandrere i de store industriområdene. Forbundet hadde i starten henimot 100 000 medlemmer og skal ha hatt oppimot 200 000 i perioder med harde streiker og aksjoner. Da syndikalistene overtok ledelsen i 1908, begrenset de virksomheten til reint faglige aksjoner og brøt den direkte kontakten med de sosialistiske partiene. IWW ble aldri betydningsfullt i antall medlemmer, men gjennomførte en rekke store streiker og aksjoner i perioden fram til første verdenskrig.

I slutten av 30-åra ble AFL splittet. En ny lov ga arbeiderne rett til å opprette kollektive avtaler på bedriftene. Lederne fra flere forbund innen AFL tok da initiativ til å organisere arbeiderne direkte på bedriftsnivå, men AFL-ledelsen satte seg imot dette fordi det brøt med forbundets organisasjonsform. På tross av protestene ble det dannet en rekke ”Committees of Industrial Organization”, som seinere sluttet seg sammen til Congress of Industrial Organizations (CIO).

CIO fikk sitt gjennomslag i industrien basert på masseproduksjon, særlig etter å ha fått gjennomført kollektivavtaler innenfor noen av de største selskapene, som U.S. Steel og General Motors. Forbundet støttet demokratene og samarbeidet med den liberale fløyen.

I slutten av 30-åra ble medlemstallet i fagorganisasjonene fordoblet fra 3 til 6 millioner. I 1943 var tallet blitt 12 og i 1953 17 millioner. Av de 17 var 50 % medlemmer i AFL, 30 % i CIO og 20 % i jernbanearbeidernes og andre forbund. I 1955 ble AFL og CIO sluttet sammen (AFL-CIO), etter bl.a. å ha samarbeidet mot den såkalte Taft-Hartley-loven fra 1948 som innskrenket streikeretten.

Sosialistiske partier har aldri nådd fram i det amerikanske samfunnet i noen grad som kan sammenliknes med europeiske land. Det første sosialistiske partiet ble dannet i 1877 og var kalt The Socialist Labor Party. Partiet ble særlig formet av Daniel De Leon, som gikk inn i det i 1890 (se art. De Leon). Mer betydning fikk imidlertid The Socialist Party, som ble dannet i 1901. Partiet oppnådde i 1912 nærmere én million stemmer ved presidentvalget, eller 6 % av det samlede stemmetallet. I 1920 oppnådde deres presidentkandidat Eugene Debs (se art. Debs) på nytt en tilsvarende oppslutning, til tross for at han på det tidspunktet satt fengslet.

Partiet tok samme stilling til krigen som de europeiske sosialdemokratiene, og i 1921 brøt venstrefløyen ut og dannet et amerikansk kommunistparti. Partiet fikk aldri noe fotfeste i amerikansk politikk, men medlemmer av partiet kom i ledelsen for enkelte av fagforbundene. Sosialistpartiet og en rekke ulike antistalinistiske grupper arbeidet også innenfor fagbevegelsen, særlig i tilknytning til IWW og seinere til CIO. Sosialistpartiet ble under Norman Thomas’ (se art. Thomas) ledelse sterkt preget av kristne og pasifistiske strømninger. Det fikk et oppsving i 30-åra og oppnådde ved presidentvalget i 1932 på ny nesten én million stemmer.

Etter andre verdenskrig ble det innledet en omfattende kampanje for å fjerne kommunister fra alle stillinger i det amerikanske samfunnet. Kampanjen, som ble ledet an av senator J. R. McCarthy, gjorde nesten all sosialistisk politikk umulig i amerikansk offentlighet. Kommunister og sosialister ble rensket ut av fagbevegelsen, intellektuelle av alle sosialistiske avskygninger ble møtt med mistenkeliggjøring, politiske forfølgelser og yrkesforbud gjennom 50-åra, og all venstreorientert radikalisme ble lammet i amerikansk politikk. (Se art. Mccarthyisme.)

Slutten på denne lammelsen kom først i 1960. Det året demonstrerte flere hundre studenter i San Francisco mot den uamerikanske komiteen. Samme år begynte organisasjonen CORE (Congress of Racial Equality) å organisere såkalte ”Freedom Rides” til sørstatene for å støtte de svartes kamp mot rasesegregasjon og diskriminering. Med i denne bevegelsen var også svarte og hvite studenter som var organisert i ikkevoldsorganisasjonen SNCC.

Kampen mot diskrimineringen av de svarte skulle komme til å bli en av de viktigste bestanddelene i en omfattende radikalisering i det amerikanske samfunnet i 60-åra. Sammen med rasekampen bidro først engasjementet mot USAs Cuba-politikk og så motstanden imot Vietnamkrigen til en ny venstrebevegelse, med ringvirkninger i hele det amerikanske samfunnet. Særlig i student- og universitetsmiljøene ble den nye bevegelsen av sosialistisk karakter. SDS, Students for a Democratic Society, med det fabianerpregete SLID (Students League for Industrial Democracy) og tilknytning til sosialistpartiet, var den ledende organisasjonen her i en lang periode. Bevegelsen plasserte seg i en tradisjon tilbake til førkrigstidens sosialistiske strømninger; SDS var i hovedsak dominert av antiautoritære grupperinger, med tilknytningspunkter til det europeiske ”nye venstre”.

Mot slutten av tiåret oppsto det en rekke maoistisk inspirerte grupperinger og grupper som drev former for voldelige aksjoner. I de svartes bevegelse (se art. Black Power) brøt grupper med det tidligere ikkevoldsstandpunktet, som særlig Martin Luther King hadde stått for, og dannet ulike ”partibyggende” og geriljaorienterte organisasjoner. På den andre siden oppsto en omfattende kvinnebevegelse som gjorde de antiautoritære ideene til det nye venstre til et av sine hovedprinsipper, og søkte å organisere omfattende motbevegelser av og for kvinner på alle samfunnsområder.

Med USAs nederlag og tilbaketrekking fra Vietnam mistet bevegelsen en av sine viktigste drivkrefter og støtten i en tverrpolitisk motstand mot USA5 krigføring. Som i Europa har mer konservative strømninger preget siste del av 70-åra.

Det amerikanske velstandssamfunnet Det amerikanske økonomiske systemet har hatt en voldsom dynamikk, som har gjort USA til verdens rikeste og mektigste land. USA har trukket fordeler ikke bare av Sitt eget lands store ressurser, men også av sin makt over den internasjonale økonomien. Men USA har ikke klart å avskaffe den umiddelbare nøden og fattigdommen. I 1978 befant 25 millioner amerikanere seg under den fattigdomsgrensen som er fastlagt offisielt. Inflasjonen har bl.a. brakt stadig flere eldre nær eller under fattigdomsgrensen fordi pensjonene ikke er blitt regulert.

Inntektene er meget skjevt fordelt. De rikeste 20 % av befolkningen har ca. 50 % av inntektene, mens de fattigste 20 % bare har ca. 4 % av inntektene.

De svarte amerikanerne, særlig kvinner og barn, utgjør en enda større del av de fattige i dag enn for ti år siden. I 1970 utgjorde svarte 22 % av lavinntektsfamiliene. I 1978 var andelen 28. I 1969 var det en forskjell i gjennomsnittsinntekt mellom svarte og hvite familier på 61 %, og i 1977 var den ennå på 57 %.

Den økonomiske krisen har ført til redusert innflytelse for fagforeningene. Tallet på fagorganiserte i samtlige yrker utenom jordbruket er sunket fra 35% i 1960 ti1 25 % i 1979.

Økt kriminalitet er et annet resultat av krisen. USA har et større antall mennesker i fengsel enn noe annet vestlig land, sett i forhold til innbyggertallet.

Økonomisk utvikling Etter århundreskiftet var USA blitt en av verdens ledende industrinasjoner. Store formuer var grunnlagt gjennom erobringen av nytt land og gjennom tilgangen til naturressurser, nye råvarekilder og billig arbeidskraft. Tollmurer hadde særlig etter borgerkrigen beskyttet innenlandsk industri og skapt mulighet for hurtig ekspansjon. En svak fagbevegelse og lavt lønnsnivå var medvirkende faktorer.

Verdien av industriproduksjonen ble seksdoblet fra 1860 til 1890. Tallet på fabrikkarbeidere gikk opp fra 1,3 millioner til 5,3. (Folketallet steg fra 31 millioner i 1860 til 50 i 1880 og 76 millioner i 1900.)

Fra omkring 1870 ble monopoldannelser hovedtendensen i industrien og i bankvesenet. Store bedrifter begynte å dele markedene mellom seg eller gikk sammen i truster. Etter hvert ble stålog oljeindustrien og jernbanen fullstendig dominert av karteller og truster. Da denne utviklingen vakte politisk motstand, særlig blant bøndene, forsøkte myndighetene å hindre monopoldannelsene ved å vedta en antitrust-lov i 1890. Også på delstatsplan kom det en rekke lover som skulle innskrenke muligheten til å danne sammenslutninger og truster. Det ble reist sak om lovenes gyldighet i forhold til grunnloven. Det resulterte i at nye lover kom, men disse fungerte bare delvis. En høyesterettsdom gjorde det f.eks. mulig å foreta sammenslutninger av industriforetak (men ikke av handelsbedrifter), og aksjeselskaper var formelt ikke omfattet av loven.

I 1904 var 40 % av kapitalen i USAs industri kontrollert av 200 bedriftssammenslutninger med kapital på mer enn én million dollar. Vekslende konjunkturer og presidentregimer virket inn på hvor strengt loven ble håndhevet, men i hovedsak har monopoldannelsene og utviklingen av dominerende storbedrifter fortsatt innenfor de ulike industrigreinene gjennom hele det 20. århundret.

I 20-åra kom det en bølge av fusjoner innenfor bilindustrien og den elektroniske industrien, de to industrigreinene som vokste hurtigst. I denne perioden avtok motstanden mot monopoldannelsene, og lederne for storforetakene fikk høy sosial og politisk prestisje.

Krisen i 30-åra tvang fram en rekke reformer i amerikansk økonomi. Roosevelt rettet i den første fasen av sin ”Nye giv”angrep mot monopolene, men i en seinere fase ble det igjen gode muligheter for storbedrifter og sammenslutninger. Gigantforetakenes rolle ble styrket.

Ved utgangen av andre verdenskrig var USA verdens mektigste industrinasjon. Landet sto for 60 % av verdens industriproduksjon (med bare 5 % av folkemengden). Etter krigen ble dollaren gjort til verdens reservevaluta og til den internasjonale valutaen. I de første 20 åra etter krigen kunne USA pga. sin økonomiske og militære styrke dominere verdensøkonomien.

Krisen i 30-åra og andre verdenskrig brakte for alvor staten inn i det økonomiske livet, også i USA. Den amerikanske konstitusjonen er bygd på ideen om et samfunn med rom for fritt initiativ og med en meget svak statlig innblanding. Ennå er amerikanernes dagligliv, sosial- og helsevesen, deres forhold til administrasjon og forvaltning preget av dette. I dag er imidlertid statsbudsjettet på rundt 500 milliarder dollar, og staten forvalter ca. 30 % av nasjonalinntekten. Det betyr at det er like viktig å ha kontroll over statsinntektene som å ha kontroll over Wall Streets finansmarked.

For øvrig øver staten stigende innflytelse på prisene og på sysselsettingen ved hjelp av penge- og skattepolitikken. Statlige subsidieordninger har stor betydning som markeds- og produksjonsregulerende tiltak i jordbruket (i perioder ikke minst gjennom støtte til ikke-produksjon). Store industrier som blir definert som betydelige for statens sikkerhet får statsstøtte, ofte gjennom Store kontrakter med det offentlige. Staten yter f.eks. støtte til oljeutvinning i mindre skala.

Økning i statens forbruk, ikke minst gjennom rustningsindustrien, var et av de viktigste elementene i den økonomiske ekspansjonen som brakte USA ut av 30-åras krise. Sammen med krigen og den nye opprustningen for den nordatlantiske forsvarsalliansen, skapte dette en usedvanlig tett forbindelse mellom staten og rustningsindustrien både økonomisk og politisk. Forsvarets andel av nasjonalproduktet er i USA høyere enn i noe annet NATO-land.

Tendensen til sammenveving mellom de politiske, de militære og de økonomiske interessene ble for alvor tydelig i 50-åra. Fra den tida stammer uttrykket ”det militær-industrielle komplekset”. Det skal skrive seg fra president og tidligere general Eisenhower og henspiller på at det var etablert en maktblokk med sterk innflytelse på Statens politikk.

Innflytelsen er ikke blitt mindre seinere. Den opprettholdes gjennom rustningskappløpet og skjer ikke minst ved at ledersjiktet i rustningsindustrien i Stor grad rekrutteres fra det militære, samtidig som rekrutteringen til ledende stillinger i statsadministrasjonen skjer fra denne industriens toppsjikt.

Etterkrigstiden var i første omgang en periode med konstant ekspansjon for amerikansk industri. USA ble verdens ledende industrinasjon. Konsentrasjonen innen næringslivet fortsatte hurtig og skapte en situasjon der de 100 største industriforetakene kom til å stå for halvparten av amerikansk industriproduksjon, mens de 500 største dekket 75 %. Samme utvikling gjorde seg gjeldende innen jordbruket og foredlingsindustrien. Dette innebar bl.a. at det særlig var de store foretakene som kunne nyte godt av statens subsidieordninger.

Perioden fram til 1965 viste imidlertid trekk som truet USAs herredømme. Det ble uro omkring dollarens stilling. Hjemmemarkedet ble svekket ved den valutapolitikken som ble ført, og USA fikk økt konkurranse utenfra, særlig fra Japan. Vietnamkrigen og nederlaget der, sammen med Watergateskandalen, kom til å bli innledningen til en alvorlig svekking av USAs stilling både økonomisk og politisk.

I den tiltakende krisen har det vist seg at statsapparatet ikke rår over midler til å gjennomføre tiltak for å rette opp igjen økonomien eller lindre krisen. Forsøk på politisk-økonomiske helhetsløsninger (f.eks. en energipolitikk) blir blokkert i Kongressen pga. særinteresser. Det er økende tendens til at de flernasjonale selskapene, USA-økonomiens tyngdepunkter, flykter ut av USA til lavtlønnsområder med ”politisk stabilitet”, f.eks. Latin-Amerika. Spørsmålet om å begrense gigantselskapenes handlefrihet lar seg imidlertid ikke stille i det politiske systemet.

En av de åpne og klare motsetningene innen amerikansk økonomi går i dag mellom den delen av næringslivet som domineres av de store flernasjonale gigantene, og den delen av industrien som arbeider for hjemmemarkedet og er utsatt for konkurranse fra importvarer. Den første gruppen domineres av den trilaterale kommisjonen (se art. Trilateral-kommisjonen) og ønsker frihandel, den andre ønsker tollbeskyttelse.

USA i 80-åra I en lang periode har en i USA snakket om en troverdighetskløft mellom makteliten og folket. På en opinionsundersøkelse om hvorvidt regjeringen førte en politikk i alles interesse, svarte i 1958 hele 76 % ja, 17 % at regjeringen førte en politikk i de få rikes interesse. I 1972 svarte bare 37 % at regjeringen førte en politikk i flertallets interesse, mens hele 53 ¾ mente at den bare var til fordel for de rikeste.

Tillitskrisen må ses i sammenheng med Vietnamkrigen, med framgang for de svartes borgerrettsbevegelse og med de radikale strømningene og studentopprøret i 60-åra. Seinere kom Watergate-skandalen som en ytterligere uthuling av tilliten til de etablerte myndighetene og makteliten. Ved slutten av 70-åra var imidlertid tendensen i ferd med å gå i motsatt retning. Mens bare 33 % uttalte seg positivt om etterretningsorganisasjonen CIA i meningsmålinger i 1975, var tallet i 1979 hele 73%.

Bak denne nye oppslutningen om det amerikanske samfunnets legitimerings- og maktorganer ligger et ønske om på nytt å etablere et sterkt USA. Det gjelder utenriks- og militærpolitisk, men også økonomisk.

USA er inne i en dyptgående politisk og ideologisk krise. Landet har tapt posisjon på verdensmarkedet. For en rekke industriprodukter er USAs andel sunket radikalt (se tabell 1 og 2). Konkurrentene er ikke bare Japan, men også land i Sørøst-Asia.

*Tabell 1. Utviklingen av markedsandelene for noen nøkkelindustrier, i prosent av verdensmarkedet*
	1962	1970	1979
Motorkjøretøy	22,6	17,5	13,9
Fly	70,9	66,5	58,0
Organiske kjemikalier	20,5	25,7	15,0
Teleapparater	28,5	15,2	14,5
Plastmaterialer	27,8	17,3	13,0
Farmasøytiske produkter	27,6	17,5	16,9
Metallbearbeidingsmaskiner	32,5	16,8	21,7
Landbruksmaskiner	40,2	29,6	23,2
Tekstil- og lærmaskiner	15,5	9,9	6,6
Jernbanevogner	34,8	18,4	11,6

*Tabell 2. Utviklingen av markedsandelene for noen nøkkelindustrier, i prosent av hjemmemarkedet*
	1960	1970	1979
Motorkjøretøy	95,9	82,8	79,9
Stål	95,8	85,7	86,0
Elektroniske komponenter	99,5	94,4	79,9
Landbruksmaskiner	92,8	92,2	84,7
Uorganiske kjemikalier	98,0	81,5	81,0
Elektroniske forburksartikler	94,4	68,4	49,4
Metallbearbeidingsmaskiner	96,8	93,2	75,4
Tekstil- og lærmaskiner	93,4	67,1	54,5
EDB-maskiner	95,0	63,8	56,9

Kilde: Commerce Dept. og Data Resources Inc.

Industriflukt fører til tapte arbeidsplasser, og til å absorbere arbeidsledigheten, som midtsommers 1980 offisielt var på 7 %. Inflasjonen øker og med den svekkes tilliten til dollaren. Produktivitetsveksten har vært lavere i USA enn i de fleste industriland (se tabell 3). Den totale investeringsraten har i hele 60- og 70-åra vært langt lavere enn i land som Vest-Tyskland og Japan (se tabell 4).

*Tabell 3. Produktivitetsvekst i noen industriland, årlig gjennomsnitt, i prosent*
	1960-1973	1973-1979
Japan	8,8	4,7
Frankrike	4,9	2,8
Italia	5,6	1,6
Vest-Tyskland	4,4	3,2
USA	2,1	0,7
England	3,1	0,7

*Tabell 4. Investeringer i USA, Vest-Tyskland og Japan, i prosent av brutto nasjonalprodukt.*
	1960	1963	1970	1975	1977
USA	18	18	17	16	17
Vest-Tyskland	24	26	26	21	21
Japan	30	32	35	32	31

Krisen synes å framkalle rop om styrke og om å gripe tilbake til tidligere perioders økonomiske virkemidler. Grupper innenfor næringslivet hevder at bare frigjøring av markedskreftene kan skape ny ekspansjon og nye markeder. Nedbygging av alle velferdsstatsbestrebelser blir svaret på de økonomiske problemene. Isteden styrkes nasjonalistiske holdninger og krav om sterkere opprustning.

Amerikansk utenrikspolitikk Ved løsrivelsen fra England var det nesten tre millioner hvite innbyggere i USA. I 1880 hadde innbyggertallet steget til over 50 millioner. Erobringen og nydyrkingen av det nordamerikanske kontinentet ble foretatt på bekostning av den innfødte indianerbefolkningen, som ble redusert fra noe over én million i 1800 til om lag 340 000 i 1870. USAs annektering av Texas (i 1845) og California (i 1850) fra Mexico er høydepunkter i ekspansjonen. I 1867 kjøpte USA Alaska fra Russland. I 1898 annekterte USA Hawaii, og samme år gikk USA til krig mot Spania og tok kontrollen over bl.a. Cuba og Filippinene. I denne lange perioden kan en knapt skille USAs utenrikspolitikk fra innenrikspolitikken.

USAs opprinnelse ga landets utenrikspolitikk elementer av moralisme og en sterkt idealistisk retorikk. Etter som USA utviklet seg til en industriell stormakt med oversjøiske interesser, fikk utenrikspolitikken et dobbelt ansikt: en antikolonial tradisjon som særlig var rettet mot de gamle europeiske kolonimaktene, og en nykolonial orientering som dels bygde på økonomisk overtak og dels på mer klassiske militære metoder som erobring og annektering.

Amerikansk utenrikspolitikk har inneholdt to motstridende tendenser: isolasjonisme - en trang til å la de gamle kolonimaktene ordne opp i sine egne vanskeligheter - og globalisme - en vilje og en evne til å engasjere seg i de forskjelligste problemer over hele kloden. Fra og med andre verdenskrig har amerikansk utenrikspolitikk vist seg fra sin globalistiske side fordi USA har påtatt seg rollen som ”verdens politimann”.

I de hundre åra mellom Waterloo og Sarajevo fikk USA være i fred for ytre innblanding, takket være at landet var omgitt av to verdenshav og svake naboer, og at maktbalansen i Europa ble opprettholdt av den britiske marinen. I denne perioden ble USA, trass i slaveri og borgerkrig, et fristed fra europeisk undertrykking og maktpolitikk. Denne USAs frihet ble en viktig del av den amerikanske selvoppfatningen. Men i disse åra var amerikanerne blinde for maktbalansen i Europa og døve for det strategiske argumentet om at USAs egen sikkerhet var i fare dersom en enkelt makt dominerte de europeiske fastland.

USA gikk med i første verdenskrig først etter at tyske ubåter i 1917 hadde begynt å senke nøytrale amerikanske fartøyer. Da fredsbetingelsene i Versailles ble diktert, tok verken Frankrike eller USA særlig hensyn til den europeiske maktbalansen. Fredstraktaten tok i stedet sikte på å straffe Tyskland som den som var skyld i krigen. President Wilson håpet at Folkeforbundet (se art. Nasjonenes Forbund) skulle trygge freden, men organisasjonen fikk liten betydning for USAs utenrikspolitikk fordi Senatet stemte imot at USA selv skulle bli medlem. Dette er kanskje det greileste eksemplet på hvordan de motstridende tendensene mellom isolasjon og globalisme har gitt seg uttrykk i en konflikt mellom en utadrettet president og en innadrettet nasjonalforsamling.

Også i forbindelse med andre verdenskrig var de isolasjonistiske kreftene i USA svært sterke. Selv om det var et omfattende britisk-amerikansk samarbeid også før USA kom med i krigen offisielt, var det først etter det japanske overrumplingsangrepet på Pearl Harbor i 1941 at det ble mulig for president Roosevelt å vinne tilslutning for en krigserklæring.

Både under og etter andre verdenskrig kom den idealistiske retorikken i amerikansk politikk i konflikt med realpolitikerne i London og Moskva: med Churchill som ville opprette innflytelsessfærer i Europa, og med Stalin som krevde å få bygge en sone av bufferstater til vern mot en ny invasjon fra vest.

Den amerikanske idealismen fikk sitt uttrykk i FN og særlig i FNs særorganisasjoner for ulike former for fredelig samarbeid. De maktpolitiske realitetene ble snart nedfelt i blokkpolitikken og kapprustningen. Delingen av Europa var allerede et faktum da Storbritannia i 1947 gjorde det klart at landet ikke lenger maktet å gi Hellas og Tyrkia noen sikkerhetsgaranti og at USA måtte overta forsvaret av det østlige Middelhavet. På kort tid ble USAs utenrikspolitiske doktrine endret med sterk vekt på antikommunisme og geopolitikk (se art. Truman-doktrinen). I hjelpeprogrammet for Europa, som ble lagt fram kort tid etter Trumandoktrinen (se art. Marshall-planen), var både den idealistiske og den maktpolitiske siden i USAs utenrikspolitikk tydelig til stede. I tiden 1945-50 sto Vest-Europa og dernest Japan i sentrum for USAs utenrikspolitiske interesse. Maos seier i Kina (1949) og Koreakrigen (1950-53) dreide oppmerksomheten mot Asia. Det var særlig det republikanske partiet som representerte talsmennene for en aktiv politikk i Asia. Under president Eisenhower ble det mer balanse mellom det asiatiske og det europeiske engasjementet. Seinere kom også Afrika i søkelyset for supermaktenes utenrikspolitikk.

Vår tids største kolonimakt De store innvandringene i siste halvdel av 1800-tallet ga billig arbeidskraft til den hurtigvoksende amerikanske industrien. USA var rikt på råvarer, men markedene var begrenset. Dette var bakgrunnen for erklæringen om ”den åpne dørs politikk”fra 1899. Landet ekspanderte både økonomisk og militært, og ble snart en verdensmakt med nykoloniale trekk. Til tross for dette så USA seg selv som en antikolonialistisk nasjon som bekjempet Englands og Frankrikes kolonivelder.

Like etter andre verdenskrig kom denne antikolonialismen i konflikt med de sterke antikommunistiske strømningene som tok til å dominere amerikansk politikk: Selvstendighet for de britiske og franske koloniene ville også bety økt fare for kommunistisk innflytelse i tredje verden. USA slo dermed inn på en politikk som tok sikte på å stable på beina en ”tredje kraft”mellom kommunisme og kolonialisme; en sentrumsgruppering som kunne danne en USA-vennlig, antikommunistisk regjering.

Opp til i dag har USAs utenrikspolitikk gått ut på å støtte liberale demokratiske bevegelser der det har vært mulig (Costa Rica, Venezuela, Japan), og å støtte antikommunistiske bevegelser der det har vært nødvendig (Helles, SørVietnam, Nicaragua...). Kommunistiske bevegelser har vært tålt bare i de tilfellene USA har stått maktesløs (Kina).

Denne strategien har gjort USA til vår tids største kolonimakt. Landet utøver økonomisk makt gjennom multinasjonale selskaper og militær makt gjennom tusen militærbaser verden over. USA er tilsluttet følgende multilaterale militærallianser: NATO, CENTO, ANZUS, OAS, RIO-traktaten og Manila-traktaten, og landet har bilaterale avtaler (forsvars- eller baseavtaler) med Bahama-øyene, Bermuda, Filippinene, Grønland, Japan, Liberia, Marokko, Spania, Sør-Korea, Taiwan, Trinidad og Tobago.

En annen maktfaktor i USAs utenrikspolitikk var at dollaren ble gjort til verdensvaluta (se art. Internasjonale pengefond). Dette var viktig så lenge USA hadde balanse i utenriksøkonomien. Men etter hvert som Europa og Japan ble gjenreist etter krigen og ble en alvorlig konkurrent til USA, begynte dette systemet å rakne. USAs rolle som verdens politimann førte også til store utgifter som overgikk de inntektene USA fikk fra utlandet. USA fikk dermed underskudd på betalingsbalansen, dvs, at amerikanerne brukte mer penger i utlandet enn de tjente der.

Dette underskuddet har økt i løpet av 1970-åra fordi mange multinasjonale selskaper har flyttet både bedrifter og overskuddskapital ut av USA. Denne industriflukten, som betyr at innbyggerne i lavkostland får de jobbene som amerikanerne ellers ville ha fått, har bidratt til å øke den amerikanske arbeidsløsheten og har gjort USA mer avhengig av varer som er produsert i utlandet.

USA forsøkte å dekke underskuddet på betalingsbalansen ved å trykke flere pengesedler. Men dette undergrov dollarens verdi og bidro til dollarkrisen som har preget l970-åra. Denne utviklingen betyr at USA ikke lenger er det selvsagte midtpunktet i den internasjonale kapitalismen: USA får stadig sterkere konkurranse fra EF og Japan, som konkurrerer om å selge sine varer på verdensmarkedet og om tilgang til u-landenes rå-vareressurser. Det er denne økonomiske konkurransen som bl.a. ligger bak krisen i NATO. USA søker å holde alliansen sammen ved stadig flere integrasjonstiltak på det militære området og ved å spille på den sovjetiske militære truselen. Men samtidig fører USA en økonomisk politikk som utdyper spenningsforholdet mellom USA og dets allierte.

Denne politikken vil trolig også skape problemer for USAs viktige støttespillere i u-landene. Her illustrerer oljekrisen i 1970-åra klart faren i at USA har gjort seg mer og mer avhengig av import av viktige råvarer fra tredje verden: Utviklingslandene har mellom 30 og 40 % av verdens produksjon av de viktigste mineralene. Ved utgangen av 70-åra importerte amerikanerne hele Sitt forbruk av tinn, 98 % av sin kobolt, 91 % av sin krom og om lag 90 % av sin bauxitt. Alle disse metallene er helt sentrale i den amerikanske rustningsindustrien.

Sikkerhetspolitisk er oljeforsyningen særlig bekymringsverdig. Da sjahen av Iran ble styrtet i 1979, mistet USA med ett sin viktigste oljeleverandør. Amerikanerne utviklet straks militære planer for å sikre at andre oljekilder i Midtøsten ikke faller på anti-amerikanske hender. I 1980 la president Carter fram den såkalte Carter-doktrinen: USA vil oppfatte alle forsøk på å oppnå kontroll over området rundt Den persiske gulfen som en trussel mot livsviktige amerikanske interesser; USA vil slå tilbake ethvert slikt forsøk - om nødvendig med militær makt.

Mange ser på denne utviklingen med uro, for USA har blandet seg inn i flere konflikter enn noe annet land i dette hundreåret: I åra 1945-76 ble det utkjempet i alt 120 kriger, litt over halvparten av dem ble ført i tredje verden og med innblanding av vestlige stormakter. USA blandet seg militært inn i 27 av disse krigene. Denne politikken har ført til at USA har skaffet seg klientregimer som er kommet i sterk motsetning til folkelige frigjøringsbevegelser. Bruk av hemmelige aksjoner mot regimer har gjort etterretningsorganisasjonen CIA til et symbol for den maktpolitiske siden av USAs utenrikspolitikk (se art. CIA).

USAs klientregimer har nytt godt av den amerikanske generøsiteten og idealismen gjennom programmer for utviklingshjelp som i størrelse overgår alle andre lands. Men i mange tilfeller har disse regimene vært korrupte og udugelige når det gjelder å forvalte denne hjelpen på en måte som kommer befolkningen til gode.

Nesten halvparten av de konfliktene som USA har blandet seg inn i etter andre verdenskrig, fant sted i tiårsperioden 1964-74. Dette voldsomme engasjementet under presidentene Kennedy og Johnson hadde en opprivende virkning for 1970-åras politikk. Vietnam-krigen førte til en krise for den amerikanske intervensjonismen fordi den tradisjonelle utenrikspolitiske enigheten i den amerikanske opinionen smuldret bort. Det er stort sett presidenten som har vært den utadrettede kraften bak amerikansk utenrikspolitikk. Da Vietnam-krigen sammen med Watergateskandalen førte til at presidentens makt ble sterkt beskåret, ble USAs utenrikspolitikk rotløs og selvmotsigende.

Den muslimske revolusjonen i Iran, som styrtet et av USAs CIA-innsatte klientregimer, har sammen med Sovjetunionens innmarsj i Afghanistan imidlertid brakt tilbake noe av utenrikspolitikkens gamle støtte i opinionen. Ved inngangen til 1980-åra så intervensjonismen ut til å stige i kurs.

USA i terrorbalansen En viktig komponent i utenrikspolitikken etter 1945 er terrorbalansen. USA har hele tiden ført an i atomkapprustningen, fra Manhattan-prosjektet under andre verdenskrig og bruken av atomvåpen mot Japan i krigens sluttfase.

De første atombombene ble transportert med langtrekkende bombefly. Først på slutten av 1950-tallet ble det praktisk mulig å bruke langtrekkende raketter som bæremidler for strategiske atomvåpen. I løpet av få år utviklet supermaktene raketter som med stor nøyaktighet kunne treffe mål på motstanderens territorium. Både første og andre verdenskrig var utholdenhetsprøver som i stor grad ble avgjort av deltakernes evne til å mobilisere sine ressurser til krigsformål. En atomkrig vil derimot bli avgjort av de våpnene som er øyeblikkelig tilgjengelig ved krigsutbruddet. Supermaktenes atomvåpen står derfor alltid i høy beredskap. De kjernefysiske våpenlagrene har dermed gjort strategiske vurderinger til en sentral del av supermaktenes utenrikspolitikk i fredstid. Utviklingen av den strategiske balansen mellom supermaktene kan framstilles i fire faser.

1. 1945-1955. USA var i denne tiden fullstendig overlegen i kjernefysiske våpen. Men Sovjetunionen hadde store konvensjonelle styrker som ble oppfattet som en trussel mot Europa. USAs sikkerhetspolitikk besto i denne fasen av tre forholdsregler: økonomisk gjenreisning av Europa, militær opprustning av Europa og utvikling av langtrekkende bombefly for atomvåpen for å gi troverdighet til doktrinen om massiv gjengjeldelse: dersom Sovjetunionen gikk til angrep på USA eller noen av USAs allierte, ville amerikanerne svare med full atomkrig. Fordi amerikanske bombefly hadde begrenset rekkevidde, var denne avskrekkingen avhengig av et omfattende nettverk av utenlandske baser.

2. 1955-1962. I denne andre fasen bygde Sovjetunionen ut atomvåpenlagrene slik at den kjernefysiske trusselen ble tosidig, og det vokste fram en begynnende terrorbalanse mellom supermaktene. Sammen med russernes åpne trussel om å intervenere i Midtøsten under Suez-krisen (1956) og den vellykte oppskytingen av satellitten Sputnik (1957), fikk denne utviklingen amerikanerne til å legge større vekt på å utvikle kjernefysiske raketter. I denne fasen ble doktrinen om massiv gjengjeldelse sterkt kritisert fordi USAs atomvåpen var utviklet på bekostning av de konvensjonelle styrkene: Doktrinen ga USA bare valget mellom full atomkrig eller overgivelse og var ubrukelig mot begrenset krigføring, het det.

President Kennedy framsatte mot slutten av denne andre fasen doktrinen om fleksibelt svar. Den gikk dels ut på å utvikle smidige intervensjonsenheter som var tilpasset hele skalaen av begrenset krigføring, fra konflikter mellom nasjoner til geriljaaksjoner. Dels gikk den ut på å utkjempe (og vinne) en atomkrig ved å rette angrepene mot motstandernes våpen (ounterforce strategy). Beredskapen ble skjerpet med bombefly som alltid var på vingene og med utplassering av taktiske atomvåpen i Europa. Da Sovjetunionen forsøkte å balansere styrkeforholdet ved å plassere raketter med atomstridshoder på Cuba i 1962, ble verden brakt til randen av atomkrig (se art. Cuba-krisen).

3. 1962-1972. Etter Cuba-krisen var USA engstelig for at russerne hadde utviklet evnen til å vinne en atomkrig ved et overraskelsesangrep. USA forsøkte da å minske sovjetledernes slagvilje og ikke deres slagevne. Denne strategien forutsatte at Sovjetunionen vet at USA kan tåle et massivt overraskelsesangrep men likevel ha nok atomvåpen igjen til å rette et altødeleggende angrep mot Sovjetunionen. Denne evnen kalles Second Strike Capability eller gjenslagsevne.

USAs atomforsvar består av bombefly, landbaserte interkontinentale raketter (ICBSs) og av ubåtbaserte interkontinentale raketter (SLMBs). Dette danner den strategiske triaden som er grunnlaget for USAs gjenslagsevne. For selv om et bein i triaden blir utslettet, har hvert av de to andre nok raketter til å sette inn et altødeleggende angrep. Den strategiske triaden er det ytterste sanksjonsmidlet i to de supermaktenes utenrikspolitikk og grunnlaget for terrorbalansen.

4. Fra 1972. I 70-åra tok Sovjetunionen igjen noe av USAs forsprang i strategiske våpen, og har til og med gått forbi på en del områder. President Nixons sterke sikkerhetspolitiske rådgiver, seinere utenriksminister Henry Kissinger, gikk inn for en politikk som er blitt kjent som detente, eller avspenning. Politikken besto blant annet av avtaler med Sovjetunionen om hvilke typer strategiske våpen som kan tillates utviklet og hvor mange som kan tillates utplassert (se art. SALT). Kissingers sentrale begrep var linkage: Sovjetunionen skulle spinnes inn i et nett av fordelaktig samhandel og samarbeid som landet med tiden ikke ville ha råd til å bryte ut av. Men samtidig fortsatte utviklingen av nye strategiske våpensystemer, og counterforce-doktrinen ble lansert på nytt i 1974.

For Kissinger og Nixon var SALT-avtalene stein i et Større byggverk. President Jimmy Carter løsrev SALT II-avtalen fra dens sammenheng og brøt ned store deler av Nixon/Kissingers utenrikspolitiske byggverk ved å boikotte viktige deler av samhandelen med Sovjetunionen i protest mot innmarsjen i Afghanistan i romjula 1979. Samtidig anerkjente Carter Folkerepublikken Kina og trappet opp militærutgiftene.

President Nixon fjernet mye av det intervensjonistiske element fra Kennedys tese og et fleksibelt svar ved den såkalte Nixon-doktrinen. Den gikk ut på å erstatte amerikanske militærenheter utenlands med innfødte kampstyrker som skulle forsvare sitt eget territorium med amerikanske våpen. På denne måten ble mange amerikanere hjemkalt fra den stadig mer upopulære Vietnamkrigen. Men nederlaget i Indokina og seinere den muslimske revolusjonen i Iran viste at Nixon-doktrinen ikke førte fram. USAs stigende avhengighet av olje, fortsatt uro i Midtøsten og økt sovjetisk aktivitet i Sør-Yemen, Etiopia og Afghanistan skapte et krav om en mer utadvendt amerikansk militærpolitikk.

Flere elementer fra Kennedy-åras doktrine ble tatt fram igjen av Carter. Ved inngangen til 80-åra ligger det klare planer om å utvikle en ny type langtrekkende transportfly som lynhurtig kan overføre spesialstyrker (Rapid Deployment Forces, eller RDF) til urolige hjørner av verden. Planen om også å utvikle lasteskip fulle av våpen (Maritime Preplacement Ships, eller MPS) som skal stasjoneres i Det indiske havet, Middelhavet og Den persiske gulfen, viser at RDF er utviklet særlig med tanke på å forsvare de oljerike områdene i Midtøsten. I mer stabile områder (f.eks. Norge) har amerikanerne besluttet å øke sine lagre av forhåndsplasserte våpen.

E. No. / I. I. / O. C. L. / T. Kn.

Se også: Amerikanisme, Kalde krigen.

Utbytting

Utbytting kan bredt defineres som all økonomisk urettferdighet som hviler på økonomisk makt, særlig eiendom til produksjonsmidlene.

Økonomisk urettferdighet som hviler på ikke-økonomisk makt kan man kalle utpressing, som når gangstere krever avgift fra butikkinnehavere o.l. for å beskytte dem - mot seg selv. Ikke-økonomisk urettferdighet, slik som ulik stemmerett, utdanning o.l. kan vi kalle for undertrykking. Utbytting må videre skjelnes fra (ensidig eller gjensidig) utnytting, som foreligger når en person betrakter en annen bare som middel til egen tilfredsstillelse. I et bytteforhold kan det foreligge gjensidig utnytting, uten at noen part blir utbyttet. Men bytte kan også føre til utbytting. Fransk og engelsk bruker samme ord (”exploitation”) om utnytting og utbytting, i motsetning f.eks. til tysk og norsk.

Innenfor den brede definisjon av utbytting faller også urettferdige bytteforhold og urettferdig deling av et produkt skapt i samarbeid av flere. I slike tilfeller kan det være i alle parters interesse å inngå i et bytte eller et produksjonssamarbeid, men de økonomiske maktforhold kan være slik at en part får en urimelig stor del av gevinsten fra samarbeidet.

I det typiske tilfelle er det den part som har mest fra før, som også får brorparten av samarbeidsgevinsten. Dette skyldes at denne parten står sterkest i forhandlingene, fordi han med større troverdighet kan true med å trekke seg fra samarbeidet. En slik fordeling avspeiler de reelle maktforhold, men er mindre rettferdig enn lik deling av samarbeidsgevinsten eller en ordning der mest blir gitt til den som har minst fra før.

Utbytting i en snevrere betydning ble definert av Marx som en situasjon der en ikke-arbeidende klasse i kraft av sin eiendom til produksjonsmidlene eller til arbeidskraften kan tilegne seg en del av det som skapes av en arbeidende klasse. Utbytting i denne forstand er knyttet til det Marx kalte utsuging av merprodukt eller (i kapitalismen) merverdi.

Man kan også gi en noe annen definisjon av det marxistiske begrep ”utbytting”, med utgangspunkt i de to prinsippene som Marx i ”Kritikken av Gotha-Programmet” la ned for den lavere og høyere fase av sosialismen: for den lavere fase til enhver etter arbeid, for den høyere til enhver etter behov. Utbytting kan da sies å være ethvert avvik fra arbeidsprinsippet som ikke er rettferdiggjort gjennom behovsprinsippet. Når man styrer en del av nettoproduktet til funksjonshemmede som ikke er i stand til produktivt arbeid, er dette et avvik fra arbeidsprinsippet som er rettferdiggjort av behovsprinsippet. Men når en person får en del av produktet bare i kraft av sin eiendom til produksjonsmidlene, kan det ikke rettferdiggjøres av behovsprinsippet.

Utbyttingen har antatt ulike former i de ulike historiske klassesamfunn. I før-kapitalistiske samfunn var det vanskelig å skjelne mellom økonomisk og politisk makt og tilsvarende vanskelig å holde utbytting og utpressing klart fra hverandre. Slavenes bånd til sine eiere og de livegnes bånd til jorda hvilte på mer enn økonomisk tvang.

Utbytting som bare hviler på økonomisk makt, som i kapitalismen, kjennetegnes ved at de som utbyttes er formelt fri til å tre ut av utbyttingsforholdet. Lønnsarbeideren er formelt fri til å finne seg en annen arbeidskjøper - eller til å begynne som selvstendig næringsdrivende. Men den formelle frihet går sammen med reell avmakt. Friheten blir i beste fall en frihet til å velge hvem man skal utbyttes av eller en frihet som blir uforenlig med klassesolidaritet.

Det har vært reist tre hovedinnvendinger mot å si at de kapitalistiske produksjonsforhold hviler på utbytting og derfor er urettferdige. Den første går ut på at det ikke er riktig å si at kapitaleiere ikke arbeider. Mange bedriftseiere er entreprenører og arbeidsledere i sin egen bedrift, og utgjør en høyt kvalifisert arbeidskraft med en selvsagt rett til belønning.

Marx foregrep og besvarte denne innvendingen i kapittel 23 av tredje bind av ”Kapitalen”, der han pekte på at det også i slike tilfeller er analytisk mulig å skjelne mellom den del av eierinntekten som stammer fra eierens produktive arbeid og den del som stammer fra hans eiendom til produksjonsmidlene. Og i moderne kapitalisme er eierfunksjonen og lederfunksjonen så klart skilt fra hverandre at innvendingen faller av seg selv. Når omkring halvparten av amerikansk kapital til enhver tid er i hendene på rike enker, kan dette vanskelig rettferdiggjøres gjennom deres produktive innsats.

Den andre innvendingen går ut på at selv en ikke-arbeidende kapitaleier setter noe inn i produksjonen, nemlig sin kapital, og derfor har krav på en belønning. Denne innvendingen hviler på en forestilling om at ”arbeidskraft” og ”kapital” er de to innsatsfaktorer i produksjonsprosessen, begge like uunnværlige for sluttproduktet. Begge faktorers eiere, det vil si lønnsarbeidere og kapitalister, har derfor rett til en del av nettoproduktet, selv om fordelingen av samarbeidsgevinsten kan skape problemer.

Marx foregrep og besvarte denne innvendingen i kapittel 48 av tredje bind av ”Kapitalen”, der han imøtegikk tanken om at arbeid og kapital er likeverdige og symmetriske produksjonsfaktorer. Kapital er bare størknet arbeid: kapitalgjenstandene må betraktes som et produkt av gårsdagens arbeid og ikke som eiendommen til dagens kapitalister. Det er fordi gårsdagens kapitalister utbyttet de arbeidere som skapte kapitalgjenstandene, at dagens kapitalister med et skjær av rimelighet kan utbytte dagens arbeidere ved å henvise til sin eiendom av kapital. Så lenge kapitalgjenstandene - egentlig produkt og resultat av arbeidernes egen virksomhet - står overfor arbeiderne som en selvstendig, fremmed og fiendtlig makt, vil utbyttingen fortone seg som naturlig. Fremmedgjøringen får utbyttingen til å fortone seg som rettferdig.

Den tredje innvendingen har en noe annen karakter, og kan ikke besvares innenfor rammene av Marx’ teori. Den bygger på det forhold at i enhver voksende økonomi vil noe av nettoproduktet bli tatt fra arbeiderne. Når det til tross for dette ikke er utbytting i en voksende sosialistisk økonomi, er det fordi resultatet av investeringene senere kommer arbeiderne selv til gode i form av høyere forbruk. Man kan da spørre om ikke utbyttingen i moderne kapitalistiske samfunn også er nokså lav, ettersom det aller meste av profitten blir reinvestert i ny produksjon og kommer senere arbeidere til gode. Det er ikke riktig at moderne kapitalister lever høyt på arbeiderklassens bekostning, slik det kan ha vært tilfellet med overklassen i tidligere samfunn.

Denne innvendingen har en god del for seg, men den viser ikke at kapitalismen nå har lagt av seg sin urettferdige karakter. Snarere peker den på at urettferdigheten ikke lenger er å finne i selve fordelingen av nettoproduktet, men i den beslutningsprosess som fører til en bestemt fordeling. Det viktigste argument i dag for å oppheve kapitalismen er den enormt skjeve fordeling av makt over økonomiske beslutninger, særlig investeringsbeslutninger. Så lenge arbeiderklassen ikke selv bestemmer hvor mye som skal investeres og hva slags varer det skal investeres i, kan man ikke rettferdiggjøre systemet ved å si at fruktene av investering i hovedsak kommer arbeiderklassen til gode.

Begrepet om utbytting har også vært brukt på forholdet mellom nasjonene og på kvinners stilling. Med noen unntak (som f.eks. urettferdig bytteforhold i internasjonal handel) er ikke dette begrepet særlig velegnet til å beskrive den urettferdighet som finnes på disse områdene. Både utpressing og undertrykking vil ofte være mer dekøkonomisk i sitt grunnlag eller i sin karakter. Men viktigere enn slik strid om ord er det å beskrive de mekanismer som skaper og gjenskaper urettferdigheten i familien, samfunnslivet og verdenssamfunnet

J. E.

Se også: Imperialisme, Lønnskamp, Undertrykking.
Litteratur:J. Elster: Om utbytting, Oslo 1977.

Utdanning

Utdanning kan betraktes som alle former for overføring av verdier, ferdigheter og oppsamlede kunnskaper til samfunnets medlemmer. I denne vide betydning vil utdanning være identisk med sosialisering. Mer vanlig er det imidlertid å knytte begrepet utdanning til den undervisnings- og opplæringsvirksomhet som formidles gjennom en sosial institusjon som har denne virksomheten som hovedmål. Det er i denne noe snevrere betydning at begrepet vil bli brukt i denne artikkelen.

Utdanning bør forstås i tilknytning til begrepet danning. Det er en betegnelse for utvikling av allsidige personligheter med et vidt kunnskapstilfang, intim kjennskap til sentrale samfunnsforhold og et bevisst forhold til politikk. Danning innbefatter utvikling av ”sosiologisk fantasi”. En person kan ha gjennomgått ei lang formell utdanning, men likevel ha tilegnet seg lite danna Omvendt kan en person uten formell utdanning være et danna menneske. Utdanningssystemet kan fremme eller motvirke en slik danningsprosess.

Å utdanne folk til bestemte oppgaver, f.eks. t ingeniørarbeid, vil si å tilføre dem kunnskaper og ferdigheter som middel til å løse oppgaver de blir satt til. Danning har ingen slik middeleksisten, men fremmer en reflekterende holdning og et bi visst syn på ingeniørarbeidets plass i samfunnet. Ei ingeniørutdanning uten et slikt danningselement produserer tilpasningsdyktige ingeniører.

Danning kan dyrkes heva over formidling av konkrete kunnskaper og ferdigheter, og forfaller da lett til en eksklusiv virksomhet for en elite med forakt for praktisk, manuelt arbeid. Like vanlig er utdanning tømt for sitt danningsinnhold, som skaper individer som slapt innordner seg det etablerte samfunnssystem. Et godt utdanningssystem er prega av en vellykka integrasjon mellom utdanning og danning, der kunnskaper, praktiske ferdigheter og et kritisk helhetssyn viser hen til - og gjensidig betinger hverandre.

Den tyske sosiolog Max Weber har utvikla en typologi for utdanningssystemer med eliteutdanning. Han skiller mellom tre personlighetstyper som etterstrebes i utdanningssystemet; den karismatiske personlighet, det dannede menneske og eksperten. Disse sosiale personlighetstypene svarer til tre dominerende former for makt og autoritet i samfunnet. Den første korresponderer med en karismatisk herredømmestruktur, den andre med makt som bygger på vane og tradisjon (som hos de kinesiske mandariner og den herskende elite i Hellas og Roma) og den tredje med den byråkratiske form for autoritet som vokser fram i industrisamfunnet.

De moderne kapitalistiske samfunn kjennetegnes ved at de i løpet av relativt kort tid har utvikla seg fra utdanningsfattige til utdanningsrike samfunn. Utdanning har blitt et massefenomen tilgjengelig for de store folkegrupper. Denne endringsprosessen har pågått parallelt med omfattende endringer i disse samfunnenes klassestruktur. I det følgende gis det et riss av noen sentrale trekk ved allmennutdanninga i det seinkapitalistiske samfunnet og ei kort framstilling av utdanningsspørsmålet og sosialismen.

”Utdanningssamfunnet” Etter den andre verdenskrigen gikk de kapitalistiske landene inn i en lang og relativ stabil økonomisk vekstperiode. Særlig karakteristisk var veksten i den offentlige sektor, og utdanning var ikke noe unntak, I OECD-landene økte de offentlige utgiftene til utdanning med mer enn 10 % i året fra 1950 og fram til slutten av 1960-åra, mer enn dobbelt så mye som veksten i bruttonasjonalprodukt. Elevantallet økte med over 30 % i grunnutdanninga i samme tidsrom, med nesten 100 % i videregående og 200 % i høgre utdanning. I Norge gikk 400 000 barn og ungdom på skoler og universiteter i skoleåret 1945-46, tretti år seinere var dette tallet mer enn fordobla. Antall personer direkte knytta til utdanningssystemet nærma seg 900 000 i midten av 1970-åra, dvs, mellom 20-25 % av den samlede befolkning.

Utdanning var et gode alle skulle få tilgang på. Ikke bare de unge, men også de voksne skulle gjennom voksenopplæring få tilgang på det de tidligere hadde gått glipp av. Livslang læring blei et slagord i tida - og ”hele folket på skolebenken” - et perspektiv som ikke virket langt unna.

Den nye situasjonen var skapt av ulike krefter som virket sammen. Grunnleggende var drivkrefter i det økonomiske systemet under seinkapitalismen, med en produksjonsform som forutsatte skolert arbeidskraft. I et samfunn med avansert teknologi og utstrakt bruk av forskning direkte i produksjonsprosessen, blei utdanning sett på som en kilde til økonomisk vekst.

En av de første som påpekte dette var den nordamerikanske økonomen Theodore Schultz i midten av 1950-åra. I tillegg til de tre ”produksjonsfaktorene” kapital, arbeid og jord pekte han på den fjerde - menneskets egen ”kapital” (”human capital”). Uten å ta denne fjerde faktoren med i betraktning kunne ikke den sterke økonomiske veksten forklares. Utdanning burde derfor ikke betraktes som forbruk, men som Investering. Den beste politikk myndighetene kunne føre om de ønsket økonomisk vekst, var å investere i utdanningssektoren, i ”human capital”. Det var også den beste investering enkeltindividene kunne gjøre, renten ville de høste i form av høgere lønn på arbeidsmarkedet. En slik investering ville også gjøre de mange velutdannede til ”kapital”-eiere mente Schultz. Slike resonnementer skapte en egen disiplin innafor nyklassisk økonomi, utdanningsøkonomien, som i en periode hadde betydelig innflytelse på utdanningspolitikken.

I samme retning virka også den sosialdemokratiske utdanningspolitikken i Skandinavia. Det gamle slagord om ”kunnskap er makt” var ledetråden for arbeiderbevegelsens hovedstrømning i skolepolitikken. Skulle arbeiderbevegelsen få makt i samfunnet, måtte arbeidsfolk også få del i kunnskapen. Like muligheter til utdanning, uansett sosial bakgrunn, kjønn eller geografisk bosted var hovedmålsettinga på utdanningssektoren, og utgjorde noe av drivkrafta bak den storstilte kvantitative utbygginga av skoleverket under sosialdemokratisk ledelse.

Utdanningssamfunnet var blitt et begrep, som for mange karakteriserte det moderne velferdssamfunnet. Det gamle klassesamfunnet var avløst av et nytt samfunn, med sterk sosial mobilitet, der utdanning var adgangstegnet til mobilitet oppover. Alle hadde nå sjansen til å komme til topps i utdanningssystemet og dermed i samfunnet - det kom an på om en ville noe. Mulighetene var der. Forestillingen om det nye klasseløse utdanningssamfunnet er like utbredt som det er feilaktig.

Engelskmannen Michael Young skreiv i 1958 framtidsfabelen ”The Rise of the Meritocracy 1870-2033” (norsk utgave ”Intelligensen som overklasse”) i 1966. Med utgangspunkt i iakttakelser i samtida skisserer Young et skremmende bilde av framtidssamfunnet: Et klassesamfunn der ulikhetene ikke er basert på arv, men på pres-tasjon. Gjennom raffinerte IQ-tester og et effektivt og hjerteløst utdanningssystem utvelges den nye overklassen. Den nye underklassen er mer avmektig enn den gamle, den blir frarøvet sine lederskikkelser. Tidlige utskillingsmekanismer ville ha avslørt deres IQ og via utdanningssystemet ført dem inn i overklassen.

Nyere utdanningssosiologisk forskning har vist at Youngs perspektiv i hovedsak ikke treffer det som har vært utviklinga i etterkrigstidas utdanningssystem. Rett nok blir vekten på prestasjoner stadig større, men arv spiller fortsatt en stor rolle. Ikke slik at sosial status arves direkte, men snarere indirekte via utdanningssystemet. Studier av rekrutteringa til de ulike greiner av utdanningssystemet viser at skolen stort sett virker til å sementere de forskjellene som allerede finnes i samfunnet.

Alle sosiale grupper har riktignok fått mere utdanning enn tidligere, men ulikhetene, klasseforskjellene i utdanningssystemet, har ikke blitt særlig mye mindre. Ulikhetene etableres på et tidlig tidspunkt i grunnskolen og blir stadig større oppover i systemet. Voksenopplæring synes ikke å kunne kompensere for dette, det er et tilbud som i første rekke nyttes av dem som har mye fra før. Og kjønnsforskjellene består. Fra grunnskolens siste klasser slår de tradisjonelle kjønnsrollene ut slik at jentene blir mindre orientert mot videregående utdanning og karriere i yrkeslivet. I tillegg har ulikhetene en tendens til å hope seg opp, slik at det blir et gap mellom de muligheter gutter fra borgerskapet og jenter fra arbeiderklassen har til å nå høgre utdanning.

Den offentlige politikkens målsettinger om like muligheter til utdanning har ikke blitt virkeliggjort. Hva kan dette skyldes? Det er et velkjent problem at konsekvensene av politiske reformer kan bli andre enn de som var tilsiktet. For reformpolitikk innafor et klassedelt samfunn synes dette problemet å være kronisk. Forsøk på grunnleggende reformer i utdanningssystemet ”støter mot sine grenser” pga. tilknytningen til og påvirkningen fra andre samfunnsinstitusjoner.

Utdanningssystemet står i et indirekte, men systematisk forhold til det økonomiske systemet. Gjennom sin organisering i egne institusjoner avsondra fra produksjonen har utdanninga en relativt stor grad av sjølstendighet, men står samtidig i et avhengighetsforhold til utviklinga innafor det økonomiske systemet. Utdanningssystemet skal for det første produsere arbeidskraft som i grove trekk er tilpassa de behov produksjonen har for utdanna arbeidskraft. De kunnskaper og ferdigheter som formidles i skolen må i størst mulig grad samsvare med den kvalifikasjonsstruktur som er under utvikling på arbeidsmarkedet. Arbeidsmarkedet er ikke noe enhetlig marked, men er inndelt i skarpt atskilte delmarkeder - som legger grunnlaget for arbeidslivets A-, B- og C-lag. De forskjellige delmarkedene stiller ulike kvalifikasjonskrav til arbeidskraften (fra svært høge til lave) og tilbyr svært ulike goder i form av lønn, arbeidsmiljø og sikkerhet i tilsettingsforhold.

A-laget med relativt høge kvalifikasjoner kommer systematisk gunstig ut av fordel inga med bra lønn, godt arbeidsmiljø og sikre tilsettingsforhold. C-laget med lave kvalifikasjoner kommer systematisk ugunstig ut av fordelinga med lav lønn, dårlig arbeidsmiljø og en usikker tilpasning til arbeidsmarkedet. Utdanningssystemet står i stor grad for sorteringa av elevene til de ulike delene av arbeidsmarkedet. Dette forholdet bidrar i stor grad til å sette sitt preg på hva som skjer i skolen.

Reformer, innhold og struktur Utdanningas innhold bestemmes av flere forhold. Pensum, læreplaner, lærerholdninger og skolens indre organisering er viktige faktorer som er med på å bestemme utdanningas innhold. Like viktig er den daglige samværs- og kommunikasjonsstrukturen som setter sitt preg på skolen. Den dominerende språk og symbolbruken i skolen definerer noen grupper ut og andre inn i forhold som gjør dem i stand til å nå skolens målsettinger. Arbeids- og klassedelinga i samfunnet produserer sosiale grupper som bruker mesteparten av sin tid til intellektuelle eller boklige sysler. Andre har sine erfaringer og kunnskaper mer direkte knytta til den materielle produksjonen. Ved at skolen er avsondra fra produksjonen, blir innholdet prega av de som har sine viktigste erfaringer fra bøkenes verden.

Barn og ungdom med en sosial bakgrunn i borgerskapet eller deler av mellomlaga møter skolen med en ”kulturell kapital” som de høster renter av gjennom skolegangen. Arbeiderklassens barn møter for en stor del en fremmed verden som like mye blir en hindring for som en kilde til kunnskap og utfoldelse. Borgerskapet og deler av mellomlaga utøver gjennom utdanningssystemet et kulturelt hegemoni som er ei hindring for ei virkelig demokratisering av samfunnet, og som bidrar til at skolen skaper tilpasningsdyktige elever for det bestående samfunn.

Reformer for å demokratisere utdanningssystemet har f.eks. i de skandinaviske landene i hovedsak retta seg mot utdanningssystemets struktur. En kan si at disse reformene har blitt ”spist opp” pga. manglende reformer retta mot utdanningssystemets innhold. Men det er ikke i første rekke manglende kunnskaper om de utilsiktede virkninger som er årsak til at sosialdemokratiet ikke har gått videre. Djuptgående endringer av utdanningas innhold vil Støte an mot den grunnleggende klassestrukturen i samfunnet og mot utdanningssystemets hovedfunksjon under seinkapitalismen: Et instrument til å gjenskape klasseforholdene og til å legitimere (rettferdiggjøre) forestillingene om like muligheter i samfunnet.

Men utdanningssystemet ivaretar ikke disse oppgavene på noen motsetningsfri måte. Her skal bare pekes på tre forhold som kan bidra til å skape konflikter:

1. Den sterke utvidelsen av den obligatoriske skolegang synes å ha skapt en motivasjonskrise blant store ungdomsgrupper. Skolen med sin avsondring fra det produktive liv makter ikke å gi noe meningsfylt tilbud og blir et stadig mer innholdsløst og uvirkelig liv for store grupper elever. Dette ytrer seg som ei disiplinkrise.

2. Den nærmest eksplosjonsaktige veksten i utdanningssystemet samsvarer ikke med ei tilsvarende utvikling av egnede jobber på arbeidsmarkedet. Særlig synes det sannsynlig at de store grupper med høgre utdanning ikke vil få jobber som svarer til deres utdanning, men på sett og vis vil bli ”overkvalifiserte” for de jobbene de får. Hvordan denne konflikten vil utspille seg er et åpent spørsmål, men her ligger det gjemt mye sosialt krutt. Denne utviklinga henger også sammen med endringa av hele klassestrukturen. Vil de nye gruppene med høgre utdanning utgjøre et ”nytt småborgerskap” eller presser utviklinga på arbeidsmarkedet disse gruppene ned i en stadig mer differensiert arbeiderklasse? Og hva vil eventuelt ei slik utvikling bety for arbeiderbevegelsens styrke - større slagkraft eller voksende indre motsetninger?

3. Det kulturelle hegemoni som utøves gjennom utdanningssystemet er ikke vanntett. Tilpasningsideologien er ikke total. I tillegg til tilpasningsvansker for mange er utdanning også en viktig ressurs for mange. Utdanning har også en frigjørende mulighet. Kunnskaper kan brukes til å legge grunnlaget for innordning og akseptering også vendes mot systemet og legge grunnlaget for en frigjørende praksis.

Utdanning og sosialisme De fleste land som har forsøkt å bygge sosialismen, fører sitt ideologiske grunnlag tilbake til Karl Marx. Arbeidet var for Marx den sentrale aktivitet i dannelsen av mennesket. Utnyttelsen av barn og ungdom i utviklinga av storindustrien påførte dem på mange måter nedverdigende forhold, Men Marx mente at storindustriens utvikling også innebar sterke elementer av framskritt. Her kunne grunnlaget legges for ei utdanning som bygde på prinsippet om halv dags skole og halv dags arbeid. For Marx innebar utdanning tre forhold: åndelig oppdragelse, kroppslig oppdragelse (gymnastikk) og polyteknisk opplæring der de unge fikk brei innsikt i produksjonsprosessens allmenne grunnlag og bruken av enkle arbeidsredskaper i mange yrker. Denne kombinasjonen skulle bringe arbeiderklassens barn opp på et langt høgere nivå enn aristokratiet og borgerskapet.

De første som skulle forsøke å realisere disse prinsippene, var bolsjevikene i den nye sovjetstaten. Omstendighetene var så vanskelige som omtrent tenkes kan. De overtok et samfunn der over halvparten av befolkninga var analfabeter, og der den ortodokse kirka hadde sterk innflytelse på det som fantes av skoler. Den materielle nøden var påtrengende. Men programmet var radikalt og ambisiøst: Gratis polyteknisk utdannelse opp til 17-års alder, masseutdanning av voksne for å avskaffe analfabetismen, forskoler, åpning av arbeiderfakulteter ved universitetene for å skape en ny intelligentsia, lik rett til utdanning for begge kjønn, avskaffelse av eksamenssystemet.

Det skulle vise seg at programmet ikke lot seg realisere. Umiddelbare praktiske problemer måtte løses, utdanningas ”effektivitet” blei avgjørende, alfabetiseringsarbeidet og ei relativt snever teknisk skolering måtte prioriteres. I Stalinperioden blei rask industrialisering kjørt fram som hovedmål, og en fikk ei omfattende kvantitativ utbygging av hele utdanningssystemet. Men de progressive pedagogiske ideene som var rådende de første åra etter revolusjonen, blei forlatt til fordel for disiplinering og effektivitet.

Gjennom omfattende utdanningsreformer i 1958 og 1964-66 har Sovjetunionen fått et moderne utdanningssystem med høg standard. Det polytekniske utdanningsprinsipp blei lansert på ny i 1958, men med ei snevrere utforming enn det som opprinnelig var intensjonen. Kollektivistiske undervisningsformer blir stimulert, men utvelgelsen til høgre utdanning synes tøff med sterk vekt på prestasjoner.

På Cuba måtte utdanninga bli et instrument i kampen mot fattigdommen, og blei tidlig knytta sammen med produktivt arbeid. Samtidig skulle en skape det nye sosialistiske mennesket, det hele og allsidige menneske. Cuba gjennomførte på begynnelsen av 1960-tallet en vellykka utdanningsrevolusjon som på rekordtid praktisk talt avskaffa analfabetismen og erstatta de ekspertene som dro fra landet rett etter revolusjonen.

Det var en nødvendighet for kubanerne å øke produktiviteten i landbruket. Virkemiddelet var massemobilisering av befolkninga som m.a. innebar at studenter og skoleelever i masseomfang deltok i innhøstinga. Skoler til landsbygda var parolen, og det harde arbeidet var en del av den sosialistiske oppdragelsen. Denne parolen blei i 1971-72 erstatta med parolen skoler på landsbygda. I stedet for å være på landsbygda i 5-6 uker og bare arbeide på jorda, skulle nå skolen bli permanent, og dagen deles mellom arbeid og studier. Skolene skulle bli økonomisk sjølstendige enheter som bar sine egne kostnader gjennom produktivt arbeid. Ved sin vellykka massemobilisering av befolkninga gjennom utdanningssystemet er Cuba på mange måter blitt et forbilde for mange fattige land.

Kina er m.a. kjent for sitt gamle utdanningssystem knytta til det gamle byråkratiets maktstilling (mandarinene). Dette systemet blei først avskaffa i 1905. Et moderne utdanningssystem blei forsøkt bygd opp etter japansk og amerikansk mønster, men med manglende effektivitet. Etter maktovertakelsen i 1949 stilte kommunistpartiet opp et program for utdanningssystemet som tok sikte på å avskaffe analfabetismen fullstendig og framskaffe den nødvendige økonomiske og tekniske ekspertise og heve folkets kultur og moral.

Det har åpenbart vært store uenigheter innafor det kinesiske kommunistpartiets ledersjikt om hva slags utviklingsmodell Kina skulle velge. Den store rystelsen var Kulturrevolusjonen 1966-69. Skolene og universitetene blei stengt i 1966, de fleste skolene gjenåpna i 1967, mens universitetene var stengt helt fram til 1970.

De sentrale prinsippene etter Kulturrevolusjonen var at utdanninga skulle knyttes til arbeidet, i fabrikken eller folkekommunen. Utdanninga skulle kortes ned (grunnutdanninga heves, universitetsutdanninga kuttes ned), eksamens- og karaktersystemet avskaffes. Rød og ekspert var parolen for det nye mennesket, politikk og Mao Tse-tungs tenkning var viktigste fag, proletariatet skulle styre utdanninga, mens de intellektuelle kom i miskreditt. Etter Maos død og med prioriteringa av de fire moderniseringer, har det på ny kommet til ei radikal omlegging av utdanningssystemet. Intelligentsiaen har gjenvunnet sin posisjon. Det er blitt viktigere å være ekspert enn å være rød. Karakterer, eksamen og disiplinen er kommet tilbake.

Det som overhodet kjennetegner de sosialistiske eksperimentene er den bevisste bruk av utdanningssystemet som et instrument i omforminga av samfunnet. Utdanning er brukt som et virkemiddel til å høyne produktiviteten, bidra til økonomisk vekst og til å skape det nye sosialistiske menneske. Erfaringene viser at disse prinsippene ikke er enkle å forene når de skal omsettes til praktisk politikk. De umiddelbare økonomiske behov har lett for å undergrave den sosialistiske dannelsesprosessen. Men erfaringene viser også at kombinasjonen utdanning-arbeid i en polyteknisk dannelsesprosess er vegen. De kapitalistiske landenes utdanningssystem lider kraftig under den kløft som er mellom skolesystemet og det produktive liv.

J. H. L.

Se også: Elev, Enhetsskole, Lærer, Skoleverket, Sosialisering, Universitet, Yrkesutdanning.
Litteratur: R. Enerstvedt: To samfunn - to skoler, Oslo 1973. J. Hellesnes: Ein utdana mann og eit dana menneske, i Pedagogikk og samfunn, Oslo 1969. J. Hellesnes: Sosialisering og teknokrati, Oslo 1975. G. Hernes og K. Knudsen: Utdanning og ulikhet, NOU 1976:46. J. Karabel og A. H. Halsey (red.): Power and Ideology in Education, New York 1977.

Utenlandsk kapital i Norge

Spørsmålet om utenlandske eierinteresser i norsk økonomi har vært et forholdsvis sentralt tema i norsk politikk. Det dannet bakgrunnen for Innføringen av konsesjonslovene tidlig i dette århundret - noe som markerte overgangen til en mer aktiv offentlig regulering av økonomien. Det har vært den umiddelbare bakgrunn for regjeringers ”vekst og fall”.

I 1931 måtte Regjeringen Mowinckel gå på grunn av konsesjonsspørsmålet om sammenslåing av De-No-Fa og Lilleborg Fabriker, hvor det sveitsiske selskapet Unilever var en av eierne. Og hjemkjøpet av Alcan-aksjer i Årdal og Sunndal Verk veltet nesten Regjeringen Bratteli i 1974. Men fra denne tid grodde Arbeiderpartiets sår fra EF-kampens dager forholdsvis raskt i fagbevegelsen, og det må mellom annet ses i sammenheng med håndteringen og reaksjonene på dette hjemkjøpet.

Utenlandske kapitalinteresser i et lands økonomi innebærer at styring og kontroll med deler av produksjonen blir lagt utenfor landets grenser. En mister muligheter til å nå kapitaleierne gjennom politiske beslutninger. Ulike syn på virkningene av dette gjør spørsmålet om utenlandske eierinteresser til et politisk stridstema. Samtidig kan utenlandsk kapital på kort sikt tilføre et land ressurser.

Størrelse og sektorer Utenlandsk kapital har en lang historie i norsk økonomi. Den viktigste av de tidlige utenlandske industriinvesteringene var Kellner-Partington Paper Pulp Company Ltd.s kjøp av Borregaard i 1889. De etterfølgende tiår gjorde utenlandske kapitalinteresser seg først og fremst gjeldende i den gryende - og sterkt voksende - kraftkrevende industrien i Norge. I dag finner den raskeste veksten sted i andre næringer enn industrien.

Innslaget av utenlandsk kapital i den norske økonomien har variert over tid. De store utenlandske investeringene i perioden før første verdenskrig ble redusert av betydelige norske hjemkjøp under krigen. I 1919 var bare 6,7 % av aksjene i norske bedrifter på utenlandske hender. Utover i 1920- og 1930-årene økte innslaget av utenlandsk kapital igjen, og før utbruddet av andre verdenskrig sto den bak en sjettedel av alle aksjeinvesteringer i Norge. Denne andelen sank på grunn av tyske krigsskadeerstatninger etter krigen, men utover i 1970-årene var igjen innslaget av utenlandsk aksjebesittelse nær opp til førkrigsandelen (14,8 % i 1972).

De første utenlandske investeringene konsentrerte seg i all hovedsak om norsk industrivirksomhet. I mellomkrigstida var over 80 % av den utenlandske kapitalen i Norge plassert i norsk bergverksdrift og industri. Under 10 % av den var investert i handelsvirksomhet. I 1978 var godt under halvparten av den utenlandske kapitalen industriinvesteringer, mens omtrent 40 % var i norsk varehandel.

Det kan se ut som om de utenlandske kapitalinteressene har gått over fra å investere i norsk vannkraft til å investere i norsk kjøpekraft. I tillegg gjør utenlandsk kapital seg også etter hvert sterkere gjeldende i annen virksomhet: Reklamebyråer og det man ellers kan kalle forretningsmessig tjenesteyting.

*Utenlandsk kapitalbesittelse i norsk økonomi 1978, fordelt på sektorer hvor investeringen er foretatt, i mill. kroner.*
Norsk sektor	Aksjer - pålydende verdi
Finansinstitusjoner	52
Bergverksdrift og industri	1 337
Kraft- og vannforsyning, oljeboring på kontraktbasis, bygge- og anleggsvirksomhet	95
Detalj-, agentur- og annen engroshandel	1 200
Utenriks sjøfart, transport, hotell- og restaurantdrift	73
Finansiering, eiendomsdrift og tjenesteyting til næringslivet	211
Sosial og personlig tjenesteyting	54
Annet	18

I alt	3 040

Kilde: Kredittmarkedsstatistikk - Fordringer og gjeld overfor utlandet 1977 og 1978, Statistisk sentralbyrå 1979.

Omtrent en fjerdedel av den utenlandske kapitalen stammer fra USA, en sjettedel fra Sverige. Dernest er det kapitalinteresser i Storbritannia og Sveits som har foretatt de største aksjeinvesteringer i Norge.

Det er mer enn 100 000 arbeidsplasser i norske bedrifter som helt eller delvis er eid fra utlandet. For nærmere halvparten av disse gjelder det imidlertid at den utenlandske eierkapitalen er relativt ubetydelig. Størstedelen av den utenlandske kapitalen er direkte investeringer hvor det ervervet absolutt eierkontroll: 70 % av denne kapitalen er plassert i bedrifter som er datterselskap i multinasjonale foretak av utenlandsk opprinnelse.

De fleste av de multinasjonale datterselskapene (70 %) driver varehandelvirksomhet i Norge, nærmere 20 % industriell drift. Resten er engasjert i andre næringer. Likevel er det de multinasjonale industribedriftene som står bak de fleste arbeidsplassene. Av om lag 50 000 arbeidsplasser i multinasjonale datterselskap er omtrent halvparten industriarbeidsplasser. En tredjedel er arbeidsplasser i varehandelen.

Betydning Utenlandske direkteinvesteringer dominerer ikke norsk økonomi: 4,3 % av den yrkesaktive norske befolkning arbeider i et multinasjon