Union Carbide Corporation
Data for 1977:
Hovedkontor: New York, USA
Rangering: 47 (Fortune)
Omsetning: 7,03 milliarder $
Netto-overskudd: 385 millioner $
Ansatte: 113 669
Viktige produksjonsselskaper: Union Carbide Kenya Ltd., Kenya, Tubatse Ferrochrome (Proprietary) Ltd., Sør-Afrika, Ucar Minerals Corporation, Sør-Afrika, The African Chrome Mines Ltd., Rhodesia, Rhodesia Chrome Mines Ltd., Rhodesia, Union Carbide Canada Ltd., Canada, Union Carbide Belgium N.V., Belgia, AS Meraker Smelteverk, Norge, AS Saudefaldene, Norge, Sauda Smelteverk AS, Norge, Union Carbide U.K.Ltd., Storbritannia, Baxelite Xylonite Ltd., Storbritannia, Unifos Kemi AB, Sverige, Chemos Industries Pty.Ltd., Australia, Union Carbide India Ltd., India, Metals and Ores Pte.Ltd., Singapore, Union Carbide Philippines, Inc., Filippinene, Union Carbide do Brasil S.A.I.C., Brasil, Tungstenio do Brasil Minerios e Metals Ltda., Brasil, Union Carbide Mexicana, S.A. Mexico, Union Carbide Caribe Inc., Puerto Rico.

Union Carbide Corporation er blant de største industriselskapene i verden. Vanligvis blir Union Carbide klassifisert som et kjemisk selskap, men driver i virkeligheten en mangfoldig virksomhet. Omsetningen i 1977 var 7,03 milliarder $ med nær 114 000 ansatte i over 500 produksjonsanlegg, gruver og møller. Regionalt sysselsetter Union Carbide folk i USA (62 000), i Europa (13 000), i Canada (5 000), Latin-Amerika (13 000), Det fjerne Østen (18 000) og i Afrika og Midtøsten (3 000).
I 1977 besto hovedproduktene av kjemikalier og plastprodukter (40 %), gasser, metaller og karboner (33 %), og konsumentvarer og spesialprodukter (27 %). Viktige produkter for Union Carbide er bulk-kjemikalier til frysevæsker, polyesterfibre, bil- og møbelpussemidler, kosmetikk og hygieneartikler. Videre plastråstoffer, metaller, grafittprodukter, gasser og emballasje til bruk i næringsmiddelindustrien. Særlig kjente merkevarer er Eveready og Ucar (batterier), Prestone (frysevæske), Glad (husholdningsartikler i plast) og Simoniz (voks- og pussemiddel).
Union Carbide har sin virksomhet lagt til ca. 40 land. En tredel av konsernets omsetning kommer fra den internasjonale virksomheten. I tillegg har Union Carbide sysselsatt ca. 20 000 personer i kjernefysiske anlegg på vegne av den amerikanske regjering. Virksomheten består i urananriking (Oakrich, USA).
Union Carbide er et meget integrert konsern med kontroll over en rekke råvarekilder, (særlig gruver) og produksjon av mellom- og sluttprodukter (bulk-kjemikalier, gasser, metaller og spesialprodukter).
Union Carbide har desentralisert sin forsknings- og utviklingsvirksomhet til ca. 20 anlegg i USA. Av særlig betydning er anleggene ved Torrytown og Tuxeds, New York, USA. Kostnadene til forskning og utvikling beløp seg til 156 millioner $ i 1977.
I Norge har Union Carbide drevet produksjonsvirksomhet siden 1914. Konsernet eier Sauda Smelteverk AS (tidligere Electric Furnace Products Co.), AS Meraker Smelteverk og AS Saudefaldene. Union Carbide har betydelig innflytelse på lokalsamfunnene i Sauda og Meråker. Med ca. i 000 personer sysselsatt i Sauda og ca. 350 i Meråker er Union Carbide av de største multinasjonale selskaper med produksjonsvirksomhet i Norge.

I. Sa.


Unionen med Sverige
Se Svensk-norske union.

United States Steel Corporation
Data for 1977:
Hovedkontor: Pittsburgh, USA
Rangering: 27 (Fortune)
Omsetning: 9,61 milliarder $
Netto-overskudd: 138 millioner $
Ansatte: 165 845
Antall aksjonærer: 248 986
Viktige datterselskaper og andre selskaper der United States Steel Corporation har eierinteresser: Apollo Gas Company, USA, Carnegie Natural Gas Company, USA, Lake Terminal Railroad Company, USA, Companhia Meridional de Mineracao, Brasil, Navigen Compay, Liberia, Navios Corporation, Liberia, Orinoco Mining Company, USA, Quebec Cartier Mining Company, Canada, Warrior & Gulf Navigation Company, USA, Metallhüttenwerke Lübeck GmbH (MHL), Tyskland, Terninoss Acciai Inossidabili, S.p.A., Italia, Minerales Ordaz, C.A., Venezuela, P.T. Pacific Nikkel Indonesia, Indonesia, Prieska Copper Mines (Pty.) Ltd., Sør-Afrika, Ferralloys Ltd., Sør-Afrika, Compagnie Miniere de l’Ogooue, Gabon, Zuari Agro Chemicals, Ltd., India, Acieries de Paris et d’Outreau, Frankrike, Altos Hornos de Vizcaya, S.A., Spania, Altos Hornos del Mediterraneo, S.A. Spania, Associated Ore & Metal Corp., Ltd., Sør-Afrika, Associated Manganese Mines of South Africa, Ltd., Sør-Afrika, Sidbec-Normines, Inc., United States Steel Corporation (U.S. Steel) er den største produsent av jern- og stålprodukter i USA. Konsernet rangerer som verdens 27. største industrikonsern med ca. 166 000 ansatte.

I 1977 var omsetningen på 9,6 milliarder $, hvorav ca. 3 milliarder skrev seg fra aktiviteter utenom stålbransjen. Produksjonstallene i netto tonn for U.S. Steel var i 1977: råstål 28,8 millioner, jern 23,1, kull 14,0, koks 15,4. Utvinning av jernmalm var nær 30 millioner netto tonn, og kom vesentlig fra Mesabi Western Ore, USA og Quebec Cartier Mining, Canada. Produksjon av råstål utgjorde ca. 23 % av USAs totale produksjon. Det er ca. 250 selskaper som produserer stål i USA hvorav 95 fremstiller råstål. I tillegg kommer betydelig import.
U.S. Steels viktigste stålverk ligger i Ohio, Pennsylvania, Delaware, Chicago, Alabama, Texas, Utah og California. Kull utvinnes i Alabama, Kentucky, Vest-Virginia, Illinois, Indiana, Pennsylvania. Kalkstein kommer fra Michigan, Pennsylvania, Alabama og Vest-Virginia. Eksporten av stålprodukter var 2 % i 1977. I 1974 avhendet U.S. Steel store interesser i Venezuela.
Produksjon av kjemikalier til industri- og jordbruksformål hadde en verdi av 700 millioner $ i 1977. Viktige produksjonssteder er Neville Island, Penn og Havarhill, Ohio. U.S. Steel er involvert i shipping gjennom Liberiaselskapene Navios Corporation og Navigen Company og i utstrakt transportvirksomhet på The Great Lakes.
Selskapet opererer et uranprosjekt i Texas, som fremstiller ”yellowcake” (U3O8). ”Yellowcake” brukes som ledd i produksjon av reaktorbrensel. Fremstilling av stålkonstruksjoner til ingeniør- og entreprenørvirksomhet er et annet betydelig virksomhetsområde for U.S. Steel. Konsernets varemerker er USS, COR-TEN og COLD-FLO.
U .S. Steel har en rekke eierinteresser i utenlandske selskaper. I Tyskland produseres det koks, råjern, sement, i Italia rustfrie stålprodukter, i Spania stålprodukter, i Frankrike ferromangan, og støperiprodukter. I Canada driver selskapet utvinning av jernmalm, i Sør-Afrika utvinning og produksjon av bl.a. kopper, sinkkonsentrat, ferromangan, ferrokrom, mangan og jernmalm. I Venezuela produseres det jernmalmbriketter, i Indonesia er selskapet engasjert i nikkel- og koboltutvinning, i Gabon utvinnes manganmalm, og i India produserer selskapet kunstgjødsel.
Konsernet har ca. 1 200 personer sysselsatt i forskning og utvikling ved sitt senter i Monroeville. U.S. Steel har betydelige miljøproblemer, og en stor del av konsernets aktivitet innen forskning og utvikling er konsentrert om å løse disse. På den produksjonstekniske siden har omleggingen fra åpne til lukkede ovner i stålproduksjonen krevd Store ressurser.    

I. Sa.


Universitet
Universiteter er ofte store akademiske høgskoler der det drives studier, forskning og utdanning på et vidt felt av vitenskapelige fagområder.
Universitetet i Oslo, det eldste og største i Norge, har f.eks. drøyt 80 ulike institutter for de enkelte fag og enda flere spesialiserte laboratorier, museer, klinikker, forsøksstasjoner o.l. Etter et tradisjonelt mønster er disse grunnenhetene for forskning og undervisning samlet i såk. fakulteter (større fagområder). Navnene oppsummerer vestlig vitenskapshistorie: det teologiske, juridiske, medisinske, historisk-filosofiske, matematisk-naturvitenskapelige, odontologiske og samfunnsvitenskapelige fakultet.
I tillegg til disse fagenhetene på grunn- og mellomnivå kommer felles universitetsbibliotek, studentorganene, velferdsinnretningene, EDB-tjenesten, pedagogisk seminar m.m., som enten er del av eller direkte tilknyttet universitetsorganisasjonen.
Institutter og fakulteter har egne administrative og (lokalt valgte) styringsorganer. En rekke forvaltningsmessige og tekniske oppgaver er tillagt den sentrale universitetsadministrasjonen, som formelt er underlagt de høyeste valgte selv-styringsorganene: kollegiet (ved Universitetet i Tromsø: universitetstinget) og rektor. I Norge er universitetene statsinstitusjoner med et visst indre selvstyre, opprettet ved lov og departementsstyrt via reglementer (bl.a. for embetseksamener), årsbudsjetter m.m.

Forskning og studier
Forskningen på norske universiteter er overveiende grunnforskning, dvs, den sikter i første rekke mot å bidra til ny og forbedret viten på ett av de tallrike spesialiserte problemområder (disipliner) som fagene skrittvis blir oppdelt i. Nytten av framskritt i vår teoretiske viten om verden og oss selv er oftest indirekte og av høyst forskjellig art, alt etter fag og problem. Forbindelsen til sosial praksis er, fundamentalt, å klarlegge nye mulige alternativer - fra teknikk og medisin til samfunns- og livssyn.
Universitetenes vitenskapelige personale, professor, dosent, amanuensis og ”forskningsrekruttene” stipendiat og assistent, har forskningsplikt under Stor individuell frihet. Forskningen blir ennå oftest individuelt planlagt og gjennomført, men resultatene er underlagt løpende kollektiv kritikk i fagmiljøene. Også studentenes hovedfagsavhandlinger kan være forskningsbidrag. Forskningens adressater er i første omgang fagkollegene i inn- og utland, som nås gjennom bøker, fagtidsskrifter, innlegg på kongresser eller direkte utveksling av arbeidsmanuskripter (”papers”) mellom spesialiserte miljøer. Monumentale avhandlinger er mindre vanlige enn før, selv om en norsk doktorgrad ennå bør være en murstein (iallfall i humaniora).
Publiseringspresset er stort: En forskers karriere avhenger av bedømmelsen vedkommendes produksjon får fra autoriserte fagfeller. Mye oppmerksomhet og arbeidstid vies vurderingen av andres arbeider, ved nyansettelser, når doktorgradsavhandlinger skal godtas eller underkjennes (valget av sakkyndige er stundom en het sak), i eksamenskommisjoner o.l.
Fri forskning er et privilegium, det kan gi forskeren Stor glede og lett medføre nevrotiske plager. De fleste er neppe helt tilfreds med andres innsats og kanskje enda mindre med sin egen. Få udødeliggjøres ved å gi sitt navn til vitenskapelige lover og prinsipper (”Ohms lov”) - eller ved Nobelpriser. Men det fins akademiske ærespriser av lavere rang. En kan bli portrettert i bronse eller i olje, feires med festskrifter, æresdoktorgrader og andre medaljer, eller man kan i det minste bli formann for en komité.
Nye forskningsresultater skal framlegges for studentene i sammenheng med fagets arsenal av etablerte teorier og teknikker, på forelesninger, seminarer, kollokvier og øvelser - og i lærebøker, som må revideres ofte. Så vidt mulig skal studentene oppnå kontakt med ”forskningsfronten”, men bare et mindretall blir selv forskere ved universitetet og andre forskningsinstitusjoner. Universitetenes hovedjobb i samfunnet er nå som før å forberede og sile ut stadig nye kull av kvalifiserte kandidater til akademiske løpebaner, mest i statsapparatene. Men det store flertall kan ikke lenger bli embetsmenn eller gå inn i tradisjonelle akademiker-posisjoner (bli leger eller prester, advokater, lektorer og adjunkter, apotekere osv.). Tendensen er at stadig lavere stillinger søkes av akademikere. Over en tiårsperiode (og tydeligere over en hundreårsperiode) har akademikernes relative inntektsnivå sunket, sammenliknet med gjennomsnittet for norsk yrkesbefolkning. Yrkesutsiktene kan i begynnelsen av 1980-åra være nokså usikre for nybakte kandidater, mest for de med lavere grad (cand. mag.), men og for de med høyere grad (cand. real., cand. philol. osv. samt mag. art.; dvs, kandidater med hovedfag).
Trass i dette og et synkende nivå for lån, stipend og velferdstilbud gjennom l970-åra, trekker akademiske studier av mange grunner like mange unge som i begynnelsen av 1970-åra. En grunn er at de i universitetsmiljøene har de beste vilkår de jevnt over kan få, for fri systematisk læring og selvutvikling, en annen er håpet om interessante jobber, en tredje akademiske studiers tradisjonelle prestisje.

Studielaug, privilegier og tankefrigjøring
Universiteter er tradisjonsrike samfunnsinstitusjoner. De første oppsto nokså spontant i Europa på 1100-tallet, som laug av læremestere og studerende i medisin og juss. Faglig utfylte de dermed byens katedral- og klosterskoler. Siden ”universitas” kunne betegne alskens sammenslutninger, kaltes de nye studielaugene ”universitas magistrorum et scholariurn”. For et slikt laug var gjennombruddet å bli regnet for et ”studium generale”: det betydde at dets ”doctores” (lærere), som lokalt var godkjente av katedralledelsen, fikk undervise også ved andre studiesentra uten å måtte krangle seg til ny lærerett der, og at studerende strømmet til fra ”hele verden”.
De europeiske studiesentra var i førstningen ikke særlig ulike lærdomssetene i det gamle Kina, India og i den islamske verden. Men især deres dyrking av kanonisk (kirke-) og verdslig rett motiverte de rivaliserende sentrale samfunnsmakter i Vesten, pave og keiser, til å ta dem inn under sine kapper. For uhemmet å utforske og begrunne pavens, eller keiserens, ”evige rettigheter” samt den ”rette” teologi trengte de lærde beskyttelse - mot innblanding fra lokale øvrigheter og irriterte byfolk. Studielaugenes hevdvunne status ble formalisert, de ble gitt politi- og domsmakt over egne medlemmer (eksterritorialrett), og nye studiesentra ble opprettet ved keiserlig dekret (Napoli 1225, med front mot pavemakten) og pavelig bulle (Toulouse 1229, med front mot de kjetterske albigenserne).
De eldste universitetene oppsto i Italia og Spania og, først på 1200-tallet, i Paris, Oxford og Cambridge. På 1300-tallet ble de første tyske grunnlagt, Skandinavia ble nådd på slutten av 1400-tallet (Uppsala, København).
Utvekslingen av lærere og studenter - og av ideer - var intens mellom middelalderens universiteter. Studier og forelesninger, kompendieog kommentarskriveri, disputaser og skolestrid kunne medføre voldsomheter. Fram til 1500-tallet er universitetenes historie rikelig forsynt med beretninger om akademiske slagsmål, fyll, opptøyer og mord. Innad var lærerett og lære viktige stridsemner, utad materielle og ideologiske konflikter med lokale interesser og bevegelser.
Hva intellektuell historie angår ble seinmiddelalderens universiteter arnested for en delvis frigjøring av tenkningen fra teologisk detaljkontroll: De filosofiske argumentene (nominalismen) for en slik selvstendiggjøring kunne vinne fram fordi filosofene i de lavere ”artes”-fakultetene etter hvert ble tallrike, respekterte og uunnværlige nok (for teologene, juristene og medisinerne i de høyere fakulteter) til å forsvare en reint kunnskapsrettet intellektuell stil. Filosofi og vitenskap som ikke direkte tjente religiøse og praktiske formål, ble mulig i ly av universitetenes rettslige privilegier.
Disse nye tradisjonene for en reint argumentativt kontrollert viten, som seinere bidro til etablering av tankefrihet i de europeiske samfunn, var utilsiktete produkter av middelalderuniversitetenes antall og størrelse (de kunne ha mange tusen studenter og hundrevis av lærere). Deres ”samfunnsnyttige oppgave” var å produsere teologer, jurister og leger samt kunnskapene de forvaltet.

Universitetene og den nye vitenskapen
For den vitenskapelige revolusjon, gjennombruddet for moderne naturvitenskapelig forskning på 1600-tallet og 1700-tallet, spilte universitetene en heller ynkelig rolle. Framveksten av eksperimentell forskning som et fullverdig (og fulltids) yrke fant i hovedsak sted utenfor de gamle universitetene, som misbilliget den mistenkelig praktisk innstilte intellektuelle nykomlingen.
Den franske revolusjonens ledere så med god grunn på universitetene som reaksjonære bastioner for det gamle regime og gikk inn for å avskaffe dem, til fordel for spesialiserte polytekniske skoler som skulle gi profesjonell utdanning, og egne forskningsakademier som skulle fremme vitenskapene. Programmet ble iverksatt og delvis bevart ved Napoleons reorganisering av høyere utdanning i Frankrike. Forsknings- og utdanningssystemet i Sovjetunionen vinter stadig om en tilsvarende tillit til spesialiseringslinjen .
Men universitetene, som står for integrasjon av forskning og undervisning og av alle vitenskaper under ett organisatorisk tak, tok mye av det forsømte igjen, grundigst i de tysktalende landene på 1800-tallet. Hva et moderne universitet skal være, antas ennå ofte å være oppdaget av tyske filosofer fra Kant til Hegel.
Ideene ble satt ut i livet ved den Humboldtske universitetsreform i Berlin (1810), som seinere ble kopiert av de øvrige tyske universiteter. En hovedtanke var at et universitet er setet for en uforstyrret, kompromissløs sannhetssøken som et mål i seg selv. Fri forskning og frie studier oppfyller en grunnleggende menneskelig bestemmelse og er derfor et hellig og verdslig anliggende. Ved å sikre vitenskapen en avskjermet institusjon med indre selvstyre oppnår en ”kulturstat” fri tilslutning fra borgere hvis karakter og dømmekraft er dannet i vitenskapens medium - mente W. Von Humboldt.
Og argumentene for ”enhet mellom forskning og undervisning”, ”alle vitenskapers indre sammenheng”, ”frie studier” og ”universitetets autonomi” ble godtatt av de ellers ikke idealistiske prøyssiske byråkrater. For ideene kunne her tjene den absolutistiske ”kulturstats” interesser etter nederlaget mot Napoleons Frankrike. Behovet for nyrekruttering til embetsverket var akutt, og hvis en ved å gi korporativt selvstyre til universitetet kunne oppnå de intellektuelles lojale medvirkning, var prisen akseptabel. Dertil fikk en stadfestet et korporativt prinsipp som den franske revolusjon hadde undergravd, og vist at de herskende var opplyste.
De frie tyske universiteter ble ikke hva filosofene hadde drømt om. Statskontrollen, via kravene til embetseksamener, budsjettene og utnevningsretten, var omfattende. Disse og andre midler ble brukt ettertrykkelig når de intellektuelle utfordret en tiltakende reaksjonær og seinere sjåvinistisk tysk realpolitikk. Universitetene bevarte det Humboldtske selvbildet, som en defensiv utopi. Men deres enorme vitenskapelige suksess gjennom 1800-tallet skyldtes mest andre forhold:
1. Det var ingen sentralisert kontroll av de tysktalende lands mange universiteter. Det ble en skarp konkurranse om å trekke til seg de beste forskerne. Virkemidlet for lokale myndigheter var å opprette gunstige ”lærestoler”, vel forsynt med laboratorier, samlinger og assistenter.
2. Rekrutteringen til universitetskarrieren var særs god: i det økonomisk og sosialt tilbakestående Tyskland ble den en hovedvei til eliteposisjoner i samfunnet. Den krevde intens innsats, men ga adgang til skapende og uvanlig fritt arbeid og trygg økonomi på høyt embetsmannsnivå.
Resultatet ble en blomstring i naturvitenskap, medisin og humaniora som overgikk alle andre land fram til første verdenskrig. Verken britiske, amerikanske eller skandinaviske forskere var fullbefarne før de hadde studert i Tyskland hos en av de anerkjente professorer i faget og - helst- fått trykt en artikkel i et tysk fagtidsskrift.
Mot slutten av 1800-tallet ble det tyske universitetssystemet gradvis stivere: Et institutt ble normalt ledet av en eneveldig ”Ordinarius” (lærestolinnehaveren), all forskning foregikk formelt i hans navn til han omsider gikk av. Fagenes differensiering i stadig nye disipliner ble strupt av det mønster for karriere og organisering som hadde gitt vilkår for veksten. De nye samfunnsvitenskapene møtte økende motstand, fra staten som fryktet radikale ideer, og fra studentflertallet, som var innstilt på solide statsembeter og derfor delte myndighetenes motvilje. Mange tiår før Max Webers berømte begrunnelse for samfunnsvitenskapenes ”verdifrihet” (etter første verdenskrig) hadde tyske historikere som ikke være statsmaktens intellektuelle medløpere, måttet legge denne nye ”friheten” på sin forskning og undervisning, f.eks. som forsvar mot pålegg om i undervisningen å bekjempe revolusjonære doktriner.
Med Hitlers maktovertakelse ble det drastisk slutt på tyske universiteters vitenskapelige hegemoni. Det var etter 1945 overtatt av USAs fremste universiteter. De har siden vist seg å være de europeiske overlegne, i økonomiske ressurser, evne til å organisere teknologisk krevende, kooperativ prosjektforskning og ikke minst til effektiv forskerutdanning på høyeste nivå.
For å bli fullbefarne må forskere fra andre land i dag ofte dra til amerikanske universiteter. Deres forsprang i å befordre framskritt i grunnforskning og møte - og vekke - nye samfunnsbehov for teknologier og utdanninger er uomtvistelig og ikke lett å utlikne. I det økende vitenskapelige samkvem mellom verdens stadig flere universiteter kan deltakerne enkeltvis riktignok motta langt mer enn de kan gi av nye kunnskaper, perspektiver og teknikker. Men problemet for de som har minst å bidra med, er at deres mottakerevne også blir minst.

Suksess gjennom motsigelser?
Universiteter legemliggjør en rad motsigelser: De er sterkt tradisjonsbundne innretninger. Deres spesialitet er å skape ny viten og bryte ned gamle tenkemåter. Men hovedoppgaven er å forberede unge mennesker for yrker som krever beslutningsevne og praktiske kyndigheter - ved studier som har teoretikernes forskningsinnsats som ideal. Profesjonene som utdannes på universitetet trenger høyst ulik organisering og personell; likevel vil universitetet favne dem alle, fra fysikeren til presten.
Forskning og undervisning skal etter universitetenes selvoppfatning være komplementære og minst mulig atskilte prosesser, enda en opplever at de ofte ikke kan kombineres uten at én, eller begge, lider under det. Universitetene skal representere vitenskapenes enhet, men jo mer vellykket forskningen i enkeltfagene er, desto verre blir det for noen enkelt å ha skikkelig overblikk over sammenhengene fra det egne fags snevre perspektiv. Universitetsstudiene skal fremme de studerendes moralsk-politiske utvikling, men med vitenskapenes økende differensiering blir det vanskeligere å se hvilke fagstudier som tjener en slik hensikt. Og endelig: Vitenskapenes frihet skal være konkretisert i universitetenes indre selvstyre. Men universitetenes klønete pedagogiske praksis er blåbær mot tapet av tid til uforstyrrete studier som skyldes møtevirksomheten i råd, styrer, komiteer og kommisjoner - for lærere og nå også for studenter.
Universiteter er likevel påfallende framgangsrike institusjoner i hele den moderne verden, i iland som u-land. De møter kritikk, forargelse og i mange land: undertrykkelse. I moderne samfunns ”kunnskaps-husholdning” fins likevel ingen reelle alternativ til disse ætlingene av føydaleuropeiske studielaug. Deres motsigelser er kanskje tegn på godartet liv.

Det norske universitets- og høgskolesystemet
Som i en rekke andre vestlige land må de egentlige universiteter i Norge (Oslo opprettet 1811, Bergen 1946, Tromsø 1968, Trondheim 1969) ses som deler av et langt mer omfattende system for høgre undervisning og forskning, som i tiltakende grad blir en viktig gjenstand for statlig politikk. Den norske universitetssektoren (U-sektoren) omfatter universitetene samt en rekke sentrale høgskoler, som oftest ble opprettet fordi deres spesialiserte formål ikke ”passet” for universitetet: Norges landbrukshøgskole (Ås 1897), Det Teologiske Menighetsfakultet (Oslo 1907) Statens kunstakademi (1909), Norges veterinærhøgskole (Oslo 1918), Norges handelshøgskole (Bergen 1936), Norges idrettshøgskole (Oslo 1968), Arkitekthøgskolen i Oslo (1969), Musikkhøgskolen (Oslo 1972). Mens Norges tekniske høgskole (1900) og Norges lærerhøgskole (1922) er gått inn i det nye Universitetet i Trondheim, ble en ny fiskerihøgskole skapt som del av Universitetet i Tromsø.
Et helt nytt regionalt høgskolesystem (RH-systemet) oppsto i l970-åra, ved oppgradering av eksisterende skoler og nyoppretting av distriktshøgskoler. I 1980 består RH-systemet av 11 distrikts-, 27 pedagogiske, 5 sosial- og 12 ingeniørhøgskoler samt bibliotek-, journalist- og reseptarskolene. Disse er underlagt korporativt sammensatte regionale høgskolestyrer, ett for hver fylkesregion (Agderfylkene og Akershus-Oslo er hver én region). Fra 1976 til 1979 økte studenttallet i RH-sektoren med ca. 3 000, mens det sto stille for U-sektoren; av de nyopprettete stillinger gikk langt flere til RH- enn til U-sektoren.
Noen sammenliknende tall, alle for 1979: U-sektoren hadde 40 660 studenter, 3 833 vitenskapelige og 3 469 andre stillinger og et driftsbudsjett på kr 1 364 mill., mens RH-systemet hadde 25 316 studenter, 2 162 vitenskapelige (eller rene lærer-) og 729 andre stillinger og et budsjett på 601 mill, kroner. Driftsutgiftene per årsstudieplass kan variere sterkt innen hver av sektorene, men forskjellen i deres gjennomsnittlige ”stykkpris” per ferdig kandidat (målt i driftsutgifter på statsbudsjettet) er likevel interessant nok: I RH-systemet er studietiden fra 2 til 4 år til en ”pris” av 23 700 kroner per år og studiefrafallet er lavere enn i U-sektoren, der studietiden er fra 4 til 8 år og ”årsprisen” kr 33 500 (investeringer i ”fast utdanningskapital” er ikke medregnet).
Veksten i den regionale høgskoleutdanningen er dramatisk, i kontrast til stagnasjonen for U-sektoren. En regional forskningsvirksomhet er alt startet opp i noen og planlagt i de fleste fylkene. Forskningen i U-sektoren er henvist til økonomisk støtte utenfra, hovedsaklig fra forskningsrådene, der NAVF er avgjort viktigst for støtten til grunnforskning. Gjennom 1970-åra har statens totalutlegg til forskning økt med om lag’7 % årlig til 1975, og siden med om lag 3 % årlig (i faste priser). Men U-sektoren og grunnforskningen har underveis fått stadig mindre av denne økingen. Tendensen ved overgangen til 1980-åra er at all utbygging av statsfinansiert forskning tilfaller RH-sektoren og de regionale forskningsinteressene, anvendt forskning i statlige, halvstatlige og private institutter og laboratorier, eller prosjekter i regi av departementene (f.eks. oppdragsforskning som vedrører oljeteknologi, sosialpolitikk, miljøvern eller arbeidsmiljø).
Utbyggingen av landets høgskole- og forskningskapasitet er i Stortinget blitt sett på mer som et spørsmål om en rettferdig distriktsmessig fordeling enn et spørsmål om den teknisk beste forsknings- og utdanningspolitikk, mens departementene gradvis har kunnet ta i bruk forskning som en styringsressurs på de ulike forvaltningssektorene.
De klare tendensene til økt byråkratisering, oppdragsstyring og regionalisering av norsk forskning kan svekke vilkårene for faglig avansert, fri og kritisk forskning, men ikke nødvendigvis: For U-sektoren kan en viss konkurranse og åpning mot mer praktisk rettet forskning virke gunstig. Viktigere enn kampen om ”forskningskaka” er her kampen for at også oppdragsforskning og dens bruk skal overholde vitenskapelige grunn-normer, f.eks.: a) forskningsresultater skal publiseres, slik at åpen kritikk er mulig, b) ved forskning for politisk kontroversielle planleggingsformål skal forskjellige alternativer belyses likelig, c) politiske og forvaltningsmessige dokumenter som baseres på forskningsresultater (som langtidsplaner, Stortingsmeldinger osv.), skal ikke fortie resultater som kan tale mot den foreslåtte politikk. Kravene er selvskrevne, men langt fra realisert i dag. (Eksempel: bruken og fortielsen av forskningsresultater i regjeringens ”Energimelding” (1980).)
Også regionaliseringen er tvetydig: Mot sentralmyndighetenes opprinnelige planer har en del regionale høgskoler oppnådd et universitetsliknende indre selvstyre og forskningsrett for Sitt lærerpersonale. Hvis de regionale høgskolene unngår å dublere kostbare forskningsressurser, men utvikler dem arbeidsdelt og på basis av regionale problemer og behov, kan det norske RH-systemet gi vilkår for en progressiv folkeliggjøring av forskning og høgre studier. Det kan ikke oppnås i U-sektoren alene.
Lengre akademiske utdanninger, forskerutdanningen og den frie grunnforskningen i U-sektoren er krumtapper i vårt totale høgskole- og forskningssystem. W. von Humboldt mente at en prøyssisk ”kulturstat” trengte fri vitenskap. Et moderne demokratisk industrisamfunn kan neppe overleve om det ikke gir rimelige institusjonelle og materielle vilkår for systematisk tilnærming til sannhet, for omprøving av selvfølgeligheter og for uavhengig kritisk tenkning.

Demokratiseringsproblemer
Universiteter og akademiske høgskoler har ikke vært demokratiseringens forposter i samfunnsutviklingen. Men bildet er ikke entydig og har endret seg etter 1945 for Norges vedkommende.
1. Det akademiske snobberi, ”klassebevisstheten” hos åndseliten som engang kunne gratulere seg selv ved å bære studenterlua syttende mai, har tapt mye av sin vits. Forvalterne av de tallrike, men i dag inflasjons-reduserte legater som en gang ble opprettet for at ”ubemidlede akademikeres enkers sønner ikke skulle falle ned i proletariatet, men få studere”, har i dag nennsomt omdøpt formålet.
2. Forklaringen er at akademisk utdanning, fra å være et overklassemonopol ennå for 100 år siden, gradvis er blitt et mer realistisk alternativ for alle unge, uansett sosial og geografisk bakgrunn. I 1970-åra har flere ”åpne” studier blitt lukket, dvs, bestått eksamen artium er ikke nok for opptak. Men eksamen artium er heller ikke påkrevet. Opptakspoeng beregnes nå dels etter gymnas- og andre skoleytelser, dels etter antall år og arten av yrkeserfaring. Reglene varierer sterkt for ulike studier. Mangelen på studieplasser treffer alle søkergrupper, men sterkest de som vanskelig kan dra utenlands for å studere eller sanke tilleggspoeng i årevis. Oftest er kravene til såk. realkompetanse for studieopptak rimelige. Men arbeidsfolkmed forsørger- og gjeldsbyrder har sjelden tid og råd til å ta de nødvendige gymnaskurs o.l. Skal ulikhetene oppheves, må retten til å ta permisjon med lønn for utdanningsformål radikalt utbygges.
De gjenstående rekrutteringsulikhetene mellom forskjellige ”sosialgrupper” er ennå store. I 1976 tok 21 % av barn av ”formenn og arbeidere” artium, mot 54 % for barn av ”selvstendige i industri, handel, skipsfart, finansvesen etc.” og hele 62 % for ”overordnete funksjonærer, akademikere, lærere etc.”. 25 år før var de tilsvarende tall 3,5 % 18 % og 48 %. (Prosentene er noe usikre, mest for 1976.)
3. For rekrutteringen av kvinner og menn er tallene sikrere og ulikhetene klart mindre: I 1979 var 40,5 % av alle studenter ved norske universiteter og høgskoler kvinner, i distrikthøgskolene var kvinneandelen 34,8 %. Kvinneandelene synker noe om en ser på antallet ferdige kandidater samme år (27 % i U-sektoren) og enda mer om en tar for seg det vitenskapelige personale. I 1980 har enkelte universiteter og høgskoler formelt innført såk. Moderat kjønnskvotering ved nyansettelser i vitenskapelige stillinger. Det er lagt størst vekt på rekrutteringsstillingene, og ved ett lærested (Tromsø) kan såk. radikal kjønnskvotering unntaksvis tas i bruk. Ved flertallet av lærestedene er reglementsbehandlingen ennå uavsluttet. Det er foreløpig uvisst hvor reell kjønnskvoteringen blir.
Det internasjonale studentopprøret ankom til Norge i 1969. Det reiste bl.a. følgende problemer vedrørende universitet og demokrati:
4. Norske universiteter hadde (og har) en moderat grad av indre selvstyre, men de var langt fra demokratisk organisert. Studentene krevde demokratisering og medbestemmelse, f.eks.: a) alle styringsorganer skal velges etter demokratiske prinsipper av universitetsmedlemmene på grunnplanet i hver enhet: b) innen de 4 gruppene fast vitenskapelig personale, ”forskningsrekrutter”, annet personale og studenter skal valgene foregå gruppevis etter regler fastsatt av gruppenes egne allmøter (studentene ville bl.a. kunne tilbakekalle valgte representanter), c) av disse gruppene skal ingen alene ha flertallet i noe organ og deres representanter skal ha stemmerett i alle saker (mens kompetansebedømmelser ved eksamener, doktorgrader og stillingstilsettelser skal være faglig, som før).
Disse ”ekstremistiske” fordringene, samt krav om møteoffentlighet, større dokumentoffentlighet osv, ble møtt med arg forferdelse av de fleste Vårherre hadde gitt embeter. Virkeliggjort ble de, og da i utvannet form, bare ved ”reformuniversitetet” i Tromsø. Men på alle akademiske læresteder førte studentkravene omsider til at det gamle professorale embetsmannsveldet over institusjonene ble modifisert i retning av en mer demokratisk og ofte formalistisk medbestemmelsesordning.
5. Viktigere enn studentbevegelsens krav om demokratisering av de universitetspolitiske avgjørelsene, var de som angikk fagenes innhold: fra kritikken av positivismen i samfunnsforskningen og den militært betalte forskning hos realistene til spørsmål om ideologisk pensum og autoritære studie-, undervisnings- og eksamensformer. En samlende skyteskive ble ”Ottosenkomiteens” innstillinger (Videreutdanningskomiteens i alt 5 innstillinger, den siste avgitt i 1970), som bl.a. hadde foreslått en høgskolemessig fast organisering av de gjenstående frie studier, obligatoriske studietider og automatiske eksamensterminer for alle studerende, økt atskillelse av grunnundervisning fra videregående og av forskning fra undervisning etc.
Komiteens svært optimistiske prognoser for framtidas ressurser i universiteter og høgskoler ble godtatt: striden gjaldt den innholdsmessige utformingen (”teknokratisk” eller ”progressivt og kritisk”) av et framtidig ressursrikt system av universiteter og høgskoler, hvis økende betydning for hele samfunnsutviklingen få nærte tvil om. Denne studentbårne framtidsoptimismen på vegne av et kapitalistisk samfunn og dets universitet, er i tilbakeblikk påfallende, tatt i betraktning at studentopprøret definerte seg som antikapitalistisk og (for en stor del) marxistisk, i ymse varianter.
6. ”Arbeidere og studenter har felles interesser” var en av studentopprørernes dristigste paroler, og kanskje den vanskeligste å innfri. SUF-erne (seinere AKP-ml), som minst trodde på universitetenes Store samfunnsmessige betydning, er de eneste som har ”innløst”, parolen hittil - ved kollektiv utvandring fra fullførte og ufullførte akademiske studier til et proletært liv. For de øvrige studentopprørere og andre sosialister gjenstår innløsningen. En av måtene å gjøre parolen mindre falsk på, er å utnytte forsknings- og høgskolepolitiske muligheter i det ennå ferske samspillet mellom universitetssektoren, det regionale høgskolesystemet og det voksende statlige forskningsapparatet.

T. L.

Se også: Bernal, Distriktshøgskule, Forskningspolitikk, Kritikk, Metode, Popper, Student- og elevorganisering, Studentopprøret, Teori, Utdanning, Vitenskapsteori, Voksenopplæring.
Litteratur: J. Ben-David: The scientist’s role in society, Englewoods Cliffs 1971. Kyrkje- og undervisningsdepartementet: St.prp. nr. 1 1979-1980. NAVFs utredningsinstitutt: Norske studentar og kandidatar i 1979, og Høyere utdanningsinstitusjoner og forskningsinstitusjoner i Norge, fylkesvis oversikt, Oslo 1979. P. D. Aamodt: Noen hovedtrekk ved de sosiale rekrutteringsulikhetene i det norske utdanningssystemet, Statistisk sentralbyrå 1979.

Uorganisert
Svært få er egentlig uorganiserte i vårt samfunn. De fleste deltar i en form for frivillig sammenslutning, og enda flere er med i det sosiologene kaller organisasjoner - bedrifter, etater m.m. (se art. Organisasjon). Langt flere er uorganiserte i den forstand at de er lønnstakere men ikke medlem av LO eller andre fag- og yrkesorganisasjoner.
Fagorganiseringa i Norge vokste fram i bølger, slik at det hele tida har vært organiserte og uorganiserte grupper av lønnstakere samtidig. Handverkerne og industriarbeiderne ble i hovedsak organisert før 1900, anleggs- og gruvearbeidere før 1920. Skog- og landarbeiderne og deler av handel- og kontorfunksjonærene kom på 1930-tallet; de fleste gruppene av offentlig ansatte etter andre verdenskrig.
For fagbevegelsen har de uorganiserte alltid utgjort et problem - de har blokkert felles opptreden, latt seg rekruttere som streikebrytere og kjørt som gratispassasjerer på et lass andre har trukket. Både historisk og i dag har det vært bitterhet mot dem. Konflikten mellom f.eks. halvproletariserte småbrukere og heltids skog- eller bygningsarbeidere har stundom vært skarpere enn motsetninga til kapitalen. De uorganiserte er blitt stemplet som svikere og egoister, sjøl om en vel oftest har sett dem som folk med dårlig innsikt.

Stoda i dag
Kikker en på tallene, blir det imidlertid klart at de uorganiserte ikke kan forklares individuelt. LO hadde i 1975 om lag 655 000 medlemmer. Utafor fantes 78 forskjellige yrkes- og funksjonærsammenslutninger med i alt rundt 194 000 medlemmer (se art. Gule fagforeninger). Dette gir følgende prosenter: LO 45,8, andre organisasjoner 13,6 og uorganiserte 40,6. Organisasjonsgraden varierer fra 100 % innen f.eks. jernbanen til 20-30 % i varehandel og hotell- og restaurantbransjen.
Totalt økte andelen organiserte blant lønnstakerne fra 1950- til 1970-tallet. Men LOs andel har sunket. LO holder stillinga godt innen de vareproduserende næringene som imidlertid stagnerer tallmessig. Svikten kommer blant de nye, voksende tjenesteytende gruppene. Folk går inn i andre organisasjoner eller lar være å organisere seg. Innafor de tjenesteytende næringene står fagbevegelsen særlig svakt i handel og hoteller, middels innen offentlig, sosial og forretningsmessig tjenesteyting og sterkt i transport, post og telekommunikasjon.

Hvorfor uorganisert?
En lang rekke teorier er satt fram for å forklare hvorfor folk ikke er organisert: De kjører gratis; de ser ikke vitsen så lenge arbeidsmarkedet er godt osv. Mest interessante er forklaringene på ulik organisasjonsgrad i forskjellige typer næringer og bedrifter.
De fleste teoriene tar utgangspunkt i objektive trekk ved arbeidssituasjonen. Sannsynligheten for at du er uorganisert øker dersom du arbeider ved en liten bedrift eller avdeling; dersom du står ledelsen nær eller det allment rår personlige bånd mellom ledelse og ansatte eller dersom bedriften aktivt motarbeider organisering (se art. Organisasjonsrett). Du er neppe organisert dersom det er få muligheter for kontakt eller diskusjon mellom arbeidskameratene pga. isolasjon under arbeidet, ingen felles pauser, sterkt innslag av skiftarbeid eller fleksitid eller overvåking fra overordnete. Negativt virker det også med store rangulikheter eller skilnader i situasjon blant de ansatte; med muligheter for karriere innfor eller ut av bedriften og med kortvarige opphold på samme sted. Motsatt virker etatstilhørighet (uniform, enhetlig reglement, felles opplæring) positivt til organisering.
Det avgjørende er altså hvorvidt det oppstår et fellesskap mellom de ansatte - gjennom likhet i situasjon, varighet i tilknytning, sams interesser og mulighet for innbyrdes komunikasjon.
Også trekk ved fagbevegelsen sjøl kan forklare at folk i ulik grad står utafor. Fagbevegelsens tiltrekningskraft varierer. Det kan skyldes mangel på et tilbud om organisering - at en ikke kan ha fagforeningsmøter i arbeidstida, at organisasjonen ikke når fram ved verving f.eks. fordi de ikke har fastlønte tillitsfolk eller at det ikke finnes noen egnet organisasjon. Det siste gjelder f.eks. i LOs forhold til grupper innen helsevesen og utdanning. Manglende effektivitet eller sviktende evne til å ta opp viktige saker svekker også oppslutninga. Folk ser ikke hvorfor de er tjent med å gå inn.

Funksjonærer
Organisasjonsgrad og -tilknytning varierer også med sosial gruppe. Funksjonærer er noe sjeldnere organisert enn arbeidere, men ikke så mye mindre som en vanligvis tror. Derimot er de i større grad organisert utafor LO. I 1975 var 67 % arbeidere og 33 % funksjonærer blant LO- medlemmene, mens det var 56 % og 44 % av dem blant de sysselsatte. LOs andel blant funksjonærene synker, trass i at organisasjonen har fått størsteparten av sine medlemstilvekst fra denne gruppa.
Den lavere organisasjonsgraden henger dels sammen med at funksjonærene har hatt en mer individualisert arbeidssituasjon enn arbeiderne. Dessuten spiller politiske holdninger, ideologi og tradisjoner inn. I funksjonærmiljøer har det rådd forestillinger om standsære, om å være bedriftens mann eller at en ”egentlig” ikke er lønnsarbeider. Dette skaper avstand til organisasjoner allment og til arbeiderbevegelsen spesielt.

Kvinner
Kvinner er i mindre grad organisert enn menn. 31,4 % av kvinnelige lønnstakere var organisert i 1975, mot 55 % av mennene. Kvinnenes andel i LO og andre yrkesorganisasjoner har økt, men ikke i samme grad som veksten i den kvinnelige sysselsettinga.
Grunnene til lavere kvinnelig organisasjonsgrad ligger delvis i forhold utenom arbeidet. Den vanlige arbeidsdelinga plasserer kvinnen i hjemmet. Sjøl om de tar lønnsarbeid, hører de ”egentlig” til i huset. Med oppdragelse til kvinnerolle, dobbel arbeidsbyrde, og ofte deltid eller sesongarbeid blir tilknytninga til arbeidsplassen løsere og fagorganisasjonen fjernere. Erfaringene med organisering er mindre.
Imidlertid finnes det grupper av kvinnelige lønnstakere med høy organisasjonsgrad innen reingjøringsyrket er det i noen forbund 70-80 % organiserte. Det betyr trolig at organisering hemmes vel så mye av trekk ved fagbevegelsen og ved arbeidssituasjonen som av kvinnelige holdninger og hjemmeliv. Det har vært hevdet at fagbevegelsen har en mannspreget organisasjonspraksis, og kvinnekravene prioriteres lavt.
Arbeidet for å øke organisasjonsprosenten må foregå på mange plan. Overfor den enkelte uorganiserte kan arbeidskamerater nytte argumenter om det usolidariske i å være gratiskjører, nødvendigheten av å stå sammen, tryggheten som organisasjonen gir, fordeler ved servicetiltak som f.eks. kollektiv hjemforsikring, muligheten for indirekte innflytelse - og om dette ikke nytter mer håndfaste argumenter i form av utfrysing, nekte å arbeide sammen med vedkommende osv. Dette løser imidlertid ikke LOs problemer overfor de nye voksende sosialgruppene. Her kan tre veier tenkes: Det kan dannes nye, mer egnete forbund som kan konkurrere med de gule foreningene om medlemmene. En kan prøve å få eksisterende organisasjoner til å gå inn. Eller en kan akseptere de frittstående organisasjonene og søke samarbeid med dem i den utstrekning det er til gjensidig fordel.

K. K.

Litteratur: J. E. Karlsen: Hva skjer i fagbevegelsen? Oslo 1977.

Uppdal, Kristofer
Uppdal (1878-1961), norsk forfatter. Kristofer Uppdal er med rette kjent som rallarnes dikter. Både i emne og perspektiv er forfatterskapet merket av anleggsarbeidernes erfaringer i liv og politikk. Men også bondeopprinnelsen spiller en viktig rolle. Uppdal mottok sterke impulser fra den nasjonale bondebevegelsen rundt hundreårsskiftet, og alle bøkene hans er skrevet på et levende, dialektfarget nynorsk.

Biografi og forfatterskap
Uppdal ble født som odelsgutt på en gård i Nord-Trøndelag, men næringsgrunnlaget sviktet, og faren måtte ta arbeid i byen. Uppdal fikk en hard og utrygg oppvekst. Alt fra 9-årsalderen ble han sjølforsørgende som gjeter og gårdsgutt. Skolegangen ble knapp, men Uppdal klarte å spare sammen til flere kurs på folkehøgskoler, bl.a. var han på Askov i Danmark.
Han jobbet i 10-12 år som anleggsarbeider på ulike kanter av landet; en lang stund var han på Rjukan, anleggstidas Klondyke i Norge. Som utsending fra ”Tunellarbeidernes forening” deltok han på faglige landsmøter i 1909 og 1910, siste gangen som sekretær. Fra 1910 levde han som forfatter i Oslo. De Siste 30 åra av livet sitt bodde Uppdal i Trøndelag, fra 1939 med kunstnerlønn.
Uppdal var produktiv både som lyriker og romanforfatter, kritiker og essayist. Etter fire diktsamlinger mellom 1905 og 1910 kom prosadebuten med skissesamlingen ”Ved Akerselva” (1910). Lyrikken som kom i l910-åra var frisk, djerv og ny i formen. Men ryet og betydningen Uppdal har som arbeiderforfatter bygger Stort sett på 10-bindssyklusen ”Dansen gjenom skuggeheimen” (1911-1924). Uppdal sier sjøl at syklusen ”syner den bolken i den yngste historia vår då arbeidarstandet skapar seg og stig fram”.
Verket er ikke bygd opp omkring en episk eller kronologisk hovedakse. Med tyngdepunkt i noen sentrale skikkelser forgrener det seg vidt i tid og rom. Handlingen spenner fra ca. 1870 til 1915 og foregår dels i gårdsmiljø, dels på anleggene og dels inne i byene. Etter storverket kom ”Kulten” i 1947, et religions-filosofisk verk i tre bind.

Historisk bakgrunn og perspektiv
I løpet av den perioden da syklusen ble skapt, skjedde det et gjennombrudd både for industrialismen og arbeiderbevegelsen i Norge. I denne tida kom det nye samfunnets motsigelser mer åpent og tilspisset til uttrykk enn både før og siden. Gruve- og anleggsarbeiderne spilte både materielt, sosialt og politisk en vital rolle for samfunnsutviklingen i dette tidsrommet. Med ”Dansen gjennom skuggeheimen” prøver Uppdal å framstille denne gruppas historie som avgi ørende og representativ for oppkomsten og organiseringen av ”det nye arbeiderstandet” i Norge.
Samtidig knytter verket trådene bakover til bondesamfunnet. Uppdals valg av språkform er ikke tilfeldig. I likhet med andre nynorskspråklige forfattere opplever han oppløsningen av det gamle bondesamfunnet, ”det store hamskiftet”, som en katastrofe. Perspektivet blir derfor tvetydig: På den ene siden viser Uppdal en ny klasses vei fram til sjølkjensle, organisasjon og samfunnsmakt. På den andre siden søker han å forklare denne samfunnsprosessen som et nødvendig ledd i en ”uppatnying” av de gamle bondeættenes makt. Seriens førerskikkelser har alle røtter i trøndersk ættejord.
Med den dobbelte sosiale forankringen er det ikke underlig at forfatterskapet blir sterkt motsetningsfylt, til dels splittet. Side om side med dyrking av steil individualisme finner vi maktfulle skildringer av kollektivets kraft. Historisk bevissthet veksler med mytisk naturkjensle, revolusjonære framtidshåp for arbeiderklassen er parret med ønsket om å vende tilbake til en nasjonal stortid.

Dansen gjenom skuggeheimen
Romanene i syklusen har ujamn kvalitet. Tre eller fire bind rager over de andre: ”Stigeren” (1919) danner både tematisk og kronologisk en opptakt til serien. Boka skildrer hektisk oppblomstring og undergang for ei malmgruve med stigeren, dvs. arbeidslederen, som sentralfigur. I undergangen trekker gruva det omliggende samfunnet med seg. Kapitalens herjinger rammer her bonde og arbeider samtidig. Den nakne, reinspikka rallaren blir framstilt som en primitiv naturkraft. Med bonderøttene sine makter stiger Landsem å styre denne kraften så lenge han sjøl har del i den. Men gjennom kona får småborgerligheten has på ham, og han går under sammen med gruva.
I tittelbindet, ”Dansen gjenom skuggeheimen” (1911), skjer foreningen mellom bonde og rallar helt bokstavelig. Rallaren Sjugur Rambern vinner dattera på storgården Røysing, Innbranna. I en visjon ser Sjugur at Innbranna bygger en gullbro som redder rallarfolket fra å styrte i avgrunnen. Rallararbeidernes rotløse liv får altså mening i en mytisk forening med odelsdattera, dvs. jorda og bondesamfunnet. Romanen er Uppdals mest livsglade verk, fylt av humor og sanselighet i skildringene av en spenning mellom bonde og rallar som både frastøter og tiltrekker. Mindre vellykket er oppfølgingen i ”Røysingfolket” (1914), der Sjugur overtar Røysinggården og svigerfaren motstrebende må anerkjenne ham som jevnbyrdig og verdig arvtaker.
Sentralt i syklusen står ”Vandringa” (1923). Beskrivelsen av bondesønnen Kal ølstads forvandling til slusken øl-Kalle svarer i mange trekk til Uppdals eget livsløp. Mens tittelbindet forteller historien om rallarbonden som vender tilbake til opphavet, er ”Vandringa” historien om ”lausrivinga”. Kals skjebne gjør tydelig en historisk oppløsningsprosess som river alle bånd over: til hjemstavn, ætt og natur. Hos rallarne finner han en ny tilhørighet og stolthet. Men sjøl om Kal tar rallardåpen og skifter navn, slites han mellom gammel og ny identitet, mellom bonde og rallar, og han ser kamerater bukke under i denne striden.
Også den bonde-ættede Halvor Råsvoll i ”Kongen” (1920) er en outsider i rallarmiljøet. Men hos ham er konfliktforholdet av motsatt slag: Han har ført rallaruavhengigheten ut til et individualistisk ytterpunkt. Som frikar og kortspiller lever han av og i miljøet. Samtidig er denne eventyrskikkelsen hinsides alle bånd til samfunnet, en blanding av lasaron og aristokrat.
Det er et meningsfylt paradoks at Sulis-Kongen også er en fosterfar for Tørber Landsem, som siden blir faglig leder for anleggsarbeiderne. Han er en hovedskikkelse i de bindene som handler om politikk og livet i organisasjonene: ”Domkyrkjebyggjaren” og ”I skiftet” (1921, 1922). Når rallaren lærer å temme kreftene han har utviklet som fant og frikar, blir han en drivende organisasjonsmann.
Mens syklusen har sin styrke i skildringen av samhold og konflikter i rallarnes opphavlige miljø, blir den mindre klar i framstillingen av de konflikter rallarne deltar i utad, som del av arbeiderklassen. Her står de mer overfor byen enn borgerskapet. I de to sistnevnte bindene dominerer konfliktene innad, både innenfor organisasjonen og i menneskesinnet. I den faglige striden vender romanene brodden mot en ny generasjon av byråkrater uten skikkelig rot i arbeidslivet. Lederne Ølløv Skjølløgrinn og Tørber Landsem mangler ikke rotforbindelsen, men får likevel problemer. Skjølløgrinn blir isolert og sviker massene fordi kona trekker ham mot borgerlige livsvaner. Landsem opplever at fortida som anleggsslusk stempler ham som småmann.
I det avsluttende bindet, ”Herdsla” (1924), dominerer drømmen om å forbinde både bonden, rallarfrikaren og den moderne samfunnsbyggeren i en stor syntese. Men det blir en poetisk konstruksjon som mer har rot i Uppdals splittede sosiale tilhørighet, enn i norsk historie.
Øvrig produksjon: ”Villfuglar” (1909) ”Trolldom i lufta” (1912), ”Uversskyer” (1917), ”Andedrag” (1918), ”Solbløding” (1918), ”Elskhug” (1919), ”Altarelden” (1920), ”Jotunbrunnen” (1924).

H. B.-W.

Se også: Hamskiftet, Proletarlitteratur.
Litteratur: O. Solumsmoen: Kristofer Uppdal. Domkirkebyggeren, 2. rev, utgave Oslo 1978. L. Bliksrud (red.): Fem nyrealister, Oslo 1978.

Urbanisering
Urbanisering er en prosess som består i at folk flytter fra landlige (rurale) til bypregete (urbane) omgivelser. Resultatet av en slik prosess blir voksende befolkningskonsentrasjoner. Store arealer må bygges ut med bypregete anlegg for å romme denne befolkningen.
Parallelt med denne raske byveksten sentraliseres den økonomiske utviklingen til byene, og landsbygda og primærnæringene utarmes.
Urbanisering har foregått i mange tusen år, men skjøt først fart i den kapitalistiske verden i forbindelse med den industrielle revolusjonen. I u-land har urbaniseringen skjedd med eksplosiv fart de siste 20-30 åra. I 1880 bodde 2,4 % av verdens befolkning i byer Større enn 20 000 innbyggere; i 1970 gjorde 28 % det. FN nytter 20 000 som minstegrense for by, mens norsk statistikk skiller mellom spredt bosetting og tettsteder med mer enn 2 000 innbyggere. Etter dette er over tre firedeler av befolkningen i Norge urbanisert i dag.

Urbanisering i verden
Over én milliard mennesker i verden er i dag hjemløse eller har en boligstandard som FN beskriver som helsefarlig og under menneskelig verdighet. En stor del av dem bor i byer. Tallet på dem som bor i by øker sterkt, både totalt og i antall dårlig stilte. Europa hadde en befolkningsøkning på 2,1 % pr. år under den sterkeste urbaniseringen i det 18. og 19. århundret. I Afrika og Asia finner vi nå en økning på 4,7 % pr. år. Mens Nigeria hadde en befolkningstilvekst på ca. 3 % pr. år i perioden 1963-67, hadde hovedstaden Lagos en vekst på 11,5 % per. år. Slik fordobler millionbyer sine innbyggertall på få år.
Føres en slik typisk utvikling videre, vil det bli en urbaniseringstilvekst i u-landene innen år 2000 på 1,1 milliarder mennesker, ifølge Verdensbanken. Det er i dag ikke utviklet metoder, redskaper, eller evne og vilje til styring som kan håndtere byplanlegging med problemer av en slik størrelsesorden.
Befolkningstettheten i byene kan si noe om følgene av at u-landene har blitt så raskt urbanisert: I Ghanas hovedstad Accra bor 20 personer pr. bolig, 500 personer pr. dekar. I Lagos bor det 100 000 personer pr. km², sammenliknet med 17 000 per. Km² i New York. I India økte boligunderskuddet fra 2,5 millioner til 5 millioner boliger i 50-åra og forholdet er bare forverret siden: For å holde tritt med utviklingen må det i 80-åra bygges 30 millioner boliger mens det i 70-åra ble bygd under en tredel av dette.

Myten om by-darwinismen
Noen økonomer hevder at den industrielle urbaniseringen i Europa og Nord-Amerika går parallelt med urbaniseringen i u-land, bare atskilt i tid og sted. At historien med andre ord gjentar seg og at mange av løsningene på u-landenes byproblemer derfor kan leses ut av vår egen historie.
Industrialiseringen har stått sentralt i framveksten av den vestlige byen. Ny industri krevde arbeidskraft og markeder. Spesialiseringen i landbruket frigjorde slik arbeidskraft, og markeder oppsto som følge av produksjonsøkning både i landbruket og i byene. Lønnsomheten i industrien økte fordi produksjonen ble samlet på få steder, og det ble lettere å avsette varene med den nye transportteknologien, især jernbanen.
Byene ble bygd opp omkring knutepunkter i dette nettet, og de ble bygd tette for å holde arbeidskraften økonomisk nær arbeidsstedet. Vi kjenner resultatet for bosettingsmønstret - arbeiderkvarterer, middelklassekvarterer og villakvarterer, bygd ut langs et stråleformet vei- og banenett orientert ut fra forretningssentret. Denne klare strukturen er endret en del senere, bl.a. ved at industrien har flyttet ut. Men vi kan grovt si at utviklingen var organisk. Det vil si at de som flyttet inn til byene stort sett ble fanget opp av den urbane organismen økonomisk og sosialt, etter mønstret i arbeidsdelingen og ofte etter store og langvarige konflikter. Byene i vesten har stort sett klart å skape eksistensgrunnlag for den tilflyttende og voksende bybefolkningen, noe vi kan se i det at industribeskjeftigelsen i byene har ligget på 40-50 % av arbeidsmarkedet. Urbaniseringen i Vesten har altså vært nært sammenholdt med økonomisk vekst og nasjonal utvikling, med industrialisering, og med fundamentale sosial endringer.
Studier av urbanisering i u-land viser at vi ikke finner noen tilsvarende sammenheng med industrialisering, og dermed heller ikke sammenheng mellom urbanisering og økonomisk vekst. Utviklingen i Nigeria illustrerer dette. Det var under 10 % av arbeidskraften i byene engasjert i industriell produksjon i forrige tiår.
Dette antyder at urbaniseringen i u-land skjer i en førindustriell periode, og at en stor del av arbeidskraften overfores direkte fra primærnæring til urban tertiærnæring (service) og arbeidsledighet. Byene blir strek underproduktive, og en stor belastning på nasjonalbudsjettene, stikk i strid med europeisk historie. Moderne industri krever ikke den arbeidskrafta det var behov for Europa i forrige århundre. I England produserte 370 000 arbeidere 1 million tonn stål 1870 mens det i dag trengs 8000 arbeidere til samme produksjon i Brasil.
De ringvirkningene av industriell virksomhet som danner grunnlaget for akkumulasjon av kapital og økonomisk vekst, er primært knyttet til produksjon av ferdigvarer. Disse ringvirkningene har vært grunnstener i vestlig urbanisering. Men fordi u-landene nå eksporterer råvarer til i-landenes industri, vill disse ringvirkningene tilfalle i- landene. Grunnlaget for økonomisk vekst ved at u-landene blir urbanisert eksporteres derfor til i-land og skaper større og rikere byer der. Den historiske utviklingslinjen mellom urbanisering i i-land og u-land derfor fiktiv. Urbanisering i u-land kan høyne landenes bruttonasjonalprodukt, men tjener ikke økonomisk og sosial utvikling. Den kan derfor karakteriseres som over urbanisering .

Urbanisering i Norge
Utviklingen av norske byer har altså vært forholdsvis langsom og harmonisk. Bybebyggelse legger beslag på stadig større arealer, ikke først og fremst fordi byene vokser i befolking, men fordi den brukes stadig større areal pr. person etter som villaer og motorveier legger nye områder under seg nær byene.
Norge har i dag 47 bykommuner. 264 tettsteder har mer en tusen innbyggere. Ifølge anslag utført av geografen Tor Fr. Rasmussen i 60 åra vil hele befolkningen utover mot årtusenskiftet konsentreres i noen stor byer. Gjennom kjølig trend-framskriving kunne detter synes mulig. Planen for Nord-Norge, Ottar Brox kritiserte i ”Hva skjer i Nord Norge”, la opp til en gradvis konsentrasjon og avfolking av store landområder. Også under EF-kampen sto dette spørsmålet sentral: Er det en naturnødvendighet at hele Norges befolking urbaniseres; dvs. samles i stor byer sørpå?
Flyttemønstret er endret siden den tid. Oslo har tilbakegang, Akershus er stabilt. Det foregår noe konsentrasjon til små byer tettsteder, men regionale forskivninger er små. Folk i Nord-Norge blir boende på små seder. Utover i 80-åra legges det til rette for spredt utbygging i mindre tettsteder.
Denne utviklingen skjer samtidig med at byenes økonomiske og sosiale krise oppleves av stadig flere, beboere så lev som politikere og økonomer. De store byenes produksjonsoverskudd er ikke lenger stort nok til å holde tritt med økende utgifter og stadige overføringer kommer ikke skikkelig i gang. Drømmen om den rike og gode byen er surnet forurensning, fysisk forfall, økonomiske nedskjæringer, trangboddhet og trafikkfare. En del flyttelass snur, også ettersom store statlige investeringer i servicetiltak utenfor byene gjør seg mer og mer gjeldende.
Det blir stadig dyrere for byene å leve opp til de kravene til bedringer i livsvilkårene som velstandøkningen fører med se. Innenfor dagens økonomiske system i Norge er det derfor sann- synlig at veksten i byene vil bli sterkt begrenset, og at organiseringen av arbeidet, i motsetning til under industrialiseringen, i større grad må tilpasses folks ønsker for bosted og nærmiljø.
Begrepet urbanisering nyttes også til å beskrive de sosiale og kulturelle endringene som finner sted utenfor byene. Bymoter, -kjøpevaner og -skikker, sosiale omgangsformer og storbypreget dominerer etter hvert hele landets utvikling og setter sitt preg også på områder langt fra bygater, leiegårder og neonreklamen på husveggene. Denne formen for urbanisering skyver tradisjonelle sosiale og kulturelle mønstre til side og gir landsbygda et stadig sterkere preg av å være forstad til byen. Ikke minst de sterke økonomiske drivkreftene bak den urbane kulturen gir slagkraft for denne formen for urbanisering også utover bygdene og i tettstedene.

P. B.

Se også: By, Byplanlegging, Landsby.

Urbefolkning
Se Fjerde verden.

Urd
Urd var eit vekeblad for kvinner som kom ut frå 1897 til utgangen av 1958. Bladet vart starta i Kristiania av søstrene Anna og Cecilie Bøe saman med boktrykkjar Oscar Andersen. Bak seg hadde redaksjonen ei rekkje kjende forfattarar og kritikarar som medarbeidarar - Kitty Kielland, Alvilde Prydz, Clara Tschudi, Elise Aubert, Carl Nærup, Vilhelm Krag, Jacob Breda Bull. Seinare var skribentar som Johan Falkberget, Ronald Fangen, Margarete Bonnevie, Zinken Hopp og Axel Otto Normann namn ein ofte støytte på i bladet.
I programartikkelen forkynte bladet at det skulle vere eit organ for ”Kvinden og Hjemmet”. Det skulle ha med ”Gode Raad for Hus og Hjem”, stoff om ”Madlavning, Ragning, Haand-arbeide og Modebreve”. Dette var velkjende, tradisjonelle kvinnelege syslar. Resten av innhaldslista braut derimot med normene for det som var vanlege interessefelt for kvinna. Først og fremst skulle bladet arbeide for å opplyse og Orientere om samtida på ulike område. Ein skulle ha med ”Litteratur, Kunstkritik, Biografier af mer fremtrædende Kvinder, Artikler om Samfundssaker, populære Afhandlinger i Medicin” etc.
Dette gav bladet eit visst radikalt preg, men kvinnesak eller ”Emancipation” vart ikkje nemnt. Likevel går det fram at ein har sympatier i denne leia - sjølv om bladet alltid prøvde å unngå å ta opp dei mest brennande sakene. Ein ville ikkje verte eit talerøyr for ei spesiell fløy av kvinnesakskvinner. I staden fann ein gjerne ein middelveg mellom dei stridande partane.
Urd stod både i grunnsyn og ideologi den borgarlege kvinnerørsla nærast. Heilt frå starten vende bladet seg til den ”dannede Kvinde” i borgarskapet. Kvinner frå arbeidarklassen eller lågare sosiale lag interesserte ein seg lite for - i alle høve berre som sosiale problem. Kvinner frå desse laga måtte dessutan kjenne seg framande for dei problem- og interesseområda ein oppteken av Urd.
Meir enn nokon annan kom Anna Bøe, den første redaktøren, til å setje sitt preg på bladet. Ho sat heilt fram til 1933 då Conny Juell, journalist frå Tidens Tegn, tok over. Etter henne vart Jorunn Steinhammar redaktør i 1947. Ho hadde vore redaksjonssekretær i Urd heilt sidan 1920-åra. Begge to heldt trufast fram same redaksjonelle linja som Anna Bøe hadde hevda. Den siste redaktøren - Nils Steen Christiansen - kom først med etter at nedgangstidene hadde begynt i 1950-åra. For å rette på dette la han om drifta ein heil del - tok i bruk meir fargar, illustrasjonar og reklame, men utan å endre vesentleg på idegrunnlaget og målsetjinga til bladet.
Eit stort vekeblad vart Urd aldri. Gjennomsnittleg låg opplaget på 24-26 000. Berre i glanstida like etter krigen, med stor mangel på lesestoff, kom ein opp i 60 000 i opplag. Bladet hadde mest faste abonnentar.
Urd har i ettertida vorte ståande som eit særfenomen mellom norske dameblad. Kultur- og opplysningsstoffet gav det eit eksklusivt preg som heller minte om eit tidsskrift enn eit vanleg vekeblad. Det stemmer óg med den oppfatninga som kjem til syne i bladet. I avskjedsleiaren i siste nummeret slutta ein slik:
”Urd var miljø for eliten innen åndslivet. En vesentlig del av årsaken til at Urd må Stanse, ligger i at selve grobunnen, det faste miljø bladet naturlig var bundet til, det finnes ikke mer i den form som var. Og dette gjelder både lesekretsen og de skrivende. En lettere salgbar utgave av Urd hadde ikke vært vanskelig å redigere og utgi. Men bladet har hele tiden beholdt sitt høye nivå og sin noble form - uten å svikte de gamle tradisjoner.”

I. L. B.


Urkristendommen
Se Jesus og hans tilhengere.