NorgesLexi - Norsk politisk dokumentasjon på Internett!

UNCTAD

UNCTAD er den engelske forkortelsen på FNs konferanse for handel og utvikling. Organisasjonen ble opprettet i 1963 med sete i Genève. Opprinnelig dreide det seg om en konferanse på ministernivå som skulle holdes hvert fjerde år. Den første konferansen ble holdt i Genève i 1964, den andre i New Delhi i 1968, den tredje i Santiago i 1972, den fjerde i Nairobi i 1976, den femte og hittil Siste i Manila i 1979. Det er foreslått at Havana skal være møtested for den sjette UNCTAD, i 1982.

Etter hvert er det blitt bygd opp et sekretariat for konferansen. I 1976 bestod det av over 450 funksjonærer fra alle verdensdeler. Den første generalsekretæren og den person som regnes som UNCTADs grunnlegger, var den argentinske økonomen Raoul Prebisch. Han arbeidet i flere år sammen med bl.a. Gunnar Myrdal og den britiske økonomen Hans Singer. Deres samarbeid resulterte i de første grunnleggende arbeider omkring bytteforholdet eller byttevilkårene (terms off trade) i internasjonal handel.

Disse arbeidene påviste at u-landene, som ifølge den internasjonale arbeidsdelingen (fra kolonitiden) var produsenter og eksportører overveiende av råvarer, fikk stadig dårligere byttevilkår i forholdet til de industrialiserte land, som de importerte ferdigvarer og tjenester fra. Prebisch var i et lengre tidsrom, før han ble leder for UNCTAD-sekretariatet, sjef for FNs økonomiske kommisjon for Latin-Amerika (ECLA), der han også gjorde handelspolitikk til et sentralt felt.

Konferansene Hensikten med UNCTAD var å søke å utvirke endringer i forholdet mellom i-land og uland på handelens område, endringer som kunne bidra til utvikling. Kravet om at dette arbeidet måtte tas opp av et eget FN-organ ble først avvist av flere av de dominerende i-land, blant dem USA. Den første konferansen ble derfor ingen reell forhandlingskonferanse ettersom bare noen få av i-landene var innstilt på seriøse drøftinger. Konferansen ble likevel holdt som en konsesjon til en voksende bølge av nasjonal selvhevdelse i den tredje verden, en bølge som fulgte i kjølvannet av avkoloniseringen på slutten av 1950-åra og begynnelsen av 60-åra.

På UNCTAD II ble liberalisering av handelen mellom uland og i-land hovedsaken, det vil si lettelser i adgangen for u-landenes varer til de industrialiserte land. Det ble fattet et prinsippvedtak om å innføre såkalte generelle preferanseavtaler (G SP) for u-landenes eksport. De første avtalene ble satt i verk fra 1971 av Sovjetunionen, Australia og EF, noe senere også av Norge og andre vestlige land.

Avtalene har i realiteten vist seg å bety lite for u-landene. De har vært forbundet med en lang rekke bestemmelser og unntak fra hovedregelen om full tollfrihet eller toll-lettelser. Særlig har ferdigvarer som tekstil- og konfeksjonsvarer vært Unntatt. Dessuten begrenses mulighetene for å benytte seg av toll-lettelsene av et ofte teknisk komplisert kontrollsystem. Ordningen er derfor særlig benyttet av trans nasjonale selskap som opererer i u-land og eksporterer varer derfra. Dette gjelder også i stor grad det norske systemet.

UNCTAD III berørte en rekke saker uten at det kom noe egentlig resultat ut av forhandlingene. Særlig gjaldt dette spørsmålet om endringer i valutasystemet, som var blitt særlig aktuelt ette at den amerikanske regjering devaluerte dollaren og satte deler av valutasystemet (Bretton Woods avtalen) ut av spill i 1971. Det gjaldt også spørsmålet om bedring av u-landenes adgang til kreditt Ett spørsmål ble gjenstand for en viss framgang i forhandlingene: forslaget om en såkalt kode for linjekonferansene innen verdens skipsfart. Disse konferansene, i alt mellom 300 og 44)0, har lenge operert til dels med karteller som har fastsatt priser, rutetider osv, ensidig. U-landsrederier har tradisjonelt ikke hatt adgang, bl.a. ut fra argumentet om at de som regel var statsdrevne.

Koden ble endelig vedtatt etter forhandlinger i 1973. Den gir u-landsrederier adgang, forutsetter at priser og rutetider (mye av trafikken går nett- opp innom u-land) avgjøres i samråd med u- landenes myndigheter og gir en del andre anbefalinger. Koden trådte imidlertid ikke formelt i kraft før i 1980 fordi en rekke av de største skipsfartsnasjonene lenge nektet å ratifisere avta- len. Norges Rederforbund har lenge aktivt vært i mot. Norge kunne først i Manila 1979 si fra at det ville godkjenne avtalen formelt. Med EFs ratifisering i 1980 er den endelig gyldig.

Foran UNCTAD IV var kravene om en ny økonomisk verdensorden lagt fram og gitt en formell støtte i vedtakene fra FN5 sjette og sjuende ekstraordinære generalforsamling henholdsvis april 1974 og september 1975. Disse vedtakene dannet mye av bakgrunnen for UNCTAD IV i Nairobi. Hovedsakene på konferansen ble råvarer og gjeldsspørsmålet. Når det gjaldt råvare spørsmålet, hadde sekretariatet i UNCTAD, med ulandenes støtte, utarbeidet et forslag til et såkalt

Integrert program for råvarer. Forslaget ble i en noe redusert form gitt prinsipiell tilslutning på konferansen mot USAs, Japans, Vest-Tysklands og Storbritannias stemmer.

For første gang i UNCTADs historie kom det til en åpen splittelse mellom industrilandene i et viktig forhandlingsspørsmål. En gruppe mindre i land, blant dem Norge, stemte sammen med u-landene for forslaget. Det tar sikte på opprette et fellesfond for råvarer som skal finansiere lagre av varer innenfor rammen av separate avtaler mellom antall råvarer, muligens 18-20. Lagrene skal støtte opp om priser som en blir enige om i avtalen. Samtidig er det meningen at fellesfondet skal finansiere utviklingsprosjekter i de råvareproduserende landene, og kompensere de u-land som ikke har store ressurser å tjene på. Forhandlingene om fellesfondet og de enkelte råvareavtalene skulle etter planen være sluttført innen utgangen av 1978. Men i begynnelsen av 80-åra holdt de fortsatt på, etter at det våren 197i ble oppnådd prinsipiell enighet om et mindre omfattende og mindre handlekraftig fond enn det som opprinnelig var forutsatt. De norske forhandlerne har spilt en framtredende rolle i disse forhandlingene.

De praktiske resultatene av UNCTAD er omstridt. Det er grunn til å legge vekt på at konferansene tjener til å mobilisere u-landene til fellesaksjoner og til å rette oppmerksomheten mot internasjonale forhold som hindrer utvikling. Når det gjelder den praktiske oppfølging av den lange rekken av resolusjoner som vedtas, blir dette et spørsmål om de enkelte statenes politiske vilje. Denne har oftest manglet, særlig hos de større i landene .Det er også antatt at forhandlingene har lidd under at de har falt i et amerikansk valgår, der den ledende kapitalistiske statsmakten ikke har kunnet gi særlige konsesjoner av hensyn til opinionen. Derfor ble UNCTAD V lagt til 1979, ikke til valgåret 1980.

Organisasjon og betydning Det er likevel tvilsomt om slike forhold spiller noe særlig rolle. Fra flere hold har det vært pekt på at u-landene ikke setter, kanskje heller ikke kan sette makt bak sine krav. Dermed blir forhandlingene nødvendigvis urealistiske fordi partene har ulik innflytelse. UNCTAD-sekretariatet har på den andre siden vært karakterisert som et rent u landsorgan fordi det åpent går ut til fordel for u landene. Det er noe riktig i denne karakteristikken, men den overdrives ofte. Sekretariatet har nær kontakt med u-landenes felles organer, spesielt med den såkalte 77-landsgruppen. Denne ble dannet av 77 u-land foran UNCTAD I med sikte på å samordne u-landenes opptreden overfor de industrialiserte land. I 1980 er omtrent alle u land med i gruppen.

Men også UNCTAD-sekretariatet er underlagt det multilaterale diplomatiets lover og må ta tilbørlige politiske hensyn. Etter perioden med Prebisch, som ofte var en pågående sjef, er ledelsen av sekretariatet blitt mer avslepet. Det er en utbredt oppfatning at UNCTADs filosofi eller dets politiske og faglige grunnlag også etter hvert er blitt mindre klar. Sekretariatet rommer ikke bare ulike oppfatninger i kraft av at det rekrutterer folk fra hele verden. Det rommer også konflikter mellom rent økonomisk-teoretiske og mer anvendt økonomiske synspunkter, og det rommer ulike syn på nytten av handel for utviklingsformål.

Ennå legges imidlertid forslag og forhandlingsopplegg opp etter frihandelstankegangen og ny klassisk økonomisk teori, mens andre sider ved sekretariatets virksomhet, spesielt på utrednings- og forskningssiden, etter hvert har tatt opp mer kritiske synspunkter på frihandelsdoktrinen og nytten av handel og private investeringer i u-land.

Sekretariatet er bygd opp med flere delvis selv- styrte avdelinger innenfor de ulike områder UNCTAD er satt til å stelle med. De største avdelingene er avdelingen for råvarer, foredlings industri, skipsfart og andre tjenesteytelser, teknologioverføringer, valuta- og finansspørsmål, økonomisk samarbeid mellom utviklingsland og samarbeid mellom land med ulikt politisk system. Dessuten er det opprettet mindre avdelinger for å følge med i aktuelle forhandlingsspørsmål.

Sekretariatet ledes av en generalsekretær utpekt for tre år av gangen. Prebisch var sjef fram til 1969, venezuelaneren Manuell Perez Guerrero fra 1969 til 1974, og Gamani Corea fra Sri Lanka har vært sjef siden 1974. Nordmannen Stein Rossen spilte en betydelig rolle innad i UNCTAD da han var visegeneralsekretær fra 1969 til 1979.

Avhengig av ytre forhold og områdets politiske aktualitet, men også av personlige faktorer og lederevner hos sjefene for sekretariatets avdelinger, har avdelingen for skipsfart, teknologioverføringer og råvarer spilt en særlig aktiv rolle i årenes løp. Teknologiavdelingen er drivkraften i arbeidet med å finne fram til en såkalt kode for teknologioverføringer og en revisjon av det gjeldende regelverket for patenter og lisenser; Paris konvensjonen av 1884. Råvareavdelingen er sekretariat for de hittil mest omfattende forhandlingene i UNCTADs historie forhandlingene om det integrerte råvareprogrammet.

UNCTAD er, som en del av FN-familien, underlagt FNs økonomiske og sosiale råd (ECOSOC) og de øvrige organer i New York. Men organisasjonen har et visst selvstyre og mottar også en del finansiell støtte direkte til spesielle prosjekter. Dets øverste politiske organ er Styret for handel og utvikling, TDB. For øvrig finnes det en rekke faste komiteer og en del midlertidig nedsatte organer. Møtetettheten er stor. Bare i første halvår 1980 var det for eksempel rundt 30 ulike komitémøter innen rammen av UNCTAD, og flere andre møter der UNCTAD deltok.

Framtidsutsiktene for UNCTAD er usikre ved inngangen til I 980-åra. Sluttføringen av forhandlingene om det integrerte råvareprogrammet og teknologikoden er temmelig avgjørende for organisasjonens framtidige status. Det er krefter i de store industrilandene som ønsker UNCTAD nedlagt og dets virksomhet overført til andre organer om Verdensbanken, GATT og Pengefondet. Mange av u-landene ser på sin side UNCTAD som en ressurs når det gjelder rådgiving og utredninger ved siden av betydningen det ennå har som forhandlingssted

Men samtidig er det krefter, blant u-landene og innen sekretariatet selv, som ønsker at UNCTAD skal bli mer av en ”fagforening” for u-landene. En slik eksisterer fortsatt ikke, selv om77-landsgruppen og De alliansefrie utgjør kimer til det. Og U C A s virksomhet i dag er preget av tvetydigheten i dets oppgaver: På den ene siden å være forhandlingsforum der sekretariatet skal fungere nøytralt overfor partene, på den andre siden særlig hjelpe u-landene, som har et spesielt behov for hjelp i forhandlingene.

Mange har sett UNCTAD V som en fiasko. Et kjempemøte hvert tredje år er store pengeutlegg og en hån mot fattigdommen i de underutviklede land når det ikke gir noe resultat. Spørsmålet noen stiller er om en ikke i framtiden bør forsøke mindre fora for forhandlinger. Mens andre stiller spørsmålet om det vil være noen vits i å fortsette forhandlingene. I stedet bør u-landene satse mer på egne krefter og samarbeid seg imellom, mindre på å oppnå handelsliberaliseringer som kanskje bare har en begrenset utviklingseffekt, eller bare tjener en liten elite og de trans nasjonal selskapene.

H. Hv.

Se også: Ny økonomisk verdensordning, Råvarer, U-hjelp.

Underground

Underground, en motkulturell strømning eller bevegelse mot slutten av femtitallet og på slutten av seksti- og begynnelsen av syttitallet. Gikk også under betegnelser som Beat-bevegelsen, Counter Culture, Youth Movement, Ungdomsopprøret, Hippie-bevegelsen o.l. Underground var først og fremst et amerikansk fenomen, om enn med et stort internasjonalt nedslagsfelt, som omfattet en rekke protestholdninger og alternative bevegelser rettet mot storby- og konsumsamfunnet, teknokratiet og alle former for menneskelig for ned reise og fremmedgjøring som preger kapitalistiske samfunn.

Beat- og studentbevegelse Begynnelsen på denne strømningen blir gjerne datert til 1956, utgivelsesåret for Jack Kerouacs roman ”On the road”, en roman om en etterkrigsgenerasjon som har forlatt et samfunn preget av konkurranse, vettløst forbruk og strebermentalitet, og som mer eller mindre forvirret leter etter en annen virkelighet, andre verdier og ”satisfaction”, langs landeveiene, i storbyene og i skogene.

Jack Kerouac skrev om skarer av unge ryggsekkreisende som skulle begi seg ut på veiene, om en rastløshet som skulle bre seg fra kyst til kyst i Amerika, og som siden skulle feie over hele verden en spådom som ble realisert i Hippie- perioden ti år senere. Bøkene hans skildrer noe som skulle bli typisk for denne generasjonen av ungdom: En erkjennelsesreise, en heseblesende jakt på livs tegn og opplevelse, som ender med utlevd resignasjon og livs udugelighet før de fylte tredve.

Kerouac var en slags åndelig far for gruppen av Beat- poeter og den litterære underground i New York og San Francisco på slutten av femtitallet. Deres nesten ekstatiske forhold til stoff, poesi, musikk og østlig filosofi og religion var uttrykk for en leting etter verdier som var gått tapt i den amerikanske virkeligheten alle former for kunnskap med andre målsettinger enn den umiddelbart rasjonelle og profitable; livs verdier i større samsvar med menneskers behov enn med profittsamfunnets krav og som de til dels fant i klassiske eller østlige tradisjoner, spesielt Zenbuddhismen.

Stor begeistring vakte også poetenes skildringer av det amerikanske storbysamfunnet, av livløsheten, mangelen på identitet, dypt gripende kontaktløshet og fremmedgjorthet, lengsel etter trygghet, hellighet og guddommelighet. Mest kjent er Allen Ginsbergs dikt ”Howl” og ”America” og Lawrence Ferlinghettis ”Auto biography”. Beat poetene utmerket seg ikke bare ved sine holdninger, men også ved en særdeles utsvevende livsførsel, hvor det inngikk en mengde frie ingredienser. Beat- koloniene ble da også utsatt for både uniformert og sivil forfølgelse, og da deres siste skanse, North Beach i San Francisco, ble Stor- met av politistyrker i 1961, ble gruppen spredt for alle vinder, og gjorde seg lite gjeldende i tiden som fulgte.

Studenterbevegelsen, med SDS Students for a Democratic Society - som den viktigste organisasjonen, oppsto i etterdønningene av McCarthytiden. Den var en reaksjon mot det amerikanske systemet, men hadde liten forbindelse bakover til kanalisert politisk ideologi og virksomhet. My av studenter bevegelsen fikk preg av middelklassebakgrunn akademisk kultur, følelser og ånds ideer. I begynnelsen var bevegelsen mest opptatt av borgerrettigheter, zenbuddhisme, pasifisme, senere av bevissthetsutvidende stoffer og indianernostalgi.

Den hadde sterke bånd til Beatgruppen (om enn ikke i livsførsel), og kan best karakteriseres som en sammenveving av anarkistiske, eksistensielle, transcendentale, populistiske og ”bohemiske” ideer - ikke bygd på den samme misnøye som det gamle venstre - depresjon og trussel om fascisme - men på en nyere misnøye sprunget ut av en over flodspreget, teknokratisk bykultur.

Stoffkulturen og musikken Bruk av peyote, psilocybin, meskalin, LSD og de svakere marihuana og hasjisj som bevissthetsutvidende midler hadde en sentral plass i undergroundbevegelsen. Folk som Ken. Kesey, Neal Cassady og Timothy Leary utformet teorier med utgangspunkt i stoffbruk og tibetansk religion (”Dødeboken”, ”Bardo Thödol”, ”Frigjørelse gjennom lytting på Etter-Døds-Planet”) som gikk ut på at en samfunnsomveltning var umulig uten en foregående mental revolusjon. I denne mentale revolusjonen hadde stoffbruk og ”acid tests” en sentral plass. Acid tests var store happenings under slagord som ”Freak Freely”, ”Flower Power” og ”Make Love Not War”. Ved siden av stoffbruken inngikk psykedelisk rock og ”lovemaking” som vesentlige ingredienser.

Musikken var den mest samlende faktor (og mest effektive propaganda) for bevegelsen. Og selv om kommersielle plateselskaper hele tiden hadde hånd om det meste av distribusjonen, var musikken i seg selv en genuin del av bevegelsen. For letthets skyld kan utviklingen av denne musikken deles opp i tre stadier:

a) Protestsangene. I kjølvannet til borgerrettighetsbevegelsen (som selv ikke kan betraktes som del av underground) oppsto visemiljøer hvor man sang samfunnsengasjerte, tidsbevisste tekster til tradisjonelle (folke-)melodier som hillbilly, talkin’ blues, C & W, bluegrass (m.a.o. lite av negrenes musikk).

b) Pop-rock. The Beatles og Rolling Stones utviklet blues-rock av Muddy Waters-typen til entidsmessig rock med stor appell til ungdommen, og de tok etter hvert også opp psykedeliske og samfunnsengasjerte temaer i tekstene sine. Spesielt Beatles viet stoffkulturens innadvendte revolusjon stor oppmerksomhet.

c) Psykedelisk rock eller San Francisco-rock oppsto med disse to tradisjonene som fundament, og spilte på stoffbevegelsens acid tests.

Lanseringen og markedsføringen av grupper som Jefferson Airplane, Grateful Dead, Quicksilver. Messenger Service og fremfor alt Big Brother and the Holding Company med Janis Joplin var i seg selv en effektiv propaganda for underground.

Hippiebevegelsen Tiden fra Hippiebevegelsens fødsel til Woodstockfestivalen, 1967-69, markerer gjennombruddet, høydepunktet og vendepunktet for undergroundbevegelsen. Høsten 1966 propagander- te undergrunnsavisene for en samling av alle de ulike subkulturelle kreftene som i det stille hadde utviklet seg opp gjennom sekstiårene. Sted: Haight-Ashbury, San Francisco. Tid: 14 januar 1967.

Samlingen overgikk all forventning, og ble en gigantisk manifestasjon av det følelsesmessige opprøret som ulmet blant amerikansk ungdom. Utover vår parten ankom 200 000 ungdommer. Tilstrømningen gjorde at alle de idealistiske tiltakene (gratis herberger og spisesteder, fordelingssentraler for leiligheter, klær og materielle nødvendigheter, alt organisert av Digger-bevegelsen, en av hippienes viktigste samarbeidsorganer) brøt fullstendig sammen, og etterlot Haight-Ashbury i sterkt forslummet tilstand.

Undergroundbevegelsen ble splittet i to: På den ene siden skjedde en masseutvandring til mindre attraktive landbruksområder og ”spøkelsesbyer” over hele USA, hvor det ble nedlagt stort arbeid i å organisere landbrukskommuner. Mange av disse eksisterer fremdeles som et slags mønsterkollektiv-samfunn med høy grad av selv- berging både økonomisk, kulturelt og teknologisk. Den andre delen utviklet seg i militantprovokatorisk retning etter mønster fra Black Panthers, dels fra Provos og dels ut fra en temmelig svermerisk volds romantikk. Mens hippiene erklærte bevegelsen død, fortsatte navnet å bli markedsført av massemedia og moteskapere, og stadig nye skarer av ungdom brøt familiebåndene for å tilslutte seg en ”bevegelse” som på det tidspunkt var blottet for alt annet innhold enn å være ”hip” og ”groovy”. Undergrunnsmiljøene i byene ble infisert av stadig tyngre stoffer, og man fikk en relikvie-kultus blottet for det seriøse innhold som hadde holdt bevegelsen oppe tidligere.

L. Tø.

Se også: Mellomlag, Studentopprøret, Ungdomsoppøret.
Litteratur: E. Reinertsen: Reise uten ankomst, Oslo 1976.

Underhold

De viktigste formene for underhold i moderne samfunn er arbeidsmarkedet, ekteskap og familie og overføringsbetalinger, spesielt i form av offentlige trygder. Til sammen utgjør disse institusjonene hovedtrekkene i det vi kan kalle ”velferdssamfunnenes forsørgersystem”.

Arbeidsmarkedet er den sentrale forsørgerinstitusjonen. Prinsippene for organisering og fordeling av det lønna arbeidet er i stor utstrekning avgjørende for bruken av de andre formene for underhold. Endringer i arbeidsmarkedet, t.d. utvidet skoleplikt, og nedsatt pensjonsalder, øker rekrutteringen til de øvrige forsørgerinstitusjonene. Endringer i arbeidsmarkedsforhold generelt eller innafor del arbeidsmarkeder (strukturrasjonaliseringer, ny teknologi, endrete arbeidstidsordninger) kan utvide eller innskrenke mulighetene for underhold gjennom lønna arbeid.

Organiseringen av lønnsarbeidet slik det skjer i vårt samfunn, forutsetter at arbeid i betydelig omfang blir utført utenom arbeidsmarkedet, regulert av andre typer relasjoner. Organiseringen og fordelingen av lønnsarbeidet forutsetter videre at bare en del av den arbeidsføre og arbeidsvillige befolkningen får adgang til arbeidsmarkedet. Underhold gjennom ekteskap og familie og gjennom offentlige trygder sikrer store befolkningsgrupper det daglige livs grunnlaget. En følge av dette er m.a. at konkurransen om den knappe mengden lønnsarbeid blir mindre hard.

Viktigste former for underhold Ut fra det tredelte forsørgersystemet kan voksne mennesker i hovedsak ordne Sitt daglige underhold på tre ulike måter: Underhold kan sikres ved salg av egen arbeidskraft (og/eller egenproduserte varer) mot vederlag i lønn. Underhold kan dessuten oppnås gjennom ekteskap, med uspesifiserte forpliktelser til ulønna arbeid for egen familie og sosiale og seksuelle ytelser som vederlag Arbeidsinnsats for egen familie sikrer ikke hus eller familiearbeiderne eget økonomisk grunnlag. I motsetning til lønnsarbeiderne som anses å forsørge seg sjøl, blir de som får privat underhold gjennom ekteskap ofte omtalt som forsørgete.

Den tredje viktige formen for underhold er ulike former for trygd. Alders-, uføre-, enke- morstrygd er de vanligste typene. Trygd gir mottakeren egen inntekt uten rett eller plikt til arbeidsinnsats. De fleste mennesker bruker i løpet av livet flere av de nevnte formene for underhold. Det er også mulig å bruke flere former samtidig.

Ulikeverdige former for underhold De tre formene for underhold er ikke likeverdige. Underhold gjennom eget lønnsarbeid, eget husarbeid eller egen trygd gir i ulik grad økonomisk uavhengighet for den enkelte. Formen for underhold er videre avgjørende for adgang til en rekke sosiale plikter og rettigheter. Måten det daglige underholdet blir organisert på, bestemmer individenes sosiale posisjon som lønnsarbeider, heimearbeidende (husmor/hustru) eller trygdet, posisjoner som innebærer svært ulik status og prestisje.

Koplingen av arbeid og inntekt er et særtrekk ved lønnsarbeidet. Privat underhold gjennom ekteskap og familie kan medføre omfattende arbeidsforpliktelser, men gir ikke nødvendigvis et eget, sjølstendig økonomisk grunnlag. Det avhenger m.a. av interne maktforhold i familien. Gjennom trygd sikres det økonomiske livs grunnlaget, men plikt og rett til arbeid bortfaller. Sosialt sett er arbeidsfri inntekt noe annet enn arbeidslønn.

Forskjellen mellom de ulike formene for underhold er ikke bare spørsmål om relativ økonomisk uavhengighet for den som arbeider Underhold gjennom lønnsarbeid er i dagens norske samfunn en forutsetning for en rekke samfunnsmessige rettigheter. Ferie har sammenheng med inntektsgivende arbeid. Tilknytning til ulike forsørgerinstitusjoner gir dessuten ulik mulighet for innflytelse. Lønnsarbeid medfører andre forhandlingsposisjoner enn ulønt arbeid og trygd. Sentrale sosiale rettigheter, muligheter for innflytelse, sammensatte sosiale kontakter og læring og erfaring er knyttet til lønnsarbeidet. Ulik tilgang til eller ute stenging fra lønnsarbeid vil derfor bety sosial ulikhet som gjentas gjennom mange ledd.

De ulike underholdsformene framstår heller ikke som like attraktive. Ut fra subjektive preferanser er mange mennesker feilplassert når det gjelder den form for underhold som er aktuell.

Kjønnsdelt forsørgersystem Den viktigste formen for underhold kan ikke velges fritt. Mulighetene er bestemt av forhold på lokale arbeidsmarkeder, av den enkeltes alder og helse og spesielt av kjønn. Samfunnets forsørgersystem for menn er i hovedsak todelt, med lønnsarbeid og trygd som alternativt økonomisk grunnlag. Forsørgersystemet for kvinner er tredelt, med ekteskap og familie, lønnsarbeid og trygd som de viktigste kilder til livs opphold. Dette illustreres av tallmessige oversikter over kjønns forskjeller når det gjelder viktigste kilde til livs opphold.

Omfanget av de ulike forsørgerformene er beskrevet gjennom folke- og boligtellinger i 1970. Som viktigste kilde til livs opphold for personer på 16 år og over er oppgitt inntektsgivende arbeid for 51 %, husarbeid i hjemmet for 22 % trygd og pensjon for 19 %. Som ventet var kjønns forskjellene markerte. Husarbeid i heimen var viktigste kilde til livs opphold for 42 % av kvinnene og 0 % av mennene, inntektsgivende arbeid viktigste kilde for 28 % av kvinnene og 75 % av mennene, trygd viktigste kilde for 22 % av kvinnene og 16 % av mennene.

For seinere år finnes oversikter over bruk av forskjellige former for underhold uten at det går sikkert fram hva som er viktigste kilde til livs opphold. I 1977 utgjorde befolkningen 16 år og over vel 3 mill, mennesker. Av disse var 1,8 mill. sysselsatt i inntektsgivende arbeid av minst én times varighet per uke. Ca. 0,5 mill, utførte husarbeid heime som sin hovedsakelige virksomhet, mens 0,7 mill, var trygdet med alders-, uføre-, etterlattepensjon eller med overgangsstønad til ugifte mødre.

Kjønnsforskjellene var fortsatt klare: Av vel 1,5 mill, kvinner var 716 000 i inntektsgivende arbeid, 453 000 utførte husarbeid heime som hovedsakelig gjøremål (langt flere utførte husarbeid i tillegg til andre gjøremål) og 418 000 var trygdet. Av 1,5 mill. menn på 16 år og over var 1,1 mill, i inntektsgivende arbeid, 14 000 utførte husarbeid heime som hovedsakelig virksomhet og 278 000 var trygdet.

Kjønnsforskjeller med hensyn til bruk og utbytte av ulike former for underhold gjenspeiler i stor utstrekning den kjønnsmessige arbeidsdelinga i samfunnet, på arbeidsmarkedet og i familien. Kjønnsdelinga av arbeidsoppgaver i samfunnet gir kvinner dårligere sjanser enn menn når det gjelder innpass på arbeidsmarkedet. Av dem som var sysselsatt i inntektsgivende arbeid i 1977 utgjorde kvinnene 40 %.

Kvinner har gjennomsnittlig like lang arbeidsdag som menn, men bruker mindre tid til lønna arbeid. I 1977 var 40 % av de sysselsatte kvinnene deltidsansatte, mot 6 % av mennene. Kjønns delinga på arbeidsmarkedet medfører videre at kvinner får dårligere muligheter og utbytte av innsats i lønnsarbeid enn menn får. I sine konsekvenser er arbeidsmarkedet ikke kjønns nøytralt. Arbeidskraftas kjønn bestemmer i stor utstrekning hennes pris. Kvinner i fulltids arbeid tjener mindre enn menn, uansett om de utfører arbeid av tilnærmet lik verdi, ofte også om de utfører samme type arbeid. For flertallet av voksne kvinner er privat underhold gjennom ekteskap den viktigste formen for underhold. Av de ikke sysselsatte i 1978, i alt 1 017 000, oppga 468 000 at husarbeid var deres viktigste gjøremål. 451 000 av disse var kvinner. Langt flere kvinner har imidlertid ekteskap arbeid som viktigste kilde til forsørgelse. Det gjelder f.eks. store grupper av gifte kvinner som har deltidsarbeid og/eller lågt lønna arbeid.

Av dem som fikk underhold gjennom varige trygdeytelser (her alders-, uføre-, etterlattepensjon og overgangsstønad sett under ett), utgjorde kvinnene knapt 60 % i 1977. Trygdens størrelse er imidlertid avhengig av personenes tidligere ervervsinntekt. Menns sterkere posisjon på arbeids- markedet betyr derfor at underhold gjennom trygd er økonomisk gunstigere for menn enn for kvinner.

A. Le.

Se også: Kjønnsbestemt arbeidsdeling, Kvinnearbeid, Likelønn, Trygd.
Litteratur: T. S. Dahl: Ekteskapet - den moderne husmannskontrakten, i T. Støren og T. S. Wetlesen: Kvinnekunnskap, Oslo 1976.

Undertrykking

Ordet undertrykking står for maktutøvelse som ansees for urettferdig. Maktutøvelsen utføres av noen eller noe overfor noen eller noe som dermed blir hindret i full utfoldelse, vekst og modenhet. Motsetningen til undertrykking er frigjøring fra undertrykkingen.

Undertrykking kan ta mange forskjellige former. Undertrykking har ofte sammenheng med individers og gruppers plass i den samfunnsmessige arbeidsdelingen. Ulike posisjoner i arbeidsdelingen gir ulik adgang til kunnskap, makt og innflytelse. Kjønn, alder, rase, etnisk bakgrunn, klasse er de viktigste forskjeller mellom mennesker som under visse historiske forutsetninger kan gi opphav til undertrykking.

Blant de ulike former for undertrykking kan en f.eks. skille mellom samfunnsmessig, strukturell undertrykking og interpersonlig undertrykking, som foregår ansikt til ansikt. Samfunnsmessige former for undertrykking formidles ofte i interpersonlige mellommenneskelige forhold. Undertrykking kan foregå som diskriminering, frihetsberøvelse og i form av materielle eller psykiske barrierer for utfoldelse. Den kan være åpen eller skjult. Den kan være tatt opp i enkeltmenneskers psyke eller finnes utenfor individene i form av organisatoriske eller ressursmessige stengsler og barrierer. Den kan også gi seg kroppslige utslag og sette kroppslige spor etter seg, enten direkte eller indirekte.

Undertrykking må alltid sees i forhold til historisk tidspunkt, samfunnstype og det bestemte livs område det tales om. Hva som er undertrykking vurderes ulikt av ulike grupper i ulike epoker. Begrepet undertrykking kan være mest nyttig nettopp som en moralsk og ikke strengt definert samlebetegnelse. Begrepet er nyttig fordi det leder tanken hen mot strategier for frigjøring fra undertrykkingen.

Når en vil plassere begrepet undertrykking i forhold til andre aspekter ved samfunnslivet, er et skille mellom undertrykking og utbytting nyttig. Marx’ største bidrag var en teori om utbytting, om hvordan arbeiderklassen økonomisk blir utbyttet av borgerskapet. Sentralt i Marx’ teoridannelse om utbytting er bl.a. merverditeorien. Utbytting er et begrep som først og fremst betegner økonomiske forhold. I Marx’ skrifter er undertrykking nærmest et alminnelig ord og ikke et begrep, f.eks. i det kommunistiske Manifest: ”Undertrykte i alle land, foren eder!” Undertrykking står her som en samlebetegnelse for alle sider ved arbeiderklassens lidelse - økonomisk, sosialt, psykologisk og politisk.

Noen vil velge å holde på undertrykking som en betegnelse som omfatter utbytting, andre vil velge å la undertrykking betegne bare makt- og dominanseforhold. Fordelen ved å opprettholde skillet er at en da kan vise hvordan undertrykking i enkelte tilfeller kan foregå uten at det er tale om økonomisk utbytting. Et eksempel på dette kan være den typiske overklassekvinne. økonomisk sett kan hun leve et ubekymret liv, men i et ufritt og undertrykkende ”gullbur”.

Ved å foreta skillet mellom økonomiske forhold (utbytting) og maktforhold (undertrykking) kan en også vise hvordan ideologisk og psykologisk undertrykking er en forutsetning for å godta økonomisk utbytting.

Går en til Marx, finner en som nevnt en lite utviklet teori om maktforhold. Freuds analyser av den menneskelige psyke har tradisjonelt hatt stor betydning. Han la stor vekt på den fortrengning og undertrykking av driftsimpulser som skjer gjennom oppdragelsen. Senere marxistiske analyser har tatt opp hvordan oppdragelsen i den autoritære familien skaper autoritære personligheter og dermed subjektive vilkår for undertrykkelse i samfunnet. For dem som i dag arbeider med undertrykking, er det mange veier å gå. Enkelte velger å videreutvikle marxismen til også å omfatte subjektive forhold. Som eksempel kan nevnes begreper som karaktermasker som svarer til posisjoner i klassedelingen.

Ottomeyer gjør f.eks. bruk av Marx’ karaktermaskebegrep. Han prøver å utvikle teorier om den menneskelige subjektiviteten der den marxistiske økonomikritikken ikke strekker til. Ottomeyer er blitt kritisert fordi han knytter de antropologiske konstanter til mennesket som arts vesen og dermed hindrer en analyse av hvordan den menneskelige subjektiviteten historisk har fremkommet. En har stilt spørsmål om i hvilken grad utviklingen under kapitalismen kan sees som en undertrykkingsprosess. Noen har f.eks. stilt spørsmål om ikke kapitalismen selv skaper de behov som den undertrykker.

Andre teoretikere nærmer seg undertrykkings- og maktforhold fra helt nye vinkler. Michel Foucault tar f.eks. utgangspunkt i samfunnets produksjon av individer i sine analyser av maktforhold. Dette i motsetning til Marx’ utgangspunkt i samfunnets produksjon av varer.

En av svakhetene ved de fleste teorier er at kjønns dimensjonen mangler eller er lite utviklet. En teori er mangelfull og ufullstendig når den bare handler om Mennesket og ikke både om kvinner og menn. Mennesket vil i praksis ofte bety mannen.

I 1960 og 70-årene har det vært en økende interesse for undertrykkelsesbegrepet. Denne interessen skriver seg fra flere kilder. En kilde er den nye kvinnebevegelsen og dens bevisstgjøring omkring de mange ulike former kvinneundertrykkingen har, og hvordan under trykkelses formene endrer seg fra å være åpne til å bli mer skjulte og vanskeligere å gripe. Den økende interessen for undertrykkelsesformene har også andre kilder. Mange har erkjent at grunnen til at arbeiderklassen ikke ser de objektive interesser den har av å oppheve økonomiske utbyttingsforhold, er ideologisk undertrykking, som må tas like alvorlig av venstresiden som den økonomiske utbytting. Den som vil nå fram til arbeiderklassen med et politisk budskap, må ha kunnskaper om arbeiderklassens hverdagsliv, subjektive opplevelser og forholdet mellom kjønnene.

Politisk vil en kunne se mange sosiale bevegelser og aksjoner i et undertrykkelsesperspektiv. Eksempler kan hentes fra religiøse kjetterbevegelser, regionale bevegelser, naturvernbevegelser, torskekrig, anti-imperialistiske bevegelser, kvinnebevegelse og fagforeningsorganisering.

M. G.

Se også: Dominans, Minoritet, Utbytting.

Ungarn

Hovedstad: Budapest
Sjølstendighet: 1918 (Østerrike)
Politisk system: Folkedemokrati
Største språkgruppe: Ungarsk, 98,2 %
Flateinnhold: 93 030 km²
Folkemengde i 1973: 10 432 000
Årlig vekst i folkemengden 1970-73: 0,3 %
Jordbruksareal pr. innbygger: 6,7 da
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973: 1 850$
Årlig vekst i NP pr. innb. 1970-74: 6,2 %
Sysselsatte i primærnæring: 23,3 %
Sysselsatte i industri: 44,0 %
Sysselsatte i handel og tjenesteyting: 32,7 %
Yrkesaktivitet: 73,3 %
Kvinnedel av yrkesaktiv befolkning: 41,7 %
Viktigste handelspartner 1975: Sovjetunionen, 36,8 %
Energibruk pr. innbygger: Høy, 3 502 kke
Del av befolkningen bosatt i storbyer: 22,0 %
Lese- og skrivekyndighet: 98 %
Dagsaviser, opplag pr. 1 000 innb., 1972: 221
Spedbarnsdødelighet: 3,82 %
Døde i trafikkulykker pr. 100 000 innb.: 17,0
Sjølmordsrate (Drepte pr. 100 000 innb.): 36,9
Mordrate (Drepte pr. 100 000 innb.): 3,1
Militærutgifter pr. innb., 1973: 110,08$
Tilslutning til militærallianse: Warszawa-pakten

Ungarerne trakk fra øst mot steppelandet mellom Alpene og Karpatene i det niende og tiende år hundrede, og ble i motsetning til andre innvandrerfolk som hunerne bofaste i Sentral-Europa. De gikk over til kristendommen og føyde seg inn som en føydal europeisk middelaldernasjon under kong Stefan (997-1038), som i 1001 ble kronet med den hellige stefanskrone som fortsatt er Ungarns nasjonalsymbol i dagens kommunistiske stat.

Tyrkisk og østerriksk overherredømme Ungarn ble en viktig faktor i maktspillet i Mellom-Europa fram til den tyrkiske invasjon i 1529. Det nåværende Slovakia og visse deler av Vest-Ungarn kom derimot under de østerrikske habsburgernes makt, mens det ungarsk dominerte Transsilvania stort sett klarte å bevare en lokal selvstendighet.

Tyrkerne for hardt fram og ødela den til dels høytstående senmiddelalderkulturen som var skapt på den ungarske lavsletta. Den gamle føydalordningen forfalt og hundretusener forlot de tyrkiske områdene som nærmest lå brakk, da østerrikerne rykket østover og erobret Sentral Ungarn etter å ha slått tyrkerne tilbake under slaget om Wien i 1683. Fra nå og fram til 1918 hersket habsburgerne i Ungarn, bortsett fra korte opprørsperioder. Formelt var det en likestilt personalunion, men ungarernes sterke nasjonalisme, konstante sosiale spenninger og østerrikske domineringsforsøk skapte stadig uro. Den viktigste oppstanden var under Ferenc Rakoczi, som prøvde å skape et uavhengig ungarsk kongerike etter 1700. Oppstanden slo feil, men har siden vært en viktig inspirasjon for ungarsk nasjonalfølelse.

Ungarerne motsatte seg habsburgkeiserne og spesielt Josef IIs forsøk på å sentralisere og germanisere landet i 1780-årene. Nasjonalistiskjakobinske opprørs forsøk etter den franske revolusjon ble hardt slått ned uten at det lyktes habsburgerne og deres allierte, de ungarske magnater, å undertrykke ungarernes frihets- og nasjonalfølelse. Men landet fortsatte å være en agrar føydalstat, og var den økonomisk svakere part i det østerrikskungarske monarki.

Aristokraten Istvan Szecheny ble en ledende reformskikkelse i første halvdel av attenhundretallet. Hans bok ”Kreditt” (1825) ble en inspirasjon for reformbevegelsen, som ikke bare arbeidet for likerett, men for utvikling av vitenskap, kunst og moderne produksjonsforhold. Men samtidig oppstod det nye klare motsetninger mellom ungarerne og de mange nasjonaliteter som til sammen var i flertall i kongeriket. Disse motsetningene skulle vise seg å bli skjebnesvangre under den ungarske revolusjon i 1848-49.

I tiden før revolusjonen, som ble utløst av det nye europeiske opprør mot den etablerte orden, vant den utpreget nasjonalistiske fløy under Lajos Kossuth over Szechenys mer moderate reformbevegelse. Men revolusjonen ble en stor tragedie. Mindretallene støttet Østerrike som også fikk hjelp av Russland. Kossuth måtte flykte fra Ungarn, mens habsburgerne tok en grusom hevn og opprettet et hardt sentralisert styre.

Indirekte ble revolusjonen likevel en seier fordi den klart viste at det i lengden ikke gikk å undertrykke ungarernes nasjonale krav. Atten femti og sekstiårene brakte også økonomisk fremgang, spesielt for hovedstaden Budapest. Etter hvert forsto også keiser Franz Josef at riket måtte omorganiseres på en ny basis. Resultatet var det berømte ”Ausgleich”, et kompromiss fra 1867 som skapte dobbeltmonarkiet Østerrike- Ungarn. Franz Josef ble kronet som ungarsk konge, og de to statsdelene ble likestilt, men med felles u enriks og forsvarspolitikk. Ordningen ble opptakten til en ny storhetstid i ungarsk historie. Samtidig ble det en hovedårsak til dobbeltmonarkiets sammenbrudd fordi de andre nasjonalitet i Østerrike og særlig i Ungarn ikke fikk oppfylt sine rettferdige krav.

Snart tok en allianse av adel og liberalt borgerskap over makten i Ungarn. Nasjonalismen ble en sentral ideologisk kraft, og demokratiet ble begrenset til en liten elite. Verken de sosiale eller de nasjonale problemene ble løst. Bøndene trellet som før på storgodsene, uten at verken de eller den nye voksende industriarbeiderklassen hadde stemmerett. For borgerskapet ble det en blomstringstid med sentrum i Budapest, som ble en moderne europeisk metropol.

Storpolitikken ble dominert av stadig kjevl med Wien om penger og rettigheter, mens ungarerne under den felles utenriksminister Gyula Andrassy aktivt støttet tyskerne i å bekjempe de slaviske folkeslag. Utover i nittiårene fikk tilhengerne av Lajos Kossuth sterkere innflytelse, noe som førte til en enda mer utpreget ungarsk nasjonalisme.

Sovjetrepublikk og hvit terror Etter 1900 vokste det fram en ny radikal kulturbevegelse der blant andre den unge filosofen György Lukács og den store dikteren Endre Ady var med. Unge radikalere vendte seg mot den herskende pompøse nasjonalismen, og mange av dem søkte kontakt med den sosialistiske arbeiderbevegelsen som først og fremst kjempet for almen stemmerett. Men valgordningen var slik at sosialistene før 1918 ikke klarte å få inn representanter i parlamentet.

Den sterke mann var Istvan Tisza, statsminister 1913-17. Til den tolvte time kjempet han mot likerett for nasjonalistene. Mot ham sto den demokratiske greve Mihaly Karoly, som ble statsminister under sammenbruddet i oktober 1918. Men etter noen måneder måtte han, truet av ytre og indre fiender, gi opp.

Nå fulgte den ungarske sovjetrepublikken. Den ble et merkelig mellomspill i den europeiske arbeiderbevegelsens historie. Republikkens sterke mann var Bela Kun, senere drept av Stalin Det kommunistiske eksperimentet i Sentral Europa varte bare i 133 dager før det ble slått ned av admiral Horthys hvite tropper med hjelp av rumenske intervensjonsstyrker. Tross all forvirring og visse overgrep var sovjetrepublikken preget av en ekte sosialistisk idealisme og den fikk bred støtte ikke bare i arbeiderklassen, men også fra førende intellektuelle.

Den hvite terror ble skånselsløs, men under Istvan Bethlens regjering fra 1921-31 ble det gjennomført en viss politisk normalisering. Sosialdemokratiet og fagorganisasjonen fikk fungere noenlunde normalt i byene, men ikke på landet, der det fortsatt ikke ble gjennomført alminnelig stemmerett. Den føydale ordning ble gjeninnført, og storgodseierne dominerte like fram til frigjøringen i 1944-45. Utenrikspolitisk førte ungarerne en seig kamp for en revisjon av Trianon freden. Denne innebar at store ungarske mindretall bodde i Jugoslavia, Romania og Tsjekkoslovakia. Denne kampen skulle i neste omgang føre til en tilnærming til Mussolinis Italia og senere Hitlers Tyskland.

I trettiårene gikk Ungarn i en mer åpenlys fascistisk og antisemittisk retning under György Gömbös’ regjering (1932-36), og det fulgte en tautrekking mellom de pro-tyske kreftene og borgerlige elementer med sympati for vestmaktene. Da den anti-tyske statsminister Pal Teleki begikk selvmord 3 april 1941 og Ungarn deltok i Hitlers aggresjon mot Jugoslavia, var det gamle Horthyregimets skjebne i virkeligheten beseglet.

Ungarerne deltok på østfronten, hvor de led store tap. Jødene ble innkalt til spesielle arbeidsbataljoner, selv om Horthystyret nektet å akseptere deportasjoner til døds leirene i Polen. Den ungarske Holocaust begynte først etter at landet var okkupert av tyskerne i mars 1944.

Folkedemokratiet Regenten, admiral Horthy, ble avsatt etter å ha gjort et siste forsøk på å trekke Ungarn ut av krigen. Fra 16 oktober 1944 overtok den nazistiske terrorist Ferenc Szalasi. Han opprettet et redsels velde samtidig som den røde armé under harde kamper rykket fram i Ungarn og befridde Budapest 13 februar 1945. Det ble nå opprettet en demokratisk regjering, men det viste seg snart a kommunistene, støttet av Moskva, ikke tok sikte på å gjennomføre noe varig demokratisk styre. Likevel var de første etterkrigsårene på mang måter en konstruktiv reformperiode inntil Moskvakommunisten Matyas Rákosi kneblet enhver opposisjon og tendens til selvstendig tenkning både utenfor og innenfor kommunistpartiet. Prosessene mot kommunisten Laslo Rajk og kardinal Mindszenty i 1949-50 ga verden et tydeligbudskap om Rákosi regimets ekstremt stalinistiske karakter.

Motreaksjonen ble sterk. Kort etter Stalins død ble den moderate Imre Nagy statsminister. Han forsøkte å føre en mer liberal og forbrukervennlig kurs. Men Rákosi viste seg å være den sterkeste og ekskluderte Nagy fra partiet to år senere. Etter avsløringene på den sovjetiske tyven de kongress i mars 1956 vokste spenningen dag for dag. Den intellektuelle Petöfi-klubben var et Sentrum kampen mot Rakosi og stalinismen. Den gamle diktator trakk seg tilbake til fordel for hans tro tilhenger Ernö Gerö. Men det var ikke nok, og i oktober brøt det løs en revolusjon som i første omgang brakte Imre Nagy tilbake til makten.

Den første sovjetiske intervensjonen ble stoppet, men Khrustsjov bestemte seg for å slå til etter at de ikke-kommunistiske partier ble gjenopprettet og tatt opp i en ny regjering Nagy, som erklærte Ungarn nøytralt. En kommunistisk gruppe under János Kádárs ledelse støttet russerne, og erklærte at det var opprettet en ”arbeider- og bonderegjering”. I dagene etter den 4 november 1956 ble revolusjonen slått ned av sovjetiske tanks og Ungarn gikk inn i sin hittil siste undertrykkelsesperiode.

Likevel skulle det snart vise seg at historien ikke alltid gjentar seg. János Kádár førte ikke Ungarn tilbake til Rakosis diktatur. Da partiets makt igjen var konsolidert, slo han inn på en moderat kurs under slagordet ”De som ikke er mot oss er med oss”. Politiske fanger ble løslatt, man prøvde å samarbeide med ikke-kommunistiske elementer og innførte en etter østeuropeiske forhold stor grad av kulturell frihet. Selv om partiets maktmonopol ble opprettholdt, førte den moderate linjen til at János Kádár utover i sekstiårene ble en av de mest populære og respekterte ungarske politikere i moderne tid.

Etter grundige forberedelser ble det i 1968 gjennomført en økonomisk reform: (NEM) som langt på vei har gitt Ungarn en markedsøkonomi. Forbausende kort tid etter tragedien i 1956 ble Ungarn noe av et østeuropeisk mønsterland. På tross av voksende økonomiske vanskeligheter og forbigående problemer med reformpolitikken har Kádár klart å opprettholde sin moderate kurs gjennom sekstiårene.

Fra 1979-80 er det innledet nye reformer som skal redusere subsidiene, hindre overbeskjeftigelse og ulønnsom produksion, samtidig som prisene langt på vei skal tilpasses verdensmarkedets nivå. Det er et nytt uttrykk for den nøkternhet som preger dagens Ungarn etter at romantiske og nasjonalistiske illusjoner sammen med en manglende sans for realpolitikk har ledet til så mange tragedier gjennom historien.

D. H.

Se også: Ungarn-oppstanden, Øst-Europa.

Ungarn-oppstanden

Ungarn-oppstanden er en av de viktigste begivenheter i det Sovjet-dominerte Øst-Europa. Den er betydningsfull ikke bare fordi den ble så dramatisk og blodig, men fordi den ungarske arbeiderklasse i oktober-november 1956 i praksis organiserte et alternativ til den sovjetiske form for sosialisme. Den stalinistiske terror i Ungarn i begynnelsen av femtiårene var kanskje den hardeste i hele Øst Europa. I juli1956 ble partisjefen, Matyas Rákosi, etter press fra Moskva erstattet med Ernö Gerö. På dette tidspunktet var det særlig blant forfatterne og studentene stor politisk aktivitet, og avsettelsen av Rákosi stimulerte dem ytterligere.

”Våren i oktober” i Polen virket også sterkt inn på den politiske stemning i Ungarn (se art. Polen). Den litterære Petöfi-klubben og studentene i Budapest krevde å få arrangere en solidaritetsdemonstrasjon med polakkene 23 oktober. Det ble lest opp en rekke politiske krav til partiledelsen. De viktigste bestod i likestilling i forholdet til Sovjetunionen, fjerning av Rákosis folk fra partiet, at Imre Nagy måtte med i regjeringen og at handelsavtalene mellom Ungarn og Sovjet- unionen måtte revurderes.

I løpet av et kort tidsrom var hele Budapest i opprør. Våpen ble fremskaffet ved at soldater enten lot demonstrantene få sine geværer eller ved at de sluttet seg til dem. Partiledelsen med Ernö Gerö i spissen reagerte med å be de sovjetiske garnisoner om å gjenopprette ro og orden. Tidlig om morgenen 24 oktober trengte sovjetiske panservogner inn i byen, og ble møtt med rasende motstand. Om natten var Imre Nagy blitt utnevnt til statsminister, og han forsøkte gjennom en radiotale å overtale folk til å legge ned våpnene, men uten å lykkes.

Arbeiderklassen bar fra første øyeblikk hoved- tyngden i den væpnede kampen mot de sovjetiske styrkene og det ungarske hemmelige politi, A O V. Samtidig tok arbeiderne til med å organisere oppstanden politisk. Allerede 24 oktober ble de første arbeider råd dannet i Budapest. I dagene som fulgte, ble tilsvarende råd dannet ved de fleste fabrikkene, på jernbanestasjonene og i hæren. Rådenes viktigste oppgave var å organisere kampen og holde samfunnets livs viktige funksjoner i gang. Etter hvert som oppstanden spredde seg utover landet, oppstod det arbeider råd i de aller fleste byene. Særlig godt organisert var rådene i Györ og Miskolc. På landsbygda ble det dannet nasjonale råd som overtok driften av kollektiv- brukene. Ingen jord ble gitt tilbake til godseierne, men medlemskapet i kollektivene ble gjort frivillig.

Etter noen dagers kamper trakk de sovjetiske styrkene seg ut av Budapest. Fram til det andre sovjetiske angrepet var det en klassisk situasjon med dobbeltmakt, på den ene siden regjeringen, ledet av Imre Nagy, på den andre siden rådene som stadig bygde ut sin organisasjon og makt.

De ulike rådene var bare villig til å anerkjenne regjeringen dersom den aksepterte deres hoved- krav. Disse kunne variere, men de fleste samlet seg om 1. våpenhvile, 2. tilbaketrekking av de sovjetiske styrkene innen utgangen av året, 3. frie valg. Regjeringen ble utsatt for et stadig Større press og i slutten av oktober gav Imre Nagy uttrykk for full støtte til rådene. János Kádár som hadde overtatt som partisjef etter Ernö Gerö, proklamerte revolusjonens seier.

Men sovjetiske styrker fortsatte å strømme inn i landet. Nagy protesterte og påpekte at dette innebar en krenkelse av prinsippene i Warszawa pakten. Som en Siste utvei erklærte Nagy at Ungarn var trådt ut av Warszawa pakten, og sendte noter til de fire stormakter og FN og bad om at Ungarns nøytralitet måtte bli respektert.

Om morgenen 4. november talte Jänos Kádár”fra et sted i øst Ungarn”. Han hadde desertert fra Nagys regjering og stilt seg i spissen for en arbeider og bonderegjering som hadde bedt Sovjetunionen om å redde landet fra den ”fascistiske kontrarevolusjonen”. Sovjethæren var allerede da gått til angrep på Budapest og andre byer med 150 000 soldater og 6 000 stridsvogner. Den møtte desperat motstand i stål byen Dunapentele, i gruvebyen Pes og i Budapest, særlig i industriområdene Csepel og Ujpest. Etter ti dager var all militær motstand av noen betydning slutt. Sporadiske kamper kom imidlertid til å fortsette inn i 1957. Men selv etter den sovjetiske intervensjonen fortsatte arbeiderrådene å fungere. Først 17 november 1957 ble arbeiderrådene oppløst og erstattet av partikontrollerte verkstedråd.

Oppstanden i Ungarn krevde store ofre. Mellom 20 000 og 30 000 ungarere falt i kampene. Sovjethæren hadde et tap på mellom 3 500 og 7 000 soldater. Etter at oppstanden var knust, ble ytterligere tusener henrettet og titusener arrestert, mange av dem ble deportert til Sibir. Ca. 200 000 flyktet til Østerrike. Imre Nagy som hadde søkt tilflukt i den jugoslaviske ambassade, ble etter løfte om fritt leide arrestert og sannsynligvis sendt til Romania. I 1958 ble det meldt at han var henrettet.

Både i Sovjetunionen og i Vest-Europa er det hårdnakket blitt hevdet at målet for oppstanden var å gjenopprette kapitalistiske eiendomsforhold og produksjonsmåter. Selv om venstresiden med unntak av de Moskva-tro kommunistpartier, tok avstand fra den brutale sovjetiske intervensjonen, tenderte den likevel opprinnelig mot å betrakte oppstanden som utelukkende en nasjonal og borgerlig reisning.

I de senere år har man imidlertid i større grad fått øynene opp for at det var en genuin folkelig og proletær oppstand mot et stalinistisk partidespoti. En spontan folkeoppstand er naturlig nok ikke politisk enhetlig, og ulike politiske synspunkter kom til uttrykk under oppstanden. Men arbeidernes organisering viste at arbeiderklassens politiske tradisjoner hadde overlevd den stalinistiske terror. De ungarske arbeidere og bønder visste at bare en demokratisk rådsmakt kunne sikre dem kontrollen over produksjonen og deres eget liv.

J. I. B.

Se også: Ungarn.
Litteratur: A. Anderson: Die Ungarische Revolution 1956, Hamburg 1977. I. E. Nilsson: Arbetarråden i Polen og Ungern, Stockholm 1976. F. A. Váli: Rift and Revolution in Hungary, Cambridge, Massachusetts, 1961. P. E. Zinner: Revolution in Hungary, New York 1972. B. Lomax: Hungary 1956, London 1976.

Ungdom

Ungdom er en fase i individenes livs løp og en bestemt sosial plassering i samfunnet. Yttergrensene for ungdomstida er barndommen og tidspunktet for inntreden i fullt voksen liv. Disse aldersgrensene har vært forskjellige i ulike kulturer og historiske perioder.

Barnealderen avsluttes et sted mellom 7-8 år og 13-14 år, og ungdom trer inn i voksen status ved stifting av egen familie et sted mellom 20 og 35 - normalt 25-30 i den europeiske periode som behandles her. (Unntak er samfunn som praktiserer ekteskap ved 16-17-årsalder). Historisk og globalt ser altså arbeidet ut til å ha mindre betydning for å oppnå fullt medlems skap i samfunnet enn å stifte familie.

Ungdom er i så måte bare en alder. Det er den sosiale betydning eller tolkning som samfunnet gir den alderen, som skaper ungdom som en særegen, avgrenset kategori i befolkningen. Sett fra vår samtid, er det naturlig å atskille ungdom i en modningsfase og en juniorfase.

Modningsfasen (pubertet, vekst) er en nyere betydning av ungdom, skapt gjennom oppdagelsen av individets utviklingsmuligheter fra slutten av forrige århundre. Forut for denne tid hadde tidlig ungdom bare å gjøre med arbeidsevne og/eller mulighetene for å sende avkommet ut av hjemmet.

Juniorfasen, eller ventetida for de som har en underorde, er gjenganger i historien. Fasen gjenspeiler sitt motstykke, seniorene, som de styrende eller overordnede i ulike samfunnstyper og historiske trinn. Det er seniorstyrte (gerontokratiske) samfunn som har gitt ungdomsalderen om helhet sosial betydning. Historien om ungdommen er historien om seniorenes strategier for å beholde privilegier, knappe goder, politisk og økonomisk makt.

Det hersker en myte om at ungdom er noe nytt, til og med et spesifikt kapitalistisk påfunn. ”Før” var overgangen mellom barn og voksen kortvarig og enkel, markert med en innføringsseremoni som f.eks. konfirmasjonen. Dersom denne kirke- og familieriten har hatt mening, har den imidlertid understreket overgangen fra barn til ungdom. Ungdom har således alltid eksistert, men er et like mørklagt kapittel i vår kulturhistorie som barndommen. Dette kan skyldes at kampen for å bli voksen har vært så hard og ubehagelig at de overlevende seierherrer har sørget for å holde det kollektive minnet utenfor vår kulturhistorie.

Føydal ungdom I Europa fra 15- til 17-hundretallet ble familie- eiendommene etter hvert udelelige. Dødeligheten blant barn og unge var høy, bare hvert andre barn ble 20 år. En bonde måtte ha 4-5 barn for å sikre én overlevende mannlig arving. I tillegg var barnefødsler rekruttering av arbeidskraft og pensjonspoeng. Fordi innsatsen var Stor, kunne aldersgruppa 15-30 år utgjøre 60-75 % av dem over 30 år (i dag ca. 30 %).

Overskuddsbarna ble tjenere, landarbeidere, håndverkslærlinger osv. Barn begynte å arbeide i 6-7 års alder, til å begynne med hjemme og i naboskapet - som hjemme boende. Gutta flyttet hjemmefra 8-15 år gamle, jentene 9-14 år - fra fattigere til rikere husholdninger. De arbeidet mot kost og losji, og var underlagt husbondens autoritet. Flyttinga hjemmefra betydde overgang til ungdomstid.

Ungdommens sosiale hovedmønster var også etablert: Det gjensidige forhold mellom vertikal, faderlig autoritet (husbond, mester o.l.), og horisontal jevnalder autoritet. Ungdommen skulle på den ene siden være lydige mot alle sine ”fedre”. På den andre siden ble søsterskap og brorskap stimulert og utviklet mellom de unge. Patriarkalske institusjoner kunne ha strenge regler mot oppsetsighet, men samtidig oppmuntre til enkjønnet, hemmelig organisering mellom de unge, der så vel det rent ungdommelige og det særegne ved kjønnet ble dyrket, ofte ble også sølibatregler understreket.

Innen visse grenser var opposisjon og spenning mellom generasjonene ikke i strid med samfunnets orden, i hvert fall ikke så lenge det hadde basis i jevnaldergruppas søsterskap eller bror- skap, I forbindelse med merkedagers seremonier og fester ble slike ungdomsgrupper synlige landsbyenes ”Brüderschaften” (broderskap), kirkelige ungdomsseksjoner i prosesjoner, en egen ungdomsdomstol i moralske og seksuelle spørs mål i ett område i Mellom-Europa osv.

Et spesielt ungdomskulturelt fenomen kaltes ”charivari”, et landsens rituelt innslag. Ved en eldre enkemanns gjengifte kunne charivari inntreffe som seremotiielle opptøyer: Ledsaget av ”røff musikk” bar ungdom en maske av mannens avdøde kone på en stang gjennom andsbyens gater m.m., en akseptert straffeaksjon mot den som blandet seg inn i ungdommens ekteskapsmarked.

Vi kan se dette eksemplet som uttrykk for det gjensidige forhold mellom seniorenes og juniorenes interesser: Avhengig av befolkningstall og næringsforhold søkte seniorene å holde alders- grensen for adgang til voksne rettigheter som bolig, arbeid og forplantning så høy som mulig. Juniorene søkte å bringe orden, rettferdighet og mening til sin avsondrede tilværelse, selvdisiplineritig ble til justis blant jevnaldrende og sanksjoner mot utenforstående.

Industrialiseringas ungdom Den borgerlige revolusjon og kapitalismens framvekst i Europa reorganiserte ungdommens stilling etter de nye klassenes skillelinjer. Ungdomskulturens uttrykksmidler ble ført inn i arbeiderklassens opprørsritualer, eller gitt nye utforminger i borgerskapets nye ungdomskulturer (bohemiske kulturer, overspillende ”russ” osv.).

Innføringen av lønnsarbeidet i bygd og by ga nye muligheter og avlet konflikter meligheter og avlet konflikter mellom generasjonene. De eldre hang igjen i det gamle, mens de unge gikk foran og anviste vegen ut av føydal samfunnet og inn i ei ny tid. Den standsmessige og kollektive livs stilen ble oppsplittet og det ble større variasjon. Klassene, subkulturene og individenes valgmuligheter og mangel på valg kom til uttrykk: Ungdom kunne nå bo lenger hjemme, tjene penger til familien - eller ganske frekt etablere egen familie, ”gifte seg med bare to sokker og ingen seng”. De kunne være ekstravagante og oppsetsige - kjøpe og lese romaner, danse på søndag osv. Laugs- og Iærlingesystemet brøt gradvis sammen, hjemmeindustri ble avløst av fabrikkene, barn og ungdom ble lønnsarbeidere på fabrikker og i gruver - de ble rømlinger fra husbond, fra familie eller fra landsbygda og søkte lykken i de nye byene. For mange ble det tvangsarbeidets og institusjonslivets ulykke.

Politisk var den borgerlige revolusjon på mange vis juniorenes opprør. Napoleon symboliserte ei ny tid for ungdommen, som ble videreført på 1800-tallet. Dette tok ulik karakter i ulike klasser: Hemmelige, konspirative broderforbund i midlere sjikt - gjerne med fanatisk nasjonalistisk preg. Yngre håndverkeres forbund dannet modell for arbeiderklassens første steg inn i fagorganisering osv.

Mot midten av 1800-tallet døde det almene junioropprøret ut (1848 som symbolsluttstrek), ”ungdommen” slo resignert fast at gerontokratiet var gjenopprettet. Broderskapet i ungdomskulturen utviklet seg til brorskap innen klassen i arbeiderklassen, mens borgerskapets ungdom videreførte det spennings- og konfliktfylte forhold mellom ungdom og voksne.

Moderne tiders ungdom Nye realiteter vedlikeholdt ungdom som en særegent tolket alder. Gradvis, via middelklassen, begynte Europa å få bukt med barnedødeligheten i siste halvdel av 1800-tallet. Det voksne samfunn begynte derved å oppdage barna og de unge som noe annet enn ”avkom”. De oppdaget individet, med muligheter for utvikling, vekst, forandring. Private og offentlige ordninger for oppdragelse og læring vokste fram. Gradvis ble familie og oppdragelse privatisert (hjemmeværende mødre),prevensjonsordninger og familieplanlegging spredte seg, skolegang og skoleplikt omfattet flere og flere. Men i første del av denne moderne perioden var ungdomstid et privilegium i borgerskapet. Arbeiderklassens fattigste halvdel og bøndene kjempet mot skoleplikt - delvis åpenlyst, delvis ved sabotasje, men tapte etter hvert terreng i vårt århundre. Arbeiderbevegelsens ledende kadre så utdanning og ungdomstid for alle som både middel og mål i omforminga av samfunnet. Den almene skolepolitikken har vært med på å legge grunnen for en høyere barnealder (13/14 år), og utskilling av en modningsfase (13/14-18/19 år) i ungdommen. Fra denne fasen har den moderne tenåring vokst fram.

I en hundreårig omforming er en privilegert alder i borgerlig familieliv gjort til felles rettighet i europeiske samfunn: Diskriminerte lavtlønnsgrupper er blitt det moderne utdanningsvesenets poengplukkere (og ”poengtapere”). Den folkelige og uberegnelige ungdomskulturen ble i første fase omgjort til ”øvelser” i en offisiell oppdragelsespolitikk (stikkord: kirke, kultur og sport), preget av nasjonal patriotisme og disiplin. Særlig etter andre verdenskrig er ungdomskulturen gjenerobret som ungdommens egen, uberegnelige kultur. Hjemmeværende jenter som fylte utstyrskisser og slavet for sine brødres livslykke, er blitt buksekledte skolejenter i kjønnsblanda klasser med pessar i veska.

Mange faktorer som tidligere var tilstrekkelige til å forklare ungdomsperioden, har forandret seg. Den gjennomsnittlige pubertetsalder har sunket drastisk siden århundreskiftet. Alderen

for seksuell debut ser ut til å ha fulgt samme kurve, men moderne prevensjon m.m. har gjort det mulig å atskille seksuell frihet fra voksen status.Bortsett fra blaff i 1950- og 60-åra som idealiserte tenåringsekteskapet, har ikke ekteskapsalderen sunket så mye at en kan snakke om drastiske forandringer. Utdanningsinstitusjoner og studielåne, dyre inngangsbilletter til boligmarked o.l. har videreført de evnene fattigsamfunnets framtidløse jobber hadde til å holde ungdom i en underordnet venteperiode. Gjennom moderne ungdomskultur har jevnaldergruppenes søsterskap og brorskap funnet nye uttrykksmidler for å markere fellesskap innad og avstand utad. Således er grunnlaget for alder som organiserende prinsipp vedlikeholdt gjennom tre historiske perioder.

O. St.

Se også: Karneval, Studentopprøret, Ungdomsopprøret.
Litteratur: S. N. Eisenstadt: From generation to generation, New York 1971. J. R. Gillis: Youth and history, New York 1974. P. Mayer (red.): Socialization. The approach from social anthropology, London 1970.

Ungdomsopprøret

Et ungdomsopprør illustrerer generasjonsvekslingas problemer. Opprørenes kulturelle uttrykksformer er omskiftelige, de lokale versjoner særegne eller importerte. Historien om en bestemt generasjons erfaringer er derfor mindre lærerik enn å søke etter ulike typer opprør, deres grunnlag - og eventuell historisk kontinuitet. Vi vil skjelne mellom tre opprørstyper. For det første junioropprøret: Juniorenes opprør mot seniorenes taktiske aldersgrenser. For det andre tenåringsopprøret: Framveksten av en forskanset, moderne ungdomskultur. For det tredje ungdomsalliansen i det allmenne samfunnsopprør.

Junioropprøret Grunnlaget for junioropprøret er forgubbing i økonomiske, politiske eller kulturelle institusjoner. Dagens eksempler er aldersnivået i det sovjetiske politibyrå, finnenes særlover for stadig å gjenvelge president Kekkonen - eller enkelte afrikanske staters bekymring over ungdommen som den første generasjon uten erfaring fra kolonitid og frigjøringskamp. Junioropprøret i historien kan sees som et isolert samspill mellom seniorvelde og junioropposisjon. Aktørene har i stor grad vært mannlig eliteungdom i kamp mot deklassering, eller for makt og posisjon.

Fra 1700-tallet av skapte Europa et tallrikt intellektuelt proletariat. Ikke engang England, med sine kolonier og institusjonalisert slaraffenliv, hadde kapasitet til å beskjeftige alle de unge gentlemen. De heldigste kunne vente fem-ti år etter avsluttet utdanning på embete som svarte til kvalifikasjonene. De overskytende gikk inn i de misnøydes subkulturer. ”Sturm-und-Drang”-bevegelsen og moderne frimureri har sin opprinnelse i disse forhold.

Frimurerlosjenes lukkede samfunn ble så vel brukt til eksperimenter med narkotika for å gi evig ungdom, som til politisk konspirasjon. Herfra ble et junioropprørskrav brakt inn i den franske revolusjon i 1789, f.eks. en formell aldersgrense på 21 år for begge kjønn for å få fulle (voksne) borgerrettigheter. Frimurerne spilte en så aktiv rolle at de ble forbudt av andre europeiske regimer etter 1789. De tanker og organisasjonsformer som ble utviklet, sprang ut i studentbevegelser, revolusjonære sammensvergelser og utopiske eksperimenter langt utover på i 800-tallet.

30-åringene Falsen og Adler, som skrev utkastet til Norges grunnlov i 1814, kan også sees son junioropprørere. Et kjennetegn er at seirene er kortvarige, de aktuelle juniorer skaffer seg posisjoner og en generasjon senere er gjerne samme konflikt like aktuell. Kanskje var det svar på ny forgubbing at ungdomsforeninger av ulike slag blomstret opp i Norge i siste halvdel av 1800-tallet (Samtaleforening for Unge Mænd og Kvinder”). Men alle de stedene en årtier senere finner eldste generasjon i ”ungdomslaget” eller ”ungdomsmusikken”, illustrerer noe av junior- opprørets problem.

Fra denne synsvinkelen kan vi også se et aspekt ved de fornyende krefter og revolusjonære paroler som ble brakt inn i norsk arbeiderbevegelse i mellomkrigstida med Fagopposisjonen av 1911 og Mot Dag. Utålmodige juniorer kom i ledende posisjoner, og med deres elde kom også kompromisser og sosial konservatisme. Likeledes er krigen ungdommens tid og de gamles exit. 30-årige Jens Chr. Hauge, fram i lyset som MILORG- leder i 1945, kan symbolisere hvordan krigen hjelper junioropprøret å fornye det nasjonale lederskapet.

Studentopprørerne på 1960- og 70-tallet passer også inn i junioropprørets logikk, både ved å komme en ”mannsalder” etter krigen - og ved å ha åpnet for statsråder og embetsmenn og kvinner i 30-årsalderen. Dette var et særsyn i 1979 og en selvfølge i 1945. Selv om dette er perspektiver som avviker fra den revolusjonsteori Marcuse tilførte studentopprøret, står det ved lag at junioropprørets parole er at man er radikal i sin ungdom og konservativ i sin alderdom.

Tenåringsopprøret Junioropprørets svakhet er at det aldri kan løse det problem at ungdom er en gjennomstrømningsalder, ikke en varig tilstand. Disse egenskapene har tenåringsopprøret, her er opprøret en ramme om gjennomstrømningen.

Tenåringen som allment fenomen tilhører moderne historie. Men tenårenes psykologi og atferd er kjent fra det klassiske greske samfupn (Aristoteles), fra middelalderen (ho Augustin) og fra antropologiens studier. Konfliktene mellom det fysiske og psykiske, svingning mellom ytterligheter og de ideale fordringer hører tenårene til. Likeledes samfunnets tvetydige forhold til de unge veksling mellom oppmuntring og avstandtaken, mellom å føre en politikk for selvstendighet og uavhengighet og disiplin og avhengighet samtidig.

Det særskilt moderne er at tenårene er blitt massenes alder. Opprøret har vært en strid for livsrom, tidsrom og fysiske muligheter for en massenes ungdomskultur. Et ungdomsliv som på samme tid er utenforstående, men innenfor den fremmede generasjonens samfunnsorden.

Tilsynelatende var det en enhetlig bølge: 50-tall med dongeri, fett i håret, James Dean og Elvis Presley som idoler, ”Blackie-gjengen herjet” i Oslo, og Karl Johans fortau ble til det mystiske begrep ”Stripa”. Det tok mange år før andre oppdaget til dels klassebestemte og fiendtlige subkulturer bak identiteter som ”raggare”, ”teddy boys”, ”mods”, ”rockers” osv. Men dermed kunne også eldre generasjoner gjenkjenne sin egen ungdoms gatekamper og bygdeslagsmål.

På 60-tallet ble middelklassens ungdom med for fullt, med ”Hair” og hasj, Woodstock-festival, ”Flower-Power” og ”Make Love Not War”. Det etablerte samfunnets regel- og normverk var aldeles uforberedt på å ta imot det moderne avkom. Dermed ble høye gjerder bygd mellom ungdommens egen kultur og de ”varige verdier” (som etter hvert ble avslørt som interesser og vurderinger). Over dette gjerdet (eller generasjonskløften) kunne autoritetene provoseres, avsløres og studeres. Vi så de første platebål i det ugudelige USA da John Lennon uttalte i TV at Beatles var mer populære enn Jesus. Med Forsøksgymnaset og ”Den lille røde for skoleelever” som provoserende bakgrunn så fornøyd ungdom og rasende lærere det ærverdige Nationaltheatrets ”Et spill om pugg”. Både på og utenfor scenen ble nye metoder til å lære om samfunnet tatt i bruk - metoder som skolen aldri kunne organisere.

Aksjonen ”Et sted å være” som okkuperte gamle Vaterland skole i 1969, dannet modell for senere ungdomsaksjoner i Norge - og var det politiske maksimum i tenåringsopprøret: Kampen for egne territorier, steder å trekke seg tilbake og ”Let it Rock”.

Tenåringsopprøret er således ikke i sitt vesen et overskridende opprør, men et menneskerettig- heltsopprør: En kamp for utvidelse av samfunnets variasjonsbredde, for kulturelle lommer og et mer pluralistisk og liberalt samfunn.

Ungdomskulturen er bare truende i kraft av det totale samfunnets skavanker: Ungdomsscenen blir samfunnets revyscene, tenåringene de moderne hoffnarrer. De prøver ut og overspiller dagens verdier, de er barometre for endring ved å foregripe morgendagens kulturelle og politiske verdier. 1950-tallets ”frihet er å ha fri” var framtidas tariffkrav. 1960-tallets små eksperimenter med hasj og østens mystikk kunne varslet om 1970-tallets eksplosjon i apotekomsatte giftpiller, askeavkok og vekkelsesbølger på bedehus og i Sarons Dal. Imens gjenoppdaget tenåringene 50-tallet, kom nye og strøkne ut av Travolta-bølgens vaskemaskin og varslet en høyrebølge.

Men dette forteller fremdeles ikke annet enn at tenåringsopprøret verken er radikalt eller konservativt. Det er et tidsrom og et livsrom for den moderne innvielsesseremonien til samfunnet, der ungdom er opprør og frigjøring. Samtidig gir det en forskansning, i en kritisk livsfase, for mening i en ellers menigsløs verden.

Ungdomsalliansen i samfunnsopprøret I enkelte epoker kan et generelt samfunnsopprør gi ei slik meningsbærende ramme for et ungdomsopprør. I kampen mot norsk medlemskap i EEC kunne de ungdommelige opprørstypene alliere seg med et allment opprør mot samfunnets maktelite. Å ha sin ungdom på det rette tidspunkt er en klassisk situasjon, som er få generasjoner forunt. Her kunne juniorkvinner og menn ta oppgjøret med gamle, trette menn, som skulle fullføre sine politiske livsverk. Tenårings- opprøret - iallfall deler av det - fikk retning, og ungdomskulturens autoritetsforakt og hegemoniske egenskaper kunne erobre gatescener og møter.

Uansett hvilken historisk betydning en skal tillegge EEC-oppgjøret, illustrerer det den særegne styrke i alliansen mellom generasjonskamp, ungdomskultur og folkelig misnøye. Denne alliansen ser samtidig ut til å være et kjennetegn ved de fleste vellykkede opprør og revolusjoner. De borgerlig-demokratiske omveltninger i Frankrike i 1789 og i Norge i 1814 er nevnt.

Et viktig grunnlag for oppslutningen om thranitterbevegelsen på bygdene var ungdommens forbitrelse over stengte eller uttømte muligheter for jord, arbeid eller bolig for en familie. (Da bevegelsen ble slått ned, var det symptomatisk at mange unge løste sine problemer ved utvandring .Dette forteller om den grunnleggende betydning befolkningens sammensetning demografiske forhold og næringssituasjon har for de politiske konfliktene.)

Veksten i arbeiderbevegelsens bredde og styrke i kampåra mellom verdenskrigene, bør sees i sammenheng med at ungdommens problemer ble satt på dagsorden. Så vel i revolusjon som i streikekamper betyr det tilslutning fra en kraftfull generasjon uten familieforpliktelser som kan stå i forreste rekke. I Paris 1968 hadde junioropprøret (”den antiautoritære avantgarde”) allerede klatret opp på barrikadene da arbeiderklassen begynte å slutte seg til.

Ungdoms marginalitet betyr at de også er utsatt for det en i kvinnebevegelsen kaller ”dobbelt undertrykking”. Ungdom har minst å tape, mest å vinne - således blir alliansen med (kvinnene og) ungdommen et kjernespørsmål for ethvert politisk opprør.

Dette har også de som ikke sympatiserer med opprøret forstått. Derfor finner en i de fleste samfunn også ungdomsallianser som er bygd ovenfra, med sikte på å knytte ungdom til seniorenes politikk. Vanlig norsk ungdom har f.eks. lite greie på at de stadig er representert ved ungdomsdelegater i FN-organer, Europarådsarrangementer osv. Delegatene plukkes ut gjennom korporative organer for eliteungdom som f.eks. Nasjonalkomitéen for internasjonalt ungdomsarbeid (NIU), Statens Ungdomsråd o.l. Slike organer dannes ikke ved at ungdom velger sine representanter, men gjennom at de (voksne i alle aldre) som arbeider med ungdom, peker ut andre som arbeider med ungdom.

Grunnproblemet i denne alliansen ovenfra kommer noen ganger til syne i form av pinlige paradokser: ”Ungdomsrepresentanten” på 20 år som aldri har levd noe ungdomsliv, dukker opp med dress og stresskoffert og et språk som tilhører en annen verden enn sine jevnaldrende. Eller Statens Ungdomsråd holder ”Statens Ungdomskonferanse”, der ungdom er representert ved personer helt opp til 80 år. Når ungdomsalliansen bygges ovenfra, kan den underliggende spenning mellom senior og junior komme til syne enten gjennom ungdomsrepresentantenes gisselpreg, eller ved at de godtatte talerør for ungdom blir seniorer med filantropisk interesse for oppdragelse av ungdommen.

Dette kan minne om at forut for ethvert opprør ligger det en fordeling av byrder og goder som er urettferdig. Ungdomsalderen er her særskilt følsom som en periode der voksentidas posisjoner blir svært synlige og nær uomgjengelige. Vårt samfunn er slik innrettet at det er et mindretall aktive deltakerposisjoner som skal fordeles og et flertall passive forbrukerposisjoner.

Junioropprøret rettet seg ikke mot denne fordelinga, men mot ulik fordeling av muligheter (”startlisens”, ikke resultater) mellom de eldre og yngre i samfunnet, det søker likestilling og like vekt. Tenåringsopprøret er samtidas brøl mot den framtidige virkeligheten, uten stillingstaken til fordelingsmønsteret. Imidlertid blir den aldersbestemte avmakt til en særegen maktform: Trusselen om at avmakta og tilbaketrekkinga kan vare ved, får makthaverne til å forsøke å gjøre virkeligheten mer attraktiv - for makthavere uten undersåtter er meningsløse.

Ungdomsopprør i disse rendyrkede typene opptrer aldri. Derfor er opprørsk ungdom stadig gjenstand for mistolkinger, og derfor er ungdomsopprøret noe vi fortsatt har foran oss, ikke bak oss.

O. St.

Se også: Marcuse, Studentopprøret, Underground, Ungdom.
Litteratur: F. Mahler: Political science and youth. Research Centre for Youth Problems, Bucuresti 1979. K. Mannheim: The Problem of Generations, i Essays on the Sociology of Knowledge, London 1952. F. Musgrove: The Problem of Youth and the Structure of Society in England, i Youth & Society No. 1, 1969. K. Gjerseth: Utviklingen forstår oss ikke, Oslo 1974. O. M. Syversen og T. Moshaug: ”1851”, i Lautin, lokalhistorisk tidsskrift for Løten, 1979.

Unge Pionerer

”Unge Pionerer er en partipolitisk uavhengig barneorganisasjon med tilknytning til arbeiderklassen. Unge Pionerer har som formål å utvikle sine medlemmer til demokratiske og sosialistiske mennesker som vil være med å endre samfunnet til et sosialistisk samfunn.”

Slik uttrykker organisasjonen selv sitt hovedformål i paragraf li lovene.

Unge Pionerer (UP) ble dannet i 1952 og var en politisk fortsettelse av Norges Pionerforbund fra mellomkrigstida. 11950- og -60-åra hadde organisasj noen medlemmer og tillitsvalgte som vesentlig hørte hjemme i NKP. Etter samlingen i Sosialistisk Valgforbund, seinere Sosialistisk Venstreparti, fikk Unge Pionerer et bredere venstresosialistisk tilsig. I dag rekrutteres medlemmene fra familier og miljøer som politisk hører hjemme i NKP, SV eller partiløse venstresosialister.

Indoktrinering eller politisering? Barn vokser ikke opp i et ideologisk tomrom. De påvirkes hver dag av skolen, kirken, reklamen, popindustrien, serieblader osv. Denne påvirkningen er oftest preget av kommersielle interesser eller av krav om tilpasning til konkurransesamfunnet, til kjønnsrollemønstret, til skolens borgerlige ”sannheter”. Unge Pionerer er et tilbud om motinformasjon, om en annen ”barnekultur” knyttet til sosialistiske verdier.

Men det satses bevisst på å unngå en autoritær, dogmatisk oppdragelse i Unge Pionerer. Den politiske bredden sikrer flere nyanser og representerer ulike sosiale og kulturelle tradisjoner innen arbeiderbevegelsen.

Gjennom politisk barneorganisering opplever ungene at ”Vi er mange”, både i lokalmiljøet og mer allment politisk. Det gir moralsk støtte og inspirasjon.

Viktigst er det kanskje at Unge Pionerer tilbyr aktiviteter der form og innhold delvis er bestemt av ungene selv. De trenger en egen organisasjon for å snakke om barnepolitiske krav og jobbe med disse ved hjelp av forming, sang, leiker osv. Og vi voksne trenger Unge Pionerer som en barnepolitisk pressgruppe og som en kilde til fornyelse av de politiske arbeidsformene.

Medlemskap og lagas arbeid Gutter og jenter som har fylt sju år kan bli medlemmer av Unge Pionerer. Gutter og jenter står i samme lag. Det er anledning til å tegne seg som støttemedlem, både for barn og voksne. Det kan dannes foreldrelag tilknyttet lokallaga. Foreldre/foresatte og andre voksne kan her støtte ungene, både praktisk, økonomisk og politisk. Foreldre laga har lepresensasjonsrett på landsmøtene.

Laga har som regel møte hver uke. Ungene leiker, synger, snakker om aktuelle saker, lager dukketeater, veggaviser, drar på turer, leire osv. Så langt er det ikke så mye som skiller Unge Pionerer fra speider’n eller andre tradisjonelle barneorganisasjoner. Men det er to særtrykk ved Unge Pionerer:

1. Her legges hovedvekt på samarbeid, gruppearbeid og ikke-konkurranse. Det fins for eksempel ingen grader, merker, stjerner eller andre rangssymboler knyttet til individuell konkurranse.

2. Her snakkes og arbeides det med kjønnsroller, klassekamp, frigjøringsbevegelser, sosialisme. Blant de mest ”livsnære” emnene kommer vurderings fornier og karakterer i skolen, privatbilismens elendighet, leikeplasser i nærmiljøet, forhold mellom barn-voksne og gutter-jenter.

Viktige merkedager for lokallaga har vært åttende mars, første mai og første juni (den internasjonale barnedagen).

Ledelse og nasjonale oppgaver Unge Pionerers øverste organ er landsmøtet som treffes annet hvert år. Her kommer barn, lagledere og representanter for foreldre/foresatte sammen med forbundsstyret. De oppsummerer og vurderer arbeidet, og staker opp kursen framover. Forbundsstyret velges av landsmøtet. Det møtes vanligvis en gang i måneden. Det velger et arbeidsutvalg som vanligvis treffes ukentlig for å ta seg av de løpende sakene og forberede forbundsstyremøtene.

Unge Pionerer er medlem av Statens Ungdomsråd og Nasjonalkomiteen for internasjonalt ungdomsarbeid. Dette gir brede kontaktmuligheter til andre barne- og ungdomsorganisasjoner og en viss statlig økonomisk støtte

Ung Røst heter UPs utadvendte blad. Det ble utgitt første gang til første mai 1976. Seinere har det kommet med rundt 3-4 numre i året. Bladet har klart å forene en populær form med et klart politisk progressivt innhold. Mye av stoffet er sendt inn fra laga. Pionerene selger Ung Røst i sine hjemmemiljøer, på stands og på møter av ulike slag. Flere hundre voksne er støtteabonnenter på bladet.

Leirene samler mange pionerer hvert år. Organisasjonen eier selv en hytte ved Rena i Østerdalen. Den brukes til lederkurs, turer og leire i helger og lengre skoleferier. Ellers har det de siste åra vært sommerleire på Håøya eller Tromøya med internasjonal deltakelse.

Internasjonalt arbeid Solidaritetsarbeid er viktig i Unge Pionerer. Laga og forbundsledelsen har arbeidet med studiemateriell, innsamlinger og aksjoner til støtte for frigjøringsbevegelser bl.a. i Vietnam, Angola, Namibia og Palestina. Unge Pionerer har nære og formaliserte kontakter med tilsvarende organisasjoner i de øvrige nordiske landa. Nordirske leire arrangeres hvert år på omgang.

Unge Pionerer er også med i CIMEA, som er barneorganisasjonen til Verdens demokratiske Ungdom (VDU). Gjennom dette medlemskapet får norske pionerer delta på internasjonale barneleire.

Rent praktisk og økonomisk har det vært slik at bare de øst-europeiske landa har villet eller kunnet arrangere store internasjonale barneleire med deltakelse både fra ”østlige” land, ”vestlige” land, alliansefrie land og frigjøringsbevegelser. En kan beklage at UPs utenlandske leirmuligheter ved siden av de nordiske leirene, så ensidig er knyttet til Øst-Europa. Men det vurderes som viktigere at pionerene her får muligheter til å bli kjent med østeuropeiske samfunn på godt og ondt - og dessuten får treffe jevnaldrende fra Asia, Afrika og Latin-Amerika.

T. K.

Unilever

Data for 1977:
Opprettet:    1927
Hovedkontor: London og Rotterdam
Rangering:    14 (Fortune)
Omsetning:    15,96 milliarder $
Netto-overskudd: 457 millioner $
Ansatte: 327 000
Antall selskaper i Unilever gruppen: 378; herav
51 ”assosierte” selskaper
Noen viktige enkeltselskaper innen Unilever gruppen: Unilever i Storbritannia, Nederland, Sør-Afrika og Tyskland, Hartog’s Levensmiddelen N.V., Belgia, Fragep S. A., Frankrike, Compagnie Francaise de Nutrition Animale S.A., Frankrike, Nordsee Deutsche Hochseefischerei G. m.b.H., Tyskland, Lever Brothers Ltd., i Canada, Irland, Storbritannia, Ghana, Nigeria, Bangladesh og Sri Lanka, Paul and Vincent Ltd., Irland, Zeepfabriek De Fenix B. V., Nederland, Van den Bergh en Jurgens B.V., Nederland, Nederlandse Unilever Bedrivjen B.V., Nederland, Unimills B. V., Nederland, Birds Eye Foods Ltd., Storbritannia, BOCM Silcock Ltd., Storbritannia, Food Industries Ltd., Storbritannia, Lipton Ltd., Storbritannia, Palm Line Ltd., Storbritannia, UAC International Ltd., Storbritannia, AB Sunlight, Sverige, Thomas J. Lipton Inc., USA, Industrias Gessy Lever Ltda., Brasil, Plantations Pamol du Cameroun Ltd., Kamerun, Glenton & Mitchell (Pty.) Ltd., Sør-Afrika, Plantations Lever au Zaire s.a.r.1., Zaire, Hindustan Lever Ltd., India, Pamol (Sabah), Malaysia

Det nåværende Unilever kom i stand ved en sammenslåing av The Margarine Union og Lever Brothers Limited i 1929. Hovedselskapene i gruppen utgjøres av Unilever Limited, London og Unilever N.V., i Rotterdam. Disse to selskapene er knyttet sammen gjennom en rekke avtaler med et felles styre.

Unilever er i dag verdens største konsern med hovedvekt på konsumentvarer. I 1977 rangerte Unilever som det 14. største industrikonsern i verden med en omsetning på 15,96 milliarder $ og 327 000 ansatte i nær 400 selskaper.

Unilever, som opererer i over 75 land, har en rekke merkevarer på konsumentsektoren; Omo, Persil, Lux, Sunlight, Pepsodent, Sunsilk, Birds Eye. De viktigste produktgruppene er nærings- midler, vaskemidler og personlig hygieneartikler. Unilever fremstiller også kjemisk-tekniske produkter, papirvarer, plast- og emballasjeartikler. Unilever er en meget integrert gruppe gjennom sine shippingaktiviteter og annen transportvirksomhet. En rekke tropiske plantasjer er i Uni levers eie, og gruppen er meget aktiv i utviklingsland. Et viktig Unilever selskap i denne sammenheng er UAC International Ltd. i London, som har betydelige interesser i Afrika.

Det største antall Unilever selskaper befinner seg i moderlandene Storbritannia og Nederland. Innenfor EF-området som er Unilevers viktigste marked, er det i alt 180 selskaper. I andre eurpeiske land er det 18, i USA og Canada 20, i Sentral- og Sør-Amerika 12, i Afrika 104 og Asia, Australia og New Zealand 44.

Viktige aksjonærgrupper i Unilever er Leverhulme Trust, Alliance Trust Co. Ltd., og Prudential Assurance Co. Ltd.

I 1977 ble det brukt 118 millioner £ til forskning og utvikling. Forskningslaboratoriene er lagt til Nederland, Storbritannia, Frankrike, Tyskland, India og USA. I alt er 4 500 personer sysselsatt i forskning og utvikling.

Unilever har Stor plantasjevirksemhet i tropiske strøk. Råvarene går til egenproduksjon. Viktige land her er Kamerun, Zaire, og Malaysia.

I Norge samarbeider Unilever med De-No-Fa og Lilleborg Fabriker AS (Borregaard).