NorgesLexi - Norsk politisk dokumentasjon på Internett!

Ubevisste, det

Det ubevisste omfatter alle de ønsker, impulser, erfaringer og opplevelser som personen selv ikke kan vedstå seg, og som utelukkes og sperres av (fortrenges) fra den vanlige bevissthetssammenheng.

Den første som søkte å gi en systematisk forklaring av det ubevisste, var den østerrikske legen Sigmund Freud (1856-1939), grunnleggeren av psykoanalysen. Freud konstaterte at det finnes handlinger og psykiske forhold som ikke kan forstås utelukkende med utgangspunkt i personens liv. Dette gjelder hos sunne som hos nevrotiske mennesker. Som eksempel nevner Freud drøm, nevrotiske symptomer, ”feilhandlinger” og intuitive erkjennelser.

Begrepet om ubevisste sjelelige prosesser muliggjorde en helt ny forståelse av disse fenomenene: Dagliglivets ”feilhandlinger” forsnakkelser og forglemmelser er ikke tilfeldige, slik det ofte ble antatt. De kan ved nærmere analyse vise seg å ha en ubevisst mening. Drømmer er også uttrykk for ubevisste sjelelige prosesser, ikke tilfeldige utslag av kroppslige forandringer under søvn, slik Freuds samtidige mente. Freud viste at drømmen uttrykker fortrengte, fornuftsstridige (irrasjonelle) ønsker og opplevelser, oftest i forkledd form; drømmen er ”kongevegen til det ubevisste”.

Gjennom psykoanalyse av sine pasienter oppdaget Freud at nevrotiske symptomer (f.eks. tvangshandlinger og hysteriske symptomer) som pasientene var plaget av, kunne forstås som uttrykk for ubevisste sjelelige prosesser. Tidligere psykiatri hadde måttet nøye seg med å klassifisere slike symptomer som tegn på underliggende sykdom eller som uttrykk for arvelige disposisjoner. Freud, derimot, viste at symptomene hadde en mening, de kunne forstås i lys av personens opplevelse og tidligere livshistorie. ”Vrangforestillingen er ikke lenger noe meningsløst eller uforståelig, den har en mening, er godt motivert og har sin plass i sammenheng med en effektiv opplevelse hos den syke... Den er oppstått som reaksjon på en ubevisst sjelelig prosess...”

At noe er ubevisst betyr at det er fortrengt fra individets bevissthet. Fortrengning er et resultat av indre konflikt i personligheten. ”Anstøtelige” driftskrav og fantasier fortrenges, da bevisst erkjennelse av dem vil medføre skyldfølelse og angst. Generelt kan en si at alle ønsker, opplevelser og impulser som er uforenlig med personens selvbilde, fortrenges. En viss grad av fortrengning er normal, men blir den for omfattende, kan det føre til psykiske lidelser.

Som erstatning for den tilfredsstillelse som blir nektet gjennom bevisst handling, søker de ubevisste impulsene tilfredsstillelse gjennom drømmer, forsnakkelser, vitser etc. Her kommer de imidlertid til uttrykk i forkledd og fordreid form. De ubevisste prosessene karakteriseres ved at de følger andre ”lover” enn de som gjelder for vanlig tankevirksomhet. En hel tankegang kan samles i et forestillingsbilde (fortetning), eller en følelse kan forflytte seg fra et objekt til et annet (forskyvning), slik at den opprinnelige tanke eller følelse kan være totalt ugjenkjennelig når den kommer til uttrykk i en drøm eller et nevrotisk symptom. Videre er det karakteristisk at de ubevisste ønskene og impulsene setter seg gjennom uten hensyn til virkelighetens krav og påbud: i drømmen kan de mest asosiale og forbudte behov spille seg ut. Ubevisste prosesser reguleres av det Freud kalte lystprinsippet.

Målet i en psykoanalyse eller en psykoterapi vil bl.a. være å tyde og gjøre bevisst den ubevisste mening i f.eks. et nevrotisk symptom. De ubevisste behov som symptomet skjuler, er behov som det er provoserende for personen å erkjenne bevisst. De må derfor sperres av fra bevisstheten, I stedet blir symptomene et ”språk” personen uttrykker seg gjennom. En kvinne kan f.eks. gjennom en kronisk hodepine ”si” at hun vil bli tatt hensyn til, dersom det er umulig åpent å uttrykke dette behovet.

Symptom-”språket” er imidlertid et uhyre indirekte ”språk”, som kan være vanskelig å forstå, både for personen selv og andre. En behandlingssituasjon skaper forutsetning for at personen kan oppleve og observere stadig større deler av selvet. Den sikter mot å gjøre det mulig for personen å vedstå seg de opplevelser, erfaringer og behov som tidligere måtte fortrenges.

Det har ofte vært påpekt (f.eks. av filosofen Jean-Paul Sartre) at begrepet fortrengning bringer en opp i uløselige paradokser. Fortrengning er en form for selvbedrag der personen lyver for seg selv: De delene av selvet personen opplever som uforenlig med eget selvbilde, fortrenges, gjøres ubevisst. Men ettersom personen på en eller annen måte må kjenne til det som fortrenges, står en overfor det paradoks at personen bestemmer seg for ikke å vite noe hun ”vet”. Det er imidlertid ikke rimelig å se fortrengning som en slags uvitenhet: Fortrengning er ikke først og fremst et spørsmål om hva personen vet, men hva hun vedstår seg, dvs, hva hun anerkjenner og integrerer som en del av sitt selv. Et ubevisst ønske er et ønske personen ikke vedstår seg, ikke bevisst forholder seg til som en del av seg selv (se art. Selvbedrag).

En kan ofte møte forestillingen om det ubevisste som et eget "rom” innen psyken, en slags kjelleretasje der forbudte lyster og drifter holder til. Denne forestillingen går ofte sammen med en oppfatning av at mennesket er totalt styrt av ubevisste drivkrefter: Det ubevisste ligger ”bak” og (årsaks)bestemmer våre handlinger. Kanskje særlig i forbindelse med seksualitet og aggresjon hevdes det at mennesket er i sine drifters vold.

Slike forestillinger er misvisende: Også ubevisste handlinger er intensjonelle (hensiktsrettete), selv om hensikten ikke ligger klart i dagen. Å tyde en ubevisst handling betyr derfor ikke å finne fram til ubevisste krefter som ligger ”bak”, men å tyde den ubevisste mening, På bakgrunn av en slik tankegang er det spørsmål om det overhodet er rimelig å opprettholde begrepet om det ubevisste som substantiv. Det vinnes erfaringer som en ikke er klar over, dvs, er ubevisst om, men det ubevisste eksisterer ikke som et eget mystisk sted innen psyken.

S. G.

Se også: Drift, Drøm, Medvit, Psykoanalyse.
Litteratur: S. Freud: Forelesninger til innføring i psykoanalyse, Oslo 1972.

Ufaglært

De lavere laga innen arbeiderklassen er stort sett uten spesielle yrkeskvalifikasjoner ut over den allmenne skolegangen. Dette gjaldt daglønnerne i 1800-tallets norske samfunn. Det gjaldt massearbeiderne som oppstod med den moderne storindustrien i Europa fra slutten av 1800-tallet. Og det gjelder innafor industri, og ikke minst innafor servicenæringene i dag.

Gjennom det tjuende hundreåret har det vært en tilbakegang i det faglige innholdet i industrijobbene i den vestlige industrikapitalismen. Det er en tendens til at de ansatte spaltes i en mindre, høyere kvalifisert gruppe og en større gruppe av ufaglærte. Mest ytterliggående er dette innen automatisert produksjon der kunnskapen og dyktigheten tas fra arbeideren og bygges inn i maskinene. Som det er blitt sagt av en av profetene for såk., vitenskapelig arbeidsledelse, Frank Gilbreth: ”Å trene en arbeider betyr kun å sette ham i stand til å utføre de instruksene han får på Sitt arbeidskort. Med en gang han kan dette, er hans trening over, uansett hvilken alder han har.” De ufaglærte rekrutteres fra flere hold, men i voksende grad fra fremmedarbeidere, i bl.a. USA også fargede, og fra kvinnene.

Den ufaglærte kan byttes ut han eller hun utfører arbeid alle kan mestre. Og det konkrete arbeidet kan for den ufaglærte også skiftes ut iallfall i større grad enn for den spesialiserte fagarbeideren. For den ufaglærte massearbeideren er arbeidet renset for sine særlige lokale eller faglige innslag. Det er arbeid over hodet.

Når arbeidet slik blir nakent, blir også arbeid-kapital-forholdet blottlagt hevdes det innen marxistisk teori. De ansatte ser at de ikke står overfor pølsemester Fredriksen, men overfor Kapitalen. Dette har gitt opphav til følgende perspektiv på de ufaglærte: De er de illusjonsløse arbeiderne, uten særinteresser, privilegier og individuelle forhåpninger. Derfor danner de en radikal, militant del av klassen. De er blitt kalt den ”andre” arbeiderbevegelsen, en kjempende understrøm i motsetning til de faglærtes velordnete, stabile og satte organisasjoner, til håndverksmestrenes gartnersosialisme.

Før hundreårsskiftet dannet det ufaglærte industriproletariatet grunnlaget for den syndikalistiske bevegelsen. I Norge utgjorde ufaglærte tyngden i den radikale Fagopposisjonen av 1911 sjøl om bildet ikke er så enkelt at alle ufaglærte gikk med opposisjonen, mens de faglærte støttet den etablerte ledelsen i Landsorganisasjonen (se art. Fagopposisjonen av 1911). Etter krigen har massearbeiderne stått for tilspissete og politisk avanserte arbeidskamper, f.eks. innen bilindustrien i Italia.

Mot dette synet står et annet perspektiv de ufaglærte som arbeiderklassens mest undertrykte, avmektige og passive del. Når arbeidet mister ethvert intellektuelt og faglig innhold og reduseres til rutinemessige, enkle, ensidige og gjentatte deloperasjoner, blir jobben kun en nødvendig plage kilden til en inntekt som brukes i frihetens rike, fritida.

Disse to erfaringene utelukker ikke hverandre militans og tilbaketrekking kan være ulike svar på like situasjoner. Veksten i EDB-teknologien truer nå med å føre en stadig større del av lønnstakerne ut av yrkeslivet eller inn i ukvalifisert arbeid (se EDB). Hvilken vei de ufaglærte vil gå blir derfor meget viktig for kursen i arbeiderbevegelsen som helhet i åra framover.

K. K.

Se også: Anleggsarbeider, Fagarbeider, Hjelpearbeider, Lærling.
Litteratur: G. H. Roth: Den ”andre” arbejderbevægelse, Kongerslev 1976. H. Braverman: Labor and Monopoly Capital. The Degradation of Work in the Twentieth Century, New York 1974.

Uførepensjon

Ved forbigående sykdom eller skade oppstår det ofte en midlertidig arbeidsuførhet, som kan gjøre sykefravær fra arbeidet nødvendig. Dersom den medisinske tilstand varer ved, og verken behandling eller attføring fører til tilstrekkelig bedring av funksjonsevnen, vil det kunne utvikle seg en varig uførhet.

Når uførhet og funksjonshemming omtales i dagliglivet, brukes mange forskjellige ord og uttrykk. De mest sentrale begrepene vedrørende uførhet er uførhet, som defineres som invaliditet. Ervervsmessig uførhet er medisinsk betinget svikt i evnen til å greie inntektsgivende arbeid. Medisinsk uførhet er anatomisk abnormitet eller abnorm/tapt organfunksjon, med svikt i evnen til å greie seg selv og dagliglivets gjøremål. Funksjonshemming er sviktende evne til å greie normalt forventede gjøremål. Årsaken kan være både medisinske og sosiale forhold. Begrepet er vidt og omfatter bl.a. alle former for medisinsk og ervervsmessig uførhet. Handikap er funksjonshemming. Vanførhet er vesentlig og varig funksjonsforstyrrelse i støtte- og bevegelsesorganer, forårsaket av medfødte eller ervervede sykdommer eller skader. Bevegelseshemming omfatter vanførhet og bevegelsesvansker av annen karakter, f.eks. pga. hjerte-/karsykdom. Yrkeshemming er å ha problemer med å greie arbeid eller å finne høvelig arbeid pga. medisinsk tilstand, eventuelt kombinert med sosiale vansker.

Varig sykdom, skade eller lyte (medfødt fysisk tilstand) medfører slett ikke alltid uførhet av betydning for skole og arbeid. Mange mennesker som er i fullt arbeid (og følgelig ikke er ervervsmessig uføre), har varig sykdom, skade eller lyte (f.eks. nedsatt hørsel, blindhet på ett øye, lammelse i en arm).

Men det er naturligvis også mange med varig sykdom, skade og lyte som ikke greier i rimelig monn å utføre inntektsgivende arbeid (ervervsmessig uførhet). I lov om folketrygd heter det i § 8, 3: "Den som er 16 år eller eldre, har rett til uførepensjon dersom hans ervervsevne etter gjennomgått behandling, arbeidstrening, opplæring eller annen form for attføring som ansees hensiktsmessig, fortsatt er varig nedsatt med minst halvparten på grunn av sykdom, skade eller lyte Ved bedømmelsen av i hvilken grad ervervsevnen skal ansees nedsatt, tas hensyn til den trygdedes reelle muligheter for ervervsinntekt eller innsats i et arbeid som høver for ham, sammenliknet med tilsvarende muligheter før han ble ufør.”

Lovens krav for å få uførepensjon er altså at en er minst 50 % varig ervervsmessig ufør. For husmødre er det tale om minst 50 % reduksjon i arbeidsevne (evne til å greie husarbeid). Ved vurdering av ervervsmessig uføregrad skal en ta hensyn til muligheten for å finne høvelig arbeid der en bor (arbeidsmarkedet). Ved utgangen av 1978 var det ca. 154 000 uførepensjonister med folketrygdens uførepensjon her i landet. Ca. halvparten av dem var kvinner. For både menn og kvinner var psykiatriske tilstander vanligste hovedårsak til uførheten. Deretter kom for menn hjerte-/karsykdommer og sykdom i muskel/skjelett/sene/ledd som hyppige årsaker til uførhet. Nest hyppigste årsak til uførhet hos kvinner var sykdom i muskel/skjelett/sene/ledd.

Forholdsvis få av uførepensjonistene var unge. Nesten halvparten av uførepensjonistene var i alderen 60-66 år. Hyppigheten av uførepensjonister viser ikke ubetydelige variasjoner mellom fylkene. En av flere årsaker til disse variasjoner er forholdene på arbeidsmarkedet. En del av de i som er uførepensjonert kunne vært i arbeid om forholdene var blitt lagt til rette, f.eks. i vernet bedrift. Men det er også en god del uførepensjonister som pga. sin medisinske tilstand ikke kunne utført arbeid selv under meget gunstige forhold. En del av uførepensjonistene lever i helse- og sosialinstitusjoner.

Av det som er sagt ovenfor, skulle det være klart at det er mange med en viss medisinsk uførhet som ikke har uførepensjon fordi de er i arbeid. Tidligere var det en del mennesker som fylte kravene for å få uførepensjon, men som ikke hadde søkt eller ikke fått det. Antallet mennesker i den situasjonen (skjulte uføre) er nok mindre nå (1979).

Ved å forebygge sykdom og skade kan en forebygge at uførhet oppstår. Videre kan en forebygge uførepensjonering ved å legge arbeidsforholdene til rette slik at arbeidsmiljøet ikke tvinger den syke eller skadde ut av arbeidslivet. Attføringstiltak har nettopp til formål å forhindre utvikling av varig uførhet.

Folketrygden har også andre ytelser enn uførepensjon til uføre. Grunnstønad gis til varig syke og skadde som pga. tilstanden har ekstrautgifter av betydning (f.eks. til diett, transport, drift av tekniske hjelpemidler). Hjelpestønad ytes for å dekke den uføres antatte ekstrautgifter til hjelp i husarbeidet eller til tilsyn og pleie av den uføre i hjemmet. For funksjonshemmede hjemmeboende barn ytes det på visse vilkår forhøyet hjelpe. stønad. Ved uførhet ved yrkesskade har folketrygden særskilte ytelser.

R. Ha.

Se også: Attføring, Trygd, Uførhet, Yrkesskade og yrkessykdom.
Litteratur: R. Hanoa og K. Noreik: Uførhet i teori og praksis, Oslo 1977.

Uførhet

Uførebegrepet er et nøkkelord i moderne velferdspolitikk. Det står som symbol for den medisinske modell som søker å løse de politiske, administrative, kulturelle og moralske spenninger som knytter seg til tap av arbeid. Det gjelder både den enkelte som får økonomisk kompensasjon gjennom trygd dersom hans tap av evne til å arbeide og derigjennom forsørge seg og sine skyldes uførhet. Og det gjelder også det politiske system, som bedre tåler at en skylder på individuell uførhet hos de som lukkes eller støtes ut fra arbeidsmarkedet, enn at en rett og slett må betegne det faktum at mange ikke kan skaffes høvelig arbeid som arbeidsløshet.

Den moderne velferdsstatens erklærte politiske mål er at ingen borger skal lide økonomisk nød, selv om han uforskyldt taper sitt arbeid. Staten har gjennom et omfattende trygdesystem påtatt seg å kompensere så noenlunde økonomisk for den økonomiske nød som oppstår når noen mister arbeidsevnen eller arbeidet. I Norge heter dette systemet Folketrygden, og trådte i kraft fra 1967. Dens formål er å gi stønad ved sykdom, legemsfeil, svangerskap og nedkomst, arbeidsløyse, alderdom, uførhet, dødsfall og tap av forsørger. Det er de uforskyldte årsaker loven kjenner for tap av arbeid. Skyldes tapet andre årsaker, er den nødstedte henvist til kommunal, sosial omsorg.

Ca. 20 % av alle borgere får nå sitt vesentligste økonomiske utkomme gjennom trygder og pensjoner. I mange kommuner er andelen større, særlig der arbeidsmarkedet er ensidig og magert på tilbud. Halvdelen av disse understøttes som eldre over 67 år. Resten er i såkalt yrkesaktiv alder. Av disse understøttes anslagsvis 78 % som uføre og 23 % på grunn av tap av forsørger.

Uførebegrepet dekker de antatt medisinske årsaker til tap av arbeidsevnen. Trygden gir økonomisk kompensasjon for kortvarig slikt tap i form av sykepenger (eller fra 1978 sykelønn), og for langvarig slikt tap i form av attføringspenger og uførepensjon. Uførhet er også et vilkår for å få tilstått attføringshjelp, som i form av utdannelse eller yrkesopplæring skal sette en i stand til å få et annet arbeid enn det uførheten hindrer en i å klare. Endelig er uførhet det vilkår forsikringsselskaper og andre instanser bruker når de skal innvilge og utmåle erstatning etter påført personskade.

På denne måte kommer medisinske uførevurderinger som legene har monopol på å foreta, til å bli en krumtapp i den omfattende sosialpolitiske og erstatningspregede økonomiske omfordeling, som er et av velferdsstatens fremste politiske virkemidler.

Begrepet utvides Men i virkelighetens verden er ikke det systemet kaller uførhet noe rent medisinsk ærend eller anliggende lenger, liksom ervervsmessig uførhet ikke lenger entydig skyldes den sykdom, skade eller lyte loven setter som vilkår for uførepensjon. Det beror på to forhold. Det ene er at sykdomsbegrepet stadig utvides. Snart betegnes enhver tilstand hvor ens funksjonsevne er noe nedsatt som sykdom. Det andre er arbeidsmarkedets stadig mer krevende og begrensende natur. Det skaper funksjonshemning av det som før ble regnet som normale egenskaper. De to mekanismer kan for det første stenge en svak arbeidstaker ut av arbeid fordi han ikke fyller skjerpede krav, og for det andre betegne hans reaksjoner på denne prosessen som sykdom og derved skape et vilkår for å ta ham opp i de understøttedes rekker.

Men denne prosessen skjer ikke uten friksjon, og styres av lunefulle og tilfeldige enkeltvurderinger. Kulturen og samfunnet er nå som før egentlig også ambivalent til understøttelse og har en tendens til å stigmatisere og straffe den som blir understøttet, særlig når han er ung og ikke kan vise de medisinske uføregrunnene synlig for seg. Uføreordningene er således, ved siden av å være god hjelp til de som før led nød, samfunnets foretrukne perspektiv på den utstøtelse fra arbeidsmarkedet som skjer i økende grad på grunn av teknisk rasjonalisering og den høye pris på arbeidskraften. Slik kan et ekspansivt velferdssystem i seg selv bidra til å vedlikeholde en samfunnsutvikling som skaper problemer for stadig flere.

Uførhet skal både legitimere rent moralsk at arbeidsevnen er gått tapt og tjene som alternativt prinsipp for den omfordeling utenom markedslovene som all sosialpolitisk overføring i virkeligheten er.

Det første hensyn ble ivaretatt i uføreordningens første tid ved at en prøvde å definere uførhet slik at den hadde et moralsk akseptabelt tilsnitt. En la ensidig vekt på objektivt påviselige legemlige svakheter og synlige kroppsfeil ved definisjon av uførhet. Dette kartet stemte etter hvert dårlig med terrenget. Uførebegrepet måtte utvides til å omfatte alle typer av uklare såvel legemlige som nervøse plager og svakheter, som dårlige evner og personlige egenheter. Dermed kom det i kollisjon med mer folkelige oppfatninger om hva som er uførhet. Senere måtte en trekke miljøkomponenter inn, idet det viste seg at uførheten særlig økte i omfang der næringslivet var magert og ensidig. I Sverige har en lovfestet arbeidsmarkedsforhold som del av vilkåret for førtidspensjonering, men her i landet holder vi oss til uførebegrepet som eneste medisinske vilkår til tross for at det vel har sprengt sine grenser. Det gjør at uføreordningene i sin ekspansive form lett kommer i tvetydighetens skjær rent politisk.

Fra radikalt hold anklages de for å fange opp i seg og maskere typer av arbeidsledighet samfunnets støtter ikke vil vedkjenne seg. Fra konservativt hold anklages de for å undergrave arbeidsmoralen og misbrukes av folk som velger å legge ned spaden fordi de rent økonomisk ser seg like godt tjent med understøttelse som ufør. Sånn sett er uførebegrepets opprinnelige medisinske innhold i ferd med å uthules in absurdum, fordi uføreordningene må tjene stadig nye sosiale formål.

Uførebegrepets dilemma Det dilemma det moderne uførebegrepet reiser, er en avlegger av selve velferdsstatens grunnleggende dilemma. Det er bra at en stat kan hjelpe de av sine medborgere som rammes av sykdomsskjebne som frarøver dem arbeidsevnen og dermed levebrødet. Men det er samtidig en tvilsom utvikling om slike hjelpeordninger brukes til formål ut over det de er tiltenkt, og dekker opp for og over utelukkelse eller utstøtning fra arbeidet. Denne rammer særlig visse grupper svake arbeidstakere, spesielt yngre og lite utdannede, eldre og lite mobile og kvinner med svak tilknytning til lønnsarbeid. At det skjer under medisinske kauteler, bidrar for noen grupper bare til å fremmedgjøre og kamuflere sosiale elementer i problemet.

Velferdspolitikken og det ekspansive uførebegrepet bygger på blandingsøkonomiens grunntese. Det gjelder å skape størst mulig økonomisk vekst på rent kapitalistiske premisser, men å råde bot på de uheldige følger av dette med omfattende reparasjonstiltak. Denne utvikling og prosess har flere betenkelige sider, som hoper seg opp nettopp i velferdssektoren. Tap av fundamentale goder som tilgang på egnet arbeid og på en fullverdig sosial rolle kan ikke erstattes med ufullstendige velferdstiltak som dessuten aldri er helt uten stigmatiserende virkninger.

Velferdsbyråkratiet kan neppe unngå å bli opplevd som en umyndiggjørende mur av nokså uforståelig vilkårlighet; det ligger i sakens og de stadig tallrikere ordningers natur. Mytene om at problemer kan avskaffes ved behandling eller ved særlige attføringstiltak for å bringe funksjonshemmede i arbeid, er vanskelig å leve opp til i praksis. Profesjonaliseringen av hjelpeapparatet kan bidra både til å sementere behandlingsmytene og ytterligere ødelegge folks egen mestrings- og selvhjelpsevne. Ingen blir egentlig lykkeligere ved at uførhet stadig blir mer utbredt, selv om en kan glede seg over at den uførhet som før betød den sikre nød, nå heldigvis ikke har slike vonde følger lenger.

En kan vente at disse uoversiktlige problemer som knytter seg til moderne uførhet og velferdspolitikk vil øke på i årene som kommer, i og med at arbeidsledigheten igjen begynner å bli et spøkelse i mange land. Det gjelder da for politisk bevisste mennesker å holde hodet klart og sikre seg mot at kortsiktige velferdsløsninger ikke skaper ytterligere sosiale problemer på lang sikt.

Velferdsstatens uføreproblemer kan ikke forståes verken ut fra liberalistiske eller ut fra sosialistiske prinsipper og slagord. De trenger en fordomsfri analyse som tar sitt utgangspunkt i menneskers grunnleggende behov både for arbeid og for inntekt, både når de er sterke og føre og når de eventuelt blir svake og delvis uføre. En kan ikke kjøpe seg til toleranse og solidaritet med de svake ved hjelp av pensjoner alene. Grunnlovens § 110 pålegger ”Statens Myndigheter at lægge Forholdene til Rette for at ethvert arbeidsdyktig Menneske kan skaffe seg Utkomme ved Sitt Arbeide”.

Det er et stort sosialt fremskritt at ”Statens Myndigheter” gjennom velferdstiltak avhjelper den økonomiske fattigdom hos de ikke arbeidsdyktige, men det er ikke et tilsvarende fremskritt om Grunnlovens rause pålegg uthules ved at området for arbeidsudyktighet utvides for sterkt. Så divergent, tvetydig og avhengig av de normer og verdier folk knytter til arbeidet, er det moderne velferdssamfunns stadig økende uføreproblem. Det kan utvikle seg til å bli et politisk, kulturelt og økonomisk uføre for hele velferdsstaten som system.

Som et uttrykk for at det i siste instans er de samfunnsmessige forhold som skaper uføre når en bruker dette ordet i betydningen arbeidshemmede, kan en ta et sukk fra Arbeidsformidlingen for året 1979: ”På tross av bredt anlagt yrkesmessig attføring er det en foruroligende opphopning av yrkeshemmede arbeidssøkere. Disse blir etter hvert mer et politisk enn et medisinsk anliggende.”

Uførhet i betydningen funksjonshemning i videste forstand kan også bli en ny og tildekkende betegnelse på det moderne velferdssamfunns nye lavstatusgrupper. Klassedelingen har lett for å snike seg inn i stadig nye former. Dersom den tekniske og økonomiske utvikling av den moderne kapitalistiske stat begrenser adgangen til arbeid til de unge, sterke og velutdannede, kan det passe bra at forklaringen på at noen settes utenfor adgangen til arbeid er at de er uføre. Det uføret utviklingen selv skaper, kan lett individualiseres som uførhet hos dem som rammes av denne utvikling.

P. Su.

Se også: Handikap, Sosialpolitikk, Trygd, Uførepensjon, Velferd.

Uganda

Hovudstad: Kampala
Sjølvstende: 1962 (Storbritannia)
Politisk system: Parlamentarisk demokrati
Flateinnhald: 236 036 km²
Folkemengd i 1973: 10 810 000
Årleg vekst i folkemengda 1970-73: 3,3 %
Jordbruksareal pr. innbyggjar: 3,5 da
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973: 161 $
Årleg vekst i NP pr. innb. 1970-74: -4,5 %
Største eksportvaregruppe: Kaffi, 61,0 %
Viktigaste handelspartnar 1975: i-land, 81,0%
Energibruk pr. innbyggjar: Svært låg, 56 kke
Del av folkesetnaden busett i storbyar: 2,0 %
Lese- og skrivekunne: 20 %
Dagsaviser, opplag pr. 1 000 innb., 1972: 7
Militærutgifter pr. innb., 1972: 7,56$
Tilslutning til militærallianse: Storbritannia Forklaringar og fotnotar står framme i kvart band

U-hjelp Med ordet u-hjelp (eller ”bistand” til utviklingsland) er det vanlig å mene de statlig finansierte overføringer av ressurser fra industriland til uland. De vanligste formene for u-hjelp er utsending av personell (faglig bistand), leveranser av varer og teknisk utstyr samt finansielle overføringer som gaver eller lån.

Omfanget av slik offentlig bistand var i 1978 ca. 20 milliarder dollar fra OECD-landa (Organisasjonen for økonomiske samarbeid i Europa). Det svarte til 0,35 % av deres bruttonasjonalprodukt (Norge: 0,9 %), og det var snarere en nedgang enn en økning i 1970-åra. Derimot har det vært en kraftig økning i "overføringer” på reint kommersielle vilkår, i første rekke banklån og eksportkreditter. Mens det som kalles u-hjelp utgjorde 45 % av de samlete ”overføringer” til uland i 1974, var andelen nede på 30 % i 1978. Den økende gjeldsbyrden har ført til at renter og avdrag fra u-land i 1978 langt oversteg den offisielle u-hjelp, og forholdet blir enda skeivere om også profitt, betaling for teknologi, prismanipuleringer i flernasjonale storselskaper osv, trekkes inn. Bistandsbeløpets størrelse utgjør forøvrig ca. en tjuendedel av verdens militærutgifter. Den raske militariseringen av den tredje verden har ført til at militærutgiftene her er tre ganger så høye som det som mottas i bistand.

De vestlige industrilanda (OECD) står for fire femtedeler av all u-hjelp, mens OPEC-landa (organisasjonen for de oljeproduserende landa) og Øst-Europa og Kina står for resten. En tredjedel av bistanden gis gjennom internasjonale organisasjoner som FN, Verdensbanken o.l., mens resten går tosidig (bilateralt). Omtrent en tredjedel av det som medregnes på bistandsstatistikken er lån som skal betales tilbake, skjønt lånevilkårene er bedre enn for private banklån. Dessuten er omtrent halvparten bundet hjelp, dvs, at beløpene skal brukes til innkjøp av varer i ”giverlandet”. Det betyr at den reelle verdien av beløpene synker anslagsvis med 20-30 %, og hensikten er i stedet å støtte næringslivet i det landet som yter lån.

Til grunn for den statlige bistandsvirksomheten ligger mange ulike motiver, slik som humanitære, solidariske, kommersielle, militærstrategiske og politiske. Det var f.eks. ingen tilfeldighet at USAs hjelp etter andre verdenskrig først var konsentrert om land som var brikker i oppdemmingen av Sovjetunionens ekspansjon (Iran, Tyrkia, Hellas) eller kunne danne en motvekt til Kina etter revolusjonen (Sør-Korea, Sør-Vietnam, Formosa, Thailand og India). Etter den kubanske revolusjon ble det satt inn mer midler i andre latinamerikanske land gjennom den såkalte ”Framstegsalliansen”. Ved avviklingen av kolonistyret omkring 1960 ble u-hjelpen likeledes et instrument for Frankrike og Storbritannia til å bevare kontrollen over sine gamle kolonier, særlig i Afrika.

Stormaktenes u-hjelp har ofte nær tilknytning til militære og råvarestrategiske interesser, og bistandsmidler har systematisk vært satt inn for å holde reaksjonære og korrupte regimer ved makta. Sør-Vietnam, Sør-Korea, Indonesia, Zaïre og Brasil har derfor alle vært blant de største mottakere av vestlig u-hjelp, samtidig som USA har brukt sin innflytelse til å hindre eller begrense bistanden til land som Cuba, Mosambik, Angola og Vietnam etter frigjøringen.

De økonomiske egeninteressene har likeledes vært åpenbare: bruk av vareleveranser for å åpne nye markeder, binding til leveranser fra eget næringsliv (iberegnet overskuddsproduksjon fra landbruket), styrking av "giverlandets” kapitalinteresser i en skjerpet internasjonal konkurranse osv.

Innenfor det kapitalistiske verdenssystemet som helhet har også bistanden vært satt inn for å gi en stabiliserende virkning: Mottakerlandas næringsliv blir trukket tettere inn i et ”samarbeid”, og overføring av en viss type teknologi og konsulenttjenester virker i samme retning. Av stadig større betydning er den rolle Verdensbanken og Det internasjonale valutafond (IMF) spiller, der krav om økonomisk liberalisme, økt spillerom for utenlandsk kapital og begrensninger i innenlandske reformer ofte stilles som krav for at bistand og lån skal gis.

I tillegg til disse økonomiske og strategiske funksjoner som u-hjelpen ofte er med på å fylle, enten direkte eller indirekte, er det også viktig å regne med en politisk og ideologisk funksjon. Det betyr at u-hjelpen kan være med på å trekke oppmerksomheten bort fra utbytting. Integrasjonen i det kapitalistiske verdenssystemet kan bli den alvorligste hindring for utvikling, skape illusjoner om utenlandske overføringers og ”eksperters” virkninger og føre til at en overser at det er de undertrykte folks egen kamp som ligger til grunn for all virkelig frigjøring og utvikling. (En sammenlikning mellom India og Kina er et velkjent eksempel.)

Etter at myten om at vekst og overføringer av kapital og ekspertise i seg selv skulle bedre levekårene for fattigfolk i u-land forlengst er slått i stykker, er det i stedet skapt en ny ideologi om uhjelp for å tilfredsstille de grunnleggende menneskelige behov "basic needs”), som om materielle og sosiale forbedringer for det store flertallet var hevet over interesse- og klassemotsetninger.

Det er en vanlig oppfatning at det humanistisksolidariske grunnlaget for u-hjelpen veier tungt i skandinavisk bistandspolitikk. Muligheten for progressive innslag slik som støtte til enkelte frigjøringsbevegelser og land som fører en utviklingsorienterte kurs har også vært til stede. Det er naturlig et visst spillerom i ”giverland” som ikke bærer hovedansvaret for å opprettholde det kapitalistiske verdenssystemet.

Men også i de skandinaviske land er u-hjelpen underkastet de politiske konjunkturer, og den økonomiske krise sist i 1970-åra har også her ført til at u-hjelpen er blitt mer koblet til innenlandske næringsinteresser og statens krisedempende tiltak.

T. L. E.

Se også: Imperialisme, NORAD, UNCTAD.
Litteratur: Imperialisme eller frigjøring. Ei bok om Norge og u-landa, Oslo 1978.

Ukeblad

Se Vekeblad.

Ulikhet

Ulikhet dreier seg om forskjellen mellom personer eller grupper når det gjelder hva de har oppnådd av et bestemt gode eller er belastet med av en bestemt byrde eller risiko.

Et annet spørsmål dreier seg om i hvilken grad det er de samme som scorer høyt på mange områder. Når dette er tilfelle, snakker vi om hopningseffekter, fordi fordeler eller ulemper tenderer til å hope seg opp hos de samme personer. I motsatt fall kan vi snakke om krysseffekter, der de som scorer lavt på et område scorer høyt på et annet. Et eksempel på det Siste har en i populæroppfatningen om at de som ikke har det i hodet, har det i beina. Et eksempel på det første har en når de som har det i hodet, også har det i beina, og i tillegg har joggesko.

Et tredje spørsmål dreier seg om i hvilken grad ulikheten går i arv fra én generasjon til den neste, slik at samfunnsmessige goder og ulemper knyttes til de samme familier, lokalsamfunn, grupper eller land over tid. Dette kalles reproduksjon av ulikhet. Mest kjent her er kanskje tesen om at sosiale grupper kan lukkes inne i en fattigdomskultur, i en ond sirkel, der de fattige er så avmektige at frigjøring ikke kan være deres eget verk.

I en politisk sammenheng kan noen av de viktigste betydninger av ulikhet defineres som et forhold mellom ens personlige eller private utgangspunkt og det offentliges standpunkt til dette utgangspunktet. Før vi går nærmere innpå dette, må det imidlertid understrekes at det offentlige er med på å fastlegge ressursfordelinger også når offentlige institusjoner forholder seg passive. Det offentlige griper ikke bare inn i den enkeltes skjebne ved det som vanligvis betegnes som ”Inngrep”. Private forskjeller opprettes også gjennom forhold som er offentlig befestet, f.eks. ved at staten garanterer eiendomsrett likt for alle, mens eiendom faktisk er meget ulikt fordelt og er med på å gi store forskjeller i levekår og livssjanser.

Det samme gjelder når markeder gir ulikheter i inntekt etter personlig innsats. Disse markedene eksisterer ikke i noe institusjonelt tomrom. Det må et lovverk til for at markedene skal kunne fungere og opprettholdes. Derfor vil det offentlige gjennom de lovregler som gjelder for ulike markeder, alt ha tatt et standpunkt til adgangen til å opprettholde sosiale ulikheter på ”privat” grunnlag.

En ser også at en stor del av de forskjeller som det offentlige, og særlig staten, tillater at blir etablert på forskjellige markeder, blir modifisert eller forsterket av andre offentlige inngrep som progressiv beskatning eller mest støtte til de mest skoleflinke. Kort sagt, visse ulikheter fremtrer på grunnlag av forhold som det offentlige tillater, samtidig som det offentlige kan søke å redusere eller øke disse forskjellene gjennom bevisste tiltak. I begge fall kommer det offentlige inn i bildet.

Formallikhet For å avgrense forskjellige oppfatninger av likhet, kan en altså skjelne mellom en utgangstilstand og det offentliges reaksjon på denne. En kan da tale om formallikhet (formelt like rettigheter for alle), behandlingslikhet (samme innsats av ressurser for alle), kompetanselikhet (støtte likt med muligheter) og resultatlikhet (størst innsats for dem som trenger det mest).

Formallikhet vil si at det offentlige ikke på noen måte driver aktiv forskjellsbehandling eller diskriminering. Uttrykt på en annen måte vil dette si at markedet overlates til seg selv, På en rekke områder er gjennomføringen av formallikhet av relativt ny dato. Kvinner fikk for eksempel alminnelig stemmerett først i 1913, og deres adgang til presteyrket er et etterkrigsfenomen. På andre områder er formallikheten ikke innført: Bare de som er over 18 år kan delta i valg.

Formallikheten kan også gjelde standpunkter. Det er en grunnleggende betraktning i demokratisk teori at alle skal ha rett til å ytre sitt syn, uansett hva det går ut på. På tilsvarende vis innebærer formallikhet at alle ønskemål eller preferanser skal likestilles i politikken eksempelvis ved at alle har en stemme hver. Konsekvent gjennomført kan formallikheten derfor medføre stor variasjon og spredning i synsmåter, forbruksmønster og samlivsformer.

Selv om ulike politiske retninger legger forskjellig vekt på formallikhet, er det trolig riktigere å si at de ønsker den gjennomført i ulik grad på forskjellige områder. Grupper som går mot avisstøtte, og som mener at de markedskrefter som det offentlige her tillater, bør få spille seg ut uten inngrep, går kanskje samtidig mot at alkohol skal selges til sin markedspris, eller at den enkelte kvinne selv skal få bestemme i spørsmålet om abort. I praksis går de politiske partier inn for paternalisme og inngrep på ulike felter, samtidig som det også er store områder der de er enige om å favorisere bestemte standpunkter og preferanser, for eksempel når det gjelder demokratiske holdninger, holdninger overfor fremmede land, kosthold og røykevaner. I hvilken grad formallikheten gjennomføres, er også situasjonsbestemt: Reglene i krig og ved unntakstilstand er andre enn i fredstid.

Adgangen til videregående utdanning har lenge vært åpen. Men iallfall før det offentlige trådte til med sitt skolemateriell og gratis utdanning, var det bare ved en ren formell betraktning at en kunne si at denne åpenheten innebar likhet. Selv om adgangen var den samme for alle, gjaldt like juridiske rettigheter lite når de økonomiske ressurser manglet.

I praksis vil derfor formallikhet i mange tilfelle bety at de som i utgangspunktet står sterkt når det gjelder ressurser, også kommer best ut når de setter dem inn på ulike områder. På markedet veies den enkeltes ønskemål mot hans kjøpekraft. I skolen favoriseres de som har flest ressurser hjemmefra. Formallikhet isolert gjennomført kan derfor bidra til å befeste, forsterke og legitimere forskjeller som var der i utgangspunktet.

ytringsfrihet koplet sammen med konkurranse på markedet kan innebære at de synsmåter blir mest utbredt, som det står de største økonomiske ressurser bak. Full ytringsfrihet betyr åpen omsetning av pornografi, og full konsumfrihet innebærer avskaffelse av filmsensuren. Det er slike betraktninger som har fått politiske grupperinger av alle sjatteringer til dels å forlange begrensninger i formallikheten, dels å gjøre gjeldende at den må suppleres med mer direkte inngrep.

Behandlings- og kompetanselikhet Mens formallikheten er passiv, i den forstand at den gir fritt spillerom for alle og dermed likt spillerom for ulike, er behandlingslikheten aktiv i den forstand at samme støtte, tilskudd eller ytelse gis til enhver i samme stilling. Her kommer altså det offentlige inn med tillegg til private ressurser etablert på markeder. Hovedpoenget er at en dermed skal likestille adgangen til institusjoner eller arenaer der den formelle likheten i praksis fører til systematisk diskriminering av bestemte grupper.

Prinsippet om behandlingslikhet er kanskje mest konsekvent gjennomført i skolen, hvor det i dag er like selvfølgelig som det engang var radikalt at foreldrenes økonomiske evne ikke skal påvirke barnas livssjanser. Derfor er et nettverk av støtteordninger bygd ut fra offentlig avlønning av lærere til gratis skolemateriell og borteboerstipend. Ved å gi alle den samme adgang, vil så talent og ikke opphav bli utslagsgivende. Alle får delta i konkurransen, alle får forsøke seg, og like store midler brukes på alle elever i samme skoleslag eller på samme nivå.

Her kommer også et annet likhetsprinsipp til anvendelse: Kompetanselikhet, som gjerne betyr at offentlige ressurser settes inn i forhold til det nivå den enkelte har nådd, og som tas som et mål på den, kompetanse vedkommende besitter. Uttrykt på en annen måte innebærer prinsippet lik støtte for lik prestasjon og større støtte for større prestasjon. Eksempelvis betyr det i utdanningssystemet at det er de beste som får mest. I politikken betyr prinsippet at de partier som har oppnådd flest stemmer, får den høyeste partistøtte. Lik behandling av ulike vil vedlikeholde ulikhetene, enten det gjelder elever som har private ressurser ved siden av de økonomiske, eller partier som får mest støtte fordi de har størst tilslutning. Alle vil få sin situasjon forbedret absolutt, men i hovedtrekk vil utgangsfordelingen fortsette relativt uendret. Det er slik kritikk som er rettet mot behandlingslikhet som prinsipp for den offentlige politikk.

I økonomisk teori har problemer av denne art til dels vært diskutert i forbindelse med etablering av ny industri i et land. Her har det vært gjort gjeldende at om dette skal lykkes, er det nødvendig å avskjerme nyetableringene fra konkurransen fra andre land, som alt har produksjon i gang og opparbeidet ekspertise. Dette kan for eksempel gjøres gjennom såkalt ”oppfostringstoll”. Til tross for at økonomer også har betraktet utdanning som en form for investering i ”menneskelig kapital” (human capital), har de i liten grad gjort gjeldende noe tilsvarende prinsipp for oppfostring av enkeltpersoner altså at de som har det svakeste utgangspunkt bør få spesialbehandling.

Resultatlikhet Det er imidlertid dette som ligger i prinsippet om resultatlikhet. Utgangspunktet er at forskjellsbehandling må til dersom en ønsker å redusere forskjeller. Uttrykt på en annen måte vil det si at for å virkeliggjøre målsettingen om sosial likhet, må det offentlige sette inn sine ressurser omvendt proporsjonalt med de private ressurser som personene har eller som oppstår på markedet. Og de ressurser som det offentlige satser, må være de som individene selv mangler.

Hvis det for eksempel er foreldrenes intellektuelle utrustningsevne som avgjør barnas skoleprestasjoner, og den i stor grad faller sammen med fordelingen av økonomiske ressurser, vil det ikke være tilstrekkelig med økonomisk tilskudd for å utjevne prestasjonene. En må i tillegg satse på å kompensere svakstilte elever når det gjelder ferdigheter de ikke får hjemmefra.

Det er trolig i helsesektoren en har gått lengst i å søke å gjennomføre prinsippet om resultatlikhet. Når det er håp om bedring eller lindring, settes ressursene inn i den utstrekning de er nødvendige, for at pasientene så langt som råd skal nærme seg den samme standard for helse. Mer generelt vil en politikk som legger resultatlikhet til grunn, være fremgangsrik i den utstrekning den frigjør sluttresultatet fra utgangspunktet, og i den utstrekning ulikheten i sluttresultat reduseres i forhold til ulikhetene i utgangspunktet. En av de første eksplisitte formuleringer av denne målsettingen, finner en for øvrig i Marx’ kritikk av Gotha-programmet.

For å oppnå resultatutjevning, kan det offentlige gå fram på forskjellige måter. Tilskudd kan ytes omvendt proporsjonalt med fordelingen av private ressurser. Men mulighetene for å omsette en type ressurser til en annen, f.eks. utdanning til inntekt, kan også reguleres. I så fall er det ”konverteringsmekanismene” som forandres. Endelig kan det offentlige påvirke sluttfordelingen av goder ved å inndra en større andel av det som de mest ressurssterke har opparbeidet på ulike markeder, eksempelvis ved progressiv beskatning av inntekt. Disse tre utjevningsstrategiene lar seg ikke bruke like lett på alle områder. Eksempelvis kan ikke det offentlige ”inndra” noe av det de med høyest utdanning har oppnådd.

Det er to ulike utforminger av oppfatningen av resultatlikhet. Det svakeste krav kalles sjanselikhet, som betyr at ethvert medlem av en gruppe skal ha samme sannsynlighet for å nå ulike resultater i en sluttfordeling som hvert medlem av en annen gruppe. Sagt på en annen måte: Det skal ikke være noen sammenheng mellom hvor en starter på én fordeling (f.eks. foreldrenes inntekt), og hvor en ender opp på en annen fordeling (f.eks. egen inntekt).

Kritikken av denne oppfatningen går på at den bare anser folk som deltakere i en eneste stor samfunnskonkurranse, der deltakerne blir vinnere og tapere i et race. Det sterkeste krav til utjamning og resultatlikhet er derfor at en ikke bare skal påvirke sannsynlighetene for å ende opp på forskjellige steder i en fordeling, men at en skal påvirke selve fordelingen. Den skal da påvirkes slik at spredningen rundt gjennomsnittet blir redusert. Når det gjelder inntektsfordelingen, kunne dette skje ved overføringer til lavinntektsgrupper og progressiv skattelegging av høyinntektsgrupper. Når det gjelder sosial status, vil en ikke bare likestille sjansene for å ende opp på ulike trinn i statuspyramiden, en ville også redusere avstanden mellom trinnene.

Sluttfordeling og rettferdighetsprinsipper Ansvaret for sluttfordelingene plasseres på forskjellige steder under de forskjellige likhetsbegrep. Ved formallikhet tar det offentlige ikke ansvar for annet enn etableringen av en arena der folk, foretak, interesser eller ideer kan konkurrere under de samme juridiske betingelser. Ved behandlingslikhet tar det offentlige ansvaret for likt tilskudd til alle og ved kompetanselikhet for større tilskudd til de beste. Men ut over dette plasseres ansvaret for hva en oppnår hos enkeltpersonene selv. For skolen betyr dette f.eks. at alle får anledning til å prøve seg, og at de som ikke oppnår høyere utdanning, bare kan ”anklage seg selv”. Ved resultatlikhet tar det offentlige ansvar for det endelige prestasjonsnivå, fra enkeltpersoner til offentlige institusjoner. Det offentlige skal da påse, om nødvendig gjennom forskjellsbehandling, at alle ender opp så nær som mulig en nærmere fastlagt standard.

På samme måte som krav om resultatlikhet har sitt utgangspunkt i en forutsetning om alle menneskers likeverd, kan man også formulere begrunnelser for ulikhet. Den klassiske måte å rettferdiggjøre forskjeller i resultat på, er å se dem som en virkning av ulikhet i innsats. Ulikhet i utbytte kan med andre ord begrunnes med et prinsipp om forholdsmessig likhet altså at forholdet mellom utbytte og innsats skal være det samme for alle. De som bærer større byrder, bør få mer igjen for det. Dyden må belønnes, og gevinsten stå i forhold til prestasjonen. Skal en få folk til å yte sitt beste, må de selv få noe igjen for innsatsen. Dette er motivasjonsbegrunnelsen for ulikhet.

Men de kan ikke få beholde alt ulikheten har resultert i, for da blir det jo ikke noe til overs for dem som har akseptert at andre får mer, hvis de selv høster noe fordel ved det. En annen og mer radikal begrunnelse av ulikhet vil derfor gjøre gjeldende at forskjeller i innsats skal belønnes når de gir bidrag som øker velferden til dem som ikke kan yte denne innsatsen. Eller uttrykt på en annen måte, forskjeller i utbytte kan være rettferdige når de kommer de dårligst stilte til gode, eller når alle får utvidet sine muligheter. De konklusjoner en vil trekke om hvilke likhetsprinsipper som bør anvendes på ulike samfunnsområder, avhenger derfor av hvilken avveiing en velger mellom motivering og likeverd og hvilket rettferdighetsprinsipp en vil legge til grunn.

I Norge er det foretatt to omfattende offentlige utredninger av ulikhet på ulike samfunnsområder. Den første, Levekårsundersøkelsen, har levert rapporter om inntektsfordeling, utdanning, arbeidsmiljø, regionale ulikheter, uførepensjon, sosial mobilitet og politiske ressurser. Den andre er Maktutredningen, som har foretatt omfattende undersøkelser av ulikheter i næringsliv, i politikken, i forvaltningen og i folkevalgte organer, og ikke minst når det gjelder ulikheter som oppstår i skjæringsflatene mellom disse institusjonene.

G. He.

Litteratur: T. Eckhoff: Rettferdighet, Oslo 1971. G. Hernes: Om ulikhetens reproduksjon, København 1975. J. Rawls: A Theory of Justice, Cambridge 1971.

Ulikt bytte

Innenfor den internasjonale arbeidsdelingen er det mange forskjellige mekanismer som fører til utbytting av u-land. Det kan være former for overføring av verdier, omfordeling av verdier eller et bytte av verdier mellom landene.

En av de vanligste formene for verdibytte er det internasjonale varebyttet, eller internasjonal handel. I vanlig sosialøkonomi uttrykkes varenes verdi i priser, og penger blir en felles målestokk for alle tings verdi. Hvis man bytter varer som tilsvarer like beløp i penger, vil man også ha byttet like store verdimengder. I en slik økonomisk forståelse er det vanskelig å forklare at det skjer en utbytting gjennom internasjonal handel, fordi man på en måte ”bytter likt”.

Teorien Teorien om det ”ulike byttet” er et forsøk på å imøtegå denne tradisjonelle forståelsen av internasjonal handel med utgangspunkt i marxistisk økonomi. Teorien forbindes gjerne med Arghiri Emmanuel, som i 1969 ga ut boka ”Det ulike byttet”. Boka førte til en omfattende debatt blant marxistiske økonomer og imperialismeteoretikere. Debatten fortsetter, men har flere ganger vært forsøkt avsluttet med et kompromiss.

Det grunnleggende for Emmanuel blir å finne et annet verdibegrep, et annet mål på en vares verdi, enn penger og priser. Med utgangspunkt i arbeidsverdilæren, som sier at arbeidet er den fremste verdiskaper i produksjonen, kan han bruke mengden arbeid som er nedlagt i en vare som mål på denne varens verdi. Varebyttet blir da i virkeligheten et bytte av arbeidsmengder. Men siden det ikke er mengden arbeid som bestemmer prisen på varene slik varebyttet foregår i dag, er det dårlig samsvar mellom en vares pris og dens egentlige verdi.

Ifølge Emmanuel er det først og fremst arbeidslønningene som bestemmer vareprisene. Når så lønningene i u-land er mye lavere enn i i-land, vil også varer fra u-land få en mye lavere pris enn varer fra i-land. Et eksempel på dette ville være et håndknyttet teppe som kostet 200 kroner hvis det var laget i et u-land og 2 000 kroner hvis det var laget i et i-land. Om arbeidstiden er den samme, vil det være den ulike arbeidslønnen som gir prisforskjellen. Dette forholdet er blant annet en vesentlig årsak til at arbeidskrevende produksjon, som f.eks. tekstilindustri, blir overført fra i-land til u-land.

Når vi snur litt på denne tankegangen, kommer vi fram til det som er kjernen i det ulike byttet. Eksemplet viste at samme mengde arbeid (samme verdi) hadde ulik pris. Men dette må også bety at like priser egentlig viser tilbake på ulike arbeidsmengder, eller ulik verdi målt i arbeid. Når derfor en viss mengde varer byttes mellom u-land og i-land til samme pris, vil dette være et ”Ulikt bytte” i den forstand at i-landet bytter til seg mer arbeid (større verdi) enn det gir fra seg.

Vi kan tenke oss at u-landet selger tepper for 2 000 kroner til et i-land og kjøper industrivarer for pengene. Hvis vi antar at det har tatt 2 000 timer å produsere teppene og 200 timer å produsere industrivarene, vil det ha skjedd en netto overføring av 1800 arbeidstimer fra u-landet til i-landet. Denne verdioverføringen gjennom det ulike byttet er grunnlaget for Emmanuels konklusjon om at det skjer en utbytting av u-landene også gjennom den internasjonale handelen.

Kritikk av teorien Debatten som har vært ført med utgangspunkt i Emmanuels bok, har avdekket flere svakheter ved teorien. Men omfanget av debatten skyldes nok også at teorien om det ulike byttet berører mange av de mest sentrale, men også mest problematiske, delene av marxistisk økonomisk teori. Ikke minst gjelder det den praktiske anvendelsen av arbeidsverdilæren og forholdet mellom verdibegrep og priser. Innvendingene har da også ofte hatt form av forsøk på å korrigere og utfylle teorien for å gjøre den mer praktisk anvendbar, Uten at selve idéen om det ulike byttet forkastes.

Et hovedproblem ved teorien er at Emmanuel gjør arbeidslønningene til den faktoren som i det alt vesentlige bestemmer vareprisene. For det første bryter han med sin egen hensikt om å bruke et annet verdimål enn priser. Lønnen er også pris på en vare, nemlig varens arbeidskraft, og han tar i liten grad opp hvordan denne prisen fastsettes. Han har derfor ikke noe grunnlag for å sammenligne arbeidslønningene i forskjellige land slik han gjør. Dessuten tar han lite hensyn til andre forhold som innvirker på fastsettelsen av vareprisene. Ikke minst de politiske og økonomiske maktforhold som virker inn på prisene i det internasjonale markedet og fastsetter betingelsene for verdenshandelen.

Et annet spørsmål som har vært tatt opp i debatten, er hvorvidt arbeiderne i u-land er mer utbyttet enn arbeiderne i i-land. Emmanuel hevder at de lave lønningene i u-land betyr at arbeiderne der får betalt for en mindre del av sin samlede arbeidstid enn arbeiderne i i-land. Dette utsagnet bygger på marxismens inndeling av arbeidstiden i en del som arbeideren får betalt for og en annen del, merarbeidet, som tilegnes av arbeidskraftkjøperen. Andelen merarbeid skulle med andre ord være større i u-land enn i i-land. Med en grundigere diskusjon av hvordan lønnen bestemmes, ville mye av grunnlaget for Emmanuels påstand falt bort.

berører dette punktet også Emmanuels verdibegrep, som forutsetter at en lik mengde arbeid alltid skaper en lik mengde verdi. Dette er slett ikke gitt. Andre produksjonsfaktorer enn arbeidet bidrar til verdidannelsen, og avhengig av variasjoner i f.eks. utviklingsgraden av produksjonsutstyret, vil samme mengde arbeid kunne skape ulik mengde verdi. Slike variasjoner i produksjonsbetingelsene mellom land, økonomiske sektorer og bransjer, gjør en sammenligning mellom u-land og i-land mer problemfylt enn Emmanuels framstilling skulle tyde på.

De innvendingene som har vært nevnt, og andre, kan innarbeides i en omformulering av teorien. Men én av Emmanuels påstander er blitt nokså ensidig avvist. Siden det er de høye lønningene i i-land som er den vesentligste årsaken til utbyttingen gjennom det ulike byttet, vil enhver ensidig lønnsøkning i i-land øke utbyttingen. Arbeiderklassene i i-land blir dermed direkte delaktige i utbyttingen av folket i u-land, og de blir et arbeideraristokrati i verdenssamfunnet.

Påstanden grunner i en rent teoretisk avledning, og ved en innarbeiding av innvendingene vil en slik avledning være mindre naturlig. Men selv ut fra teoriens egne premisser, kan påstanden egentlig bare godtas i ett tilfelle.

Et slikt tilfelle ville inntreffe hvis arbeidskraftkjøperne i i-land betalte sine arbeidere for en større verdi enn de egentlig produserte. Det ville si at kapitalistene betalte så høye lønninger at deres virksomhet gikk med tap, og at dette tapet i den nasjonale produksjonen ble erstattet med verdioverføringen gjennom det ulike byttet. Denne overføringen ville da bli et direkte tilskudd til arbeidernes lønninger, og utbyttingen av arbeiderne i de kapitalistiske land ville ha opphørt. Men slik forholdene er, blir arbeiderne i i-land selv utbyttet, og verken den internasjonale arbeidsdelingen eller det ulike byttet er arbeidernes verk, men kapitalens.

K. H. H.

Se også: Arbeideraristokrati, Internasjonal arbeidsdeling.

Ulykke

Ordet ulykke brukes vanligvis ikke bare om en hendelse som har ført til personskade, men om alle mulige tildragelser med triste konsekvenser. Ifølge Verdens Helseorganisasjon er en ulykke ”manifesterbar skade på kropp eller sinn av en hendelse uavhengig av menneskets vilje - som er forårsaket av en raskt virkende ytre kraft”.

Dødsulykkene regnes i vårt land til gruppen voldsomme og unaturlige dødsfall som ellers utgjøres av selvmord og drap. I de senere år har det vært knapt 2 500 slike dødsfall per år i Norge, hvilket utgjør ca. 6 % av alle dødsfall. Av de voldsomme og unaturlige dødsfallene utgjør dødsulykkene 84 %, selvmordene 15 % og drap 1 %. Tradisjonelt inndeles ulykkene i hovedgrupper som arbeidsulykker, trafikkulykker og hjemmeulykker, etter sted og situasjon for ulykkeshendelsen.

Dødsulykkene fordelte seg i perioden 1971-75 slik: 11,6 % under arbeid, 32,9 % under transport, 38,6 % i hjemmet og 16,9 % andre steder. For 25 år siden utgjorde arbeidsulykkene 21,4 % og transportulykkene 16,9 %. I samme periode har hyppigheten av ulykker økt. Bilismen er den enkeltfaktor som har bidratt mest til den økte ulykkesdødelighet. Ulykkesrisikoen i et trafikkmiljø er da også 50 ganger høyere enn f.eks. risikoen for dødsulykke i hjemmet.

Kvinnenes dødelighet pga. ulykker er bare halvparten av mennenes og hele 55 % av kvinnenes ulykkesdødsfall skyldes brudd i øvre lårbensende i høy alder. Yngre og middelaldrende kvinner har meget lav dødelighet pga. ulykker sammenlignet med menn. Dette har neppe med biologiske forhold å gjøre, men skyldes at menn er mer utsatt for ulykkesrisiko i vårt samfunn. For menn i alderen 130 år er ulykkene tallmessig viktigere årsak til dødsfall enn alle sykdommer til sammen.

Ved ulykkesdødsfall er det forebyggende aspekt langt mer sentralt enn ved dødsfall pga. sykdommer fordi en vurdering av dødsårsakene etterpå vil gi som umiddelbart svar at ulykken og dermed dødsfallet burde ha vært unngått. Tallet på dødsulykker kan ses på som et resultat av balansen mellom de totale ulykkesforebyggende tiltak i samfunnet og de samlede risikofaktorer. Gjennom lover og administrative påbud, offentlige tilsyns- og kontrolletater, politi og påtalemyndighet har en formalisert sikringsarbeid mot ulykker i samfunnet. De viktigste lovene i denne sammenheng er arbeidsmiljølova, trafikklova, bygningslova, lov om eksplosive stoffer, brannlova og lov om produktkontroll. Ut over dette blir det også drevet et omfattende opplysningsarbeid mot ulykkene av offentlige og private organisasjoner. Administrativt og politisk er opplysningsarbeidet mye lettere å få forståelse for og få satt ut i livet enn tiltak som tar sikte på fysisk sikring av miljøet, noe som vanligvis er omfattende og dyrt.

Spørsmålet om hvilket risikonivå det skal være i arbeidsmiljøet, i trafikken eller i hjemmet vil være gjenstand for diskusjon hvor ulike interesser må veies mot hverandre. Dette motsetningsforholdet har i de senere år enkelte steder utviklet seg til åpne konflikter omkring sikringen av barnas skolevei. Det forhold at om lag 200 barn dør i ulykker hvert år, (hvorav 6070 i trafikken) tyder på at de ulykkesforebyggende tiltak i form av fysisk sikring av miljøet ikke er tilstrekkelige.

A. Re.

Se også: Arbeidsmiljø, Arbeidsulykke, Bilisme, Opplysningsrådet for Biltrafikken, Trafikkulykker, Yrkesskade og yrkessykdom.