Tuberkulose
Tuberkulose er en smittsom sykdom som skyldes tuberkelbasillen. Det er bare om lag 10 % av de som blir smittet, som blir syke. De fleste som blir syke, blir det i løpet av noen måneder etter smitten, men det kan også gå mange år før sykdommen bryter ut. Uten behandling vil opp til 50 % av de syke dø i løpet av 5 år, i en viss utstrekning avhengig av hvilket av kroppens organer som er angrepet.
Det er i hovedsak gjennom luft at basillen sprer seg fra et menneske til et annet, og som oftest er det lungene som angripes. Herfra kan den spre seg til andre organer i kroppen. Det er også fra lungene den sprer seg via luft til andre individer. Når man først er smittet, utvikler kroppen en varig motstand (immunitet) mot ny smitte, men etter gjeldende teori kan sykdommen når som helst bryte ut.
Tuberkulosen har herjet i vår del av verden langt tilbake i tida. Ved århundreskiftet døde om lag 6 500 mennesker av tuberkulose hvert år i Norge. Det svarer til hvert femte dødsfall. Ifølge historiebøkene er århundreskiftet først og fremst preget av unionsstrid, nasjonal frihet, politisk jubel, litterær gullalder og industrialisering. De enkle tall over tuberkulosens herjinger forteller oss historien om en befolkning i stor fattigdom, om feil- og underernæring, og om stort fysisk slit for å overleve.
I dag er det sjelden at noen dør direkte som resultat av en aktiv tuberkulose. Men hvert år meldes fremdeles 4-500 nye tilfeller til tuberkuloseregistrene, og sykdommens kroniske karakter betyr at den neppe kan utryddes i Norge før langt ut i neste århundre.
I en befolkning med god ernæring og gode arbeids- og leveforhold vil tuberkulosebasillen tape kampen mot mennesket. Et nytt sykdomstilfelle vil ikke være i stand til å smitte så mange at det vil oppstå et nytt tilfelle av aktiv tuberkulose. Forekomsten vil derfor under slike forhold gå tilbake så å si av seg selv.
Tuberkulosen ble fra andre verdenskrig bekjempet med isolasjon og hvile på sanatorier og med visse kirurgiske inngrep. Dette lindret vel sykdommen for den enkelte i en viss utstrekning, men hadde neppe noen stor virkning på forekomsten av sykdommen i befolkningen. Etter krigen fikk man angrepsmidler som har vært i stand til å påskynde nedgangen av tuberkulose i befolkningen.
En vaksine mot sykdommen (BCG) har vært tatt i bruk, skjermbildefotografering har vært brukt til å finne sykdommen på et tidlig stadium, og det har skjedd en sterk utvikling av effektive medikamenter som gir en helbredelse på opp til 100%.
Norsk tuberkulosearbeid har i dette århundre vært basert på tuberkuloseloven av 1900, og særlig etter andre verdenskrig har bekjempelsen foregått med en systematikk og presisjon som har vært mønster for andre land. Mens Norge lenge var et av de land i Europa som hadde mest tuberkulose, er Norge i dag et av de land i verden hvor sykdommen har minst utbredelse.
I de fattige land i verden er tuberkulosen fremdeles ett av de største helseproblemer. Selv om man har den nødvendige teknologi, viser det seg vanskelig å omsette denne i praktisk arbeid. En radikal forbedring av de sosiale og økonomiske forhold i disse landene er nødvendig for å gi tuberkelbasillen dødsstøtet.
H.Waa.

Se også: Dødsårsaker, Sykdom.


Tubman, Harriet
Tubman (ca. 1820-1913), amerikansk abolisjonist - forkjemper for å oppheve slaveriet i USA - født som slave i Manfand. Etter at Harriet Tubman hadde rømt og vunnet sin egen frihet, vendte hun flere ganger tilbake til sin tidligere eiers plantasje og hjalp familiemedlemmene til å flykte. Hun ble berømt for sin praktiske innsats i "Underground Railroad", en hemmelig organisasjon som hjalp slaver til å flykte fra Sørstatene.
I løpet av en tiårsperiode reddet Tubman over tre hundre slaver uten uhell. Under borgerkrigen arbeidet hun som speider og sykepleier.
S.Ny.

Se også: Kvinnebevegelsen.


Tukthuslovene
I Norge er uttrykket tukthuslov særlig brukt om et tillegg til straffelovens § 222 som ble vedtatt i 1927. Tillegget tok sikte på å beskytte streikebrytere. I videre forstand brukes tukthuslov om lovgivning som ved særbestemmelser søker å frata arbeiderne og deres organisasjoner effektive virkemidler i klassekampen. Uttrykket er hentet fra Tyskland. I sin kamp mot arbeiderbevegelsen uttalte keiser Wilhelm II i 1898 at enhver som hindret en arbeidsvillig tysk arbeider å arbeide, "skal straffes med tukthus". Et lovforslag i denne retning (Zuchthausverlage, 1899) ble imidlertid avvist av riksdagen. Lovbestemmelser til vern av streikebrytere var likevel kjent fra enkelte andre europeiske land på slutten av 1800-tallet.
I Norge kom de første kravene om lovbeskyttelse av streikebrytere fra arbeidsgiverhold ved århundreskiftet. (I borgerlig språkbruk ble streikebrytere den gang omtalt som "arbeidsvillige".) Et forslag i denne retningen fra Høyre ble avvist av Stortinget i 1903.
Spørsmålet var oppe flere ganger seinere, men ble for alvor aktuelt igjen i 1920-åra. De store arbeidskonfliktene og de skjerpete klassemotsetningene førte til at Stortingets borgerlige flertall gjorde arbeidstvist-lovgivningen strengere. Særlig fra den store jernstreikens tid (1923-24, se art. Jernstreiken) ble det gjort mange forsøk på dette. Beskyttelse av streikebrytere ble foreslått i 1924 av en Høyreregjering. Etter at en Venstreregjering hadde overtatt, ble saken utsatt. Venstre var vanligvis mer tilbakeholdende enn Høyre med lover som kunne anklages for å være klasselover.
Men forskjellen var ikke alltid så stor. I 1927 ble saken igjen fremmet av en Høyreregjering. Venstres leder, J. L. Mowinckel (1870-1943), talte imot. Han mente loven var unødvendig og kunne skjerpe klassemotsetningene ytterligere. Etter at noen ungkommunister hadde avbrutt odelstingsdebatten med en demonstrasjon på galleriet, opplyste Mowinckel at han pga. demonstrasjonen skiftet standpunkt.
Venstre gikk dermed inn for loven, som ble vedtatt. En så tynn begrunnelse for å skifte standpunkt viser at sterke krefter i Venstre følte at avstanden til Høyre og Bondepartiet var kort i slike spørsmål, selv om Venstre tradisjonelt likte å framstille seg som mellomparti. En liknende forandring av standpunkt hos Venstre skjedde under behandlingen av boikottloven i 1933 (se art. Boikottloven).
Etter at straffelovens § 222 var utformet på ny, kunne en nå straffes med bøter eller med fengsel inntil ett år hvis en hindret andre i å arbeide. De metodene som var straffbare, ble oppregnet. Det ble bl.a. forbudt med fornærmelig eller påtrengende atferd overfor en streikebryter, det ble forbudt "å følge ham fra sted til sted", å gi offentlig opplysning om hvem som var streikebrytere osv. Loven var altså et direkte forsøk på å gjøre streikevåpenet ubrukbart for arbeiderne, og ble anvendt i flere konflikter. Tukthusloven ble oppheveti 1935.
Tukthusloven var bare en del av en borgerlig offensiv mot arbeiderbevegelsen på lovgivningens område. I 1927 ble også arbeidstvistloven skjerpet. Fagforeningers og forbunds økonomiske ansvar for ulovlige konflikter ble utvidet. Nå måtte man bevise at man var uskyldig for å gå fri (omvendt bevisbyrde). Tidligere hadde det vært anklagerens oppgave, i samsvar med vanlig rettspraksis, å bevise at den respektive organisasjonen var skyld i det inntrufne. I 1933 ble loven ytterligere skjerpet. Det ble innført et objektivt ansvar for foreninger og overordnete organisasjoner ved tariffbrudd fra medlemmene, dvs, at ansvaret ikke kunne fraskrives, uansett hva foreningen måtte kunne bevise med hensyn til sin eventuelle uskyld.
Andre arbeiderfiendtlige lover/lovforslag i samme tidsrom som også ofte ble betegnet som tukthuslover, var spørsmålet om offentlige avstemningsregler for fagbevegelsen som ble tatt opp både før og etter første verdenskrig. Lov ble vedtatt i 1934, men opphevet i 1935 da Hovedavtalen kom (se art. Hovedavtalen). Boikotten fra 1933 ble også betegnet som en tukthuslov. Dertil kom den midlertidige loven om tvungen voldgift (1927-1929).
J.Se.


Litteratur: G. Ousland: Fagorganisasjonen i Norge, bd. 2, Oslo 1949.


Tunisia
Hovudstad: Tunis
Sjølvstende: 1957 (Frankrike)
Politisk system: Eittpartisystem
Største språkgruppe: Arabisk, 90,5 %
Flateinnhald: 163 610 km²
Folkemengd i 1973: 5 509 000
Årleg vekst i folkemengda 1970-73: 2,4 %
Jordbruksareal pr. innbyggjar: 18,1 da
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973: 459 $
Årleg vekst i NP pr. innb. 1970-74: 7,3 %
Inflasjonsrate i 1975: 9,6 %
Sysselsette i primærnæring: 41,0 %'
Sysselsette i industri: 18,7 %'
Sysselsette i handel og tenesteyting: 29,7 %'
Yrkesaktivitet: 26,8 %2
Kvinnedel av yrkesaktiv folkesetnad: 24,5 % 2
Største eksportvaregrupper: Vegetabilsk olje og råolje, 51,1 %
Viktigaste handelspartnar 1975: i-land, 79,9 %
Energibruk pr. innbyggjar: Svært låg, 364 kke
Del av folkesetnaden busett i storbyar: 15,6 %
Lese- og skrivekunne: 32 %
Dagsaviser, opplag pr. 1000 innb., 1972: 28
Døyingsprosent for spedbarn: 7,47
Militærutgifter pr. innb., 1973: 5,59 $
Tilslutning til militærallianse: Arabiske liga
Forklaringar og fotnotar står framme i kvart band


Turks- og Caicos-øyane
Hovudstad: Grand Turk
Sjølvstende: Avhengig område (Storbritannia)
Flateinnhald: 430 km²
Folkemengd i 1973: 5 000
Yrkesaktivitet: 37,2 %12
Kvinnedel av yrkesaktiv folkesetnad: 43,3% 12
Døyingsprosent for spedbarn: 6,57
Forklaringar og fotnotar står framme i kvart band


Tvangsauksjon
Om en ikke betaler gjeld, kan fast eiendom og gjenstander som det er tatt pant i, selges for å drive inn de pengene fordringshaveren har krav på. Juridisk sett er en slik tvangsauksjon en av flere former for tvangsfullbyrdelse (se art. Tvangsfullbyrdelse).
I nyere norsk historie har det stått særlig age av auksjonene over fast eiendom i jordbruket. Å miste garden er et dobbelt tap: tap av inntektskilde og klassetilhørighet. Auksjonen kommer gjerne som siste slaget i en lang strid mot voksende økonomiske vanskeligheter. Før auksjonarius' hammer faller, har veien gjerne gått om både forlikskommisjon og utpanting.
I tre tidsrom falt hamrene tett: Under prisfallet på korn i 1860-åra etter at Krimkrigen var slutt, under omstillinga fra korn til feavl i 1880-åra, men hyppigst under jordbrukskrisa i mellomkrigstida. Kloss opp mot 60 000 eiendommer ble tvangssolgt i herredskommunene fra 1920 til 1940: det tilsvarer mer enn hvert fjerde bruk med over 5 da innmark. Noen ble imidlertid solgt flere ganger. Hardest rammet var Østlandet, særlig småbrukerne. Verste året var 1932, da gikk 6 568 eiendommer under hammeren (etter krigen har tallet aldri steget over 300). Nesten 23 000 ble begjært satt til tvangssalg, men flertallet klarte altså å betale gjelda i tide. I mange tilfelle klarte dessuten fallenten å kjøpe bruket tilbake. Men i 1934 gikk f.eks. over en tredjedel til andre kjøpere enn den tidligere eier eller hans familie.
Sjøl om de som faktisk ble rammet av tvangsauksjon var et mindretall og de fleste fikk garden tilbake, rådde en allmenn gjelds- og auksjonsangst i bygdene. Truselen om økonomisk misère og om å bli utryddet som klasse, forklarer viktige trekk ved bondepolitikken i disse åra.
K.K.


Se også: Bygdefolkets Krisehjelp, Kriseforliket.


Tvangsfullbyrdelse
Den som mener å ha rett på penger, løsøre, veg eller fast eiendom, kan selvsagt ikke uten videre selv ta seg til rette. Dersom der er uenighet om retten, eller det er nødvendig med den annen parts medvirkning og denne nekter å medvirke, må forholdet først få sin avklaring gjennom rettsvesenet.
De alminnelige domstoler, eventuelt andre særorgan som kan avgjøre tvister med bindende virkning, vil treffe en avgjørelse som kan tvangsfullbyrdes. I enkelte tilfeller, så som ved enkelte typer gjeldsbrev og avbetalingskontrakter, og ved mislighold av enkelte typer andre kontrakter, kan man henvende seg direkte til namsmyndighetene, som forestår tvangsfullbyrdelsen.
Forutsetningen for at et krav etter et gjeldsbrev skal kunne tvangsfullbyrdes direkte, er imidlertid at gjeldsbrevet har en egen bestemmelse om dette. Det er viktig å være klar over at tvangsloven av 13.8.1915 nr. 7 har en egen bestemmelse som gir en huseier anledning til direkte overfor namsmyndighetene å begjære utkastelse dersom en leietager gjør seg skyldig i vesentlig mislighold, f.eks. bråk, urenslighet og annet. I slike tilfeller er det altså en særhjemmel som gjør det unødvendig å gå veien om de alminnelige domstoler for å få sitt krav fastslått.
Namsmyndighetene består i byene av namsmannen, og på landet av lensmannen. Namsretten er nams- og lensmannens overordnede og tar stilling til mer vanskelige problemer. I tillegg kan man klage nams- og lensmannens beslutninger inn for namsretten. Det er viktig å huske på at alle krav som bringes inn for namsmyndighetene, med de unntak som er nevnt, skal være fastslått av et annet organ, vanligvis de alminnelige domstoler. Tvister som kan reises for namsmyndighetene, gjelder utelukkende forhold som er oppstått etter at dommen, eventuelt beslutningen, er rettskraftig.
Namsmyndighetene gir en betalingsfrist med tillegg av omkostninger. Dersom betaling ikke skjer, vil namsmyndighetene ved en beslutning, og i enkelte tilfeller ved kjennelse, forsøke å oppfylle kravet ved tvang. Dette kan skje ved f.eks. å selge løsøregjenstander på tvangsauksjon. Fast eiendom selges også på tvangsauksjon. I særlige tilfeller kan fast eiendom og løsøre selges under - hånden.
I de tilfeller hvor det er nødvendig med den annen parts medvirkning, kan namsmyndighetene fastsette en -passende tvangsmulkt. En fraskilt mor/far nekter f.eks. barnets far/mor samværsrett med barnet. I slike tilfeller kan namsmyndighetene, dersom det ikke er til skade for barnet, ilegge moren/faren en dagbot, inntil den ene eventuelt lar den annen part få den fastsatte samværsrett.
Det norske systemet med tvangsfullbyrdelse gir de fleste skyldnere meget stor grad av sikkerhet og også muligheten for å trenere og vanskeliggjøre rettighetshaverens krav. Ofte kan skyldneren påføre motparten betydelige omkostninger til gebyr og advokatbistand, samtidig som fristene kan treneres i årevis. Ofte viser det seg at kravshaveren står tomhendt tilbake etter at namsmyndighetene er ferdige med saken, idet skyldneren bare har gjenstander som er nødvendige for hans livsgrunnlag. Slike gjenstander kan ikke fratas skyldneren, og følgelig ikke selges på tvangsauksjon, ifølge lov om fordringshavernes dekningsrett av 13.6.1975. I de senere år har det blitt fremmet krav fra enkelte hold om en forenkling og endring av tvangsloven med sikte på en mer kurant og billig behandling av mindre krav.
Systemet synes å være mindre tilfredsstillende for avbetalingskjøpere. Som nevnt er avbetalingskontrakten eget tvangsgrunnlag, og det virker som om reglene om tilbakelevering av varer kjøpt på avbetaling, gir svak sikkerhet. Dette gjelder særlig når motparten er et innkassobyrå.
V.W.

Se også: Tvangsauksjon.


Tvungen lønnsnemnd

Se Tariffoppgjør.


Tynæs, Martha
Tynæs (1871-1930), formann i Arbeiderpartiets Kvindeforbund 1904-1905 og fra 1906 til 1920. Her utfoldet Martha Tynæs en livlig aktivitet. Hun holdt en rekke taler og var stadig på reisefot, hun var Kvindeforbundets talskvinne utad og deltok til stadighet i valgkamper for Arbeiderpartiet. Hun ble tidlig enke med tre små barn å forsørge.
Tynæs satt også i en årrekke i partiets sentralstyre, og hun var lenge medlem av formannskapet og bystyret i Kristiania. I 1909 ble hun stilt opp som den første kvinnelige stortingskandidat i Norge, men ble ikke valgt inn. Sitt daglige arbeid hadde hun som kontorfunksjonær på bidragsfogdens kontor, en stilling som ble opprettet på initiativ av Arbeiderpartiets Kvindeforbund.
Martha Tynæs gjorde seg for alvor kjent i partiet på landsmøtet i 1898 der hun var en av innlederne i "kvindespørsmaalet". Hun stilte spørsmålet om hvorfor det var så vanskelig å organisere kvinner både faglig og politisk, og en del av svaret fant hun i konservative holdninger blant arbeiderbevegelsens menn. Hun hevdet at mennene neglisjerte spørsmålet både privat og offentlig, og partiet hadde gjort altfor lite for å endre oppdragelse og utdanning av kvinner.
Denne kritikken var konkret og "praktisk", og den ble verken fra Tynæs eller andre i Kvindeforbundet satt inn i noe større teoretisk perspektiv. Derimot var kvinnene raske til å avslå invitter fra de borgerlige kvinneforeningene om samarbeid. De lot ingen anledning gå fra seg til å tilkjennegi sin støtte og sympati med Arbeiderpartiet. Da det ble foreslått et eget kvinneparti i 1901, svarte Ty- næs med å be kvinnene stemme på Arbeiderpartiet, "det parti som altid har talt kvindernes sag i alle stillinger og alle forhold," som hun uttrykte det på et møte i Kristiania Arbeidersamfund i juni 1901.
Tynæs fulgte en praktisk linje i sitt politiske arbeid. Hun nedla et stort arbeid for å bedre den enslige kvinnes kår, hun arbeidet for å sikre navn og arverett for barn født utenfor ekteskap og hun ivret for bedre forhold for ugifte mødre.
Hun oppfattet seg som sosialdemokrat, og fulgte denne fløyen ved partisplittelsen i 1921. Hennes politiske linje var de sosiale reformer og den skrittvise overgang til sosialismen.
V.E.E.


Se også: Arbeiderbevegelsens Kvindeforbund, Kvinnebevegelsen i Norge.


Tyranni
Tyrann og tyranni, av gresk tyrannos, betegner i nåværende dagligtale en grusom enehersker. Det greske ordet hadde imidlertid ikke opprinnelig denne negative betydningen. Det betegnet ganske enkelt en enehersker. Et nytt betydningsskille kom imidlertid med Aristoteles (384-322 f.Kr.) som skilte skarpt mellom monarki og tyranni. Begge var eneherredømmer, men i et monarki styrte eneherskeren til fordel for folket i sin helhet, mens derimot en tyrann konsekvent styrte til sin egen fordel.
Ifølge dette betydningsskillet blir Hitler klart en tyrann. Selv i nederlagets time var det ingen som helst medlidenhet med det tyske folket: det var folket som ikke hadde vært ham verdig. Mer tvilsomt kan det være med Stalin, som nok også var gjenstand for en enorm personkultus, men som man vanskelig vil finne den samme nevrotiske selviskheten hos.
Fyrsten hos Machiavelli kan heller neppe klassifiseres som en tyrann ifølge Aristoteles. Fyrsten kunne nok sette seg ut over alle vanlige moralbud: men, og det var en helt vesentlig forutsetning, handlingene måtte alltid være til statens fordel. Det måtte aldri dreie seg om en personlig vinning eller en privat glede. Fyrsten kunne drepe sin politiske motstander, men måtte aldri gå til sengs med enken.
Tyranni som styreform oppsto vanligvis i Hellas når større deler av folket var sterkt misfornøyd med det sittende fåmannsveldet, eller oligarkiet, og i den forbindelsen allierte seg med en initiativrik eventyrer. Folket var sterkt nok til å styrte det bestående, men det var derimot ikke sterkt nok til å styre etter makterobringen. Det var et trekk som også finnes i den romerske cæsarismen og dessuten i europeisk enevelde i moderne tid.
Det såkalte "antiaristokratiske eneveldet" eller "opplyste eneveldet" var en dominerende statsform på Kontinentet fra ca. 1600 til ca. 1800. De lavere stendene maktet å redusere adelens innflytelse. Men samtidig ble all politisk makt konsentrert i fyrstens hender. En styreform som ble tiljublet av tenkere som Hobbes (1588-1679), Voltaire (1694-1778) og fysiokratene og likeledes av den yngre Bentham (1748-1832).
De store revolusjonene fremviser tildels trekk som likner. Både i den franske og den russiske revolusjonen var de revolusjonære sterke nok til å styrte det bestående. Men verken det franske borgerskapet eller den russiske arbeiderklassen var sterke nok eller tilstrekkelig trent til å styre etter revolusjonen. Bonapartisme så vel som stalinisme er i den forstand et svar på et latent styringstomrom. Ingen av dem må forveksles med revolusjonære diktaturer. De fremstår begge først omtrent ti år etter revolusjonen, eller som utpregede etterrevolusjonære diktaturer.
Tyranni er vanligvis knyttet til en personlig makthaver. Men begrepet kan likevel vanskelig begrenses til dette feltet. I sin berømte beskrivelse av det amerikanske demokratiet fra 1835 innfører Tocqueville (1805-59) begrepet flertallstyranni. Tocqueville la her særlig vekt på den åndelige ensrettetheten som preget det amerikanske samfunnet. Det var et demokrati der virkelig avvik kunne være vanskeligere enn i Solkongens slott i Versailles, og ble endog sammenliknet med Inkvisisjonen i Spania. Dette er tanker som ble utdypet av John Stuart Mill (1806-73) vel tjue år senere i "On Liberty" (Om frihet) fra 1859. Også her fremheves flertallstyranniet som en fiende av personlig frihet.
Senere begivenheter i Amerika, spesielt mccarthyismen i 1950-årene, har på mer enn én måte bekreftet denne teorien. Den intense intoleransen og hysteriske antikommunismen som preget denne bevegelsen, skrev seg ikke fra noen personlig despot, heller ikke fra noen mindre "reaksjonær klikk", men hadde snarere en bred folkelig bakgrunn da den sto på høyden: for så vidt et demokratisk tyranni.
I norsk diktning er tilsvarende problemer behandlet av Henrik Ibsen i skuespillet "En Folkefiende" fra 1882. Her finner vi frihetens fiender, ikke bare i det veletablerte samfunnet, men også, i minst like stor grad, i den kompakte majoriteten som vil kvele enhver levedyktig sannhet. Samme emne behandles også, på en nærmest visjonær måte, av Aksel Sandemose med hans berømte Jantelov (se art. Sandemose): Konformitetens ti bud, som vil knuge ethvert tilløp til individualitet og avvik med sin intense intoleranse og utrolige smålighet.
J.A.C.