NorgesLexi - Norsk politisk dokumentasjon på Internett!

Trondheim

By i Sør-Trøndelag med 134 553 innb. per 30.6.1979. Arealet er 340 km², hvorav 50km² er tettstedsareal. Kommunesammenslåing 1.1.1964 med kommunene Byneset, Leinstrand, Strinda, Tiller og Trondheim.

Historie og byutvikling Trondheim er en av Norges eldste byer. Ifølge sagatradisjonen ble byen grunnlagt av Olav Tryggvason i 997. Men det var først under og etter Olav Haraldsson den hellige, byen fikk noen betydning som by. Han gjorde den til kongssete og bygde St. Klemens-kirken. Etter Olavs død ble byen kjent som pilgrimsby. St. Olav i Nidaros ble Nord-Europas mest berømte helgen.

Opprinnelig het byen Kaupangen i Trondheim. Trondheim var navnet på landskapet rundt byen. Først i senmiddelalderen ble Trondheim, eller Trondhjem, det mest vanlige bynavnet, men da lenge i konkurranse med Nidaros. Striden om bynavnet fikk et nytt oppbluss i 1930, da man som en kompromissløsning vedtok Trondheim.

I 1152 ble biskopen i Trondheim erkebiskop med 10 biskoper under seg. Byen ble nå et kirkelig sentrum, og det ble bygd flere kirker i byen. Erkebispesetet innkasserte svære landskyldinntekter i smør, korn, mel og fisk fra hele det nordenfjeldske Norge. Dette dannet grunnlaget for byggevirksomhet og handel. Størst vekst og velstand nådde byen i hundreåret 1250-1350. Byen hadde da ca. 3000 innbyggere.

To hundre år senere var imidlertid byen redusert til en fattigslig provinsby. Krisen i senmiddelalderen svekket det økonomiske grunnlaget for byen ved at landskyldinntektene gikk drastisk tilbake og Bergen ble senter for tørrfiskhandelen. Ytterligere svekkelse kom gjennom reformasjonen i 1537. Erkebispeverdigheten ble avskaffet både geistlig og verdslig. Erkebispens gods ble lagt under kronen, og danske lensherrer overtok styringen. Nesten alle kirker i byen hadde forfalt eller forsvunnet. Bare Vår Frue kirke og Domkirken gjensto. Folketallet var også halvert i løpet av de to hundre årene.

På 1600-tallet opplevde byen igjen en ny vekst. Nye næringer ble etablert. Trelasthandelen med Holland tok seg kraftig opp. Samtidig kom det stort innsig av sild i Trondheimsfjorden, som dannet grunnlag for tilvirking og salg. Byen hadde her kontroll gjennom sitt saltmonopol. Tørrfiskhandelen ble nå også en viktig næring i konkurranse med Bergen.

Men like viktig for byens vekst var gruvedriften på Røros, Kvikne og Løkken som førte med seg utskipning av koppermalm og handel. Dette ga seg tydelig utslag i folketallet. Mens folketallet i 1640 var på 2 000 innbyggere, var det 40 år senere på nesten 5 000 personer. I spissen for byens velstående borgerstand sto en rekke handelsmenn fra Flensburg, som på 1600- og 1700-tallet etablerte seg i byen.

I 1681 opplevde byen, som flere ganger tidligere, en storbrann. Etter brannen fikk byen imidlertid en helt ny utforming. Luxembourgeren general J. C. von Cicignon utarbeidde en helhetsplan med rette, brede, åpne gater, som siden har preget bybildet. Men en del av middelalderens gatenett er fortsatt bevart gjennom veitene.

Veksten på 1600-tallet fortsatte også på 1700-tallet. Ved folketellingen I 1801 hadde byen 8 832 innbyggere. Men innen byen var det en streng klassedeling. Den øverste klasse var representert av et handelspatrisiat - ofte med utenlandske aner. Det samme gjaldt embetsmennene i Trondheim. Arbeiderne og håndverkerne derimot var innfødte trøndere. Fysisk ga klassedelingen seg utslag i bosettingen. Handelspatrisiatet bodde i Søgaden (nåværende Kjøpmannsgata), borgere og embetsmenn ved Munkegaden og småborgerskapet i veitene. Vest i byen, Sanden, bodde håndverkere, mindre borgere, skippere og arbeidere. Lengst vest, utenfor byporten, i Ila, bodde arbeids- og fattigfolket.

Gjennom industrialiseringen fra midten av 1800-tallet kom en ny epoke i Trondheims historie. De gamle næringer var sterkt på retur. Spesielt gikk eksportnæringene tilbake, og Trondheim ble redusert som sjøfartsby. Dette ble imidlertid kompensert ved at Trondheim ble en handels- og industriby og etter hvert et kommunikasjonssentrum for det nordenfjeldske Norge. Gjennom vegbygging, jernbane- og dampskipsruter ble byen knyttet sammen med omlandet, resten av landsdelen og landet for øvrig. I 1880 var jernbaneforbindelsen med Kristiania (Oslo) opprettet, og i 1882 åpnet Meråkerbanen forbindelsen med Sverige.

De industrinæringene som i første rekke satte sitt preg på byens industriliv, var verkstedindustri og nærings- og nytelsesmiddelindustri. Samtidig ble byen et handelssenter for hele landsdelen og til dels ut over denne. Importgrossister, forretningsfolk og fabrikanter overtok etter det gamle handelspatrisiat som den nye overklasse. Det sosiale og politiske tyngdepunktet ble samtidig flyttet fra Søgaden til Fjord- og Strandgaden.

Industrialiseringens framvekst medførte både en sterk vekst i folketallet og en geografisk ekspansjon av byen. I 1885 hadde byen ca. 15 000 innbyggere, i 1875 nesten 23 000 og i 1914 var det ca. 50 000 innbyggere i byen. Byen vokste i utstrekning først og fremst østover. Rosenborg-Møllenberg-området ble bygd i 1890 årene og besto av en tett trebebyggelse for folk fra småborgerskapet og arbeiderklassen. Lenger øst, på Lademoen, ble det reist større leiekaserner i mur hovedsakelig for arbeiderklassen.

En ny tendens i bosettingen var at folk fra de øvre klasser slo seg ned utenfor bysentret. Større trevillaer ble bygd på Singsaker og i vest ved Byåsveien og Steinberget.

Den økonomiske høykonjunktur omkring århundreskiftet førte også til at det ble reist flere monumentalbygg midt i byen, både i privat og offentlig regi. Banker, hotell, post- og tollkontor flyttet inn i store nyreiste bygninger.

Fra ca. 1923 satte de økonomiske krisene etter første verdenskrig inn og førte til stagnasjon i næringslivet. I det neste tiåret var både handelsvirksomheten og bygge- og anleggsvirksomheten på tilbakegang.

Først fra midten av 1930-årene kan en igjen spore veksttendenser. Byggingen av forstadsbane til Byåsen (Lian) åpnet nye tomtemuligheter. Men nå skjedde ekspansjonen i nabokommunen Strinda. Den gamle Trondheim kommune hadde stort sett bygd ut sitt areal etter første verdenskrig. Folketallet var således stabilt fra 1920 til kommunesammenslåingen i 1964. Samtidig økte folketallet i Strinda fra ca. 12 000 i 1920 til ca. 45 000 innbyggere i 1964. Denne befolkningsøkningen skjedde ved at det i første rekke ble bygd nye boliger nær det gamle bysentret. Bebyggelsen var derfor stort sett en fortsettelse av bebyggelsen innen bygrensen.

Mangelen på ekspansjonsareal i Trondheim førte til at det i mellomkrigsårene ble fremsatt flere forslag om byutvidelser fra Trondheims side. Men Strinda kommune gikk standhaftig imot avståelse av arealer.

Først ved de omfattende kommunegrenserevisjonene i 1960-årene ble tanken om et Stor Trondheim realisert. Fra 1.1.1964 gikk kommunene Trondheim, Strinda, Tiller, Leinstrand og Byneset sammen til én kommune.

Mens det gamle Trondheim hadde fortsatt sin ekspansjon i næringslivet etter krigen og bar preg av å være et senter for handel, industri og admistrasjon i det nordenfjeldske Norge, var de øvrige fire kommuner utpregede jordbrukskommuner - dette til tross for befolkningsveksten i Strinda.

Etter kommunesammenslåingen endret igjen byen karakter. Nye boligområder skjøt opp, og i 1970-årene kom de første større drabantbyområder. I slutten av 1960-årene og begynnelsen av 1970-årene gikk en god del større jordbruksarealer tapt pga. boligbygging og næringsutflytting fra sentrale byområder. Boligbyggingen har i denne perioden først og fremst skjedd sør for bysentret, med utbyggingen av drabantbyene i Heimdalsområdet og i Risvollanområdet i 1970-årene. Næringsvirksomheten derimot er lagt øst for bysentret, konsentrert rundt Lade og Tunga. Dette har naturligvis ført til store byplanmessige problemer, spesielt på trafikksektoren.

Befolkningen økte til midten av 1970-årene. Siden 1977 har imidlertid folketallet gått noe tilbake. I kommuneplanen 1979-90 er målsetningen en befolkning på 138 000 personer i 1990. For å skape bedre balanse mellom arbeidsplass og bolig, planlegger myndighetene at den videre boligutbyggingen skal skje østover, mens næringsvirksomheten skal ekspandere i Heimdalsområdet.

Nærings- og arbeidsliv Den sterke veksten i arbeids- og næringslivet etter krigen kom i første omgang på de gamle spesialområdene: handel, verkstedindustri og nærings og nytelsesmiddelproduksjon. Men enda sterkere var veksten i servicenæringen, især innenfor den offentlige sektor. I tiåret fra 1960 til 1970 økte antallet sysselsatte med 24 %. I 1970-årene har derimot veksten vært betydelig lavere med en årlig vekst på ca. 1 %. Dette gjenspeiler seg da også i folketallsutviklingen de senere år.

Næringsutviklingen i 1970-årene har i første rekke vært preget av veksten innen den offentlige sektor. Hele to tredeler av den samlede vekst i sysselsetting i perioden 1970-76 kan føres tilbake til denne sektor. Dette har så dannet grunnlaget

Arbeidsplassutvikling i Trondheim kommune

for veksten i den øvrige servicenæring. Sysselsettingen i primær og sekundærnæringene har derimot hatt en svak nedgang i denne perioden.

I de kommende år forventer man at industrisysselsettingen fortsatt vil falle noe. Dette har skapt en del bekymring for at Trondheim mer og mer vil bli en hvitsnipp-by. Det satses derfor mye på at man får et mest mulig variert yrkestilbud.

Tertiærnæringen står i dag for ca. to tredeler av sysselsettingen. Denne andel forventes å stige ytterligere i de nærmeste årene. Spesielt vil økingen komme innenfor sektorene undervisning, forskning og helsestell.

Kulturelle ogpolitiskeforhold Trondheims historie som et kirkelig og verdslig landssenter gjenspeiler seg i dagens Midtby. Nidarosdomen, som ble påbegynt omkring 1150, er Nordens største middelalderbyggverk. Med sin størrelse og arkitektur er kirken forsatt et mål for dagens turister. Nær domkirken ligger den gamle Erkebispegården, som var erkebispens residens til 1537.

Gjennom arkeologiske utgravinger i områdene der den gamle by lå, har man avdekket den gamle middelalderbyen. De funn som er gjort, er tatt vare på og delvis bevart under de nye bygningene.

Også i dag finner vi et rikt og variert kulturliv i Trondheim. Trøndelag Teater, som ble grunnlagt i 1816, er en kulturinstitusjon for hele landsdelen. Symfoniorkestret, kunstforeningen og kunstindustrimuseet utgjør andre viktige kulturinstitusjoner i kommunen.

Etter hvert har Trondheim fått et stadig sterkere preg av å være skole- og universitetsby. Universitetet i Trondheim, som ble opprettet i 1969, bygger på Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab (stiftet 1760), Norges Tekniske Høgskole (åpnet 1910) og Norges Lærerhøgskole (opprettet 1922). Utformingen av den nye universitetsstrukturen er ennå ikke klarlagt.

Valgresultatene fra Trondheim viser at den partimessige fordeling ligger nær landsgjennomsnittet. I hele etterkrigsperioden fram til kommunevalget i 1975 hadde Arbeiderpartiet ordføreren. Ved valget i 1975 gikk ordførervervet over til Høyre, som sammen med andre borgerlige partier hadde et flertall med én stemmes overvekt. Ved valget i 1979 oppnådde de borgerlige partier nok en gang et flertall på ett mandat. Dette ble oppnådd ved at Fremskrittspartiet fikk en representant og dermed kom i vippeposisjon.

Kommunevalget I 1979 ga følgende stemmefor- deling (mandater i parentes): A 39,3 % (36), H 33,5 % (30), SP 4,1 % (3), KrF 6,2 % (5), V 4,9% (4), SV 5,9 % (5), RV 1,9 % (1), FrP 1,7 ¾ (1), DNF 1,0 ¾ (0), NKP 0,7 % (0) og andre 0,8 % (0). Den største framgang, slik også landsresultatet viser, hadde Høyre med en framgang på 6,2 ¾ i forhold til valget i 1975. Senterpartiet og Kristelig Folkeparti gikk derimot klart tilbake med 2,7 % på hver. Arbeiderpartiet hadde, sett i forhold til resten av landet, et forholdsvis godt valg - med en viss framgang.

I det nye bystyret er 46 ¾ av representantene kvinner. Ikke siden kuppet ved valget i 1971 har kvinnenes andel vært større.

H.-F.D.

Litteratur: A. Kirkhusmo (red.): Trondheim i 1000 år, Trondheim 1972. Og bygda ble by, Trondheim 1971. Kommuneplan 1979, Trondheim 1979.

Trondhjemsresolusjonen

Trondhjemsresolusjonen er navnet på den resolusjonen som ble vedtatt på et Fellesmøte av fagorganiserte arbeidere i Trondheim. Møtet var innkalt av byens nystiftede samorganisasjon og fant sted 19 november 1911. I resolusjonen står det:

"Møtet uttaler, at den faglige situation nu krever, at organisationsarbeidet omlegges paa et mer revolutionært grundlag end hittil. I henhold hertil opsettes nærliggende som program:

A. 1. De skriftlige bindende overenskomster avskaffes. 2. Forsikringsvæsenet sløifes.

B. Som kampmidler benyttes i første række: 1. streik, 2. sympatistreik, 3. boikott, 4. obstruktion, 5. sabotage, 6. kooperation.

C. Organisationsformene ændres derhen: 1. at landsorganisationen gjøres til det centrale, fællesnevneren. 2. Denne inddeles i departementer, svarende til de store industrier, altsaa industriforbund. 3. Der-oprættes lokale samorganisationer, som bl.a. overtar den lokale agitation og gis indflytelse paa fastsættelse av arbeidsvilkaarene. "

Dette vedtaket markerte starten på Fagopposisjonen av 1911.

J.BJ.

Se også: Fagopposisjonen av 1911.

Trotskij, Leo (Lev Bronstein)

Trotskij (1879-1940), russisk sosialistisk leder som ledet sovjetet i Petersburg både i 1905 og i 1917, utenriksminister og leder for den sovjetiske hær i borgerkrigen etter revolusjonen og etter Lenins død den viktigste av Stalins motstandere. Med utgangspunkt i hans politiske teori og praksis er det mulig å reise en del almene spørsmål om strategi og organisasjon i en sosialistisk bevegelse.

Trotskij var partinavnet til Lev Bronstein. Hans liv faller i fire hovedfaser. Den første omfatter hans politiske liv fram til revolusjonen i 1917. Han var aktiv i organiseringen av russiske arbeidere allerede før han ble 20, ble arrestert i 1898 og tilbrakte to år i fengsel og to år i Sibir, før han høsten 1902 reiste til Vest-Europa og sluttet seg til Lenin. Han brøt med Lenin på partikongressen i 1903, da han sluttet seg til mensjevikene, men brøt også med dem året etter.

Fram til 1917 var han en isolert skikkelse i partiet, men desto mer innflytelsesrik utenfor. I den første russiske revolusjon i 1905 ledet han sovjetet i Petersburg, ble arrestert og forvist til Sibir, men rømte under transporten. Tiden fram til 1917 var han for det meste i Wien, der han redigerte tidsskriftet Pravda. I denne fasen av sitt liv utviklet han også sin teori om den permanente revolusjon

Den neste fase begynner med Februarrevolusjonen i 1917 og går fram til Lenins død i 1924. Trotskij kom til Russland i mai, og ble straks en ledende skikkelse i den revolusjonære bevegelse. Igjen ble han leder for Petersburg-sovjetet, og i oktober var det han som organiserte den avgjørende militære oppstanden.

Isaac Deutscher skriver i sin Trotskij-biografi at Trotskij og Lenin hver på sin måte var uunnværlige for revolusjonen: Trotskij inspirerte massene og soldatene, mens Lenin gjennom partiarbeidet utdannet ledere og organisatorer. Deretter fikk Trotskij som utenriksminister oppgaven å slutte fred med Tyskland (i Brest Litovsk), deretter som krigskommissær oppgaven å slå tilbake kontrarevolusjonen. Da Lenin ble syk, deltok Trotskij i konkurransen om lederstillingen, men ble utmanøvrert av Stalin, Sinovjev og Kamenev.

Den tredje fasen går fra Lenins død til Trotskijs forvisning fra Sovjetunionen i 1929. Trotskijs maktgrunnlag ble stadig svakere, dels fordi Stalin hadde kontroll over partiapparatet, dels fordi Trotskij nølte med å skaffe seg alliansepartnere. Da Trotskij, Sinovjev og Kamenev til slutt ble enige om å gå mot Stalin, var det for sent. Kampen var i hovedsak en ren maktkamp, men angikk også saker. Trotskij gikk imot Stalins slagord "sosialisme i ett land" og mente at den russiske revolusjon bare kunne sikres ved revolusjon i Vest-Europa. Han kritiserte også Stalins politikk i Kina, som gikk ut på at det kinesiske kommunistparti skulle underordne seg Chiang Kai-shek og Kuomintang. I november 1927 ble Trotskij ekskludert fra partiet, og etter et års indre eksil i Alma Ata reiste han fra Sovjetunionen i januar 1929.

Fra 1929 til han ble myrdet i 1940 levde Trotskij i eksil: i Tyrkia 1929-33, i Frankrike 1933-35, i Norge 1935-36 og i Mexico 1937-40. Under sitt opphold i Norge ble han politisk kneblet av den norske regjering, etter påtrykk fra Stalin. I disse årene var Trotskij politisk maktesløs - han ble så å si holdt politisk i live av Stalin, som utrettelig forfulgte ham på alle måter. Til slutt fikk han Trotskij myrdet i Mexico av en utsendt leiemorder. Etter sin død har Trotskij levd videre i Fjerde Internasjonale som han hadde stiftt i 1938.

Trotskijs polemiske og historiske skrifter viser ham som en stor teoretisk begavelse. Hans rolle som folkelig leder i to revolusjoner viser hans appell til massene. Utnevnelsen av ham til sentrale administrative oppgaver i regjeringen etter 1917 viser at han hadde en sterk stilling i bolsjevikpartiet. Og det faktum at den politiske opposisjonsbevegelsen han stiftet er den eneste russiske opposisjon som fortsatt har en internasjonal betydning, viser hans dyktighet i interne politiske oppgjør. Det interessante spørsmål blir da hvordan en førsterangs revolusjonær leder kunne bli så grundig slått i kampen om hvem som skulle overta etter Lenin. De ulike forklaringer av Trotskijs nederlag kan belyse noen av de prinsipielle spørsmål som melder seg i forbindelse med lederskap i sosialistiske bevegelser og regjeringer.

Trotskijs forklaring av nederlaget

Trotskijs egen forklaring var at begrensningen av den sosialistiske revolusjon til Russland var årsak til - eller forårsaket av - reaksjonære strømninger i det sovjetiske kommunistparti, og at Stalin både gjennom sin almene politiske legning og gjennom sin opportunisme ble lederen for disse strømningene. Trotskijs teori om den permanente revolusjon gikk ut på at den revolusjonære sosialistbevegelsen måtte føre en utenrikspolitikk som hang nært sammen med innenrikspolitikken, og at dette særlig gjaldt for et land som Russland der et kapitalistisk økonomisk system og et borgerlig-demokratisk politisk system var lite utviklet. Hvis utviklingen av et sosialistisk samfunn krever forutsetninger som er skapt av en avansert kapitalisme, vil et forsøk på å bygge sosialismen i ett (tilbakeliggende) land, føre til en despotisk og sjåvinistisk fordreining av sosialismen, med støtte i bøndene snarere enn i industriarbeiderne.

Russland var en blanding av orientalsk-despotiske, føydale og kapitalistiske produksjonsmåter, (der utpresning av merverdi bygger på henholdsvis despotisk militærmakt, store adelige jordeiere og fabrikkproduksjon med lønnsarbeid og markedsøkonomi). ødeleggelsen av den føydale jordeiendom innebar derfor at den "opprinnelige akkumulasjon" i den sosialistiske økonomien bare kunne skje ved å styrke den despotiskorientalske tradisjon. Hvis industrialiseringen skulle finne sted uten å utbytte bøndene, måtte Russland få hjelp fra mer utviklede sosialistiske land og skjære ned på militærutgiftene.

Avvisningen av den permanente revolusjon, som ville innebære at sovjetstatens ressurser ble brukt til å fremme revolusjonen i mer avanserte land, medførte derfor at høyrefløyen i sovjetisk innenrikspolitikk ble styrket. De tradisjonelle symbolene fra tsartiden (russisk sjåvinisme, "persondyrkelse") ble igjen nyttige politiske redskaper, og despotiske politiske strukturer ble oppmuntret, slik som det hemmelige politi, undertrykking av det indre partidemokrati, utrenskningene i partiet, tvangskollektivisering og framveksten av et privilegert byråkratisk statsapparat. Fordi Stalins politikk lå til høyre for Trotskijs, førte disse sosiale og politiske tendensene til at hans stilling ble styrket. Dette innebar spesielt at Stalins overlegne stilling i partiapparatet ble viktigere enn Trotskijs overlegne stilling i de mest bevisste deler av arbeiderklassen.

En annen trotskistisk forklaring, som kommer i tillegg til denne, går under betegnelsen "Thermidor". Grunntanken er at når det finner sted en revolusjon som støttes av en klasse som ennå ikke er rede til å ta makten, vil den nye regjeringen med nødvendighet fylle den "objektive historiske funksjon", nemlig å skape klassehegemoni for den klasse som er klar til å ta makten. Arbeiderklassen i Paris i 1789 støttet revolusjonen, men Frankrike var ikke rede for et sosialistisk regime. Den nye regjeringens første skritt var derfor å svikte arbeiderklassens forhåpninger og å innføre borgerskapets herredømme ("reaksjonen i Thermidor").

På tilsvarende måte var det nødvendig for et internasjonalt isolert sovjetregime med svakt arbeidergrunnlag å inngå allianser med de mektige klasser (småborgerskapet, det gamle byråkratiet og bøndene). I denne prosessen måtte regimet svikte mange av forhåpningene hos den førende sosialistiske klasse, proletariatet. Selv om fortroppen i selve revolusjonen er den mest avanserte klasse, proletariatet, må de ledende krefter i det nye regimet svare til det sosiale og politiske utviklingsnivå i nasjonen. Dette fører til at man etter revolusjonen trekker seg tilbake fra de avanserte prinsipper, som er innført i revolusjonens hete. "Thermidor-reaksjonen" i Russland kom til å inntreffe på et tidspunkt da Stalin og Trotskij konkurrerte om ledelsen, og den ble gjennomført av Stalin.

Stalinistisk forklaring Den stalinistiske forklaringen på Trotskijs nederlag er ikke så lett å finne. Den synes å gå ut på at Trotskij, kanskje på grunn av sin alment upålitelige legning som også hadde vist seg i hans sene tilslutning til bolsjevikpartiet, var villig til å sette den sovjetiske revolusjons resultater på spill i usikre utenlandske eventyr. Som utenriksminister maktet ikke Trotskij i sine forhandlinger med Tyskland å beskytte den sosialistiske stat og revolusjon. Hans formel "verken krig (fordi Russland ikke kunne kjempe) eller fred" (fordi det tyske monarki sto for en borgerlig og antisovjetisk interesse og politikk) var vinglete intellektualisme, uten grunnlag i en korrekt analyse av hovedoppgavene for den revolusjonære regjering. På samme måte som Trotskij argumenterte for at anarkister gjerne blir en støtte for reaksjonære bevegelser, mente Stalin at høyreavvik i partiet (f.eks. Bukharin) og venstreavvik (Trotskij) ble støtter for den samme politikk og de samme antisovjetiske sosiale og politiske krefter.

Disse forklaringene forbinder almene historiske, sosiale og politiske strømninger med konflikter mellom Trotskij og Stalin. De knyttes til de utenrikspolitiske motsetninger som oppsto i arvefølgekrisen etter Lenins død og de senere konfliktene som oppsto i den internasjonale bevegelsen. Andre forklaringer på Trotskijs fall kan basere seg på almene spenninger i revolusjonære bevegelser eller i de regjeringer som opprettes av en vellykket revolusjon. Vi kan gi følgende korte betegnelser til disse forklaringene: Trotskijs intellektualisme, en serie splittelser på venstrefløyen, arvefølgekrise og den demokratiske sentralismes sårbarhet for autokratisk eller elitistisk undergraving.

Intellektualisme som forklaring

Trotskijs intellektualisme tok to skadelige former, som begge undergravde hans politiske stilling. Den ene var hans tendens til å gi seg inn på offentlige vurderinger av sine kameraters intellektuelle evner; hans skrifter inneholder lange lister over folk som er middelmådige, mekaniske eller pedantiske tenkere. Den andre var hans tendens til å iaktta andre ut fra deres historiske eller politiske betydning.

Han betraktet dem nesten aldri ut fra deres eget synspunkt for å finne ut hva de håpet eller fryktet, hva de verdsatte eller hvordan de var verdifulle som individer. Dette er særlig slående i Trotskijs omtale (eller ikke-omtale) av sine koner i selvbiografien. Begge disse mønstrene i hans skrevne arbeider antyder at å være i nærheten av Trotskij må ha vært noe av det samme som å være i nærheten av Tolstoj; en konstant nedvurdering av ens egen personlighet.

Sosialister kan ikke dra noen lærdom av at det ville ha vært vanskelig å være gift med Trotskij. Poenget er snarere at sosialistisk lederskap består av evnen til å rekruttere og motivere pålitelige kadre, ikke bare av evnen til å lede massene. Vanen med å fornærme alle potensielle kadre fordi de ikke kan leve opp til de høyeste intellektuelle krav og overse at de bar en menneskelig verdi ut over sin historiske funksjon, gjør det vanskelig å skape en levedyktig gruppe av kadre. Hvis de eneste bånd mellom lederne i en ideologisk bevegelse er ideologiske, vil lederskapet ha en tendens til å være ustabilt.

I tillegg kommer at slik mangel på menneskelig omsorg for enkeltskjebner gjør at underordnete ledere kan bli uvillige til å legge sin skjebne i hendene på en slik leder. Det viste seg at det heller ikke var særlig klokt å legge sin skjebne i Stalins hender, men hans intellektuelle pretensjoner og stormannsgalskap kom først til syne på et langt senere tidspunkt. Dette er et alment problem med revolusjonære ledere, og ikke noe spesielt for Trotskij. I tider med undertrykking kan bare kraftfulle intellektuelle få revolusjonen til å framtre som realistisk, og slike intellektuelle evner kan bare vurderes i faser som kjennetegnes av eksil, nedstemthet, pamflettskriving og journalistikk. I motsetning til dette kan evnen til å styre en handlekraftig politisk ledergruppe bare vurderes i faser der det er regjeringsarbeid som skal gjøres.

Venstresplittelse som forklaring Forklaringen om en serie av splittelser krever en teori om hvorfor venstrebevegelser splittes. Splittelse til venstre er karakteristisk for sosialistiske bevegelser, slik splittelser til høyre er typisk for konservative. Når den sosialistiske bevegelsen har et bredt institusjonelt grunnlag, i fagforeningene når sosialistene ikke har makten eller i regjeringen i sosialdemokratiske eller etterrevolusjonære regimer, vil den gruppen som skaller av til venstre vanligvis være mindre enn resten av bevegelsen.

Det er to forhold som kan føre til at venstregrupperingen blir stor. Det ene er isolasjon og avmakt, som når almene prinsipper er det eneste som holder partiet sammen. Det var under slike forhold at Lenin ledet den venstresplittelse som skapte bolsjevikpartiet, og selve navnet (som be- tyr "flertall") antyder at venstrefløyen var stor i forhold til høyrefløyen. Det andre forhold som kan føre til en stor venstregruppering er revolusjon, når massene ikke vet at deres krav er "umulige" og derfor følger de (venstreorienterte) ledere som tror at massenes krav kan bli oppfylt.

Lenin og Trotskij var kanskje i hovedsak identiske fra et politisk og teoretisk revolusjonært synspunkt, men den ene kom til å drive fram splittelsen på et tidspunkt da splittelsesgruppen mest sannsynlig ville være i flertall, den andre på et tidspunkt da den kom i mindretall.

Den mest almene forklaring av sosialistbevegelsens tendens til å avskalle mot venstre er kanskje at ideologisk konsistens (i motsetning til realisme) verdsettes høyere av folk som er aktivister på grunn av sine ideer enn av folk som har en institusjonell rolle (fagforeningsleder, sovjetisk byråkrat) som gjør at de blir aktive. De som støtter venstresplittelser er i uforholdsmessig grad rekruttert blant studenter og ungdom: politisk fra dem som arbeider i partipressen eller i eksil snarere enn fra dem som driver praktisk politisk arbeid i hjemlige institusjoner. Dette forklarer både hvorfor venstresplittelser forekommer og hvorfor de har forskjellig omfang i eksilgrupper og i etter-revolusjonære regjeringer.

Denne forklaringen hviler altså ikke på Trotskijs spesielle kjennetegn, bortsett fra at han generelt var på venstrefløyen og, til tross for sin praktiske og administrative erfaring, var en leder med appell til de kosmopolitiske intellektuelle som ville bryte med de praktiske, Russland-orienterte apparatmenneskene.

Arvefølgeteorien

Arvefølgeteorien tar utgangspunkt i at noen måtte få plassen som Lenins etterfølger. Siden det bolsjevikiske lederskap var rikt på begavelser og, til en venstrerevolusjonær bevegelse å være, hadde usedvanlig erfaring i praktisk politikk og regjeringsarbeid, var Trotskij bare én av flere begavete bolsjeviker som måtte falle. Dette er å forklare at det var en arvefølgekrise, ikke hvorfor Trotskij var en av taperne.

I hvor stor grad er avgudsdyrkingen av Lenin, Mao Tse-tung eller Ho Chi-Minh et nødvendig trekk ved revolusjonære bevegelser? I hvor stor grad fører revolusjoner alment eller bolsjevikiske revolusjoner mer spesielt, med nødvendighet til at den regjeringsleder som etterfølger revolusjonens helt får diktatorisk makt og blir gjenstand for organisert tilbedelse? Hvorfor antar arvefølgekonflikter over en slik stilling som tilbedt diktator en slik eksplosiv og ukontrollert form? Eller (i mer konvensjonelt sosiologisk språk) hvorfor har karisma vært så viktig i en bevegelse som har en sosial snarere enn en individuell eller hellig ideologi? Og hvorfor blir den karismatiske ledelse senere gjort til en "persondyrkelse" snarere enn til et rasjonelt og legalt lederskap?

Når en bevegelse er grunnlagt på tanken om at det finnes et korrekt svar på alle enkeltproblemer den står overfor, blir bevegelsens historie en legitimering av den nåværende ledelse. Historien omskrives til en serie begivenheter der bevegelsen fant dette korrekte svaret. Både Trotskij og Stalin skfev historiske framstillinger av indre partistridigheter for å vise at de (og Lenin) kjente det korrekte svaret fra begynnelsen, men at forskjellige borgerlige tenkemåter førte til at den andre hadde en annen mening. Det er denne evnen til å ha rett i fortiden som viser at de har den sanne vitenskapelige innsikt i revolusjonær politikk, og at de derfor har rett i det foreliggende tilfelle i nåtiden.

Det er ikke klart hvorfor dette fører til at legitim makt blir samlet hos ett individ, uten plass for pluralistisk og konkurrerende lederskap. Men gitt at dette blir resultatet, kan bare én av løytnantene til den første revolusjonære helt etterfølge ham som leder. Når det ikke finnes noen klar legitimering av et pluralistisk lederskap, er det heller ingen klare og legitime metoder som de potensielle ledere kan bruke for å bygge opp en sosial struktur som støtter dem (dette er illegitim "fraksjonsdannelse"). Og når den ene eller andre av kandidatene taper, kan det ikke finnes noen legitimering for at han har strebet etter ledelsen, for det ville innebære en mulighet av at han hadde rett hele tiden, noe som ville undergrave den nåværende ledelses legitimitet.

Arvefølgekriser har altså en tendens til å skape fraksjoner som senere blir knust, til å skape omfattende omtolkninger av den revolusjonære historie fra begge sider og til å bli en kamp uten kompromiss, der målet er den totale ødeleggelse av den motsatte ledelse.

Indre organisering som forklaring En siste forklaring er at det kommunistiske autokrati hadde sin opprinnelse i den indre organisering av bolsjevikpartiet, i prinsippet om demokratisk sentralisme. Hensikten med dette prinsippet er å gjøre det mulig for en bevegelse å bli ledet av massenes visdom og initiativ, samtidig som den kan opptre som en disiplinert kampgruppering når beslutningen er fattet. Før en beslutning er tatt, er det mange mulige svar, men etter at den er truffet, må alle adlyde entusiastisk, forsvare den overfor omverdenen selv om de var uenige med den og følge direktivene fra den sentrale ledelse.

Forklaringen går nå ut på at en slik struktur i det lange løp gir for store fordeler til sentralledelsen, og særlig til en sentral leder som når fram med sin påstand om at han representerer massenes vilje i partiets sentrale organer. Partistrukturen fører med andre ord til at proletariatets klasseorganisasjon blir avmektig og fragmentert. På samme måte som en oppsplittet bondestand produserte bonapartisme, vil en fragmentert arbeiderklasse produsere en person som gjør krav på å representere en dårlig organisert klasse.

Stalins kontroll over partiapparatet som han hadde gjennom sin stilling som partisekretær, førte til at han i dette tilfelle fikk en spesiell fordel når han gjorde krav på å være massenes leder. Siden Stalin hadde muligheten til å innsette sine egne menn i nøkkelstillinger, kunne han vinne over Trotskij i arvefølgekrisen. Resultatet av den demokratiske sentralisme var at uavhengige maktsentra blant massene ble ødelagt. Derfor førte Stalins seier til et bonapartistisk regime som for alltid fratok venstrefløyen muligheten til å vise at den var mer populær blant massene, hadde en mer korrekt revolusjonær innsikt eller på andre måter var politisk overlegen.

Revolusjonær utenrikspolitikk, intellektuell arroganse, venstresplittelser, arvefølgekriser og korrupt bruk av partidisiplin til eneveldige formål: Alt dette er permanente dilemmaer i sosialistiske bevegelser. Siden de alle manifesterte seg i striden mellom Trotskij og Stalin, kan denne stridens historie kaste lys over problemer i moderne sosialistiske bevegelser.

A.L.S.

Se også: Arbeideropposisjonen, Fjerde Internasjonale, Lenin, Oktoberrevolusjonen, Permanente revolusjon, Sosialisme i ett land, Stalin.

Trubnikova, Marija Vasiljevna

Trubnikova (1835-97), initiativrik russisk kvinnesakspionér. Marija Vasiljevna Trubnikova, født Ivasjeva, utgjorde sammen med Filosofova (se art. om denne) og Nadesjda Stasova det første "kvinnesakstriumviratet" i Russland.

Trubnikova ble født i øst-Sibir, der faren var på straffearbeid. Han var en av de adelsmennene som hadde forsøkt å skaffe landet en konstitusjon gjennom dekabrist-opprøret i 1825. Moren var en av de kvinnene som vakte stor beundring hos sine samtidige ved frivillig å følge sin mann i leir og forvisning.

Fem år gammel var Marija foreldreløs, og hun vokste opp i en tantes store familie. Trubnikova viste tidlig uvanlig gode evner, men hun måtte selv ta initiativet til å få delta i guttenes undervisning, som var grundigere enn jentenes. I ungdomsårene leste hun historie og samfunnvitenskapelige verker ved siden av at hun drev praktisk hjelpearbeid blant fattige bønder. 19 år gammel ble hun gift, fra 1855 bodde hun og mannen i St. Petersburg, der hennes "salong" ble møtested for liberale og radikale i årene etter Krim-krigen.

Trubnikovas kvinnesaksengasjement fikk først utløp i praktisk veldedighet blant byens arbeiderkvinner. Trubnikova var full av ideer, og samarbeidet med Stasova og Filosofova gjorde det mulig å sette flere av dem ut i livet. Sammen stiftet de i 1859 en veldedighetsforening - den eneste typen organisajon som var tillatt. De arbeidet for å bedre arbeiderkvinners boligforhold og levevilkår og gikk i brodden for å starte kvinnearbeidsplasser.

Det mest vellykkede og levedyktige prosjektet var kvinneforlaget fra 1863. Trubnikova arbeidet i sin manns liberale avis og knyttet andre kvinnelige medarbeidere til avisen. Hun stod i fremste rekke i forhandlingene om å gi kvinner adgang til høyere utdanning (se art. Konradi).

På grunn av psykiske og økonomiske problemer ble Trubnikovas aktive innsats i russisk kvinnesaksarbeid liten fra 1870-årene. Hun døde som psykiatrisk pasient i 1897.

Hennes store betydning for kvinnefrigjøringskampen i Russland lå først og fremst i hennes oppfinnsomhet og pågangsmot og i evnen til å inspirere andre til aktiv innsats.

M.B.N./J.P.N.

Litteratur: R. Stites : The Women's Liberation Movement in Russia, i Feminism, Nihilism, and Bolshevism 1860-1930, Princeton 1978.

Truman-doktrinen

"Jeg tror det må være De forente staters politikk å støtte frie folk som gjør motstand mot væpnede mindretalls forsøk på å ta makten, eller mot press utenfra," het det i en tale holdt av den amerikanske president Harry 5. Truman i Representantenes Hus 12 mars 1947.

I denne såkalte Truman-doktrinen ble det slått fast at oppdemming mot kommunismen skulle være et hovedprinsipp i amerikansk utenrikspolitikk. Den direkte foranledning til erklæringen var de politiske forholdene i Hellas og Tyrkia. Storbritannia hadde kort før sagt seg ute av stand til å gi de vaklende, reaksjonære regimer i disse to land fortsatt militær og økonomisk hjelp.

USA trådte med Trumans tale inn som en ny antikommunistisk "politimann" i Midtøsten. Det skjedde formelt gjennom en bevilgning på 400 millioner dollar til regjeringene i Hellas og Tyrkia. For å få den delvis isolasjonistiske Kongressen med på denne bevilgningen, overspilte Truman-administrasjonen bevisst den sovjetiske trusel og satte bevilgningen inn i et allment ideologisk persektiv - kampen mellom de gode og onde krefter i verden.

Oppdemmingspolitikken skulle bli ført videre med Marshallhjelpen, NATO og amerikansk bekjempelse av radikale og kommunistiske bevegelser i mange områder av verden. Truman-doktrinen la således det ideologiske fundament for en ambisiøs og ofte steil amerikansk utenrikspolitikk. Den skulle også komme til å bringe den amerikanske regjering i konflikt med en rekke nasjonale frigjøringsbevegelser, som ofte hadde bred folkelig oppslutning.

Men heller ikke det mektige USA klarte å realisere Truman-doktrinen fullt ut. Kort etter at talen var holdt, måtte den amerikanske regjering passivt observere at de lovlig valgte regjeringer i Ungarn og Tsjekkoslovakia ble offer for kommunistisk press og ensretting. Et år seinere feide Mao Tse-tungs geriljasoldater det korrupte Chiang Kai-shek-regimet ut av Kina - uten at USA bidro med særlig meget for å hindre den kommunistiske maktovertakelse. Også USA måtte prioritere sine ressurser - og fram til 1950 kom Vest-Europa definitivt først.

I Trumans memoarer er talen 12 mars 1947 blitt framstilt som et vendepunkt i amerikansk utenrikspolitikk: Truman-doktrinen markerte et brått brudd med isolasjonspolitikken og den samarbeidspolitikk USA hadde forsøkt å føre overfor Sovjetunionen - og den ble framkalt av et plutselig britisk kollaps. Seinere forskning har vist at Truman har gitt et fortegnet bilde av amerikansk utenrikspolitikk.

USA hadde alt i 1946 overtatt mange av de britiske forpliktelsene i Hellas og Tyrkia, og den amerikanske regjerings utenrikspolitikk hadde alt langt på vei fått et verdensomspennende og antikommunistisk preg. Truman-doktrinen representerte således mer en stadfesting av en allerede etablert politikk enn starten på en ny amerikansk utenrikspolitikk.

K.E.E.

Se også: Marshall-planen.

Truth, Sojourner

Truth (ca. 1797-1883), amerikansk abolisjonistforkjemper for å oppheve slaveriet i USA - og feminist, opprinnelig slave ved navn Isabella Baumfree. Sojourner Truth flyktet like før frigivelsen av slavene i Nordstatene i 1828 og tok husarbeid i New York. Under påvirkning av en religiøs gruppe mottok hun "et budskap fra Gud" og tilbrakte en stor del av sitt liv etter 1843 med å vandre opp og ned på østkysten som en slags misjonær. For å livnære seg og samle penger til kampen mot slaveriet solgte hun sin selvbiografi.

Fra kvinnebevegelsens tidligste år identifiserte hun seg også med kampen for kvinnenes rettigheter og deltok på flere store møter, bla. i Acron, Ohio, i 1851, der hun holdt et flammende innlegg mot mannlige talere som påstod at kvinnen er det svake kjønn og trenger beskyttelse: Hun har utført like tungt arbeid som en mann og gjennomgått de samme lidelsene, likevel er hun kvinne - "Ain't I a woman?" Etter opphevelsen av slaveriet i Sørstatene arbeidet Truth videre til fordel for de frigitte. Truth var selv klar over at hun var dobbelt undertrykt som svart kvinne og talte for frigjøring uten voldsbruk gjennom personlig påvirkning og praktiske reformer.

S.Ny.

Se også: Kvinnebevegelsen.

Trygd

Trygd er ytelser fra det offentlige som gis uten noen individuell behovsprøving når visse nærmere bestemte hendelser inntreffer, som f.eks. sykdom, arbeidsløshet og tap av forsørger. Det finnes faste regler for hvem som har rett til ytelsene, i hvilke situasjoner de har rett til dem og hvor store ytelser de har rett til. Når det først er godtgjort at en person faller inn under reglene, utløses ytelsene automatisk. I samfunnsforskning og sosialpolitisk debatt brukes ofte begrepet trygdesystemet om trygdeytelsene, regelverket og de administrative organene som håndhever reglene og formidler ytelsene.

Trygdesystemet har mange likhetstrekk med en privat forsikring. Det betales inn premier, og en har rett på bestemte ytelser etter faste regler. Likheten må imidlertid ikke overdrives. I et offentlig trygdesystem kan det betales ut "forsikringssummer" også til dem som ikke har betalt inn premie. Det gis f.eks. alderspensjon til alle, selv om ikke alle har vært yrkesaktive og betalt inn en del av sin inntekt som trygdepremie. Det er heller ikke noen direkte sammenheng mellom hva en betaler i premie og hva en får ut som forsikringssum. Finansieringen av trygdene fastsettes gjennom politiske vedtak i Stortinget. Utbetalingene av de fleste trygdeytelsene beregnes på en ganske komplisert måte med utgangspunkt i det såkalte grunnbeløpet, som Stortinget regulerer i sine budsjettvedtak.

Med trygd forstår en ofte i dagligspråket kontantytelser som betales ut til enkeltpersoner. Imidlertid omfatter også trygdesystemet andre ytelser, f.eks. sykehusopphold og visse medisiner gratis, samt subsidiert legehjelp.

De fleste og viktigste trygdeytelsene er rettslig forankret i lov om folketrygd (se art. Folketrygd). Folketrygden er en obligatorisk stønads og pensjonsordning for alle bosatt i Norge, med svært få unntak. Ytelsene fra folketrygden finansieres gjennom medlemsavgift (fra de yrkesaktive), arbeidsgiveravgiften - som dekker det meste av utgiftene - og tilskudd fra staten.

Ytelsene fra folketrygden administreres lokalt av trygdekontoret, som det vanligvis er ett av i hver kommune. Det lokale trygdekontoret gir veiledning til publikum om hvilke rettigheter som eksisterer, hjelper til å fremme krav, forbereder saker og tar avgjørelser i visse rutinepregede sakstyper.

På fylkesplan finnes det et organ med medisinsk ekspertise, fylkesnemnda, som tar mer skjønnsmessige avgjørelser om personer faller inn under reglene. Her avgjøres først og fremst uføresaker. Sakene avgjøres på grunnlag av innstilling fra det lokale trygdekontoret og et trygdesekretariat på fylkesplan.

Sentralt styres trygdeetaten av Rikstrygdeverket, som er et forvaltningsorgan med forbindelseslinjer til Sosialdepartementet, men med stor selvstendighet. Rikstrygdeverket former ut detaljerte forskrifter for saksbehandlingen i de underordnede organer på grunnlag av politiske vedtak i Stortinget og regjeringen. Rikstrygdeverket er dessuten ankeinstans for saker som avgjøres av underordnede organer. I tillegg finnes en ankeinstans uavhengig av Rikstrygdeverket, Trygderetten.

De faste reglene, de garanterte utbetalingene, den sentrale finansieringen og det enhetlige administrasjonssystemet er alt sammen trekk som skiller trygdesystemet fra en annen del av de offentlige sosialpolitiske ordningene, sosialomsorgssystemet. Med rettslig basis i lov om sosial omsorg yter kommunene gjennom sosialstyrer og sosialkontorer hjelp i form av naturalia, forskjellige former for behandling og rådgivning og økonomisk støtte (se art. Sosialkontor).

Den økonomiske støtten sosialstyrene og sosialkontorene gir, kalles noen ganger sosialtrygd. Den atskiller seg mye fra de trygdeytelsene som hittil er beskrevet. Hjelpen gis i stor grad som kortvarig hjelp. Tildelingen skjer etter vurdering av den enkeltes behov. Finansieringen er kommunal, i de senere årene med beskjedne statlige tilskudd. Mottakerne av sosialtrygd eller sosialhjelp er dels personer med forbigående økonomiske problemer, dels personer med kroniske problemer som faller utenfor trygdesystemets regler eller ikke får nok hjelp fra dette.

Ideelt sett var hensikten med lov om sosial omsorg å yte allsidig hjelp til selvhjelp på lokalplanet ut fra kjennskap til lokalsamfunnet og den enkelte klientens behov. Sosialomsorgens tilknytning til kommunenes varierende og ofte stramme økonomi har imidlertid ført til ressursfattigdom både når det gjelder personell og ytelser. Den økonomiske sosialhjelpens samlede størrelse løper opp i bare noen promille av de trygdeytelsene som trygdesystemet formidler. Sosialomsorgssystemet bærer i funksjonsmåte og folks omdømme fremdeles mange av trekkene til fattigvesenet som det historisk er en videreføring av. Slik er det til tross for at mange sosialarbeidere enkeltvis står for progressive standpunkter.

Hvorfor har vi to så vidt ulike systemer side om side til å overføre økonomisk hjelp? En viktig årsak er et ideologisk behov i samfunnet for å skille mellom verdig og uverdig trengende. De verdig trengende får ytelser i trygdesystemet, de øvrige henvises til den mer usikre og prestisjesvekkende sosialhjelp.

Historikk Historisk sett kan en betrakte framveksten av trygdesystemet, som har pågått siden 1890-åra, som avskallinger fra det almissepregede fattigvesenet over i et rettighetssystem.

Den første trygden i Norge var en ulykkesforsikring for industriarbeidere. Dette må forstås på bakgrunn av de elendige arbeidsforholdene og den høye ulykkeshyppigheten som preget den tidlige industrielle kapitalismen. A flytte til byen og bli avhengig av lønn i penger for å opprettholde livet, betød at arbeiderfamiliene ble revet ut av naturalhusholdet og de uformelle hjelpesystemene som hadde utviklet seg gjennom generasjoner i bygdesamfunnet. For en fabrikkarbeiderfamilie i en industriby ble derfor inntektsbortfall katastrofalt. Innføringen av ulykkestrygden og en viss arbeidervernlovgivning i 1890-åra var dels et forsøk på å komme arbeiderne i møte og den sosiale elendighet til livs, dels et forsøk på å demme opp for revolusjonære ideer i den gryende arbeiderbevegelsen. Forbildet var de tyske sosialforsikringslovene under Bismarck, som hadde som klart uttrykt formål å nøytralisere framveksten av sosialismen i arbeiderklassen.

Innlemmingen av nye grupper i trygdeordninger har skjedd sprangvis og i samsvar med de økonomiske og politiske forholdene i samfunnet. En rekke reformer, hvorav syketrygden er viktigst, ble innført i de økonomiske oppgangstidene fra unionsoppløsningen til første verdenskrig. I depresjonstidene i 1920- og 30-åra sto utviklingen stille. Mot slutten av denne perioden resulterte den økonomiske oppgangen og Arbeiderpartiets regjeringsmakt bl.a. i en trygd for blinde og sterkt vanføre, en alderstrygd og en arbeidsledighetstrygd.

I etterkrigstida, med bortimot tretti års økonomisk oppgang og sosialdemokratisk politisk dominans, har trygdene blitt bygd videre ut. Merkesteinen her er samordningen i folketrygden i 1967. Størrelsen på trygdeytelsene har bedret seg i etterkrigstida, og de trygdede har hatt en raskere reallønnsutvikling i 1970-åra enn yrkesaktive lønnstakere, selv om det stadig er langt mellom gjennomsnittsinntektene til yrkesaktive og pensjonister. Et annet trekk gjelder forhold innen gruppen av trygdede: Yrkesaktive kan kvalifisere seg for tilleggspensjoner jo mer de tjener og jo lenger de arbeider. De inntektsulikhetene som fins blant yrkesaktive i vårt samfunn, føres således over på de trygdede. Dette er en endring i forhold til den tidligere alderstrygden, som var like stor for alle.

Grupper med lav status i folks moralske omdømme er sent blitt godtatt som verdig trengende. Stønad til ugifte mødre og til fraskilte og separerte forsørgere er blant våre nyeste trygdeordninger, og ved innføringen av uføretrygd unntok en uttrykkelig bl.a. alkoholisme og psykopati som gyldig uføregrunn. Praksis har vært noe vilkårlig, men med en hovedtrend i retning av å godta i alle fall alkoholisme og generelt utvide sykdomsbegrepet. En offentlig utredning om uføretrygd (NOU 1977:14) har foreslått en oppheving av kravet om at arbeidsuførheten skal skyldes sykdom, skade eller lyte for at en skal kunne få uføretrygd. Bakgrunnen er en diskusjon om ikke uførepensjon ofte tilstås mer på grunn av manglende høvelig arbeid på hjemstedet enn på grunn av sykdom.

Arbeiderbevegelsen var en viktig drivkraft bak utbyggingen av trygdesystemet. Men egentlig har det ikke vært så sterk motstand mot innføringen av trygdene fra annet politisk hold. At lov om folketrygd ble enstemmig vedtatt i Stortinget under en borgerlig regjering, er uttrykk for en tverrpolitisk enighet en kunne finne tilløp til også tidligere. Alle de politiske partiene måtte skjele til de nye velgergruppene som fikk stemmerett rundt århundreskiftet og krevde et visst minstemål av sosial trygghet, og da var sosialpolitikken et felt som var forholdsvis ukontroversielt hvis en først hadde gitt avkall på den konsekvente liberalistiske forestillingen om at staten ikke skulle gripe inn i økonomiske forhold overhodet. For sosial og trygdepolitikken handler om fordelingen av samfunnets økonomiske overskudd og griper ikke inn grunnleggende i de økonomiske og politiske maktforholdene i samfunnet.

Hvem har rett til trygd?

Her skal gis en kort oversikt over de viktigste trygdeordningene. Fordi reglene endres ofte, vil detaljene bli lite berørt. Utfyllende opplysningër gir trygdekontorene, som har informasjonsplikt.

Folketrygden betaler det meste av utgiftene til besøk hos lege og hjemmebesøk fra lege. Pasienten betaler et mindre beløp de tre første gangene for samme sykdom. Trygden dekker utgiftene til visse legemidler for kroniske sykdommer, og omtrent halvdelen av utgiftene ved opphold i sykehus og liknende helseinstitusjoner. I de fleste tilfeller er det fylkeskommunen som betaler resten av oppholdet. Folketrygden betaler også en stor del av utgiftene til hjemmesykepleie, hjemmehjelp for eldre og uføre, husmorvikarer og helsestasjoner.

Fra 1978 har arbeidstakere full lønn under sykdom. Arbeidskjøperen betaler sykelønnen de fjorten første dagene, deretter overtar trygdekontoret. Arbeidstakere med barn under ti år har også rett til noen dagers full lønn fra arbeidskjøper under fravær som skyldes at barna er syke.

For langvarig syke og arbeidsuføre er det aktuelt med tilbud ut over sykepenger. Folketrygden finansierer attføringshjelp med sikte på å sette klienter i stand til å arbeide igjen. Har en vært sykemeldt et år, får behandling og har håp om bedring av arbeidsevnen, kan en få attføringspenger som en fortsettelse av sykepengene. For svært mange av dem som får attføringspenger, er dette en mellomstasjon mellom sykepenger og "endestasjonen" uføretrygd. At relativt få med attføringspenger reelt blir attført til inntektsgivende arbeid, skyldes dels et utilstrekkelig utbygd attføringsapparat, men mest at det er lite høvelig arbeid å attføre yrkeshemmede arbeidstakere til.

Alle mellom 18 og 66 år som på grunn av sykdom, skade eller lyte har mistet mer enn 50 % av arbeidsevnen, har rett til uførepensjon. Dette gjelder også husmødre. De fleste uførepensjonister får kjennelsen 100 % ufør når saken behandles i fylkesnemnda, men uførheten graderes for enkelte nedover til 50 %, og ytelsene reduseres tilsvarende.

Ved store ekstrautgifter pga. sykdom kan folketrygden yte såkalt grunnstønad. Ved ekstrautgifter til hjelp og tilsyn kan det ytes hjelpestønad.

I de tilfellene der sykdom eller skade skyldes arbeidsulykker på arbeidsplassen, yter folketrygden bedre økonomiske tilbud enn ved vanlig uførepensjonering.

Arbeidsløse som har vært i arbeid en viss tid og som har meldt seg som arbeidssøker ved arbeidskontoret, har rett til arbeidsledighetstrygd.

Alderspensjon har alle rett til ved fylte 67 år. Venter en til en har fylt 70 år, blir pensjonen noe høyere. For visse grupper med hardt arbeid ytes det pensjon før fylte 67 år.

Gjenlevende ektefelle under 67 år har rett til stønad til etterlatte, enten som en overgang før en kan forsørge seg selv, eller som varig stønad. Det gis og stønad til ugift mor som ikke lever sammen med barnefaren, men vanligvis ikke mer enn tre år. Videre ytes det stønad til familieenke (-mann), det vil si en person som i minst fem år har hatt tilsyn med slektninger eller nærstående og derfor har redusert sine muligheter på arbeidsmarkedet vesentlig. Når én eller begge foreldre er døde, yter folketrygden barnepensjon til barn under 18 år.

Det ytes stønad til fraskilte og separerte forsørgere. Her dekker folketrygden bare 50 % av utgiftene og kommunen resten. Sosialstyret avgjør søknader om slik stønad.

For dem som fikk skader i krigen 1940-45, er det spesielle krigspensjoner med noe romsligere ytelser enn en vanlig uførepensjon.

Alle som forsørger barn under 16 år, har rett til barnetrygd. Her er ikke folketrygden inne i bildet, midlene bevilges direkte over statsbudsjettet.

Sosialstyret i kommunen kan som nevnt yte økonomisk hjelp til livsopphold etter vurdering av den enkeltes situasjon og behov. Oftest overlates myndigheten til sosialkontoret. Kommunen finansierer disse ytelsene, men med noe statlig støtte. De mest velstående kommunene yter også en del tilleggspensjoner til trygdede som bare har folketrygdens minsteytelser.

Trygdehets Tallet på trygdemottakere øker. I 1976 var det nesten tre kvart million mennesker som mottok varige ytelser fra folketrygden av en størrelse som det går an å leve av. Nesten en halv million av disse var alderspensjonister.

Den nest største gruppen er uførepensjonister, som utgjør nærmere 150 000. Til sammenlikning kan nevnes at tallet på mottakere av kommunal økonomisk sosialhjelp varierer, men er neppe over 40 000 i løpet av et år. Her er det ofte snakk om kortvarige ytelser.

Også trygdebudsjettene har økt betydelig i 70-åra. Dette er noe av bakgrunnen for de reaksjonsbevegelsene mot velferdsstaten som har brutt enigheten om trygdeordningene på det politiske planet. Anders Langes Parti, senere Fremskrittspartiet, stemte for nedskjæringer av trygdebudsjettene i sin ene stortingsperiode (1973-77), og var ofte enda mer vidtgående i sin kritikk av trygdesystem og trygdemisbruk i grasrotagitasjonen enn på Stortinget. Slike holdninger kunne og kan en finne i deler av partiet Høyre, men det er nokså lenge siden de har kommet til uttrykk på det nasjonale planet i dette partiet.

I folkeopinionen har imidlertid oppfatningen om at det skjer et utstrakt trygdemisbruk støtte fra over halvdelen av befolkningen, skal en tro meningsmålinger. Det er særlig uføretrygd, stønad til ugift mor og sosialhjelp som er utsatt for trygdehets. Oppfatningen om at det skjer mye trygdemisbruk er mest utbredt i lavere sosiale lag, altså blant dem som selv har størst risiko for å havne på trygd. Slike spørreskjemaundersøkelser som det her vises til, kan dekke over mye tvesinn. Holdningene kan svinge ganske elastisk mellom solidaritet og hets overfor de trygdede fra de samme personenes side.

Likevel er det altså et faktum at deler av arbeiderklassen vender seg mot trygdeordninger og trygdede og mener at det offentlige syr for mange puter under armene på folk. Dette er en naturlig ideologi i småborgerskapet. I arbeiderklassen må trygdehetsen forstås ut fra at det der er til stede en instinktiv følelse av å bli utbyttet, uten at det samtidig er til stede en innsikt i hvem som utbytter hvem i kapitalismen. Den diffuse protesten mot utbyttingen rettes mot den aktive staten, som bare uttrykker det kapitalistiske systemets motsetninger, og ikke mot det systemet som skaper disse motsetningene.

Denne vage og ubestemte "samfunnskritikken", rettet mot sosiale hjelpeorganer og deres klienter, er naturligvis nyttig for det kapitalistiske systemet og den kapitalistiske staten, for denne kritikken gjør det lettere å begrense de sosiale utgiftene og svekker enheten i arbeiderklassen. Likevel er det for enkelt å forklare fenomenet trygdehets rent konspiratorisk - som en ideologi enkeltpersoner i borgerskap og statsapparat sprer i arbeiderklassen. En slik forklaring må i alle fall utfylles med å si at trygdehetsen også springer ut av arbeiderklassens umiddelbare opplevelse av å være avhengig av lønn og ha arbeid som gir liten glede for dem selv. I en slik situasjon blir den trygdede en provoserende skikkelse - han arbeider ikke, men får likevel penger. For en sosialistisk bevegelse er det viktig ikke å møte moraliseringen overfor trygdede og trygdemisbruk med en mot-moralisering overfor trygdehets, men å forstå trygdehetsens samfunnsmessige bakgrunn.

Bakgrunnen for trygdeforbruket En mulig forklaring på den utbredte forestillingen om trygdemisbruk kunne jo være at det virkelig foregår en utstrakt tilegnelse av trygder fra folk som ikke har rett til dem. Ingen vitenskapelige undersøkelser bekrefter at det finnes et slikt misbruk. En rekke undersøkelser påviser derimot et omfattende underforbruk: Personer som både har rett til og behov for trygdeytelser, får dem ikke. Dels kjenner de ikke sine rettigheter, dels føler de det nedverdigende å måtte be om hjelp fra det offentlige. Trygdehetsen resulterer i at en del behov for trygd ikke blir omsatt i krav. Trygdeetaten er et utpreget byråkratisk apparat, og uavhengig av den enkelte trygdefunksjonærens gode vilje vil selve den byråkratiske utformingen av hjelpeapparatet noen ganger skape avstand mellom trygdesystemet og klienter med svake ressurser - bl.a. lav selvtillit.

Forbruket av uføretrygd varierer geografisk svært mye. Dette har sammenheng med alders-, utdannings- og yrkesfordelingen til befolkningen i ulike lokalsamfunn. Den som er høyt utdannet og bosatt på et sentralt sted med allsidige arbeidstilbud, har lettere for å finne annet høvelig arbeid dersom vedkommende må gi opp sitt tidligere arbeid, enn f.eks. en fisker med folkeskole på et sted med bare tungarbeidsplasser. Sosialt sett kommer langt de fleste uførepensjonister fra arbeiderklassen. Utdanning synes å spille en økende rolle for om en helseknekk skal sette en yrkesaktiv ut av lønnet arbeid for godt. De enkle jobbene forsvinner, kravene til utdanning blir større.

Den viktigste årsaken til at tallet på uførepensjonister har økt kraftig de siste 10-15 åra er en økt avstand mellom tilbud og etterspørsel på arbeidsmarkedet. I 70-åras Norge holdt ikke veksten i tallet på arbeidsplasser trutt med veksten i tallet på personer i potensiell yrkesaktiv alder. Veksten i tallet på arbeidsplasser i offentlig regi rettet opp forholdet noe, men det private næringslivet i 70-åra evnet ikke å skape særlig mange nye arbeidsplasser. Bakgrunnen er maskinintensiv rasjonalisering i en internasjonal konkurranse på kapitalistiske vilkår. Når konkurransen om arbeidsplassene blir sterkere, vinner de som kan yte full innsats. At vi har et trygdesystem som gir mulighet for å overleve materielt, og der ytelsene under visse betingelser ikke ligger så langt fra vanlige lønninger i lavtlønnsyrker, gjør det lettere for bedrifter å øke arbeidspresset og skyve arbeidere som ikke yter toppinnsats over fra arbeid til trygd.

Ordninger som skal gjøre det lettere å kombinere arbeid og trygd er under gjennomføring. Som mange andre sosialpolitiske reformer under kapitalismen, er også denne reformen tvetydig. Det er bedre for den som er helsemessig i stand til det å utføre et overkommelig arbeid enn å falle helt ut av arbeidslivet. Men gode støtteordninger til bedrifter som sysselsetter delvis uføre vil resultere i at bedriftene skyver det de oppfatter som B-laget blant sine arbeidstakere over på delvis trygd, på det offentliges bekostning. (Arbeidsgiveravgiften som bedriftene betaler til folketrygden, er en kostnad som veltes over på forbrukerne ved at den regnes inn i prisen på bedriftens produkter.) Slik sett fungerer trygdesystemet som et renovasjonsvesen i arbeidslivet og sikrer førsteklasses arbeidskraft til et relativt sett konstant eller synkende antall arbeidsplasser.

Trygd og politikk

Trygdesystemet sikrer et minstemål av materiell velferd til store grupper som ellers ville hatt en usikker og lav levestandard. Trygdene har også utsatt en del sentraliseringsprosesser fra norske utkanter, fordi de har vært et viktig inntektsbidrag til deler av befolkningen i utkantgrender og har styrket lokal kjøpekraft. Trygdeordningene må følgelig forsvares overfor reaksjonsbevegelser mot velferdsstaten - selv om enkelte detaljer i ordningene kan gi åpenbart skjeve utslag som ikke alltid er et forsvar verd, men snarere svekker oppslutningen om trygdeordningene som helhet.

Det er imidlertid slutt på den tida da størrelsen på helse- og sosialbudsjettet var et mål på hvor godt samfunnet var å leve i. De økende trygdebudsjettene blir mer og mer oppfattet som et signal om at samfunnet har problemer. Det stigende tallet på uførepensjonister er et uttrykk for et samfunn som ikke skaffer arbeid til alle som ønsker det. Arbeidslysten er til stede, det er nok av oppgaver i samfunnet, men det kapitalistiske lønnsomhetsprinsippet hindrer sammenkoplin- gen av arbeidslyst og arbeidsoppgaver. I stedet tilbys trygd.

Trygdeordningene tilslører mangelen på høvelige arbeidsplasser for mennesker med ulike forutsetninger. Trygdeordningene leder arbeidslivets problemer vekk fra den politiske offentligheten og definerer spørsmålet om til å dreie seg om den enkeltes arbeidsmoral og arbeidsevne. Ved trygding er det en klar tendens til at samfunnsmessige problemer framtrer som individuelle, både av trygdemottakeren selv og av omgivelsene. For omgivelsene blir det et spørsmål om trygdemottakeren er syk nok til å fortjene trygd. For trygdemottakeren blir det en sentral oppgave å legitimere seg som syk og dermed fortjent til trygd. Kretsingen om egen sykdom fører ofte til at trygdemottakeren isoleres også i fritidsmiljøet, i tillegg til isolasjonen fra arbeidsmiljøet. Det å falle ut av arbeidslivets sammenhenger betyr for øvrig ofte også en allmenn sosial isolasjon, ettersom svært mange fritidskontakter i samfunnet på en eller annen måte er knyttet til ens stilling i arbeidslivet. Dette gjelder særlig menn.

At varig trygdede ofte stemples av omgivelsene, gjør dem til ei gruppe med svake forutsetninger for kollektivdannelse. De mangler dessuten lønnstakernes maktmiddel, streikevåpenet. "Å regulere de fattige" er tittelen på ei amerikansk bok om sosialpolitikk, og viser til at den trygdede eller den som lever av sosialhjelp står i et ubalansert bytteforhold - som mottaker, ikke som giver - i forhold til det offentlige, og at trygding derfor er en form for avmektiggjøring. Trygdemottakerne er ofre for kapitalismen, men bare unntaksvis opprørske ofre.

Det må være sentralt for sosialister å kle av skinnmotsetninger mellom yrkesaktive og trygdemottakere i arbeiderklassen, vise hovedgrunnene til at tallet på trygdemottakere øker, forsvare og forbedre de trygdedes kår - men samtidig peke på at trygd i mange tilfeller er det kapitalistiske samfunnets fattigslige alternativ til et overkommelig og meningsfylt arbeid.

P.R.

Se også: Pensjonist, Rikstrygdeverket, Sosialkontor, Sosialpolitikk, Trygderetten.

Litteratur: J. E. Kolberg: Trygde-Norge, Oslo 1974. K. Halvorsen: Arbeid eller trygd, Oslo 1977. R. Hanoa og K. Noreik: Uførhet i teori og praksis, Oslo 1977. P. Repstad: Har trygd - ønsker arbeid, Rogalandsforskning, Stavanger 1978. C. Wadel: Trygdeliv og arbeidsliv, Oslo 1978.

Trygderetten

Et vedtak om tilståelse av eller avslag på krav om trygd er ofte av stor menneskelig og økonomisk betydning for den enkelte. For å styrke rettssikkerheten på dette området ble det i forbindelse med gjennomføringen av folketrygden opprettet en egen klageinstans for trygde- og pensjonssaker, Trygderetten (lov av 16 desember 1966 nr. 9).

Det utvalg som forberedte loven foreslo at Trygderetten burde gis status som domstol. Blant annet fordi det innenfor juriststanden var en generell uvilje mot særdomstoler, ble imidlertid Trygderetten organisert som et forvaltningsorgan - riktignok med et sterkt domstolspreg.

Trygderetten avgjør tvister mellom to parter - den trygdede og trygdeetaten. Etter at en trygdet har anket et vedtak som er truffet av trygdeetaten, utarbeider Rikstrygdeverket (og andre som er ankemotparter) et oversendelsesbrev som sendes Trygderetten sammen med sakens dokumenter. I dette oversendelsesbrevet gjøres det rede for sakens faktum og de rettslige betraktninger som har vært avgjørende for Rikstrygdeverkets standpunkt.

Når saken kommer til Trygderetten, behandles den først av et ankeutvalg. Det er et "kjæremålsutvalg som kan nekte å fremme en anke til Trygderetten "når det enstemmig finner at anken ikke vil føre fram". Ved vurderingen av om anken skal nektes eller fremmes, skal det legges vekt på "hvilken betydning avgjørelsen i ankesaken antas å ville ha utenfor den foreliggende sak". Det er altså de mer trivielle saker som Ankeutvalget kan stoppe. Utvalget gir ingen begrunnelse.

De saksbehandlingsregler som gjelder for Trygderetten er dels hentet fra prosesslovgivningen og dels fra forvaltningsloven. Den ankende part har rett til å se alle dokumentene i saken og uttale seg om dem ("partsoffentlighet"). Saksbehandlingen er nesten alltid skriftlig. Avgjørelsene treffes ved kjennelse og skal i regelen begrunnes.

Dommerne i Trygderetten er jurister, leger, attføringskyndige og legmenn. Rettens sammensetning i den enkelte sak avhenger av hva slags sak det er. Retten kan overprøve alle sider ved det vedtak som er påanket - også de rent skjønnsmessige vurderinger, f.eks. om en funksjonshemmet bør gis tilskudd og lån til kjøp av bil.

Det er forutsatt i trygderettslovens forarbeider at Trygderettens kjennelser skal tillegges stor vekt som rettskilde. Det utvalg som utarbeidet forslag til loven, uttalte at Trygderettens virksomhet vil bli av "rettsskapende karakter". Departementet uttalte at Trygderetten skal "utøve faktisk, om ikke formell rettspleie".

Trygderettens sammensetning og størrelse i den enkelte sak varierer nokså nye. Vanligvis skal retten settes med to, tre eller fem medlemmer. I saker hvor avgjørelsen antas å bli bestemmende på vedkommende felt, kan Trygderettens formann bestemme at retten skal settes med sju medlemmer. Det ser ut til at "sjumannskjennelsene" tillegges noe større vekt enn andre kjennelser når gjeldende trygderett skal fastlegges.

Hovedtyngden av Trygderettens kjennelser blir ikke publisert, men bare bevart i vanskelig tilgjengelige arkiver. Tidligere ble noen kjennelser publisert i tidsskriftet "Sosial Trygd". Senere ble noen kjennelser publisert i forbindelse med Riks- trygdeverkets rundskrivssamling i en egen (sort) perm som bygger på et løsbladsystem. Nå gis det et kort sammendrag av enkelte viktige kjennelser i "Sosial Trygd". De publiserte kjennelser bør antakelig tillegges større rettskildevekt enn de ikke-publiserte kjennelser.

Rikstrygdeverket og trygdeetaten for øvrig legger stor vekt på Trygderettens kjennelser. Det er flere kjennelser som har foranlediget utsendelse av nye rundskriv med endrete retningslinjer fra Rikstrygdeverket. Som eksempel kan nevnes grunnstønad til diabetikere (§ 8-2 bokstav a), uførepensjon til husmødre som har ektefelle med lav inntekt, rett til uførepensjon ved alkoholisme (§ 8-3) og stønad til ugifte mødre som bor sammen med barnefaren (kapittel 12). I det sistnevnte tilfelle var de politiske myndigheter ikke fornøyd med den rettstilstand som ble etablert/stadfestet av Trygderetten. Det ble ansett nødvendig med lovendring for å reetablere den praksis som Rikstrygdeverket tidligere hadde fulgt med å nekte stønad til ugifte mødre som bor sammen med barnefaren.

Trygderetten har i stor grad utøvet en viktig rettsskapende virksomhet til gunst for de trygdede. Den årlige omgjøringsprosent har vanligvis ligget på 10-30. I perioder med sterk kritikk av trygdesystemet (trygdemisbrukdebatten først i syttiårene) har Trygderetten vært mer restriktiv enn i andre perioder.

På samme måte som domstolene er Trygderetten en uavhengig instans. Dens avgjørelser kan ikke påklages til andre forvaltningsorganer, og verken regjeringen eller departementet har instruksjonsmyndighet overfor Trygderetten når det gjelder lovtolkning og avgjørelse av enkeltsaker. På den andre siden har Trygderetten ikke instruksjonsmyndighet overfor Rikstrygdeverket, fylkesnemndene eller trygdekontorene. Trygderetten inngår altså ikke som et ledd i det alminnelige forvaltningshierarki.

Den som er misfornøyd med Trygderettens kjennelse kan bringe saken inn for de alminnelige domstoler som kan prøve kjennelsens lovmessighet.

I løpet av de første elleve år Trygderetten var i funksjon, avsa den i alt over 21 000 kjennelser, hvorav ca. en tredjedel ble avsagt av Trygderettens ankeutvalg. Det er visstnok bare elleve kjennelser som hittil har vært overprøvd av de alminnelige domstoler, hvorav seks gjelder krigspensjon. Det foreligger en høyesterettsdom, tre lagmannsrettsdommer og sju by- og herredsrettsdommer. I høyesterettsdommen, de tre lagmannsrettsdommene og tre av by- og herredsrettsdoniinene ble Trygderettens kjennelse stadfestet. I fire byrettsdommer ble Trygderettens kjennelse opphevet, hvorav den ene på bevismessig grunnlag.

A.KJ.

Se også: Folketrygd, Rikstrygdeverket, Sosialpolitikk, Trygd.

Litteratur: 0. E. Øie: Trygderetten og dens virksomhet, Institutt for offentlig retts stensilserie nr. 11, Oslo 1976.

Træl

Træl, ufri, av gammalnorsk og fellesnordisk præll. Det språklege opphavet er usikkert. Mest rimeleg er visstnok den germanske grunntydinga "den tvinga". I ikkjenordiske språk finst "træl" berre som lånord.

Trælehald var vanleg kjent og utbreidd i Norden i vikingtid og tidleg mellomalder. Ein reknar med trælehald her tidlegare ög. Hovudkjelder er lover og sagaer. Dei er dels frå avviklingstida for trælehaldet, dels endå seinare. Difor kjenner vi trælehaldet dårleg i den tida då det stod på høgda.

Det er mest den rettslege og sosiale stillinga til trælane som har vore studert. Den økonomiske og sosiale betydninga av det nordiske trælehaldet vil vi først kunne vurdere sikrare etter omfattande og samanliknande studiar som enno ikkje er utførde.

Former for trældom

Trældomen var ein institusjon som varierte noko med land og landsdel, og med tida. Det rettslege grunndraget var at trælen var ein annans eigedom, anten vilkårslaust eller betinga. Om eigedomen hadde den eine eller andre forma, hang saman med den måten tilhøvet hadde komme opp på. I vikingtida var det vanleg å skaffe trælar ved krigstog, det ein kan kalle trælejakt. Såleis er kjent 26 danske tokt i Vest-Europa i tida 834-896 som tok fangar. På det slaviske området nemner dei arabiske forfattarane Ibn Fadlan og Ibn Rustah på 900-talet ingen andre viktige handelsvarer hos svenskane enn trælar og pelsverk. Trælane vart innsanka ved tokt mot dei slaviske folka og selde på trælemarknader.

Det vert av og til hevda at trælar ikkje vart skaffa på denne måten "innan landet". Det verkar uklårt kva dette tyder, særleg føre rikssamlinga. I Danmark ser ein at kongemakta så seint som i 1075 la regulær skatt på vikinghovdingar som var kongeleg anerkjende slavejegerar, både innanlands og utanlands.

I Norge er dei fleste kjende trælenamna norske, men nokre er framande, særleg irske. Nokre skal vere svenske. Den viktigaste måten trældomen oppstod på, var visstnok ved fødsel. Barn av ufri mor vart træl, utan omsyn til kven faren var. Dette galdt etter alle andre nordiske lover enn den uppsvenske. Der fylgde barnet "den beste sida".

Kjøp var den tredje måten som medførte vilkårslaus eige eller trældom. Foreldra kunne selje eigne born.

Dei tre formene for betinga trældom var gjeldstrældom, straffetrældom og friviljug underkasting. Desse hadde mindre å seie i kjend tid. Ved fallitt skulle fallenten arbeide for kreditor som træl, til gjelda var betalt.

Straffetrældomen kom opp ved at den skyldige ikkje kunne betale bota på annan måte. Begge desse formene kunne lett verte livsvarig trældom.

Friviljug underkasting kom opp ved trong for underhald. Den som underkasta seg, gav seg sjølv og alt han hadde til ein annan, mot lovnad om livsvarig underhald.

Trælen var rettslaus i forhold til eigaren. Han kunne seljast, gjevast i gåve, arvast og stelast som annan lausøyre. Brotsverk som andre gjorde mot trælen, vart som hovudregel rekna som skade på eigedom. I visse tilfelle hadde likevel trælen rett på ein mindre del av bota, om han eller eiga hans vart skada. Og etter nokre lover hadde han ein viss rett til å hemne seg hvis kona hans vart forført.

Hovudregelen var at trælen vanta rettsevne. Det skulle innebere at han ikkje kunne ha eigedom, gjere rettsleg bindande avtalar eller opptre på tinget. Som ein har sett, kunne trælen likevel ha visse familie- og eigedomsrettar. Dei måtte alltid vere avgrensa ved den eigedomsretten træleeigaren hadde til trælen.

Eigaren var som hovudregel ansvarleg for brotsverk som trælen gjorde. Likevel kunne sty- resmaktene gripe inn i visse tilfelle, slik at eigaren ikkje vart råka. Såleis kunne trælen etter fleire lover dømmast fredlaus. Det rettslege tilhøvet mellom træl, eigar og offentleg styresmakt vart ikkje heilt urørt av framvoksteren av ei sterkare kongemakt.

Trælen var til vanleg ikkje våpenfør. Men ved fullt utbod av "tegn og træl" mot ein inntrengande hær vart også trælen utkalla.

Eigaren kunne bøte på trælens rettsstilling ved å late han kjøpe seg fri, eller gje han fri. Det er varierande tal på ledd mellom trælen og den fullfrie, etter Frostatingslova tre ledd.

Den klassiske framstillinga av trælen er eddakvadet "Rigsoula". Det går fram der og elles at trælen vart rekna for stygg, dum, feig og upåliteleg. Det var straffbart å kalle ein fri mann træl eller træleætling. Somme trælar kunne likevel ha kvalifisert arbeid som smedar eller gardsstyrarar. Sagaene viser døme på gjensidig vyrdnad mellom træl og eigar.

Større træleopprør er visstnok ukjende, men sagaene gjev døme på at trælar kunne drepe eigaren eller andre frie menn. Frå Danmark er kjent ei større samla flukt av trælar over grensa på 800-talet.

Økonomisk og sosial betydning Vurderinga av den økonomiske og sosiale betydninga av trælehaldet er svært skiftande og førebels usikker. Nokre, som Oscar Albert Johnsen, har meint at trælane spela ei avgjerande rolle i næringslivet i vikingtida, som mest var jordbruk. Dermed var dei også eit hovudgrunnlag for den tids samfunnsdanning og kultur. Andre, som Edvard Bull den eldre, meinte at trælane aldri var viktige i jordbruket i Norge, at dei mest var hustrælar og konkubiner for hovdingane.

Framstillinga av trælane i eddakvad og sagaer, og den svært omfattande reguleringa av tilhøve ved trælehaldet i lovene, ser vanskeleg ut til å kunne tolkast annleis enn at trælehaldet var allment utbreidd, og særleg viktig i jordbruket. Såleis reknar Frostatingslova tre trælar på det som ser ut til å ha vore ein vanleg god gard, til bruk for ein blinda mann. Heimskringla meiner ein storhovding som Erling Skjalgsson jamt hadde 30 trælar, visst mest til jordbruk, omfram andre tenarar og stort sveinefylgje.

Heilt nyleg har det vore gissa på at træletalet i Norge på høgda gikk opp i 50-75 000 (Jørn Sandnes). Dette er mykje uvisst. Men er talet nokolunde rett, inneber det 1-2 trælar i medel på kvart gardsbruk eller opp mot 25 % av folketalet. Ein skal visseleg rekne med relativt få gamle mellom trælane og, med stadig tilførsle utanfrå, også relativt få born. Eit slikt træletal som det nemnde vil difor gjere trælehaldet til ein grunnleggande institusjon i vikingtida, eit hovudfundament for den tidas sosiale lagdeling og for den rikssamling og kultur som bygde på den. I England utgjorde tilsvarande ufrie i 1080-åra ikkje meir enn ca. 9 % og vert endå rekna for viktige der.

Dei økonomiske grunnvilkåra som forklårar trælehaldet, er at folketalet enno var tynt i forhold til brukande jordbruksland, i ein situasjon der jordbruket var heilt dominerande næring. Dermed vart det vanskeleg eller umogeleg for ein jordeigande overklasse å finne økonomisk grunnlag for seg ved bruk av frie jordleigarar eller anna fri arbeidskraft. Ingen ville betale nemnande jordleige eller arbeide billeg nok friviljug. Arbeidskrafta måtte tvingast, som ved trælehald. Dermed kom træleprisen óg så pass opp at det kunne svare seg å finansiere ekspedisjonar for trælejakt, av det slag vikingferdene i stor mon var.

At trælane vart ei av dei aller viktigaste handelsvarene, hang også beinveges saman med at massane av dei folka vikingane herja mot, hadde lite anna rørleg gods av verdi enn sine eigne personar. Menneske var generelt ei velskikka handelsvare under den tidas kommunikasjonar. Over land kunne dei gå på eigne bein, og på skip hadde dei relativt stor verdi i forhold til volum og vekt. I Norge var trælen ei slags eining i pengesystemet med di han var lovleg betalingsmiddel, jamsides kyr, hingstar, odelsjord og ymse andre varer, etter Gulatingslova.

Avviklinga av trælehaldet hadde samanheng med dei same økonomiske grunnvilkåra som skapte det. Etter som folketalet voks og jorda vart den knappe faktoren, vart det ikkje nødvendig å halde på arbeidskrafta med makt. Jordleiga steig og lønene gikk ned. Fri arbeidskraft lønte seg betre enn trælar. Kostnadene ved militær innsanking av trælar steig også, med sterkare militær og politisk organisasjon i "jaktområda".

Den kristne religionen hadde neppe større direkte å seie for avviklinga. Såleis heldt kyrkja sjølv trælar så lenge det var økonomisk lønsamt. Dei danske erkebispane Absalon og Anders Sunesøn først på 1200-talet, heldt trælar og gikk aktivt inn for træleeigarinteressene, m.a. slik at dei oppnådde pavelege dekretal til støtte for træleeigarane.

Det einaste nordiske landet som formelt avskaffa trælehaldet ved lov var Sverige i 1335. I dei andre landa kom træledomen bort tidlegare og gradvis. I dei norske og islandske lovene frå 1270- og 1280-åra er nesten alle spor av trælane borte. På Island var det neppe trælar på 1100-talet, og i Norge få seinare enn 1l80-åra. I Danmark var trælehaldet i alle fall i rask tilbakegang midt på 1200-talet.

Ved avviklinga gikk trælane etter kvart opp i det frie folket. Seinast ved folketynninga etter Mannedauden 1349-50 vart det så rikeleg med jord at træleætlingane kom inn som bønder på dei gode gardane.

K.L.

Sjå også: Føydalisme, Liveigenskap, Slaveri.

Litteratur: F. Brandt: Trællenes retsstilling efter Norges gamle Love, i Historisk Tidsskrift 1, 1871. A. E. Eriksen: Om Trældom hos Skandinaverne, i Nordisk Universitetstidsskrift V!! 1861-62. A. Gjessing: Trældom i Norge, i Annaler for nordisk Oldkyndighed og Historie, Oslo 1862. K. Lunden: Om årsakene til den norske bondefridom, i Heirnen XV, 1971. J. Sandnes: Bondesamfunnet, i Norges Kulturhistorie 1, Oslo 1979.

Tsjekkoslovakia

Hovudstad: Praha
Sjølvstende: 1918 (Austerrike)
Politisk system: Folkedemokrati
Flateinnhald: 127 869 km²
Folkemengd i1973: 14 561 000
Årleg vekst i folkemengda 1970-73: 0,5 %
Jordbruksareal pr. innbyggjar: 4,7 da
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973: 2870 §
Årleg vekst i NP pr. innb. 1970-74: 4,7 %
Sysselsette i primærnæring: 16,4 %
Sysselsette i industri: 48,0 %
Sysselsette i handel og tenesteyting: 34,9 %
Yrkesaktivitet: 72,6 %
Kvinnedel av yrkesaktiv folkesetnad: 44,8 %
Største eksportvaregruppe: Maskinar, 17,9 %
Viktigaste handelspartnar 1974: Sosialistiske land, 61,1 %
Energibruk pr. innbyggjar: Svært høg, 6 817 kke
Del av folkesetnaden busett i storbyar: 14,4 %
Lese- og skrivekunne: 99 %
Dagsaviser, opplag pr. 1 000 innb., 1972: 279
Døyingsprosent for spedbarn: 2,16
Døde i trafikkulykker pr. 100 000 innb.: 21,1
Sjølvmordsrate (Døde pr. 100 000 innb.): 24,7
Mordrate (Drepne pr. 100 000 innb.): 2,1
Militærutgifter pr. innb., 1973: 175,31 §
Tilslutning til militærallianse: Warszawa-pakta Forklaringar og fotnotar står framme i kvart band

Tsjekkoslovakia, frå og med 1960 Den tsjekkoslovakiske sosialistiske republikken, vart skipa etter at det austerriksk-ungarske monarkiet fall saman i 1918. Republikken vart fellesstaten for tsjekkarane og slovakane. Det budde seks millionar tsjekkarar og tre millionar slovakar i landet. Utanom desse var det tre millionar tyskarar, 750 000 ungararar, 500 000 ukrainarar og 75 000 polakkar der. Det tsjekkiske Böhmen-Måhren var eit relativt sterkt industrialisert land, medan Slovakia og det såkalla Transkarpatiske Ukraina låg etter som fattige jordbruksstrok.

I den kapitalistiske staten var alt såleis på førehand lagt til rettes for at tsjekkarane skulle bli dei dominerande, endå om slovakane ôg vann seg større rom for si frie nasjonale utvikling. Med rette kjende dei seg likevel lite nøgd nasjonalt, og det sterke tyske mindretalet vart meir og meir drege mot det tyske riket. I tillegg til dei nasjonale vanskane og innfløkte problema der, var dei første oppbyggingsåra prega av djupe økonomiske kriser, sosiale spenningar og skarpe klassemotsetnader. Etter ei tid med styrking og samhald rauk Tsjekkoslovakia på ny ut i ei økonomisk krise først i 30-åra, med meir enn ein million arbeidslause.

Politisk historie

I dei første parlamentsvala, i 1920, fekk sosialdemokratane mest 40 prosent av røystene. Dei gjekk likevel inn i samband med dei borgarlege partia, noko som kløyvde partiet. I 1921 vart det kommunistiske partiet skipa. I førstninga vart det det største partiet i landet, men seinare - etter at Komintern tvinga "bolsjeviseringa" på dei - miste det den sterke stillinga si. Kommunistpartiet vart likevel alltid representert i parlamentet, ulikt stoda i dei andre landa i Sentral-Europa.

Den nye staten vart eit kapitalistisk land med borgarleg-demokratisk politisk system etter fransk mønster. Dci to liberal-demokratiske presidentane, Tomás Garrigue Masaryk og Edvard Benes, hadde stor innverknad og tillit. Dei partipolitiske tilhøva var innfløkte, og i vala tevla ofte meir enn 30 parti om røystene. Regjeringsblokkene vart som oftast bygde opp av ulike borgarlege parti og sosialdemokratar. Men det var likevel den einaste parlamentarismen som fungerte i Sentral-Europa på eit vis. Trass i alle motsetnader og mishøve var den sjølvstendige borgarlegdemokratiske republikken eit monaleg steg framover både for tsjekkarar og slovakar.

I utanrikspolitikken var Tsjekkoslovakia i mellomkrigstida alliert med Frankrike og Storbritannia. Då aggressiviteten frå Hitler-Tyskland tok til å truga landet, vart det skipa ein forsvarsallianse mellom Frankrike, Tsjekkoslovakia og Sovjetunionen i 1935. Men alt i 1938 gav Frankrike og Storbritannia etter for presset frå Hitler. Gjennom det såkalla München-diktatet vart Tsjekkoslovakia tvinga til å gje frå seg grenseområda sine til Tyskland, Ungarn og Polen. Den forsvarslause republikken heldt liv i seg enno i seks månader, men i mars 1939 hærtok Nazi-Tyskland Böhmen-Måhren ög. Slovakia vart omskapt til eit lydrike under Nazi-Tyskland.

Under andre verdskrigen kjempa tsjekkarar og slovakar for frigjeringa si. President Edvard Benes skipa eksilregjering i London, dei leiande kommunistane arbeidde frå Moskva. Både i vest og aust i Sovjetunionen oppstôd det tsjekkoslovakiske armékorps. Motstanden på heimefronten nådde høgdepunktet i 1944 med eit omfattande opprør i Slovakia. Våren 1945 nådde oppreisten Böhmen-Måhren ôg. 300 000 tsjekkarar og slovakar ofra livet sitt i den antifascistiske kampen.

Alt i 1943 gjekk den tsjekkoslovakiske eksilregjeringa inn i ein venskaps-, samarbeids- og hjelpeavtale med Sovjetunionen. I dette høvet tinga også dei partia som var med i eksilregjeringa til Benes med leiinga i det tsjekkoslovakiske kommunistpartiet - framfor alt med Klement Gottwald. Dei tala om dei indre tilhøva i eit framtidig fritt Tsjekkoslovakia. Kommunistpartiet la fram eit program for ein "nasjonal og demokratisk revolusjon" for dei andre partia, og dei godtok det. Både det venskaplege tilhøvet til Sovjetunionen og dette programmet var i tråd med dei vonene som tsjekkarar og slovakar flest hadde.

I tida mellom oktober 1944 og mai 1945 kjempa den sovjetiske hæren dei siste krigsstridane på tsjekkoslovakisk jord. Dei vart helsa velkomne som frigjerarar. Gjennom den såkalla Jaltaavtalen godtok stormaktene Tsjekkoslovakia som interesseområde for Sovjetunionen. I Potsdam i 1945 godkjende dei at Tsjekkoslovakia tvangsflytta dei fleste av dei tre millionar tyskarane til det hærtekne Tyskland. Transkarpatiske Ukraina gjekk til Sovjetunionen. Slovakia fekk ei form for sjølvstyre i det frie Tsjekkoslovakia, med sine eigne nasjonale organ. Dette var likevel ikkje den føderative løysinga som slovakane helst ville ha.

Den tsjekkoslovakiske regjeringa hadde representantar frå seks demokratiske parti i Nasjonalfronten. Dette riksstyret vart skipa i Moskva og tok til med arbeidet sitt på tsjekkoslovakisk jord i april 1945. Kommunistpartiet vart snøgt det største av desse partia - våren 1946 hadde det meir enn ein million medlemer. Partiet var klart best organisert og sikra seg difor viktige stillingar innanfor det nybygde statsapparatet. I parlamentsvalet i 1946 fekk det 38 prosent av røystene. Det sosialistiske fleirtalet i parlamentet vart då på 51 prosent, medrekna sosialdemokratane. Den "folkedemokratiske" regjeringa gjennomførte ei temmeleg omfattande nasjonalisering av storindustrien. Det vart ôg sett i gang store jordbruksreformer og ei rad viktige sosiale og kulturelle reformer. dei særmerkte samfunns- og makttilhøva oppfatta dei borgarleg-demokratiske kreftene som "ei bru mellom Vest og Aust". Dei sosialistiske kreftene på si side såg på dette som "ein fredeleg veg til sosialismen".

Kald krig Men i 1947 - da den kalde krigen braut ut - vart Stalin trøytt av særdraga i "folkedemokratia". Han tok til å rekna med ein tredje verdskrig og kravde ei snøgg utjamning av systemet etter sovjetisk mønster. Dette galdt alle dei landa som kom inn under Sovjetunionen sine venger. Fordi kommunistpartiët stod såpass sterkt i Tsjekkoslovakia, gjekk dette etter måten lett for seg der, samanlikna med andre stader i Aust-Europa: I februar 1948 tok kommunistpartiet makta, mest berre med parlamentariske middel. Men dette var byrjinga på slutten for det tsjekkoslovakiske sjølvstendet og for ein særskild "tsjekkoslovakisk veg til sosialistnen".

Dei andre partia vart undertrykte, og heile den politiske, administrative og kulturelle organismen vart underordna "den leiande rolla" til kommunistpartiet. Den demokratiske kontrollen av makta forsvann. I namnet åt sosialismen bygde dei opp eit byråkratisk diktatur som sat med all makt. Dei grunnleggjande borgarlege fridomane og rettane vart tekne bort. Det vart sett i gang ei politisk terrorbølgje. Hundrevis av menneske vart avretta og titusenvis sette fast. Dei fleste var uskyldige.

Dei sovjetiske "rådgjevarane" vende etter kvart terroråtaka sine endåtil mot kommunistar. I 1952 vart generalsekretæren i kommunistpartiet, Rudolf Slånský, og ti andre leiande kommunistar avretta. Tsjekkoslovakia miste all handlefridom utetter og vart forvandla til ein satellittstat for Sovjetunionen. Gjennom den såkalla Warszawa-pakta i 1955 fekk Sovjetunionen heil og full kontroll over militærstyrkane til Tsjekkoslovakia.

Industrien, transporten og handelen vart gjort til statleg eigedom. Dei sentrale styresmaktene styrte dei etter femårsplanar som om dei var eitt einaste storføretak. Jordbruket vart kollektivisert med vald, jordbruksverksemder som ga skin av å vera kooperativ, vart bygde opp. Den tsjekkoslovakiske økonomien vart i stor grad eit tilbygg til økonomien i Sovjetunionen. Dette skjedde mellom anna gjennom COMECON, Rådet for gjensidig økonomisk hjelp, som vart skipa i 1949.

Utover i 50-åra skaut industrialiseringa meir fart og førte mellom anna til økonomisk oppgang i Slovakia. I denne tida voks produktivkreftene monaleg, og det var full sysselsetjing i landet. Men den økonomiske effektiviteten var låg, og levestandarden steig svært seint. Den ekstensive industrialiseringa skapte svært ujamne tilhøve. I byrjinga av 60-åra utvikla dette seg til ei djup økonomisk krise.

Den kapitalistiske klassestrukturen vart borte og ein ny, ikkje-kapitalistisk sosial struktur voks fram. Arbeidsfolk fekk ein heil del viktige sosiale og kulturelle rettar, men dei vart vengeklipte av styresmaktene gjennom den udemokratiske og repressive politikken deira. Likevel hadde samfunnsomveltingane som var "ei blanding av revolusjon og undertrykking" - nokså stor støtte i folket den første tida. Dette galdt både mellom arbeidarane og dei intellektuelle. Men det byråkratiske maktsystemet stengde ute fleirtalet i samfunnet frå å vera med på å ta avgjerder. Dei vart passiviserte. Også det politiske systemet var inne i ei djup krise.

Reformer på 1960-talet

Denne krisa tvinga frå og med 1960 fram visse reformer frå den etter måten konservative partileiinga med Antonin Novotný i spissen. Dette var ei forseinka "avstalinisering". Først kom det ei skulereform som gjorde utdanningssystemet meir moderne. I 1963 vart dei uskyldige offera for dei politiske rettargangane i 50-åra rehabiliterte. I perioden 1964-1966 vart det førebudd og gjort lovvedtak om ei omfattande økonomisk reform. Hovuddraga i denne var at styringssystemet skulle verta desentralisert og at planøkonomien skulle få eit tilskott av marknadsøkonomiske element. Riksstyret gav høve til større fridom innanfor vitskap og kunst, og den verste lovløysa vart borte.

I kampen om kor vidtfemnande reformene skulle vera og kor fort dei skulle gjennomførast, bygde det seg så smått opp ein sterk opposisjon innanfor kommunistpartiet. I 1967 kom det såleis til open strid mellom "dei progressive" og "dei konservative" i dei leiande organa i partiet. I januar 1968 vart Novotný tvinga til å gå av, og Alexander Dubcek vart ny partisjef (sjå art. Duböek).

I månadene som følgde hadde dei reformvenlege kreftene hand om viktige stillingar både i partiet og staten. Den såkalla "Prahavåren" (sjå art. om denne) kom. Det var ein merkeleg demokratiseringsprosess, dette. Ein skulle gå reformvegen og på den måten vinna over det byråkratiske diktaturet og erstatta det med eit historisk nytt sosialistisk demokratisk system.

Dei tsjekkoslovakiske reformkommunistane fekk svært stor støtte i folket. Sameleis fekk dei stønad frå Romania, Jugoslavia og kommunistpartia i vest. Frå Moskva og del andre Warszawapaktlanda var det lita forståing å få. Der oppfatta dei den demokratiske gjenopplivinga av sosialismen i Tsjekkoslovakia som ein kontrarevolusjon.

Den 20 august 1968 gjekk så militære styrkar frå dei fem Warszawapaktlanda inn i Tsjekkoslovakia. Innmarsjen greidde ikkje å kasta Dubëek styret med ein gong. Den ikkjevaldelege motstanden frå folket tvinga den sovjetiske leiinga til å tinga om ei kompromiss-løysing. Dubéek si parti og statsleiing kunne få ha makta, og ein del viktige reformer vart gjennomførte også etter intervensjonen. Dei fleste sjølvforvaltningsorgana i verksemdene vart bygde opp etter august 1968, og frå og med januar 1969 vart Tsjekkoslovakia omgjort til ein føderativ stat, sett saman av ein tsjekkisk og ein slovakisk delrepublikk.

Men Moskva tvinga seg til å ha sterke sovjetiske troppar ståande på tsjekkoslovakisk område. Dei kom ög stadig med trugsmål og blanda seg inn i styret i landet, slik at Dubëek laut gå i april 1969.

Ny tilstramming

Den nye partisjefen, Gustav Husäk, oppfylte sidan krava frå Moskva og lét Tsjekkoslovakia gje seg heilt over. Frå og med 1975 vart han og president i republikken. Ein vedgjekk no at innmarsjen var "ei brorshjelp mot kontrarevolusjonen". Alle dei demokratiske reformene vart fjerna med unnatak av føderaliseringa av republikken. Landet vart atter lagt under total sovjetisk kontroll.

Gjennom ei kraftig utreinskingsbølgje i 1969-70 vart hundretusenvis av reformkommunistar og andre som støtta samfunnsreformene støytte ut or det politiske livet. Ein stor del av dei miste også arbeidet sitt og vart råka av yrkesforbod. Det byråkratiske diktaturet vart gjenoppretta med maktmisbruk, medviten undertrykking, politiovervaking, sensur og politiske fengslingar. Tsjekkoslovakia, som i 60-åra var det friaste landet i Sovjetblokka vart omskipa til det mest ufrie og undertrykte av alle.

Husák-styret utøvde makta si ved hjelp av ein særskild "samfunnskontrakt". Denne ordninga hadde knapt noko med sosialismen å gjera: Del samfunnsborgarane som i det minste lét som dei var lojale andsynes makthavarane, kunne leva relativt roleg og trygt. Dei kunne ta seg av sine private interesser på vanleg måte. Dei som våga å kritisera mishøva i landet, vart handsama som andreklasses borgarar og asosiale element. Ettersom styret i landet greidde å unngå nedgang i levestandarden fram til slutten av 70-åra, underordna samfunnsfleirtalet seg denne "kontrakten". Dei hadde ikkje noko alternativ og heldt seg passive i vonløysa.

Samstundes fanst det nokså sterke kritiske og opposisjonelle krefter i Tsjekkoslovakia. Dei var motige og gav blaffen i denne "kontrakten". Utstøytte reformkommunistar protesterte gong på gong mot Husåk si "normalisering". I 1977 oppstod det ei merkeleg borgarrettsrørsle kring manifestet "Charta 77" (sjå art, om dette). I tallause dokument kritiserte denne rørsla ope dei krenkingane av menneskelege borgarrettar som stridde mot forfatninga og dei lovfeste internasjonale konvensjonane.

Borgarrettsstriden hadde mykje å seia av di han gjekk mot passiviteten og kjensla av maktløyse. Styret i landet slo kritikarane sine brutalt ned - mellom 1969 og 1979 vart kring 6 000 menneske arresterte for "politiske brotsverk", som det vart sagt. Men ein brukte den "repressive toleransen": Ein utrydda dei ikkje fysisk slik som i Stalin-tida. Den opposisjonelle verksemda kunne trass alt halda det gåande på eit vis, sjølv om dei måtte avgrensa arbeidet sitt i stor mon.

På innsteget til 1980-åra var Tsjekkoslovakia framleis merkt av det brutale nederlaget i Praha - våren. Kvar einaste reformtanke var forboden, og skorten på nasjonalt sjølvstende saman med den menneskelege maktløysa la kjelkar i vegen for ei sunnare utvikling av samfunnet.

Z.H.

Litteratur: R. Künstlinger: Parteidiktatur oder demokratischer Sozialismus. Der tschcchoslowakische Weg nach 1945, Starnberg 1972. Z. Hejzlar: Praha i skyggen av Moskva, Oslo 1978. J. Hajek: Praha ti år etter, Oslo 1978. J. Kosta: Abriss der sozialökonomischen Entwicklung der Tschechoslowakei, Frankfurt 1978. V. Kusin: From Dubcek to Charter 77. Czechoslovakia 1969-1978, Edinburgh 1978.