Treindustriarbeiderforbund, Norsk (NTAF)
Norsk Treindustriarbeiderforbund (NTAF) ble stiftet i 1904 og gikk inn i LO i 1931. Forbundet organiserer arbeidere i møbel- og treindustri og har 5 697 medlemmer (1.1.76). Medlemstallet er stabilt. 13 % kvinner.
NTAF har 138 avdelinger, landsmøte, landsstyre, forbundsstyre og 6 ansatte. Formann: Olaf Axelsen. Nestformann: Anton Solheim. Utgir Trearbeideren. Adresse: Henrik Ibsensgt. 7, Oslo 1. Medlem av Internasjonale Bygnings- og Trearbeiderføderasjon.
E.So.



Trekanthandel
Eit typisk døme på trekanthandel er dette. Britiske skipperar siglde frå britiske hamner (Liverpool, Bristol) med engelske varer (tekstilar, reiskapar, våpen, brennevin) til vestafrikanske hamner. Der ankra dei opp utafor fort der slavehandlarar heldt til og bytte til seg afrikanarar for varene. Når dei hadde fått full last, siglde dei til Vestindia og selde afrikanarane som slavar. Så returnerte dei til England med rom og med melasse for sukkerproduksjon. Dette byrja alt på 1500-talet, men det var særleg utbreidd på 1700-talet. Alle europeiske sjøfartsnasjonar var med på dette, portugisar, spanjolar, franskmenn og nederlendarar, ja jamvel danskar og nordmenn etter evne.
Trekanthandelen var lønnsam av di ein kunne ta inn verdfull last tre gonger på ei reise og sleppa gå i ballast. Handelen var omfattande. Ein kan rekna at over ti millionar afrikanarar vart frakta som slavar over til Amerika. Trekanthandelen var ikkje det einaste mønsteret. Mange slavehandlarar dreiv berre med spesialisert tosidig trafikk mellom Vest-Afrika og Vestindia, men det var ikkje uvanleg at dei gjekk opp til Ny-England med rom og melasse og returnerte med ulovleg produserte varer frå koloniane. Ein annan variant var at europeiske kolonimakter eksporterte handverks- eller industriprodukt til Vestindia og returnerte med amerikansk sølv og melasse, produsert med slavar som arbeidskraft. Sølvet kunne deretter brukast til å kjøpa varer i Asia.
Eit eksempel på dansk-norsk trekanthandel gir Schimmelmann-dynastiet. Skattmeister H. C. Schimmelmann kjøpte øya St. Croix med sukkerplantasjar i Vestindia og største sukkerraffineriet i København i midten av 1760-åra. Han skaffa seg også nokre gods, der det kunne brennast akevitt, og ein geværfabrikk på Sjælland med norsk jern til råstoff. Skipperane hans skaffa seg slavar i Christiansborg (no Accra i Ghana) mot akevitt og gevær, og frå St. Croix førde dei melasse til sukkerraffineriet i København.
G.Sa.

Sjå også: Imperialisme, Kolonialisme, Slaveri.

Litteratur: T. Hansen: Slavernes Kyst, Slavernes Skibe og Slavernes Øer, København 1967-1970. C. Degn: Die Schimmelmanns im Atlantischen Dreieckshandel, Neumünster 1974.


Trelast
Trelast er tømmer foredla ved skur og eventuelt høvling til plankar, bord og tønnestavar. I mellomalderen kløyvde dei tømmerstokken i to med kilar og telgde klovningane til bord med øks. Oppgangssaga frå byrjinga av i 500-talet var ei avgjerande teknisk nyvinning. Sagbladet var billeg, og det kunne monterast ei sag i kvar flaumbekk. Saga var effektiv og gjorde det mogleg å få (minst) to plankar og to bord av kvar tømmerstokk.
I løpet av 1600-talet vart trelast den viktigaste norske eksportartikkelen, først til Holland, men frå midten av hundreåret i stigande grad til England. Hollendarane tok gjerne rundtømmer og saga det opp på sine eigne vinddrivne sager til særleg tynne bord. Med sagbruksprivilega frå 1680-åra vart det færre og større sager i Norge. Deretter vart det først og fremst eksportert skürlast.
Norsk trelast var etterspurd i Vest-Europa av to grunnar. Det var kort og relativt isfri veg til norske hamner, i motsetning til østersjøhamnene. Og det var lang veg over Atlanteren. Den norske trelasta hadde høg kvalitet.
Heilt fram til 1800-talet kunne dei stendig ta tømmer frå urørde skogar innover i landet, gamal, seinvaksen og bein malmfuru. Grana var brukande den ög, men ikkje så gjæv. "Yellow Christiania deals" var førsteklasses vyrke for britiske og hollandske byggmeistrar og snikkarar på 1700-talet. Furu frå østersjø-området vart karakteristisk nok gjerne "foredla" til tjøre på grunn av dei store transportutgiftene.
Trelast, både furu og gran, var - ved sida av fisk - det viktigaste norske eksportproduktet heilt til slutten av i 800-talet, da tremasse og cellulose frå dei nye dampsliperia tok denne plassen.
G.Sa.



Trelasthandel
Trelasthandel, eller eksport av norsk trelast, byrja som eit slag bondehandel med hollandske skipperar langs kysten av Sør-Norge på 1500-talet. Den kraftige økonomiske utviklinga i Nordsjøområdet førte med seg ein tilsvarande etterspurnad på norsk trelast, særleg i andre halvdel av 1600-talet. Faktisk vart det knapt med skog langs kysten.
Styresmaktene regulerte trelasthandelen med kjøpstadprivilega frå 1662 og med sagbruksreglementet frå 1688. Berre kjøpstadborgarar skulle få driva trelasthandel. Talet på sager vart nesten halvert, og på kvar sag skulle det berre skjerast eit fastsett kvantum bord. Med ei slik ordning kunne staten dessutan krevja trelasttiend eller utførselstoll på trelasta. Dette vart etter kvart til den største norske statsinntekta.
Den neste store tida for norsk trelasthandel var åra mellom ca. 1750 og 1807. Jamt over representerte norsk trelast ca. 2 070 av verdien av Englands samla import i desse åra. Det meste av norsk trelast gjekk til England eller Storbritannia, men Danmark, Nederland og Frankrike var også avtakarar. Kvantumrestriksjonane vart avskaffa i 1795, men sagbruksprivilega vart ståande.
Trelasthandelen vart ei kapitalkrevjande næring alt frå 1600-talet. Tømmeret måtte hentast frå innlandet, fløytast eller køyrast til kysten og sagbruket, og så seljast i utlandet. Fortenesta kunne nok vera god, men ein trelasthandlar måtte rekna med at det gjekk tre år frå han kjøpte tømmeret til han kunne kassera inn engelske pund i betaling for trelasta. Fortenesta i gode tider vart difor tradisjonelt brukt til å auka eigenkapitalen, kjøpa skoggardar, allmenningar, sager og skip. Dette var den einaste sikre måten for å få kreditt i dårlege tider, så firmaet kunne bergast gjennom. Trelasthandelen vart ei næring for dei få og store.
På same vis som trelasthandelen vart ei norsk næring av di det trongst lokal sakkunnskap, så vart omsetninga i utlandet ei sak for kommisjonærar. Her trongst like mykje lokal ekspertise, t.d. i forholdet til byggmeister- og snikkarmeisterlaug. Difor var det vanleg at slike avtalar med kommisjonærar vart særs langvarige. Trelasthandlarane drog vekslar på kommisjonærane og selde (eller diskonterte) dei i København for innalandsk valuta.
Krigstida 1807-14 vart ei hard påkjenning for norsk trelasthandel, og like eins etterkrigstida. Da sette England så høg innførselstoll på norsk trelast at det vart billegare å ta trelast heilt frå Canada. Enda det vart eksportert like mykje trelast etter 1814 som før 1807, så var prisane i Europa så låge at fortenesta vart for lita. Dei fleste gamle trelasthandlarhusa gjekk fallitt i denne tida. Først i 1842 vart innførselstollen redusert slik at norsk trelast atter kunne konkurrera på den engelske marknaden, men trelasthandelen vart aldri meir så dominerande i norsk eksport som på 1700-talet.
G.Sa.

Sjå også: Handelskapitalisrne, Plankeadel.


Tretjakov, Sergej
Tretjakov (1892-1939), kulturrevolusjonær sovjetisk forfatter og kunstteoretiker. Sergej Tretjakov sluttet seg til proletkultbevegelsen i 1917 og var fra 1923 med i LEF (Kunstnernes Venstrefront), seinere Novij Lef. I dansk oversettelse foreligger et utvalg av Tretjakovs teoretiske skrifter, "Ordet er blevet til handling". Blant hans litterære verker hører "Schi Chua. Historien om en kinesisk revolusjonær", en intervjuroman om klassekampene i Kina, og "Feltherrer", som omhandler kollektiviseringa av landsbygda i Sovjetunionen.
I 20-åra beveget Tretjakov seg innafor de fleste litterære genre og former, og samarbeidet bl.a. med Eisenstein om Potemkin-manuset og teateroppsettinger, skrev agitasjonsvers og redigerte tidsskrifter sammen med Majakovskij. Dessuten var han korrespondent for avisa Pravda i ei årrekke. Det kanskje mest varige resultat av hans virke er den sterke innflytelsen han øvde på Brecht.
Under NEP-perioden var Tretjakov blant de fremste i polemikken mot en partistyrt kulturpolitikk, som forutsatte en oppfatning om at den sosialistiske bevisstheten ville vokse fram av seg selv i og med forandringen av produksjonsmåten. Mot en slik mekanisk oppfatning utviklet Tretjakov og andre proletkultmedlemmer den såkalte produksjonskunsten. Den brøt radikalt med det tradisjonelle, private kunstidealet, idet kunsten ble gitt en ny funksjon som en aktiv del av massenes egen omforming av den samfunnsmessige hverdagen.
Som et ledd i denne omfunksjoneringen av litteraturen forsøkte Tretjakov også å utnytte den forandrete kunsterfaringen som de nye mediene (radio, film, aviser) hadde brakt med seg. Sovjetkunsten skulle ikke bare speile, men gripe aktivt inn i den samfunnsomformende prosessen. Tretjakov brukte begrepet "faktografi" om denne nye kunsten. Det var en kulturrevolusjonær virksomhet i massene der skillet mellom kunst og produksjon, eller forfatter/produsent og leser/konsument skulle brytes ned.
Etter hvert skulle de samfunnsmessige motsetningene i Sovjetunionen bringe Tretjakov til helt å forkaste den kunstneriske fiksjonen, som han mistolket som identisk med en passiv, borgerlig estetikk. Hans seinere produksjon var tilpasset kravene som den første femårsplanen stilte. Her ble den tidlige agitasjonen for samfunnsmessig frigjøring ved hjelp av sosiale og materielle nydannelser overleiret av propaganda for rein produksjonsøkning. Femårsplanens Sovjetunionen ga ikke lenger rom for de gamle kulturrevolusjonære idéene.
Etter at sosialrealismen ble vedtatt som retningslinje for kunsten, var det ikke lenger mulig for Tretjakov å videreutvikle den "operative estetikken". Han ble arrestert i 1937 og skutt i 1939. På den tjuende partikongressen, i 1956, ble han rehabilitert.
Y.F.

Se også: Kulturrevolusjonen, den sovjetiske, Ma- jakovskij.


Trikk
Trikk er forkortelse for "elektrikken", engelsk "electric tram". Trikken er et offentlig befordringsmiddel på skinneganger i bygater som slo igjennom i forrige århundre da byene vokste og kapitalens behov for billig transport av de dårlig bemidlede arbeiderne økte. Arbeidsplassen kunne dermed ligge enda lengre fra boligen. I begynnelsen ble sporvognen trukket av hester, siden av elektrisk kraft.
Sporveien var en stor suksess, idet den også kunne bringe overklassen fra bykjernen og ut på landet. Linjer ble opprettet i alle større byer i den vestlige verden, i Oslo av AS Oslo Sporveier i 1875. (Holmenkollbanen AS kom i 1896 og blir populært også kalt trikk, men er egentlig en forstadsbane.)
Trikkens fremste egenskap i vår tid er at den må vekk. Som så mange andre eldre trekk i bybildet, gamle piletrær, to-etasjes trehus og små blomsterløkker, hindrer den større flyt i trafikken. Trikken kan i seg selv ikke betegnes som trafikk. Skramlete og forsinket som den er, har den en egen evne til å legge seg på tvers. Og bak dens ruter sitter diverse ansikter tilhørende frekke ungdommer, kvinner med bæreposer, pensjonister og andre som ikke kan kjøre bil og stirrer på den virkelige trafikken som hindres i å komme fram. I gamle dager hadde passasjerene en slags liten balkong bakpå tilhengeren som de kunne titte på bilføreren fra.
Den andre grunnen til at trikken må vekk er kostnadene. Trikken er billig og ressursvennlig i drift og går med underskudd. Dette er den logiske konsekvens av myndighetenes tidssvarende prioritering av veinettet og støtte til oljeindustri og privatbilisme.
En ting må stå klart: Trikken er kommet for å gå. Rasjonaliseringstiltak skal foreløpig bøte på den dårlige økonomien, bl.a. ved overgang til énmannsbetjening - ofte av kvinner. Norge er et av de få land i vår kulturkrets som fremdeles har trikk.
G.B.



Trilateral-kommisjonen
Trilateral-kommisjonen (The Trilateral Commission) er betegnelsen på en sammenslutning av den kapitalistiske verdens toppfolk innenfor finansvesen og industri, spedd opp med utvalgte representanter for fagbevegelsen, massemedier og akademiske institusjoner med tilknytning til "the establishment". Kommisjonen har ca. 250 medlemmer fra USA, Vest-Europa og Japan. Den ledes av en eksekutivkomité med 34 medlemmer og avholder halvårlige møter.
Kommisjonens betydning ligger særlig i det arbeidet som utføres gjennom formelle og uformelle kanaler for å samordne de ledende kapitalistiske statenes og storselskapenes politikk når det gjelder internasjonal økonomi, valutaspørsmål og "utfordringen fra den tredje verden". Kommisjonen betraktes gjerne som en halvhemmelig diskusjonsklubb for mektige industri- og finansherrer, men kan også sees som kimen til en korporativ verdensregjering på vegne av internasjonale kapitalinteresser, som har tatt opp i seg enkeltpersoner fra det politiske toppsjiktet og fagbèvegelsen.
Kommisjonen ble formelt opprettet i 1973, ikke minst etter initiativ fra David Rockefeller (Chase Manhattan Bank). Opprettelsen må særlig sees i lys av USAs krise etter nederlaget i Indokina, de rystelsene som dollaren og det internasjonale valutasystemet var utsatt for, frykten for antikapitalistiske frigjøringskrefter i u-land og en maktforskyvning innenfor den industrialiserte verden i Japans og Vest-Tysklands favør. Som en reaksjon på Nixon-administrasjonens forråtnelse og dens tilløp til proteksjonistisk politikk, ønsket representanter for finanskapital og flernasjonale storselskaper å arbeide mer aktivt for en verdensordning med frihandel og frie bevegelser av kapital, teknologi og arbeidskraft, koplet til en samordning av USAs, Japans og Vest-Europas uten- riksøkonomi og utenrikspolitikk.
Professor Zbigniew Brzezinski fikk i oppdrag å utforme en "trilateral strategi" og sette sammen en representativ kommisjon. Medlemmene er særlig knyttet til internasjonal finanskapital (f.eks. Chase Manhattan Bank, Bank of America, Lloyds, Barclays, Rotschild, Bank of Tokyo, Mitsubishi Bank), og høyteknologisk storindustri (f.eks. IBM, Shell, Exxon, Toyota, Thyssen, Unilever, Hewlett-Packard, Coca-Cola). I tillegg kommer personer med nær tilknytning til NATO, Det internasjonale valutafondet (IMF), Verdensbanken osv., akademiske institusjoner (~Think-tanks") som Rand Corporation, massemedier som Time-konsernet, Washington Post, CBS, Die Zeit, Financial Times osv., samt enkelte fagforeningsledere som f.eks. den vesttyske LO-formannen.
De ulike gruppene er godt balansert i den norske representasjonen: John Sanness (Norsk Uten- rikspolitisk Institutt, Nobelkomiteen), Thorvald Stoltenberg (forsvarsminister, tidligere statssekretær i Utenriksdepartementet og LOs internasjonale sekretær og toppfigur i internasjonale forhandlinger om "en ny økonomisk verdensordning"), Otto Grieg Tidemand (representant for rederkapitalen og Høyre, tidligere forsvarsminister).
En av kommisjonens mest vellykte aksjoner hittil har vært å sikre valget av Jimmy Carter som USAs president i 1976. Han var en ganske ukjent guvernør som ble ført fram til sitt embete av den delen av industri- og finanskapitalen som ønsket en mer utadrettet økonomi. Samtlige toppstillinger i Carter-administrasjonen ble deretter besatt av medlemmer av trilateral-kommisjonen, slik som visepresident, finansminister, handelsminister, forsvarsminister, FN-ambassadør og den sikkerhetspolitiske rådgiveren. I den siste stillingen ble kommisjonslederen Z. Brzezinski selv plassert.
Gjennom formelle møter og uformelle rådslagninger har det vært et hovedtema for kommisjonen å styrke institusjoner som Det internasjonale valutafondet og Verdensbanken, bl.a. på bekostning av FN-systemet der alle land brysomt har én stemme hver. Trilateral-kommisjonens ønske er å bygge opp subimperialistiske stater som f.eks. Brasil, Mexico, Saudi-Arabia, Indonesia, India, Nigeria og Sør-Afrika. Strategien er likeledes å samordne de ledende kapitalistiske industrilandenes holdning til en "ny økonomisk verdensordning" (se art. om dette) slik at utformingen kan tjene en arbeidsdeling med flytting av investeringer til utvalgte u-land og bidra til en høyteknologisk superrasjonalisering som splitter og svekker arbeiderbevegelsen i de industrialiserte land.
Kommisjonen er også høylydt bekymret over "demokratiet" i de vestlige land, og gav i 1975 sin tilslutning til en bestilt rapport som talte om demokratiets "eksesser", som krevde sterkere styring framfor politisk deltakelse i kriseperioder og som advarte sterkt mot den nedbrytende virksomheten som intellektuelle og journalister bedrev. På kommisjonens dagsorden står også strategier for å motvirke og eventuelt innkapsle eurokommunistiske strømninger, særlig i Italia.
I bestrebelsene på å åpne hele verden for internasjonale finans- og industriinteresser har det vært en bærende tanke å myke opp forholdet til Kina, der ikke minst Japan har fått til oppgave å gå i bresjen. Trilateral-kommisjonen ble da også belønnet ved at et aktivt kommisjonsmedlem - den tidligere formannen i det amerikanske bilarbeiderforbundet, Leonard Woodcock - ble den første amerikanske ambassadøren i Peking.
Samlet kan det sies at kommisjonens betydning er langt større enn oppmerksomheten i offentlig debatt tilsier.
T.L.E.



Trinidad og Tobago
Hovudstad: Port of Spain
Sjølvstende: 1962 (Storbritannia)
Politisk system: Parlamentarisk demokrati
Flateinnhald: 5 128 km²
Folkemengd i 1973: 1 064 000
Arleg vekst i folkemengda 1970-73: 1,2 %
I~Jasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973: 1195 $
Arleg vekst i NP pr. innb. 1970-74: 3,3 070
Inflasjonsrate i 1975: 17,2 070
Sysselsette i primærnæring: 14,5 %
Sysselsette i industri: 34,4 %
Sysselsette i handel og tenesteyting: 46,6 %
Yrkesaktivitet: 34,5 % 2
Kvinnedel av yrkesaktiv folkesetnad: 28,0% 2
Største eksportvaregrupper: Olje, oljeprodukt, 77,6 %
Viktigaste handelspartnar 1975: USA, 47,1 %
Energibruk pr. innbyggjar: Høg, 4304 kke
Del av folkesetnaden busett i storbyar: 0 %
Lese- og skrivekunne: 89 %
Dagsaviser, opplag pr. 1 000 innb., 1972: 134
Døyingsprosent for spedbarn: 2,35
Døde i trafikkulykker pr. 100 000 innb.: 20,4
Sjølvmordsrate (Døde pr. 100 000 innb.): 9,7
Mordrate (Drepne pr. 100 000 innb.): 8,1
Militærutgifter pr. innb., 1972: 5.36 $
Tilslutning til militærallianse: OAS/USA


Tristan, Flora
Tristan (1803-1844), fransk feminist og utopisk sosialist. Tristan vokste opp i fattige kår, sørget selv for utdanningen sin og ble først kjent gjennom selvbiografien "Péregrinations d'une paria" (En underkuets reiser, 1838) som var preget av hennes ulykkelige ekteskap og omfattende reiser (bl.a. til Peru og London). Mannens forfølgelse førte til at hun skrev en petisjon til parlamentet der hun med stor lidenskap gikk imot kvinnenes rettsløse stilling. Et ekteskap uten kjærlighet var ikke noe annet enn prostitusjon.
I London studerte hun proletariatets kår og den tidlige arbeiderbevegelsen. Inntrykkene offentliggjorde hun i boka "Proménades dans Londres" (Turer i London, 1840). Etter hjemkomsten til Paris oppdaget hun håndverkslaugene, som hun så som forbilde for arbeidernes frigjøring.
Hovedverket hennes, "L'Unité ouvrière" (Arbeiderunionen), kom ut i 1843 og ble kjent gjennom hennes agitasjons- og foredragsreiser gjennom Frankrike. I boka inntok et nytt begrep - solidaritet - en sentral plass. Hun utviklet her en modell der arbeiderklassen med hjelp av "homogene, solide og permanente unioner" skulle omdannes til en sjølstyrt korporasjon. Enhver arbeider skulle bidra til et fond for arbeidernes frigjøring. Ved hjelp av fondets midler skulle det i hver by reises et "arbeiderpalass" som skulle være sykehus, gamlehjem, skole og senter for videregående studier. Ved siden av denne frigjøringen via sjølhjelp og solidaritet tenkte Tristan også på en verdensomspennende arbeiderinternasjonale og foregrep dermed ideen bak stiftelsen av Første Internasjonale (se art, om denne).
Boka inneholdt også et eget kapittel med konkrete forslag til kvinnefrigjøring på grunnlag av en prinsipiell likhet mellom kvinner og menn som eneste middel til å forene menneskeheten. Kvinnefrigjøringen ble her betraktet som en nødvendig forutsetning for arbeiderklassens frigjøring.
Et større verk om kvinnefrigjøring ble ikke fullført, men publisert i en redigert utgave etter hennes død.
E.Lo.


Litteratur: J. L. Puech: La Vie et l'oeuvre de Flora Tristan, Paris 1925. C. Zetkin: Zur Geschichte der proletarischen Frauenbewegung, Frankfurt 1971.


Troms
Troms er landets nest nordligste fylke. Det er nummer 4 i areal (25 121,2 km²) og nummer 14 i folketall (144 111 innbyggere i 1976) av landets fylker. Det består nå av 24 kommuner, den største i folketall er Tromsø, med 43 830 innbyggere, den minste er Bjarkøy, med 883 innbyggere i 1976.

Naturgrunnlag og busetting
Jordbruksarealet dekker snaut 1 % av landarealet, og knapt 17 % er dekket med skog. Over 60 % av det samlede arealet ligger over skoggrensen. Det meste av busettinga ligger på strandflata, den stripa av kontinentalsokkelen som ble tørr da landet hevet seg etter istida.
Avgangen av dyrka mark var mellom 1965 og 1975 på 9 890 dekar. Bare 7 % av dette ble planta til med skog, mens noe gikk til boligbygging, industri- og forretningsbygg og veianlegg. Det aller meste av jordbruksarealet på ca. 270 000 dekar brukes til grasdyrking. Aker og hagearealet gikk tilbake fra 27 000 dekar i 1959 til 11 400 dekar i 1973. Fylket har nok dyrkingsjord til fordobling av jordbruksarealet, men det nydyrkes bare et par tusen dekar om året.
Troms har hatt fast busetting og jordbruk siden 500-tallet, men sjølsagt har det vært folk her før også. Gjennom historia har busettingsmønsteret veksla i samsvar med endringer i naturressurser og markeder. Jernaldergården lå vel helst der mulighetene til å få modent bygg var best, mens store fiskevær vokste fram nær gode fiskeplasser i seinmiddelalderen da Hansa-kjøpmennene etablerte et europeisk marked for torsken.
Slekts- og gårdshistorier viser at det ofte er liten kontinuitet i busettinga. Folk satt på gårdene i noen år, i en generasjon eller to, og flyttet gjerne om det fantes bygsel-ledige gårder andre steder. Sammenhengende slektsrekker finner en i liten utstrekning før på 1800-tallet, da folk hadde fått kjøpt de eiendommene som de brukte, oppdyrkinga begynte, og folk gjorde investeringer i det naturgrunnlaget som de skulle leve av.
Til stor fortvilelse for etterkrigstidas planleggere har tallet på bebodde steder i Troms vokst til langt ut i vårt århundre. Busettinga har tilpassa seg naturressursene og rettighetene til dem. For nye familier var øyer og viker ute på ytterkysten langt mer beboelige enn de gamle, tettbygde og naturmessig rikere områdene. I vårt århundre, og særlig i mellomkrigstida og de første etterkrigsår, endret dette seg noe. Motoren gjorde folk mindre avhengig av de helt nære ressursene, nye former for jordbruk gjorde det lettere å skape flere sjølforsyningsbruk av de gamle og ekstensivt drevne eiendommene, samtidig som skoleplikten ble mer omfattende. Fremdeles vokste bygdebefolkninga, men nå innenfor rammen av de gamle bygdene, mens mange marginale buplasser ble oppgitt alt lenge før siste krig.
Fra 1701 til 1855 vokste folketallet i Troms fra ca. 8 000 til 35 000, og i de vel hundre åra fra 1855 til 1960 var veksten vel 90 000. Fylket har i alle tider trukket til seg immigranter. Samene er vel her som ellers urbefolkninga. Siden er bølger av innvandrere kommet fra Sør- og Vestlandet, Finland, Nord-Sverige og fjellbygdene i Midt- Norge. I dag er det særlig akademikere fra Sør- Norge som vandrer inn, og som tidligere er forklaringa næringsmessige endringer i utvandringsområdene, i noen tilfelle kombinert med pionerånd.
Fram til omkring 1950 avspeiler utviklinga i busettingsmønsteret at nye hushold kunne etableres ved å kombinere husdyrhold for eget forbruk, heimefiske og sesongfiske. I noen bygder var det lettere å skaffe kontantene ved melkeproduksjon for markedet, i noen fiskevær var det svært liten plass for husdyr. Folketallet vokste jamnt i alle kommuner og stort sett i alle skolekretser fram til etter krigen. Troms' del av landets folketall steg fra 2,2% i l8Ol til 3,6% i 1960.
Etter krigen, og særlig etter lanseringa av Nord-Norge-planen i 1952, er det andre prosesser som har satt sitt preg på utviklinga av busettingsmønsteret. Stikkord her er den sterke statlige subsidieringa av all kapitaldannelse og utnyttelse av ny teknologi. De statlige subsidiene til industrien gikk til dem som var i best posisjon til å skaffe seg egenkapital.
Siden disse ikke var "spredt tynt" utover landskapet, slik som befolkninga, men stort sett var konsentrert i byer og sentra, preges utviklinga på 1950- og 60-tallet av rask økonomisk og befolkningsmessig vekst i byene, i de største kommunesentrene og et fåtall andre steder. Utviklinga i offentlig administrasjon, skolevesen og service trakk i samme retning. Fra store områder forsvant mye av ungdommen, og en kunne stille opp dystre prognoser for folketallet i de spredtbygde områdene. Avfolking så ut til å være et uunngåelig resultat.
Nå viser det seg at denne utviklinga ikke har fortsatt på 1970-tallet. De spredtbygde områdene ser ut til å være konsolidert befolkningsmessig, rekrutteringa av ungdom er kommet i gang igjen, og det bygges nye og kostbare boliger i bygder som en trodde ville være folkelause om ikke så mange år.
Hva denne utviklinga kan skyldes, er knapt nok skikkelig klarlagt. Det foregår ikke lenger noen vekst i industrisysselsettinga, veksten i tertiærnæringene foregår mer spredt enn vi trodde for noen år siden og den sterke utviklinga av vegnett, biltetthet og raske båter har gjort det mulig for mange å velge pendling som et mindre onde enn flytting. En viktig forutsetning for at den spredte busettinga er blitt vedlikeholdt, er at 1950- og 60-tallets sentralisering stort sett bare gikk ut over ungdommen. Bygdene beholdt en "infrastruktur" av etablerte familier og overlevde som levende lokalsamfunn.

Sysselsetting og politiske forhold
Om vi ser på befolkningens fordeling på yrker, viser offisiell statistikk at det i 1970 var 21 % i jordbruk, skogbruk og fiske, 27 % i industri, bergverk, bygge- og anleggsvirksomhet, og 52 % i handel, administrasjon, transport og annen tjenesteyting. Fylkesplanen anslår for 1980 om lag 13, 22 og 66 % på henholdsvis primær-, sekundær- og tertiærnæringene.
Yrkesdeltakelsen ligger for så vel kvinner som for menn litt under landstallene, men den varierer sterkt mellom regionene. Det registreres færre sysselsatte i regioner med låg urbaniseringsgrad. I Tromsø og omland var deltakelsen 67 % i 1976, mens Indre Sør-Troms bare hadde 53 % i arbeid. Forskjellen mellom pendlerbygder i utkanten og tettstedene er langt større.
Daginstitusjoner for førskolebarn er dårlig utbygd. 1 1977 var det 41 barnehager med 1 300 barn i Troms. Dette betyr at det bare var plass til ca. 7 % av barna under 7 år.
Til tross for at mange av dialektene ligger nær opp til nynorsk, står nynorsken svakt i fylket. Ingen av kommunene bruker nynorsk som administrasjonsspråk, og ingen av barna i grunnskolen har nynorsk som undervisningsspråk.
Fylkesadministrasjonen ligger i Tromsø. Fylkestinget har 45 medlemmer. Ved Fylkestingsvalget i 1975 fikk det denne sammensetningen: A 18, H 9, Kr.F 6, SP 6, SV 3, V 2, DNF 1. Troms har 6 representanter på Stortinget. Stemmer og mandater ved de siste valgene Troms er et av de fylkene der Arbeiderpartiet har stått sterkest helt siden fylket i 1903 sendte de tre første sosialistene på Stortinget. Men tilslutningen til Arbeiderpartiet er også utsatt for sterke svingninger. Etter rekordvalget i 1969, da partiet fikk 55,5 % av stemmene, kom krakket i 1973 da etterdønningene etter EF-saka preget valget og partiet bare fikk 36,3 %. Men mange av de tapte velgerne kom tilbake i 1977 (44,5 %).
Men det som særlig har preget 1970-tallets politiske liv i Troms er først og fremst Høyres sterke framgang, særlig uventa i bygdene. Partiet gikk fram fra 13,6 % i 1973 til 22,8 i 1977, og ved fylkestingsvalget i 1979 fikk Høyre hele 25,6 %, mens Arbeiderpartiet ved dette valget nærmest satte bunnrekord med 36,1 %.
Det ironiske og paradoksale ved forholdet mellom disse to partiene i dag er at Arbeiderpartiet som sammen med Senterpartiet må bære en stor del av ansvaret for at så mange bygdefolk i Troms ikke lenger er produsenter, men pendlere eller passive små grunneiere, nå må avgi dem som velgere til Høyre, som framtrer som alle grunneieres beste venn mot det offentlige.
Mens den demokratiske fordelinga av grunneiendom i Norge i tidligere tider har vært en garanti for en progressiv politikk og småfolk på bygdene har vært en opplagt koalisjonspartner for industriarbeiderklassen, blir det stadig klarere at vi risikerer at de reaksjonære kreftene i samfunnet kan finne en solid støttespiller i en bygdebefolkning som enten er satt utenfor produksjonslivet, eller er blitt småkapitalister heller enn sjølsysselsatte arbeidsfolk. Dette er en virkelig alvorlig utfordring til arbeiderbevegelsen, både i Troms og i andre områder i dette landet.
O.Br./M.V
.

Litteratur: H. K. Eriksen: Troms gjennom tidene, I. Kristoffersen (red.): Troms, Oslo 1979.