Totemisme
I streng forstand betyr totemisme symbolisering av forhold mellom grupper ved hjelp av symboler som lånes fra naturen. I denne formen finnes totemisme mest utpreget i jeger- og i sankersamfunn, som er organisert på grunnlag av slektskap.
Men denne "primitive" totemismen har en logikk som går igjen i kommunikasjon av sosiale forhold i alle samfunn. Totemisme ytrer seg ulikt i ulike samfunn, men har fellestrekk også med gruppe-symbolisering vi kjenner fra vårt dagligliv, nemlig signalisering av forskjeller mellom kjønn, etniske grupper, tilhørighet til kvinne- og andre politiske bevegelser. Analytisk sett springer totemismen ut av en almenmenneskelig oppgave: å klargjøre forskjellen mellom "oss" og "dem", "meg" og "deg" og "andre".
Ordet totem er avledet av et ord i det nordarnerikanske indianerspråket ojibwa og betyr noe sånt som "han er en slektning av meg". En person med dette språket kan si: "Jeg er en hjort", "du er en kråke", og betegner dermed sin og motpartens klantilhørighet. Ojibwa-samfunnet består av et antall klaner, slektsgrupper, og for hver gruppe er det et totem-emblem. Totemismen er et system som består av et sett grupper og et sett emblemer, og de to er tilordnet hverandre.
Meningen med et emblem kan ikke forstås hvis vi ser det isolert. Emblemene har betydning ved at kontrastene mellom dem uttrykker kontrasten mellom gruppene. Gruppeserien er del av samfunnet, kulturen, og emblemserien er hentet fra naturen. Folk flytter ting fra naturen inn i kulturen: Mennesker "blir" bjørn, ugle, osv. Dette er en metaforisk bruk av tegn. Men emblemet får bare mening ved at det også er del av et større hele, ved at det er et metonym. Metafor og metonym er knyttet til hverandre, og forbindelsen av de to er kjernen i totemistisk tankegang.
Natur-totemisme i vårt samfunn er vel bare brukt i speiderbevegelsen og litt i det militære. Men i laugstegnene har vi kulturprodukt som gruppe-emblem (barberfat, smedhammer), og dette er analogt til markering mellom slekts- og kasteliknende grupper i Midtøsten og India.
Hos oss virker trekk ved klesdrakt, gester, talemåter og andre signaler i samhandling som iden- titetssignal for kjønn, aldersgrupper, etniske grupper og klasser. Enkelttrekk ved vår opptreden i situasjoner virker da som identitetstegn. Tegnene uttrykker det som er felles og også motsetningsfylt mellom partene, og folk kan bevisst velge dem ut og bearbeide dem videre for at kommunikasjonen skal bli klarere og styres i bestemte retninger.
Tegn virker da metonymisk ved at de står for en kategori som helhet (vi "kvinner", "arbeidere", "samer" osv.). Og de virker metaforisk ved at vi lager tegn av materiale som ikke er tegn, og gir dem ny mening ved å flytte dem til nye sammenhenger.
Politisk arbeid forutsetter at folk får tegn å samle seg bak og bruke til å skille seg fra andre med. Dette innebærer et eget kulturelt arbeid som består å utforme og skape enighet om tegn i forbindelse med alle de andre oppgavene det politiske arbeidet omfatter. I denne utformingen av tegn i politisk og sosialt liv er den totemistiske bruken av metafor og metonymi den grunnleggende operasjonen.
R. Gr.


Litteratur: R. Grønhaug: Etablering av tegn i sosiale forløp, Oslo 1971. C. Lévi-Strauss: Le totémisme aujourd'hui, Paris 1962.


Tradeunionisme
Tradeunionisme - fagforeningsbevissthet - er dannet av det engelske ordet for fagforening (trade union). Uttrykket føres gjerne tilbake til Lenins formulering i "Hva må gjøres?" (1902), hvor han hevder at arbeiderklassen på egenhånd "bare er i stand til å utvikle en fagforeningsbevissthet". Fagforeningenes arbeidsfelt er de umiddelbare økonomiske spørsmål så som lønn og arbeidstid.
Lenin mente at disse spørsmålene ikke hadde betydning fra et politisk synspunkt, men reformer på dette feltet ville bare forbedre arbeiderklassens vilkår innen kapitalismen. Det revolusjonære perspektiv ut over kapitalismen måtte føres inn i arbeiderklassen utenfra av det revolusjonære partiet. I Lenins politiske tankegang ble faglig-politisk virksomhet viktig, men underordnet i forhold til partiet.
Arbeiderbevegelsens historie etter Lenin har vist at Lenins modell berodde på en forenkling. Det har like gjerne vært den snevre "partibevissthet" som fagforeningsbevissthet som har hemmet den sosiale og politiske bevegelse. Og i enkelte land har den syndikalistiske retning, med fabrikken som politisk sentrum, vært et avgjørende innslag i den antikapitalistiske bevegelse.
Men Lenin kan på mange måter sies å ha fått rett når det gjelder utviklingen av den sosialdemokratisk dominerte arbeiderbevegelsen i Nord-Europa, hvor partiet har vært fagbevegelsens redskap i kampen for en sosialdemokratisk kapitalisme.
R.S.


Se også: Fagbevegelse, Leninisrne, Syndikalisme.


Tradisjon
Tradisjon (ordet betyr å overlevere, gi videre) forbinder en gjerne med noe gammelt som stadig holdes i live (julefeiring, folkeviseleik). Tradisjoner kan være seiglivete og vanskelig å forandre på. Sårbare kan de også være, men likevel oppleves som ukrenkelige. De kan egge til brudd eller til bevaring. Om de angripes eller forfaller, kan de blir hjertesaker for konservativ pleie (bevare nynorsken) eller gjenstand for reaksjonære restaurasjonsforsøk (gjenopplive Islams herredømme i Iran).
Det fins også progressive tradisjoner: solidaritet i arbeiderklassen og mellom kvinner: i barnekulturen og i dialektene: i de demokratiske og revolusjonære, vitenskapelige og kritiske tradisjonene i samfunnet.

Hva er tradisjon?
I et samfunn er tradisjonene livsformer, virksomheter og meninger som med selvfølgelighet er felles, som gis videre mer eller mindre uendret fra en generasjon til den neste. De sikrer individenes samfunnsmessige koordinering, deres kontinuitet med fortid og framtid og deres umiddelbare spontanitet i handling og tenkning.
Tradisjoner er ikke det samme som tabuer og dogmatisme og må ikke forveksles med tradisjonalisme, som tillegger bestemte tradisjoner en overindividuell visdom hvis autoritet individene bare må bøye seg for. Vi kan peke på fire kjennetegn ved tradisjoner.
1. Samtidsdimensjonen: en forutgitt enighet blant individene i et samfunn. En tradisjon er et sett av meninger og handlemåter i et "samfunn" som er "felles" på den måten at enhver tar dem for gitt hos seg selv og de andre. Samfunnet kan f.eks. være familien, arbeiderkollektivet, jordbruksnæringen, kvinnekulturen, nasjonen, verdenssamfunnet. En tradisjon gjelder så selvfølgelig at en ikke trenger å bli seg den bevisst før den brytes - når en merker at andre har stilt seg utenfor eller en selv har feilet. Ut over skrevne lover og vedtatte avtaler er tradisjoner en stilltiende samordning av individene til et samfunn. Kollektiv enighet i en gitt tradisjon utelukker ikke konflikter og fiendskap. Tvert om vil konflikter ofte utspilles på bakgrunn av en felles tradisjon.
Når bærere av ulike tradisjoner skal leve sammen, oppstår nye muligheter for steile konflikter og nedbryting av tradisjoner - fordi en ikke vet hvorfor det som selvfølgelig er riktig, er riktig. (Et eksempel er foreldre fra ulik familiebakgrunn som sammen skal oppdra sine barn.)
2. Historiedimensjonen: bevart erfaring over rekker av skiftende generasjoner. Tradisjonelle handlemåter og meninger blir overlevert fra de som allerede er inne i en samfunnsordning til de nyankomne som overtar og dermed innlemmes i ordningen. Overlevering av tradisjoner er ikke uforandret gjentakelse: I vår omgang med andre og med naturen stilles våre tradisjoner stadig på prøve, selvfølgeligheter blir til spørsmål som åpner for alternativer og nyskaping. Resultatet er uvegerlig en mer eller mindre bevisst tilpassing, beriktigelse og ombygging äv våre tradisjoner over tid.
Likevel er en tradisjon noe konstant i forhold til de sirkulerende generasjoner som overlever den, enten det er i familien eller på arbeidsplassen, i militærtjenesten, forskningsmiljøet eller partiet, på Første mai eller julekvelden, enten tradisjonen gjelder hele ens livsførsel, særskilte livsområder, situasjoner som stadig vender tilbake eller bare sjelden kan inntreffe i ens liv. For, uansett, er en levende tradisjon en bevart og foregrepet samstemmighet over rekken av skiftende generasjoner: Tradisjonene den enkelte overtar, er ikke bare "slik en gjør det og hva en mener", men også "slik har en gjort og ment" og "slik vil en fortsatt gjøre og mene" selv om tradisjoners pålitelighet i historiedimensjonen normalt er svakere enn i samtidsdimensjonen. Likevel har et samfunns tradisjoner en stabilitet som, liksom naturlovene, er en forutsetning for fri og rasjonell handling (se art. Deterininisme, Frihet).
3. Tradisjonstilegning: en alternativfri læring av alternativer. Elementene i en tradisjon kan være vilkårlige, utilgjengelige for rasjonell kritikk, eller de kan la seg begrunne, bevises og motbevises. Men uansett foregår tilegning av tradisjoner på samme måte: For å komme inn i en sosial praksis som er ny for en selv, må en nesten alltid sette seg inn i et sett av handlemåter og meninger som overtas uten annen begrunnelse enn at de er de faktisk gjeldende, de en må gjøre til sine, hvis en skal ta del i slik virksomhet.
Enten en skal lære å snakke eller anstendig oppførsel, skal sette seg inn i bruken av en maskin eller i samholdet på en arbeidsplass, skal lære seg bruken av nytt forskningsutstyr eller kritisere godtatte teorier og finne bedre alternativer, så vil alternativer til tradisjonen en settes inn i, ikke foreligge for en selv. Riktigheten av tradisjonen en tilegner seg kan en ikke begrunne før en har satt seg inn i den, og da er det i en viss forstand for seint.
Tradisjonstilegning innebærer ikke i seg selv autoritære forhold, men at en anerkjenner andre personer som autoriteter: De som er eller foreviser eksempler og gir korrektiver til ens egen handlemåte og mening under innøvelsen. Slik anerkjennelse kan være rasjonelt begrunnet, ettersom ens autoriteter er de en kan vite er bedre inne i saken enn en selv (foreldre, fagfolk og andre "innviete").
4. Tradisjonsformidling: en samfunnsmessig formidling av umiddelbare svar - og spørsmål. Uten å tilhøre levende tradisjoner kunne vi ikke ta situasjoner for gitt: verken hva en konkret situasjon "med selvfølgelighet" går ut på eller det repertoar av handlemåter og meninger vi "uten videre" stiller opp med. Tradisjonen er uproblematisk, gir bakgrunnen og horisonten for alt det som kan bli et bestemt problem for oss i situasjonen. Men denne umiddelbare situasjonsorientering er verken naturgitt instinkt eller gudegitt åpenbaring, men en samfunnshistorisk formidling. Tradisjoner er oppbevarte forråd av sosial erfaring som bevares, ikke ved å bli konservert på et lager, men bare gjennom praksis: ved å tas i bruk, prøves, holdes i hevd.
Ifølge filosofisk hermeneutikk består tradisjoner av "fordommer", som ikke er berettiget ved kritisk prøving, men ved at de gjør bestemte problemsituasjoner mulig. Den hermeneutiske begrunnelse for tradisjons-formidlete fordommer viser til de ufrakommelige vilkår for sosialt liv: for individuell spontanitet, samfunnsmessig koordinering og historisk kontinuitet. Ingen tradisjon er dermed immunisert mot kritisk prøving, men det følger at helheten av et samfunns tradisjoner umulig kan underkastes fornuftig subjektiv kritikk eller begrunnelse.

Tradisjoner i moderne samfunn
Tradisjoner kan sammenliknes med repertoarer på et (meget stort) teater, med den avgjørende forskjell at de er prinsipielt åpne og ufullstendige "rollehefter". De fastlegger våre begreper mer enn våre utsagn, de avgrenser alternativer, men bestemmer ikke nødvendigvis hvilke vi velger. Og "sluttscenen" er ikke fastlagt på forhånd, selv i sterkt tradisjonsbundet praksis (som rettsforhandlinger og partikongresser) - hvis det da ikke dreier seg om rene ritualer eller juks (forhandlinger som bare er skuespill). En annen forskjell er at selv for et moderne samfunn, er dets tradisjoner aldri fritt disponible - verken for noen "teatersjefs" diktatoriske beslutninger eller for noe suverent vedtak på et "allmøte" - for i samfunnslivet fins ingen "tid mellom forestillingene" da man kan ha et distansert forhold til hele repertoaret.
Som i såk. tradisjonelle samfunn, er felles tradisjoner også i moderne samfunn den uunnværlige normalbetingelse for sosialt liv. Men forholdet til tradisjonene er mer elastisk, disse er ofte mer abstrakte og tvetydige i innhold, og en er avhengig av et større og langt vanskeligere repertoar. Grunnen er at en må ferdes skiftevis på mange særskilte samkvemsområder (økonomi, familie, politikk, rett, utdanning, vitenskap osv.), samkvemmet mellom ulike kulturer øker, og endringstakten øker i den grad at en blir innstilt på at samfunnsproduserte forandringer og overraskelser er noe selvfølgelig.
Tradisjoner for kritisk omgang med det bestående har fått selvfølgelig hevd. Kritiske tradisjoner som vitenskap, demokrati, positiv rett, individualitet og samvittighetsfrihet krever at man ikke godtar det faktisk foreliggende fordi det nå engang fins, men forholder seg prøvende og skapende med personlig ansvar for det alternativet som velges.
En ektefødt moderne samfunnstradisjon er framskrittet hvis første og ennå vitale bærer er de moderne samfunnsvitenskapene. Seinere har kampen for nasjonenes enhet og selvstendighet, for kapitalistisk økonomisk utvikling, for innføring og utdyping av demokrati og for sosialisme eller sosialdemokratisk velferd båret den fram. Ifølge en framskrittstradisjon kan den enkelte forstå meningen med sin innsats som et bidrag til en solidarisk historisk bevegelse, der en vet at fruktene skal nytes og framskrittet videreføres av etterkommerne. 1800-tallet var det borgerlige framskrittets århundre. Det tok som bekjent slutt I 1914. Kan det moderne framskritt føres videre på annet grunnlag enn arbeiderklassens objektive og subjektive interesse for et rikt og solidarisk sosialistisk samfunn?

Tradisjon og sosialistisk solidaritet
Tradisjon er et prinsipp for samfunnsmessig solidaritet. Ifølge alle sosialismens tradisjoner er et sosialistisk samfunn solidarisk ikke bare slik ethvert samfunn må være det. Det har også en innholdsbestemt solidaritet: én for alle, alle for én. Dette gjelder først og fremst den enkeltes arbeid og forbruk.
Marx antok at verdensproletariatet en gang ville skape - samstemt og bevisst - en gjennomsiktig og enkel samkvemsform: kommunismen. Denne illusjonen bygger på en feilslutning fra det riktige utgangspunkt at samfunnsforhold selv blir samfunnsmessig produsert og reprodusert. Under et kapitalistisk samfunns forvrengte samfunnsforhold foregår dette bak ryggen på produsentene. Kapitalismen kan vel oppheves, men innsikt i samfunnstradisjoners nødvendighet kan lære oss at det derav ikke følger at et samfunns hele reproduksjon kan foregå ifølge enkeltprodusentenes bevisste intensjoner. Den avgjørende forskjell er snarere hvilke samfunnsforhold den enkelte kan forutsette bak egen rygg.
T.L.


Se også: Autoritet, Dogmatisme, Konservatisme, Tabu.


Trafikksanering
Begrepet trafikksanering blir brukt om en samordnet innsats for å bedre trafikksikkerhet og miljøforholdene i allerede bebygde bydeler og tettstedsområder.

Behov og prinsipper
Behovet for trafikksaneringer er oppstått som en følge av bilismens negative innflytelse på trivselen i vid forstand, økt sikkerhet var i begynnelsen de viktigste målene, men i takt med trafikkens raske vekst og økende innsikt i bilismens negative sider, er målene etter hvert utvidet til å omfatte det meste trafikken har innflytelse på -ulykker, utrygghet, støy, barrierevirkninger, støv og andre forurensninger og oppholds- og aktivitetsmulighetene utendørs for alle deler av befolkningen.
Behovet for trafikksaneringer oppstod i første omgang i enkelte områder i våre største byer, men er nå ansett som nødvendig i nær sagt alle byer og tettsteder. Dette til tross - svært få trafikksaneringer er til nå gjennomført. En rekke planer er laget, men disse er enten ikke gjennomført i det hele tatt, eller så er enkelte tiltak plukket ut av planene og gjennomført. Således har en foreløpig svært få erfaringer med hva trafikksaneringer kan gi av reelle forbedringer.
Utviklingen av vegnettet har i hovedsak vært preget av langsiktig planlegging og utbygging av nye veganlegg for å dekke den veksten en regner med å få i framtida. Den har også vært preget av enkeltstående utbedringstiltak for økt sikkerhet, økt kapasitet, redusert støy osv. Men begge disse angrepsmåtene har sine begrensninger.
Utbygging av nye anlegg løser sjelden på kort sikt alle de problemene en står overfor, og enkeltstående tiltak kan ofte ha positiv effekt lokalt, men kan være uten effekt eller endog gi negative effekter i områdene omkring. Trafikksanering er et forsøk på å se helheten i et område og komme fram til en samordnet plan som kan gi forbedringer på kort sikt. Således har det ofte vært et mål å finne fram til tiltak som er enkle, lite kostnads- krevende og som ikke krever store inngrep i eksisterende bebyggelse og arealbruk.
Det finnes ingen oppskrift på hvordan trafikksaneringer skal gjennomføres, løsningene må alltid skreddersys etter områdets karakter og gatenettets struktur og standard. Fram til i dag har følgende virkemidler vært de mest framtredende:
Differensiering av bilvegnettet: Utvelge gater for forskjellige formål; ombygging av gateprofil og kryssutforming; envegsreguleringer, blindgater, sekkegater, gj ennomkjøringsforbud; eventuelt nye veganlegg
Separering av vegnettet: Gang- og sykkelveger, fortau; gågater, gågatestrøk;
Prioritering av kollektivtraflkken: Sentrale traseer nær start og reisemål; egne kjørefelt; prioritering i kryss
Blandet trafikk påfotgjengernes og syklistenes premisser: Gatetun (fartsreduksj on, parkeringsregulering, miljøtiltak)
Traflkksikring av kryss: Kanalisering; signal- regulering; oppmerking; bru eller tunnel for fotgjengere og syklister
Fartsreduserende tiltak: Skilting; humper, dumper, innsnevringer
Miljøtiltak: Gågater, gågatestrøk; gatetun; lekegater; støyskjerming; beplantninger
Parkeringsregulering: Forbud mot trafikkfarlige kantsteinsparkering; tids- og avgiftsregulering; bygging av parkeringsplasser og -hus i periferien av sentrums- og boligområdene
Ser vi nærmere på denne listen, går det fram at virkemidlene i hovedsak legger opp til 1. å omfordele bruken av gatenettet og 2. legge til rette forholdene i den enkelte gate slik at de kan ivareta sin nye funksjon på en hensiktsmessig måte. Det er viktig å merke seg at utgangspunktet hittil ikke har vært å redusere biltrafikken totalt, men å avvikle trafikken på en måte som bedre tjener hensynet til sikkerhet, miljø og trivsel.
Indirekte kan tiltakene likevel redusere trafikken noe ved at kjøre- og parkeringsarealene ofte blir noe mindre, ved at kjøreavstandene blir noe økt og ved at trafikken i større grad må avvikles på fotgjengernes og syklistenes premisser. Mange steder har en imidlertid søkt å motvirke dette ved å øke kapasiteten og flyten på de vegene som prioriteres for biltrafikken og ved å øke mulighetene for korttidsparkering i de sentrale bystrøkene.

Virkninger og konflikter
Med dette som utgangspunkt vil trafikksaneringer ha svært begrenset innflytelse på transportarbeidet og ressursforbruket med bil, og heller ikke direkte øke trafikkgrunnlaget for de kollektive transportmidlene.
Erfaringene fra trafikksaneringer som er gjennomført, viser at det kan oppnås betydelige trafikksikkerhetsmessige og miljømessige forbedringer lokalt i de områdene som blir skjermet for stor biltrafikk. Prioritering av kollektivtrafikken og etablering av sammenhengende gang- og sykkelvegnett vil videre kunne bedre framkommeligheten både innen og mellom de enkelte delene av byen eller tettstedet.
For de sterkest trafikkerte hovedgatene vil imidlertid virkningene avhenge av omgivelsene. Steder som allerede på forhånd har et godt utbygd vegnett, eller som har gode muligheter for å etablere nye veger for hovedtrafikken godt skjermet fra bebyggelsen, har de beste mulighetene for å oppnå større forbedringer. Enkelte steder kan forholdene ligge til rette for dette, men det har vist seg at svært få av våre byer gir denne muligheten. Som regel må det meste av trafikken ledes gjennom trange bygater som er omkranset av bebyggelse, og da kan ulempene like så gjerne øke som å bli mindre. Spesielt gjelder dette miljø- og trivselsforholdene.
Skal en kunne oppnå radikale sikkerhetsmessige og miljømessige forbedringer, blir det trolig nødvendig å ta opp til revurdering den mer eller mindre stilltiende forutsetningen om at mulighetene for å bruke bil ikke skal begrenses. Dels begrenser denne forutsetningen mulighetene for å oppnå radikale forbedringer, dels begrenser den mulighetene for i det hele tatt å iverksette trafikksaneringer. Vi har flere eksempler på at trafikksaneringer utsettes fordi en først anser det nødvendig å utbygge hovedgatene, slik at kapasiteten for biltrafikken opprettholdes. Dette støter imidlertid ofte på så store problemer at ingenting i praksis skjer.

Planlegging og gjennomføring
En av årsakene til at så få trafikksaneringer er gjennomført er antydet ovenfor, men det er også andre forhold sorn er begrensende. Følgende forhold synes vesentlige:
1. Trafikksaneringer vil som oftest berøre svært mange interesser i lokalmiljøet, både direkte og indirekte. Svært mange av de som bor, besøker, driver næringsvirksomhet eller på annen måte bruker området vil bli berørt i sin daglige virksomhet.
2. Trafikksaneringer krever som regel samordnet innsats fra en rekke forvaltningsorganer både innenfor og på tvers av forvaltningsnivåene, av og til også fra private. Ansvaret for ulike tiltak er spredd på mange organer både når det gjelder planlegging, anlegg, vedlikehold og drift.
Det har ofte vist seg svært vanskelig å komme fram til enighet og en klar forståelse av hvor viktig det er å gjennomføre trafikksaneringer. Kanskje er dette den største begrensningen vi i dag står overfor, økt motivasjon står sentralt enten trafikksaneringer baseres på de forutsetninger som'hittil er blitt lagt til grunn, eller en vil endre disse til også å ta med trafikkvolumet som en variabel.
Svært viktig kan det også være å legge opp en planleggingsprosess som i utstrakt grad trekker med alle berørte parter. Flere eksempler med brukermedvirkning er gjennomført, og dette har gitt gode resultater både når det gjelder Inotivasjonen og bestrebelsene for å komme fram til planer som er tilpasset forholdene i lokalmiljøet.
Trafikksaneringsplaner er ikke hjemlet i lovverket, og det råder stor usikkerhet om hvem som har ansvaret og hvilke krav om felles innsats som kan stilles til alle de organer som har ansvar for de forskjellige trafikksaneringstiltakene. Dels kan det her være behov for en lovmessig klargjøring og forenkling av ansvarsdelingen, dels er det også på dette planet behov for et internt opplegg for samarbeid og sainordning.
Finansieringsansvaret er på tilsvarende måte fordelt mellom en rekke organer. Dagens situasjon kan gi inntrykk av at ressursene ikke finnes, men dette er kanskje først og fremst et spørsmål om prioritering. Hvis alle ansvarlige organer var motivert og hadde vilje til felles innsats, ville midlene også være til stede. Det ville f.eks. være mulig å gjennomføre meget omfattende trafikksaneringer hvis enkelte større veganlegg ble lagt til side, ble forenklet eller utsatt.
Et siste sentralt punkt er måten trafikksaneringer gjennomføres på. For det første må det være en betingelse at når flere tiltak i sum er nødvendige for å gi den ønskede effekt, så må disse gjennomføres samlet. Videre bør det legges sterk vekt på hvordan tiltakene settes ut i livet og informasjonen om dette til de som berøres. Siden trafikksaneringer som oftest griper direkte inn i dagliglivets gjøren og laden for svært mange mennesker, er det viktig både å redusere ulempene så mye som mulig og å forberede befolkningen på hva som skal skje.
Vi har mange eksempler på at tiltak iverksettes over natten og nesten uten informasjon. Det må ikke overraske noen om resultatet av dette blir sterke reaksjoner, reaksjoner som mange steder fører til politisk handlingslammelse og til at tiltakene blir opphevet. Det er verdt å merke seg at disse kravene er like aktuelle ved innføring av prøveordninger som ved de endelige tiltakene.
E.P.

Se også: Bilisme, Nærtrafikk, Vegplan.


Trafikkulykker
Vårt samfunn, i likhet med de fleste andre velutviklede overflodssamfunn, ofrer hvert år et stort antall medmenneskers liv og helse for at vi skal kunne:
- ha en høg "mobilitet" på varer og tjenester
- opprettholde produktivitet og sysselsetting
- bevare ((individets rett til fritt valg" av transportmiddel etc.
I 1978 drepte vi av disse grunnene 434 og lemlestet 12 400 nordmenn. Etter siste krig er 12 500 mennesker drept av bilen bare i Norge. I vårt århundre er det i alt, over hele verden, drept 25 millioner mennesker.
Vi har statistikk over døde, sårede, bilbeltebruk, refleksbrikker, hvor mange som går mot rødt lys, om forulykkede fotgjengere går langs eller på tvers av veien. Men vi har ingen statistikk som viser hvor mange kilometer ubrukelig vei vi har, hvor mange veikryss som er livsfarlige og hvor mange kilometer riksvei vi har uten fortau der skolebarn går fra 7-årsalderen på obligatorisk skolevei. Det kalles streik hvis man holder sine barn heime for å spare dem for slik terror og slike ulykker.
Tall for drepte og sårede blir hver måned annonsert i massemedia og sammenliknet med året før... "mot normalt".
Vi får vite at barn "løp plutselig ut i veien". Vi får aldri vite at de ofte ikke har fnugg av sjanse til å overleve.
Barns evne til å vurdere fart, egen reaksjonsevne og flere faktorer samtidig er ikke utviklet før i 12-15 årsalderen. De blir sendt ut i et trafikkmiljø som de ikke har forutsetninger for å mestre. Konsekvensen er barnemord som vi må godta fordi ((hjulene må holdes i gang", fordi trafikksikkerhetstiltak har for lav prioritet og fordi våre vegmyndigheter i et halvt århundre har masseprodusert trafikkfeller som de nå i meget lavt tempo er i ferd med å utbedre (under navnet "ekstraordinære trafikksikkerhetstiltak"). På sju mil riksvei mellom Berkåk og Trondheim er det på ti år drept mer enn 30 medmennesker.
Vi samnienlikner oss med andre land. Det er da også vanlig å ta med i oppstillingen land som har mindre enn halvparten av vårt nasjonalprodukt, med tilsvarende lav levestandard og lavt opplysningsnivå. Det gjør sammenlikningen mer flatterende og virker beroligende på dem som burde kjenne ansvar.
Sammenliknet med Sverige dreper vi tre ganger så mange barn i aldersgruppen 5-7 år.
Trafikkulykkene rammer særlig barn og eldre: Bare 20 % av fotgjengerulykker rammer personer mellom 20 og 65 år. 56 070 rammer dem under 20 år og 24 070 dem over 65 år (1975).
51 % av fotgjengerulykkene skjer der fotgjengerne er tvunget til å gå i kjørebanen (1977).
Mer enn 50 % av sykkelulykkene rammer barn som er 8-14 år.
Ulykkestallene varierer sterkt gjennom døgnet med en mindre topp mellom klokka 8 og 9 om morgenen og en kraftig topp mellom klokka 16 og 17 om ettermiddagen (1970-71).
Fotgjengere som er barn i grunnskolen forulykker hyppigst ca. klokka 8, klokka 11.30, klokka 14.30 og klokka 16.30. Den første toppen kommer når de er på vei til skolen samtidig med rushtrafikken. Den neste toppen er når de minste skolebarna går fra eller til skolen. Den tredje toppen kommer ved skoleslutt. Og den siste toppen faller utenfor skoletid, samtidig med rushtrafikken (1972).
Nesten 60 % av ulykkene skjer på riksveinettet, vel 40 % på kommunale og fylkeskommunale veier (1977). På de fylkeskommunale veiene skjer ulykkene særlig i byer og tettsteder.
Det selges gjennomsnittlig over 100 000 kjøretøyer pr. år. Hvis disse har en gjennomsnittlig omsetningsverdi av 75 000 kroner, utgjør dette 7,5 milliarder kroner. Hertil kommer reservedeler, bensin og oljeprodukter til omtrent samme beløp og arbeidsinnsats ved reparasjon og vedlikehold. Vedlikehold og om- og nybygging av veier koster 5-10 milliarder, ulykkene koster ca. 2 milliarder + tapt arbeidsfortjeneste og sparing. Grovt regnet har vi her en omsetning på ca. 25 milliarder kroner pr. år (iberegnet en mengde skatter og avgifter). Det er opplagt at dette utgjør en betydelig økonomisk makt i vårt samfunn.
Det er en klar sammenheng mellom bilens hastighet og trafikkulykkene: Jo høyere hastighet, desto flere ulykker og flere alvorlige skader. Det er også en klar sammenheng mellom kjøretøyets vekt og forvoldt skade: Trailere (vogntog) er oftere involvert i ulykker med døden til følge. Førere av trailere får forholdsvis færre og mindre skader.
På mange måter kan en si at den sterkestes rett, jungelloven, gjelder i biltrafikken. De organisasjonene som står for myke trafikanters interesser arbeider svært tungt og har bruk for langt mer oppmerksomhet og støtte enn de får i dag. De viktigste av disse organisasjonene er: Norsk Trafikksikkerhetsforbund, Kollektiv 2000, Syklistenes landsforbund, Norsk forening mot støy, Redd barna i trafikken og Kvinn-ferd-trygg.
H.Kr.


Se også: Bilisme, Nærtrafikk, Opplysningsrådet for Biltrafikken, Samferdsel.


Tranmæl, Martin Olsen
Tranmæl (1879-1967), norsk arbeiderpolitiker. Martin Olsen Tranmæl var bondesønn fra Melhus i Sør-Trøndelag. Fra 1895 var han organisert avholdsmann, fra 1896 fagorganisert i Norsk Malerforbund, senere i Norsk Bygningsarbeiderforbund, og medlem av Det norske Arbeiderparti fra 1898. Avbrutt av opphold i US .4 1900-02 og 1903-05 ble Tranmæl raskt en ledende skikkelse i arbeiderbevegelsen i Trøndelag, som agitator, organisator og ideolog. Han fikk stiftet fylkespartiet i Sør-Trøndelag (Uttrøndelagens Arbeiderparti) i 1903 og ble dets første formann. Fra før århundreskiftet deltok han som medarbeider i "Ny Tid" i Trondheim, periodevis som fungerede redaktør, inntil han ble fast ansatt redaktør fra 1913, en stilling han beholdt til 1918.
Fra 1906 til 1963 møtte Tranmæl på alle landsmøter i Arbeiderpartiet. Fra 1906 til 1918 var han medlem av partiets landsstyre. Fra 1918 til 1963 satt han i sentralstyret, 1918-21 som partisekretær, 1921-49 som redaktør av hovedorganet. Fra 1907 til 1961 var han til stede på alle LO-kongresser. Fra 1920 til 1925 satt han som Arbeiderpartiets representant i sekretariatet, fra 1927 til 1946 var han kongressvalgt sekretariatsmedlem.

Radikaliseringsperioden
Radikaliseringen av arbeiderbevegelsen i Norge før 1920 foregikk i to etapper. Den første etappen fram til 1906-07 var et brudd med avhengigheten av Venstre. Arbeiderbevegelsen etablerte en selvstendig klassekanipbevegelse både faglig og politisk. Den andre etapperl ble innledet da Fagopposisjonen av 1911 stod fram, og den kulminerte i årene 1918-20 med at den såkalte "nye retning" fikk flertall på partilandsmøter og fagkongress. Bevegelsen erklærte seg som revolusjonær og knesatte prinsippene om masseaksjon, rådssystem og proletariatets diktatur.
I den første etappen markerte Tranmæl seg på den radikale fløy alt før århundreskiftet. I denne kampen mot opportunistiske tendenser både jokalt og sentralt stod han sammen med folk som senere ble motstandere av høyresosialdernokratiet, f.eks. Anders Buen, stortingsmaniï fra Trondheim og redaktør for "Ny Tid". På partilandsmøtet i 1906 deltok Tranrnæl i oppgjøret med opportunismen og unionsaktivismen, og markerte seg som radikal antimilitarist. På LO- kongressen i 1907 gikk han som representant for Malerforbundet mot de sterke forbundenes krav om større selvstendighet, og støttet de små og svake forbunds linje om sterkere sentralisering under LO-ledelsen. På LO-kongressen i 1910 fremmet han forslag om overgang fra fagforbund til industriforbund.
I 1911 utformet Tranmæl Trondheimsresolusjonen som ble Fagopposisjonens første program. Der var både sentralisering under LO og industriforbund med som hovedkrav til en organisasjonsomlegging som skulle gjøre fagbevegelsen mer egnet for revolusjonær kamp. Men samtidig var krav om å innføre lokale samorganisasjoner tatt med. Her lå et uforløst spenningsforhold mellom sentralisering og desentralisering, som først ble løst ved Fagopposisjonens programrevisjon i 1915. Fra da av var kravet et forbundsløst LO, hvor sarnorganisasjonene skulle ha eneretten til kongressrepresentasjon og utstrakt selvstendighet i ledelsen av de faglige kamper. Dette "føderative prinsipp" ble siden hevdet av Tranmæl helt til fagkongressen 11923 avgjorde striden om organisasjonsformene ved å vedta omlegging til industriforbund.
Fagopposisjonen var sterkt påvirket av syndikalismen (se art. Syndikalisme), men Tranmæl var aldri syndikalist i egentlig forstand. Han la, som syndikalistene, hovedvekten på klassekampen i produksjonslivet og på de økonomiske organisasjoner, og han så på deltagelse i valg og parlamentariske organer som underordnet den økonomiske kamp. Men han fornektet aldri, slik syndikalistene gjorde, betydningen av politisk kamp og organisasjon.
Den "nye retning" som fikk flertall i norsk arbeiderbevegelse 1918-20, var en koalisjon mellom Fagopposisjonen og retninger med basis i partiets venstrefløy og ungdomsforbund, som la hovedvekten på politisk kamp om erobring av statsmakten. Striden om Moskvatesene (se art. Moskvatesene), som i første omgang førte til at høyrefløyen brøt ut og dannet Norges Sosialdemokratiske Arbeiderparti, innledet også den oppløsning av den revolusjonære koalisjon som munnet ut i den neste splittelse i 1923, da Arbeiderpartiet brøt med Komintern, og partimindretallet stiftet Norges Kommunistiske Parti. Alt høsten 1920 laget Tranmæl et internt forslag om at Arbeiderpartiet skulle forkaste Moskvatesene og gå over til en uforpliktende status som sympatiserende organisjon med bare rådgivende stemme i Komintern.
Dokumentet viser at Tranmæl allerede på dette tidspunkt var klar over at hans egne oppfatninger om revolusjonær organisering og virksomhet på avgjørende punkter stred mot Kominterns. Han hevdet den økonomiske masseaksjon fremfor væpnet kamp. Han forsvarte det kollektive medlemskap og fagbevegelsens likestilling med partiet. Han avviste den demokratiske sentralisme og kravet om periodiske utrenskinger, og han forsvarte det føderative prinsipp og lokal selvvirksomhet som vilkår for revolusjonær handlekraft i arbeiderklassen og en ledelse bygd på tillit og ikke på autoritet og makt. De samme prinsipper ble uttrykt i Kristianiaforslaget (se art. Kristianiaforslaget), som fra februar 1923 ble partiets ideologiske plattform overfor Komintern fram til bruddet i november samme år.

Mellom- og etterkrigstid
Etter bruddet ble Arbeiderpartiet stadig omtalt som Tranmælpartiet, og Tranmæl var partiets ubestridt ledende mann gjennom resten av mellomkrigstiden. Han formet ut og satte igjennom, mot betydelig motstand, sin strategi for partiets forhold til de andre arbeiderpartier: avvisning av enhetsfronter, felleslister og alt samarbeid som ville "legalisere splittelsen", og tilbød i stedet full organisatorisk samling. Denne linjen førte fram overfor sosialdemokratene i 1927, og på dette grunnlag forhandlet NKP både i 1937 og i 1945, men hver gang uten vilje til å ta det avgjørende siste skritt.
Under 1920-årenes økonomiske krise og bitre innbyrdes strid i arbeiderbevegelsen viste tranmælismen og leninismen seg like uanvendelige som oppskrift for revolusjonære gjennombrudd i Norge. Ved begynnelsen av krisen i 1930-årene ble Tranmæl en ledende kraft i omleggingen av Arbeiderpartiets politikk. Det ble utformet et kriseprogram som skulle realiseres gjennom en valgseier og en parlamentarisk regjeringsdannelse.
Omleggingen grep dypt. Restene av teoriene om rådssystemet ble erstattet av full oppslutning om det parlamentariske demokrati. Teoriene om å tilpasse organisasjonene til arbeidernes lokale selvvirksomhet og overtagelse av bedriftene ble avløst av teorier om en statskapitalisme båret oppe i samarbeid med sterke organisasjoner som et første stadium på vegen til sosialismen. Gjennom sin avis og ved sine taler greide Tranmæl både å skape begeistring for den nye politikk og å overbevise om at den var i pakt med partiets beste tradisjoner.
Under felttoget i 1940 fulgte Tranmæl med regjeringen til Tromsø, og reiste deretter til Stockholm hvor han oppholdt seg resten av krigen og arbeidet ved det Stockholmssekretariat som LO opprettet.
I etterkrigsårene ble Tranmæl mindre dominerende i Arbeiderpartiet. Det skyldtes dels en frivillig nedtrapping for å gi yngre krefter armslag og ansvar, - men samtidig innebar foreningen av statsminister- og partiformannsvervet på Einar Gerhardsens hånd en viktig nydanning, som endret den indre maktstruktur i bevegelsen. Men utad gjennom Arbeiderbladet og innad i partiet fortsatte Tranmæl å øve innflytelse like til begynnelsen av 1960-årene. Det stemmer ikke, som noen har hevdet, at Tranmæl var skeptisk til Norges innmelding i NATO. Tvertimot var han en ivrig og tidlig forkjemper for en vestlig alliansetilknytning. Men han advarte mot den indre ensretting av partiet som fulgte med den kalde krigen, og i 1959-61 var han, sammen med Einar og Rolf Gerhardsen og Olav Larssen, motstander av den harde eksklusjonslinjen i forholdet til Orienteringsgruppen.
Martin Tranmæl hører ikke til de store teoretikere i arbeiderbevegelsen. Han forente uvanlige evner som agitator, organisator og taktiker med en sterk klassefølelse og et intenst moralsk engasjement. Som taler kunne han som ingen annen rive en stor forsamling med, samtidig som han var vennesæl og vinnende i mindre grupper. Privat var han fordringsløs. Han stiftet aldri familie, men "var gift med partiet" og ofret all sin tid og arbeidskraft på den bevegelse han identifiserte seg med.
P.M.

Se også: Arbeiderbladet, Arbeiderpartiet, "Dynamitt i borehullene", Fagopposisjonen av 1911, Gerhardsen, Nye retning, Trondhjemsresolusjonen.

Litteratur: Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie, 2/1979. A. Zachariassen: Martin Tranmæl, Oslo 1939 og 1979. B. Gabrielsen: Martin Tranmæl ser tilbake, Oslo 1959.


Transportarbeiderforbund, Norsk (NTF)
Norsk Transportarbeiderforbund ble stiftet i 1896 og gikk inn i LO 1907. I 1917 gikk Norsk Kjøre- og Lagerarbeiderforbund og Norsk Havne- og Transportarbeiderforbund sammen til Norsk Transportarbeiderforbund.
Forbundet organiserer arbeidere i transport, losse- og lastearbeid og har 18 512 medlemmer (1.1.76). Medlemstallet synker, 5 % kvinner. Forbundet har 200 foreninger, landsmøte, landsstyre, forbundsstyre og 6 fastlønna tillitsfolk. Formann: Walter Kolstad. Nestformann: Odd Bach. Utgir Transportarbeideren. Adresse: Youngsgt. 11, Oslo 1. Tilsluttet Internasjonale Transportarbeiderføderasjon.
Organisasjonsprosenten er lav. Mange transportarbeidere sliter med vanskelige arbeidsforhold. Skiftarbeid er utbredt. Lønningene ligger jamt over lavt. Det har medført sterke krav fra medlemmene om forbundsvise oppgjør.
En sentral sak for NTF de siste åra har vært innføringa av et nytt, felles lønnssystem for losse- og lastearbeiderne over hele landet. Bryggearbeiderstreiken i Oslo vinteren 1977 var en protest mot dette. NTF legger stor vekt på miljø- og sikkerhetsarbeidet i transportsektoren. De har bl.a. utarbeidet studiemateriell om emnet.
Forbundet har arbeidet for å få etablert transportsentraler i byene og på større tettsteder. Disse skal drives av de ca. 1 500 enkeltbileierne. Transportsentralene skal påta seg oppdrag fra kundene. Dermed vil det bli klarere regler for bevillinger for lastebilkjøring. NTF håper på denne måten å få stoppet den utbredte "piratkjøringa".
NTF har engasjert seg sterkt i flere internasjonale faglige solidaritetsaksjoner - bl.a. ved å boikotte produkter fra reaksjonære og rasistiske land. Forbundet gikk mot norsk EF-medlemskap. Forbundsformannen var den eneste i LO- sekretariatet sorn støttet denne dissensen.
E.So.



Tredje Internasjonale
Se Komintern.


Tredje verden
Tredje Verden er et problematisk uttrykk for en problematisk virkelighet i verdenssamfunnet, og har spilt en stor rolle i debatten i seksti- og syttiårene. Det oppfattes forskjellig i forskjellige deler av verden, og disse forskjellene avspeiler politiske realiteter. I det kapitalistiske vest er den tredje verden "de fattige land" i Asia, Afrika og Sør- og Mellom-Amerika. De kapitalistiske land selv er den "første verden" og de sosialistiske land den "andre".
De sosialistiske land bruker som regel ikke uttrykket, men deler verden i de sosialistiske land på den ene side, og de rike og fattige kapitalistiske land på den andre - blant annet fordi de ikke ønsker en nummerering som plasserer sosialismen som nummer 2 og ikke som nummer 1(som den skal være etter marxistisk utviklingsteori).
Kina bruker uttrykket om lag på samme måte som det blir brukt i de kapitalistiske land, men for dem er den første verden de to supermakter og den andre verden de øvrige industrialiserte land. Selve tankegangen er en annen: ikke at den tredje verden skal nærrne seg den første eller andre avhengig av hvilken utviklingsmodell de velger, men at den tredje verden gjennom en verdensrevolusjon skal kunne reise seg og sammen med de industrialiserte land knuse supermaktenes hegemoni.
I den tredje verden gjør man seg tilsvarende tanker om uttrykket den tredje verden. På den ene side avvises nummereringen: "Hvem var det som bestemte at vi er nr. 3?" På den andre siden setter man pris på det apokalyptiske bilde: de siste som skal bli de første gjennom en prosess som leder tanken mot tredjestandens rolle i den franske revolusjon. Her er heller ikke spørsmål om tilnærming til den første eller andre verden, men om en revolusjonær omveltning.
Ettersom Japan var det første land utenfor verdens nordvestlige kapitalistiske kjerne som gjennomførte denne prosessen, blir Japan i den tredje verden sett på som en modell mer enn som en undertrykker. Og dette gjør parallellen til den franske revolusjon enda tydeligere: for eliten i den tredje verden dreier det seg ikke om en sosialistisk verdensomforming, men om en forskyvning av tyngdepunktet i den kapitalistiske verden, for eksempel fra det nordvestlige til det sydøstlige hjørne.
Ettersom dette er en prosess som allerede er i gang, er det klart at uttrykket har begrenset levetid - de kapitalistiske landene i vest vil for eksempel neppe oppfatte seg selv som en ny tredje verden henimot slutten av dette århundre. Uttrykket har imidlertid vært politisk nyttig fordi det har skapt en solidaritet mellom fattige land som tidligere var kolonier og fått dem til å opptre som en blokk, spesielt i FN: til å støtte hverandre kanskje snarere gjennom avstemninger enn gjennom solidariske aksjoner.
Uttrykket blir politisk skadelig når det dekker over det som nå skjer i den tredje verden: en reproduksjon av kapitalistiske (og andre) dominans- og avhengighetsforhold. I en verden hvor Singapore investerer i Sri Lanka på samme måte som Japan investerer i Singapore, vil slagordet "tredje verdens solidaritet" tjene elitene i Singapore mer enn andre. Inntektsforskjellene mellom f.eks. OPEC-landet Kuwait og Botswana vil også bidra til å forkorte uttrykkets levetid.
Stadig flere finner det derfor nødvendig å snakke om en "fjerde verden", enten det oppfattes som de 25 fattigste land, som de fattige og utbyttede innenfor alle tredje verdens land eller som de utbyttede overhodet (kvinner, eldre, urbefolkning).
J.G.

Se også: Imperialisme, Kolonialisme.


Treforedlings- og trevareindustri
Skogindustrien i Norge omfatter to hovedgrupper av industribedrifter: trevareindustrien og treforedlingsindustrien. Trevareindustrien framstiller trelast og bygningsvarer, innredning, sponplater og ferdighus samt andre trevarer og møbler. Treforedlingsindustrien produserer tremasse, cellulose, papir- og pappvarer. Tremassen går særlig til avispapir, sulfatcellulosen til papp og kraftpapir og sulfittcellulosen til finere papirsorter. Norsk treforedling hadde tradisjonelt et stort fortrinn med den gode tilgangen på granvirke som før var nødvendig for å framstille sulfittcellulosen, men i tida etter andre verdenskrig er det blitt mulig både å bleike sulfatcellulosen så den kan brukes til finere papir og å framstille sulfittcellulosen av furuvirke.

Historie
Sagbrukene og trelasteksporten spilte en helt avgjørende rolle i overgangen til den kapitalistiske produksjonsmåten og framveksten av det norske borgerskapet (sammen med fiskeriene og bergverksdrifta). Den første skogindustrien i moderne forstand i Norge kom imidlertid opp under imperialismens epoke, fra 1870 til 1918, med tresliperiene og papirindustrien. Denne industrien skapte viktige deler av den norske lønnsarbeiderklassen og konsoliderte et nytt norsk borgerskap ulikt det tidligere trelastaristokratiet. Sagbrukene og trelastproduksjonen gikk over til en hjemmemarkedsindustri og ble omdannet til mindre enheter bygd på dampsager, lokomobilskur og elektrisitet, mens treforedlinga raskt ble dominert av store, eksportretta bedrifter og foretak.
I mellomkrigstida vokste det også fram en møbelindustri, som gir et godt eksempel på overgangen fra håndverk (i de større byene) til forlag/manufaktur og etter hvert industriell arbeidsdeling etter "moderne" kapitalistiske prinsipper (ofte lokalisert til bygdemiljøer som på Sunnmøre).
I etterkrigstida har det viktigste utviklingstrekket i trevareindustrien kanskje vært produksjon av ferdighus. Det er også et eksempel på industrialiseringa av håndverket og nedbrytinga av fagkunnskap ved kapitalistisk arbeidsdeling (forutenedbrytinga av lokale byggetradisjoner). En rekke mindre og mellomstore sponplatebedrifter som kunne utnytte lauvtrevirket, grodde også fram i mange distrikter i denne perioden.
I treforedlinga har de store foretakene forsøkt å møte de sviktende konjunkturene fra omkring 1960 med økende strukturrasjonalisering og vertikal integrasjon. Det har skapt færre og større bedrifter og sammenslutninger i større foretak.
Sysselsettinga i treforedlingsindustrien er gått ned fra omkring 26 000 i første halvdel av 1960-åra til under 20 000 i 1976. I trevareindustrien er sysselsettinga økt fra omkring 31 000 i 1966 til omkring 33 000 i 1976.
Også i trevareindustrien er kapitalen blitt konsentrert og sentralisert i færre foretak og storsagbruk, mens møbelindustrien har søkt å møte importkonkurransen ined eksportframstøt. Strukturrasjonaliseringa både i treforedlinga og i store deler av trevareindustrien i midten av sekstiåra hadde nær sammenheng med overgangen til levering av ubarka virke og fra fløting til biltransport, med store konsekvenser for sysselsettinga i skogdistriktene.
I syttiåra er særlig treforedlinga med sviktende verdensmarkedspriser og dårlige utsikter blitt enda sterkere konsentrert, særlig under ledelse og initiativ av skogeierkonsernet Norske Skogindustrier (Tofte-Huruin-prosjektet). Bedrifter, sysselsetting og lokalisering Etter Industristatistikken for 1976 sysselsetter trevareindustrien 32 707 arbeidere, derav 9 748 i møbelindustrien, mens treforedlinga sysselsetter 19 920 arbeidere. Treforedlingsindustrien har all- tid vært relativt sterkt konsentrert i noen få store foretak som Borregaard, Union, Follum, Saugbrugsforeningen og Norske Skogindustrier, mens trevareindustrien i større utstrekning har vært spredt på relativt mange og små enheter.
Treforedlingsindustrien var, og er fortsatt, liksom de første (eksport-)sagbrukene særlig lokalisert til utløpet av vassdragene på Østlandet, i Agder og Trøndelag. Trevareindustrien er jamnere spredt og uttrykker en større markedsorientering og lavere grad av kapitalkonsentrasjon. Særlig forskjellen mellom lokaliseringa og bedriftsstrukturen i Østfold og i Buskerud er påfallende i treforedlinga: tre-fire store, integrerte bedrifter i Østfold og en rekke mindre, svake bedrifter i Drammensvassdraget, der mange ble nedlagt i sekstiåra og utover.

Kapitalinnsats og eierforhold
Treforedlingsindustrien er en kapitalgruppe sammensatt av kapital fra banker, annen industri, gründere (se art. Gründer) og trelastbransjen. De store foretakene hadde i dannelsesperioden mye utenlandsk deltakelse, men denne har siden første verdenskrigs hjemkjøp vært liten. Derimot har skogeierkapitalen blitt stadig viktigere, til å begynne med fra enkelte (større) skogeiere og i dag særlig gjennom Norges Skogeierforbunds foretak Norske Skogindustrier. Kapitalintensiteten eller den organiske sammensetninga (verdiforholdet mellom konstant kapital: maskiner, bygninger, råvarer og driftsmidler, og variabel kapital: arbeidskraft) er relativt høy.
I trevareindustrien er den organiske sammensetninga derimot tradisjonelt lav, noe som gir store ringvirkninger gjennom den høye sysselsettinga. Kapitalen i trevareindustrien er ofte lokal, fra skogeiere, kommune eller allmenning. Også i trevareindustrien er imidlertid strukturrasjonaliseringa sterk, med klar tendens til høyere kapitalsammensetning og færre og større foretak.

Arbeidsforhold og faglig aktivitet
Som i andre bransjer med høy kapitalsammensetning er skiftarbeid utbredt i treforedlingsindustrien, og er blitt vanlig også i de nye storsagbruk. Arbeidsmiljøet er ellers prega av støy og støv, kanskje særlig i trevareindustrien. Treforedlingsindustrien er konjunkturfølsom og har i de siste åra vært prega av permitteringer, innskrenkninger og nedlegging, mens trevareindustrien i mange tilfelle kan ha sesongdrift.
Organiseringsgraden er høy i treforedlingsindustrien, der en har middels lønninger.

Ressursforbruk og miljøpåvirkninger
Ettersom den viktigste innsatsressursen er skogen, tømmeret, har skogindustriens struktur og utvikling avgjørende betydning for bosetting og ressursbruk i skogbygdene på Østlandet, i Agder og Trøndelag. Omkring halvparten av skogarealet er knytta til jordbruk og må betegnes som "gardsskogbruk" (se art. Skogbruk), mens bortimot en femtedel er eid av personer eller foretak som samtidig eier skogindustri (når en ser bort fra skogeiernes leveringsplikt til skogeierforbundets bedrifter). Likevel er det bare relativt få foretak som dekker mye av råstoffbehovet med avvirkning i egen skog (Løvenskiold-Vækerø, Treschow-Fritzøe, Mathiesen-Eidsvold Værk og til en viss grad Borregaard).
At skogindustrien nå tar inn ubarka virke betyr både at barken fjernes fra økosystemet og at utslippene av bark utgjør et problem. Skogindustrien bruker også elkraft (treforedlinga sluker forholdsvis mye kraft) og store mengder vann og svovelsyre. De viktigste utslippene er til luft (svoveldioksyd) og til vann (lut og annet avløpsvann). Sagflisa og barken utgjør også viktige spillprodukter. De tekniske problemene er løst eller i ferd med å bli løst, mens de økonomiske brukes som argument for strukturrasjonaliseringa: De store integrerte bedriftene vil i langt større grad kunne gjenvinne og gjenbruke de kjemiske stoffene som brukes i produksjonen. Også barken og sagflisa må være mulig å bruke heller enn å slippe ut som spill, og flisfyring kan bli aktuelt som energikilde for en rekke bedrifter.

Utviklingsmuligheter ogframtidsutsikter
Bygd på en fornybar ressurs som skogen skulle disse industrigruppene kunne se ei lys framtid i møte. Men det kapitalistiske samfunnet er ikke organisert etter økologiske prinsipper og bruksverdier. Utsiktene på verdensmarkedet for treforedlinga er dårlige, og en må regne med fortsatt stagnasjon og følgelig sterk konsentrasjon og sentralisering. De store foretakene vil trolig satse på å utvide produktspektret, særlig vil en kombinasjon av papirindustrien og plastvareindustrien være aktuelt. Trevare- og møbelindustrien har et noe mer stabilt marked og litt lysere utsikter, men også her må en regne med fortsatt strukturrasjonalisering.
Ø.Lo

Se også: Papirindustriarbeiderforbund, Skogindustrier, Treindustriarbeiderforbund.