Tolltjenestemanns forbund, Norsk (NTF)
Norsk Tolltjenestemannsforbund (NTF) ble stiftet i 1904. Forbundet organiserer tjenestemenn og funksjonærer i tolletaten, 826 medlemmer (1.1.76). Medlemstallet er synkende. 1% kvinner.
NTF har landsmøte og hovedstyre. Formann: Ivar Nilsen. Nestformann: Odd A. Kristiansen. Utgir "Tolderen". Adresse: Schweigaardsgt. 15, Oslo 1. Tilsluttet Statstjenestemannskartellet.
E.So.



Tollunion
En tollunion er et forbund av to eller flere stater med gjensidig tollregulering innad og felles tollgrenser utad.
En tollunion har i enkelte tilfeller vært forløper for statsdannelse, slik Bismarcks Zollverein i Tyskland bante veien for etableringen av Det tyske rike i 1870. De indre tollgrensene mellom de opprinnelig mange hundre tyske småstatene hadde helt siden middelalderen hindret en tysk riksenhet. Tollunionen ble derfor et avgjørende skritt mot samling.
Enkelte europeiske politikere hadde samme visjon ved inngåelsen av Roma-traktaten mellom de opprinnelig seks EF-landene i 1957. Denne avtalen etablerte til og med et felles marked uten indre tollrestriksjoner overhodet. Men nettopp den frie varebevegelsen førte til svære vansker for landbruket. Disse vanskene slo i sin tur ut i skarpe interessemotsetninger landene imellom. EF-landene står ved inngangen til 1980-årene fjernere fra å være én stat enn på mange år.
H.F.D.



Tonga
Hovudstad: Nuku'alofa
Sjølvstende: 1970 (Storbritannia)
Politisk system: Kongedømme
Flateinnhald: 699 km²
Folkemengd i 1973: 92 000
Arleg vekst i folkemengda 1970-73: 2,1 %
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973: 210 $
Sysselsette i primærnæring: 74,0 %
Sysselsette i industri: 3,3 %
Sysselsette i handel og tenesteyting: 22,7 %
Yrkesaktivitet: 24,5 %
Kvinnedel av yrkesaktiv folkesetnad: 5,8 %
Viktigaste handelspartnar 1974: i-land, 83,0 %
Forklaringar og fotnotar står franirne i kvart band


Torp, Oscar
Torp (1893-1958), ledende administrator i den norske arbeiderbevegelsen i dette århundret. Oscar Torp kom inn i Arbeiderpartiets sentralstyre i 1918, 21 år gammel. Han var partiets formann 1923-1940 og satt i alle partiets regjeringer fra 1935 til 1955, bortsett fra årene 1948-5 1. I perioden 1951-55 var han statsminister. Ved siden av politikeren Einar Gerhardsen står han som den sentrale skikkelse i den generasjon som sammenhengende ledet arbeiderbevegelsen i det enestående lange tidsrommet fra første verdenskrig til ut i l960-årene.
Torp var elektriker. Hans politiske innflytelse skyldtes et vinnende vesen og et ryddig hode. Formannsstillingen i partiet fikk han nærmest ved slump: Den nye retning trengte en ung arbeider som gallionsfigur. Torp vokste med oppgaven. Han var en dyktig arbeidsleder, en enkel, men effektiv taler, og var en sikker statsråd for Nygaardsvold både hjemme og i eksil. De britiske myndigheter betraktet ham i London-tida med rette som noe av et sentrum i en ellers krakilsk forsamling. Etter krigen var han en av de få statsråder som fortsatt hadde tillit. Han forsøkte å trekke seg ut av politikken som fylkesmann i Vestfold I 1948, men ble kalt til statsminister etter Gerhardsen i november 1951.
Som regjeringssjef 1951-55 møtte Torp store vansker. Gjenreisningen var slutt, nå kom opprustningens tid. Forsvarsbudsjettet ble fordoblet 1950-54, soldatenes tjenestetid forlenget fra 12 til 16-18 måneder. Begge deler vakte uro innad i partiet. "Både regjering og stortingsgruppe kun- ne slites opp i indre strid" (Haakon Lie). Dessuten meldte inflasjonen seg for første gang som et uløselig problem: Det var ikke lenger mulig å subsidiere seg bort fra prisstigningen. På arbeidsplassene økte uroen, og regjeringens stjerne dalte. I desember 1954 sto den så lavt at Torp ble tvunget til å søke avskjed etter møter med sentralstyrets indre krets - først og fremst Gerhardsen.
Og Gerhardsen, som hadde gått av fordi han var "sliten" i 1951, sto klar til å ta over. Det er i dag antatt at hans avgang i 1951 hadde sammenheng med de problemene han så lå foran seg, og som han derfor satte Torp til å bære. I alle fall var det ikke uten bitterhet Torp forlot regjeringen I 1955 for å motta vervet som stortingspresident.
Oscar Torp skrev svært lite. I den voksende memoarlitteraturen kommer han lett i skyggen av andre. Det svarer lite til hans egentlige innflytelse over arbeiderbevegelsen og norsk politikk i nesten førti år.
H.F.D.

Se også: Arbeiderpartiet. Litteratur: A. Berg og H. Pharo (red.): Vekst og velstand, Oslo 1977. H. Lie: Slik jeg ser det, Oslo 1975. E. Gerhardsen: Unge år, Oslo 1974 og Samarbeid og strid, Oslo 1971.


Torp-streiken
Torp-streiken tok til på ettervinteren 1954 og varte i over fem måneder. Egentlig startet konflikten med at Torp Fagforening krevde slutt på det vilkårlige overtidsarbeidet ved Torp Brug - for øvrig et problem i hele treforedlingsindustrien på den tiden. Fagforeningen vedtok enstemmig å innstille alt overtidsarbeid som ikke var fastsatt i Fellesoverenskonisten.
Den direkte årsaken til streiken var imidlertid at Torp Brug som en hevnakt ville si opp fagforeningens uhyre dyktige formann, Thorbjørn Martinsen. Arbeidsgiverne fikk medhold i Arbeidsretten for denne trakasseringen og dertned var en av de hardeste arbeidskonflikter i hele etterkrigstiden i gang.
Fagforeningen ved denne bedriften var ledet av medlemmer av NKP. De hadde solid tilslutning i arbeidsstokken, og foreningen var dermed ikke særlig populær i LOs ledelse eller i forbundsledelsen. Da den gikk ut i konflikt, var det klart at det kom til å bli en meget vanskelig konflikt. For her kjempet en ikke bare med arbeidsgiverne og NAF, men også med LOs ledelse. Streiken fikk imidlertid sterk oppslutning rundt omkring i landet. Det førte til en aktiv politisk kampanje hvor tillitsmennene, og særlig formannen i foreningen, Thorbjørn Martinsen, spilte en framtredende rolle. Det var på mange måter en konflikt som innebar et oppgjør med den passivisering som fagbevegelsen var drevet inn i gjennom slutten av 1940- og begynnelsen av 50-årene.
Arbeidsretten ble satt flere ganger og gikk så langt som til å dømme fagforeningen, 8 tillitsmenn og 353 arbeidere til en personlig erstatning, som samlet gikk opp i 271 000 kroner. Det ble også iverksatt utpantninger. Dessuten ble det utferdiget forelegg og bebudet rettssaker mange steder i landet for å ramme det økonomiske støttearbeidet for de streikende. Trass i at arbeiderne ved bedriften enstemmig stilte seg solidarisk med sin fagforeningsformann, vendte også Papirindustriarbeiderforbundet og LO-ledelsen seg aktivt mot arbeiderne, og ekskluderte foreningen fra forbundet.
Streiken ble likevel ført i havn med et resultat som tvang bedriften til å ansette den oppsagte tillitsmannen Thorbjørn Martinsen i et nyopprettet verksted ved Torp Brug. Fagforeningen hadde i mellomtiden enstemmig besluttet å ansette Martinsen som sin forretningsfører. Videre ble det oppnådd en økning av arbeidernes fortjeneste på hele 35 %, og dommen om økonomiske erstatninger ble omgjort til nærmest en symbolsk dom.
Streikens viktigste resultat var nok at den virket som en alarm rundt om på arbeidsplassene og i fagforeningene for å skape skjerpet vern mot arbeidsgivernes farlige trakasseringer av tillitsmenn.
R.T.L.



Torres, Camilo
Torres (1929-66), colombiansk prest, sosiolog, politiker og geriljasoldat. Etter sin presteutdanning tok Camilo Torres magistergraden i sosiologi i Belgia og startet senere det sosiologiske fakultetet ved Universitetet i Bogotå, Colombia, sammen med Orlando Fals Borda.
Hans aktivitet hadde et teologisk utgangspunkt: Hvordan kunne kristen nestekjærlighet best virkeliggjøres i det colombianske samfunn? Studiet av samfunnsvitenskapene pekte på behovet for strukturelle reformer, og gjennom arbeidet i det offentlige jordreforminstituttet INCORA ble han klar over at endringer i eiendomsstrukturen var blant de mest påtrengende.
Det manglet en politisk organisasjon til å gjennomføre reformene, og Torres forsøkte med sin Frente Unido (Enhetsfronten) å samle den splittede venstresida. Politisk uenighet, personlige intriger og press fra mektige grupper utenfor lammet virksomheten, og Torres så til slutt geriljaen som eneste alternativ i det overklassedominerte colombianske samfunnet.
Det var på denne tid flere væpnede opprørsbevegelser. Torres gikk inn i den Castro-orienterte ELN (Nasjonal Frigjøringshær) og ble skutt i kamp med regjeringssoldater 15 februar 1966. Senere ble han selve symbolet på det politiske oppbruddet i den latinamerikanske katolske kirke og et samlingsmerke for revolusjonære katolikker verden over.
H.N.



Torskekrigen
Island har siden 1945 arbeidd på to fronter for å sikre sine interesser i havet omkring landet og for å hindre rovfiske. Innen FN har landet stått i spissen for å utvikle en internasjonal havrett. Parallelt har Island gang på gang ensidig utvidet fiskerigrensa. Grunnlaget for utvidelsene har vært loven om kontinentalsokkelen som ble vedtatt av Alltinget I 1948. Den gir regjeringen hjemmel til å sette vitenskapelig grunngitte regler om å beskytte fiskstammene over den islandske sokkelen. På denne tida ble det etter islandsk initiativ utnevnt en juridisk komité i FNs regi for å revidere reglene om havrett.
Under krigen hadde fiskebankene vært skånet for utenlandsk fiske, men siden økte det år for år. I 1950 ble fiskerigrensa ved Nord-Island utvidet til fire sjømil langs en linje som gikk utenfor bukter og fjorder. For engelske skip gjaldt dette imidlertid først året etter. Ifølge en avtale Danmark og England gjorde i 1901 (for femti år) kunne engelske skip fiske inne i fjorder og bukter inntil tre mil fra land.
I 1952 avsa Haag-domstolen dom i en sak England førte mot Norge om direkte grunnlinjer for fiskerigrenser. Dommen falt i norsk favør. På grunnlag av dommen førte Island umiddelbart ut fiskerigrensa til fire sjømil med grunnlinjer som gikk tvers over bukter og fjorder rundt hele landet. Belgia, England, Frankrike og Vest-Tyskland protesterte.
For å knekke Island satte England forbud mot landing av iset fisk fra islandske båter og trålere. Island lot seg ikke knekke, men skaffet seg avsetning for bearbeidd fisk både i USA og i Sovjetunionen. Nato-landet Island fikk som sagt i stand handelsavtaler med Sovjetunionen, trass i Natolandenes felles handelsblokade av russerne. Dette ga avsetning for visse produkter som det ellers var vanskelig å få avsatt.
FNs første havrettskonferanse i 1958 ble avsluttet uten bindende vedtak. Flertallet gikk likevel inn for tolv mils fiskerigrense. Straks etter utvidet Island til tolv mil. England protesterte og sendte krigsskip til å beskytte sine trålere. Den første torskekrigen foregikk uten farlige sammenstøt. FN holdt sin andre havrettskonferanse i 1960, også den uten bindende vedtak, men det var nå klart at det bare var et spørsmål om tid når tolv sjømils fiskerigrense ville bli allment anerkjent. I 1961 anerkjente England tolvmilsgrensa ved Island med en avtale der Island på sin side forpliktet seg til å føye seg etter Haag-domstolen i fiskerigrensetvister. Regjeringsopposisjonen erklærte at den i regjeringsposisjon ville føle seg ubundet av avtalen. Aret etter inngikk Island en tilsvarende avtale med Vest-Tyskland.
I 1970 vedtok FN etter forslag bl.a. fra Island å forberede en ny havrettskonferanse. Island følte seg imidlertid såpass truet av rovdrift at landet ikke ville vente på en ny konferanse, men utvidet i 1972 til femti mil. Alltinget sluttet enstemmig opp om utvidelsen, dvs, også de to partiene som ti år tidligere som regjeringspartier fikk i stand avtalen med England og Vest-Tyskland om tolvmilsgrense og Haag-domstolens myndighet. EF(se art. Fellesmarkedet) protesterte og satte forbud mot å lande islandsk fisk. England sendte krigsskip til Island.
Den islandske kystvakten tok nå i bruk et våpen som var blitt laget og utprøvd i hemmelighet i den første torskekrigen, men ikke tatt i bruk. Våpenet var trålvaierklipper. Når vaktbåtene fikk klipt trålen av, kunne ikke hele imperiets krigsmakt besørge fisk for de engelske trålerne. Den andre torskekrigen varte ett år og det ble klipt trål 82 ganger. England gjorde en avtale med Island høsten 1973, mens Vest-Tyskland, som heller ikke godtok utvidelsen, fortsatte fisket innenfor femti mil og opprettholdt forbudet mot å lande islandsk fisk.
I 1973 foreslo Island sammen med noen andre stater i FNs havbunnskomité en internasjonal regel om 200 sjømils ressursterritorium i havet. På FNs tredje havrettskonferanse i 1974 og 1975 kom man ikke til enighet i spørsmålet, men det var da klart at det gikk mot en anerkjennelse av 200 mils fiskerisone. Høsten 1975 førte Island fiskerigrensa ut til 200 mil. England protesterte og rustet trålerflåten med krigsskip. I de samme ukene kom Island til en avtale med Vest- Tyskland som opphevet landingsforbudet.
Den tredje torskekrigen, vinteren 1975-76, var hardere enn de forrige konflikter. Minst 54 ganger støtte engelske krigsskip sammen med de mye mindre islandske vaktbåtene. Flere ganger var liv i fare. I protest brøt Island de diplomatiske forbindelsene med England. 46 ganger lyktes det de islandske vaktbåtene å klippe trålen for britene. I mai møtte Islands statsminister og utenriksminister den britiske utenriksministeren i Oslo for en diskusjon. Den 1 juni 1976 kom det i stand en avtale om seks måneders frist for de engelske trålerne til å forlate islandske fiskebanker, og landingsforbudet i England ble opphevet. EF hadde da i tre år presset Island til ettergivenhet ved å la være å gjennomføre en avtalt reduksjon av toll på islandske fiskeprodukt. Nå ble det også slutt på det presset.
Islendingene var seierssikre under torskekrigene. For å uttrykke dette henviste de i samtaler en og annen gang til dikteren Steinn Steinarr som i en annen forbindelse i et dikt hadde kommentert Englands kamp med følgende ord: "Ingen vinner sin dødskamp." I kritiske øyeblikk kunne diktet bli lest i radioen før nyhetene.
B.S.S.

Se også: Havrett, Island.


Tortur
Begrepet tortur innebærer at man tilføyer et levende vesen fysisk eller psykisk smerte eller lidelse. Men det innebærer også noe mer, for en gammeldags tannlegebehandling eller en overbringelse av et dødsbudskap er ikke eksempler på tortur. I begrepet ligger også at vedkommende skal oppleve smerten eller lidelsen. Derimot behøver ikke den endelige målsetningen å være at offeret plages. Den kan være å få fram opplysninger, eller, som inkvisisjonen hevdet, hjelpe personen til å bekjenne sine synder så han kan slippe den evige pine hinsides.
Historisk sett har tortur først og fremst vært brukt i samband med prosesser for å fremtvinge såkalte bekjennelser eller opplysninger om personers eller organisasjoners virksomhet. I Europa kulminerte bruken på 15- og 1600-tallet. (Kirkens prosesser mot hekser og kjettere.) På 1700-tallet ble det i de fleste europeiske land vedtatt lover som forbød tortur, delvis som en følge av den kritikk som ble fremsatt bl.a. av Voltaire og den italienske juristen Beccaria. (Norges grunnlov av 1814 slår fast at "Pinligt Forhør maa ikke finde Sted".)
Vår egen tid er paradoksal når det gjelder tortur. I 1948 oppnådde man at FNs generalforsamling vedtok en erklæring om menneskelige rettigheter som i artikkel 5 fastslår at "Ingen må utsettes for tortur eller grusom, umenneskelig eller fornedrende behandling eller straff." Men samtidig er bruken av tortur blitt uhyggelig vanlig. I mange land er den en del av den administrative praksis.
Dens funksjon er også delvis blitt en annen. Tortur anvendes i dag ikke først og fremst mot kriminelle, men mot dem som arbeider for sosiale og politiske forbedringer. Og den anvendes ikke bare for å få frem opplysninger, men for å terrorisere og spre skrekk innen opposisjonen. Fangen skal tvinges til å "bekjenne", ikke bare pga. bekjennelsens nytte for makthaveren, men pga. den selvforakt og forydmykelse som mange av ofrene opplever, og som kanskje i lang tid lammer deres kampevne. Offisielt benektes bruk av tortur, men samtidig ønsker makthaverne at den er kjent i håp om at opposisjonen skal svekkes.
At tortur øker i vår tid skyldes ikke bare at brutaliseringen jevnt over er økende, men at den politiske kampen øker. De undertrykte vil ikke lenger akseptere sine kår, og makthaverne forsvarer sine privilegier med vold og terror.
Er tortur moralsk tillatt? FN-erklæringen inneholder et klart forbud. Den gjør ikke noe unntak for spesielle tilfeller hvor tortur eventuelt skulle kunne være nyttig: Ved tortur mot én, reddes mange. Slike tilfeller forekommer også mest i bøker. Tortur brukes, som nevnt, først og fremst for å bekjempe politisk opposisjon, og da er vår fordømmelse ubetinget.
1. Målsettingen: å knekke opposisjonen, er forkastelig fordi den strider mot grunnleggende demokratiske rettigheter, og 2. selve mishandlingen (midlet) er forkastelig, ikke bare fordi den innebærer smerte eller lidelse for offeret, men også fordi den fornedrer et totalt forvarsløst menneske, prøver å gjøre det identitetsløst og redusere det til et middel.
Det siste punktet er et tungtveiende argument mot tortur, uansett hvordan situasjonen er. Et annet like generelt argument er 3. at torturisten vil avstumpes og brutaliseres. Et argument som også forekommer er: 4. siden offerets bekjennelser" ikke kommer frivillig, vil torturisten, som følge av det middel han anvender, hele tiden være usikker på om det han har fått høre er sant og om det er hele sannheten. Usikkerheten vil få ham til å fortsette og til å øke torturen. Men samtidig øker usikkerheten, nettopp fordi opplysningene kommer som følge av økt tortur, hvilket igjen får ham til å fortsette, osv. osv. 4. er ikke et så generelt argument mot tortur som 2. og 3. Det har ikke så stor tyngde hvis torturens funksjon er å terrorisere, men det er et sterkt argument mot tortur som middel til å få frem sanne opplysninger.
Er tortur moralsk uriktig i alle situasjoner?
La oss ta et eksempel: Kommandanten i en konsentrasjonsleir meddeler at han vil pine livet av 20 fanger. Men hvis fangenes tillitsmann piner livet av 10, skal de øvrige få leve. Et viktig argument mot at tillitsmannen skal gå i gang, er at en kommandant soffi fremsetter et slikt forslag, selvsagt ikke kan stoles på. Når tillitsmannen har gjort sitt, hånler kommandanten og dreper kanskje de øvrige allikevel. Og, selv om vi visste at han holdt sitt ord, ville vi (de 10 overlevende) virkelig overleve til denne prisen? Og har vi rett til å kreve at vår tillitsmann skal fungere som bøddel?
Det kan være viktig å tenke igjennom eksempler av dette slaget, men de er uten betydning når det gjelder å ta stilling til den bruk av tortur som i dag er et alvorlig internasjonalt problem. For å bekjempe den må vi holde fast ved at forbudet mot tortur er absolutt. Og vi må hevde vår rett til å protestere mot tortur i et hvilket som helst land, uansett om det hevder at dette er deres territorium og privatsak. Vi skal ikke glemme at politiske fanger som har overlevd, sier at noe av det som virkelig holdt dem oppe, var at de visste at verden ikke hadde glemt dem.
H.Of.

Se også: Amnesty International.

Litteratur: Amnesty International Report 1978, London 1979. Amnesty International, Svenska Sektionen: Tortyr, Stockholm 1971.


Tosomhet
Tosomhet er det sjøltilstrekkelige parforholdet. Det vesentlige er ikke ekteskapskontrakta. "Papiret" aleine bestemmer ikke innholdet i forho1det. Det viktige er at partene trur og forventer at de skal være alt for hverandre - dele brød, bord og seng og interesser, venner og alle slags følelser.
Det er umulig for to mennesker å møte hverandre på alle plan (ifølge ukeblada er dette idealet for samliv). Når disse forutsetningene svikter, oppleves det ofte som en skuffelse.
Den ene parten vil føle seg miskjent av den andre. Mistillit og bitterhet bygger seg opp gjennom småkrangel eller kulde. Denne kampen eller avstanden. som kan utvikle seg, forsterkes også ved at frustrasjoner fra andre forhold, f.eks. arbeidslivet, spilles ut på feil sted - innen tosomheten. Dette skjer fordi det er legitimt å la dagens motgang gå ut over ens sarnlever, og også fordi det nære, heimen, ofte er det eneste en sjøl føler å kunne rå over.
Tosomheten oppløses og nydannes. Enhver tosoinhet er eksklusiv, og dermed blir mønsteret at de følger etter hverandre i serier. Ikke på noe tidligere tidspunkt har så mange voksne i Norge levd i samliv som nå. Det livslange ekteskapet er kanskje døende, men tosomheten lever. En må rekne med at erfaringer endrer trua på tosomhetens lykke. Men dette fører ikke til at praksisen endrer seg vesentlig, noe som skulle tyde på at tosomheten ikke bare er et uttrykk for ideologi og personlige valg.
Ideologien og realiteten bak det tosomme parforholdet er sikkert sterkest for kvinner. Det er gitt i utgangspunktet at menn har andre venner gjennom jobb, sport og andre interesser. Kvinner er i større grad uten slike kontakter ettersom de sjeldnere og mer periodisk deltar i arbeidslivet. Deres sosiale aktiviteter er i større grad knytta til familie og slekt. Bestevenninna degraderes så snart det kommer en mann inn i bildet.
Tosomheten kan ses som en ekstrem privatisering av sosialt liv - og av kvinner. Den sosiale organiseringa av samfunnet har gjort det mulig å trekke seg tilbake i trua på parforholdets sjøltilstrekkelighet - "vi klarer oss så bra så". Dette er ikke et spesielt byinønster. Arbeids- og familiemønsteret på bygdene er også blitt mer "private". Lokalsamfunnets samhold og fellesskap uthules innenfra gjennom tosomhetens uhemma vekst. Også bygdene privatiseres og "urbaniseres". En kamp for samhold og solidaritet er derfor også en kamp mot tosomheten.
Slik sett blir tosomheten en kamp for å endre den sosiale og materielle organiseringa av hverdagen og gi den et nytt innhold med mer nødvendig samarbeid og samhold. På denne måten vil vi også skape nye rammer for samliv og parforhold. Men slike endringsmuligheter finnes i dag. Det blir derfor også et spørsmål om den enkeltes ønske og vilje til å leve på en annen måte - til å ta samlivsspørsmål alvorlig i den daglige praksis.
S.N.

Se også: Ekteskap, Kjærlighet.


Totalitarianisme
Totalitarianisme brukes som betegnelse på det totale diktatur: Statsmaktens forsøk på å underlegge seg alle samfunnets sfærer, også privatlivet. På norsk brukes også uttrykket totalitarisme.
For å avgrense begrepet mot før-moderne former for sentral kontroll, sies det ofte at glorifiseringen av statsmakten må være av permanent natur. I tidligere tiders despotier, f.eks. i sultanatene i den arabiske verden eller i primitive kongedømmer i Afrika og Asia, gjorde herskeren ofte forsøk på å utstrekke sentralmaktens kontroll til hver avkrok av undersåttenes sosiale liv, men kontrollen forble sjelden av varig karakter.
Det sentrale kjennetegn ved det 20. århundres totale diktaturer er at sentralrnakten prøver å gjøre kontrollen til et fast innslag i sin hersketeknikk og bygge hele sarnfunnsformen på en slik underkuelse av befolkningen. I en viss forstand kan det sies at totalitære statsformer representerer et forsøk på å oppheve eller svekke den strukturelle differensiering som moderne samfunn er preget av: I totalitære diktaturer er økonomien, kulturlivet, familien, rettsvesenet, voldsapparatet og andre av samfunnets undersystemer relativt uselvstendige i forhold til politikken.
Som politisk begrep kom ordet totalitarianisme i omløp på 1920-tallet. Det kan i første rekke tilskrives den italienske diktatoren Benito Mussolini (1883-1945). For Mussolini innbefattet uttrykket lo stato totalitario ("den totalitære stat") også nasjonal enhet og oversjøisk ekspansjon.
Totalitarianisme ble utover i 1930-åra betegnelse på en reaksjon mot det parlamentariske demokrati til fordel for en enhetlig stat, uansett politisk fortegn. I moderne statsvitenskap er det særlig denne betydning som er blitt stående: Totalitarianisme er i dag en betegnelse for en teori om regimelikhet mellom diktaturformer, særlig mellom stalinisme og nazisme. Sin spesifikke form fikk denne teorien etter den andre verdenskrig, hvor særlig graden av kontroll (ukjent i tidligere diktaturvarianter) og den utbredte bruken av moderne teknologi (radio, film og annen elektronikk) ble fremhevet som særlige kjennetegn (se art. Diktatur). Dessuten tok totalitære diktaturer i bruk terror i ny og ukjent skala.

De seks likhetstrekk
Etter krigen kom diskusjonen om en mulig vesenslikhet mellom stalinisme og nazisme i særlig grad til å dreie seg om et seksdelt klassifikasjonsskjema fremsatt av de to amerikanske statsviterne Z. Brzezinski og C. J. Friedrich i 1956. De hevdet at Hitlers og Stalins regimer fremviste avgjørende likhetstrekk på følgende seks punkter:
1. Både stalinismen og nazismen var forpliktet på en detaljert ideologi som var altomfattende i den betydning at den fastsatte ikke bare hvilke mål som skulle gjelde for det offentlige liv. Ideologiene hadde også fastlagte svar på filosofiske spørsmål som vanligvis unndras stillingstagen i politikken: spørsmål om individets, historiens og samfunnets opprinnelse og endelige mål. De totalitære bevegelser ønsket å skape det nye mennesket ut fra storslagne ideologiske forrnler, og støpte samfunnet totalt om etter et nøye fastlagt menneskesyn: Samfunnet skulle underordnes ett altoverskyggende mål, for Hitler raserenhet og "Lebensraum"; for Stalins vedkommende industrialisering og kommunisme.
2. Både Stalins og Hitlers regirner var understøttet av et masseparti, enhetlig organisert og ledet ovenfra av en mann uten konkurranse om lederposisjonen.
3. Det fremste hersketekniske virkemiddel var i begge tilfeller terror, organisert gjennom et hein- melig politi, som etter hvert ble en stat i staten og skapte frykt også innad i partiet.
4. Begge regimer baserte seg på ensretting av massemedia.
5. De væpnede styrker og dermed voldsmonopolet var underlagt uinnskrenket politisk kontroll.
6. Begge lands økonomi ble styrt sentralistisk. Et annet sentralt kjennetegn ved totalitære diktaturer er at de reduserer kulturlivets selvstendighet til å bli tjener av politiske formål. Begge regimer fremsatte f.eks. ufravikelige kriterier på hva som er "sann", dvs. formålstjenlig kunst.
Forsøkene på å involvere befolkningen direkte gjennom massemøter, ulike folkeavstemninger etc., og dermed gi regimene en folkelig sanksjon, ble etter hvert ansett som de totalitære regimers mest iøynefallende herskeforrn. Denne massedeltakelse skulle holde massene i age og gi dem konstant tilførsel av fellesskapsfølelse. De totalitære regimenes forsøk på å piske opp massiv støtte fra folket og holde dem i konstant bevegelse, skiller dem ut fra typen autoritære regimer. Disse tør sjelden appellere direkte til folket av frykt for å miste kontrollen. Direkte politiundertrykkelse og mindre manipulasjon av massenes ønsker og vilje, er derfor i større grad disse regimenes måte å operere på.
Fordi de totalitære regimer ikke har til hensikt å befeste en sosial orden uten samtidig å sette sitt avgjørende merke på den, og fordi disse regimene i denne endringsprosess vil støte an mot tradisjonelle maktsentra innen økonomi, politikk og kulturliv, må de finne sin maktbasis i et konstant bevegelig og mobiliserbart folkehav. Totalitære regimer må bruke massenes mistillit til det bestående. Autoritære regimer holder folket i sjakk for å hegne om kirkelige, sosiale, politiske og økonomiske eliter. Franco-Spania er et eksempel (se også art. Autoritær).

Kritikken av totalitarianisme-tesen
Forstått som en teori om regimelikhet mellom Stalins og Hitlers diktaturer har totalitarianisme- teorien vært sterkt omstridt. Innvendingene mot totalitarianisme-tesen kan sarnrnenfattes på følgende måte: Teorien om vesenslikhet mellom nazisme og stalinisme legger for stor vekt på samsvar i formen for maktutøvelse (organisering av massepartier, regissering av massemøter, bruk av terror, etc.) og overser hva kritikerne ser som langt dypereliggende forskjeller mellom regimene, f.eks. forskjeller i den sosiale rekruttering til de to bevegelsene (nazismen: middelklassen, inklusive bøndene; stalinismen: proletariatet i byene).
Kritikerne legger også vekt på forskjellene i det samfunn de to regimene ønsket å skape. Videre fremheves det at totalitarianisme-teorien ikke er annet enn en beskrivelse av regimets ytre trekk. Den gir ingen forklaring av regimenes oppkomst. Teorien blir dermed uhistorisk og blind for de forskjellige historiske betingelser som ga opphav til henholdsvis stalinisme og nazisme.
Moderne totalitære regimer ikler seg demokratisk kledebon: De hadde en utvilsom folkelig appell, og presenterte seg som en "sannere" utgave av det parlamentariske demokrati. Deres maktbasis kan ikke utelukkende føres tilbake til terror og tvang. Regimene hadde også rot i uklare lengsler, en "flukt fra friheten", som Erich Fromm kalte den.
I litterær form har bl.a. George Orwell behandlet denne "totalitære lengsel". Han ser de totalitære regimenes manipulasjon av den enkeltes viljes- og følelsesliv som totalitarianismens kjerne. I framtidsvisjonen "1984", som utkom i 1949, lar han "Storebror" være det allestedsnærværende, vaktsomme øye: Storebror ser deg alltid. Svikter du ham, svikter du ikke bare noe utenfor deg selv, men også det beste i deg selv, så å si ditt egentlige og sanne jeg. Totalitær propaganda er for Orwell i sin kjerne bl.a. en appell til skyldfølelse. Dette gjør den mentale kontroll desto mer effektiv.
Mellomkrigstidens totalitære regimer hadde ikke på langt nær til disposisjon de overvåkingsmidler som i dag er tilgjengelige. Totalitarianisme-teoretikerne viste tidlig hvordan moderne teknqlogi i skruppelløse herskeres tjeneste åpner enorme muligheter for beherskelse og dirigering av massefølelser. I denne påvisning ligger i dag totalitarianisme-tesens viktigste og gyldigste innsikt.
B.Ha.


Litteratur: H. Arendt: The Origins of Totalitarianism, New York 1951. Z. Brzezinski og C. I. Friedrich: Totalitarian Autocracy and Dictatorship, Cambridge, Massachusetts 1956. J. J. Linz: Totalitarian and Authoritarian Regimes, i F. Greenstein og N. Polsby (red.): Macropolitical Theory, bind 3 av Handbook of Political Science, Reading, Massachusetts 1975. L. Schapiro: Totalitarianism, London 1972. B. Seidel og 5. Jenkner (red.): Wege der Totalitarismus Forschung, Darmstadt 1968.