Tito (Josip Broz)
Tito (1892-1980), opprinnelig navn Josip Broz, jugoslavisk statsmann og revolusjonsleder. Tito ble født i Kroatia. Han var metallarbeider i Zag- reb og Wien, ble mobilisert i den østerrikske hær ved krigsutbruddet 1914 og tatt til fange av russerne i 1915. I 1917 sluttet han seg til bolsjevikene og kjempet i Den røde armé.
Tito dro tilbake til Jugoslavia som aktivt medlem i det kommunistiske parti: et parti som i 1920 fikk valgt hele 58 representanter til parlamentet, men som allerede året etter ble forbudt. I 1928 ble Tito dømt til fem års fengsel, og kom her i nær kontakt med teoretikeren Pijade. Ved utbruddet av den spanske borgerkrig var Tito i Paris, og han gjorde da en fremragende innsats med organiseringen av frivillige jugoslaviske avdelinger. En stor del av hans senere generaler var tidligere Spania-kjempere.
I 1937 ble Tito partiets generalsekretær. Partiet var relativt lite ved krigens utbrudd, bare omkring 12 000 medlemmer, hvorav bare en fjerdedel kom til å overleve krigen. Men det var samtidig en sammensveiset kaderorganisasjon, allerede herdet og trenet i illegal virksomhet.
Sin avgjørende prøve fikk partiet og Tito under partisankrigen mot den tyske okkupant, uten sammenligning den hardeste og blodigste motstandskainp i noe okkupert land. Det var en folkekrig som til fulle kan sidestilles med andre seierrike folkekriger i Kina, Algerie, Vietnam og Mosambik. Bare at motstanderen i Jugoslavia var enda mer skånselsløs og grusom enn i de andre landene. Geriljakampen til Fidel Castro blir nærmest en mindre trefning i sammenligning. Vel en og en halv million mennesker mistet livet, omtrent en tiendedel av befolkningen.
En avgjørende betingelse for Titos seier var at han maktet å mobilisere en partisanarmé på 800 000 mann, hovedsakelig av bondeætt. Folkereisningen hadde både en nasjonal og en sosial side. Sosial i den forstand at den også pekte fram mot et nytt samfunn, og nasjonal både i den betydning at den var rettet mot den fiendtlige okkupasjonsmakten og at den godkjente det flernasjonale trekket ved det jugoslaviske folket, med anerkjennelse av kroater, slovener, montenegrinere og makedonere i tillegg til serbere.
Et karakteristisk trekk er det også at kampene i det aller vesentligste ble ført i skog og fjell, mens byene først ble erobret i kampens aller siste fase. Et særtrekk vi for øvrig også finner ved kampene i Kina, Algerie, Vietnam og Cuba.

Utenriks- og innenrikspolitikk
I motsetning til Tsjekkoslovakia, Ungarn, Polen og øst-Tyskland, hadde ledelsen i Jugoslavia kommet til makten ved egne krefter. På overflaten var forholdet til Sovjetunionen godt, men planen om en Balkanføderasjon, kombinert med vilje til selvstendighet, gjorde forholdet til Stalin stadig mer spent.
I juni 1948 kom Stalins åpne fordømmelse i form av bannbullen fra Komintern, med direkte oppfordring til oppstand mot den "reaksjonære titoistiske klikk". Nok en gang maktet Tito å mobilisere nasjonal enhet overfor en overlegen motstander. Nok en gang var Jugoslavia isolert. Denne gangen var ikke kampen militær, men man sto overfor en meget følbar økonomisk blokade, kombinert med atskillige grenseepisoder.
Etter Stalins død ble forholdet varmere, noe som ble helt tydelig ved Khrustsjovs sensasjonelle besøk i Beograd sommeren 1955. Tito ble imidlertid ikke på noe tidspunkt trukket inn i østblokken. Han fortsatte konsekvent sin uavhengige kurs, og arbeidet aktivt innen gruppen av alliansefrie stater, i begynnelsen særlig med statsmenn som Nehru og Nasser.
En stor utenrikspolitisk seier var det uten tvil for Tito da partiformann Hua Kuo-feng besøkte Beograd i 1978 og satte en definitiv strek over år med verbal strid.
Rent innenrikspolitisk forsøkte Tito en egen sosialistisk variant med bedriftsdemokrati, som nok delvis har vært vellykket, men hvor også motsetningen mellom grasrotdemokrati på den ene siden og ettpartisystemet på den andre har vært merkbar. En desentralisering, med maktoverføring til de enkelte republikker, har også i visse situasjoner medført vansker. Særlig i 1971 var tendensen til separatisme til å ta og føle på både i Slovenia og særlig i Kroatia. Det nasjonale, som var Titos hovedaktivum både under krigen og etter bruddet med Stalin, var her delvis vendt mot ham. Tito mestret også denne krisen, men nasjonalitetsproblemet er nok fortsatt et mer ømtålig emne og et større problem enn en individuell avviker som Djilas eller samfunnskritikken fra gruppen rundt tidsskriftet Praxis.
Når det gjelder begrepet titoisme, var dette opprinnelig et sovjetisk forsøk på å stemple en kjetter, og det er heller aldri blitt anerkjent fra jugoslavisk hold. Til sin biograf Vladimir Dedijer, understreker også Tito at "vi ikke har tilføyet noe som helst til den marxistisk-leninistiske doktrine".
Det er vanskelig å være helt enig på dette punktet. Både Marx og Lenin tenkte i klart internasjonale baner, og la dessuten hovedvekten på byene i industrilandene. De faktiske revolusjoner de siste femti år har vært av en helt annen karakter. De har ikke funnet sted i industriland, men i utkantsamfunn og også i landdistriktene i utkantsamfunnet eller i periferien av periferien. Byene har nærmest vært passive, fra Beograd til Shanghai, fra Havana til Saigon. Samtlige revolusjoner har hatt en klar nasjonal profil og nasjonal avgrensning. Det er her et åpenbart motsetningsforhold mellom veletablert teori på den ene siden og den faktiske virkelighet på den andre.
En enestående evne til originalitet i handling er ikke sjelden kombinert md manglende evne til originalitet i generell politisk tenkning. Noe som dog på ingen måte var særpreget for Tito.
J.A.C.

Litteratur: V. Dedijer: Tito Speaks, London 1953. J. 0. Johansen: Hvor går Jugoslavia, Oslo 1973.


Tjenestemannslag, Norsk (NTL)
Norsk Tjenestemannslag ble stiftet 1.11.1947. Det er LOs 5. største forbund med 36 683 medlemmer (1.1.79). Av disse er 17 047 kvinner og 19 636 menn.
NTL omfatter vel 450 lokalavdelinger og landsforeninger. Forbundet organiserer et meget bredt spektrum av statsansatte, fra domkirkearbeidere, fyrtjenestemenn og klippfiskvrakere til ansatte i sentraladministrasjonen, kringkasting, forsvar og universitet. Organisasjonen har de siste åra hatt en betydelig medlemsvekst. Organisasjonen er oppbygd med landsmøte, landsstyre og forbundsstyre og har et sekretariat med 32 heltidsansatte. Leder: Dagfinn Habberstad. Ut- gir Tjenestemannsbladet. Adresse: Hammers- borg torg 1, Oslo 1.
NTL er det største forbund innenfor Statstjenestemannskartellet og er også tilsluttet Internasjonalen for stats- og kommuneansatte (ISKA).

Historie og politisk preg
Norsk Tjenestemannslag er en forholdsvis ung organisasjon på vel 30 år som har vært i kontinuerlig vekst siden starten. Ved stiftelsen var medlemstallet 833, i dag nærmer det seg raskt 40 000. Forbundet ble stiftet i en tid preget av gjenreisnings- og nyreisningsarbeid etter krigen. Blant de første som sluttet seg til det nye samleforbundet i LO var nettopp gjenreisningsfunksjonærene i det krigsherjede Finnmark.
NTL har vokst sammen med statens økte innsats i samfunnet. Et studium av forbundets historie med særlig vekt på utviklingen av medlemstallet og opprettelsen av nye foreninger og etater, gir et bilde av statens aktiviteter og takten i utviklingen, både på riksplanet og i lokalsamfunnet.
Men NTL har ikke bare økt sitt medlemstall fordi antall statsansatte har økt. Forbundet har også fått mange medlemmer som har stått tilsluttet andre organisasjoner, og har selv gått inn i nye organisasjonsområder og organisert lønnsmottakere som aldri har fått tilbud om medlemskap i fagbevegelsen.
Arbeidet med å danne NTL begynte egentlig i 1937, da LO arrangerte en landskonferanse for statstjenestemenn i Oslo. Bakgrunnen for konferansen var henvendelser fra en rekke organisasjoner, så vel innenfor som utenfor LO, om å søke å skaffe mer klarhet i organisasjonsforholdene innenfor statssektoren. Det møtte representanter fra nesten alle de statstjenestemannsorganisasjoner som den gang eksisterte. Forutsetningen var at Statstjenestemannsforbundet (STAFO) skulle være kjernen i det nye "samleforbundet", men STAFO vedtok før krigen at det ikke ville søke noen tilknytning til LO.
Da krigen kom, lå lovene for det nye forbundet ferdig, men arbeidet med konstitueringen ble utsatt til etter krigen. Norsk Telegraf- og Telefonforbund påtok seg arbeidet med å få "samleforbundet" i sving, og i 1946 sluttet Den norske Fyrbetjentforening seg til og fikk avdelingsnummer 1. Deretter kom de ansatte i sentraladministrasjonen, klippfiskvrakere, domkirkearbeiderne i Trondheim, skatteoppkrevere, de ansatte ved Gjenreisningskontoret osv. 1 november 1947 var altså NTL et faktum.
NTLs virksomhet i "nyere tid" er blitt sterkt preget av strid og uenighet om sentrale fagligpolitiske spørsmål. Forbundsledelsen, med politisk tyngdepunkt til høyre i sosialdemokratiet, er blitt utfordret av en stadig bredere og mer aktiv opposisjon på grunnplanet. Noen eksempler som kan belyse dette er:
EF-saken, der forbundsledelsen var for medlemskap, i motsetning til en rekke større foreninger og avdelinger som sa nei. Tariffoppgjørene, der forbundsledelsen (og Kartell-ledelsen) har gått inn for kombinerte og samordnede oppgjør (også i den private sektor), mens stemningen i betydelige deler av grunnorganisasjonen har vært klart for forbundsvise oppgjør. De senere års tariffoppgjør og lønnsstopp har for øvrig medført at de fleste statsansatte har fått senket sin kjøpekraft og blitt hengende etter lønnstakergrupper i den private sektor i inntektsutvikling. Faglig/politisk samarbeid med Arbeiderpartiet, der forbundsledelsen og flertallet på landsmøtet i 1979 sa ja til et forpliktende "tvillingforhold" til DNA, mens opposisjonen ønsket et partipolitisk uavhengig forbund, bl.a. med den begrunnelse at NTL har medlemmer med et bredt spektrum av politiske oppfatninger og at en binding til ett bestemt parti derfor kan virke hemmende på rekrutteringen. Forbundet har i en viss grad tatt hensyn til dette ved ikke å bevilge penger til DNAs valgkamp.

Organisasjonsform og virksomhet
Den saken som til nå har skapt den heteste striden i NTb er den såkalte storforbund-saken, eller kampen om forbundets framtidige organisasjonsform. Her sto på den ene siden av frontlinjen forbundsledelsen og ledelsen i Statstjenestemannskartellet, som gikk inn for å samle alle LO- forbundene i statssektoren til et fellesforbund og dermed oppløse NTL og de andre forbundene. Hovedargumentet for dette var at ett stort og sterkt forbund er mer rasjonelt og effektivt enn flere mindre forbund, altså en slags stordriftstankegang.
På den andre siden sto en bred opposisjon av landsforeninger og avdelinger som mente at et storforbund ville skape økt sentralisering og avstand mellom grunnorganisasjon og ledelse. Deres alternativ var å styrke NTb som selvstendig enhet og samtidig arbeide for en mer desentralisert organisasjonsform med stor vekt på opprusting av de lokale ledd.
Mange så klare paralleller mellom storforbund- og EF-strid (om enn i mindre målestokk): Alle etablerte krefter ble mobilisert for et jastandpunkt, informasjonen fra ledelsen til grunnplanet hadde et svært ensidig preg og ga lite rom for motforestillinger, det ble sendt ut korttidssekretærer som skulle agitere for ja-siden osv.
Striden nådde sitt klimaks på landsmøtet høsten 1978 der et knapt flertall, 129, stemte for opprettelsen av storforbundet, mens 124 stemte mot. Men det skulle senere vise seg at siste ord i saken dermed ikke var sagt. De fleste andre statsforbundene i LO sa nemlig i 1979 nei til forslaget, og NTb- og Kartell-ledelsen måtte slå fast at det ikke fantes tilstrekkelig grunnlag for å realisere storforbundet. Det ble nedsatt en organisasjonskomite som skulle legge grunnlaget for en bred debatt i forbundet om alternative organisasjonsformer.
Men NTL er også engasjert i en rekke saker og problemområder som ikke skaper samme type strid som omtalt foran. Eksempler på slike saker er: Deltaking i samarbeidsutvalg og arbeidsmiljøutvalg innen de enkelte etater, forhandlinger om normeringer og justeringer i tilknytning til tariffoppgjørene, støtte til internasjonalt solidaritetsarbeid gjennom tverrpolitiske aksjoner og organisasjoner, informasjons- og skoleringsvirksomhet, forhandlinger med staten om revisjon av avtaleverket (Hovedavtalen, data-avtalen osv.).
To av de saksområder som vil stå meget sentralt i NTLs framtidige virksomhet er dataproblematikken og medbestemmelse for de statsansatte. Når det gjelder førstnevnte sak, har NTLs landsstyre vedtatt et omfattende datapolitisk program som en del av et personalpolitisk handlingsprogram, der det legges stor vekt på at fagbevegelsen må få reell innflytelse over styringen av datautviklingen på arbeidsplassene. I medbestemmelsessaken forhandles det nå om en rammeavtale for medbestemmelse i offentlig forvaltning, samtidig som et utkast til lov om medbestemmelse er til behandling i organisasjonene. Det dreier seg her om medbestemmelse i administrative saker, ikke politiske saker der statsadministrasjonen er underlagt Stortinget.
De største landsforeningene innen NTL er: Landsforeningen for Forsvarets sivile personell, landsforeningen for universiteter, høgskoler og forskningsinstitutter, ligningsetatens landsforening, trygdeetatens landsforening og sentraladministrasjonens tjenestemannslag.
P.Ø.N.

Se også: Statstjenestemannskartellet, Tjenestemannsloven, Tjenestetvistloven.


Tjenestemannsloven
Tjenestemannsloven er opprinnelig fra 1918, men da man i 1977 fikk arbeidsmiljøloven med vesentlig sterkere rettsvern for alle arbeidstakere, ble det reist spørsmål om behovet for et unntak for statens tjenestemenn.
For statens tjenestemenn er det gjort unntak fra arbeidsmiljølovens regler om oppsigelse og avskjed (&& 57-67). I stedet gjelder Tjenestemannsloven ined forskrifter supplert med regler i forvaltningsloven. I Ot.prp. nr. 44 1976-77, som er forarbeidet til tjenestemannsloven, er dette unntaket begrunnet slik:
"Det vil imidlertid være flere områder hvor reglene i lov om statens tjenestemenn fortsatt vil gi statens tjenestemenn et bedre vern og en bedre rettssikkerhet enn arbeidsmiljøloven. På enkelte områder gjør det seg i statsforvaltningen også gjeldende en del spesielle forhold som synes å begrunne regler som ikke er helt i overensstemmelse med arbeidsmiljølovens regler. "
Sitatet ovenfor er den eneste begrunnelse som er gitt for unntaket. Det ble imidlertid presisert at tjenestemannsloven må gi de statsansatte like gode eller bedre regler på dette feltet. Staten har senere fortolket dette slik at tjenestemannsloven med forskrifter, samlet vurdert, skal gi arbeidstakerne i staten et like godt eller bedre vern enn det arbeidsmiljølovens regler gir.
Andre har imidlertid hevdet at tjenestemannsloven må være like god eller bedre på hvert enkelt punkt for å få gjennomslagskraft i forhold til arbeidsmiljøloven. I denne forbindelse bør det bl.a. pekes på at staten etter tjenestemannsloven har større adgang til å inngå midlertidige arbeidskontrakter. I tillegg har ansatte dårligere rettsvern etter tjenestemannsloven enn etter arbeidsmiljøloven. Det kan derfor virke som om Stortingets forutsetning for å gi unntaket, ikke er oppfylt fullt ut.
På mange punkter er det imidlertid klart at tjenestemannsloven gir statsansatte bedre rettigheter enn det arbeidsmiljøloven gir. Antakelig er det ikke noe i veien for at disse "bedre rettigheter" kan avtales mellom partene, og at arbeidervernlovgivningen derved blir lik for alle arbeidere i Norge. Når det gjelder statens "begrunnelse" for unntaket fra arbeidsmiljøloven, kan det virke underlig at man ikke har hatt samme syn på den kommunale tjeneste, som omfattes av arbeidsmiljøloven uten unntak.
Tjenestemannsloven av 1977, med supplerende forskrifter av 1978, gir bl.a regler om de ansattes innflytelse i ansettelsessaker, prøvetid, oppsigelse, avskjed, suspensjon, ordensstraffer, vilkår for midlertidig tilsetting, fortrinnsrett til ny stilling ved oppsigelse, forbud mot å ta politiske eller kulturelle hensyn ved ansettelse. Den sist nevnte regel går et skritt lengre enn den tilsvarende regel i arbeidsmiljøloven (& 55 A) ved at den presiserer at man heller ikke kan ta hensyn til en søkers politiske eller kulturelle oppfatning.
Se også: Arbeidsmiljø.
P.ø.N.



Tjenestepikenes forening
Det første forsøket på å organisere de kvinnelige tjenerne kom i 1886 da "De kvindelige Tjeneres Forening" ble stiftet i Kristiania (Oslo). I lovene het det om formålet: "Foreningens formål er at beskytte enhver hæderlig Kvinde der søger tjeneste, mot Udbytning af Fæstekontorer saavel som mod Overlast fra tyraniske Herskaber." En viktig oppgave for foreningen var å få opprettet et offentlig festekontor. Ellers satte den seg som mål å skaffe fram opplysninger om tjenestepikenes forhold. Den ville også opprette et hjem for eldre kvinnelige tjenere. Av mangel på tilslutning bukket foreningen raskt under.
Doktor Oscar Egede Nissen (1843-1911) engasjerte seg sterkt for å bedre tjenestepikenes kår. Det var også han som tok initiativ til en ny foreningsdannelse i 1892, og han ble valgt til den første formann i "Tjenestepigernes Særlag". Også denne foreningen ville samle inn opplysninger om tjenesteforhold og arbeide for å bedre arbeidsforhold og lønninger. Heller ikke denne gangen lyktes det å holde virksomheten gående.
I desember 1897 prøvde man for tredje gang. Formålet var å samle alle tjenestejenter i Kristiania om bl.a. å avskaffe nattarbeid (mellom ni om kvelden og halv sju om morgenen), innføre en fridag i uken og fri annenhver søndag uten lønnsreduksjon. Videre krevde foreningen lyse, luftige og varme pikeværelser. Den ga også ut et blad, Tjenestepigen, fra november 1898 for å agitere for sin sak og verve medlemmer. En viktig sak for foreningen var arbeidet for revisjon av tyendeloven.
Organiseringen av tjenestejentene vakte sterk motstand fra flere hold, særlig fra de organiserte husmødrene, og arbéidet i foreningen gikk tungt. Heller ikke denne gangen maktet den å bli et varig fenomen.
Først i 1910 kom den endelige foreningen, "Den kvindelige tjenerstands forening". Denne gangen var det Arbeiderpartiets kvindeforbund som tok initiativet. Foreningen ga ut avisen Vår Fremtid, og det lyktes etter hvert å få til en stabil forening. I 1915 var det seks tjenestejenteforeninger spredt utover i landet.
V.E.E.

Se også: Hjemmenes Vel, Hushjelploven, Rud.


Tjenestetvistloven
I 1927 gjorde Stortinget vedtak om å sette ned lønningene for de statsansatte med 10 % fra 1.1.1928. Påstanden fra Stortinget var at det var oppstått et misforhold mellom lønningene til de statsansatte og arbeidstakere i det private næringsliv. Vedtaket i Stortinget skapte sterk misnøye, og det ble dannet en aksjonskomite som saksøkte staten. Hovedbegrunnelsen for søksmålet var at vedtaket ble gjort uten at tjenestemennene var hørt. Byretten ga tjenestemennene medhold i at det var rettsstridig av Stortinget å redusere lønningene på denne måten. Saken ble ikke anket av staten.
Like etter kom spørsmålet opp på nytt. Denne gangen gikk de statsansatte med på en reduksjon av lønningene, men under forutsetning av at det skulle lages en lov som ga tjenestemennene forandlingsrett.
I 1933 kom forhandlingsloven. Loven var imidlertid mangelfull på flere punkter, og i 1958 fikk vi derfor den någjeldende tjenestetvistlov, revidert siste gang i 1977.
Tjenestetvistloven gjelder for statsansatte og er parallellen til arbeidstvistloven. Lovens system fører til en sentralisering av makt både innenfor fagbevegelsen og forvaltningen. Det er bare hovedsammenslutninger av tjenestemannsorganisasjoner som kan forhandle med Statens personaldirektorat. Dette er organet som forvalter statens arbeidsgiverinteresser.
Etter loven er det bare hovedsammenslutningene og Personaldirektoratet som kan forhandle om generelle lønns- og arbeidsvilkår. Tjenestemannsorganisasjonene som ikke er tilsluttet en hovedsammenslutning, har ingen innflytelse på slike forhandlinger. Derimot kan organisasjoner tilsluttet en hovedsammenslutning, og frittstående organisasjoner (med de begrensninger som følger av lovens § 3) forhandle om lokale, avgrensede spørsmål med lokal arbeidsgiver.
Som arbeidstvistloven skiller tjenestetvistloven mellom to typer tvister:
Rettstvister er tvister om hva som er rett etter en inngått tariffavtale. Grunnlaget for tvisten er at ordlyden i avtalen fortolkes forskjellig av partene. Det kan også være tvist om en tariffavtales gyldighet. Løses ikke tvisten mellom partene, går saken til Arbeidsretten. Arbeidstvistlovens regler om Arbeidsretten vil da komme til anvendelse.
Interessetvister er tvister om hva som skal bli rett, dvs. tvister om opprettelse av tariffavtale og om krav som bygger på tariffavtale. Tjenestetvistloven inneholder formelle regler om hvordan disse sakene skal behandles, hvem som skal være med, frister og hvordan tvister skal løses. Det er de samme institusjoner som løser tvister etter tjenestetvistloven som etter arbeidstvistloven. I tillegg har tjenestetvistloven regler om et "statens lønnsutvalg" og et system med særskilt nemndsbehandling av konflikter om inngåelse av spesielle avtaler om lønns- og arbeidsvilkår.
Tjenestetvistloven og hovedavtalen for statsansatte danner grunnlaget for spillereglene i forholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker i staten.
P.Ø.N.

Se også: Arbeidstvistloven, Hovedavtalen, Statstjenestemannskartellet.


Tjenesteyting, offentlig og privat
Tjenesteyting er arbeid eller virksomhet som består i å yte tjenester for andre. I offentlig statistikk brukes betegnelsen "Offentlig, sosial og privat tjenesteyting" om lønnet arbeid innenfor følgende områder: Offentlig administrasjon og forsvar, Renovasjon og rengjøring, Undervisning og forskning, Helse- og veterinærarbeid, Sosiale tjenester og velferdsarbeid, Kulturelt og ideologisk arbeid, sport og underholdning, Personlig tjenesteyting, bl.a. lønnet husarbeid.
I begrepet tjenesteytende næringer regnes ofte også med varehandel, restaurant- og hotellvirksomhet, bank- og forsikringsvirksomhet og transportvirksomhet.
Tjenesteyting eksisterer også i stort omfang som ulønnet virksomhet. Frivillig arbeid i organisasjoner o.l., stell og pass av slektninger og naboer og ikke minst ulønnet innsats i eget hushold er hovedbeskjeftigelse for store grupper arbeidsaktive. (Ifølge Statistisk Sentralbyrås definisjoner er "arbeidsaktive": Personer som enten er i arbeidsstyrken (i lønnet arbeid) eller som utfører husarbeid hjemme, er under utdanning o.l., og som er mellom 16 og 74 år.)
Noen former for tjenesteyting har nær tilknytning til samfunnets produksjon av varer og tjenester. Dette gjelder for eksempel tjenesteytende næringer som varehandel, transport- og bank-virksomhet. Andre former for tjenesteyting er sterkere knyttet til reproduksjon av arbeidskraft: til opplæring, sosial tilpassing og rekreasjon. Dette gjelder blant annet undervisning, sosiale tjenester og personlig tjenesteyting. Det gjelder også den ulønnete tjenesteyting i hjemmene.

Historikk
Den ulønnete tjenesteyting (husarbeid og omsorgsarbeid) i hjemmene har hatt et relativt konstant omfang i de siste 100 år. Det samme gjelder sannsynligvis omfanget av utveksling av andre tjenester (håndverkstjenester 0.1.), men dette vet vi mindre om. Historisk statistikk viser at ved folketellingen i 1875 var 27 % av de arbeidsaktive i husarbeid hjemme, tilsvarende tall i 1970 var 29 % . Tendensen til å ha husarbeid hjemme som hovedaktivitet er likevel for nedadgående: Andelen var atskillig høyere i 1950-åra enn i 1970-åra.
Historisk sett har de tjenesteytende næringene (ofte kalt tertiærnæringene) vokst fram først og fremst etter århundreskiftet. Både i varehandelen og i transportsektoren har det vært sterk vekst i antall yrkesaktive, men det er spesielt innenfor området offentlig og privat tjenesteyting (offentlig administrasjon, undervisning, sosiale tjenester osv.) at den relative vekst har vært sterkest. Tilsvarende har den lønnete innsatsen i personlig tjenesteyting (hushjelpene) gått ned.
Den sterke veksten i de tjenesteytende næringene må dels ses i sammenheng med radikale samfunnsomlegginger, som førte til nedgang i primærnæringene og senere til nedgang i sekundærnæringene (industri), og dels med de behov og de profesjoner som etter hvert ble utviklet i et stadig mer sammensatt og uoversiktlig samfunn. Industrisamfunnet og urbaniseringen skapte sine egne problemer, og det var behov for løsninger av et helt annet omfang og karakter enn det som tidligere hadde vært tilstrekkelig.
I den senere tid har tertiærnæringene fått en avgrensning mot de såkalte kvartærnæringene. Kvartærnæringene er avansert tjenesteyting hvor lnformasjonsbearbeiding, administrasjon og lederskap er viktige elementer. Moderne konsulentvirksomheter er typiske eksempler på kvartærvirksomhet. Dette er en sektor som ved inngangen til 1980-åra er i rask utvikling, ikke minst i takt med framveksten av datateknologien.
Kvartærnæringene vil imidlertid neppe utkonkurrere virksomheten i tertiærnæringene. Behovet for iallfall den "menneskebehandlende" del av tjenesteytingen vil være til stede så lenge industrisamfunnet gir de sosiale virkninger som vi i dag kjenner til. Riktignok kan datateknikken gi muligheter til besparelser og rasjonaliseringer i de fleste eksisterende virksomheter, noe som kan ha både heldige og uheldige virkninger for arbeidssituasjonen. Men behovet for tjenesteyting direkte fra menneske til menneske vil likevel alltid være til stede og igjen skape behov for arbeidsinnsats. Hvordan denne arbeidsinnsatsen skal organiseres - og da spesielt i forhold til hva som skal være lønnet og hva som skal være ulønnet - blir trolig et av de viktigste problemer i framtidas arbeidsmarkedspolitikk.

Tjenesteyting og sosial klasse
I den lønnete delen av tjenesteytende virksomhet er de fleste lønnstakere. Få er selvstendige. Likevel er det problemer med å identifisere disse gruppene av lønnstakere med arbeiderklassen. Mange av disse gruppene, f.eks. lærere, sosionomer, sykepleiere, har høy utdanning og en klar sosial identifisering med de høyere sosiale klasser. De kalles gjerne mellomlagsgruppene. Tallmessig og relativt er dette voksende grupper som etter hvert har fått stor betydning i samfunnet.
Mellomlagsgruppene innenfor de tjenesteytende næringer har i de senere tiår vært preget av sterke profesjonaliseringstendenser. Dette har vært nødvendig for å legitimere en virksomhet som dels var ny og ukjent for de tradisjonelle yrkesgrupper i samfunnet, og dels har sterke likhetstrekk med tidligere ulønnet omsorgsarbeid og annen tjenesteytende virksomhet i hjem og lokalsamfunn. De relativt sterke profesjonene som etter hvert har vokst fram, har gitt arbeidet et preg av makt og innflytelse, som vanskeliggjør identifikasjon med arbeiderklassen. I kraft av sine profesjoner og i kraft av virksomhetenes art er medarbeiderne oftere her enn i mer tradisjonelle næringer med på å ta viktige beslutninger som angår deres egen arbeidssituasjon. (Dette gjelder først og fremst innenfor "ren" tjenesteyting, og er ikke så framtredende i f.eks. varehandel og restaurantvirksomhet.)
Imidlertid er det innenfor de fleste tjenesteytende områder virksomheter som er preget av klare hierarkiske trekk. Det er som oftest to atskilte grupper i hierarkiene: overordnete og underordnete (f.eks. i skoler og institusjoner). En slik oppdeling fører til lønnsforskjeller, og den er sterkt preget av kjønnsbestemte plasseringer (overlærer-lærer, lege-sykepleier, sosialsjef-kurator osv.).
Mens lønnsforskjeller og kjønnsforskjeller i disse virksomhetene ofte kan være iøynefallende, er klasseforskjellene mer diffuse. Forholdet til kapital og produksjonsmidler er ikke nødvendigvis forskjellig for de øvre og nedre lag i de enkelte virksomheter - eller i bransjene for den saks skyld. Klasseskillene kan imidlertid framtre i form av å gi tilslutning til eller ta avstand fra kapitalens samfunnsmessig negative sider, som f.eks. reklame for unødvendige varer, det å "sy puter under armene på folk", det å forkaste privat veldedighet til fordel for offentlig omsorg osv. Klasseskillet går derfor ikke så mye ut fra hvilken tilknytning man har til produksjonsmidlene som hvilken bevissthet man har til det man gjør i forhold til egen og samfunnets nytte.
Forholdet til produkt blir av en spesiell interesse innenfor de tjenesteytende næringer, spesielt de som er av reproduktiv karakter. De former for tjenesteyting som resulterer i konkrete produkter eller bearbeiding av produkter (transport, salg osv.) kommer i klasse med samfunnets øvrige produksjon. Men mye av arbeidet i tjenesteytende virksomhet resulterer ikke i konkrete produkter: Produktet er sosial tilpassing, oppdragelse av mennesker, stell, omsorg og pleie, som igjen resulterer i menneskelig tilfredsstillelse osv.
Denne delen av samfunnets virksomhet er ikke så lett å måle i eksakte mål, men den er ikke desto mindre viktig for samfunnet. Og like viktig som å ha kontroll over vareproduksjonen og dens produksjonsmidler som mål i sosialistisk tenking, like viktig må det være å ha kontroll over samfunnsborgernes tilpassing og oppdragelse. Produksjonsmidlene i det siste tilfellet blir både det materielle utstyret som man har til rådighet og de personer som i kraft av sin utdanning og kompetanse bruker seg selv i medmenneskelig arbeid.
Ofte er slikt arbeid ideologisk underlagt spesielle religiøse eller andre særpregete organisasjoner. Dette både tilslører klasseperspektivet og skaper problemer for en fullt betalt offentlig innsats på enkelte områder. Man må også være klar over de normative krav som stilles i slike tilfeller.

Kvinner og tjenesteyting
Tabell 1 Tabell 1 viser andel kvinner sysselsatt i de sentrale deler av tjenesteytende virksomhet (offentlig, sosial og privat tjenesteyting - ikke varehandel, bank, transport o.l.) i tredje kvartal 1979:
Det er en langt høyere andel kvinner i disse virksomhetene enn i de mer tradisjonelle næringer som f.eks. industri. Vi vet også at andel kvinner innenfor varehandel, hotell- og restaurantnæringene er stor. Alt i alt kan vi si at de tjenesteytende næringer utgjør den viktigste delen av kvinnenes arbeidsmarked. I 1978 var 45 % av alle kvinner som i det hele tatt var i lønnet arbeid utenfor hjemmet, sysselsatt i de "rene" tjenesteytende virksomheter (de som er listet opp i tabellen ovenfor).
Veksten i de tjenesteytende næringene har hatt stor betydning for kvinnelig yrkesaktivitet. Det er i de siste par generasjonene skapt mange arbeidsplasser, og det skapes stadig nye. Imidlertid er dette arbeidsoppgaver som lett låser kvinner fast i en tradisjonell arbeidsdeling, som mange har som mål å komme ut av. For mange kvinner blir det slik at enten tjenesteytingen utføres lønnet av det offentlige eller ulønnet i hjemmet, så er arbeidsoppgavene de samme og arbeidets innhold ikke vesensforskjellig. Dette behøver ikke i seg selv være negativt, men det er med på å fastfryse en kjønnsrolledeling i arbeidsmarkedet slik at f.eks. menn nødig vil søke disse jobbene.
De nye tjenesteytende næringene har gitt rom for stor variasjon i arbeidstakernes arbeidstid. Deltidsarbeid er ikke ualminnelig. Dette er også avgjørende for den store kvinnelige deltakelsen i disse næringene. Mange kvinner foretrekker deltidsarbeid for lettere å kunne kombinere tjenesteytingen hjemme og ute, og for ikke å få en altfor stor personlig belastning. At de ved en slik tilpassing må slite mer både for å oppnå fullverdige rettigheter i arbeidslivet og i forhold til f.eks, pensjon, og for å yte nødvendig innsats i hjemmet på kortere tid enn før, er en virkning mange har erfart. I 1978 var omtrent halvparten av alle yrkesaktive kvinner i deltidsarbeid (se art. Deltidsarbeid).
Tjenesteytende virksomhet er også preget av små, desentraliserte enheter. Dette gjelder f.eks. alle former for offentlig omsorg, oppdragelse og pleie: skoler, aldershjem, barnehager, sosialkontor osv. Dette betyr arbeidsplasstilbud nær hjemmet for flere; også en viktig grunn til at mange kvinner har slikt arbeid. Nærhet til hjemmet, det å slippe lange arbeidsreiser, det å kunne arbeide innenfor en relativt liten og oversiktlig enhet: alt dette er forhold som spesielt kvinner legger vekt på i forhold til egen arbeidssituasjon.
Den viktigste årsaken til stor kvinnelig yrkesaktivitet i disse næringene er nok imidlertid likheten mellom det arbeid som utføres og det arbeid som de fleste kvinner utfører i ulønnet form innenfor sine hushold/familjer. Tendensen til å få godskrevet erfaring som husmor i enkelte av disse yrkene er også stigende (f.eks. innenfor hjelpepleie, i hjemrnehjelp 0.1.).
Tjenesteytende arbeid er noe av det tyngste arbeid vi har. Dette gjelder spesielt pleie og stell av barn, gamle og syke; men også f.eks. arbeid innenfor varehandel (stå i butikk) eller arbeid med mennesker (sosialt arbeid) krever både fysiske og psykiske ressurser. I og med at omgivelsene forventer at det skal ytes tjenester, krever også arbeidet en ganske stor mengde tålmodighet og imøtekommenhet. Det er ikke alltid at de man yter tjenester til, er de letteste å ha med å gjøre. (F.eks. klientarbeid ved et sosialkontor eller ved en institusjon.)
Imidlertid har det også innenfor disse arbeids- områdene foregått en utvikling i retning av bedre og flere hjelpemidler. Dette gjelder både husarbeid (fysiske hjelpemidler) og arbeid med mennesker (mer kunnskap, mer informasjon, mer oversikt osv.). Alt dette letter selvsagt arbeidet. Samtidig foregår det en standardheving som gjør at kravene til det arbeidet eller den innsatsen som skal gjøres, blir stadig høyere. Dette gjelder alt fra omsorg for institusjonsklientel til oppdragelse av egne barn, og det gjelder også f.eks. hygieniske standarder innenfor områder som vask og rengjøring.
T.Ho.

Se også: Dobbeltarbeid, Husarbeid, Husmorlønn, Kjønnsbestemt arbeidsdeling, Kvinnearbeid, Kvinneyrker, Omsorgsarbeid.


Togliatti, Palmiro
Togliatti (1893-1964), italiensk kommunistleder og marxistisk teoretiker. Palmiro Togliatti ble født i Genova 26 mars 1893. Etter en korrupsjonsskandale ble familien forflyttet til Sassari på Sardinia. I gymnasårene hadde Togliatti kontakt med den politisk radikale Berlinguer-familien. I I 1911 begynte han å studere jus ved universitetet i Torino. Blant studiekameratene hans var en annen "sardo" og fremtidig kommunistleder, Antonio Gramsci.
Togliatti og Gramsci var i tiden etter første verdenskrig fremtredende ledere for venstrefløyen i sosialistpartiet. I 1919 ga de ut tidsskriftet Ordine Nuovo som ble talerør for arbeiderrådstanken. Togliatti deltok aktivt i opprettelsen av det italienske kommunistpartiet (PCI) i 1921 og fikk tidlig sentrale tillitsverv. Han ble arrestert i 1923 og 1925 for antifascistisk virksomhet. Kort tid etter flyktet han til Frankrike der han ble hjernen bak partiets "utenlandssentrum" og dets faktiske leder etter at Gramsci ble arrestert i 1926. I mellomkrigstiden arbeidet Togliatti for Koinintern under dekknavnet Ercole Ercoli. Han var Kominterns politiske kommissær i den spanske borgerkrigen. I 1944 vendte han tilbake til Italia og begynte å bygge opp igjen PCI.
Togliatti gjorde seg snart gjeldende som en original og uredd politisk leder. I denne perioden ble "det nye partiet" skapt. PCI ble omdannet fra et lite parti med sterke sekteriske trekk til et åpent parti uten streng ideologisk kontroll, "for alle som godtar vårt program". Allerede i 1945 var PCI et masseparti med knapt 1,8 mill. medlemmer. Partiet la vekt på å knytte til seg elementer med ulik religiøs og ideologisk orientering. Gjennom tidsskriftet Rinascita (Fornyelse) knyttet partiet kontakt med intellektuelle for å skape en fornyelse av italiensk kulturliv.
PCI under Togliattis ledelse gikk i etterkrigstiden inn for et bredt samarbeid med alle demokratiske krefter i det italienske samfunnet, innbefattet kristelig-demokratene (DC). Togliatti var medlem av Badoglios samlingsregjering (april-juni 1944), visestatsminister i Bonomis regjering (juni 1944-juni 1945) og justisminister i regjeringene Parri og de Gaspari (juni 1945-juni 1946). Som justisminister spilte Togliatti en sentral rolle i utarbeidelsen av den nye italienske grunnloven. Under den sterke antikomrnunistiske bølgen i 1948 ble han utsatt for et alvorlig atentatforsøk.
Togliatti var den første kommunistlederen som "offisielt" påpekte at stalinismen ikke kan reduseres til et spørsmål om Stalins personlighet ("personkulten"). For Togliatti var Khrustsjovs rapport til den tjuende partikongressen i 1956 fremdeles fanget i stalinistiske forklaringsmodeller. Bare en dyptgående analyse av de politiske og økonomiske strukturene i Sovjetunionen kan gi en tilfredsstillende forklaring på omfanget av undertrykkingen i Stalin-perioden.
Fra denne tiden stammer også teorien om "polysentrismen", dvs, at den internasjonale kommunistbevegelsen ikke lenger skulle ha ett sentrum (monosentrisme), men flere politiske sentra med hvert sitt særpreg. Denne ideen, som var et ledd i avstaliniseringsprosessen, møtte sterk motstand fra de russiske kommunistene, men ble tatt opp på nytt i Togliattis "Testamente fra Yalta", som ble forfattet like før han døde I 1964. Togliattis "testamente" var et forsøk på å formidle i den kinesisk-sovjetiske konflikten og fremheve de ulike partienes politiske selvstendighet. En ny internasjonalisme kan bare baseres på prinsippet om "enhet i ulikhet".
Togliattis bidrag til sosialistisk strategi beveger seg på flere plan: Han bryter med en tradisjon som diskuterer strategiske spørsmål på to nivåer, et internt, der man holder liv i tanken om en "væpnet revolusjon", og et eksternt, der man forsvarer den demokratiske veien til sosialismen: "Vår politiske linje blir mange ganger godtatt på en overflatisk måte, rent formelt, eller blir rettferdiggjort med de samme dumhetene som våre motstandere kommer med "det er bare taktikk", "de hemmelige planene" osv.)." Denne konflikten ble først løst etter bruddet med den gammelstalinistiske gruppen rundt Pietro Secchia I 1956.
Samme år staket Togliatti opp en ny strategisk modell for PCI, knyttet til ideen om strukturreformer. Teorien om strukturreformer ble forstått som en spesifisering av Gramscis teori om "stillingskrigen", dvs, en strategi som på lang sikt tar sikte på å forandre styrkeforholdet mellom klassene til de store folkegruppenes fordel. Strukturreformer innebærer at "sosialistiske elementer" blir innført i samfunnet, f.eks. arbeiderkontroll med produksjonen før man har erobret den politiske makten. Strukturreformene inngår i arbeiderklassens strategi for å organisere seg som hegemonisk klasse. Strukturreformene har en "overskridende" karakter i den forstand at de modifiserer den aktuelle maktblokken og skaper betingelser for en ny maktblokk der arbeiderklassen inngår som en hegemonisk kraft.
I en tekst fra 1963 sammenfatter Togliatti sitt syn slik: "Vi tar ikke bare sikte på å utelukke bypotesen om et væpnet opprør og en borgerkrig, men vi akter å løse på en ny måte problemene knyttet til organiseringen av et sosialistisk samfunn. Vi føler nødvendigheten av et klart demokratisk innhold i denne organiseringen, i alle dens faser, for å unngå feilene og forkvaklingene som har vært andre steder ... og vii tillate eksistensen av en pluraiitet av organiserte politiske krefter og dermed et samarbeid som andre steder har vært et unntak, men som blir - i vår visjon - en nødvendig regel."
N.G.

Se også: Berlinguer, Gramsci, Italia, Komintern.

Litteratur: G. Bocca: Palmiro Togliatti, volum I og II, Bari 1977.


Togo
Hovudstad: Lomé Sjølvstende: 1960 (Frankrike) Politisk system: Eittpartisystem Største språkgruppe: Eve, 32,0 % Flateinnhald: 56 000 km² Folkemengd i 1973: 2 117 000 Årleg vekst i folkemengda 1970-73: 2,4 % Jordbruksareal pr. innbyggjar: 11,1 da Nasjona1produkt (NP) pr. innb. 1973: 185 $ Årleg vekst i NP pr. innb. 1970-74: 0,4 % Inflasjonsrate i 1975: 18,5 % Yrkesaktivitet: 33,5 % Kvinnedel av yrkesaktiv folkesetnad: 43,6 %2 Største eksportvaregrupper: Kaffi, kakao, 50,4 % Viktigaste handelspartnar 1974: Frankrike, 40,7 % Energibruk pr. innbyggjar: Svært låg, 72 kke Del av folkesetnaden busett i storbyar: 0 % Lese- og skrivekunne: 5-10 % Dagsaviser, opplag pr. 1 000 innb., 1972: 6 Militærutgifter pr. innb., 1972: 2,11 $ Tilslutning til militærallianse: Frankrike Forklaringar og fotnotar står framme i kvart band


Tokelau-øyane
Sjølvstende: Avhengig område (New Zealand) Flateinnhald: 10 km² Folkemengd i 1973: 2 000 Forklaririgar og fotnotar står framme i kvart band




Toleranse
Toleranse betyr normalt en bestemt type av holdninger overfor andre individer eller grupper: Den som beskriver seg selv som tolerant eller av andre karakteriseres som tolerant, unnlater å reagere negativt eller straffende overfor utsagn eller atferd som han eller hun misliker eller må antas å mislike.
Det forutsettes her at den tolerante har makt eller innflytelse nok til å kunne ha valgt å reagere negativt og med en viss virkning, i bred forstand straffende eller iallfall ubehagelig, overfor den (dem) hvis utsagn eller atferd blir mislikt. Det forutsettes videre at en er oppmerksom på vedkommende utsagn eller atferd og med hensikt unnlater å reagere.
Aktiv toleranse kan bety at en hevder prinsipielt at en tolerant atferd (eller handlingsunnlatelse) er en moralsk riktig holdning i bestemte typer av situasjoner. Dermed oppfordrer en også andre til å innta samme tolerante holdning.
Passiv toleranse kan i praksis lett forveksles med 1. avmakt, 2. manglende oppmerksomhet eller 3. likegyldighet:
1. Rornerrikets kristne ble til å begynne med forfulgt og var naturlig nok tilhengere av religiøs toleranse, men bare inntil keiser Konstantin ble vunnet for kristendommen. Som makthavere korn de kristne raskt på andre tanker, og det gikk hardt ut over hedningene.
2. Vestlig presse tolererer tilsynelatende de pågående folkemord i Brasil, der indianerfolk blir feiet til side av vestlige kapitalinteresser med samme robuste samvittighet som de tyske nazister hadde overfor jødene, mens den samme pressen beskriver det som en grov krenkelse av menneskerettighetene at mange russiske jøder og andre opposisjonelle får avslag på søknad om utreisevisum fra Sovjetunionen.
3. Toleranse innenfor familien beskrives ofte som et uomtvistet gode, i motsetning til hard disi- plin, men empiriske studier har vist at atskillige tolerante foreldre er lite interessert i barnas daglige gjøremål, til skade for barna. Tilsvarende kan religiøs toleranse i våre dager ofte være et symptom på manglende interesse for religiøse spørsmål.

Toleranseproblemets historie
John Locke (1632-1704) var mannen som først argumenterte effektivt for religiøs toleranse - anonymt, for sikkerhets skyld. Han skrev dessuten (også anonymt) den berømte "SecOnd Treatise" om samfunnskontrakten, som mer enn noe annet skrift har influert liberalismens grunnlover i USA, i Norge og i mange andre vestlige land. I sine "Brev om toleransen" hevdet Locke at staten kan regulere atferd men ikke overbevisninger; staten har ingen ekspertise på religionens område. Locke krevde toleranse for alle protestantiske sekter, men gjorde unntak for katolikker og ateister. Katolikkene var farlige for staten, hevdet han, siden deres overhode satt i Roma; de kunne ikke anses som lojale engelskmenn. Ateister var samfunnsfarlige, for en kunne ikke stole på deres ord: De kunne ikke avlegge ed når de ikke trodde på Guds straffedom. Likevel må det understrekes at for Lockes samtidige var hans standpunkt radikalt og progressivt, og hans argumentasjon ble snart tatt til inntekt for vidtgående krav om toleranse.
I Frankrike ble Voltaire (1694-1778) sterkt influert av Locke og av engelsk ytringsfrihet. Han skal ha formulert det berømte ordtaket: "Jeg er uenig i alt du sier, men vil til min død forsvare din rett til å si det." Viktigere var hans utrettelige kamp mot religiøs intoleranse i Frankrike. Hans "Traktat om toleransen" var en heftig protest mot et justismord på en protestant. Tre år senere ble dommen omgjort og enken fikk erstatning av staten. Voltaires motto var "Ecrasez l'infâme" - "Knus den infame" - ikke kirken, men den blinde fanatismen som geistlige og verdslige makter beskyttet. "Den som kan innbille deg hva som helst," skrev han, "kan også få deg med på de verste forbrytelser."
Nest etter Lockes "Treatise" er John Stuart Mills "Om Friheten" det historisk viktigste forsvar for et liberalt system basert på meningsfrihet. Mill angrep ikke bare statens, men også folkeopinionens tyranni, og han var like interessert i politisk som i religiøs og seksuell toleranse. Hans forsvar for uinnskrenket ytringsfrihet kan fortsatt leses med utbytte.

Moderne problemstillinger
"Rasetoleranse" er i dag et vanlig begrep i USA og andre engelsktalende land: å være tolerant overfor svarte betyr at en er imot rasediskriminering. Kampen for fulle borgerrettigheter oppfattes ofte som en kamp for rasetoleranse. Men strengt tatt er begrepet toleranse malplassert i denne sammenhengen. Det å være tolerant overfor folk med mørk hudfarge betyr jo egentlig at en fortsatt misliker dem, en har rasefordommer, men behersker seg i sin atferd.
Vel er rasetoleranse en mer sivilisert holdning enn rasehat, men en bør kunne kreve noe mer enn toleranse: 1. at vi kan like eller mislike andre mennesker som individer, uansett rase og 2. at vi kan verdsette positivt det at andre mennesker er annerledes innstilt, ser annerledes ut eller har andre skikker. Det at en ikke er norsk eller "hvit", er ingen karakterbrist.
En annen problemstilling gjelder det sentrale toleranse-begrepet: å finne seg i at andre mennesker opptrer eller uttaler seg på måter som en misliker. I enkelte samfunn er det et stort spørsmål om vi ikke har altfor mye toleranse. Kanskje er vi blitt altfor villige til å tåle tilstander som kan gå hardt ut over andre mennesker. Arnulf Øverland har skrevet: "Du skal ikke tåle så inderlig vel/den urett som ikke rammer deg selv!"
Herbert Marcuse har formulert uttrykket "repressiv toleranse". Den abstrakte toleransen er upartisk, skriver han, men dermed er den til støtte for dem som sitter ved makten. Han går inn for et politisk engasjert toleransebegrep: prinsipielt bør vi kjempe for toleranse overfor alle politiske retninger som krever sosial rettferd eller taler de undertrykte klassers sak, men det bør være mindre toleranse overfor høyre-grupper som arbeider for enda mer ulikhet og undertrykkelse i vår verden.
En høy grad av politisk toleranse tyder på at regimet eller samfunnssystemet er stabilt. Enorme militære og økonomiske maktmidler som blir brukt til å utbytte den tredje verden, har gjort det mulig for vestlige land å tolerere en bred debatt og et bredt spektrum av politiske organisasjoner og presseorgan. Makthaverne regner med at det store flertall vil holde radikale ideer på avstand.
Toleranse-idealet i vår tid er vokst ut av liberalismen og tjener som det liberalistiske klassesamfunnets viktigste ornament, ved siden av stemmeretten. Våre politiske meninger kan fritt markedsføres, på samme måte som produktene fra industrien og landbruket. Men i begge fall viser det seg at det såkalt frie marked fortrinnsvis er gunstig for de mektige interessene, slik at både produkter og ideer raskt blir standardisert, og utvalget minsker. Det konkurreres snart bare om nyanseforskjeller. Den skjeve maktstrukturen skaper ufrihet under skinn av frihet: intoleranse i toleransens navn. Folk vil le av radikale tanker om sosial rettferd: det er ikke lenger nødvendig for makthaverne å brenne radikale bøker.
Kampen for en utstrakt toleranse har preget Vestens historiske utvikling i de siste tre hundre år. Vi må lære å kombinere toleranse overfor dem som arbeider for de svake i samfunnet eller de undertrykte i verden med intoleranse overfor de industrielle og politiske krefter som utbytter de svake og truer med å ødelegge livsgrunnlaget for kommende slekter. Toleransens historiske arv må vernes, men den forplikter oss til intoleranse mot militarisme, utbytting og annen undertrykkelse.
C.Ba.

Litteratur: P. King: Toleration, London 1976. U. Schultz (red.): Toleranz, Reinbek bei Hamburg 1974. G. Tinder: Tolerance. Toward a New Civility, Amherst 1975. H. Marcuse, R. P. Wolff og B. Moore jr.: Om toleranse. Kritikk av et liberalt dilemma, Oslo 1969.