Thomas, Norman Mattoon

Thomas (1884-1968), amerikansk sosialistisk politiker og skribent, pasifist og radikal organisator, seks ganger presidentkandidat for The Socialist Party fra 1928, og i mer enn 10 år - fra 1922 - den ledende skikkelse innen The League for Industrial Democracy, USAs fremste organisasjon for økonomisk demokrati. Særlig i 1930-åra ble Norman Thomas selve personifikasjonen av amerikansk sosialisme. Han var ikke marxist i snever betydning, skjønt han anerkjente Marx' betydning for arbeiderbevegelsen. Det er riktigere å kalle Thomas en representant for den kristne etiske tradisjonen innen sosialismen. Av utdanning var han teolog.
Norman Thomas' politiske grunnsyn fikk sin utforming mens han fra 1911 til 1918 arbeidet som prest i øst-Harlem, et av New Yorks verste slumområder. Det som opprørte ham særlig var de tradisjonelle partiers likegyldighet overfor fattigdom og nedverdigelse, og deres ufølsomhet i forhold til fredssaken. ønsket om en tilnærming mellom moral og politikk gjorde ham til pasifist. Han var mot USAs inntreden i første verdenskrig og sympatiserte åpent med isolasjonistene som ville holde landet utenfor annen verdenskrig. Gjennom The Fellowship of Reconciliation, USAs fremste fredsorganisasjon, arbeidet han aktivt mot opprustning og voldsbruk. Thomas var selv en av stifterne av denne organisasjonen (1918). I 1918 gikk han også inn i det amerikanske sosialistpartiet.
Fra 1921 ble hans forum det innflytelsesrike ukemagasinet "The Nation". Norman Thomas var dessuten hele sitt liv en utrettelig debattant og foredragsholder på vegne av radikale synspunkter: klar, kunnskapsrik og energisk. Sin kanskje viktigste politiske innsats gjorde Thomas nettopp innen sosialistisk opplysningsvirksomhet. Hans retoriske evner ble så allment kjent og fryktet at de andre partienes kandidater i valgene hadde en tendens til å unngå åpen konfrontasjon. Foruten presidentkampanjene stilte Thomas til valg som guvernør for staten New York i 1924 og forsøkte i tillegg å bli valgt til byen New Yorks ordfører i 1925 og 1929.
Størst innflytelse nådde Norman Thomas i depresjonsåra. Han var kritisk innstilt til Roosevelt og mente hans New Deal bare berørte overflatefenomener. Selv gikk han inn for arbeidsløshetstrygd i bredt omfang, offentlig arbeid, kortere arbeidsuke og statlig overtakelse av nøkkelbedrifter. I utenrikspolitikken angrep han særlig Roosevelt for å opprettholde våpen-embargoen til det republikanske Spania. I 1934 gjorde han seg særlig bemerket for sin støtte til forfulgte landarbeidere i Arkansas. Under betydelig personlig risiko drev han politisk agitasjon i deres nystartede fagforening og la press på landbruksmyndighetene i Washington for å få føderal autoritet til å gripe mer besluttsomt inn.
Thomas' virke som partileder innen The Socialist Party kom i særlig grad til å bli farget av den intellektuelle og moralske krise som sosialismen gjennomlevde i 1930-åra. Innen sitt eget parti var han inneklemt mellom en sterkt reformistisk høyreving og en uforutsigbar venstrefalanks. Utenfor partiet måtte han stadig trekke grenser overfor et kommunistparti under Moskvas innflytelse. Disse problemene førte til at han av mange ble oppfattet som svak og ubesluttsom. Men ofte var det hans uvilje mot forenklede standpunkter som førte til disse beskyldningene.
Thomas så klart at etter 1933 måtte alle radikale krefter, inklusive kommunistene, samles i en folkefront mot all fascisme, uansett hvor den måtte true. Men samtidig innså han at en slik front i USA bare ville øke sosialismens isolasjon. I 1935 forlot han det stadig mer marxistiske tidsskriftet "New Leader" og sluttet seg til det mer moderate "Socialist Call".
Thomas' parti, som hadde vokst betraktelig i styrke i begynnelsen av 1930-åra, ble sterkt svekket av disse stridigbetene. Etter hvert ble skillelinjene i amerikansk sosialisme klarere: Mens høyrefløyen utslettet sine spesifikt sosialistiske sympatier i begeistringen for New Deal, kom venstrefløyen i økende grad under trotskistisk innflytelse.
Mot slutten av sitt liv skrev han til en venn: "... . forskjellige triste erfaringer, inklusive den russiske revolusjons resultater, gjør at jeg stiller meg enda mer tvilsom overfor enkle kollektivistiske løsninger." Det ble opp til hans etterfølger og mangeårige medarbeider i The League of Industrial Democracy, Michael Harrington, å gjenoppfriske den sosialistiske tradisjon fra 1930-åra.
Som skribent var Thomas svært aktiv. Blant hans mange bøker og pamfletter er "The Test of Freedom" (1954), "The Prerequisites of Peace" (1959) og "Socialism Re-Examined" (1963) de viktigste.
B.Ha.

Se også: Debs, De Leon, Harrington.

Litteratur: H. Fleischman: Norman Thomas, New York 1964. W. A. Swanberg: Norman Thomas: The Last Idealist, New York 1976.


Thorleifsen, Thina

Thorleifsen (1885-1959), norsk politiker og fagforeningskvinne. Thina Thorleifsen var opprinnelig fra Hokksund (Eiker), men dro allerede som 19-åring til Oslo, der hun tok seg arbeid som hushjelp. Hun var en av de første initiativtakerne til kvinnelig fagorganisering i Norge. i sin tjenestetid hos Rachel og Kyrre Grepp (se art. om disse) ble hun bl.a. inspirert til å arbeide for å opprette fagforening blant hushjelpene. Hun gjorde en stor innsats på dette området og fungerte selv i flere år som forkvinne for "Den kvinnelige tjenerstands forening".
Thina Thorleifsen kom også tidlig med i Arbeiderpartiets kvinnebevegelse og var i tiden 1918-23 medlem av styret i partiets Kvinneforbund. Fra 1923 fungerte hun som fastlønnet sekretær for partiet. Hun gjorde seg sterkt gjeldende i partipolitisk arbeid på flere måter. Fra 1919 til 52 var hun medlem av Arbeiderpartiets sentralstyre, og i 1932-34 satt hun som partiets representant i Oslo. Hun var også særlig engasjert i sosiale saker og avholdssak. Dette førte bl.a. til styreverv i Oslo Trygdekasse og i Arbeidernes avholdslag.
Med bakgrunn i sitt lange og virksomme liv i norsk arbeider- og kvinnebevegelse utga Thina Thorleifsen sammen med partifellen Sigrid Syvertsen boka "Kvinner i strid" (1954), som gir en oversikt over utviklingen av Arbeiderpartiets kvinnebevegelse.
K.F.

Se også: Arbeiderpartiets Kvindeforbund. Kvinnesekretariatet.


Thrane, Marcus Møller

Thrane (1817-1890), organisator og fremste leder av den første norske arbeiderbevegelse, thranitterbevegelsen. Marcus Thrane ble født i Kristiania 14.10.1817 i et rikmannshjem. Faren, kjøpmann David Thrane, som var blitt meddirektør i Norges Riksbank, ble kort etter Marcus Thranes fødsel arrestert pga. en spekulasjonsaffære som deklasserte familien sosialt.
Femten år gammel var Thrane foreldreløs og kom i huset hos familievenner. Etter et par år i et handelshus, et arbeid som var lite tilfredsstillende for den kunstnerisk begavede Thrane, reiste han i 1837 via Tyskland og Sveits illegalt til Frankrike. Her ble han arrestert, men etter to måneder i fangenskap løslatt etter initiativ fra den svenske legasjon i Paris.
Etter flere måneders opphold i Paris (muligens også et kort besøk i England), kom han i desember 1837 tilbake til Norge, tok artium som privatist og ble student i 1840. Thrane begynte å studere teologi, men det varte ikke lenge, og sammen med sin kone, Josephine Buch, begynte han en tilværelse som lærer (1841 på Lillehammer, 1846 i Asgårdstrand, 1847 på Modum).
Den sosiale nød og de økonomiske forhold ved Blåfargeverket på Modum (en av landets største industribedrifter) bidro til politisering av Thrane. Hvorvidt et eventuelt kjennskap til sosialistiske idéer fra tida i Frankrike her spilte inn, er ukjent. Etter en polemikk mot P. A. Munch og Chr. Lange i Morgenbladet ble hans navn kjent.
Fra 1.8.1848 overtok han redaksjonen av avisa Drammens Adresse og fikk her (Drammen var Norges største industriby) kontakt med arbeiderklassen. Februarrevolusjonen og opplevelsen av sosial nød førte til økt politisk bevissthet og hans kritiske artikler skremte abonnentene bort, slik at han ble oppsagt fra nyåret 1849.
Alt i redaksjonstida hadde han truffet forberedelser til å organisere underklassen, og han begynte med stiftelsen av den første arbeiderforening i Drammen 27.12.1848. Foreningen dannet opptakten til "thranitterbevegelsen" - den første organisering av underklassen i Norge.
I mai 1849 grunnla Thrane Arbeider- Foreningernes Blad, et presseorgan for bevegelsen, som med meget virkningsfull agitasjon vakte forståelse for nødvendigheten av organisering og sosial reisning. Da organisasjonen begynte å vokse, gjorde myndighetene flere forsøk på å nøytralisere Thrane som leder. I mai 1850 prøvde stattholder Løvenskiold å bestikke ham ved å tilby ham en offentlig stilling. Da ikke dette hjalp, ble Thrane dømt til 6 måneders tukthus pga. to ironiske artikler om kirken. (Dommen ble seinere underkjent av Høyesterett.)
Spenninger innen bevegelsen førte til at Thrane i slutten av 1850 overlot ledelsen og bladet til studenten Theodor Abildgaard. Restaurasjonens fraingang i Europa og bevegelsens splittelse oppmuntret myndighetene til å gripe inn sommeren 1851. 7.7.1851 ble Thrane og hans nærmeste medarbeidere arrestert. Etter langvarige undersøkelser og prosessforberedelser ble Thrane dømt til 4 års fengsel i april 1854. Mens undersøkelsene foregikk ble det utkjempet harde fraksjonskamper bak fengselsmurene.
Trass i den opprivende striden og uverdige betingelser fikk Thrane tid til å arbeide med teoretiske spørsmål i varetektsfengslet, og hans interesse gjaldt i økende grad økonomiske emner og sosialistisk teori (Weitling, Cabet, Saint- Simon, Babeufo.a., men ikke Marx).
Det lyktes Thrane igjen å få kontroll over Arbeider-Foreningernes Blad, som under hans og Josephines ledelse bidro til at kontakten med de eksisterende arbeiderforeninger kunne opprettholdes fram til 1856, da bladet måtte innstilles.
I juli 1859 slapp Thrane ut av fengslet. Som reisende fotograf forsøkte han forgjeves å reorganisere bevegelsen. Etter Josephine Thranes død 30.9.1862, flyttet han i slutten av 1863 til Amerika. Som journalist (bl.a. i avisene Dagslyset og Marcus Thrane's Norske Amerikaner) agiterte han for sosialisme og fritenkerideer. Han var i 1871 med på å stifte en avdeling av den Første internasjonale i Chicago, hyllet Pariskommunen og kom til den overbevisning at sosialismen bare kunne seire med våpenmakt.
Tilbake i Norge i 1883 holdt han bl.a. foredrag i Drammen, Kongsberg, Elverum og Lillestrøm, men besøket var lite vellykket, og han ble nektet å tale i Kristiania Arbeidersamfund. Marcus Thrane døde 30.4.1890 i Eau Claire (Wisconsin, USA).
Ved siden av sin gjerning som sosialistisk agitator og organisator var Thrane et kunstnerisk høyt begavet menneske, som skrev en rekke mindre teaterstykker og syngespill.
E.Lo.

Litteratur: 0. Bjørklund: Marcus Thrane, Oslo 1970.


Thranitterbevegelsen

Thranitterbevegelsen er navnet på den første reising av underklassen i Norge i årene fra 1849 til 1852, oppkalt etter sin fremste leder, Marcus Thrane.

Forutsetninger
Mellom 1815 og 1845 økte befolkningen i Norge med 50 %, og mange bondesønner måtte bli husmenn. De følte seg urettferdig behandlet og ble et nytt uromoment blant husmennene. Den sosiale urettferdigheten ble skjerpet under den kriseperioden som begynte i 1847 og som varte i fem år. Krisen rammet først eksporten og særlig trelastindustrien, slik at eksportmengden i trelast ble redusert fra 1 432 140 m3 (1845) til 889 325 m3 (1848).
Eksportnedgangen berørte ikke bare de ca. 4 250 arbeiderne i trelastindustrien, men også de småbrukere og husmenn som hadde skogsarbeid og kjøring som bi-inntekt. I neste omgang ble leverandørene og håndverkerne rammet, men hovedtyngden ble likevel veltet over på underklassen. Tallet på fattigunderstøttede vokste sterkt, og enkelte steder hersket hungersnød.
Underklassen besto på dette tidspunkt primært av husmenn med jord, dvs. bofaste jordarbeidere (58 000), 146 000 tjenestefolk og 47 000 dagarbeidere på landet, 11 600 byarbeidere (stort sett daglønnede, men også verft- og lossearbeidere), tjenestejenter (14 000) og læregutter.
Mens staten hjalp kjøpmennene og storbøndene med å løse deres kredittproblemer var småbrukere og husmenn utlevert til private pengeutlåneres renter. Tvangsauksjoner skapte hatstemning. Bare i Hedmark økte tallet på tvangsauksjoner fra 118 i 1847 til 706 i 1850. Krisen rammet også industrien. Således ble f.eks. mer enn en tredjedel av arbeiderne oppsagt ved Blåfargeverket i Modum, der Thrane var lærer, i april 1848. Ved sølvverket i Kongsberg kom det og til oppsigelser.
Sammen med den franske revolusjon i februar 1848 ble det skapt et labilt politisk klima, som ga muligheten for en sosial reisning av underklassen i Norge. Meldingen om revolusjonen og opplevelsen av den åpenbare nød underklassen levde i, klargjorde for Thrane, som hadde vært lærer og deretter ble redaktør av avisa Drammens Adresse, "endel ideer (...) som meget dunkelt i flere aar havde foresvævet" ham. Programmet han varslet i sitt siste nummer (og som "skulde gaaet ud paa den socialistiske økonomi") kunne ikke offentliggjøres i Drammens Adresse, men ved slutten av 1848 begynte han å organisere den første arbeiderforening.

Arbeider-Foreningernes Blad
Alt i redaksjonstida i Drammens Adresse hadde Thrane truffet forberedelser til underklassens organisering. 27.12.1848 stiftet han den første arbeiderforening i Drammen med 160 medlemmer. Men først etter at Thrane var kommet over en lengre sykdom, kom det fart i organiseringen. I slutten av april 1849 fantes det i alt 10 arbeiderforeninger på Østlandet.
I en tale til arbeiderne i Kristiania understreket han at arbeiderne i Frankrike og Tyskland hadde tilkjempet seg stemmeretten gjennom revolusjon. Dette mente han var vanskelig å gjennomføre i Norge, og han anbefalte at en isteden skulle følge chartismens mønster (se art. Chartistbevegelsen), nemlig å gi kravet om stemmeretten det nødvendige press ved en underskriftsamling, en petisjon. Det samme kravet inntok også en sentral plass i avisa Arbeider-Foreningernes Blad, som kom ut med sitt første nummer 5 mai 1849. Avisa kom ukentlig med 4 sider. Etter halvannen måned hadde den 1 700 abonnenter og tallet steg til et abonnentstall på ca. 6 000.
Riktignok hadde Norge etter de europeiske staters seier over Napoleon "kunnet tilkjempe seg en forfatning som var langt mer demokratisk enn noen annen i Europa" (Engels), men stemmeretten var knyttet til eiendom og status. Kravet om stemmerett ble knyttet sammen med viktige prinsipper i underklassens frigjøringskamp som solidaritet og selvstendighet overfor andre politiske bevegelser ("...en kamp vil begynde; en kamp maa begynde ... Vaagner derfor op, arbeidere! forener Eder, og bliver enige om at virke selv for Eders fremtids bedste; thi I have nu længe nok erfaret, at der er forgjæves at vente paa at andre ville gjøre noget for Eder, naar I selv tie stille. Hav alltid i tanke, at 'enighed gjør sterk'. Danner derfor arbeider-foreninger; thi dette middel er det eneste til at faa andre til at give efter").
Videre mente Thrane at en heller burde samarbeide med de regjerende embetsmenn enn med de opposisjonelle bøndene. Men han advarte mot å tro at en eventuell støtte fra embetsmennene ville være helhjertet, og gjorde oppmerksom på at embetsmennene bare kom til å betrakte underklassen som et redskap i kampen mot opposisjonen. En organisering på klassebasis var derfor hovedoppgaven.

Arbeiderforeningenes vekst og karakter
Partiet som Thrane hadde krevd, ble arbeiderforeningene. Trass i de vanskeligheter som oppsto med å organisere håndverkere, småbønder, husmenn og dagarbeidere i et land med spredt bosetning og dårlig kommunikasjon, utviklet bevegelsen seg meget fort. En hjelp var det her at det ikke fantes aktive kontrarevolusjonære krefter som ellers i Europa, og at embetsmennene tolererte Thranes virksomhet. Vekst i bevegelsen På sitt høydepunkt hadde bevegelsen ifølge Thrane ca. 30 000 medlemmer. I alt kan en regne med at det eksisterte ca. 400 foreninger. Deres tall var omtrent likt fordelt på byer og bygder.
Ifølge lister som amtmennene måtte sette opp etter Justisdepartementets ordre i juli og august 1851, kom medlemmene fra følgende fylker: Hedmark (4 513), Oppland (2 775), Akershus/Kristiania (2 581), Buskerud (2 551), Østfold (1 413), Sør-Trøndelag (1 279), Telemark (896), Aust-Agder (720), Vest-Agder (540) og Rogaland (386). På Vestlandet var det få foreninger, nord for Trøndelag fantes det ingen.
Andre steder utgjorde håndverkssvennene en stor andel blant medlemmene, eller middelstandens andel var stor. Det er også vist at medlemmene ikke i første rekke ble rekruttert pga. sin klassetilhørighet, men på grunn av slekts- og naboskapsforhold.
I byene var antakelig de fleste medlemmer håndverkssvenner, men også mestere var med, dagleiere o.a. Den sosiale sammensetning forandret seg i tidas løp etter som organiseringen nådde andre distrikter. Bevegelsen tok sitt utgangspunkt i de "industrialiserte" strøk rundt Oslofjorden og nådde først seinere landbruksdistriktene. Dette hadde naturligvis igjen innflytelse på bevegelsens program og karakter. Parallelt med landproletariatets interesse for Thranes bevegelse, økte også Thranes interesse for husmennenes og landproletariatets kår og problemer, og det var derfor naturlig at han på arbeiderkongressen satt i kommisjonen som arbeidet med bygdeproletariatets problemer.
Yrkesfordeling i Sør-Trøndelag og Hedmark
De lokale arbeiderforeningenes organisatoriske oppbygning fulgte i store trekk forbildet fra Drammen. I byene og de større kommunene ble det dannet underorganisasjoner, roder, med egne ledere. Over dem sto en "overformann". I Hedmark hadde en til og med en slags fylkesorganisasjon, "Hedmarkens amts fællesorganisation af arbeiderforeningerne". De to arbeiderkongresser som bevegelsen holdt, i 1850 og 1851, kan i en viss grad betraktes som forløpere for landsmøter. En "centralbestyrelse" på 14 medlemmer ledet bevegelsen.
Den organisatoriske oppbygningen var i 1850 en nyhet, og den framkalte en del opposisjon. Lokalorganisasjonen i Kristiansand besluttet derfor at den heller ville stå utenfor thranitterbevegelsen. Motviljen mot en fastere organisatorisk ramme gikk parallelt med en moderat politisk holdning. Thrane hadde derimot alt i mai formulert en felles målsetting for hele bevegelsen, og betegnet arbeiderforeningenes medlemmer som sosialister.

Agitasjon
Den store medlemsøkning mellom februar og april 1850 sto i sammenheng med at Thranes petisjons-plan ble satt ut i livet. Petisjonen til kongen (som ble betraktet som en person hevet over klassestriden) dannet grunnlaget for rekruttering og agitasjon. Petisjonen, formulert av advokat P. Hjelm Hansen i samråd med Thrane, var ikke sosialistisk, men sto i samsvar med artiklene i Arbeider-Foreningernes Blad. Den inneholdt politiske og sosiale krav som avskaffelse av beskyttelsestoll, særlig toll på korn, full handelsfrihet, bedre kår for husmenn, kamp mot brennevinshandelen, forbedring av folkeskolene, alminnelig stemmerett for menn, reformer av rettsvesenet og alminnelig verneplikt.
Kravene ble framført i en lojal og nesten underdanig tone. De samlet 12 833 underskrifter, men petisjonen førte ikke fram. Den herskende klasse følte seg snart truet og betraktet Thrane som revolusjonær og rebell. Med sitt klare klassestandpunkt vakte han frykt og motstand.
Gjennom sitt lettfattelige språk og ved hjelp av enkle fortellinger og tegninger spredde Thrane sine sosialistiske standpunkter. Hans klassebegrep var entydig, og han skilte mellom de "tærende" og de "nærende" klasser. Artikkelen "Statsbygningen" inneholdt Thranes "statsteori" i et nøtteskall, og her framsto arbeiderklassen tydelig som samfunnets og statens bærende klasse, som ble utbyttet av parasittene fra andre klasser, som reiste seg som en pyramide på arbeiderklassens skuldre.
Disse forhold måtte forandres, og Thrane mente at det var sikkert "at dette store fald (hvor de tre øverste lag ble styrtet) om kort tid vil foregaa". Samtidig advarte han: "men tag dig ivare arbeider! see til at ikke dine undertrykkeres fald bliver saa stærkt og pludseligt, at de i deres fald og knuse dig selv."
Særlig i den første perioden av sin agitasjon håpet Thrane at det skulle være mulig å tvinge den herskende klasse til å gå med på arbeidernes krav gjennom revolusjonsskremsler. Han syntes ikke uoverveide og uforberedte opprør var de rette midler, særlig ikke på bakgrunn av reaksjonens seier i Europa. Han traff heller ikke forberedelser til et opprør, selv om han ikke utelukket en revolusjonær reisning i eiiropeisk målestokk.
I begynnelsen av agitasjonen het det til og med "ene og alene ved fredelige midler kunne (vi) vente at naa de goder hvorefter vi agte at stræbe". Gjentatte ganger advarte han mot opptøyer og uroligheter. Denne balansegang mellom opprørsk og dempet agitasjon skulle komme til å skape store vanskeligheter i det øyeblikk det viste seg at alle forsøk på å nå målet med fredelige midler hadde slått feil.
Thrane var selv klar over denne problematikken og forsøkte å sikre bevegelsen i tilfelle borgerkrig. Det skjedde for det første ved at soldatene, særlig husmennenes sønner, ble opplyst om hærens klassefunksjon og oppfordret til passiv motstand. For det andre så Thrane revolusjonen i en internasjonal sammenheng, og han tok kontakt med svenske sosialistledere fordi han fryktet at svenske tropper ville bli brukt i Norge hvis underklassen reiste seg.
Som ved petisjonen fulgte Thrane også ved innkallingen av arbeiderkongressen den engelske chartist-bevegelsens forbilde. Kongressen hadde to oppgaver: For det første var den et landsmøte, men den var også tenkt som et mot-storting. I Stortinget satt ikke én representant for det arbeidende folk. Det første arbeiderlandsmøtet skulle opprinnelig holdes på Eidsvoll, og på den måten skulle det demonstreres at en tenkte på et eget parlament for befolkningens underprivilegerte flertall. Dette var en på mange måter banebrytende tanke, som skulle gjenoppstå seinere i rådsbevegelsen (se art. Rådssystem).
Hovedspørsmålet på den første kongressen (august 1850 på Bygdøy ved Kristiania) var bevegelsens politiske karakter: Skulle den være radikal eller moderat? En radikal holdning innebar innskrenkninger av eiendomsretten, og Thrane gjorde det klart at bare den radikale veien kom på tale for ham.
Thranes stilling var på dette tidspunkt så sterk at bevegelsens høyrefløy forholdt seg taus. Selv om Thrane fortsatt understreket at en måtte holde seg innen lovenes rammer, innebar arbeiderlandsmøtet en radikalisering.

Den politiske utvikling
Hadde embetsmennene tolerert bevegelsen i dens første fase, så begynte angrepene på den bestående eiendoinsordning, kravet om en progressiv formuesskatt og begrensning av jordeiendommen og agitasjonen overfor soldatene å skremme overklassen. I februar 1850 ble det forbudt for soldater å være medlemmer av arbeiderforeninger. Våren samme år ble det stiftet filantropiske arbeiderforeninger som skulle forespeile underklassen et harmonisk og konfliktfritt samfunnsbilde. I mai gjorde stattholder Løvenskiold et mislykket forsøk på å tilby Thrane en god stilling for å få han bort fra agitasjonen. Da heller ikke dette hjalp, ble Thrane dømt for to artikler (dommen ble seinere underkjent).
Selv om bevegelsen utover sommeren og høsten nådde sitt organisasjonsmessige høydepunkt, ble situasjonen vanskeligere. Våren 1850 trodde Thrane fortsatt på muligheten for en europeisk revolusjon og håpet på at en i Norge kunne sette kravene igjennom i revolusjonens løp. Men det ble etter hvert klart at restaurasjonen hadde seiret i Europa, og at en måtte forberede seg på en langvarig kamp før det kunne oppnås vesentlige forbedringer. En isolert revolusjon i Norge ville resultere i at Sverige og Russland grep inn. I november 1850 kom kongens negative svar på petisjonen.
Kongens negative svar falt sammen med en rekke andre begivenheter. Justisdepartementet oppfordret alle "retsindige" menn til å være med å "fortrænge anskuelser, der grundede paa utilstrækkeligt overblik over de almene anliggender, lettelig kunde lede bort fra ... .) ordenens, lovlighedens og samdregtighedens vei". I Hedmark forsøkte medlemmer av en arbeiderforening med vold å hindre en tvangsauksjon. Seieren varte ikke lenge, og 23 mennesker ble dømt.
Thrane tok urolighetene meget alvorlig fordi han betraktet mulighetene for en konflikt med statsmakten som meget ugunstig "da hele Europa er opfyldt af armeer færdige til paa første vink at skride ind hvor det mindste revolutionstegn skulde yttre sig".
Men aktivistene innen thranitterbevegelsen rundt hattemaker H. Knudsen var ikke lenger villige til å følge Thrane. De viste til at det ikke fantes forpliktende vedtak, og det var det samme for dem hvem som marsjerte inn i Norge, "thi intet fædreland og gods kan ta fra os arbeiderne; for grundherren bruger sit magtsprog daglig: "Det er mit, mit alt jeg ser"."
Thrane fordømte det som "umoralsk" å gå revolusjonære veier så lenge ikke alle lovlige veier var prøvd. Denne siste veien var Stortinget. Skulle det heller ikke hjelpe, måtte en ny arbeiderkongress drøfte den framtidige politikk.
Det lyktes med denne appellen å hindre fortsatte uroligheter. Men Thrane selv følte seg kompromittert i Stortingets øyne. Han overlot bevegelsens ledelse til studenten T. Abildgaard, som tilhørte høyrefløyen, og som håpet at arbeiderne ville betrakte sosialismen som "et hjernespind". Med en slik leder ble arbeiderforeningenes politikk og taktikk avgjørende forandret.
I begynnelsen fulgte Abildgaard sitt mandat, nemlig å vinne opposisjonen i Stortinget. Når det gjaldt metodene, gikk Abildgaard sine egne veier. Thrane ble satt ut av sentralledelsen og Abildgaard tok uttrykkelig avstand fra sosialismen og forsøkte å omdanne Thranes politiske bevegelse til et filantropisk motstykke, for på denne måten å vinne stortingsopposisjonens tillit. I stedet for Thranes motto "Enighed gjør stærk", kom "Brødre, elsker hverandre".
Abildgaard lyktes ikke med sin korridorpolitikk og regjeringen ble sittende. Igjen brøt det ut uroligheter. Thranes autoritet hindret riktignok opptøyer i Kristiania, men han kunne ikke forhindre langvarige uroligheter på Østlandet og i Trøndelag. Myndighetene ble nok skremt, men splittelsen i bevegelsen oppmuntret dem samtidig. I mai og juni 1851 begynte en å forhøre dem som hadde hørt på Thranes foredrag. Thrane selv var tilbakeholdende i tida fram til den andre arbeiderkongressen (10-17 juni 1851 i Kristiania).
Hovedspørsmålet på denne kongressen var diskusjonen mellom et flertall, som ønsket "revolusjon", og et moderat mindretall, som også Thrane tilhørte. 12 juni stemte et flertall av inøtedeltakerne for revolusjon - uten egentlig å vite hva de mente (også en demonstrasjon ble oppfattet som revolusjon), men vedtaket ble seinere omgjort.
Det naive revolusjonspratet og en overvurdering av egne muligheter, skrernte øvrigheten: 7 juli 1851 ble Thrane og hans nærmeste medarbeidere arrestert. En langvarig rettsforfølgelse av bevegelsen begynte over hele landet.

Oppløsning
En undersøkelseskommisjon (en sorenskriver, en politimesterog en kaptein) arbeidet til juni 1852, og lensmennene gjennomførte forhør. Først i april 1854 kom underrettens dom: 15 år for lederen av "hattemakerkrigen", H. Knudsen, 4 år for Thrane og Abildgaard. Bare 11 av de 144 tiltalte ble frikjent.
De harde dommene vakte allmenn overraskelse, og i en siste manifestasjon samlet 34 arbeiderforeninger penger for å kunne betale forsvareren B. Dunker. Men heller ikke hans glimrende forsvarstale hjalp. Stort sett ble høyesterettsdommene mildere, men dommen over Thrane ble ikke omgjort.
Mens undersøkelseskommisjonen og myndighetene forsøkte å knuse restene av thranitterbevegelsen, foregikk det harde fraksj onskamper bak fengselsmurene mellom Thrane og Abildgaard-fløyen, som baktalte Thrane i Arbeider-Foreningernes Blad. Thrane fikk til slutt tilbake kontrollen over avisa, og under hans og seinere under Josephine Thranes ledelse tok bladet i større grad opp økonomiske spørsmål og sosialistisk teori.
Abildgaards angrep på Thrane, sentralstyrets manglende aktivitet, fraksjonskampene og myndighetenes forfølgelser førte til at bevegelsen falt fra hverandre. De fleste aktive medlemmer var arrestert. Men også andre grunner bidro til frafall: I midten av 1850-åra var den økonomiske krisen overvunnet, kriminaliseringen av bevegelsen skremte mange tilhengere bort, og dessuten fantes det ingen som kunne holde bevegelsen samlet mens Thrane satt i fengsel.
Avisa, som var eneste kontaktskaper, måtte trass i J. Thranes storartede innsats, innstilles i slutten av 1856. Da Thrane slapp ut av fengslet 17.7.1859, hadde riktignok den neste økonomiske krise nådd Norge, men det lyktes ikke å gjenreise bevegelsen. En del av de sosiale problemer "forsvant" ved at mange utvandret til Amerika, blant dem også mange thranitter.
Sammenliknet med sentra som England og Frankrike må Norge i geografisk og økonomisk henseende betegnes som ekstrem periferi. Industrialiseringen hadde ikke engang begynt. Likevel lyktes det Thrane å organisere en betydelig underklassebevegelse. Dette hadde flere grunner som kort kan sammenfattes slik:
Upåaktet av begivenhetene i Europa hadde demokratiseringsprosessen begynt tidlig i Norge. Bøndene hadde båret fram demokratiske ideer, men på 1840-tallet var de ikke lenger demokratiets forkjempere. De representerte reaksjonære tendenser og ville konservere patriarkalske forhold. Konflikten mellom bøndene og embetsmennene ga thranitterbevegelsen en viss frihet til agitasjon og til å ta kampen opp for en ytterligere demokratisering.
Embetsmennene forsøkte å utnytte thranitterbevegelsen for sine formål. Dette var bl.a. mulig fordi underklassen på landet i begynnelsen så storbøndene som sin umiddelbare hovedmotstander. I tillegg kom at de liberale foreningslovene ga bevegelsen anledning til å utfolde seg fritt, en mulighet som ikke fantes i andre europeiske land.
Konflikten kom i det øyeblikk Thrane begynte å interessere seg for eiendomsretten. Nå følte ikke lenger bare bøndene, men også byborgerskapet seg truet. Forsøkene på å danne filantropiske arbeiderforeninger og på å skremme Thrane hadde ikke ført fram. Etter at den kontrarevolusjonære bevegelsen hadde seiret på kontinentet, grep myndighetene også inn i Norge.
At det lyktes forholdsvis fort å slå ned thranitterbevegelsen, hadde til dels sine grunner i geografiske forhold og den manglende kommunikasjon mellom arbeiderforeningene, dels i de vanskelighetene en hadde med å organisere en samlet motaksjon mot myndighetenes overgrep. På bakgrunn av den internasjonale situasjon hadde slik motstand uten en klar politisk ledelse heller ikke hjulpet stort, bare framprovosert en undergang i barbari.
På den andre siden var thranitterbevegelsen også dårlig forberedt på å sette seg til motverge. Thrane hadde riktignok hevdet at underklassen hadde moralsk rett til å gjøre opprør, inen hans naive tro på at det gikk an å nå fram med legale midler og at overklassen frivillig ville gi innrømmelser, forhindret den nødvendige klarhet over maktforholdene. "Veien til sand fred," som Thrane skrev til svensken Borg, kunne bare "gaae gjennem krig", en klassekrig.
E.Lo.

Litteratur: 0. Bjørklund: Marcus Thrane - sosialistleder i et u-land, Oslo 1970. R. Grankvist: Thranitterbevegelsen i Trøndelag, Trondheim 1966. T. Pryser: Klassebevegelse eller folkebevegelse, Oslo 1977. 0. A. Øverland: Thranitterbevægelsen, Kristiania 1903. J. Friis: Marcus Thrane, Kristiania 1917. H. Koht: Marcus Thrane, Kristiania 1917.


Thyssen AG

Data for 1977:
Hovedkontor: Duisburg, Tyskland
Opprettet: 1890
Rangering: 37 (Fortune)
Omsetning: 8,32 milliarder $
Netto-overskudd: 65 millioner $
Ansatte: 142 506 hvorav 135 447 i Tyskland
Noen tyske selskaper som inngår i Thyssengruppen: Thyssen Heinrichshütte AG, Thyssen Niederrhein AG, Thyssen Edelstahlwerke AG, Thyssen Industrie AG, Thyssen Westfålische Union AG, Thyssen Handelsunion AG Andre selskaper med Thyssen-interesser: Nedstaal B.V., Nederland, Companhia Siderùrgica da Guanabara, Brasil, Thyssen Fundições S.A., Brasil, Ferteco Mineraçào S.A., Brasil, Bong Mining Co. Inc., Liberia, Greening Donald Co. Ltd., Canada, Ascenseurs Soretex S.A., Frankrike, Blohm & Voss AG., Tyskland, Stahlwerke Bochum AG, Tyskland, Mannesmannröhren- Werke AG, Tyskland, Ruhrchemie AG, Tyskland, Ruhrkohle AG, Tyskland.

Thyssen AG, tidligere August Thyssen-Hütte AG, omorganiserte i løpet av 1970-årene sine aktiviteter. Selskapet ble etablert i 1890, og rekonstituert i 1953. Thyssen-gruppens virkeområde omfatter produksjon av stål, spesialstål, kapitalvarer og andre industriprodukter samt handels- og tjenestevirksomhet. På stålsiden er Thyssen blant de største i Tyskland ved siden av Krupp og Mannesmann. I 1974 overtok Thyssen en kontrollerende interesse i Rheinstahl AG (i dag Thyssen Industrie AG). Det tyske Bundeskartellamt har senere vist sin interesse for dette oppkjøpet.
Virksomheten i Tyskland er bygd opp omkring Thyssen AG på stålsektoren med over 34 000 ansatte. Andre betydelige stålselskaper i gruppen er Thyssen Heinrichshütte AG (8 000 ansatte) og Thyssen Niederrhein AG (11 000 ansatte). Produksjonen av spesialstål ivaretas gjennom Thyssen Edelstahlwerke AG (15 000 ansatte).
Thyssen Industrie AG (tidligere Rheinstahl AG) produserer en rekke kapitalvarer (maskiner, skip, lokomotiver, stålkonstruksjoner og støperiprodukter). Viktige selskaper er Thyssen Westfålische Union AG, Waggon Union, Thyssen Henschel og Thyssen Nordseewerke.
Handels- og tjenestesiden ivaretas gjennom selskapet Thyssen Handelsunion AG (11 000 ansatte).
Andre tyske selskaper med betydelige Thysseninteresser er hjørnesteinsbedrifter som Ruhrkohle AG (140 000 ansatte), Ruhrchemie AG, Messerschmitt Bölkow-Blohm GmbH (20 000 ansatte) og Mannesmannröhren-Werke AG (31 000 ansatte).
De største utenlandsinvesteringene er foretatt i Brasil (Thyssen Fundições S.A., Companhia Siderûrgica de Guanabara, Ferteco Mineraçao S.A.), Nederland (Nedstaal B.V.), Frankrike (Ascenseurs Soretex S.A.), Canada (Greening Donald Co. Ltd.) og Liberia (Bong Mining Co.Inc.).
I.Sa.



Thälmann, Ernst

Thälmann (1886-1944), tysk kommunistisk politiker. Ernst Thålmann vokste opp i en sosialdemokratisk familie i Hamburg og ble selv politisk aktiv da han var 17 år gammel. I 1919 ble han første gang valgt inn i Hamburgs bystyre for det uavhengige sosialdemokratiske partiet (USPD), men sluttet seg i 1920 til kommunistpartiet (KPD). Thålmann, som vant en stor personlig popularitet, sluttet seg i 1922-23 til KPDs venstrefløy rundt Ruth Fischer og Adolf Maslow og var medansvarlig for oppstandsforsøket i Hamburg i oktober 1923.
I 1924 ble han valgt til KPDs nestformann og til riksdagsrepresentant. Dessuten ble han kandidat til Kominterns eksekutivkomite og presidiet der og leder for kommunistenes ordensvern ("Roter Frontkåmpferbund"). I 1925 var han partiets kandidat ved presidentvalget i Tyskland. Samme året løste hans "sentristiske fraksjon" seg fra venstreelementene og fikk - støttet av Josef Stalin - ledelsen i partiet: Thålmann selv ble formann, Hermann Remmele og Heinz Neumann ble hans med- og motspillere. Etter en serie med fraksjonskamper lyktes det Thålmann-gruppen å sette Kommunistiske Internasjonales politikk igjennom i KPD. Han selv ble stadig sterkere lansert som "proletariatets fører", dvs, som en stor lederskikkelse og en betydelig teoretisk kraft - uten at han kunne fylle denne rollen.
I 1928 gjorde partiets sentralkomite et forgjeves forsøk på å fjerne han fra formannsstillingen, men vedtaket ble annulert etter et inngrep fra Stalin. Fra nå av iverksarte Thålmann og hans gruppe betingelsesløst Stalins politikk. Han fulgte trofast "den tredje periodens" politikk (se art. Kornintern) og gikk aktivt inn for sosialfascismeteorien (se art. Sosialfascisme). Det splittet den tyske arbeiderklassen i kampen mot fascismen og Thålmann gjorde seg skyldig i den samme feilbedømmelsen av fascismen som Komintern.
I mars 1933 ble Thålmann arrestert av fascistene og tilbrakte elleve og et halvt år i fengsler og konsentrasjonsleirer. I 1936 ble et forsøk på å befri han fra et fengsel i Berlin stanset av partiledelsen, og heller ikke etter Hitler-Stalin-pakten fikk han - som andre kommunistledere - utreise til Sovjetunionen. I 1944 ble han myrdet i Buchenwald.
E.Lo.



Tidsskrift

Et tidsskrift er et blad som beskjeftiger seg med politikk, vitenskap, litteratur, kunst; utgitt mer eller mindre regelmessig; ofte en døgnflue.
Tidsskriftene er et produkt av boktrykkerkunsten, og nedstammer fra meddelelsesbladene til 1600-tallets lærde selskaper og akademier. Denne linjen har de moderne fagtidsskriftene og organisasjonsbladene som resultat, en raskt voksende informasjonsmengde som mer og mer knyttes til EDB-systemer (se art. EDB).
Men tidsskriftenes viktigste rolle har vært å sprenge fagenes grenser og lærdommens murer. Denne oppgaven er særlig ivaretatt av de såkalt "allmennkulturelle" tidsskriftene med politisk perspektiv. Slike tidsskrifter fikk sin første form på 1700-tallet, avgrenset fra flygeblader, aviser, bøker og lærde meddelelser. De tekniske mulighetene for allsidig illustrering og for .fotografisk gjengivelse forelå på 1800-tallet, og det er fra da vi kan gjenkjenne de direkte forgjengerne til dagens tidsskrifter.

Oppdragelsesfunksjon
Tidsskriftenes historie er nøye knyttet til nedbrytingen av adelens og kirkens makt over sinnene, til retten til å ha "egne meninger". Denne frie opinionsdannelsen har England som sitt moderland, og kaffehusenes (kaféenes) åpne debatt om engelsk politikk som arena. De første "moderne" tidsskriftredaktører, Joseph Addison (1672-1719) og Richard Steele (1672-1729), hadde uttrykkelig denne muligheten til offentlig ordskifte som basis for sine to foretak "The Tatler" (1709-11) og "The Spectator" (1711-12). Disse bladene fikk sine avleggere over hele Europa. De hadde utviklet et uhøytidelig og effektivt språk for samfunnskritikk og bred informasjon om politikk og kultur.
Kritikken av makthaverne var begrenset, viktigere var disse tidsskriftenes betydning for borgerskapets oppdragelse av seg selv: utvidelsen av kunnskapshorisonten, høyningen av diskusjonsnivået, resonneringen over god smak og riktig livsstil. Et typisk eksempel på dette er "Provinzialblade" (1778-81), utgitt av Claus Fasting (1746-91) for et motstrebende bergensk publikum.
Fasting virket som enkeltperson, og i dette fikk han følge av mange tidsskriftredaktører: A. 0. Vinje med "Dølen" (1858-70), Olaus Fjørtoft med "Fram" (1871-74), Nordahl Grieg med "Veien frem" (1936-37), Torolv Solheim med Fossegrimen" (1954-68).
Men det typiske utgangspunktet for et tidsskrift er en gruppe av personer som vil skape et felles talerør og kontaktmiddel. Ved siden av boktrykkerkunsten og frigjøringen av opinionsdannelsen står vi her ved den tredje store forutsetningen for moderne tidsskrifter: Framveksten av frie kunstnere og kulturarbeidere på åndslivets marked, av brede grupper med høyere utdanning, av lidenskapelige formgivere, skribenter og lesere på jakt etter tidens mest presise åndelige og politiske uttrykk. (Se art. Bohem, Intellektuell, Mellomlag.)
Denne framveksten skjer for alvor på l800-tallet, og perioden 1870-1940 kan kalles tidsskriftenes klassiske tid. Fram til 1914 domineres markedet av liberal borgerlighet i strid med konservativ reaksjon og en begynnende sosialistisk kultur Mellomkrigstiden oppviser derimot de livligste formeksperimenter i tidsskriftenes historie, anført av sosialistiske kulturradikalere. (Se art. Kulturradikalisme.) Etter andre verdenskrig er det klart at film, radio, TV og det nye mylder av fagpresse og billigbøker tenderer mot å redusere det enkelte tidsskrifts betydning. (Se art. Massemedia.)
I Norge har tidsskriftene spilt en vesentlig rolle for landets nasjonale selvstendighet. De danske brødrene Edvard og Georg Brandes utgav 1874-78 "Det nittende Aarhundrede" som i mangt ble et forbilde for Ernst Sars' to foretak: "Nyt norsk Tidsskrift" (1877-88, sammen med 0. Skavlan). Disse tiltakene ble vitale kanaler for radikalisering og kunnskapshøyning i det norske borgerskap. Noe av det samme gjelder for vårt eldste allmennkulturelle tidsskrift, "Samtiden", grunnlagt i 1890, de første tiårene et nasjonalt symbol, i lange perioder senere en uspennende samfunnsstøtte.
Arne Garborg var med på å grunnlegge "Syn og Segn" i 1895, et intellektuelt ankerfeste for målbevegelsen, men også dette i lange perioder påfallende traust og ensformig, nokså på siden av f.eks. mellomkrigstidens kulturelle frodighet i Europa.
Langt mer i pakt med den europeiske hovedstrømning i tidsskriftkulturen var Hans Jægers og Christian Kroghs sporadiske, sjokkerende og eksperimenterende "Impressionisten" (1886-89), som peker fram mot både mellomkrigstidens mest bevissthetsbrytende tidsskrift "Mot Dag" (1921-36), og til motkulturens ville flora av skrifter i 1960- og 70-årene.

Betydning etter andre verdenskrig
Den politiske radikaliseringen i 1960-årene ble i høy grad båret fram av tidsskrifter som "Fossegrimen", "Pax" og "Kontrast", men også de litterære "Profil" og "Vinduet". Som horisontutvider var det konservative "Minerva" i en periode både forbilde og konkurrent. Internasjonaliseringen av perspektivet ble forsterket ved at mange i Norge begynte å lese f.eks. "Zenith" (Sverige), "Vindrosen" (Danmark), "New Left Review" (Storbritannia), "Kursbuch" (Vest-Tyskland), "Ramparts" (USA).
I 1970-årene kom det til mange nye politiske og allmennkulturelle tidsskrifter, nærmest i takt med splittelsene og de nye bevegelsene. Særlig viktig var det at det lyktes å sikre utgivelsene av de to pionertiltakene "Sirene" og "KjerringRåd", begge med utgangspunkt i kvinnebevegelsen.
For arbeiderklassen har aviser spilt en helt annen rolle enn tidsskrifter, og det er imponerende hvor mange aviser som har sin opprinnelse i arbeiderbevegelsen i Norge. Sosialistiske partier har gjennomgående ikke hatt en heldig hånd med tidsskrifter (f.eks. Arbeiderpartiets "Det tyvende århundre", "Kontakt" og "Aktuelt perspektiv"). Både de ærverdigste og de livligste har hatt sin trivsel og sin kraft utenfor eller i margen av partiene.
For tidsskrifter er mentale overanstrengelser, på sitt beste nettopp grensesprengende, derfor udisiplinerte. I motsetning til avisen skal de ikke ta døgnet, men tiden på pulsen: ikke pumpe ut nyheter, men utkrystallisere en følsomhet for samfunnsmessig bevegelse og intellektuell sammenheng. Til disposisjon har de mer tid for bearbeiding og kvalitet enn en avis og større grafisk spillerom enn en bok.
Bedre enn en avis eller bok kan derfor et tidsskrift, på sitt beste, gjengi et miljø eller et publikums formsans og mentalitet. Men det er ikke alltid man kan erindre som litteraturhistorikeren Gerhard Gran: "Jeg mindes sterkt den spænding hvormed vi mottok de røde hefter og læste høit for hverandre: det var en helt ny ver- den som her aapnet sig for os ..." (sagt om "Nyt dansk Maanedsskrift", 1870-74).
Med vår tids nye massemedier er det fåfengt å skue tilbake til tidsskriftenes klassiske tid og tenke på gjenopplivelse. Den vanskeligste og mest utfordrende oppgaven i dag er ikke å skape spennende tidsskrifter for små grupper av privilegerte lesehester. En må skape bredt anlagte politiskkulturelle magasiner som massemedier for en ny offentlig debatt og kollektiv handling, i konkurranse med vanlige ukeblader og internasjonale nyhetsmagasiner.
E.R.

Se også: Aktuell, Fossegrimen, KjerringRåd, Kontrast, Magasinet for Alle, Nylænde, Offentlighet, Profil-gruppa, Sirene.


Tidsstudier

Tidsstudier er ulike metoder (klokke-, frekvens- og MTM-studier) for å måle den tid en arbeider bruker på gitte arbeidsoppgaver/-operasjoner. Tidsstudier anvendes til å fastsette "normaltiden" som "gjennomsnittarbeideren" bruker på arbeidsoppgavene. Lønnssystemer (f.eks. akkord) og forutberegning av produksjonstider bygger på tidsstudier. Kombineres tidsstudier med arbeidsstudier er målet å utvikle metoder for mer effektiv utnyttelse av produksjonsfaktorene råvarer, maskiner og arbeidskraft.
Tids- og arbeidsstudier ble først systematisk utviklet og tatt i bruk av Frederick Winslow Taylor i 1880-årene. De var viktige hjelpemidler for å utforme den kapitalistiske arbeidsorganisasjonen i samsvar med hans prinsipper om "vitenskapelig ledelse", som ennå er de ledende prinsipper i organisasjonstenkningen i de industrialiserte land. Siktemålet var å øke arbeidstempoet gjennom strengere disiplinering, styring og kontroll av arbeiderne. Taylor peker på minst tre måter å gjøre dette på. Den ideelle arbeidsorganisasjonen er kombinasjonen av de tre måtene.
1. Utforme tekniske arbeidsprosesser slik at arbeidstempoet og disiplinen blir gitt av "maskinenes uavbrutte og ensartede bevegelser". 2. Bedriften omdannes til et byråkrati med regelstyring, klare arbeidsrutiner, arbeidsdeling og sentralisert besfutningsstruktur. Den byråkratiske arbeidsorganisasjon blir viktigst der hvor arbeiderne ikke direkte er underlagt maskinenes disiplinerende arbeidstempo. 3. Full utnyttelse av arbeidskraftens mekaniske egenskaper. Dette kunne gjøres ved å stykke opp arbeidsoppgavene i enkle arbeidsoperasjoner og underkaste disse tidsmålinger. Dermed kom man ikke bare fram til en "normaltid" for hver arbeidsoperasjon, men også til en beregning av de optimale grensene for arbeidernes mekaniske yteevne.
I Taylors system blir den ideelle arbeider en menneskerobot hvis intelligens og fysiologiske fortrinn kun skal understøtte de mekaniske prestasjoner. Men disse tidstudiene ble for upresise til å måle arbeidernes mekaniske yteevner. Til dette formål ble det utviklet mer avanserte tidsstudier som bevegelsesstudier ("Motion Studies") og MTM-system (Metode-, Tid-, Mål-system).
Bevegelsesstudiene ble utviklet av F. B. Gilbreth i USA rundt århundreskiftet. MTM-systemet, som ble laget av H. B. Maynard i 1940, bygger i hovedsak på prinsippene bak bevegelsesstudiene. Ved å overvåke en arbeider som utfører en gitt arbeidsoperasjon, forsøker forskeren å finne fram til hvilke bevegelser som er nødvendige for å få utført operasjonen. (Tørke svette av pannen vil bli regnet som en unødvendig bevegelse.) I overvåkningen benytter forskeren avanserte filmkameraer, og eksperimentene foregår i laboratoriet.
Bevegelsesforskeren har kommet fram til at det er fem hovedbevegelser som er nødvendige. Disse kalles elementærbevegelser (strekke, bevege, vri, gripe og løsne). Arbeideren må i tillegg kunne kombinere visse bevegelser, f.eks. ben- og fotbevegelser, samt ta i bruk hjelpebevegelser som å røre øynene og innstille øyeskarpheten. I MTM-systemet undersøkes det først hvilke bevegelser som er nødvendig for en gitt arbeidsoppgave, og det blir så målt hvor lang tid hver nødvendig bevegelse tar. Disse tider blir så summert og forskeren kommer fram til en MTM-standardtid for hver arbeidsoppgave. (En viss modifisering av denne tid skjer gjennom fratrekk av en registrerbar tendens hos forsøkspersoner til å bli trøtt.)
Standardtiden - som altså blir lik forventet "normalytelse" av arbeideren - gis et skinn av vitenskapelig objektivitet, siden tidsmålingene er utført i vitenskapelig miljø og med avanserte hjelpemidler. MTM-målingene ser imidlertid helt bort fra f.eks. psyko-sosiale forhold i arbeidsprosessen. Standardtidene blir derfor ofte helt urealistiske. Dette gir seg utslag i enorm økning i arbeidsulykker, slitasjeskader og sykefravær der MTM-systemet er tatt i bruk på en systematisk måte.
MTM-systemet er et godt eksempel på bruk av vitenskapelige tjenester i forsøk på å underkaste arbeiderne kapitalens behov. Denne vitenskapens objektivitet settes på de alvorligste prøver gjennom erkjennelsen av at laboratoriets syntetiske realisme er like langt unna fabrikkens støy, stress og sosiale ulikhet, som arbeidsgiverens drøm er det fra arbeidernes virkelighet.
T.Bjaa.

Se også: Arbeidsdisiplin, Arbeidsstudier, MTM, Samlebånd, Taylorisme.


Tingliggjøring

Se Fremmedgjøring.


Tinn

Tinn er det metallet u-landene i utgangspunktet skulle stå best rustet til å få innfridd sine krav for om en nyordning av verdensmarkedet. For det første står fire u-land - Malaysia, Bolivia, Thailand og Indonesia - for tre firedeler av tinnproduksjonen i verden og er helt dominerende innen eksporten. De store importlandene er på sin side nesten helt avhengige av import: bare Storbritannia kan dekke en del av sitt forbruk ved egen produksjon.
For det andre står u-landene for det meste av foredlingen av tinn til metall eller konsentrater av tinn. Det er en helt enestående situasjon. For andre mineralers vedkommende er som kjent situasjonen fortsatt at i-landene foredler malm utført fra u-landene.
For det tredje har de fire landene klart å holde en noenlunde felles linje overfor importørlandene og har maktet å holde en betydelig del av tinnomsetningen i verden under eget oppsyn. Det skjer på tinnauksjonen i Penang i Malaysia der prisen på en god del av den totale omsetningen i verden fastsettes.
Likevel kan en ikke si at "tinnlandene" kontrollerer markedet. En grunn til det er at det også her er multinasjonale selskaper med sete i Storbritannia, Nederland, USA og et par andre i-land som står for mye av omsetningen. Det er en følge av gamle kolonibånd eller "nykoloniale" forbindelser. Så selv om det største produksjonsselskapet er det bolivianske statsselskapet Comibol med knapt 17 prosent av verdensproduksjonen utenom sosialistlandene, og et malayisk statsselskap står for 12,5 prosent, er det sørafrikanske Anglo-American Corporation mer innflytelsesrikt. Det har eierinteresser i flere gruver og i omsetningen av tinnmetall.
En annen grunn er at etterspørselen etter tinn vokser sakte. Mye av tinnforbruket er erstattet med andre metaller, særlig aluminium. Det viktigste bruksområdet for tinn er likevel fortsatt konserveringsbokser for matvarer.
En tredje grunn er at tinn er en viktig beredskapsvare, en "strategisk" vare. Alle større i-land holder store lagre. USAs beredskapslager kan i dag antakelig dekke tre års vanlig amerikansk forbruk. De store lagerbeholdningene gjør at de importavhengige landene kan dempe virkningene av eventuelle pressforsøk fra eksportland. Slike forsøk er neppe så veldig sannsynlige - og det er den fjerde grunnen. De fire landene og tre andre mindre eksportørland - Zaire, Nigeria og Australia - er ikke blant de mest pågående u-landene, men tvertimot blant dem de store i-landene vanligvis har klart å beherske politisk.
Nå er det ikke et så akutt behov for ordning av tinnindustrien i verden som det er for andre mineraler og metaller. Det finnes allerede en avtale som regulerer forholdet mellom eksportør- og importørland. Den kom i stand i 1973 og har vist seg å være den eneste noenlunde effektive råvareavtalen av de seks som har virket i perioder etter siste verdenskrig.
Tinnavtalen har det instrumentet UNCTAD- forhandlingene søker å lage for andre avtaler, nemlig støtputelagre som kan dempe prissvingningene. Dessuten har maksimums- og minimumsprisene for tinn omsatt i det "frie" markedet vært satt opp ved seinere forhandlinger. Økningene har imidlertid ikke vært så store. Bolivia gikk ut av avtalen i 1976 fordi landets statsselskap vil ha høyere priser. Selskapet mener at de nye prisene ikke engang dekker kostnadene.
USA kom med i tinnavtalen da Jimmy Carter overtok som president. Det har neppe betydd så mye fra eller til. I realiteten har amerikanske myndigheter bare i kraft av sitt enorme beredskapslager hele tida hatt stor makt over tinnavtalen. USA stemte imot de nye maksimums- og minimumsprisene under forhandlingene i 1976. Disse tillot svingninger på inntil 20 prosent.
Tinn er et metall som i stor grad er "avhengig" av andre varer. Det blir brukt i forbindelse med stål. Her kan det erstattes helt eller delvis. Det er truselen importørene i amerikansk og europeisk industri kan bruke. Bolivia og et par andre eksportland har på sin side truet med å stenge gruvene dersom de ikke får høyere priser. Slike faktorer gjør at den ellers så rolige tinnindustrien fort kan bli opphetet.
H.Hv.

Se også: Multinasjonale selskaper, Ny økonomisk verdensordning, Råvarer.