Tele Tjeneste Forbund Norsk (NTTF)
Norsk Tele Tjeneste Forbund er fagforbund for ansatte i Televerket. Stiftelsesmøtet ble holdt 4-6 oktober 1930. (Det første navnet var Norsk Telegraf og Telefonforbund.)
Forbundet organiserer telemontører og kontor- og ekspedisjonspersonale, som er de to største arbeidstakergruppene i Televerket. Disse to gruppene utgjør hovedtyngden av forbundets medlemmer. I tillegg organiseres en del teknisk personale, håndverkere, bud og betjenter, lagerpersonale, rengjøringspersonale m.m. En del administrativt personale og ledere som har sin rekrutteringsbakgrunn i noen av disse gruppene, har også beholdt medlemskapet i sitt opprinnelige fagforbund. NTTF organiserer også ekspedisjonspersonalet ved Taxisentralen i Oslo og det tekniske personalet ved NTB.
NTTF er den største organisasjonen for Televerksansatte. Dette gir forbundet stor innflytelse når særavtaler og lokale avtaler skal opprettes. Televerket har ca. 20 000 ansatte og NTTF har 11 500 medlemmer (november 1979). Av disse er ca. 33 % kvinner. Medlemstallet er stigende. Organisasjonsprosenten er bortimot 100 i montørgruppene og i bud- og betjentgruppene, der det ikke er konkurranse fra andre personalorganisasjoner. Blant kontor- og ekspedisjonspersonalet og i teknikergruppene er det to konkurrerende organisasjoner (Telegrafmennenes Landsforbund innenfor LO og Kvinnelige Telegraf- og Telefonfunksjonærers Landsforening som er medlem av YS (Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund), men står utenfor LO), og NTTFs andel av organisasjonsprosenten er derfor mindre her.

Organisasjonens oppbygning
Forbundet består nå av 34 lokale avdelinger, en i hvert teleområde, fem i Oslo og to landsomfattende avdelinger for mastemontører og fjernkabelavdeliriger.
Landsstyrets sammensetning ble radikalt endret på landsmøtet i 1979. Landsstyret består nå av 45 medlemmer. Av disse utgjør 11 forbundsstyret. Endringen består i at hele landsstyret, bortsett fra forbundsstyret, nå er sammensatt av en representant for hver lokalavdeling - uansett størrelsen på avdelingen. Dette gir samme landsstyrerepresentasjon til forbundets største avdeling med ca. i 200 medlemmer og den minste med ca. 60 medlemmer. Også til forbundsstyret er det vedtektsfestet representasjon fra hvert teledistrikt. Det kan selvsagt diskuteres om dette er demokratisering - desentralisering må man imidlertid kunne si at det er. Selv om de formelle valgene fremdeles foregår på landsmøtet, vil de reelle valgene skje lokalt ved nomineringen av kandidater. Forbundsledelsen består av formann, nestformann og forbundssekretær som alle er medlemmer av forbundsstyret. I tillegg velger landsmøtet for tiden ytterligere to sekretærer. Landsstyret velger datatillitsmann. Disse tre tillitsmennene har også møterett og -plikt til forbundsstyrets møter. For tiden har NTTF på forbundsplan seks fastlønte tillitsmenn. I tillegg betaler Televerket lønn for 15 fastlønte lokale tillitsmenn på landsbasis. Fagbladet Tele Tjenesten kommer ut med 10 nummer i året.
NTTF må sies å være organisasjonen for det lavest lønte personale i Televerket. Sammenliknet med næringslivet ellers, må også NTTF karakteriseres som et lavtlønnsforbund, i det hovedtyngden av medlemmene er å finne fra lønnstrinn 10 til 15 i Statens lønnsregulativ.
NTTF er tilsluttet Post- Telegraf- og Telefoninternasjonalen (PTTI) og Nordisk Teleunion (NTU). Gjennom Telefolkenes Fellesforbund er forbundet tilsluttet LO. Hovedsammenslutningen for LO-tilsluttede fagforbund i staten er Statstjenestemannskartellet. NTTF er derfor også medlem der.
Telefolkenes Fellesforbund (TFF) er en slags "paraplyorganisasjon" med NTTF og TMLF (Telegrafmennenes Landsforbund) som medlemmer. Arsaken til at TFF ble opprettet var delingen av TMLF og NTTF i to selvstendige forbund i 1959 - etter at TMLF i flere år hadde vært medlem av NTTF. TFF ble stiftet som et slags forlik for at begge organisasjonene skulle få beholde sitt medlemskap i LO. Som samarbeidsorgan har TFF liten verdi. Samarbeidet mellom TMLF og NTTF finner ofte andre veier. Forbundene organiserer stort sett ulike spesialgrupper. Der interessene ikke kolliderer, finner begge organisasjonene det nyttig å samarbeide.
L.Be.

Se også: Kvinnelige Telegraf- og Telefonfunksjonærers Landsforening, Statstjenesternannskartellet, Telegrafmennenes Landsforbund, Tjenestetvistloven.


Televerket
Televerket er en forvaltningsbedrift underlagt Samferdselsdepartementet. Bedriften står for planlegging, utbygging og drift av alle typer teletjenester i Norge.
Etaten drives forretningsmessig i den utstrekning det er forenlig med de samfunnsmessige omsyn som Televerket skal ta. Styret har avgjørelsesmyndighet i alle saker som det ikke er særlig bestemt at departementet eller annen myndighet skal avgjøre. Saker som må avgjøres av høyere myndighet er bl.a. budsjetter, utbyggings- og langtidsprogrammer, planer for særskilt finansiering av utbyggingen, lovforslag, viktige internasjonale avtaler, avhending av fast eiendom til større verdi enn 100 000 kroner, pantsetting av Televerkets faste eiendommer eller anlegg. Televerkets administrasjon består av tre ledd: Teledirektoratet, distriktsadministrasjonen og lokaladministrasjonen.
Televerkets samlede driftsinntekter var i 1978 i alt 3,32 milliarder kroner. Dette var en økning på 15,9 % fra 1977. Driftsutgiftene var med renter og avskrivninger 3,23 milliarder kroner (17,3 % høyere enn i 1977). Totalt utgjorde Televerkets overskudd på driften 86,2 millioner i 1978.
De samlede investeringsutgiftene i 1978 (unn- tatt avdrag på lån) utgjorde 2,20 milliarder kroner. Om lag 60 % av det totale investeringsbeløp i 1978 gikk til lokaltelefonanleggene.

Historikk
Det var marinen som først tok opp tanken om et telegrafsystem i Norge. Den utbredelsen som telegrafen hadde fått i andre land og dens betydning på det militære og økonomiske området gjorde det naturlig å se utbyggingen av denne som en oppgave for staten. I desember 1852 ble det av regjeringen oppnevnt en komité som skulle foreta en utredning om utbyggingen av et telegrafsystem. I komiteen satt bl.a. professor Ole Jacob Broch, etter hvert kjent som en innbitt forkjemper for statlig engasjement i utbyggingen av kommunikasjonsforbindelsene i Norge.
I 1853 la komiteen fram et forslag til anlegg av telegraflinjer i Sør-Norge og et forslag til organisering av Telegrafverket. Innstillingen ble på mange måter en grunnpillar i den seinere utviklingen av Den Norske Statstelegraf og i sin tur for Televerket.
Den første telegraflinjen ble bygd ferdig i 1854, på strekningen Oslo-Drammen. I løpet av de neste 25 år ble hele landet bundet sammen med telegraflinjer. Etableringen av telegrafforbindelser hang nøye sammen med den ekspanderende handelen og den gryende industrien i landet.
Kystlinjene ut til fiskefeltene bl.a. i Lofoten resulterte i at fiskeriene langs norskekysten kunne effektiviseres betraktelig. Telegrafen kunne varsle innsig av fisk, fiskemengde, priser og redskapsbehov. Ikke uten grunn satte fiskerne navnet "telegrafsild" på den ekstra fangsten de fikk som følge av hurtigere melding om sild. økte fangstmengder og økte inntekter i fiskeriene pumpet i sin tur kapital inn i pengefattige bygdestrøk langs kysten.
Utbredelsen av telegrafien førte til en fundamental endring i hele oppbygningen av administrasjonen og driften av norsk skipsfart. Nå overtok rederne skippernes tidligere funksjoner med å skaffe ordrer. Via telegraf kunne båtenes kapasitet utnyttes bedre, og dermed økte redernes fortjeneste radikalt. Dette var i sin tur med på å legge grunnen for sterk vekst i norsk skipsfart utover i annen halvdel av 1800-tallet.
Etter en ganske intens strid ble det vedtatt å føre telegrafforbindelsen også til Nord-Norge. Fra oktober 1870 ble linjene satt i drift helt nord til Finnmark. Med dette var landets samlede linjenett kommet opp i 5 800 km. Telegrammengden lå i underkant av en halv million per år, og landet var knyttet til utlandet med faste forbindelseslinjer.
Utbyggingen av telegrafen hadde fra midten av 1860-åra foregått som et samarbeid mellom stat og privat kapital. Både utbyggingen og bruken av telegrafen skjedde i takt med konjunkturbølgene. I ekspansive perioder ble privat kapital satt inn for å skaffe telegraflinjer og dermed utvide markedene, i nedgangstider, som i slutten av 1870-åra, sank både bevilgningene til nyanlegg og antallet telegrammer, og dermed også Telegrafverkets inntekter.
De bedrede kommunikasjonsforholdene som telegrafforbindelsen representerte, førte ikke minst til at sentraladministrasjonen styrket sin posisjon overfor periferien og til at landet ble bundet nærmere sammen som en nasjon, samtidig som de befestet posisjonen til den framvoksende makteliten i borgerskapet i Kristiania som hele landets maktelite.
Selv om det hadde vært plass for private og distriktspolitiske initiativ i utbyggingen av telegrafen, var den i hovedsak blitt bygd ut og drevet som et rent statlig foretak i overensstemmelse med samtidas økonomiske tenkemåte. Men da telefonen ble lansert i Norge, var det gjennom private selskaper som etablerte seg og opererte innenfor begrensete geografiske områder. I 1880 kom den første telefonforbindelsen i Norge. Fra slutten av 1890-tallet begynte rikstelefonutbyggingen på statlig basis, men de private selskapene, delvis med utenlandsk kapital i ryggen, dominerte telefonsystemet.
Dermed hadde Norge fått to kommunikasjonssystemer i innbyrdes konkurranse, og tida fra slutten av 1890-åra helt fram til midten av 1950-åra kom til å bli preget av en stadig diskusjon om statlig kontra privat drift av telekommunikasjonen (telefonen). Det skjedde en deling av markedet mellom de to kommunikasjonsmidlene. De private telefonselskapene skulle stå for driften av telefonen lokalt, mens staten gjennom Telegrafvesenet skulle bygge ut rikstelefonen.
Stortinget forsøkte ved hjelp av lovverket å avgrense de private telefonselskapenes virkefelt, men i virkeligheten ga disse lovene rom for en sterk ekspansjon i den private by- og bygdetelefonen, som i stor grad viste seg å bli god forretning. Staten overtok imidlertid selskapene i stigende grad fra århundreskiftet og integrerte dem i rikstelefonsystemet.
Parallelt med striden om statlig kontra privat telefonvesen foregikk en drakamp mellom Stortinget og toppsjiktet i Televerket om etatens økonomiske stilling. Flere teledirektører satset mye på å forsøke å omdanne bedriften til et selskap med helt eller tilnærmet fri stilling overfor det offentlige, løsrevet fra statsbudsjettet. En av de første som markerte en slik linje var telegrafdirektør Heftye. Hans bror grunnla Skandinaviske Kabel- og Gummivarefabriker AS, forløper til Standard Telefon og Kabelfabrikk, faren var en av landets mektigste bankmenn.
Flere teledirektører kom i konflikt med regjeringen ved å kreve en friere stilling, rett til å oppta private lån for å finansiere utbygginger og holde et raskere tempo enn staten la opp til. I 1929 ble konflikten mellom daværende telegrafdirektør Mickelsen og toppledelsen i departementet så tilspisset at direktøren gikk i protest.

Telefonautomatiseringen
Den første store utbyggingsfasen for telefonnettet varte fram til begynnelsen av 1920-åra. Da ble manuelle telefonsentraler etablert landet over, og utbyggingen muliggjorde økt sysselsetting i bygdesamfunn som fra før av hadde stor arbeidsledighet. I denne første fasen var Televerket altså en arbeidsintensiv bedrift. Men fra 1920-åra begynte utviklingen å gå i motsatt retning. De første bytelefoner anskaffet helautomatiske telefonsentraler. Dette ble av mange hilst velkomment som et stort teknisk og sanifunnsmessig fremskritt. Telefonen var i ferd med å bli allemannseie, et effektivt kommunikasjonsmiddel som kunne formidle kontakt raskere enn noen gang før.
Men den nyvinningen som automatiseringen av telefonnettet i byene innebar, slo snart over i sin motsetning da samme teknikk også skulle innføres ute på bygdene. Her var det ikke samme økonomiske grunnlag for automattelefon, og de manuelle telefonsentralene hadde alt fra etableringsfasen hatt viktige servicefunksjoner i bygdesamfunnet. I 1950-åra, nettopp da Televerket med stor salutt feiret de første 100 år, ble de første planer om fullautomatisering av hele landsbygda introdusert.
For å få gjennomført disse planene var det nødvendig med en omfattende administrativ og driftsmessig rasjonalisering av etaten. I 1961 ble det nedsatt et organisasjonsutvalg som fikk i mandat å vurdere en ny administrativ oppbygning av etaten. Utvalget avga sin innstilling sju år senere, og de forslagene utvalget kom med ble stort sett gjennomført i første halvdel av 1970-åra.
I januar 1969 skiftet Telegrafverket navn til Televerket, som så ble organisert i seks teledistrikter (tidligere tolv) og en sentraladministrasjon, Teledirektoratet. Direktoratet, som tilsvarer det tidligere Telegrafstyret, består av fem avdelinger: Utviklingsavdelingen (herunder Televerkets Forskningsinstitutt), økonomiavdelingen, Teknisk avdeling, Administrasjonsavdelingen og Personalavdelingen.

Virksomheter
"Televerket er mer enn telefonen." Slik reklamerer etaten i forbindelse med sitt 125-års jubileum og ny, datasatt telefonkatalog. Virksomheten omfatter da også et vidt tjenestetilbud: I 1978 var det litt over en million hovedabonnenter av telefon og ca. 1,6 millioner apparater. Telekstjenesten brukes særlig av næringslivet, serviceinstitusjoner og offentlig administrasjon. Ved utgangen av 1978 var det 6 500 teleksabonnenter. Dateltjenesten tilbyr overføring av data mellom datamaskiner eller mellom en datamaskin og terminaler. Ved utgangen av 1978 var det 5 612 modem (utstyr som gjør det mulig å sende data over telefonnett) i drift, en økning på ca. 31 % fra 1977.
Antallet abonnenter på mobiltelefon har økt sterkt i de senere år. I 1978 var økningen nesten 5 000, eller 30 prosent. Derimot har det vært stadig nedgang i telegramtrafikken både på inn- og utland. Et utvalg som har vurdert denne tjenesten har bl.a. gått inn for å sløyfe visse særtjenester (festtelegramtjenesten er nedlagt fra 1.7.1980) og konsentrere inntelefoneringen og fjernskriverekspedisjonen til færre ekspedisjonssteder.
I tillegg til de ordinære teletjenestene omfatter Televerkets drift også en rekke spesialfelter. Televerket forvalter bl.a. Norsk Rikskringkastnings investerings- og driftsbudsjett for kringkastingsog programlinjenettet. I samarbeid med Luftfartsverket har Televerket ansvaret for planlegging, anlegg og drift av bakkestasjoner med tilhørende navigasjons- og kommunikasjonsutstyr for den sivile luftfarten. Kystradioen ligger også under Televerket. Dens viktigste oppgave er kontinuerlig overvåking av de internasjonale nød- og kallefrekvensene, kontakt med redningssentraler, redningsfartøy og andre hjelpeinstanser og endelig samband mellom skip i sjøen og det offentlige telenettet på land. Ved årsskiftet 1978-79 var det 13 betjente radiostasjoner langs kysten og 2 på Svalbard.
Siden 1976 har Televerket også et satellittsamband i drift for telefonforbindelsene til oljefeltene i Nordsjøen. Svalbard er også knyttet til telefonnettet ved satellittsamband.

Televerket fram mot år 2000
Selv om Televerket altså er mer enn telefonen, er det den lange ventetiden for å få innlagt telefon som opptar publikum mest. I sine planer regner Televerket ikke med å ha avviklet køen før mot slutten av 1980-åra. Samtidig driver etaten utprøving og markedsføring av flere nye tjenester som det ikke er dokumentert særlig behov for.
Konflikten mellom utvikling av nye tjenester og videreutbygging av de etablerte vil neppe bli mindre i tiden fremover. Videreutbyggingen vil omfatte både en økning av kapasiteten og tekniske forbedringer. De nye tjenestene vil enten være video-versjoner av eksisterende tjenester (konferansefjernsyn, bildetelefon), eller EDB- baserte informasjons- og formidlingstjenester.
Den økende sammenkoplingen av EDB teknikk og telekommunikasjonsteknikk vil også påvirke Televerkets situasjon. Utviklingen av en slik felles teknologi (telematikk) danner grunnlaget for visjonen om et etter-industrielt samfunn, informasjonssamfunnet. Dataindustrien fremstår som hoveddrivkraften bak så vel den tekniske utviklingen som markedsføringen av "informasjonssamfunnet". Det er allmenn enighet om at nøkkelen til fortsatt vekst i bruken av EDB er effektive kommunikasjonsmuligheter, og IBM har f.eks. lenge satset intensivt i denne retningen, bl.a. på satelitt-teknologi.
For de nasjonale teleadministrasjonene er dette en alvorlig utfordring som truer deres monopolstilling. Deres beste kort i konkurransen er at de behersker et landsomfattende overføringsnett, hvor de f.eks. kan fastsette bestemte krav til det utstyret som knyttes til nettet.
Televerket har engasjert seg i et internasjonalt samarbeid for å definere tekniske standardprosedyrer for telekommunikasjon. De vesteuropeiske lands standardiseringsbestrebelser har som mål å hindre at amerikanske selskapers dominans på EDB-siden videreføres. Men standardisering er samtidig en forutsetning for at nye teletjenester skal få et massemarked. På denne måten er teleadministrasjonene med på å åpne markeder som EDB-gigantene for lengst har sett seg ut. Som motvekt vil teleadministrasjonene ventelig bli pålagt å favorisere nasjonal elektronikkindustri både i innkjøpspolitikk og utviklingsarbeid.
Det felles nordiske datanettet (i prøvedrift fra 1980) er starten på Televerkets tilpasning til telematikk-utviklingen. Grunnlaget for innføring av nettet var riktignok ulempene ved å benytte telefonnettet til datakommunikasjon. Men datanettet vil danne utgangspunkt for formidling av nye tjenester. Den mest omtalte er Teletex, en avansert meldingsformidlingstjeneste ("superteleks").
Teletex beskrives som nøkkelleddet i utviklingen mot det "papirløse kontor". Abonnentene vil ha installert spesielle terminaler som kan kombinere en rekke funksjoner, slik som tekstbehandling, arkivering og journalføring, og visse databehandlingsoppgaver. Teletex-tjenesten vil først bli interessant når "de fleste" abonnerer på den. Men da vil den også kreve langt større overføringskapasitet enn det nåværende telefonnettet kan gi.
Med Teledata kan telefonabonnenter få tilgang til spesielle opplysninger lagret i en datamaskin. Opplysningene blir fremvist på fjernsynsskjermen. Televerket innledet i 1979 prøvedrift med en norsk versjon av et britisk prosjekt (Prestel-Viewdata).
Teledata kan bli et viktig annonsemedium og dermed brukes som et springbrett for reklame i fjernsynet. For annonsørene vil en videreutvik- ling mot direktesalg være særlig tillokkende. Som medium for nyhetsformidling vil Teledata favorisere velorganiserte og ressursrike interessegrupper. For TV-fabrikantene åpnes et nytt marked: Fjernsynsmottakere spesialbygd som Teledataterminal.
Valget av hvilke tjenester Televerket skal tilby, kan altså få betydelige industri-, forbruker- og mediapolitiske konsekvenser. Tidligere har Televerket knapt vært villig til å vedkjenne seg noen politisk rolle. Etaten ser heller ikke ut til å søke å oppnå innflytelse over rene mediapolitiske spørsmål som innføring av fargefjernsyn og program 2 i radio, kabelkringkasting eller NORDSAT.
I forbindelse med Televerkets nye langtidsplan engasjerte Televerkets Forskningsinstitutt seg i slutten av 1970-åra i teletjenestenes samfunnsmessige betydning. Med dette ble etatens upolitiske selvbilde nyansert.
Men Televerkets industripolitiske rolle, som vil bli stadig viktigere, ble lite berørt. Telekommunikasjonene utgjør et attraktivt marked for produsenter av komponenter og utstyr. For de viktigste tjenestene dreier det seg om et massemarked. Standardiseringskravene gjør at produsentene er sikret leveranser i store serier, og Televerket påtar seg "markedsføringen" overfor abonnentene. På telefonsiden har Televerket to hovedleverandører, Standard Telefon og Kabelfabrik (STK), som er underlagt det multinasjonale selskapet ITT, og Elektrisk Bureau (ER), underlagt det svenske storkonsernet LM Ericson. ER har fullstendig monopol på levering av telefonapparater.
For å finansiere telefonutbyggingen har Televerket de siste åra økt låneopptakene i den private sektoren og bl.a. også lånt betydelige beløp fra de to store leverandørbedriftene. Televerket har til gjengjeld inngått langsiktige leveringsavtaler. På denne måten er grunnlaget lagt for en raskest mulig utskifting av de manuelle telefonsentralene og leveranser av langt mer kostbare helautomatiske systemer. Ved at det stadig innføres nye og mer moderne typer telefonsentraler, blir det behov for utskifting av gamle typer og anskaffelse av tilleggsutstyr som kan få gamle og nye sentraler til å samvirke. Kostnadene ved denne stadige utskiftingen av sentraler vil måtte legges på telefonbrukerne.
Monopoliseringen på leverandørsiden fører til at Televerket delvis må underordne seg interessene til store utenlandskkontrollerte selskaper. Televerkets industripolitisk rolle blir dermed bestemt langt utenfor de parlamentariske organene. Arbeiderpartiet har med sine mange strategisk plasserte toppfolk i Televerkets styre og tilstøtende organer gjort seg til selve bindeleddet mellom den private storindustrien og Televerket. På abonnentsutstyrssiden er det foreløpig utskiftingen av telefonapparater som er av størst interesse for industrien. På noe lengre sikt kan det bli aktuelt å avskaffe telefonkatalogen, slik at abonnentene må ha utstyr som kan hente fram numrene fra et EDB-register. Nye utstyrsmarkeder oppstår også når Televerket i begynnelsen av 80-åra lanserer to nye tjenester knyttet til telefonnettet: personsøking og alarmtelefon.
Teleindustrien og dataindustrien deler i stigende grad komponentmarkedet (mikroelektronikk), teknologi og produktutviklingsstrategi. Etablering av telematikktjenester vil gi nye store utviklingsoppdrag og masseleveranser. Store investeringer vil også være knyttet til nye overføringsteknikker (optiske fibre, satellittkommunikasjon).
Den internasjonale dataindustriens økte interesse for teletjenester vil gjøre det stadig vanskeligere for Televerket å opprettholde sin monopolstilling. Televerket må dessuten konkurrere med databransjen om kvalifiserte fagfolk. Den raske tekniske utviklingen vil også gjøre etterutdanningen av eget personale til en krevende oppgave. Om Televerket setter ambisjonsnivået for videreutvikling av tjenestetilbudet høyt, kan kvaliteten bli så dårlig og prisene så høye at det i seg selv vil svekke etatens monopolstilling.
Ønsket om å utvide tjenestespektret kan komme til å skape konflikter i forhold til andre institusjoner, særlig postetaten. Prøvedriften av Telefax (overføring av brev, tegninger og andre dokumenter over telenettet) gir riktignok inntrykk av samarbeid, ettersom sender- og mottakerutstyr i første omgang bare skal plasseres på postkontorer. Men når Teletex-tjenesten kommer i tillegg, vil Televerket virkelig trenge seg inn på postvesenets enemerker.
En slik konkurranse mellom to store offentlige etater er noe nytt. Også i de land som har en felles organisasjon for post- og teletjenester, vil det bli skjerpet konkurranse mellom tradisjonelle og nye former for meldingsformidling. Dette vil føre til omfattende omorganisering og rasjonalisering i PTT-etatene (post-, telefon-, telegraf-), endringer som ventelig vil bli definert som interne styrings- og planleggingsoppgaver. Med to atskilte etater som i Norge, vil konkurranseforholdet og konfliktene antakelig framtre mer åpent, slik at utviklingen av tjenestene lettere kan underlegges politiske prioriteringer.

Televerket som arbeidsplass
I 1978 var det ansatt 20 531 personer i Televerket. Tallet på sykedager utgjorde 5,2 % av mulige arbeidsdager i 1978. For kvinner var sykefraværsprosenten 6,4, for menn 4,3.
Televerket er blitt sett på som en god arbeidsplass. Undersøkelser viser stor stabilitet blant personalet og høy bedriftslojalitet (etatsånd). Den historiske forklaringen på dette er små enheter og nærhet med publikum, oversiktlig administrativ oppbygning, betryggende ansettelsesforhold og etatsopplæring med tilfredsstillende karrieremuligheter. Alle disse kjennetegnene ved Televerket som arbeidsplass synes nå etter hvert å bli svekket.
De administrative omorganiseringene i l97Oåra førte sammen med intensivert automatisering til omfattende omplasseringer og avgang av personale. Arbeidsplassene viste seg å være utrygge på samme måte som ved strukturendringer i industrien, og det var marginale arbeidstakergrupper (kvinner i utkantstrøk) som ble hardest rammet. Midlertidig ansatte ble brukt som en arbeidskraftbuffer for å lette de personalpolitiske problemene ved rasjonaliseringen.
Innføringen av nye tjenester og organisatoriske endringer stiller de ansatte overfor nye kvalifikasjonskrav, nye instrukser og en endret stillingsstruktur. Den forserte avviklingen av populære, delvis manuelle tjenester svekker kontakten med publikum, samtidig som den offentlige kritikken av etatens service og prisnivå har tiltatt i styrke. Etatsopplæringen gir ikke lenger like sikre karrieremuligheter. Televerkets ambisiøse planer vil sette personalet under et kraftig press om omstillinger og omskolering. Også de høyere stillingskategoriene vil merke dette. For å holde et høyt nok faglig nivå vil Televerket ventelig måtte satse på større rekruttering utenfra, med de konsekvenser dette vil få for etatens lønns- og personalpolitikk.
Beskrivelsen av teleetaten som et nærmest lukket arbeidsmarked med stor trygghet og gode karrieremuligheter, blir altså stadig mindre dekkende. Etatens ansatte vil mer enn de fleste arbeidstakergrupper bli konfrontert med de omstillingskrav og den usikkerhet som kjennetegner en rask teknologisk utvikling.
T.Es./H.G.

Se også: Kvinnelige Telegraf- og Telefonfunksjonærers Landsforening, Standard Telefon og Kabelfabrik AS, Telegrafmennenes Landsforbund.

Litteratur: Televerket: Langtidsplan for Televerket, Oslo 1979. Institutt for samfunnsforskning og Institutt for industriell miljøforskning: Sosiologiske undersøkelser i Televerket, Oslo-Trondheim 1977. Televerkets forskningsinstitutt: Teletjenestenes samfunnsmessige virkninger, Kjeller 1978-79. T. Rafto: Telegrafverkets historie 1855-1955, Bergen 1954-55.


Tendenskunst
Ordet tendenskunst er en kritiker-etikett fra 1930, myntet på arbeider av norske billedkunstnere som tok opp samfunnsmessige misforhold og sosiale motsetninger. Opprinnelig var det brukt om en mer alment rettet samfunnskritikk, ofte med et sterkt pasifistisk innslag.
De toneangivende kunstnerne var Erik Werenskiold, Per Krohg og Henrik Sørensen. Sistnevnte øvde også sterk innflytelse på unge malere som Reidar Aulie og Willi Midelfart, som etter hvert markerte en mer målrettet sosialistisk holdning i sine bilder. Denne dreiningen skyldtes i første rekke inntrykkene fra samtidas politiske stridsspørsmål, den økonomiske verdenskrisa og fascismens frammarsj.
For både Aulie og Midelfart (som for deres svenske kollega Albin Amelin) var det møtet med den skjerpete og åpne klassekampen ute i Europa som førte til at de orienterte seg mot sosialismen, og i Norge ble Mot Dag-kretsen et viktig kontaktpunkt. Flere av deres viktigste arbeider vitner om disse utenlandske impulsene, "Essen" og "Gledens gate" av Aulie, "Alexanderplatz, Berlin", "Generalstreikedagen, Paris" og "Den røde plass" av Midelfart. Bilder som Aulies "Tendens" og Midelfarts "Internasjonalen" markerte en målsetting ut over den engasjerte samtidsskildring, men de stilte seg likevel klart kritiske til den dogmatiske utforming av begrepet sosialistisk realisme i Sovjetunionen (se art. Realisme).
Noen partipolitisk plattform var det heller ikke snakk om når det gjaldt den norske tendenskunsten, og de møtte ofte sterk motbør fra såvel Arbeiderparti- som NKP-talsmenn, bl.a. fra kunstkritikere i Arbeiderbladet og Arbeideren. Denne rettet seg mot den ekspresjonistiske formen og den emosjonelt ladete koloritten, men også mot det innholdsmessige hvor bl.a. et sterkere agitatorisk element ble etterlyst. Dette siste eksisterte i rikt monn hos den noe yngre Arne Ekelands malerier, i en form som brøt med alt dogmatisk regelverk, med impulser fra så vel renessansetradisjonen som den samtidige surrealismen (se art. Surrealisme). Ekeland som var kommunist stod utenfor det miljø man forbinder med tendenskunsten, men det fins også en kontinuitet i hans kunstneriske arbeid som bryter med det mer eller mindre konjunkturbestemte samfunnsengasjement hos mange andre.
Storparten av de kunstnerne som identifiserte seg med venstresida i trettiåra, gikk inn i Sosialistisk kulturfront og seinere over i det DNA-kontrollerte Sosialistisk kulturlag. Foruten Aulie og Midelfart finner vi navn som Harald Dal, Finn Faaborg, Doro von Hanno og Carl von Hanno, Bjarne Engebret, Søren Steen-Johnsen, Henrik Finne, Erling Merton, Alexander Schultz, Thorbjørn Lie-Jørgensen, Karen Holtsmark, Harald Kihle, Per Teigen, Hetty Gleditsch, Ragnhild Langmyr, Gert Jynge, Sigurd Winge (malere) og ørnulf Rast, Odd Hilt, Gunnar Jansson, Emil Lie, Anne Raknes og Arne Vigeland (skulptører). De fleste av disse tok del i arrangementer som østkantutstillingen og lignende kollektive manifestasjoner, og gjorde en innsats som illustratører og plakatmalere i forbindelse med førstemaidemonstrasjoner o.l.
Etter at Arbeiderpartiet kom i regjeringsposisjon kan man spore en utvikling i retning av mindre "tendens" og mer skildring av et samfunn i vekst. Særlig tydelig gjenspeiles dette på forsidene av "Lørdagskvelden" (se art. Politisk illustrasjon) hvor nettopp mange av de her nevnte kunstnerne var engasjert. Innholdsmessig knytter disse bildene an til tjueåras freskomaleri, til samarbeid og fellesskap istedenfor klassekamp. I siste del av trettiåra fikk også formalismen, personifisert gjennom den danske maler-professoren Georg Jacobsens undervisning og teorier, sterk gjennomslagskraft blant de yngre, og flere forkastet "tendens" til fordel for "form". Aulie ble mer og mer en skildrer av enkeltskjebner, men uten helt å tape det typiske og den sosiale sammenhengen av syne.
Etter en serie sterke bilder basert på inntrykk fra den spanske borgerkrig og seier i konkurransen om utsmykningen av Rådhuset i Oslo, gikk den teoretisk skolerte Midelfart over til å konsentrere seg om den Sørensen-inspirerte ideen om et norsk fargesyn. Landskapet, som alltid hadde hatt en bred plass i hans produksjon, ble nesten enerådende. Dette er ikke så overraskende ettersom både Aulie og Midelfart oppfattet seg som videreførere av en spesifikk norsk tradisjon fra J.C. Dahl via Christian Krohg, Theodor Kittelsen og Werenskiold (som alle var representert på utstillingen "Tendens" 1934) og videre gjennom Edvard Munch, Nikolai Astrup, Halvdan Egedius og Henrik Sørensen.
Aulie, som fra 1935 til 1940 var kritiker i Tidens Tegn og Arbeiderbladet, beskrev denne linjen som folkelig i motsetning til den klassiskestetiske (Harriet Racker, Oluf Wold-Thorne, Thorvald Erichssen, Rudolf Thygesen og Jean Heiberg). Han pekte videre på Arne Ekeland og Kai Fjell som videreførere av den folkelige tradiosjonen. Det er en inndeling som både er skjematisk og idealistisk, selv om det ikke er vanskelig å peke på kontinuitetstrekk i norsk kunsthistorie (den romantiske naturfølelsen bl.a.).
Sosialt engasjement og samfunnskritiske holdninger har hatt sine høydepunkt i politisk skjerpete situasjoner og ofte vært sakstilknyttet: mot prostitusjonen i 1880-åra, mot krig og fascisme på 1930-tallet og med Vietnamkrig og EEC-kamp som bakgrunn i 1970-åra (se art. Gras). I dag ser man en rekke ulike billeduttrykk som ofte samles under en vidtfavnende karakteristikk som "kritisk realisme", mens det også er tendenser til å gjenopplive den dogmatiske modellen om en sosialistisk realisme fra Stalin-tida, dels med en tilsetning "revolusjonær romantikk" av maoistisk merke.
H.F1.

Se også: Bildende kunst.


Teng Hsiao-ping
Teng Hsiao-ping (1904-), fremtredende kinesisk kommunistleder.
Teng Hsiao-pings far var en velstående bonde. I 1919 reiste Teng sammen med Chou En-lai (se art. om denne) til Frankrike, hvor han arbeidet i en skofabrikk. På hjemreisen oppholdt han seg flere år i Sovjetunionen. Tilbake i Kina organiserte han den sjuende kommunistarmeen i Kiangsi. Han deltok på den lange marsjen og støttet Mao Tse-tungs kandidatur til formannsposten i partiet i 1935. Da han ble utnevnt til visestatsminister i 1952, hadde han en solid militær og politisk karriere bak seg. I 1956 ble han generalsekretær i partiet.
Under kulturrevolusjonen var han nest etter Liu Shao-Chi den politikeren som ble skarpest fordømt for å følge "den kapitalistiske veien", og han ble fratatt alle sine stillinger. I 1973 ble han rehabilitert, og i 1975 ble han valgt til første visestatsminister (stedfortreder for Chou En-lai som var syk) og sjef for generalstaben. Denne gang ble imidlertid Tengs karriere av kort varighet. Den "kulturrevolusjonære gruppen" i partiledelsen, som etter Maos død ble utstøtt av partiet og arrestert, rettet stadig sterkere anklager mot Teng for at han fulgte en revisjonistisk kurs, og etter Chous død ble han igjen fratatt alle sine stillinger. Etter Maos død ble han igjen rehabilitert og fikk alle sine stillinger tilbake.
Teng er en av Kinas dyktigste administrative ledere, med bred erfaring så vel på det økonomiske som på det utenrikspolitiske feltet. Teng har mange ganger under sin karriere kommet under kritikk fordi han er mer opptatt av disiplin og byråkratiske metoder for å fremme produksjonen, og fordi han har mindre sans for Maos masselinje. Som generalsekretær i partiet fra midten av 1950-åra til kulturrevolusjonen fikk han også hovedansvaret for å ha innført en lang rekke privilegier for partikadrene.
E.No.

Se også: Kina, Kulturrevolusjonen, den kinesiske.


Teori
En teori (i erfaringsvitenskapene) er et ordnet sett av almene påstander om de sammenhenger (særlig årsakssammenhenger) som gjelder innenfor en større eller mindre del av tilværelsen. Det er tale om et ordnet sett, fordi noen påstander i en teori er mer grunnleggende enn andre. I teorien om det naturlige utvalg er det f.eks. en grunnleggende påstand at organismene utvikler seg gjennom små mutasjoner, hvorav de blir bevart som gir økt reproduksjonsevne. En avledet påstand i teorien er at organismene fordeler sin tid mellom ulike virksomheter slik at tiden blir brukt mest mulig effektivt (med henblikk på reproduksjon).
I teorien om den kapitalistiske produksjonsmåte kan en grunnantakelse være at bedriftene søker å få størst mulig fortjeneste, og en avledet påstand at en bransje vil produsere færre varer til høyere priser dersom den består av noen få store bedrifter enn hvis den består av mange små.
Videre består en teori av almene påstander, fordi vi krever at en teori skal inneholde noe mer enn utsagn om enkelttilfeller. En teori må formuleres slik at den gjelder for et (i prinsippet) ubegrenset antall enkelttilfeller. Hvis man bruker et uttrykk som "en teori for utbruddet av Den første verdenskrig", må den teori som forklarer dette faktiske forløpet også kunne si noe om hvordan det ville ha gått dersom noe i utgangssituasjonen hadde vært annerledes.
Og endelig må en teori inneholde utsagn om sammenhenger mellom ulike fenomener. Det er i hovedsak tale om tre slag sammenhenger: årsakssammenhenger (som i fysikken), meningssammenhenger (som i samfunnsvitenskapene) og funksjonelle sammenhenger (som i biologien). Av disse er årsakssammenhenger de viktigste, i alle fall om man godtar det vanlige syn at alt som skjer i prinsippet kan forklares gjennom årsak-virkningteorier. Allikevel vil vi ofte ha behov for en forklaring på meningsnivået av menneskelige handlinger, der handlingene forklares ut fra det formål de skal realisere og ikke ut fra de årsaker som har ført fram til dem.
En teori formuleres gjennom et sett begreper. To konkurrerende teorier kan skille seg fra hverandre dels ved at de antar ulike sammenhenger mellom fenomenene (beskrevet i de samme begreper), dels ved at de anvender helt ulike begreper. Marxistisk og nyklassisk økonomisk teori skiller seg f.eks. fra hverandre både ved ulike antakelser om strukturen i produksjonsprosessen (se art. Kapitalkontroversen) og ved at marxister beskriver økonomien gjennom begrepet "utbytting", som ikke har noen plass i nyklassisk teori.
Teorien vil ofte være med på å bestemme betydningen av de begreper den bruker. Newtons og Einsteins begreper "masse" betegner f.eks. ikke det samme, og de to teorienes utsagn om masse kan derfor ikke uten videre sammenliknes med hverandre. Men teoriene kan stilles opp mot hverandre på andre måter, f.eks. ved at de gir ulike forutsigelser om bestemte måleravlesninger 0.1.
Fra en teori kan man avlede hypoteser (ofte utformet i en modell) som stilles opp for å forklare mer avgrensete saksforhold på det området teorien dekker. Ta som eksempel teorien om at kapitalister søker størst mulig fortjeneste. Fra denne kan man avlede en hypotese om at bedriftseiere ikke vil tilpasse seg små endringer i de løpende markedspriser, fordi kostnadene med å opprette en så finjustert tilpasningsmekanisme vil være større enn det som kan vinnes. Hvis et slikt saksforhold kan observeres, er hypotesen - og dermed teorien - styrket.
Enda sterkere står teoriene dersom man kan vise at konkurrerende forklaringer av det observerte saksforhold ikke er riktige. En slik konkurrent kunne være en teori om at kapitalistiske bedrifter ikke søker størst mulig fortjeneste, men bare en tilfredsstillende fortjeneste, slik at bedriften ikke endrer atferd før profitten faller under et visst nivå. (Teorien om "begrenset rasjonalitet".) For å kunne velge mellom de to forklaringene, må man finne fram til et saksforhold som kan avledes fra den første hypotesen, men ikke fra den andre, og se om dette faktisk kan observeres. I eksemplet kunne dette være at tilpasninger ville finne sted ved store prisendringer som tillater økt fortjeneste for bedriften hvis den tilpasser seg dem.

Verifisering/falsifisering
Karl Popper argumenterte med styrke for at en teori eller hypotese aldri kan endelig verifiseres (bekreftes), fordi det alltid kan tenkes at noen av de ubegrenset mange observasjonsutsagn som kan avledes fra en teori, viser seg å være gale. Derimot mente han det er mulig å falsifisere (avkrefte) en teori, ved å gi ett slikt observasjonsutsagn som moteksempel. En påstand som "Alle svaner er hvite" kan ikke endegyldig bekreftes ved å påvise en rekke hvite svaner, for det kan alltid tenkes at en hittil ikke observert svane har en annen farge. Derimot kan påstanden endegyldig avkreftes, ved å vise at det finnes svarte svaner. En teori kan derfor aldri gjøre krav på mer enn midlertidig gyldighet: en "sann" teori betyr i praksis en "ennå ikke falsifisert" teori. En teori er bedre desto mer den forklarer, desto flere konkurrenter den har slått ut og desto flere forsøk på falsifisering den har overlevd.
Senere vitenskapsteoretikere har gått ut over Popper, dels ved å rendyrke trekk i hans teori, dels ved å kritisere den. Her skal nevnes to mindre komplikasjoner og to mer grunnleggende:
1. Imre Lakatos har sagt at kriteriet for en god teori også bør omfatte dens evne til å "produsere nye fakta". Hvis en teori er i stand til å forutsi og forklare saksforhold som man tidligere ikke var klar over i det hele tatt, er det en større suksess enn hvis man forklarer allerede kjente saksforhold som enhver teori i feltet må kunne gjøre rede for. Darwin forutsa f.eks. at organismers tilpasning til sine omgivelser ikke ville være fullkommen, fordi de kan oppnå økt reproduksjonsevne gjennom midler som svekker evnen til å overleve i omgivelsene. Kronhjortens kjempehorn gir seksuell reproduktiv suksess, men ikke økologisk.
2. Thomas Kuhn har understreket at en teori ikke blir forkastet så snart den er falsifisert, slik Poppers syn skulle tilsi. Det er først når man har en ny og bedre teori at man gir opp den første. "En falsifisert teori (som tross alt forklarer noe) er bedre enn ingen teori." I samfunnsvitenskapene kan man f.eks. peke på at teorier om sosial lagdeling eller om rasjonelle produsenter fortsatt er dominerende, enda de gjentatte ganger er falsifisert. Konkurrenter som teorier om klassestruktur eller om begrenset rasjonalitet har ikke klart å få overtaket, fordi de er så løst formulert at de ikke gir forutsigelser som er presise nok til å bli falsifisert. "En falsifisert teori er bedre enn en ikkefalsifiserbar teori."
3. Et mer prinsipielt problem har å gjøre mvd den såk. "Duhem-Quine-tesen", etter de to vitenskapsteoretikerne som særlig har begrunnet den. De mener at en hypotese eller en teori like lite kan endegyldig falsifiseres som endegyldig verifiseres. Når vi skal avlede en hypotese, må vi alltid støtte oss til andre teorier og hypoteser. Hvis vi så ikke observerer det hypotesen sier vi skal observere, kan det tenkes at feilen ligger i en av disse andre teoriene eller hypotesene snarere enn i den hypotesen vi etterprøver. Vi vet nok at noe er falsifisert, men ikke hva. Anta f.eks. at man skal etterprøve teorien om at forbrukere "velger rasjonelt", det vil si at de ikke velger a framfor b, b framfor c og c framfor a. Vi kan prøve dette direkte, ved å spørre forbrukerne om hva de foretrekker, men da må vi anta som hjelpehypoteser at det er samsvar mellom hva de tror og hva de sier, og mellom hva de gjør og hva de tror. Eller vi kan prøve det indirekte, ved å se hvordan de faktisk velger over tid, men da må vi ha som hjelpehypotese at deres smak ikke har forandret seg.
Hvis en eller begge disse metodene fører til at teorien falsifiseres, er det allikevel mulig å redde den ved å legge skylden på en av hjelpehypotesene: forbrukerne bedrar oss eller seg selv når de sier at de ville velge irrasjonelt, eller deres valgmønster kan være ustabilt snarere enn irrasjonelt. Og forsøker man så å etterprøve hjelpehypotesene direkte, oppstår det samme problemet på ny, for også disse må settes inn i et nettverk av andre teorier hvis vi skal kunne avlede observa-sjonsutsagn fra dem. Quine og Duhem slutter at våre teorier ikke står overfor verden enkeltvis, men at det er våre teorier som helhet sôm konfronterer erfaringen som helhet. Hvilken som helst teori kan i prinsippet reddes, hvis vi foretar en passende justering i andre teorier.
4. Et annet grunnleggende problem angår forholdet mellom teori og observasjonsutsagn (data). I eldre ("induktivistisk") vitenskapsteori trodde man at man først kunne etablere "nøytrale" data og deretter oppstille hypoteser om hvordan de hang sammen. Popper understreket at hypotesedannelsen må gå forut for innsamlingen av data, for å veilede oss i vårt valg mellom de uendelig mange observasjoner man i prinsippet kunne foreta. I dag er det vanlig å betone at teorien også kommer inn i fortolkningen av observasjonene. For at data som en temperaturavlesning eller en prisindeks skal kunne tolkes, forutsetter man en god del termodynamisk eller økonomisk teori. Data er "teori-ladet". Dette betyr at når man skal etterprøve en teori mot observasjoner, forutsettes det allerede en teori for å gi mening til observasjonsutsagnene. Vanligvis er det ikke slik at den teori som forutsettes av observasjonsutsagnene er den samme som den man skal etterprøve mot observasjonene; i så fall hadde det vært nærliggende å si at "en teori skaper sine egne data som bekrefter den". Men den teori som forutsettes av observasjonene, må i sin tur prøves mot andre observasjoner, som også forutsetter teorier osv.
Slik ser vi at selv om den enkelte teori ikke skaper sine egne data, vil en slik påstand være holdbar for hele nettverket av teorier. "Lokal" uavhengighet mellom en teori og de observasjoner som skal bekrefte den, kan gå sammen med "global" avhengighet mellom nettverket av teorier og nettverket av observasjoner. På samme måte som Duhem-Quine-tesen viser at våre teorier dannet et hele, viser dette argumentet at teori og observasjon danner et hele. Denne holistiske tanken er et brudd med den empiristiske eller positivistiske forestillingen om at verden lar seg forklare hitvis og oppstykket (se art. Abstrakt).

Teori og data
I noen tilfeller kan sirkelforholdet mellom teori og data også oppstå lokalt, innenfor den enkelte teori. Språkvitenskapen er et eksempel på dette. Data er her språkbrukernes umiddelbare oppfatninger om hvilke setninger som er grammatikalsk riktige og hvilke som ikke er det, mens teorien er den grammatikk språkforskeren foreslår for å forklare disse oppfatningene. Det kan nå tenkes at hvis brukerne blir kjent med en bestemt teori, vil de oppdage indre sammenhenger og motsetninger i sine oppfatninger som de tidligere ikke var klar over, slik at de ledes til å endre sine forestillinger om hva som er grammatikalsk korrekt. Ut fra disse nye data kan språkforskeren lage en ny teori, og så videre helt til han har utviklet en teori som er i "reflektiv likevekt". Hvis det nå finnes flere slike teorier, som alle forklarer "sine" data fullgodt, er de i en nokså sterk forstand usammenlignbare med hverandre. De er uforenlige, men like gode. Slik "lokal sirkularitet" er allikevel et unntak i vitenskapen.
Teorier kan være mer eller mindre omfattende. I det ene ytterpunktet har vi teorier som søker å gi en nær altomfattende forklaring av bestemte deler av tilværelsen. Teorien om det naturlige utvalg og relativistisk kvantemekanikk er to eksempler. På det andre ytterpunktet har vi teorier som mer har preg av isolerte generaliseringer: i demokratier er det byrdenes ulike fordeling og ikke deres tyngde som fører til opprør (Tocqueville); et rasjonelt byråkrati er bare mulig i en pengeøkonomi (Weber); etter en streik vil kapitalistiske arbeidskjøpere erstatte arbeidere med maskiner (Marx).
Mellom ytterpunktene er det Robert Merton har kalt "teorier på mellomnivået", slik som Durkheims teori om selvmordet eller Adam Smiths teori om arbeidsdelingen. Disse er noe mer enn enkeltstående generaliseringer, men deres utsagn gjelder bare under forbeholdet "når andre relevante faktorer holdes konstant". Vår kunnskap om andre relevante faktorer vil på samme måte være kunnskap på mellomnivået, uten at det finnes noen overordnet teori som knytter delteoriene sammen. Dette betyr at det blir vanskelig å forutsi de langsiktige nettovirkninger av en begivenhet eller et inngrep. Delteoriene kan si noe om hva som vil skje på kort sikt i en del av verden, men ikke noe om hva resultatet blir når man tar hensyn til de videre virkninger og deres tilbakevirkning på sin årsak.
Samfunnsvitenskapene har i motsetning til naturvitenskapene ikke utviklet noen robuste teorier av altomfattende karakter. Det finnes nok mange forsøk på å lage slike teorier; den historiske materialisme, Talcott Parsons handlingsteori, teorien om at all sosial handling er en form for bytte, teorien om at all sosial handling er en form for nyttemaksimering osv. Men selve mangfoldet og spennvidden av slike teorier antyder at ingen av dem er særlig godt fundert.
Underlig nok ser det ut til at vi forstår enda mindre av det enkelte menneske enn av samfunnet. Innenfor psykoterapien finnes det f.eks, (ifølge det anerkjente tidsskriftet "Science") mellom 100 og 140 seriøse skoler, samtidig som mye tyder på at terapeutens personlighet betyr langt mer for utfallet enn den teori vedkommende støtter seg til. Også innenfor sosialøkonomien, som gjerne betraktes som den best utviklede av samfunnsvitenskapene, ser vi at keynesianere og monetarister er grunnleggende uenige om årsakssammenhengene i økonomien. Hittil har vekst i samfunnsvitenskapelig kunnskap ikke skjedd gjennom utvikling og forbedring av helhetsteorier. Også teorier på mellomnivået har vist seg å være nokså skrøpelige. Når vi i dag vet mer om menneskesinnet og samfunnet enn før, er det fordi vi har et langt større repertoar av mulige mekanismer som kan tenkes å virke i en gitt situasjon.

Teori og praksis
Teorier står ikke bare i en vekselvirkning med data, men også med sosial praksis. I det innfløkte forholdet mellom teori og praksis kan noen elementer skilles ut slik:
1. Vitenskapelige teorier kan være redskaper (eller ha virkninger) for praksis, når de gir grunnlag for teknologi eller sosial ingeniørkunst.
2. En teori kan ha samfunnsmessig praksis som sin gjenstand, slik tilfellet er i samfunnsvitenskapene.
3. En teori kan ha sin årsak i praksis, ved at det er bestemte sosiale forhold som gjør at teorien blir framsatt og akseptert som gyldig.
4. Når både 1. og 2. er tilfellet, oppstår spørsmålet om refleksive eller selv-refererende teorier. Hvis en teori er en del av det samfunn den skal forklare, kan det være nødvendig for teorien å ta hensyn til sine egne virkninger dersom den skal gi en korrekt forklaring. Den marxistiske "enhet av teori og praksis" sikter bl.a. til at en analyse av den politiske situasjon selv kan påvirke situasjonen. Men normalt er det ikke mulig å lage en teori som både påvirker situasjonen i en ønsket retning og er korrekt i den forstand at den tar hensyn til sine egne virkninger.
5. Hvis både 1, og 3. er tilfellet, kan det oppstå et problem om teorienes effektivitet. Hvis en teori blir akseptert på grunn av bestemte samfunnsmessige interesser, og på tvers av det rent vitenskapelige grunnlag for å tro på den, er det sannsynlig at den ikke er et særlig godt redskap til å fremme disse interessene. Lysenko-affæren i Sovjetunionen er et godt eksempel på slik ønsketenkning.
6. Hvis både 2. og 3. er tilfellet, får vi spørsmålet om ideologier. En ideologi blir da oppfattet som en teori om samfunnet slik det ser ut fra en bestemt posisjon i samfunnet: Helheten forstått fra delens synspunkt. Ofte vil en slik ideologisk oppfatning hvile på en tanke om at de årsakssammenhenger som gjelder for hver del tatt for seg, også gjelder for alle deler tatt under ett. Enhver kan bli rik ved å snyte andre, men alle kan ikke bli rike ved å snyte hverandre.
J.E.

Se også: Dialektikk, Hermeneutikk, Modell, Positivisme, Vitenskapsteori.

Litteratur: D. Føllesdal og L. Walløe: Argumentasjonsteori og vitenskapsfilosofi, Oslo 1977. E. Nagel: The structure of science, London 1961. K. Popper: The logic of scientific discovery, London 1959. I. Lakatos og A. Musgrave (red.): Criticism and the growth of knowledge, Cambridge 1970. 5. G. Harding (red.): Can theories be refuted? Dordrecht 1976.


Terboven, Josef Antonius Heinrich
Terboven (1898-1945), tysk rikskommissær i Norge 1940-45. Josef Terboven var født i Essen, faren var en mindre godseier. I første verdenskrig deltok han først som feltartillerist, senere som flyger. Han ble dimmitert som reserveløytnant og dekorert med Jernkorset. Fra 1919 til 1921 studerte han litt jus og statsvitenskap ved universitetene i München og Freiburg og kom i kontakt med høyreradikale kretser. Fra 1923 til 1925 var han lærling i en bank i Essen, fra 1925 ansatt i banken, men etter noen måneder oppsagt, som følge av innskrenkninger. Senere ble han yrkespolitiker.
I 1923 ble han medlem av nazipartiet, NSDAP. Han var med på å stifte partigruppen i Essen i 1925. I 1928 ble han Gauleiter (fylkesleder) i NSDAP. Fra 1925 var han aktiv i SA (Sturmabteilung), Hitlers beryktede vakt- og gatekampavdelinger.
Essen, på grensen mot Nederland, var et noe over middels stort fylke, med ikke fullt 2 mill. innbyggere (1938), i hjertet av Ruhr-området, midt i det store steinkullbekkenet. Der lå de store sentrale Krupp-verkene og Krupps hovedadministrasjon. Terboven var fylkesleder i et viktig industriområde. Det ser ut til at han tidlig hadde gode forbindelser med Krupp. Før Hitlers maktovertakelse var et Gau bare et partidistrikt, etterpå fikk en Gauleiter stadig flere offentlige oppgaver og maktområder.
I 1930 ble Terboven en av nazipartiets 107 representanter i Riksdagen, i 1935 gjort til Oberpräsident der Rheinprovinz - en prøyssisk embetstittel. Denne stillingen omfattet fire forskjellige Gau. Terboven ble en mektig mann, en småkonge i Rhin-området, kjent som et brutalt og hevngjerrig maktmenneske.
En uke etter 9 april 1940, da det var klart at den politiske utvikling i Norge ikke gikk som ønsket, besluttet Hitler å sende en sterk mann hit. 24 april ble Terboven offisielt utnevnt ved Führer- Erlass til Reichskommissar für die besetzten norwegischen Gebiete, med utstrakte fullmakter. Han opprettet sitt Reichskommissariat med hovedkontorer i Stortingsbygningen, og beslagla kronprins Olavs eiendom Skaugum til privatbolig. Der bodde han under hele krigen sammen med politisjefen, Der Höhere SS- und Polizeiführer Nord, Wilhelm Rediess.
Reichskommissariat var tenkt som en midlertidig løsning, og Terboven selv regnet med avvikling i løpet av sommeren 1940. Etter de rhislykte riksrådsforhandlingene, som gikk ut på å ëtablere en tyskkontrollert norsk motregjering, måtte Reichskomrnissar likevel bli i Norge, mot sin vilje. Han utnevnte så 25 september 1940 de "kommissariske statsråder" (av 13 var 10 fra Nasjonal Samling), oppløste de politiske partiene (uten Nasjonal Sainling, NS) og erklærte Kongen og regjeringen for avsatt.
Senere hersket Terboven som "herre over liv og død" i Norge til 8 mai 1945. Ved hjelp av Reichskommissariat kontrollerte han NS-myndighetene. Med en egen tysk stab av rådgivere ble NS-organisasjonen utbygd og holdt i ørene. Med tysk politi og støttet av det nazifiserte norske politiet, først og fremst Statspolitiet, gjennomførte han en terrorpreget bekjempelse av motstanden, med massearrestasjoner, deportasjoner og henrettelser. Det ble opprettet en rekke konsentrasjonsleirer, Grini er den mest kjente.
Over 57 000 nordmenn satt i fengsler og fangeleirer kortere eller lengre tid, nesten 16 000 på Grini og over 8 000 i Tyskland. Av ca. 760 jøder som ble deportert fra Norge, ble de fleste myrdet, bare 24 overlevde gasskarnrene. I alt omkom i 340 nordmenn i tyske fengsler og leirer i Tyskland og Polen, dessuten 130 i fengsler og leirer i Norge. Mange av de siste ble pint ihjel eller begikk selvmord i forbindelse med tortur. Ca. 360 nordmenn ble henrettet i Norge, med eller uten dødsdom.
Terboven reiste mye. Han interesserte seg for økonomiske spørsmål - utnyttelse av norske ressurser for tysk økonomi - og skrøt av at ingen norsk statsmann hadde besøkt så mange norske bedrifter som han. Fysisk var han delvis invalidisert etter en flyulykke før krigen. Det var lite av forsonende trekk ved mannen, heller ikke noe storslagent. Han var hensynsløs, smålig og forfengelig, en venneløs posør.
Etter ett år (25.9.41) gjorde Terboven de kommissariske statsrådene til "ministre", en formell endring uten innhold. Ved "Statsakten" 1 februar 1942 innsatte han Quislings "nasjonale regjering", med Quisling selv som "ministerpresident" (tysk for statsminister). Reichskommissariat beholdt sin makt sorn faktisk overregjering. Mellom Quisling og Terboven var forholdet kjølig, til dels nærmest fiendtlig, skjønt utad presentert som hjertelig. Terboven hånte NS-ledernes snakk om at Norge skulle bli "fritt og selvstendig" etter krigen.
Over de tyske militære styrker hadde Terboven ingen myndighet. Han hadde militære ambisjoner og gjorde bl.a. flere framstøt for å få en del av landet som eget kommandoområde. Dette strandet på grunn av motstand fra de militære. I april-mai 1945 gikk han forgjeves inn for at de tyske styrker skulle føre krigen videre i Norge etter kapitulasjonen i Tyskland.
8 mai 1945 om kvelden begikk Terboven selvmord ved å sprenge seg i lufta i en bunker på Skaugum. Wilhelm Rediess hadde skutt seg natten før.
H.P.

Se også: Reichskommissariat, Riksrådsforhandlingene, Statsakten.


Terrorisme
Terrorisme er systematisk bruk av vold og terror for å endre bestående samfunnsforhold eller skape spenninger som kan lede til slik endring. Som politisk fenomen må terrorisme skilles fra andre grupper av volds- eller terrorhandlinger som benyttes for å opprettholde samfunnssystemer, i regulær krig, som undertiykkelsesmiddel eller som ledd i borgerkrig eller kamp mot okkupasjonsmakt. Slike handlinger kan ikke kalles terrorisme, men f.eks. massakrer, despoti eller partisanvirksomhet.
En politisk motivert handling kan kalles en terrorhandling dersom a) det er en mordhandling, sabotasje, kidnapping e.l., b) den utføres med det for øye å skape forvirring, demoralisere en motstander eller minske dennes autoritet ved å vise at den ikke kan gi effektiv beskyttelse for liv og eiendom, c) ofrene enten er abstrakte "representanter" for påståtte sosiale misforhold eller direkte uskyldige personer, d) aktørene er en selvoppnevnt gruppe som hevder å handle på vegne av mange, men som ikke har noe mandat fra bredere grupper i folket bak seg, e) normale demokratiske påvirkningsmuligheter er til stede, men forkastes av aktørene.

En del av den moderne historie
Terroristisk bruk av vold har vært en del av moderne historie siden den franske revolusjonens "store terror" til Po1 Pot og Idi Amins, terrorregimer i Kampuchea og Uganda. Som svar på revolusjonære strømninger strekker terrorens historie seg fra massakrene i Paris i 1848 og 1871 til Pinochets Chile etter Salvador Allende. Under Stalin og Hitlers terrorregimer tok også terroren en ny form. Fra å være et mer eller mindre kontrollert avskrekkingsmiddel ble den til den totale tilintetgjøring, et terrorsystem som i dag er betraktet som en integrert del av offisiell som uoffisiell krigføring fra Dresden til Lidice, fra Hiroshima til My Lai.
Attentater og politiske mord har også vært en vanlig foreteelse i europeisk historie siden Henrik III av Frankrike ble drept av en dominikanermunk i 1589. Siden har fyrster, konger, dronninger, paver og presidenter vært yndede objekter for attentatmakere. Fra vårt eget århundre kan vi bare minne om mordet på den habsburgske tronfølgeren i Sarajevo i 1914, på Karl Liebknecht og Rosa Luxemburg, Ren Barka, Amilcar Cabral, John Kennedy og Che Guevara.
Terror og vold er således et fenomen som har preget og fremdeles preger både undertrykkernes og frigjørernes historie. Særlig i førborgerlige samfunn der undertrykkingsmekanismene var direkte og personlige og der demokratiske politiske mekanismer manglet, var politiske attentater en ikke uvanlig reaksjonsform. Men ingen politisk retning eller sosial klasse kan hevde at de aldri har næret attentatmenn og konspiratører ved sitt bryst.
En viktig terroristgruppe som på mange måter representerer overgangen fra førborgerlig terrorisme til organisert sosialt opprør, var den russiske organisasjonen Folkets Vilje. Denne organisasjonen gjennnomførte en rekke attentater mot tsarens tjenestemenn, og i 1881 drepte de tsar Aleksander II. Etter hvert som den russiske revolusjonære bevegelsen ble klarere politisk organisert, trådte den individuelle terror i bakgrunnen som kampform (se art. Narodnik, Perovskaja).
Overfor dagens mangfold av grupper som benevnes som "terrorister", kan det være nyttig å skille mellom tre typer: Den første typen bruker terrorhandlinger i situasjoner der det eksisterer borgerkrigsliknende tilstander. Dette vil ofte være nasjonale frigjøringsgrupper eller partisaner. De vil som regel ha organisert kontakt med større politiske bevegelser eller grupper.
Den andre type gruppe har ingen organisert politisk eller militær forbindelse til andre, men har likevel betydelig passiv støtte i befolkningsgrupper. Eksempel på slike kan være deler av den palestinske frigjøringsbevegelsen, ETA (Euskadi Ta Askatasune - Baskia og Frihet) i Spania, Tupamaros i Uruguay på 1960-tallet og IRA i Irland. Grensen mellom denne gruppen og den første kan være uskarp og flytende. Likeledes kan slike grupper også i enkelte politiske situasjoner fungere på samme måte som den siste gruppen.
Denne består av de som verken har organisatoriske eller politiske bånd til noen befolkningsgruppe, og som heller ikke har noen passiv, langt mindre aktiv støtte utenfra. Dette er hva vi vil kalle "politiske _terrorister" slik vi definerte termen innledningsvis. Eksempel på slike grupper er Rote Armee Fraktion i Forbundsrepublikken Tyskland, Røde Hær i Frankrike, Røde Brigader i Italia og grupper som the Weathermen i USA.

Forbilder og politisk betydning
Den moderne varianten av terrorismen har i stor grad sine militære og ideologiske forbilder fra Midtøsten, der terroren har en lang historie. Etter andre verdenskrig begynte en sterk irnmigrasjon av folk av jødisk herkomst til Palestina, som da sto under britisk mandatstyre. For å sette mandatstyret under press slik at innvandringen skulle bli lettere og for å terrorisere befolkningen, dannet militante sionister flere terrororganisasjoner. Den viktigste het Irgun Zwai Leumi, der nåværende statsminister i Israel, Menachem Begin, var ledende. Denne gruppa er kjent for sprengningen av Kong David-hotellet i Kairo og for massakren i den arabiske landsbyen Dir Jassin i 1948. Menachem Begin har skildret motivene bak terror slik: "De (palestinerne) skulle flykte, og de flyktet i myriader." Kombinasjonen av "holocaust-erfaringene" fra krigen og en sterk internasjonal støtte fra mange hold, gjorde at den sionistiske terrorismen er den eneste som har nådd sine uttalte mål: Staten Israel ble dannet.
Den andre terrororganisasjonen av betydning i Midtøsten er PFLP (Folkefronten for frigjøring av Palestina). PFLP opererte fra 1967 i konkurranse med den offisielle Al Fatah. Mangelen på masseoppslutning søkte PFLP å kompensere ved oppsiktsvekkende aksjoner som skulle gjøre "verdensopinionen" oppmerksom på Palestinaproblemet. Den største enkeltaksjonen foregikk 6 september 1970 da flere Pan Am- og Swissair-fly ble kidnappet og fløyet til ørkenen i Jordan. Målsetningen var bl.a. å få frigitt et par palestinske flykaprere. Resultatet av flysprengningen var at jordanske tropper med amerikansk støtte fikk et billig påskudd til å gå inn i palestinske flyktningeleire, der de drepte ca. 10 000 palestinere . Den siste større aksjonen var flykapringen som endte i Entebbe i Uganda i samarbeid med de tyske terroristene i RAF. Igjen en aksjon som ble opptakten til et militært/politisk spill, som endte i Tel Zataar-massakren der den palestinske frigjøringsbevegelsen fikk en alvorlig knekk.
Aksjonene til PFLP viser et alment trekk ved denne type terrorisme: Den opptrer pseudorevolusjonært, men fungerer kontrarevolusjonært. Alle de steder terrorismen er eller har vært utbredt, har den delvis ført til kriminalisering av radikal politisk praksis generelt og delvis til økt politiopprustning og overvåking. Tydeligst er dette i Forbundsrepublikken Tyskland og i Italia, som begge i de senere år har innført "terroristlover" og politivedtekter som setter den alminnelige politiske frihet i fare. Det er vanskelig å peke på ett eneste tilfelle der terroren bar bidratt til å gi dem som den er ment å tjene, større motivasjon til egen kamp; de er snarere blitt demoralisert av myndighetenes mottiltak og propaganda. Det er også vanskelig å finne eksempler på at aksjonene har bidratt til å gi opinionen en bedre forståelse for saken.
I et sosialistisk perspektiv er konsekvensene av denne type "rød" terror entydig negative. Det konspirative i "terrorismen" tvinger deltakerne ut av deres vanlige livssammenhenger og inn i en pseudo-verden, der virkeligheten forveksles med egne fantasier og medienes skandaleoppslag. En revolusjonær strategi kan benytte seg av militante midler, men alltid som ledd i en større politisk bevegelse. En "terroristisk" strategi i en sammenheng der verken borgerkrig eller okkupasjon truer eller eksisterer og der normale politiske institusjoner består, vil alltid fungere kontrarevolusjonært uansett motivasjon og radikal språkbruk.
P.H.

Se også: Bygerilja, RAF.
Litteratur: I. Fetscher: Terrorismus und Reaktion, Köln 1977. Häften för kritiska studien 6/75, Stockholm. Links 11/77.


Texaco
Data for 1978:
Opprettet: 1901
Hovedkontor: White Plains, New York
Omsetning: 28,6 milliarder $
Rangering: 4
Overskudd: 868 mill. $
Engasjement i Norge: Ca. 5 % av markedet for oljeprodukter. Engasjement på kontinentalsokkelen (Statfjord)
Tilgang på råolje: 178 mill.tonn
Produksjonssteder: Texas, Louisiana, Ecuador, Trinidad, Canada, Norge, Storbritannia, Nigeria, Saudi-Arabia
Gassinteresser: 40,2 milliarder m3 (Texas, Louisiana)
Videreforedling: 139 mill, tonn
Egenfinansiering: 156,1 %
Interesser i andre energikilder: Uran

Texaco ble dannet etter funnet av olje ved Spindletop i Texas i 1901 (sammen med Gulf Oil). Selskapet ekspanderte først ved å produsere i det sørvestlige USA og markedsføre i statene i nordøst. Texaco var sammen med Gulf Oil med på å bryte Standard Oils monopol. Tilgang på billig olje var viktigste forutsetning. I 1913 ble kontrollen av selskapet overtatt av finansinteresser fra New York, og hovedkontoret flyttet dit fra Houston.
I 1936 ble Texaco innbudt av Standard Oil of California til å delta i selskapets konsesjon i Saudi-Arabia. Et felles distribusjonsselskap, Caltex, ble opprettet for å markedsføre oljeprodukter i store deler av verden. I 1967 ble Caltex oppløst i mesteparten av Europa.
Texaco har i internasjonal oljeindustri et ry for å være et særlig konservativt selskap, finansielt påholdent og politisk høyrevridd. I 1930-årene ble Texaco ledet av en utvandret nordmann, Torkild Rieber. På denne tiden ble Texaco engasjert i oljehandel med Franco-siden i den spanske borgerkrig, mot offisiell amerikansk nøytralitetspolitikk. Texaco solgte olje til Franco på kreditt, mot betaling etter krigens avslutning.
Texaco engasjerte seg også i omfattende transaksjoner med Tyskland i 1939-1940, og ble bl.a. brukt av tysk spionasje mot USA. Avsløringen førte til at Rieber måtte gå av. For å bøte på sitt vanry begynte Texaco da å finansiere ukentlige reklamefrie radiooverføringer fra Metropolitan Opera i New York. Det fortsetter ennå. I senere tid har Texaco vært kjent for en særlig lite fleksibel holdning overfor de oljeproduserende lands krav om deltakelse. Imidlertid har Texaco kanskje bedre enn noe annet stort oljeselskap klart å forsvare sine aksjonærers interesser.
I dag har Texaco, som en av partnerne i Aramco, tilgang til betydelige kvanta olje til moderat pris. Selskapets gode finansielle resultat må sees i lys av adgangtil olje på preferansevilkår.
Ø.No.

Se også: Gulf Oil, Olje, Standard Oil of California.


Thailand
Hovudstad: Bangkok
Sjølvstende: Langt sjølvstende
Politisk system: Militærdiktatur
Største språkgruppe: Thai, 97 %
Flateinnhald: 514 000 km²
Folkemengd i 1973: 39 787 000
Årleg vekst i folkemengda 1970-73: 3,2 %
Jordbruksareal pr. innbyggjar: 2,7 da
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973: 232 $
Årleg vekst i NP pr. innb. 1970-74: 3,4 %
Inflasjonsrate i 1975: 4,3 %
Sysselsette i primærnæring: 71,8 %
Sysselsette i industri: 9,4 %
Sysselsette i handel og tenesteyting: 18,3 %
Yrkesaktivitet: 83,3 %
Kvinnedel av yrkesaktiv folkesetnad: 46,6 %
Største eksportvaregruppe: Ris, 20,5 %
Viktigaste handelspartnar 1974: i-land, 63,4 %
Energibruk pr. innbyggjar: Svært låg, 319 kke
Del av folkesetnaden busett i storbyar: 6,5 %
Lese- og skrivekunne: 79 %
Dagsaviser, opplag pr. 1 000 innb., 1972: 24
Døyingsprosent for spedbarn: 2,70
Militærutgifter pr. innb., 1973: 7,61 $ Tilslutning til militærallianse: Manilapakta
Forklaringar og fotnotar står framme i kvart band

Thailand er eit land i Søraust-Asia. Landet kan delast i tre: i vest eit fjellandskap som strekkjer seg sørover til Malaya, i midten ei fruktbar lågslette på begge sider av hovudelva Menam, og i aust det store fjellplatået Khorat. Klimaet er tropisk og fuktig. Halvparten av landet er skogkledd, mesteparten elles er oppdyrka.

Næringsvegar og kultur
Hovudnæringsvegen er risdyrking. 90 % av dyrkingsjorda blir brukt til ris. Produksjonen er størst i Menam-dalen, der ein dyrkar på våtmark. Thailand er største riseksportøren i Søraust-Asia. Andre viktige eksportprodukt er mais, gummi, tinn, jute og teak. 75 Olo av folket arbeider i jordbruket. Det er reist ein del industri i Bangkokområdet, særleg tekstilindustri, treforedling og matvareindustriar. Det mest folketette området er Menam-dalen, særleg Stor-Bangkok. 85 % av innbyggarane hører til thaifolket, resten er fordelt på ymse minoritetar som bur i utkantane av landet. Viktigast er del 6-700 000 malayarane heilt i sør. Ein særskild minoritet er del ca. 500 000 kinesarane som, liksom elles i Søraust Asia, har hand om store delar av det økonomiske livet.
Offisielt språk er thai. Theravada-buddhismen er offisiell religion og blir støtta av over 90 % av folket. Munkevesenet er ein av del viktigaste sosiale institusjonane i landet. Dei to mest markerte etniske minoritetane skil seg også ut religiøst: malayarene er muslimar, kinesarane helst konfusianarar.

Historie
Thailand har eksistert som eit samla og sjølvstendig kongedøme sia 1300-talet. Det unngjekk å bli oppslukt av del europeiske kolonimaktene på 1800-talet fordi det fekk ein funksjon som "støytpute" mellom Storbritannia i vest (Burma) og sør (Malaya) og Frankrike i aust (Indokina). Påverknaden frå desse landa førte likevel til ei viss modernisering av samfunnet: såleis vart slaveri oppheva, det vart utvikla eit offentleg skolestell, jarnbane og telegraf vart innført. Statsstyringa vart sentralisert, og eit omfattande statsbyråkrati vart utvikla. Dette vart rekruttert frå det tradisjonelle føydalaristokratiet, som måtte få europeisk utdanning for å kunne fylle nye krav. Også hæren vart utvikla og modernisert. Styreforma kan på denne tida kallast opplyst einevelde: All politisk makt låg i kongeslekta.
Etter kvart kom eineveldet i konflikt med den nye embetsmannsklassa, og i 1932 vart det avskaffa ved eit ublodig statskupp. Landet vart gjort om til eit konstitusjonelt monarki etter vesteuropeisk mønster, og det har det formelt vore heile tida sidan. Det synte seg fort ei kløft i det nye_herskarsjiktet: Den første regjeringa under gressive elementa i det sivile byråkratiet, vart pressa bort etter eit år. I staden overtok eit konservativt styre under Pibul Songgram dominert av dei militære. Det sat enno ved makta under andre verdskrigen, og allierte seg da med japanarane for å sleppe invasjon. Da det stod fast at Japan kom til å tape, overtok Pridi på nytt, forsona landet med vestmaktene, og tok til med ei demokratisering. Men i 1947 vart han igjen kasta av dei militære, og Pibul kom att med amerikansk stønad.

Amerikansk satellitt
I åra som følgde, utvikla Thailand seg meir og meir til ein amerikansk satellitt, ei utvikling som særleg skaut fart og nådde høgdepunktet i sekstiåra. I 1957 vart Pibul avsett av dei militære, og eit reint militærdiktatur innført. Landet opplevde i desse åra ein sterk økonomisk vokster, pga. store amerikanske investeringar, men utviklinga vart einsidig konsentrert i Bangkok-området, der ei rekke nye industriar vart sett opp. Profitten gjekk i all hovudsak til dei utanlandske storkonserna som dirigerte denne utviklinga, og eit innanlandsk storborgarskap (med eit sterkt militært innslag) som var knytt til desse interessene.
Også militært vart Thailand ein amerikansk satellitt: Alt frå tidleg i femtiåra gav USA systematisk stønad til oppbygginga og moderniseringa av den thailandske hæren, og frå midt i sekstiåra vart det amerikanske militære "nærværet" enda meir konkret i form av ei rekke flybasar og store troppestyrkar i landet (ca. 50 000 mann). Thailand var eit av dei viktigaste amerikanske støttepunkta i Vietnamkrigen. Thailandske soldatar sloss på amerikansk side både i Korea og i Vietnam.
I 1968 tillet diktatoren Thanom Kittikachorn eit nytt parlamentarisk eksperiment, herre for å gjere slutt på det ved eit statskupp tre år etter. Men motstanden mot militærdiktaturet voks. I oktober 1973 vart Thanom avsett etter store studentdemonstrasjonar og gatekampar i Bangkok, og ei sivil regjering overtok. Det vart innført demokratiske rettar, og i 1975 vart det halde val og skipa ei koalisjonsregjering av meir eller mindre liberale parti. Denne regjeringa gjorde slutt på den einsidige militære bindinga til USA, og i 1976 var alle amerikanske styrkar dregne ut or landet.
Som handelspartnar vart Japan stadig meir dominerande. Regjeringa hadde eit vaklande maktgrunnlag i ein elite som var splitta opp i mange klikkar. Eit nyval som førte til regjeringsskifte, endra ikkje på dette, men synte at ultra-høgre var på frammarsj.
Hausten 1976 braut det igjen ut studenturo etter at den landsforviste eksdiktatoren Thanom hadde fått kome inn i landet. Demonstrasjonane vart slått ned på blodig vis av politi og militære, og dagen etter greip dei militære makta og innførte unntakstilstand. Det nye militærdiktaturet har likevel eit veikare maktgrunnlag enn dei tidlegare, jamvel om det førebels har stoda under kontroll.
Den økonomiske politikken til den thailandske herskarklassa har heile tida vore avhengig av utanlandske kapitalinvesteringar, som igjen er avhengige av dei internasjonale konjunkturane, eit lågt lønnsnivå og politisk stabilitet. Alt dette har svikta dei siste åra.

Politiske rørsler
Viktig er det at arbeidarklassa (som er heilt konsentrert til Bangkok-området) i den demokratiske perioden 1973-76 fekk høve til å organisere seg i fagforbund og streike for høgare lønn, med stønad frå dei legale venstrepartia: Thailands sosialistiske parti og Den sameinte sosialistiske fronten. Mange av dei radikale studentane var med der og arbeidde aktivt for å organisere arbeidarane og bøndene. Eit konstant trugsmål var og er også geriljarørslene i nordaust og sør. Nordaust-Thailand er kanskje den mest underutvikla delen av landet, og her utvikla det seg frå midt i sekstiåra ei aktiv geriljarørsle, Thailands patriotiske front, der det forbodne kommunistpartiet spela ei viktig rolle. Denne rørsla vart til eit reelt trugsmål mot regimet til Thanom og amerikanske styrkar var aktivt med i kampen mot henne. Etter kuppet i 1976 har tusenvis av studentar frå Bangkok slutta seg til geriljaen, som no er aktiv i fleire delar av landet. Den andre viktige geriljarørsla er separatistisk: ho utvikla seg frå 1965 mellom det diskriminerte malayiske mindretalet heilt i sør, og krev lausriving frå Thailand og tilslutning til Malaysia. Denne rørsla samarbeider med det malayiske kommunistpartiet, som ög driv gerilja i grensestrøka mellom Thailand og Malaysia (sjå art. Malaysia).
Thailand er med i den søraustasiatiske samarbeidsorganisasjonen ASEAN (sjå art. Indonesia) og prøver gjennom den å skape ei motvekt til dei sosialistiske statane i Indokina. Samtidig vil ein normalisere tilhøvet til Kina.
L.S.V.



Thieus lov
Thieus lov er formulert av Mark Frankland (i Sunday Times 9 oktober 1977) og lyder slik: "Jo mer absolutt en liten alliert nasjon er avhengig av USA, desto vanskeligere er det for Washington å påvirke denne nasjonens politikk. Grunnen er at Washington finner det vanskelig å bruke pressmidler, som å redusere militær eller økonomisk støtte, uten at den allierte blir farlig svekket."
President Thieu i Sør-Vietnam spilte virtuost på denne teknikken, som senere er blitt effektivt utnyttet av Israel. Den er et særtilfelle av det allmenne forholdet at svakhet kan være en kilde til styrke. Ved bevisst å avskjære seg fra muligheten av å realisere en mellomgod løsning kan man øke sjansene til å oppnå den beste løsningen.
J.E.