Teater

"Teatrets oppgave er å underholde, belære og begeistre massene," sier Bertolt Brecht. "Teatret skal tilby et kunstverk som viser virkeligheten slik at sosialismen kan utvikles og bygges opp. Det skal altså tjene sannheten, mennéskeligheten og skjønnheten. " Dette kan virke som store ord fra den mann som mer enn noen annen i vårt århundre har vist oss sammenhengen mellom politikk og teater - teatrets muligheter i samfunnets tjeneste. I vår iver etter å være politisk klare og analytiske har vi ofte glemt at teater som kunst er mer enn bare politikk. Dette har også ofte vært brukt som argument av motstandere av politisk teater, som gjerne går til den motsatte ytterlighet: Teater er opphøyet kunst som skal få oss til å glemme hverdagen i en intens følelsesopplevelse.
Teater i dag synes nettopp å tjene to hovedmål: opphøyet kunstopplevelse og et samfunnsforandrende budskap, med underholdning som den sammenbindende faktor. Hvor hovedvekten skal ligge, er et kulturpolitisk stridsspørsmål som ligger til grunn for mange skillelinjer i norsk teater i dag. Konfliktene er ikke nye, og teatrets plass i samfunnet opp gjennom historien gjenspeiler ofte de sosiale og politiske systemer som teatret lever i. Teatret kan slik sees som samfunnets mikrokosmos og er selv et samfunn i miniatyr.
Til forskjell fra andre kunstformer, der kunstneren er én enkelt person - maleren som maler sitt bilde, komponisten og forfatteren som lager sine verk ved hjelp av noter og skrifttegn - er teatret en kollektiv kunstform. Det er ikke én person som står bak det vi opplever som en ferdig teaterforestilling, men en rekke personers kunstneriske og faglige arbeid. Antallet varierer fra store institusjonsteatre med overdådige dekorasjoner, som en rekke verksteder har brukt måneder på å lage, og med store tekniske staber og skuespillerensernbler - til de små oppsøkende gruppeteatrene, med minimalt og enkelt utstyr. Selv den minste enheten er avhengig av to faktorer: skuespilleren og publikum. Teater er dialog og kommunikasjon. Levende teater viser mennesker fulle av motsetninger i en verden full av motsetninger og peker framover mot forandring. Og teatret selv som livsform og arbeidsforin er i en stadig utvikling, basert på samspill.

Antikkens teater
Å si at vi vet hvordan tidligere tiders teater var, er egentlig et paradoks. Teatret er øyeblikkets kunst, forgjengelig, og forsvinner i sitt eget skapelsesøyeblikk. Når en forestilling er ferdigprøvet og ferdigspilt, er den fortid. Hver forestilling skapes på ny, hvert teppefall betegner en ugjenkallelig slutt. Derfor kan ikke teatret settes i boks og bevares for ettertiden. Vi kan lese oss til beskrivelser av forestillinger og av publikums reaksjoner. Vi kan se bilder og teaterbygninger, og vi kan trekke mange konklusjoner. Men selve det kunstneriske øyeblikket er borte.
Teater er like gammelt som mennesket selv. I alle kulturer og religioner finnes former for spill: Ved hjelp av masker, ritualer og dans har mennesker gått over i et annet "jeg", for slik å kunne belyse og vise deler av mennesket, som går ut over det enkelte individet - enten det er de gode og onde makter sorn kjemper mot hverandre, eller man påkaller gudene. Vi ser det også i barns lek - der rollespillet ofte har en fremtredende plass.
Vårt europeiske teater har sine røtter i antikkens Hellas. De store festene til ære for fruktbarhetsguden Dionysos sprang ut av eldgamle ritualer og myter. I det 7. århundre f.Kr. ble det sunget korsanger, som ble kalt dithyramber. Fra disse sangene, som også ble danset, oppsto det en dialog, først mellom korføreren og koret, senere med én til tre skuespillere. De greske tragediene oppsto da korenes lange fortellinger ble til dialog og konflikt. Og fortellingenes tema skiftet fra Dionysos til fremstillinger av en rekke greske myter og sagn. Temaer fra den nære historie ble også brukt.
Selve ordet "teater" betyr egentlig "plass for menigheten". Man fikk tidlig den sirkelformete "orkestra", der dithyrambene ble fremført og hvor alteret for Dionysos sto i midten. Bak sirkelen var det opprinnelig et telt der man byttet kostymer. Dette utviklet seg til en opphøyet spilleplass (gresk scene: telt). Det greske teater ble lagt ved åshellinger, slik at tilskuerplassene kunne legges i høyden. Dette utviklet seg senere til den kjente greske amfiteater-formen, der alle skulle se og høre like godt.
Teatret i Hellas vokste fram under skiftende politiske forhold, men det er viktig å legge merke til at det blomstret og utviklet seg nettopp under de styrer og politiske ledere som selv var opptatt av kunsten. Virkelige utviklingsmuligheter fikk teatret først da dikteren kom inn i bildet. Først under Perikles kan man snakke om teaterforestil- linger bygd på dikteres tekst.
For å forstå omfanget av de store Dionysosfestene, som utviklet seg til rene teaterfester, med forestillinger fra morgen til kveld, må man i dag nærmest sammenligne dem med store sportsbegivenheter. Det ble organisert konkurranser mellom dramatikerne om det beste stykket, og det ble også konkurrert om den beste forestillingen, og hvem som var den beste skuespilleren. Den seirende ble hyllet som en folkehelt, de tapende hånet og pepet ut. Det sportslige spenningsmomentet var så sterkt at det fortelles at den gamle Sofokles døde da han fikk vite at han hadde seiret ved Dionysos-festen i 406. Politikerne var ofte like opptatt av teater som publikum ellers. Enkelte hadde selv en fortid innen teatret - Perikles deltok i et tidlig stykke av Aiskylos - og det hendte at fremstående skuespillere ble tilkalt for å løse prekære politiske forhold.
I det greske teatrets storhetstid var skuespillerne nærmest ansatt av staten: De hadde en så privilegert stilling at de var fritatt for all krigstjeneste og kunne ikke fengsles verken i krig eller fred. De var organisert i lauget "De dionysiske kunstnere", som fungerte som fagforening både i juridiske og økonomiske spørsmål. Det var derfor en meget aktiv og velsett skuespillerstand som vokste fram, med en posisjon i samfunnet som den aldri har hatt siden.
Det som gjorde det greske teatret til et tilnærmet folkelig teater, var at hele samfunnet deltok - som tilskuere eller som opptredende - og publikum hadde ingen passiv funksjon. Høylydte kommentarer og reaksjoner var en del av forestillingen. De kunne vise sin misnøye ved å kaste stener mot skuespillerne. Festene, som varte i dagevis, var også en viktig sosial begivenhet. Man brakte med seg mat og slo seg ned for dagen. Det var lave inngangspenger og staten betalte for dem som ikke hadde råd.
Men et vesentlig punkt gjør at det greske teater ikke var et fullverdig folketeater: Kvinnene var ikke med. Menn spilte alle rollene, og menn skrev stykkene som ble spilt.
Mot romersk tid begynner nedgangsperioden - også for teatret. De store dramatikernes tid var forbi. Det var ingen som skrev viktige nye stykker: "Skuespill" var ofte ensbetydende med kampleker og sirkusforestillinger, ikke teater. Skuespillerne mistet også sin store anseelse. I Roma var skuespillerne slaver uten juridiske og religiøse rettigheter. Begrunnelsen for denne nedvurdering av skuespilleren var bl.a. at han spilte for betaling. I dette lå en antydning om prostitusjon - et argument som moralister har fremholdt mot teatret helt opp til våre dager.

Middelalder og renessanse
Teatret gikk nå inn i en lang dvale. Det fantes nok omreisende gjøglere og mimekunstnere, men disse vet vi lite om. I middelalderen våknet teatret til live igjen i en ny form. Kirken var blitt den herskende makt i samfunnet og begynte å forstå den pedagogiske mulighet som lå i teatret. Kirken tok teatret i sin tjeneste. Den forsøkte å komme på talefot med folket ved å lage en slags dramatisert bibelhistorie. Denne ble delvis spilt inne i selve kirken, delvis på plassen utenfor. Den første teaterforestilling vi kjenner til i Norge, foregikk på Domkirkeplassen i Bergen i 1562.
Man kan ikke snakke om egne teaterbygninger i middelalderen, men om "scener". Inne i kirken fikk man såkalte simultanscener. Istedenfor en fast scene og sceneforandringer, beveget publikum seg fra stasjon til stasjon, dit opptrinnene fant sted. Ytterpunktene var himmel og helvete. Prestene selv var skuespillere (selvsagt uten betaling!). Etter hvert deltok også den verdslige del av befolkningen i de store kirkespillene. Den profesjonelle skuespiller finnes gjemt blant de omreisende gjøglerne i middelalderen, og dukker først opp igjen i renessansen da gjøglertradisjonen og teatertradisjonen fra antikken møtes.
En viktig forutsetning for teatret i renessansen var den enorme velstandsøkningen for det italienske hoffet i og med omleggingen av de nye handelsveiene. Fyrstene ga penger til kunsten med en rundelig hånd og ble "høye beskyttere" av malere, diktere og vitenskapsmenn. Arkitekturen fikk en eksplosjonsaktig utvikling. Sammen med den nye interessen for antikken ga dette den syntesen som er det italienske hoffteater, og som kulminerte i utviklingen av barokkens opera: Praktfullt utstyrt i bygninger som i prinsippet ligner de teatre vi har i dag. Dette var et teater for de privilegerte i samfunnet. Her gikk man på teatret like mye for å sees som for å se. Det foregikk et like livlig spill i de mange losjene i de hesteskoformete salongene som på scenen. Det er typisk nok få skuespillere og dramatikere som er kjent fra denne tiden: Fremfor alt er det teatermalerens tid; store praktfulle perspektivmalerier og innviklet teknisk utstyr.
Samtidig med det store utstyrsteatret fikk man den mer folkelige Commedia dell'Arte, som var et improvisasjonsteater med lange tradisjoner tilbake til de romerske mimer. Dette var skuespillernes teater fremfor noe. De improviserte over et handlingssynopis, ofte med akrobatiske "gags". En rekke faste typefigurer gikk igjen. Det var den rike kjøpmannen Pentalone som alltid blir narret av tjeneren Harlekin og parodier på den lærde Il Dottore og den krigerske Il Capitano. Her fikk hele det italienske klassesamfunnet sitt glatte lag, ikledd humorens form og språk. Commedia dell'Arte ble mektig populært, men ble etter hvert ufarliggjort ved at det ble tatt til kongers og fyrsters bryst både i Italia og i Frankrike. Et ekko av de faste typefigurene i Commedia dell'Arte finner vi hos vår egen Ludvig Holberg. Comedia dell'Artes kombinasjon av et klassekritisk innhold, bruk av "gags" og crazy-humorens form finner vi i dag igjen hos en filmkomiker som Charlie Chaplin og en dramatiker som Dario Fo.
I England var det en helt annen utvikling enn i Frankrike og Italia. Der sprang teatret mer direkte ut fra en folkelig tradisjon. Da England opplevde sin store velstand og opimistiske ferd mot andre verdensdeler under Elisabeth I, fikk den samtidige oppblomstringen av teatret en form som omfattet store deler av befolkningen. Dette kan vi også se av selve bygningen: Teatrene ble skapt etter mønster fra vertshusgårdsplassene - runde og med gallerier. Scenen var en fast plattform bygd ut fra en del av den indre sirkelveggen, en såkalt "forklescene". Publikum sto på plassen foran scenen eller satt i galleri-losjene.
Det var en helt annen konkret kontakt mellom scene og publikum på slutten av i 500-tallet enn det man finner på konvensjonelle teatre i dag. Det var intet forteppe og skuespillerne spilte i dagslys midt i publikumsmassen. Man opplevde et naturlig fellesskap, en nærhet i spill og midler. Bortsett fra draperier og enkelte dekorasjoner som et tre eller en stol, var det som oftest ingen lys- eller sceneeffekter. Isteden oppnådde man illusjonsskapende og følelsesmessige effekter ved hjelp av språket, verken før eller siden har ord og ordspill og utnyttelsen av språklige uttrykksmidler stått i sentrum på scenen som i Elisabethtidens England.
Teatret var uhyre populært og et møtested for alle. Det ble spilt for et publikum som var mer opplært til å lytte enn til å lese, mer vant til å møtes i et fellesskap enn til å sitte hjemme hver for seg. Dette var dramatikerens teater - den dramatiske diktningen blomstret som aldri før. Det ble skrevet mange tusen skuespill bare på få år, men det er ikke mange som er bevart i dag. Det var faste teaterensembler som fikk økonomisk støtte av fyrster. Men det var også ensernbler som ble drevet ved et aksjesystem, der skuespillerne og dramatikerne hadde andeler.
Utallige små og store teatre ble etter hvert bygd i London og rundt omkring i landet, og i deni e blomstringstiden for teatervirksomheten lå en fruktbar grobunn for en stor dramatiker som William Shakespeare. Han hadde selv vært skuespiller og levde sitt liv i nær tilknytning til teatret.
Noen tiår etter Shakespeares død ble alle teatre stengt av Cromwell, og puritanismens makt har holdt seg mer eller mindre gjeldende helt til våre dager. Selv om teatrene igjen ble åpnet, og selv om det i århundrene etter Shakespeare også ble spilt og skrevet for teatret, har skuespillkunsten og teatrets popularitet aldri nådd slike høyder og hatt slik utbredelse blant hele befolkningen som i renessansens England. Hva dette kommer av er ikke lett å si. Men vesentlig har det nok vært at teatret nådde alle, ikke bare en utvalgt klasse. Her var spenning, lek, musikk og alvor - fremfor alt var teatret underholdende. Dessuten var det populært hos den som hadde den øverste inakt i staten, hos dronning Elisabeth selv.
Her ligger også ett av teaterhistoriens og historiens mange paradokser. Den teaterhistoriske epoken som kanskje var mest folkelig finner vi i et land som ledes av en kvinne, men der de kvinnelige skuespillerne ennå ikke hadde fått lov å opptre på scenen. Og da teatrene åpnet igjen, etter 18 års stengning, var det en helt annen teaterverden som møtte de første skuespillerinner, enn den som var gått i graven like etter Shakespeares død. Restaurasjonstidens sex-komedier utfoldet en mannsdominert teaterverdens glede over kvinnen som kjønnsobjekt. Men her var også vidd og humor lagt i kvinnens munn. Og vi møter på denne tiden den første kvinnelige dramatiker, den nå nesten glemte Aphra Behn, som var like grov som sine mannlige kolleger.
Men igjen ble teatret et teater for de privilegerte. I England kom de store teatermonopolene og i Tyskland og Frankrike fortsatte fyrstenes økonomiske ledelse av små og store teatre. I Paris var det lenge streng oppdeling: Ett teater hadde monopol på tragedier, et annet på opera osv. Under revolusjonen i 1790-årene skjedde det store forandringer også for teatrene. Monopolene ble opphevet og en rekke nye teatre oppsto - de såkalte Boulevard-teatrene som representerte folkets underholdning og som var uhyre populære. Utover på 1800-tallet ble det igjen restriksjoner, og under den store omorganiseringen av Paris i 1860-årene forsvant de små boulevardene og med dem teaterbygningene. Det ble ryddet plass til de store, brede gatene (se art. Boulevard). Det naturlige nærmiljøet forsvant og med det mangfoldet i teaterlivet.

Realistisk teater
Et nytt stort steg i utviklingen av teatret kom med realismens og naturalisrnens inntreden på scenen i midten av forrige århundre. Realismen gjaldt både form og innhold. Man krevde mer realistisk fremstilling av menneskene på scenen og ikke bare mennesker fra én klasse i samfunnet. Ved siden av skuespilleren og dramatikeren kom det nå for alvor en tredje person inn i bildet: regissøren, den organiserende instruktør, som både skulle plassere skuespillerne plastisk på scenen og skape en helhet over tolkningen av det stykket som ble spilt. Målet ble en realistisk ensemblekunst, ikke pompøs deklamasjon fra enkeltpersoner.
Som hjelp kom også den tekniske utviklingen. Innføringen av elektrisiteten som belysningsmiddel skapte en ny mulighet både for realisme og stemningsskapning. Kravet om historisk korrekthet og naturalistisk illusjon på scenen førte til kildestudier på mange områder utenfor teatret. Kunnskaper om historie, geografi og etnografi ble etter hvert viktige forutsetninger for å skape virkelighet på scenen. Hovedtanken var at økt realisme ville gi teatret muligheten til å vise et utsnitt av livet så dokumentarisk og ekte som mulig.
Mot dette synet sto de som mente at dokumentarisme ikke er mulig på en scene: Man må gå ut fra teatrets egne konvensjoner og akseptere og bevisst utnytte disse. Det er ingen i salen som tror at en pappvegg er en vegg i et virkelig hus, og da hjelper det lite med kunsttapeter og ekte vindu. Kanskje er en del av en vegg og en vindusramme - eller ingen vegg i det hele tatt - tilstrekkelig til å skape en virkelighet som ikke er dokumentarisk, men teatral. Disse to synspunktene har fulgt teatret opp til våre dager.
Ønsket om naturalisme på scenen var en del av en borgerlig kulturutvikling mot slutten av forrige århundre. I en typisk borgerlig teaterbygning fant man publikum i en vel utstyrt salong med private losjer, restauranter og barer. Alt var beregnet på publikums velbehag, og minimal plass var beregnet bak scenen - eller under - for skuespillerne og de andre som arbeidet på teatret. Publikum møtte sitt eget velordnete miljø på scenen, som var realistisk i den forstand at man så et interiør der den fjerde veggen var borte. Publikum tittet inn i rommet gjennom denne imaginære veggen. Men dette var jo i seg selv en konvensjon. Slik sett kan man si at naturalisme ikke er mulig i våre tradisjonelle scenerom. I vårt århundre har enkelte grupper eksperimentert med "happenings" og samspill mellom skuespillere og publikum i små lokaler. Da er det et spørsmål om man skal kalle dette teater eller improvisert lek som skjer her og nå, og som derfor er virkelighet og ikke teater!

Nytenkning
Da det mot århundreskiftet og i begynnelsen av vårt århundre kom aktive forsøk på å trekke nye grupper inn i teatret, var det også som en aktiv reaksjon mot det borgerlige teater. På den ene siden kom det en rekke nye forsøk på å eksperimentere med teatrets virkemidler, på den andre siden ville f.eks. Erwin Piscator gjerne presentere en dokumentarisk virkelighet. Naturalisme i borgerlig forstand var det ikke snakk om. Piscator hadde en visjon om et totalteater, der publikum blir forflyttet av svevebaner fra en del av salongen til en annen under forestillingen, der alt er i bevegelse, der prosjeksjoner og dokumentarfilm blir en del av forestillingen. Her er - paradoksalt nok - naturalismen (presentert ved dokumentarfilm) gjort teatralsk!
Debatten om hvilken virkelighet vi vil skape på scenen har i vårt århundre i sterk grad også dreid seg om forskjellige metoder skuespilleren kan bruke under arbeidet med rollen. Satt på spissen kan man stille spørsmålet slik: Skal skuespilleren være rollen eller representere rollen? Går man nærmere inn på denne motsetningen, vil man snart bli klar over at en skuespiller aldri kan være rollen hundre prosent, men må hele tiden arbeide i spenningsfeltet mellom seg selv og rollen. Også her ligger en selvmotsigelse i kombinasjonen teater og naturalisme.
De to som har virket mest nyskapende på teatret i vårt århundre er Konstantin Stanislavski og Bertolt Brecht. Stanislavski tok utgangspunkt i skuespilleren og utviklet en metode for rolleinnstudering og ensemblearbeid som fremdeles ligger til grunn for skuespilleres arbeid over store deler av vår vestlige verden. Brecht tok utgangspunkt i dramatikeren og regissøren og utviklet et kritisk, samfunnsbevisst teater. Disse to har ofte vært satt opp mot hverandre som motpoler og talsmenn for to teatersyn: "Stanislavski føler og Brecht tenker." Men det er klart at de begge kombinerer dette og det er også i en kombinasjon av de to at det fremtidige teater må ligge. Dette teatret vil sikkert ha i seg elementer av mange tidligere tiders teaterformer og bevisst bruke disse. Kjente teaterfornyere i vårt århundre har snakket om å "reteatralisere" teatret, bruke teatrets helt spesielle virkemidler og ikke gjøre alt lik dagliglivets realisme.
I dag kan teaterlandskapet se kaotisk og sammenblandet ut. Teaterrommet kan variere fra de store tradisjonelle titteskapsscenene, med skarpt skille mellom scene og sal, til de små intime lokaler der publikum er plassert blant eller rundt skuespillerne. TV og film har revolusjonert vårt krav om realisme - teatret kan ikke ta opp konkurransen der. Men teatret har andre muligheter som alltid vil være unike: den direkte kontakten med publikum, skuespilleren som nakent og åpent viser et annet menneske på scenen i en enestående opplevelse her og nå, de to teatralske virkemidlene som scenisk arrangement og scenografiske løsninger. Teatret står dessuten med én fot i to forskjellige verdener og har to forskjellige muligheter: Det har en mulighet til blott-til-lyst og avkoblende flukt fra virkeligheten, som kan utnyttes kommersielt, eller det kan være en enestående innfallsvinkel til å undersøke og forstå virkeligheten og derved oss selv og samfunnet vi lever i.

Teatret i støpeskjeen
I debatter om teatrets vesen og teaterkonflikter har det vært reist spørsmålet om hvem teatret tilhører: Skuespilleren? Dramatikeren? Publikum? Alle disse tre gruppene er uunnværlige, og historien viser at teatret blomstrer og har betydning for samfunnet når disse tre gruppene fungerer i en riktig balanse.
Teatret som kollektiv kunstform forutsetter dette samspillet. Det kan derfor lett pekes på elementer som forstyrrer balansen. Dramatikeren står i dag oftest utenfor teatret. Teaterhistoriens store høydepunkter viser sammensmelting av stor dikterkunst og stor teaterkunst. Antikkens dramatikere skapte verker som ennå lever. Shakespeare i England og Molière i Frankrike var begge en del av teaterkollektivet da de skrev sine store skuespill. I vårt århundre er det nok å nevne Brecht som en av de store fornyere av teatret og dramatikken. Disse dramatikerne kjente teatret innenfra og visste forskjellen på litteratur som leses og dramatikk, som får sitt virkelige liv når den spilles på scenen. Det er tendenser i dag til igjen å få dramatikeren inn på teatret - en helt avgjørende faktor for at teatret skal kunne speile den verden vi lever i.
Hensynet til publikum er også ofte neglisjert, eller i hvert fall ikke gjennomtenkt. ønsker teatret å gå den kommersielle veien og "fri" til publikum med mest mulig lett og salgbar underholdning, eller ønsker det å nå nye grupper og utvikle de oppdragende og politisk bevisstgjørende muligheter som ligger i teatret?
Også ved våre subsidieordninger ligger det farer som truer balansen. Myndighetene har stor makt og mulighet til å påvirke teatrene. Spørsmålet kan melde seg om hvor mye styrt desentralisering, bestemte styreformer og offisielle rammer truer den kunstneriske friheten. Og skal subsidierte teatre ha "monopol" på utviklingen, eller er de frie gruppene like viktige for teatrets fremtid?
I Norge er teatret i støpeskjeen og i en stilling mellom to verdener og to tenkemåter. Piscator så på fremtidens teater med store forventninger. Det skulle være et sted og en verden der vi kunne se og lære av alle menneskelige forhold og utforske alle store problemer og idéer. Teatret ville "nå en ny modenhet og bli en syntese av alle kunstarter og et enestående instrument til å uttrykke alle menneskelige opplevelser og tanker".
L.S.

Se også: Brecht, Folketeater, Gateteater, Kulturkamp, Piscator. Litteratur: M. Berthold: Weltgeschichte des Theaters, Stuttgart 1968. B. Brecht: Schriften zum Theater 1-3, Frankfurt am Main 1973. P. Edström og P. Piha: Rum och Teater, Oslo 1976. I. Bergmann: Den moderna Teaterns genombrott 1890-1925, Stockholm 1966.


Tegneserier

Tegneserier er tegninger med tekst og/eller dialog. Som oftest framstiller de et hendelsesforløp. De finnes i egne hefter eller i aviser og ukeblad. Tegneseriene er verdens mest populære lesestoff. Undersøkelser regner med ca. 300 millioner lesere, fordelt på alle alderstrinn. En undersøkelse i Norge i 1972 fant at av barn og ungdom mellom 9 og 16 år leste 96,8% av guttene og 98,4% av jentene 4-6 hefter i uka. I USA leser 19 % av de voksne minst 10 hefter daglig.

Historikk
Mennesker har brukt bildet som uttrykksmiddel helt fra hulemaleriets dager, i helleristning og billedvev, i kopperstikk og maleri, fram til seriehefter og tegnefilm. Tegneserien dateres ofte tilbake til 1890-åra, da amerikanske aviser innførte den for å trekke lesere. Æren av å ha vært den første får gjerne serien "The Yellow Kid" fra 1896 i avisa New York World. De første seriene var humoristiske og eventyrlige, ofte med satirisk brodd mot skeivheter i samfunnet. Som oftest var en familie i sentrum for begivenhetene. Av disse tidlige seriene er vel de best kjente "Knoll og Tott" (1897) og "Finbeck og Fia" (1912).
Seriene forble lenge bare et innslag i avisene, og utvikla seg lite. Først under depresjonstida i USA i 1930-åra dukka en ny type serier opp. For første gang ble de gitt ut i egne hefter, og de fikk nye hovedpersoner: helten og superhelten, nytt innhold: det godes triumf over det onde og en ny form: realismen. Både personene og omgivelsene er tegna mest mulig "virkelighetstro".
Samtidig som disse seriene kom ut, forsvant satiren fra de humoristiske seriene, eller nye usatiriske humoristiske serier kom på markedet: "Donald Duck" (1938), "Skipper'n" (1929). Omgivelsene er mindre kjente i disse enn i de tidligere humoristiske. Hverdagen kunne ikke så lett framstilles som komisk lenger. økt trang til virkelighetsflukt og positive, sterke helter var et produkt av den harde sosiale virkeligheten i USA i 1930-åra.
Andre serier fra denne tida er "Mandrake" (1934), "Fantomet" (1936), "Prins Valiant" (1937), "Den ensomme rytter" (1938) "Lynvin- gen" (1939), "Tarzan" (1929) og den største su- perhelten: "Stålmannen" (1939).
Med andre verdenskrig kom krigsseriene, som vi i dag har en rekke av: "Commandos", "Spion 13", Kamp-serien, "På vingene", Action-serien, "Seriemagasinet". Temaet i disse heftene er som regel å få en "riktig", modig og kameratslig holdning til krigen. Også skrekkseriene (spøkelse, vampyr, varulv) fikk et oppsving i denne tida, men fikk aldri skikkelig fotfeste i Norge. I dag har vi én serie: "Skrekk".
Mange serier gikk ut i 1950-åra på grunn av borgerlig-religiøse angrep på moralen i tegneseriene. Særlig var det redsel for at seriene skulle påvirke barna og være årsaken til ungdomskriminalitet, moralsk forfall og annen elendighet. Forlaga underkasta seg frivillig sensur, de lovte å følge en "moralsk kode", Code of the Comics Magazine Association, som blant annet forbød seksuelt avvik, nakenhet, overdreven vold og sadisme, angrep på lov og rett eller på ekteskap og foreldre, vampyrer, banning og liknende umoral.
Også i Norge ble et rådgivende tegneserieutvalg oppretta i 1955. Det skal passe på at tegneseriene ikke bryter den norske varianten av koden, som er noe friere og mindre detaljert enn den amerikanske. Angrepet på seriene hang sammen med den alminnelige reaksjonen i 1950-åra, som blant annet fikk utslag i kommunistforfølgelsene i USA og Vest-Europa.
I det mer liberale klimaet i 1960-åra fikk tegneserien et nytt oppsving, og ei rekke nye serier gjorde sitt inntog: Superhelter som "Lynet", "Fantastiske fire", "Edderkoppen", "Grønne lykt", "Akvamannen", "Hauken" og et utall andre. Intellektuelle "undergrunnsserier" som "Feite Freddy og vennene hans" fikk sitt publikum . Og vi fikk den populære fransk-belgiske bølgen med "Tintin", "Asterix", "Lucky Luke" og "Fort Navajo". I dag har vi serier om romantikk, science-fiction, fra racerbilmiljø, westernmiljø, jungelmiljø og eventyrmiljø, kort sagt fra nesten ethvert område der en spennende eller romantisk handling kan legges inn. Den erotiske serien har hatt liten plass i Norge til nå, men er utbredt i Sør-Europa. Nyest er den åpent politiske serien, som ble brukt i Chile under Allende for å opplyse en befolkning med dårlige leseferdigheter.

Vurderinger
Tegneseriene har vært utsatt for kritikk fra mange hold; fra borgerlig hold for dårlig moral, særlig i synet på sex og vold, fra sosialister for å forsvare og opprettholde det kapitalistiske samfunn, dets lover, moral og kjønnsrollemønster. De fleste vil være enige i at seriene stort sett representerer amerikanske, borgerlige verdier: gode handlinger, hardt arbeid, stor fortjeneste og respekt for kirke og privat eiendomsrett. I amerikanske tegneserier er tjuveri en like alvorlig forbrytelse som mord. Disse verdiene forsvares så av de "menneskelige" heltene i lokalmiljøet (Fantomet, Tarzan) og av superheltene (Lynet, Stålmannen), både internasjonalt og i verdensrommet.
I seriene står mannen i sentrum, både som aktiv helt og som skurk. Kvinnene dominerer i romantikkseriene, men sjelden på en selvstendig måte. I "Hjerterevyen" er det kvinnen som er seriens hovedperson, men mannen bestemmer utviklinga.
Miljøet er svært borgerlig. De menneskelige heltene er ofte fra overklassen, som millionæren Bruce Wayne (Lynvingen) og Lord Greystoke (Tarzan). En undersøkelse mener at om lag 67% av tegneseriefigurene lett kan plasseres i øvre middelklasse, mens arbeidere utgjør 13% .
I de humoristiske dyreseriene av typen Donald Duck er verdimønsteret like tydelig. Penger er den sentrale verdi både for dem som har dem (Onkel Skrue) og for dem som ikke har dem (Donald og B-gjengen). Kvinnene er opptatt av husarbeid, velgjørenhet og romantikk uten sex (Dolly).
De som truer disse verdiene, er forbrytere; de onde, de late, kommunistene, studentene etc. De er som regel stygge av utseende og ofte fra en annen rase enn den hvite, som er heltenes farge. I de mer fantasiprega seriene kommer truslene fra det ytre rom eller fra åndeverdenen. I de eksotiske seriene av typen "Tarzan" kommer de fra lavtstående, ukjente kulturer eller oldtidas dyreliv. Grunnmønsteret går igjen overalt.
En naturlig konsekvens av det borgerlige livssynet i seriene er at ingenting forandrer seg grunnleggende. Samfunnet følger den tekniske utviklinga, men de grunnleggende forholda er de samme: Ingen kan forandre seg. B-gjengen kan ikke slutte å være forbrytere - en gang skurk, alltid skurk. Dersom noen strever for å komme seg opp i samfunnet, ender det som regel med knall og fall. Bare onkel Skrue kan tillate seg å huske det overmenneskelige slitet det var å bli rik.
Noen tegneserier er helt uten tekst, mens andre har så mye tekst at bildet nesten blir overflødig. Mellom disse to ytterpunkta ligger den vanlige kombinasjonen av tekst og bilde, som gjør seriene så populære. I tegneseriene er det ikke plass til å fortelle lange og innvikla bakgrunnshistorier eller foreta karakterstudier og nyansering. Siden bildet er det viktigste, må det skje noe, det må være bevegelse og dramatikk, ellers blir seriene stillestående og kjedelige. Stikkorda for formen blir derfor enkelhet og handling.
Dette får følger for innholdet. Handlingsmønsteret blir enkelt og lett å følge med i, leseren behøver ikke anstrenge seg. Personene blir også enkle, stivna typer, både av utseende og karakter: den pene snille, den stygge onde. Forma krever bevegelse av en eller annen type: ridning, bilkjøring. Bevegelsen kan også utgå fra personen sjøl: Tarzan, Stålmannen. Fysisk vold og kamp er ei form for bevegelse og dramatisk handling, og egner seg derfor spesielt godt i seriene. Den kan jo også varieres i det uendelige, i et utall miljøer og situasjoner.
Den hardeste og mest realistiske volden finner vi i krigsseriene og de tøffe kriminalseriene av typen "Helgenen", men de hurnoristiske seriene bruker også mye vold, sjøl om den tilsynelatende er ufarlig og uten konsekvenser.

Utbredelse i Norge
Så å si alle barn og de fleste ungdommer og voksne leser tegneserier. Sannsynligvis har seriene flere lesere enn bøker, aviser og ukeblad. I Norge er Donald Duck overlegent det mest utbredte, med et opplag godt over 200 000 (Forbrukerrapporten nr. 9-75). De fleste andre seriene har et opplag på rundt 10-30 000. "Sølvpilen", et westernhefte med sympatiske indianere og en kvinnelig helt, skiller seg ut med et opplag på rundt 90 000.
Den norske tegneserietradisjonen er fattig. De mest kjente seriene er vel Nils og Blåmann, 91 Stomperud (opprinnelig svensk), Jens von Bustenskiold, Tuss og Troll, Haukepatruljen og Vangsgutane. Noen av disse kommer fremdeles ut i egne julehefter som selger bra. Tidligere var de langt mer populære, sjøl om tegningene langt fra var så gode som i de utenlandske seriene, og handlingen var henta fra mer hverdagslige miljø og situasjoner.
Skulle en våge seg til å anbefale noen serier, så måtte det bli Asterix og Prins Valiant, blad av svært høy kvalitet med originalt innhold og gode tegninger. Det samme kan sies om westernseriene Lucky Luke og Buddy Longway (alle månedshefter). Voksne vil ha glede av Bernhard Prince og Løytnant Blueberry.
Tegneserieslagget utgjøres uten tvil av krigs- og romantikkheftene.
T.J.




Teknokrati
"Teknokrati" stod opphavleg for ei samfunnslære som den amerikanske ingeniøren H. Scott utvikla i 1920-åra. Denne læra gjekk ut på 1. at ei rasjonell planlegging og styring av samfunnet var mogeleg og 2. at leiande personar innanfor teknikk, økonomi og administrasjon måtte vere "subjekt" for denne planlegginga og styringa. Teknokratiet ville ifølgje Scott kunne fjerne samfunnsmessige problem og klassemotsetningar til fordel for ei vitskapleggjort ordning og styring, gjennomført av ekspertgrupper som har føresetnader for å sjå samfunnet i eit "heilskapleg" perspektiv.
Teknokratiet inneber eit forsøk på å løyse sosiale, økonomiske, politiske og moralske problem på ein instrumentell måte, dvs. utan at problemløysarane tek opp nokon reell politisk diskusjon med del som er i den problematiske situasjonen, og utan at del ser dette som maktbruk. I det teknokratiske perspektivet vert maktproblema fordreidde til tekniske problem, til problem som ekspertar og administratorar kan ta seg av.
Teknokratiet er ei "frukt" av den moderne kapitalismen med sitt innebygde press i retning av rasjonaliserte produksjons- og arbeidsprosessar og rasjonaliserte utdannings- og omskoleringssystem. Kapitalismen har behov for effektive operasjonelle og instrumentelle løysingar på problema som den sjølv produserer.
J.H.

Sjå også: Industrisamfunn, Kritikk.
Litteratur: J. Hellesnes: Sosialisering og teknokrati, Oslo 1975.


Teknologi

Teknologi er den sum av kunnskap og redskaper som øker menneskenes evne til å omforme naturen. Slik omforming kan ha et produktivt formål- økt menneskelig behovstilfredsstillelse. Den kan også skje i destruktiv hensikt, for å øke ødeleggelsesevnen i krig. I denne artikkel blir bare den produktive teknologi omtalt. Den kan sies å være et hjelpemiddel for menneskene til å motvirke naturens spontane tendens til økt uorden og kaos (se art. Entropi).
Den andre termodynamiske lov sier at man ikke kan skape økt orden ett sted i et isolert system, uten at det skaper enda mer uorden et annet sted. Selv om jorda på grunn av tilført solenergi ikke er et isolert system, er det ofte slik at menneskelig teknologi har som bivirkning produksjon av kaos - slagg, søppel og forurensning. Disse bivirkningene kan undertiden motvirkes gjennom ny teknologi, men ofte er dette bare å skyve problemet foran seg. Teknologiens historie kan leses i lys av dette dobbelte perspektivet - den både skaper og løser problemer.
En annen viktig side ved teknologien uttrykkes gjerne vedå si at den er en form for omveisproduksjon. A produsere ved hjelp av verktøy og maskiner (som selv må produseres), betyr på den ene siden en utsettelse av det tidspunkt da varene vil foreligge ferdig til forbruk, men på den andre siden vil den mer effektive produksjonsmåte føre til at det foreligger flere varer. Ikke all teknologi har en slik karakter. Noen former for teknologi er kapitalsparende, slik som sprengstoff eller telegrafi, og fører til at flere varer kan foreligge tidligere enn med alternative metoder.
Men de kapitalkrevende metoder som krever en lang produksjonsprosess har i nyere tid hatt en mer dramatisk vekst, og preget samfunnet på dyptgripende måter. Særlig for de samfunn som kom sent med i industrialiseringsprosessen, har det vært et smertefullt krav å skulle begynne med å produsere produksjonsutstyr, og først senere komme i gang med forbruksvareproduksjon. Bruk av kapitalkrevende teknologi er også bruk av den særegne menneskelige evne til å gå indirekte fram: et skritt tilbake, to skritt fram.

Teknologi, teknikk, prosess
En produksjonsprosess skjer ved bruk av flere innsatsfaktorer, slik som arbeidskraft (faglært eller ufaglært), energi, maskiner, råstoffer, bygninger osv. For å produsere en bestemt mengde av en bestemt vare kan man ofte gå fram på flere måter, det vil si bruke flere ulike kombinasjoner av innsatsfaktorer. For det første kan man velge mellom ulike teknikker: Man kan f.eks. produsere nitrogengjødsel enten etter den klassiske teknikk der hydrogenet lages ved elektrolyse av vann, eller med en nyere teknikk der det utvinnes av olje.
For det andre kan man innenfor en gitt teknikk velge mellom ulike prosesser, som skiller seg fra hverandre ved de relative mengder som brukes av innsatsfaktorene. Med den klassiske teknikk for hydrogengjødsel kunne man f.eks. velge mellom å bruke mye kapital (mange elektrolyseceller) og mindre energi (elektrisk kraft), eller mindre kapital og mer energi.
En teknologi er settet av eksisterende teknikker. Innenfor teknologien må man først velge teknikk og deretter prosess innen teknikken. Utvikling av nye teknikker skjer gjennom teknologisk endring (se art. Teknologisk endring).
I lærebøker er det vanlig å bruke to begreper (f.eks. teknikk-prosess) der det her er brukt tre (teknologi-teknikk-prosess). De to teknikkene for produksjon av nitrogengjødsel vil da bli betraktet som to prosesser med ulik bruk av innsatsfaktorene " kapital", "energi" og "arbeid". Svakheten ved en slik framgangsmåte er at det under mange forhold er umulig å definere et begrep "kapital", som kan være en fellesnevner for kvalitativt ulike kapitalgjenstander (se art. Kapitalkontroversen).
En innsatsfaktors grenseproduktivitet (innen- for en gitt teknikk) er den ekstra mengden ferdig produkt som skapes ved å tilføre litt mer av én faktor, mens mengden av de andre faktorene holdes konstant. Hvis faktorene er koplet til hverandre i et stivt komplementaritetsforhold, vil grenseproduktiviteten være null. Ti mann med ti spader kan ikke produsere mer om de får en spade til. Men noen ganger er det et slingringsmonn: Ti menn som sprer gjødsel, kan gjøre jorda mer produktiv om de får mer gjødsel å spre. Dette skyldes at en spade ikke (som gjødsel) er en lagerressurs som kan deles opp på ett tidspunkt, men snarere et fond som brukes opp over tid. Ti mann med elleve spader kan allikevel øke sin produktivitet dersom de bytter inn spadene med ti litt bedre spader, slik at spadenes grenseproduktivitet ikke blir null dersom man bruker et litt mer abstrakt begrep "spade".
Et grunnleggende teknologisk prinsipp er loven om synkende grenseproduktivitet: Jo mer man tilfører av en faktor (mens de andre holdes konstante), desto mindre ekstra produkt vil hver ny enhet av faktoren skape. Med et gitt antall arbeidere på et gitt jordstykke, vil en økning fra 10 til 11 kg gjødsel gi større produksjonsøkning enn en økning fra li til 12 kg. For små mengder av innsatsfaktorene kan allikevel grenseproduktiviteten være stigende.
Substitusjon av en faktor for en annen kan defineres både i forhold til en teknologi og til en teknikk. Hvis en faktor helt byttes ut med en annen, som når jern erstattet tre i skipsbygging, er det tale om overgang fra en teknikk til en annen. Når man innenfor en teknikk endrer de relative mengder som brukes av faktorene, er det overgang fra en prosess til en annen. Substitusjon i den siste (og vanligste) betydning følger av endret prisforhold mellom faktorene: På grunn av faktorenes synkende grenseproduktivitet lønner det seg å bruke relativt mindre av den relativt dyrere faktor.
Stordriftsfordeler (og -ulemper) foreligger hvis bedriften har lavere (høyere) produksjonskostnader per enhet ved å produsere i større målestokk. De fleste tilfeller av stordriftsfordeler skyldes at man ved å produsere i større omfang kan gå over til en ny teknikk som først blir mulig i stor målestokk. Men det finnes også eksempler på at en prosess (innenfor en teknikk) kan bli mer effektiv hvis den utføres i større målestokk, f.eks. hvis en produksjonskjede er like sterk som sitt sterkeste ledd, samtidig som leddenes styrke varierer etter en bestemt sannsynlighetsfordeling. Utveksling av idéer har en slik karakter.
Oftere er det allikevel slik at kjeden ikke er sterkere enn sitt svakeste ledd, og da kan prosessen få stordriftsulemper, som i husdyrhold der alle dyr har den samme sannsynlighet for å bli rammet av en smittsom og dødelig sykdom. En annen kilde til stordriftsulemper er at store bedrifter blir mer organisatorisk tungrodde enn små. Det må tilføyes at stordriftsfordeler for bedriften kan gå sammen med stordriftsulemper for samfunnet eller for arbeiderne i bedriften.

Valg av teknikk og prosess
Både i valg av teknikk og i valg av prosess kommer det inn fire typer hensyn.
1. Effektivitet. En teknikk (prosess) kan være overlegen i den forstand at den er mer lønnsom for alle prisforhold mellom innsatsfaktorene.
2. Lønnsomhet. En teknikk (prosess) kan bli valgt fordi den til de gjeldende prisforhold mellom innsatsfaktorene er den mest lønnsomrne. Hvis det er usikkerhet om framtidig prisutvikling, kan det være fornuftig å velge den teknikk som tillater mest substitusjon selv om den er mindre lønnsom til de rådende priser. Det kan også være fornuftig å la være å satse på en teknikk som snart ventes å bli foreldet.
3. Styrkeforholdene i klassekampen. Den teknikk (prosess) som er mest lønnsom for bedriftsledelsen kan også ha virkninger for arbeiderne som de motsetter seg, som oppsigelser, mer monotont arbeid, økt slit og helsefare osv. Dette kan føre til reaksjoner som maskinknusing o.l., men også til krav om lønnsøkning, kortere arbeidstid eller gradvis innføring av en ny teknikk.
4. Samfunnsøkonomiske virkninger. Gjennom valg av teknikk kan bedriftene skape problemer for omgivelsene, f.eks. gjennom forurensning. Samfunnet kan ønske å styre valget for å unngå eller redusere dette. I et privatkapitalistisk samfunn oppstår også det problem at den teknikk som gir størst mulig profitt (minst mulig betalt arbeid) ikke alltid er den som gir minst mulig totalt arbeid.

Virkninger av teknologien
Man kan skjelne mellom produksjonsteknologi (nye metoder til å produsere gamle produkter) og produktteknologi (utvikling av nye produkter). Begge har dyptgående virkninger for samfunnet. Ny produksjonsteknologi gjør det mulig å skape økt tilfredsstillelse av eksisterende behov, mens ny produktteknologi kan skape nye behov. Billigere mat og klær har forandret menneskenes liv, mens fjernsyn og prevensjonsmidler har forandret deres verdensbilde. Det ville være urimelig å benekte at disse virkningene har vært overveiende gunstige, men like urimelig å tilsløre at de har hatt og har uheldige sider, som kan bli katastrofale om de ikke kontrolleres i tide. Det er særlig tale om de økologiske virkninger av et uhemmet forbruk av råstoffer og energikilder. Varmekraftverk og kjernekraftverk kan hver på sin måte få katastrofale følger, de første gjennom ødeleggelse av atmosfæren og de siste gjennom muligheten for spredning av kjernefysiske våpen.
Det finnes også eksempler på at ny produksjonsteknologi allerede har hatt negative virkninger. Den grønne revolusjon viste f.eks. at innføringen av nye korn- og rissorter ofte førte til at de rike (og de aller fattigste) ble rikere, mens den store mengde fattige bønder ble fattigere. Man bør allikevel være forsiktig med å bruke slike eksempler som argumenter mot ny jordbruksteknologi. I forhold til en eksisterende sosial struktur kan ny teknologi få uheldige følger for inntektsfordelingen, men samtidig kan den skape et press i retning av å endre denne strukturen.
Mer alment gjelder det at nye produksjonsmetoder alltid vil ha uheldige virkninger for noen, f.eks. for dem som har viet sitt liv til de gamle metodene. Det blir da viktig å finne gode overgangsordninger, og å bruke noe av produktivitetsgevinsten til å lette overgangen, men det ville være reaksjonært å gå imot slike metoder bare fordi de har disse virkningene. Det er ikke holdbart å si at vi i den vestlige verden har en så høy levestandard at videre produktivitetsøkning er unødvendig, for jo billigere vi kan produsere det vi selv forbruker, desto mer kan vi overføre av produktet til utviklingslandene.
J.E.

Se også: Grøn revolusjon, Ingeniør, Landbruksteknologi, Mykteknologi, Naturvitenskap.
Litteratur: N. Georgescu-Roegen: The entropy law and the economic process, Harvard 1971. T. Haavelmo: A study in the theory of investment, Chicago 1960. N. Rosenberg: Perspectives on technology, Cambridge 1976. K. Griffin: The political economy of agrarian change, London 1974.


Teknologisk endring

Kjernen i teknologisk endring er utvikling av nye verktøy, maskiner o.l. som gjør det mulig å framstille et produkt (en vare eller en tjeneste) billigere enn før, med gitte priser på innsatsfaktorene land, kapitalvarer, arbeid o.l.
Man kan snevre inn begrepet ved å kreve at de nye metodene bruker mindre av minst én faktor og ikke mer av noen annen, slik at det kan defineres uavhengig av prisene. Man kan også utvide det i flere retninger. For det første kan man ta hensyn til den produktivitetsøkning som følger av arbeidsdeling og annen organisatorisk endring, selv uten bruk av nye verktøy eller maskiner. For det andre kan man definere begrepet i forhold til behov (eller oppgaver) og ikke til produkter: Teknologisk endring er utvikling av nye verktøy, maskiner eller produkter som gjør det mulig å dekke et behov eller fylle en oppgave billigere enn før. Og endelig kan man ta med utvikling av produkter som gjør det mulig å fylle helt nye behov. Som oftest vil teknologisk endring medføre både ny produksjonsteknologi (nye maskiner osv.) og ny produktteknologi (nye produkter). Som i artikkelen Teknologi, omtales bare produktiv teknologi, ikke våpenteknologi.

Innovasjon, diffusjon, substitusjon
Når en bedrift eller en bransje går over til å produsere på en ny måte, er det ikke alltid fordi den har gjennomført teknologisk endring. Vi må skjelne mellom innovasjon (nyutvikling i egentlig forstand), diffusjon (spredning av metoder som allerede er utviklet andre steder) og substitusjon (mindre tilpasninger innenfor en eksisterende metode). Som forklart i artikkelen om Teknologi kan man skjelne mellom tre nivåer i analysen av teknologiske systemer: en prosess er et bestemt knippe av innsatsfaktorer som samvirker på en bestemt måte, en teknikk består av flere nært beslektede prosesser og en teknologi består av alle kjente teknikker.
Substitusjon i vanlig forstand er når man innenfor en teknikk går fra en prosess til en annen, som bruker noe andre forhold av innsatsfaktorene. Slik substitusjon styres av endringer i prisforholdet mellom innsatsfaktorene. Hvis f.eks. arbeidslønnen stiger i forhold til prisen på råstoff, kan bedriften redusere sine kostnader ved å si opp noen av de arbeidere som har til oppgave å forhindre svinn av råstoff, altså bruke mer råstoff per arbeider. I utvidet forstand kan man også tale om substitusjon når man går fra en teknikk til en annen kjent teknikk, men vanligere er det her å tale om diffusjon eller spredning. Men for at det skal finne sted spredning av nye teknikker, må det være noen nye teknikker å spre: forut for diffusjon må det gå innovasjon.
Både substitusjon og diffusjon inneholder elementer av innovasjon. Substitusjon er ikke en friksjonsfri prosess, men krever en god del prøving og feiling som kan være vanskelig å skjelne fra teknologisk endring. Det innebærer også læring, i den forstand at hvis man etter en tid går tilbake til den opprinnelige prosess, vil også den endre seg som følge av de erfaringer man i mellomtiden har høstet. Man kan til og med få en betydelig produktivitetsgevinst bare ved å arbeide med samme prosess over et lengre tidsrom, noe som bl.a. uttrykkes i "læringskurven" ved flykonstruksj oner.
Men produktivitetsøkning gjennom substitusjon og gjentatt operasjon vil snart stange mot grensene for hva man kan oppnå med denne teknikken, og videre framskritt krever da en ny teknikk. Diffusjon er i enda mindre grad noe som går av seg selv, slik erfaringene fra. mange utviklingsland har vist. For at avanserte teknikker skal kunne overføres til slike samfunn, må det foreligge en rekke betingelser som langt fra alltid er oppfylt. Å utvikle disse betingelsene, eller erstatninger for dem, blir da en prosess med klare innslag av innovasjon.

Hva fremmer teknologisk endring?
Det er store forskjeller i tid og rom når det gjelder omfanget av teknologisk endring. I verdenshistorisk perspektiv var tiden fram til 1750 preget av liten innovasjon, med unntak av Kina som mellom 900 og 1300 opplevde en liten industriell revolusjon, som gikk over i stillstand og direkte tilbakegang. Det er i de siste to hundre år at teknologisk endring virkelig har skutt fart på en helt ny måte (se art. Industrielle revolusjon). Også i dagens verdenssamfunn er det noen nasjoner som utvikler ny teknologi, andre som i beste fall kan ta imot den, og atter andre som ikke makter noen av delene. Det er både teoretisk interessant og praktisk viktig å forstå hva som betinger disse forskjellene.
En viktig forutsetning for teknologisk endring synes å være en klasse med entreprenører, som både eier og driver sin bedrift, identifiserer seg med dens utvikling og er villige til å pløye profitten tilbake i ny produksjon heller enn å la den gå til eget forbruk. I mange samfunn har en slik klasse utviklet seg blant forfulgte mindretall, og kanskje kan bestemte religiøse holdninger også fremme "kapitalismens ånd" i denne forstand.
Minst like viktig er imidlertid de institusjonelle betingelser. Ny kunnskap er et "kollektivt gode", det vil si at det er vanskelig å forbeholde bruken av den for dem som betaler for den. Da oppstår det vanlige problem (se art. Gratispassasjer) at ingen er privatøkonomisk interessert i å framskaffe slik kunnskap, siden det for den enkelte vil koste mer å utvikle den, enn han selv kan tjene på den. Dette problemet fikk sin løsning i Vest- Europa omkring 1700, gjennom patentsystemet. Dette har som ulempe at foreliggende teknologisk kunnskap blir dårlig utnyttet, siden det ofte vil finnes mange bedrifter som kunne trenge den, men ikke er villige til å betale det patenthaveren krever. Til gjengjeld fører systemet til at det med tiden blir mer kunnskap å utnytte, fordi det motiverer bedriftene til innovasjon.
Men privatøkonomisk lønnsomhet er ikke det eneste som kan stimulere til teknologisk endring. Vitenskapelig kunnskap er i enda høyere grad enn teknologisk et kollektivt gode, fordi det er omtrent umulig å ta patent på nye tanker. Allikevel er vitenskapsmenn i vidt ulike sosiale systemer høyt motivert til å utvikle nye teorier, noe som kan forklares gjennom ønsket om prestisje og ry eller gjennom selve tilfredsstillelsen i skapende arbeid.
I prinsippet er det ikke noe i veien for at ingeniører og oppfinnere kunne la seg motivere av de samme hensyn, hvis deres arbeid ble organisert innenfor en institusjon som svarer til vitenskapssamfunnet. Marx mente at selve spørsmålet om "motivasjon for innovasjon" var galt stilt. Menneskets naturlige tilstand er å skape, selv om dette i klassesamfunnet blir hemmet og undertrykt. Det er derfor ikke tale om å skape motivasjon, men om å fjerne hindringer for innovasjon. Det er bare i et pervertert samfunn at det er nødvendig med egne stimulanser for innovasjon. Like viktig som det er å legge denne tanken til grunn for langsiktig politisk arbeid, er det å forstå at den bare kan virkeliggjøres i høyt avanserte industrisamfunn. Det "lekende menneske" (homo ludens) skapes av sosialismen, men kan ikke skape sosialismen.

Hva slags teknologisk endring?
Et hovedskille i teorien om teknologisk endring går mellom de endringer som direkte øker arbeidsinnsatsen og de som erstatter arbeid med kapital. Det er i dag alment anerkjent at dette skillet ikke alltid kan defineres utvetydig (se art. Kapitalkontroversen). Grunnen til dette er at målet på kapital (og dermed på kapital per arbeider) avhenger av inntektsfordelingen, og derfor ikke kan defineres som en rent teknologisk størrelse. Vi kan allikevel si at en teknikk er mer kapitalintensiv enn en annen hvis den for et bredt spektrum av mulige inntektsfordelinger, som hver fører til et bestemt mål for kapital og kapitalintensitet, alltid er mer kapitalintensiv. Det er da klart at mange av de viktigste teknologiske endringer utvetydig er kapital- eller arbeidsintensive, slik at vi kan spørre om hvilke betingelser det er som fremmer den ene eller andre typen innovasjon.
Fra Marx til omkring 1960 var en hovedidé at knapphet på arbeidskraft (med stigende arbeidslønn) førte til at teknologisk endring fikk en slagside i arbeidssparende retning. Man forsøkte å spare på den dyreste faktor. Dette resonnementet er holdbart for substitusjon, men ikke for innovasjon. Når f.eks. arbeidslønnen stiger, får bedriftene økte produksjonsutgifter og blir interessert i å finne fram til nye og besparende metoder, men det er ingen almen grunn til at de skulle forsøke å spare spesielt på den faktor som har steget i pris.
Derimot finnes det en del grunner som kan gjelde i spesielle situasjoner. Hvis bedriften har en så sentral stilling i det lokale arbeidsmarked at den kan påvirke arbeidslønnen gjennom sin etterspørsel på arbeidskraft, kan det lønne seg for den å lete etter innovasjoner med en arbeidssparende slagside. Et annet unntak er hvis bedriften regner med at arbeidslønnen vil stige også i framtida; da kan arbeidssparende teknologi lønne seg over tid. Et tredje unntak er når ikke alle typer teknologisk endring er like mulige eller enkle, slik at en gitt kostnadsinnsparing kan være lettere å oppnå ved å spare inn på en bestemt faktor. Og en fjerde mulighet er at det nok finnes en sammenheng mellom endringer i priser på innsatsfaktorene og slagsider i teknologisk endring, men at den er et utilsiktet resultat av lokal teknologisk tilpasning snarere enn en bevisst strategi hos bedriftene. Endelig kan nevnes en viktig tanke hos Marx: Mekanisering av produksjonen brukes for å straffe arbeiderne og redusere deres kampvilje, f.eks. etter en streik.

Kan vi styre teknologisk endring?
Spørsmålet om styring av teknologisk endring gjelder både omfanget og arten av innovasjoner. Det må skjelnes fra spørsmålet om vi kan forutsi den teknologiske endring: Hvis vi kan styre, kan vi ikke forutsi, men det kunne tenkes at det var mulig å forutsi uten å kunne styre, nemlig hvis de avgjørende betingelser ikke kan påvirkes.
Offentlig styring av teknologien kan ta to for- mer: direkte forsknings- og utviklingsarbeid av offentlige institusjoner (NTNF) og indirekte påvirkning ved å stimulere private bedrifter. I tidligere perioder, og i mange samfunn i dag utenfor Vest-Europa og Nord-Amerika, er spørsmålet særlig om man kan øke omfanget av innovasjon. For avanserte industrisamfunn i dag, hvor innovasjonsprosessen foregår rutinemessig og i stort omfang, blir det viktigere å spørre om vi kan påvirke retningen for teknologisk endring.
Tre spørsmål står i dag særlig sentralt. 1. Kan vi unngå at ny teknologi fører til store sosiale omstillinger - til arbeidsløshet eller sosial og yrkesmessig mobilitet? 2. Kan vi unngå at ny teknologi blir like energiødende som før? 3. Kan vi motstå og helst snu tendensen til at ny teknologi krever konsentrasjon og stordrift?
Disse spørsmålene har i dag en litt utopisk klang, fordi Norge er et lite land i en kapitalistisk del av verdensøkonomien. Allikevel viser erfaringen at mye kan gjøres ved å påvirke de relative priser, stille krav til økt sikkerhet, arbeidsmiljø, forurensningsnivå o.l. Et enkelt eksempel er muligheten til å påvirke kraftkrevende teknologi ved å øke prisen på elektrisitet, slik at den blir bedre i samsvar med en fornuftig utnyttelse av ressursene.
J.E.

Se også: Industrisamfunn.

Litteratur: P. David: Technical choice, innovation and economic growth, Cambridge 1975. N.Rosenberg: Perspectives on technology, Cambridge 1976. National Bureau of Economic Research: The rate and direction of inventive activity: social and economic factors, Princeton 1962. A. Heertje: Economics and technical change, London 1977. F. Sejersted: Historisk introduksjon til økonomien, Oslo 1973.


Tekstilarbeiderske

Se Syversen, Kristine.


Tekstil- og konfeksjonsindustrien

Tekstil- og konfeksjonsindustrien (TEKO) består av en rekke sammensatte produksjonsprosesser. Tekstilindustrien omfatter all form for bearbeiding av spinnestoffer og fremstilling av garn (spinning), produksjon av metervare ved veving og strikking og etterbehandling (farging, trykking etc.) av disse. Råvarer: bomull, ull og syntetiske stoffer, i mindre grad hamp, lin m.m. Spinneriene produserer garn av bomullstype, som først og fremst går til trikotasjeindustrien, og garn av ullspinnetypen som utgjøres av to typer garn, kamgarn og kardegarn, som i sin tur anvendes enten til håndstrikkegarn eller i veveriene. Veveriene kan deles i to hovedtyper: bomulls- og ullveveriene som begge anvender både natur- og syntetisk garn i sin produksjon, I tillegg kommer en rekke spesialveverier for bånd, gardiner etc. Trikotasjefabrikkene produserer foruten strikket metervare, trikotasjevarer, strømpeartikler, under-/natttøy og yttertøy. Spinnerier, veverier, trikotasjefabrikker og seilduks- og fiskegarnsproduksjon regnes til tekstilindustrien.
Konfeksjonsindustrien omfatter all form for tilskjæring og fabrikkmessig søm av klær, vanligvis i store serier etter standardmodeller. Fordi de markerte skillene mellom de forskjellige bransjene ikke lenger er til stede er tekoindustri blitt en fellesbetegnelse for tekstil- og konfeksjonsindustrien. For eksempel er en vesentlig del av de ansatte i trikotasjeindustrien beskjeftiget med tilskjæring, søm eller pressoperasjoner. I de senere år er også lær- og skotøyindustri omfattet av denne betegnelsen.

Historikk
Tekstilindustrien var den bransjen som ledet industrialiseringen i de fleste land med til dels enkel teknikk og behov for store mengder ufaglært arbeidskraft. Tekstilindustriens historie belyser både samfunns- og produksjonsforhold i denne overgangsperioden og kvinnehistorien, fordi det til en stor grad handler om kvinnenes inntog på det lønnete, regulerte arbeidsmarkedet.
Ullvare- og ullspinnefabrikkene var det neste som ble mekanisert, de fleste kom til etter 1870. Mens bomullsindustrien for en stor del var grunnlagt av innvandrede kjøpmenn, var ullindustrien grunnlagt av norsk kapital, og benyttet i all hovedsak norsk ull som råvare. Disse fabrikkanleggene var mindre og de lå spredt.
De første trikotasjefabrikkene ble grunnlagt av danske omreisende handelsmenn som raskt så at det her i landet var et stort marked for strikkede ullvarer. Den første tiden anvendte en bare ullgarn og håndstrikkemaskiner, ca. år 1900 ble det satt inn motordrevne strikkemaskiner og da hadde en også begynt å ta bomullsgarn i bruk som råvare.
Konfeksjonsindustrien ble en realitet like før århundreskiftet. Grunnlaget for den var symaskinen (den første var kommet til Norge omkring 1860) og senere andre spesialmaskiner. Tilblivelsen av denne bransjen ble en lang og hard prosess, kamp mellom fagskiller (skredderyrket), mot hjemmearbeidet og senere mot rasjonaliseringer. Da konfeksjonsindustrien ekspanderte like etter århundreskiftet, begynte en å nytte hjemmearbeidere, vesentlig kvinner, til delproduksjon. I 1930-årene kom kampen mot hjemmearbeidet til å bli særlig tilspisset. Striden sto spesielt om alle mellomverkstedene i Møre og Romsdal.
Etter en noenlunde jevn vekst, med visse tilbakeslag i 1920-årene, opplevde tekoindustrien en "boom" i etterspørselen i årene like etter siste verdenskrig. Arsaken til dette var at det i krigsårene hadde bygd seg opp en veldig etterspørsel etter bekledningsvarer, og i ly av høye tollmurer ekspanderte denne bransjen. Etter hvert som underskuddsetterspørselen ble dekket og tollen liberalisert (EFTA 0.1.), møtte norsk tekoindustri stor konkurranse fra andre land, spesielt såkalte "lavkostland".
Denne konkurransen har slått ujevnt ut for de forskjellige deler av bransjen, hardest har det rammet konfeksjonsindustrien og de deler av tekstilindustrien som produserte såkalte standardvarer. Vi fikk en strukturell krise som rammet de fleste vestlige land. I perioden 1958-1968 ble det bare i tekoindustrien lagt ned 300 000 arbeidsplasser i EEC-området. Som svar på denne krisen ble det meste av bransjen fullstendig rasjonalisert, og en spesialiserte seg på visse produkter. I Norge framtrådte det som en rekke nedleggelser og konsentrasjon av arbeidsplasser og spesialisering i produksjonen. Selvdekningsgraden falt fra ca. 93 % i 1954 til ca. 40 % i 1977 i konfeksjonsindustrien, mens tallene for tekstilindustrien var henholdsvis 52 % og ca. 36 %.

Bedrifter, sysselsetting, lokalisering
Bortsett fra de første tiårene har tekoindustrien aldri vært noen stor industri i Norge, verken i omfang eller sysselsetting. Bransjen sysselsetter i dag om lag 25 000 personer (6-7 % av arbeidsstyrken i industrien). Ca. 60 % av de ansatte er i bedrifter med 200 ansatte eller mer, eller bedrifter som er tilknyttet et konsern. Sammenlignet med industrien for øvrig viser tekoindustrien en Tabell 1. sterk konsentrasjon til de mellomstore bedriftstypene. I 1974 fantes det 4 bedrifter med mer enn 250 ansatte. Kvinnesysselsettingen har ligget omkring 60 %, den er høyest i konfeksjons- og trikotasjeindustrien. Tekoindustrien representerer ca. 28 070 av kvinnearbeidsplassene i industrien.
Etter toppårene i begynnelsen av 1950-årene har såvel antall bedrifter som sysselsetting gått markert tilbake. I 1960-årene var det et frafall av bedrifter på gjennomsnittlig 17 per år, i 1970- årene har dette tallet vært ca. 28 per år. Nedgangen har vært særlig sterk i konfeksjonsindustrien der ca. en tredel av bedriftene har forsvunnet etter 1960. I begge bransjer har det stort sett vært mindre og håndverkspregete bedrifter som er falt ut. Sysselsettingen de senere år har vært som følger:
Nedgangen i sysselsettingen har i all hovedsak gått ut over de kvinnelige ansatte. Av en tilbakegang i tekstil på ca. 2 800 personer 1960-68 var ca. 2 300 kvinner, noe som utgjorde 22 % av kvinnesysselsettingen i industrien totalt. Antall menn som mistet jobben, var 6 % i samme periode. Førtidspensjonering er brukt i en rekke tilfeller der det ikke var mulig å skaffe alternativt arbeid.
Tekstilindustri finner vi i nesten hele landet, med unntak av Nord-Norge. Tekstilindustrien ga opphav til dannelsen av en rekke ensidige industristeder, spesielt på Vestlandet, f.eks. Ytre Arna, Dale, Algård, Espeland. Av den samlede tekosysselsettingen falt om lag halvparten på byer (1974) og ca. 50 % av sysselsettingen er konsentrert til Vestlandet (Rogaland, Hordaland, Møre og Romsdal). Hordaland alene har (1977) 16,7 % av tekosysselsettingen. I andre land har tekoindustrien i mye større grad vært konsentrert i visse områder, f.eks. Lancashire i England og Sjuhäradsbygden i Sverige.
Tekoindustrien har til enhver tid vært en arbeidsintensiv bransje, dvs, at produktiviteten (produsert mengde per sysselsatt) har vært lav, og at kapitalen bak hver arbeidsplass derfor har vært liten sammenlignet med resten av industrien. Spinneriene og veveriene har de høyeste investeringene, med det mest kapitalkrevende utstyr.
Myndighetene kom tidlig inn i bildet når det gjaldt direkte og indirekte støtte til tekoindustrien. Allerede i 1956 kom Målsettingsutvalget med sin innstilling. Omstillingsfondet fulgte i 1962 og vi fikk flere meldinger i slutten av 1960-årene og begynnelsen av 70-årene. Konklusjonene var entydige: Det gjaldt å sikre konkurransedyktig industri, dette skulle skje ved kapitalintensiverende og arbeidsbesparende tiltak, ved konsentrasjon og spesialisering. Tekstilindustrien kom såpass tidlig i vanskeligheter at en rekke spesielle tiltak kom den til gode, i tillegg til de mer generelle støtteordninger (fra Distriktenes utbyggingsfond, investeringsstøtte osv.). De siste årene har en fokusert mest på handelspolitiske tiltak (økt støtte til eksportfremmende tiltak, kvotereguleringer ved import osv.).
Når det gjelder bomullsvareindustrien, tok en et sveitsisk konsulentfirma (Gherzi) til hjelp for å utrede mulighetene for fusjon i hele bransjen, noe som ble en realitet i og med etablering av NORION-konsernet i 1972. Staten har 40 % av aksjene, og de deltakende bedriftene er i dag Høie, Arne og Mosjøen veveri. De opprinnelige planene omfattet imidlertid flere bedrifter. I dag er hele konsernet styrt av og fra Høie. Strukturrasjonaliseringen har for øvrig medført at en rekke store og landskjente bedrifter er blitt nedlagt i 1960- og 70-årene.

Arbeidsforhold, faglig aktivitet
Ettersom tekoindustrien er en arbeidsintensiv industri, er lønnskostnadene store, og industrien er en typisk lavtlønnsbransje. Inntil likelønnsprinsippet slo igjennom var det også helt klart at en ønsket å ansette mest mulig kvinnelig arbeidskraft fordi denne var billigere. Det meste av arbeidet i produksjonen har vært utført på akkord. Akkordtimeprosenten var allerede lenge før krigen mye høyere i tekstilindustrien enn i den øvrige industrien.
Tidsstudier ble tidlig anvendt i tekoindustrien, arbeidsdeling og spesialisering er nesten enerådende ved de fleste avdelinger. I konfeksjonsindustrien blir det produsert etter samlebåndprinsippet. For å øke produktiviteten er det innført nye, dyre maskiner, spesielt i tekstil, og det har mange Tabell 2. steder ført til at det forhatte 3-skiftet er blitt gjeninnført. (Ca. 30% av de mannlige og ca. 17 % av de kvinnelige arbeiderne gikk på 2-eller 3-skift i 1977.) Når det gjelder arbeidsmiljø er de største problemene støy (spesielt i vevsalene) og støv. Tekoindustrien forurenser lite. I konfeksjonsindustrien er det vanlig med leddproblem, hovedsakelig årsaket av akkordarbeidet. Fraværet i tekoindustrien ligger under fraværet i resten av industrien. De nye problemene som følger av økt automatisering, er i første rekke økt isolering i arbeidet, høyere tempo og dårligere kvalitet på produktene som følge av dette. (Det lønner seg bedre å produsere tykkere stoffer enn tynne etc.) Det arbeides i dag med nye lønnssystemer som vil inneholde en større andel fastlønn og ansiennitetstillegg.
Norsk Bekledningsarbeiderforbund (BAF) organiserer de fleste innen tekoindustrien i dag. Forbundet fikk sin nåværende form som fellesforbund for bekledning, lær og skotøy i 1969. Organisasjonsprosenten er i dag høy, men det har mange steder vært vanskelig å organisere arbeiderne, noe som delvis må skyldes de patriarkalske forholdene som hersket ved mange av tekstilfabrikkene tidligere. Mange fabrikkeiere var konger i sitt rike, og så med lite blide øyne på fagorganisering.
Tekstilfabrikantenes Forening organiserer de fleste tekstilfabrikkene, og Bekledningsarbeiderforbundet har hatt en rekke felles uttalelser sammen med dem når det gjelder nødvendigheten av strukturrasjonalisering i tekstilbransjen. I de senere år har forbundet markert seg mer selvstendig. De viktigste sakene har vært statsovertakelse av arbeidsplasser i tekoindustrien, bransjevis differensiering av arbeidsgiveravgiften, revisjon av handelspolitikken m.m. Lokalt har flere avdelinger vært svært aktive, f.eks. har fagforeningen ved Arne Fabrikker gått til rettssak mot staten ved industridepartementet for løftebrudd i forbindelse med nedleggelsen av arbeidsplasser i Arna (Norion).

Ressursforbruk og utviklingen fremover
Tekoindustrien regnes for å være en lite ressurskrevende bransje i det de fleste av råvarene har vært fornybare ressurser. Tabell 3. Dette har imidlertid forandret seg en del de senere år etter som en stigende andel av råvarene er syntetiske, fremstilt av petrokjemisk industri. I tabell 3 gjengis verdensforbruket av tekstilråstoffer 1952-1971 for å vise utviklingen. (Se tabell 3.)

I Norge har det vært spinning og veving av ull og bomull som har vært viktigst. Rayongarn ble produsert ved Borregaard (nedlagt 1977), og det var tidligere kunstsilkespinneri på Notodden, grunnlagt 1937. Det syntetiske råstoffet må nå innføres. I dag konsumerer vi i i-landene 20-25 kg tekstilfibre per person per år. USA, Canada, Vest-Tyskland, Sverige og Japan topper listen. Tilsvarende konsum i u-land er 2-5 kg per person. Verdens totale fiberkonsum ligger i dag på ca. 26 mill, tonn, ca. halvparten av dette er bomull. Ar 2000 ventes behovet av tekstilfibre å øke til minst 70 mill, tonn.
Bomullen blir markedsført med stadig større intensitet i vestens moteblader, noe som gjør at det er lønnsom forretning å satse på bomullsproduksjon fremfor matproduksjon. Det går med 8 m2 produktiv bomullhøst for å "dyrke" et par blue-jeans. USA og Japan kontrollerer 90 % av verdens bomullshandel og har derved kontroll over markedet og råvarepriser. Denne dyrkingen av bomull på de multinasjonale foretakenes premisser skjer med stadig høyere grad av mekanisering og bruk av kjemiske hjelpemidler. Dette har stor effekt på strukturendringene i u-land og har ført til økt arbeidsledighet blant landarbeiderne.
Det som i dag anses for det største problemet for norsk tekoindustri, er konkurransen fra land hvor lønningene er mye lavere enn i Norge. Tekoindustrien er et meget godt eksempel på hvordan den internasjonale arbeidsdelingen fungerer i praksis. Til en viss grad har enkelte u-land klart å bygge opp en nasjonal tekstilindustri ved å videreforedle egne råvarer, f.eks. India, men det meste av den utviklingen vi har på dette området, er forårsaket av multinasjonale storkonsern.
Når det gjelder konfeksjonsindustri, er det vanlig at design og markedsføring og salg foregår i industrialiserte land, mens de mest arbeidsintensive delene av produksjonen er lagt til u-land, der arbeidskraften kan betales langt lavere enn tilfelle er i i-land. Spesielt finnes det i dag mye konfeksjonsindustri i Sørøst-Asia, hvor arbeidslønningene er minimale, arbeidstiden ofte nærmere 50 timer i uken, og mange steder er det totalforbud mot fagorganisering.
Datateknologien er på veg inn i tekoindustrien for fullt. Det finnes i dag helautomatiske skyttelløse vevmaskiner (f.eks. det sveitsiske Sulzer), som er styrt av en datasentral. Denne maskinen kan kontrollere alle stopp maskinen har hatt, reparere trådbrudd, den kan kontrollere den enkelte vevers produktivitet og kalkulere lønninger m.m. Det sies at denne vevmaskinen har 2-300 % større produktivitet enn de automatstolene som er vanlige i dag. Innenfor konfeksjonsindustrien brukes datateknikk i tilskjæring av modeller og de programmerbare symaskinene som er under utvikling, vil kunne innebære store forandringer i denne bransjen. Når ikke lenger yrkesdyktighet er nødvendig, er det enda lettere å flytte denne type produksjon til "lavkostland".
All den tid motevarene er så viktige og konsumet høyt, vil denne utviklingen sannsynligvis tvinge seg frem. En annen mulighet er alternativ produksjon i form av bruksklær, arbeidsklær osv, etter behov. Sømmerskene på Algots Nord i Sverige har prøvd denne linjen, og kampen deres burde bli et eksempel til etterfølgelse.
H.E.V..

Se også: Bekledningsarbeiderforbundet, Industrielle revolusjon, Kvinnearbeid, Tidsstudier.
Litteratur: H. Amundsen: Norsk Bekledningsarbeiderforbund gjennom 50 år, Oslo 1946. 5. Grieg: Norsk Tekstil, bind I og II, Oslo 1950. St.meld. nr. 24, 1977-78: Om tiltak for å styrke teko-industriens konkurranseevne. Tekstilfabrikkenes Forening: 5-årsprogram for fremskyndet omstilling i tekstilindustrien, Oslo 1975.


Telefolkenes Fellesforbund

Se Tele Tjeneste Forbund, Norsk.


Telegrafmennenes Landsforbund (TMLF)

TMLF organiserer lønnstakere i Televerket i følgende tjenestegrener: Administrasjons- og kontortjenesten, Automatteknikertjenesten, Ekspedisjonstjenesten for telegraf, Radiotjenesten, Transmisjons- og fjelltopptjenesten (teknisk tjeneste ved forsterkerstasjonene for radio, kringkasting og TV), Sambandstjenesten ved Meteorologisk Institutt.
Forbundet har i 1979 passert et medlemstall på 3 800, hvorav 10 Wo er kvinner. Organisasjonsprosenten er 70. Forbundet har en geografisk oppdeling i 15 kretsforeninger som dekker hele Norge inklusive Svalbard. Det ledes av et hovedstyre som velges på landsmøtet hvert 4. år. Nåværende formann er Odd Kåre Kvalheim. I alt arbeider 4 tjenestemenn i full stilling på kontoret. For å ta vare på særinteressene for radiopersonalet og automatteknikerne er det organisert to landsomfattende grupper. For å ivareta andre særinteresser er det satt ned fire landsomfattende utvalg.
TMLF blé stiftet i 1909 og ble dannet av 4 kretsforeninger som allerede eksisterte: Østenfjeldske, Vestenfjeldske, Nordenfjeldske (Møre og Trøndelag) og Tromsø krets.

Tidlig historie
Forbundet var til å begynne med bare åpent for menn med Telegrafskolens 1. og/eller 2. avdeling, dvs. telegrafister og bestyrere. Etter to år var medlemstallet blitt 162, en organisasjonsprosent på 70-75. Forbundets fagblad, Telegrafbladet, utkom første gang i 1893, men gikk inn i 1899. Det kom ut på ny i 1910, og var da åpent for kvinner. Forbundets første formann og redaktør ivret for at kvinnene skulle opptas som medlemmer i foreningen. Ellers avspeiler noen av bladets innlegg fra medlemmene et reaksjonært kvinnesyn og en redsel for kvinnelig konkurranse til avansementsstillinger etter hvert som kvinnene fikk større rettigheter både i samfunnet og i Televerket. Takket være kvinnesakens gode talsmenn i Stortinget hadde kvinnene i statsetatene innen 1913 oppnådd samme rett til utdanning og rett til lik lønn for likt arbeid. I 1917 ble "telegrafmennene" klar over at det ville være fordelaktig å ha kvinnene med i sin forening og den ble åpnet for kvinner.
Fremveksten av norsk arbeiderbevegelse fra 1880-årene og utover later til å ha gått både de mannlige og kvinnelige telegrafistene i Televerket hus forbi. "Bønneskriftene" de sendte til departement og Storting i 1880-90, og også seinere, viser at de for det meste var eiendomsløse og henvist til å selge sin arbeidskraft for ca. kr i 100 i året - utbyttet gjennom gratis overtidsarbeid var de også. De hadde likevel noe som arbeideren ikke hadde - håpet om avansement.
Under og etter første verdenskrig hadde statsfunksjonærene det stort sett dårligere enn arbeiderne, som oppnådde lønnsforhøyelser gjennom organisasjonenes lønnsforhandlinger. Statsfunksjonærene fikk bare dyrtidstillegg som kom slepende langt etter prisstigningen.
Telefonarbeidernes forening hadde vært med i LO helt fra 1889. 11923 ble det dannet et fellesråd av organisasjonene i Televerket for å drøfte dannelsen av et fellesforbund i Televerket tilsluttet LO. Dette tiltaket kom fra TMLF. Den kvinnelige foreningen, KTTL (Kvinnelige Telegraf-og Telefonfunksjonærers Landsforbund), ville overhodet ikke delta i drøftingene. NTTF, Norsk Telegraf og Telefonforbund (seinere Norsk Tele Tjeneste Forbund) ble så dannet i 1930, dessverre uten kvinnene og uten TMLF, som hadde tatt initiativet til samlingen. Ved uravstemningen i TMLF var det bare 49% som ville gå inn i NTTF.
Under depresjonen og arbeidsløsheten i slutten av tjueåra forsøkte de sittende regjeringer både å slå ned lønna for statsfunksjonærene og ellers forverre arbeidsforholdene deres. Solidaritetstanken med andre arbeidsfolk slo likevel ikke igjennom. I følge avtalen skulle lønna ikke endres før i 1937. Ved et forlik i 1933 gikk imidlertid funksjonærgruppene frivillig med på at lønna ble satt ned 4,5 %. Statstjenestemennene reiste likevel krav i 1935 om at lønnsreduksjonen skulle tas bort fordi prisene var begynt å stige slik at reallønna var gått ned med 9 %. Dette var første gang de var i alvorlige forhandlinger med den nye arbeiderregjeringa. Lønnsreduksjonen ble ikke strøket, men regjeringen viste imøtekommenhet. Forslaget gikk igjennom fra i juli 1936 i stedet for fra 1januar 1936.
Samtidig begynte forberedelsen til det som skulle skje i 1937 når lønnsforliket løp ut. TMLF fikk igjennom et gammelt krav om likestilling mellom tilsvarende stillinger i telegraf- og postetatene. Resultatet ble nådd bl.a. fordi NTTF støttet kravet. Enda de representerte de lavtlønte tjenestemennene, hjalp de de høyere fram til lønnsøkning. Postverket, som er flere hundre år eldre enn Televerket, hadde hittil ligget betydelig over i stillingsplassering.
I tredveåra gikk Telegrafverket med millionoverskott, men folk hadde ikke råd til å skaffe seg telefon på grunn av den høye innmeldingsavgiften. NTTFs avdeling 4 - telefonarbeiderne i Østfold - tok opp arbeidet med disse spørsmålene, og det ble startet en kampanje: Telefonen for folket - opprinnelig for å skaffe arbeid for dagarbeiderne. Stortinget satte ned takstene, og regjeringen foreslo større investeringer i Televerket, som viste seg lønnsomme. Flere og flere trengte og ønsket telefon.

LO-forbund
Dette var bl.a. ting som bidro til at TMLFs medlemmer etter hvert fant det naturlig å søke tilknytning til LO og få et nærmere samarbeid med NTTF for å kunne påvirke myndighetene til beste både for etaten og tjenestemennene. Av formelle grunner ble det ingen sammenslutning som planlagt i 1939.
I 1940 kom krigen og det gikk ikke lang tid før tyskerne ville overta kontrollen av foreningen. Formannen ble avskjediget både fra stillingen og tillitsvervet, og medlemmene meldte seg ut etter oppfordring fra tillitsmennene. Tillitsmennene la ned vervene sine, og ble avskjediget fra stillingene. Foreningen fortsatte deretter illegalt. Den hadde kontakt med Hjemmefrontens ledelse som trengte telefonsamband til sitt bruk. Flere tillitsmenn og medlemmer ble arrestert for sin virksomhet, og flere måtte rømme til Sverige.
Etter krigen var medlemmene innstilt på å knytte seg til et større fellesskap for å løse problemene en sto overfor både faglig, menneskelig og organisatorisk, og det ble full sammenslåing med NTTF, selv om TMLF beholdt sitt hovedstyre som en overbygning for de lokale kretsene. Seinere er de to forbund igjen blitt noe løsere knyttet til hverandre, men de har et godt samarbeid både med hverandre og med KTTL som fortsatt står utenfor LO. Alle tre foreningene er representert i Televerkets styrende organer, men det har vært en skuffelse for mange av medlemmene og tillitsmennene i TMLF at det ikke har vært mulig å skape en felles organisasjon innenfor Televerket. Arbeidet for å bedre tjenestemennenes kår og etatens arbeidsforhold ville da blitt mer effektivt og mindre byråkratisk.
TMLF har medlemmer både i høyt lønnede stillinger og i lavere. De fleste medlemmer synes de får god støtte av organisasjonen. TMLF har hatt et nært samarbeid med tilsvarende organisasjoner i de andre skandinaviske land, både om faglige og organisatoriske spørsmål. Allerede i 1929 ble TMLF medlem av PTTI - Post-, Telegraf- og Telefoninternasjonalen. På grunn av voldsomme tekniske framskritt har TMLFs medlemmer i årene etter krigen blitt belastet med økt ansvar og krav til selvperfeksjonering på det tekniske området. I tillegg har en stor omorganisering av Televerkets administrative oppbygning for de fleste betydd forandring av arbeidet og/eller flytting.
Denne omorganisering kom i tid samtidig med automatiseringen, slik at arbeidspress og forandringer ble ekstra følbare. TMLF foreslo derfor for Televerket at det skulle settes i gang en vitenskapelig undersøkelse av hvordan dette har virket på tjenestemennene.
Dette ble imøtekommet og rapporten, som er på sju bind, vil bli brukt og arbeidet videre med. En vil lære av de erfaringer som kommer fram og tydelig viser at problemer av menneskelig og sosial karakter ikke bør undervurderes ved tekniske "framskritt". TMLF er innstilt på å bruke sin medinnflytelse på dette området i de samarbeidsorganer hvor forbundet er representert (Telefolkenes fellesforbund, Statstjenestemannskartellet).
I etterkrigsåra har TMLF i likhet med andre fagorganisasjoner vært opptatt av å styrke sitt organisasjonsapparat for å kunne fremme medlemmenes interesser. Forbundet har da også klart å fordoble sitt medlemstall i løpet av få år.
Samtidig har TMLF satt mye inn på at Televerket skulle få en organisasjonsform som gir tjenestemennene mer innflytelse på styring og utvikling av bedriften og på bedriftens plass i samfunnsapparatet. Dette har forbundet oppnådd gjennom å delta i viktige arbeider som Televerkets undervisningsordning, Televerkets organisatoriske oppbygning, personalets medbestemmelsesrett og Televerkets forhold til regjering og
Storting.
TMLF har hatt med representanter i alle utvalg og komiteer som har utredet disse spøt og har i mange tilfeller vært med på å ta initiativet til at utredningsarbeidet ble satt i gang. Med den voldsomme utvikling Televerket har gjenomgått pga. tekniske landevinninger og funnets raskt økende behov for telekommunikasjoner, er dette spørsmål som til enhver tid være aktuelle. Som en av de toneangivende organisasjoner i Televerket vil TMLF ha en viktig oppgave i dette arbeidet.
G.SK.

Se også: Kvinnelige Telegraf- og Telefonfunksjonærers Landsforbund, Statstjenestemannskartellet, Tele Tjeneste Forbund.


Telemark

Telemark hører til Agder bispedømme og er delt i fem prostier (Bamble, Skien, Nedre Teleinark, Aust-Telemark og Vest-Telemark). Fylket hører til Agder lagdømme, Vestfold og Telemark statsadvokatembete og har fem politikamre (Telemark, Skien, Rjukan, Notodden og Kragerø).
Telemark er delt i 18 kommuner. Kommunene danner noe vekslende geografiske sammenslutninger. Regioninndelingen etter bygningsloven var slik: Vestmar: Kragerø og Drangedal, Grenland: Skien, Porsgrunn, Bamble, Siljan og Nomc, Aust-Telemark: Notodden, Bø, Sauherad og Hjartdal, Vest-Telemark: Seljord, Kviteseid, Tokke, Fyresdal og Nissedal, Tinn-Vinje: Tinn og Vinje. Vinje regnes ellers med til Vest-Telemark. Bø, Sauherad og Nome kalles ofte for Midt-Telemark.
Før 1919 het Telemark Bratsberg amt. Telemark var i eldre tider betegnelsen på den øvre delen av nåværende Telemark, omtrent som nåværende Vest-Telemark og Tinn. Det gamle Grenland omfattet trolig de nåværende kommuner Drangedal, Bø, Sauherad, Notodden, Norne samt Solum og Valebø av nåværende Skien kommune.

Befolkning, bosetning og samferdsel
Telemark var i 1976 nr. 13 av fylkene i folketall. Innbyggertallet var pr. 1.1.78 161 259. Omtrent halvparten av befolkningen er samlet i et stort sett sammenhengende tettbygd område fra de nye boligområdene i nordre Skien til Langesund i Bamble kommune.
Av de tre kommunene i dette bymessige området har Porsgrunn stabilt folketall, Skien svak, men jevn vekst, mens Bamble har hatt sterkere vekst (fra 7 975 i 1960 til 11 452 i 1978). Notodden har i likhet med Porsgrunn stillstand i folketallet. Tinn har hatt den sterkeste nedgang i folketallet (10 131 i 1960, 7 672 i 1978). En annen stor kraftkommune, Tokke, gikk ned fra 3 790 innbyggere i 1960 til 2 977 i 1971 og 2 801 i 1978.
Fylket hadde i 1976 1 170 km riksvei, 1 306 km fylkesvei og 1 232 km kommunale veier. For syklister og fotgjengere er veisituasjonen stort sett dårlig . E-18 (Stockholm-Stavanger) går 59,6 km tvers gjennom Nedre Telemark fra Vestfold grense til Aust-Agder grense. E-76 (Drammen-Haugesund) går 196 km gjennom øvre Telemark fra Buskerud grense til Hordaland grense. Disse to Europa-veiene er bundet sammen av riksvei 36 (Eidanger-Seljord). Viktig er også riksvei 37 (Buskerud grense-Amot) og riksvei 38 (Kragerø-Amot).
Sørlandsbanen går gjennom Midt-Telemark og Drangedal. Kragerøbanen går fra Neslandsvatn i Drangedal til Kragerø (26 km). Banen er i Samferdselsplanutvalgets innstilling og av NSBs styre foreslått nedlagt. Bratsbergbanen (Tinnoset-Eidanger) skjærer Sørlandsbanen i knutepunktet Nordagutu og går fra Eidanger over til å kalles Vestfoldbanen.
Breviksbanen (Eidanger-Brevik) ble nedlagt for persontrafikk tidlig i 1960-årene, men frakter nå store mengder kalksten for Norcems avdeling Dalen. Arendalsbanens strekning Nelaug-Treungen ble helt nedlagt i 1967. Rjukanbanen (Rjukan-Mæl) eies av Norsk Hydro, som også driver jernbanefergen over Tinnsjø fra Mæl til Tinnoset. Telemark har fire flyplasser: Skien (Geiteryggen), Notodden, Fyresdal og Nome.
Norsjø-Skien-kanalen (åpnet 1861) og Bandak-Norsjø-kanalen gjør Telemarksvassdraget seilbart helt til Notodden og Dalen. Størst økonomisk og samferdselsmessig betydning har kanalene for tømmertransporten og deler av industrien på Notodden. MS "Victoria" (bygd 1884) trafikkerer strekningen Skien-Dalen i sommermånedene.
Telemark har offentlige havner i Skien, Porsgrunn, Brevik, Langesund og Kragerø. Til Skiens industriområde ved Voldsfjorden er det bygd et større kaianlegg.

Næringsliv
Jordbrukstellingen i 1969 viste at bare 1,9 % av fylkets areal var jordbruksareal (landsgjennomsnittet 3 %). Jordbruksarealet på 286 101 dekar var fordelt på 28 862 bruk over fem dekar. Ut fra bruksstørrelsen er Telemark det mest utpregede småbrukerfylket på Østlandet. En del av gårdene med forholdsvis lite jord har imidlertid store skoger eller annen utmark. I perioden 1959-69 gikk 3 600 dekar til byggegrunn og 4 000 dekar ble lagt ut til skog. Den største jordbrukskommunen er Skien.
Samlet skogsareal er 5,2 millioner dekar fordelt på 6 500 eiendommer. Eiendommer under 1 000 dekar utgjør 85 % av antallet, men bare en tredel av arealet. 62 % av skogsarealet blir drevet sammen med jordbruk. Offentlig skog utgjør 5 % av arealet. Godseierskog utgjør en stor del av skogsarealet i visse kommuner. Eiere er bl.a. Treschow, Løvenskiold, Cappelen og Aall. Gjennomsnittlig årlig avvirkning ligger nær 900 000 m3. De største skogbrukskommunene er Skien, Drangedal og Notodden.
De fleste kommuner har hatt en eller flere former for bergverksdrift. Brynestensbruddene ved Eidsborg i Tokke er kjent fra 1100-tallet og har vært drevet i perioder opp til vår tid. Den eldste egentlige gruvedriften startet på 1500-tallet med Moberg i Fyresdal og Gullnes i Seljord fra 1538. Fossum Jernværk i Skien startet i 1539 på grunnlag av egen malm.
I gruvene, ved Gullnes ble det tatt ut kobber og noe sølv. Amdals Verk i Tokke drev med avbrudd av kobber fra 1691 og fram til vår tid. I Tokke er det også utvunnet molybden. Gull ble tatt ut ved Bleka i Seljord. Jern ble utvunnet bl.a. i Fensgruvene i Nome, på Langøy ved Kragerø og i Søftestad gruver i Nissedal. Niob ble utvunnet i Søve gruver i Nome fram til 1960-årene. I Bamble ble det tatt ut store mengder apatitt og en del bly, sink og nikkel. I dag er kalkstensbruddene i Porsgrunn grunnlaget for Norcems sementproduksjon ved Brevik.
Gruvene og verkene brakte nye mennesker og tanker til Telemark. Virksomheten brøt til dels sterkt med det vanlige i bygdene, og det oppstod konflikter. En del av virksomheténe dannet delvis egne samfunn i bygdene. Industristedene Ulefoss og Rjukan er på hver sin måte typiske eksempler på dette.
Telemark har 4 % av landets befolkning, men 5 % av industriarbeidsplassene. Industrien i Telemark sysselsetter (1.1.78) nær 20 000. Det er betydelige skjevheter når det gjelder plasseringen av industrien. Skien, Porsgrunn og Bamble hadde over 13 000 av de knapt 20 000 arbeidsplassene. De seks kommunene i Vest-Telemark hadde til sammen færre enn 500.
Den kjemiske råvareindustrien dominerer i Telemark med mer enn 40 % av alle ansatte i landet i bransjen. Norsk Hydro er det ledende firma, med Notodden, Rjukan og Porsgrunn fabrikker og med deler av de petrokjemiske anleggene i Bamble. Porsgrunn fabrikker er landets største arbeidsplass med ca. 4 700 ansatte.
Innenfor treforedling er Union AS det dominerende firma i Telemark. Det halvoffentlige Vest- Telemark Næringsbygg har reist et stort antall industriutleieanlegg. Det er mulig at tallet på ansatte i industrien vil øke noe i de tidligere nesten industriløse kommunene. Samtidig vil det trolig bli nedgang i industrisysselsettingen i de tradisjonelle industrikommunene. Dette vil i så fall jevne ut de sterke regionale forskjellene i Telemark.
Det har stått sterk strid om de petrokjemiske anleggene i Bamble, bl.a. om etableringen, sikkerheten og lønnsomheten. Investeringene er ca. 5 milliarder kroner og driftsbemanningen er be- regnet til ca. 1100 ansatte i 1979.
Når det gjelder å utnytte vassdragene til elektrisk kraft, er Telemark det fylket som har den høyeste utbyggingsprosent. Det er planer om fortsatt utbygging. Ingen vassdrag er vedtatt varig vernet.

Administrasjon, målform og dialekt
Fylkeskommunens sentraladministrasjon og det meste av de statlige etaters administrasjon på fylkesplan ligger i Skien. Telemark har fire sykehus: Telemark sentralsjukehus (avdeling i Skien og Porsgrunn), Notodden, Rjukan og Kragerø sykehus. Sentralinstitusjonen for psykisk utvikiingshemmede, Dagsrudheimen, ligger i Nome. Fylket har ca. 22 000 elever i grunnskolen, ca. 5 000 i videregående opplæring og vel 2 000 i høyere utdanning i og utenfor Telemark. Høyere utdanning gis ved Notodden pedagogiske høgskole, Telemark distriktshøgskole i Bø og Telemark ingeniørhøyskole i Porsgrunn.
I 1976 var det heltidsbarnehager i Bamble, Kragerø, Notodden, Porsgrunn og Skien. Bø, Nome og Sauherad hadde korttidsbarnehager. Lov om barnehager satte fart i planleggingen og delvis i utbyggingen i noen kommuner, mens enkelte kommunestyrer har avvist at barnehageutbygging er en kommunal oppgave.
Målet i Telemark ligger i brytningsfeltet mellom vest- og østnorsk. Grensa for "tjukk 1" går tvers gjennom fylket, slik at Tinn, Hjartdal, Notodden, Bø, Nome, Drangedal og kommunene østenfor har "tjukk 1". Dialektene i Vest- Telemark har mye felles med vestnorsk. Dialektene i Nedre Telemark faller derimot mer sammen med dialektene rundt Oslofjorden.
Bokmål brukes hovedsakelig som skriftspråk i disse kommunene: Bamble, Kragerø, Siljan, Porsgrunn og Skien. I Bø, Fyresdal, Hjartdal, Kviteseid, Nissedai, Seijord, Tokke og Vinje er nynorsk helt dominerende, med unntak for deler av næringslivet som f.eks. hotelldriften. Kommunene Drangedal, Nome, Notodden, Sauherad og Tinn har både nynorsk- og bokmålskretser. Rjukan i Tinn utgjør dialektmessig en øy som skiller seg sterkt fra dialekten ellers i kommunen. Det samme gjelder, om ikke fullt så sterkt, Notodden bymål i forhold til målet ellers i Notodden kommune.
Stemmer og mandater ved de siste valgene
Ved EF-avstemningen i 1972 deltok 77,7 ¾ av de stemmeberettigede. Det var nei-flertall i alle kommuner. Nei-prosenten for fylket var 61,6.
Fylkestinget har 55 medlemmer. Ved fylkestingsvalget i 1975 fikk det denne sammensetningen: A 24, KrF 9, H 7, SP 5, SV 4, V 3, DNF 2, FrP 1. Telemark har seks representanter på Stortinget.
J.Bjø/M.V.