Tabu
Ordet tabu stammer fra Polynesia, der det står for en rekke forbud knyttet til gjenstander eller fenomener som er fylt av en særlig overnaturlig kraft, "mana". Fra denne kilden har bruken av ordet spredd seg, slik at tradisjonell etnografi brukte ordet for å betegne en rekke ulike forbud rundt om i verden. Slik har ordet etter hvert også fått en videre betydning av forbud, som i "tabuord" og liknende.
I dag er det derfor rimelig å skille mellom en strengt faglig betydning av begrepet og en videre, populær bruk av det. I etnografi og sosialantropologi blir ordet først og fremst brukt når tabuene er en del av en mer helhetlig forestillingsverden, som i det opprinnelige tilfellet fra Polynesia. I psykologi brukes ordet snarere om fenomener som individene ikke er seg bevisste, men fortrenger til underbevisstheten, i en bruk av begrepet som stammer stort sett fra Sigmund Freud (se art. om denne). Freud selv så disse to fenomenene - kulturelle forbud og den individuelle underbevisstheten - som i bunn og grunn samme fenomen. Hovedvekten lå da på seksuelle tabuforestillinger. Men i Polynesia var f.eks. også høvdingen mange steder tabu, dvs. urørbar, og dette lar seg ikke uten videre forklare seksuelt.
Den engelske sosialantropologen Alfred Radcliffe-Brown (1881-1955) la vekt på å se de ulike fenomenene i samfunnet som en funksjonell helhet, ofte sammenliknet med en organisme. Han la vekt på det "nyttige" ved mange tabuforestillinger; tabuene kunne delvis ses som en beskyttelse av fenomener som ellers ville være sårbare, tabuene kunne forhindre konflikter osv.
En nyere retning ser tabuene i en idésammenheng. "Tabu-forestillinger" smelter da ofte sammen med det mer generelle begrepet "urenhet"("pollution") og behandles som en del av dette. Som en typisk representant for denne skolen kan nevnes Mary Douglas. Som franskmannen Claude Lévi-Strauss (se art. om denne) legger hun vekt på at menneskelige kulturer prøver å ordne fenomenene omkring seg i en sammenheng, et mønster; for Lévi-Strauss er dette mønsteret preget av en grunnleggende struktur som må stamme fra den menneskelige hjernens funksjon.
For Douglas blir de "urene" fenomenene alt det som ikke lar seg innordne i mønstret. I en behandling av de gammeltestamentlige forbudene mot å spise visse dyr, påpeker hun at de dyrene det gjelder, er dyr som ikke lar seg innordne i det gamle jødiske skjemaet for inndeling av dyreverdenen. Det viser seg at slike "urene" dyr også andre steder i verden kan ses på som dyr som "faller mellom stolene" i det lokale folkelige skjemaet for inndeling av dyreartene. Når f.eks. krepsdyr ofte ses som urene, har det sammenheng med at de har "bein og armer" som land-dyra, men lever i havet.
Som et morsomt eksempel på "urenhet" nevner hun fra vår kultur at selv de mest blankpussete støvlene representerer "urenhet" om de plasseres på spisebordet.
De egentlige "tabuene" skulle etter denne tankegangen representere særlig farlige former for urenhet. Her synes avgrensingen av menneskekroppen ofte å være uhyre viktig. Dette innebærer at det meste av det mennesket utskiller eller skiller seg av med, som avføring, sæd, menstruasjonsblod, så vel som avklippet hår eller skjegg, er "urent" de fleste steder i verden. I de kulturene som tabubegrepet er hentet fra, er bl.a. nettopp disse tingene tabu. Det er neppe for fantasifullt å regne deodorantreklamen og redselen for svettelukt til den samme gruppen av fenomener. Fødselen blir i alle kulturer omgitt av "urenhet" eller "tabuer". At et menneske kommer ut av et annet, er problematisk for avgrensingen av menneskekroppen, samtidig som fødselen som kilde til livet må være fylt av "kraft", "makt", "mana" eller hva det nå blir kalt i den enkelte kulturen. I alle kulturer er derfor en viktig del av tabu- eller urenhetsforestillingene knyttet til fødsel, graviditet, menstruasjon og kvinnelig seksualitet i det hele tatt.
Disse forestillingene er samtidig et godt eksempel på dobbeltheten ved tabuforestillinger og urenhet. De tabubelagte fenomenene er både farlige og mektige. Dette betyr at samme fenomen kan fremtre i forskjellig lys for ulike grupper i samfunnet. Mens f.eks. kvinnelige fruktbarhetsguddommer på den ene siden kan fremtre som "urene" guddommer for menn, men med en særlig magisk kraft, kan de samme guddommer for kvinner fremtre som symboler på kvinnelighet uten at det "urene" aspektet trer tydelig fram. Når en i de gamle jordbrukskulturene finner fruktbarhetsgudinner som Venus, Afrodite, Astarte, Istar osv., betyr det derfor ikke nødvendigvis at kvinnen hadde en sterk stilling i samfunnet. Snarere betød det at jordas og menneskenes fruktbarhet var blitt sentral og samtidig "mystisk". Det kan se ut som om det er den urene kvinnen som er guddommelig; der kvinnelig urenhet er mindre understreket, er kvinnen "bare" et menneske.
Eksempler på dette ser man i India, der de kastene som særlig dyrker fruktbarhetsgudinner,samtidig trekker et skarpt skille mellom menn og kvinner i dagliglivet.
En europeisk parallell er romantiseringen og helliggjøringen av kvinnen i Victoriatiden, som samtidig forutsatte at kvinner holdt seg i hjemmet. En annen er Maria-dyrkelsen i middelhavslandene, som har sine røtter i de gamle fruktbarhetsgudinnene og som neppe kan sies å ha noen tilknytning til det vi forstår med kvinnefrigjøring.
Når seksuallivet i det hele tatt skiller seg ut som et område som er særlig belagt med "tabuer", synes det ofte som om skillet mellom natur og kultur spiller en vesentlig rolle. Seksualdriften er utvilsomt en kulturell forestilling som nettopp skiller sex fra kulturen - og den menneskelige viljen ved å se seksuelle handlinger som naturbestemte. I vår mannskultur omtales således penis forbløffende ofte som et "selvstendig vesen" med lyster som mannens penis er festet til, og som han ikke helt kan gjøres ansvarlig for. Skillet mellom natur og kultur er i det hele tatt sentralt for tabuforestillinger. Dette synes igjen å bekrefte idéene fra den skolen Mary Douglas tilhører om at disse forestillingene har sitt utspring i menneskets behov for et ordnet univers.
H.T.-L.



Taiwan
Hovudstad: Taipeh
Sjølvstende: 1950 (Kina)
Politisk system: Presidentstyre
Flateinnhald: 35 981 km²
Folkemengdi 1973: 14 990 000
Del av folkesetnaden busett i storbyar: 30 %
Døyingsprosent for spedbarn: 3,0'
Militærutgifter pr. innb., 1972: 46,24 $
Tilslutning til militærallianse: USA
Forklaringar og fotnotar står framme i kvart band


Tandbergs Radiofabrikk AS
Tandbergs Radiofabrikk AS, bedrift i forbrukerelektronikkbransjen, ble grunnlagt i 1933 av sivilingeniør Vebjørn Tandberg. Bedriften ble i mars 1978 overtatt av staten, som gikk inn med en aksjekapital på 120 mill. kroner. I desember samme år ble bedriften slått konkurs.
Det var ved konkurstidspunktet 2 200 ansatte ved Tandberg, og bedriften hadde en budsjettert omsetning på ca. 550 mill. kroner hvorav to tredeler gikk til eksport. Bedriften produserte fjernsynsapparater, radioer, båndopptagere, læremiddelutstyr og datautstyr.
Etter konkursen ble dataproduksjonen på Kjelsås overtatt av Siemens og staten i fellesskap og drevet videre under navnet Tandberg Data AS. Bedriften har 250 ansatte og en omsetning på ca. 100 mill kroner. Aksjekapitalen er på 30 mill. kroner, hvorav staten har 51 % og Siemens 49 %.
Produksjonen av tyngre stereo og læremiddelprodukter ble overtatt av Norsk Data AS og staten, og drevet videre under navnet Tandberg AS. Bedriften har 420 ansatte og en omsetning på 140 mill, kroner. Aksjekapitalen er på 13 mill. kroner hvorav staten har 1 mill, og Norsk Data 12 mill. kroner.
Etter å ha vært igjennom en kontinuerlig ekspansjonsperiode fra starten i 1933 og fram til 1974 da bedriften hadde 3 200 ansatte og en omsetning på ca. 600 mill. kroner, begynte de første vanskeligheter å melde seg i form av kapitalmangel og omsetningssvikt. Selv om staten gikk inn, ble bedriften likevel slått konkurs.

Bedriftsklubben blir ikke hørt
Bedriftsklubben gikk hele tiden imot en konkurs og mente den ville vært unngått om de betingelser myndighetene stilte da de overtok, var blitt oppfylt. Dette var for øvrig synspunkter klubben hadde gitt uttrykk for på et tidligere tidspunkt, uten å bli hørt. Myndighetene valgte heller å basere sine avgjørelser på råd fra styre, administrasjon og såkalte uavhengige konsulentbyråer framfor å lytte til de råd fagforeningen hadde å gi. Dette ble kraftig kritisert fra bedriftsklubbens side, som hevdet at styre og administrasjon tidligere hadde vist seg ute av stand til å løse de problemer bedriften hadde. Konsulentbyrået som ble engasjert av myndighetene til å utrede bedriftens videre skjebne, hadde allerede vært i arbeid i bedriften i lengre tid og kommet med en rekke utredninger og uttalelser med til dels meget motstridende konklusjoner. Dette såkalte uavhengige og objektive byrå var på ingen måte uavhengig eller objektivt. Utredningene de kom med var i stor grad rene bestillingsverk for å underbygge vedtak som allerede var fattet av bedriftens styre og administrasjon, og som konkluderte med at produksjonen av fjernsyn og lettere stereoprodukter måtte legges ned. Bedriftsklubben var hele tiden uenig i dette og mente at den slags vedtak først og fremst ble fattet for å dekke over forsømmelser som var begått av konsernets ledelse. Det var behov for syndebukker, og produksjonen av fjernsyn og lettere stereo passet godt til det.
Da konkursen var et faktum, brukte myndighetene det som da forelå av rapporter, utredninger og uttalelser fra den tidligere ledelse, til å begrunne konkursen.
Etter konkursen kjempet klubben hele tiden for at mest mulig av den tidligere bedriften skulle drives videre. I den forbindelse startet de sitt eget selskap, Tandberg ansattes AS, med aksjekapital samlet inn blant de ansatte. For å imøtegå de konsulentrapporter som lå til grunn for myndighetenes avgjørelser, engasjerte de ansatte også et konsulentbyrå.
Til dette arbeidet stilte myndighetene 200 000 kroner til disposisjon. Men mens de ansatte utredet, ble arbeidsplassen nedlagt. Det kom klart fram at myndighetene ikke på noe tidspunkt hadde hatt til hensikt å ta konsekvensene av en slik utredning. Dersom den hadde gått i de ansattes favør, ville det vært en politisk umulighet og stilt myndighetenes håndtering av saken og av konkursen i et merkelig lys. Det er derfor sannsynlig at de ansatte ville ha kommet bedre ut av det om de ikke hadde basert sin taktikk på å akseptere myndighetenes spilleregler, men heller hadde utnyttet ressursene som lå i å organisere de ansatte til aksjon.

Årsaker til konkurser
Teoriene om hvorfor det gikk som det gikk med Tandberg-bedriften er mange og kompliserte. Lave konjunkturer, Vebjørn Tandbergs avgang eller myndighetenes håndtering av saken var imidlertid bare utløsende faktorer. Når en kan si at en krise var uunngåelig, ligger hovedårsaken i selve "Tandberg-systemet", dvs, måten bedriften var organisert på, og de holdninger som dette skapte blant de ansatte. Typisk for systemet var at all rekruttering til administrasjonen eller andre deler av organisasjonen i ekstrem grad har skjedd internt. Dette var også en uttalt målsetting fra Tandberg og bedriftsledelsens side. Konsekvensen var at det utviklet seg en bedriftsorganisasjon som i liten grad var i stand til noen nytenkning. Administrasjonen og salgsorganisasjonen ble en slags stat i staten, den svulmet opp og levde sitt eget liv uavhengig av hva som ellers skjedde i bedriften.
Tandberg hadde dobbelt så mange administrativt ansatte som sine konkurrenter i forhold til hver produksjonsarbeider. Ledende funksjonærer satt ikke først og fremst i jobbene sine ut fra kvalifikasjoner, men ut fra sin tilpasningsdyktighet til systemet og ut fra at de hadde akseptert bedriftens spilleregler. Ledere på forskjellige plan utnyttet de mulighetene som systemet ga til å bygge opp en krets av lojale medarbeidere.
En annen faktor som også hadde avgjørende betydning for den måten bedriften utviklet seg på, var at Tandberg i utpreget grad var en ingeniørstyrt bedrift. Det var teknokratene som rådde grunnen og hadde det avgjørende ord på alle plan. Dette førte til at man hadde en utpreget tendens til å legge vekt på interessante tekniske løsninger og ikke i noen særlig grad var opptatt av hva markedet ville ha.
En slik organisasjon kunne ikke settes til å løse sine egne problemer. Da staten overtok bedriften i mars 1973, stilte Stortinget som betingelse at den indirekte siden skulle reorganiseres og rasjonaliseres. De spede forsøk som ble gjort i den retning, ble stanset av et apparat som hadde gått i forsvarsposisjon. Det var da også utenkelig at en ledelse som selv var rekruttert fra den samme organisasjonen, skulle ha styrke nok til å reorganisere og rasjonalisere seg selv.
For å forstå utviklingen på Tandberg, må en se på forholdet til de ansatte og på hvilken måte det ble organisert. Fra bedriftens side ble det alltid lagt vekt på å framheve Tandberg-systemets fordeler for de ansatte. Det var egentlig ikke noen eier med spesielle interesser ved bedriften, ble det hevdet. Bedriften eide jo seg selv, i og med at det var etablert et fond med aksjemajoritet i bedriften. Dette medførte passivitet og stor tiltro og respekt for autoriteter. Det ble sjelden eller aldri stilt spørsmål ved de disposisjonene som bedriftsledelsen foretok. Fra begynnelsen var det ingen fagforening ved bedriften, bare en intern personalorganisasjon, som bedriften hadde tatt initiativet til. Da de ansatte sluttet seg til LO i desember 1977 skjedde det etter initiativ fra bedriften, som mente at en slik tilslutning var nødvendig for å legge forholdene mest mulig til rette for at myndighetene ville støtte bedriften økonomisk. De ansatte sluttet seg da til Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund gjennom den såkalte industriforbundsformen: Alle ansatte på bedriften utenom den øverste ledelse kunne organiseres i samme forbund. Bedriftsklubben fikk på den måten i 500 medlemmer, de øvrige sluttet seg til NITO og NIF eller forble uorganiserte. Selv om bedriftsklubben engasjerte seg meget sterkt i forbindelse med statens overtagelse av bedriften og i utviklingen fram til konkursen, viste det seg å være umulig å påvirke det som skjedde, og konkursen var et faktum 14 desember 1978.
H.Sv.

Se også: Elektronikkindustrien.


Tannhelse
På samme måte som helse er tannhelse vanskelig å definere. Tannhelsen er et mål som angir utbredelsen av de to viktigste årsakene til tanntap - tannråte (karies) og tannkjøttbetennelse. Karies er hovedårsak til tanntap før trettiårsalderen, som tannkjøttbetennelse er det etter.
Begge disse sykdommene er kroniske, øker med alderen og tilhører de mest utbredte sykdommer i den industrialiserte verden. Her i landet er det funnet klare sosio-økonomiske forskjeller når det gjelder fordelingen av tannsykdommene. Folk med høy utdanning, høy inntekt og fra tettbygde steder har tradisjonelt hatt best tannhelse - dessuten har kvinner bedre tannhelse enn menn. Men halvparten av alle nordmenn over 50 år har proteser som erstatter tapte tenner.
Man har med tiden fått økt forståelse for tannhelsens betydning for talen, den generelle helse og sosialt velvære. Samtidig har det skjedd en holdningsendring: Det er bedre å forebygge enn å reparere.
Tidligere ble Norge regnet med blant de land hvor tannhelsen var dårligst, til tross for en meget høy tannlegedekning. Spesielt gjaldt dette karies. Utviklingen i 1970-åra har imidlertid i høy grad endret dette bildet. Dette skyldes systematisk forebyggende tannhelsearbeid. Vitenskapelige undersøkelser har gitt oss god informasjon om årsaksforhold og utvikling av sykdommene. Både karies og tannkjøttbetennelse har samme årsaksfaktor, nemlig bakteriebelegg, plaque (plakk). Alt forebyggende arbeid vil derfor ha to angrepsvinkler: Å fjerne eller hindre dannelse av bakteriebelegget og å øke motstandskraften mot det.
Man arbeider på tre felt: informasjon om og instruksjon i munnhygiene, kostholdsveiledning og opplysning om bruk av fluorider. Det satses sterkt på opplæring i god munnhygiene, det vil si effektivt og ofte nok å fjerne bakteriebelegget fra tannoverflatene. Både individuell og gruppevis instruksjon gis på helsestasjoner, barnehager, skoler, institusjoner og på tannklinikker. Myk børste som gir mindre pusseskader og hjelpemidler til rengjøring mellom tennene anbefales.
Det siste tiåret er det også gjort forsøk med å hindre plaque-dannelse ved bl.a. kjemiske midler. Et slikt middel (clorhexidin, Hibitanek) er nå i salg reseptfritt på apotek.
Under "verdens største kostholdseksperiment" - andre verdenskrig - gikk sukkerforbruket sterkt ned her i landet, med en tilsvarende nedgang i kariesforekomsten. Vanlig sukker - sukrose - er den sukkerart som raskest nedbrytes av mikrober i bakteriebelegget og derfor i størst utstrekning gir opphav til karies. Faste måltider og sukkerfattig kost er derfor viktig. Sukkerfrie pastiller, tyggegummi og brus er mulige alternativ.
Begge disse nevnte faktorer er viktige i bekjempelsen av tannsykdommer, men den utstrakte bruk av fluorider i Norge i 1970-åra er uten tvil den viktigste grunnen til at tannhelsesituasjonen er så drastisk bedret. Fluortabletter har vært i salg her i landet siden 1971 - reseptfritt siden 1975 - og i 1979 fikk 50 070 av alle barn fra 0 til 12 år slike tannråteforebyggende tabletter. 60-70 % av all tannkrem som selges inneholder fluorider. Skoletannpleie og folketannrøkt har gjennom flere år drevet systematiske skylle- eller pensleprogram.
Vannfluoridering er ikke tillatt i Norge, men er det forebyggende tiltak som gir jevnest utslag i befolkningen uten hensyn til inntekt, utdanning eller liknende faktorer.
V.KJ.
Se også: Fluor, Helsevesen.


Tanzania
Hovedstad: Dar-es-Salaam
Sjølstendighet: 1961, 1964 (Storbritannia)
Politisk system: Ettpartisystem
Største språkgruppe: Swahili, 51,9 %
Flateinnhold: 945 087 km²
Folkemengde i 1973: 14 377 000
Årlig vekst i folkemengden 1970-73: 2,7 %
Jordbruksareal pr. innbygger: 32,4 da
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973: 127 $
Årlig vekst i NP pr. innb. 1970-74: 0,9 %
Inflasjonsrate i 1975: 31 %
Sysselsatte i primærnæring: 90,8 %
Sysselsatte i industri: 2,5 %
Sysselsatte i handel og tjenesteyting: 5,8 %
Yrkesaktivitet: 80,0 %
Kvinnedel av yrkesaktiv befolkning: 49,0 %
Eksportensidighet: Kaffe, bomull, 35,5 %
Viktigste handelspartner 1975: i-land, 63,5 %
Energibruk pr. innbygger: Svært lav, 80 kke
Del av befolkningen bosatt i storbyer: 1,6 % Lese- og skrivekyndighet: 15-20 Dagsaviser, opplag pr. 1 000 innb., 1972:5
Spedbarnsdødelighet: 7,7 %
Militærutgifter pr. innb., 1973: 2,65 $
Forklaringer og fotnoter står foran i hvert bind

Tanzania ligger på østkysten av Afrika, rett sør for ekvator, og er fra 1964 navnet på en sammenslutning mellom de to gamle koloniene Tanganyika og Zanzibar. På overflaten er mønsteret som u-land flest: det store flertallet er fattige bønder, landet er avhengig av råvareeksport og bistand og det er hardt rammet av den økonomiske verdenskrisen i l970-åra.
Men det er også trekk som gjør at Tanzania skiller seg noe ut, og som gjør at landets utvikling omfattes med stor interesse langt utenfor Afrika. Den offisielle politikken går ut på utjamning og bedre forhold på landsbygda, og hovedtyngden av industri, banker og plantasjer er nasjonalisert. Landet er en aktiv "frontlinjestat" som yter betydelig støtte til frigjøringskarnpen i det sørlige Afrika, og president Julius Nyerere har gjennom en rekke taler og artikler vunnet stillingen som en av de fremste lederne i "den tredje verden".
Tanzania er ofte framhevet som et eksempel til etterfølgelse, ikke minst av progressive mennesker i Skandinavia, og Tanzania er det u-landet som mottar mest norsk u-hjelp (ca. 160 mill. kroner i 1978). I 1970-åra er det imidlertid blitt klart at en omdanning i sosialistisk retning har støtt på mange indre og ytre hindringer, og at Tanzania fortsatt er sterkt innkapslet i det kapitalistiske verdensmarkedet.

Handelsplyndring og kolonialisme
Tanganyika (dvs, fastlandet) ble kolonisert av Tyskland i 1890-åra samtidig som Zanzibar formelt ble en britisk koloni. Kystområdene hadde på dette tidspunktet lenge vært trukket inn i handel med den arabiske, asiatiske og europeiske verden. Arabiske kjøpmenn slo seg ned fra 7-800-tallet, og noen hundreår seinere fulgte en blomstringsperiode for store handelsbyer, som f.eks. Kilwa.
Handelen var særlig omfattende over Indiahavet, lenge før Vasco da Gama "fant sjøveien til India". Den portugisiske plyndringen startet ved inngangen til 1500-tallet og slo i stykker det eksisterende handelsnettverket. På 1800-tallet ble Tanzania utsatt for en forsterket jakt på mennesker og råvarer. Den arabiske kontrollen over Zanzibar ble gjenopprettet, og her ble det organisert store plantasjer med slaver som arbeidskraft. I hundreåret fram til 1870 ble øst-Afrika tappet for minst 2-3 millioner mennesker gjennom slavehandelen, som strakte seg langt innover i innlandet.
Den første delen av kolonitida, fram til 1920, var preget av store ødeleggelser, kraftig nedgang i folketallet og en økonomisk omdanning for å ivareta tyske koloni-interesser (etter 1920: britiske). Okkupasjonen ble først gjennomført etter at lokalbefolkningen mange steder hadde satt seg kraftig til motverge. Et stort opprør imot tvang og undertrykking (Maji-Maji-opprøret) fant sted i 1905-06, men ble slått hardt ned, og ca 150 000 afrikanere døde gjennom kamp, sult og sjukdom.
Jord og arbeidskraft ble særlig brukt til å produsere sisal, kaffe og bomull, og råvarer fra jordbruket utgjorde ved slutten av kolonitida nesten all eksport. Tanzania var et av de afrikanske land som hadde minst industri ved selvstendigheten, og nesten alle ferdigvarer måtte kjøpes fra utlandet. Også den lokale matforsyningen ble forsømt. Alle handels- og transportselskaper, banker og forsikringsselskaper var kontrollert av utenlandsk kapital, i første rekke britisk. En stor del av småhandelen ble tatt hånd om av det asiatiske mindretallet (ca. 150 000). Klasse- og raseskillene var i hovedsak sammenfallende, og det var ingen politiske rettigheter for afrikanerne. Administrasjon, skole og kirke var institusjoner som var sterkt dominert av europeere og deres interesser.

Avkolonialisering og nykolonialisme
Kampen for selvstyre ble ledet av Tanganyika African National Union (TANU), som ble startet i 1954, og som sammenliknet med forholdene i de fleste andre afrikanske land var et parti med stor oppslutning på landsbygda. Partiet hadde også gode forbindelser med fagbevegelsen og samvirkeorganisasjonene i jordbruket.
Men selv om bøndene utgjorde massegrunnlaget for TANU, var det imidlertid handelsmenn og småborgerlige sjikt med en viss utdanning som utformet ideologien og sikret seg betydelige stillinger. Her ligger noe av bakgrunnen for de politiske motsetningene i 1960- og 70-åra.
Selvstendighet kom i 1961 som et resultat av forhandlinger, og Tanzanias utgangspunkt var dermed forskjellig fra f.eks. nabolandet Mosambik, som først oppnådde selvstyre i 1975 etter væpnet frigjøringskamp og revolusjonær mobilisering (se art. Mosambik).
Verken på det økonomiske eller politiske området skjedde det dyptgripende endringer i de første åra etter 1961. Avhengigheten av britisk personell og bistand var stor, utviklingsplanene ble trukket opp av Verdensbanken og det ble i nykolonialistisk stil satset på private investeringer, råvareproduksjon og u-hjelp.
Ved midten av 1960-åra fulgte imidlertid en økonomisk krise: Tanzania hadde ikke mineraler eller kjøpekraftig marked for å trekke til seg utenlandske selskaper. Bistanden fra USA, Storbritannia og Vest-Tyskland ble stanset på grunn av Tanzanias selvstendige utenrikspolitikk og kritikk av vestmaktenes støtte til rasistregimene i det sørlige Afrika, og prisene på kaffe, bomull og sisal sank kraftig.
Samtidig var det klart at de sosiale og regionale ulikhetene i landet ble større. De første spirene til en nykolonial elite (eller et byråkratisk borgerskap) vokste fram, og en stadig større del av budsjettene gikk til byene istedenfor til landsbygda. I en slik økonomisk og sosial krisetid ble diskusjonen om den framtidige utviklingen skjerpet.
I 1967 ble det vedtatt et sentralt dokument som avspeilte at den progressive fløyen i partiet - med president Nyerere i spissen - hadde føringen. Den såkalte Arusha-erklæringen kritiserte den politikken som hittil var fulgt, og trakk i generelle vendinger opp en målsetting med sosialisme og sjølberging (~self-reliance") som sentrale innslag.
I praksis skulle dette bety bl.a. nasjonalisering av nøkkelindustri, banker og handelsselskaper, ved siden av mer satsing på landsbygda. I tillegg kom et forbud mot at folk med politiske stillinger skulle ha økonomiske interesser å ivareta, slik som styreposter i utenlanske selskaper, hus til utleie, flere gardsbruk ed., som er så vanlig i andre afrikanske land. Oppslutningen om nasjonaliserings- og sosialiseringsprogrammet avspeilte også byråkratiets ønske om å utvide "sin" sektor, og ble gjort mulig ved at motkreftene var svake. Tanzania hadde ikke noe nasjonalt borgerskap av betydning og spilte en beskjeden rolle for internasjonal kapital.

Langt igjen til sosialisme og sjølberging
Det er ikke så lett å vurdere hva som er oppnådd på kort tid. En viktig forskyvning i økonomien er at hovedtyngden av investeringene nå finner sted innenfor den offentlige sektoren. Industriproduksjonens andel av brutto nasjonalproduktet er økt betydelig, og mulighetene for en økonomisk planlegging i sosialistisk retning er blitt bedre gjennom nasjonaliseringer, og en omfattende politisk debatt.
Den økonomiske veksten har variert mye fra år til år, ikke minst i takt med prisutviklingen på råvarer og importvarer, klima og tilstrømmingen av bistand. Det var en dyp krise i 1973-74, og problemene har tårnet seg opp igjen ved inngangen til 1980, bl.a. fordi krigen med Uganda i 1978-79 kostet milliardbeløp. Det store underskuddet på handelsbalansen avspeiler Tanzanias tradisjonelle plass i "den internasjonale arbeidsdelingen", og gjennom bistand, lån og samarbeid med Verdensbanken og IMF (Det internasjonale valutafondet) er landets råderett innskrenket. I 1978 ble ca. to tredeler av landets investeringsbudsjett finansiert fra utlandet.
Sammenliknet med de aller fleste afrikanske land kan det vises til klare sosiale forbedringer, ikke minst når det gjelder fellesgoder som helse- og skolevesen, utbygging av vannforsyning og forbedring av transportnettet på landsbygda. I siste halvdel av 1970-åra har produsentprisene på landbruksvarer steget en del etter at bytteforholdet mellom by og land var blitt skeivere. Matforsyningen har også begynt å vise framgang etter at eksportproduksjonen ble sterkt begunstiget også etter Arusha-erklæringen.
For å omdanne leve- og produksjonsforholdene på landsbygda ble det sist i 1960-åra skissert en strategi for å flytte folk sammen i ujamaalandsbyer (av swahili-ordet for storfamilie, fellesskap, sosialisme). Tanken var at dette skulle hindre at kapitalistisk jordbruk utviklet seg videre, samtidig som landsbybefolkningen i fellesskap både kunne øke produksjonen, styrke sin politiske deltakelse og få bedre adgang til fellesgodene.
Etter en nølende start, som bl.a. avspeilte svakhetene i TANU5 evne til politisk mobilisering, ble det i 1973 satt fortgang i sammenflyttingen. Opprinnelige idealer som frivillighet, feles produksjon og sosialisme ble tonet ned, og mange steder skjedde flyttingen med styring uten at lokalbefolkningens ønsker hørt. I 1979 bodde 13-14 millioner i slike registrerte landsbyer. Myndighetene framholder at grunnlaget på denne måten er skapt for en videre utvikling mot kollektiv produksjon og sosialt fellesskap.

En progressiv utenrikspolitikk
I 1977 ble TANU og Afro-Shirazi Party på Zanzibar slått sammen, og det nye partiet fikk Chama cha Mapinduzi (Revolusjonspartiet). Partiet er landets høyeste politiske myndighet, og Tanzanias framtidige kurs vil være sterkt avhengig av hvordan styrkeforholdet mellom bønder/arbeidere og administrasjon/byråkrati utvikler seg. Måten sammenflyttingen i landsbyer fant sted på sammen med underordningen av fagbevegelsen under parti og statsselskaper, er trekk som peker i negativ retning.
Når Tanzania omfattes med så stor interesse, skyldes det ikke minst landets aktive utenrikspolitikk og den velformulerte kritikken som president Nyerere retter mot den rådende økonomiske verdensordningen. Tanzania ga betydelig støtte til FRELIMOs frigjøringskamp i Mosambik, og var gjennom samarbeidet med Patriotisk Front sterkt engasjert i arbeidet for frigjøring og flertallsstyre i Zimbabwe (Rhodesia).
Tanzania har fra midten av 1960-åra hatt et godt forhold til Kina, men har også skilt seg skarpt fra den kinesiske kursen ved å gi sin fulle støtte til Sovjetunionens og Cubas innsats i frigjøringskampen i Angola og i resten av det sørlige Afrika. I motsetning til de fleste andre afrikanske stater bekjempet Tanzania aktivt det terrorstyret som Idi Amin innførte i Uganda i 1971. Tanzania ble flere ganger utsatt for ugandiske angrep, men disse ble i 1978-79 slått tilbake, samtidig som tanzanianske styrker gikk inn i Uganda i stort omfang. Samarbeidet mellom Tanzania og motstandskreftene i Uganda førte våren 1979 til Idi Amins fall.
T.L.E.
Se også: Nyerere.
Litteratur: T. L. Eriksen: Tanzania, Oslo 1979.
J. Iliffe: A Modern History of Tanganyika,
Cambridge 1979. I. G. Shivji: The Class Struggles in Tanzania, London 1976.


Tariffoppgjør

Tariffoppgjør er en betegnelse på det å forhandle om og slutte ny avtale eller overenskomst om kollektive lønns- og arbeidsvilkår. Som kjent utgjør disse overenskomstene bl.a. det viktigste grunnlaget for lønna til den enkelte fagorganiserte.
I tariffoverenskomstene er det avtalt hvor lang varighet lønnsavtalen skal ha, vanligvis fra ett til tre år. Formelt må slike lønnsavtaler, og eventuelt også andre bestemmelser i overenskomsten,sies opp ved utløpet av hver periode, ellers vil bestemmelsene løpe videre uforandret. Likevel løper alle slike avtaler automatisk ut etter tre år, ifølge Arbeidstvistloven. Overenskomstene sluttes mellom det enkelte forbundet og den enkelte arbeidsgiversammenslutningen sammen med Norsk Arbeidsgiverforening (NAF).
Generelt inneholder overenskomstene bestemmelser om lønn for ulike typer arbeid og kvalifikasjoner, bestemmelser om bruk av akkord, arbeidstidsbestemmelser, arbeidstøy, verktøybestemmelser, ubekvem arbeidstid, kompetansekrav (fagutdanningskrav) osv., som varierer fra overenskomst til overenskomst.

Partene i et tariffoppgjør
Alle lønnstakerorganisasjoner har selvfølgelig som en av sine hovedoppgaver å slutte lønnsavtaler. Formelt sluttes avtalene separat for hvert overenskomstområde mellom de to partene i overenskomsten. Innen verkstedindustrien er eksempelvis partene Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund og NAF/Mekaniske Verksteders Landsforbund (MVL). Forhandlingene føres formelt av NAF på vegne av MVL, tilsvarende skjer i andre bransjer. I unntakstilfeller er motparten enkeltbedrifter. Slike særoverenskornster finnes f.eks. på Standard Telefon og Kabelfabrik og Norsk Hydro. (Når bedriften, slik som disse, er med i NAF, føres forhandlingene formelt av NAF, på vegne av bedriften.)
For lønnstakere i staten finnes som kjent en rekke lønnstakersammenslutninger, dels i, dels utenfor LO, og i følge loven har alle såkalte Hovedsammenslutninger, dvs, organisasjoner med over ti tusen medlemmer, forhandlingsrett. For de LO-organiserte føres forhandlingene under ett av Statstjenestemannskartellet, som omfatter flere forbund for statsansatte (som f.eks. Norsk Tjenestemannslag, Jernbaneforbundet m. fl.).
I det offentlige sluttes avtalene for de statsansatte med staten ved Forbruker- og Administrasjonsdepartementet og for kornmuneansatte med Norske Kommuners Sentralforbund, som legger statens lønnsregulativ til grunn for sitt avlønningssystem. Dette forbundet omfatter alle kommuner unntatt Oslo og Bærum, som har sine egne lønnsregulativer.

Tariffoppgjørsformer
Tariffoppgjør kan skje på ulike vis, og formen fastsettes av LOs representantskap.
Ved forbundsvise tariffoppgjør føres tariffforhandlinger av det enkelte forbundet. Som motpart har forbundet NAF og arbeidsgiversammenslutninger i vedkommende bransje. Ved samordnete oppgjør skjer forhandlingene om sentrale spørsmål som størrelsen på tarifftilleggene, sykelønnsordninger o.l. mellom NAF og LO sentralt.
Andre spørsmål, som bruken av den potten det samordnede oppgjøret stiller til rådighet for det enkelte forbundet, og spørsmål som er særegne for det enkelte forbundet (f.eks. fagutdanning), avgjøres ved separate forbundsvise forhandlinger. (Samordnete oppgjør der omtrent intet var overlatt til separate forbundsvise forhandlinger, ble før kalt fellesoppgjør.) Normalt er det bare de såkalte vårfagene (de forbundene som har avtaler som utløper om våren) som samordnes formelt, men etter et samordnet oppgjør ligger det i praksis sterke begrenensninger på påfølgende oppgjør.
Også ved forbundsvise oppgjør har det hendt at en har tatt ut visse spørsmål til felles forhandlinger mellom NAF og LO sentralt. (Eksempler har vært arbeidstidsforkortelser og kompensasjon for bevegelige helligdager.)
Såkalte indeksoppgjør med halv- eller helautomatisk kompensasjon er lønnsjusteringer som foretas ved gitte tidspunkter i tariffperioden,fastlagt i tariffavtalen. Lønnsjusteringene skjer med basis i prisstigninger som har skjedd siden avtalen ble inngått. Helautomatisk kompensasjon betyr at tariffavtalen inneholder nøyaktig hvor mye lønna skal stige (vanligvis 75-80 % av prisstigningen). Ved halvautomatisk kompensasjon skal det forhandles om lønnstilleggets størrelse. Uravstemninger holdes ikke i slike høve.
Tvungen voldgift (lønnsnemd) brukes av myndighetene til å diktere løsninger i tariffkonflikter der brudd har skjedd og der en streik hevdes å få uakseptable følger for samfunnet ellers. I dag finnes ingen lov om tvungen voldgift (den ble opphevd rett etter andre verdenskrig), og bruken av tvungen voldgift må vedtas formelt av Stortinget (eller regjeringen dersom Stortinget ikke er samlet) i hvert enkelt tilfelle.
Samordnete oppgjør begynte særlig å bli tatt i bruk i 60-åra (fra og med 1963). De eneste unntakene var i 1968 da Riksmeklingsrnannen koblet forhandlingene for ti forbund etter at Jern- og Metall hadde sluttført sine forhandlinger, og i 1974 som altså skjedde forbundsvist.
Tvungen voldgift ble brukt samlet for alle vårfagene ved de samordnete oppgjøra i 1964 og 1966. Ellers er tvungen voldgift brukt en rekke ganger overfor enkeltgrupper (som f.eks. ansatte i innenriks kystfart, bankfunksjonærer og andre).
Statlig engasjement i form av skatte-, avgifts- og subsidietiltak begynte særlig å bli tatt i bruk fra 1973 av. I disse såkalte kombinerte oppgjøra byttes noe av lønnstilleggene med statlige skattelettelser og kanskje visse subsidieøkninger.

Gangen i et tariffoppgjør
Etter at LO i et samordnet oppgjør eller forbundene i et forbundsvist oppgjør har sagt opp avtalen og formelt presentert sine krav, innkalles det til forhandlinger. Om ikke før, så skisserer også motparten sin stilling nå. Noe av det viktigste ved oppgjørene for mange forbund er å ta inn igjen det en i siste tariffperiode har tapt i lønn i forhold til andre forbund. Mange forbund vil derfor se det naturlig å vente til forbund som har hatt sterkere lønnsglidning, som Jern og Metall, har ferdigforhandlet sine tarifftillegg. Da vet slike forbund klarere hva de totalt må kreve.
Derfor har gangen i forbundsvise oppgjør vært at andre forbund har ventet til Jern og Metall har sluttført sine forhandlinger. Derpå har de andre vårfagene i det private gjort seg ferdig. Dernest har det offentlige (statsansatte, kommuneansatte utenom Oslo og Bærum) gjort seg ferdig med sitt oppgjør. Dette bestemmer stort sett også resultatene i Oslo og Bærum. Ulike funksjonærgrupper forhandler seg så ferdig på dette tidspunktet.
Sjøl om oppgjøra har skjedd forbundsvist, har NAF gjerne møtt med en samordnet holdning til kravene fra de ulike forbundene. For så vidt gjenspeiler dette at det normalt er et slagkraftig krav fra et forbunds side at det skal ha det andre har fått. Men sjølsagt er den samordnete holdningen også et forsøk på en uformell samordning av oppgjørene fra NAFs side. Som nevnt nedenfor fører dette til at krav om moderasjon kan gjøres mer tilforlatelig.
Grovt sett trenger derfor ikke forbundsvise og samordnete oppgjør å falle så forskjellig ut. Men det er viktig å merke seg de forskjellene som tross alt er til stede.
Forhandlingene kan lede til en avtale, som så legges fram til medlemmene for avgjørelse ved uravstemning. (I unntaksfall har valgte organer tatt avgjørelsen.) Ofte blir det imidlertid brudd i forhandlingene. I så fall varsles kollektiv plassoppsigelse, dvs, at i prinsippet vil ingen møte opp på arbeidet første dag etter avtaleperiodens utløp. Arbeidstvistloven sier at ved brudd skal Riksmeklingsmannen varsles. Han kan innkalle partene til nye forhandlinger og har mulighet til å få streik utsatt.
Meklingsmøtene kan ende i et forslag begge parter anbefaler (eller et forslag uten anbefaling), som sendes medlemmene til avstemning. Hvis forslaget forkastes, kan det bli en ny forhandlingsrunde. Dersom en ikke får godtatt forslaget etter én eller flere meklingsrunder, vil fagforbundet (eller LO) si stopp til videre utsettelse av plassoppsigelsene. Det blir streik. Forbundet (LO ved samordnete oppgjør) kan da velge ikke å sew de ut samtlige i streik med én gang, men bare ta ut visse grupper i streik. Men logikken i en vanlig konfliktgang vil da tilsi at arbeidsgiverne svarer med å ta nye grupper ut i lockout, og at forbundet igjen utvider streiken til flere osv, inntil alle er ute i konflikt.
Dimensjonene på en slik streikeutvikling blir større jo større grupper det forhandles på vegne av. Forhandles det for hele LO under ett, vil dimensjonene bli så store at argumenter om det uansvarlige i å sette en slik streikeutvikling i gang, kan virke tilforlatelige.
Tariffoppgjørene er regulert ved bestemmelser i Arbeidstvistloven. I tillegg inneholder LOs vedtekter og Hovedavtalen bestemmelser om fagorganisasjonenes handtering av tariff-forslagene,bl.a. retningslinjer for avstemning.
Det er i Arbeidstvistloven at meklingsordningene er fastlagt. Det er den som bestemmer at dersom det blir brudd i forhandlingene etter tariffavtalens oppsigelse med derpå følgende plassoppsigelse, så kan Riksmeklingsmannen innkalle til tvungen mekling. Han har også rett til å utsette streik i fjorten dager etter datoen for plassoppsigelsen. Mekling kan pågå både under denne perioden og for så vidt også etter at streik er startet.
Dersom det ved forbundsvise oppgjør samtidig er blitt brudd for flere forbund, kan Riksmeklingsmannen kreve at det stemmes under ett i alle disse forbundene for de meklingsforslagene som kommer fram (avstemningene "koples"). Dette er den såkalte koplingsparagrafen i Arbeidstvistloven. Det er en liknende bestemmelse i LOs vedtekter som gir LOs sekretariat (eller LOs representantskap) rett til å kople avstemningene i flere forbund sammen ved samordnete oppgjør. Bestemmelsene gir også Sekretariatet rett til å føre forhandlingene under ett.

Utforming av tarifftilleggene.
Ved de samordnete oppgjøra i 60- og 70-åra har det vært et generelt tillegg, et fast beløp i kroner og øre som alle får. Ofte ble det dessuten gitt ett lavtlønnstillegg, likt for menn og kvinner, normalt beregnet på basis av hvor langt mannslønningene i vedkommende forbund lå under gjennomsnittlig mannslønn for industrien som helhet. (Ved enkelte oppgjør, f.eks. i 1974, ble det dessuten gitt særlige lavtlønnstillegg i enkelte bransjer ut over det normale, felles lavtlønnstillegget.)
Ofte ble det i tillegg gitt en særlig forbundspott i form av et fast tillegg pr. medlem. Det har alltid vært nokså lite. Totale tillegg pr. medlem i forbundet utgjøres da av summen av de tre typer tillegg: generelt, lavtlønns- og ((forbundsvist" tillegg. Vanligvis er forbundspotten beregnet på å brukes til fordel for grupper som innenfor forbundet har en svak lønnsstilling - man deler ikke likt ut til alle av denne potten. Noen ganger har en også benyttet de andre tilleggene i noen monn på tilsvarende vis.
For lønnstakerorganisasjoner som omfatter funksjonærer, enten det er i det private eller i det offentlige, utformes lønnstilleggene enten som et rent prosentvist tillegg i lønna (altså ikke som i industriarbeiderforbundene med et fast tillegg i kroner og øre), eller som et tillegg som består dels av en fast del og dels av et prosentvist tillegg.
Ved toårige tariffavtaler har det ofte vært lagt inn indeksbestemmelser, og ved et enkelt høve også såkalt lønnsglidningskompensasjon (dvs. automatisk kompensasjon innen en viss ramme etter ett år om lønnsglidning i vedkommende forbund har vært liten). Det har hendt at en i stedet har valgt å legge inn et lite tariffoppgjør etter ett år (uten uravstemning blant medlemmene - med streikerett). En slik åpen situasjon passer bedre med de formene for statlig engasjement i oppgjøra som fikk utbredelse i 70-åra.
Et særs viktig trekk ved tidligere tiders overenskomster var å få gjennom det forbudet at arbeidsgiverne ikke hadde lov å underby tariffene ved å bruke uorganisert billigere arbeidskraft. Det var spesielt viktig i de lange periodene med slakt arbeidsmarked vi hadde i første halvdel av dette hundreåret. Men dette prisippet medførte at uorganiserte ble "gratiskjørere", dvs, oppnådde like gode vilkår uten å ta kostnadene med organisering. I 70-åra var det en del som mente at uorganiserte ikke automatisk skulle få samme lønnsopprykk som organiserte. Andre mente at en såkalt "tariffavgift" var en løsning. Det var en avgift som uorganiserte skulle være tvunget til å betale som motytelse mot det fagorganisasjonen gjorde for dem. LO valgte dette standpunktet i midten av 70-åra (det ville minske kostnaden mellom å være organisert og ikke være det).
Ved oppgjøret i 1977 ble det valgt en annen løsning, nemlig skattefrihet på fagforeningskontingent mot at bedriftenes avgifter til NAF også ble fritatt for skatt. Fra NAF og andre hold,også innen fagbevegelsen, ble det hevdet at det å straffe uorganiserte økonomisk ikke var den riktige måten å få folk organisert på.

Tariffkrav og argumenter
Både utgangskravene og stillingene som inntas under forhandlingenes gang begrunnes i økonomiske forhold. Som regel inneholder begrunnelsene fra arbeidstakersida krav om kompensasjon for prisstigning i siste tariffperiode (eller siste år) som det tidligere ikke har vært kompensert for, og krav om del i produksjonsveksten som har skjedd. Konjunktursituasj onen, produksj onsutsiktene framover og kompensasjon for såkalt etterslep i forbund med liten lønnsglidning trekkes også inn. Lavtlønnsforbund vil dessuten kreve ekstra tillegg (lavtlønnstillegg) for å bedre stillingen i forhold til andre forbund.
Arbeidsgiverne vil legge vekt på kostnadsutviklingen i forhold til andre land, prisutviklingen ute og konjuktursituasjonen.
Ved kombinerte oppgjør legger myndighetene særlig vekt på konkurranseevnen (kostnadsutviklingen) og prisstigningen når de trer inn og tilbyr å erstatte en del av lønnstillegget med skattelettelser. Ved slike oppgjør leggçr også staten vekt på å unngå konflikt, bl.a. ved at NAF tilbys avgiftslettelser for å få avtalen i havn.

Tarifftilleggenes betydning i lønnsutviklingen
Normalt har tarifftilleggene i gjennomsnitt utgjort grovt sett halvdelen av den totale lønnsøkningen. Differansen mellom den totale lønnsøkningen og de samlete tarifftilleggene kalles lønnsglidningen, og denne har altså grovt sett like stor betydning som tarifftilleggene. Tarifftilleggene utgjør i noen private bransjer (særlig lavtlønnsbransjer) tre firedeler eller mer av total lønnsøkning, mens de i visse andre bransjer ofte kan utgjøre en tredel eller enda mindre av den totale lønnsøkningen.
Noen undersøkelser antyder at det er en viss negativ sammenheng mellom lønnsglidning og tarifftillegg - når den ene er stor, er den andre liten - uten at en kan si at sammenhengen er sterk.
Forbindelsen mellom tarifftillegg og levestandard er svært løs: Lønnsglidning, prisstigning og skatteendringer kommer inn som like viktige eller enda viktigere faktorer.
Teknisk sett innregnes tarifftillegg i lønnssatse- ne på høyst ulik måte i de ulike overenskomstene. Grunnlønna øker med tarifftillegget noen steder der en har en eller annen form for grunnlønn med ulike former for tillegg. Tilleggene kan være produksjonsbonuser, faste personlige tillegg etter dyktighet og praksis, tillegg for smussig arbeid eller ubekvem arbeidstid.
Der en har akkordsystem, regnes tarifftilleggene inn i akkordsatsene slik at en faktisk opptjent akkordlønn øker nettopp like mye som tarifftillegget dersom arbeidsinnsatsen er som før. Teknisk sett regner en seg bakover og justerer de enkelte delene akkordlønna er sammensatt av (bl.a. akkordgrunnlaget, som igjen er en fast prosent på toppen av en grunnlønn). Justeringene blir nettopp gjort slik at faktisk opptjent akkordlønn øker slik det er beskrevet ovenfor.
Noen steder, f.eks. i bygge- og anleggsbransjen, er avlønningsmønsteret i praksis slik at når tarifftillegg regnes inn, vil den faktiske lønnsøkningen (i kroner og øre) bli litt støre.
I tilknytning til et tariffoppgjør skjer det mange steder større justeringer i de lokalt avtalte komponentene av lønna. Både den ovennevnte mer automatiske lønnsglidningen som kan ligge innebygd i visse lønnssystemer, og selvstendige, lokalt forhandlete justeringer som skjer i forbindelse med et oppgjør mange steder, gjør at det den enkelte lønnstakeren faktisk får utbetalt i lønningsposen (før skatt) ofte kan avvike sterkt fra det beløpet som sjølve tariffoppgjøret har fastsatt som øking pr. time.
Beskrivelsen så langt gjelder stort sett bare for det private. Situasjonen i det offentlige (stat og kommune) er for de aller fleste lønnstakerne en helt annen: Tariffoppgjøra vil fullt ut bestemme lønna fram til neste oppgjør. Et lite forbehold kommer inn: Det avsettes vanligvis et visst, nokså lite beløp til bruk ved såkalte justerings- og normeringsforhandlinger i det offentlige. Disse foretas etter tariffoppgjøret på den enkelte arbeidsplassen og gir høve til å gi noen få ansatte visse former for opprykk.

Betydningen av oppgjørets form
Slik forhandlingsklimaet er for tida, er det sannsynlig at nivået på oppnådde lønnskrav blir en tanke lavere ved samordnete oppgjør, samordning begrunnes jo i behovet om moderasjon. Viktigere er det at forbundsvise oppgjør gjør det mulig å ta opp problemer som gjelder det enkelte forbundet i større bredde fordi rammene ikke alt er lagt, slik det skjer ved samordnete oppgjør.
Ved samordning kan argumenter mot åpen konflikt virke tilforlatelig. En setter på spill oppgjøret for alle fagene under ett om en kjører for hardt. Prinsipielt kastes alle lønnstakere ut i streik om enighet ikke oppnås. Går en ut i kamp etter et forbundsvist oppgjør, omfatter konflikten tross alt bare dette forbundet. Viktigere er det og at forbundsvise oppgjør (og ikke "koplete" avstemninger) stiller spørsmålet om å stemme ne og ta en kamp mye klarere både for medlemmern og for forbundets faglig-politiske ledelse. En reg ner så å si ikke med at et forslag blir nedstemt ve samordning.
Ved kombinerte oppgjør går staten i en viss fa se inn i forhandlingene med tilbud. Disse tilbudene er i noen monn ultimatum. Bare på betingelse av en nærmere bestemt lønnsmoderasjon - og om at enighet nås - gis et sett nærmere bestemte lettelser i skatter og avgifter. Betydningen for pris stigningen og økonomien av det kompromisse staten ønsker, understrekes sterkt i denne fasen. Disse forholdene legger et ekstra press på arbeidstakersida på toppen av den motstanden NAF yter.

Organisasjonenes forberedelse av oppgjøra
Forberedelsene til et oppgjør starter vel tre kvart år før periodens utløp. Forbundene inviterer enkeltforeningene til å sende inn forslag. Det hender også at man arrangerer tillitsmannskonferanser for å få luftet ideer i forbindelse med oppgjøret.
På basis av innkornne forslag og andre reaksjoner fra enkeltforeninger og på basis av egne vurderinger beslutter så landsstyret hva tariffkra vene skal være etter innstilling fra forbundssty ret. For LO-organiserte i staten er det "Kartellet (Statstjenestemannskartellet) som tar denne beslutningen.
Sentrale LO-organer - i siste instans LOs representantskap - diskuterer også oppgjøret, bl.a oppgjørsformen. Hvis LO beslutter en samordning, overlates en stor del av beslutningene om de rene lønnskravene til LOs representantskap.
Virkningen av forslagene foran tariffoppgjøri fra klubber/foreninger/avdelinger er som regel svært begrenset. Kravene nedenfra vil nok utgjøre en viss pekepinn og et visst press særlig på andre felter enn de direkte lønnskravene. For størrelsen på lønnskravene som forbundet (LO) velge å gå ut med, har forslagene nedenfra som oftes minimal betydning.
Grunnene er flere: Prossessen bak forslagen er ikke slik at den på basis av en omfattende diskusjon i grunnorganisasjonene leder til noen få alternativer, med flertall og mindretall bak seg. Enkelt ville det heller ikke være å få til noe slikt Men selv enklere krav som har fått bred støtte på grunnplanet har LO ikke tatt hensyn til. Det kan nevnes krav om en kompensasjonsordning som kompenserer priser 100 % hver gang de har steget nye 2 % (eller 3 %).
Den store friheten LO har tatt til å utforme tariffkrava skyldes i stor grad at forhandlingsresultatene bare utgjør en liten del av de forholda som til slutt bestemmer hvordan levestandarden utvikler seg. Derfor kan mange fagorganiserte få en følelse av at det har liten hensikt å henge seg opp i bestemte tariffkrav og eventuelt demonstrere dette ved å stemme ned tarifforslag som ikke inneholder dette eller hint tariffkrav.
Ellers er det grunn til å regne med at forbund og LO mer lar seg styre av de politiske vindene og sin politiske nese i sluttfasen av forhandlingene når det står om en prosent eller to i lønnstillegg. Dette teller lite i det settet av faktorer som bestemmer levestandarden, men det kan ligge en politisk gevinst her som er verdt å overveie, om den politiske situasjonen fortoner seg vanskelig.
Det overveiende flertallet av oppgjøra i 60- og 70-åra har vært samordnete. De fleste LO organiserte har ventelig godtatt eller i det minste avfunnet seg med dette. Men det har også vært en betydelig motstand til stede. Denne opposisjonen for forbundsvise oppgjør har i mange tilfeller omfattet både grunnplan og ledelse i noen få av forbundene.
I andre halvdel av 70-åra fikk en så de kombinerte oppgjøra. Staten trådte inn, angivelig for å hindre inflasjon, og erstattet en del av lønnstillegget med skattelettelser. Samtidig ble også NAF tilbudt lettelser for å få avtalen i havn.
Ved de kombinerte oppgjøra ble det for første gang gitt mer presise løfter fra statens side om den disponible realinntektsutviklinga (altså den gjennomsnittlige inntektsøkninga etter at også skatte- og prisendringer er tatt med i bildet). Slike løfter medførte at staten gjennom subsidier og prisreguleringer ble mer bundet enn før til å opptre slik at løfter ble holdt. For den "gjennomsnittlige" lønnstakeren kan dette trekket ved kombinerte oppgjør isolert sett sees på som en fordel. Men samtidig betydde de kombinerte oppgjøra at langt flere inntektspolitiske beslutninger ble truffet bak stengte dører, overlatt til statlig ekspertise og hovedorganisasjonenes toppfolk. Skatter og avgifter har vært politiske emner, debattert i partier og i Stortinget. Nå ble svært mye låst av det som skjedde i de kombinerte oppgjøra, disse emnene ble langt på vei løftet ut av det offentlige politiske livet, ut av Stortinget og ut av de demokratiske beslutningsprossessene som måtte finnes i fagbevegelsen.

Tariffoppgjøra - en vurdering
Filosofien bak samordnete oppgjør er å dempe inflasjonen og bedre konkurranseevnen gjennom å demoe veksten i lønningene, slik at bedrifter med liten lønnsevne kan henge med i lønnsutviklingen. Dette kalles gjerne den solidariske lønnspolitikken. I det uttrykket ligger også at sterke forbund bør støtte svake.
Venstresida har for det første hevdet at det er viktig å styrke den faglige friheten, forbundenes frihet til å legge opp tarifforhandlingene etter de særlige problemene som finnes i hvert forbund. Selv i forbundsvise forhandlinger er det vanskelig nok å få tatt opp hele spekteret av særlige problemer som de enkelte gruppene sliter med. Ved samordnete oppgjør blir det en umulighet, selv med den helt utilstrekkelige forbundspotten som noen ganger har vært gitt. I forlengelsen av det som her er sagt, kan også nevnes at venstresida har krevd økte lokale avtalerettigheter, også på lønnsområdet i mange forbund. Generelt dreier kritikken seg altså om å få igjen friheten til å løse faglige problemer gjennom en mer avbalansert bruk av sentraliserte og lokale forhandlinger og gjennom et absolutt nei til å gjøre tariffoppgjør til et underbruk av statens finanspolitikk.
For det andre har venstresida hevdet at LOs samlede makt meget vel uansett oppgjørsform kan stilles bak det enkelte forbunds lønnskamp - og da særlig de svakeres. En slik solidaritet finnes og kan brukes, og et slagord har vært "Forbundsvise oppgjør - samordnet kamp".
Venstresida har også understreket at en even- tuell tilbakeholdenhet på lønnskrav i bransjer med god lønnsevne ikke medfører at midler kanaliseres over i bransjer med lav lønnsevne, men bare resulterer i økt profitt i de førstnevnte bransjene. En oppgjørsform som altså har som resultat når vi summerer opp for alle bransjer, at lønnstakerne under ett frasier seg en andel av produksjonsresultatet til fordel for kapitaleierne, er en utsøkt bakvendt måte å utnytte solidaritet på.
For det fjerde har ventresida argumentert med at den overveiende delen av latlønnsbransjene har vært såkalt "skjermede" (ikke utsatt for konkurranse med produkter laget i andre land). Slike bransjer har anledning til å velte økte kostnader over i økte priser, og dermed ta vare på sin lønnsevne. Under normale konjunktursituasjoner har en alltid hatt det mønstret at det innen nær sagt enhver bransje har eksistert både bedrifter som har gått godt og bedrifter som har gått dårlig. Generelle virkemidler som bidrar til å bedre alle bedrifters situasjon under ett, blir da nokså meningsløse. Også de få konkurranseutsatte bransjene der en kunne påstå at omtrent alle bedrifter er i vansker, må få sine vansker løst ved tiltak spesielle for disse bransjene, og ikke i form av lettelser for hele næringslivet under ett.
Videre kan det med rette hevdes at forskjellene i lønnsøkninger som oppstår i et forbundsvist oppgjør sammenholdt med resultatene av et samordnet oppgjør vil ha minimal betydning for inflasjonen. Eksempelvis ville en inflasjon på 9 % gå opp i 10 % om lønnstilleggene tilfeldigvis skulle bli 3 % høyere i et forbundsvist oppgjør enn i et samordnet.
I stedet for styring av prisene gjennom samordnete oppgjør eller kombinerte oppgjør, har venstresida i arbeiderbevegelsen foreslått skjerpet priskontroll i forbindelse med tariffoppgjør. Dette ville kutte profitten der den topper seg, og gjennom det bli til fordel for lønnstakerne ved at det alminnelige prisnivået ble lavere.
Dessuten har en gjort oppmerksom på at virkningene på konkurranseevnen med utlandet av tariffoppgjør ikke er uopprettelige. I de få tilfellene der en i forbindelse med tariffoppgjør skulle få et sammentreff av uheldige omstendigheter som påvirker konkurranseevnen for mye, har man den prinsipielle muligheten til å gjenopprette denne evnen ved en devaluering (minsking av kronas verdi i forhold til andre lands valuta). Dette er et middel som virker nokså generelt, som støtte for all eksportindustri (også den som måtte gå godt), samtidig med at bare en skjerpet prisstyring som kutter profitten i skjermede industrier, kan hindre en devaluering i å slå ut i prisstigning innenlands. Devaluering bør derfor brukes bare i unntakstilfeller.
Fra venstresida i arbeiderbevegelsen kan en skille ut følgende helhetlige alternativer til de samordnete og kombinerte oppgjøra: En har krevd frie forbundsvise oppgjør og en lavtlønnsklausul som gir alle rett til 90 % av lønnsnivået for industrien som helhet. Denne retten består i å gå i lokale forhandlinger for å nå disse 90 % med én gang lønnsgjennomsnittet på vedkommende arbeidsplass skulle falle under 90 % av landsgjennomsnittet. Videre har det vært krevd hyppige priskompensasjonstillegg (om nødvendig flere ganger i året), som kompenserer 100 % for prisstigningen. Likeledes har en lansert kravet om at særlige utjamningstillegg bygges inn i tariffoppgjørskrava. Dette siste er krav med basis i en utjamningspolitikk for å omfordele inntekt fra toppintekter (både eier- og lønnsinntekter) til den vanlige lønnstakeren.
Dette er altså krav som skal komme på toppen av de tradisjonelle krava om deling av det økte produksjonsresultatet, et krav som stilles uavhengig av om produksjonen har økt eller ikke. (De såkalte lavtlønnstilleggene er noe helt annet. De omfordeler inntekt stort sett bare mellom vanlige lønnstakere.)
"Kombioppgjøra" har gjort Stortingets årlige behandling av budsjettet problematisk. Foran slike oppgjør kan ikke regjeringen bestemme nøyaktig de endelige skatte- og avgiftssatsene for det kommende året fordi disse ville være forhandlingskort på statens hånd i oppgjøra. Inntektssida i statsbudsjettet blir dermed uklar, noe som reduserer mulighetene for en realistisk budsjettbehandling. Og de beslutningene Stortinget må treffe etter et slikt oppgjør, vil være bundet av forhandlingsløsningen.
Regjeringen har ved flere høve i samband med slike oppgjør annonsert inntektsmålsettinger for ett til to år framover. Likeledes har prognoser eller ønskemål for total lønnsøkning vært lansert. Ved slike høve er det ved neste oppgjør i stor grad blitt statens - og ikke NAFs - oppgave å oppfylle disse målsettingene. NAF har da kunnet presse staten for lettelser av ulike slag før NAF har gått med på lønnskrava. Siden det som avtales i oppgjøra i sin tur binder Stortinget, har NAF gjennom "kombioppgjøra" fått en mer direkte påvirkningsmulighet på det offentliges skatte- og avgiftsbeslutninger enn NAF hadde før.
Prinsipielt viktig er det å merke seg at kombioppgjøra opphever tariffoppgjøra et stykke på vei. Det blir staten som den sterke parten som dirigerer LO og dermed langt på vei fastsetter hvor mye lønnstakerne skal ha. Men det som lønnstakerne skal ha, tas for det nfeste ut av deres egne lommer. Som skattytere dekker de jo store deler av statens budsjett.
Det blir staten som eventuelt må ta et oppgjør med NAF om hvor mye eierinntektene skal øke. Men staten har ikke styrket sine muligheter på dette feltet, tvert om. Tidligere var det opp til staten ensidig å vedta skatter og avgiftssatser og prisregulering, og politikken på disse feltene var under Stortingets kontrolL Disse faktorene betydde mye for hvordan eierinntektene utviklet seg.
Det som nå har skjedd, er at NAF har fått en klarere og sterkere forhandlingsposisjon i disse spørsmål enn tidligere. NAF har skaffet seg nye innflytelsesmuligheter over offentlig økonomisk politikk, samtidig som det har lettere for å unnvike lønnskrav ved bare å spille ballen over til staten. Stortinget og det offentlige politiske demokratiet har tapt innflytelse over den statlige politikken, og fagbevegelsen har fått beskåret sine kampmuligheter.
A.Se.

Se også: Arbeidsgiverforening, Arbeidskonflik- ter i Norge, EDB, Kombinerte og samordnete oppgjør, Landsorganisasjonen, Lønnskamp.


Taushetsplikt

Taushetsplikt er plikt til ikke å røpe opplysninger en sitter inne med uten i tjenstesammenhenger. Regler om taushetsplikt finner en først og fremst innenfor den offentlige forvaltning, i form av lover eller interne instrukser. Det fins imidlertid en del lover som pålegger visse yrkesgrupper taushetsplikt om det de får vite om sine klienter, som f.eks. leger, advokater, prester og helse- og sosialpersonell. - Plikt til å bevare taushet om visse opplysninger kan også inngå som et vilkår i en arbeidsavtale.
Taushetsplikten gjelder bare for grupper som uttrykkelig er pålagt slik plikt. Selv om forvaltningen er pålagt taushetsplikt for visse opplysninger, kan disse fritt spres av andre som får tak i dem, f.eks. pressen.
En helt almen plikt til å bevare taushet fins i straffelovens § 90. Bestemmelsen gjelder opplysninger som "bør holdes hemmeligt af Hensyn til Rigets Sikkerhed ligeoverfor en anden Stat". Denne ((taushetsplikten" vil altså omfatte alle som sitter inne med opplysninger uansett hvordan de har skaffet seg dem. Bestemmelsen gjelder bare for opplysninger av sikkerhetspolitisk interesse.
Taushetsplikt gjelder i hovedsak tre ulike typer opplysninger. For det første opplysninger om personlige forhold. Forvaltningen (og private tjenesteytere) sitter inne med en rekke mer eller mindre følsomme opplysninger om sine klienter. Dette er nødvendig for å kunne utføre forvaltningens arbeidsoppgaver. Men hensynet til den enkeltes personvern tilsier at opplysningene ikke blir spredd i større utstrekning enn det som er nødvendig for utføringen av visse arbeidsoppgaver. Dette tilsier dels at opplysningene ikke blir spredd til offentligheten. Men det tilsier også at de bør være avskåret fra andre forvaltningsorganer. Også hensynet til utføringen av forvaltningens arbeid kan tilsi en slik begrensning. Hvis folk ikke kan stole på at opplysningene forblir i organet, kan det gjøre dem tilbakeholdne i å oppsøke det.
Den andre hovedgruppen av taushetspliktsbestemmelser gjelder forretningshemmeligheter. Utviklingen av den moderne forvaltningsstat har gjort det nødvendig for bedriftene å gi forvaltningen en del opplysninger som av konkurransemessig betydning ikke bør bli spredd videre.
Den tredje gruppe taushetspliktsbestemmelser gjelder opplysninger som, hvis de blir kjent, vil hindre gjennomføringen av offentlige tiltak. Det kan f.eks. gjelde arbeidet med statsbudsjettet, med avgiftsforhøyelser eller andre tiltak hvor offentlig forhåndskunnskap vil vanskeliggjøre forvaltningens arbeid.
En viktig undergruppe her er forsvars- og sikkerhetspolitiske opplysninger og opplysninger som berører vårt forhold til fremmede makter. Så lenge vi opprettholder et militært forsvar og så lenge det ikke hersker full åpenhet i andre land, er det vanskelig å tenke seg at en kan unngå en viss hemmeligholdelse.
Det springende punkt vedrørende taushetspliktsbestemmelser er ikke om en skal ha slike, men hvor omfattende de skal være. I mange tilfelle blir bestemmelsene brukt, ikke for å beskytte de formål som er nevnt ovenfor, men for å beskytte forvaltningen eller de politiske myndigheter mot kritikk eller annen innblanding fra offentligheten. Innenfor helse- og sosialvesenet blir f.eks. pressen ofte møtt med at forvaltningsorganet har taushetsplikt, hvis den forsøker å ta opp kritikkverdige forhold. Ofte foreligger det ikke en gang taushetsplikt i slike tilfelle fordi denne faller bort, hvis vedkommende opplysningene angår, samtykker i dette.
Tilsvarende synes den omfattende hemmeligstempling på det utenriks- og sikkerhetspolitiske området like mye å ha til hensikt å hindre en offentlig debatt om disse spørsmål, som å hindre vitale opplysninger i å nå fram til landets mulige fiender som ofte er bedre informert enn den norske opinionen.
K.Br.

Se også: Hemmelige tjenester, Listesaka.


Tawney, Richard Henry
Tawney (1880-1962), engelsk økonomisk historiker, sosialistisk teoretiker og aktivist i Labour Party. Professor ved London School of Economics and political Science 193 1-49: formann i det britiske arbeideropplysningsforbundet W.E.A. (Worker's Educational Association) 1928-43, medlem av sentralstyret i The Fabian Society 1921-33, fremtredende representant for den etisk-religiøse strømning innen britisk sosialisme og ved siden av George D. H. Cole og Harold Laski den mest innflytelsesrike sosialistiske tenker i sin generasjon (se art. Cole, Laski).
Tawneys liv og virke lar seg dele inn i fire hovedområder: forskning, teoretisk arbeid med sosialistiske grunnspørsmål, arbeideropplysning og deltakelse i ulike organisasjoner innen britisk arbeiderbevegelse.

Forskning og teoretisk arbeid
Som økonomisk historiker interesserte Tawney seg særlig for 15-1600-tallet og kapitalismens opprinnelse, så sterkt at perioden 1540-1640 gjerne kalles "Tawneys århundre" (se art. Engelske revolusjon). I sitt hovedverk, "The Agrarian Problem in the Sixteenth Century" (1912), analy- serte Tawney bruken og omfordelingen av land i en underutviklet økonomi som samtidig ble hjemsøkt av prisrevolusjon og en voldsom økning i folketallet.
I 1926 kom hans kanskje mest kjenté bôk, "Religion and the Rise of Capitalism", som er en modifikasjon av Max Webers berømte tese om sammenhengen mellom "kapitalismens ånd" og kalvinistisk teologi, særlig forestillingen om at framtidig frelse foregripes i jordisk suksess. For Tawney var det ikke så mye de teologiske læresetninger som den puritanske individualisme og strenge arbeidsetikk som skapte den disiplinerte arbeidskraft som la grunnen til kapitalismens framvekst.
I 1932, som resultat av studier i Kina, kom "Land and Labour in China". I den analyserte Tawney revolusjonen i 1911 som en borgerlig affære og foregrep revolusjonen i 1949: "Bøndenes revolusjon er ennå ikke kommet. Hvis deres herskere fortsetter å utbytte dem så hensynsløst som til nå... vil den etter all sannsynlighet bli ubehagelig."
Som sosialistisk tenker står Tawney i krysningspunktet mellom ulike tradisjoner. Tawney respekterte Marx, men så med mistro på marxismen. Kapitalismen ville ikke bryte sammen på grunn av sine indre motsigelser: han trodde heller ikke at den ville slå over i sosialisme på grunn av sin ineffektivitet, som fabianerne satte sin lit til. For sterk konsentrasjon av politisk makt ville alltid innebære farer for totalitære løsninger, uansett om arbeiderklassen sto bak. Det gjorde ham skeptisk til leninismen. Demokratiet var ingen vei til sosialismen, som så mange av hans venner på venstrefløyen mente på trettitallet, men del av sosialismen.
Tawney ønsket ikke å svekke parlamentet. Dette skapte distanse til G. D. H. Cole og laugssosialistene som ønsket å overføre mer makt til fagforeninger og andre bransjeorganisasjoner. Mot anarkistene argumenterte han at sosialismen neppe lot seg utvikle uten ved hjelp av statsmakten.
Argumentet for sosialisme måtte i Tawneys øyne i siste instans hvile på overbevisningen om at en sosialistisk samfunnsform er kapitalismen moralsk overlegen fordi den skaper mer menneskeverdige forhold mellom de enkelte borgere.

Sosialismesyn
Med dette utgangspunkt utviklet Tawney sitt sosialismesyn med front mot to av kapitalismens verste utvekster: tyranni og privilegium. Tyranni var for Tawney ulik fordeling av politisk makt som følge av skjev eiendomsfordeling i samfunnet. Med privilegium mente Tawney de ulike livssjanser som det britiske klassesamfunnet bød den enkelte. Mot disse "arvelige forbannelser" satte han opp sine overordnede mål: maktspredning og likhet. Strategi: reduksjon av materielle forskjeller gjennom utbygging av velferdsstaten; fjerning av kulturelle privilegier gjennom reform av skolesystemet; nedbygging av ulik adgang til politisk innflytelse gjennom vidtgående industrielt demokrati.
Sitt likhetsbegrep utviklet Tawney i boka "Equality" (1932), en klassiker i sosialistisk litteratur som gjennom Ernst Wigforss også fikk innflytelse i det skandinaviske sosialdemokratiet. Tawneys likhetsbegrep hviler på fire pillarer: 1. Hvert menneske har i kraft av å være menneske, lik verdi og må aldri behandles som et objekt; 2. likhet forutsetter en samfunnsorden der alle har like muligheter til å utvikle det beste i seg selv; 3. de goder som tilflyter den enkelte må ikke stå i et misforhold til det bidrag hver enkelt har tilført fellesskapet (argumentet om sosial funksjon), og 4. brorskap.
En gruvearbeider i Wales utfører en viktigere oppgave for samfunnet enn f.eks. en aksjeeier i Londons City, som gjennom sin eiendomsrett er i stand til å holde herresete på landet og gi sine barn privatskoleutdanning. Verken moralsk eller ut fra viktighetshensyn kan den sistes privilegier forsvares. Med drepende effektivitet gjennomfører Tawney sitt angrep på slik "funksjonsløs" eiendomsrett i boka "The Acquisitive Society" (1920).
Et samfunn hvor produksjon og opphoping av rikdom og eiendom er blitt mål i seg selv, kalte Tawney "havesykt" (acquisitive). Et samfunn hvor industrien tjener sosiale formål, og hvor investering og eiendom tjener almene interesser, er i Tawneys språkbruk et "funksjonsdyktig" sanifunn.
På dette punkt introdnserer Tawney sitt mål for all sosialistisk streben: brorskap ("fellowship"). Sosialisme var for Tawney en forlengelse og utdypning av den franske revolusjons idéer om frihet, likhet og brorskap. Når likheten er gjennomført på det økonomiske området, er det sosialismens oppgave å fullende disse idealer: skape et samfunn hvor menneskene er innen rekkevidde av hverandre og hvor de ikke behandler hverandre vilkårlig, men respektfullt i en atmosfære av utvungen likhet. Brorskap betyr sosiale relasjoner hvor samarbeid og bidrag til fellesskapet erstatter kapitalismens utnyttelse av individer for usosiale formål.
I sitt eget liv levde Tawney sin sosialisme. I 1926 deltok han aktivt i generalstreiken, og i 1928 var han hovedmannen bak Labours valgmanifest. Etter krigen kritiserte han Attlee-regjeringen for ikke å ha lykkes å vekke folkets solidaritetsfølelser og for å ha latt sosialismen fremtre som et organisasjonsspørsmål som bare medførte mer byråkrati. Fordi regjeringen ikke lyktes i å gjøre sosialismen levende for folk i dagliglivet, mistet Labour også sin inspirasjonskraft - og fortjente ifølge Tawney heller ikke å vinne makten.
Se også: Storbritannia.
B.Ha.

Litteratur: A. H. Halsey (red.): Traditions of Social Policy, Oxford 1976. R. Terrill: R. H. Tawney and His times, Cambridge, Massachusetts 1973.


Taylorisme

Begrepet taylorisme skriver seg fra den amerikanske ingeniøren Frederick Winslow Taylor som bl.a. kom ut med boka "The principles of Scientific Management" i 1913. Taylor var blant dem som bidro sterkest til å systematisere og vitenskapeliggjøre produksjonsteknikken. Før århundreskiftet var arbeidsformer og organisasjoner preget av erfaring, tradisjon og produksjonsteknisk sett av tilfeldigheter. Taylorisme innebar en videreutvikling av tids- og metodestudier og jobbanalyse, dels med utgangspunkt i hvorledes de dyktigste og raskeste arbeiderne gjorde en jobb, dels ved syntetiske metodestudier. (Se art. MTM.) Taylor la stor vekt på å standardisere og spesialisere arbeidet både for arbeidere, forrnenn og planleggere og på betydningen av økt kvalitetskontroll. Sammen med praktikeren, bilfabrikanten Henry Ford, var Taylor blant dem som bidro sterkest til utviklingen av den kapitalistiske storindustri (se art. Masseproduksjon).
Taylor tok utgangspunkt i at den industrielle vekst var avhengig av en omfattende overføring av arbeidere fra primærnæringene til industrien. Dette var arbeidere uten industriell erfaring. Det gjorde det hensiktsmessig med sterk spesialisering og streng styring, som skulle overlate minst mulig til tilfeldighetene. Men Taylor hevdet også at arbeidere flest er late og dumrne og bare interesserer seg for lønna, og at de derfor vil trives best uten ansvar og med det enklest mulige arbeid. Taylorismen har i dag dårlig klang, kanskje nettopp fordi den bidro til å skape en selvoppfyllende hypotese. Med utgangspunkt i antagelsen om at arbeidere er late og dumme, skapte man kjedelige og lite utviklende jobber. Arbeideren reagerte naturlig nok ofte med passivitet i en slik sammenheng. Dette fikk arbeidsgiveren til å bli bestyrket i sin tro på arbeidernes manglende evner, og forsterket styringen ytterligere. Den form for arbeid som er blitt utviklet langs disse retningslinjene, har bidratt sterkt til fremmedgjøring i industrien.
Mye av kritikken mot F. W. Taylor er uberettiget. Han bidro bare til å systematisere og formulere synspunkter som lå i tiden og som var et uttrykk for produksjonens klassekarakter.
J.Gu.

Se også: Tidsstudier.


Tchad

Hovudstad: Fort-Lamy
Sjølvstende: 1960 (Frankrike)
Politisk system: Militærdiktatur
Flateinnhald: 1 284 000 km²
Folkemengd i 1973: 3 868 000
Arleg vekst i folkemengda 1970-73: 2,0 %
Jordbruksareal pr. innbyggjar: 134,4 da
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973: 88 $
Arleg vekst i NP pr. innb. 1970-74: ÷ 3,8 %
Inflasjonsrate i 1975: 15,9 %
Yrkesaktivitet: 33,5 %
Kvinnedel av yrkesaktiv folkesetnad: 23,0 %
Største eksportvaregruppe: Bomull, 67,1 %
Viktigaste handelspartnar 1972: Frankrike, 55,1 %
Energibruk pr. innbyggjar: Svært låg, 21 kke
Del av folkesetnaden busett i storbyar: 0 %
Lese- og skrivekunne: 5-10 %
Dagsaviser, opplag pr. 1 000 innb., 1972: 0
Militærutgifter pr. innb., 1972: 4,02 $
Tilslutning til militærallianse: Frankrike
Forklaringar og fotnotar står frarnrne i kvart band