Sweezy, Paul Marlor
Sweezy (1910-), amerikansk økonom og sosialistisk teoretiker. Etter utdanning ved Harvard og avsluttet krigstjeneste, fikk Paul Sweezy politiske problemer med å fortsette sitt universitetsarbeid. I 1949 var han med på å starte tidsskriftet Monthly Review, som han seinere har vært redaktør for.
Dette tidsskriftet, som når langt utenfor USA, er et innflytelsesrikt organ for udogmatisk marxistisk debatt og skarp samtidsanalyse, og er også et sentrum for omfattende forlagsdrift, forelesningsvirksomhet og et rikt forfatterskap. Andre viktige personer fra dette miljøet er Paul Baran, Leo Huberman, Harry Braverman (alle døde) og Harry Magdoff.
Sweezy utgav i 1942 ”The Theory of Capitalist Development”, der de klassiske hovedbegrepene fra ”Kapitalen” blei ført videre i analyser av moderne kapitalisme, fascisme og imperialisme. Sweezy grunnla her sitt rykte som ”revisjonist”, både ved å kritisere loven om den fallende profittrate og antyde at den amerikanske arbeiderklassen profiterte på amerikansk imperialisme.
”Monopolkapitalen” regnes som hans hovedverk. Det er skrevet sammen med P. Baran og oversatt til en lang rekke språk. Boka dokumenterer grundig monopoliseringstendensene, viser hvordan USAs monopolkapital bare kan analyseres i et globalt/imperialistisk perspektiv, og understreker at fortjeneste og akkumulering står like sentralt i de store korporasjoner uten tradisjonelle enkeltkapitalister som eiere.
Et viktig poeng er å vise at det faktiske overskudd (actual surplus) skiller seg fra det mulige overskudd (potential surplus), som kunne ha vært realisert under andre samfunnsbetingelser, dvs. i et system der produksjonen planlegges og finner sted uten arbeidsløshet og kriser, og hvor det ikke er en organisert sløsing gjennom militærvesen, romfart og unødig forbruk.
I en rekke essaysamlinger og artikler er denne analysen ført videre, ikke minst med oppmerksomheten rettet mot USAs svekkede posisjon i det imperialistiske systemet, den globale akkumulasjonskrisen, den stigende arbeidsløsheten og sammenbruddet både i høykonjunkturen og i de keynesianske løsningsforsøkene. Dermed har Sweezy også nærmet seg mer ortodokse krise- og klasseteorier.
Et hovedtrekk ved Sweezy og andre forfattere rundt Monthly Review er den vekt som legges på militarisme, imperialisme og frigjøringskamp i ”den tredje verden”. Sweezy har ofte understreket at hovedmotsetningen i etterkrigstida ikke har gått mellom proletariat og borgerskap i de kapitalistiske land eller mellom imperialistiske stater (som i 1870-1940), men mellom USAs monopolkapital og nasjonale/revolusjonære frigjøringsbevegelser.
Dette kommer bl.a. fram i sentrale artikler og bøker om den kubanske revolusjonen, folkemord og frigjøringskamp i Indokina, Allendeperioden i Chile og den kinesiske kulturrevolusjonen. Sweezy har også deltatt med vektige bidrag i debatten om overgangen mellom føydalisme og kapitalisme i Europa og om sovjetsamfunnets karakter.
T. L. E.

Se også: Krise.

Sykdom
Ordet sykdom - slik det brukes både i dagligtalen og i medisinske fagkretser - dekker et vidt spekter av fenomener fra kreft og hjerneblødning til kviser og depresjon. De fleste vil med sykdom forstå en individuell lidelse, med årsaker av utvendig mekanisk art, så som arv, skade, forgiftning, smitte, slitasje etc. Dette viser til et sykdomsbegrep som har festnet seg etter at naturvitenskapene gjennom de siste 200 årene gradvis har hentet den ene sykdomskategori etter den andre ut av religionens, fantasiens og magiens verden.
I en viss forstand hadde man før naturvitenskapenes æra et mer sosialt sykdomsbegrep fordi sykdom var uløselig knyttet sammen med skyld, skam, straff og soning. Fra midten av det 19. århundre ble sykdom mer og mer oppfattet som resultatet av at den ytre verden - bakterier, virus, gasser, støv og skadelige matvarer - påvirket kroppens indre: celler og vev. Denne isoleringen og rendyrkingen av de enkeltstående sykdomsframkallende faktorer, gjorde det mulig bl.a. å bekjempe de fleste epidemier som hadde herjet Europa i århundrer. Det la grunnlaget for den moderne medisin, som på en effektiv måte har kunnet behandle og lindre mange av tidligere tiders uhelbredelige sykdommer.
På den andre siden innebar denne utviklingen at sykdom og sykdomsårsaker ble løsrevet fra sin sosiale sammenheng. Mot denne snevre naturvitenskapelige tenkningen sto arbeiderklassens umiddelbare erfaringer, og arbeiderbevegelsens politiske kamp brakte en rekke sosiale betingelser for sykdom fram i lyset. Tuberkulosens herjinger demonstrerte klart betydningen av forhold som trangboddhet, fysisk utmattelse som følge av arbeidsforholdene, dårlig ernæring og mangelfullt sanitærutstyr.
Det har etter hvert blitt klart at faktorer som bakterier, virus, arvelige defekter, tobakk, alkohol og miljøforurensninger er nødvendige, men ikke tilstrekkelige betingelser for en rekke sykdommer. Alle mennesker bombarderes til daglig av sykdomsframkallende enkeltfaktorer. Om man bringes over terskelen til et sykdomsutbrudd, er avhengig av en rekke andre forhold også: alder, ernæringstilstand, psykisk tilstand, kondisjonsnivå, fysisk styrke, biokjemisk forsvarsberedskap (antistoffer i blodet), døgnvariasjoner i kroppens indre miljø etc. På denne måten vil moderne medisin si at det er sammensatte (multifaktorielle) årsakssammenhenger til de aller fleste sykdommer.
I løpet av etterkrigstiden har innsikt fra moderne psykiatri og psykologi i en viss forstand gjenreist arven fra middelalderen. Både for psykiske og en rekke kroppslige lidelser hevdes det at sykdommen tjener en spesiell hensikt. Dette gjelder både for sykdommen i seg selv og den forståelse som de det gjelder har av sykdommen. I følge et slikt syn på sykdom vil det lidende enkeltmenneske være bærer av et kollektivt ubehag. Kollektivet kan bestå av et par, en familie, vennekrets, arbeidsfellesskap, yrkesgruppe, samfunnsklasse, rasefellesskap eller nasjonalt fellesskap.
Følelser og konflikter som er så sterke at de kan komme til å sprenge kollektivets grenser, kommer i stedet ofte til uttrykk i individualiserte lidelser. På denne måten stanses kollektivet i sin utforskning av seg selv og sin forestillingsverden. Psykiske og fysiske symptomer stenger for innsyn i forhold som forblir tabubelagte. I dette perspektivet kan en f.eks. finne en mening i den gjennomgående oversykeligheten hos kvinner. Den kan tolkes som et vern om den tradisjonelle familiestrukturen og en omgåelse av å konfrontere ektemannen med hans delaktighet i den kollektive kjønnsundertrykkelsen.
De hyppigst forekommende sykdommer i befolkningen er sykdommer i muskelskjelettsystemet, hjerte-/karsykdommer og nervøse lidelser og plager. Til sammen utgjorde disse i 1970-årene anslagsvis 45 % av antall syketilfelle på et gitt tidspunkt. De fleste vil oppfatte disse lidelsene som typiske ”stress-sykdommer” og at de i høy grad er avhengig av samfunnsforhold og levevaner. I henhold til dette vil også forekomsten svinge med dyptgripende samfunnsmessige endringer, noe som ble klart demonstrert under siste verdenskrig. Det tradisjonelle helsevesen er dårlig rustet til å forebygge og behandle disse sykdomskategoriene på en tilfredsstillende måte.
Annerledes er det med sykdommer som har overveiende mekanisk årsakssammenheng, f.eks. kreft og en rekke immunologiske lidelser. På disse områdene forventes det at medisinsk utvikling vil resultere i tidligere diagnoser og stadig mer effektive behandlingsformer. Dette vil likevel være en mager trøst dersom forpestingen av vårt livsmiljø med støv, gass, eksos og tobakksrøyk fortsetter å øke.
S. Ka.

Se også: Behandling, Helse, Helsevesenet, Hjerte-/karsykdommer, Kreft, Medisin, Nevrose, Psykosomatisk sykdom.

Sykefravær
Med sykefravær menes fravær fra inntektsgivende arbeid pga. sykdom eller skade. Fraværet kan ha varierende årsak og hensikt: 1. Sykdom eller skade kan gi arbeidsuførhet. 2. Behandlingen kan gjøre fravær fra arbeidet nødvendig. 3. Smittefaren gjør fravær ønskelig. Folketrygdens sykepengeordning sikrer på visse vilkår sykepenger til arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende ved sykefravær.
Vi har i Norge ingen dekkende statistikk for det totale sykefraværets omfang. Viktige informasjonskilder mht. sykefraværets omfang er Norsk Arbeidsgiverforenings fraværsstatistikk for bergverks- og industribedrifter og Rikstrygdeverkets statistikk. På grunnlag av disse og andre kilder kan en slutte at sykefravær med rett til sykepenger lå på et stabilt og forholdsvis lavt nivå i første halvdel av 1960-årene, økte betydelig i siste halvdel av 1960-årene, stabiliserte seg igjen i første halvdel av 1970-årene og viste tegn på økning helt mot slutten av 1970-årene.
Det er mange faktorer som har betydning for arbeidstakernes sykefravær i en bestemt bedrift. Bare en del av arbeidstakernes sykdommer og skader har med arbeidsmiljøet å gjøre. Også en rekke andre faktorer (i boligmiljøet, samfunnsforhold for øvrig, ernæring, levesett, arveanlegg) har betydning for sykeligheten hos arbeidstakerne.
Arbeidsmiljøet kan ha betydning for sykefraværet på minst tre måter: 1. Helsefarlige arbeidsforhold er årsak til sykdom og skade, 2. arbeidsforholdene påvirker på en uheldig måte sykdom som har annen årsak enn arbeidsforholdene (f.eks. magesår), 3. jobbkravene setter grenser for hva en med sykdom eller skade kan greie av arbeid (en hjertesyk kan ha vansker og må kanskje sykmeldes dersom arbeidet er for tungt).
Arbeidsmiljøet har naturligvis også betydning for trivsel og velvære, som også direkte og indirekte virker inn på sykefraværet. Yrkesskader (og yrkessykdommer) er på de fleste arbeidsplasser direkte årsak til bare en mindre del av det totale sykefravær.
Sykefraværet kan bl.a. variere med alder, kjønn, bransjer, landsdeler og årstider. Vanligvis er det registrerte sykefravær større blant arbeidere enn blant funksjonærer. I mange bedrifter er sykefraværet, særlig korttidsfraværet (egenmeldt sykefravær), særlig stort blant de aller yngste arbeidstakerne. Samarbeidsutvalget for trygd og industri i Porsgrunn har utarbeidet en løpende sykefraværsstatistikk. Den viser at sykdommer i åndedrettsorganene er vanligste årsak til sykefravær. Deretter kommer skader og sykdommer i skjelett/muskler/sener/ledd. En undersøkelse av legemeldt sykefravær blant bosatte i Tromsø har vist at sykdom i skjelett/muskler/sener/ledd er vanligste fraværsårsak.
Ved langvarig arbeidsuførhet kan det være nødvendig å sette i gang attføring for å hjelpe den syke til å gjenvinne arbeidsevnen. Hvis dette ikke lykkes eller hvis attføring ikke vil ha noen hensikt, kan varig uførhet oppstå.
R. Ha.

Se også: Arbeidsmiljø, Sykepengeordningen.
Litteratur: R. Hanna: Arbeidslivets sosialmedisin, Oslo 1979.

Sykehus
Sykehus er institusjoner som har til oppgave å drive medisinsk undersøkelse og behandling. Sykehuset er en institusjon med lange tradisjoner. Historisk sett kan vi skille mellom en religiøs, en sosial og en medisinsk målsetting ved sykehusets virkemåte. Tyngdepunktet har flyttet seg fra den første til den siste målsetningen.

Historie
Middelalderhospitalene var knyttet til kirker og klostre. De hadde til oppgave å huse reisende, fattige og hjelpeløse syke. Middelalderhospitalet var først og fremst en religiøs institusjon. Et av de klareste vitnesbyrd om dette ligger i selve byggemåten. I århundrer var de konstruert slik at alt som foregikk ved hospitalskirkens alter både skulle kunne høres og sees fra hver seng institusjonen rommet. Den sykes lidelser og hjelperens gode gjerninger var gjensidig bundet til hverandre, som en vei til saligheten for dem begge.
Fra midten av 1700-tallet og 150 år framover går sykehusene inn i sin ”sosiale” fase. Konger og fyrster, veldedighetsorganisasjoner og offentlig fattigforsorg bygde og drev et stort antall institusjoner i de fleste europeiske byene. Disse hadde stort sett de samme oppgaver som kirkens hospitaler, men virksomheten var begrunnet ut fra en verdslig sosialpolitisk målsetning. Disse sykehusene var et mottrekk mot fattigdom og elendighet i byene. Et viktig motiv for å bygge sykehus var for enkelte mellomeuropeiske fyrster synet på befolkningen som en økonomisk og militær ressurs.
I kjølvannet av begynnende industrialisering, befolkningsvekst, kriger, epidemier og revolusjoner steg antallet fattige, hjelpeløse syke. Institusjonenes oppgaver ble en blanding av oppbevaring, behandling, internering og straff, uten at man på denne tiden klart kunne skille noen av disse funksjonene ut fra hverandre. Denne uklarheten gjør seg fremdeles gjeldende for enkelte helseinstitusjoners vedkommende, kanskje særlig de psykiatriske sykehusene.
Først på 1800-tallet trer behandlingsaspektet gradvis i forgrunnen. Det moderne sykdomsbegrepet begynte å vinne fram, atskilt fra fattigdom, latskap, straff eller skjebne. De sosialpolitiske tiltakene ble mer varierte: Arbeidshus, fengsel, fattigforsorg og sykehus framsto som alternativer for mennesker i nød, alt etter hva som ble ansett som tilstandens årsak og rette botemiddel.
1800-tallets sykehus fikk etter hvert en viktig posisjon innen medisinsk undervisning og forskning (se art. Medisin). På et stort sykehus kunne en studere flere sykdommer enn gjennom mange år i vanlig praksis. Innflytelsesrike leger, knyttet til universiteter og legeskoler, overtok gradvis styringen med institusjonenes utvikling. Før hadde de bare spilt en helt perifer rolle i dem, nærmest som en slags konsulenter. Utviklingen av moderne sykepleie gjorde sitt inntog med den borgerlige kvinnebevegelsen (se art. Sykepleier).
En rekke arkitektoniske og bygningstekniske nyvinninger ga institusjonene mindre preg av å være dødens forgårder: Lys, luft og renslighet gjorde dem til sunnere steder å oppholde seg. Institusjonenes finanser ble sikret gjennom støtteforeninger (kirke og arbeiderbevegelse), sykeforsikringssystemer, offentlig støtte og - etter hvert - private, betalende pasienter.
Først etter at alt dette hadde skjedd, kom de medisinske behandlingsmetodene i moderne forstand inn i bildet. Etter hvert som disse utviklet seg, gikk sykehusene over i sin ”medisinske” fase: Et sted hvor alle samfunnslag kommer for lidelser som krever et så høyt teknologisk eller omsorgsmessig nivå at de ikke kan undersøkes, behandles og pleies i hjemmet.

Sykehus i Norge
I Norge ble sykehusenes politiske, administrative og økonomiske stilling klargjort med sykehusloven av 1969. En hovedhensikt med sykehusloven var å sikre en jevnere geografisk dekning, jevnere kvalitet og en mer enhetlig drift av institusjonene. Sykehusloven slo fast at grunnstammen i landets sykehusvesen skulle drives av fylkeskommunene, med statlig ansvar bare for de aller mest spesialiserte institusjonene. Fylkeskommunene ble forespeilet store statlige økonomiske overføringer til sykehusdrift (75-85 % av utgiftene). I tiåret som fulgte, skjedde det en meget sterk vekst i sektoren. Stimuleringsmetodene gjorde det lønnsomt for fylkeskommunene å investere i sykehus på grunn av de arbeidsplassene og de skatteinntektene de ga.
Utviklingen kom etter hvert ut av balanse, bl.a. fordi den faglige, administrative og politiske styringen av sektoren hadde utilstrekkelige kunnskaper og uklare målsettinger. Det har ikke foreligget nok viten om hva slags sykehus vi virkelig trenger og hvordan de bør bygges ut. De faglige myndighetene på området (Helsedirektoratet og sykehusadministrasjonen på fylkesplan) har vært usikre. Mye av utviklingen er dermed blitt bestemt gjennom presset fra toneangivende sykehusleger og deres ensidige ønsker om teknisk og vitenskapelig framgang for faget sitt, støttet av helseindustriens økonomiske interesser.
Enkelte steder har lokalpatriotiske ønsker om å bygge stort og fint blitt utslagsgivende. Vi har fått et sykehusvesen som gjennomgående er større, mer avansert og komplisert enn behovene tilsier. Måten det har skjedd på, har skapt en sterk ubalanse i den samlede disponering av helsevesenets personell og ressurser for mange år framover.
Samtidig med at sykehusene i økende grad har lagt for ensidig vekt på teknologisk utvikling, har store pasientgruppers problemer og behov gått i en annen retning.
Ved indremedisinske og kirurgiske avdelinger er mellom halvparten og tre fjerdedeler av pasientene nå over 70 år, har aldersbetingete og ofte uhelbredelige sykdommer, dårlig førlighet, vanskelige boforhold og liten omsorg fra familie, naboer eller venner. I mange tilfelle vil sykehusopphold forverre slike pasienters helse og ødelegge deres evne til selvhjulpenhet. De kan bli utsatt for unødvendige og ofte farlige undersøkelser, pådrar seg infeksjoner og liggesår, og passiviseres eller forvirres av sykehusrutinen.
Denne utviklingen er særlig påtakelig i de store byene. Her finner vi både de mest avanserte sykehusene og det største antallet syke og hjelpeløse eldre. Bak en fasade av imponerende medisinsk behandlingsvirksomhet er sykehusene i dag på vei til å bli hva de var for 100 år siden: en buffersone for sosiale problemer.
Sykehusvirksomhet er arbeidskraftintensivt. 70-80 % av driftsutgiftene er lønnsutgifter. Den personellkrevende utbyggingen i 1970-årene førte til en omkostningsøkning som det ble vanskelig å følge opp da den offentlige økonomien plutselig ble svakere. Fylkene har selv måttet betale en økende andel av driftsutgiftene.
En relativt rask omstilling til nullvekst og nye finansieringssystemer har vært vanskelig. Det har slått ut i økende konflikter både innad i institusjonene, mellom institusjonene, mellom fagfolk og politisk-administrative styringsorganer og mellom sykehusvesenet og den øvrige delen av helsetjenesten. Sykehuspolitikk har ført til sterke polariseringer i flere av landets fylker. Både lokale aksjonsgrupper og fagbevegelsen har engasjert seg f.eks. i forbindelse med trusler om nedlegging av mindre sykehus.
Det finnes flere forskjellige sykehustyper i Norge. Den vanligste og mest utbredte er lokalsykehusene, såkalt tredelte sykehus. Disse har gjerne en medisinsk avdeling, en kirurgisk avdeling og en røntgenavdeling. Slike finnes i de fleste norske byer, vanligvis som en fortsettelse av eldre, kommunale institusjoner. Disse sykehusene kan behandle de fleste sykdomstilfeller som trenger innleggelse.
I hvert fylke finnes også ett eller to sykehus som ut over de tre vanlige avdelingene har avdelinger for andre medisinske fagområder (f.eks. øre-nese-hals-sykdommer, kvinnesykdommer, barnesykdommer, nervøse lidelser osv.), såkalte sentral- eller fylkessykehus.
De enkelte landsdeler har regionsykehus hvor det foregår meget avansert undersøkelse og behandling som kan være nødvendig i sjeldne tilfeller. Ved disse sykehusene foregår mesteparten av den medisinske forskningen og opplæringen av nye leger. Ut over dette finnes sykehus innrettet for spesielle sykdommer eller behandlingsteknikker (f.eks. Radiumhospitalet). Alt i alt finnes det 110 sykehus av disse kategoriene, med plass til alt i alt 25 000 pasienter. De beskjeftiger ca. 3 500 leger, 40 000 syke- og hjelpepleiere og annet personell og koster fra 700 til 1 400 kroner pr. seng pr. døgn.
I Norge har vi til sammen 21 psykiatriske sykehus (se art. Psykiatri) som rommer om lag 8 000 mennesker. De beskjeftiger ca. 200 leger og 8 000 personer på pleiesektoren, vesentlig ukvalifisert arbeidskraft. Det samlede antall sykehjem løper opp i nærmere 700, med plass til nesten 30 000 pasienter. 300 deltidsansatte leger arbeider i disse institusjonene, sammen med 20 000 på pleiesektoren.
Alt i alt har landet henimot 1 000 helseinstitusjoner hvor det til enhver tid oppholder seg mellom 60 og 70 000 mennesker, og som beskjeftiger henimot 100 000 personer.
T. I. R.

Se også: Behandling, Helsevesenet, Sykdom.
Litteratur: P. C. Jersild: Babels hus, Oslo 1979.

Sykepengeordningen
Med sykepengeordningen menes folketrygdens ordning med sykepenger for arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende. Denne ordningen blir også ofte kalt den nye sykelønnsordningen. Ordningen trådte i kraft 1 juli 1978.
Folketrygden yter sykepenger ved sykefravær. Med sykefravær menes fravær fra inntektsgivende arbeid pga. sykdom eller skade. Sykepenger ytes for arbeidsuførhet som skyldes sykdom som inntrer når arbeidsforholdet eller selvstendig næring har vart i minst 14 dager. Kravet om 14 dager gjelder ikke dersom en umiddelbart forut har hatt arbeid med rett til sykepenger, eller dersom arbeidsuførheten skyldes et ulykkestilfelle.
For arbeidstaker beregnes størrelsen av sykepenger på grunnlag av lønnen de siste fire uker før en blir arbeidsufør. Sykepengene skal være like store som brutto lønn. For selvstendig næringsdrivende beregnes sykepenger av antatt årlig arbeidsinntekt.
Dersom inntekten er mindre enn kr 4 000 pr. år, har en ikke rett til sykepenger. Således har ikke husmødre rett til sykepenger ved arbeidsuførhet. Den som har så høy inntekt at den går over en viss grense (12 ganger folketrygdens grunnbeløp, dvs. kr 182 400 i 1979) får ikke sykepenger for inntekt over grensen. For inntekt mellom denne grensen og en annen grense på 8 ganger grunnbeløpet (kr 121 600 i 1979) gis sykepenger for bare en tredel av inntekten mellom grensene.
Arbeidstaker får sykepenger fra og med den første hele fraværsdag etter at arbeidsuførheten inntraff. Sykepenger utbetales for alle dager unntatt søndager. Det er arbeidsgiveren som skal utbetale sykepengene til arbeidstakeren ved fravær på opp til to uker. De to første ukene kalles arbeidsgiverperioden. Arbeidsgiveren plikter bare å betale sykepenger for dager hvor lønn skulle vært utbetalt. Sykepenger utbetalt de siste 4 dager av en full arbeidsgiverperiode, får arbeidsgiveren tilbakebetalt av folketrygden.
Selvstendig næringsdrivende får ved egen sykdom eller skade sykepenger svarende til 65 % av inntekten. Men sykepenger utbetales ikke for de første 14 dagene. Dersom en selvstendig næringsdrivende (f.eks. en kjøpmann eller håndverker), vil ha like god sykepengeordning som arbeidstakere har, dvs. full lønn fra første dag, må han/hun betale en ekstra avgift for å få rett til dette.
Sykepenger ytes inntil 312 dager (ett år for samme sykdom. Det er tilstrekkelig at arbeidstakeren selv gir melding om arbeidsuførhet som fører til sykefravær på 1-2 dager, eller om de 3 første dager av lengre fravær (egenmelding). Varer arbeidsuførheten og dermed sykefraværet mer enn 3 dager, kreves det sykmelding fra lege. Selvstendig næringsdrivende må søke lege eller melde fra om sykdommen til trygdekontoret. Men de får ikke utbetalt sykepenger før lege er søkt.
Det har vært mye diskusjon om den nye sykepengeordningen, idet mange har hevdet at den har stimulert til økt sykefravær. Men utviklingen i sykefraværet i norsk arbeidsliv kan ikke forklares ut fra endringer i sykepengeordningen alene. Den nye sykepengeordningen har vært et viktig sosialt fremskritt for visse grupper arbeidstakere.
Foruten sykepengeordningen har folketrygden også en tilsvarende ordning med fødselspenger. Fødselspenger er aktuelt i forbindelse med svangerskap og fødsel. Kvinnelig arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende har rett til fødselspenger. En forutsetning er at hun fyller kravene for rett til sykepenger ved sykdom (noe altså husmødre ikke gjør), og at hun har vært i arbeid til sammen 6 måneder i de siste 10 måneder før fødselen. En kan få fødselspenger inntil 108 dager (18 uker), men høyst 72 dager (12 uker) før fødselen. Dersom kvinnen ikke benytter alle de 108 dagene, kan barnets far få utbetalt fødselspengene i den tiden som er igjen, dersom han har omsorgen for barnet (men maksimum 72 dager). Kvinne som ikke har rett til fødselspenger, har rett til engangsstønad ved fødsel.
R. Ha.

Se også: Sykefravær, Trygd.
Litteratur: R. Hanoa: Veileder i sosialmedisin, Oslo 1978.

Sykepleier
Sykepleien har hatt forskjellig betydning, både i status og innhold og har vært utført av ulike personer alt etter hva samfunnet og yrkesgruppen selv har ment om tjenestene. Pleien av syke har blitt utført av en svært uensartet kvirnegruppe: av den katolske kirkens søsterordener, av middelalderens selvlærte ”kloke koner” (hekser og jordmødre), av ufaglærte husmødre og fattigsykepleiere fra arbeiderklassen, senere av faglærte protestantiske eller verdslige sykepleiere og annet mindre utdannet hjelpepersonell.
I vårt land i dag er ”offentlig godkjent sykepleier” en yrkesbetegnelse en person får etter å ha gjennomgått en treårig utdanning ved godkjent sykepleieskole og med avlagt offentlig eksamen i faget. Denne ordningen ble innført med autorisasjonsloven av 1948, revidert i 1960. Det er nå 31 godkjente sykepleieskoler i landet.
Med autorisasjonsloven var de første bestrebelsene tatt for å profesjonalisere sykepleien. I det lå et ønske om og et forsøk på å selvstendiggjøre yrket. Det var Florence Nightingale (se art, om denne) som først uttrykte disse tankene, og i norsk verdslig sykepleie hadde en siden århundrets begynnelse forsøkt å få godkjent Nightingales prinsipper og utdanningsmønster. Etter langvarig kamp både med og mot legeprofesjon og myndigheter, men hele tida mot den kristne diakonissesykepleien, vant den verdslige sykepleien denne striden i 1948. Det vesentlige i Nightingale-sykepleien var oppnådd: enhetlig, planlagt treårig utdanning knyttet til et større hospital og med utdannede sykepleiere som ledet sykepleien - administrativt, disiplinært og faglig.
Sykepleieutdanningen skulle bygges opp mest mulig uavhengig av legene. Samtidig var sykepleien avhengig av medisinen for å høyne yrkets sosiale stilling. Men den strategiske bruken av medisinen for selv å få makt, har hele tida vært et tveegget sverd for Nightingale-sykepleien. En måtte inngå en skjult kontrakt med medisinen: Legen fikk fag- og brukskontrollen av den praktisk arbeidende omsorgsykepleier. Lederskapsykepleien fikk disiplinansvaret overfor disse som skulle oppdras til legens lydige, føyelige og brukelige assistenter. Frigjøringen av sykepleien ble grunnlagt på økende hierarkisering og splittelse innen pleiegruppene, og et fortsatt underordnet og avhengig forhold til legeprofesjonen.
Sykepleien ble tvunget til å følge medisinerprofesjonens prioritering av en aktiv og spesialisert behandlingsmedisin. Tilknyttet medisinen utviklet den verdslige sykepleien sitt egenomsorgsarbeid. Egenomsorgsarbeidet går hovedsakelig ut på å endre og gripe inn slik at omsorg opphører. Pleien blir rettet mot ”friske syke”, eller mot dem som kan og skal bli selvhjulpne igjen. For utviklingen av den profesjonelle bevisstheten er det nødvendig å kunne se og dokumentere målbare resultater av sitt arbeid.

Omsorgskrise
Utviklingen av sykepleien i mer profesjonell retning har ført til en omsorgskrise. Omsorgsarbeidet er på vikende front i sykepleien. Omsorg er først og fremst hjelp til aktiviteter en ikke greier selv. Hovedvekten ligger på ubetinget omsorg, og hjelp til uavhengighet er underordnet i omsorgen. Stadig færre sykepleiere vil direkte pleie det stigende antall syke som blir sykere og mennesker som er pleieavhengige over lengre tid. Administrasjons-, konsulent- og undervisningsvirksomhet er mest attraktivt for sykepleierne. Pleieog sykehjem er særlig ”sykepleiefattige” institusjoner. Noe paradoksalt for sykepleieprofesjonens frigjøringsbestrebelser er at disse institusjonene også er ”legefattige”.
Det var diakonissene som i sin tid sto for omsorgsarbeidet. Opprinnelig var diakonissenes arbeidsfelt i distriktene der de arbeidet blant de fattige. De ga ubetinget omsorg til de syke som ble sykere. Omsorgsarbeidet blant kronisk syke og langvarig pleietrengende gikk aldri på bekostning av deres andre arbeidsoppgaver, slik som å hjelpe de fattige til mest mulig å kunne klare seg selv. Men diakonissene tapte i kampen med den verdslige sykepleien. Etter loven av 1948 har diakonissesykepleien gått inn i den verdslige Nightingalesykepleiens mønster. (Se art. Diakonisse.)
Sykepleiegruppen ble dermed enhetlig i ideologi og praksis. Men det rår konstant mangel på sykepleiere. Dette har ført til at det mindre attraktive, men dermed ikke mindre ansvarsfulle, sykepleiearbeidet har falt på ufaglært og andre mindre utdannede pleiere. Siden andre verdenskrig har en hatt ulike kurs for hjelpersker, og med ”Plan for opplæring av hjelpepersonale i sykepleien”, fastsatt av departementet i juli 1962, ble hjelpepleierutdanningen enhetlig. I 1979 ble yrkesbetegnelsen ”hjelpepleier” offentlig beskyttet og det er blitt flere hjelpepleierskoler enn sykepleierskoler i landet.
Hjelpepleiergruppen er blitt svært problematisk for sykepleierne. Ved flere anledninger har hjelpepleierne hevdet at utdanningen må heves fordi de blir satt til å utføre stadig flere oppgaver som sykepleierne tidligere gjorde. Yrkesmonopolet som enhver profesjon ser som viktig å forsvare blir dermed problematisk for sykepleierne. Sykepleierne har heller ingen støtte i loven for et yrkesmonopol. Sykepleieloven gir ingen rettsbeskyttelse av yrket. Yrkesbetegnelsen ”offentlig godkjent sykepleier” er beskyttet, ikke virksomheten å pleie syke. Enhver kan uhindret av loven utøve virksomhet som sykepleier her i landet. Det er derfor uklart hvilken faktisk betydning den offentlige godkjenningen har for den enkelte sykepleieren. Sykepleiergruppen må derfor kjempe aktivt for å holde avstanden til hjelpepleierne, bl.a. ved å motsette seg at hjelpepleierne får bedre utdanning. Dette er forståelig ut fra profesjonsinteresser der beskyttelse og motstand til andre faggrupper er viktig. Men kampen mellom pleiegruppene gjør ikke de sykes situasjon bedre.
Mangelen på pleiepersonell er et av utgangspunktene til at regjeringen har utredet rekrutterings- og utdanningsmuligheter for sykepleierne. Reformforslagene fra regjeringens side har i 70-åra gått i retning av å bryte ned de skarpe skillelinjene i pleiehierarkiet. Dette er uttrykt i Stortings-melding. nr. 13 (1976-77): ”Om organisering av den framtidige utdanning av sosialog helsepersonell”. I Stortingsmelding nr. 13 foreslås en felles grunnutdanning for alt pleiepersonell med muligheter for videreutdanning i ulike retninger. Dermed kunne en oppnå større likhet og solidaritet innen hele pleiegruppen. En samlet sykepleiergruppe avviste imidlertid stortingsmeldingen militant, følelsesmessig og uten vilje til å diskutere nærmere. Sykepleierne fikk støtte fra halv-profesjonene innen helsevesenet (fysioterapeuter, sosionomer o.a.). Det var politisk enighet mellom de borgerlige partiene og SV om å motsette seg meldingen, og regjeringen fikk ikke flertall for den.
For å løse pleiedilemmaet har en i sykepleien også prøvd å få menn inn i yrket. Det en nå kan konstatere er at særlig i de ledende stillinger øker mannsandelen raskt. Sykepleien er i ferd med å bli en reell karrieremulighet for menn.
I dag hentes den største rekrutteringsmassen til yrket fra folk med teoretisk bakgrunn, og de synes å være mer interessert i administrasjon/undervisning enn å pleie de syke. Sykepleiens historie gir støtte for at en høyere sosial rekruttering og sterke teoretiske interesser har vært med på å fjerne sykepleieren fra sykesengen. Innenfor Nightingale-sykepleien i forrige århundre ble lederskapssykepleierne rekruttert fra middel- og overklassen, mens den praktiske omsorgssykepleieren kom fra den lavere middelklassen. De som gikk inn i diakonissesykepleien hadde omtrent samme sosiale bakgrunn som Nightingales omsorgssykepleiere, og diakonissene har vært mer pleieorientert enn lederorientert. Verken profesjonalisering, den generelle rekrutteringspolitikken i sykepleien eller å åpne yrket for menn har ført til noen løsninger på pleiedilemmaet. Sykepleierne blir ikke ved sykesengen.
K. M.

Se også: Guldberg, Helsevesenet, Omsorgsarbeid, Profesjon.
Litteratur: H. Alvsvåg: Tør vi leve med døden? Helse, død og sykepleie, Oslo 1979. K. Martinsen og K. Wærness: Pleie uten omsorg? Norsk sykepleie mellom pasient og profesjon, Oslo 1979. K. Martinsen: Diakonissesykepleiens framvekst: Fra vekkelser og kvinneforeninger til moderhus og fattigomsorg, NAVFs sekretariat for kvinneforskning, seminarrapport om lønnet og ulønnet omsorg, Oslo 1979.

Sykepleieraksjonen 72
Sykepleieraksjonen 72 ble dannet av sju sykepleiere i Oslo-området som en protest mot lønnsoppgjøret i 1972. Norsk Sykepleierforbund (NSF) hadde stilt krav om to klassers lønnsopprykk som ikke ble innfridd. Gjennom en artikkel i Aftenposten 17 juli hevdet aksjonen at lønnsnivået måtte ansees som den viktigste årsaken til den store avgangen fra sykepleieryrket og til krisen i helsevesenet. Artikkelen bar overskriften: ”Sosialminister Høydahl - katastrofen er nær.”
Sykepleieraksjonen mente at et rimelig krav var et opprykk på tre lønnsklasser. Det ble ikke innfridd. Men aksjonen oppnådde å få saken behandlet på Stortinget. St.meld. nr. 16 (1972-73): Om sykepleieraksjonen 72, ble godkjent samme høsten. Aksjonen fikk også betydning for NSFs videre arbeid. Forbundsledelsen gikk inn for en hardere linje i kravene til lønn og til profesjonell status.

Handlingsforløp
I utgangspunktet var Sykepleieraksjonen 72 en spontan protest fra ”grasrota”, rettet både mot myndigheter og egen yrkesorganisasjon. Om det siste ikke direkte ble uttalt, lå det i selve dannelsen av aksjonen en protest mot moderorganisasjonen.
Aksjonskomiteens program ble vedtatt på et møte i Samfunnssalen i Oslo 10 august. Det var ca. 1 700 sykepleiere til stede, og mange måtte gå på grunn av full sal. Allmøtet vedtok at dersom lønnskravet ikke ble imøtekommet, ville aksjonen iverksette stadig flere punktstreiker ved flere av de største sykehusene. Gjennom en landsomfattende underskriftskampanje fikk Sykepleieraksjonen 72 støtte fra ca. 11 000 underskrifter, vesentlig fra sykepleiere i aktiv tjeneste. (Av NSFs ca. 18 000 medlemmer i 1972 var 8 248 i aktiv tjeneste.)
NSF sendte samtidig ut en pressemelding hvor det ble sagt at organisasjonen bestemt tok avstand fra den planlagte punktstreiken. Men selv om NSF ikke kunne godta streik som virkemiddel, valgte NSF å ikke støte aksjonen ut, men gi den moralsk støtte. Aksjonen på sin side ble tidlig ”fanget” av NSFs strategi. Alt aksjonen foretok seg ble så å si fra begynnelsen av skriftlig formidlet til forbundet.
I september iverksatte Sykepleieraksjonen 72 punktstreik. Den ble dømt ulovlig. Sykepleierforbundet ble stilt for arbeidsretten, tiltalt for den moralske støtten forbundet ga aksjonen og fordi den ikke brukte sterke nok midler mot aksjonen. Fire av aksjonsmedlemmene ble også dømt.
Aksjonen fikk bred støtte fra omgivelsene. Legene støttet streiken bl.a. ved å uttrykke sin sympati i pressen. For befolkningen generelt viste Gallup-tall at bare vel 40 o aksepterte virkemidlene, men at hele 70 o mente at sykepleierne burde ha høyere lønn. Aksjonen greide å få gjort opinionen oppmerksom på at arbeidet ikke var skikkelig avlønnet.
Skjerpete formelle og reelle krav til forutdanning til sykepleien hadde ført med seg en endring fra kallsdominans til mer yrkes- og fagforeningsbevissthet i yrket. Disse interne faktorene var antakelig utslagsgivende for at aksjonen kom på det tidspunktet den gjorde. Oppslutningen fra yrkesgruppen syntes å ha vært fullstendig uten indre motsetninger.
Den nye kvinnebevegelsen har nok også hatt noe å si for framveksten av Sykepleieraksjonen 72. Minst to av sju i ledelsen for aksjonen så en sammenheng mellom den og kvinnebevegelsen. De var klar over at det var kvinnekamp de førte da de satte i gang. Aksjonsledelsen ble intervjuet i kvinnebladet Sirene (nr. 2, 1973) og i tidsskriftet Kontrast (nr. 8, 1972) om dette.

Oppsummering og konklusjon
I februar 1973 oppsummerte aksjonen sin virksomhet i skrivet: ”Har Sykepleieraksjonen 72 vært forgjeves?”. Det ble hevdet at om ikke lønnskravet ble innfridd, hadde aksjonen skapt en ny holdning til sykepleien, både hos sykepleierne selv og hos publikum. Den hadde styrket sykepleiernes fagmessige og organisasjonsmessige engasjement og hevet kvinnenes stilling i samfunnet.
Sykepleieraksjonen eksisterte fram til juni 1973. Da fikk den en ”naturlig” oppløsning idet aksjonsleder lot seg velge inn i hovedstyret i NSF. Pengemidlene aksjonen rådde over ble stilt til NSFs disposisjon. Idet aksjonen ble ”oppløst” ved å gå ”inn i” forbundet, ble også tilknytningen til den nye kvinnebevegelsen borte. NSF argumenterte ikke i lønnsspørsmålene ut fra noen kvinnesakssammenheng. Men på lengre sikt har aksjonen hatt lønns- og statusmessig betydning for de typiske kvinneyrkene.
Det ble f.eks. i desember 1972 nedsatt et utvalg til å vurdere kvinneyrkers lønnsplassering innenfor offentlig virksomhet. Utvalget avga enstemmig innstilling i juni 1974 (NOU 1974:17). Lønnsopprykket på to klasser som NSF klarte å få gjennom i 1974, da forbundet valgte en særdeles hard strategi, kan også tilskrives virkninger fra sykepleieraksjonen. At NSFs hardere linje i lønnsspørsmålet var ønsket av medlemsmassen, viste det store medlemstilsiget organisasjonen fikk umiddelbart etter lønnsoppgjøret i 1974.
Men Sykepleieraksjonen 72, og også NSF, tok feil i at en heving av sykepleierlønningene skulle løse sykepleiermangelen. Sykepleiermangelen i Norge fortsatte å være like akutt som før.
K. M.

Se også: Sykepleier, Sykepleierforbund.
Litteratur: M. Benterud: Lønnsforhandlinger, strategivalg og forhandlingsaktører. En vurdering av Sykepleieraksjonen 72, dens årsak og virkninger, Oslo 1977.

Sykepleierforbund, Norsk (NSF)
Norsk Sykepleierskeforbund (NSF) ble stiftet i 1912 av 44 sykepleiere med Bergljot Larsson i spissen. Hun var organisasjonens formann i 23 år og hevdet i alle år at organisasjonen skulle være et kvinneforbund - et forbund av kvinner og for kvinner.
Opptakten til stiftelsen av NSF var Det internasjonale sykepleieråds (ICN) kongress i Koln i 1912. Her var en liten gruppe norske sykepleiere til stede med Bergljot Larsson som den selvskrevne leder. ICN var den første internasjonale fagorganisasjon for kvinner, stiftet i 1899. Organisasjonens programsak var fra starten av at sykepleieutdannelsen måtte bort fra tilfeldighetene og bli mer enhetlig. Målet måtte være obligatorisk statseksamen og at sykepleierne selv skulle ta hånd om sin egen utdanning. På møtet i Köln framhevet formannen og stifteren av organisasjonen, den forhenværende engelske sykepleier Mrs. Ethel Bedford Fenwick, at sykepleierne hadde vært de første pionerer i kvinnearbeidet, og nå måtte de, som moderne kvinner, også strebe etter dyktighet, arbeid og rettigheter.
Dette var kjente problemområder også for de norske sykepleiere, og en måned etter tilbakekomsten fra KöIn sendte Bergljot Larsson ut innbydelse til møte i Kristiania med forslag om å stifte en landsforening. Dette ble vedtatt, og 24 september 1912 ble Norsk Sykepleierskeforbund stiftet. Umiddelbart etterpå utga organisasjonen sitt eget tidsskrift, Sykepleien, et organ som skulle samle sykepleierne innad og være deres talerør utad.
Den nystartede sykepleieorganisasjonen fikk bred støtte fra norsk borgerlig kvinnesaksbevegelse. De ulike kvinneorganisasjoner var behjelpelig med å spre oppropet fra NSFs stiftelsesdag. I oppropet, som også ble offentliggjort i pressen, heter det bl.a.:
”Søstre! Vi indbyr alle utdannede sykepleiersker til at slutte sig til landsforeningen for sykepleiersker. Vi vet, at der lenge har været trang hos os til sammenslutning. Sykepleien er et saa stort kald, at det maa vernes om og ikke trækkes ned. Den lethet, hvormed der f.eks. kan begyndes i privatpleie, uten forutgaaende utdannelse, gir kvinder anledning til at paata sig sykepleie, som kun burde betros den fuldt utdannede sykepleierske. At dette er til stor skade for baade den syke og sykepleiestanden er noget som siger sig selv.
Hvad der ogsaa ofte hender paa grund av disse forhold er, at ganske uskikkede kvinder arbeider som sykepleiersker. Utdannede sykepleiersker maa som alle andre verne om sin stand og dens rettigheter. Kun de kvinder, som vil utdanne sig for denne gjerning, skal ha ret til at være sykepleierske og bære søsternavnet. La os slutte os sammen, hjælpe og støtte hinanden i bestræbelsen for at dyktiggjøre os og opmuntre og hjælpe sykepleiersker med ensidig og utilstrækkelig uddannelse til at søke en supplerende.”
Norsk Sykepleierskeforbund skulle videre ha som formål å være et samlingspunkt for utdannede sykepleiere, styrke utdanningen i faget og virke for standens framskritt. Dessuten skulle organisasjonen verne om sykepleiernes økonomiske og kollegiale interesser.
Flere sykepleiere ble stående utenfor organisasjonen, særlig gjaldt dette ”de gammeldagse sykepleierne”. Dette var Cathinka Guldbergs diakonissesykepleiere, og for disse sto en fagorganisasjon som noe skremmende, et våpen for bevisst å fremme egne interesser. En fagorganisasjon var uforenlig med deres livssyn og det som var avgjørende for diakonissene, ifølge deres sykepleieideologi: En sykepleie som en frivillig tjeneste i Guds ånd, en kristelig kjærlighetsgjerning, uten tanke på det en skulle få igjen i denne verden. For de ”gammeldagse” sykepleierne gikk kallsbevisstheten foran fagbevisstheten.
I tida etter stiftelsen viste NSF seg som et profesjonsforbund hvis hovedparole kan uttrykkes slik: først dyktighet (kvalifikasjoner), så rettigheter (arbeidsmessige og økonomiske).
I oppropet fra 1912 finner vi de temaer som kom til å bli kampspørsmål innenfor sykepleien i årene fremover. Argumentasjonen fra sykepleieorganisasjonens side gikk på at med større faglig dyktighet i sykepleien, burde de også få visse rettigheter. De kjempet for et eget fagområde, et arbeidsmonopol ”befridd” fra ”det forferdelige legeåk sykepleien er under,” som Bergljot Larsson uttrykte det. Samtidig måtte også sykepleien ”befri” seg fra de ”uskikkede kvinder”.
Det var innenfor lederskapet (administrasjon og undervisning) sykepleien kunne få størst selvstendighet, og NSF så tidlig betydningen av å gi tilleggsutdanning innenfor dette fagområdet. Allerede i 1925 startet NSF sin fortsettelsesskole, Kursus for overordnede og undervisende sykepleiersker, samt socialarbeidere (Norges Sykepleierhøyskole i dag). Men om lederskapet ble sterkt betonet, var det nødvendig for den profesjonelle status å få grunnutdanningen innenfor den vanlige omsorgsykepleien inn i et enhetlig og planmessig undervisningsopplegg.
Helt fra 1912 forsøkte NSF å innføre Nightingale-skolens prinsipper ved norske sykepleieskoler, men dette foregikk ikke uten kamp med myndigheter, leger og religiøse søstre. Kampen varte helt til 1948. Da fikk NSF sine utdanningsprinsipper sikret gjennom lov om utdanning og offentlig godkjenning av sykepleiere. Sykepleieutdanningen ble enhetlig og 3-årig.
En annen grunn til at NSF måtte kjempe for bedret utdanning, var for å holde de standarder ICN satte til sykepleieutdannelsen. NSF ble medlem av ICN i 1922. I 1920 var NSF med på å starte SSN (Sykepleiernes samarbeid i Norden). En annen viktig begivenhet i mellomkrigstiden var at organisasjonen i 1937 fikk Stortingets støtte i at sykepleierne skulle komme inn under arbeidervernloven. Etter andre verdenskrig gikk organisasjonen bort fra å se på sykepleien som et kvinneyrke i en kvinnesakssammenheng, og i 1949 ble organisasjonens navn Norsk Sykepleierforbund. Forøvrig er etterkrigstida preget av en kamp for å beholde den profesjonelle status og de rettigheter en opp nådde med sykepleieloven av 1948.
I 1960 fikk NSF loven revidert og grunnutdanningen styrket, og i 1966 gjennomførte NSFs medlemmer en samlet aksjon for å bevare syke pleieloven, og de fikk Stortingets støtte. Men bak den ytre samling var det i 1966 indre splittelse.
Dette gjaldt Sosialdepartementets forslag om offentlig å godkjenne de psykiatriske pleierne som sykepleiere. Det gjaldt de som hadde gjennomgått de tidligere toårige pleiekurs. Helt siden sykepleieloven av 1948 har departementet ment at denne pleiegruppen har vært urettferdig behandlet, men dette har ikke sykepleierforbundet kunnet godta.
Da saken kom opp i Stortinget i 1966, viste det seg at godkjenningen var blitt underskrevet av en av organisasjonens hovedstyremedlemmer på vegne av NSF. Det ble innkalt til ekstraordinært landsmøte på Hønefoss i januar 1967, og det sittende hovedstyre trakk seg. Siden har det vært stille om ”slaget på Hønefoss” som det etterpå er blitt kalt, og de som sto på gal side under ”slaget” er blitt ”borte”.
Noe liknende skjedde i 1977. På nytt var den enhetlige grunnutdanninga i sykepleien truet og også denne gang ble all indre uenighet og opposisjon forsøkt knust av forbundsledelsen. Nå gjaldt det St.meld. nr. 13 (76/77) om organiseringen av den fremtidige utdanningen av sosial- og helsepersonell, der det bl.a. ble foreslått felles utdanning av hjelpepleiere og sykepleiere. Medlemmer som ikke støttet NSF i saken, ble truet med eksklusjon. En viktig hendelse i etterkrigstida, som ikke hadde sitt utspring fra NSF, var Sykepleieraksjonen 72. Sykepleieraksjonen gjorde det også klart at NSF har vanskelig for å støtte direkte fagforeningskrav.
Fremdeles opprettholder NSF målsettingen fra 1912 og er først og fremst et profesjonsforbund. Som nevnt ble organisasjonens forhold til kvinnebevegelsen borte etter andre verdenskrig, og sykepleierforbundet er i dag ikke påvirket av den nye kvinnebevegelsen. Det viste seg tydelig i formannsvalget i 1977, da organisasjonen fikk sin første mannlige formann.
Heller ikke er organisasjonen opptatt av de tanker omkring det konkrete omsorgsarbeid og hvordan det kan bli verdsatt, som har ledsaget den nye kvinnebevegelsen. Organisasjonen har fortsatt profesjonaliseringen av yrket som en overordnet målsetting, der lederskaps- og undervisningsfunksjoner er de mest attraktive arbeidsfelt, til tross for en pågående krise innenfor den konkrete ta-hånd-om-omsorg i helsesektoren.
Medio 1977 var Norsk Sykepleierforbunds medlemstall 27 000.       
K. M.

Se også: Diakonisse, Guldberg, Nightingale, Sykepleieraksjonen 72.

Sykkel
Sykkelen er mer enn et transportmiddel, den er en livsstil. Gode, snusfornuftige argumenter til fordel for sykkelbruk er at sykkelen fremmer mosjon, sparer ressurser og ikke forurenser, i hvert fall hvis syklisten ikke spiser for mye kjøtt og produksjonen ikke bruker for mye gale former for energi. Dette burde være mer enn nok til å sikre den en langt sterkere posisjon i trafikkbildet med f.eks. egne veier, kryss hvor biler har vikeplikt og miljøvennlige sykkeltrekk (å la skitrekk) i problematiske bakker. Man antar at den kommende økonomiske krisen i de kapitalistiske land vil fremme slike tiltak.
Og dette er bare en liten del av det en sykkel kan tilby. Sykkelen er stillhet: Man kan nyte det man passerer. Man kan følge trærne om våren fra morgen til morgen. Man kan undre seg over avisoverskrifter i en kiosk, man kan lure på om en spesielt tiltrekkende person vil stå på holdeplassen i dag også. Man kan, i hvert fall enkelte steder, strekke kroppen, kaste hodet bakover og suge inn frisk luft. Man kan presse seg akkurat så hardt som man vil, for ”det er ingen skam å gå av”.
Men det finnes også mangler: Sykkelen er stort sett uforandret gjennom hundre år (fra Starleys sykkel i England i 1885), en utrolig konservatisme som tyder på at bransjen ikke rekrutterer mange talent. Og det er savn knyttet til en sykkel. Den er ensom, et ekte produkt av vesterlandsk individualisme. Den er heller ikke helt fri for konkurransementalitet, noe man kan se av ansiktsuttrykket på vinnerne av Tour de France og liknende løp.
Tandemen er ingen god løsning på følelsen av ensomhet. På grunn av seriekoblingen er det vanskelig å holde noen god prat gående, styringen er kontrollert av en person, og den som sitter bak kan litt for lett slappe av i tråkkingen. Sykler bør derfor lages slik at de lett kan parallell-kobles ved siden av hverandre, med full likestilling, styrings- og energideling. Et lite brett mellom syklene til matpakker, kanskje også en transistorradio med ledning til ett øre og batterier som kan lades i utforbakker, ville øke konkurranseevnen overfor biler.
I et regnvått land som Norge står sykkelen overfor et uomtvistelig klimaproblem: Den gode sykkel-poncho som gjør at vannet verken renner inn mot kroppen eller samler seg i et reservoar som så tømmes nedover beina ved avstiging, er ennå ikke laget.
Kort sagt: Sykkelen må sees på som en livsform i utvikling. I prinsippet skulle den være ideell ikke bare for individualisten, men også for et par, gjerne med to små barn. Nordahl Grieg har sett sykkelens koblende evne i sin deilige ”O Sykkelstyre, O Kjærlighet”, men i lengden er to personer som ruller én sykkel og holder i hver sin del av styret både upraktisk og avromantiserende. ”Skal vi koble sammen våre sykler” burde kunne bli et naturlig spørsmål som åpner for mange muligheter - og videre utvikling av sykkelen som livsform.
J. G.


Symboler
I semiologien (vitenskapen om tegn) spiller skillet mellom naturlige tegn og symboler en grunnleggende rolle. Et naturlig tegn er et tegn som betegner noe takket være en fysisk sammenheng (en årsaksammenheng) mellom tegnet og det som tegnet er et tegn på. Fotspor i snøen er f.eks. et tegn på at noen har gått der; mørke skyer er et mer eller mindre tilforlatelig tegn på at det vil komme regn. Symboler er derimot konvensjonelle tegn. Forbindelsen mellom symboler og det som de står for er kulturbetinget og ikke naturbetinget. At det røde trafikklyset betyr at man må stanse og vente, er avhengig av overenskomst i en konvensjon. Det samme gjelder for andre symboler (det norske flagget som symbol for den norske staten, hakekorset som symbol for nazismen, ordet ”hund” som symbol for en viss type dyr, etc.).
Tegninger, malerier, statuer o.l. regnes ofte som en mellomgruppe mellom de konvensjonelle og de naturlige tegnene (såkalte ikoniske tegn, ikoner). Forbindelsen mellom et bilde og det som er avbildet er ifølge dette synet både natur- og kulturbetinget. Likheten vi oppfatter mellom et godt portrett og den avbildete personen, er ikke et rent naturfenomen, men heller ikke bare resultatet av vår tilvenning til visse konvensjoner. Noen semiologer (f.eks. Umberto Eco og Søren Kjørup) mener likevel at bilder må betraktes som rene symboler (rent vilkårlige eller arbitrære tegn).

Symbolproduksjon og praksis
Språklige uttrykk og andre symboler spiller en helt grunnleggende rolle i det sosiale livet, men dette ble ikke teoretisk erkjent før i det forrige århundret. Den amerikanske filosofen Charles Sanders Peirce (1839-1914) regnes vanligvis som grunnleggeren av det systematiske studiet av symboler og andre tegnsystemer. I dette århundret har bl.a. lingvisten Ferdinand de Saussure, sosialpsykologen George Herbert Mead og filosofen Ludwig Wittgenstein levert vesentlige bidrag til å forstå symbolproduksjonens rolle i det menneskelige livet.
Tidligere tenkte man seg gjerne språket som en ytre kledning for tenkningen, og man opererte med forestillinger om en språkuavhengig virkelighet. (Gjenspeilingsteorien i den marxistiske tradisjonen er et eksempel blant mange på dette.) Særlig Wittgenstein betoner derimot at all tenkning, virkelighetsforståelse, oppfatning eller persepsjon og handling skjer i kategorier som er formidlet gjennom språklige uttrykk og andre symboler.
Å lære seg et språk er ikke bare å lære seg navnene på de tingene som finnes i verden. Å lære seg et språk er samtidig å lære seg å delta i en sosial virkelighet. Dette skjer gjennom innøving i de praksisene som til sammen utgjør det samfunnet som individet vokser opp i. En praksis kan kort beskrives som atferd som følger regler. For å kunne forstå og bruke et symbol (f.eks. et språklig utrykk) må en ha kjennskap til de reglene som styrer bruken av symbolet. Reglene for symbolproduksjonen i samfunnet uttrykkes normalt ikke i form av klare regler, men eksisterer i form av taus viten hos deltakerne (ferdighetskunnskap til forskjell fra påstandskunnskap).
Et grunnleggende vilkår for språklig kommunikasjon og andre former for symbolsk samhandling, er derfor at kommunikasjonspartnerne har den tilstrekkelige kompetansen, dvs. erfaring med de praksisene som opprettholder meningen til de symbolene som blir brukt i kommunikasjonen. Det må understrekes at aktørene selv kan ha feilaktige forestillinger om sine egne praksiser. En ting er å bruke et symbol, en annen ting å reflektere over bruken av det. Den ferdighetskunnskapen (kompetansen) som kreves for å produsere symboler, er ikke det samme som aktørenes selvbevissthet, som kan være mer eller mindre dekkende, mer eller mindre forvrengt av ideologiske og andre grunner.
T. No.

Se også: Kommunikasjon, Mote, Rituale, Totemisme.
Litteratur: S. Kjørup: Filmsemiologi, København 1975. G. Danbolt m.fl.: Den estetiske praksis, Bergen 1979.