Sjøtransport
Med sjøtransport mener vi her alle transporter som foregår på sjøen. Hovedvekten vil imidlertid bli lagt på innenlandsk sjøtransport med båter under 3 000 bruttoregistertonn (brt). Det er båter som kan laste opptil ca. 5 000 tonn.

Sjøtransportens plass i norsk samferdsel
Sjøtransport har vært, og er fremdeles, en viktig del av vårt transportsystem. Etter 1945 og fram til i dag har den stått for mellom 65 og 70 % av de totale godstransportene innenlands, mens dens andel av persontransportene er redusert fra 10 % i 1945 til ca. 2 % i 1977. Selv om sjøtransport har fått mindre betydning på personsiden, er den fremdeles viktig for de mange områdene der landtransport ikke er noe alternativ.
Antall årsverk utført på norske båter under 3 000 brt var i 1975 ca. 11 000 hvorav over en tredjedel ble utført på båter i rutefart. Om lag 60 % av de sysselsatte bor i spredtbygde strøk.
Sjøtransportens store betydning i Norge har sammenheng med at det er et fjell-land og at en stor del av næringsvirksomheten og befolkningen finnes ved kysten. Ca. 85 % av Norges befolkning bor mindre enn 20 km fra sjøen.
I forhold til vegtransport bruker sjøtransportmidlene lite energi, særlig når det gjelder godstransporter. Energiforbruket pr. tonnkilometer er mellom halvparten og tredjeparten av energibruken i lastebiltransport. Også når det gjelder andre miljøulemper, som støy, forurensninger og personskader, kommer sjøtransport godt ut sammenliknet med andre transportmidler.

Det begynte med ruteskip
Rutegående sjøtransport i Norge kom med innføringen av dampskipene. De to første rutene ble satt igang i 1827 mellom Oslo og Kristiansand, og mellom Stavern og Gøteborg/København. Fra og med 1860 gikk det rutegående båter langs hele kysten. Før 1850 stod staten bak driften av båtene, men i siste halvdel av 1800-tallet ble store private dampskipsselskap opprettet. De første ruteskipene var båter som fraktet både gods og passasjerer, mens nesten hele ruteflåten i dag er spesialisert enten for gods- eller for passasjertransport.
Etter hvert som vegtransporten har utviklet seg og befolkningen langs kysten har konsentrert seg mer og mer i byene, har det blitt vanskelig å drive rutetransport på sjø bedrifts-økonomisk lønnsomt. I 1977 gav staten ca. 500 mill. kroner i tilskudd til lokalruter, ferjeruter og kystruter (mellom flere fylker).
Hurtigruta består av 13 båter som trafikkerer 35 steder mellom Bergen og Kirkenes. Denne ruta drives av fem forskjellige rederier, og har i perioden 1970-79 vært et stadig diskusjonstema i samferdselsdebatten. I 1979 ble det endelig besluttet at flåten skal fornyes med større og mer moderne skip der særlig godskapasiteten og godsbehandlingen vil bli bedre.
Den nye teknologien er ellers i rutetransportene på sjøen representert ved toskrogsbåter av typen katamaran o.l. Dette er svært hurtige båter som har revolusjonert transportstandarden i mange utkantstrøk, men som er dyre i drift og derfor krever et forholdsvis stort trafikkunderlag. Også blant godsrutene har det vært en sterk fornying av flåten. Båtene er blitt større og mer rettet mot å ta større enhetslaster.

Fraktefartøyene
Før 1800-tallet var de ikkerutegående fraktefartøyene det eneste transportalternativet for gods mellom landsdeler. Mest kjent av de gamle transportvegene er nok fraktefarten fra Nord-Norge der jekter lastet med tørrfisk, klippfisk og tran seilte til Bergen. Nordover hadde jektene med seg nødvendighetsvarer og delvis luksusvarer som ikke ble produsert i Nord-Norge. Fraktefartøyene gjorde derfor varebytte mulig, noe som igjen førte til en viss spesialisering av produksjonen i de ulike landsdelene.
Fraktefartøyene har fremdeles stor betydning i Norge. I hele etterkrigstida har de stått for rundt 55 % av de totale godstransportene innenlands. I 1975 var det i alt rundt 1 500 skip i denne kategorien i Norge. I likhet med kystgodsrutene (utenom Hurtigruta) mottar ikke fraktefartøyene offentlige tilskudd til driften.
Fraktefartøyene over 100 brt er først og fremst et tilbud til transportbrukere som ikke har behov for daglige sendinger. Sendingsstørrelsen er derfor jevnt over mye større enn i rutegående sjøtransport. Mens rutegående sjøtransport hovedsakelig frakter stykkgods og vanlige forbruksvarer, er hovedtyngden av transportene med fraktefartøyene sand, grus, sement, malm og tømmer. Dette begrenser konkurransen mellom rutegående og ikkerutegående sjøtransport. Flåten mellom 100 og 300 brt er engasjert både i rene innenlandske transporter, transporter mellom Norge og utlandet og mellom utenlandske havner. Jo større båtene er, jo mer engasjert er de jamt over i transporter utenfor Norge.
De minste fraktefartøyene er fremdeles engasjert i transport av små sendinger over korte avstander. Det gjelder særlig transport fra sentra (og) til mindre steder. Fartøyene under 100 brt transporterer bare innenlands.

Aktuelle problemer innen kystfarten
Kystgodsrutene har mer og mer konsentrert tilbudet om de trafikksterke strekningene. Siden rederiene har stått forholdsvis fritt i valg av ruteopplegg, er dette en følge av hva som har vært bedriftsøkonomisk mest gunstig. En slik konsentrasjon av tilbudet fra kystgodsrutene til færre havner virker i retning av at disse havnene blir utbygd ytterligere. Dette fører til at det blir mer lønnsomt for kystgodsrutene å konsentrere enda mer av tilbudet til disse havnene. Dessuten vil økt effektivitet fra landsiden gjøre det lønnsomt å drive med større båter. En viktig del av dette bildet er også såkalte knutepunktopplegg som nettopp går ut på å benytte større båter mellom de sentrale havnene, mens lokal distribusjon foregår med lastebil eller mindre lokalbåter.
Utbyggingen av de trafikksterke havnene forklarer også noe av den utviklingen som har vært blant fraktefartøyene. De har også blitt større og mer avhengige av det høyt utviklede laste- og losseutstyret i de store havnene. Men dermed oppstår det problemer dersom de skal anløpe mindre havner. Omvendt er det med de mindre båtene. De er godt tilpasset havnene på småsteder, men kan ikke nyttiggjøre seg alle fordelene i storhavnene.
Satsingen på knutepunktopplegg ved utbygging av noen store havner har derfor ført til færre anløp av rutegående sjøtransport på små steder samtidig med at fraktefartøyene blir mindre tilpasset transporter til utkantstrøk.

Internasjonal sjøtransport
Ser vi til slutt litt på sjøfarten utenriks, er det først og fremst viktig å peke på den stillingen denne næringa har hatt i Norge. Foruten at så å si all norsk utenrikshandel foregår med skip, har Norge også vært en stor transportør for andre land. Denne stillingen er i ferd med å svekkes, særlig u-landa bygger nå opp egne nasjonale skipsflåter. I 1977 var det likevel sysselsatt ca. 27 000 personer på norske skip i utenriksfart. Som i norsk samferdsel er også godstransportene internasjonalt dominert av skipsfarten. Innen de forskjellige land vil imidlertid skipsfartens stilling variere med flere forhold, og der står nok Norge i en spesiell stilling med sin lange kyst.
F. J.

Se også: Samferdsel, Skipsfart, norsk.
Litteratur: Hurtigrutas framtid, NOU 1976:22. Utbygging og drift av norske havner, NOU 1976:13. F. Jørgensen: Fraktefart på kysten, Transportøkonomisk institutt 1978. Norsk Samferdselsplan, NOU 1977:30 A.

Skam
Skam er en følelse som oppstår når en selv eller andre gjør noe skammelig eller er i en skammelig forfatning. Skamfølelse ledsages ofte av ansiktsrødme og annen kroppshete. Som alle andre følelser har skammen en mening, dvs. den er en måte å forholde seg til verden på. Hva er så skammens mening eller vesen? Dette spørsmålet er dårlig klarlagt innen vår tids psykologi, og det vil her derfor bare bli lagt fram noen momenter og tolkninger som skulle kunne kaste lys over emnet.
Skam er en rak motsetning til ære. Den som æres (hylles, berømmes osv.) og anerkjenner beærelsen, kjenner seg bestyrket i sitt vesen, blir sikrere på seg selv, på hvem han/hun er. Omvendt kan det antas at den som skammer seg, kjenner seg usikker på seg selv i skamøyeblikket. Og den som lever i kronisk skam, lever i vedvarende usikkerhet om hvem han/hun er. Dette kan så være grunnen til at det er ubehagelig å skamme seg. I denne retningen går den nordamerikanske psykologen Helen M. Lynds undersøkelser: Skam henger sammen med sviktende identitet.
En annen type betraktninger fremkommer ved å tenke på skam som oppstår i avslørende situasjoner: Man gripes f.eks. i løgn, i falskhet eller dummer seg ut. I slike tilfeller blir det et åpenbart misforhold mellom vesen og fremtreden, dvs. slik man (for tiden) er, og slik man ønsker å være eller gir seg ut for å være. I disse tilfellene er skammen en følelse som oppstår overfor andre mennesker, dvs. skam fremstår som en særskilt sosialt betinget følelse. Man sier om dem som skammer seg at de ”ønsker å synke i jorden”, dvs. at de skulle ønske at de ikke var til i de andres verden, for dermed å slippe skammen.
En ytterliggående tolkning i denne retning gir Jean-Paul Sartre (se art. Sartre): Skammen er den erfaringen som aller tydeligst åpenbarer for meg andre menneskers virkelighet, og river meg ut av en eventuell likegyldighet og innkapsling i min egen verden. ”Skammen er en skam over seg selv overfor den andre, de to strukturene er uatskillelige” (”Væren og intet”).
Den tysk-amerikanske psykologen Erik H. Erikson hevder derimot fra et freudiansk standpunkt at skamfølelsen ikke er opprinnelig i forhold til andre. I stedet for å ville synke i jorden, ønsker man opprinnelig å ville angripe eller tilintetgjøre de andre. Skammen blir her en aggresjonshemmet reaksjon, som man underkaster seg de andre med. Dette er i pakt med Freuds synspunkt på mennesket som et opprinnelig asosialt vesen som søker uhemmet lystopplevelse og som må tvinges av samfunnsordningen til å bli moralsk.
Som en tredje mulighet kan det tenkes at skam verken er en følelse overfor andre eller overfor seg selv, eller en art fortrengt aggresjon, men at skamfølelsen er en allmenn følelse, dvs. en følelse av noe allment skammelig. Denne følelsen kan så differensieres til skam over seg selv, skam over eller med andre, alt etter den sosiale situasjonen. En slik tolkning er i tråd med den sosialpsykologiske innsikten at jegfølelsen og selvfølelsen ikke er forut for opplevelsen av andre mennesker, men at denne siste enten er først eller samtidig med den førstnevnte.
Ut fra denne tolkningen blir spørsmålet igjen: Hva er skammens mening? Etter å ha spist av kunnskapens tre, kjenner Adam og Eva trang til å skjule sin nakenhet, som fra nå av er skammelig. Det betyr at deres legemer har tapt sin umiddelbare erotiske ynde, og at de nå kjenner og forstår at de også kan bruke sin egen og den andres kropp som middel til å oppnå nytelse som mål. Denne spaltningen av virkeligheten i mål og midler er et ”syndefall” ut av den erotiske verdenen der det ikke kan tenkes og handles ut fra mål/middel-skjemaer, men der nytelsen er en spontan bivirkning ved spontant yndefulle handlinger og virksomheter.
Menneskene kastes fra nå av ut i en verden av slit og begjær, arbeid og seksualitet. Men menneskenes ulykkelige bevissthet består i en mer eller mindre uklar forståelse av at dette er en disintegrert form for tilværelse. Menneskehetens allmenne skam består i dens disintegrasjon, opplevd på bakgrunn av håpet om å komme ut av denne tilstanden en gang. Man kan videre tenke seg at hvert samfunn eller hvert samfunnslag definerer et nivå av disintegrasjon som dets medlemmer må avfinne seg med, og at dette gjennomleves som en allmenn, internalisert, ureflektert skamfullhet (som f.eks. en typisk kroppsholdning). Når dette nivået overstiges ved særskilt spaltete handlemåter ualminnelig klossete, falske, uærlige osv. handlinger - blir den latente skamfullheten manifest.
Ruth Benedict, nordamerikansk etnograf, innførte skillet mellom skamkulturer-og skyldkulturer, dvs. mellom samfunn der skamfølelsen (æresfølelsen) henholdsvis skyldfølelsen er fremherskende. Det tradisjonelle Japans kultur er en skamkultur, mens USA er en skyldkultur, det katolske VestEuropa en skamkultur, det protestantiske en skyldkultur. Denne antatte forskjellen settes så i forbindelse med en ulik utvikling av industriell kapitalisme: Skyldfølelsen gjør foretaksom. Den skyldbetyngede kjenner en trang til å gjøre godt igjen det gale som er gjort, eller å straffe seg selv ved idelig arbeid. Skamfullhet derimot svekker snarere handleevnen - skammen passiviserer.
Mange psykologer hevder at skyld og skam er vesensforskjellige foreteelser, som beror på vidt forskjellige egenskaper ved menneskesinnet. Men de kan også betraktes som to sider ved samme sak: Skammen er ens holdning til en uriktig handling som faktum, mens skyldfølelsen er trangen til å gjøre noe med dette faktumet.
D. Ø.

Litteratur: H. M. Lynd: On shame and the search for identity, New York 1958. E. H. Erikson: Barndommen og samfunnet, Oslo 1968. J.-P. Sartre: L'Etre et le néant, Paris 1943. R. Benedict: The crysanthemum and the sword, Boston 1946.

Skard, Åse Gruda
Skard (1906-), en av pionerene i norsk psykologi, særlig opptatt av barnepsykologi og barns oppvekstkår. Åse Gruda Skard er datter av Halvdan Koht og Karen Grude, og vokste opp i Oslo i et intellektuelt og stimulerende miljø med forankring i sosialdemokratiet og norsk kulturtradisjon.
Som den første kvinne i Norge tok hun i 1931 magistergraden i psykologi. Fra 1932 til 1938 var hun vitenskapelig assistent ved Universitetet i Oslo. Krigsårene tilbrakte hun med familien i USA hvor hun skrev om Norge og om nazismen i amerikanske aviser og tidsskrifter. I perioden 1946-75 fungerte hun som dosent i psykologi og organiserte den første utbyggingen av Psykologisk institutt i Oslo. Hun var en av initiativtakerne til dannelsen av Norsk Psykologforening.
Ved siden av arbeid og familie med fem barn har Skard hatt tallrike verv i komiteer, foreninger og råd, og har hatt flere internasjonale verv for UNESCO. Hun var bl.a. president for verdensorganisasjonen for småbarnsoppfostring (1962-68). Hun har vært banebryter i å spre opplysning om barns utvikling og om forebygging av psykologiske problemer hos barn.
Hun var den første som startet studiesirkler for arbeiderkvinner om barnepsykologi og oppdragelse. Innen arbeiderbevegelsen, på møter, i kringkasting, fjernsyn, dagspresse og i populærvitenskapelige bøker har hun talt barnas sak. For dette utrettelige opplysningsarbeidet, der hun greidde å omsette psykologisk viten til et språk som folk forsto, fikk hun i 1976 Forskningsrådets pris for popularisering og i vide kretser tilnavnet ”Mor Åse”.
Hennes viktigste forskningsprosjekt er en langtidsstudie av 20 arbeiderbarn fra de ble født til de var 16 år gamle. Denne har gitt verdifulle kunnskaper om barns dagligliv og om vanlige vansker hos vanlige barn.
Som medlem av Arbeiderpartiet var Skard med i partiets kvinnesakskomité (1965-66) og i en komite som skulle utforme barnepolitikken (1974). Hun har vært en ivrig forkjemper for gifte kvinners rett til arbeid utenfor hjemmet. I 1975, da hun nådde pensjonsalderen, ble hun valgt inn i Bærum kommunestyre.
E. Ha.


Skatt
Skatt er ytelser det offentlige pålegger personer og bedrifter. I Norge er det Stortinget som har rett til å pålegge skatter. Direkte skatter er skatter pålagt inntekt og formue. I Norge omfatter de direkte personskatter inntektsskatt til stat og kommune, fellesskatt til skattefordelingsfondet, syke- og pensjonsdelen av folketrygdavgiften, arveavgift, årsavgift på biler og skatt på formue. Utbetalingene av barnetrygden fra staten er en negativ skatt. Bedriftsskattene er skatt på overskudd og skatt på formue.
Indirekte skatter er skatter pålagt kjøp av forbruksvarer, visse typer av vareinnsats og investeringer. Forbruksbeskatningen består i Norge av en alminnelig omsetningsavgift (i Norge kalt merverdiavgift) og av særavgifter og subsidier. Subsidiene er negative indirekte skatter. De omtales ofte som prissenkende skatter. I Norge er det først og fremst matvarer som er subsidiert. Særavgiftene er pålagt nytelsesmidler som tobakk, vin, brennevin, øl og sjokolade. Bensin er også pålagt særavgifter. Innkreverne av de indirekte forbruksskattene er bedriftene. I de fleste tilfeller er det forbrukerne som bærer skattebyrdene. I noen tilfelle får ikke bedriftene veltet alle skattebyrdene over på forbrukerne. Da deler forbrukerne og bedriftene på skattebyrdene.
Indirekte skatter som er pålagt bedriftenes kjøp av varer, er avgift på nyinvesteringer (kjøp av produksjonsmidler) og på bedriftenes kjøp av elektrisitet. Den siste avgiften skyldes at det i lang tid har vært billigsalg av kraft i Norge, spesielt har den kraftkrevende storindustri fått billig elektrisitet. Avgiften retter opp noe, men langt fra alt, av denne indirekte subsidieringen. I tillegg betaler bedriftene i Norge en avgift på bruk av arbeidskraft, den såkalte arbeidsgiverandelen av folketrygdpremien.

Skattenes oppgaver
1. Lenge var det eneste formålet med beskatningen å finansiere det offentliges kjøp av varer og tjenester. De offentlige budsjetter skulle balansere; de skulle i alle fall ikke gi underskudd. I mange land har dette synet nå veket plass for en mer nyansert holdning. Poenget med dette første formålet er nå at skattene har til oppgave å redusere forbrukernes og bedriftenes kjøpekraft. Dermed kjøper disse mindre varer og tjenester. Dette skaffer rom for en offentlig ressursdisponering; f.eks. gjennom kjøp av byggematerialer til skolebygg og sykehus.
2. I nedgangstider blir skattene redusert. Dette øker personers og eventuelt bedrifters kjøp av varer og tjenester. Dette kan virke stimulerende på økonomien. En forutsetning som må være oppfylt for at dette skal skje, er at de offentlige utgiftene ikke reduseres tilsvarende. I oppgangstider blir skattene økt. Dette virker bremsende på kjøpeevnen hos personer og bedrifter. Presset i økonomien som tyter ut i form av stigende priser overalt, kan dermed bli dempet. Skatter kan derfor brukes til å jevne ut konjunkturbevegelser i kapitalistiske land. Bruken av skatter til dette formålet er etter hvert blitt mer og mer utbredt.
3. Årsakene til at en vare koster noe, er at det er blitt brukt ressurser (arbeidskraft, råvarer, energi) til å lage varer, samtidig som de anvendte ressursene kunne vært benyttet til å lage andre varer. Siden det vanlige er at det er noen som eier de anvendte ressursene, f.eks. sin egen arbeidstid og råvareleveransene, så oppstår det markeder for kjøp og salg av ressursene. For fellesressurser som jord, luft og vann eksisterer det vanligvis ikke slike markeder.
Utslipp av luft- og vannforurensende stoffer kan være eksempel på bruk av fellesressurser. Hvis bruken skjer på bekostning av andre ting en kan bruke fellesressursene til, oppstår det en kostnad for samfunnet. Siden ingen eier fellesressursene, blir ikke disse kostnadene trukket inn i markedsprosessen. Avgifter på utslipp av avfallsstoffene kan oppfattes som priser på bruken av fellesressursene. De er ført inn i markedssystemet til erstatning for manglende priser. Indirekte skatter brukt på denne måten er praktisk talt ikke i bruk i noe land ennå.
4. Gjennom salg av sin arbeidstid og eventuelt gjennom utleie av produksjonsmidler får individet i et privatkapitalistisk samfunn inntekt. Det ble lenge godtatt at dette var hva individet også burde ha som sosial belønning. Illustrerende er følgende uttalelse fra den Norske Skattelovkomité av 1899:
”Hvad der spesielt gjælder at fastholde ved skatteordninger, der søges bygget paa hensynet til skatyderens evne, er ifølge den overveiende mening roden komiteen, at formaalet for beskatningen alene er tilfredsstillelsen af statens og kommunens behov, uredens der ikke kan erkjendes at ligge indenfor en sund skattepolitiks opgave at Nidføre en nivellering af de bestaaende formues- og intægtsforhold blandt samfundets medlemmer.”
Dette synet er ikke lenger retningsgivende for skattepolitikken. Det er imidlertid store forskjeller landa imellom. Sverige og Norge er de to land som er gått lengst i bruken av skatter til å omfordele inntekter. For at en slik omfordeling skal skje, må den delen av inntekten som individet netto betaler i form av direkte og indirekte skatter, stige når inntekten stiger. Et slikt skattesystem kalleset progressivt skattesystem.

Det norske skattesystemet
Idet norske skattesystemet stiger den samlete, direkte personskattens andel av inntekten, når inntekten stiger. Den stiger ikke over alle grenser. Uttrykt som prosentdel av nettoinntekt (dvs. bruttoinnekt etter fradrag for ”utgifter til inntekts ervervelse”) var denne øvre grensen i 1977 lik 75,4 %. (Pensjonsdelen av folketrygdpremien på 3,8 % av bruttoinntekten er holdt utenfor.)
I et progressivt skattesystem er skatten på den siste krone en tjener (marginalskatten) alltid større enn den delen av inntekten som betales i skatt (gjennomsnittsskatten). Andre elementer i det norske skattesystemet har ikke den egenskap at gjennomsnittsskatten øker når inntekten øker. Siden folk bruker en større del av sin inntekt på matvarer jo mindre inntekt de har, så har den indirekte skatten på matvarer den egenskapen at gjennomsnittsskatten synker når inntekten øker. Nettoresultatet av alle positive og negative skatteri Norge er likevel at den totale gjennomsnittsnettoskatten øker, når inntekten øker.
I en vurdering av den inntektsutjevnende virkning av et skattesystem, må en også trekke inn omfanget av skatteunndragelser. Unndragelsen kan skje i form av at opptjente pengeinntekter ikke oppgis til skattemyndighetene, eller at en mottar ytelser i andre former enn penger og uten aten oppgir disse ytelsene. Jo hardere en bestemt skatt er, jo sterkere er motivet for å unndra seg skatten.
Mulighetene til å unndra seg skatt og samtidig komme heldig fra det er størst hos de med de største og mest sammensatte inntektene. I et progressivt skattesystem er motivet også sterkest hos de med de største inntektene. Skatteunndragelser motvirker derfor den inntektsutjevnende egenskapen ved et skattesystem.
For å gjøre noe med dette bør en for det første øke overvåkningen av de største og mest sammensatte inntektene. For det andre bør en øke straffen for å unndra seg skatt. Når store beløp er unndratt, bør langvarig fengselsstraff være aktuelt. For det tredje kan det være riktig ikke å satse for ensidig på å gjøre noen få skatter harde. Hvis ”en møter skatter hvor en enn snur seg”, blir det også vanskeligere å unndra seg skatt. Dette kan gjøre det aktuelt ikke å satse for sterkt på beskatningen av personinntekter, men å kombinere inntektsbeskatningen med avgifter på kjøp av slike varer og tjenester som folk med de høyeste inntekter kjøper forholdsvis mest av, f.eks. utenlandsreiser, eiendommer, dyre biler, lystbåter m.m.
S. St.


Skattenekterpartier
Skattenekting som aksjonsform er ikke ukjent i norske lokalsamfunn når formålet er å bli hørt i vei- eller skolekrav. Skattenekterpartier derimot, har ikke en enkeltsak som formål. For at borgerne skal få mindre skatt og disponere mer av fortjenesten selv, går de inn for å redusere de offentlige utgiftene, avskaffe byråkrati og reguleringer og trappe ned statens virksomhet.
Begrepet skattenekting er sjelden en presis beskrivelse av slike partiers program og aksjonsformer. De oppfordrer ikke til individuell skattenekting, men tar sikte på å endre beskatningen gjennom parlamentarisk innflytelse. Her skal vi se nærmere på poujadismen i Frankrike, Mogens Glistrups Fremskridtsparti i Danmark og tilsvarende tendenser i USA på slutten av 1970-åra.

Poujadismen i Frankrike
Pierre Poujade organiserte en forening til forsvar av handelsfolk og håndverkere (UDCA) i Frankrike i begynnelsen av 1950-åra. Organisasjonen samlet selvstendige småkjøpmenn og håndverkere i motstand mot skattenivå, regnskapsplikt og offentlig bokettersyn. Da bevegelsen ble omdannet til parti foran parlamentsvalget i 1956, fikk den også tilslutning fra andre misfornøyde grupper innen småborgerskapet, særlig på landsbygda. Poujades parti fikk nesten tre millioner stemmer og 52 plasser i parlamentet.
Partiet var en rein protestbevegelse uten noe samlende program. Lydighet mot Poujade var det eneste som bandt den sammen. Poujadismens fall var derfor enda raskere enn dens vekst. Bare en av de deputerte hadde nasjonal politisk erfaring fra før, og Poujade selv var en bedre karismatisk demagog enn leder. I løØt av to år gikk halvparten av de deputerte over til andre høyrepartier, og partiet falt helt ut av parlamentet ved valget i 1958.
Poujadist-bevegelsen var et uttrykk for de selvstendig næringsdrivendes frykt for den moderniseringen av det franske samfunn og næringsliv som særlig sosialistene under ledelse av Mendès-France stod for. Det var det statiske Frankrikes protest mot endring og modernisering, småborgerskapets protest mot sosialisme og moderne kapitalisme, mot stordrift og økt offentlig virksomhet.

Glistrupianismen i Danmark
Mogens Glistrups Fremskridtsparti, som ved folketingsvalget i 1973 fikk 16 % av stemmene og ble Danmarks nest største parti, hadde det samme utgangspunkt som Poujades bevegelse. Det varet småborgerlig opprør mot de økonomiske og skjemamessige byrdene staten pålegger ”ervervslivet”. Særlig for mindre næringsdrivende som kioskeiere, drosjesjåfører og andre ble Glistrup den store profeten.
Hans tale var direkte og folkelig og hans løsninger enkle: Bort med inntektsskatten og offentlig sparing og vekk med alle overflødige statsansatte ”papirnussen”. Mogens Glistrup selv var Danmarks ledende skattejurist og landets mest kjente nullskatteyter. Hans parti beholdt sin sterke posisjon i hele 1970-åra, men ble isolert i det parlamentariske arbeidet og fikk ingen direkte innflytelse.
Selv om Fremskridtspartiet var et klart borgerlig parti med borgerlig-individualistiske forslag til løsninger på Danmarks økonomiske krise, var det samtidig landets nest største arbeiderparti. Det gjorde særlig store innhogg blant de yngste og lavest lønte arbeiderne. Partiet spilte på en utbredt misnøye med de etablerte politikerne og det voksende offentlige byråkratiet.

Det balanserte budsjett i USA
Boligbeskatning og eiendomsskatt var utgangspunktet for den skattenekterbevegelse Howard Jarvis startet i California i USA midt på 1970-tallet. Bevegelsens første suksess var å få i stand og vinne en folkeavstemning, som forpliktet delstatsregjeringen til å redusere eiendomsskatten og dermed sitt eget inntektsgrunnlag. Følgen var at titusener av offentlig ansatte lærere, politifolk og lærere ble sparket fordi det offentlige måtte redusere sin aktivitet.
Jarvis-bevegelsens løsning på de problemene som oppstår, er at de skal løses av den enkelte borger på individuell basis: sikkerhetslåser og private vaktselskap istedenfor politi, skolepenger og privatundervisning istedenfor offentlige skoler. Den amerikanske skattenekterbevegelsen gikk videre med aksjoner for å få grunnlovsfestet ”det balanserte budsjett”, det vil si at forbundsregjeringen ikke må bruke mer enn den utskriver i skatter. Dette tekniske bokholderibegrepet ble framstilt som nøkkelen til løsningen av alle USAs økonomiske problemer.
Mer enn halvparten av enkeltstatene har støttet kravet om å innkalle en ny grunnlovgivende forsamling for å lovfeste ”det balanserte budsjett”. Meningsmålinger har vist at 75 % av befolkningen går inn for balansert budsjettering, som vil tvinge regjeringen til å skjære ned de offentlige utgiftene til et minimum.
Disse tre skattenekterpartiene eller -bevegelsene har klare fellestrekk som gjør det naturlig å putte dem i samme sekk. I den sekken finner vi også vårt eget Fremskrittsparti (eller Anders Langes parti) og liknende fenomener i andre land. En del fellestrekk kan kort oppsummeres slik:
1. De er ikke rettet mot konkrete enkeltsaker, men tar sikte på å redusere skattene og de offentlige utgiftene gjennom en gjennomgripende nedbygging av statsapparatet og den offentlige sektors virksomhet.
2. De bruker ikke direkte aksjoner som kampform, men organiserer partier eller valgmaskiner for å oppnå politisk innflytelse gjennom parlamenter og sentrale politiske institusjoner.
3. De er ikke fasttømrede organisasjoner, men løst gruppert omkring sentrale lederskikkelser.
4. De har ingen omfattende programmer for alle sektorer av samfunnet, men fester lit til en patentløsning eller politisk urtemedisin som skal snu opp ned på samfunnet og gi det driftige enkeltmennesket bedre armslag.
5. De er i utgangspunktet uttrykk for småborgerskapets klasseinteresser, men fanger også opp andre gruppers protest mot voksende offentlig byråkrati og individuell maktesløshet.
A. Ho.

Se også: Anders Langes parti, Populisme.

Skatteregler
Skatteregler er de rettsreglene som fastsetter grunnlaget for og omfanget av den enkelte skattyters skatteforpliktelse overfor det offentlige (stat, fylke og kommune).
Utgangspunktet for inntektsskatten er nettoinntekten som den skattepliktige har hatt i løpet av et inntektsår. Som skattepliktig regnes enhver fordel som den skattepliktige har vunnet ved arbeid, eiendom, kapital eller virksomhet.
For de aller fleste mennesker er salg av arbeidskraften den viktigste inntektskilden. Arbeid skattlegges i hovedregelen fullt ut, både vederlag i kontanter og vederlag i form av fordeler som en person mottar i forbindelse med sitt arbeid, f.eks. fri bil og fri bolig. En nasjonaløkonomisk viktig del av det samlede arbeidet som utføres, nemlig arbeid i hjemmene, er imidlertid unntatt for skattlegging. Pensjonsytelser og andre periodiske ytelser er som hovedregel skattepliktig.
I vårt økonomiske system er det en forutsetning at kapital gir avkastning til den som eier kapitalen. Kapitalavkastning er en fordel som regnes som skattepliktig inntekt. Typisk eksempel på kapitalavkastning er renter og aksjeutbytte. En viktig form for kapitalavkastning i Norge er fordelen ved å bo i eget hus. Denne fordelen fastsettes som en viss del 'av eiendommens likningsverdi.
Vederlagsfri bruk av egne forbruksgoder er unntatt fra skattlegging.
Gevinster som en skattepliktig mottar ved salg av en kapitalgjenstand, regnes som skattepliktig inntekt. Unntakene gjelder gevinst ved salg av innbo og annet løsøre (regelen medfører at store verdistigninger på f.eks. malerier og antikviteter i privat eie er skattefrie) og verdipapirer (aksjegevinster er skattepliktige dersom aksjene selges innen fem år etter at aksjene ble kjøpt). Alminnelige gardsbruk eller skogbruk, samt bolig- og fritidseiendommer kan selges skattefritt dersom selgeren har eid eiendommen mer enn ti år. For bolig- og fritidseiendommer gjelder også visse særregler.
En får et galt inntrykk av gevinstbeskatningsreglene dersom en ikke er oppmerksom på reglene om betinget skattefritak. Betinget skattefritak vil si at en gevinst kan bli stående i flere år slik at den ikke kommer til skattlegging i det året salget av gjenstanden fant sted. Vilkåret er at pengene nyttes til å anskaffe nytt driftsmiddel innen visse frister. Regelen om betinget skattefritak gjelder først og fremst ved salg av såkalte avskrivbare driftsmidler.
Også gevinst ved salg av boligeiendommer som selgeren har eid mindre enn ti år kan avsettes betinget skattefritt. Forutsetningen er at salgssummen brukes til å anskaffe ny bolig for selgeren innen fire år etter salget av den forrige boligen.
Fordeler som vinnes i næring er alltid inntekt. Slike fordeler er først og fremst vederlag for varer og tjenester som omsettes i en næringsvirksomhet.
Grunnlaget for skatteplikten er nettoinntekten, dvs. differansen mellom bruttoinntekt og fradragsberettigede utgifter. Fradragsposter er først og fremst alle utgifter som den skattepliktige har hatt i forbindelse med innvinning av bruttoinntekten. I tillegg er alle gjeldsrenter fradragsberettiget. For mange vil de vesentligste fradragspostene ofte være minstefradrag, oppgjørsfradrag og særfradrag. Avskrivninger er en viktig fradragspost for alle næringsdrivende.
I Norge er formue skattepliktig. Formue ansettes som en nettostørrelse på samme måte som inntekten, dvs. differansen mellom bruttoformue og gjeld. Den viktigste typen formue er fast eiendom, men også løsøre: Aksjer og pengefordringer, f.eks. bankinnskudd, er skattepliktig formue. På grunn av lave skattetakster for fast eiendom, høye fribeløp for visse typer formue, f.eks. bankinnskudd, og lave skattesatser generelt, er formuesskatten lite tyngende for den enkelte, og den betyr lite som inntektskilde for det offentlige.
Skattesatsene fastsettes av Stortinget. Skattesatsene er like for alle skattepliktige unntatt for selskaper som liknes etter spesielle satser. For fylkesog kommuneskatt fastsetter Stortinget maksimums- og minimumsskatter, mens den enkelte kommunen og det enkelte fylket selv treffer vedtak om skattesatsen innenfor de rammene Stortinget har trukket opp.
Skattereglene befinner seg politisk I et spenningsfelt mellom de kravene som stilles av en kapitalistisk samfunnsøkonomi og de sosialdemokratiske fordelingsmålsettingene. Norge har et høyt skattenivå sammenliknet med andre kapitalistiske land. Likevel må det kunne sies at de norske skattereglene i stor utstrekning imøtekommer kravene fra den kapitalistiske samfunnsøkonomien. De gunstige avskrivningsreglene og en del avsetningsordninger medfører betydelige fordeler for de høye næringsinntektene. Skatteregler som har til formål å endre inntekts- og formuesfordelingen fremmes først og fremst i økonomisk gunstige tider. Under de senere års krise er det flere eksempler på nye skatteregler som skal stimulere den private økonomien. Disse har først og fremst fått en gunstig virkning for høye inntekter. Typiske eksempler var den midlertidige loven om inntektsfradrag ved investering i skip og det fremlagte forslaget om skattelempninger for aksjegevinster. Erfaring fra etterkrigstiden må kunne sies å ha vist at endringer av skattereglene ikke i vesentlig grad har medført endringer i inntekts- og eiendomsforholdene i Norge.
T. E.

Se også: Avskrivning, Kommandittselskap, Skatt.

Skienskonferansen
Skienskonferansen var en konferanse innen Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund (NKIF) sommeren 1929. Konferansen var innkalt av NKP i forbindelse med forsøket på å praktisere Strasbourgtesene.

Bakgrunn
Valget av NKIF som forsøksområde hadde sammenheng med flere forhold. For det første hadde NKP forholdsvis stor oppslutning innen dette forbundet. For det andre hadde bedriftene innen NKIFs organisasjonsområde vært blant de som mest følbart hadde opplevd virkningene av rasjonaliseringsbølgen som hadde preget industrien i siste halvdel av 1920-årene. Dermed kunne NKIF forventes å være blant de forbund som hadde fått sine medlemmer mest radikalisert i samme tidsrom. For det tredje kunne NKIFs faglige situasjon i 1929 se ut til å vare et egnet utgangspunkt for å få satt i gang den streikebølgen Strasbourg-strategien siktet mot.
Utgangspunktet var tre pågående konflikter innen NKIFs organisasjonsområde -enved Sinkkompaniet i Odda, en i Sarpsborg og en i Fredrikstad. De hadde alle sammenheng med rasjonaliseringen og hadde ført til motsetninger mellom de berørte medlemmene og forbundsledelsen. I tillegg kom en noe spent situasjon på andre arbeidsplasser, særlig i Høyanger og på Rjukan, og ikke minst faren for storkonflikt i Norsk Hydro.
Etter resultatløse forhandlinger om lønninger m.m. i den nystartede Hydro-fabrikken på Herøya gikk NKIF til plassoppsigelse på samtlige Hydrobedrifter. Dette var foranledningen til at faglig sekretær i NKP, Elias Volan (som kort tid i forveien hadde blitt suspendert fra LOs sekretariat), tok kontakt med formannen i Herøya Arbeiderforening, Arthur Berby, og fikk ham til å innkalle en konferanse om ”konfliktsituasjonen iden kjemiske industri” og ”stillingen til den faglige opposisjonsbevegelse og organiseringen av arbeidernes kamp”. Innbydelse ble sendt til de kjemiske foreningene i Rjukan, Notodden, Menstad, Herøya, Porsgrunn, Meraker og Glomfjord.
Konferansen erklærte at de pågående konfliktene måtte løses under ett, og vedtok en lengre resolusjon om faglig strategi i tråd med Strasbourgtesene. Videre vedtok den å organisere ”et sentralt aksjonsutvalg i Odda, som får i oppdrag å opprettholde forbindelsen med de lokale aksjonsutvalg og binde kampene sammen i landsmålestokk”. Endelig ble det vedtatt en oppfordring til alle kjemiske arbeidere og fagforeninger om å gi sin tilslutning til konferansens beslutninger.
I henhold til vedtaket ble det deretter nedsatt et slikt aksjonsutvalg i Odda på et møte innkalt av Odda Arbeiderforening, Odda Kjemiske Arbeiderforening, Tyssedal Elektrokjemiske Arbeiderforening og aksjonsutvalget for arbeiderne ved Zinkkompaniet.

Virksomhet og reaksjon
Da de forskjellige aktuelle konfliktene ble løst på ordinær måte, kom dette utvalget (eller en omorganisert utgave av det) først i virksomhet senere på høsten i forbindelse med antesiperte tariffforhandlinger (dvs. forhåndsforhandlinger eller forhandlinger før tariffavtalen utløp) i tilknytning til landsoverenskomsten for den elektrokjemiske industrien.
Da de sentrale forhandlingene ble resultatløse, vedtok et fellesmøte av Odda Arbeiderforening og Tyssedal Elektrokjemiske Arbeiderforening at de samme kravene skulle reises lokalt, at aksjonsutvalget skulle sammenkalle et massemøte (altså ikke fagforeningsmøte) av bedriftenes arbeidere ”for å fatte endelig beslutning i saken” og at det også skulle ”tilskrive Høyanger og de forskjellige avdelingene i landsoverenskomsten, hvor lønnskravet er aktuelt, og meddele dem hvilken fremgangsmåte her er bestemt, og henstille til disse å gå frem på samme måte”.
Denne tilsidesettelsen av forbundsledelsen vakte imidlertid reaksjon blant medlemmene. På det innkalte massemøtet som skulle fatte ”endelig beslutning”, ble det flertall for et forslag om å oversende saken nettopp til forbundet. Og Høyanger Kjemiske Industriarbeiderforening reagerte med å be forbundsledelsen søke forhandlingene gjenopptatt.
På forbundets hovedstyremøte i desember ble det da også fattet vedtak om dette. Samtidig besluttet hovedstyret at de som hadde deltatt i Skienskonferansen og i fellesutvalget i Odda, skulle stilles spørsmål om de var enige i Skienskonferansens beslutninger og i innholdet i Strasbourgtesene og om de ”i sin fremtidige virksomhet innen forbundets avdelinger vil arbeide i overensstemmelse med disse beslutninger og retningslinjer”. Dersom de svarte bekreftende på det, skulle de bli ”å betrakte som uttrådt av forbundet”. De ville m.a.o. bli ekskludert.
Resultatet av de gjenopptatte forhandlingene ble visse lønnsforbedringer som ble vedtatt av de impliserte medlemmer med 949 mot 617 stemmer. Dette var en seier for forbundsledelsen, og førte til at eksklusjonsvedtaket ble satt i verk. Det rammet syv medlemmer, mens de andre deltakerne i Skienskonferansen og Odda-utvalget hadde tatt avstand både fra Strasbourgtesene og konferansevedtakene.
De syv fikk på sin side støtte fra en av de berørte foreningene, Tyssedal Elektrokjemiske Arbeiderforening. Dette resulterte i en årelang strid såvel mellom forening og forbund, mellom foreningen i Tyssedal og Odda-foreningene og mellom forskjellige fløyer innen Tyssedal-foreningen. Det kom også til en rekke rettssaker, men rett før striden skulle opp i Høyesterett, ble det høsten 1935 inngått et forlik og eksklusjonene ble opphevet.
Resultatet av Strasbourg-striden innen NKIF såvel som i andre fagforbund var styrking både av den sentrale faglige ledelsen i forhold til opposisjonen og av Arbeiderpartiet i forhold til NKP. Dette må i stor grad forklares med lesenes innhold: satsingen på de uorganiserte og tilsidesettelsen av de valgte lederne, som førte med seg organisasjonsoppløsende tendenser. Da det kom til stykket, viste det seg at ikke få, som i utgangspunktet fortsatt var revolusjonære og i opposisjon til de faglige topplederne og til Arbeiderpartiet her trakk en grense.
Illustrerende i så måte var Odda Arbeiderforenings politikk. De radikale tradisjonene var sterke i Odda, og Odda Arbeiderforening hadde latt seg representere på Skienskonferansen. Den hadde imidlertid tatt avstand fra en del av vedtakene der. Foreningen hadde også vært med på å arrangere det fellesmøtet som bl.a. nedsatte Odda-utvalget, men den hadde tatt avstand fra selve utvalget og ikke anerkjent de av utvalgsmedlemmene som tilhørte foreningen som foreningens representanter. Det var tydelig at grensen gikk mellom strid innen organisasjonen og det de så som kamp mot den. Massemøtets vedtak om oversendelse til forbundsledelsen kom som en ytterligere bekreftelse på denne holdningen.
Samme slags reaksjon kom også til uttrykk fra andre tradisjonelt radikale foreninger. Selv i de kommunistdominerte var det øyensynlig liten vilje til å slutte opp om Odda-utvalget, og frafallet fra NKP økte. Symptomatisk i så måte var Elias Volans utmelding høsten 1929 og hans begrunnelse for det:
”Da jeg ikke ser mig i stand til å hevde partiets politikk, i første rekke på det faglige område, føler jeg det som min plikt å meddele partiet dette. Siden jeg var 17 år har jeg arbeidet for å få alle arbeidere tilsluttet fagorganisasjonen. Fra mitt arbeide som aktiv fagforeningsmann og som arbeider kjenner jeg til hvad det betyr for arbeiderne å ha sterke fagforeninger. Dette kan efter min overbevisning ikke opnåes uten ved skarp front mot alle uorganiserte. Men partiets medlemmer er nu forpliktet til å arbeide for at de uorganiserte, under alle konflikter skal ha de samme rettigheter som de organiserte. Denne linje vil føre til hel eller delvis opløsning av fagorganisasjonen til skade for arbeiderklassen. Jeg hverken vil eller kan gjøre mig medansvarlig i denne politikk, hvorfor jeg herved melder mig ut av partiet.”
Mens Strasbourgtesene og Skienskonferansen i utgangspunktet innebar en fare for splittelse og organisasjonsoppløsning, ble resultatet altså stikk motsatt: indre samling og konsolidering av såvel den faglige ledelsen som av Arbeiderpartiets dominans i fagbevegelsen, mens NKP-erne ble tilsvarende isolert og venstrefløyen for øvrig langt på veg passivisert. Grunnlaget var dermed lagt for den sentraliseringen av fagorganisasjonen og av NKIF som fulgte utover på 1930-tallet.
J. Bj.

Se også: Strasbourgtesene.

Skiftarebid
Begrepet skiftarbeid brukes om arbeidsordninger i virksomheter der driften strekker seg ut over vanlig arbeidstid, ifølge det statlig oppnevnte skiftarbeiderutvalget. Perioden eller døgnet er delt mellom personer eller skiftlag som avløser hverandre, og avløsningen skjer til faste tider.

Ulike typer skiftarbeid
Vi har en rekke ulike typer skiftordninger. Av disse har vi to hovedgrupper: Skift som dekker hele døgnet (24 timer), og skift som går ut over vanlig dagtid. Skiftene som dekker hele døgnet kan ha faste skift slik at noen skiftarbeidere går bare på nattarbeid og de øvrige på f.eks. for- og ettermiddagsskift.
De helkontinuerlige skiftene, som går over hele døgnet og i alle helger, dekkes enten av faste dag og nattarbeidere, av 3, 4 eller 5 skiftlag hvorav de to siste formene gir mer uregelmessige arbeidstider enn treskiftsordningen. De mest ekstreme variantene finner en i oljeindustrien i Nordsjøen. Ellers har en inntil nylig (nå forbudt i Arbeidsmiljøloven fra 1.1.1978) ofte hatt helkontinuerlige skiftordninger der det ble brukt springskift for å få kabalen til å gå opp. Springskift vil si at en mellom to fulle arbeidsøkter på hver 8 timer, bare hadde 6 eller 8 timer fri. I en skiftperiode over 5 uker kunne f.eks. et slikt springskift forekomme to ganger.
Den andre hovedformen av skiftarbeid omfatter en rekke ordninger. Den mest vanlige er toskiftsordningen, som normalt er inndelt slik at et lag går ei uke fra 06 til 14 og ei uke fra 14 til 22, med arbeidsstans i helgene. Denne andre hovedformen av skift omfatter også delte vakter (f.eks. fra 04 til 08 og fra 14 til 18, eller fra 07 til 14 og fra 19 til 20.30), langskift (opptil tolv timer sammenhengende arbeid), husmorskift (skift etter vanlig dagtid og utover kvelden fra en fire- til sjutimers arbeidsdag, f.eks. fra 16 til 22), forskjøvet arbeidstid, turnusarbeid, fast helge-, ettermiddags-, kvelds- og nattarbeid.

Hvor arbeides det skift
Skiftarbeid forekommer i dag i en rekke bransjer, men ut fra ulike årsaker. Generelt kan en si at skiftarbeid forekommer i ulike servicenæringer ut fra hensynet til allmennhetens ve og vel, livredding og sikkerhet, og i enkelte produksjonsbedrifter ut fra overveiende tekniske og økonomiske motiver.
I gruppa servicenæringer finner vi arbeidsplasser der døgnkontinuerlig drift enten er direkte eller indirekte livsnødvendig, f.eks. syke- og helsestell, brannvern, telefon, telegraf, transport, vann- og kraftverk. For andre deler av de serviceytende næringene er det hensynet til sikkerhet for liv og eiendom som fordrer døgnkontinuerlig drift, f.eks. politi, brannvern, vaktselskaper. Et tredje felt av de serviceytende næringene har skiftarbeid ut fra sosiale årsaker som konsum, informasjon, underholdning, rekreasjon og sosialt samvær. Eksempler på denne typen skiftarbeidsplasser er aviser, radio, fjernsyn, hoteller, restauranter og varehandel.
I de produserende bransjene er det neppe snakk om livsnødvendige årsaker til å opprettholde skiftarbeid. De to hovedbegrunnelsene er tekniske og økonomiske hensyn. Skillet mellom disse årsakene er uklare, og ofte vil den tekniske begrunnelsen reelt sett være begrunnet i bedriftsøkonomiske hensyn. Mesteparten av industriens skiftarbeid foregår i de kapitalintensive bransjene som f.eks. prosessindustrien og jern- og metallindustrien (f.eks. aluminium-, stål- og jernproduksjon og oljeindustrien). Skiftarbeid benyttes her i utstrakt grad fordi maskinene må gå kontinuerlig, men også fordi disse maskinene er så dyre å anskaffe og blir så fort foreldet at kapitaleierne ønsker å utnytte dem maksimalt i den tida de er i bruk. Kontinuerlig drift gir derfor større profitt til kapitaleierne.
Andre økonomiske forhold som bestemmer skiftarbeid, er lagerkapasitet, avsetningsforhold, sesongproduksjon og leveringsfrister. I prinsippet er nattarbeid forbudt, og en må søke Statens Arbeidstilsyn om dispensasjon. Avslag blir sjelden gitt, og økonomiske årsaker er grunn god nok. Den mest brukte skiftformen, toskift, kan f.eks. gis på grunnlag av økonomiske hensyn. Er partene i arbeidslivet (LO og NAF) enige, gis som regel dispensasjon fra loven.

Skiftarbeidets utvikling og omfang
Klare tall og statistikker over skiftarbeidets form og omfang finnes ikke, men ILO (Den internasjonale arbeidsorganisasjonen) regner med at mellom 15 og 30 % av alle yrkesaktive i moderne industriland arbeider skift. Her i landet har en anslått omfanget til å være ca. 17 % (derav 2 % bare nattarbeid), m.a.o. vel 200 000 skiftarbeidere. Cirka halvparten av disse går på toskiftsordning. Mest utbredt er skiftarbeid innen transport, primærnæringer, tjenesteyting, varehandel, hotell, restaurant og industri.
Utviklingen i vestlige industriland har vært en sterk økning i bruken av skiftarbeid med en dobling fra 1950 til 1974 ifølge ILO, mens økningen i Norge for industriens vedkommende har vært fra 5 til 17 % i tidsrommet fra 1950 til 1970. Denne økningen omfatter også en spredning til flere og flere bransjer, og økningen er størst i kapitalintensive bedrifter som f.eks. oljeindustrien.

Hvem arbeider hvilke typer skift
Omtrent like stor andel av kvinner og menn, henholdsvis 18 og 17 % (iberegnet faste nattarbeidere) arbeider på skift. De fleste skiftarbeiderne er i aldersgruppen 25 til 49 år. De eldre arbeidstakerne søker seg ofte over på dagtid da skiftarbeid har vist seg å ha til dels store psykiske og fysiske skadevirkninger. Ser en på de offisielle tallene synes folks familiesituasjon å ha nokså liten innvirkning på om en arbeider skift eller ikke, men gifte menn går hyppigere på skift enn ugifte, og før gifte kvinner (dvs. enker, fraskilte og separerte) har hyppigere skiftarbeid enn gifte og ugifte.
Det uregistrerte skiftarbeidet kan imidlertid nyansere dette bildet noe. Det er å finne i bransjer som ikke er tilsluttet LO og NAF - bransjer som ansetter mange kvinner. Andelen kvinnelige skiftarbeidere er derfor større enn de offisielle tallene viser, og særlig vil dette gjelde kvinner som er gifte og som går på skift av familieårsaker. Typiske eksempler på uregistrert skiftarbeid finner vi innen rengjøring, varehandel, hotell og restaurant.

Følgene av skiftarbeid
Skiftarbeid har en klar økonomisk funksjon for kapitalen, som da kan utnytte produksjonsutstyr maksimalt, sette inn folk i høysesongen og ved produksjonstopper og ellers ha en lavere bemanning. For samfunnet kan skiftarbeidet ha store konsekvenser særlig på lokalplanet. At en bruker skift som arbeidsform, skaper ringvirkninger i form av f.eks. lengre åpningstider og senere bussavganger, kort sagt nye skiftarbeidsplasser. I Norge har vi en industristruktur der de fleste arbeidstakere i hele lokalsamfunn går på skift (se art. Ensidige industristeder).
For individet og det sosiale miljøet får skiftarbeidet store følger. Undersøkelser har vist at skiftarbeid kan være skadelig for helsa. Vanlige skader for skiftarbeidere er magelidelser, nervøse plager, hodepine og problemer med søvn og omstilling av døgnrytmen. I tillegg til belastningen på helsa går skiftarbeid ofte ut over privatlivet og i særlig grad familielivet. Når en eller flere i familien til stadighet må sove om dagen, må de øvrige familiemedlemmene ta hensyn til dette. Det faller ofte vanskelig fordi mange bor i små og dårlig isolerte leiligheter.
Videre blir det vanskelig for den skiftarbeidende, og ofte også for ektefellen, å delta I organiserte aktiviteter i fritida fordi disse ikke kan tilpasses alle de ulike skiftplanene som praktiseres. Rent privat kan det også være vanskelig å møtes da det i en vennekrets til stadighet vil være en eller flere som arbeider når de øvrige har fri. Undersøkelser viser at konsekvensen blir passivisering og privatisering til kjernefamilien. Mange sier de har gitt opp å møte vennene sine. Organiserte aktiviteter som som oftest foregår på kveldstid, blir derfor vanskelig å holde liv i under slike forhold. De sosiale aktivitetene blir følgelig konsentrert til privatsfæren eller til organiserte aktiviteter som ikke krever kontinuitet, som f. eks. kurs og studieringer.
For kvinnene får skiftarbeid følger enten direkte eller indirekte. Indirekte ved at de er gift med skiftarbeidere, og i større grad må innrette livet sitt etter dette enn om forholdet hadde vært omvendt. Tilpassingen til mannens arbeid foregår ved at de flytter dit han får arbeid og tilpasser jobb og arbeidstider etter hans arbeid, eller de slutter å arbeide fordi det ikke lar seg tilpasse. Ofte vil mannens skiftarbeid (som ved pendling) forhindre dem i å ta seg arbeid utenfor hjemmet. En annen indirekte konsekvens er at ektefellens uregelmessige arbeidstider legger bånd på kvinner privat, særlig småbarnsmødre. Undersøkelser viser at det er minst like vanskelig for dem å delta i organiserte aktiviteter utenfor hjemmet som for den skiftarbeidende mannen.
For de kvinnene som arbeider skift, blir situasjonen ofte som for den skiftarbeidende mannen, men i mange tilfeller blir de mer båndlagt. Undersøkelser som tar opp kvinner og skiftarbeid viser at de hovedsakelig arbeider skift av to årsaker: 1. For å tilpasse sin yrkesaktivitet til mannens arbeid og til barnetilsyn (”foreldreskift”). 2. For lettere å kunne utføre alt husarbeidet alene ved siden av yrkesaktivitet utenfor hjemmet.
Denne første gruppa omfatter som oftest yngre kvinner med ett eller flere småbarn. Ofte er også disse dobbeltarbeidende med hovedansvar for barn og hus. Den andre gruppa er i hovedsak de noe eldre kvinnene. En fellesnevner for begge gruppene er at mannen ikke skal merke at yrkesaktiviteten hennes går ut over økonomien (f.eks. barnepassutgifter) eller den private omsorgen og servicen i helmen som hun ga ham som heimearbeidende. En typisk skiftform som legger opp til dobbeltarbeid er industriens husmorskift på kveldstid etter at mannen er kommet heim fra sitt dagtidsarbeid.
Typen skift kan dg være mer oppstykket for kvinnen enn det en vanligvis finner der menn arbeider. Delte skift forekommer sjelden på de mannsdominerte arbeidsplassene, men derimot finner vi denne skiftformen I rengjøringsarbeid, i hoteller og restauranter og I sjukehus og pleieinstitusjoner - arbeidssteder der de fleste er kvinner.
Generelt kan en si at skiftarbeid har en rekke uheldige virkninger både for det enkelte individet, familien og for det sosiale miljøet. Skiftarbeid medfører både privatisering til kjernefamilien og en passivisering i forhold til sosiale aktiviteter. Båndlegging pga. arbeidstidene gjelder ikke bare den skiftarbeidende, men også i høy grad familien og de nærmeste omgivelsene. Psykisk og fysisk kan langvarig skiftarbeid være skadelig og slite ut arbeiderne tidligere enn om de ville gått på vanlig dagtid. Til tross for disse forholdene har de fleste industriland i dag en økning i omfanget av skiftarbeid en økning som ikke bare gjelder antall personer, men også bransjer.
S. A.

Se også: Arbeidstid.

Skilsmisse
Skilsmisse er et rettslig begrep som betegner oppløsningen av et ekteskap. Ekteskapet er i prinsippet uoppløselig, og skilsmissereglene blir derfor regler for unntakstilfeller. Skilsmisse kan en enten få direkte ved dom eller ved bevilling på bakgrunn av en tidligere gitt separasjon.
For å få skilsmisse direkte ved dom må ens ektefelle på en alvorlig måte ha krenket de plikter en tradisjonelt anses å ha som gift. Hvilke misligheter fra den andre partens side en kan påberope seg er klart angitt i loven, f.eks. at vedkommende har unndratt seg samlivet i mer enn tre år, begått ekteskapsbrudd eller legemsbeskadiget sin ektefelle (ekteskapsloven av 31.5.1918). Utenom de tilfellene som er regnet opp i loven kan en ikke få skilsmisse direkte ved dom.
Har ens ektefelle ikke gjort seg skyldig i noen av de misligheter loven anerkjenner som skilsmissegrunner, må den som ønsker sitt ekteskap oppløst gå veien om separasjon. Også når det gjelder adgangen til å få separasjon, setter loven betingelser. Den mest vanlige separasjonsgrunn er at ektefellene er enige om å separeres, da har de krav på å få separasjonsbevilling av fylkesmannen.
Er det bare den ene av ektefellene som ønsker separasjon, må vedkommende vise enten at den andre parten har gjort seg skyldig i visse misligheter som er oppregnet i loven, eller at det er slike uoverensstemmelser mellom ektefellene at det ikke er rimelig at ekteskapet fortsetter. Ved slik uenighet om separasjon avgjøres saken av domstolene, medmindre partene er enige om å la fylkesmannen avgjøre tvisten.
Ett år etter separasjonen kan ektefellene kreve skilsmissebevilling hvis de er enige. Er det derimot bare den ene som ønsker skilsmisse, må vedkommende vente to år for å få skilsmissebevilling. Bevillingen gis av fylkesmannen.
Det er ikke noe særkristent fenomen at ekteskapet er uoppløselig. Det henger sammen med at ekteskapet opprinnelig var en bindende avtale mellom to slekter. Når uoppløselighetsloven likevel har fått et sterkt religiøst preg, skyldes det at den er klart uttalt i Det nye testamente. Den etablerte separasjons- og skilsmisseordning som er et unntak fra uoppløseligheten, søkes i dag begrunnet rasjonelt, men egentlig har den et rent religiøst utspring.
I den katolske kirke har en aldri akseptert skilsmisse, bare separasjon. I dette synet får en klart illustrert forskjellen mellom separasjon og skilsmisse. Begge oppløser praktisk og faktisk forholdet mellom ektefellene, men ved separasjon regnes de fortsatt som gift, med den følge at de ikke kan gifte seg på nytt. Det kan de bare gjøre etter å ha fått skilsmisse.
Martin Luther var av den oppfatning at seksualiteten var ustyrlig. Det katolske systemet som ga ektefeller rett til å leve adskilt, men ikke gifte seg om igjen, var derfor etter hans mening naturstridig. Og i skriften fant han holdepunkter for å innrømme skilsmisse i visse tilfelle.
Ved reformasjonen ble dette godtatt i de reformerte lands lovgivning. Etter hvert viste det seg imidlertid at skilsmissegrunnene var for få og begrensete. Men i stedet for å utvide adgangen til skilsmisse, supplerte en de bibelske grunner for skilsmisse med å gjeninnføre separasjonen. Og i 1790 fikk vi det systemet vi fortsatt har: Skilsmisse ved misligheter som teologisk kan anerkjennes. Andre krenkelser av ektefellen - uansett hvor grove - gir bare adgang til separasjon.
H. J. T.

Litteratur: H. J. Thue: Hans ekteskap - og hennes, Oslo 1978.

Skinner, Burrhus Fredric
Skinner (1904-) har en sentral stilling innen moderne psykologi både på det vitenskapelige og det ideologiske planet og må sidestilles med Sigmund Freud (1856-1939) når det gjelder innflytelse. Innen det norske miljøet har Burrhus Fredric Skinner vært et sentralt angrepspunkt i den såkalte positivismedebatten (se art. Positivisme). Men hans synspunkter har også fått økende positiv betydning innen psykologisk forskning og i sammenheng med atferdsterapi.
Skinner er særlig oppfattet som forsvarer av streng vitenskapelighet innen atferdsfagene, men han har alltid hatt sterke litterære ambisjoner og har skrevet en utopisk roman (”Walden Two”) og en selvbiografi (”Particulars of my Life”). Hans viktigste vitenskapelige arbeid utgjør en analyse av menneskelig verbal atferd (”Verbal Behavior”, 1957).
Skinners vitenskapelige stilling omtales oftest som operant eller eksperimentell atferdsanalyse. Mens den russiske fysiologen I. P. Pavlov (1849-1936) beskrev de grunnleggende lovene for såkalt klassisk betinging (se art. Læring), analyserte Skinner de lovmessighetene som regulerer den mer instrumentelle atferden (”The Behavior of Organisms”, 1938, ”Science and Human Behavior”, 1953). Dyrs og menneskers atferd modifiseres og opprettholdes hovedsakelig av følgene av atferden (forsterkning, straff), men vil også styres av hendelser som går forut for atferden og følgene av den. Disse lovmessighetene ble først formulert ut fra strenge vitenskapelige eksperimenter og senere anvendt i analyse av en rekke psykologiske og sosiale fenomener.
Særlig kjent ble Skinner gjennom å anvende sine grunnbegreper på en analyse av det moderne samfunnet. I sin utopiske roman beskriver han et alternativt samfunn basert på positiv forsterkning (belønning). Flere sosiale eksperimenter har hatt hans ideer som ideologisk utgangspunkt. I en annen kritisk bok, ”Beyond Freedom and Dignity”, kritiserer han så sterkt samfunnets vekt på det selvstendige individet og frihetsideologien som er knyttet til det, at politiske kretser betraktet hans innsats som en trusel mot demokratiske verdier.
På det praktisk-pedagogiske området har Skinner vist til undervisnings- og evalueringsformer som baserer seg på det enkelte individets prestasjoner og ikke på sammenlikning og konkurranse. Men denne delen, liksom de fleste av hans ideer, er ofte misforstått og misrepresentert av så vel motstandere som tilhengere.
C. E. G.

Se også: Atferd, Atferdsterapi.