Sivilombodsmannen
Stortinget skal etter Grunnlova føra tilsyn med den utøvande styresmakta (forvaltninga) for å sjå til at dei borgarlege rettane vert tekne vare på. I lov av 22 juni 1962 nr. 8 om Stortingets ombudsmann for forvaltningen skal sivilombodsmannen ”søke $ sikre at det i den offentlige forvaltning ikke øves urett mot den enkelte borger” (§ 3).
Sivilombodsmannen kan ikkje gjera bindande vedtak. Han kan seia si meining om eit vedtak er ugildt eller om han finn vedtaket klårt urimeleg. Sivilombodsmannen kan såleis kritisera og vurdera dei vedtak som styresmaktene gjer, men ikkje overprøva dei. Ombodsmannen kan taka stilling både til vedtak som vert gjort av kommunale og statlege styringsorgan, men ikkje vedtak som vert gjort i statsråd.
Sivilombodsmannen har eit kontor med dugande juristar, men kan berre seia det han meiner om tilhøve som høyrer under arbeidsområdet hans. Dersom ein skal ha etterprøvd eit vedtak som er gjort av styresmaktene p$ bindande vis, lyt ein gå til domstolane.
Sivilombodsmannen legg kvart år fram for Stortinget ei melding om verksemda si. Der finst opplysningar både om klager som vert lagde fram for ombodsmannen, og om saker han tek opp p$ eiga hand.
Innafor dei rammene som er sette for verksemda til ombodsmannen, verkar ordninga etter måten bra. Institusjonen gjev god rettleiing om kva som gjeld for styresmaktene si verksemd. S$ lenge institusjonen berre kan gjeva råd og seia si meining, vil likevel stundom styresmaktene sjå bort frå fråsegnene frå ombodsmannen, slik tal. Rikstrygdeverket og fengselsstyresmaktene har gjort i nokre høve. Ombodsmannen vil berre verka dersom det samstundes er publisitet kring dei sakene som er oppe.
G. d. C.


Sivil ulydighet

Bredt forstått har motstand mot statsmakten antatt to hovedformer: bekjempelse av urettmessige herskere (gjerne omtalt som tyrannmordets problem) og sivil ulydighet mot enkelte lover eller påbud med hjemmel i lov. Forskjellen mellom disse to motstandsformer gjelder hovedsakelig omfanget: Den første avviser all statsautoritet så lenge den er i hendene på illegitime utøvere; den andre vender seg først og fremst mot urettferdige lover og tar sikte p$ å endre dem gjennom reformer innenfor det eksisterende politiske system. Begrunnelsene for de to motstandsformene vil i praksis gli over i hverandre.
To hovedsynspunkter kan anlegges på studiet av ulydighet: ett empirisk (erfaringsvitenskapelig) og ett normativt (vurderende). I empirisk samfunnsvitenskap vil særlig betingelsene for ulydighetsreaksjoner og deres sosiale, psykologiske, økonomiske og politiske forutsetninger stå sentralt. Sosiologer er bl.a. opptatt av de mekanismer som binder menneskelige samfunn sammen: Hvordan roller og normer skaper mønstre som så å si ”temmer” individet og kanaliserer dets utfoldelse. Samtidig er de interessert i å kaste lys over de mekanismer som gjør at sosiale fellesskap slår sprekker.
Opprør og revolusjoner kan studeres som uttrykk for ekstreme former for ulydighet, kriminalitet likeså. Den politiske utviklingsforskning siden de tidlige 1960-år har hatt som ett av sine viktigste tema løsgjøringsprosessen fra faste primærbånd (familie slekt, naboskap, etc.) i før-moderne samfunn og overføringen av identitet til overindividuelle og overregionale institusjoner (interesseorganisasjoner, partier, nasjonalstater). Det er almen enighet om at en slik løsgjøringsprosess er en forutsetning for moderne samfunnsformer.
I den sosialpsykologiske litteratur er det særlig ett eksperiment som har kastet lys over menneskets lydighetsevne, de såk. Milgram-eksperimentene om lydighet overfor autoritet. Forsøkspersoner fra ulike sosiale lag ble innkalt til et kjent amerikansk universitet og fortalt at de skulle være med på et ”vitenskapelig” eksperiment om menneskets evne til å tåle tilførsler av elektrisitet. Forsøkspersonene skulle gi elektriske sjokk til ”ofre” som var innen synsvidde og simulerte smerte. Ved hjelp av et sinnrikt system kunne forsøkspersonen selv regulere voltmengden opp til det punkt hvor sjokket ville gi dødelig utgang. Forsøkslederen, som la vekt på å få omgivelsene og opplegget til å fremtre mest mulig ”vitenskapelig”, oppmuntret forsøkspersonene til å øke dosene for å se på hvilket tidspunkt de nektet å følge hans ordrer.
På tross av at forsøkspersonene kunne både se og høre at de påførte andre mennesker smerte, turde bare få å stå opp mot forsøkslederens autoritet når han presset på for å øke spenningen til over ”dødsgrensen”. Dette eksperimentet er blitt kritisert, bl.a. på etisk grunnlag, men det viser at underkastelse overfor autoritet ikke begrenser seg til totalitære stater, men synes å kunne forekomme like mye i vestlige industrisamfunn med demokratisk styreform. Slik underkastelse er heller ikke begrenset til særlige grupper i befolkningen.

Lydighetsplikten og rettferdiggjøring av makt
Problemet lydighet kan også stilles som et filosofisk spørsmål: Hvorfor bør jeg adlyde? Plikten til å adlyde øvrigheten og denne pliktens grenser i forhold til individets samvittighetsfrihet har opptatt tenkere siden antikken. I den statsvitenskapelige faglitteratur går analyser av slike lydighetsteorier under navnet ”politisk forpliktelse” (political obligation).
Enhver teori om grunnlaget for en almen lydighetsplikt går samtidig til kjernen i forholdet mellom hersker og undersått. Derfor er den fundamental i alle forsøk på å rettferdiggjøre politisk makt. Alle teorier om lydighet i forholdet mellom stat og borger har en umiddelbar politisk side. Den politiske historie viser at slike teorier lett blir en del av den aktuelle politiske kamp og ofte reduseres til vikarierende motiver for maktinteresser. Det betyr likevel ikke at ulydighetsteorien har vært uten egentyngde i historien.
Enhver drøftelse av lydighetens grunnlag springer ut av skillet mellom legalitet (lovlighet) og legitimitet (rettmessighet). Hvilken stemme skal jeg adlyde: staten eller min egen samvittighet? Lydighetsproblemet kan også formuleres som en variant av det klassiske problem om spenningen mellom orden og kaos. Det kan tenkes at individet krever og får - retten til å velge mellom ulike forpliktelser. Det kan f.eks. kreve å kunne velge mellom hensynet til egen samvittighet og de krav til lojalitet som kirken og staten setter.
Når oppløses da det samhold som ethvert ordnet samfunnsliv er tuftet på - og som alle i siste instans har interesse av skal opprettholdes? Dette dilemma mellom friheten til å tenke selv og hensynet til stabilitet og forutsigbarhet melder seg uvilkårlig for alle som tenker seriøst omkring ulydighetens teori.
I en viss forstand vil det å kreve begrunnelser for lydighet skape tvil om forhold de fleste tar for gitt. Lydighetsforhold er omgitt av en treghet: det er sjelden deres begrunnelse tas opp i hele sin bredde. Det kan derfor sies at teoretisering omkring lydighetens grunnlag bærer kimen til opprør i seg. Under alle omstendigheter vil tenkning omkring lydighetens grenser være en forutsetning for å kunne utvikle et personlig begrep om rasjonell autoritet, dvs. autoritet som er fornuftsmessig begrunnet.

Rettferdiggjøring av tyrannmordet
Sitt mest ytterliggående uttrykk får læren om motstandsretten i teorien om tyrannmordet. Et tyrannmord er et politisk mord utført under henvisning til overordnede, almene rettferdsidealer. Hovedproblemet i enhver motstandsteori er: Hvem er berettiget til å ta avgjørelsen om at motstand skal ytes og på hvilket grunnlag? Skjematisk kan svarene inndeles i følgende undergrupper, hver med sitt primærnedslagsfelt i ulike historiske epoker.
1. Funksjonelle teorier: Motstand er berettiget når herskeren ikke lenger ivaretar sine forventede oppgaver og tilraner seg makt. Det er særlig i antikkens Hellas at denne begrunnelsestype gjenfinnes. For grekerne fikk mennesket sitt særpreg av å være menneske gjennom sin deltakelse i bystatens politiske liv. Dersom menneskets eksistens slik defineres som først og fremst politisk, følger tyrannmordets berettigelse av det: En herskers liv er avhengig av hans hensiktsmessighet for det politiske samfunnet. Både Platon og Aristoteles kan tas til inntekt for det syn at en tyrann har mistet retten til å leve. Og det første mord som klart kan klassifiseres som et tyrannmord, drapet på tyrannen Klearkhos i Hellesponten i år 353 f.Kr. ble utført av to av Platons elever. Noen klar teori om vilkårene for å ta tyranner av dage utviklet likevel ingen, selv om det kan spores trekk av naturrettslig tankegang både hos Platon og Aristoteles.
2. Naturrettslige teorier: motstand er rettmessig når herskeren setter seg ut over de krav og forordninger som en høyere lov, naturretten, setter. Naturrettslige tankeganger vinner særlig innpass i middelalderen, hvor den høyere lov identifiseres med Guds bud. Men retten til å appellere til en myndighet over de skrevne lover kan føres lenger tilbake, og har fått ett av sine mest berømte uttrykk allerede i antikken.
I dramaet ”Antigone” av Sofokles trosser heltinnen Kong Kreons forbud mot å begrave broren, ”forræderen” Polyneikes, i vigslet jord. Antigone ønsker å begrave sin bror etter hevdvunne skikker, og hun mener denne rett er viktigere enn statsmaktens påbud: ”Ikke trodde jeg dine påbud var så sterke at du, et dødelig menneske, kunne overskride gudenes uskrevne og evige lover.” Slik rettferdiggjorde Antigone sitt opprør mot kongens krav, men kongen på sin side uttalte at ”det er ingen større urett en ulydighet” og ga ordre til at Antigone skulle begraves levende.
Med kristendommens innføring pendler tenkningen omkring motstandsretten mellom to ytterpunkter: livets ukrenkelighet som del av Guds skaperakt og hensynet til rettferdigheten i de undertryktes oppstand. Dilemmaet er klart: dersom øvrigheten er gitt av Gud, hvordan kan motstand legitimeres? Kirkefaderen Augustin (354-430) understreket at Gud hadde gitt romerne Nero så vel som Augustus. Ingen må ta liv vilkårlig, heller ikke en despots. Det fantes bare to unntak: autorisasjon gjennom en rettferdig lov og befaling fra Gud.
Dette syn åpnet for en vid fortolkning, noe også Augustin selv var klar over. Det representerer likevel det mest restriktive kristne standpunkt. Med Thomas Aquinas (1225-74) åpnes muligheten for ulydighet mot staten i ekstreme tilfelle. Derimot ble ulydighet mot kirkelig autoritet ansett som så godt som utenkelig. For Aquinas er ”urettferdige lover snarere et voldsovergrep enn lover”. Slike lover ”binder ikke samvittigheten”, skriver han, ”unntatt kanskje for å unngå skandale eller forstyrrelser som et menneske til og med bør ofre sin rett for”. Aquinas hevder at bare lover i strid med guddommelige lover ikke måtte følges (f.eks. lover som oppfordret til avgudsdyrkelse).
Det sentrale poeng ved Aquinas' rettsfilosofi er at opprørsretten mot tyranniske fyrster blir anerkjent. Hva som til enhver tid kunne klassifiseres som ”ekstremt” ga fortolkningsrom. Troen på naturretten som en overordnet rettsinstans holdt seg i katolsk rettstenkning til langt ut i den nye tid og ble bl.a. brukt som begrunnelse da den fanatiske katolikk Ravaillac myrdet kong Henrik IV i 1610 fordi han ikke hadde vernet troen og dermed forbrutt seg mot en høyere lov.
Renessansen produserte ingen nye teorier til begrunnelse av tyrannmord. Debatten ble dreid mer i retning av det politiske urords hensiktsmessighet som middel til bevaring av makt og som spore til nasjonal enhet. Diplomaten og historikeren Niccolo Machiavelli er blitt stående som den viktigste representant for denne interesseforskyvning, skjønt hans machiavellisme - læren om den politiske makt ubundet av moralske bud - må forstås på bakgrunn av hans ønske om å bidra til Italias samling (se art. Machiavelli).
Reformasjonen innleder en ny bølge av teorier omkring tyrannmordets berettigelse; alle variasjoner over temaet den troendes forhold til verdslig autoritet. Både Luther og Calvin tok avstand fra opprør mot øvrigheten. I 1520 skrev Luther: ”Det finnes ingen bedre handling enn å bøye seg for og tjene all den øvrighet som er oss forordnet. Av denne grunn er ulydighet en større synd enn mord, usømmelighet, tyveri og uærlighet.”
Luther er ofte blitt tatt til inntekt for den rene underkastelse under verdslig autoritet. Etter andre verdenskrig ble det i debatten om ”nazismens røtter” ofte pekt på at den særegne tyske underdanighet overfor offentlig autoritet og mangel på sivilt mot, kan føres tilbake til Luthers ”to-regiments-lære”: hans skarpe sondring mellom det verdslige og åndelige rike, mellom individualmoral og øvrighetsmoral, hvor det gjaldt andre normer enn for individet, og hans syn at et embete er uantastelig.
I prinsippet lever læren om opprørsretten videre hos eneveldets teoretikere. Jean Bodin, den berømte talsmann for det absolutte kongedømme, skriver at den tyranniske monark krenker undersåttenes frihet ”idet han trår naturens lover under sin fot”. Overfor en slik hersker er mord berettiget.
3. Demokratiske teorier: folkets rett til å fjerne de styrende dersom deres grunnleggende rettigheter krenkes. Denne begrunnelsestype vokser fram parallelt med folkesuverenitetsprinsippets gjennomslag på 1700-tallet. Retten til å kaste regjeringer skrives endog inn i forfatningene, jamfør den amerikanske uavhengighetserklæringens ord om at regjeringer er opprettet for å sikre ”retten til liv, frihet og streben etter lykke”. Statsmakten hviler på folkets samtykke. Når en styreform blir slik at den ”hindrer disse formål, da har folket rett til å avskaffe den og sette opp et nytt styre bygd på de grunnsetninger ... som synes best skikket til å sikre trygghet og lykke”.
Den demokratiske opprørsretten bidrar egentlig Ikke til en avklaring av spørsmålet om hvem som har rett til opprør. I 1700-tallets konstitusjoner tillegges ”folket” denne rett, men hvem som taler på vegne av folket berøres ikke. I denne tradisjon trer individets rett til motstand i bakgrunnen. Sentralt er likevel at folket har både rett og plikt til å kaste et styre som har forbrutt seg mot visse verdier.
Den demokratiske opprørsretten blir dermed et middel for å gjenreise et forfalt rettssystem. Dermed introduseres en type resonnement som kommer til å gå igjen i senere tiders sivil ulydighetsaksjoner: ulydighet som redskap for å gjenopprette eller virkeliggjøre ideelle demokratiske fordringer. Hvilken voldsom moralsk appell som ligger i å på berope seg et slikt mål, viste bl.a. de svanes borgerrettskamp i USA i 1960-åra.
Den klassiske teori om tyrannmord får fornyet aktualitet etter attentatet på Adolf Hitler 20 juli 1944. Det er verdt å merke seg at ingen utenfor Tyskland var i tvil om retten til å ta Føreren av dage, men innenfor opprørskretsen skapte beslutningen til dels voldsomme sjelekamper. Problemet var at Hitler ytre sett var kommet til makten ad legal vei - Riksdagen hadde oppløst seg selv og Weimar-demokratiet i 1933. Var han ikke dermed i en juridisk sett uangripelig posisjon og utenfor rekkevidde av motstandsrettens begrunnelsestyper?
For teologen Dietrich Bonhoeffer lå anstøtsstenen i de teologiske aspekter ved tyranndrapet. Han ville bli delaktig i å ta livet av et menneske. Det kunne ikke skje vilkårlig etter kristen lære. Både det juridiske og det teologiske argumentet ble til sist avvist etter en ren politisk-moralsk betraktning: hva denne ene mann forvoldte av lidelse måtte telle mer enn læren om livets ukrenkelighet.
I rettssaken etter attentatet kom det fram at en av de medsammensvorne hadde søkt råd hos sin katolske skriftefar. Der var han blitt fortalt at det virkelig var forskjell på å eksekvere en uskyldig og en tyrann. Det alvor og den tvil som kretsen omkring grev von Stauffenberg viste, avslører på samme tid gruppens rådvillhet og motstandsrettens evige aktualitet og problematiske status.
Erfaringene fra Hitler-tiden har skapt en renessanse for naturrettstenkningen i vesttysk rettspleie. For å hindre at rettsvesenet igjen så motstandsløst lar seg bruke til støtte for voldsregimer, er det i Bonn-forfatningen av 1949 tatt inn paragrafer som er ment å utelukke endringer i prinsippene om rettssikkerhet, frihet og folkestyre. Selv det statsorgan som har kompetanse til å revidere grunnloven kan ikke foreta forandringer i strid med disse grunnsatser.
Overbevisningen om at det finnes en rettsorden høyere enn de verdslige myndigheter har satt så dype spor i tysk forfatningslovgivning at enkelte delstater har innlemmet bestemmelser om opp- rørsretten i sine grunnlover. Således heter det i Hessens forfatning (§ 147) at det er ”enhver borgens rett og plikt å motsette seg offentlig makt utøvd på ukonstitusjonelt vis”.

Kjennetegn ved ulydighetshandlinger
Med uttrykket sivil ulydighet menes vanligvis en offentlig handling som bryter en nedskreven lov. Ulydighetshandlingens hensikt er å bringe fram i den offentlige bevissthet et overordnet ideal, f.eks. demokrati, rettssikkerhet, rettferd, fred, menneskelig verdighet. Vanligvis sondres det skarpt mellom sivilulydighets-handlinger og revolusjon: det siste tar sikte på å omstyrte en hel samfunnsorden, de første enten å påkalle oppmerksomhet omkring en urettferdig lov for å få den forandret, eller endre rettspraksis ved å gjøre håndhevelse av lovene til en praktisk umulighet (Gandhis taktikk i forhold til britiske kolonimyndigheter i India i 1930-åra).
En rekke betingelser hefter ved sivilulydighetshandlinger: Handlingen må være overlagt, aksjonistene må være klar over at deres virksomhet strider mot loven og være villig til å ta følgene. Handlingen må representere en utfordring til myndighetene og være offentlig i den forstand at den foregår på en synlig måte. (Brenning av vernepliktskort foran innkallingssentrene under Vietnamkrigen er et klassisk eksempel. Unnlatelse av å stemme ved valg vil ifølge samme resonnement ikke kvalifisere som en sivil ulydighetshandling.)
Handlingen må videre gjelde begrensede formål og gjennomføres med omhyggelig utvalgte midler. Ofte, men ikke alltid vil de ulydige forsøke å få med seg andre gjennom sitt eksempel og gå inn for å skape mest mulig publisitet om sine handlinger. En del av strategien kan være å bekjentgjøre sine hensikter overfor motstanderen, slik Gandhi satte som krav. Gandhi la også vekt på å unngå å ydmyke sin motstander for å hindre at det gikk prestisje i saken. På den måten håpet han å holde muligheten for kompromiss åpen. Gandhis Satyagraha-lære (Satyagraha: kraften som er avlet av sannhet, kjærlighet og ikkevold) la også vekt på moralsk oppdragelse av deltagere i ulydighetsaksjoner. Det hendte Gandhi avlyste planlagte aksjoner av frykt for at hans tilhengere ikke ville vise seg situasjonen moden og henfalle til vold.
Det er almen enighet om at sivilulydighets-aksjoner ikke kan motiveres ut fra private interesser. De må uttrykke og levendegjøre et generelt rettferdskrav. En sivilulydighets-kampanje kan ha som mål å redusere privilegier som ansees som urettferdige, men ikke redusere livsvilkårene til en gruppe som på forhånd står svakt. Framfor alt må de proklamerte mål virke moralsk berettiget på almenheten. De fleste kampanjer for sivil ulydighet har hatt et oppdragende eller opplysende sikte (foruten Gandhis aksjoner kan nievnes antiatomvåpenkampanjene i flere vestlige land på 1950- og 60-tallet og Martin Luther Kings borgerrettsbevegelse i USA).
To problemer i tilknytning til sivilulydighetslæren har særlig stått i sentrum for debatten: forholdet til ikkevold og forholdet til demokratiet. De fleste sjvilulydighets-teoretikere vil enes om at de proklamerte mål for sivilulydighets-kampanjer aldri må gå så langt som til fysisk og psykisk ødeleggelse av motparten. Aksjonene må utføres med et minimum av lidelse for alle parter. Martin Luther King junior uttalte endog at ”hvis blod skal flyte, så la det bli vårt”. Men det finnes sivilulydighetsteoretikere som ikke kan se at en slik pasifisme er mer etisk høyverdig enn et mer pragmatisk syn på vold.
En slik holdning vil ikke i utgangspunktet utelukke vold, selv om ikke minst motstanderens styrke vil gjøre det klokt å unngå eller begrense voldbruk mest mulig. Hvor innfløkt dette problemet er vises bl.a. av den tyske studentopposisjonens skille mellom ”vold mot ting versus vold mot personer” i 1960 og 70-åra. Poenget var å unngå skade på mennesker. Dette skillet viste seg vanskelig å opprettholde i praksis. Forholdet til vold representerte også et særlig vanskelig dilemma for fredsbevegelsen i USA. Flere grupper, bl.a. The Weathermen, brøt ut og anvendte voldelige midler i motstandskampen, ofte med store personlige tragedier til følge.
Det hevdes også ofte at sivil ulydighet undergraver demokratiet fordi slike aksjoner svekker de tradisjonelle parlamentariske og representative vedtaksorganene. Et motsatt syn er at sivil ulydighet tvert om beriker og supplerer ordinære beslutningsveier. Med framveksten av omfattende og upersonlige interesseorganisasjoner vil ofte minoriteters syn ikke få den nødvendige oppmerksomhet. Dessuten er det en elementær innsikt at politiske ressurser er svært ujevnt fordelt. Ofte vil derfor sivil ulydighet være et middel som beskytter politisk ressursfattige og en fruktbar måte å utvide rammene for den offentlige debatt på.

Teorien bak sivil ulydighet
Det er almen enighet blant moralfilosofer at loven ikke kan unndras vanlig etisk bedømmelse. Det betyr at lovpåbud må vurderes etter de samme prinsipper som kommer til anvendelse i valg mellom ulike verdier på andre av livets områder. Resultatet er at sivilulydighets-aksjoner er blitt begrunnet ut fra et mangfold av resonnementer. Skjematisk kan de ordnes på følgende måte:
1. Selve betegnelsen ”sivil ulydighet” kom i omløp etter Henry David Thoreaus berømte essay ”On the Duty of Civil Disobedience” fra 1849. Thoreau representerer en avvisning av staten først og fremst den urettferdige stat, men i hans filosofi indirekte enhver stat. Thoreau godtok ikke det vanlige krav at i demokratier bør borgeren overholde selv urettferdige lover fordi systemet er åpent nok til at loven kan endres gjennom deltakelse i valg. I korthet avviste han statens krav på moralsk overhøyhet. ”Den eneste forpliktelse som jeg har rett til å ta på meg, er å gjøre hva jeg til enhver tid finner riktig.”
2. Historisk mer betydningsfull har likevel naturrettsdoktrinen vært. Naturrettstankeganger har vært brukt til å rettferdiggjøre både tyrannmord og mer begrensete protester. Således var Antigones ulydighet rettet dels mot et spesifikt påbud (om å la Polyneikes bli åtsel for gribbene), dels mot selve statsautoriteten i Kong Kreons skikkelse. Overgangen mellom motstand mot statsautoritet som sådan og spesifikke lover kan i praksis være utydelig.
Tanken om at urettferdige lover er ugyldige har lang tradisjon i vestlig rettsbevissthet. Under denne tanke ligger alltid en forestilling om at det finnes målestokker som står over den skrevne rettsorden. Aristoteles sier f.eks. at ”en urettferdig lov er ingen lov”, og han syns finnes igjen både hos Cicero og Augustin.
Pave Johannes XXIII uttalte at dersom en regjering svikter menneskerettighetene, vil dens påbud være uten juridisk kraft - en doktrine som kan ha vidtrekkende følger. Det er likevel interessant at få i naturrettstradisjonen slutter fra en lovs urettferdighet til at det foreligger en plikt å bryte den. Temaet er behandlet med ekstrem forsiktighet, åpenbart av frykt for den støtte en slik doktrine kan gi opprørere.
3. Religiøse begrunnelser har spilt en viktig rolle i sivilulydighets-aksjoner: Guds påbud står alltid over statens krav om lojalitet.
4. Utilitaristiske betraktninger (nyttebetraktninger) er også en gjenganger i debatten om sivil ulydighet. Til grunn for slike nytte- eller hensiktsmessighetsresonnementer ligger følgende tanke: En lov må vurderes etter sine konsekvenser. Dersom ulydighet mot loven er mer egnet til å fremme visse idealer (godhet, rettferdighet, fred o.l.) enn troskap mot statlig autoritet, da bør man velge ulydigheten. Utilitaristiske moralfilosofer har ofte drøftet farene ved slike resonnementer. De kan bl.a. svekke rettsstaten, er det blitt hevdet, ved at de gjør lovlydighet til et spørsmål om fordeler og ulemper.
Likevel vil sivilulydighets-teoretikere som bruker nyttebetonte argumenter, fastholde at risikoen ved å svekke rettssikkerheten er mindre enn de farer lovlydighet kan medføre. Som den ledende skikkelse i ”The Committee of 100” mot atomvåpen, la f.eks. Bertrand Russeil avgjørende vekt på slike tanker i sin kamp mot myndighetene.
5. En tradisjonell kilde for sivil ulydighet har vært prinsippet om ikkevold. Ikkevold blir en metode for å oppnå sosial rettferdighet. Den kan omfatte prinsippet om at en fullt og helt skal leve ikkevoldelig, som hos Tolstoj, Gandhi og King, eller den kan være basert på en mer pragmatisk forestilling om at ikkevold er best egnet til å skape moralsk legitimitet i arbeidet for en mer menneskeverdig samfunnsorden.
6. Det finnes en rekke varianter av humanistiske eller human-etiske begrunnelser for sivil ulydighet, fra Chr. Bays ”livets ukrenkelighet og de friheter som er nødvendige for å leve” til mer eksistensielt betonte resonnementer. Viktigst av disse er den franske dikterfilosof Albert Camus' ideal om det revolterende menneske som gjør opprør i avsky mot enhver form for undertrykkelse, uansett hvor den pågår, og som konsekvent gjør felles sak med ofre for urett. Camus kan sies å representere det permanente opprør, eller den konstante ulydighet. Han sier ikke at ethvert opprør må anta lovlige former, heller ikke utelukker han bruken av vold. Vold må bare brukes for å minske eller avverge enda verre voldsbruk. Streng pasifisme innebærer etter Camus' syn en faktisk godtakelse av den innebygde volden i det herskende samfunnssystem.
7. Ved siden av naturrettslæren er doktrinen om sivil ulydighet som et middel til å forsvare individuell samvittighetsfrihet og å sikre frihet fra urettferdig tvang den viktigste begrunnelsestype for ikke å adlyde lover. Læren om personlig samvittighetsforsvar har fått et klassisk uttrykk hos Sokrates.
Sokrates' oppfatning av forholdet mellom offentlig autoritet og individet kan fremstilles slik: Som hovedregel er samfunnsborgeren forpliktet til å overholde, respektere og tjene det politiske system som han er vokst inn i. Samfunnsborgeren må heller forlate bystaten dersom han i utgangspunktet ikke anerkjenner dette hovedprinsippet. Da vennene tilbyr Sokrates hjelp til å flykte etter domfellelsen, avslår han under henvisning til den ”kontrakt” han inngikk med bystaten ved å velge å bo der. Hadde han vært uenig med lovene, burde han ha forlatt sin by tidligere. Å flykte ville være å undergrave lovene.
Det er Sokrates' syn at individet om nødvendig må gi sitt liv for å tjene staten, og han må akseptere enhver straff han blir ilagt, rettferdig eller urettferdig. Men i sin forsvarstale sier han samtidig til juryen: ”Jeg vil adlyde (plikten mot) guden heller enn (plikten mot) dere. Så lenge jeg har åndedrett og styrke vil jeg ikke gi opp filosofien . . . og vitne for sannheten”. Samvittighetens krav må gå foran statens. Sokrates er m.a.o. rede til å lide ondt hvis staten forlanger det, men ikke til å gjøre ondt, uansett statens bud.

Nürnberg-prinsippene
Tanken om individuell samvittighetsfrihet og -ansvar har fått et moderne uttrykk i prinsippene bak den allierte militærdomstol som dømte de nazistiske krigsforbryterne i Nürnberg. De såk. Nürnberg-prinsippene setter klare grenser for plikten til lydighet i krig. I charteret til domstolen heter det bl.a.: ”Den omstendighet at den tiltalte handlet i henhold til ordre fra en regjering eller overordnet befrir ham ikke fra straffeansvar”.
Domstolen i Nürnberg hadde fullmakt til å dømme enhver uten hensyn til statens lover. Var disse lover i strid med høyere normer for menneskelighet og rettferd, hjalp det ikke å påberope seg å være under kommando. Mer spesifikt: Nürnbergdommene knesetter som prinsipp at individet har plikt til å nekte ordre dersom staten bryter internasjonale rettsregler i krig.
I den praktiske domsutøvelse ble det imidlertid ansett for formildende om den tiltalte sto totalt uten moralske valg og selv ville bli drept om han nektet å adlyde ordre. Nürnberg-dommene er likevel av avgjørende betydning i enhver drøftelse av lydighet fordi de gjeninnsetter individet som moralsk instans og begrenser de fordringer statsmakten måtte legge på det som soldat.
I Norge ble Nürnberg-prinsippene forsøkt anvendt av soldater som nektet ordre under den såk. Steinsjø-saken fra 1974, der vernepliktige unnlot å skyte under en øvelse fordi området var gjenstand for en rettstvist. I USA ble Nürnberg-prinsippene hyppig brukt som nektingsgrunnlag under Vietnamkrigen. Fredsbevegelsen trakk paralleller til tyske troppers krigsforbrytelser under andre verdenskrig, forbrytelser som individer var blitt holdt ansvarlige for, og støttet utskrevne som nektet å bli delaktige i lignende krigsforbrytelser i Vietnam.
Sivil ulydighet har lange tradisjoner i Norge. Motstandskampen mot de tyske okkupanter 1940-45 er ofte blitt trukket fram som eksempel på vellykkede ulydighetskampanjer. I kampen mot kraftutbygginger er også sivil ulydighet blitt brukt som protestform, f.eks. i Mardøla i 1970 og i Alta 1979.

Sivilulydighets-teori og marxismen
Sivilulydighets-teoriens forhold til marxismen er innfløkt. Som politisk ideologi står marxismen i en idehistorisk tradisjon som har fremhevet den ”positive” frihetsoppfatning: Friheten blir bare meningsfull om den individuelle utfoldelse finner sted innenfor rammen av et kollektiv og sikter mot dette kollektivets selvrealisering (arbeiderklassen). Marxismen har følgelig en tendens til å legge mindre vekt på den enkeltes samvittighet som målestokk for politiske vurderinger, og heller se politisk handling i lys av hva som tjener klassen som helhet.
I liberale demokratier vil marxister ofte oppfordre arbeiderklassen til å utvikle en rivaliserende lydighet: lojalitet overfor sosialistiske idealer framfor støtte til de herskende autoriteter. I sin visjon av framtidssamfunnet bærer marxismen i seg en forestilling om konfliktfrihet. Denne ide har alltid vært kontroversiell. Mot en slik tanke er det ofte blitt fremhevet at konflikter tvert om er en forutsetning for å hindre maktkonsentrasjon og forsteining av det politiske liv. I et slikt perspektiv vil sivil ulydighet være like viktig i et sosialistisk samfunn som i et borgerlig-liberalt.
Sivil ulydighet har vært en stadig påminnelse om politikkens forpliktelse overfor almene humanitets- og rettferdsidealer. Det kan vanskelig tenkes en samfunnsform hvor ikke retten til motstand og sivilt mot bør hegnes om som et umistelig gode.
B. Ha.

Se også: Antiautoritær, Autoritet, Autoritær, Borgerrettsbevegelsen, Dolci, Gandhi, Ikkevold.
Litteratur: C. Bay: Når lov må brytes, Oslo 1968. H. A. Bedau: Civil Disobedience: Theory and Practice, New York 1969. P. H. Butenschøn: Skyldig lydighet, Oslo 1974. S. Milgram: Obedience to Authority, New York 1974. B. Zwiebach: Civility and Disobedience, Cambridge 1975.

Sivle, Per
Sivle (1857-1904), norsk forfattar og journalist. Som politisk aktiv venstremann engasjerte Per Sivle seg for arbeidsfolk. Etter eit par kristelege diktsamlingar gjorde han seg gjeldande med politisk, nasjonal og personleg dikting, vers og prosa.
Sivle var fødd i Aurland og voks opp i småbrukarmiljø på Vossestrand. Far hans var relativt velståande hestehandlar, og Sivle vart send til Kristiania for å ta artium og studere. Han vart sjuk og måtte slutte med systematisk lesing. I 1881 slo han seg ned ved Drammen og kom i politisk arbeid. Han laga politiske viser og vart redaktør for venstreavisa Buskeruds Amtstidende (1883-84). Gjennom viser og journalistikk var han med og kjempa mot høgrekreftene, ”Randen i Drammen”, og gjorde god innsats som venstrejournalist i riksrettstida.
Etter tre år i Danmark vart Sivle redaktør i Kristianiaposten (1887-91). Han sette Johan Sverdrup så høgt som person og symbol at han kom i ei umogleg dobbelstilling 'som redaktør og meir og meir på kant med dei radikale i Venstre. Sverdnips fall (1889) gjorde det lettare for han å hevde radikale synsmåtar, og han samla seg meir om arbeidarspørsmålet att. I 1891 gjekk han ut or Kristianiaposten med permisjon for å skrive romanen ”Streik”.
Mykje av diktinga hans hang nært saman med det politiske engasjementet. Politiske viser, valkamp- og røysterettsdikt og andre politiske høvesdikt kunne vere slagord for dagen, men mange av dei har vorte ståande som dikt, som ”Vi vil os et land” og ”Heis os et rødt et flammende flag”. Ein god del av den politiske diktinga høyrde eintydig til kampen for frigjering av arbeidarklassen og har hatt vanskeleg for å bli akseptert av kritikk og litteraturhistorie. ”Streik” (1891) har vore rekna for mindre vellukka for di han som kamproman har vore mælt med realismens objektivitetskrav.
I røynda er ”Streik” eit pionerverk. Det er fyrste romanen på norsk som framstiller klassekampen frå arbeidarsynsstad. Sivle hadde ein annan sosial bakgrunn enn dei fleste borgarlege realistane, han vår vorten godt kjend med arbeidsfolk i Drammen, og han var vitne til den arbeidaroppstanden i 1881 som utgjer stoffet for boka. Arbeidaraksjonen i ”Streik” endar ytre sett med nederlag, men boka målber eintydig solidaritet med arbeidarane, og dei er framstilte som optimistiske og aktive heltar med usvikeleg humør. Både -prologen og fleire symbolske kapittel set boka inn i ein større samanheng og peikar ut over situasjonen.
Hos Sivle er klassekamp og nasjonal sjølvstendestrid to sider av same sak. Dei nasjonale dikta fungerte politisk i arbeidet for å oppløyse unionen med Sverige. Seinare har dei mest gjort teneste som høgtidsdikt, men under okkupasjonen og i arbeidet mot norsk medlemskap i EF også som agitasjonsdikt. Særleg vellukka er somme dikt som byggjer på dramatiske historiske forteljingar. Det er ein grunnleggjande teknikk hos Sivle å setje motstandarar klårt og antitetisk mot kvarandre. Særleg i sogedikta skjer dette i eit folkeleg, fyndig og gjerne ordtaksliknande språk. ”Tord Foleson” er eit godt døme. I røynda ligg same teknikken til grunn i ei bok som ”Streik” og.
I ”Vossa-Stubba” (1887) og ”Nye Vossa-Stubbar” (1894) tek Sivle direkte utgangspunkt i ein folkeleg genre som han utviklar til større meisterskap enn nokon annan n av ein flokk samtidige skrøneforteljarar. Også ”Sogor” (1887) held han seg intimt til språk forteljemåte i heimbygdene. Grunnleggjande medkjensle og partitaking for dei svake i alt han skreiv, dominerer også i ”Sogor”. Miljøskildringa gjev han plass mellom dei fremste heimstaddiktarane. ”Sogor” er ikkje skriven for noka spesiell aldersgruppe, men har vorte så sentral i norsk barnelitteratur at Sivle også her er for pioner å rekne.
Sivle hadde eit personleg vanskeleg liv, og han skreiv mest i 1890-åra, men den openbert personlege diktinga er ikkje så stor del av produksjonen. Personlege dikt skreiv han likevel heile tida, både intime lyriske dikt som ”Den fyrste songen”, ”Gøym meg, mor!”, humoristiske dikt, såre eller sjølvironiske dikt og oppgjer med samfunnet - som når han byd Noreg takk for seg i ”Eit ord”.
Sivle fekk ikkje diktarløn. Dei siste åra gjekk det ein sårande debatt om stipend, og i 1904 fekk han ingenting. Han vart meir og meir sjuk og nedbroten. Arbeidsevna traut, og til slutt valde han å skilje seg med livet for eiga hand.
Språkleg spelte Sivle med sin konsekvente folkemålsbruk ei stor rolle for utviklinga av nynorsken. Og. ”Streik” var eit langt steg mot fornorsking av bokmålet ved at han let dei proletariske heltane snakke vanleg norsk bytalemål.
I. St.

Litteratur: B. Birkeland: Per Sivle, Oslo 1961. B. Birkeland (red.): Sivle frå Voss, Oslo 1974. Fossegrimen 6-7/1954. A. Hovden: Per Sivle, Oslo 1905.

Sjakk
Sjakk er et brettspill for to personer. Brettet består av 64 felter, halvparten lyse, halvparten mørke. Hver spiller har 16 brikker, 8 ”offiserer” (konge, dronning, to tårn, to løpere og to springere) og 8 ”bønder”. Det er bestemte regler for hvordan de forskjellige brikketypene skal flyttes, og spillet vinnes ved å sette motstanderens konge ”matt”, dvs. vinne motstanderens konge. Spillet kan også bli uavgjort (remis) dersom ingen av partene har tilstrekkelig overvekt til å sette matt eller viss en av partene ikke kan flytte noen brikke uten å sette sin egen konge i sjakk. Dette kalles ”patt”. Å sette motstanderen sjakk betyr å true dennes konge med en av sine brikker, Når en spiller står sjakk, er han tvunget til å flytte sin konge, derav uttrykket ”holde i sjakk”.
Sjakk er et gammelt spill. Det ble spilt sjakk i India allerede år 500 e.Kr. Spillereglene var noe annerledes, men i det alt vesentlige lik de som anvendes i dag, og som ble vanlige i løpet av 1500-tallet. Fra India bredte spillet seg østover til Kina og vestover til Persia. Tartarene brakte spillet til Russland og araberne brakte det antakelig til Europa. Dit kom det trolig i løpet av 700- eller 800-tallet. Til Norden kom spillet på 1000-tallet og i Snorres kongesoger fortelles det at årsaken til Ulv jarls død (1027) var at han ble uvenner med kong Knut den mektige pga. et parti sjakk.
De eldste beretningene om sjakk viser at spillet hadde sin opprinnelse ved de kongelige hoff. I arabiske land fikk sjakk en større sosial utbredelse rundt 900-tallet, og mye tyder på at sjakkspill noe senere ble litt av en folkeforlystelse i Italia, Spania og Frankrike. Boktrykkerkunsten bidro til å øke sjakkens utbredelse. Det første trykte verket om sjakk kom i 1497. Likevel beholdt sjakkspillet preg av å være et spill for menn fra ledende samfunnsklasser langt inn på 1900-tallet.
I dag spilles det organisert sjakk over hele verden. Størst er utbredelsen i Sovjetunionen og Øst-Europa. I Sovjetunionen er sjakk blant de fem mest populære sportsgrenene, og mellom fire og fem mill. mennesker deltar i det organiserte sjakklivet. I Norge er om lag to tusen sjakkspillere organisert gjennom Norges Sjakkforbund. Tallet på sjakkspillende mennesker må antas å være langt høyere enn sjakkorganisasjonenes medlemstall.
Verdenssjakk forbundet FIDE (Féderation International d'Escheches) ble stiftet i 1924 og omfatter nesten hundre medlemsland. Det arrangeres nasjonsmesterskap (”Sjakkolympiader”) og individuelle verdensmesterskap. Norges Sjakkforbund ble stiftet i 1914, og det arrangeres norgesmesterskap hvert år. Sjakk spilles også pr. brev, og postsjakkspillerne har sine egne organisasjoner og mesterskap både nasjonalt og internasjonalt.
Tyskeren Adolf Andersen var den første som regnes som verdensmester i sjakk (1851). Den første norgesmesteren ble kåret i 1918. Det arrangeres også individuelt verdensmesterskap for kvinner. I Norge er det svært få kvinner som spiller sjakk, og det kåres derfor sjelden en kvinnelig norgesmester. Kvinner og menn spiller ofte isamme klasse både i nasjonale og internasjonale turneringer. Et eksempel på kvinnenes spillestyrke er at de beste sovjetiske kvinnene rangerer foran de beste norske spillerne på FIDEs internasjonale rankingliste. Etter andre verdenskrig har den internasjonale konkurransesjakken vært sterkt dominert av sovjetiske spillere både på manns- og kvinnesiden.
De beste sjakkspillerne var allerede i forrige århundre profesjonelle. De levde av pengepremier i de store turneringene gitt av private rikfolk og av honorar for oppvisningsspill mot svakere motstandere. Etter andre verdenskrig gis de store pengepremiene for en stor del av større konserner, mot at disse får utnytte turneringene i reklameøyemed. I noen internasjonale toppturneringer kan førsteprisen ligge på over 100 000 kroner. I Sovjetunionen og Øst-Europa er det dessuten vanlig at de beste spillerne er statsansatte som sjakkinstruktører.
De politiske konfliktene innen sjakklivets organisasjoner har stort sett vært en gjenspeiling av konflikter i samfunnet ellers og av internasjonale stridsspørsmål. I 1920- og 30-årene ble det dannet en del sjakk-klubber i Norge med navnet Arbeidernes Sjakk-klubb. Arbeiderklubbene i Osloområdet gikk i 1934 inn i AIF (se art. Arbeidernes Idrettsforbund). Flere av tidens beste spillere var organisert i AIF, som i 30-åra arrangerte flere nasjonale mesterskap.
Internasjonalt markerte Norges Sjakkforbund seg i 70-åra med konservative standpunkter. I 1974 ble Sør-Afrika og Zimbabwe (Rhodesia) ekskludert fra FIDE pga. rasediskriminering innen sjakklivet, bl.a. mot Norges stemme. Sør-Afrika ble medlem igjen i 1976. FIDEs kongress ble da holdt i Israel, og store deler av landene fra tredje verden var fraværende sammen med Sovjetunionen og de øvrige øst-europeiske land som en protest mot Israels Midtøsten-politikk. Da Sør-Afrika ble suspendert i 1977, var Norges representant blant dem som forlot møtet i protest.
Sjakk har etter hvert fått et vitenskapelig preg. Det foreligger abstrakte teorier om hvordan de forskjellige fasene av spillet bør behandles, begrunnet i et omfattende forskningsmateriale av kjente partier. Sjakk har også en estetisk-kunstnerisk side som har sin egen form og organisasjon: problemsjakken. Denne dreier seg om å lage forskjellige sammenstillinger av brikker der leseren får som oppgave å finne det ene riktige trekket som leder til gevinst eller remis. Oppgavenes kvalitet vurderes ut fra kriterier som i det alt vesentlige er av estetisk karakter.
Sjakk spilles også på den måten at en svært god spiller spiller flere partier på en gang mot forskjellige motstandere (simultanoppvisning), eller at en spiller uten å se på brett eller brikker (trekkene sies muntlig), eventuelt mot flere spillere samtidig (blindesjakk, blindsimultan).
S. Nø.
S.Nø.
Sjalusi
I det norske språket likestilles betegnelsene sjalusi, skinnsyke og svartsjuke. Ordet sjalusi stammer fra latin/gresk zelus: iver eller skinnsyke. Uttrykket skinnsyke er eldst og har sin opprinnelse i den gamle skikken at jenta sendte et stykke (kalve-) skinn til den frieren hun avviste. Frieren ble ”syk” da han mottok dette skinnet (avslaget), derav ordet skinnsyk. Ordet svartsjuk stammer fra Øst-Sverige og har vært kjent fra ca. 1650. Det er rimelig å tro at begrepet er knytta til skikken at en avvist frier gikk med svarte sokker.
Slik betegnelsene brukes i dag, har de fått en utvidet betydning som lar seg presisere på følgende måte: Sjalusi kan oppstå i alle forhold som er karakterisert ved at en persons selvfølelse er avhengig av å være den foretrukne i et eller annet. Det kan være den foretrukne i kjærlighet, eller det å være den foretrukne i en bestemt rolle eller stilling som den beste i klassen, den vakreste i byen, den morsomste i vennekretsen o.l. Sjalusi oppstår hvis personen faktisk opplever eller tenker seg at det kommer til en tredje person som er en trusel mot stillingen som den foretrukne.
Sjalusibegrepet er fremdeles nært knyttet til forholdet mellom mann og kvinne i det vi kaller romantisk kjærlighet, men vi snakker også om sjalusi i forbindelse med barns kjærlighetsliv (søskenrivalisering) og om sjalusi knyttet til rivalisering i arbeidslivet og andre sosiale situasjoner.
I skjønnlitteraturen foreligger en mengde skildringer av sjalusi i romantiske kjærlighetsforhold. I et gjensidig ”Du betyr alt for meg” har vi å gjøre med et forhold mellom to som utelukkende får (eller opplever at de får) sin verdi i forholdet til den andre.
Når en person i en slik grad har investert sin selvfølelse i det å være den ene foretrukne hos den andre, sier det seg selv at trusel om tap av denne stillingen oppleves som særdeles vondt og faretruende. Rivalens nærvær innebærer nemlig at mulig tap av hele selvfølelsen (jfr. kjærlighetserklæringen ”Uten deg er jeg ingenting”), og dette er i sin tur forbundet med angst.
Sjalusi kan være en tilstand av intens smertefølelse, eller den kan oppleves som et lite ”stikk” i brystet. Intensiteten i følelser er avhengig av graden av trusel mot selvfølelsen. Tilstanden kan romme en rekke følelser som sinne, redsel, utrygghet, fiendtlighet, depresjon og usikkerhet.
Jo færre forhold selvfølelsen er fundert på, desto mer angst blir det for tap, og desto større sjanse for at sjalusi vil oppstå. En person med lav selvtillit som satser alt på et eneste kontaktforhold, vil være særlig disponert for sjalusireaksjoner. Fordi han/hun føler seg mindreverdig, vil han/hun nærmest forvente å bli forkastet, at partneren vil foretrekke andre osv. Når han/hun i tillegg er livende redd for å miste sin partner, vil han/hun bli mistenksom og lett oppfatte andre som rivaler. Her ser vi en nær forbindelse mellom lav selvtillit, mistenksomhet og sjalusi. Jo mer trygghet på eget verd, desto mindre sjalusi. Sjalusi er alltid knyttet til usikkerhet på egenverdet.
Vi må ta det for gitt at mennesker ønsker å sikre sin selvfølelse. I romantisk kjærlighet innebærer dette å holde på sin partner, å monopolisere den andre, utvise eiendomstrang o.l. Disse forholdene har ført til at sjalusi ofte oppfattes som moralsk forkastelig, en tilstand man skammer seg over og helst må benekte eller bekjempe.
Bakgrunnen for eiendomstrangen er ønsket om å føle seg trygg i en bestemt stilling. Sjalusi er et symptom på at slik trygghet ikke foreligger, og som sådan er sjalusien alltid reell og kan ikke forklares bort verken av fornuft eller normer. Der målet for samliv er å skape personlig trygghet og god selvfølelse hos begge parter, er det av største betydning å arbeide med åpenhet omkring sjalusiproblemer uten å sette noe moralsk stempel på følelsen.
Et samfunn kan organisere samliv på en slik måte at det gir mer eller mindre grobunn for sjalusi. Vår kultur som er preget av eksklusiv romantisk kjærlighet og isolerte kjernefamilier, er en ”sjalusivennlig” kultur, mens kulturer med et mer kollektivt preg kan rapportere om mindre utbredelse av sjalusi. Dette må sees på bakgrunn av at selvfølelsen i slike kulturer har flere ”støtter”, og at angsten for tap av en stilling blir mindre dramatisk. Graden av sjalusi og i hvilke sosiale sammenhenger den oppstår, er altså kulturelt betinget, men ikke selve fenomenet.
O. L.

Se også: Angst, Kjærlighet.

Sjølberging
Sjølberging
Når de varene og tjenestene som står til rådighet for en gruppe mennesker, også er fremstilt innenfor den samme gruppen, vil vi si at den er sjølberget i økonomisk forstand. Sjølberging (autarki) brukes gjerne som et relativt begrep. Selv om gruppen, eller medlemmer i den, utveksler enkelte egne varer og tjenester mot goder fra andre grupper, kan en si at gruppen er kjennetegnet ved en høy grad av sjølberging, så lenge omfanget av slik utveksling er lite i forhold til den mengden goder som fremstilles og disponeres innenfor gruppen selv.
Under det vi i dag er tilbøyelige til å kalle primitive forhold, og det vil si mesteparten av menneskenes historie, har selv de minste samfunnsmessige grunnenhetene (storfamilier, grendelag) praktisert en høy grad av sjølberging. Mer omfattende utveksling av økonomiske goder forutsetter transportmidler, transportveier, organisering av mekanismer for vare- og tjenesteutveksling (f.eks. gjennom markeder) og etablering av ordnede oppgjørsformer.
Av særlig betydning for vare- og tjenesteutveksling har vært slike oppgjørsformer som tillater indirekte bytte via et allment betalingsmiddel (penger). Den som har en godemengde å tilby, er da ikke avhengig av at nettopp den eller de som er interessert i å skaffe seg de tilbudte godene, også er i stand til å levere de godene tilbyderen er interessert i å bytte til seg. Utviklingen av disse forutsetningene har vært en langvarig prosess som for alvor har skutt fart først i løpet av de siste få hundre årene.

Sjølberging i samfunnets grunnenheter
De samfunnsmessige grunnenhetene i høyt utviklete samfunn praktiserer i dag en svært lav grad av sjølberging. I stedet for relativt isolerte smågrupper som hver for seg produserer etter evne det de selv trenger og selv bruker det de produserer, er de typiske grunnenhetene i dag husholdninger og spesialiserte bedrifter som står i et nært gjensidig avhengighetsforhold til hverandre. Bedriftene produserer hver for seg ett eller et begrenset antall produkter i stor målestokk med sikte på salg til andre bedrifter og til husholdninger. Til gjengjeld kjøper de den innsatsen som trengs i produksjonen dels fra andre bedrifter og dels fra husholdningene. Den enkelte husholdning selger på sin side sine ofte spesialiserte arbeidstjenester til en eller annen bedrift og kjøper til gjengjeld sine forbruksgoder stort sett fra andre bedrifter.
Denne omdanningen av samfunnets grunnenheter, den omfattende utvekslingen av varer og tjenester basert på arbeidsdeling, spesialisering og spesialisert produksjon i stor målestokk, har vært ledsaget av en enorm vekst i produksjonskapasitet og produksjonsvolum. Dette har gjort det mulig å verne den enkelte bedre enn før mot følgene av lokale forstyrrelser. Svikt i det nære kystfisket behøver ikke å bety noen katastrofe for en moderne fisker fra et sted på Nord-Vestlandet, mens det ville ha betydd hungersnød for tippoldeforeldrene og sambygdingene deres.
På den andre siden er den enkeltes avhengighet av og sårbarhet overfor det som skjer andre steder - ofte over store avstander - blitt større. Verftsarbeideren på Nord-Vestlandet blir i dag i høyeste grad berørt av hva som skjer i Japan eller Korea, mens tippoldeforeldrene ikke trengte å bekymre seg og heller ikke hørte særlig mye om så fjerne begivenheter, ja knapt nok om det som skjedde på den andre siden av fjellet.

Sjølberging på nasjonalplanet
Om vi nå betrakter den større samfunnsmessige grupperingen som landet eller nasjonen utgjør, vil vi også her si at den har en høy grad av sjølberging dersom vare- og tjenesteutvekslingen med andre land er liten i forhold til den samlete produksjonen og produktbruken i landet. Så lenge hver enkelt av landets grunnenheter har en høy grad av sjølberging, vil også landet som helhet ha det.
Etter hvert som arbeidsdeling, spesialisering og storskalaproduksjon vinner innpass og de enkelte grunnenhetene omdannes og blir mindre preget av sjølberging, vil likevel mye av vare- og tjenesteutvekslingen mellom de spesialiserte grunnenhetene foregå innenfor nasjonen. I hvilken grad nasjonen som helhet blir mindre sjølberget avhenger bl.a. av hvor stor den er.
Om papirarbeideren i New-England kjøper sine appelsiner fra Florida og appelsindyrkeren der kjøper sitt papir fra New-England, er dette del av den indre produksjon og produktbruk når vi betrakter USA under ett. Men når de appelsinene papirarbeideren i Norge kjøper er spanske, og det papiret appelsindyrkeren kjøper kommer fra Norge, er dette utenrikshandel, selv om den geografiske avstand og spesialiseringen av grunnenhetene er omtrent den samme i de to tilfellene.
Store samfunn vil ha rom for flere spesialiseringer drevet i stor skala enn små, og forholdsvis mer av den samlete vare- og tjenesteutvekslingen vil skje mellom grunnenheter innenfor samfunnet. På et gitt nivå av arbeidsdeling og spesialisering grunnenhetene imellom, vil derfor store samfunn være mer allsidige og preges av større grad av sjølberging for samfunnet under ett enn tilfellet er for mindre samfunn.
I USA utgjør vareutvekslingen med resten av verden knapt en tidel av den samlede amerikanske produksjonen. I Norge er den tilsvarende andelen om lag halvparten av produksjonen. På liknende måte er landsdeler og regioner innenfor et land mindre sjølbergete enn landet som helhet.
Verdenssamfunnet er nødvendigvis fullstendig sjølberget uansett hvor langt spesialiseringen og arbeidsdelingen drives. Små samfunn kan ikke oppnå noen høy grad av sjølberging uten å gi avkall på forholdsvis mye av de produksjonsfordelene arbeidsdeling og spesialisering gir mulighet for. Dette er det viktig å ha for øye ved vurdering av nasjonale (eller regionale) økonomisk-politiske tiltak med sikte på å nå nærmere angitte mål om sjølberging.

Økonomisk-politiske hensyn
Det er flere grunner til at et samfunns sjølbergingsgrad er gjenstand for økonomisk-politiske overveielser og påvirkninger. Selv om arbeidsdeling, spesialisering og varebytte har bidratt til å øke produksjonsmulighetene, kommer en til et punkt der ytterligere spesialisering og arbeidsdeling ikke lenger gir særlig stor produksjonsgevinst. For et bestemt samfunn er dessuten den eller de spesialiseringene som gir størst gevinst ikke gitt en gang for alle. Særlig for små samfunn med sterk konsentrasjon om forholdsvis få spesialiteter kan endringer i teknologi eller i produktetterspørsel få ganske drastiske følger dersom de rammer nettopp dette samfunnets spesialiteter.
Det kan derfor være grunn til å innrette seg slik at samfunnet blir mindre sårbart og har flere bein å stå på, sjølom det i en gitt situasjon og på kort sikt derved gir noe avkall på spesialiseringsgevinsten. I samme retning trekker hensynet til å opprettholde beredskap overfor krig, blokade eller andre situasjoner som kan forstyrre varebyttet over landegrensene.
I vår del av verden har grunnlaget for produksjonsbeslutninger, spesialisering og derved for mønsteret i varebyttet mellom samfunn hovedsakelig vært lønnsomhetskalkyler hos de enkelte produsenter og handlende, ut fra de prisene som danner seg i markedet. Slike hensyn som er nevnt ovenfor er søkt ivaretatt først og fremst gjennom økonomisk-politisk regulering av toll, avgifter, kreditt- og valutaforhold etc. Det endrer pris- og lønnsomhetssignalene i markedene og påvirker derved de enkelte næringsdrivendes planer.
Mye av diskusjonen i den vestlige verden har dreid seg om hvorvidt slike ”proteksjonistiske” tiltak hemmer fornuftig produksjon, handel og ressursbruk i forhold til en mer uregulert, markedsstyrt ”frihandel”. Argumentasjonen for frihandel bygger på at markedskonkurransen mellom de enkelte næringsdrivende vil tvinge dem til en fornuftig ressursbruk og en produksjon i samsvar med etterspørrernes ønsker. Det skjer på grunnlag av priser og kostnader som reflekterer produktenes nytte og de oppofrelsene av ressurser som går med til produksjonen av dem.
Så lenge mønsteret i arbeidsdeling, spesialisering og handel bestemmes av de enkelte næringsdrivendes lønnsomhetskalkyler, har man imidlertid ingen garanti for at resultatet på noen rimelig måte kan sies å bli ”det beste”, samfunnsmessig sett. Dette gjelder så vel under ”frihandel” som under et system der lønnsomhetssignalene delvis er politisk styrt. Ikke minst fremveksten av de store multinasjonale konsernene i internasjonal produksjon og handel fører til at priser, kostnader, lønnsomhet og dermed mønsteret i produksjon og handel ikke uten videre er uttrykk for fornuftig ressursbruk og produksjon ut fra etterspørrernes behov. I stor grad er det heller de store konsernenes markedsmakt og politiske innflytelse som bestemmer mønsteret.
Når en skal vurdere arbeidsdeling, spesialisering og varebytte samfunnene imellom, er det derfor ikke bare et spørsmål om grad av sjølberging, men også om måten arbeidsdelingen og handelen kommer i stand på. ”Frihandel” er ikke den eneste mekanismen for å oppnå gevinster gjennom arbeidsdeling og produktutveksling. Det kan også skje gjennom mer langsiktig og stabilt samarbeid mellom planøkonomisk styrte land. Tradisjonell ”proteksjonistisk” påvirkning av priser og dermed av lønnsomhetssignalene Innenfor et markedssystem er heller ikke den eneste mekanismen for å ivareta sjølbergingsønsker. Også slike kan innebygges i et internasjonalt samarbeid der planmessighet har forrang fremfor de signalene markedsprisene gir.
De prisene som arbeidsdelingen og handelen i den kapitalistiske markedsøkonomien styres etter i dag, er lite pålitelige veiledere til en samfunnsmessig sett fornuftig innretning av produksjon og varebytte. Derfor kan det å forandre denne mekanismen være vel så viktig som å tilstrebe en bestemt grad av sjølberging ad proteksjonistisk vei innenfor markedsøkonomien. Spesielt gjelder dette for små land som i særlig grad er utsatt for markedsøkonomiens mangel på stabilitet. De må i alle fall basere seg på en forholdsvis høy grad av produktutveksling med andre for ikke å avskjære seg i urimelig grad fra de produksjonsfordelene arbeidsdelingen kan gi.
H. J. K.

Se også: Frihandel, Internasjonal arbeidsdeling.

Sjøleierdemokrati
”Høyre vil arbeide aktivt for at den enkelte kan skaffe seg eiendom, hva enten det gjelder sparepenger, hytte, opparbeidelse av egen bedrift etc. kort sagt selveierdemokratiet” (Rolf Presthus i Arbeiderbladet 14.1.1976). Denne uttalelsen gir hovedinnholdet i den konservative ideologien omkring sjøleierdemokratiet. Det er karakteristisk for ideologien at alle typer av eiendom sidestilles. Retten til å eie sin egen hytte anses ikke som prinsipielt forskjellig fra retten til å eie og drive egne private bedrifter. Få vil være uenig i retten til å eie sparepenger, bolig og hytte. Men med retten til å disponere over bedrifter med ansatte stiller det seg annerledes.
Hovedkritikken mot ideologien om sjøleierdemokratiet er nettopp at den ikke nyanserer mellom eiendom som gir makt over andre, og eiendom som ikke gjør dette. Eiendomsretten ses som en hel og udelelig størrelse, og de samme prinsippene skal gjelde for alle kategorier av eiendom.
Når det gjelder bedrifter, inneholder ideologien mer enn retten til å inneha og drive private foretak. Konservative krefter med Høyre i spissen går inn for at de ansatte skal ”vinne innflytelse” over sine arbeidsplasser ved å kjøpe aksjer i bedriftene: ”Det moderne Høyres syn er at eiendomsrett, også til produksjonskapitalen, må bli en realitet for de mange, ikke et privilegium for de få. En slik utvikling vil også gi en tryggere plattform for den reelle medbestemmelse og det likeverd som det formelle bedriftsdemokrati sikter mot” (Jan P. Syse i Arbeiderbladet 13.2.1976).
Høyres målsetting er altså at alle skal ha mulighet for å eie aksjer. Av den grunn er det paradoksalt at partiet ikke ønsker å omkalfatre den eksisterende skjeve inntektsfordelingen fullstendig.
Det finnes en rekke grupper av økonomisk svakt stilte mennesker som sjølsagt ikke har råd til å kjøpe aksjer. Når de konservative vil at alle skal kunne eie aksjer, hvorfor går de da ikke inn for å øke skatteprogresjonen, bedriftsskatten og formuesskatten? Dette ville være den eneste mulige måten å omfordele inntekt på slik at de vanskeligst stilte fikk anledning til å kjøpe aksjer. Om Høyres tankegang skulle framstå som realistisk, ville dette fordre en skattepolitikk av svært radikal art.
En viktig del av ideologien er at foretakene skal ”demokratiseres” ved at vanlige ansatte og småsparere skal anskaffe noen aksjer hver. Teorien er at noen aksjer gir anledning til å stemme på generalforsamlingen og at småaksjonærer dermed får reell innflytelse over bedriftens kurs.
Vi vet imidlertid at de fleste større aksjeselskapene kontrolleres av maksimum en håndfull aksjonærer eller aksjonærgrupper. Småaksjonærene har ikke større innflytelse over bedriftenes politikk enn bankinnskytere har over bankenes disposisjoner. Den svenske finanskongen Marcus Wallenberg har f.eks. angitt omkring 10 prosent av aksjene som tilstrekkelig for å kunne kontrollere et foretak - forutsatt at de andre aksjepostene er noenlunde spredt. Og formuesfordelingskomiteen fant at blant de selskapene den undersøkte, hadde de 20 største aksjonærene aksjemajoritet i 75 % av alle børsnoterte og 95 % av alle ikkebørsnoterte aksjeselskaper.
Enkeltpersoners kjøp av et fåtall aksjer framstår slik i virkeligheten ikke som noe annet enn en ordinær sparemulighet på linje med bankinnskudd. Heri ligger også et av hovedmotivene bak propagandaen om sjøleierdemokratiet: Bedriftene skal sikres større kapitaltilgang slik at egenkapitalandelen kan økes, og blikket er kastet på de ansattes sparekapital som finansieringskilde.
Det viktigste og farligste trekket ved sjøleierdemokratiet er argumentet om (angivelig) medbestemmelse. Aksjekjøp fra de ansattes side vil være som hånd i hanske for konservative næringslivsideologer. Det innebærer en mulighet for å splitte opp og individualisere de fagorganiserte ved at de betrakter seg både som medeiere og ansatte. Oppfatningen av en slik dobbeltstilling er noe som kan svekke fagforeningens styrke og kraften til å gjennomføre aksjoner som på kort sikt kan skade lønnsomheten. Sjøleierdemokratiet bærer med andre ord I seg muligheter for manipulasjonsgevlnster. En arbeidsstokk som har stor ”følelse” av å ha innflytelse, er naturligvis langt enklere å hanskes med enn en konfliktvillig arbeidsstokk.
Sjøl om hver ansatt innehar en mikroskopisk formell eiendomsrett i form av aksjer, vil ikke dette rokke ved deres mangel på makt over strategiske avgjørelser i bedriften. Det er styringsretten og ikke formell eierrett som må være angrepspunktet fra de ansattes og fagbevegelsens side. Settes angrepet inn her, vil en falle vi-er-alle-i-samme-båt-argumentasjonen i ryggen. Slik forholdene er i dag, er det de fagorganiserte som ror båten, mens ledelsen/ hovedeierne styrer. En reell demokratisering av arbeidslivet må bety at dagens system må erstattes av et system der de ansatte i fellesskap gjennom fagforeningen har hånd om styringen.
Det hevdes at demokratisering av kapitalsiden gjennom å spre eiendomsretten er ett av målene for sjøleierdemokratiet. Men det paradoksale er at de som ivrer for dette ikke søker å fremme en slik demokratisering ved andre og mer effektive midler.
Hadde tankegangen vært konsekvent, ville de samme personene gått Inn for systematisk å bryte ned de store kapitalkonsentrasjonene en finner i dagens næringsliv. De burde således fremme forslag om lovgivning som gikk ut på en omfordeling av aksjekapitalen i foretakene, slik at storaksjonærer ble tvunget til å selge aksjer til småaksjonærer.
Opp mot ideen om sjøleierdemokrati med individuelt aksjeeie for de ansatte, må fagbevegelsen sette ideen om kollektiv arbeidermakt og arbeidersjølstyre.
O. N.


Sjølhjelp
Sjølhjelp er et begrep som oppsto i den nye kvinnebevegelsen i begynnelsen av 1970-åra. Det innebærer at kvinner får kunnskaper om sin egen kropp gjennom å foreta underlivsundersøkelser og brystundersøkelser på seg selv og andre, og gjennom samtaler og utveksling av erfaringer med andre kvinner. Kontroll over vår egen kropp, vårt eget liv, er et viktig kvinnekrav. I abortspørsmålet, i ekteskapet, i arbeidssituasjonen, i de fleste sosiale sammenhenger er det andre som vil bestemme over oss, ofte under påskudd av at vi ikke selv er i stand til å vurdere hva som er vårt eget beste. Sjølhjelp er en reaksjon mot denne umyndiggjøringen, et ledd i en bevisstgjøringsprosess og et angrep på kvinneundertrykkende holdninger innenfor det offentlige helsevesenet.

Historisk tradisjon: Hekser og folkemedisin
Kvinner har lange tradisjoner på folkemedisinens område. De ble kalt ”kloke koner” av folket, ”hekser” av autoritetene. Hekser var bondekvinner som organiserte opprør, gamle kvinner som levde alene, unge kvinner som ble beskyldt for å ”forhekse” menn til å elske dem, jordmødre som kontrollerte fødsel og død, kvinner som dyrket og brukte helbredende urter og som lot denne kunnskapen gå i arv fra mor til datter.
Heksene, eller ”de kloke”, som ordet egentlig betyr (engelsk witch kommer av angelsaksisk wicca: vis, klok), var en trusel mot makthaverne. Mot kirken var de en trusel fordi de var kvinner, fordi de representerte den undertrykte bondebefolkningen og fordi de helbredet ved hjelp av kunnskaper og ikke gjennom bønn. Den nyetablerte legevitenskapen fryktet konkurranse, og allierte seg med kirken. Dersom en kvinne våget å helbrede uten å ha studert medisin (og hvem hadde anledning til det når alle universitetene var stengt for kvinner?) kunne hun bli regnet som heks og dømt til døden. Mellom 10 og 20 millioner kvinner ble brent som hekser i perioden fra 1300- til 1600-tallet, mange av dem pga. sine medisinske kunnskaper.
Men folkemedisinen levde videre under jorda. I 1830- og 40-åras USA dukket den opp til overflaten i form av en alternativ helsebevegelse, The Popular Health Movement, som fikk betydelig oppslutning fram mot århundreskiftet. Kvinnegrupper som liknet dagens sjølhjelpsgrupper, spilte en stor rolle i arbeidet. Det ble lagt vekt på forebyggende arbeid, hygiene, kosthold og fødselskontroll. Bevegelsen var preget av folk fra arbeiderklassen og den gryende kvinnebevegelsen.

Den internasjonale sjølhjelpsbevegelsen
På samme måte som den alternative helsebevegelsen hadde sitt utspring i USA, var det også herde første sjølhjelpsgruppene kom i gang. Bevisstgjøringsgrupper som hadde diskutert kvinners psykiske og sosiale undertrykking, begynte å ta opp den fysiske siden, og trakk fram alle de situasjonene der kvinner enten har gitt opp å føre noen som helst kontroll med sin egen kropp, eller der muligheten til dette ganske enkelt er blitt tatt fra dem. Mange mente at legekontoret var ett av de stedene de følte seg aller mest usikre og hjelpeløse.
For å bøte på dette kom det i gang grupper der kvinner kom sammen for å utveksle erfaringer og undersøke hverandre. Ideen spredte seg raskt, og det ble startet flere sjølhjelpsklinikker eller sentra der kvinner bl.a. kunne lære bryst- og underlivsundersøkelse, graviditetstesting og bruk av spekulum for å undersøke livmorhalsen og skille mellom forskjelligartede tilstander og infeksjoner - også kjønnssykdommer, som er vanskelig å diagnostisere hos kvinner.
Sjølhjelp st anken spredte seg fra USA til England, Tyskland, Frankrike og Italia. Overalt ble det dannet grupper, og i 1973-74 var bevegelsen også nådd til Skandinavia. I Norge var det Nyfeministene som innførte sjølhjelpsbegrepet. De arrangerte et åpent møte i Oslo i mars 1974, sammen med kvinner fra danske sjølhjelpsgrupper.

Sjølhjelpsundersøkelser
Rødstrømpebladet i København skrev i desember 1973: ”Hva er sjølhjelp? Sjølhjelp innebærer at kvinner oppnår kontroll over sin egen kropp. Vi begynner i små grupper, en slags bevisstgjøringsgrupper eller basisgrupper. Akkurat som i vanlige bevisstgjøringsgrupper blir vi gjennom sjølhjelpsgrupper mer klar over vår situasjon som kvinner, begynner å kjenne hverandre og oss selv, og kan derfor bli i stand til å gjøre noe med situasjonen. I gruppene blir vi klar over hvordan vi er lært opp til å betrakte kroppene våre som vemmelige ting som Ikke skal berøres. Vi lærer at ved å bruke et billig plastikkinstrument (spekulum), som er like lett å Innføre som en tampong, samt et speil og en lommelykt kan vi se vår vagina, livmorhals og livmormunn.
Vikan undersøke oss selv for infeksjoner, og kanskje kurere dem ved simple husråd før de blir besværlige og alvorlige. Vi kan ved regelmessige, ukentlige undersøkelser, se forandringer som viser seg i kroppen under den månedlige menstruasjonssyklusen. Vi oppdager at livmorens plassering skifter, livmorhalsen skifter farge, sekresjonen varierer i lukt, og størrelsen av livmormunnen forandrer seg. Ingen av oss er en nøyaktig kopi av bildene i medisinske bøker. Blemmer på cervix (livmorhalsen) kan være tegn på kreft eller mulig symptom på en kjønnssykdom. Begge sykdommer, som ellers er vanskelig å oppdage i tidlige stadier, kan nå komme under behandling i tide.
Bekkenundersøkelser, å føle plasseringen og størrelsen av våre indre genitale organer, kan gjøres ved hjelp av et annet gruppemedlem som stikker en hånd med en sterilisert hanske inn i vagina, mens hun presser den andre hånden mot underlivet.
Brystundersøkelser kan også læres og utføres regelmessig. Alle disse undersøkelsene er brukbare etter at den enkelte kvinnen lærer sin egen kropp og dens særegenheter å kjenne. Hva som er normalt for den ene er ikke nødvendigvis normalt for den andre.”
Sjølhjelpsgruppene har tatt opp ulike emner, f.eks. masturbering, orgasme, klimakterium, prevensjon, tradisjonell og alternativ medisin, samt mer omfattende prosjekter som artikler, undersøkelser, analyser og aksjoner.

Sjølhjelp og holdninger til leger
Det er ikke meningen at sjølhjelp skal erstatte legene. Vi trenger fortsatt sakkyndig medisinsk behandling, og vi må fortsatt kjempe for forbedringer i det offentlige helsevesenet. Meningen er at vi skal bli så godt kjent med vår egen kropp at vi selv oppdager når den ikke fungerer, slik at vi kommer oss til lege i tide. Men sjølhjelp er også en avmystifisering av medisinen, en innfallsvinkel til arbeidet med alternative behandlingsmåter og et forsøk på å bryte ned legenes maktstilling overfor pasientene. Vet vi hvordan kroppen vår reagerer, vil vi stå sterkere rent psykisk til å kreve at legen forklarer det som foregår under en undersøkelse. Det er vår egen kropp, og vi har krav på å vite hva som skjer med den.
B. E.

Litteratur: Our bodies ourselves. The Boston Women's Health Book Collective, New York 1973. B. Ehrenreich og D. English: Witches, Midwives and Nurses - a history of woman healers, New York 1973. Kvinne kjenn din kropp - ei handbok, Oslo 1976.

Sjølysselsatte
Sjølsysselsatte omfatter den delen av yrkesbefolkningen som ikke har lønnsarbeid, men driver ”for seg selv” fordi de eier jord eller kapital eller innehar spesialisert fagkunnskap. Det store flertall av disse driver gårdsbruk, enkeltmannsfirmaer eller sysselsetter noen få arbeidstakere, selv om det også forekommer at større foretak er personlig eide. Sjømannsforbund, Norsk (NSF) Gruppen av sjølsysselsatte er ytterst sammensatt. Bortsett fra det formelle eierforholdet er den i liten grad preget av felles kultur eller interesseorganisasjoner. Den kan derfor ikke ses som en klasse eller stand, men utgjør et lag i betydningen en statistisk gruppe (se art. Lagdeling).

Sjølsysselsatte i norsk økonomi
Sett under ett er de sjølsysselsatte tallmessig i tilbakegang i norsk næringsliv. Fra 1950 til 1978 sank deres andel av det samlete antall årsverk fra 34 % til 14 %. Mellom ulike næringer består det imidlertid store forskjeller. Nesten hele tilbakegangen faller på primærnæringene, der andelen gikk ned fra 25 % til 7 % i samme periode. I jordbruket er lønnsarbeidet gått enda raskere tilbake enn sysselsettingen, slik at nesten alt arbeid utføres av sjølsysselsatte. I fisket er tendensen den motsatte, der blir en økende del av arbeidet utført som lønnsarbeid.
Tallet på sjølsysselsatte utenom primærnæringene har derimot holdt seg nesten konstant i etterkrigstida. Men sammensetningen i ulike næringsgrener har endret seg sterkt. Innen industri og varehandel er sjølsysselsatte i tilbakegang, mens deres antall innen offentlig og privat tjenesteyting øker i takt med at denne sektoren svulmer opp. Bygge- og anleggsvirksomhet er den næringsgrenen utenom primærnæringene som har det største innslaget av sjølsysselsatte, med 17 % av alle sysselsatte i næringen. Denne andelen har holdt seg konstant i 1970-årene.

Politisk tilhørighet
Det er en vanlig oppfatning at sjølsysselsatte har en sterk tendens til å slutte opp om høyreekstremistiske partier etter hvert som kapitalismen utvikler seg, fordi de mister sysselsettingsgrunnlaget og kommer i klemme mellom arbeid og kapital. Dette var dels tilfelle i Tyskland i mellomkrigstida og gjaldt i høy grad for skattenekterbevegelsen til Pierre Poujade i Frankrike i 1950-årene.
Et slikt mønster finner en imidlertid ikke i norsk politikk etter krigen. Ved stortingsvalget i 1973, da høyre-ekstremismen markerte seg sterkest i rikspolitikken, var det ikke noen spesiell tilbøyelighet blant sjølsysselsatte til å stemme på Anders Langes Parti. Yrkesgruppen med det klart største innslag av ALP-velgere var derimot høyere funksjonærer i det private næringsliv. Ved stortingsvalgene i 1960- og 1970-årene gikk rundt halvparten av stemmene blant sjølsysselsatte i primærnæringene til Senterpartiet, mens Høyre fikk om lag like stor del av stemmene til de sjølsysselsatte med leid arbeidshjelp. Blant sjølsysselsatte uten leid arbeidshjelp var derimot Arbeiderpartiet det største partiet, om enn med knapp margin.
F. E.

Se også: Klasser, Mellomlag, Småborgerskap.

Sjømannsforbudn, Norsk (NSF)
Norsk Sjømannsforbund organiserer sjøfolk i innenriks- og utenriksfart og i oljeindustrien, restaurantpersonale til sjøs, fiskere og fangstfolk. Organisasjonsprosenten er forholdsvis høy. Medlemstall 1.1.80: 21 955. Ca. 3 000 er kvinner.
Forbundsstyre og landsstyre er høyeste myndigheter mellom periodene. Forbundet har ca. 70 ansatte, 6 på kontorer i utlandet. Formann: Henrik Aasarød. Nestformann: Kåre Kristoffersen. Hovedkasserer: Erling Tollerud. Utgir Norsk Sjømannsforbunds Medlemsblad. Adresse: Grev Wedels plass 7, Oslo 1. Tilsluttet Internasjonale Transportarbeiderføderasjon.

Historie
I 1880- og 90-åra kom de første lokale organisasjonsdannelsene blant sjøfolk. Det første landsforbundet hadde brodd mot den øvrige fagbevegelsen. En tid stod dette langt sterkere enn de LO-tilsluttete foreninger blant sjøfolk. Da Norsk Matros- og Fyrbøterunion ble stiftet i 1910, skjedde det i kamp med det borgerlige forbundet, som nokså raskt tapte.
Noen massetilslutning fikk den nye organisasjonen imidlertid ikke. Sjøl om de fikk gjennom en første landsomfattende tariffavtale i kystfarten i 1912, hadde sjøfolka en svak organisasjon da første verdenskrig brøt ut. Sjøl om hyrene steig noe, fikk sjøfolka liten andel av de store krigsprofittene til rederne. Og de 2 000 mann som forsvant under krigen ble fort glemt.
Da krigsboomen var over, gikk rederne til et kraftig angrep på hyrene. Våren 1921 forkastet sjømennene et meklingsforslag som innebar store reduksjoner i lønn. Innen LO ble hyrenedslaget forstått som starten på et angrep på hele arbeiderklassen, og transportarbeiderne ble tatt ut i sympatistreik. Storstreiken var dermed i gang.
Det neste tiåret ble en forsvarstid for sjøfolka. Rederne søkte å fravike tariffene - gjennom flaggflukt og utmeldinger av Rederforbundet. Bemannings- og lugarforskrifter ble uthult gjennom stadige offentlige dispensasjoner. Samtidig var det indre strid i unionen. Innen sjømannsklubbene i utenlandske havner var kommunistene aktive på slutten av 1920-tallet. I 1930 ekskluderte forbundsledelsen flere medlemmer av NKP.
1930-tallet ble en organisatorisk blomstringstid. I 1933 gikk unionen sammen med stuertorganisasjonen Norsk Restaurationsforbund til Norsk Sjømannsforbund. Radiotelegrafistenes forening fulgte etter i 1936. Hvalfangere og fiskere og fangstfolk kom til, slik at 10 000 kom fra nye grupper, samtidig med at organiseringsgraden steig blant de gamle. Med unntak av skippere, styrmenn og maskinister var nå sjøens folk samlet i en organisasjon. I 1939 kom en ny Sjømannslov, med framskritt bl.a. m.h.t. betalt hjemreise og rett til å ta avskjed.
Under krigen ble den norske handelsflåten organisert i det statlige selskapet Nortraship som betydde mye i krigføringa til de allierte. Vel to tredeler av NSFs medlemmer var ute ved krigsutbruddet, og storparten seilte krigen gjennom. Over 3 600 sjøfolk omkom. NS17s ledelse etablerte seg i London. Norske fagorganiserte i England ble midlertidig organisert i NSF, og folk fra forbundets ledelse spilte en viktig rolle i eksil-LO. Velferdsarbeidet tok mye av tida.
NSF tok også politiske initiativ bl.a. mot krav fra borgerlige kretser om at det skulle opprettes en såk. rådgivende forsamling ved sida av regjeringa i London. I Norge arbeidde et illegalt forbundsstyre bl.a. med å understøtte familiene til sjøfolk som seilte ute.
En sak som skapte konflikt; var Nortraship-fondet. Under krigen hadde norske sjøfolk fått samme lønn som de britiske, sjøl om norske lønninger lå høyere. ”Mellomlegget” gikk inn på et eget fond. Etter krigen ble det krevd at midlene skulle betales ut til hver enkelt krigsseiler eller deres pårørende. Styret for fondet har imidlertid hevdet at pengene skulle forvaltes til fellestiltak. I 1951 avsa Høyesterett en kjennelse som godkjente dette, etter at en aksjonskomité hadde anlagt sak. Striden forsvant ikke. I 1969 var det nye aksjoner for å få betalt ut midlene, og i 1972 anbefalte en offentlig oppnevnt komite at dette burde skje.
Under den kalde krigen utmerket NSF seg med flere eksklusjoner av kommunister og et landsmøtevedtak om at ”medlemmer av fascistiske, nazistiske og kommunistiske organisasjoner kan ikke ha tillitsverv eller ansettes som tillitsmenn” i forbundet. NSF sluttet lojalt opp om den amerikanske krigføringa i Korea.
På 1960-tallet gikk forbundet god for forsøkene med rasjonalisering på skipene. I et vedtak fra 1965 het det at landsstyret var ”innforstått med” at dette betydde færre arbeidsplasser - dersom de ansatte fikk andel i rasjonaliseringsgevinsten. På 1970-tallet har imidlertid protestene mot underbemanninga begynt å komme.
De særskilte vanskene med å organisere folk som er på reise storparten av året, har gjort at NSF stadig har endret organisasjonsform. Fra starten skilte det seg ut ved at kontingent ble betalt direkte til forbundet og ved det høye antallet fastlønte tillitsvalgte.
Etter første verdenskrig hadde det representanter felles med de andre skandinaviske forbundene i de største europeiske havnebyene. Seinere har det hatt egne folk ute, også i USA og Japan. Også utenlandske avdelinger har vært bygd opp. Men viktigst i organisasjonen er kanskje de enkelte skipstillitsmennene. I de seinere åra er stadig flere skip blitt administrativt ordnet direkte under forbundets sentraladministrasjon.

Virksomhet
Sjøl om organisasjonsprosenten er gjennomgående høy blant sjøfolk, har medlemstallet i NSF sunket kraftig som følge av rasjonaliseringa. Dessuten er det et økende innslag av utenlandske sjøfolk på norske skip. Det har ikke alltid vært like lett å organisere disse, og mange er blitt ansatt på atskillig dårligere vilkår enn nordmenn. I 1972 gjennomførte Internasjonale Transportarbeiderføderasjon en aksjon rettet mot bl.a. norske skip, særlig i Øst-Asia-farten, på grunn av underbetaling av asiatiske mannskaper.
NSF er reknet som et moderat forbund. Det gikk inn for EF-medlemskap. Arbeiderne på oljeriggene ble i 1972 overført fra Arbeidsmandsforbundet til NSF og seinere til det nye oljeforbundet NOPEF. Sentrale faglige krav i de siste åra har vært retten til betalt hjemreise etter fire måneders fartstid, skikkelige ferier, kamp mot ”svartelistene”, dvs. personregistre i rederiene med anmerkninger.
Etter flere skipskatastrofer de seinere åra har diskusjonen om sikkerheten til sjøs blusset opp på nytt. NSF krever overbygde livbåter, mindre belastning med overtid og at påmønstrete mannskaper må gjennomgå en språkprøve for å kontrollere at ordre blir forstått i kritiske situasjoner.
K. K.

Se også: Arbeidsmandsforbund, Storstreiken i 1921.