Sikkim
Hovudstad: Gangtok
Sjølvstende: Avhengig område (India)
Flateinnhald: 7 107 km²
Folkemengd i 1973: 206 000
Årleg vekst i folkemengda 1970-73: 2,0 %
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973: 90 $
Del av folkesetnaden busett i storbyar: 0 %
Lese- og skrivekunne: 16 %

Singapore
Hovudstad: Singapore
Sjølvstende: 1959/1965 (Storbritannia/Malaysia)
Politisk system: Parlamentarisk demokrati
Største språkgruppe: Malayisk, 45,1 %
Flateinnhald: 581 km²
Folkemengd i 1973: 2 185 000
Årleg vekst i folkemengda 1970-73: 1,7
Jordbruksareal pr. innbyggjar: 0 da
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973:1 929 $
Årleg vekst i NP pr. innb. 1970-74: 9,3 %
Inflasjonsrate i 1975: 2,6 %
Sysselsette i primærnæring: 2,5
Sysselsette i industri: 33,7
Sysselsette i handel og tenesteyting: 59,6
Yrkesaktivitet: 58,7 %
Kvinnedel av yrkesaktiv folkesetnad: 24,9 %
Største eksportvaregruppe: Oljeprodukt, 24,4 %
Viktigaste handelspartner 1975: i-land, 49,9 %
Energibruk pr. innbyggjar: Høg, 2 834 kke
Del av folkesetnaden busett i storbyar: 100 %
Lese- og skrivekunne: 69
Dagsaviser, opplag pr. 1 000 innb., 1972: 190
Døyingsprosent for spedbarn: 2,01
Døde i trafikkulykker pr. 100 000 innb.: 17,0
Sjølvmordsrate (Døde pr. 100000 innb.): 11,0
Mordrate (Drepne pr. 100 000 innb.): 4,9
Militærutgifter pr. innb., 1972: 106,36 $
Tilslutning til militærallianse: ANZUK

Sinnslidelse
Se Psykose.

Sinovjev, Grigorij Jevgenevitsj
Sinovjev (1883-1936), ledende gammelbolsjevik, medlem av politbyrået i Sovjetunionens Kommunistiske Parti (SUKP) 1919-26, leder av Komintern 1919-26.
Sinovjev ble født i Ukraina i byen Jelizavetgrad (fra 1939 Kirovograd) i en jødisk småborgerfamilie. Hans opprinnelige familienavn var Radomylskij. Sinovjev fikk all sin skoleopplæring i hjemmet og var den av de gamle, ledende bolsjevikene, ved siden av Stalin, som hadde minst formell utdannelse. I 1900 ble Sinovjev medlem av det russiske sosialdemokratiske parti, og to år senere emigrerte han til Vest-Europa. I 1903 ble han kjent med Lenin i Sveits.
På bolsjevikenes kongress i London i 1907 ble han valgt inn i sentralkomiteen, og var fra den tid Lenins nærmeste medarbeider. Etter februarrevolusjonen i 1917 reiste Sinovjev sammen med Lenin tilbake til Petrograd gjennom Tyskland. I oktober 1917 var Sinovjev og Kamenev de eneste i bolsjevikenes sentralkomite som gikk mot den væpnede maktovertagelsen. De ble begge utsatt for skarp kritikk da de avslørte bolsjevikenes revolusjonsplaner i Gorkijs avis Novaja Zjizn. Sinovjevs ”streikebryteri” ble imidlertid tilgitt, og episoden ble snart glemt i partiet.
Etter revolusjonen ble Sinovjev en av Sovjetstatens ledende politikere. Da Moskva ble gjort til hovedstad, ble Sinovjev igjen i Petrograd som leder for den meget viktige partiavdelingen der. I 1919 ble Sinovjev leder for den nyopprettede Tredje Internasjonale, Komitern.
I de siste månedene av Lenins liv og den første tiden etter hans død, stod Sinovjev fram som den fremste i troikaen som ledet kommunistpartiet, som foruten Sinovjev var Kamenev og Stalin. Men det viste seg snart at hans sterke posisjon ikke skyldtes hans egne politiske evner, men hans nære samarbeid med Lenin. Sinovjev må ansees som grunnleggeren av Lenin-kulten, og det var han som gjorde ”leninismen” til legitimeringsramme for enhver bolsjeviks politiske tenkning og handling. Han var også den første til å ta i bruk uttrykket ”trotskisme” som politisk skjellsord.
I 1925-26 gikk troikaen i oppløsning, og Sinovjev dannet sammen med Kamenev og Trotskij en samlet opposisjon mot Stalin og høyrefløyen i partiet. Sinovjev ble ekskludert av partiet i 1927, men kapitulerte og ble gjenopptatt i 1928 da det så ut som om Stalin var i ferd med å sette venstrefløyens politikk ut i livet. I 1932 ble Sinovjev igjen ekskludert av partiet og deportert til Sibir. Året etter kapitulerte han nok en gang og kom tilbake til Moskva.
Etter mordet på Sergej Kirov i desember 1934 ble Sinovjev for tredje gang ekskludert av partiet og fengslet. I 1935 ble han dømt til ti års fengsel for delaktighet i mordet på Kirov. I den første Moskva-prosessen i august 1936 ble han dømt til døden for å ha organisert mordet på Kirov, i samarbeid med Trotskij, og ha planlagt å myrde Stalin og andre ledere for å overta makten i partiet. Sinovjev tilstod alle disse anklagene, som det i dag ikke råder noen tvil om er falske.
Sinovjev ble skutt i en celle i Lubjanka-fengslet like etter prosessen. Sinovjev er ikke blitt rehabilitert og er i dag en ikke-person i Sovjetunionen.
J. I. B.

Se også: Komintern, Moskva-prosessene.

Sionisme
Sionisme er en betegnelse på staten Israels bærende ideologi. Ordet ”sion” var opprinnelig navnet på jebusittenes borg i Jerusalem ca. 3000 f.Kr. Ifølge Det gamle testamentet er Sion stedet der Guds utvalgte folk skal samles. På vegne av jødene gjør sionismen krav på landet Palestina som territorium for en egen stat for jøder. Dette har ført til total konflikt med det palestinske folket.
Sionismen vokste fram i Øst-Europa fra omkring 1880, den gang som en ubetydelig bevegelse. Den var ett av flere jødiske svar på de russiske pogromene (russisk pogromit: å ødelegge) på denne tida og inspirert av samtidas nasjonalistiske og kolonialistiske bevegelser.
Den østerrikske journalisten Theodor Herzl (1860-1904) regnes som den moderne sionismens grunnlegger. Han tok initiativet til å danne Verdens Sionistorganisasjon (1897) og var dens første president. I boka ”Jødestaten” (1896) lanserte han sin strategi for løsningen av det europeiske jødeproblemet: Bringe jødene ut av Europa og la dem samles i egen stat, det hele regulert av en egen internasjonal overenskomst. Som ideolog for den sionistiske venstresida er Ber Borochov (1881-1917) mest kjent gjennom sitt forsøk på å begrunne sionismen marxistisk. Høyresidas ideolog framfor noen var Vladimir Jabotinsky (1880-1940). I 30-åra krevde han øyeblikkelig opprettelse av en jødisk stat som skulle omfatte både Palestina og Jordan. Menachem Begin overtok som fører for høyresida etter Jabotinskys død.
Sionistenes begrunnelse for sitt territorielle krav kan oppsummeres slik: Jødene utgjør en egen nasjon, ikke bare et trossamfunn. I to tusen år har jødene vært en hjemløs nasjon og har rett til politisk selvstendighet i et eget land. Antisemittismen (jødehatet) ligger innebygd som en mulighet i alle ikkejødiske samfunn. Erfaringene har vist at jøder ikke kan leve trygt som mindretall. De har ingen garanti mot at det kan bryte ut jødeforfølgelser. Jødene må derfor ha en egen stat der de med sikkerhet vet at de kan søke tilflukt. I Europa var de påtvunget rollen som ågere og håndverkere. I et eget land kan de gjenreise seg som et normalt folk med bønder, arbeidere og soldater. Palestina er jødenes historiske hjemland. Under hele landflyktigheten har de gjennom religion og kultur opprettholdt et levende ønske om å vende tilbake.

Fram til ca. 1930 hadde sionismen liten oppslutning blant jødene og ble møtt med sterk kritikk fra sosialistisk hold og særlig fra det jødiske ortodoksiet. Religiøse ledere så sionismen som kjetteri fordi den ville underordne religionen et påstått nasjonalt, sekulært fellesskap og opprette en verdslig ”jødisk” stat i det hellige landet. Dette ville være et brudd med jødedommens lover. Fortsatt er mange jøder antisionister på dette grunnlaget.
Forsøk på å forene sionisme og jødedom ble gjort allerede i 1902 ved dannelsen av det religiøse partiet Mizrahi. Men partiet fikk liten betydning og sionistbevegelsen forble mest en antireligiøs bevegelse. Etter opprettelsen av staten Israel (1948) har synagogen og sionistbevegelsen i større grad akseptert hverandre, og religiøse sionister har fått betydelig innflytelse over sionistisk politikk. Deres mål er å innføre den jødiske Loven som eneste gyldige lov i staten Israel.
Fra sosialistisk hold ble sionismen tidlig stemplet som reaksjonær bl.a. fordi den hevdet at det europeiske jødeproblemet ikke kunne løses i Europa, at kamp mot antisemittismen var nytteløst. På denne måten kunne sionismen virke rettferdiggjørende på antisemittismen. Liksom jødeforfølgerne ville sionistene ha jødene ut av Europa. Sionistbevegelsen har alltid hatt et sterkt innslag av grupper som har kalt seg sosialistiske. Men foreningen av settlerkolonialistisk praksis og sosialistisk teori har vist seg så motsetningsfull at denne retningen ikke har troverdighet lenger verken innenfor eller utenfor sionistbevegelsen.
Antisionister fra forskjellig hold vil hevde at ”det jødiske folket” er en meningsløs konstruksjon i sekulær forstand. Gjennom århundrene er jødeheten kulturelt og etnisk blitt sterkt sammensatt. Hele folkegrupper har sluttet seg til jødedommen, andre har falt fra. Skal en person som konverterer til den jødiske troen også opptas i det ”nasjonale” fellesskapet? Eller en som forlater jødedommen, skal han eller hun ikke lenger tilhøre ”det jødiske folket”?
Striden mellom sekulære sionister og jødiske teologer om disse spørsmålene har bl.a. ført til at staten Israel ikke har en konstitusjon. Man kan ikke bli enige om en definisjon av begrepet ”jøde”. Enkelte mener at denne striden er mer truende for sionismens framtid enn konflikten med araberne.
I våre dager er kritikken av sionismen konsentrert om staten Israels rolle som settlerstat og brohode for imperialismen. Den sionistiske strategien for å erobre Palestina har vært og er territoriell ekspansjon og jødisk isolasjonisme under beskyttelse av en ledende stormakt. Med stormakter i ryggen har sionistene fordrevet det palestinske folket og opprettet et rasistisk regime i Palestina.
I sionistbevegelsen var det visjoner om å opp rette et solidarisk og rettferdig samfunn for jøder i Palestina. Men for å oppnå dette måtte den innfødte befolkningen drives ut eller undertrykkes og landet tas fra dem. Og for å nedkjempe det palestinske og andre arabiske folks motstand måtte man gå i ledtog med imperialismen. Resultatet er blitt et gjennommilitarisert settlersamfunn, det mest utrygge stedet for jøder å leve i dag.
I 1975 fordømte FN sionisme som en form for rasisme.
N. B.

Se også: Israel, Palestina.
Litteratur: W. Laqueur: A History of Zionism, London 1972. G. V. Smith: Zionism - the Dream and the Realhy. A Jewish Critique, London 1974. M. Rodinson: Israel - A Colonial-Settler State? New York 1973. N. Butenschøn: Sionismen, i Kontrast 1 / 1977.

"Sirene"
”Vi håper at ”Sirene” kan bli et alternativ til ukepressens bevisste påvirkning til den tradisjonelle kvinnerolle” sto det i Suenes første prøvenummer som utkom i september 1973.
Sirene kom i tidens fylde: Etter at den nye kvinnebevegelsen hadde slått igjennom i Norge, savnet mange kvinner et blad som skrev om det som opptok dem; det viste alle, de begeistrede brev som strømmet inn til redaksjonen. Blant folk ble Sirene fort - på godt og vondt - et slags symbol på den nye kvinnekampen, og enkelte menn ble til og med så provoserte at de nektet sine koner å lese bladet.
En gruppe på seks kvinner, som alle var ivrig engasjert i den nye kvinnebevegelsen, sto bak bladet som fram til 1977 ble utgitt av J. W. Cappelens forlag. På dette tidspunkt overtok redaksjonen det fulle og hele ansvar for bladets utgivelse, etter eget ønske og slik det hele tiden hadde vært meningen.
I de første årene var Sirene en suksess: Cappelen hadde trykt det første prøvenummeret i 5 000, men innen neste nummer ble sendt ut, var første nummer blitt trykt i 7 opplag - dvs. i 35 000 eksemplarer. I løpet av Kvinneåret 1975 begynte de første tegnene på nedgang. Langsomt gikk opplaget ned, og i takt med den allmenne avpolitiseringen begynte også den entusiastiske interessen for kvinnekamp å dale. I dag har bladet et opplag på 15 000 hvorav ca. halvparten er abonnenter. Dette er akkurat nok til å sikre driften, men den minste nedgang kan få katastrofale følger. De som jobber med Sirene er imidlertid innstilt på å kjempe for bladet så lenge som mulig.
Sirene har hele tiden vært drevet etter den flate strukturs prinsipper: Alle beslutninger er blitt fattet kollektivt, bladet har aldri hatt noen ansvarlig redaktør, og alle ansatte er blitt lønnet likt. Nettopp fordi kvinner så ofte har arbeidet gratis, har Sirene, i motsetning til andre idealistiske foretak, alltid satt sin ære i å honorere alle bidragsytere, uansett hvor skral økonomien har vært. Sirene har aldri vært tilknyttet den organiserte kvinnebevegelsen, og har ved enkelte anledninger, f.eks. i pornodebatten, inntatt upopulære standpunkter. Enkelte innen kvinnebevegelsen har anklaget Sirene for å mangle en konsekvent ideologisk linje og for å legge for stor vekt på kvinners seksuelle undertrykking. Men responsen fra leserne viser klart at dette er et viktig område for mange som finner det befriende å se seksuelle spørsmål tatt opp ut fra kvinners egne premisser.
Sirene har lagt vekt på å være et alternativ til ukepressen, og har derfor aldri vært noe tidsskrift for teoretisk debatt, men bladet har naturligvis tatt opp de saker som har engasjert kvinnebevegelsen. Redaksjonen har ønsket å presentere viktige kvinnepolitiske spørsmål på en lettforståelig og konkret måte, og har valgt en journalistisk form med vekt på intervjuer og reportasjer.
Det er også blitt lagt mye arbeid i den grafiske utformingen og i illustrasjonene, og man har sett det som en oppgave å støtte opp om kvinnelige tegnere. Skjønnlitteraturen har vært en viktig del av bladet, og mange kvinner som. i de senere år har debutert på etablerte forlag, har startet sin litterære løpebane i Sirenes spalter.
I. L.


Sisal
Sisal er en plante som gir et av de viktigste harde fibrene i verdens råvareproduksjon. Det dyrkes utelukkende i u-land og brukes for det meste i produksjon av hyssing, reip og trosser. De største produsentlandene er Brasil (35 %) og Tanzania (30 %). U-landenes eksport skjer stort sett i halvforedlet form, som fibre. Bare en mindre andel eksporteres som ferdigvarer.
Produksjonsveksten har vært svak de siste tiårene som følge av teknologiske innovasjoner i industri, transport (skip) og landbruk, og som følge av utviklingen av syntetiske materialer. Det er særlig polyetylen og polypropylen som brukes til å erstatte naturlig Bisal. Selv etter at de syntetiske produktene fikk fra 30 til 70 % prisforhøyelse som følge av de økte oljeprisene (de utvinnes av råolje), har ikke dette bildet endret seg. Det fant imidlertid sted en prisforhøyelse i 1973, og et samarbeid mellom Brasil og Tanzania førte til at prisene på Bisal ble mer enn fordoblet i 1974.
Seinere er prisene igjen falt som følge av ytterligere investeringer i produksjonen av syntetisk tau. Naturtau og syntetisk tau har nå omtrent like stor markedsandel, men forbruket av naturtau stagnerer eller er på retur i de industrialiserte land, spesielt i de kapitalistiske land som står for 80 % av sisalimporten i verden.
Sisalproduksjonen foregår på bruk av høyst ulik størrelse. I Tanzania er den underlagt statlig eksportkontroll, men ikke alltid statlig eller kooperativ produksjon. I Brasil og andre produsentland er utenlandske selskap direkte engasjert også i selve produksjonen. Deres innflytelse over markedsføringen til i-landene varierer fra ett land tilet annet, men er generelt sett stor.
H. Hv.


Sitdown-aksjon
Se Streik.
Sivilisasjon
Sivilisasjon er nøkkelord i den vestlige verdens selvforståelse de siste to hundre år. Ordet brukes i dag vanligvis om et kulturområde som har de fleste av disse kjennetegnene: 1. omfattende sosial lagdeling og spesialisering med jorddyrkere, håndverkere, kjøpmenn, krigere, presteskap osv., 2. en sentralisert politisk autoritet (”statsmakt”) med religiøse, militære og skattemessige oppgaver, 3. byer, 4. skriftspråk, 5. monumental arkitektur, spesialisert kunstutøvelse og kalendervitenskap.
Sivilisasjoner i denne forstand oppstod for første gang i Mesopotamia og Egypt fra det fjerde og tredje årtusen f.Kr. De kan betraktes som sosiale og kulturelle produkter av jordbruksrevolusjonen med begynnende fast bosetting som inntraff på flere steder i verden mellom det tiende og femte årtusen.
Forestillingen om sivilisasjoner innebærer en påstand: Et stort geografisk område, f.eks. Kina, er noe mer enn skiftende politiske regimer og varierende lokale skikker; det er et område der noen helt grunnleggende tradisjoner av forskjellige slag har holdt seg levende gjennom århundrer og kanskje årtusener, slik skriftspråket, konfutsianismen og eksamenssystemet er eksempler på i Kina. Religiøse og filosofiske kontinuiteter er særlig viktige fordi slike kan opprettholdes selv om mye i samfunnsforholdene forandrer seg. Det menneskene spiser, har vist seg å være knyttet til dyptgripende mat-tradisjoner: ris i Kina og flere andre steder i Asia, korn i Enropa og mais i de gamle amerikanske sivilisasjonene. I ingen annen sivilisasjon har kjøtt spilt så stor rolle som i den europeiske.
Men også matvaner og tankemønstre kan miste sine forutsetninger, møte tvang eller konkurranse utenfra, gå til grunne eller tvert imot plutselig øke sin utbredelse over nye geografiske områder. Derfor er ”sivilisasjon” et ualminnelig flytende og vanskelig begrep. Dette viser seg når det skal anvendes: Hvilke ”samfunn”, ”kulturer”, ”imperier” eller ”folk” i verdenshistorien kan egentlig kalles ”sivilisasjoner”? Det er få som har våget å dele inn hele historien eller hele jordas befolkning på denne måten, og de som har gjort det, f.eks. historikeren Arnold Toynbee (1889-), har ikke sluppet så heldig fra det: Jo mer han telte, desto flere sivilisasjoner fant han.
Og likevel. Det er noen forskjeller mellom f.eks. greske og aztekiske templer som ikke så lett lar seg forstå hvis vi ikke trekker inn slike dypkulturelle trekk som sivilisasjonsbegrepet samler opp. Det var da også behovet for å klargjøre noen forskjeller av denne art som gjorde at ordet ”sivilisasjon” først ble tatt i bruk.
Ordet ble skriftfestet av den franske marki Victor de Mirabeau (1715-81). Siden ble det europeernes vanligste og mest rosende karakteristikk av seg selv: De representerte Sivilisasjonen. I løpet av 1800-tallet fantes det ikke det overgrep mot svarte, røde eller gule som ikke ble rettferdiggjort I sivilisasjonens navn. I den antikolonialistiske og antiimperialistiske kampen etterpå fikk ordet en dårlig klang, for å si det mildt. I marxistisk teori var det helt andre ord som spilte hovedrollen: produksjonsmåte, klassekamp osv. Sivilisasjonsbegrepet kom i skyggen.
Men siden grekeren Herodot (ca. 485-425 f.kr.) har europeere stadig foretatt sammenlikninger mellom sin egen kulturtradisjon og andres. Det går en linje i disse sammenlikningene. På 1700-tallet ble det mer og mer klart at den tids europeere på flere områder overgikk den Antikken som var trukket fram igjen under Renessansen. Samtidig hadde det samlet seg opp et stort materiale med rapporter og reisebeskrivelser etter ”de store oppdagelsene” av resten av verden. Tiden var inne for nye og intense sammenlikninger. I denne situasjonen oppstod teorien om Europas høyere utviklingstrinn, som da ble kalt ”sivilisasjon” (fransk civiliser, latin tivis: borger). Dette utviklingstrinnet skulle være alle andre overlegent med hensyn til teknikk, vitenskap, politisk styreform, maneren moral og ikke minst religion.
Det var imidlertid ikke alle europeere som fant denne sammenligningen like åpenbar og like fordelaktig. Samtidig med sivilisasjonsbegrepet oppstod nemlig sivilisasjonskritikken, som er noe mer enn vanlig samfunnskritikk. Den første kritikeren av dette slag er den franske filosofen Jean-Jacques Rousseau (1712-78). Hans poeng var at man hadde mye å lære av de såkalte innfødte, og at de innebygde ”framskritt” i europeisk sivilisasjon på avgjørende punkter betydde skjebnesvangre tilbakeskritt: Det moderne (Vest-)Enropa beveget seg bort fra naturlighet og spontanitet i levemåten.
I praksis kom kritikken av den europeiske - eller vestlige - sivilisasjonen til å få liten betydning. Isteden ble sivilisasjon nærmest et program som det gjaldt å oppfylle, ikke minst for små land som Norge, helt i utkanten av det vestlige systemet. Å sivilisere Norge var noe som embetsstanden og det nye borgerskapet etter 1814 satte seg fore, å bringe den gamle kolonien på høyde med moderne teknikk, vitenskap osv.
I enhver sivilisasjon eller langvarig kultur- og religionstradisjon festner det seg noen nedarvede grunnbegreper som vi har lett for å ta for gitt: mer eller mindre ubevisste antakelser om tid og rom, om hva som er ”kunnskap”, om det normale forholdet mennesker imellom og mellom menneskene og naturen, om døden og det hinsidige osv. I Vesten inngår mange av disse antakelsene i ideen om det store Framskrittet og på det individuelle planet i ideen om karruren. Noen er mer siviliserte enn andre, og det er den borgerlige mannen som på en rekke måter har representert disse antakelsene og disse grunnbegrepene om stadig ekspansjon, tidsmålt effektivitet osv.
Mye av dette står i dag og i morgen for fall, ikke bare på grunn av problemer i kapitalismen, men også fordi de psykiske og sosiale skadevirkningene av vår form for sivilisasjon synes å bli mer og mer uutholdelig. Derfor ser vi også en økende mottakelighet for impulser fra andre kulturområder i verden og for impulser som lenge har vært undertrykt av de dominerende formene for vestlig vitenskap og ”fornuft”.
I den kommende perioden er det grunn til å tro at bredere kontakt mellom verdensdelene, globale massemedier og dialoger mellom ulike folkeslag vil gjøre det mer klart for oss at en rekke av våre vanligste antakelser på ingen måte er selvsagte. Å klargjøre hovedlinjene i den vestlige sivilisasjonen blir et middel til å lette den dialogen og til å utforske nye politiske og kulturelle holdepunkter.
E. R.

Se også: Døden, Kapitalisme, Tradisjon, Tredje verden.
Litteratur: F. Braudel: Civilisation materielle et capitalisme, Paris 1967. N. Elias: Über den Prozess der Zivilisation I-II, Bern 1969. P. Bénéton: Histoire de mots: culture et civilisation, Paris 1975. E. Schulin (red.): Universalgeschichte, Køln 1974. J. Galtung m.fl.: The New Cambridge History, Companion Volume, kapittel 13, Cambridge 1979.

Sivilmotstand
Sivilmotstand, også kalla ikkjemilitært forsvar, ikkjevaldsforsvar og sosialt forsvar, er folkeleg, ikkjevaldeleg motstand mot okkupasjon eller statskupp basert på ulike former for protestaksjonar, ikkjesamarbeid og intervensjon. Det blir stundom også nytta om ikkjevaldeleg motstand mot indre undertrykking og som forsvar av revolusjonære reformer i sosiale endringsprosessar (sjå art. Ikkevold).
Teorien om sivilmotstand som alternativ forsvarsform har vakse fram dels på bakgrunn av omfattande materiale om historisk praksis: uvæpna motstand mot okkupasjon (tal. den fransk-belgiske okkupasjonen av Ruhr-området i 1923, Norge, Danmark, Holland etc. under andre verdskrigen og Tsjekkoslovakia i 1968), mot statskupp (tal. Kornilovs kuppfreistnad i Russland i 1917, Kapp-kuppet i Berlin i 1920; generalkuppet i Algerie i 1961) og mot diktatoriske regime og kolonivelde (tal. Gandhis frigjeringsrørsle i India, motstanden mot president Ibanez i Chile i 1931, mot president Martinez i El Salvador i 1944, mot president Ubico i Guatemala i 1944 og buddhistane sin kamp mot president Diem i Sør-Vietnam i 1963). Dels har meir generell samfunnsvitskapleg innsikt og konfliktteori bidratt til forsvarsmodellene.
Teoriskaparar var frå først av (i 1920- og 30-åra) grupper og einskildpersonar i den antimilitaristiske arbeidarrørsla og i fredsrørsla. I 60- og 70-åra har særleg moderne samfunnsvitskap (m.a. freds- og konfliktforsking) utvikla teoriane og modellane vidare. Sentralt i denne nyare teoridanninga har stått m.a. den norske konflikt- og framtidsforskaren Johan Galtung, den vesttyske statsvitaren Theodor Ebert, den britiske samfunnsforskaren Adam Roberts og den amerikanske sosiologen Gene Sharp.
Samtidig - dels på bakgrunn av våpenkappløpet og utviklinga av moderne masseøydeleggingsvåpen - har interessa for sivil motstand som forsvarsform vakse i politiske grupper i Vest-Europa (venstresosialistiske, sosialdemokratiske og radikale, liberale grupper, ved sida av fredsrørsla). I fleire land har styresmaktene òg tatt initiativ til utgreiingar om den forsvarspolitiske rolla sivilmotstand kan spele i konfliktsituasjonar (Danmark, Sverige, Finland, Nederland). Også i andre land har sivilmotstand vore emne for meir omfattande offentleg debatt.
Sivilmotstand som nasjonalforsvar (eventuelt klasseforsvar) bygger på eit anna maktsyn enn det tradisjonelt militære. Militær makt er gjerne grunna på mest mogleg effektivt å øydelegge motstandarens hær, militærutstyr, transport- og produksjonssystem og byar. Strategiane i sivilmotstand er tufta på eit på sett og vis meir grunnleggende og avansert maktsyns å nekte motparten det samarbeidet han er avhengig av for å kunne kontrollere det okkuperte samfunnet. Ein grunnleggende føresetnad for at ein herskar har makt er ein viss grad av lydnad og samarbeid frå det folket han herskar over.
Gjennom sivilmotstand freistar ein fjerne denne føresetnaden, ved massivt ikkjesamarbeid andsynes okkupanten (ulike former for streik, økonomisk, sosial og politisk boikott, gå-sakte-aksjonar osb.), dels gjennom offensive intervensjonsaksjonar (sabotasje mot materiell, t.d. mot eige produksjons- og kommunikasjonsutstyr som er viktig for okkupanten, okkupasjon av bygningar og plassar, sperreaksjoner osb.). Effektiv kommunikasjon med okkupasjonsstyrkane som personar, men ikkjesamarbeid med deira militære roller kan vere ein del av strategien. I andre situasjonar kan sosial boikott og den ”kalde skulders taktikk” vere føremålstenleg.
Kommunikasjon innanfor det okkuperte folket gjennom alternative media og kanalar - er avgjerande for motstandskrafta. Uvisse fører lett til forvirring, kaos og apati og utset folk for okkupasjonsmakta si psykologiske krigføring. Vidare vil vernebuingsplanar for sentrale institusjonar og for matforsyninga vere viktige tiltak for å verne om eige folk i eit ikkjemilitært forsvar.
Tiltak og kommunikasjon overfor ein tredje part og overfor sympatigrupper i okkupanten sitt eige land kan ha som føremål å fremje indre og ytre press mot makthavarane i okkupantlandet. (Jfr. til dømes antikrigsrørsla i USA under Vietnamkrigen).
Sivilmotstand kan møtast med ulike mottiltak frå okkupasjonsmakta. Slike tiltak - som i dag i ein viss grad er emne for militær forskning - kan m.a. vere utnytting av kollaboratørar i sentrale posisjonar, psykologisk krigføring, blokade av livsviktige varer, terror og brutal militær undertrykking. Historisk materiale (m.a. frå Norge og andre land under andre verdskrigen) tyder på at det er vesentleg vanskelegare å gå til sterk militær undertrykking dersom den sivile motstanden er konsekvent og fullstendig uvæpna, enn dersom han blir kombinert med eller knytta relativt nær til militær motstand eller annan valdeleg kamp. At drastisk militær undertrykking av den sivile motstanden kan vere problematisk for ein okkupant og -undergrave okkupanten si maktstilling, viser og historisk røynsle. Brutal undertrykking kan i visse tilfelle slå attende på undertrykkaren, gjennom verdsopinionen og tilhøvet til ein tredje part, ved at eigne troppar blir demoraliserte ved at folket i det okkuperte landet konsoliderer seg og ved at opposisjonsgrupper i okkupantens eige land gjer motstand. Slik kan sivilmotstand i situasjonar med sterk undertrykking fungere som ”politisk jiu -jitsu” (Gene Sharp).
I den grad sivilmotstand vil kunne fungere som effektiv motstand under okkupasjon, vil denne forsvarsforma også kunne verke avvergende. Den avvergande/avskrekkande verknaden vil vere proporsjonal med motstanden ei mogleg åtaksmakt kan vente seg. Når det stundom blir hevda at sivilmotstand som forsvarsform er avhengig av ein okkupasjon - at denne forsvarsforma først får verknad etter at okkupasjonen er ei kjensgjerning - ser ein såleis bort frå avvergefunksjonen.
Sivilmotstand som forsvarsform inneber å førebu seg i fredstid: lage vernebuingsplanar, lære opp og informere ibuarane, halde øvingar (tal. i ulike institusjonar, på arbeidsplassar, i lokalsamfunn og nærmiljø). Sjølv om det i Norge ennå ikkje finst vernebuingsplanar og førebuing til sivilmotstand, vedtok Stortinget i 1970 at militærnektarane sin forskule skulle gi sivilarbeidarane ei viss innføring i denne motstandsforma.
Det er ein viss samanheng mellom samfunnsform og forsvarsform - ulike forsvarstypar kan ha ulike sosiale føresetnader. Sivilmotstand som forsvarsform mot okkupasjon eller statskupp vil bli meir omfattande og effektiv jo sterkare interessefellesskap ein kan rekne med i nasjonen i krisesituasjonen. Vidare vil eit samfunn med desentralisert makt og initiativ (”folkemakt”) og med ein vesentleg grad av sjølvberging fremje ein effektiv sivilmotstand. Slike samfunn vil vere langt mindre sårbare i krisesituasjonar enn samfunn, med klar ”pyramideform” der makta er konsentrert på toppen. Blir toppen fjerna, blir resten av samfunnet lett lamma.
Sivilmotstand kan ein sjå som eit fullverdig forsvarsalternativ eller som kombinert i større eller mindre monn med militære forsvarstiltak. I kva grad og korleis sivile og militære motstandsformer kan la seg samordne, er omdiskutert. Dynamikken - verkemåten - i kampformene er ulik, og kampformene kan motverke kvarandre. Blir den sivile motstanden sett lik med militære motstandsgrupper, vil det gjerne vere lettare for ein okkupant å gå til hard militær undertrykking av motstanden. Det kan synast som om militær og sivil motstand - om motstandsformene skal samordnast - må vere skilde åt i tid, rom og når det gjeld organisering: tal. militær motstand i ein første fase og sivilmotstand når den militære har utspelt si rolle, eller militær motstand i visse strok (grisgrendte strok), sivilmotstand i andre (byar og tettbygde distrikt).
Syna skil seg dg når det gjeld strategiar for omrustning til sivilmotstand som nasjonalforsvar (reint sivilt eller kombinert med militær lågteknologi/heimevernstyrkar). Omrustninga blir av somme oppfatta som ei ”punktreform”, ei reform som ikkje krev større sosiale endringar. Andre meiner det krev ei gjennomgripande endring av samfunnet. Eit mellomsyn ser omrustninga som ein gradvis prosess parallelt med ei gradvis samfunnsendring.
Gjennom praksis og forsking blir innsikta i sivilmotstand som kampform ført vidare. Modellane utviklar seg. At sivilmotstand kan spele ei ikkje uvesentleg rolle i okkupasjonssituasjonar, er ingen omstridd påstand i informerte krinsar i dag. Striden gjeld om eit land fullt ut - og i kva monn og under kva tilhøve - kan grunne forsvarspolitikken på denne motstandsforma.
Mye talar for at det i dag er uråd for mindre, industrialiserte land å slå attende ei større invasjonsmakt med militære middel. Samtidig er det klart at bruken av moderne militærsystem i stor grad legg øyde dei verdiane som skal forsvarast - ein er ”opprusta og forsvarslaus”. Våpenkappløpet er i seg sjølv ein alvorleg krigsfare - nedrustingsproblema er meir akutte enn noen gong før. Effektive nedrustingsstrategiar må bere i seg alternative forsvarsformer som frigjer ein frå kapprustinga. Også militariseringa av sosialistiske samfunn viser at ein treng å tenke gjennom forsvarsproblema i sosialistisk teori - røynsler med geriljamotstand i den tredje verda lar seg ikkje lett føre over på industrialiserte samfunn.
Mellom anna på denne bakgrunnen vil det vere aktuelt å vurdere kva rolle sivil motstand kan spele i ein framtidig tryggings- og fredspolitikk.
J. Gr.

Sjå også: Antimilitarisme, Militarisme, Opprustning, Pasifisme.
Litteratur: A. Roberts (red.): Hele folket i forsvar, Oslo 1969. B. Huglund m.fl.: Sivilmotstand, Oslo 1971. A. Boserup og A. Mack: Ikke-vold som nationalforsvar, København 1971. T. Ebert m.fl.: Demokratische Sicherheitspolitik, München 1974. G. Geeraerts (red.): Possibilities of Civilian Defence in Western Europe, Amsterdam 1977.