Senegal
Senegal
Hovudstad: Dakar
Sjølvstende: 1960 (Frankrike)
Politisk system: Eittpartisystem
Største språkgruppe: Wolof, 37,7 %
Flateinnhald: 196 192 km²
Folkemengd i 1973:4 227 000
Årleg vekst i folkemengda 1970-73: 2,5 %
Jordbruksareal pr. innbyggjar: 13,0 da
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973: 252 $
Årleg vekst i NP pr. innb. 1970-74: - 2,0 %
Yrkesaktivitet: 42,0 %z
Kvinnedel av yrkesaktiv folkesetnad: 41,0 %
Største eksportvaregruppe: Vegetabilsk olje, 37,7 %
Viktigaste handelspartnar 1973: Frankrike, 46,9
Energibruk pr. innbyggjar: Svært låg, 155 kke
Del av folkesetnaden busett i storbyar: 11,5 %
Lese- og skrivekunne: 5-10 %
Dagsaviser, opplag pr. 1 000 innb., 1972: 6
Militærutgifter pr. innb., 1972: 4,97 $
Tilslutning til militærallianse: Frankrike

Sensur
Med sensur i formell forstand menes at det kreves offentlig tillatelse for å kunne fremsette en ytring, m.a.o. en forhåndskontroll av ytringer.
Grunnlovens § 100 første punktum innebærer et forbud mot slik forhåndskontroll av trykte ytringer. Bestemmelsen er derimot ikke til hinder for sensur av ytringer som fremsettes på annen måte, f.eks. i form av møter, demonstrasjoner (i mange politivedtekter er det bestemt at slike krever forhåndstillatelse av politiet), teaterstykker eller filmer (jamfør lov om statens filmkontroll). Grunnlovens § 100 tredje punktum om friheten til å fremsette såkalte ”frimodige Ytringer” er imidlertid til hinder for at det drives sensur av meninger gjennom slik forhåndskontroll.
Forbudet i straffelovens § 90 mot spredning av opplysninger som ”bør holdes hemmeligt af Hensyn til Rigets Sikkerhed”, kan imidlertid gjøre det vanskelig å fremsette ytringer om visse utenriksog sikkerhetspolitiske spørsmål uten å komme i konflikt med loven.
Bestemmelsen innfører riktignok ingen adgang til forhåndskontroll. Men domstolenes praksis er å legge avgjørende vekt på de militære eksperters oppfatning av hvilke opplysninger som omfattes av § 90. Dette gjør det nærliggende å søke om disses vurdering av spørsmålet før en ytring publiseres, for å hindre en senere straffesak. I praksis kan man her komme til å bevege seg svært nær en formell forhåndssensur.
Det er rimelig å snakke om sensur også i de tilfelle hvor det offentlige eier og kontrollerer medlene for massekommunikasjon i et land, og bruker denne kontrollen til systematisk å utelukke visse typer av ytringer, selv om dette ikke skjer i form av en institusjonalisert forhåndskontroll.
Begrepet sensur blir av og til brukt om situasjoner der bestemte typer av ytringer har vansker med å slippe til i etablerte massemedier f.eks. fordi eierinteressene og den redaksjonelle linje i bestemte saker er svært ensartet og uinteressert i å spre meninger som går i motsatt retning.
I tilfelle hvor eierinteressene er meget konsentrerte og dette systematisk brukes til å holde visse synspunkter borte fra offentligheten, kan sensur være en rimelig språkbruk. Forskjellen på dette tilfellet og det som er nevnt ovenfor, blir bare den rent formelle: det offentliges deltakelse. For de politisk opposisjonelle blir resultatet det samme.
Normalt vil det imidlertid være lite fruktbart å snakke om sensur i tilfelle hvor det foreligger mer eller mindre sterke tilløp til monopolisering av massemediene. Særlig gjelder dette når bevismaterialet består i å påvise at enkeltstående innlegg er blitt nektet inntatt, noe som i seg selv har lite med sensur å gjøre.
Det er mer fruktbart å se monopoliseringstendensene i sammenheng med ytringsfrihetens faktiske vilkår i et land, adgangen til opplysninger av faktisk betydning for politiske spørsmål, press av ulikt slag i retning av å avstå fra deltakelse i offentlig debatt (f.eks. karrieremessige sanksjoner) osv.
K. Br.


Senterpartiet
Senterpartiet er det tredje i rekkja av dei store, varige borgarlege partia i Noreg. Partisoga går attende til 1920 då Norsk Landmandsforbund avgjorde å bli eit politisk parti. I 1922 vart Bondepartiet og den faglege organisasjonen, no med namnet Norges Bondelag, skilt frå kvarandre. I 1959 tok partiet namnet Senterpartiet.
I heile si partisoge har Senterpartiet vore eit klårt agrarparti. Utgangspunktet for samfunnssynet til partiet har vore å fremje og forsvare bondens interesser mot andre sosiale grupper, interessene til jordbruksnæringa mot dei andre næringane, bygdene mot byane. Dette har gjeve ein konservativ, antisosialistisk og ofte reaksjonær grunntone i partiet, som har ført det nær høgrekreftene i Noreg. Men samstundes har partiet vore merkt av antikapitalistiske, antibyråkratiske og folkeleg radikale holdningar som har gjeve det tilknytingspunkt til venstresida i norsk politikk. Partisoga er derfor spanande og full av omskifte og bråe kast.

Bondeinteressene i klassesamfunnet
Den måten økonomi og næringsliv utvikla seg på frå slutten av 1800-talet i Noreg, gjorde at bøndene kjende seg unnatrengde og sosialt og politisk degraderte. Industrien vaks ”i den grad at den truet med å forskyve samfundsforholdene i vort land”, og ein fekk ”en tallrik arbeiderstand, som ved sin organisasjon har nådd en så stor makt, at den må sies å være for stor” (Valbrosjyre, 1921). Denne utviklinga vart etterfylgt av nye dimensjonar og konfliktar i norsk politikk.
Alliansen mellom byradikale og bonderørsla hadde fram til 1905 fullført det demokratiske og konstitusjonelle reformverket. Deretter vart økonomiske og sosiale motsetningar - mellom arbeidar og arbeidskjøpar, mellom primærnæring og handel og industri - ført fram i dagen. Desse nye konfliktlinene braut fram i dei to første tiåra av dette hundreåret og omskipa partimønsteret mykje her i landet. Nye veljargrupper, særleg frå arbeidarklassen, vart dregne med i politisk arbeid og truga den privilegerte stillinga som bøndene hadde hatt i systemet. Vidare stod ingen av dei gamle partia klar til å ta seg særleg av jordbruksinteressene.
I 1920 grunngav ein derfor det nye bondepartiet med ynsket om å ta vare på det gamle bondesamfunnet, og dei gamle partia vart skulda for å vere reiskaper for industrialismen.

Parti og veljarinteresser
Bondepartiet stod fram som eit reint interesseparti for bøndene. Det var særleg jordbruket som danna ryggrad og veljarbasis for partiet. Samstundes representerte partiet i første rekkje produsentinteressene, dei bøndene som i hovudsak. levde av inntektene på bruket. Partiorganisasjonen fekk såleis først gjennomslag på Austlandet, hos storbøndene og der dei sosiale skilja og spenningane var størst. Men partiet fekk ei mykje breiare rekruttering enn dette. Det fekk etter kvart tilslutning frå fiskerikommunane nordpå, men særleg greip det sterkt inn i Venstres veljargrupper på Vestlandet. Her var småbrukarane talrikare og dei sosiale og politiske motsetningane svakare. I desse regionane har kulturelle og moralske spørsmål vore mykje viktigare spørsmål for partiet enn elles i landet.
Senterpartiet kom med dette til å femne om ei langtfrå homogen veljargruppe. Det veljarane hadde til felles, var tilknytinga til primærnæringane og til bygda. Partiet har aldri fått skikkeleg gjennomslag i bystrok. Men elles hadde ofte småbrukararar og bønder ulike økonomiske interesser, og kulturmotsetninger mellom vestlands- og austlandsbygder kunne truge samhaldet i partiet.

Bygd og harmoni
Korleis byggje bru over skilja - eller løyne dei? Partiet prøvde for det første å innta ei varsam og nøytral holdning til kulturspørsmåla. Det har ikkje alltid vore like lett - som når redaktør T. Aadahl i partiavisa Nationen raljerte over målsak og fråhaldssak i mellomkrigsåra. Men særleg etter at Kristeleg Folkeparti veks fram etter krigen, har partiet plassert seg trygt på den breie kristelege vegen, teikna ut frå det gamle sundagskledde bondesamfunnet.
Hovudsaka var likevel å halde næringsinteressene samla. Her laga partiet til eit ideologisk teppe sauma saman av ei rekkje verdilada omgrep som dels skulle binde og dels avgrense. Basis for ideologien var det rotnorske og det nasjonale, som vart tufta på bygdene og bondenæringa. Jordbruket var den ”fundamentale” og ”opphavlege” næringa som representerte det ”harmoniske” og ”sunne” i utviklinga, medan industrialisering og byutvikling stod for det ubalanserte og skeive. Bygd og bondenæring vart kopla saman i eit fellesskap som måtte forsvarast mot byar og bynæringer. Ved å peike på dei ytre fiendane kunne troppane samlast innover, motsetningar kunne glattast over.
No var ikkje dette berre strategi, men ein reaksjon mot den defensive stillinga bondenæringa stod i. Særleg vart denne reaksjonen hard då industrilina vart knesett etter 1945. Industrisynet til regjeringa ”representerer dødslinjen, ikke bare for jordbruket, men for folk og land”, sa det sentrale partimedlemmet Gabriel Moseid i 1946. Det var Senterpartiet som sist glei inn i den semja om industri- og næringspolitikken som kan merkast frå slutten av 1950-åra.

Lønsemd og jamstelling
Bak det ideologiske teppet stilte partiet ei rekkje krav for å styrkje bondenæringa. Hovudkravet var å jamstelle inntekta til bonden med inntekta til industriarbeidaren. For å få dette til måtte prisane hevast. Partiet såg på flukta frå jordbruket, som særleg sette inn etter krigen, som eit lønsemd- og prisspørsmål. Elles har Senterpartiet vore ei drivkraft i arbeidet for å organisere jordbruket fastare og å regulere marknaden for jordbruksprodukt. Her har det arbeidd intimt saman med Bondelaget og dei økonomiske organisasjonane i næringa.
Gjennom det konkrete politiske arbeidet har det vore vanskeleg for partiet å femne om alle interessene i jordbruket. Der interesser stod mot kvarandre, har det oftast falle ned til fordel for heildagsbonden. Småbrukarane har vore meir interesserte i utjamnande tiltak i jordbruket enn i ei høgprisline, dei har ynskt sterkare ekspropriasjonsføresegner i jordlova og dei har gått imot strukturrasjonaliseringa av næringa. Senterpartiet har stilt seg på Bondelaget si line, vakta om eigedomsretten og arbeidd for effektivisering og rasjonalisering. Mange småbrukarar har derfor kjent seg meir heime i Venstre, Arbeidarpartiet og Sosialistisk Venstreparti.

Det er resultata som tel
Partihistoria til Senterpartiet syner ”at det for dette parti betydde mest å få realisert sin politikk og at regien ikke var avgjørende” (B. V. Gabrielsen). Det har vore eit pragmatisk og ofte eit opportunistisk preg over partiet, som ikkje utan vidare gjer det lett å innpasse det i ein høgre-venstre-dimensjon. Antisosialismen har vore tydeleg heile vegen. Bondestanden er ”den klippe marxismen skal strande på”, meinte partiformann Jens Rundseid tidleg i 1930-åra. Samstundes rykte krisa bort det økonomiske grunnlaget for store delar av jordbruksnæringa og skapte fiendskap til kapitalisme og borgarsamfunn og stor misnøye med jordbrukspolitikken til Venstre og Høgre.
Då hella fleire i partiet mot høgreradikale løysingar, og i 1934 tok Bondepartiet del i forhandlingar om ei ”Nasjonal blokk” saman med høgrenasjonale og fascistiske organisasjonar. Men året etter gjekk det i forlik med Arbeidarpartiet og sleppte til regjeringa Nygaardsvold. Arbeidarpartiet, som ynskte regjeringsmakt, tilbaud jordbruket meir enn det regjeringa Mowinckel ville gje.
I etterkrigsåra har partiet vore sterkare festa til den borgarlege fløya, og det har ivra for eit breitt borgarleg samarbeid. Men det har ikkje alltid vore nokon trufast partnar. Det var Senterpartiet sitt standpunkt til EF og omsynet til primærnæringane som førte til at regjeringa Borten vart sprengd i 1971, og det var Senterpartiet som gjorde Kristeleg Folkeparti-politikaren Kjell Bondevik ”såra og vonbroten” då han like etter prøvde å skipe ei ny regjering frå mellompartia. I EF-kampen gjekk elles partiet i fylking med dei mest radikale delane av norsk politikk. I siste delen av 70-åra har partiet igjen vore aktiv for å byggje opp eit regjeringsalternativ saman med Høgre og Kristeleg Folkeparti. Etter nederlaget i kommunevalet i 1979 kan det sjå ut til at det vil fjerne seg frå Høgre og knyte seg til mellompartia.

Politisk hamskifte?
I 1950-åra starta ein debatt i Bondepartiet om kva slags politisk ham partiet skulle iføre seg. Bøndene, som andre grupper i primærnæringane, minka i tal. Gjennom dei meir og meir omfattande jordbruksavtalane vart det samstundes bygt opp eit eige jordbrukspolitisk system som lyfta mykje av jordbrukspolitikken ut av partistriden og Stortinget. Tida var inne til å dempe interesse- og klassepreget i partiet. Det orienterte seg no i retning av eit breiare samfunnspolitisk syn. Omdåpen i 1959 er eit symbolsk uttrykk for denne nyorienteringa. Partiet skulle rydje seg rom i sentrum av norsk politikk.
Den største veljaroppslutninga i prosent fekk Bondepartiet i 1930 (knapt 16 %). Åra deretter gjekk det tilbake - sterkast i 1945 (til 8 %). Etter at mange partifolk då vart fengsla for landssvik, vurderte ein å leggje ned heile partiorganisasjonen. Men framover i 50-åra vart partiet bygt opp att og konsolidert. Det var etter dette konsolideringsarbeidet at ein gjekk inn for å vide ut rammene for partiet for at fleire kunne kjenne seg heime der. Noko totalt politisk hamskifte har det likevel ikkje vore snakk om. Pelsen fekk nokre nye fargeklattar, men skinnet er det same. Partiet satsa på distriktspolitikk og desentralisering, men her kunne bygdene og primærnæringane stå i fokus. Partiet kom aldri til å gå sterkt inn for å føre industri ut til distrikta. Skepsisen mot industrinæringa har vore vanskeleg å fjerne. I tillegg har det framheva seg som eit ”grønt” parti som legg vekt på naturvern og ressursspørsmål. Men der naturvernomsyn og grunneigarinteresser har kollidert, har partiet støtta dei siste.
Diskusjonen om den politiske profilen til Senterpartiet held fram og dreier seg om ein ikkje like godt skal satse som eit reint bygdeparti eller om ein skal halde på dei intensjonane som ligg i partinamnet. Samstundes er det strid om samarbeidsprofilen: Skal partiet vere med i ei blokk med Høgre, eller skal det gå inn i ei sentrumsgruppering? Kommunevalet i 1979 aktualiserte heile problemfeltet. Partiet kom ned mot den relativt sett lågaste veljaroppslutninga det har hatt - ned mot ”grunnfjellet” i veljarflokken. Liksom Venstre tidlegare er det klemt inne mellom dei to blokkene i norsk politikk, og mange veljarar er blitt tekne av høgrebylgja. Partiet står såleis framfor eit vegskilje.
O. Ro.

Litteratur: T. Rasland: Fra landmannsorganisasjon til bondeparti. Politisk debatt og taktikk i Norsk Landmannsforbund 1896-1920, Oslo 1974. B. V. Gabrielsen: Menn og politikk. Senterpartiet 1920-1970, Oslo 1970. T. Bergh og H. Ø. Pharo (red.): Vekst og velstand. Norsk politisk historie 1945-1965, Oslo 1977.
Sentral-Afrikanske Republikk, Den
Hovudstad: Bangui
Sjølvstende: 1960 (Frankrike)
Politisk system: Keisardømme
Flateinnhald: 622 984 km²
Folkemengd i 1973: 1 710 000
Årleg vekst i folkemengda 1970-73: 2,3 %
Jordbruksareal pr. innbyggjar: 35,1 da
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973: 176 $
Årleg vekst i NP pr. innb. 1970-74: - 0,1 %
Inflasjonsrate i 1975: 9,5 %
Yrkesaktivitet: 37,5 %
Kvinnedel av yrkesaktiv folkesetnad: 52,1 %
Største eksportvaregrupper: Perler, edelsteinar, 33,1 %
Viktigaste handelspartner 1971: Frankrike, 58,4 %
Energibruk pr. innbyggjar: Svært låg, 52 kke
Del av folkesetnaden busett i storbyar: 0 %
Lese- og skrivekunne: 5-10 %
Dagsaviser, opplag pr. 1000 innb., 1972: 0
Militærutgifter pr. innb., 1972: 3,31 $

Sentralbank
I den tidlige kapitalismens periode, tiden fra 1600-tallet, vokste det fram ikke bare et omfattende forretningsbankvesen, men også en særskilt type bankinstitusjon - bankenes bank: sentralbankene. Den historiske bakgrunnen for framveksten av disse institusjonene henger opprinnelig sammen med de problemene som oppsto i samband med at de ulike bankene utstedte skriftlige kvitteringer ”banknoter” - som tegn på at de kunne innløses mot en påført metallverdi.

Problemet
Problemene oppsto i utgangspunktet fordi gull og sølv, som var deponert i en bank, kunne bli lånt ut mot rente, og videre at lånerne kunne betale denne renten fra det de tjente på de investeringene lånet var brukt til. Etter hvert som de enkelte bankene oppnådde brukernes tillit, begynte banknotene å sirkulere som penger. Siden det normalt forelå små sjanser for at alle innehavere av banknoter - papirpenger, sedler - skulle forlange dem innløst mot sin metallverdi, ble det snart praksis at bankene utstedte banknoter i en størrelsesorden som oversteg verdien av det totale volumet deponerte metaller.

Problemkjernen
Her ligger det tradisjonelle bankvesenets og den offentlige bankpolitikkens problemkjerne: Hvordan skulle utlånet reguleres i det tilfellet at innehaverne av banknoter krevde sine kvitteringer innløst i en mengde gull eller sølv som oversteg bankens beholdning? Sentralbankene vokste fram som en institusjonell ramme omkring inngrep på pengemarkedet som tok sikte på å løse dette kjerneproblemet - med ulike midler.
Foregangsbanken var Bank of England. Denne benken, som ble opprettet i 1694, har i storparten av sin levetid hatt som funksjon å være bank- og pengemarkedenes brannstasjon. Banken fikk en suveren plass i kraft av at den systematisk viste seg i stand til å veksle sine banknoter inn mot edle mynter. Den var imidlertid ute av stand til å motstå stor pågang, et ”run”: den dagen da papirpengenes innehavere forlangte utlevert mynter som ikke fantes i depotene. Krisen kom første gang som en følge av den enorme seddelutstedingen som staten hadde bedt om for å kunne finansiere Napoleonskrigene og kampene i de amerikanske koloniene.
Ved århundreskiftet forekom det flere ”runs” på den overtrukne banken, og til slutt måtte den suspendere retten til full innløsning. Resultatet var at hele seddelmarkedet brøt sammen, myntene tok igjen over i en kortere periode.

Gullinnløsningen
Striden fikk en foreløpig ende i 1821 da det ble fattet vedtak om at pengesedlene igjen til enhver tid skulle kunne innløses - være konvertible - mot sin verdi i gull. Med andre ord skulle det ikke lenger kunne utstedes sedler for et større totalbeløp enn det var sikkerhet for i bankens gullbeholdning. Ikke mange år etter bie imidlertid bankens lån igjen utvidet ut over konvertabilitetsrammen. Da krisen kom, unngikk banken så vidt enten konkurs eller ugyldiggjøring av sine noter ved at en gruppe franske banker trådte støttende til.
Den engelske sentralbankens problemer er representative for de fleste andre sentralbanker: typen av kriser, problemoppfatning og problemløsning var de samme. Først etter andre verdenskrig oppga de fleste land, som en permanent ordning, kravet om pengesedlenes konvertabilitet i gull som et instrument for å løse kriser. Med de konsekvensene seddelutstedingen hadde for den totale samfunnsøkonomien, ble det allerede i løpet av 1800-tallet vanlig at sentralbankene også påtok seg ansvaret for bruken av andre virkemidler med sikte på å holde de ulike lands samfunnsøkonomier i balanse. To av virkemidlene som banken lanserte allerede på 1800-tallet er fremdeles sentrale pengepolitiske instrumenter i de fleste lands makroøkonomiske styring, bl.a. for Norges Banks virksomhet: såkalte ”open-urarket-operasjoner” og diskontoendringer.

Diskonto og markedsoperasjoner
Bruken av de to virkemidlene henger sammen med en oppsamlet erfaring med bankenes aktivaforretninger: En hurtig utvidelse av utlånsvirksomheten fikk inflasjonsdrivende virkninger, og prisene steg. En viktig effekt av dette forholdet var at et lands utenrikshandel kunne bli brakt ut av balanse: konkurranseevnen i forhold til utenlandske varer ble svekket.
I betraktning av at sentralbanken satt på statens gullbeholdning og hadde et absolutt eller tilnærmet monopol på å utstede sedler, var den i stand til å begrense eller å stanse denne prisstigningen: Den kunne for det første heve diskontoen, dvs. den renten som forretningsbankene måtte betale for sine lån i sentralbanken. Dette virkemidlet virket ikke bare som en fysisk bremse på forretningsbankenes aktivaforretninger, men også som et signal om at bankene burde begrense utlånsvirksomheten. For det andre kunne ”open-urarket-operasjoner” tas i bruk dersom ikke prisen på sentralbankens kreditt, diskontoen, ble tilstrekkelig hevet: Sentralbanken solgte statsobligasjoner på det åpne markedet og/eller lot andre av bankens investeringer vokse.
På denne måten kunne sentralbanken trekke kontanter inn fra det åpne markedet - kontantbeløp som banken systematisk ikke slapp ut på markedet igjen. Dermed ble det satt en skranke for at disse pengebeløpene kunne bli ført inn i forretningsbankene, og i neste omgang for bankenes evne til å drive aktivaforretninger. Slik økonomisk styring virket imidlertid bare effektivt i kortere perioder. Krisene gjentok seg med syklisk regelmessighet.

Norges Bank
Napoleonskrigene danner forspillet til opprettelsen av den norske sentralbanken, Norges Bank. I denne tiden ble de viktigste forbindelseslinjene med København blokkert. Dette gjaldt også pengevesenet. En viktig beveggrunn for opprettelsen av en egen norsk ”regjeringskommisjon” var blokkeringen av den monetære kanalen til København. En av kommisjonens sentrale oppgaver ble å utstede papir som så lenge krigstilstanden varte kunne tjene som pengeerstatninger. De såkalte ”assignasjonsbevisene” strømmet imidlertid ut i så store mengder at bevisenes verdi sank katastrofalt.
Som i de første dansk-norske seddelutstedende bankenes tid ble problemet løst ved at de etablerte pengemidlene ble sanert. Samtidig ble det opprettet en ny institusjonell ramme omkring den nye seddelutstedingen: Riksbanken. Den nye banken skulle ha det ene av sine hovedkontorer i Christiania. Dermed var det første skrittet tatt i retning av en permanent, nasjonal seddelutstedende bank.
Det neste skrittet ble tatt i 1816 da Stortinget vedtok å opprette en selvstendig sentralbank, Norges Bank. Banken fikk som sin fremste oppgave å være nasjonens seddelutstedende instans og å arbeide for en stabil pengeverdi. Selv om Norges Bank hadde et visst omfang av aktivaforretninger i form av lån til næringslivet, ble dette aldri noen viktig del av institusjonens virksomhet. Det varde indifferente forretningene i form av seddelutsteding og ulike typer inngrep på penge- og kredittmarkedene som ble det sentrale virkeområdet for banken.
Formelt har Norges Bank også i dag en sentral plass i styringen av bank-, penge- og valutapolitikken både som rådgivende organ for regjeringen og med formell beslutningskompetanse i mange sentrale politisk-økonomiske spørsmål, f.eks. gjennom bruk av diskontoendringer, ”open-market-operasjoner” og stipulering av den norske kronas valutakurs. Reelt er det imidlertid i alle viktige saker et intimt samarbeid med den til enhver tid sittende regjering. Det foreligger her et skarpt brudd med den forholdsvis frie stillingen som banken hadde i mellomkrigstiden under ledelse av den steile sjefsdirektør Nikolai Rygg til den stillingen banken har hatt i etterkrigsårene under ledelse av Gunnar Jalm, Erik Brofoss og Knut Getz Wold.
Den nye, statsaktivistiske - ”keynesianske” økonomiske politikken som ble introdusert i de første etterkrigsårene med bruk av nasjonalbudsjetter som utgangspunkt for en samordning av den norske totaløkonomien, forutsetter et intimt samarbeid mellom sentralbanken og statsmyndighetene (se art. Finanspolitikk).
Symbolet på denne mer aktive forbindelsen mellom sentralbank og politikkens institusjoner er den statlige overtakelsen av aksjemajoriteten i Norges Bank som fant sted i 1949. Bankens ledelse står imidlertid i et meget fritt forhold til de politiske myndighetene når det gjelder verbal kritikk av den økonomiske politikken som føres i landet. Denne friheten er i de senere årene hyppig blitt benyttet både av bankens nåværende sjefsdirektør, Knut Getz Wold og nestformannen i direksjonen, Hermod Skånland.
Banken har i dag et representantskap på 15 medlemmer, valgt av Stortinget for seks år. Direksjonen har fem medlemmer. Formannen ei bankens sjefsdirektør, nestformannen er direktør i banken. Disse to utnevnes av regjeringen mens resten av medlemmene velges av Stortinget for en periode av seks år. Hovedreglene for bankens virksomhet er fremdeles lov av 23 april 1892. De retningslinjene loven gir er imidlertid i lite samsvar med den politisk-økonomiske stillingen banken har i dag. Lov om Norges Bank har i en årrekke vært under revisjon av en komite nedsatt av Stortinget. De resultatene komiteen har kommet fram til er ennå ikke offentlig kjent.
T. R. L.

Se også: Bank.
Litteratur: J. K. Galbraith: Money, whence it came, where it went, New York 1975. M. Cippola: The Fontana Economic History of Europe, London 1976. F. Sejersted: Ideal, teori og virkelighet, Oslo 1974. G. Jahn m.fl.: Norges Bank gjennom 150 år, Oslo 1961. C. Smith: Statsliv og rettsteori, Oslo 1978.

Sentrisme
Sentrisme brukes som betegnelse på den politiske posisjon som Karl Kautsky inntok, og som derved var retningsgivende for det tyske sosialdemokratiske partiet (SPD) fram til første verdenskrig. Sentrismen innebar kombinasjonen av en revolusjonær marxisme på det prinsipielle plan og en reformistisk sosialisme på det praktiske plan, uten indre sammenheng mellom teori og praksis.
Betegnelsen ble av enkelte også brukt om Martin Tranmæl og DNAs politiske linje i 1920-årene, men sentrisme i kontinental mening var tranmælismen ikke. I tida etter andre verdenskrig er det de vesteuropeiske kommunistpartiene som har stått for en sentristisk politikk.
R. S.

Se også: Kautsky.

Sentrum-periferi
Sentrum-periferi eller sentrum-utkant er omgrepspar for å skille mellom delar av samfunn, for å skille mellom dei sentrale og andre delar av samfunn. Omgrep med liknande tyding er moderland-koloni, metropol-satelitt, hovudstad-provins, ”her”-”ute i distriktene”.
Sentrum-periferi er geografiske omgrep som bygger på eit geometrisk bilete: Sentrum er det punkt i sirkelen som i sum har kortast avstand til alle andre punkt. Sentrum-periferi er interessant som samfunnsmessig omgrep fordi den geografiske oppdelinga ofte fell saman med skille i kulturformer, politisk herredømme og økonomiske prosessar.
Periferi eller utkant eksisterer berre i høve til eit sentrum. Utkanten er altså ingen bestemt plass, men er kjenneteikna ved eit visst forhold til andre deler av eit meir omfattande samfunn, t.d. ein nasjon eller eit imperium. Å vere utkant vil seie å vere underlegen i eit slikt tilhøve. Som oftast vil denne posisjonen vere langt nede på eit pyramideforma nett av byar, og som regel vil næringsgrunnlaget vere råvareproduksjon for eksport. Ein får relativt minst ut av gartnarskapet med sentrum. Mekanismane for ulikefordeling er ofte skjulte, og mønsteret held seg ved like eller gjenskaper seg i nye former, tal. nykolonialisme.
Historiske årsaker til ulikskap mellom geografiske delar av samfunn kan vere ulikt naturgrunnlag, ulikt teknologisk nivå og ulik samfunnsorganisasjon. Gamle former for herredøme gjennom militær erobring og føydalsystem kan danne grunnlag for ulikskap.
Indre tilhøve har etter kvart fått mindre å seie: Japan er ikkje blitt rikt pga. råvarekjeldene. Koplingane mellom samfunna er blitt viktigare. Ein er blitt meir avhengige av kvarandre gjennom arbeidsdeling og varebyte, ein kan lettare påverke kvarandre gjennom effektiv kommunikasjon. Folk kan flytte lettare, og offentlege organ og private selskap, særleg dei mangenasjonale, arbeider på tvers av dei geografiske grensene. Når desse koplingane er med på å halde ved like eller auke ulikskapen, kan Vi snakke om sentrum-periferi-mønster.
Eit sentrum-periferi-mønster finn ein både i verdssamfunnet, innan nasjonar og på lågare nivå, som i kommunar. Moskva, New York og London vil vere sentra, Bulgaria, Chile og Nord-Irland vil vere utkant. Men innan utkanten finn ein igjen sentra som huser representantar for høgre nivå og som er overlegne i høve til ”sin” utkant.
Innan nasjonar snakkar ein i ekstreme tilfelle om indre kolonialisme”: Korsika sitt tilhøve til Frankrike, Baskarland sitt tilhøve til Spania. Militær undertrykking og minimale rettar i eit effektivt politisk apparat vil vere utkanten sin lagnad i slike høve.
Eit slikt bilete høver dårleg for det norske samfunnet. Her er motsetnadene etter måten små og ulikskapen er liten og truleg alt i alt minkande mellom landsdelene. Dette kan forklarast ved at utkantinteressene tidleg i stor grad greidde å trengje inn i sentrale institusjonar og tilkjempe seg formelt politisk likeverd. Indikatoren på at den kulturelle undertrykkinga ikkje er heilt effektiv er at samnemnaren for norsk mål utanom dei store byane nynorsk - har formell jamstilling med byelitens språk.
Konflikten mellom utkant og sentrum kom klart fram omkring folkerøystinga om medlemskap i EF, der den klassiske alliansen mellom byradikalarar og utkantinteresser avslo å kople landet formelt inn på eit internasjonalt nettverk med klåre sentrum-periferi-drag.
Sjølv om utkanten har innverknad på ein del formelle posisjonar, har det politisk administrative apparatet likevel sterkt sentrumspreg. Utanom dei representative organa er utkanten dårleg ”representert”. Dette gjeld utgreiingsutval, departement og andre viktige nasjonale organ.
Kulturmotsetnadene kjem fram ved at det offentlege i sentrum ustraffa kan bryte lov om målbruk i statstenesta, ved at ein kan satse nesten 100 % på Oslos borgardialekt i Barne-TV og ved at ein heilt kan oversjå at nordmenn ikkje vanlegvis er lokalkjende i byen inst i Oslofjorden. Etter folkerøystinga om EF ignorerte fjernsynet talsmenn for dei som hadde vunne.
Dei fleste høgsterettsadvokatane har kontor i Oslo, dei fleste større konserna har hovudkontor der (sjølv om dei tek råstoffet frå Jamaica, energi og arbeidskraft frå Sogn og legg avfallet att i fjella og fjorden langt vekke). I Oslo blir dei fleste lønene i sjefsregulativet utbetalt, og ungane til sjefane treng ikkje reise bort eller skifte tungemål for-å ta utdaning og bli sjefar.
Stilisert får vi dette biletet av tilhøvet mellom sentrum og utkant:
Den ”reine utkanten” har høge kontaktkostnader og er isolert frå andre utkantar. Utkanten driv råvareproduksjon, eksporterer arbeidskraft og importerer teknologi og ferdigvarer. Utkanten konsumerer bodskap utanfrå og aksepterer andres språk. Utkanten er dårleg representert i det politiske styringsverket.
Det ”reine sentrum” er tilkopla alle kommunikasjonsnett og er ein møtestad. Sentret driv med tenesteyting, informasjonsbehandling og styring. Det importerer råvarer og arbeidskraft. Sentret produserer og spreier bodskap. Her finn ein ein konsentrasjon av elitar, og det er lett tilgjenge til maktposisjonar.
T. Str.


Separatistbevegelse
<

Separatistbevegelser er etniske minoritetsbevegelser som prøver å rive minoritetsgruppen løs fra den staten den er underlagt, slik f.eks. ELF og EPLF kjemper for å rive Eritrea løs fra Etiopia. Separatistbevegelse brukes også feilaktig som betegnelse på etniske minoritetsbevegelser som arbeider for økt sjølstyre uten å kjempe for løsrivelse. Poenget med å løsrive seg er at man dermed befrir seg fra indre kolonialisme enten man oppretter en egen stat, slik enkelte samer ønsker, eller tilslutter seg en nabostat man regner seg som medlem av ut fra nasjonalitet. (Jfr. Ogaden-provinsen i Etiopia som befolkes av somaliere og blir forsøkt gjort til en del av Somalia gjennom separatistbevegelsens og den somaliske hærens ”frigjøringskamper”.)
Når det gjelder samfunnsideologi, fins det separatistbevegelser langs hele det tradisjonelle høyrevenstre-spekteret: Noen ser løsrivelsen som ren nasjonalisme, eller endatil som middel til å opprettholde gamle undertrykkingsformer, som f.eks. den kroatiske fascistiske separatistbevegelsen i og utenfor Jugoslavia. Andre separatistbevegelser kan kjempe for å bevare gamle, tradisjonelle samfunnsformer fordi disse vanskeliggjør kolonisering utenfra og styrker etnisk bevissthet. Ut fra en sjølstyretankegang kan dette være progressivt, sjøl om det av majoriteten blir stemplet som nostalgisk, reaksjonært, unasjonalt e.l.
Separatistbevegelser på venstresida mener at løsrivelse er et første, nødvendig steg for i neste omgang også å få løst de indre klassemotsetningene innen minoriteten. Dette fordi de undertryktes strategiske situasjon forbedres ved at borgerskapets muligheter til å handle unasjonalt reduseres, f.eks. ved at det får støtte utenfra og dermed fungerer som majoritetene brohode. Den kulturelle frigjøringen som mental avkolonisering fører til, gir også styrke: En velkjent figur i Utkant-Frankrike er kommuneordføreren som ikke tør snakke til prefekten (en slags provinsguvernør) fordi han selv snakker så dårlig. På kafeen etter møtet diskuterer ordførerne heftig seg imellom, men da på oksitansk, baskisk eller et annet ”bondemål”!
Løsrivelse er således for separatistbevegelsene både et mål i seg sjøl og eventuelt et middel til å finne sin egen vei til sosialismen. Også flere trotskistiske organisasjoner (som f.eks. ETA-fraksjonen ETA-6, Liga Communista Revolucionaria), inntar et slikt standpunkt.
Motsatt står minoritetsbevegelser som går inn for ulike slags føderalstatsordninger innen den staten minoriteten er en del av (som f.eks. selvstyrebevegelsene i Skottland, Wales, Spania etc.), eller for å styrke gjennomføringen av føderalstatsordninger som ikke virker i praksis (slik tilfellet er i Sovjetunionen og til dels i Kina). Gjennom sine lovverk går mange land (i prinsippet) inn for at hele staten skal ha det mangfoldet som fins i den uten at den deles opp i sjølstyrte områder med særegne språk- og kulturformer.
Både slike modeller og mange av de modellene der minoritetene gis sjølstyre, viser seg å fungere dårlig, og mye tyder på at det er industristatens organisasjonsmønster (kapitalistisk eller ikke) som i seg sjøl gjør etnisk mangfold vanskelig. For eksempel fungerer storskala-administrasjon og markedsorganisasjon dårlig med flerspråklighet: sjølve mangfoldet er et hinder for de store økonomiske, politiske og kulturelle kretsløpene. Separatistbevegelser og andre minoritetsbevegelser er følgelig også ofte rettet imot sentralisering og stordrift generelt. Særlig i Frankrike har det i de seinere åra vokst fram et løst samarbeid men et fast interessefellesskap mellom minoritetsbevegelsene, økologibevegelsene og ulike organisasjoner som går inn for desentralisering og små enheter.
E. F.

Se også: Indre kolonialisme, Minoritet, Nasjon.

Setterskene
”Men det gjelder at stræbe efter at naa det maal, at føre kvinden tilbake til familien; det er den rette og ægte ”kvindeemancipation”,” stod å lese i Typografiske Meddelelser nr. 10, 1886.
Inntil 1860-70-årene hadde boktrykking vært et håndverk. Men da ekspanderte faget sterkt, og en stor og ufaglært masse - deriblant en del kvinner - strømmet inn i trykkeriene. Det førte til problemer, noe man gjennom gamle årganger av Typografiske Meddelelser får et levende inntrykk av.
I 1870- og begynnelsen av 1880-årene ble det gjort flere forsøk fra de faglærte typografenes side på å få kvinnene ut av setteriene. Kvinnene burde holde seg på den plassen ”hvorpaa hun er anvist af Vor Herre”. Den kvinnelige setteren begikk ikke bare en synd imot seg selv og samfunnet. Nei, hun handlet også mot ”Guds og naturens love”. Typografene begrunnet sin holdning med at kvinnene kunne skade seg i arbeidet, samtidig som de sterkt fremhevet det positive i husarbeidet. De vekslet mellom å true, skremme og bønnfalle, men konklusjonen var klar: kvinnene tilbake til hjemmene. I spissen for agitasjonen sto formannen i typografenes landsforbund, F. P. Schultze.
Men alle tiltak var forgjeves, kvinnene ble i trykkeriene. I slutten av 1880-årene så det ut til at også typografene erkjente dette. Det kom nye signaler i typografenes blad. Kanskje burde man heller samarbeide med kvinnene, la dem komme med i foreningen slik at man på denne måten kunne få kvinnearbeidet under kontroll. Men års konflikter kunne ikke utryddes over natten. Kvinnene strømmet ikke til foreningen slik man hadde håpet.
I mars 1896 holdt typografene i Kristiania et møte der det ble vedtatt en henstilling til Indredepartementet. Her ble det blant annet krevd kortere arbeidstid for mannlige setterlærlinger og kvinnelige settere. Det betydde i praksis at kvinnene ville få ca. to timer kortere arbeidstid enn mennene.
Dette framstøtet fikk kvinnene til å reagere. Den 9 april samlet de seg og vedtok enstemmig en protestresolusjon til Indredepartementet. Her imøtegikk de skarpt tanken om at det skulle være noen særskilte sunnhetshensyn å ta overfor kvinnene i forhold til mennene. De krevde å få beholde samme arbeidstid som mennene hadde og hevdet at enhver innskrenkning for kvinnene ville bidra til å stenge dem ute fra faget.
Av byens 65 setteesker var 44 til stede på møtet, og disse dannet ved møtets slutt Sætterskenes Klub. Motsetningene mellom kvinner og menn i faget hadde dermed tatt organisatoriske former. Typografene hilste foreningen velkommen - det ble sett som positivt at kvinnene aktiviserte seg. Fra typografhold kom imidlertid også en del mishagsytringer fram. En egen organisering av kvinnene ”dufter av snauklipt haar og korte bukser”, skrev Typografiske Meddelelser.
Fram mot århundreskiftet ser det ut til at motsetningene mellom typografer og setteesker ble tonet ned. I 1898 sendte setteeskene ut et opprop der de ba om at ingen kvinner måtte ta seg arbeid i et bestemt trykkeri der en konflikt pågikk. Samme år fikk setteeskene avtalefestet læretid og minstelønn. Setteesker, som hadde arbeidet i faget i minst fem år, skulle betraktes som utlærte. Dermed var dekvinnelige arbeiderne kommet inn under faste tariffbestemmelser. I 1898 fikk også de kvinnelige setterne en representant i styret for Den typografiske forening i Kristiania.
Men freden varte ikke lenge. I nedgangstidene etter århundreskiftet krevde typografene lik lønn for kvinner og menn i trykkeriene. De mente at dersom kvinnene skulle ut i arbeid, måtte de konkurrere på lik linje med mannen. Kravet om absolutt likelønn fikk kvinnene til å bryte med foreningen i 1902.
Setteeskene ønsket nok høyere minstelønn, men ikke likelønn i 1902. Forutsetningen for å kreve likelønn måtte først være å få gjennomført lik opplæring for kvinner og menn, hevdet de. Var ikke denne forutsetningen oppfylt, ville ikke kvinnene være konkurransedyktige. Forholdet mellom de to gruppene ble heller ikke bedret da setterakene tok opp direkte forhandlinger for sin gruppe med arbeidsgiverne. Først i 1906 meldte setterakene seg inn i typografforeningen igjen. Ved tariffoppgjøret året etter ble prinsippet om ilk opplæring fastslått, og også kravet om likelønn med unntak for de setterakene som var i faget før 1906.
Setterakene engasjerte seg sterkt i debatten om særvern av kvinner i industrien. Her skilte de lag med flertallet av organiserte arbeiderkvinner og gikk imot forbud mot nattarbeid for kvinner. Deres egne erfaringer på arbeidsplassen, der truselen fra mannlige arbeidskamerater stadig var til stede, førte til at setteeskene utviklet en kvinnepolitikk som førte dem til samme konklusjon som de borgerlige kvinnesakskvinnene.
Kampen mellom typografer og setteesker kan sees som en ren kjønnskonflikt. Slik ble den oppfattet av de borgerlige kvinnesakskvinnene, som så på setteeskene med den største respekt.
Men striden mellom typografer og setteesker er vel i første rekke et vitnesbyrd om at arbeiderbevegelsen manglet politikk når det, gjaldt kvinner i produksjonen. Det manglende prinsipielle synet gjorde kvinnepolitikken konjunkturbestemt. I ”gode tider” var motsetningene små, i nedgangstider kom propagandaen om å få kvinnene tilbake til hjemmet for fullt.
V. E. E.


Settlerkolonier
Se Kolonialisme.