Seip, Jens Arup
Seip (1905-), den mest innflytelsesrike historiker i norsk etterkrigstid. Hans skriftlige produksjon er ikke stor, men preget av en kraft i tankegang og teori som gjør at den har influert både juss, statsvitenskap og sosiologi. Seip står som den eneste historiker i dialog med norsk samfunnsvitenskap.
Jens Arup Seip tok embetseksamen i Oslo i 1931 og var professor samme sted 1952-75. Han var opprinnelig middelalderhistoriker, og skrev som arkivar i Riksarkivet et par bøker om gammel norsk rett som vant alminnelig anerkjennelse. Fra slutten av 1930-årene vendte han seg mot studiet av nyere norsk historie, og det er gjennom dette han har vunnet sin innflytelse. Hans bidrag her spenner fra en studie av eneveldets statsteori til en skisse av Arbeiderpartiet etter 1945.
Hovedtyngden ligger likevel på 1800-tallet, med arbeider om Frederik Stang, Ole Jacob Broch, liberalismen som økonomisk-politisk system og Høyesteretts utvikling. En framstilling av Norgeshistorien etter 1814 som sammenfatter hans resultater, er under utgivelse.
Seips kjennemerke gjennom disse arbeidene er en sjelden evne til å formulere fyndige synteser av et komplisert og delvis helt nytt stoff, samt en språkføring som gjør ham til en av de store stilister i nyere norsk sakprosa.
Noen samlet analyse av hans historiske metode foreligger ennå ikke. Flere trekk springer umiddelbart i øynene, fremst kanskje hans uvanlige evne til å periodisere historien. Seips oppdeling og karakteristikker av tidsavsnitt og tendenser i norsk historie er skoledannende. I bestemmelsen av de enkelte tidsrom har han bl.a. utviklet raffinerte måter å analysere ideologier på, som gjør at han får fram de underliggende mønstre i en tenkemåte eller i en almen forestilling og derfor kan skille mellom gamle avleiringer og nye innslag i en persons eller en generasjons tankegods.
I analyser av historiens personer eller grupper legger Seip stor vekt på det strategiske moment: på hvor de vil hen, og hvilke allianser de inngår for å vinne fram. Aktørenes program, deres ideelle formål, reduseres til et strategisk element det også. Seips analyser oppfattes derfor gjerne som kyniske, og blir kontroversielle når han uttaler seg om levende institusjoner. I 1960-årene sto han sentralt i samfunnsdebatten med sine synspunkter på Arbeiderpartiet som et stalinistisk parti (”Fra embetsmannsstat til ettpartistat”) og med sin påvisning av at Høyesterett gjennom historien har virket som et utpreget politisk organ.
Seip har ikke noe historisk system, ikke noe overordnet skjema for inntolking av historiens enkelthendinger. De linjene han har trukket, er fornyende både overfor marxismen (som han står nær) og den eldre, nasjonal-idealistiske skole. Teoretisk har han alltid tatt avstand fra systembyggere, fra Koht til Toynbee, og har i de siste årene også gått kraftig ut mot noen av de vanligste tankemodellene i moderne sosiologi, som han oppfatter som en tvangstrøye.
Overhodet er han en dialektiker som hvileløst betoner det motsetningsfylte i historiens begivenhetsrekker, og som derfor ser alle forsøk på å konstruere universalforklaringer som et stykke ideologi som faller for prøving mot kildenes empiri.
Brodden i hans samfunnstenkning rettes i første rekke mot idealistiske forklaringer på historiens hendinger, uansett fra hvilken kant de reises. I dette står han mye i samme stilling som Ernst Sars (1835-1917) den gang han fornyet norsk historieforskning i forhold til sin tids idealisme. Seip har riktignok karakterisert Sars som politisk pamflettmaker, og betonet hans ideologiske funksjon. Likevel løper det gjennom hans egne arbeider en nesten like umiskjennelig politisk tendens som hos Sars: enbegrunnelse av den politiske venstreopposisjon i etterkrigstidens Norge.
H. F. D.

Litteratur: Makt og motiv. Et festskrift til J. A. Seip, Oslo 1975.

Seksualitet
Seksualiteten har sitt feste i vår biologiske kropp. Den er en av de mulighetene vi har til å uttrykke oss på og forholde oss til omverden på. Den utvikles og formes gjennom et samspill av kroppslig modning, læring og erfaring.
Sigmund Freuds oppdagelse av barneseksualiteten fikk stor betydning for den vestlige verdens forståelse av identitets- og personlighetsutvikling (se art. Freud). Han mente at den seksuelle utviklingen gikk gjennom ulike stadier hos barn (det orale, anale og genitale stadiet) og at kjønnsidentiteten ble dannet i denne prosessen. For Freud lå det en biologisk lovmessighet i dette, men det var en lovmessighet som kunne forstyrres gjennom konflikter på de ulike stadiene. Ble ikke konfliktene løst på en ”korrekt” måte, ville det føre til nevroser i voksen alder. Denne determinismen hos Freud er omdiskutert. Den forutsetter bl.a. et bestemt syn på hva som er en ”sunn” personlighet og en ”riktig” kjønnsidentitet.
Den psykoanalytiske tradisjonen fra Freud har definert seksualiteten som et biologisk behov eller en drift - en drift som krever sin tilfredsstillelse, en spenning i kroppen som krever sin utløsning. Men sammenlikner vi seksualiteten med andre biologiske behov - f.eks. sult eller tørst - finner vi flere forskjeller. For det første har ikke seksualiteten noe gitt objekt som gir tilfredsstillelse (som mat og væske). Vi vet også (bl.a. fra Freud) at seksualiteten kan fortrenges - dvs. slutte å eksistere som et bevisst behov. Freud hevdet at den fortrengte seksualiteten kom fram i ubevisste forestillinger og symboler. (Se art. Psykoanalyse.) En annen psykoanalytiker, Wilhelm Reich, framholdt at seksualiteten kunne kapsle seg inn i muskelspenninger og danne et kroppslig ”karakterpanser” (se art. Reich).
Vi ser slik at seksualiteten kan forvrenges - dvs. framtre i former som vi ikke gjenkjenner som seksualitet. Vi kan ane den i et aggressjonsutbrudd eller i et angstanfall. Men det er sjelden helt sikkert og entydig at det er seksualiteten vi møter - det er åpent for tolkning. Heller ikke på et fysiologisk nivå kan vi måle seksualiteten som en særegen type energiform eller spenning.
I en viss forstand er seksualiteten slik sett noe ”mystisk” - vi kan ikke fange den i ”ren form”. Vi vet at den stimuleres av kroppslige prosesser - som produksjon av kjønnshormoner i kjønnsorganer og binyrer. Den stimuleres også av impulser fra omverden og fra egne tanker, følelser og erfaringer. Seksualiteten blander seg med verden omkring oss.
Og vi møter andres seksualitet på samme måte. Den fremtrer gjennom bevegelser, samtaler, handlinger. Noen ganger er vi sikker på at det er seksualiteten vi møter, andre ganger kan vi være i tvil.

Kulturen setter rammene og lager reglene
Hvordan seksualiteten framtrer, er i høy grad bestemt av den kulturen vi lever i. Kulturen gir oss visse muligheter til å uttrykke og forstå seksualiteten vår - den styrer den inn i visse former. Det skjer gjennom moralske påbud, gjennom barneoppdragelsen, gjennom organiseringen av samliv osv.
Men om et samfunn har bestemte definisjoner av hva som er seksuelt tillatt, betyr ikke det at bare de tillatte formene eksisterer. Det er vanskelig å tenke seg et så finmasket kontrollsystem at det kunne utradere uønskede seksuelle uttrykk fullstendig. Men ved at visse former for seksualitet blir forbudt, benektet eller hånet, vil dette prege både det seksuelle og sosiale livet til dem som blir rammet. De vil benekte (fortrenge) sin egen seksualitet, leve den i skjulthet eller leve den i direkte opposisjon til den rådende kulturen. I *vårt samfunn gjelder det f.eks. barn, ungdom og homoseksuelle. I en viss grad gjelder det også voksne heteroseksuelle - og da spesielt kvinner - som ikke vil inn i den eneste institusjonen som er kulturelt godkjent som rammen for et seksualliv - nemlig ekteskapet.
Kulturen har ikke bare regler om hvilken seksualitet som er ønsket eller uønsket, eller regler for hvilke rammer som er godkjente for et seksualliv. Den definerer også langt på vei hva som er seksualitet og hva som ikke er det. Et samleie blir sett på som Det Seksuelle i vår kultur, og seksuelle følelser er de følelsene som bærer i seg et ønske om samleie. Slik får dans tilknytning til seksualitet bare når den gir seksuell opphisselse og man ønsker å gå til sengs med partneren. Amming og kjærtegn av barn skal ikke ha noe seksuelt ved seg i vår kultur. Kjenner noen seksuelle følelser i slike situasjoner, er de perverse.
Gjennom en slik fast sammenkopling av seksuelle følelser og ønske om samleie - og når denne sammenkoplingen blir et reaksjonsmønster hos hver enkelt - får seksualiteten et dramatisk skjær i mange situasjoner. Vi må passe oss for en rekke følelser, de dramatiseres og blir vanskelig å nyansere. Løsningen blir ofte at en borttolker eller fortrenger det seksuelle aspektet fra en rekke hverdagssituasjoner og sosiale sammenhenger.
Kaller vi følelsene vi kan ha i samvær med barn eller dyr eller naboen eller foreldre for seksuelle, får de ”gal mening”. For den kulturelt definerte Meningen med seksualiteten er samleie. Meningen er målrettet. Kroppslig glede blir noe mistenkelig, vi holder varmen tilbake. En trang definisjon av seksualitet som ønske om samleie, betyr en avseksualisering av hverdagen. Men det betyr også at det definerte seksuallivet blir målrettet.
Bakgrunnen for styringen og målrettingen av seksualiteten finner vi i religiøs puritanisme og patriarkalsk samfunnsorganisering. Den religiøse puritanismen ser bare en grunn til å godkjenne seksualiteten: den gir mulighet for forplantning. Seksualliv i andre sammenhenger er verdslig nytelse som vender blikket vekk fra gud. (Det har eksistert kjetterske ikkepuritanske religioner med motsatt oppfatning: du kan møte gud gjennom seksualiteten.)

Seksualitet i patriarkalske samfunn
Patriarkalske samfunn har først og fremst hatt interesse av å kontrollere kvinners seksualitet. Menn har villet sikre at kvinner holdt seg på plass - og klar til samleie når de selv ville ha det. En selvstendig kvinnelig seksualitet ville true herre-slaveforholdet. Den mest bestialske måten å stoppe kvinners seksualitet på har vært tradisjonen med å skjære av klitoris (clitoridectomi), kjønnsleppene og å sy igjen deler av vagina. Dette praktiseres fremdeles i en rekke afrikanske samfunn selv om det er offisielt forbudt de fleste steder. En parallell til dette finner vi i europeisk historie ved bruken av kyskhetsbelter. Ektemannen ”låste igjen” kvinnens vagina og tok med seg nøkkelen når han skulle ut å krige. Hans eiendom skulle ikke røres av andre menn.
Århundrelang kvinneundertrykking og patriarkalsk samfunnsorganisering og ideologi har skapt en særpreget seksuell undertrykking av kvinner. Det har også betydd at både kontrollen med og innlæringen av et seksuelt mønster har vært forskjellig for kvinner og menn. Men selv om det er en klar tradisjon å gjøre et vesensskille mellom mannlig og kvinnelig seksualitet, har selve innholdet av denne tradisjonen gått gjennom store forandringer. For eksempel har synet på styrken av kvinners seksualitet variert sterkt fra samfunn til samfunn og også gjennom europeisk historie.
I middelalderen og renessansen ble den bedømt som farlig sterk - kvinner var umettelige og dro hjelpeløse menn inn i nettet sitt. I skriftet ”Malleus Maleficarum” (”Heksehammeren”, 1486), som ble retningsgivende for heksejakten i Europa og ble støttet av paven, het det at ”all heksekraft kommer fra kjønnslig lyst og den er umulig å tilfredsstille hos kvinner”.
Dette står i sterk motstrid til Victoriatidens oppfatning der forholdet var vendt om: nå var det mannen som hadde en ustyrlig seksualitet, og prostitusjon og bordeller var en nødvendighet for at samfunnsordningen skulle bestå. Ideologien benektet kvinners - i hvert fall borgerkvinners - seksualitet.
Filosofen David Hume (1711-1776) representerer en overgangsideologi: han hevdet at seksualangst bør innprentes i kvinnen slik at hun holder seg til familien, og mannen kan være sikker på at han er far til barna hun føder. Men Humes utgangspunkt var at kvinner har en sterkere seksualdrift enn menn - og den måtte knekkes for at den borgerlige familien skulle bestå.

Seksualitet og kjønn
Seksualiteten står i forskjellig eksistensiell sammenheng for kvinner og menn. Den griper inn i større deler av kvinners enn menns liv ved at de fleste kvinners liv i så stor grad er organisert rundt rollen som mor og elskerinne. Disse rollene har en helt annen betydning for kvinner enn rollene som far og elsker har det for menn. Dette gjelder særlig der kvinnen er helt økonomisk avhengig av mannen. Denne avhengigheten har tradisjonelt gitt henne en plikt til å tjene mannen seksuelt - samleiet har vært gjenytelse mot hans pengebidrag til familieøkonomien. Dette forholdet har vært mer eller mindre åpent. Kvinners rolle som seksuell tjener for mannen i ekteskapet var tidligere en selvfølgelighet, mens den nå enten benektes og tilslører eller motarbeides av kvinnene selv.
Manglende eller dårlig prevensjon har skapt en reell graviditetsangst hos kvinner. Den har vært til stede under samleiet for kvinnene - muligheten for fødsel eller nødvendigheten av abort har ikke lett kunnet skyves unna. Historisk sett har graviditeter, stadige fødsler og ansvar for barna vært en altoverskyggende del av kvinners hverdag. Kvinners biologiske mulighet til å føde barn har blitt kvinners sosiale skjebne. Denne skjebnen er det nå mulig å bryte gjennom utviklingen av prevensjonsmidlene - men de er fremdeles langt fra sikre og ufarlige og de er ennå ikke tilgjengelige for alle kvinner.
Det herskende kjønnsrollemønsteret krever seksuelt aktive menn og passive kvinner, selv om dette så smått brytes noe opp. For å holde kvinner på plass (i familien) har seksualitet for kvinner blitt knyttet sammen med skam og angst. Menn skulle ikke i samme grad være redd sin seksualitet, den har ikke blitt så sterkt kontrollert. Samtidig har kvinnen fått rollen som seksualobjekt - en ting for menn. Det betyr at kvinner ikke kan (uten å bryte med det etablerte mønsteret) ta seksuelt initiativ overfor en mann, eller at hun bare kan ta initiativ på en tvetydig og indirekte måte ved å ”gjøre seg tiltrekkende” og spille sin passive rolle. Dette innebærer at kvinners seksualitet i en omfattende grad blir holdt nede og ikke får komme til et selvstendig uttrykk. Kvinnens kropp er blitt en bærer av seksuelle signaler (gjennom bevegelser, klær, sminke osv.), men de uttrykker ikke hennes egen seksualitet. De er fasade.
Kvinners rolle som seksualobjekt gjør henne til en gjenstand som skal erobres. Denne erobringen er regulert gjennom sosiale spill, men makten er innebygd i spillet (se art. Kvinnelighet). Kvinnene bestemmer ikke reglene. ”Har du sagt A, må du si B.” Inviterer du en mann inn på en kopp kaffe eller en drink, har du invitert han til sengs. Får han bare kaffen eller drinken, har han rett til å føle seg forurettet. Eller: blir en mann seksuelt opphisset, har han krav på seksuell tilfredsstillelse. Slik går mytene. ”Nei” betyr ”ja” i en kvinnes munn. Jfr. sangen: ”Din munn sier nei, nei, men dine øyne svarer ja.” Det er en etablert sannhet at en kvinne gjør motstand selv om hun har lyst, og mannens oppgave er derfor å presse. Erobringsspillet åpner ikke for klar tale fra kvinnens side - verken for ja eller nei. Så lenge dette mønsteret lever, er makten innebygd i det og volden er ikke fjern.
Kvinnens rett til et seksualliv på egne premisser - ut fra egne følelser - er ingen selvsagt rett. Den såkalte ”seksuelle revolusjonen” som har foregått i vestlige land de siste tjue åra har bare brutt med deler av gamle kvinneundertrykkende tradisjoner først og fremst seksualpuritanismen - men ikke med det patriarkalske mønsteret. Seksualiteten er ikke lenger bare forbeholdt ektesengen, og selv offisiell seksualmoral anerkjenner nå andre mål for den enn barneavl. Seksualiteten kan også nytes. Men den skal fortrinnsvis nytes i samleiet. Seksualitetens målrettethet er ikke brutt.
Den spesielle undertrykkingen av kvinnelig seksualitet og mønsteret med mannen som seksuelt subjekt og kvinnen som objekt, har ført til ulike seksualstrukturer hos menn og kvinner. Den målrettede seksualiteten er slik først og fremst menns form - den forutsetter et subjekt. Kvinners objektrolle har fratatt kvinner muligheten for seksuelt initiativ, til å bestemme premisser for seksuallivet. Men samtidig har kulturelle tradisjoner ført til at kvinner har hatt andre muligheter til å uttrykke seg seksuelt på. Kjærtegn og berøring kan være slike uttrykk.
I den grad menn fastholder sin subjektrolle absolutt, utvikler de en innsnevret genital seksualitet, en seksualitet som er begrenset til kjønnsorganene. Det dreier seg om å prestere et samleie, ikke om å åpne kroppen for en annen person. Menn med denne typen seksualstruktur vil sjelden kunne dvele ved den kroppslige gleden som berøring, kjæling og kyss innbyr til. Slike kjærtegn blir tolket som en begynnelse bare - noe som krever et samleie som avslutning. De entydiggjør en seksuell atmosfære i genital retning.
For kvinner derimot er genitaliteten i stor grad hemmet. Den kommer i konflikt med en absolutt objektrolle ved at den er en relativt pågående seksualitet som krever sin orgastiske utløsning. På denne måten har også kvinners seksuelle potensiale blitt holdt nede. For eksempel har muligheten for flerdoble orgasmer ikke vært erfart av kvinner flest. Frigiditet - kroppens manglende evne til å få orgasme - har i stedet vært et reelt problem.

Når seksualiteten får varekarakter
Den mannlige seksualiteten, som er formet rundt en absolutt subjektrolle, innebærer en tingliggjøring av orgasmen. Den fører også til en understrekning av seksualiteten som et rent biologisk behov som stort sett kan tilfredsstilles sammen med ”hvem som helst” og ”hvor som helst”. Kravene til person og situasjon blir underordnet. Seksualiteten får varekarakter. Den blir selvsentrert, og den andre blir tilfeldig og dermed underordnet: Man kan lett tråkke på henne fordi møtet med hennes selvstendige seksualitet ikke er det man er ute etter. Tar man hensyn til den, er det gjerne av ren overfladisk høflighet. Det kreves lite av et forhold. Kroppen krever ikke annet enn orgasme; det er orgasmen kroppen har lyst på.
Utviklingen av denne typen seksualstruktur betyr en innskrenkning av menneskelig eksistens: seksualiteten blir ikke lenger en spesiell måte å bli kjent med noe utenfor seg selv på. Den andre blir likegyldig, og man trenger heller ikke for egen seksualitets skyld å utvikle andre kommunikasjonskanaler med henne. Følelser er ikke nødvendige betingelser for å ”få det til seksuelt”. Så lenge det går . . . Og når man så teknisk får potensproblemer, er det katastrofe, for da blir hele seksuallivet ødelagt. (Se art. Impotens.)
En slik redusert form for seksualitet åpner ikke for et rike, en kroppslig verden som er felles og der en kan bli kjent med hverandre og hverandres seksualitet gjennom et utviklet kroppsspråk som begge kjenner. Kroppsspråket blir redusert til seksualteknikk: målet er mest mulig effektiv tilfredsstillelse av et biologisk behov og størst mulig lystfølelse. Kjærtegn blir manipulasjon - den andre er ikke lenger kjær. Seksualiteten er ikke et kroppslig bånd mellom mennesker, og den blir skreddersydd til pornokapitalistisk utnytting (se art. Pornografi).
Denne lett karikerte formen for mannlig seksualitet er sterkt prestasjonspreget. Prestasjonen består i å være Potent Mann. De fleste kvinner vil kunne anerkjenne at de ikke kan få orgasme i en hvilken som helst situasjon - at spesielle forhold må være til stede om de skal kunne det. Mangelen på orgasme er - ennå -ikke Det Store Nederlaget for kvinner som det er det for svært mange menn. Det ville være et skritt i retning av en friere mannlig seksualitet om menn kunne se det på samme måte. Det ville bety en mindre selvtilstrekkelig seksualitet.
Den seksuelle undertrykkingen av kvinner har en lang historie som er nøye knyttet til hele kvinneundertrykkingens historie. Den eksisterer i dag som før - til tross for en tilsynelatende friere seksualitet hos kvinner. I en viss grad er undertrykkingen mer tilslørt og maskert.
Kampen mot den seksuelle undertrykkingen må ta mange former. Den kan utmattes ved å bli ensidig individualistisk og den kan bli overfladiskved å konsentrere seg utelukkende om pornoindustri og reklamebilder. Den er fruktbar når den påveien reduserer selvundertrykkingen og gir oss nye posisjoner å slåss fra.
B. B.

Se også: Elsker, Elskerinne, Erotikk, Forelskelse, Kjærlighet.

Sekt
Innenfor kristendommen har sosiologen Max Weber (se art. Weber) skilt mellom sekt og kirke. Kirken preges først og fremst av å være en varig institusjon med et hierarki av etablerte stillinger for presteskapet. Sekten er en organisasjonstype der hovedvekten ligger på læren, og der lederskapet ofte er relativt uformelt og dertil karismatisk, dvs. at det hviler på en enkelt persons myndighet i kraft av vedkommendes personlige egenskaper. Sekt og kirke er her idealtyper, og det vil stadig eksistere religiøse organisasjoner som ligger et sted mellom de to idealtypene.
Sekter finnes også utenfor kristendommen: Blant hinduer kan ordet tjene som oversettelse av sampradaya, en rekke av lærere (guruer) og studenter (shishyaer) som ifølge tekstene skal ha løpt gjennom 23 lærer-/studentgenerasjoner. Dette tallet er svært teoretisk, og hindusekter som har hatt lykken med seg, anerkjennes gjerne som sekter etter bare 3-4 slike generasjoner. Her, som i Max Webers idealtype for kristne sekter, er lærerens karismatiske rolle sentral.
Også innen Islam og innen buddhismen kan man med rimelighet snakke om sekter.
Typisk for en sekt er det at den danner seg innen en ramme som allerede er fastsatt. I kristendommen er de aller fleste sekter enige om Jesus som Guds inkarnasjon på jorden. Forskjellen mellom sektene ligger i tolkningen av hans rolle og av de hellige skriftene. Når ordet sekt brukes i overført betydning, står det derfor i vår kultur for en gruppe som skiller seg ut fra et flertall, som står alene med en særlig og ofte spissfindig tolkning av det idegrunnlaget som flertallet bygger på.
Når det er tale om sekterisme innen marxismen, brukes dette fortrinnsvis om mindre grupper som står hardnakket fast på sin spesielle tolkning av Marx eller av de senere marxistiske forfattere.
Ofte spiller den karismatiske lederen en rolle også her. Mot Dag, en intellektuell gruppering av norske marxister i mellomkrigstida, blir således karakterisert som noe nær en sekt av gruppens historiker Trygve Bull, og i denne karakteristikken spiller Erling Falks sentrale og profetiske personlighet en viktig rolle.
Når ordet sekt brukes om religiøse bevegelser utenfor Europa, og når det brukes i overført betydning, må en alltid ha for øyet at en sekt er en del av en større helhet. Hva en sekt er i hvert enkelt tilfelle, må derfor avhenge av hvordan denne helheten er formet. I hinduismen, der det ikke eksisterer noen kirke, er religionen summen av sektenes virksomhet sammen med lokale og kastebaserte kultgrupper. Konkurranseforholdet mellom sektene kan her nesten sies å foregå på et fritt religiøst marked. Kristne sekter, derimot, er i høy grad preget av å være religiøse minoriteter stilt overfor større og mektigere kirkesamfunn. Av denne grunn har mange sektdannelser i Europa sin bakgrunn i en viss protestholdning til samfunnet, og en del sektdannelser kan med en viss rett ses på som fredelige opprør. USA gir her en noe annerledes helhetssituasjon, og kirkesamfunnenes konkurranse om medlemmer kan her nesten minne om situasjonen i India.
De tidligste protestantiske sektene synes å ha hatt sitt utspring i borgerskapet, slik det langsomt trådte fram i europeisk historie fra renessansen av. Som Max Weber og historikeren Richard H. Tawney (se art. Tawney) har vist, synes det å være sammenheng mellom den religiøse ideologien disse dissenterne fulgte, og deres praktiske moral, som førte til sparsomhet og investering i produksjon, der flertallet av befolkningen så vel som det herskende aristokratiet hadde vært opptatt av forbruk. De protestantiske sektene i 1500- og 1600-tallets Europa har på denne måten vært knyttet til fremveksten av den moderne kapitalismen.
Også i Islam og hinduismen finner vi sekter knyttet til borgerskap og fremveksten av kapitalisme. I Islam har disse sektene snarest form av ordener (f.eks. Tijaniya-ordenen i det islamittiske Vest-Afrika) og mangler den karismatiske ledelsen. I stedet er sekten organisert rundt faste lærere (malamer) og et strengt regelverk. Mangelen på karismatiske ledere, sett i forhold til India, kan ha sammenheng med at Muhammed var den siste profeten, og at ingen senere leder kan bli mer enn en lærer i hans læresetninger. I India er borgerskapets sekter konsentrert om ikkevoldsideologi, noe som setter disse sektene i klar motsetning til de herskende krigerkastene, og i nyere tid finner vi også sekter som legger stor vekt på sparsomhet og forvaltning av jordisk gods. I det siste tilfellet er den ideologiske likheten slående med de protestantiske og reformerte sektene Weber skrev om.
Det er i det hele rimelig å anta at økonomiske endringer innen en etablert sivilisasjon ofte vil føre med seg sektvesen fordi tilpasningen til nye produksjonsmåter krever en revurdering av den rådende ideologi - en omtolkning - dersom tilpasningen til de nye produksjonsmåtene skal kunne gjøres respektabel, både for medlemmene selv og for utenverdenen.
H. T.-L.


Sekularisering
Med sekularisering forstår en den prosess at ulike felt innen samfunn og kultur unndras kirkelig eller religiøs kontroll, gjøres verdslig eller ”sekulær”.
Første gang ordet ble brukt i denne betydningen var ved fredsforhandlingene i Westfalen i 1646 etter Religionskrigene. Sekularisering betegnet at verdslige myndigheter overtok kirkelig eiendom, f .eks. overførte en klostereiendom til verdslig forvaltning. I denne institusjonelle forstand vil sekularisering si at kirken blir atskilt fra felter som den tidligere kontrollerte: ekspropriering av kirkelig eiendom, skille kirke-stat, utdanningssystemets løsrivelse fra kirken osv.
Men sekularisering betegner også den symbolskkulturelle prosessen som fører til at religionen får en stadig mer svekket stilling innen europeisk ånds- og tankeliv. Billedkunst, musikk, litteratur og filosofi selvstendiggjøres i forhold til det religiøse univers. Særlig markant uttrykkes denne selvstendiggjøring ved framveksten av vitenskap i moderne betydning. Over tid har den moderne vitenskap fortrengt det tradisjonelle, religiøse verdensbilde.
I løpet av de siste to hundre år i Europa har den kristne religion mistet sin posisjon som offentlig religion, som urokkelig tradisjon og som en instans som rettferdiggjør sosiale og politiske privilegier. Religionen omformes i stedet til et subjektivt og privat trosforhold. Sekulariseringen beskriver slik den gjennomgripende endring av det kulturelle og religiøse verdensbilde som har funnet sted i Europa.
Det har vært ulike vurderinger av denne prosessen. I antikirkelige kretser har en sett på sekulariseringen som menneskets definitive frigjøring fra den religiøse overtro; i kirkelige kretser har en i overveiende grad betraktet sekulariseringen som ”avkristningen” av verden. Nyere protestantisk teologi har på sin side, med utgangspunkt i den tyske teolog Friedrich Gogartens undersøkelser, ført sekulariseringens kilder tilbake til de bibelske skrifter selv: ”Gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er” (Markus 12,17).
Det er en sentral tanke i den bibelske religion at natur og samfunnsliv er avhelliggjort, sekularisert og at det er skaperen og ikke skaperverket som er hellig. Men, som radikale protestantiske teologer etter Gogarten påpeker, så stanser ikke sekulariseringen ved verden - også gud avhelliggjøres. Ved sekulariseringens endepunkt er verdsliggjøringen total, og begrepet om ”det hellige” gir ikke lenger mening. Den nye ”gud-er-død”-teologien er et uttrykk for det. Om sekulariseringen tilbakespores til de bibelske skrifter, betyr det at den kristne religion inneholder kimen til sin egen oppløsning.
R. S.

Se også: Industrisamfunn, Protestantisme, , Religion.
Litteratur: T. Aukrust: Mennesket i kulturen, Oslo 1958. P. L. Berger: The Sacred Canopy, New York 1967. H. Lübbe: Säkularisierung, München 1975.

Selfors, Aasmund
Selfors (1886-), fagforeningsleder og kommunepolitiker, født i Rana. Aasmund Selfors har vært med på omtrent alt som er viktig og vesentlig i framveksten av arbeiderbevegelsen fra århundreskiftet. Han begynte på Dunderlandsverket og ble svartelistet. Var seinere bus på anleggene rundt om - Salsbruket, Follafoss, Rjukan, Østerdalen. Han ble rammet av storlockouten i 1911. Da averterte Arctic Coal Company etter folk. 210 menn reiste opp til Spitsbergen. Forholdene var utrolig dårlige. Folkene organiserte seg, og det ble storkonflikt. Dette var den første samlingen av arbeidsfolk i virkelig fagforeningsregi på Svalbard. Konflikten resulterte i at samtlige mann med unntak av en reiste derfra.
Aasmund Selfors var i den første gjengen anleggsarbeidere i Glomfjord i 1913. De bodde i jordgamme. Han var med på å stifte fagforening der og den første kooperative forretningen. Fra 1917 var Selfors den første samorganisasjonsformann i Rana og ledet i 1918 samorganisasjonens konflikt der inne etter fagopposisjonens prinsipper. Han var ordfører 1926-1939 og ble stilt for offentlig strafferett i 1926 og suspendert som ordfører pga. at han grep inn mot behandlingen og trakasseriene av nødsarbeiderne i Gullsmedvikskjæringen i Mo i Rana. Han ble dømt til en bot på 400 kroner + saksomkostninger. Arbeidsfolk samlet inn så mulkten ble betalt, for fagforeningens og samorganisasjonens kasser var tomme. Mulkten tilsvarte lønningsposen for en nødsarbeider i 6 måneder.
D. Sk. / A. Sy.


Selmer AS, Ingeniør F.
Data for 1977:
Opprettet: 1930
Hovedkontor: Oslo
Bransje: Bygg- og anleggsvirksomhet
Omsetning: 1,22 milliarder kroner
Brutto-overskudd: 9 mill. kroner
Investeringer: 82 mill. kroner
Avskrivning: 40 mill. kroner
Egenkapital: 37 mill. kroner
Antall ansatte: 5 300 hvorav 3 300 i Norge
Styreformann: Per Gundhus
Administrerende direktør: Knut Jacobsen
Hovedbankforbindelse: Christiania Bank og Kreditkasse
Forsikringsforbindelse: Storebrand

Ingeniør F. Selmer AS er Norges største entreprenørfirma. Det er et såkalt familieaksjeselskap, der familien Krafft har 80 % av aksjekapitalen og den nylig avgåtte administrerende direktør Lorenz Selmer de resterende 20 %.
Firmaet hadde ved utgangen av 1977 3 300 ansatte i Norge, som er en økning på 54 % siden 1973. Omsetningen samme året på 1,22 milliarder kroner var en økning på 180 % siden 1973.
Ingeniør F. Selmer AS har distriktskontorer i ni norske byer og i Elfenbeinskysten og Qatar. Aktiviteten er knyttet til hele spekteret av bygg- og anleggsvirksomhet og er i så måte det mest allsidige av entreprenørfirmaene. Det har også en egen avdeling som utvikler og selger båter for mudring, lasteprammer og taubåter. Dette er blitt solgt til en rekke land.
Firmaet har siden 1955 hatt tradisjoner med store utenlandsoppdrag. De har nå 2 000 ansatte i utlandet, hovedsakelig Elfenbeinskysten og Qatar. Den oppgitte omsetningen for 1977 var for denne virksomheten på 122 mill. kroner.
Sammen med et stort svensk entreprenørfirma eier Selmer AS 50 % av et annet entreprenørfirma, Entreprenørservice AS. Sammen med de to nest største norske entreprenørfirmaene Furuholmen og Høyer-Ellefsen har Selmer AS dannet Norwegian Contractors, som i alt har bygd sju av betongplattformene for oljevirksomheten i Nordsjøen. Norwegian Contractors har solgt lisensrettighetene for sin egen konstruksjon Condeep til firmaer i en rekke land. De har også inngått samarbeid med en gruppe vesttyske firmaer om felles engasjement på verdensbasis.
T. R.

Se også: Bygg og anleggsvirksomhet.

Selvbedrag
Selvbedrag er forsøk på å skjule ubehagelige sannheter for en selv. Personen overtaler seg selv til å tro noe hun innerst inne vet ikke stemmer. Det karakteristiske ved selvbedraget er at personen vet om det hun forsøker å skjule for seg selv. Hun lyver for seg selv med hensikt. Selvbedrag kan slik defineres som villet, intensjonen uvitenhet.
Selvbedrag er forskjellig fra villfarelse som betyr at en person så å si i god tro blir lurt til å godta noe som sant, som i virkeligheten er usant eller uriktig. Selvbedrageren lyver og skjuler for seg selv at hun lyver. Selvbedraget inneholder derfor et ”dobbelt” bedrag. Hvis en person finner ut at det er sterke grunner for ikke å innrømme -ikke engang overfor seg selv - at hun har mislykkes i et forehavende, blir hennes strategi å ikke vedstå seg dette. Men denne strategien tvinger henne samtidig til ikke å vedstå at hun har vurdert situasjonen på denne måten; det ville være å innrømme at hun betraktet seg selv som mislykket. Det er denne prosessen psykoanalytisk teori forsøker å gjøre rede for gjennom begrepet ubevisst forsvar.
Hvordan kan en person bestemme seg for ikke å vite noe hun ”vet”? Dette er selvbedragets paradoks. Filosofen Jean-Paul Sartre ser ond tro (eller selvbedrag) som et prosjekt som personen ikke tar ansvaret for, ikke står inne for. Personen vet hva hun gjør, men vil ikke ta ansvaret for handlingen. Sartre ser slik selvbedraget som uttrykk for uegentlig (in-autentisk) eksistens.
Psykoanalytisk teori analyserer selvbedraget som en fortrengningsprosess. Fortrengningen er uttrykk for en ubevisst vilje eller hensikt: Impulser som oppfattes som uforenlige med jeget, og som derved truer den psykiske likevekt, fortrenges fordi bevisst erkjennelse av dem ville medføre skyldfølelse og angst.
Selvbedrag er ikke et spørsmål om hva personen vet, men om hva hun vedstår seg, dvs. hva hun anerkjenner og integrerer som en del av seg selv. Selvbedrageren er engasjert i en handling eller et prosjekt, men fraskriver seg samtidig ansvaret for sine handlinger fordi de er uforenlige med hennes selvbilde.
S. G.

Litteratur: H. Fingarette: Self-deception, London 1969. S. Gullestad: Selvbedragets psykologi, i Nordisk psykologi 2/1979.

Selvmord
Selvmord
Selvmord er betegnelsen på en målrettet handling som et individ har foretatt for å skade seg selv, og der skaden har ført til døden. Selvmordsforsøk er 8-10 ganger hyppigere enn selvmord. Forsøket betegner en selvbeskadeligelse som personen som foretar den, ikke kan være sikker på å overleve.
I tillegg til den aktivt villete beskadeligelse av egen kropp, ser en også mere passive måter å invitere til døden. En person kan utsette seg for livsfare og overlate til tilfeldighetene eller andre mennesker om han skal overleve eller dø. Bak en del ulykkestilfeller, f.eks. til sjøs, i trafikken eller i sportsgrener som fjellklatring og hang-glidning skjuler det seg både aktive og passive selvmord. Sjømannen som lar seg skylle overbord eller bilkjøreren som kjører fortere enn han har kontroll til, er også eksempler på dette. Haikeren som legger seg i soveposen på kanten av motorveien inviterer til overkjørsel, og den unge mannen som leker med revolveren uten å undersøke om den er ladd, setter seg i livsfare. Når ønsket om å dø og ønsket om å leve begge er til stede, er ofte den avgjørende handling der ”taket glipper”, en uoverlagt og uklar innskytelse akkurat da.
Noen tar så dårlig vare på sin helse at de langsomt dør. Langvarig spisevegring er et slikt eksempel. Uten en klart valgt beslutning fører ens handlinger likevel mot døden, og man vet det. På den andre siden ser en at noen er så redd for døden at de velger det aktive selvmord fremfor en enda mer truende død, f.eks. ved uhelbredelig sykdom. Grensen mellom suicidale (selvmords) og ikke-suicidale handlinger er derfor vanskelig å trekke.

Hvem begår selvmord?
Fortsatt omgis selvmordet med mye fortielse. Vår kulturkrets har betraktet det som moralsk og religiøst forkastelig, og de som overlevde ble tidligere strengt straffet, endog hengt. Usikkerhet mht. dødsårsaken og uvillighet til å registrere dødsfall som selvmord er derfor begge forhold som bidrar til at selvmordsstatistikken ikke blir helt pålitelig eller entydig. I norsk dødsstatistikk finner en f.eks. at grupperingen: ”plutselig, ikke voldsom død av ukjent årsak” brukes hyppigere enn i andre land.
Kjennskap til selvmordshyppigheten har en fra de land som fører en offentlig statistikk. Japan, Østerrike, Vest-Tyskland, Sverige og Danmark har høye forekomster med omkring 20 selvmord per 100 000 innb. Land som Irland og Egypt viser lave forekomster med 3 per 100 000 innb. Norge ligger relativt lavt med 10 per 100 000. Fattige land og katolske land har oftere lave tall enn rike og protestantiske land.
Selvmordshyppigheten har vist seg relativt stabil over tid. Hyppigheten øker noe i økonomiske nedgangstider og synker i krigstid. Det har vært antatt at økt sosialt samhold i krig senker tendensen, mens arbeidsledighet og økonomisk tap øker den. Selvmordshyppigheten er større i byer, særlig i større byer, enn på landet og høyere i lavere sosiale lag. I Europa er både de laveste og de høyeste sosiale lag overrepresentert. Mennesker som har få nære sosiale kontakter eller som har mistet slike, begår oftere selvmord. Således er hyppigheten større hos enslige, barnløse, skilte og etterlatte. Sosiologen Emile Durkheim, som først bidro til å se selvmordet som sosialt fenomen, så slike forskjeller som uttrykk for at når det sosiale samholdet er lavt og når mennesker opplever at de er undertrykt og uten viktige sosiale bånd, øker selvmordshyppigheten.
Menn begår selvmord 2-4 ganger oftere enn kvinner, en forskjell som er særlig stor i Norge. Med endrete kjønnsrollemønstre vil forskjellen trolig minske, noe en allerede ser i England. Eldre begår selvmord oftere enn yngre. Hos menn øker hyppigheten opp til 60 år, mens kvinner når en topp ved 40-50 år. Frekvensen er sammenfallende med livsperioder hvor depresjoner er hyppig forekommende. Sykdom gjør eldre individer mer utsatt når de i tillegg utsettes for tap av ektefelle. Risikoen for selvmord er også større hos alvorlig deprimerte, særlig i begynnelsen av bedringsfasen, tidlig i utviklingen av alvorlige sinnslidelser, hos alkoholikere og narkomane og hos individer med tidligere selvmordsforsøk eller selvmord i familien. Menn begår selvmord hyppigst ved skyting og hengning, men også ved forgiftning, mens kvinner oftest velger forgiftning eller drukning.
Et foruroligende trekk er at selvmord blant barn og unge øker i industrialiserte land. I Norge steg antall selvmord i aldersgruppen 15-24 år fra 55 i 1976 til 70 i 1977. Hyppigheten av selvmord hos norske menn i alderen 20-29 år er steget til nesten 20 per 100 000. Også blant barn under 15 år øker antall registrerte selvmord og selvmordsforsøk i Europa. De reelle tall antas å være meget høyere.
Det vites ikke sikkert hvilke trekk i samfunnsutviklingen som påvirker barns økende selvmord. Lav selvfølelse og opplevelsen av å være uelsket og overflødig er gjennomgangstemaer hos barn som gjør selvmordsforsøk. I tillegg kommer sosiale krav og følelsesmessige problemer, som barnet ikke ser muligheten til å innfri eller løse, eller få hjelp til å løse. En antar at økende sosial oppløsning gjennom skilsmisse, miljøskifter og miljøgjennomtrekk, og opplevelsen av at samfunnet bare trenger enere, er faktorer som bidrar til barns selvmordsfantasier og handlinger.
Det er noe forskjellige, grupper som begår selvmord og som gjør selvmordsforsøk. Mens menn står for de fleste selvmord, står kvinner for de fleste forsøk. Ca. 5-10 % av dem som gjør selvmordsforsøk lykkes senere, og ca. 20 % av dem som begår selvmord har gjort tidligere forsøk. Det er særlig i yngre aldersgrupper en ser selvmordsforsøkene.

Forklaringer og behandling
Forklaringer av selvmord, sett fra personlighetssynspunkt, ble tidlig influert av Freuds teori om depresjon. Stor vekt ble lagt på at sinne og hat, som opprinnelig var rettet mot en annen, ble vendt om til selvhat. Prosessen ble oppfattet som ubevisst og motivet uklart for selvmorderen. Selv om dette utvilsomt skjer og kan være en kilde både til depresjon og selvmord, er også avhengighet og soning viktige faktorer i selvmord. Blant de personlige motiver for selvmord som avdekkes etter alvorlige selvmordsforsøk, finner vi hevn mot en elsket som sviktet ens forventninger, selvstraffelse for nederlag, soning for skyld, virkeliggjørelse av en allerede opplevd følelsesmessig død eller ønske om gjenforening med en avdød.
I en familieorientert behandling av studenter som er i fare for å begå selvmord, fant den amerikanske psykiater Herbert Hendin at mange hadde depresjon som livsmønster. Mange hadde vokst opp med gledesløse, rutineorienterte foreldre, og lojaliteten med det livsavvisende hos foreldrene ble det faste bånd i deres tilværelse. Muligheten til selvstendighet og engasjement i en studiesituasjon ble en trusel mot foreldrebåndet. Egen død kan således i noen tilfeller bli en måte å knytte evige bånd til en elsket, ved å gjøre denne ansvarlig for ens død.
Hos selvmordskandidaten finnes ofte et underliggende raseri mot dem som sviktet henne i omsorg, lojalitet og selvstendiggjøring. Selv om selvmordsforsøket kanskje først og fremst er et nødrop om hjelp, er det i tillegg ofte et forsøk på å presse de nærmeste til å gjøre som en vil. Dette skaper sterk skyldfølelse hos andre og kan være fristende for en som ikke opplever andre alternativer til å påvirke.
Det profesjonelle sosiale hjelpeapparat setter seg som mål å lokalisere og hjelpe mennesker som står i fare for å begå selvmord. Det er usikkert hvor mye dette har lykkes. Mange selvmordskandidater opplever seg selv verken som syke eller nervøse og er det heller ikke. De føler at de er i en uendelig ensom og uholdbar livssituasjon, som de betviler at medisinsk og psykologisk ekspertise kan avhjelpe. Hjelp til selvmordskandidater tilbys også av frivillige lekmannsorganisasjoner. Den engelske organisasjon Samaritanerne synes å få kontakt med svært mange mennesker som overveier selvmord, men som nøler med å kontakte helseapparatet.
I hovedsak synes to behandlingssyn å gjøre seg gjeldende i dag. Det ene betrakter det å ville ta fvet av seg som symptom på sykdom, det annet ser det som en eksistensiell krise. Den ene tradisjonen legger vekt på ytre beskyttelse, medikamentell behandling og sosiale hjelpetilbud. Den andre er mer opptatt av å være med mennesket i den krisen det opplever, men la det selv velge - forhåpentligvis livet.
De som står i fare for å begå selvmord ønsker både å leve og å dø. For dem som drar omsorg for dem eksisterer et stadig dilemma mellom respekten for individets frihet til valg av eget liv og egen død og muligheten for at mens døden velges i dag, ville livet bli valgt i morgen.
Stilt overfor selvmordet, stilles en også overfor spørsmålet om hva en vil med sitt eget liv og hva som gir livet mening. Ved at døden er et mulig valg, trer det tydeligere fram at livet også er et stadig pågående valg. Fornektes døden som mulighet, får også livet mindre dybde og hensikt.
A. v. d. L. / G. Hav.

Litteratur: A. Alvarez: Den vrede Gud, Oslo 1974. H. Hendin: Selvmord og Skandinavia, Oslo 1967. N. Retterstøl: Selvmord, sorg og død, Oslo 1978.

Selvstyrte arbeidsgrupper
Arbeidslag med høy grad av selvstyre har solid forankring morsk arbeidsliv, kanskje især innen primærnæringene skogdrift, fiske og fangst. Men også den skolerte fagarbeideren først og fremst innen de tradisjonelle håndverksfagene, har hatt betydelig råderett over sitt arbeid. Den tekniske utviklingen, spesialiseringen og rasjonaliseringen har ført til at fagene trues og at industriens organisasjonsdisiplin og fjernstyring rammer flere og flere.
For å motvirke denne tendensen startet hovedorganisasjonene i 1964 Samarbeidsprosjektet LO-NAF. Målet var å bidra til å gjøre arbeidet mer meningsfylt, især å øke selvråderetten på den enkelte arbeidsplassen. Man hevdet at dette varen nødvendig forutsetning for en videre demokratisering i arbeidslivet. Et virkemiddel var å prøve å bygge opp arbeidsorganisasjoner av selvstyrte arbeidsgrupper.
En selvstyrt arbeidsgruppe er et arbeidslag som selv avgjør hva det skal gjøre, når og hvor det skal jobbe, setter standarder for sin innsats, velger sin ledelse, bestemmer rekrutteringen, hvem som skal ha hvilke jobber og hva slags metoder som skal anvendes. Det er selvsagt svært sjelden at arbeidsgrupper har så omfattende rettigheter. Vanligvis er det tale om grader av selvstyre, som innebærer at arbeidslaget har kontroll over de mer trivielle avgjørelsene mens ledelsen fatter de avgjørelsene som har mer vidtgående konsekvenser.
Samarbeidsprosjektet LO-NAF bidro til at det er blitt mer vanlig å organisere arbeidslag i norsk arbeidsliv. Især arbeidsgiverne har funnet en slik organisasjonsform lønnsom. Framveksten av virkelig selvstyrte grupper har likevel vært beskjeden. De færreste arbeidsgiverne har vært villig til å la arbeidslagene overta ansvaret for betydningsfulle avgjørelser som eventuelt .kan true deres egen maktstilling.
Mange produksjonsarbeidere har foretrukket å arbeide i slike delvis selvstyrte arbeidsgrupper. Men fagarbeiderne har stort sett funnet seg lite tjent med en utvikling som kan bidra til å minke deres faglige stilling og organisasjonskraft.
J. Gu.

Se også: Arbeidsorganisasjon.

Seneca Falls

Konferansen i Seneca Falls i staten New York i 1848 markerte innledningen til den organiserte kvinnebevegelsen i USA. Seneca Falls-konferansen var egentlig en liten konferanse, nokså spontant arrangert. Men den fikk stor betydning fordi den vedtok en resolusjon om kvinners rettigheter, som ble spredd og kjent både i USA og Europa.
Resolusjon om kvinneretter sier at kvinner og menn er likeverdige og har krav på samme retter.
Begrunnelsen finnes bl.a. i Bibelen. Men mannen har undertrykt kvinnen som borger, arbeidstaker og menneske. Han har nektet henne stemmerett, eiendomsrett, rett til egen inntekt og retter ved skilsmisse. Kvinnen får ingen utdanning, og mannen monopoliserer alle godt betalte yrker. Mannen har også fratatt kvinnen selvtillit og selvrespekt for at hun skal være avhengig og underlegen. Denne undertrykkelsen må motarbeides, og målet er samme retter og samme moral for kvinne og mann.
Kvinnene som arrangerte konferansen hadde sin bakgrunn i de sterke reformbevegelsene i USAs nordøstlige stater: vekkelsesbevegelsen, måteholdsbevegelsen og antislaveribevegelsen. Politisk uttrykte disse bevegelsene interessene til en middelklasse stilt overfor truselen om sosial deklassering.
Bevegelsene kritiserte det kapitalistiske samfunnet fordi det ikke levde opp til sine egne idealer, bl.a. om frihet og likhet. Ut fra Bibel og naturrett ble samfunnet anklaget, bl.a. fordi det premierte egoisme. Kvinnebevegelsen videreførte denne argumentasjonen og krevde at den borgerlige revolusjonen ble ajourført, slik at den også omfattet kvinner. I den første fasen, fra 1848 stod de sivile rettighetene i fokus - rett til eiendom og lønn, foreldrerett, m.m. Senere fulgte kampen for statsborgerlige rettigheter.
Kvinnebevegelsen var også uttrykk for en kamp innenfor middelklassen, mellom kvinner og menn, en reaksjon bl.a. på det forhold at mens middelklassemannen fikk utvidet sine utfoldelsesmuligheter - f.eks. til utdanning og yrke - ble middelklassekvinnens muligheter innsnevret. Mens pionertidas kvinner hadde hatt en ganske sterk stilling pga. kvinneunderskudd og arbeidskraftbehov, møtte middelklassekvinnene fra 1820-åra en massiv propaganga som beskrev kvinnene som dumme, udugelige, sedelige, veike og offervillige, m.a.o. ”kvinnelige”. Ufriheten ble av mange opplevd og oppfattet som en slavetilstand.
Seneca Falls-erklæringen ble publisert og vakte stor oppmerksomhet, og snart fulgte flere lignende konferanser i USA. Støtet var gitt til den organiserte kvinnebevegelsen.
T. St.

Se også: Kvinnebevegelsen.