Sasulitsj, Vera Ivanova
Sasulitsj (1849-1919), russisk populist (narodnik), senere, i 1883, en av grunnleggerne av ”Arbeidets frigjøring”, den første russiske marxistorganisasjonen. Vera Ivanovna Sasulitsj er mest kjent for sitt attentat mot generalguvernøren i St. Petersburg i 1878 og sin sensasjonelle frikjennelse foran en russisk jurydomstol.
Vera Sasulitsj ble født på et ilte gods i Smolensk- guvernementet. Allerede som barn drømte hun om å befri bøndene i spissen for en kavalleribrigade av partisaner. Da hun som sekstenåring ble sendt til en pensjonatskole i Moskva, leste hun på egen hånd tidens radikale forfattere og begynte å betrakte seg som sosialist. I 1868 begav hun seg til St. Petersburg og tok arbeid i at bokbinderi som var organisert etter kooperative prinsipper. Istedenfor fortsatt å leve på bøndenes og arbeidernes bekostning, skulle nå selv unge adelskvinner tjente til sitt eget brød.
I fritiden underviste Sasulitsj på kvelds- og søndagsskoler for hovedstadens arbeidere. Her møtte hun den revolusjonære fantasten Sergej Netsjajev, som senere måtte rømme fra Russland etter å ha myrdet en frafallen tilhenger av sin egen lille konspiratoriske organisasjon. Sasulitsj vegret seg mot Netsjajevs forsøk på å verve henne, men overlot ham sin adressa. Dette ble skjebnesvangert og førte senere til at hun ble arrestert. Fire av sine beste ungdomsår måtte Sasulitsj tilbringe i fengsel og forvisning, og detta styrket hennes hat til det systemet som tillot en slik vilkårlighet. Etter løslatelsen skaffet hun seg ”en billett til folket” ved å avlegge jordmoreksamen og sluttet seg så til den militante ”Kretsen av opprørere” i Kiev.
Hennes innadvendte og passive fremtoning førte mange av kameratene bak lyset. ”Bare noen få,” skrev en av dem senere, ”visste at Vera Ivanovna ... hadde egenskaper som kjennetegner utvalgte naturer, sanne helter.” Da Kretsens planer om å fremkalle an bondeoppstand i Tsjernigov- distriktet ble kullkastet, reiste Sasulitsj tilbake til St. Petersburg, hvor disse egenskapene skulle komme til utfoldelse.
Hovedstadens mektige generalguvernør, Fjodor F. Trépov, gav sommeren 1877 ordre om at en politisk fange skulle piskes fordi han ved annen gangs møte med Trépov i luftegården hadde latt være blotte hodet. Dette vakte voldsom harme blant narodnikene, som sverget hevn. Men da ingenting skjedde, tok Sasulitsj til slutt saken i sin agen hånd og skjøt Trépov på hans kontor. Hun gjørde ikke noe forsøk på å unnslippe, og da skyldspørsmålet lot til å være opplagt, lot tsaren saken komme for en jurydomstol (en institusjon som først var blitt innført i Russland gjennom rettspleiereformen av 1864). En jury av kjøpmann og lavere embetsmenn fant tiltaltes begrunnelse for sin handling overbevisende og frifant henne! Da dette ble kjent, opphevet tsaren dommen og gav ordre om å arrestere Sasulitsj på nytt. Men i mellomtiden hadde det lyktes henne å ta seg over grensen og til Sveits, hvor hun kunne konstatere at hun var blitt verdensberømt.
I Russland hadde Sasulitsj satt i gang en bevegelse som det ikke stod i hennes makt å stanse. Terrorismen grep voldsomt om sag, og all annen form for revolusjonær virkeomhet døde hen. Da narodnikenes organisasjon i 1879 ble splittet (se art. Narodnik), sluttet Sasulitsj seg til Plekhanovs fraksjon, som mente at terroren skulle begrenses til rent ”selvforsvar”. Men terrorismen vant fullstendig overhånd og den moderate fraksjonen gikk i oppløsning. Dens ledere, som emigrerte, orienterte seg snart i retning av marxismen.
Sammen med Plekhanov og Pavel Akselrod var Sasulitsj med å danne gruppen ”Arbeidets frigjøring”, og hun viet seg helt og holdent til det teoretiske arbeidet i den lille organisasjonen som til å begynne med kunne samles i én robåt på Genfersjøen. Sasulitsj brevvekslet med Marx og Engels og oversatte flere av deres arbeider til russisk.
Først de hun var over 40, begynte hun for alvor å skrive selv, og i 1890-årene kom det en lang rekke artikler fra hennes hånd, mange av dem rettet mot ”individuell terror”. For øvrig var hun, som sine venner, engasjert i den endeløse polemikken med narodnikene over spørsmålet om kapitalismens uavvendelighet i Russland. Populistene mente at Russland kunne unngå an kapitalistisk utvikling og gå direkte fra bondesamfunnet til sosialismen.
Sasulitsj hadde i 1881 skrevet til Marx for å uteske ham hans mening om Russlands fremtid. I sitt svarbrev, som ble en kilde til ergrelse for de russiske marxistene, skrev Marx (som i virkeligheten sympatiserte med terroristene), at han var blitt overbevist om at det Russiske landsbyfellesskapet, hvis det ble beskyttet mot da kreftene som truet med å oppløse det, kunne bli utgangspunkt for en sosial gjenfødelse i Russland. Dette var velkjente tanker for de frafalne narodnikene i Zürich, som nå på tross av ”Brevet til Sasulitsj” holdt fast ved at sosialismen i Russland først kunne realiseres etter en periode med kapitalisme og borgerlig liberalt demokrati. Ikke bøndene, man den store massen av klassebevisste arbeidere ville innføre sosialismen i Russland.
Da emigrantmarxistene grunnla sin avis, Iskra (Gnisten), ble Sasulitsj valgt til medlem av redaksjonen, men ble avsatt under Det russiske sosialdemokratiske arbeiderpartis annen kongress i 1903 (se art. Bolsjevik) - et ledd i Lenins plan for å svekke de ”myke” Iskra- folkenes innflytelse. Sasulitsj tilhørte allerede dengang Martovs ”mindretallsmann” (mensjeviki), og hun ble senere betraktet som en av mensjevikenes ledere.
Etter 1905 slo Sasulitsj seg ned i Russland igjen, og hun markerte seg i årene som fulgte som en uforsonlig fiende av bolsjevikene. Under verdenskrigen fulgte hun igjen Plekhanovs eksempel og arbeidet aktivt for en mer effektiv russisk krigsinnsats. Hun uttrykte ingen glede over Oktoberrevolusjonen, men hun ble likeval høyt æret da man 1918 feiret 40-årsjubiléet for hennes historiske frifinnelse. Da hun døde året atter, skrev Pravda: ”I de senere år brøt V. I. Sasulitsj med det revolusjonære proletariatet. Men proletariatet verdsetter hennes fortjenesten i fortiden.” I dag, som i 1919, er Sasulltsj i sitt hjemland høyere verdsatt som narodnik enn som marxist.
M. B. N. / J. P. N.

Litteratur: W. Geierhos: Vera Zasulič und die russische revolutionäre Bewegung, München/Wien 1977.

Saudastreiken
Saudastraiken - arbeidskamp ved Electric Furnace Products Company Ltd. (EFP) i Sauda fra 2 juni til 3 juli 1970.
Saudastraiken var en av de første viktige ulovlige streikene i Norge i 1970-åra. Årsaken til streiken var misnøye med lønnssystemet. Dette inneholdt en bonusordning som falt særlig uheldig ut for ovnshusarbeiderne. Kravet var at bonusen skulle bortfalle, og at man i stedet fikk et garantert tillegg på tre kroner per time. Siden 1962 var produksjonen i ovnshuset blitt fordoblet samtidig som arbeidsstokken var blitt redusert med 23 %. Lønna hadde ikke steget i samsvar med dette, og lå nå under gjennomsnittet for laget. Da de første forhandlingene ikke forte fram, gikk arbeiderne til streik.
Sekretæren i klubben på bedriften, Kjell Pettersen, la ned vervet sitt i styret og gikk inn som formann i streikekomiteen. Norsk Kjemisk Industri arbeiderforbund hevdet at streiken var satt i gang og drevet av politiske ekstremister. Streikekomiteen erklærte at målsettingene for streiken ikke var politiske, men at man streiket for å forbedre arbeiderens lønns- og arbeidsforhold. De streikende mente også at streiken var ulovlig, men de var ikke villige til å bøye seg for en dom i arbeidsretten. Ovnshusarbeiderne hadde full støtte fra arbeidskameratene sine på bedriften. Sauda Fabrikkarbeiderforening vedtok en resolusjon med støtte til de streikende.
Lokalsamfunnet støttet arbeiderne i streik, men samtidig rammet streiken det økonomiske grunnlaget for kommunen. For en liten industrikommune som Sauda utgjorde inntektsskatten om lag halvparten av budsjettet. De streikende tilbød kommunen dugnadshjelp til viktige prosjekter. Ordføreren i kommunen stilte seg positivt til tilbudet, men var aldri i stand til å tilrettelegge dat formelle slik at arbeidet kunne komme i gang. Noe arbeid ble allikevel gjort.
Forbundet erklærte streiken ulovlig og påla arbeiderne å gå tilbake til arbeidet. Man hevdet at streiken uttrykte manglende respekt for avtaleverket, og at den splittet og svekket fagbevegelsen. Bedriften sendte snart ut permisjonsvarsler til da øvrige ansatte, funksjonerer som arbeidere. Tidligere samme år var produksjonen blitt redusert pga. kraftmangel, og lagrene var små. Arbeidsstokken ble ganske snart permittert, bare 80 av totalt 740 ble holdt i arbeid. Bedriften satte som en forutsetning for direkte forhandlingen at arbeidet ble gjenopptatt. Man kom fram til enighet om et forhandlingsutvalg på fem personer, to av dem var representanter for ovnshusarbeiderne.
3 juli gikk arbeiderne tilbake til arbeidet, og forhandlingene kunne begynne. Nå ble det protestert mot ovnshusgruppas to representanter. De var ikke valgte tillitsmenn. Valg ble avholdt, og Kjell Pettersen ble valgt til formann. Forhandlingene resulterte i en garantert minstebonus på kr 1,50. Arbeidere oppsummerte sjøl streiken som en seier, der ikke kronebeløpet, men garantien var viktig.
Saudastreiken ble aldri brakt inn for Arbeidsretten, enda resultatet av dommen var gitt på forhånd. Arbeiderne sa klart fra at de ikke ville ha noe med Arbeidsretten å gjøre, og at da ikke var villige til å bøye seg for en dom der. Avtaleverket fratar i dag arbeiderne så mye av streikeretten bli dømt ulovlige i Arbeidsretten. Ved å gå ut over rammene den kapitalistiske staten setter, og i utgangspunktet avvise det borgerlige lovverket, førte arbeiderne i Sauda streiken fram til at godt resultat.
A. M.

Se også: Kjemisk Industriarbeiderforbund.

Saudi-Arabia
Hovedstad: Riyadh
Sjølstendighet: 1925 (Storbritannia)
Politisk system: Kongedømme
Flateinnhold: 2 149 690 km²
Folkemengde i 1973: 8 443 000
Årlig vekst i folkemengden 1970-73: 2,9 %
Jordbruksareal pr. innbygger: 101,1 da
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973: 1 299 $
Årlig vekst i NP pr. innb. 1970-73:13,5 %
Inflasjonsrate i 1975: 35,4 %
Eksportensidighet: Olje, oljeproduktene, 99,9 %
Viktigste handelspartner 1973: i- land, 71,1 %
Energibruk pr. innbygger. Lav, 1 218 kke
Del av befolkningen bosatt i storbyer: 7,7 %
Lese- og skrivekyndighet: 15 %
Dagsaviser, opplag pr. 1 000 innb., 1972: 7
Spedbarnsdødelighet: 5,0 %
Militærutgifter pr. innb., 1973: 114,06 $
Tilslutning til militærallianse: Arbiske Liga

Saudi-stammen, alliert med den puritanske og strengt ortodokst religiøse Wahabbi bevegelsen, la under seg rivaliserende stammer på den arabiske halvøya først på 1900-tallet. Kongedømmet Saudi-Arabia ble proklamert i 1932. Dat var inntil nylig et lite utviklet, i hovedsak nomade- og småbruker- samfunn, sosialt sett det mest konservative i den arabiske verden.
Byene Mekka og Medina er religiøse sentra for muslimene. Virksomheten omkring pilegrimsreisene hit sto for en betydelig del av statens inntekter, inntil utvinninga av oljerikdommene endret den økonomiske situasjonen totalt. Oljeletinga ble innledet i 1933, med konsesjon til Standard Oil of California. Det utviklet seg etter kort tid et nært samarbeid mellom det saudiske kongehuset og USA- Imperialismen gjennom de amerikanske oljeselskapenes virksomhet, som gikk sammen i Aramco (Arabian-American Oil Company). Det blir i dag forhandlet om full saudisk formell overtakelse av Aramco.
Kontrollen med verdens største kjente oljereserven blir vurdert som livsviktige for USAs økonomiske og strategiske Interesser. USA og til dels Storbritannia han rustet opp Saudi-Arabia slik at landet kan verne om regimets og oljekildenes sikkerhet, både mot ytre og indre farer. Som økonomisk og militær stormakt spiller Saudi-Arabia i dag en stadig mer aktiv utenrikspolitisk rolle - som modererende faktor i OPEC, som finansieringskilde for arabiske reaksjonære krefter og som militær trusel mot revolusjonære bevegelsen på den arabiske halvøya og i Gulfen. I dette området foragår det en rivalisering med den andre lokale stormakten, Iran.
Oljeproduksjonen, som i 1974-75 ga 95 % av statsinntekten, er blitt utviklet uavhengig og adskilt fra andre sektorer. Den sysselsatte i 1970 bare vel 1 % av arbeidstakerne i landet. Inntektene gikk lenge resten uavkortet til den herskende familien, de 2-3 000 ”saudi-prinser”, som har all formell makt i landet.
Fra 1970 begynte Saudi-Arabia å investere i lokal industrireising, infrastruktur, utdanning og sosiale prosjekter (mindre enn 1 % går til landbruket). Det ser ut som industriutviklinga går ut på å overta den type basisindustri som er blitt en belastning for Europa, USA og Japan av miljømessige og lønnsmessig årsaker, så som stål- og petrokjemisk industri. Dette skjer med fortsatt avhengighat av vestlig teknologi, know-how og ikke minst finans- og markedsføringsinstitusjoner. Utbygginga foregår i hovedsak i statlig regi, mens den private sektoren avventer utbygginga av havner og infrastrukturen for å delta i langsiktige prosjekter, tross økonomisk oppmuntring fra myndighetene.
Siden 1973 han dat funnet sted en voldsom økning i utenlandsk deltakelse i utbygginga, især i form av felles foretak mellom Saudi-Arabia og private vestlige selskaper. Det går også mot nært økonomisk samarbeid mellom Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater - det er tale om at ”Gulf- fellesmarked”. Alt dette vil utvilsomt føre til økning i levestandarden for store deler av befolkninga - og til dannelsen av en utdannet mellomklasse, som vil kunne utfordre det tradisjonelle eneveldet.
Et stort problem er mangelen på arbeidskraft. Den store innførselen av fremmedarbeidere (i 1976 314 000, om lag 20 % av arbeidskrafta), især fra andre arabiske land, han ført med sag politiske idéer som er svært uønsket for kongehuset. Dette forsøkes motvirket vad å holde et relativt høyt lønnsnivå i forhold til arabisk standard. På den andre siden frykten regimet dat som kan følge av framveksten av an egen industriarbeiderklassen.
Det eksisterer ingen lovlig opposisjon i Saudi Arabia, ingen fagbevegelse, ingen valg. Det kommer fram lita informasjon om indre uro, men dat meldes om stadige arrestasjonsbølgen. En moderat opposisjon eksisterer innen reformvennlige kretser i og omkring den herskende familien. Nasjonalistiske elementer, påvirket av nasserismen og Bath-ideologien, fins bl.a. innen hæren. En kjenner til bølger av streiker og demonstrasjoner ved oljeanleggene fra midten av 1960-tallet. Politiske (ulovlige) organisasjoner er: APPU (Arabian Peninsula Peoples Union) som en nasseristisk, National Liberation Front som er en kommunistisk organisasjon med tilknytning til Moskva og Popular Democratic Party som er marxistisk.
Nåværende kong Khaled og regimets sterke mann, kronprins Fahd, er sterkt USA-orienterte. Men det en reelle motsetninger (skjønt av underordnet karakter) mellom de to landene når det gjelder USAs støtte til staten Israel, som de saudiske herskere av ærefølelse og politiske og religiøse hensyn går kraftig imot. Saudi-Arabia har gitt økonomisk støtte til de moderate kreftene innen PLO, og har i løpet av de siste par åra lagt sterkt økonomisk og politisk press på organisasjonen.
G. M.

Se også: Aramco, Gulfen, Iran, OPEC.

Scandinavian Airlines System
Se SAS
Scharffenberg, Johan

Scharffenberg (1869-1965), norsk lege og psykiater, forgrunnsfigur i samfunnsdebatten gjennom 60 år. Johan Scharffenberg var utdannet ved psykiatriske sykehus og virket som lege ved Oslo Bodsfengsel 1918-1940 og Oslo Hospital 1922-1941. Han hadde meninger om de fleste samfunnsspørsmål, som han meddelte almenheten gjennom om lag 1000 artikler og ved foredrag.
Scharffenberg startet i 1890-årene med et voldsomt, personlig angrep på professorer, medisinsk studieordning og Universitetet. Han foreslo reformer: mer studentmakt, kontroll med professorene, undervisning med sikte på livets krav, studentlønn, undervisning i psykiatri og sosialmedisin. Enkelte reformer ble oppnådd, de fleste først etter meget lang tid.
Allerede fra 1890-årene gjorde Scharffenberg seg bemerket også utenfor det medisinske området. 15 år gammel, i et høyrepreget embetsmannsmiljø opplevde han riksretten og ble for livet opptatt av forfatningsspørsmål, så på riksretten som en skam, ble antiparlamentarisk innstilt og republikaner. Han utarbeidet forslag til ny forfatning av korporativ type (sveitsisk inspirert), med folkeavstemninger. I 1905 ville han hatt republikk, men bøyde seg for folkesuverenitetens avgjørelse.
Fra 30- til 60-årsalderen ble avholdssaken dominerende i hans virke, og han ble dens ideologiske førerskikkelse. Ut fra naturvitenskapelige, hjernefysiologiske og etisk-psykologiske betraktninger kjempet han ikke bare mot misbruk, men mot bruk av alkohol: ”denne nervegift som gjør mennesker til dyr”. Gjennom artikler og foredrag ble han landskjent, beundret og utskjelt. Scharffenberg sluttet seg til Kyrre Grepps formulering: ”Et samfundsonde bekjemper man ikke, men utrydder det” og ville bygge edruskapsarbeidet på totalavhold og totalforbud. Vesentlige synspunkter la han fram i et særvotum som medlem av Alkoholkommisjonen av 1910. Han nådde ikke fram med å få knyttet totalavhold til partipolitiske programmer.
Scharffenberg var en av de første som så alkoholisme som en sykdom. Utenfor avholdsbevegelsen ble han i disse årene sett på som en ”farlig” fanatiker og angrepet, ofte på usømmelig vis, men syntes uanfektet av injurier og sjikaner.
Psykiatri og fengselsvirke førte Scharffenberg inn i kriminologien. På Bodsfengslet samlet han et stort materiale om fangenes sosial-medisinske bakgrunn, senere bearbeidet av Idar Møglestue. Han var i det hele tatt en nidkjær innsamler av materiale, men nådde sjelden fram til å bearbeide det. Til det spredte han seg for mye på et utall av små og store emner. Han hevdet at forbrytere burde behandles som pasienter. Han var inne på tanken om tiltak svarende til sikring.
En interesse for kartlegging av arvelige forhold brakte ham inn på tvilsomme rasehygieniske tankebaner. Han talte om faren ved ”at tillate i all fremtid haabløse slægter at yngle paa bekostning av gode”. Men han tok avstand fra tvang.
Omkring 1930 trådte Scharffenberg inn i den andre store fasen i sitt liv, kampen mot nazismen. Tidligere og klarere enn de fleste så han faren som truet, og advarte i tale og skrift med engasjert styrke. Interessen for psykiatrisk analyse av enkeltindivider gjorde ham særlig opptatt av personen Hitler, senere også av Quisling. Han orienterte utrettelig om bruddene på menneskerettighetene, konsentrasjonsleirene og jødeforfølgelsene. Frimodige artikler i Arbeiderbladet i mai 1940 og en tale i Studentersamfundet i Oslo i september samme år er blitt stående som milepæler i holdningskampen. Bortsett fra en kortvarig fengsling fikk han være i fred under okkupasjonen, men virket ”i det stille”.
1945 ble det store år i Scharffenbergs liv. Utpekt til å tale ved en rekke anledninger ga, han klare og sterke uttrykk for liberale verdier som var trampet under fot - sannhet, frihet og rettferd. Den gamle republikanere uforbeholdne hyldest til Kongen gjorde inntrykk. Men han hadde ønsket at 1945 i høyere grad var blitt oppgjørets år. Han krevde: ”Oppgjør nå!” og var nådeløs i sin kritikk av regjeringen, særlig av Koht. Han ble ikke trett av å hevde at med en annen forsvarsberedskap var okkupasjonen ikke kommet.
Med sin vanlige uforferdethet stod han også nå fram med den gang høyst upopulære synsmåter: Okkupasjonen var ikke folkerettsstridig, men provosert fram av Vest-maktene som et preventivt tiltak. Rettsoppgjøret representerte en seierherrenes justis, og alminnelige NS-medlemmer burde få amnesti. Dødsstraff var et kulturfolk uverdig. Riktigere hadde det vært å stille regjeringen for riksrett.
Scharffenberg var en varm forsvarsvenn, og så også militærvesenet som et maktmiddel mot ”et revolusjonært mindretalls eventyrplaner”. Han var en sterk motstander av revolusjonære omveltninger. Politisk lar han seg, hensynsløst uavhengig som han var, ikke putte i noen bås. Selv kunne han kalle seg anarkist, partiløs fribytter eller uavhengig radikal. Noen sosialist var han vel ikke -tilhørte knapt arbeiderbevegelsen.
En møter ikke ordet solidaritet som noe fremtredende ideal, heller ikke viet han kvinnens stilling nevneverdig oppmerksomhet. Snarere hadde han et aristokratisk syn. Han dyrket verdien av eliten og talte om forskjellen mellom ”enerne og nullene”. Han meldte seg i 1937 inn i Arbeiderpartiet, da Torp forsikret ham om dets antirevolusjonære og nå forsvarsvennlige holdning.
Karakteristisk for Scharffenberg er hans mange mostridende synspunkter. I lys av hans reaksjon på Hitler er f.eks. hans store beundring for Bismarck vanskelig å forstå.
Scharffenberg var agnostiker og helt fra 1890årene en fiende av mystisisme og spiritisme. Han reagerte derfor i 1930-årene sterkt på spiritistiske fenomener som han så som symptomer på farlige irrasjonelle strømninger.
Johan Scharffenberg virket sterkt på sin samtid. Overveldende kunne han være på talerstolen, fysisk og stridsmessig en kjempe. Han var på mange vis en humanetiker. Han ønsket selv fremfor alt å vekke til selvtenking. Han kunne nok være Bjørnsonsk maset, men uten Bjørnsons frodighet snarere noe fantasiløs, ukunstnerisk, undertiden perfeksjonistisk inntil pendanten. Han blir vel stående som en kompromissløs Brand-skikkelse, med hva det innebærer av godt og mindre godt.
H. J. U.

Litteratur: O. Sundet: Johan Scharffenberg, Oslo 1977. A. Schou (red.): Johan Scharffenberg – Frihet og menneskeverd, Oslo 1972.

Scheflo, Olav
Scheflo (1883-1943), norsk politiker og journalist, født i Steinkjer. Olav Scheflo begynte som sjømann, ble deretter ansatt i postvesenet, og var fra 1905 journalist i DNA-pressen - 1905: Ny Tid (Trondheim), 1910: Social-Demokraten (Oslo), 1914: Arbeidet (Bergen). Som redaktør av Arbeidet sluttet han seg til den radikale fløyen i DNA og ble en av dens fremste skikkelser. Etter den radikale fløyens seier på landsmøtet i 1918 ble Scheflo redaktør av DNAs hovedorgan Social-Demokraten, og takket være ham fikk den nye retningens standpunkter stor utbredelse (se art. Nye retning). Etter at DNA ble medlem i Den kommunistiske internasjonale (se art. Komintern), ble Scheflo en engasjert representant for Komintern i Norge. Dette kom særlig fram i hans agitasjon for vedtak av Kominterns 21 opptakelsesbetingelser (se art. Moskvatesene).
I 1921 ble Scheflo offer for begynnende motsetninger innen DNA da han ikke ble gjenvalgt som hovedorganets redaktør, men isteden ”forfremmet” til å være partiets representant i Kominterns eksekutivkomité (EKKI). Fra 1922 var han stortingsmedlem og DNAs parlamentariske fører. Under striden som utviklet seg mellom DNA og Komintern var Scheflo leder for Komintern-fløyen, men pga. sin spesielle tolking av Kominterns enhetsfrontpolitikk og sitt forsvar av voldgift kan det sies at han ikke sto for Kominterns politikk, men snarere ga Komintern-motstanderne angrepsmuligheter.
Ved splittelsen i november 1923 sluttet han seg til NKP og ble der medlem av sentralstyret, politbyrået og redaktør av NKPs hovedorgan Norges Kommunistblad. Under fraksjonsstridighetene kom han særlig i konflikt med Arvid G. Hansen (se art. Hansen) og NKU, men NKPs andre landsmøte førte til en viss rehabilitering av Scheflo. Stadige angrep på ham som høyrefløyens leder resulterte i at han i september 1926 definitivt trakk seg tilbake som redaktør av hovedorganet og det ble allment antatt at han ville slutte seg til DNA-NSA-samlingen i 1927. Etter kontakter med Erling Falk (se art. Falk) ble han imidlertid i NKP, og overtok i 1927 redaksjonen av Hedmarksavisa Arbeideren.
Fra 1928 representerte han igjen NKP på Stortinget og ble partiets parlamentariske fører inntil han i mars 1928 meldte seg ut av NKP i protest mot partiets holdning til Hornsruds regjeringsdannelse. Han forsøkte å bli DNA-medlem igjen, men møtte hard motstand i Oslo DNAs representantskap. Fra 1929 var han på ny medlem av DNA, og fra 1931 ble han redaktør av DNA-avisa Sørlandet i Kristiansand. Noen sentral rolle spilte han aldri mer i DNA. I 1935-36 holdt han nær kontakt med Trotskij under dennes opphold i Norge, uten at han kunne betegnes som trotskist.
Scheflo var fra 1921 medlem av Kominterns eksekutivkomite og ble i 1924 valgt inn i presidiet for Komintern (inntil 1927). Han deltok på Kominterns 2., 3., 4. og 5. kongress. Trass i høye tillitsverv i den kommunistiske bevegelsen og innsatsen for Komintern kunne Scheflos politiske arbeid særlig etter 1922 ikke identifiseres med Komintern, og særlig den begynnende bolsjeviseringen avdekket store divergenser mellom ham og Komintern. Scheflos bok ”Den røde tråd i Norges historie” dokumenterer tydelig hans forankring i norske politiske tradisjoner.
E. Lo.


E.Lo
Scheibler, Institusjonen
Data for 1978:
Opprettet: 1940
Hovedkontor: Oslo
Morselskap: Fabritius & Sønner AS (Institusjonen Scheibler)
Datterselskap: Familien AS
Bransje: Grafisk industri og forlag
Bransjeforeninger: Grafiske Bedrifters Landsforening og Den norske Forleggerforening
Antall ansatte: 880 (1980)
Omsetning: 209 mill. kroner
Størrelse etter omsetning blant industriforetak: 198
Gjennomsnittlig omsetningsøkning 1975-78 (inflasjonskorrigert): ca. 5 %
Aksjekapital for morselskapet: 2,58 mill. kroner
Antall aksjonærer: 2
Styreformann: Nils-Petter Wedege (1979)
Administrerende direktør: Kåre J. Lotsberg
Hovedbankforbindelse: Bergen Bank
Forsikringsforbindelse: Gjensidige

Institusjonen Scheibler ble formelt stiftet 2 januar 1940 av boktrykker Hroar Scheibler. Ved etableringen ble 98 % av aksjene i den grafiske bedriften Fabritius & Sønner AS med datterselskaper overført fra Scheibler-familien til Institusjonen Scheibler, som har til formål å forvalte og utvikle de verdiene og ideene som er skapt av firmaets ledere og medarbeidere. I den fundasen som professor Ragnar Frisch utarbeidet 2 januar 1965, heter det at institusjonen skal verne om firmaet og dets datterselskapers eksistens og vekst og lede virksomheten slik at den tjener kulturelle og samfunnsmessige interesser.

Historie
Firmaets historie kan føres tilbake til 1835. Det året startet Guldberg & Dzworkowski bokhandel, forlag og trykkeri i Christiania. Deres viktigste utgivelse var Skilling-Magazinet, en forløper for den kulørte ukepressen, som kom ut fra 1835 til 1891. I 1844 ble trykkeriet og magasinet overtatt av faktor Wilhelm Christian Fabritius. Fra 1887 heter firmaet W. C. Fabritius & Sønner. I 1889 ble det omdannet til aksjeselskap.
Herrmann August Scheibler kom som typograf til Norge i 1876, og ble ansatt hos Fabritius i 1879. Seks år senere var han faktor og etter eierens død i 1887 disponent. I 1924 overtok han sammen med sønnen Hroar Sverre Scheibler alle aksjene i firmaet. Fra Herrmann Scheiblers død i 1929 til Institusjonen Scheibler ble opprettet stod sønnen som eneeier.
Rikstelefonkatalogene har i mange år vært satt og trykket hos Fabritius, likeledes S. M. Brydes handelskalender. Fra Postverket ble opprettet i 1943 har firmaet stått for trykkingen av alle blanketter til dette. Tippekupongene trykkes også hos Fabritius.
Fusjoner med andre grafiske bedrifter har også utvidet arbeidsfeltet. I 1918 kjøpte Fabritius Forlagstrykkeriet. Året etter ble With & Cos trykkeri ervervet. I januar 1977 overtok firmaet samtlige aksjer i AS Norbok fra Industrifondet.
Industrifondet hadde i 1974 overtatt 48,5 % av aksjene i Norbok, samtidig som en bidro til en betydelig gjeldssanering. Ytterligere midler til refinansieringen ble ytt i 1975. Året etter ble samtlige aksjer til bokført verdi 1,56 mill. kroner overtatt av Industrifondet. Disse aksjene overtok Fabritius for 360 000 kroner. Til sammen avskrev Industrifondet i 1976 tap på garantier, langsiktig lånekapital og aksjer i Norbok AS på 13,6 mill. kroner.
Industrifondet er også engasjert i finansieringen av Fabritius & Sønner. Høyst sannsynlig er nærmere 20 mill. kroner bevilget i ansvarlig lånekapital. Fondet er representert i styret ved direktør Martin Olsen i Elkem-Spigerverket. I januar 1978 overtok Fabritius & Sønner også det tradisjonsrike trykkeriet Grøndahl & Søn Trykkeri AS. Etter dette har firmaet en helt dominerende stilling innen den grafiske bransjen i Norge, med ca. 10 % av omsetningsvolumet.
I begrunnelsen for sitt engasjement viser Industrifondet til hensynet til at viktige arbeidsplasser bevares, spesielt på Gjøvik, og at avviklingen av Norbok ville kunne ha ført til at en vesentlig del av produksjonen av norske bøker ville bli foretatt i utlandet. (Andelen av grafisk produksjon i utlandet er i 1970-årene steget fra 12-13 til 17-18 av totalvolumet.)
Den grafiske klubben ved Fabritius & Sønner ble stiftet i 1901 og kan vise til god aktivitet. At det har vært mindre konflikter enn andre steder, må bl.a. tilskrives den patriarkalske holdningen hos bedriftsledelsen, som selv hadde gått gradene i faget. Motsetningen mellom arbeider- og kapitalinteresser er på denne måten blitt tilslørt. En ansatt er fabritianer enten vedkommende er assistent på lageret eller bekler sjefsstolen. I en periode ble sosialklientell bevisst tatt inn og gitt opplæring i bedriften. Disse religiøs-filantropiske interessene er forsøkt videreført i Institusjonen Scheibler der det i fundasen uttrykkelig heter at det kristne livssynet må prege institusjonen og dens arbeid framover i tiden.
Forlaget Land og Kirke ble solgt til Gyldendal i 1974. Fabritius Reklamebyrå AS ble solgt i 1975, og heter fra 1 september 1979 Scan-Partner AS. Fra 1980 har Fabritius overtatt skolebokavdelingen til Dreyers Forlag, B. A. Butenschøn AS & Co, og er dermed et av våre større skolebokforlag med en årlig omsetning på ca. 20 mill. kroner (1980).
S. Sa.


Schiøtz, Birgit
Schiøtz (1889-1976), født Hamilton, norsk fredsforkjemper, sosialist. Fra sin familiebakgrunn hadde Birgit Schiøtz interesse for skolespørsmål og begynte å utdanne seg til lærer. På grunn av sykdom fullførte hun ikke eksamen, men arbeidet noen år i faget før hun giftet seg med øyelege Ingolf Schiøtz i 1914. Interessen for pedagogiske spørsmål førte til at hun engasjerte seg i arbeidet for å skape bedre kontakt mellom foreldre og lærere. Hun studerte hvordan dette ble gjort i Danmark, og skrev i mellomkrigstida artikler og holdt en rekke foredrag, noe som førte til at det ble dannet foreldre-lærerforeninger ved flere skoler i Aker.
Hennes klare blikk for undertrykkelsen i samfunnet førte henne fra en konservativ bakgrunn til fredsbevegelsen. Etter andre verdenskrig startet hun en avisdebatt om forslaget om å sende kvinnelige soldater til den norske okkupasjonsstyrken i Tyskland (”K-soldatene”). Hun så dette som et første skritt på veien til å innføre kvinnelig verneplikt. Hennes kamp her var medvirkende til at forslaget ble oppgitt i Norge, og førte indirekte til at Danmark oppga en liknende plan.
Debatten om NATO og Norges tilslutning til alliansen førte til at Birgit Schiøtz ble aktiv i fredsbevegelsen, først i den norske avdelingen av Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihet, der hun var styremedlem 16 år, senere i Norsk Kvinneforbund. Der var hun nestformann fra 1954, og fra 1955 til 1964 formann. I denne tiden deltok hun i en rekke internasjonale kvinnekongresser, og hadde mange foredragsturnéer rundt i landet. Ved sin avgang ble hun valgt til æresformann i Norsk Kvinneforbund.
Birgit Schiøtz fortsatte med sitt aktive arbeid i form av artikler og foredrag imot alle de tiltakene som hun så som en trusel mot freden: atomvåpen på norsk jord, prøvesprengning av atombomber, norsk medlemskap i EEC (hun var en av initiativtakerne til den norske kampen mot EEC), hun advarte mot IEA. Hun var en av de første som vekte til motstand mot overlydsfly pga. faren for miljøforurensning. Partipolitisk orienterte hun seg fra sin bakgrunn i Høyre (som hun meldte seg ut av i forbindelse med NATO-debatten) via en pasifistisk holdning til medlemskap i SF, senere SV.
S. S. L.


SCUM
SCUM (Society for Cutting Up Men), er et uttrykk hentet fra den amerikanske feministen Valerie Solanas SCUM Manifesto, en ekstrem oppfordring til personlig kamp mot mannssamfunnet og utryddelse av menn. Det har aldri eksistert noen gruppe eller organisasjon med dette navnet, men misforståelser i massemedia gjorde at mange trodde flere stod bak. Det skapte også problemer for den nye amerikanske kvinnebevegelsen at Solanas navn ble knyttet til denne, da hun forsøkte å skyte popkunstneren Andy Warhol i 1968. Misforståelsen skulle hermed være avlivet.
S. Ny.


Seato
Etter initiativ fra den amerikanske utenriksminister Foster Dulles ble Seato (Den sørøstasiatiske traktatorganisasjonen) opprettet høsten 1954, med USA, Frankrike, England, Australia, New Zealand, Filippinene, Pakistan og Thailand som medlemmer. En rekke land, som India, Burma, Ceylon (Sri Lanka) og Indonesia, avslo å delta. Pakistan ble i realiteten aldri fullt medlem fordi landet ikke fikk den hjelpen i konflikten med India som de pakistanske lederne hadde ventet. Frankrike var også et passivt medlem, særlig etter de Gaulles maktovertakelse fordi de Gaulle var uenig i USAs politikk.
Opprettelsen av pakten hadde to årsaker. For det første den ”militære paktomanien” som preget USAs politikk. USA mente at militære støttepakter var vesentlig for å sikre USAs hegemoni, og for å demme opp mot indre omveltninger og eventuell ytre aggresjon mot medlemmene. (NATO ble opprettet i 1949, Anzus-forsvarspakt mellom USA, Australia og New Zealand I 1951, Seato i 1954 og Bagdadpakten i 1955, senere etterfulgt av Cento for Tyrkia, Irak, Pakistan og England. Selv om USA ikke var formelt medlem av denne siste pakten, spilte USA en dominerende rolle.) Den andre årsaken var Frankrikes nederlag i Indokina i 1954. USA var misfornøyd med Genéveavtalen, og Seato var et utslag av denne misnøyen.
Paktens viktigste oppgave var å støtte den senere amerikanske krigføringen i Indokina. Alle deltakerland med unntak av Frankrike, England og Pakistan sendte tropper for å støtte den amerikanske krigføringen og således gi den amerikanske krigen en mer internasjonal profil.
Etter det amerikanske nederlaget i Indokina var pakten bare en papirpakt, og den ble formelt oppløst i 1977. Pakistan hadde meldt seg ut allerede i 1973.
E. No.