Sandemose, Aksel
Sandemose (1899-1965), norsk forfatter og essayist, er en av de mest særpregede og originale dikterne i norsk litteratur i vårt århundre. Som typisk representant for den kulturradikale intelligentsiaen i 30-åra, med dens angrep på den borgerlige anstendighetens falske fasade, på maktmisbruk, hykleri, dobbeltmoral, fordommer, seksualtabuer og kirkelig sneversyn, ble Aksel Sondemose en skyteskive for den konservative kritikken. Etter krigen ble han imidlertid anerkjent også av de borgerlige kritikerne og etter hvert kanonisert som en av de store dikterne i norsk litteratur. Dette til trass for at Sandemose i motsetning til flere av sine meningsfeller fra 30-åra bevarte sin radikale profil også i etterkrigstida.
Hans forfatterskap preges på den ene siden av en dyptloddende analyse av de irrasjonelle kreftene i menneskesinnet, på den andre siden av en sosiologisk analyse av de undertrykkelsesmekanismene som hindrer de undertrykte i å frigjøre seg. Freudianismen er en viktig inspirasjonskilde. Hovedpersonens psykologi står alltid i sentrum.

Liv
Det er få forfatterskap den sammenhengen mellom liv og diktning trer så klart fram som i Sandemoses tilfelle. Han ble født i Nykøping på Mors i Danmark og vokste opp i trange kår i en arbeiderfamilie. 17 år gammel rømte han til sjøs, bare for å oppleve at den samme Jante- mentaliteten som han hadde flyktet fra, forfulgte han også der. I oktober 1916 rømte han fra den skonnerten han hadde fått hyre på, og gikk i land på Newfoundlands nord- kyst. Denne begivenheten fikk avgjørende betydning for hans seinere liv. Han skriver selv at ”siden har jeg ingenting opplevd som ikke kunne føres tilbake dit, eller som ikke tak farge av den gamle opplevelsen”. Ikke minst fordi romanskikkelsen Espen Arnakke begår et mord etter å ha flyktet i land på Newfoundland høsten 1916, oppsto det en sann flora av rykter omkring Sandemose. Han var selv flink til å bære byggesteiner til myten om seg selv, men det er ingenting som tyder på at mordet har noen realiteter utenfor fiksjonen.
Etter at han hadde gått i land, og før den litterære debuten i 1923, prøvde han seg i et utall yrker, som gartner, lærer, kolportør, tømmerhogger, kontorist, journalist. I 1929 emigrerte han til Norge og etablerte seg raskt som norsk forfatter. Under krigsårene levde han i eksil i Stockholm. Etter å ha ført en omflakkende og hektisk bytilværelse i mange år, slo han seg i 1950 ned i det avsidesliggende Kjørkelvik ved Risør. Der levde han i de neste ti år, men brøt opp derfra da han mistet sin ene sønn og sin kone.

Det skjønnlitterære forfatterskapet
Med unntak av ”Klabavtermanden” (1927) - som ble omskrevet og utvidet og utgitt i Norge i 1932 - er Sandemoses danske forfatterskap mindre betydelig (i alt seks bøker). Hans første bok i Norge var ”En sjømann går i land” (1931). Her opptrer Espen Arnakke (forfatterens alter ego) for første gang. Fortellingen er på en og samme tid en spennende og velskrevet historie om Espens modning til en voksen og ansvarlig mann, en kollektivroman om en nybyggerkoloni i Alberta i Canada og en psykologisk studie i mindreverdsfølelse, sjalusi og selv- hevdelsestrang.
Med sin neste bok, ”En flyktning krysser sitt spor” (1933), fikk Sandemose sitt definitive gjennombrudd. Her introduseres Janteloven, og arbeiderguttens endelige, totale og voldsamme oppgjør med barndommens og ungdammens bodler og fangevoktere settes inn. Boka er formet som en gigantisk selvbekjennelse som tilsynelatende trer like kaotisk fram som assosiasjonsstrømmen under en psykoanalyse. Sjøromanen ”Vi pynter oss med horn” (1936), den strammest komponerte romanen av Sandemose, er enda en studie i sjalusi, fornedrelse og pervertert seksualitet.
Hatet til nazismen gjennomstyrer store delen av forfatterskapet. Med ”Tjærehandleren” (1945), ”Det svundne er en drøm” (1946) og ”Varulven” (1958) gir han sine viktigste bidrag til den psykologiske analysen av nazismens vesen. I likhet med Sigurd Hoel har Sandemose blitt kritisert for at en slik analyse en for snever og kan virke avledende. Kritikken rammer bare delvis. For Sandemase er nok ondskapen noe iboende i mennesket, men han er seg alltid bevisst hvilke samfunnsmessige kreften som slipper den løs. Nazismen er ikke bare et psykologisk fenomen, men det er denne sida ved nazismen Sandemose har valgt å analysere. I alle disse tre bokene utgjør imidlertid nazisme- problematikken bare en liten del av tematikken. Det er i ”Det svundne er en drøm” at en av hovedpersonene uttalen de velkjente Sandemoseordene: ”det eneste som er verdt å skrive om er mord og kjærlighet”. Det er på nytt en roman om sjalusi, kjærlighet og kjærlighetshat, om emigranten John Torsson som vender tilbake og krysser sine spor, og som femtiåring spiller gjennom ungdammens trekantdrama på nytt. Det er en roman om menneskets ”nattside” som vinner over menneskets rasjonelle jeg, om en morden som skjuler seg for seg selv, om et menneske som kryssforhører seg selv for å vinne bukt med de irrasjonelle kreftene i sitt eget sinn. Med sin sprengte tidsopplevelse og sin konstante jakt på egen identitet står denne romanen fram som en typisk ”moderne” roman.
I ”Varulven” samler Sandemose alle de nedbrytende tendensene i mennesket i varulvsymbolet. Her fortsetter oppgjøret med Jante, med intoleransen, dumheten, maktsyken, mindreverdsfølelsen og sjalusiens demonen. I nazismen blåses ødeleggelsestrangen og hevnlysten opp til historiske dimensjonen. Varulven er et bilde på de indre, psykiske drivkreftene som var en forutsetning for at nazismen skulle vinne fram som politisk bevegelse. Nazismen er de sjelelig forkvaklede og stupides tyranni.

Sandemose som essayist
Sandemose nådde kanskje like høyt som epistelforfatter og essayist. I sine epistler behandler han alt mellom himmel og jord. Han kommenterer gjerne aktuelle politiske begivenheten. Straks han kom til Norge ble han en flittig bidragsyter til tidsskrift og dagspresse. I 30-åra skreiv han i Arbeiderbladet, Dagbladet og Tidens Tegn, men ga også ut et en mannstidsskrift, Fesjå, som kom med fire hefter i åra 1934-36. Her finner vi flere artikler med sterke angrep på nazismen. ”Dødens agenter”, ei lita bok om rustningsindustrien, viser også Sandemoses evne til politisk analyse.
Fra 1945 ble han fast bidragsyter til ukemagasinet Aktuell, og med få avbrudd var han knyttet til dette magasinet til sin død. I alt skreiv han over 300 artikler i dette bladet. På grunn av sine politiske standpunkter var han en nokså kontroversiell spaltist i Arbeiderpartiets og LOs organ Aktuell. Han var en ivrig NATO-motstanden, gikk hardt ut mot beredsskapslovene og deltak ivrig i kampanjen mot atomvåpen. I to år etter krigen var han også litteraturmelder i NKPs avis Friheten. I perioden 1951 til 1955 ga Sandemose på nytt ut et enmannstidsskrift med tittelen: årstidene. Brev fra Kjørkelvik. Det kom ut med i alt tretten hefter.
Politisk bevarte Sandemose størsteparten av sitt liv sympatier for sosialismen selv om hans steile individualisme hindret ham i å bli medlem av noe parti. Romanene hans er imidlertid blottet for kamppatos og politisk forkynnelse. Det sosiale opprøret kommer alltid indirekte til uttrykk, og det har alltid individuell, aldri kollektiv karakter. I sentrum står unntaksmennesket som kommer i konflikt med småbyens tyranniske nivelleringskrav, slik det er formulert i Janteloven, den første bud lyder: ”Du skal ikke tro du er noe.” Den unge mannen tvinges på flukt, men lever hele tida under Jantelovens blodige stjerne. Hevnen kommer gjerne i form av et mord på en stedfortreder, en inkarnasjon av Jantemennesket som han møter seinere i livet. Bøkene former seg som en opptrevlende selvanalyse der hovedpersonene forsøker å betvinge de irrasjonelle kreftene i sitt eget sinn ved å arbeide seg til bunns i sine egne ubevisste motiver.
I sin psyko-sosiologiske analyse av Jentesamfunnet skildrer han ”de undertryktes selvundertrykkelse”. Hatet til undertrykkerne truer ofte med å overvinne medfølelsen med de undertrykte fordi undertrykkeren og de undertrykte er identiske ifølge selvterrorens paradoksale logikk. Den ensomme outsiderens sosiologiske innsikt i undertrykkelsens logikk kan dermed lett slå am i en intelligensaristokratisme. Som radikal kritiker av de ideologiske og psykologiske mekanismene som motarbeider menneskets frigjøring i det kapitalistiske samfunnet, har imidlertid få nådd dypere i innsikt enn Sandemose.
Ø. R.

Litteratur: C. E. Nordberg: Sandemose. En biografi, Oslo 1967. N. B. Wanbeng (red.): Sandemoses ansikter, Oslo 1969.

Sand, George
Sand (1804-1876), fransk kvinnelig forfatter, psevdonym for Aurore Dudevant, født Dupin. Hun markerte seg ved et omfattende forfatterskap, politisk engasjement og et ukonvensjonelt privatliv, som også er uttrykk for hennes form for feminisme.
På farssiden var hun i slekt med europeiske kongehus gjennom såkalt ”uekte” barn, mens moren var en ”folkets datter”, som faren giftet seg med like før Aurore ble født. Aurore mistet sin far som fireåring og vokste opp hos farmoren på godset Nohant i Berry. Hun gikk på klosterskole i Paris, hadde huslærer hos farmoren og fikk en grundig opplæring både i aristokratiske sirkler og i morens folkelige stil. Helt fra barndommen av gav denne tosidigheten henne en sterk følelse av det absurde ved klassesamfunnet.
Aurore Dupin giftet seg som 18-åring med Casimir Dudevant, og separerte seg i 1831. På denne tiden hadde hun forbindelse med parislitteraten Jules Sandeau, og sammen gav de ut noveller og romaner under forfatternavnet J. Sand. Hennes neste romanen, ”Indiana” og ”Valentine”, var egne arbeider. Hun overtok pseudonymet og gav seg selv mannsnavn: George Sand. Romanen ”Lélia” (1833) vakte oppsikt, og det gjorde hennes privatliv også. Sammen med dikteren Alfred de Musset reiste hun til Venezia. I 1836 var den formelle skilsmissen i orden, og George Sand hadde flere forbindelser i disse årene. I 1838 begynte hennes forhold til komponisten Frédéric Chopin, og dette varte til 1847.
I 1831 traff hun skuespillerinnen Marie Dorval, og det utviklet seg til et lidenskapelig vennskapsforhold mellom de to kvinnene. George Sand fant, her en ny form for kjærlighet: ”Selv føler jeg at De har gitt meg et helt nytt, ungt hjerte å elske Dem med,” sier hun i et brev til Dorval. Dette varte til Marie Dorvals død i 1849.
George Sands forfatterskap deles ofte inn i fire perioder: en romantisk-feministisk, en sosialistisk-humanistisk, en landlig-folkelig og en idyllisk (en kombinasjon av første og tredje periode). De litterære periodene følger i store trekk de ulike fasene i hennes liv. George Sand hadde en idealistisk tro på den absolutte kjærligheten, som nok kunne forekomme i ekteskapet, men som ofte ble hindret av konvensjoner, fornuftsekteskap og de juridiske restriksjonene som fulgte med. I et brev er hun inne på at en av grunnene til et mislykket ekteskap kan være en brutal start på seksuallivet. I romanen ”Lélia” tar hun opp kvinnelig seksualitet. Hun lar den kvinnelige hovedpersonen reflektere over et tabuemne som fysisk kjærlighet og manglende tilfredsstillelse.
Sand forlanger likhet for loven, utdanning og likestilling - ikke minst når det gjelder følelsesliv og kjærlighet. Hun sier at mannen bebreider kvinnen hennes uvitenhet, men hindrer henne i å oppnå kunnskapen og håner henne for det hun han klart å snappe opp. Hun går hardt ut mat dobbeltmoralen og knever samme nett for kvinne og mann på det erotiske planet. Hun er ikke imot ekteskapet som følelsesmessig forbindelse, men går sterkt imot den juridiske siden ved ekteskapet som reduserer kvinnens rettigheter. Hun mener at kvinners eget arbeid og lik økonomisk stilling må være basis for et rettferdig samfunn. I 1830- og 40-årene gikk hun ikke inn for øyeblikkelig politisk makt til kvinnene fordi hun mente kvinnene ikke hadde kunnskap nok. Kvinneverdenen var begrenset, et vanlig kvinneliv åpnet ikke for inntrykk utenfra.
Hennes feminisme må bedømmes ut fra samtiden, og for en kvinne av borgerskapet var frihet på det følelsesmessige planet det første skrittet ut mot lik rett for kvinne og mann. Dette faller også sammen med Camilla Colletts syn (se art. Collett). I ”Amtmannens døtre” viser Collett det tragiske ved fornuftsekteskap, som ikke tillater kvinner å ha et følelsesliv, langt mindre gi uttrykk for det. Camilla Collett beundret George Sands arbeid, mens hun - i likhet med mange andre i samtiden - moraliserte over hennes privatliv: ”Hun er en Skam for vart Kjønn som A. Dudevant, men som George S. er hun dets største Hæder.”
Både i sin litterære produksjon, i sin korrespondanse og sitt engasjement tar hun klart stilling ”for folket”. I romanene blander hun bevisst samfunnsklassene. Under julirevolusjonen 1830 var hun tilbakeholden, men erklærte seg som republikaner. Borgerkongen Louis-Philippe har hun lite til overs for. Hun mente det var liten vits i å spasere i byen og utveksle håndtrykk med ”mannen i gata” hvis en ikke kjente folkets behov.
Hennes romanen preges etter hvert av sosial urett, av klassesamfunnets utvekster - det er særlig bondenes situasjon hun tar opp, for landsbygda kjenner hun. Hennes drøm er den ideelle republikken, en farm for utopisk sosialisme, basert på Saint-Simon og Pierre Leroux’ teorier. Den franske kritikeren Sainte-Beuve sier om henne (i 1840): ”George Sand er på vei over til kommunismen, til arbeidernes religion, og jeg er redd for at hennes neste roman blir noe i den genren. Hun oppfører seg ikke helt bra.” Mikhail Bakunin betraktet henne som ”profet og vekker”, og hun korresponderte med Karl Marx om anklager mot Bakunin.
Da Februarrevolusjonen brøt ut, reiste hun til Paris og deltok aktivt. Hun appellerte til alle samfunnsklassen gjennom sine offentlige brev: ”Lettre au peuple” (Brev til folket), ”Lettre á la classe moyenne” (Brev til middelklassen) og ”Lettres aux riches” (Brev til de rike). Revolusjonsavisen ”La cause du peuple” (Folkets sak) er også hennes verk.
Håpet om samfunnsendringer brast i juni 1848, flere tusen arbeidere ble drept og enda flere deportert til koloniene. George Sand trakk seg tilbake til landlivet. Hennes neste bok, ”Le petite Fadette” (Den lille Fadette), ble skrevet i skuffelsens tid. Bøndene, landsbygda var det stabile, her var det kanskje ennå håp. Tiden etter 1848 var urolig, ikke minst pga. alle deportasjonene, og George Sand engasjerte seg personlig i kampen for amnesti, bl.a. ved å oppsøke Louis-Napoleon - så lenge han var president for republikken.
Etter republikkens definitive fall (1851-52) arbeidet hun med nye romaner, forsøkte seg med skuespill, og noen av hennes romaner ble dramatisert, til dels med start hell. Hennes antikirkelige (men ikke antievangeliske) holdning gjorde henne populær blant de unge, som betraktet henne som opposisjonell så sent som midt i 1860-årene. Under den tysk- franske krigen i 1870-71 satt George Sand i provinsen og hørte ryktene fra Paris. Borgerkrigen gjorde henne ulykkelig, og under Paris-kommunen (se art. am denne) satt hun med mangelfulle opplysningen og dyp bekymring. Hun aksepterte Thiers som republikkens overhode (selv om hun hadde foraktet ham tidligere), og hennes holdning under Pariskommunen gjorde at mange har ment at den revolusjonære George Sand fra 1848 var blitt reaksjonær i 1871. Hennes grunnholdning, ”for folket”, var ikke endret, men hun var engstelig for borgerkrig, for motsetningsforholdet Paris-provinsen. Folket trengte utdanning og opplysning for å kunne styre seg selv, mente hun.
George Sands usedvanlige arbeidskapasitet resulterte i en rik litterær produksjon: romanen, skuespill, selvbiografi, artikler og brev. Ca. 45 års litterært arbeid, politisk og sosialt engasjement og ukonvensjonelt kvinneliv førte til forargelse og beundring. Hennes styrke gjør henne til en av de største kvinneskikkelsen på 1800-tallet.
E. Aa.

Litteratur: A. Alquiér : George Sand, Paris 1973. F. Mallet: George Sand, Paris 1976.

Sandino, Augusto Cesar
Sandino (1895-1934), leder for den antiimperialistiske frigjøringskrigen i Nicaragua 1927-1933. Augusto Cesar Sandino var hovedinspirator for FSLN - den sandinistiske nasjonale frigjøringsfronten - som i 1979 sto i ledelsen for den andre folkerevolusjonen i Latin-Amerika (den første siden den cubanske 20 år tidligere).
Helt fra 1912 holdt USA en invasjonsstyrke av vekslende størrelse i Nicaragua, den gang som nå et nøkkelland i Mellom-Amerika. Den permanente og sterke motsetningen mellom det konservative og liberale partiet truet med å ødelegge den stabiliteten USA trengte for å beskytte sine økonomiske og strategiske interesser i området. Engstelsen ble særlig stor etter at de liberale gjorde oppror i 1912 og så ut til å få kontrollen over landet. De liberale representerte her som ellers i Latin-Amerika det framvoksende eksportborgerskapet, mens de konservative representerte interessene til det hel- og halv-føydale oligarkier. Et nytt liberalt styre ville sette USAs absolutte dominans i fare.
Nicaragua hadde i perioden 1893-1909 gjennomgått en liberal reformperiode. Den hadde medført viktige økonomiske endringer og brakt en ny klassedimensjon inn i landets politiske motsetningen. Omleggingen til plantasjedrift (kaffe og bananer) og USA investeringer i tømmer- og gruve- drift hadde sitt motstykke i framveksten av en lønnsarbeiderklasse. Kampen mot de konservative og USA fikk utover i 1920-åra stadig sterkere preg av folkeopprør satt i gang av fattige småbønder og arbeidene. Det var særlig blant disse gruppene Sandinos bevegelse fikk oppslutning.
Sandino ble født i en landeierfamilie, og fram til han var 26 år drev han mest med jordbruksarbeid. Men han hadde utferdstrang og utover i 20-åra tak han arbeid som funksjonær ved USA-eide selskap flere land i Mellom- Amerika. I 1923 kom han til Mexico, der han arbeidet som mekaniker for et amerikansk oljeselskap på et tid da det foregikk harde arbeidskampen mot de amerikanske selskapene. Den sterke nasjonalistiske og anti-USA stemningen han fikk føling med i disse åra var nok sterkt medvirkende til hans seinere så sterke antiimperialistiske engasjement.

Sandino-geriljaen
Da Sandino kam tilbake til Nicaragua i 1926 og tok arbeid i ei USA-eid gullgruve, holdt det akkurat på å bryte ut et nytt liberalt opprør. Opprørene som hadde fått støtte av Mexico, var på nippet til å ta hovedstaden Managua da USA nok en gang intervenerte på de konservatives side. Sandino organiserte og væpnet ei gruppe av gruvearbeidere, som sluttet seg til de liberales opprør. USA klarte å presse de liberale lederne til en pakt som innebar at både de liberale og de konservative styrkene skulle avvæpnes, og at USA skulle få militært monopol i landet for å skape ”fred”. De soldatene som ikke godtak pakten ble erklært for banditter og gjort fredløse. Da Sandino fikk kjennskap til ”fredspakten” i mal 1927, erklærte han at han ville fortsette kampen, om nødvendig alene. ”Det er bedre å dø som opprørene enn å leve som slaver,” sa han. Det skulle snart vise seg at han var den eneste liberale lederen som fortsatte kampen.
Kjernen i den geriljabevegelsen Sandino nå begynte å bygge opp (”Forsvarshæren for nasjonale nicaraguansk suverenitet”), var de samme gruvearbeiderne fra San Albino som hadde sluttet seg til det liberale opprøret. Han hadde ingen problemer med å rekruttere blant fattigbønder og arbeiderne i de USA- eide banan-, tømmer- og gruveselskapene. Geriljaen fikk altså en sterk klassemessig dominans av bønder og arbeidere.
Sandinos politiske budskap bar preg av en sterk nasjonalistisk og antimperialistisk holdning, framfort i patriotisk og høytidsstemt retorikk. Han var aldri erklært kommunist, men hadde en sterk sosial bevissthet. En omfattende jordreform var f.eks. et krav han målbar med stor styrke. Sandinos bevegelse fikk i begynnelsen også betydelig materiell og politisk støtte fra Kommunistiske Internasjonale (se art. Komintern), men dette forholdet var preget av stadig strid og taktiske matsetningen. Komintern hadde i denne perioden liten sans for det nasjonale innholdet i frigjøringskampen i koloniene. Viktigere var nok den støtten Sandino-geriljaen fikk fra den solidaritetsbevegelsen som vokste fram andre latinamerikanske land og i USA. Internasjonale brigader fra nabolanda deltok i kampen, og så langt borte som i Kina kalte kommuniststyrkene en av sine divisjonen ”Sandino-divisjonen”.
Antikrigsbevegelsen i USA vokste til høyder som kan sammenliknes med protestene mot Vietnam-krigen 40 år seinene, og var sterkt medvirkende til at USA måtte legge om sin politikk fra direkte intervensjon til gradvis ”nasjonalisering” av krigen. Men dette var også et resultat av at den ypperste militærmakten i verden ikke var i stand til å knuse geriljaen selv med bruk av spesialtrente marinestyrken og bombefly. Også av denne grunn er denne krigen i ettertid blitt kalt USAs første Vietnam.

Fredsslutning
Den løsningen USA fant på Nicaragua- problemet i 1932, var å opprette Nasjonalgarden, utstyrt, trent og kontrollert av USA, men formelt under ledelse av den til da ukjente Anastasio Somoza Garcia. Somoza hadde vært blant de liberalerne som nedla våpnene. Geriljaen begynte å bli temmelig utslitt. Den led store tap i håpløse aksjonen som Sandino tvang gjennom mot soldatenes vilje. Forsyningssituasjonen begynte også å bli vanskelig. Da så USA sa seg villig til å trekke ut sine tropper og overlate voldsmonopolet til Nasjonalgorden, gikk Sandino i 1933 med på våpenhvile og til slutt med på en gradvis av væpning av geriljaen. Sandino hadde tillit til at en slik løsning ville sikre landets suverenitet, ukjent som han var med spillet USA og Somoza drev.
Etter fredsslutningen fikk Sandino lov til å beholde en del av sin væpnede gerilja, og han fikk seg tildelt et landområde i de nordlige fjelltraktene i landet der han begynte å organisere bondekooperativer. Men Somoza så også den fredelige Sandino bevegelsen som en trusel mot sine egne maktambisjoner. Sammen med USAs ambassadør lagde han et komplott for å få drept Sandino. Etter en middag med landets president i februar 1934 ble Sandino kidnappet av Nasjonalgarden og like etterpå drept. Dagen etter drapet begynte Nasjonalgarden en massakre på mer enn 300 av familiene i de nyopprettede kooperativene. Dermed sto veien åpen for Somoza, og han og hans familie begynte å bygge opp et militært, politisk og økonomisk dynasti som skulle vare til 1979 og som var uten sidestykke i noe annet latinamerikansk land.
Den eneste opposisjonen mot Sandinos fredsslutning med Somoza kom fra Komintern, som anklagde Sandino for ”forræderi”. Men i Nicaragua fantes det ingen bevegelse som målbar noen kritikk av fredsslutningen. Hovedårsaken til dette var kanskje at det aldri ble utviklet noen politisk organisasjon på basis av bonde-arbeideralliansen i Sandinos bevegelse. Sandino hadde ikke noen fullgod forståelse av sammenhengen mellom ytre og indre dominans, mellom USA og Nasjonalgarden/Somoza.

Sandinisme i dag
Da FSLN rundt 1960 tok opp igjen geriljakampen i Nicaragua, var Sandino det stare forbildet. Sandinisme” var blitt et klassisk begrep i Nicaragua, og etter FSLNs seier i juli 1979 er det blitt hellig og selve grunnbegrepet for byggingen av det nye Nicaragua.
Som politisk begrep var det klart nok under kampen mot Samoza. Men i den klassekampen som etter hvert vil tilspisse seg, er det begrenset hvor lenge det kan brukes til å feie grunnleggende motsetningen til side. Sandinismebegrepet vil måtte presiseres, og det avgjørende blir da hvilket klasse og maktinnhold det blir gitt.
V. B.


Sandvik, Petra
Sandvik (1912-1975), norsk husmor. Petra Sandvik fekk ikkje noko langt liv. Ho fekk heller ikkje noko gledeshyl til svar på det første skriket sitt. Det skulle helst vore ein odelsgut. Til all lukke kom guten eit år etter - og deretter tre til, så ættegarden vart berga. Som einaste jente fekk Petra tidleg rolla som mors høgre hand. Gutane lærte å drive garden, Petra å stelle hus og fjøs. Det var ingen som snakka om anna opplæring for Petra. Ho var såpass både av utsjånad og i arbeidet at ha nok ville bli skikkeleg gift med tida.
Petra hadde endå ein vilje sjølv. Ho ville ut og vekk frå heimeganden, ikkje gå den og vente til ein høveleg friar kom forbi. Så vart ho tenesttaus, og heldt fram med å gjere for andre det ho før hadde gjort heime. Det van tungt arbeid og lange dagar. Ferie var det ikkje noko som heitte. Petra hadde etter kvart sett så mykje av slitet på ein gard at odelsgutane som gjekk på friarferd ingen sjanse hadde.
Midt i 1930-åra stod Petra glad og lykkeleg framfor presten med son til handelsmannen i bygda. Petra hadde aldri tenkt noko anna enn at ho skulle gifte seg, få barn og stelle hus. Og no såg framtida lys ut. ”Berre” mann, barn og hus - det var reine ferien mot det livet ho hadde hatt. Rett nok måtte ho ta eit tak med i butikken, men då krigen kom, vart det så lite å selje den at mannen greidde det åleine. Da kom til gjengjeld barna som perlen på ei snor, det fjerde og siste då krigen slutta.
Det var ofte hardt å få i hop mat og klede til så mange menneske, sjølv om Petra hadde lært å gjere det utrulege ut av småting. No tok svigerforeldra til å bli gamle óg, og det var Petra som hadde ansvaret for deira stell. Det van mykje glede med å ha gamlefolket i huset, men av og til syntes Petra likevel at det var meir slit enn glede. Det var rett nok ein gamleheim fem-seks mil unna, men det vart rekna som ei skam å komme dit, dersom ein hadde barn med husrom. Petra hadde ikkje tenkt å bli ”den vonde svigerdattera”.
Utover i 1950-åra vart det lettare å være husmor. Det gjekk an å få tak i skikkelege matvarer att, og kjellaren til Petra byrja sjå ut som han skulle. Kjøtt vart salta, tørka og hermetisert. Det vart sylta, safta og lagt ned på glas frå hage og grønnsakåker. Det var ikkje lite som skulle til for så mange menneske, og Petras husmorære tillet henne ikkje å bruke for mykje ferdiglaga frå butikken. Brød og kaker skulle vere heimelaga. Kleda skulle vere sydd og omsydd av henne sjølv.
Mykje av handarbeidet vart gjort på foreningsmote. Bygda hadde ei rekkje kvinneforeningar - sjømannsmisjon, santalmisjon, redningsselskapet, etter kvart også husmorlag der dei yngste helst vart med.
Foreningane hadde stor sosial verdi. Her møttest berre kvinner, og det var fritt fram for snakk om barnefødslar, oppseding, husstell og anna. I blanda selskap vart ikkje desse emna rekna som passande. I foreningane oppstod mange vennskap som kunne dyrkast vidare i dei ledige stundene som fanst.
Desse vennskapa var ei god støtte i eit tilvære som elles innebar mykje tungt arbeid som måtte gjerast oppatt og appatt, og som vart sett på som noko sjølvsagt. Det er heller ikkje tvil om at foreningslivet ga kvinnene ei tilleggsrolle. Her arbeidde dei for ein gongs skuld for noko som låg utanfor den nære familiekrinsen.
Det å vere husmor i ein krok av Noreg i 1950-åra var på mange måtar eit nokså isolert tilvære. Dei fleste, mellom dei Petra, gifte seg i nærleiken av fødestaden og heldt fram med å skjøtte dei samme oppgåvene som mora hadde gjort. Hjelpemiddel som vaskemaskin, kjøleskåp og fryseboks som kunne brukast av dei som hadde råd, gjorde det etter kvart lettare å vere husmor. Ein byrja så smått å reise litt, slik at ein i alle fall ein gong i året kom utanfor bygda og fekk vitje foreldre og slekt. Men det som hende i den store verda, kom ikkje Petra mykje ved. Ho hadde nok med heimen, skulle ho oppfylle dei krava som vart stilt til ei god husmor.
Petra var ei av dei få kvinnene i si bygd som ikkje berre stelte hus. Etter som barna vart større, deltok ho meir i butikken, som med aukande vareutval og meir pengar blant folk gjekk godt. Petra hadde óg behov for å vere meir sammen med mannen. Han hadde svært lange dagar på butikken, og ektefellene fekk lite tid saman. Ved å vere med bak disken fekk Petra meir kjensle av å vere med på å skaffe dei pengane familien trong. Så lenge barna var små, var det berre å ta imot og forvalte på beste måte. Som eineansvarleg for hushaldet var det óg hennar feil når pengane ikkje rakk til.
Skiljet mellom by og land var i 1950-åra tydeleg. Byen hadde mykje fortare følgt med i utviklinga. For Petra såg det i alle fall ut som om kvinnene hadde ei anna stilling i byen. Ein del kvinner tok seg arbeid utanfor heimen etter at barna hedde teke til på skolen. Nokre få fanst det vel óg som hadde andre til å passe dei små medan dei sjølve var på arbeid.
Stort sett oppfatta Petra det som om kvinnene var nøydde til å gå ut i arbeid. Dei hadde ikkje råd til å vere heime. Kva som var best, var Petra aldri i tvil om: Det var hennar oppgåve å sjå til at barna fekk det stellet og den omsorga som berre mor kan gje. Å vere med i butikken vart meir ein slags luksus ho kunne tillate seg fordi ho hadde tid - og det gjekk aldri ut over stellet heime. Middagen stod alltid på bordet til mann og barn, ho vaska rundt to gonger i året, baka sju slag til jul og sydde nye klede til julefest og 17 mai.
Ei husmor som Petra hadde ikkje mykje tid til å tenkje på seg sjølv. Ho levde for det meste gjennom andre, var mykje flinkare til å finne ut kva andre ville, enn kva som var best for henne. Helsa hennar hadde aldri yore heilt god etter den siste fødselen, men plagene var stort sett rekna som ”kvinnfolkplager” og dermed ikkje gjort noko særleg med.
Det kan ikkje vere tvil om at Petra som mange andre kvinner vanskjøtta si eiga helse til det vart for seint å gjere noko med det. Då Petra var 50 såg ho alt gamal og sliten ut. Ho døydde i ein alder av 63, og syntes då ho var ferdig med det meste. Ho hadde fødd fram ungane sine godt, hadde arbeidd meir enn dei fleste, sjølv om det var lite som var synleg etter strevet, og den nye generasjonen som stilte spørsmål ved verdet av ait slikt liv hadde ho lkkje ork til å diskutere med. Eit kvinneliv som byrja i 1912 var godt levd på den måten ho hadde levd det.
E. S.


Sanger, Margaret
Sanger (1880- 1966), amerikansk sykepleier, forkjemper for prevensjonsopplysning. Margaret Sanger, født Higgins var gift med William Sanger og mor til tre barn. Etter å ha vært mor og husmor i tolv år, hun tok arbeid som helsesøster i New York-slummen da barna kom i skolealder. Der så hun på nært hold de forferdelige lidelsene som for mange og hyppige svangerskap påførte Fattige kviner og deres barn, og ble overbevist om at prevensjonsopplysning var nødvendig, også som et ledd i kampen mot fattigdom.
Å gi slik opplysning var forbudt ved lov, men Sanger besluttet seg til å bryte loven til den ble opphevet. I sin årelange kampanje brukte hun det mer forsiktige uttrykket ”fødselskontroll” som hun selv hadde funnet på, og la vekt på skikkelig avstand mellom hver fødsel, men møtte likevel stor motstand. En tid utga hun bladet Woman Rebel, som ble beslaglagt av postvesenet da Sanger brukte dat til å foreslå at fødselskontroll skulle bli tillatt. I 1914 bla hun tiltalt for å ha trykt obskøne opplysninger, man unngikk arrest ved å reise til
Europa, der hun tilbrakte at år med å studere prevensjonsmetoder og offentlige familieplanleggingsklinikker.
I 1916 startet hun og hennes søster Ethel Byrne den første klinikk for fødselskontroll i USA. Etter få ukers drift ble begge arrestert og dømt til en måneds fengsel, Ethel Byrnes sultestreik i fengselet skapte stor offentlig oppmerksomhet. De følgende år fikk saken økande støtte. I 1921 ble den første amerikanske konferanse om fødselskontroll holdt, og fire år senere ble bevegelsen internasjonal. Først i 1937 ble det fullt tillatt etter amerikansk lov for leger å gi opplysning om fødselskontroll. I sine siste år bla Sanger bemerket som en stor reformator også internasjonalt, etter at hun i årevis hadde måttet tåle kritikk fra mange hold, blant annet fra sosialistiske kamerater.
S. Ny.


San Marino
Sjølvstende: Tvetydig status
Flateinnhald: 61 km²
Folkemengd i 1973: 17 000

San Marino er heilt omslutta av og sterkt integrert i Italia. Landet er likevel frå gammalt av sjølvstendig republikk, og sjølvstendet er fastsett i fleire traktatar med Italia frå 1862 og seinare år.

Sâo Tomé og Principe
Hovudstad: Sâo Tomé
Sjølvstende: 1975 (Portugal)
Politisk system: Presidentstyre
Flateinnhald: 964 km²
Folkemengd i 1973: 78 000
Årleg vekst i folkemengda 1970-1973: 2,0 %
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973: 470 $
Energibruk pr. innbyggjar: Svært låg, 103 kke

Sapfo
Sapfo (612-558 f. Kr.), lyriker og lærar på Lesbos i Egeerhavet. Hun tilhørte an av øyas adelsfamilier og drev at akademi for kvinner i en periode med alminnelig økonomisk oppgang. Det fantes på den tid også andre akademier for kvinner, og andre kvinnelige lyrikere, blant dem Myrtis og Erinna. Undervisningen besto blant annet i musikk, litteratur og religionsutøvelse. Kvinnene dyrket særlig Artemis, kyskhetens og jaktens gudinne.
Noen steder kalles akademiet en ”ektaskapsskoe”, men da vitnesbyrdene den sapphiske diktningen gir om liv og lære på akademiet gir et annet inntrykk. Her moter vi kyinner som lever og elsker for sin egen skyld, og som gråter når de må forlate øya. Noen ganger kommer da tilbake. Andre ganger tvinges de inn i ekteskapet. Sorgen over den tapte kyskheten er at gjennomgangstema, og ekteskapet ses uttrykkelig som en forbannelse og et trangt bur i en grad som kan minne om kvinnelitteratur fra forrige århundre. Men stemmen som sier at det er en skjebne som må aksepteres, er der ikke.
Diktene er klare og sanselige. De gir uttrykk for lett gjenkjennelige følelser: sorg, sinne, sjalusi, ømhet, lykke. Det er sjelden å lese så gammel litteratur som ikke synes å trenge noen forklaring. Tonen er direkte. Sapfo kan beklage seg over at hun ikke har hørt fra en som nettopp har reist, enda hun gråt da hun dro. Andre gangar uttrykker hun fine stemninger når bare føtter danser blant ville blomster for Afrodite i vårskumringen.
Sapfo oppnådde høy anseelse og popularitet i sin samtid. Hennes bilde ble trykket på mynter, det bla laget vasemalerier og statuer av henne. Det var vanlig å omtale Homer og henne som ”dikteren og dikterinnen”. Hellenistiske kritikere regnet henne som den fremste av oldtidens lyrikere og Platon kalte henne for ”den tiende muse”. Hun utviklet hyllingsdiktet - oden - en diktform som bærar hennes navn og som senere aldri- har mistet sin popularitet. Oldtidens mest berømte mannlige odediktere, Pindar og Horats, har fått mange idéer fra henne og betrakter henne som sin læremester.
I den romerske keisertid og senere under middelalderens pavekirke ble Sapfos diktning forhånet og til slutt forbudt og brent, sist av pave Gregor VII i det 11. århundre. Kvinnenes underkastelse, som ikke har eksistert i Sapfos del av verden, skulle helst fremstå som noe gudegitt. I forrige århundre var dat vanlig at diktere som oversatte odene, forandret det personlige pronomenet slik at det virket som om diktene beskrev følelser til menn. I 1897 ble det gjort store papyrusfunn i Egypt som brakte for dagen en rekke oldtidsdikt, blant dem mange inntil da ukjente dikt av Sapfo, og med dette kom det rette pronomenet på plass igjen. Hun har en stor produksjon på til sammen ni bøker. Bare to dikt er bevart i sin helhet, men mange finnes i fragmenter.
Sapfos diktning blir i dag anerkjent som enestående, men hennes kjærlighet til kvinner blir ofte forsøkt underslått. Hennes homoseksualitet (som den gang ikke trengte noe navn, da den ikke var uglesett som i dag) blir f.eks. i leseverk for den videregående skolen (”Visjon og virkelighet”) avfeid som ”ondsinnet sladder”. Dette er an misforståelse.
Bakvaskelsene av Sapfo dreide sag ikke om hennes homoseksualitet, men var latterliggjøringer av henne som kvinne forekommet i en tid som ikke langer kunne godta kvinners selvstendige verdighet. Fortielsen av Sapfo som homoseksuell (jfr. lesbisk) er at mer moderne fenomen.
G. B.


Sartre, Jean-Paul
Sartre (1905-80), fransk filosof og litterat. Jean-Paul Sartres far var marineoffiser, døde før sønnen ble født, og Sartre vokste opp hos bestefaren, som var språklærer. Sartre tok lektoreksamen i filosofi, og var gymnaslærer i La Havre og siden i Paris fram til 1944, da han ble yrkesskribent for godt. Han utga i 1936 en innledende bok om forestillingsevnen ”L’imagination”, etterfulgt av en rekke verker innen psykologi, filosofi, politisk teori, samt noveller, romaner, skuespill og essays. Sammen med filosofen Merleau-Ponty startet han i 1946 tidsskriftet Les temps modernes, som fortsatt utkommer.
Det filosofiske verket ”L’étre et le néant” (”Væren og intet”) fra 1943 skaffet ham verdensry som en av eksistensialismens fremste talsmenn. Man allerede i 1946 erklærte Sartre seg som tilhenger av den revolusjonære sosialismen i essayet ”Materialisme et revolution”, og viet det meste av sin åndskraft på å fornye den historiske materialismens grunntanke´r. I 1960 utkom første del av ”Critique de la raison dialectique” (”Kritikk av den dialektiske fornuft.) som prøver å gi samfunnsvitenskapene et grunnlag i dialektisk og materialistisk tenkning. I 1971-72 utkom tre bind av en omfattende undersøkelse av romanforfatteren Gustave Flaubert og hans verker, ”L’idiot da la famille; Gustave Flaubert de 1821 á 1857.” I denne enestående biografien forener Sartre innsikter fra så vel sine tidligste som senere arbeider. Like etter ble Sartre nærmast blind og erklærte at han ikke regnet med å kunne skrive mer. I 1965 avslo Sartre å motta Nobelprisen i litteratur, av allment etiske grunner.
Sartres skjønnlitterære produksjon - novellesamlingen ”Muren”, romanen ”Kvalmen” og romantrilogien ”Frihetens veier” behandler i alt vesentlig (med Binswangers uttrykk) former for mislykket eksistens - mislykket i etisk henseende. Skuespillene, som med få unntak er laget i den realistiske tradisjonen, viser likeens forskjellige måter mennesker gjennomlever sin lodd på som et vesen ”dømt til å være fritt”, dvs. velge sin situasjon og påta seg ansvaret for dette valget: Misantropi, feighet, perversitet mm. avdekkes som forskjellige former for uoppriktighet overfor en selv. Særlig fremheves i denne forbindelsen trangen til være aktverdig, sedat, etablert som en forhøyet væremåte, som skal hindre angsten for ens egen frihet i å stige opp. For trangen til å være solid, slik materielle gjenstander er solide, strider med bevissthetens vesen, som (bl.a.) består i stadig å velge av seg selv, stadig overskride seg selv.
Når et menneske tenker på seg selv som ”en person i min stilling”, som ”medlem av kommunist-partiet”, som ”kristen” osv. - altså tenker på seg selv likesom i tredje person entall - unnviker han/hun den klare bevisstheten om å ha valgt denne bestemte samfunnsstillingen, valgt å tilhøre partiet, valgt å være kristen osv. I de nevnte verkene er både da anstendige og de anstendige menneskene umoralske i betydningen av å unnlate å ta det fulle ansvaret for sine egne valg.
”L’etre et le néant” utdyper detta standpunktet på at begrepsmessig plan, med basis i nyere psykologi - Gestaltpsykologien til Köhler og Koffka, psykoterapien til Janet, Freud, Steckel m.fl. Gestaltpsykologien støtter den oppfatningen at mennesket og verden (subjektet og objektet) ikke er uavhengige størrelser, men danner en uatskillelig enhet, en ”situasjon”. Psykoterapiens innsikter viser hvordan væremåter som før ble betraktet som (ofte fysiologisk betingete) forstyrrelser av ellers forståelige sinnstilstander, er en slags strategier som det gripes til. i vanskelige situasjoner - og Sartre utformer i tilknytning til dette en allmenn teori om bevissthetens evne til å lyve for seg selv, leve ”inautentisk”, være i ”vond tro”. Også ”L’etre et le néant” beskriver (fremragende, virtuost) for det meste forskjellige former for mislykket eksistens. De antydninger som finnes av hvordan et etisk riktig (autentisk) liv arter seg, påminner om Zenbuddhismens metodiske øvelser, selv om Sartre tanker innen den vestlige tradisjonen.
Erfaringene under krigen 1940-45 (soldat, krigsfanga, medlem av den illegale motstandsbevegelse) førte Sartre etter eget sigende fra individualpsykologien til interesse for samfunnet og historien. De som utelukkende kjente Sartre fra hans skjønnlitterære side, kan ha blitt overrasket over at han sluttet seg til marxismens samfunns- og historieoppfatning. Var ikke hans lære om bevissthetens ubetingete ansvar og frihet til å velge uforenlig med marxismens kollektive etikk og historiske determinisme? Var ikke Sartra kulturradikaler og liberal humanist?
Men allerede ”L’etre et le néant” (i sin terminologi sterkt preget av Hegel) viser at Sartre, til forskjell fra liberalerne, tenker i synteser, totaliteter og indre negasjoner. Og den økonomiske determinismen er bare en av flere rimelige tolkninger av Marx’ lære, en tolkning som Sartre tok sterkt avstand fra. Han oppfatter Marx’ teori om kapitalen som en teori om hvordan økonomiske og politiske strukturar bevirker fremmedgjøring av menneskers virksomhet. Fremmedgjøringens begrep overtar den nøkkelstillinger som begrepet om vond tro tidligere hadde i Sartras tenkning. Han hevder at marxismen trenger å fornyes ved å ta opp i seg sosiologiens og psykoanalysens innsikter på en rekke andre samfunnsområder enn arbeidsliv og politikk - barndommen, foreningslivet, familien osv. Og han hevder at marxismen må kvitte seg med Pavlov og Lenins teori om bevisstheten til fordel for hans egen.
I stedet for å utgi den etiske teorien han hadde bebudet som fortsettelse på ”L’étre et le néant”, kom i 1960 ”Critique de la raison dialactique” - en generell teori om menneskets praksis, fremmedgjøring og overvinnelse av fremmedgjøring gjennom kollektiv handling. Grunntankene er disse: Mennaskene er handlende organismer i en materiell omverden hvor det rår knapphet. Ved å omformet og bearbeide materien, overvinner menneskene stadig påny faren for å dø av mangel på det som er livsnødvendig. Mens dette skjer, forandret mennesket seg selv med hensyn til behov, ferdigheter, kunnskaper osv. Arbeidsvirksomheten viser historiens struktur i et nøtteskall. Kampen mot knappheten får hvert menneska til å fremstå som en mulig dødsfiende av et annet menneske, forsåvidt som det ikke ar nok til alle (den enes brød, den annens død, og omvendt).
Voldeligeghet og aggresjon er internaliseringer av den ytre knappheten, og derfor uavvendelig så lange knappheten vedvarer. Imidlertid er alle mennesker forbundet ved gjensidig forståelse. Historien handler derfor om menneskenes forsøk på enhet, gjennom og til tross for materiens knapphet. Disse enhetsbestrebelsene foregår og splittes på en rekke plan, fra den lille kampgruppen og dens panikk til da store organisasjonene og deres byråkratisering.
Sartre innfører her et skille mellom grupper og serier: En gruppe er en totalitet, der hvert gruppe- medlem er hva det er ved de andre, og omvendt. En serie, derimot, f.eks. en drosjekø, består av medlemmer som hver for sag ikke har noe med de andre å gjøre, og som dels ønsker å være alene, dels fortviler over at de ikke lykkes å oppnå noe fellesskap. Denne handlingsteorien utformes hale tiden med henvisning til de materielle vilkår og påvirkninger: Den bearbeidete materien så vel totalister som serieliserer. Alle grunntemaer i Marx og Engels’ historiske materialisme blir således behandlet.
”Kritikk av den dialektiske fornuft” peker ikke ut noen konkret politisk strategi som den rette, og Sartre har da også etter verkets utgivelse fortsatt å innta en rekke temmelig ulike politiske standpunkter, om enn alltid på den venstresosialistiske fløyen.
Sartre var en modig motstander av Frankrikes krig i Algerie og deltok sammen med Bertrand Russell i et tribunal som gjorde USAs krigsforbrytelser i Vietnam kjent for verdensopinionen (se art. Russell).
D. Ø.

Se også: Eksistensialisme, Fremmedgjøring, Historisk materialisme.
Litteratur: J.-P. Sartre: Frihetens veier, Oslo 1968. J.-P. Sartre: Væren og intet, Oslo 1967. J.-P. Sartre: Politiske skrifter, Oslo 1967.

SAS
Data for 1977-78 (avvikende regnskapsår):
Opprettet: 1946
Hovedkontor:  Stockholm
Bransjer: Luftfant, hotelldrift
Antall ansatte: 21 676
Omsetning: 7,05 milliarder svenske kroner
Egenkapital: 102,2 mill. svenske kroner
Totalkapital: 5,07 milliarder svenske kroner
Aksjekapital:   840,1 mill. svenske kroner
Hovedaksjonærer: Den norske, danske og svenske staten med til samman 50 % gjennom de tre lands nasjonale luftfartsselskaper: Det Norske Luftfartselskap AS (DNL), Det Danske Luftfartsselskap (DDL) og Aktiebolaget Aerotransport (ABA)
Rutenettets lengde: 264 000 km
Antall passasjerer: 7,9 mill. pr. år
Antall passasjerkilometer: 10 milliarder pr. år
Rang blant verdensflyselskaper: Grovt anslått ligger SAS på tiende plass
Sikkerhet: SAS er det sikreste flyselskapet i verden etter TAP (Portugal), Qantas (Australia), Delta og American (USA)
Adm. dir.: Carl-Olov Munkberg
Styreformann: Haldor Topsøe
Datterselskaper: SAS Catering AS, Nyman & Schultz, Vingresor, Scanair
Interesser: Linjeflyg AB 50 %, Polygon Insurance Co. Ltd, Guernsey, 33 %, Bennett Reisebureau AS, Oslo, 31 %, Grønlandsfly AS, Godthåb, 25 %, Widerøe’s Flyveselskap AS, 22 %

Det Norske Luftfartsselskap AS (DNL-SAS) eier to sjudeler av SAS- konsortiet (SAS-gruppen uten datterselskaper). Aksjekapitalen i DNL er på 129,976 mill. kroner. 50 % eies av den norske staten, 50 % av 2 241 private aksjonæren. Denne gruppen domineres av Fred. Olsen, som samman med Astrup og Mowinckel- familien har majoriteten. Styreformann er Jens Christian Hauge. Administrerende direktør er Johan Nerdrum.
Det Norske luftfartsselskap AS ble opprettet etter vedtak i Stortinget i 1946 med en statsdeltakelse på 20 %. Selskapet startet med et lite europeisk og innenriks rutenett. I samarbeid med de andre skandinaviske flyselskapene fløy selskapet også på USA og Sør- Amerika. Etter hvert ble underskuddene på de europeiske rutene så store at man også her fikk i gang en begrensning av antallet avganger og en fordeling av disse på selskapene DNL, DDL og ABA.
SAS startet som et kartell med rutesamarbeid på atlanterhavsrutene i 1946. I 1949-50 var fordelingen på 28,5 % til Norge og Danmark og 43 % til Sverige. Stortinget sluttet sag til SAS- avtalen med 107 mot 26 stemmer. Nå var alle ruter så vel utenriks som innenriks skandinavisk felleseie på papiret. I realiteten ble SAS dominert av passasjerskipsfartsinteressene i de skandinaviske land. Disse var lite interessert i en rask utvikling av luftfarten, som satte deres skipsfartsinteressen i fare. Staten ble en medspiller for disse mer enn en motvekt. Det sterke statlige engasjementet på infrastruktursiden (flyplasser m.v.) gjorde også at man fikk en interessekoalisjon.
Flyselskapene opererer i et kartell, International, Air Transport Association (IATA), som fastsetter prisene på alle internasjonale flyruten. Inneriks fastsetter selskapene prisene selv. IATA- prisene har gjennom tidene variert, men kan stort svært høyt. Kartallet har visse fordeler i form av midler til sikkerhetstiltak og høye lønninger til personalet. IATA sikrer også at ruter holdes i gang. Flyselskapene legger videre vekt på billetttekniske fordeler vad tilknytningen.
Sammenliknet med andre lands innenriksruter, ligger prisnivået i - Norge svært høyt. SAS hevder imidlertid at utenlands rutene subsidierer innenriks rutene. Prisnivået i mange andre land, som f.eks. Finland, er imidlertid betraktelig lavere. Finair operarer med lavere priser både uten- og innenlands.
Det høye prisnivået gjorde at luftfarten i Norge i begynnelsen ble utviklet på basis av et klientel som hadde råd til å betale, mens skipsfartsinteressene i selskapet sikret sag mot alvorlig konkurranse.
I slutten av 50-årene solgte alle verdens ledende SAS flyselskaper sine propellmaskiner og erstattet dem med dyre jetmaskinen. Dette førte til en krise for den etablerte luftfarten. Kjøperne av propellmaskinene startet en ny industrigrein, charterturismen, som kunne tilby reiser langt billigere enn flyselskapene.
SAS har i dag fått enorme dimensjoner, og den politiske styringen av selskapet har trådt i bakgrunnen. Stortingsrepresentanter som sitter i selskapets ledende organer, har liten mulighet til å sette seg inn i selskapets drift. I en periode nøt de til gjengjeld godt av ”blå kort” med adgang til gratis reiser over hele verden.
Det er påfallende at SAS har store interesser i et forsikringsselskap i skatteparadiset Guernsey, som kan operere friere i forhold til nasjonale regler og bestemmelser.
SAS han helt fra begynnelsen vært kritisert for å være for svensk dominert. Mye tyder på at dette er riktig. I det enorme nettverket av indre prisfastsettelser mellom vanlig lufttrafikk, catering, hotell- drift og charterfly er det ikke mulig uten nitid undersøkelse å finne ut hvordan prisfastsettelsen på interne leveranser foregår. I 1979 har imidlertid de norske ansatte i SAS gjennom sin fagforening krevd at norske interesser må tilgodeses bedre, bl.a. ved at norske leverandører og tjenesten brukes mer.
D. T.