Samlebånd
Samlebånd en et viktig hjelpemiddel innen forskjellige typen masseproduksjon. Samlebåndsfabrikasjon innebærer i prinsippet at arbeiderne står fast stasjonert på sin arbeidsplass, mens båndet transporterer produktet fra den ene stasjonen til den neste. På hver stasjon monterer arbeiderne en eller flere komponenter på produktet, enten på selve båndet eller etter å ha trukket det til side. I store fabrikker kan det være flere samlebånd der forskjellige delkomponenten framstilles, før de havner på et hovedsamlebånd i forbindelse med sluttmontasjen.
Ved et samlebånd må hele tilvirkningen være inngående student og fullstendig planlagt på forhånd. MTM (se art. MTM) og andre former for tidsstudier er viktige hjelpemidler. Hensikten med samlebåndsproduksjon er å oppnå maksimal gevinst ved spesialisering og å slippe omstillingen. Arbeiderne langs båndet får ingen mulighet for selv å bidra med planleggingen. Ved samlebånd er arbeiderne som automater. Produktene som strømmer forbi, binder dem til arbeidsplassen. Skal de ha pause, må de ha avløser hvis ikke båndet kan stanses. De samme operasjoner gjentas gang etter gang dag ut og dag inn, år etter år. Samme jobb kan gjentas flere ganger i minuttet.
Arbeidsforholdene ved samlebåndet fikk en flengende kritikk av Charles Chaplin i ”Modern Times” allerede i 1936. I 1960-årene dukket kritikken opp med fornyet kraft. Store grupper arbeidstakere demonstrerte sin misnøye med arbeidsforholdene ved båndet. Bedriftslederne hadde allerede lenge vært nødt til å søke kvinnelig arbeidskraft (se art, Kvinnearbeid), senene måtte de ansette fremmedarbeidere for å bemanne disse jobbene.
Fra begynnelsen av 1970-årene har flere produsenter, blant annet svenske bilfabrikanter, prøvd å bryte ned samlebåndene til mindre enheten og utvide jobbene slik at de blir men allsidige. Hensikten er først og fremst å få et bedre forhold til arbeidsmarkedet.
Samlebåndsproduksjon i begrepets egentlige betydning er mindre utbredt i Norge enn i de fleste andre industriland. Modifiserte samlebånd, den arbeiderne står tett ved siden av hverandre og selv skyven produktet fra stasjon til stasjon er mer utbredt.
J. Gu.

Se også: Masseproduksjon, Rasjonalisering.

Samlingsforhandlingene mellom DNA og NKP i 1945
Samarbeidsånden som hersket i norsk politikk ved frigjøringen fikk uttrykk gjennom en samlingsregjering, partienes fellesprogram og forsøk på samling innenfor viktige deler av det norske organisasjonslivet. Bestrebelsene på en samling av de faglige og økonomiske organisasjonene i jordbruket førte til at Landbrukets Sentralforbund ble dannet. Enigheten under krigen inspirerte til samlet innsats også på andre felter. I november 1945 ble Norske Kvinners Samarbeidsnemnd stiftet, som det første forum den arbeiderkvinnene var villige til å møte de borgerlige kvinneorganisasjonene.
Men samarbeidet hadde også sine begrensninger. Det lyktes ikke å få en faglig samling av Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag og en kristen organisasjonssamling rundt avisen Vårt Land. Krigen og gjenreisningen klarte heller ikke å bane vei for noe borgerlig valgsamarbeid og regjeringsalternativ. På venstresiden ble det gjort mange forsøk på en samling av de to arbeiderpartiene, men samlingsstrevet ble snart avløst av bitter politisk strid.
Samlingsforhandlingene mellom Arbeiderpartiet og Norges Kommunistiske Parti (NKP) foregikk de første par månedene etter frigjøringen. Initiativet kom fra LO. Forutsetningene for forhandlingene var at NKP ved krigen var et relativt stort parti. Da NKP i sitt program tok avstand fra en revolusjonær vei til sosialismen og proletariatets diktatur, var viktige ideologiske skillelinjer mellom de to partier tilsynelatende fjernet. Ingen av partiene kunne heller se bort fra presset nedenfra. Mange i fagbevegelsen ville ha samling, blant annet for å unngå uro og strid på arbeidsplassene. Ingen av partiene ønsket å bli sett på som det parti som hindret samling.
Før stortingsvalget i oktober 1945 ble forhandlingene brutt av NKP på grunn av uenighet om formen for samling. Motsetningene var de samme som under samlingsforhandlingene i 1926-27 og 1933-34. Arbeiderpartiet ønsket samling ovenfra og ved en fastlagt fordelingsnøkkel skaffe seg overvekten i alle organer i det forente parti. NKP håpet å få flertall gjennom en gradvis politisk samling nedenfra og således erobre Arbeiderpartiet innenfra.
Krigen og samlingsforhandlingene klarte heller ikke å fjerne tradisjonell mistenksomhet og personlige antipatier mellom flere av lederne i de to partiene. Krigen hadde i tillegg skapt nye konflikter. I perioden 1939-42 gikk NKP lenger i retning av samarbeid med okkupasjonsmakten enn de fleste andre grupperingen i Norge. Etter 1942 var kommunistene de mest aktive i motstandskampen og kritiserte skarpt den ikke- voldelige holdningskampen mot fascismen som preget motstandsbevegelsen i Norge.
Forhandlingsbruddet økte motsetningsforholdet mellom de to partiene. Det gjaldt nå å overbevise velgerne om at det van det andre partiet som var ansvarlig for bruddet. Den sterke vekten som ble lagt på å avgrense seg ovenfor det andre partiet svekket venstrekreftene i Arbeiderpartiet og de moderate i NKP. Et endelig politisk brudd mellom de to partiene kom imidlertid først etter statsminister Einar Gerhardsens oppgjør med kommunistene i Kråkerøy- talen i februar 1948.
Bakgrunnen for fordømmelsen var at NKP hadde støttet en kommunistisk maktovertakelse i Tsjekkoslovakia. Ved en hand antikommunistisk kampanje, indre splittelse i NKP og en ugunstig valgordning ble NKP forvandlet til et parti uten parlamentarisk innflytelse og mistet alle sine 11 representanter ved stortingsvalget i 1949.
K. E. E.

Se også: Arbeiderpartiet, Kråkerøy- talen, NKP.

Samlingsregjeringen i 1945
Et av de mange uløste spørsmålene i Norge under andre verdenskrig var hva slags regjering landet skulle ha etter frigjøringen. Det fantes nok enkelte motstandsfolk som i begynnelsen av krigen tenkte på et styre uten Storting og partier, men ved frigjøringen var det alminnelig enighet om at det parlamentariske systemet fortsatt skulle danne grunnlaget i norsk politikk, med partier, et storting og en regjering.
Derimot var det helt fram til 1945 strid om Stortinget av 1936 skulle innkalles på grunn av dets ettergivenhetspolitikk overfor tyskerne i forbindelse med riksrådsforhandlingene sommeren 1940 (se art. Riksrådsforhandlingene). Presidentskapet og et flertall blant stortingsrepresentantene gikk da med på å suspendere kongen og avsette Nygaardsvold-regjeringen. Resultatet av den konstitusjonelle konflikten ble et kompromiss. Presidentskapet ble skiftet ut, men Stortinget av 1936 ble innkalt for en kort periode.
I frigjøringsdagene skapte faktisk regjeringsdannelsen større problemer enn det gamle Stortings skjebne. Konflikten gjaldt sammensetningen av regjeringen. Det var imidlertid enighet om at Norge fram til nærmeste stortingsvalg i oktober 1945 skulle ha en samlingsregjering. Høyesterettsjustitiarius Paal Berg, som var venstremann og tidligere leder for Hjemmefronten, fikk først i oppdrag av Kongen å danne regjering. Men Berg måtte gi opp forsøket, bl.a. fordi han og hans regjeringsliste fikk en kjølig mottakelse både i kommunistpartiet og i de ikke-sosialistiske partiene, især i Høyre. Berg og flere av hans statsråder ble sett på som representanten for en utenomparlamentarisk gruppe - Hjemmefrontens ledelse - og noen fryktet at de ville skyve Stortinget og partiene mer i bakgrunnen (se art. Hjemmefronten).
Deretter fikk Arbeiderpartiet i oppdrag å danne en samlingsregjering. Mange i Arbeiderpartiets stortingsgruppe og i de borgerlige partiene ønsket at Johan Nygaardsvold skulle fortsette som statsminister, men han sa nei. Han følte nok at ledende politikere i hans eget parti foretrakk en annen. Disse så det slik at Nygaardsvold men enn noen annen ville bli tillagt ansvaret for at det tyske overfallet hadde lykkes. I stedet ble Einar Gerhardsen statsminister, og Arbeiderpartiet og NKP hadde et knapt flertall i regjeringen - hvor for øvrig Kirsten Hansteen fra NKP ble landets første kvinnelige statsråd (se art. Hansteen, Kirsten).
Overgangen fra krig til fred gikk mer smertefritt i Norge enn i de fleste andre land. Det van ingen revolusjon innebygd i motstanden. Motstandsbevegelsen hjemme van relativt enhetlig, selv om kommunistene ønsket en mer aktiv motstandspolitikk, og forholdet mellom Hjemmefronten og regjeringen i London var stort sett friksjonsfritt. Samlingsregjeringen i 1945 var i seg selv et uttrykk for det samarbeidsklimaet som hersket ved frigjøringen.
Selv etter stortingsvalget i oktober 1945, som gav Arbeiderpartiet flertall på Stortinget, ønsket Einar Gerhardsen og mange i LO- ledelsen en fortsatt samlingsregjering med bare Høyre i opposisjon. Et stort flertall i partiets landsstyre avviste imidlertid tanken. Valget innledet således en periode fram til 1961 den Arbeiderpartiet dannet flertallsregjeringen alene.
K. E. E.


Samliv
Uttrykket samliv har ikke noe klart og entydig betydningsinnhold. Vanligvis brukes det som betegnelse på det forhold at to personer bor sammen og har et praktisk og intimt følelsesmessig fellesskap. Det siste er en nødvendig del av uttrykkets innhold, idet en ikke vil betegne et bofellesskap mellom voksne søsken, eller mellom foreldre og voksne barn som et samliv. Videre forbinder en med uttrykket samliv også en viss stabilitet eller varighet.
Helt opp til den aller seneste tid var det bare samliv mellom kvinne og mann som var tillatt. Men i dag kan en si at uttrykket også omfatter forhold der personer av samme kjønn lever sammen.
Samlivet mellom kvinne og mann er institusjonalisert i ekteskapet. Ved å gjennomgå en vielse blir samlivet offisielt stadfestet og sosialt og religiøst anerkjent. Gjennom vielsen blir de samboende underlagt et meget omfattende rettslig system (ekteskapslovgivningen), og de gis muligheter til å nyttiggjøre seg en mengde økonomiske lettelser og støtteordninger som er utformet for å lette den forsørgelsesplikten mannen tradisjonelt har i ekteskapet.
Uttrykket samliv er vanligvis mest brukt om forhold der kvinne og mann lever sammen uten å gifte seg. Om dette brukes også betegnelser som ”papirløst ekteskap, samvittighetsekteskap”, ugift samboenhet” og avtalt samliv”. Grunnen til at noen velger avtalt samliv framfor ekteskap er mange og forskjelligartede. Kvinnepolitiske og moralske standpunkter inngår imidlertid helt eller delvis som begrunnelse for de fleste som velger denne formen for samliv. Ytterst sjelden er det økonomiske grunner som avholder et par fra å gifte seg; i de aller fleste tilfellene er det en økonomisk fordel å inngå ekteskap.
Tyngdepunktet i et samliv mellom kvinne og mann ligger i dag i et seksuelt, psykisk, sosialt og åndelig fellesskap. Dermed kommer den etiske dimensjon klarere fram enn tidligere: Det skal være et personlig forhold og et likeverdig forhold. Her er det at det etablerte ekteskap etter manges mening svikter idealene. Det bygger på at forholdet mellom kvinne og mann skal være et avhengighetsforhold mer enn et forhold mellom selvstendige og likeverdige personer. Dette kommer fram både i lovgivningen, i religionen, i den økonomiske familiepolitikken og i godtfolks dypeste holdninger og praksis. Det er bare i ekteskapet en kvinne kan gjøre seg økonomisk og sosialt avhengig av en mann uten samtidig å bli fullstendig rettsløs.
Avtalt samliv er for mange både en politisk handling - å vise at det finnes et alternativ til ekteskapet - og et personlig valg for å unngå alle de sosiale kravene, forventningene og fristelsene til å gå inn i et tradisjonelt rollemønster, som de blir utsatt for ved å gifte seg.
Ønsket om et alternativ til ekteskapet er ikke noe særfenomen for vår tid, men det har forekommet opp gjennom hele vår europeiske historie. Og i dag finner en avtalt samliv i de fleste land i verden, uavhengig av religiøse og politiske system.
Personer av samme kjønn har ikke rettslig adgang til å gifte seg. For dem er avtalt samliv det eneste alternativet.
H. J. T.

Se også: Ekteskap.
Litteratur: H. J. Thue: Avtalt samliv, Oslo 1977. H. I. Thue: Hans ekteskap - og hennes, Oslo 1978.

Samnorsk
Samnorsk er eit omgrep i norsk språkstrid, som partane i språkstriden til tider har lagt svært ulikt meiningsinnhald i:
1. Samnorsk er lik det sams, fellesnorske som ein bør normere skriftspråket etter for ein gong å nå fram til eitt skriftmål i landet. Denne tydinga var den vanlige blant folk som kalla seg samnorskfolk fram til krigen, og ho blir i dag brukt av organisasjonen Landslaget for språklig samling.
2. Samnorsk er lik samanblanding, ihoprøring av dei to skriftformene bokmål og nynorsk (tidligare riksmål og landsmål) som vi alt har. Denne tydinga av samnorsk har frå tidlig i hundreåret vori den vanlige i meir konservative nynorskkrinsar. Samnorsken blir her sedd på som ein trusel mot det reint norske målet (nynorsken) frå det fremmende ”danske” målet (bokmålet).
3. Samnorsk er lik radikalt bokmål. Denne tydinga tinner vi først etter krigen, særlig framfort av riksmålstilhengjarane, som i det radikale bokmålet fann ein nærmare og farligare trusel mot det konservative riksmålet enn nynorsken. Dette henger saman med at skoleboker med radikalt bokmål blei mye brukt i tida rett etter krigen, og med den raske tilbakegangen for nynorsk som skolemål i den same tidbolken.
4. Samnorsk er lik ei framtidig skriftform til avløysing av bokmål og nynorsk, som ein skal nå fram til ved gjensidig tilnærming mellom del to målformene. Denne definisjonen er i motsetning til nr. 2 positiv og gir uttrykk for ein strategi for å komme ut av språkstriden. Dette synet på samnorsk finner vi ofte uttrykt i dei mange ordskifta i Stortinget am språksaka, og av Landslaget for språklig samling i byrjinga av 60-åra. Det er vanlig å omtale dette synet som det teknokratiske”.
Organisert arbeid for samnorsk har skjedd gjennom to organisasjonar, Østlandsk reisning (ØR) 1916-26, og Landslaget for språklig samling (LSS), skipa 1959.
Østlandsk reisning blei skipa hausten 1916 med seinare biskop Eivind Berggrav som formann og professor Halvdan Koht som nestformann. Sentral i organisasjonen var og professor i riksmål Didrik Arup Seip. Desse tre var med i leiinga av rørsla heilt fram til 1926.
ØR fikk ei veldig tilslutning utover på Austlandet. Målsettinga var at austlandsmåla skulle opp og fram, brukarane skulle slutte å skamme seg over målet sitt, og begge skriftmåla skulle ta meir omsyn til dialektane på Austlandet. ØR er dermed ein parallell til og forløpar for den dialektrørsla som vi har sett i 1970-åra.
Dei frilyndte ungdomslaga slutta seg kollektivt til, og etter få år hadde rorsla eit medlemstal på omlag 10 000. Språkstriden hadde til da gjeldt forholdet mellom riksmål og landsmål. Slik del to målformene var den gongen, var austlandsdialektane lite representert: landsmålet var ennå eit konservativt i-mål (”me-hev-fenge-soli”-målet), og riksmålet var framleis sterkt farga av det danske opphavet. I målrørsla dominerte dessutan den såkalla nasjonale ideologien, som hevda at striden egentlig stod mellom norsk og dansk, og der dialektane på Austlandet ofte ikkje blei rekna for norske og nasjonale nok til å bli tatt omsyn til i skriftmålet.
Frå riksmålshald blei austlandsdialektane ofte omtalt som vulgære avartar av riksmål. Elvind Berggrav hevda derfor at austlandsmålet blei klemt mellom to språkpolitiske syn som ikkje gav austlandsken rett og rom. Det van dette ØR skulle rå bot på. I argumentasjonen knytte ØR seg nært til det målsynet anarkisten Olaus Fjørtoft (sjå art. om han) hadde forfekta i 1870-åra, men som da lei nederlag i målrørsla. Det er vanlig å kalle den målideologien Fjørtoft stod for, for den sosialradikale. ØR er det første organiserte uttrykket for denne ideologien i språkstriden: å sette dialektane i fremste rekka.
Men samtidig såg rørsla også framover til ei løysing av språkstriden. Ved å bygge meir og meir på austlandsmåla, kunne ein få eit samlande skriftspråk for heile landet. ØR såg det slik at Austlandet hadde fått som historisk oppgåve å bygge bru i språkstriden, og organisasjonen hadde dermed også eit nasjonalt perspektiv på arbeidet, ikkje bare eit regionalt.
Dei konkrete arbeidsoppgåvene ØR tok på seg, var særlig forsvar av dei radikale (”valfrie”) formene i 1917-rettsknivinga, men rørsla arbeidde og med å få fram abc på bygdemål og med fornorsking av stadnamna på Austlandet. ØR gav ut bladet ”Østaglett” ein gong i månaden.
I tiårsbolken 1916 til 1926 forsvarte ØR det verdfulle i bygdekulturen på Austlandet, ein kultur som var særlig trua pga. den raske industrialiseringa etter 1905. Rørsla kjempa fram ei sjølvstendig autlandslinje i kulturpolitikken, ei linje dei trudde heile landet med tida skulle kunne slutte opp om. Men ØR hadde mektige motstandarar i striden. Konservative målfolk og riksmålsfolk stod saman i kampen mot ØR. Dette hadde nok sitt å seie for tilbakegangen for rørsla utover i 20-åra. Men også andre faktorar verka inn. Den sosiale basisen for ØR var bondeungdommen på Austlandet. Da den økonomiske krisa sette inn på bygdene i 20-åra, blei derfor mye av grunnlaget for ØR rivi bort. Skulle rørsla ha makta å overvinne motgangen, måtte ha alt tidligare ha blitt utvida til også å omfatte arbeidarungdommen. Men ei tilnærming til arbeidarane i tettstader og i byane var vanskelig å få til, særlig fordi ØR hadde ein mangelfull analyse av bymåla. ”Byen” blei sedd på som ein einskap språklig sett, og det var overklassen sitt bymål som da representerte ”byen”, ikkje språket som arbeidarane snakka.
Likevel skulle det bli Arbeidarpartiet som kom til å arbeide mest med å fremme samnorsktanken i 30-åra, med Halvdan Koht som den viktigaste talsmannen. Partiet sin innsats kulminerte med 1938-rettsknivinga og med det såkalla Oslovedtaket (1939) i Oslo skolestyre, som fastslo at skolebøkene i Oslo skulle nytte dei mest radikale formene i 1938-rettskrivinga. Oslomarknaden var viktig for forlaga, og derfor fikk dette vedtaket mye å seie for språkforma i skolebøkene (på bokmål) utover heile landet, og den harde språkstriden i 50-åra hadde sitt utgangspunkt her.
Frå 1926 til 1959 fans det ikkje noen organisasjon som sa seg å arbeide for samnorsk. Mest kanskje fordi samnorskpolitikk var statens uttalte linje. Og i 1946 hadde 79 % av befolkninga ifølgje Gallup støtta det synet at dei to målformene burde smeltas samman til eittn skriftspråk. Men på bakgrunn av den sterke striden utover i 50-åra kjente ein del folk behov for ein organisasjon som kunne arbeide for det offisielle normeringssynet.
I 1959 blei så Landslaget for språklig samling skipa, vesentlig av folk frå Venstre og DNA. Laget støtta aktivt opp om den statlige samnorskpolitikken, og argumentasjonen var vesentlig praktisk: Det er unødvendig og tungvint i eit lite land å halde på to målformen som er så like kvarandre. Ved tilnærming frå båe kantar kunne ein få dei to skrift- språka til å smelte saman til eitt (jfr. tyding 4 ovafor). I 1966 gav LSS ut eit ”Framlegg til samlenormal ,til eit konkret forsok på å vise korleis tilnærminga kunne skje. Samlenormalen var i mange år det medlemmene viste til på spørsmål om kva LSS stod for.
Først i 1977 kom eit skifte i samnorskpalitikken til LSS. Organisasjonen vedtok da eit nytt prinsipp- program. Nå greip ein tilbake til det synet på samnorsk som hadde vori det vanlige før krigen, i ØR og i DNA i 30-åra (jfr. tyding 1 ovafor). Arbeid for talemåla fikk prioritet framfor skriftmålsarbeidet.
Grunngivinga var at dersom eit framtidig felles skriftspråk skal kunne bygge fullt og heilt på talemålet til vanlig folk i by og bygd, må desse talemåla og språkformene først få auka status, både blant brukarane sjølve og i storsamfunnet. Argumentasjonen ligger svært nær den vi finner i målrørsla i dag, men Noregs Mållag arbeider bare med og for nynorsken. LSS ser det som ei viktig oppgåve også for dei formene for folkemålet som etter kvart har fått rom i bokmålet fordi 90 % av befolkninga nyttar bokmål eller riksmål skriftlig og fordi bokmålet også i lang tid framover vil vere den viktigaste skriftmålsforma for folk flest.
LSS tar utgangspunkt i ein språkpolitisk analyse av dei sosiale motseiingane innafor bokmålet. Mens nynorsken kan seias å vere ein trussel mot det dominerende overklassemålet i den grad han heilt kan trengje det til sides, er folkemålspolitikken ein trussel om å erobre overklassemålet innafrå. Nynorsktruselen er som ein invasjonstrusel utafrå, folkemålslinja i bokmålet er som ein gerilja i sjølve landet. Dei gongene borgarskapet verkelig er blitt mobilisert til språkstrid, er nettopp når det har kjent seg trua av folkelige (”vulgære”) former innafor sitt eige skriftmål (etter 1917-rettskrivinga og i 50-åra).
LSS har i dag medlemmer i alle fylka i landet og blir leia av eit sentralstyre på 8 medlemmer. Laget har sia 1960 gitt ut bladet Språklig Samling (4 nr. i året) og har to representar i Norsk språkråd, ein for nynorsk og ein for bokmål.
E. H. J.

Sjå også: Målreising, Språk, Språkreformer i Norge.

Litteratur: K. I. Vannebo: Omgrepet ”samnorsk”, i Språklig Samling 2/1978 E.H. Jahr (red.): Østlandsk reisning 1916-1926, Oslo 1974. E. H. Jahr: Østlandsmåla fram! Ei bok om rørsla Østlandsk reisning, Tromsø – Oslo- Bergen 1978. L. S. Vikør og G. Wiggen (red.): Språklig samling på folkemåls grunn, Oslo 1979.

Samorganisasjon
Samorganisasjon er en sammenslutning av alle LO-fagforeninger innafor et bestemt geografisk område der flere enn ett forbund har avdelinger. I dag har LO om lag 200 samorganisasjoner. Disse følger hovedsakelig fylkes- og kommunegrenser, og størrelse varierer sterkt. Bare få av organisasjonene er særlig aktive. Det økonomiske grunnlaget utgjøres av en egen kontingent som utliknes på de tilsluttede fagforeningene. Bortsett fra Oslo har ingen samorganisasjon heltidsansatte tillitsmenn. Samorganisasjonens bestemmende organer er årsmøtet, felles fagforeningsstyremøte eller representantskap og styret.
Samorganisasjonene skal være et bindeledd mellom de lokale fagforeningene og et hjelpeorgan for LOs sentrale ledelse og administrasjon. Opplysningsvirksomhet og agitasjon er sentrale oppgaver. Ved lokale forhandlinger skal samorganisasjoner bistå fagforeningene og organisasjoner skal representere lønnstakerne i offentlige komitéer og utvalg. De seinere åra har kommunale og fylkeskommunale oppgaver kommet mer i forgrunnen. I 1972 vedtok derfor LO- kongressen å opprette egne samarbeidsorganer for fylkene. Disse består av representanter valg på de lokale samorganisasjonens årsmøter.
De første fagforeningene merket snart behovet for lokal samordning for å utnytte kollektiv styrke. Lokale samorganisasjoner og landsomfattende forbund (se art. Fagforbund) oppsto omtrent samtidig i begynnelsen av 1880-åra. Organisasjonsutviklinga og debatten omkring denne er en viktig innfallsport til å forstå fagorganisasjonens rolle og utvikling.
Samorganisasjoner opptrer her særlig i tre faser. Kompetansestriden hadde sin bakgrunn i de uklare grensene mellom organisasjonsenhetene i 1890 åra. Disse førte til en konkurranseforhold mellom samorganisasjonene og forbunda. Den første tida var samorganisasjonen den viktigste fellesorganisasjonen. Samorganisasjonen i Oslo var i 1893 først ute med å sentralisere lønnsbevegelsene under en fast ledelse med sikre streikebidrag. Imidlertid styrket forbundsformen sin stilling som en følge av industrialiseringa. Kompetansestriden dreide seg bl.a. om fordelinga av kontingenten og hvilken instans som skulle inneha den overordna ledelsen i arbeidskonflikter.
LOs stiftelseskongress i 1899 påla som et kompromiss alle lokaler fagforeninger å tilslutte seg den lokale samorganisasjonen der slike fantes. Dette var en vesentlig årsak til at bare to fagforbund sluttet seg til LO fra starten av (se art. Landsorganisasjonen ). Allerede i 1901 tok LO konsekvensene av dette, og bestemmelsen ble opphevet. Samorganisasjonene opphørte å eksistere som organisasjonsenheter i LO. De ble dels oppløst, dels ble de omdanna til partiavdelingen.
Samorganisasjonene kom igjen i sentrum som forum for fagopposisjonen av 1911 og som en del av dennes ideologiske og politiske kamp (se art. Fagopposisjonen av 1911.) et av opposisjonens sentrale krav var å omlegge organisasjonsstrukturen. Samorganisasjonene skulle være enhetene fagorganisasjonen skulle bygge på. Tanken var at en desentralisert fagbevegelse ville svekke stillingen til de sentrale forbundsledelsene. Fagorganisasjonen kunne bli en militant og slagkraftig enhet i kampen for å avskaffe kapitalismen og innføre sosialismen i Norge.
Fagopposisjonen mente at dette først og fremst kunne skje ved kamp på den enkelte arbeidsplassen. Makten tilbake til de lokale enhetene ville stimulere til økt egenaktivitet og sterkene politisk bevissthet. Striden am fagbevegelsens organisasjonsform varte i denne fasen fram til at LO-kongressen i 1923 vedtok at landsomfattende industriforbund var grunnenheten fagorganisasjonen skulle bygge på.
Fagopposisjonens menn hadde nå inntatt de ledende stillingene i LO. Kongressen hadde tre år tidligere gitt sin tilslutning til samorganisasjonsformen som grunnprinsipp. I mellomtida hadde det imidlertid vist seg at LO var så godt som delt i to på dette spørsmålet. Etterkrigskrisa hadde satt inn, og fagbevegelsen mistet i løpet av to år en tredjedel av medlemmene sine. Tida var ikke inne for organisatoriske eksperimenten. Samtidig hadde fagopposisjonen slipt av seg noe av det mest revolusjonære fernisset. Men dette til trass, samorganisasjonene fortsatte å være sentra for opposisjon i 1920- og 30-åra.
I 1973 ble det igjen foreslått for fagkongressen at fagbevegelsen skulle gå tilbake til samorganisasjonene som grunnleggende organisatoriske enheter. Begrunnelsen var denne gangen ikke militant slagkraft for derved å styrte kapitalismen, men høyere og billigere effektivitet fan forhandlings- og serviceinstitusjonen LO. I motsetning til hva forkjemperne for forslaget hevdet, hadde den moderne versjonen av 1973 lite å gjøre med fagopposisjonens linje i organisasjonsspørsmålet.
I løpet av det halve hundreåret som hadde passert, hadde LOs sentrale ledelse og administrasjon vokst i styrke og størrelse. Istedenfor desentralisering av makt, er det all grunn til å tro at forslaget ville betydd det motsatte i praksis. Imidlertid vant også denne gangen tilhengerne av industriforbundsformen fram, men med ei målsetting som ikke skilte seg vesentlig fra mindretallets. Og samorganisasjonene beholdt sin plass på sidelinja.
I 1934 ble samorganisasjonene samorganisert. Antallet ble redusert fra 36 til 13. Omorganiseringa skjedde start sett etter fylkesgrensene. Dette mønstret holdt seg fram til okkupasjonen brøt fagorganisasjonen opp. I etterkrigstida har igjen samorganisasjonene blitt oppdelt i små lokale enheter. Dersom ikke kommunale og fylkeskommunale utfordringer etter hvert endrer bildet, er samorganisasjonenes innflytelse på fagbevegelsens virksomhet minimal. For om mulig å bote på dette, har ideen om engasjement i lokalsamfunn og miljøpolitikk blitt lansert. At vi i dag finner opposisjonelle i ledelsen av flere samorganisasjonen, kan også tas til inntekt for at samorganisasjonenes betydning er liten.
A. M.


Samvirke
Samvirke eller kooperasjon er en organisasjonsform for økonomisk virksomhet basert på at de som driver produksjonen eller drar nytte av den, skal leie virksomheten sammen. Målsettingen er at virksomheten skal styres av og for dem den angår og ikke gi grunnlag for profitt til utenforstående kapitalelene.
Etter eierforholdene kan en skille mellom tre hovedtypen av samvirke: arbeider- eller produksjonssamvirke der arbeiderne eier bedriften de arbeider i; produsent- eller salgssamvirke der produsenten sammen eier salgs- eller videreforedlingsbedrifter; konsument- eller forbrukersamvirke der kjøpere slutter seg sammen om å eie salgs- og til dels produksjonsbedrifter.
Produksjonssamvirke krever mer kapital for hver deltaker enn de andre formene og er derfor ikke så vanlig i kapitalistiske land. Det er også vanskelig for en slik bedrift å være så brutal mot arbeiderne eller så elastisk som den kapitalistiske konkurransen krever. I sosialistiske land er produksjonssamvirke mer utbredt og finnes i flere former.

Samvirkeprinsipper i Norge
I Norge er det mest salgs- og forbukersamvirke. De er for det meste sluttet sammen i organisasjoner etter hva de driver med. Mellom organisasjonene er det et visst samarbeid både økonomisk og organisatorisk i Samvirkeutvalget i Selskapet for Norges Vel. De norske samvirkeorganisasjonene har da også en felles bakgrunn i den såkalte Rochdaletradisjonen, etter det samvirkevalget som ble startet i Rochdale i England i 1844.
Av de fjorten opprinnelige Rochdale- prinsippene er det spesielt fire som går igjen som de grunnleggende samvirkeprinsippene i Norge.
For det første åpent medlemskap, som vanligvis betyr at alle de som driver med den aktuelle virksomheten kan være medlemmer. Vanligvis er det husstanden som er medlemmer av forbrukersamvirkelag, og mjølkeprodusenten som er medlemmer av meierilag. Det er også ofte slik at medlemskap følger produksjonsenheten ved salg. I andre land finnes det eksempler på at det er forskjellige samvirkelag for forskjellige religioner og liknende.
Dernest demokratisk kontroll, som i alminnelighet betyr at hvert medlem ha én stemme pr. årsku eller liknende.
Videre er det begrenset kapitalrente, som betyr at om det deles ut midler etter innskutt kapital, blir dette gjort med en fast rentesats. Det er her tale om to typer utbetaling. Rente på spareinnskudd er en del av driftsutgiftene mens en eventuell rente på innskuddskapitalen blir delt ut av overskuddet.
Men det sentrale fordelingsprinsippet er utdeling av andel av det disponible beløpet i forhold til deltakelsen. Dette ordnes vanligvis ved at det utdeles en bonus i forhold til hvor mye en har kjøpt i samvirkelaget eller hvor mye mjølk en har levert til meieriet. På denne måten blir det deltakelsen i samvirket som betyr noe, og den innskutte kapitalen gir ikke grunnlag for noen kapitalgevinst.
Samvirkeprinsippene gir likevel en ganske stor frihet for økonomisk tilpasning. Spesielt gjelder dette spørsmålet om hvor mye som skal avsettes til investeringer. Men de samvirkebedriftene som skal konkurrere med tilsvarende kapitalistiske bedriften, vil ha omtrent de samme kapitalbehovene og liknende problemer som de private bedriftene. Slike samvirkebedrifter oppfører seg derfor ofte på samme måte som private bedrifter. Norges Kooperative Landsforening (NKL) er her et godt eksempel. Det er blitt nedlagt utsalg, slått sammen samvirkelag og investert i store varehus og engroslagre omtrent like drastisk for NKL som for de private.
Noe annerledes er det for organisasjoner med lovbestemt kontroll med et marked, som f.eks. er del av landbruksorganisasjonene. Disse har ikke alltid det samme presset på seg til å investere. Til gjengjeld kan de lettere skaffe de nødvendige midlene. Vi har derfor noen eksempler (meieriene og særlig Bergensmeieriet), på at salgssamvirke utvider sin virksomhet ut over det som har med salg og videreforedling av medlemmenes produkter å gjøre. Selv om deler av salgssamvirket har monopol på omsetningen av en del varer, betyr ikke dette nødvendigvis at de opptrer som vanlige monopolister. Normalt må nemlig salgssamvirket selge alt medlemmene vil levere og kan ikke kontrollere mengden og dermed oppnå monopolprofitt. Men indirekte blir det nok gjort noen forsøk på å holde produksjonen nede.
Viktigere for salgssamvirket er mulighetene for å ta fortskjellig pris for forskjellig anvendelse av produktene (prisdiskriminering). For eksempel gir mjølk brukt til smørproduksjon vesentlig mindre enn når mjølka selges til forbrukerne. Denne prisforskjellen utjevnes ved hjelp av avgifter slik at mjølkeprodusentene stort sett får det samme for mjølka, og alle får en del av monopolprofitten.
Innen et samvirkelag vil det lett være interessemotsetninger mellom store og små deltakere. Som oftest byr ikke dette på store problemer og konflikter. Et eksempel på det motsatte er skogeiersamvirket, den Skogeierforeningen av 1952 var et utbrudd av de virkelig store skogeierne.

Framveksten av samvirkeforetak
De første samvirkeforetakene må sees i sammenheng med framveksten av pengeøkonomien. Det ble behov for videreforedling og salg av egne produkter og organisert innkjøp.
Den første bølgen av samvirkeforetak kom med foreningsvirksomheten som ble utbredt etter midten av forrige århundre. Det kapitalistiske systemet var ikke velutviklet nok til å ta over da det gamle systemet ikke lenger strakk til. For eksempel ble det første egentlige livsforsikringsselskapet startet som et gjensidig selskap fordi det ikke var mulig å reise tilstrekkelig kapital til å starte det som privat selskap.
De første samvirkeforetakene sto alene og var ofte ikke i stand til å stå imot økonomiske tilbakeslag. Det trengtes også en del forsøk for en fant fram til den beste måten å samarbeide på. Dette er spesielt tydelig for boligkooperasjanen der det ble med noen få enkeltstående tiltak inntil boligbyggingen og driften til en viss grad ble atskilt i henholdsvis boligbyggelag og borettslag.
Veksten i samvirkebevegelsen ble sterkere og jevnere i første halvdel av århundret. Veksten var ofte politisk og kom som en reaksjon på utslag av det kapitalistiske systemet. Kooperasjonen har da også blitt bekjempet av det kapitalistiske systemet. I USA ble samvirkelag bekjempet som kommunistiske organisasjoner, og i Norge har det f.eks. vist seg svært umulig å få etablert et samvirkelag i en by som Arendal.
Men i Norge har kooperasjonen i stor grad vunnet fram med vedtak i parlamentariske organer. Som svar på krisen som rammet primærnæringene i mellomkrigstida, ble det vedtatt lover som direkte eller indirekte ga salgssamvirket kontroll med markedet for viktige varer. Boligsamvirke og forbrukersamvirke har ofte fått tildelt tomter av kommunestyrene.

Politisk betydning
Samvirkeorganisasjonene er blitt en del av det politiske establishment, og som før nevnt opptrer de økonomisk likt med kapitalistiske foretak. Det er derfor vanskelig å sammenfatte og vurdere den politiske betydningen av de forskjellige samvirkeformene. Det såkalte ”brekkstangprinsippet” går ut på at samvirkeforetaket ikke behøver å oppnå noen dominerende eller enerådende stilling. Bare ved å vare der og true med å overta markedsandelen kan et samvirkelag ha positiv virkning også for dem som ikke er medlemmer. Det forutsetter imidlertid at samvirkeforetakene ikke har som et viktig mål å samle kapital på samme måte som private selskaper.
Fra etterkrigstida er det vel bare ett eksempel på at markedsatferd fra et samvirkeforetak har hatt en dastisk virkning på sitt marked. I slutten av 50-åra a forsikringsselskapene Samvirke opp medlemskapet i tarifforeningene, som fastsetter priser og vilkår for forsikringen. Utmeldingen var dårlig forberedt, men etter hvert har Samvirke kommet med en del nyskapningen som resten av forsikringsselskapene har forsøkt å gjøre etter. Spesielt gjelden et kollektive forsikringen (se art. Hjemforsikringssaken).
Forsikringsselskapene Samvirke er ikke organisert som samvirkelag, men eies av flere samvirkeorganisasjonen og LO. Slik er det også med en del andre bedrifter der samvirkebedriften eller bedriften eid av samvirkebedriften eier aksjer. Ofte, men ikke alltid, blir slike bedriften drevet som rene samvirkelag.
På den andre siden finnes det eksempler på at private bedriften organiserer samarbeids- eller serviceorganer etter prinsippen som ligger nær opp til samvirkeprinsippene. Det er derfor vanskelig å trekke klare skillelinjen. Men om en tar med bedrifter som sogner til de organisasjonene som samarbeider gjennom Selskapet for Norges Vel, har disse en samlet omsetning av størrelsesorden en tidel av nasjonalproduktet.
Det er derfor mektige organisasjoner som har makt om de vil bruke den. Spesielt disponerer landbruksorganisasjonene store fonds på grunn av organiseringen av sine markeder. Midler fra disse organisasjonene var da også av star betydning under kampen mot EF. For tida pågår en kamp mellom Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag om disse organisasjonene. Dette viser både den skjulte motsetningen mellom store og små i samvirkelag og at selv om samvirkeorganisasjonene har mange konservative trekk, er ikke mønstret fastlåst.
D. S.

Se også: Landbrukets Sentralforbund, Landbrukssamvirke, Norges Kooperative Landsforening, Samvirke forsikring, Skogindustrier AS, Norske.
Samvirke Forsikring
Data for 1978:
Morselskapet: Samvirke forsikring er en fellesbetegnelse for forsikringsaksjeselskapene Samvirke (skadeforsikring) og Samvirke Liv (livsforsikring)
Hovedkontor: Oslo
Distriktskontorer: 15
Antall ansatte: 367 funksjonærer. I feltorganisasjonen 124 ansatte og am lag 2 100 fritidsagenten
Omsetning: Samlet premieinntekt omlag 420 mill.kroner. Kollektive forsikringen utgjør omlag 30 %, individuelle skadeforsikringer over 50 %
Størrelse etter omsetning: Nr. 7 av forsikringsselskapene (-gruppene)
Gjennomsnittlig omsetningsøkning: 1970-78: 22 %
Forvaltningskapital: 1,12 milliarder kroner
Anleggsmidler: 852 mill. kroner
Egenkapital: 15 mill. kroner i Samvirke (skade) og 545 000 kroner i Samvirke Liv. Tilsvarer 1,4 % av totalkapitalen
Aksjekapital og eierforhold: Kr 4 000 000 i Samvirke (skade) og kr 400 000 i Samvirke Liv. Landsorganisasjonen (LO) og Norges Kooperative Landsforening (NKL) eler hver 45 %. Resterende 10 % eies av Norges Fiskarlag, Norges Bonde- og Småbrukarlag, Norges Boligbyggelags Landsforbund samt lokale samvirkelag. Privatpersoner kan ikke være aksjonærer
Styre: 9 medlemmer - 3 fra fagbevegelsen, 3 fra kooperasjonen, 2 fra ansatte og administrerende direktør. Representantskapet (17 medlemmer) har tilsvarende sammensetning, men med øvrige aksjonærer representert
Styreformann: Thor Andreassen
Administrerende direktør: Kjell Holler
Hovedbankforbindelse: Landsbanken og Samvirkebanken

Forsikringsselskapet Samvirke ble stiftet i 1921. Stiftene var NKL og om lag 90 lokale kooperative foreninger. Selskapet satset fra starten av hovedsakelig på brannforsikring. Første tiåret hadde selskapet det vanskelig på grunn av økonomiske krisetiden og hard konkurranse. I 1930 stiftet kooperasjonen eget livsforsikringsselskap - Samvirke Liv. Selskapet etablerte intimt samarbeid med Samvirke. 1930-årene kan karakteriseres ved jevn økning i omsetningen. Forsikringstakerne var hovedsakelig NKL og samvirkelag, men etter hvert også vanlige kooperatører. Samvirke deltok fra stiftelsen i tariff- og vilkårssamarbeid med private selskaper gjennom tarifforeningene.
Det som kalles første fase i utviklingen av Samvirke varte fram til 1957. I hele denne perioden førte selskapet en heller beskjeden tilværelse på linje med mange andre små selskaper i norsk forsikring, og det skilte seg lite ut fra private selskaper.
Annen fase innledes i 1957 da Samvirke trer ut av tariff-foreningene. Dermed kunne selskapet stå friere i premietilbud, vilkår og forsikringsformer. I sin nye og uavhengige stilling kunne Samvirke registrere en sterk ekspansjon. Premieinntektene ble firedoblet fra 1956 til 1962, og det ble innført en rekke nye forsikringsordninger. På midten av 60-tallet hadde selskapet likevel til dels store underskudd. For lave premier og dårlig administrasjon anføres gjerne som årsak.
Tredje fase i Samvirkes utvikling ble innledet i 1965 ved samarbeidsavtalen mellom LO og NKL. I og med denne avtalen engasjerte fagbevegelsen seg direkte i Samvirkes virksomhet, og avtalepartnere forpliktet seg til å bygge ut Samvirke til sentral forsikringsorganisasjon for LO og NKLs medlemmer og andre grupper. Dette har særlig kommet til uttrykk gjennom kollektive forsikringen, spesielt kollektiv hjemforsikring. Samvirke har inngått slike avtalen med de fleste forbund i LO, og i løpet av 1980 vil over 600 000 hjem være dekket av denne ordningen. Gjennom LO, NKL, Fiskarlaget, Småbrukarlaget og Norske Boligbyggelags Landsforbund er over 1 400 000 medlemmer knyttet til Samvirke.
I 1970-årene har det vært forhandlinger om fusjon mellom Samvirke og Norges Brannkasse. Et flertall i Brannkassens styre gikk imidlertid imot dette.

Samvirke og fagbevegelsen
Samarbeidet mellom Samvirke og fagbevegelsen fikk en trang fødsel. Forsikringsvirksomhet ble tradisjonelt ansett som en naturlig del av fagforeningsarbeidet (stønadskassen), og det var opprinnelig tanken at fagbevegelsen skulle delta i stiftelsen av Samvirke. Forsøket strandet, bl.a. på grunn av strid mellom LO-sekretariatet og Fagopposisjonen av 1911.
Fagopposisjonen mente at fagbevegelsen ikke skulle engasjere seg i forsikringsvirksomhet, men ofre seg for den faglige kampen. Sekretariatet sto derimot på at forsikring horte til fagbevegelsens oppgaven. Denne uenighet hindret et mer aktivt forsikringsengasjement, bl.a. ble et vedtak på Fagkongressen i 1914 om et brannforsikringsselskap i LO ikke gjennomfort. Forholdet mellom Samvirke og LO forble så og si uforandret fram mot andre verdenskrig.
Etter krigen ble spørsmålet om et nærmere samarbeid igjen tatt opp. Samvirke var særlig misfornøyd med at 11 fagforbund hadde kollektive ulykkesforsikringen med private selskaper! Samarbeid om livsforsikringen ble vurdert utover i 50-årene, men da Samvirkes tilbud var dårligere enn eksisterende ordningen, opprettet LO selv en felles forsikringskasse: Fagorganisasjonens stønadskasse fra 1963.
Når det gjaldt skadeforsikringen hadde bruddet med tariffforeningene i 1957 skapt bedre forutsetningen for samarbeid med fagbevegelsen. I 1962 la Samvirke og Norsk Treindustriarbeiderforbund fram et forslag til avtale om kollektiv hjemforsikring. LO kunne imidlertid ikke godta denne avtalen uten at de fikk representanten fra fagbevegelsen i Samvirkesorganene.
Kravet om medbestemmelsesrett over forsikringskapital skapt av LOs medlemmer var dermed fremmet og ga grunnlag for sterk strid mellom LO og Samvirkes eiere NKL. Først etter at LO truet med å opprette eget selskap, ga NKL etter og i løpet av 1964 ble det utarbeidet en samarbeidsavtale som er grunnlaget for den nåværende eierstruktur i Samvirke.
I 1965 vedtak Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund som første forbund å opprette kollektiv hjemforsikring. Dette vedtaket ble opphav til en sak som i flere år ble livlig diskutert i fagbevegelsen og norsk opinion for øvrig. Tre arbeidene ved Falconbridge i Kristiansand anla sak mot sitt eget forbund da de mente landsmøtet ikke hadde rett til å pålegge medlemmene å tegne forsikring i ett bestemt selskap. Saken kom helt til Høyesterett, som ga de tre arbeiderne medhold. Etter dette måtte Samvirke innføre en ordning med reservasjonsrett.
Senere har de fleste LO-forbund sluttet seg til ordningen med kollektiv hjemforsikring. LOs største forbund - Kommuneforbundet - kom med fra 1 januar 1980. Reservasjonene han vært få.

Samvirkes betydning
Betyr Samvirke et alternativ i norsk forsikring med lavere premier, bedre vilkår og demokratisk styring? Det er liten tvil om at Samvirkes uavhengighet av tariff- kartellet (SKAFOR) opprinnelig ga bedre betingelser for forsikringstakerne. Dagens Samvirke har imidlertid erklært tradisjonelle lønnsomhetsmål, og forsikringstilbudet skiller seg lite fra andre selskaper.
Samvirke som demokratisk organisasjon må vurderes i lys av demokratiet i eierorganisasjonene. Innflytelsen i Samvirke ivaretas av det overste sjikt i organisasjonenes maktapparat. Det direkte engasjement gjennam forsikringsutvalg på arbeidsplassene og desentralisert skadebehandling kan gi grunnlag for større innflytelse i enkeltsaker.
Når det gjelder disponeringen av forsikringskapitalen har Samvirke start sett opptrådt som de private selskaper, og har sågar vært innblandet i en del finansskandalen på det grå pengemarked. Sammen med Landsbanken og NKL har Samvirke etter hvert blitt en slags ”arbeiderbevegelsens storkapital” som opererer i god harmoni med de øvrige kapitalkreften i Norge.
M. Sa.


Sand
Sand er en jordart avsatt i vatn eller avleiret av vinden. I dagligtale blir sand og grus brukt om hverandre, men skilles ved kornstørrelsen. Partikler med kornstørrelse 0,06-2 mm regnes som sand, mens de mellom 2-20 mm regnes som grus. Grus og sand er et viktig råstoff til bygge- og anleggsvirksomhet, særlig vegbygging og betongstøping. Årlig forbruk i Norge antas å ligge på 20 mill. m³, eller 5 m³ pr. innbygger. Forekomstene i Norge ble hovedsakelig dannet under isavsmeltingen for ca. 10 000 år siden ved at materiale fra berggrunnen ble slitt løs av is og breelven. Materialet ble fraktet med vatnet, skurt og rundet mot fjell og stein. Det ble senere sortert og avsatt i ferskvatn eller havet den strømmen fra breelvene avtak. Landet har senere hevet seg slik at forekomstene nå finnes på land. Også havets tusenårige arbeid sliter ned fast fjell langs kysten og omformer kystlandskapet til sandstrender.
I tørre tropiske strøk dannes sand ofte ved at fjell smuldrer opp eller ved temperatursvingninger. Vinden blåser partikler mot stein eller åpent berg og sliten dette ned. Mens støv kan fraktes med vinden i store høgder og tusenvis av kilometer, vil sandstormen bare flytte sand langs bakken. Sanden avleires gjerne i dynen, som ofte får form som en hestesko motsatt av vindretningen. I tørre strøk med liten eller ingen vegetasjon ser en stadig at sand på denne måten invaderer bebodde eller fruktbare områder, og således bidrar til å utvide ørkenen. Planting av hardføre treslag er det mest effektive mottiltak, selv om dette ofte fortoner seg kostbart og bare blir utført i beskjeden grad.
J. Hå.

Se også: Erosjon, Ørken.

Sandel, Cora
Sandel (1880-1974), egentlig Sara Fabricius, er en av det 20. århundrets store norske forfattere.
Født inn i en embetsmannsfamilie i Oslo og oppvokst i Tromsø, reiste Cora Sandel i 1905 til Paris og levde i nordiske kunstnerkretsen der i mer enn femten år. Ekteskapet med en svensk billedhogger forskjøv hennes egne kunstneriske formuleringsforsøk, og først etter en skilsmisse i midten av 1920-åra fant hun for alvor fram til sitt medium, litteraturen. Sandel levde isolert i Sverige fra 1920-åra til sin død. Hun hadde svært dårlig kontakt med norsk litterært miljø, og bare sporadisk gode forbindelsen med andre kvinnelige forfattere som Sigrid Undset og Nini Roll Anker. Særlig i mellomkrigstida levde hun under trange økonomiske kor, på trass. av romanene hennes var en suksess og etter datidas forhold ble trykket i store opplag.

Dikteriske motiver
Cona Sandel en særlig kjent for de tre romanene ”Alberte ag Jakob” (1926), ”Alberte og friheten” (1931) og ”Bare Alberte” (1939), men også for ”Kranes Konditori” (1945) og en lang rekke noveller. Hennes dikteriske motiver er kvinners liv og mellommenneskelige forhold. Først og fremst portretten hun mennesker i psykisk og fysisk vanskelige situasjonen, dernest viser svært mange av tekstene hennes forsøk på å komme ut av slike vanskelige og undertrykkende situasjonen. Sandels sympati ligger på de svakenes side, og hun setter hele sin stilistiske dyktighet inn for å vise solidaritet med den tapende parten i enhver form for konflikt, det være seg ekteskapskonflikten, problemene omkring eiendoms- eller pengetransaksjonen eller andre konfrontasjonen der den ene parten gjerne utøver makt mot den andre.
Flere av Sandels hovedfiguren er kunstnere, eller potensielle kunstnere. Denne egenskapen plasserer dem i utkanten av eller gjerne i direkte motsetning til et miljø som ofte er skildret som svært småborgerlig. Konflikten mellom enkeltmennesket og miljøet er sentral i hennes teksten. Konflikten skjerpes nor det er en kvinne som er outsideren.

Bøkene om Alberte
Trilogien om Alberte Selmer er en detaljert og eksemplarisk beretning om en kvinnelig kunstners utvikling. Litteraturhistorien har i sterkere grad sett kunstnerproblematikken enn kvinneproblematikken i dette verket. Dette er en allmenngjøring som også innebærer en ufarliggjøring. De hindringene den kvinnelige kunstneren møter, ligger både hos omgivelsene og i kvinnen selv. Derfor blir en kvinnelig kunstners vei til selvrealisering en annen enn en mannlig kunstners.
For Alberte er miljøpresset i småbyen den hun vokser opp den første hindringen. Verken moren eller de øvrige kvinnene kan fungere som forbilder for henne. Albertes viktigste ressurs ligger i at hun makter å motstå konformitetspresset og at hun til slutt klarer å komme seg ut av dette miljøet og til Paris for å virkeliggjøre sine kunstnerdrømmer. I denne fasen kjemper hun både mot sin egen indre usikkerhet og mot den avvisende holdningen som møtte de kvinnelige kunstnerne i det såkalte frigjorte bohemmiljøet rundt 1910.
Kvinnene må underordne seg de mannlige kunstnernes livsform. Barn og varige, krevende parforhold skaper problemer i dette miljøet. Kvinnen, den svakere parten, ofrer liv og egen kunst for at mennene skal kunne fortsette sin selvrealisering. Alberte når fram til en avklaring som for henne innebærer et valg. Som så mange andre av Sandels kvinner klarer hun ikke å forene det å være mor med det å være kunsten.
Valget mellom morsrolle og yrkesrolle kommer igjen i flere forkledningen i forfatterskapet, men forening av begge roller synes umulig. Romanene gir glimt fra en langvarig utviklingsprosess, mens novellen som f.eks. ”Lykken”, ”En blå sofa” og ”Mange takk, doktor” gir kortere øyeblikksbilder av selve opprørssituasjonen og artikulerer sjelden målet for opprøret eller løsningen på konflikten.

Virkelighetsnær og ironisk
Cana Sandel skriver virkelighetsnær boken. Elementen fra norsk mellom- og etterkrigsvirkelighet lar seg spare i tekstene. Men hun er en meget språklig bevisst forfatter som ikke er ute etter å gi bare fotografisk viktige virkelighetsbilder. Det meste av det hun han skrevet er preget av human og ironi, som er de litterære grepene som er med på å gi tekstene særpreg. Disse grepene er utnyttet særlig virkningsfullt i ”Kranes Konditori”, historien om syersken Kathinka Stordahl som foretar et lite privat oppror. Det er småbyen som forteller historien om Kathinka, og det er småbyens forakt for denne ”uanstendige kvinnen” boka tilsynelatende handler om. Men Sandel lar gjennom fortellermåten ironien slå tilbake på dem som forteller, og gir slik leseren solidaritet med opprørene.
Cora Sandel er ikke kvinnesaksforfatter i programmatisk forstand. Hun antyder ingen kollektive løsningen på kvinners problemer. Likevel viser hun hvordan samholdet som vokser fram mellom kvinner er bygd på kvinners felles erfaringen med barn, med vanskelige familiesituasjonen, med økonomi, seksualitet eller arbeidsforhold. Disse møysommelig opparbeidete sosiale erfaringene er det som får kvinnen til å rekke hverandre hånden nor det virkelig trengs. Dette forhindrer ikke at også kvinner kan fremstå som ”maktmennesker”.
Makt-avmakt-situasjonen er sentral i svært mange tekster. I ekteskapsnovellene og f.eks. i den siste boka ”Kjøp ikke Dondi” (1958) skildres forholdet der kvinne og mann veksler om å være den maktesløse.
Menn framstår ofte som positive, men da er de gjerne utstyrt med visse egenskaper som tradisjonelt han vært regnet som kvinnelige; de er gode lyttere, de er omtenksomme og følsomme og de er gjerne kunstnerisk anlagt. De av Sandels kvinner som ikke bukker under, er til gjengjeld utstyrt med noen tradisjonelt mannlige egenskaper; de er pågående og handlekraftige. Implisitt i Sandels forfatterskap ligger en visjon om et menneske som kombinerer det mannlige og det kvinnelige.
Cora Sandels øvrige novellesamlinger er: ”En blå sofa og andre noveller” (1927), ”Carmen og Maja og andre noveller” (1932), ”Mange takk, doktor” (1935), ”Figurer på mørk bunn” (1945) og ”Barnet som elsket veier” (1973).
J. Øv.