Same
Samene bor i Sameland (samisk : Sámiænan) som i historisk tid omfatter det nordlige Fennoskandia og Kolahalvøya. Dessuten bor det samer på høyfjellsområder mot kjernen av den skandinaviske halvøya sørover til Indre Røros. I de tre nordiske lands hovedsteder fins det ganske store samiske kolonier.
For 800-900 år siden omfattet det samiske bosettingsområdet også det meste av nåværende Finland og det er trolig at samene bodde i høyfjellsområder i Sør-Norge.
Samelandet er delt mellom fire territorialstater: Sovjetunionen, Finland, Sverige og Norge. Stor innvandring og sterke assimileringstendenser pga. kulturell undertrykking og utbyttingstendenser, har fort til at samer delvis er i sterkt mindretall over det meste av sitt bosettingsområde. Unntatt her er indre Finnmark og de nordligste kommunene i Finland og Sverige.
Samenes antall anslås å være vel 50000, definert etter språk (dvs. de som taler samisk eller minst en av fordelene gjør det), kulturell tilhørighet eller erverv i tradisjonelle samiske næringer. De fleste samene, ca. 30000, bor i Norge.

Forhistorisk tid
Samelandets forhistorie går tilbake til eldre steinnalder, ca. 9000 f.Kr. Den kalles Komsakultur og strekker seg langs Finnmarkskysten til østsiden av Giekkir (Fiskerhalvøya). I området mellom 65° og 67° på tvers av den skandinaviske halvøya har det også vært bosetting like fra eldre steinalder.
Fra yngre steinalder (ca. 3400 f.Kr.) har Sameland vært en endestasjon for kulturstrømninger og folkevandringer fra sør og sørost. Men lange avstander og tynn befolkning i et arktisk naturmiljø har først seinere fristet folk lenger sør til militære og politiske framstøt.
I Sameland har det inntil for ca. tusen år siden skjedd en fredelig befolknings- og kulturblanding, elementer som er kommet til uten at man egentlig kan lokalisere deres utgangspunkt. Når det gjelder befolkning og kultur, er ikke Sameland så homogent som mange tror. Men i områder med felles naturgrunnlag vil kulturformene få et felles preg - særlig hvis kommunikasjonene er gode, vil likhetene bli store.
Gjennom langvarig bosetting og tilpassing i et arktisk/subarktisk miljø på det nordlige Fennoskandia har det oppstått et holdbart fellesskap i økonomisk og sosial organisasjon mellom mennesker som kanskje opprinnelig har hatt en annen kultur. Historisk sett utgjør altså det samiske folket en nasjonal enhet gjennom langvarig holdbart fellesskap.
De samiske kulturelementene som jakt- og fangstmetoder, båter og fiskeredskaper, framkomstmidlene slede og ski, klesdrakt og boligformer, språk og religion, tradisjoner og skikker hører heime i den nordlige, cirkumpolare kulturkretsen. Den cirkumpolare kulturkretsen er et samlebegrep for en rekke kulturelle trekk som er felles for alle folk i arktiske, dels subarktiske strøk.
Det kan påvises en vidtgående overensstemmelse I samfunns- og ervervsformer: 1. Sii’da fungerte som et statsløst nærdemokrati i et halvnomadisk samfunn der hver gruppe besto av ca. 100-150 mennesker. 2. Boformer og klesdrakt: runde torvgammer med ildsted på midten (bæl’ljegoatti- prinsipp) eller halvt nedgravde ovale torvgammer for flere familier; skinndraktene har også slående likheter både i sin helhet og i detaljer, jfr. den arktiske anorakken. 3. Jaktvåpenet og fangstredskaper: spesielle former på pil, harpun (åpen og lukket fal), angel, fiskestengsel, snare, lasso. 4. Framkomstmidler; slede og ski, skinnbåt. 5. Tradisjoner og skikker: bjørnekultus, troen på sjelens selvstendige eksistens, sagn om sel og villrein, jordfestegraver strødd med rød oker. 6. Religion: animisme, sjamanistisk kulturform.
De som er tilhengere av den såkalte diffusjonsteorien, mener at de store likhetene skyldes gjensidige kulturpåvirkninger og folkevandringer. Men de tilbakeviser ikke at folk på samme kulturtrinn og med samme ervervsformer, under tilsvarende klimaforhold og naturmiljø reagerer på helt lik måte. Derfor kan enkelte kulturtrekk være oppstått uavhengig av hverandre flere steder til ulik tid (kulturkonvergens). Et allment fellestrekk er forholdet de har til naturkrefter og naturressurser: man skal ikke kjempe mot naturkrefter og prøve å legge dem under seg og heller ikke skade naturressurser unødig, men forsøke å holde balanse i naturen.
Samisk jernalder (100 f.Kr.-1100 e.Kr.) er den perioden som er minst utforsket, men kulturutvikling og folkevandringer ser ikke ut til å ha fort til vesentlige endringer i tidligere bosetting og ervervsformer, i alle fall ikke i det nordlige Sameland.
I det første århundret etter vår tidsregning kom den norrønne innvandringen langs kysten av Nord-Norge til Troms. Samene stiftet for første gang bekjentskap med et lagdelt samfunn der høvdinger hersket over fine menn og treller. Samene overtok ikke denne samfunnsformen. Men bofasthet med jordbruk og husdyr forte imidlertid til endringer i samfunnsstrukturen ved at en del samer tilpasset jordbruk og husdyrhold i sitt halvnomadiske system. Det oppsto dermed en ny næringsvei, som opprinnelig verken er norrøn eller samisk, en næringsvei som har holdt seg.
Allerede for vikingtiden begynte de norrøne plyndringstoktene (i norske kilder kalt skattekreving) langs kysten helt til Kvitehavet. Disse toktene varte i flere hundre år. Seinere kom karelere og russere over land, og sammen med nordmenn fortsatte de å rane pelsverk, hvalrosstenner, skinn og andre verdifulle varer. Minner om disse tidene finner vi i samiske sagn om stállo (gammalnorsk stáll), og čuðit (tjuver).

Historisk tid
Middelalder i Sameland (1100-1600) står i kolonialismens tegn. Den norske bosettingen når Finmark på 1 300-tallet (kirke og festning i Vardø 1307), men til middelalderens slutt er det fortsatt kun ved kysten og på øyene at bosettingen er noenlunde stabil. I fjorder og innland er samene alene om å utnytte ressursene, men også der blir de ofte utsatt for overfall fra norske og russiske røvergrupper. Den norske utvidelsen grunnet sin økonomiske framgang på ”finnskatt”, dvs. plyndring. Innvandrernes ekspansjonstrang hadde sin sosiale bakgrunn i heimlandet og deres statusbehov var vanskelig å dekke uten plyndring.
Samene var råvareleverandører som ikke fikk noe i bytte (jfr. ingen norske lånord i samisk for handel og handelsvarer). De møtte ikke innvandrerne med våpenmakt, men med forhandlinger og list. Tilbaketrekking var ofte den eneste forsvarsmekanismen fordi samene var lost politisk organisert og uten ekspansjonstrang. Dessuten hadde de bygd sin eksistens og kulturelle tilpasning på forholdet til naturmaktenes ubønnhørlighet. Tilbaketrekking er det kulturdraget som har preget samer fram til vår tid.
Nytid i Sameland (1600-vår tid). Også i ny tid har inntrengerne brukt direkte midler som plyndring og skattlegging. I kolonialismens merkantilistiske periode var målet å fylle statskassen gjennom utbytting etter forskjellige metoder, jfr. uttrykket ”røve skatt”. Skatt ble tilegnet i pelsverk av ekorn, jerv, oter, bever, ulv og bjørn og skinn av kobbe og rein.
I handelssammenheng fikk samene praktisk talt ikke noe i bytte fordi nordmennene fastsatte priser etter eget behov. Med handel forstår man jo vanligvis varebytte i et likeverdig forhold mellom yting og motyting. Handelen virket ikke bare til å utarme de enkelte samene, men også Samelandets ressurser. Viltet avtok, og en ytterligere intensivering av jakt og fangst forminsket denne hovedressursen til en suppleringsressurs.
Dette førte til at den halvnomadiske veidekulturen ble endret til delvis tamreinhold (helnomadisme) og bofasthet med kombinasjonsnæringer innen fiske, jakt og fangst, samlervirke og noe jord – bruk med husdyrhold. Veidekulturens gamle, stabile organisasjonsform, sii’da, ble endret eller oppløst. Samer har svært tidlig holdt tamrein, f.eks. som lokkedyr (jfr. helleristningsfigurer og Ottars beretning). Når villreinstanden gikk tilbake, temmet samene flere rein. Overgangen fra villreinjakt til tamreinhold gikk dessuten over lang tid.
Professor Ø. Vorren skriver i ”Reinen og mennesket” (1973) dette: ”1. Villreinen var et av de bærende elementer i fangstsamfunnenes økonomi. 2. Reduksjonene og utryddingen av villreinstanden skyldtes utviklingen av skinnhandelen i 15-1600-årene, og en overdreven belastning på viltressursene. Der skapes ubalanse såvel i økosystemet som i samfunnenes økonomi. 3. Dette forårsaker utviklingen av nomadismen med reinhjordene som hovedressurs for økonomien idet det erstatter villreinbestanden.
Før riksgrensene ble fastlagt, brukte statene skatt, kirke og militære befestninger for å underbygge sin suverenitet over Sameland. På grunn av dette måte samer i perioder betale dobbelt/tredobbelt skatt uten at noen løfter ble oppfylt og samtidig som landet ble tatt fra dem. Samene ble et byttemiddel i statens politiske spill.
Misjon og kirkereisning ble særlig på 1600- og 1700-tallet brukt som motiv for å skape hevd for territoriale krav. Dette har derfor bidratt sterkt til at Sameland ble delt etter de grensene som eksisterer i dag.
I 1530 hadde russere fått opp tre kirker på Kola. Norge hadde i 1589 sytten kirker på Finnmarkskysten, mens Sverige (iberegnet Finland) i 1702 hadde tolv kirker nord for polarsirkelen. De nåværende grensene i Sameland ble fastsatt av Danmark-Norge og Sverige-Finland i 1751 og Norge-Russland i 1826. Finland sto under russisk overherredømme inntil 1917, men også etter den tid har grensene mellom dem vært regulert, noe som enda en gang splittet samene, denne gang skoltesamer.
Etter at grensene var fastlagt, overtok undervisningsvesenet kirkens arbeid med kulturoverføring og avnasjonalisering av samene. På 1700- og 1800-tallet økte innvandringen sterkt til det sørlige Sameland (Nordland, Troms, Västerbotten, Sør - Norrbotten, Oulu län og Sør - Lapplands län) og samer ble trengt tilbake, nordisk administrasjon overtok og skoleverket ble bygd ut. I denne kontaktsituasjonen kom samer i mindretall og deres eneste veien var tilbaketrekking.
Statens suverenitet var fastslått, derfor kunne presset forsterkes med håndheving av øvrighetenes domsrett og infiltrasjon ved f.eks. å oppnevne sii’da-isid (se nedenfor) til lappelensmenn. Samenes land ble stykket ut til nybyggere eller forpaktet bort av kongen. Det indre av Finnmark, Nord- Norrbotten, Nord-Lappland og Kolahalvøya ble utsatt for det samme noe seinere. Skolelover ble formet slik at skolen kunne nekte samisk på skolens område. Internering av samiske barn var et av midlene. Jordsalgslover fastsatte at kjøperen skulle bruke landets offisielle språk for å kunne kjøpe jord.
Til i dag er det gjort lite for at samer skal få vern i kontaktsituasjonen. Det ytre presset har fort til en sterk identitetsfornektelse og akkulturasjon: samer tar opp i seg fremmede kulturelementer og mister sin egen kulturform. Fenomenet, som er psykisk og økonomisk motivert, er reaksjon på flere hundre års press.
Det kulturelle trykket har økt sterkt i etterkrigstiden, trass i at det stadig blir forsikret om at samene anerkjennes som likeverdige individer. Årsaken til trykket finner man bla. i den mektige rollen som massemedia spiller i sin intense og ustanselige trommeild av propaganda for det moderne forbrukersamfunnet. Her er det ikke plass til elementer fra den cirkumpolare kulturkretsen.
Med bakgrunn i samenes historiske situasjon, finner man tre hovedholdninger blant samer:
1. En aktiv samisk gruppe som kjemper mot kulturell undertrykking og for at samer på egne premisser skal nå en sosial status likeverdig med de øvrige (innvandrere) i Sameland.
2. En aktiv akkulturasjonsforsterkende gruppe som arbeider for å utslette samisk kultur og samisk identitet.
3. En passiv likeglad gruppe som ikke har overskudd til å vurdere situasjonen i videre perspektiv. Denne gruppen er ofte gjenstand for forskernes og andre turister nysgjerrighet fordi gruppen økonomisk, sosialt og kulturelt har svake ressurser - og derfor er lettere å utnytte.

Noen sentrale tradisjonelle kulturelementer
Sii’da. I den cirkumpolare kulturkretsen kjenner man ikke statsdannelser og lagdelte samfunn. Sii’da var en sosial organisasjon som i det halvnomadiske veidesamfunnet kunne bestå av 20-30 familier med 100-150 mennesker. De hadde et omland som de hadde bruksrett til. Veidesamfunnets økonomi var preget av felles utnyttelse av ressurser, og som en konsekvens av dette finner man et bredt fellesskap både i det økonomiske systemet og i samfunnsorganisasjonen i sin helhet.
Sii’daens hovedboplass var gjerne en vinterboplass som lå ved sjøen. Etter årstider flyttet de i bestemte ruter, om våren ved kysten for å drive sel- og småhvalfangst, sanke egg og dun, om sommeren var det innlandsfiske og bærsanking og om høsten plasserte man seg strategisk med hensyn til villreinens trekkruter. Folk levde i et egalitært forhold med sii’da-isid (primus inter pares - den fremste blant likemenn) som administrator for kollektive tiltak, mekler i tvister og sending til sobbar (se nedenfor). Samholdet sii’daer imellom ble styrket gjennom forbud mot inngifter innenfor sii’daen, rituelle slektskapsbånd, sjamanistiske kultusrformer og felles rituelle måltider m.v. Folk hadde sterk følelsestilknytning til lokalområdet.
Sobbar var et råd bestående av 10-12 sii’da-isid i et større område. De møttes iblant for å drøfte saker av felles interesse, som fordeling av jakt- og fiskerett, fordele felles fangst, sette kvoter for fangst, mekle i tvister m.v. Under de geografiske forholdene i et tynt befolket område har verken samer eller andre folk i det cirkumpolare området hatt behov for å forsvare seg med makt. Derfor har samer og de andre nordlige folkene bestandig vært et lett bytte for folk med ekspansjonstrang og spesielle statusbehov.
Kollektiv eiendomsrett til jorda. Land og vatn ble utnyttet til jakt, fangst, fiske og sanking. Folket hadde felles (kollektiv) eiendomsrett til området. Denne retten fungerte helt annerledes enn det som kommer til uttrykk i ”statens jord”. ”Statens jord” er nemlig betegnelse for den eierløse jorda i et land med privat eiendomsrett til jord. Kollektiv eiendomsrett var nødvendig fordi fisk, vilt, pelsdyr og andre ressurser er ulikt fordelt i en region. En inndeling ville være vanskelig og meningsløs. Hvis territoriet var arvelig, ville områdene bli mindre og mindre, og veidefolk ville måtte oppgi sin halvnomadiske bosettingsform. (Heller ikke helnomadismen med tamreindrift ville blitt utviklet.)
Alle hadde lov til å utnytte området, men retten kunne ha forskjellige nivåer. En gruppe kunne ha førsteretten til å utnytte nærområdets ressurser, f.eks. et fiskevatn, en moltemyr, et elvefar m.v. På den måten spredte man utnyttelsen av regionens muligheter. Dessuten lærte gruppen å kjenne stedet. Dermed kunne de bevare bestanden bedre og vite hvor mye den tålte.
Økologisk naturforståelse. Fram til det 20. århundret har det vært en tydelig forskjell i utnyttelsen av naturressursene hos folk fra den arktiske kulturkretsen (samer, komifolket, samojediske folk, inuiter m.fl.) og folk fra det europeiske kulturkretsen (f.eks. nordiske folk). Europeiske folk har like fra steinalderen hatt bofasthet med jordbruk og eiendomsrett til jorda som karakteristiske trekk. Befolkningen vokste drastisk, og man fikk framveksten av byer, yrkesspesialisering og sosial lagdeling.
Det måtte skaffes mat til den ikke-matproduserende befolkningen. Man måtte utvikle en allsidig teknologi for å utnytte og temine naturkreftene. Økonomi og næringsliv fikk høy prioritet - i moderne tid også utdanning og administrasjon. Dette er noe av bakgrunnen for framveksten av den ”teknologiske tenkningen” som har preget og preger folk fra den europeiske kulturkretsen.
De arktiske folkenes tradisjonelle samfunnssystem var en halvnomadisk bosettingsform med veiding som viktigste næringsvei. (Blant samer ble helnomadismen i middelalderen utviklet vesentlig pga. desimering av områdets ressurser. Lengre sør - ved kysten av Nordland og kystlandet rundt Bottenvika - ble bofasthet utviklet allerede for middelalderen). Veidenæring er ikke lagt opp slik at man må kjempe imot naturkreftene og legge dem under seg. Man tok tvert imot sikte på å holde naturmiljøet mest mulig uskadd.
Dette er kanskje årsaken til at man greide å bevare den tradisjonelle boformen og næringslivet områder der den vestlige sivilisasjonen måtte melde pass. Den økologiske naturforståelsen går altså ut på å holde naturmiljøet i balanse.
I senmiddelalderen da ressurser ble forminsket og stadig flere samer gikk over til ”halv” bofasthet eller helnomadisk tamreinhold, endret også sii’dainstitusjonen seg. Ved denne overgangen fra veidekulturens økonomi til helnomadismen vek etter hvert halvnomadismens utstrakte samvirke for en stadig økende selveierøkonomi. Det ble en sterkere motivering for individuell økonomisk virksomhet slik at det gamle økonomiske fellesskapet i sii’da ble oppløst. De praktiske konsekvensene av dette ser man i reindriften i dag ved at det fins familier som eier innpå 2 000 rein ved siden av familier med under 200 i samme reinbeitedistrikt.
”Sjøfinner, fjellsamer, elvesamer”. Særlig i eldre etnografisk litteratur finnes betegnelser som ”sjøfinner, fjellfinner, elvesamer” m.v. I dag er det enkelte aviser og blader som bruker dem. De gjenspeiler ikke dagens forhold, men er tvert imot forvirrende og villedende. Flertallet av samer er i dag ikke knyttet til primærnæringene. Samer i primærnæringene ved kysten driver jordbruk, fiske eller en kombinasjon av disse. Det samme gjør samer enten de bor ved vassdrag eller på fjellet. Reindriftssamer (flyttsamer) har en boform og næringsvei som skiller seg ut fra andre primærnæringer. De som snakker om ”sjøsamer, fjellsamer” m.v., gjør det av uvitenhet eller for å holde gamle myter og fordommer ved like.
Samenes førkristne tro var grunnet på troen på sjelens selvstendige eksistens og dette ga seg utslag i dyrking av forfedre og naturkrefter som kunne gripe inn i menneskenes liv. Disse ble dyrket for å få godt utbytte på jakt og fangst og for å sikre fruktbarhet og trivsel for mennesker og dyr. Her kommer sjamanen (noai’di, magiker) inn som mellomledd mellom mennesker og åndeverden. Kultusformer var sjamanistisk ved at man kunne sette seg selv i stand til å beherske ånder. I denne tilstanden, trance, kunne sjelen frigjøre seg fra legemet og reise over for å skaffe råd og hjelp i vanskelige situasjoner, få kjennskap til skjulte ting og se inn i framtiden.
Sjamanens viktigste hjelpemiddel var runebommen (mæv´regárri), som var kranieformet og hadde trommeskinn av reinkalv som hadde den firkantige solen med tømmer (remmer) som viktigste figur malt med olderbark. Sjamanen trommet og sang (joiket) til han falt i trance og kom derved over terskelen. Bjørnekultus sto sentralt fordi bjørnen var i særstilling blant dyra og derfor måtte dyrkes. Jakt på bjørnen var farlig, og man fulgte et nøye fastlagt rituale som forhøyet dramatikken ytterligere. Disse tabuforskriftene måtte overholdes. Et avsluttende kjenslemettet fellesmåltid etter jakten ble ledsaget av sang. Dette virket sterkt samlende på sii’daen.
Folketro gjenspeiler seg ofte i folkedikting. Den tradisjonelle folkediktingen kommer til uttrykk ved sagn og eventyr, folkemusikk (joik) og smådikt som gåter og ordtak. I eventyr er intrigen ofte internasjonal, men miljøet og aktørene er tilpasset samisk idéverden og lokale livsvilkår. Sagn har et visst rotfeste i historiske forhold med tilknytning til steder, men de er slipt under episke lover. To typer går ofte igjen, stállo, som opptrer alene og i husmannsklær, og čuðit som er en gruppe plyndrere som opererer i grupper.
Samisk folkemusikk (juoigos) har tekst (dajahus) som underbygger melodi/rytme med utsagn i lyrisk eller dramatisk form. Melodien er bygd over femtoneskala, men rytmen er nesten alltid det viktigste.
Elementer og motiver samisk ornamentikk finnes i oldsaker fra forhistorisk tid. Det er rette og bøyde linjer, stikk plassert slik at de danner stjerner, kors etc. og karvsnitt som får fram triangler, romber og kvadrater. Ved kombinasjon av disse, får man fram en rik ornamentikk. Denne strenge og elegante geometriske stilen har ikke plass til naturalismen, men ornamentikken er likevel frisk og blomstrende.
Stedsnavn er viktige historiske dokumenter som forteller om samenes bosetting og ferdsel i eldre tider. De har stor praktisk nytte for brukeren, og er en del av den nære og kjente virkeligheten. De fleste samiske stedsnavn finner man naturlig nok i Sameland, men også sørover til Finskebukta og Åland og østover til Arkhangelsk er det stedsnavn som bekrefter samenes tilstedeværelse i tidligere tider.
De fleste samiske stedsnavn er byttet ut, for eksempel Bassičåk’ka (helligtoppen) med Hjertind, tilpasset norsk tunge, og Jiebmaluok’ta (selbukt) til Hjemmeluft. Politiske myndigheter og offentlige instanser har ikke godtatt samiske stedsnavn alene eller parallelt med norske, respektive finske, svenske og russiske navn på poststeder, veiskilt, kart eller i andre offentlige sammenhenger.
Samiske person- og slektsnavn har lidt samme skjebne, og derfor har mange samer dobbelt sett navn: et sett til samisk bruk og til hverdags og et sett som øvrigheten gir ved dåpen - opptak til norsk og Guds samfunn - f.eks. Inger Johansen (samisk Mátte –Elle -In’gå). Desto større er bruddet på tradisjoner når man vet at blant samer er det en intim sammenheng mellom navnet og dets innehaver. Samisk personnavn som Elle, Junte, Biret, Niulas, An’te m.fl. godtas ikke offentlig, og slektsnavn som Bakte, Sarak, Bæivi, Njuolla, Balto, Sunna og mange flere, holder på å forsvinne.
Samisk språk hører til den finsk-ugriske gruppen sammen med bl.a. ungarsk, finsk, mordvinsk, syrjensk og estnisk. Det er tre hoveddialekter, sør-, nord- og østsamisk. Samisk mangler vokalharmoni, men har et stort antall omlydsfenomener. Samisk har en omfattende kvalitativ og kvantitativ stadieveksling i stammekonsonanter. Hovedaksenten bygger alltid på første stavelse. Det er ett grammatisk kjønn, og total i personlig pronomen, possessive suffikser (etterledd til å betegne eiendom) og verb. Dialektene varierer mellom åtte og ti kasus.
Ordavledningssystemet i samisk gir store muligheter for å lage nye ord av en enkelt ordstamme. Av verb avledes nye verb og nomener, og tilsvarende med nomener. Samisk er et typisk agglutinerende språg, dvs. man kan ”lime” suffikser (etter- ledd) til ordets rot eller stamme. I motsetning til nordiske språk spiller de morfologiske uttrykksmidlene en langt større rolle enn de syntaktiske. Som de fleste andre språk i Europa har også samisk gjennom tidene tatt opp mange lånord fra latin og gresk - men oftest gjennom nordiske språk. Derfor kan disse klinge disharmonisk i samisk tale.

Trekk fra dagens situasjon
Etter flere samiske landsmøter i mellomkrigsårene ble Norges Reindriftssamers Landsforening (NRL) dannet i 1947. NRL er en yrkesorganisasjon for reindriftsdrivende samer, men den har gjennom en årrekke tatt opp viktige spørsmål med sikte på å trygge og utvikle samisk kultur, sikre samenes stilling rettslig og samenes bruksrett til sine områder. Fra 1948 er det dannet lokale sameforeninger (så-mild sær’vi), og i dag er det 19 slike. Disse sluttet seg sammen i 1968 i en landsomfattende organisasjon, Norske Samers Riksforbund (NSR), som arbeider for å styrke samenes stilling sosialt, økonomisk og kulturelt.
I Sverige har samer siden 1917 holdt årlige landsmøter, men det var først i 1950 at Svenska Samernas Riksförbund (SSR) ble stiftet. Den andre hovedorganisasjonen, Sámi Ædnam, ble stiftet i 1945. SSR arbeider særlig med reindriftsspørsmål og samenes bruksrett til land og vatn. Sámi ,Ædnam arbeider med samiske massemedia, duoddji (husfild og brukskunst m.m.) og utdanning.
Sa’mi Cuvgetussearvi (1932) og Sami Litto (1945) har utført tilsvarende arbeid i Finland, men fra 1974 har Sámi Parlamenta (tjue valgte representanter) fort dette arbeidet videre.
De samiske hovedorganisasjonene har siden 1953 valgt delegater til Nordiske Samekonferanser, som ble holdt hvert tredje år, siden 1974 annenhvert år. Nordiske Samekonferanser velger et Nordisk Sameråd, og gjennom dette rådet er samer i Norden representert i Verdensrådet for urbefolkninger, WCIP, som har status under FNs sosiale og økonomiske komité.
Flere ganger i dette århundret har samer hatt lister ved stortingsvalg for å ”øke forståelse for samenes stilling, (...) vinne respekt for samenes identitet og få likeverdig status uten å ofre sine kulturelle verdier. Nordisk Samisk Institutt (Sámi Institut’ta) ble etablert i 1973 med sikte på å ”befeste og videreføre samisk språk og kulturliv, bygd på samiske tradisjoner og verdinormer” gjennom arbeid med økonomiske, rettslige og miljø- og utdanningsspørsmål, undervisning og informasjon. Instituttet ledes av styrer og tre seksjonsledere med et styre på tolv, derav sju valgt på samekonferanser, og én fra hver av de nordiske lands regjeringer.
Etter krigen har myndighetene drøftet samiske spørsmål i bla. Samenemnda for skoleverkets innstilling om ”samiske skole- og opplysnings- spørsmål” (1948), ”Komitéen til å utrede same-spørsmål” oppnevnt i 1956, innstilling i 1959, Stortingsmelding 1962-63 og 1974-75 uten at dette har ført til fremskritt med sikte på å trygge og utvikle den samiske kulturen, bygd på samenes egne premisser. Samisk råd for Finnmark fra 1953, rådsorgan for fylkets myndigheter, ble avløst av Norsk Sameråd i 1963 for sentralmyndighetene.
I 1974 kom ny samisk rettskrivning, i 1951 kom samisk som frivillig tilleggsfag i lærerskolen. Samme år kom en norsk - samisk ABC - den første siden i 1885 - en norsk - samisk katekisme i 1957 og to år seinere en norsk- samisk bibelhistorie.
Finnemisjonen (nå Samemisjonen) opprettet i 1936 en samisk folkehøgskole i Karasjok, og i 1951 kom Statens heimeyrkesskole for samer i gang Kautokeino. Statens reindriftsskole tok opp sitt første kull i 1969. Gymnas med samisk i Karasjok startet samme år, men først fem år seinere var det mulig å velge samisk som hovedmål. Samisk begynneropplæring ble satt i gang i 1967 delvis etter internasjonal oppsikt og delvis etter press fra samiske organisasjoner. Men fremdeles er det mange samiske barn som ikke får det. Fra 1962 har det vært mulig å ta universitetsutdanning i samisk, og Høgskolen i Finnmark har nå samisk som fag i lærernes grunn- og videreutdanning.
Samiske sendinger i Finnmark og Troms begynte med ti minutter pr. uke i 1946. Disse er etter hvert utvidet til alle hverdager, 30 minutter pr. gang, og andakt hver fjortende dag. I norsk radio og fjernsyn er det av og til program om samer.
De trange økonomiske kårene og det harde sosiale og kulturelle presset har ikke stimulert mange samer til å prove seg som kunstnere. I bildende kunst er John Savio, Nils Nilsson Skum, Per Hætta, Lars Pirak og Iver Jåks mest kjent, og av tonekunstnerne Marie Varsi, Nils Aslak Valkeapää, John Persen og Tanabreddens Ungdom. Av diktere kan nevnes Johan Turi, Anders Larsen, Pedar Jalvi, Hans Aslak Guttorm, Anta Pirak, Kirsti Paltto og Paulus Utsi. Andre har skrevet på nordiske språk, f.eks. Matti Aikio og Andreas Labba.

Samer i det norske samfunnet.
Tar man utgangspunkt i det norske samfunnet, kan man si at dette er et politisk og sosialt system som er utbygd av nordmenn og for nordmenn. Grunnoppfatningen som det hviler på, er at statsborger er lik nordmann. I dette systemet er også samene innlemmet. Når samene juridisk sett er statsborgere, innebærer dette at samer kan ha full nytte av rettene kun hvis de deler nordmenns forutsettinger til å delta i systemet.
Det å tilhøre en etnisk minoritet kan ha en dimensjon som alle nordmenn ikke kan forstå. Dette kommer til uttrykk bl.a. ved at norske myndigheter ofte viser manglende interesse eller direkte fiendtlighet overfor samenes bestrebelser På å organisere seg ut fra sine etniske interesser.
De samme myndighetene og opinionen uttrykker ofte at samene bor bli integrert i storsamfunnet, men i praksis fører de en assimilasjonslinje slik at utsagn av denne karakteren er mer floskler enn virkelighet. Med integrering forstås vanligvis en aktiv tilpassing av flere folk. Det forutsetter at også samene på sine egne premisser må bli betraktet som likeverdige, og at både norsk og samisk kultur skal berike hverandre. Det forutsetter igjen at samer ikke blir diskriminert og at det ikke fins utbyttingstendenser fra norsk side. Først da vil samene kunne få en trygg kulturell identitet. Med assimilering forstås at den kulturelle tilpassingen skal gå én vei, nemlig at samene under ensidig press skal tilpasse seg (bli assimilert) i den norske kulturen. Dette vil si at samene blir godtatt bare hvis de gir opp sine kulturelle identitet.
Dette skjer til tross for at Norge har ratifisert ”Den internasjonale konvensjon om sivile og politiske rettigheten”. I konvensjonens artikkel 27 understrekes nemlig urbefolkningenes kulturelle rettigheter: ”I de stater hvor det består etniske, religiøse eller språklige minoriteter, skal de som tilhører slike minoriteter, ikke berøves retten til, sammen med andre medlemmer av sin gruppe, å dyrke sin egen kultur, bekjenne og praktisere sin egen religion eller bruke sitt eget språk.”
I henhold til konvensjonen, har altså samene rett til å bevare sin kulturelle egenart. Men i et moderne teknologisk samfunn der sosialiseringen i skolen er lang og intens, og der massemedier, som fjernsyn og radio, aviser og blader, driver en intens påvirkning, kan artikkel 27 gjennomføres kun ved en positiv, aktiv og konsekvent støtte ved en klan utformet politikk og et administrativt apparat innen forskning, utdanning, massemedia, språk, kunst, kulturvern m.v. I dagens Norge savner man en slik politikk fra regjeringen til vern og stimulering av samisk kultur.
Befolkningen i de fire statene som har delt Samelandet mellom seg, hører til den europeiske kulturkretsen. De har fått utvikle sin egenart og kultur mot en materialistisk- demokratisk livsform preget av byherredømme.
Samene hører til den arktiske kulturkretsen. De siste 250 årene fram til etterkrigstiden har det vært fort en offisiell fornorskningspolitikk (tilsvarende i Sverige, Finland og Sovjetunionen). Samene skulle legge av seg sitt språk, forandre sine grunnverdier i kulturoppfatning, ta etter norske sedvaner og skikker, omstrukturere sine tradisjonelle næringer og bli mest mulig lik den øvrige befolkningen. Resultatet av denne kolonialismen og kulturelle undertrykkingen er at samene ikke har fått utvikle seg fra noe til noe annet, men har måttet gjøre et kulturelt sprang - forlate noe og gå inn i noe vesensforskjellig annet.
Denne tvangsfornorskning gjennom 250 år har fort til forskjellige reaksjoner hos samene. En stor gruppe har godtatt dette og arbeider aktivt mot samisk kultur. Andre har resignert og forholder seg passive. Dette gjelder særlig den kystsamiske befolkningen i Nordland, Troms og Finmark. Dette kom klan fram ved folketellingen i 1930 og 1950. I 1930 utgjorde sjøsamene 75 % av alle samer, i 1950 bare Ca. 50 %. I indre Finnmark økte samene med 45 %, mens antall sjøsamer gikk ned med ca. 50 %. Også i de andre fylkene gikk antallet samer ned. Hovedårsaken er at samene blir assimilert pga. den sterke kulturelle og språklige undertrykkingen.
En kulturbevisst gruppe har gjennom organisasjoner og aksjoner tatt opp kamp mot den harde fornorskningslinja og mot utbytting av samiske naturressurser. I begynnelsen av oktober 1979 gikk en gruppe samer til sultestreik på Eidsvolds plass foran Stortinget. Den direkte foranledning til dette var at myndighetene ville sette i gang utbygging av Alta-Kautokeino-vassdraget uten at samenes vurdering av skadevirkningene var tatt i betraktning. Men samisk aksjonsgruppe” hadde også et videre mål, nemlig å protestere mot at samisk kultur blir undertrykt og at samiske naturressurser blir rovet gjennom en bit- for- bit- politikk. Regjeringen bøyde av og utsatte utbyggingsplanene.
Aksjonsgruppen ga ut en avis (3 nr.) ”Charta 79” der situasjonen bie beskrevet og kravene satt fram. Aksjonen var genial fordi den i første omgang fikk utrettet mer enn hundrevis av brev og kilovis av dokumenter fra de samiske organisasjonene. På lengre sikt kan forhandlinger mellom de samiske organisasjonene og regjeringen fore til positive resultater. I den nordnorske pressen, særlig A-pressen i Troms og Finnmark, har reaksjonene mot Samisk aksjonsgruppe og samiske organisasjoner vært sterke, ofte med rasistiske undertoner.
Den akkulturasjonsforserende gruppen har organisert seg i Samenes Landsforbund (SLF), stiftet i 1979. SLF reagerte skarpt mot aksjonen fordi SLFs målsetting er likhet gjennom fornorskning. Dette betyr i praksis at det samiske skal underordnes og eventuelt fjernes. Organisasjonens taleror er avisene Finnmarken og Ságat, begge Vadsø.
Sett fra synspunktet at samisk kultur er likeverdig med norsk kultur, fungerer SLF, Finnmarken og Ságat i prinsippet som det rhodesiske hvite mindretallsregimet og dets medløpere. Gruppen rekrutterer sine medlemmer gjennom de toneangivende politiske partiene. De virker innen kommune- og fylkespolitikk og ellers på forskjellige nivåer innen regional- og rikspolitikken. Mange av dem bruker sin samiske bakgrunn for bevisst å bekjempe det samiske. De utvikler et selvhat som får dem til å ta avstand fra sin fedrene arv og sin kultur- og miljøbakgrunn.
Den kulturbevisste gruppen har som sitt fremste mål å bygge på det samiske for å oppnå likeverdighet i det norske samfunn. Denne har sitt grunnlag i den tradisjonsbærende befolkningen, bl.a. flyttsamene. Ellers rekrutteres de fra forskjellige yrkesgrupper. Virksomheten drives av de representative samiske hovedorganisasjonene NSR og NRI og Samefolkets liste som stilles ved kommune-, fylkes-, og Stortingsvalg.
De samiske organisasjonene støttet Samisk aksjonsgruppe under sultestreiken, men beklaget samtidig at de norske myndighetene har stilt seg slik at det var nødvendig å gå til en dramatisk aksjon for å bli hørt.
De samiske organisasjonene oppnevnte 1 november 1979 en delegasjon som skal forhandle med den norske regjering. Mandatet går bla. ut på at samene skal få grunnlovsfestet status som urbefolkning sine bosettingsområder for dermed å få økonomisk og sosial trygghet og rett til individuell og kollektiv utvikling. Videre må samene få vetorett mot større naturinngrep i sine områder. Det skal opprettes et fond som skal styrke samisk næringsdrift og kultur. Samisk språk må få status som offisielt språk. Det skal opprettes et feiles samisk organ (sameparlament) etter at det er utarbeidet et samisk manntall. Første valg skal gjennomføres i forbindelse med Stortingsvalget i 1981. Forhandlinger om disse spørsmål ble innledet i begynnelsen av 1980.
Sultestreiken avslørte stor uvitenhet og mange fordommer om samer i den norske befolkning - ”et av verdens mest opplyste folk”. De norske massemedier (radio og TV, aviser, blader) og skoleverket har hatt svært lite orienterende og debattpreget stoff om samer. Dette er grunnen til at norsk allmenhet er lite kjent med samiske forhold. Sentralmyndighetene har derimot hatt god tilgang på informasjon fra samiske organisasjoner. Men de holder tilbake tiltak som kunne styrke samisk identitet og kultur. Tvert imot utnytter de den politiske og sosiale situasjonen som de selv har skapt; nemlig at mange har mistet troen på sin kulturelle arv og har vendt hatet mot sin egen bakgrunn. Myndighetene nekter å anerkjenne at de samiske organisasjonene er representative for de samiske interessene.
Den sørnorske befolkningen har liten kunnskap om samene. Et stort flertall av den norske befolkningen i Nord-Norge har sterke fordommer. De samiske organisasjonene har vanskelig for å nå fram med saklige argumenter overfor uvitenhet og fordommer, og det er ikke så merkelig at det både skriftlig og muntlig forekommer tendenser til rasisme og fascisme.
Innenfor Norges grenser bor det samer. Slik vil det være også i framtiden. Samiske spørsmål og samenes framtid angår ikke bare samene. Den norske allmennheten og de norske myndighetene har derfor et stort ansvar. Gjennom alminnelig folkeopplysning, gjennom utdanning og informasjon og gjennom massemedia må det bringes mer fakta og saklig informasjon om forholdet mellom samer og nordmenn skal bli bedre.
Målet er likeverdighet mellom det samiske og det norske og respekt for hverandres kultur og integritet. Når avgjørelser skal tas, må samer kunne forvente at de norske myndigheter vet like mye om samiske forhold som samer vet om norske forhold. Denne målsettingen forutsetter økte kunnskaper og større saklighet fra de norske myndighetene, og det forutsetter at de krav samene nå stiller blir inn fridd.
O. M. H.

Se også: Finnmark, Fjerde verden, Indre kolonialisme, Kautokeino-opprøret, Kulturimperialisme, Minoritet.
Litteratur: K. Leem: Beskrivelse over Finnmarkens Lapper, deres Tungemaal, Levemaade og forrige Afgudsdyrkelse, København 1975. O. Vorren og E. Manker: Samekulturen, Tromsø 1976. P. Otnes: Den samiske nasjon, Oslo 1970. G. Gjessing: Norge i Sameland, Oslo 1973. O. M. Hætta: Fra Steinalder til samisk jernalder, Vadsø 1980.

Sameland
Se Same.

Samferdsel
Samferdsel omfatter all virksomhet som går ut på å overvinne avstand: forflytning av mennesker og gods og overbringelse av meddelelser. Her behandler vi bare person- og godstransport. Begrepet transport har en teknisk bruk - det omfatter bare den fysiske forflytninga - mens samferdsel er noe videre: en økonomisk, sosial og samfunnsmessig virksomhet som er knyttet til politikk i vid forstand.
Norsk samferdsel er svært mangesidig. Mora med barnet som venter på grønt lys i en støyende og eksosfylt bygate i Oslo, har helt andre transportproblemer enn sjarkfiskeren i Finnmark, som står og venter på en reservedel som kommer med hurtigruta. Vi skal gå inn på det vi mener er hovedpunktene i norsk samferdsel, gjennom en historisk skisse, en dagsaktuell beskrivelse og en vurdering av konsekvenser og muligheter.

Litt samferdselshistorie
De første ”transporter” foregikk til fots på landjorda. Under de store folkevandringene brukte folk all hovedsak beina. De mer privilegerte brukte dyr, slik vi ser det i skildringene fra de store handelsvegene i Østen.
Transportene økte, først med okt bruk av dyr, så ved å ta sjøen i bruk. At det ligger makt i kontrollen av transporten på sjø og land vises tidlig i Norge. Mye av vikingenes makt baserte seg på at de behersket sjøen. Likeledes var sjøen et viktig grunnlag for hanseatenes dominans og Bergen-borgerens utbytting av Nord-Norge. Krigsmakten har alltid lagt stor vekt på å utvikle sjøtransporten, og de fleste teknologiske framskrittene i historisk tid ble gjort ut fra militære formål. Hurtigseilerne ble f.eks. utviklet for å sikre herredømmet over havene.
Påvirkning eller kontroll skjedde også ved overføring av varer og kultur i vid forstand, fra utbredelsen av arbeidsredskaper til undertrykking av hele kontinenter som Latin-Amerika. I og med at det var svært lite egentlig reising i tidligere tider, var kanskje denne overforinga det viktigste ved samferdselen. Men også i dag er f.eks. spredning av vestlig kultur til den tredje verden viktig.
Mot midten av 1800-tallet var det økonomiske grunnlaget til stede for en kraftig utvikling av samferdselen i Norge. Dette hang sammen med overgang til pengehushold, okt oppsamling av kapital, spesialisering av arbeidet og økende folketall. Den industrielle revolusjon dannet grunnfaget for utviklinga av dagens samferdsel. Økt skiping av trelast til industrien og til utlandet ga et viktig tilskudd til byborgernes kapitaloppsamling. Handelsflåten vokste og fortjenesten var stor, bl.a. fordi mannskapet gikk på sultelønn. Folkevekst og mekanisering i landbruket forte til en strøm av folk til byene. Folk og kapital dannet grunnlag for industrialisering, og byene ble i økende grad et marked for jordbruksvarer. Bondene fikk penger, og bygdene ble markeder for byene. Varetransport og innenrikshandel ble lønnsomt, transportbehovet økte, og nye samferdselstiltak åpnet landet for den økonomiske liberalismen.
Tidlig ser vi den typiske norske ”blandingsmodellen” når det gjelder organiseringa av samferdselen. Staten legger grunnlaget for kapitalistene ved å foreta grunnlagsinvesteringer og gjør samtidig samferdselsutbygginga sosialt akseptabel gjennom retningslinjer og reguleringer.
Transportteknologiske nyvinninger har butt drevet fram i takt med kapitalismens behov for utvikling og ekspansjon og har bidratt til denne utviklinga. At transportmidlet etter hvert kunne frakte med seg energien og utnytte den maksimalt (tog, bil) har hatt stor betydning. I dette har utviklinga av dampmaskinen og seinere forbrenningsmotoren og gummihjulet vært sentral.
Samferdselen har vært viktig for den norske bosettingsstrukturen slik vi ser den i dag. Sjøveien har f. eks til alle tider vært Norges viktigste transportåre og en viktig lokaliseringsfaktor, og byer har sprunget opp ved utløpene av vassdragene. Stasjonsbyer har vokst opp langs jernbanene i dalførene. Bebyggelser av alle størrelser har klumpet seg rundt store og små vegknutepunkter. Imidlertid har de forskjellige transportformene hatt ulike virkninger på bosettinga. I eldre tider gjorde ferdselen på sjøen et spredt bosettingsmønster mulig. Mer moderne sjø- og jernbanetransport skaper et mer sentrumsorientert bosettingsmønster, mens moderne massebilisme betyr spredning av bosetting, arbeidsplasser og service.
Samferdselen har altså hatt stor betydning for samfunnsutviklinga i Norge, selv om den i tidligere tider har vært av atskillig mindre omfang enn i dag. Det er f.eks. store forskjeller i hvor langt den ”gjennomsnittlige” innbygger i Norge (kvinnene har alltid reist mindre enn mennene) reiste hvert år for over 100 år siden sammenliknet med i dag: I 1865 164 km, i 1912 630 km, i 1952 1 988 km og i 1977 9 865 km.
Hvis vi tenker oss at en tjenestemann i Oslo 1848 skulle besøke 5 av våre landsdelssentra pluss København, ville det tatt ca. 63 døgn. I dag ville det tatt omtrent 35 timer, dvs. 2 % av den tida det tok i 1848. Den økonomiske betydning samferdselen har, viser også en enorm øking. Samferdselens andel av landets bruttonasjonalprodukt økte til det tidobbelte i det samme tidsrommet, fra rundt 2 % til om lag 20 %. Imidlertid er det særlig etter siste verdenskrig at det har oppstått en radikalt ny situasjon innen samferdselen ved at bilen har fått en enorm utbredelse i alle lag av folket.
Gjennom historien har også samferdselen levert viktige bidrag til samfunnsutviklinga gjennom fag og arbeiderbevegelsen. Det er velkjent at f.eks. transportarbeiderforbundene har kunnet lamme viktige funksjoner nasjonalt og internasjonalt, og at dette brukes aktivt i kampen mot undertrykkende regimer og storkapitalister verden over. Her i landet har både havnearbeiderne, fløterne og rallarne på vei- og jernbaneanleggene vært viktige brikker i kampen for bedre kår og økt makt til folk flest. Disse ufaglærte arbeiderne var fra først av organisert i Norsk Arbeidsmandsforbund, som var et nøkkelforbund ved begynnelsen av dette århundret da fagbevegelsen fikk sitt gjennombrudd. Disse arbeiderne dannet et viktig grunnlag for fagopposisjonen (se art. Fagopposisionen av 1911). Ideologien herfra har vært sentral for den sosialistiske delen av arbeiderbevegelsen i hele dette hundreåret.

Samferdselen i vår tid
I perioden 1952-77 har de totale innenlandske persontransportene i Norge blitt over 6-doblet. På godssida har det vært bortimot en 3-dobling. Figuren illustrerer hvordan de enkelte transportmidlenes andel av transportene har endret seg i det samme tidsrommet.

Persontransportarbeid i milliarder personkilometer
       1952 1977
Veg    
     Personbil, motorsykkel m.m. 1,8 31,1
     Drosje 0,3 0,5
     Rutebil 1,8 3,9
Bane    
     Forstadsbane og sporveg 0,6 0,5
     Jernbane 1,5 1,9
Luft og vann    
     Rutebåt og bilferger 0,5 0,7
     Fly (meget lite tall) 1,2
     Totalt 6,5 39,8



Godstransport i milliarder tonnkilometer
       1952 1977
Veg    
     Lastebil 0,8 5,4
Bane    
     Jernbane 1,2 1,6
Vann    
     Skip utenfor rute 3,4 10,2
     Skip i rute 0,8 1,0
     Fløting 0,5 (meget lite tall)
     Totalt 6,7 18,2


På personsida ser vi at det er vegtransporten som har stått for hele den kraftige veksten. Av de andre transportmidlene er det bare fly som har okt sin andel. Det mest slående ved dagens transportbilde er bilens posisjon på personsida og sjøtransportens på godssida. Fremdeles er det sjøtransporten som er den viktigste transportformen når det gjelder gods i Norge, et aspekt som lett blir borte i bli/bane-debatten.
Det eksisterer en stor grad av arbeidsdeling mellom transportmidlene i godstransporten. Omkring tre firedeler av det totale godsvolumet i Norge transporteres mindre enn 30 km. Disse transportene domineres fullstendig av lastebilen, som har den fordelen at den kan tilby dør-til-dør-transport uten omlasting. Hvis en stor del av denne typen transporter skulle overføres til jernbane, kunne det neppe skje uten vesentlige problemer både kostnads og miljømessig. På de lengste distansene dominerer sjøtransporten. Her blir ikke omlastningskostnadene så viktige siden framforingskostnadene med skip er forholdsvis lave sammenliknet med andre transportmidler. På mellomdistansene er det imidlertid en viss konkurranse mellom alle transportmidlene. Det er også her mulighetene er størst for jernbanen. For å nå alle steder må størstedelen av godset lastes om og kjøres på veg deler av strekninga. Undersøkelser tyder imidlertid på at det ville være mulig å redusere trailertrafikken på veger langs jernbanen med ca. 30 % ved en overføring av alle lengre transporter til jernbane. Dersom dette lot seg gjøre i praksis, ville det bety en økning av jernbanens totale godstransporter med ca. 65 % og følgelig en klar styrking av jernbanens stilling.
Andre viktige konkurranseforhold i samferdsel har hovedsakelig personbilen som den ene parten (se art. Bilisme, Nærtrafikk). Den offisielle statistikken (som bla. figuren bygger på) tar ikke med persontransporter som skier til fots eller med sykkel, selv om disse har et stort omfang. Syklistenes transportarbeid (personkilometer) var ved midten av 1970-tallet like stort som det innenlands flytransport presterte, og gangtrafikken var dobbelt så stor. Den menneskelige muskelkraft yter altså ennå store bidrag til norsk samferdsel, selv om den er tilsidesatt i offisiell statistikk og samferdselspolitikk.

Konkurranse og statlig regulering
Konflikten mellom det privatøkonomisk lønnsomme og det sosialt akseptable har alltid vært til stede i norsk samferdsel. Det har vært klart at full frikonkurranse ikke ville kunne aksepteres, fordi noen da ville skumme fløten på de økonomisk sterke transportstrekningene, mens legitime behov for transport andre steder ikke ble dekt. På den andre sida har det alltid blitt hevda at et effektivt transportsystem er avhengig av konkurranse mellom transportmidlene. Transportbrukernes fine valg av transportmiddel skulle sikre denne konkurransen. Valgmulighetene har ikke vært reelle for store deler av befolkningen, men det har til stadighet vært en kamp mellom regulering og brukernes såkalte fine valg.
Like etter krigen var det en svært sterk regulering av transportvirksomheten, som særlig skulle sørge for at denne delen av det økonomiske livet ikke ble for stor. Samtidig med at importrestriksjonene på personbiler var i ferd med å bli avviklet, var det imidlertid også press på andre løyve- og reguleringsordninger, som av mange ble oppfattet som tungvinte og byråkratiske. Samferdselsloven av 1964 ga i stor utstrekning etter for dette presset og la sterkere vekt på transportbrukernes såkalte fine valg. Loven ble revidert i 1976, men uten noen dramatisk omlegging, selv om det i forarbeidene til loven sines at det må sterkere styring til for å fremme andre mål enn økonomisk vekst. Loven regulerer i hovedsak forholdet mellom egentransport og rutegående godstransport på veg, og har gjennom det også stor betydning for jernbanetransporten. Flytransportene reguleres av by om luftfart. Her er den viktigste reguleringen retten til å drive lufttransport i det hele tatt. Men det kreves også konsesjon for hver enkelt rute.
Det er Samferdselsdepartementet som har ansvaret for å folge opp politikernes beslutninger innen sektoren, ved hjelp av reguleringer eller økonomiske tiltak. I et utviklet samfunn blir det imidlertid umulig å se én sektor isolert fra resten av samfunnet. Det institusjonelle byggverket er ofte tin hinder for at det tas beslutninger som tar i betraktning slik gjensidig avhengighet. Sektortenking er også utstrakt innen samferdselssektoren, der store direktorater får enerett på teknisk og annen kunnskap og derfor er vanskelige å kontrollere. Flere av disse direktoratene må karakteriseres som stater i staten. Under Samferdselsdepartementet finner vi Luftfarts-, Veg-, Tele-, Post- og Reiselivsdirektoratet. Norges Statsbaner (NSB) er derimot en del av statens forretningsdrift. I tillegg ligger Sjøfarts- og Kystdirektoratet under andre departementer og har innflytelse på mange samferdselsbeslutninger.
De siste åra har det foregått en desentralisering av samferdselsforvaltningen. Fylkeskommunene skal etter hvert overta mer av ansvaret. På det området som teller mest, vegsektoren, notes det imidlertid med å ta skrittet fullt ut. En fare med dennedesentraliseringen aner vi f.eks. i forhold til jernbanetransport. Den kan oppmuntre fylkene til kortsiktig og snever bedriftsøkonomisk tenking, med det resultat at de går til nedlegging av flere sidebaner.
Staten er aktivt med i samferdsel, ikke bare som regulerende og bevilgende myndighet, men også som transportutøver (NSB) og forvalter av infrastruktur (Vegvesenet). Selv om også en del av kommunene og fylkeskommunene er engasjert i transportvirksomhet, er. imidlertid det overveiende flertallet av transportutøverne private selskaper.
Det finnes selskaper som har flere hundre ansatte, men også svært mange drosje- og lastebileiere som er sjåfører på den ene bilen de eier. Sektoren er derfor svært uensartet og vanskelig å regulere. Av samme grunn er den politiske tilhørigheten uklar. Mange som i andre sammenhenger ville vært å regne som ansatte og medlemmer av fag- og arbeiderbevegelsen, oppfatter det som de har felles interesser med andre og større selvstendige næringsdrivende og trekkes over mot den politiske høyresida. Ett eksempel på dette er lastebileiernes boikott i Chile under Allende, noe som var et alvorlig anslag mot det progressive styret der.

Makt, ulikhet og fordeling
I samferdselen gjenspeiles ulikhetene både i verdenssamfunnet og i Norge. I gjennomsnitt har f.eks. hver nordmann nesten 1 000 ganger så stor skipsflåte som hver inder (1975). Bliparken er 270 ganger større og flytrafikken 80 ganger så stor. I u-landene er de motoriserte transportene først og fremst knyttet til byene. De har havnene, flyplassene og jernbaneknutepunktene. Og de har bilene. Irans hovedstad Teheran har f.eks. 10 % av landets befolkning, men 50 % av bilene. I den tredje verdens storbyer skaper bilene de samme trafikk- og miljøproblemer som Vesten kjenner. Samtidig er mangelen på transport et hovedproblem på landsbygda. På verdensbasis kan trolig sykkelen konkurrere med bilen med hensyn til persontransportenes omfang. Det er særlig i Vesten at bilen dominerer samferdselen, spiller en sentral rolle i folks dagligliv og utgjør en av de viktigste brikkene i samfunnsøkonomien. OECD-landene (de rike landene) hadde i 1970 om lag 90 % av verdens bilpark, men bare 18 % av befolkningen.
Ulikheter i det norske samfunnet kommer fram når en undersøker hvem det er som er brukere av de ulike transportformene, hvem som barer de største ulempene ved transportene og hvem det er som har innflytelse over samferdselsutviklinga.
I både fly og biler er tre firedeler av de reisende i Norge menn, særlig i alderen 25-50 år og med inntekt over gjennomsnittet. Jernbanepassasjerene tilsvarer i langt større grad normalbefolkningen, mens buss, trikk, sykkel og gange særlig benyttes av kvinner, barn, ungdom, gamle og lavinntekts-takere. Under en tredel av passasjerene på stamflyrutene betaler reisene selv. På jernbanens lengre strekninger er andelen tre firedeler (1977).
Ulykker, støy og forurensninger er viktige ulemper ved transportene, først og fremst fra bil- og flytrafikken. Mye av dette rammer særling de grupper av befolkningen som bruker eller må bruke andre transportmidler, eller som har dårlige transporttilbud, kanskje så dårlige at de må holde seg helt i ro. Bil- og flyreisene bidrar også til å undergrave trafikken med kollektive transportmidler, slik at disse alternativene blir dårligere.
De som tar beslutninger om samferdselen og samfunnsutviklinga ellers, er i overveidende grad bilister og flypassasjerer. For ytterligere å styrke sine maktposisjoner har bil- og næringsinteressene organisert seg i KNA, NAF, Opplysningsrådet for biltrafikken osv. Det er ikke tilfeiding at bil- og flytrafikken vokser sterkest og blir stadig sikrere for brukerne, mens det å gå eller sykle er blitt mer risikofylt og ubekvemt.

Samfunnsmessige virkninger
Samferdselssektoren er en svært viktig del av landets økonomi, og betydningen ser ut til å øke. Den sysselsetter direkte ca. 11 % av Norges yrkesaktive befolkning. Trekkes også mer indirekte hjelpevirksomhet inn, ligger tallet mellom 15 % og 25 %, alt etter hvilke definisjoner som legges til grunn. Om lag 18 % av husholdenes forbruk går til transport, mens samferdselsbudsjettet utgjør 12 % av statens samlete utgifter (tallene er fra 1973).
Tilgang på billig olje er en viktig forutsetning for dagens samferdsel. Det er så viktig at en del land har redusert fartsgrensene på motorveier for å spare bensin (ikke for å redde liv). I 1975 krevde driften av kjøretøyer, skip, fly osv. 15 % av Norges energiforbruk, og 32 % av oljeforbruket. I tillegg kommer et betydelig indirekte energiforbruk til faste anlegg, kjøretøyer osv. Bil og fly er de mest energikrevende transportformene, og de er derfor mest følsomme for stigninger i oljeprisene, som økende knapphet på olje vil føre til (se art. Energi, Olje). Likevel utgjør råoljekostnadene en liten andel av de totale transportkostnadene. Synkende oljetilgang kan gi store omstillingsproblemer, men disse kan møtes med bl.a. mer effektive motorer, lettere kjøretøyer og bedre utnytting av transportmidlene. Til erstatning for oljen kan nye drivstoffer utvikles. Metanol er allerede i bruk i flere land. Brenselceller og elektromotoren er en annen framtidsmulighet, og i neste århundre kan kanskje hydrogen bli samferdselens fremste energibærer.
Likevel er det først og fremst gjennom en mindre ressurskrevende organisering av samfunnet og samferdselen det er mulig å spare energi av virkelig betydning. Dette vil måtte innebære at bilen må få en mer beskjeden plass i samferdselsbildet. Boliger, arbeidsplasser og service-institusjoner må legges nærmere hverandre, og produksjonen må både teknologisk og økonomisk rettes men inn på mindre samfunn og sjølberging framfor ytterligere stordrift.
Samferdselssektoren gir også betydelige bidrag til miljø- og helseproblemene i Norge. Trafikkulykkene i bilens spor en moderne epidemi, som kan forventes å ramme hvert 3. eller 4. menneske i løpet av deres levetid. For eksempel er skoleveiene ofte dødsfellen og 60-80 barn drepes årlig. Hvert år skades også hver 5. bil, med den ressursøding dette fører med seg. Transportmidlene er den støykilden som plager flest mennesker. Å bekjempe støyplagen vil kreve store beløp hvis vi opprettholder dagens mobilitet. Transport er også en hovedkilde til luftforurensingen. Det er særlig bilene som slipper ut støy og gifter som skader mennesker, dyr og planter, forsurer lufta og skitner til. De som arbeider i transportsektoren er særlig utsatte, og deres arbeidssituasjon er ofte preget av stress og mas. I forhold til de krav vi stiller på andre felt, er miljøforholdene innen samferdsel lite tilfredsstillende.
For å redusere støyproblemene omkring Oslo lufthavn på Fornebu vil ressurssterke gruppen i Asker og Bærum at det skal bygges ny hovedflyplass for Østlandsområdet. Dette vil gi en liten støyreduksjon for få mennesker til store kostnader og samtidig gi store press- og omstillingsproblemer på det nye stedet. På den andre siden må ressurssvake strøk i Oslo-regionen, særlig Oslo østkant, finne seg i å bli valset ned av hovedveger o.l.
Svært mange av problemene i samferdselen kan settes i sammenheng med den ukritiske bruken og tilrettelegginga for bilen. Massebilisme skaper liten grobunn for kollektive rutegående transportmidler, og er dermed med på å skape en overkapasitet i transportapparatet. Innskrenkninger i og nedleggelsen av kollektivtrafikk er resultatet.
Personbilen er et av de transportmidlene som utnyttes minst, men dette foregår innenfor den private sektor og betraktes derfor som en del av samfunnet som ”ikke må røres” av fellesskapet. Men hvis problemet med lav utnytting av de kollektive transportmidlene skal løses ved hardhendt forretningsmessig sanering av transportapparatet, vil resultatet bli negativt for alle samfunnsmessige motsettingen, f.eks. økt utjamning, bedret miljø og opprettholding av bosettinga. Det eneste som kan oppnås vil bli en reduksjon av offentlige tilskudd som kanskje kan gi reduserte skatter. Dette vil i sin tur kunne åpne for enda større ulikheter i mulighetene til å benytte seg av transportapparatet, og de goder i samfunnet som er avhengig av en slik bruk.
En viktig samfunnsmessig virkning av samferdselen er lokaliseringa av bosetting og arbeidsplassen. I dag har den høye mobiliteten gjort det mulig å plassere boliger og arbeidsplasser langt fra hverandre. Dette har ført til at byene har spredt seg utover som blekkspruter på både godt og vondt. For mange har dette i seg sjøl ført til bedre boforhold, men samtidig har arbeidsreisene blitt byrdefulle, bomiljøene sterile og forholdene for de som er igjen i bykjernene umulige i den enorme trafikken. Bedrifter og institusjoner kan ta mindre hensyn til hvor arbeidskraften er bosatt, og dette har forsterket sentraliseringa. Det samme er tilfelle med utnyttinga av nåvarer og distribusjonen av ferdigvaren.
Imidlertid har de økte transportmulighetene til en viss grad styrket distriktene, både økonomisk og sosialt ved å bringe dem ”på høyde med” landet forøvrig. Rettfendstankegangen - at ingen skal forfordeles - han ofte preget norsk samferdselspolitikk men enn vunderingen av nytten av investeringer i samferdsel. På grunn av slike forhold blir ofte samferdselen sett på som et svært viktig virkemiddel utbygginga av landet. Samferdselen en imidlertid et utpreget tveegget sverd også hen. I en situasjon hvor det en sentrum som dominerer distriktene, kan utviklinga av samferdselen i transportsvake områden fore til at disse blir enda men avhengige av sentrum. Det som før van fullverdige lokalsamfunn, kan bin redusert til ensidige satellitten og rekreasjonssteder. For å være et positivt virkemiddel for distriktene, må samferdselen brukes som én av flere faktoren for å styrke disse distriktene økonomisk og sosialt, dvs. at lokalsamfunnenes behov for arbeidsplasser og service på steder må bli satt i forgrunnen.
Også for byene er en videne utbygging for den private transporten problematisk. Det er stadig tydeligere at det ikke nytten å bygge seg ut av problemene ved flere og bedre vegen.
Det er imidlertid feilaktig å se bort fra den positive betydninga utviklinga av samferdselen har og han hatt, både for den økonomiske utviklinga og for enkeltmenneskets muligheten for å bevege seg og utfolde seg.
For mange han det sin egen verdi å kjøre og å stelle med biten. Da privatbilen i 1960-åra også nådde vanlige folk, så mange den som et middel til å rive seg løs fra en tung og litt grå hverdag og sjefenes evig våkende blikk. Det ga en hittil uant følelse av frihet å kunne rulle bortover veiene, bort fra fabrikkstrøkene og funksjonærstolene. Det knytter seg derfor en rik og mangesidig kultur til bil og vei. Moderne hytteliv og familiecamping er bl.a. bygd opp rundt bilen.
Mange områder som tidligere han vært uten vegforbindelse, synes de han kommet ut av bakevja når de han blitt knyttet til riksvegnettet. Følelsen av å ha det samme godet (veg), ha tilgang til de samme godene som landet forøvrig og frihet til selv å velge når du vil benytte deg av det, han hatt svært mye å sin for trivselen, og dermed evnen til å overleve, for mange isolerte lokalsamfunn. Kravet om å få være med i den nasjonale velferdsutviklinga på godt og vondt og å bli behandlet rettferdig og ut fra eget verd, har vært drivkrafta bak mange vegaksjoner landet rundt. En endelig vegtilknytning til ”resten av Norge” han gitt ny tro og ny giv til steder i stagnasjon. Uten å forstå og ta hensyn til dette, en det ikke mulig å utvikle en strategi som kan samle en bred opinion mot de negative sidene ved samferdselsutvnklinga, særlig ved bilismen.
K. S. K. / G. Ni. / K.-T. S.

Se også: Luftfart, Norges Statsbaner.
Litteratur: D. Bjørnland: Innenlands samferdsel Norge siden 1800, bind 1, Oslo 1977. T. C. Wyller (red.): Samferdsel og samfunn, Oslo 1978. NOU 1977: 40: Norsk Samferdselsplan, Oslo 1977.

Samfundshjelpen
I viften av mellomkrigstidens hel- og halvfascistiske organisasjoner inntar Norges Samfundshjelp en særstilling. Den ble dannet i 1920 etter initiativ fra en gruppe offiserer, og bie under medvirkning fra landets seks største næringsorganisasjonen med Industriforbundet i spissen lagt under regjeringen som en frivillig styrke til å beskytte samfunnets ”vitale interesser” i tilfelle storstreik og lammende arbeidskonflikter. Organisasjonen ble søkt gitt en mest mulig tilforlatelig målsetting: den skulle vinke som ren ”nødhjelp” av upolitisk karakter, og både Industriforbundet og regjeringen motsatte seg tanken om å la Samfundshjelpen væpne.
Likevel var det denne retningen organisasjonen tok. Etter å ha organisert streikbryteriet under storstreiken i 1921 (se art. om denne) og senere lokale konflikter, ble Samfundshjelpen kimen for Samfundsvernet, stiftet 1923 som en halvmilitær styrke som snart talte 10 000 mann uniformert med stålhjelm, bandolær og armbind og væpnet med gevær, pistol eller kølle. Organisasjonen van i hemmelig alarmberedskap under regjeringen Hornsruds korte funksjonstid i 1928, og fikk i 1929 status av reservepoliti. Vennet ble oppløst kort tid etter regjeringen Nygaardsvolds tiltredelse i 1935.
Samfundshjelpen skjøt enda en avlegger i Arbeidets Frihet, en ”gul” fagorganisasjon som rekrutteres arbeidsvillige skog- og landarbeidere under storkonfliktene på Østlandet 1927-33. Formålet var å stanse ”kommunistenes utbredelse på landsbygden”.
I Samfundshjelpen og dens avleggere spilte offiserer, både vernepliktige og reserveoffiseren, en hovedrolle som organisasjonskjerne. Men også advokater, kontorfolk og studenten stilte opp i denne stille mobiliseringen for borgersamfunnet mot arbeiderklassen. Yngre høyreaktivister var gjerne samtidig tilsluttet Samfundshjelpen, lagførere i Samfundsvernet og politisk aktive i Fedrelandslaget eller (fra 1933) hos Quisling i NS.
H. F. D.

Litteratur: S. B. Johansen: Borgersamfundets nødverge, i Kontrast 3/1966.

Samfundspartiet
Samfundspartiet, politisk parti fra 1930-årene, grunnlagt og ledet av forfatteren Bertram Dybwad Brochmann. Ved stortingsvalget i 1933 fikk Samfundspartiet 18 000 stemmer, og Dybwad Brochmann ble innvalgt fra Bergen. Han utviste stor veltalenhet i sin agitasjon mot eksperter og autoriteter, og tiltrakk mange med sin eiendommelige økonomiske lære, som i hovedsak gikk ut på å motbevise den rådende sosialøkonomi som gigantisk blendverk. Penger, rente, vekst og utbytte ble avfeid som mystifikasjoner uten reell eksistens av Dybwad Brochmann, som betraktet seg selv som sosiolog.
Ved valget i 1936 økte partiet til 45 100 stemmer, vesentlig avgitt i landdistriktene på Vest- og Nord-Vestlandet og i Nordland og Troms. Innvalgt ble smed S. H. Jacobsen fra Andenes; men heller ikke nå spilte partiet noen rolle på Stortinget. Med sitt uklare krisebudskap greide partiet heller ikke å stå fast mot fascismen, men blamerte seg med Dybwad Brochmanns ettergivenhet overfor tyskerne i en radiotale i 1940.
Etter krigen har ”brochmannianerne” spilt en forsvinnende liten rolle, bortsett fra i enkelte kystbygder den lokale sokneprest måtte ha overvintret med sin politiske menighet. Noen egentlig renessanse han denne profet fra krisetiden aldri hatt.
H. F. D.


Samfunn
Samfunn (engelsk: society, tysk: Gesellschaft), ansamling mennesker (eller andre levende vesener) som har en viss grad av orden i sitt gjensidige samkvem. Maurtua og bikuben er ytterst velordnede samfunn, klostret likeså, og militærforlegningen. En nasjonalstat, f.eks. Norge, er derimot et samfunn med langt mindre orden. Det ligger i ordensbegrepet en henvisning til en viss varighet over tid. Et samfunn er en forholdsvis varig ordning. En mengde som stimler sammen for å iaktta noe uvanlig, f.eks. en brann, har kanhende en viss orden, men utgjør ikke av den grunn noe samfunn fordi den når som helst kan oppløses. Brukt i bestemt form, ”samfunnet”, brukes ordet vanligvis om et storsamfunn, dvs. et samfunn som langt på vei kan opprettholde og rekruttere seg selv.
Begrepet om samfunn og samfunnsforhold har på mange måter gjort den gamle liberale problemstillingen ”borger og statsmakt” foreldet. Denne er opptatt av å sikre enhver et visst alburom overfor de formelle politiske øvrighetene, mens samfunnsbegrepene gjør oppmerksom på at enhver inngår et større flettverk av skikk og bruk, felles foretak og foranstaltninger, som i stort og smått medbetinger hans eller hennes handlesett. Det er disse samfunnsforholdene som likesom holder samfunnet sammen, er med å gi den enkeltes handling mening. Og strukturen og kvaliteten av disse samfunnsforholdene virker som regel langt sterkene inn på den enkeltes livssituasjon enn politiske tvangsmakten. Et samfunn med stor rettssikkerhet som verner hvor enkelt mot overgrep fra myndighetene, altså et juridisk rettferdig samfunn, kan likefullt være et samfunn med stor sosial urett eller et samfunn med uholdbare sosiale forhold.
Men alment er den sosiale betraktningen av et samfunn men dyptgående og omfattende enn den politiske: Politikken og de politiske forholdene gjelden de store offentlige institusjonene, statsaparatet, partier og andre politiske organisasjonen. Det sosiale omfatter familie- og kirkeliv, idretts- og annen fritidsvirksomhet, nabolagsforhold, forholdet mellom samfunnets klasser og stender i tillegg til de men offisielle, formelle organisasjonene.
Læren eller vitenskapen om samfunnet kalles sosiologi eller samfunnsvitenskap.
D. Ø.

Se også: Samfunnsvitenskap, Sosiologi.

Samfunnsformasjon
Se Produksjonsmåte.

Samfunnsplanlegging
Samfunnsplanlegging vil seie å disponere samfunnsressursene på em systematisk måte på grunnlag av politiske vedtak med sikte på å auke velferden for samfunnsborgarane. Det motsette en å disponere ressursane ut frå privat- eller marknadøkonomiske omsyn.

Den store planleggingsdebatten
Samfunnsplanlegging han tradisjonelt vore eit sentralt ledd i en sosialistisk strategi for samfunnsomforming, mens den borgaleg-liberale politiske tenkinga han vore negativt innstilt til samfunnsplanlegging. Etter den russiske revolusjonen i 1917 fekk del sosialistiske partia i andre land eit konkret føredøme for samfunnsplanlegging. ”Den store planlegginngsdebatten” i mellomkrigstida mellom sosialistar og liberalistar hadde særleg dette føredømet som haldepunkt. For dei liberale fremstod samfunnsplanlegging som eit trugsmål både mot økonomisk effektivitet og borgarleg fridom. For dei liberale var marknadsøkonomien ein mekanisme som tillét ei smidig tilpassing mellom tilbod og eterspurnad og såleis garanterte at tilgjengelege resursar vart mest mogleg effektivt utnytta samfunnsøkonomisk.
I siste omgang kvilte denne økonomiske tilpassinga på at forbrukarane hadde fine val innanfor tilbodet av vaner og tenesten. At det eksisterte konkurrerande økonomiske foretak som van uavhengige av staten, var igjen en garanti for politisk findom, dvs. for at det fanst konkurrerande politiske parti som kunne finansierast uavhengig av staten. På det politiske området hadde difor borgarane som veljarar ein fridom som tilsvara den fridomen dei hadde som forbrukarar: Å kunne velge mellom innbyrdes konkurrerande alternativ. For den liberale var samfunnsplanlegging å ta vekk økonomisk og i neste omgang politisk konkurranse. Samfunnsplanlegging oppnå dermed ”ve gen til trældom” (Fniedenich von Hayek). Sosialistane undenstreka slike negative sider ved marknadsøkonomien som stadig tilbakevendande økonomiske krakk, arbeidsløyse, inflasjon, skeiv inn- tektsfordeling, sosial naud og i tillegg monotont og fantasidrepande arbeid og delvis helsefarlege arbeidsmiljø for det store fleirtalet av arbeidarane.
Ein av dei mest dramatiske krisane som i dette hundreåret har vore i den kapitalistiske marknadsøkonomien, var i 1930-åna, med sterk produksjonsnedgang, massearbeidsløyse og naud. Sosialistar meinte at denne krisen ein gong for alle demonstrerte det irrasjonelle i kapitalismen, som nå burde erstattast av ein fornuftig planøkonomi (Colbjørnsen og Sømme). I dei seinare åra han øyding av naturmiljø og knappe ressursar blitt lagt til lista av klagemål over den private marknadsøkonomien.
Under og etter ”den store debatten” var forestillingar om samfunnsplanlegging prega av trekk ved det sovjetiske føredømet: Byråkratisk planapparat, sentraliserte vedtaksprosessar, detaljregulering av innvesteringar og produktutval på produksjonssida. På forbrukssida var resultatet eit uniformert forbruksmønster, ufikse varer og venting og køståing for å få tak i dei varene som fanst. Praksis han seinare vist at samfunnsplanlegging kan drivast på andre måtar enn dei som er vanlege i Sovjetunionen. Den andre verdenskrigen tvinga fram ei gigantisk regulering av samfunnsmaskineriet i alle land og viste at også den kapitalistiske økonomien kunne temmast for å tene overordna politiske mål.

Etterkrigstida
Den samfunnsplanlegginga som i etterkrigstida har vakse fram i sosialistiske og kapitalistiske land, heng ikkje på nokon eintydig måte saman med politiske ideologiar som sosialisme og kommunisme. Ho står hellen ikkje i eit eintydig motsetningsforhold til kapitalismen. Tvert om kan planlegging sjåast som ein garanti for stabilitet i marknadsøkonomien. Ein slik stabilitet kviler på ei nyvinning når det gjeld politisk organinsening i forholdet mellom samfunnsborgarane og statsapparatet: Framveksten av ein korporativ kanal frå interesseorganisajonar og inn i det offentlege forvaltninngsapparatet. Kanalen er forum for forhandlingar mellom representantar for fag- og næringsorganisasjonar og offentlege institusjonar med sikte på å avvege interesser og dempe konfliktar.
Det er uvisst om denne kanalen kan fungere også i ein situasjon med økonomisk stagnasjon eller redusert vekst. Bak denne uvissa ligg det eit allment organisasjonsproblem som knyter seg til samfunnsplanlegging som styringsform: Korleis kan vi konstruere institusjonar som kan sameine omsynet til langsiktig, overordna styring mot eit oppsett mål - og samtidig syte for at måla blir valde og endra gjennom ein brei, demokratisk prosess?
I instintusjonar som sterkt undenstrekar omsynet til langsiktig styring, ligg faren for eit byråkratisk herredøme innebygd, mens opne styringsinstitusjonar er utsette for faren for å måtte gløyme den langsiktige måla til fordel for ”brød og sirkus”. På dette problemet finst det ikkje svar som er gyldige ein gong for alle. Kvart land må finne sin eigen veg ut frå eigne føresetnader og mål.
Gjennom samfunnsplanlegging kan dei politiske styresmaktene regulere a) produksjonsapparatet, b) omsetningsapparatet, c) fysisk, sosial og økonominsk oppbygging av samfunnet (infrastruktur) og d) lokalisering av a, b og c. I dag driv dei fleste statar. samfunnsplanlegging i større eller mindre grad. Formene for samfunnsplanlegging, dvs. måten vedtaksprosessen er organisert på, kan variere frå sentralisert til desentralisert, og frå byråkratisk til kooperativ. Di sterkare eit sentralt planapparat er i forhold til dei enkelte produksjons- og omsetningsledda eller i forhold til lokale planorgan, di meir sentralisert er planlegginga.
Planleggingssystemet har ein kooperativ karakter di meir det legg til rettes for ei sjølvstendig arbeidarstyring av dei enkelte ledda i produksjons- og omsetningsapparatet eller infrastrukturen. Di meir vedtak vedrørande a-d ovanfor blir sett som ei sak for ekspertar i eit særskilt planapparat, di meir byråkratisert er samfunnsplanlegginga. Sovjetunionen kan nemnast som døme på eit land med ei vidtgåande, sentralisert og byråkratisert samfunnsplanlegging. Jugoslavia eksperimenterer med eit plansystem med kooperative innslag. Enkelte land kan ha ei vidtgåande samfunnsplanlegging når det gjeld t.d. a, c eller d, men samstundes byggjer omsetningsapparatet på marknadsøkonomiske prinsipp.
Noreg kan karakteriserast som eit land med moderat innslag av byråkratisert samfunnsplanlegging på alle punkta ovanfor. Ved at vi har kommunale planleggingsorgan i tillegg til dei statlege, får vi også element av desentralisert planlegging. Det økonomiske systemet vårt blir gjerne kalla for ein ”blandingsøkonomi”, noko som inneber at disposisjonane i stor grad blir gjort ut frå privatøkonomiske omsyn (sjå art. Blandingsadministrasjon).

Samfunnsplanlegging i Noreg
I Noreg en samfunnsplanlegginga organisert i to planapparat: det makroøkonomiske og det regionale. Dette systemet har til oppgave å kjenne den økonomiske utviklinga på pulsen og gi dei politiske styresmaktene råd om kva som til ei kvar tid er aktuelle tiltak ut frå dei rådande politiske målsettingane.
Det politiske engasjementet i samfunnsøkonomien kan ta ulike former. Offentlig oppkjøp eller oppbygging av produksjons- og omsetningsforetak er ei form (Italia er eit markant døme i så måte, men også Noreg har meir og meir slått inn på denne vegen). Offentleg detaljregulering av privat næringsverksemd er ei anna form (dette er ei av dei eldste formene for offentleg inngrep, velkjent frå merkantilismens dagar). Ei tredje form er moderne makroøkonomiske plantiltak bygd på den sosialøkonomiske vitskapen. Slike tiltak byggjer på forsøk på å lage systematiske modellar over sammanhengane i nasjonaløkonomien. Ut frå desse modellane avleier ein forestillingar om kva som er viktige faktorar å kontrollere og om når/korleis inngrep bør gierast (sjå art. Økonomisk planlegging).
Den politikken som styresmaktene vil følgje for samfunnsøkonomien i eit visst tidsrom, blir her landet gjerne kunngjort i nasjonalbudsjettet (som blir lagt fram for Stortinget kvart år) og i Regjeringa sitt langtidsprogram (som blir lagt fram kvart fjerde år). Aktuelle virkemiddel for å gjennomføre politikken kan være av både finanspolitik art (skatter, avgifter, offentlege investeringar) og pengepolitisk art (diskontendringar, marknadsoperasjonar, likviditetsreglar, utlånsrammer).
I Noreg blir dei makroøkonomiske plantiltaka admininstrert av Finansdepartementet. I andre land kan ansvaret væe lagt til uavhengige instansar utanfor sentraladministrasjonen (Frankrike). Eller den planøkonomiske rådgjevingsfunksjonen kan vere lagt utanfor sentraladministrasjonen, mens iverksettinga av råda kan vere ei oppgåve for eit finansdepartement (Storbritannia), men denne arbeidsdelinga finn vi meir og meir også i Noreg.
Her har leiinga i Noregs Bank og i Statistisk Sentralbyrå i dei seinare åra sjølvbedne tatt på seg planøkonomiske rådgjevingsoppgåver overfor Regjeringa. Ei fjerde form er subsidiar, lån og garantiar til private verksemder som er kome i vanskar, ”for å berge dei over ein kneik” av omsyn til arbeidsplassane. Denne forma for inngrep han vore ein gjengangar i den økonomiske politikken til Re gjeringa i 1970-åra.
Faren med ein slik politikk er at det offentlege blir sitjande med ansvaret for ”lame ducks”-verksemden som ikkje kan hevde seg på marknaden av eiga kraft, og som ut frå samfunnsøkonomiske omsyn heller burde få døy. I nokre tilfelle kan dei økonomiske og sosiale omstillingskostnadene for arbeidarane og lokalsamfunna vere så høge at subsidiering rettferdiggjer seg sjølv på det grunnlaget. I andre tilfelle kan det vere omsynet til nasjonal trygging og sjølvberging som gjer at politikarane vel å støtte opp under ulønnsamme føretak med offentlege midlar.
Den mest omtalte og langvarige stønadsoperasjonen i 1970-åra galdt skipsfartsnæringa. Jordbruket har vore i ein slik situasjon i heile etterkrigstida. Det nye i 1970-åra van veksten i subsidiane til tradisjonelt lønsamme eksportnæringar, utanom skipsfarten fleire industrigreiner.

Tre uløyste problem
Utviklinga i Noreg og andre vestlege industriland i 1970-åra har vist at det er tre typar av problem som den eksisterande samfunnsplanlegginga ikkje har gode rådgjerder mot: Det eine er kombinnasjonen av økonomisk stagnasjon (og arbeidsløyse) og inflasjon (den såkalla ”stagflasjonen”). Ut frå keynesiansk økonomikk skulle ikkje begge delar kunne hende på same tid. Det andre problemet en den ujamne regionale fordelinga av vekst og velstand. Dei makroøkonomiske plantiltaka er retta inn mot sektorar og bransjar, ikkje distrikt, slik at økonomisk vekst i ein industribransje sjeldan fordeler seg likt på alle distrikt i landet. Tvert om han det vore slik at vekst- og velstandsutviklinga har hopa seg opp i visse distrikt mens andre har blitt ”liggjande etter”, som det heiter.
Særlege delar av Vestlandet og Nord-Noreg har blitt ”liggjande etter”. Det regionale planapparatet, administrert av Kommunaldepartementet og Miljøverndepartementet, har som oppgave å bøte på den regionalt skeive fordelinga av veksten.
Virkemiddel er dels sysselsettings- og distriksutbyggingstiltak (Distriktenes Utbyggingsfond) og dels forsøk på ei integrert fysisk- økonomisk planlegging på kommune- og fylkesnivå (sjå art. Plan). Flyttestraumane ut av nord- og vestnorske fylke han langt på veg stoppa opp nå, men innanfor alle fylke har det gått føre seg ein kraftig konsentrasjon av folkesetnaden. Mellom 1949 og 1979 er Noreg blitt eit urbanisert samfunn, som ein utilsikta sideverknad av ein statleg industriailseringspolitikk.
Ved inngangen til 1980-åra er samfunnet inne i neste ledd i urbaniseringsutviklinga: Ein overgang frå ein industri- til ein tenesteytande økonomi. Denne overgangen er i ferd med å bli den politiske undergangen for arkitektane bak industrialiseringspolitikken (sjå art. Distriktspolitikk).
Det tredje problemet er at vi har bygd opp eit samfunn som er sterkt avhengig av råvaren, halvfabrikata og høgteknologiske produkt frå utlandet. Dersom råvarekjeldene blir skrudd av eller tilforselslinene blokkert, stoppar heile samfunnsmaskineriet opp så mykje lettare enn før. Symptomane på problemet kan dempast ved å byggje bufferar, slik som beredskapslager og surrogatvaren. Men dei strukturelle årsakene til problemet, eit samfunn som er tufta på tillit til ei fast internasjonal økonomisk arbeidsdeling, har vi lite planlegging for. Dersom det politiske grunnlaget for den eksisterande internasjonale arbeidsdelinga smuldrar bort, og en ny økonomisk verdsordning stig fram, vil også det norske samfunnet måtte omformast.
Utan ei samfunnsplanlegging som kan møte dette, er det garantert at omforminga vil bli materielt og politisk smertefull.
H. Ba.

Litteratur: O. Colbjørnsen og A. Sømme: En norsk
3-årsplan - Veien frem til en sosialistisk planøkonomi i Norge, Oslo 1933. F. v. Hayek: The Road to Serfdom, London 1935. Ø. Østerud: Samfunnsplanlegging og politisk system, Oslo 1972.

Samfunnsvitenskap
Det vitenskapelige studiet av samfunnet er ikke men enn tre hundre år gammelt. Ut av juridisk tenkning og politisk filosofi vokste det fram en mer empirisk orientert analyse av samfunnet, i første omgang rettet mot økonomiske forhold. Merkantilister i England og ”kameralister” i Tyskland forsøkte å kartlegge årsakssammenhengen mellom import, eksport, sysselsetting, befolkning, pengemengde og liknende størrelsen. Samtidig ble de første statistiske undersøkelsene av de samme størrelsene utført. Grunnleggende er Wililam Pettys (1623-87) ”Political Arithmetick” fra 1676. Noe senene forsøkte Bernard de Manderville (1670- 1733) å anvende den samme tenkemåten på andre fenomener i samfunnet, og viste hvordan menneskenes handlingen ofte får helt andre resultater enn de tilsiktede. Innenfor historiefilosofien står Giovanni Battista Vico (1668-1744) for et liknende syn. Omkring 1750 skjedde det avgjørende gjennombruddet: menneskene undersøkte ikke lenger samfunnet og historien for å finne spor av Guds hånd i alt som skjer, men for å vise hvordan menneskene selv skaper sin egen historie.
Samfunnsvitenskapenes modningsfase kan tidfestes til 1776-1922: fra Adam Smiths ”Wealth of Nations” (se art. Smith) til Max Webers ”Wirtschaft und Gesellschaft”. Den viktigste utviklingen fant sted i det 19. århundret. Den ble preget av to hovedtradisjoner: teorien om sosial integrasjon fra Georg W. F. Hegel til Emile Durkheim, og teorien om sosial konflikt fra Karl Marx til Max Weber (se art. om disse). Samfunnsvitenskapene hadde ennå i denne perioden vanskeligheten med å utvikle sitt eget språk, sine egne begreper. De lånte mye fra naturvitenskapene, særlig fra biologien. Først den tyske hermeneutikken omkring århundreskiftet (se ant. Hermenueutikk) - den Wilhelm Dilthey (1833-1911) var en sentral person - nådde fram til en avklaring: samfunnsvitenskapenes særpreg ingen i studiet av meningsfylte handlinger. I dag ville vi tilføye: og i studiet av årsakssammenhengene mellom slike handlinger.
Samfunnsvitenskapene i dag er inndelt i en rekke akademiske disipliner, som ikke alltid svarer til reelle skiller. Sosialøkonomien studerer økonomiske valg: valg av produksjonsfaktorer og forbruksvarer som foreligger i begrensete mengder. I tillegg undersøker den de utilsiktede virkningene som kan oppstå av mange slike ukoordinerte enkeltvalg, og foreslår virkemidler som kan begrense de uheldige sidene av silke virkninger. Sosiologi, sosialpsykologi og sosialantropologi undersøker verdi- og norm- dannelse i samfunnet, innbefattet verdiene som ligger til grunn for økonomiske valg. Den undersøker også hvordan enkeltindividene tilpasser seg det sosiale systemet de blir født inn i, gjennom valg av karriere, familieliv, fritidsvirksomhet o.l., samt de totale virkningene av slike individuelle handlinger. Statsvitenskapen tan for seg det politiske livet i bred forstand, regulering av utilsiktede virkninger gjennom statens forvaltningsapparat, kampen om retningslinjene for slik regulering og dannelse av partien og interesseorganisasjoner for å fremme bestemte slike retningslinjen.
Samfunnsvitenskapene er vitenskaper om samfunnet, de blir påvirket av samfunnet og kan selv virke inn på samfunnet. Dette tredobbelte forholdet til undersøkelsesgjenstanden skiller samfunnsvitenskapene fra naturvitenskapene. Samfunnsforskeren skai avdekke de skjulte mønstrene i menneskenes liv - for å gjøre det mulig å forandre dem hvis det er ønsket. Samfunnsvitenskapene er et redskap til kollektiv selvforståelse og frigjøring - eller til manipulering og sosial ingeniørkunst.
J. E.


Samfunnsvitenskapelig metode
I mange av artiklene i dette leksikonet blir det brukt resultater fra samfunnsvitenskapelige undersøkelser. For å kunne danne seg et bilde av hvordan en har kommet fram til disse resultatene og vurdere hvilken betydning de kan tillegges, ville det være nytting med et visst kjennskap til samfunnsfagenes metodelære. Med dette menes oversikter over hvilke framgangsmåter som i ulike situasjoner han vist seg tjenlige når det gjelder å frambringe mest mulig sikker og relevant informasjon for lavest mulige kostnader.
Å gi en kortfattet oversikt over dette emnet er ikke lett. For det første fordi det er store forskjeller i arbeidsmåte mellom ulike fag, eller mellom ulike miljøer innenfor samme fag, dels betinget av hva slags saksforhold som studeres, dels av historiske tradisjonen. For det andre er det innenfor den enkelte tilnærmingsmåten utviklet et høyt antall til dels kompliserte teknikker for å løse spesielle problemer som kan oppstå når en forsker skal velge ut, samle inn, bearbeide og analysere opplysningen om et fenomen.
Det er selvsagt ikke mulig å gå inn på mylderet av spesialiserte teknikker i en leksikonartikkel, interessete henvises til den bindsterke litteraturen innenfor dette feltet. Når det gjelder hovedtilnærmingsmåter, må vi nøye oss med å peke på enkelte sentrale forskjeller.
Ett slikt punkt gjelder antall undersøkelsesobjekter forskeren arbeider med. I noen tilfeller finner vi at det er ett enkeltstående fenomen som studeres, som når en historiker forsøker å gi et bilde av forløpet av én bestemt avgjørelsesprosess. I andre undersøkelser er en opptatt av å sammenlikne en rekke beslektede fenomener, som når en sosiolog studerer sammenhengen mellom sosial bakgrunn og utdanning for et årskull norske rekrutter. Ved å begrense seg til få enheten kan beskrivelsen bli rik på detaljer samtidig som det er mulig å få fram detaljenes forhold til helheten. Med et stort antall undersøkelsesobjekter vil en ofte måtte nøye seg med en innholdsfattigere og men løsreven beskrivelse av egenskapene deres, men samtidig har en bedre mulighet for å avgjøre hva som er typisk for det fenomenet som studeres, både når det gjelder enkeltegenskaper og kombinasjoner av egenskaper.
Undersøkelser skillen seg også fra hverandre når det gjelder hvordan forskerne får tak i de opplysningene de han bruk for. I noen tilfeller utnytter forskeren materiale som er oppstått som en følge av virksomheter i samfunnet for øvrig, som f.eks. dagboksnotater, avisartikler, eksamensprotokoller, bedriftsregnskaper eller folketellingsstatistikk. I andre tilfeller er det forskeren selv som skaffer til veie materialet gjennom å observere eller stille spørsmål.
Her vil det variere hva slags rolle forskeren spiller i de situasjonene der opplysningene samles inn, fra en mest mulig ubemerket, påvirkningsfri rolle, til aktive forsøk på å skape bestemte typer påvirkning. Et eksempel på det første kan være en statsviter som studerer aktiviteten i et partilag ved å gå inn som et vanlig medlem, et eksempel på det siste er et såkalt aksjonsforskningsprosjekt den forskerne selv er med på å få i stand de sysselsettingstiltakene i en utkantkommune som de undersøker effekten av.
Når det gjelder hvordan et materiale analyseres, leggen noen forskere hovedvekten på å leve seg inn i og forsøke å forstå situasjonen og handlingsbetingelsene til individene som er blitt undersøkt. Andre vil være mer opptatt av å få i stand presise mål for egenskaper ved undersøkelsesobjektene, og så bruke statistiske teknikken for å avdekke mønstre for hvordan forskjeller i en egenskap kan settes i sammenheng med forskjeller når det gjelder andre egenskaper.
Et viktig grunn til å interessere seg for hvordan en forsker har kommet fram til de resultatene vi får presentert, er at arbeidsmåten i seg selv kan ha betydning for hvilke funn som bli gjort. Et grunnleggende prinsipp når vi skal forsøke å finne ut hva et forskningsresultat forteller, er at det alltid kan tolkes på ulike måter.
Vi kan f.eks. ha en tabell fra en intervjuundersøkelse som viser at ugifte kvinner oftere en politisk aktive enn gifte kvinner. En nærliggende forklaring på et slikt mønster, er at familiesituasjoner stiller krav til kvinnen som reduserer hennes mulighet for eller lyst til å engasjere seg i politisk virksomhet. Vi kaller dette en forklaring av resultatet fordi vi ser at dersom våre antakelser om familiesituasjonen en riktige, skal vi få nettopp en slik forskjell mellom ugifte og gifte kvinner som tabellen viser.
Dette er imidlertid ikke ensbetydende med at denne forklaringen nødvendigvis må være riktig. Tenker vi oss om, vil vi se at det også er andre sosiale prosesser som kan skape en slik tendens. For eksempel kan det tenkes at politisk aktive kvinner er mindre tilbøyelige til å inngå ekteskap enn lite aktive kviner. Ellen det kan muligens være slik at de ugifte kvinnene i tabellen for en stor del er yngre kvinnen, og at den yngre generasjonen er mer engasjert i politikk enn den eldre.
Felles for disse forklaringene er at de tar utgangspunkt i de sosiale fenomenene vi er interessert i. Det finnes dessuten en annen type forklaringer, der utgangspunktet er hvordan selve undersøkelsen er utført. Som nevnt, må vi nemlig også regne med den muligheten at det kan være trekk ved undersøkelsesopplegget som har skapt den tendensen i resultatene som vi ønsker å forklare.
I de aller fleste undersøkelsen en det f.eks. bare et lite utvalg av alle relevante opplysninger som er blitt samlet inn for å unngå at kostnadene blir for store. Ikke hele befolkningen, men et utvalg på snaut tusen personer, er for eksempel blitt intervjuet i vår undersøkelse. Vi kan derfor spørre om det er skjevheter i utvalgets sammensetning som skaper tendensen i tabellen.
I politisk debatt finner vi stadig eksempler på systematisk skjev utvelging, deltakerne håndplukker eksempler som er i samsvar med den teorien de er tilhengere av. Når utvalget skjer ved en eller annen form for loddtrekning, blir feilene mindre graverende. Men også her kan det oppstå tilfeldige skjevheter, spesielt om utvalget er lite. Forskjellen som tabellen viser mellom utgiftes og giftes politiske deltakelse, må derfor ikke være altfor liten for at vi skal kunne utelukke at den skyldes utvalgsskjevheter.
Også utvalget av spørsmål skaper tolkingsproblemer. Kanskje skyldes den lavere politiske deltakelsen for gifte kvinnen at forskeren han unnlatt å spørre etter slike aktiviteter som nettopp gifte kvinner en mest tilbøyelige til å delta i. Innsamlingen av opplysningene kan også tenkes å ha påvirket resultatet. Muligens kan formuleringen av spørsmålene eller intervjuerens måte å opptre på ha fått gifte kvinner til å svare på en måte som gir et for lavt inntrykk av deres politiske engasjement.
Listen over forklaringsmuligheter som knytter seg til undersøkelsesopplegget kunne gjøres lengre, det samme gjelder listen av forklaringen som tar utgangspunkt i det aktuelle sosiale fenomenet. Det viktigste for oss er imidlertid å vise at det er for lettvint å hoppe direkte fra et resultat til en enkelt tolking. En forsker som ønsker å underbygge en bestemt forklaring, f.eks. at tendensen i tabellen skyldes at ekteskapet hemmer kvinners politiske deltakelse, må gjøre dette ved å vise at flest mulig av de andre tenkelige forklaringene på tendensen er gale ellen lite rimmeilge.
Her har forskeren hjelp av metodelæren, som gir råd om hvordan en undersøkelse best mulig skal legges opp for at ikke skjevheter i utvalget av undersøkelsesobjekten eller spørsmål, påvirkning fra undersøkelsen etc., skal kunne få betydning for tendensen i resultatene. Når det gjelder forklaringene som tar utgangspunkt i egenskaper ved det sosiale fenomenet, vil forskeren måtte forsøke å finne fram til nye opplysninger som forklaringene kan prøves mot.
I vårt eksempel ville det være nyttig om vi kunne få kjennskap til hvor politisk aktive de samme kvinnene var før og etter at de giftet seg. Finner vi for eksempel at aktiviteten går ned, kan dette ikke forklares ved at det er sammenheng mellom politisk engasjement og tilbøyelighet til å inngå ekteskap, eller av generasjonsforskjeller i politisk interesse. Ved å forkaste disse to forklaringene øker vi tiltroen til antakelsen om at familiesituasjonen hemmer kvinners politiske deltakelse.
Hvor god en forsker er til å oppdage og prøve ulike forklaringen på et gitt resultat, vil variere. Som brukere av forskningsresultater er det derfor viktig at vi selv er på vakt mot tendensen til å trekke for raske slutninger fra ett resultat til én bestemt forklaring.
O. He.

Se også: Metode, Samfunnsvitenskap, Vitenskap.