Saba, Isak
Saba (1875-1921), samisk politiker, født i Nesseby. I 30-årsalderen sto Isak Saba fram som den fremste representanten for den samiske befolkningen i Finnmark. Det var stor strid omkring ham, og samene i Nesseby fikk i 1905 presset gjennom at han blei tilsatt som lærer og kirkesanger i heimkommunen foran en norskfødt lærer med 17 års tjenestetid.
Han kjempet hele sitt liv iherdig for samenes sak, mot den undertrykkingen dette folket hadde vært offer for og var offer for. Han henvendte seg til den norske befolkningen for å vekke den til ansvar for den kulturelle undertrykkingen som fant sted. Samtidig engasjerte han seg like sterkt for at samene sjø1 skulle ta kampen opp mot undertrykking og urimeligheter.
Han var en flittig bidragsyter i den samiske avisa ”Sagai Meitalægje” - og kreftene bak denne avisa kjempet fram Sabas stortingskandidatur. Saba ble valgt inn for sosialdemokratene i 1906, gjenvalgt i 1909. I begge periodene sto samesaken ham nærmest. Han brukte og hegnet om det samiske språket. Diktet ”Sami-sága lavla” (sameslektens sang) fra 1906 kan fortelle noe om hans innstilling: ”Våre fedre før har seiret - over dem som urett øvet. La oss, søsken, også motstå dem som vil underkue.
Sterke slekt med friske tanker: aldri skal du overvinnes, om ditt gyldne språk du vokter, husker dine fedres tale: Sameland for samene!” (Gjendiktning fra den samiske kalenderen for 1976). Dette diktet er kalt den samiske nasjonalsangen.
Saba møtte mye motstand. Mest blant nordmenn som ikke hadde noen forståelse for berettigelsen av den samiske kampen. Men også samer som gikk inn for en fornorskings- og assimilasjonslinje, gikk åpent imot Saba. De framstilte ham som en ”kulturfiendtlig lappoman”.
I Stortinget la han fram et særprogram for samene, og han skreiv stadig i en samisk avis slik at samene kunne bli holdt informert om hva som skjedde på Stortinget.
Han dreiv også arkeologiske utgravinger, men i dag er han særlig kjent for den samiske nasjonalsangen.
A. Sy. / D. Sk.


Sabotasje
Sabotasje (fra fransk sabot: hemsko) er et faglig kampmiddel som ble utviklet blant syndikalistene og brukt i en viss grad fra hundreårsskiftet og framover, særlig i Frankrike og USA. Allment går sabotasjen ut på å hindre at arbeidet går sin jamne gang, f.eks. ved å ødelegge maskinene, helle olje i brøddeigen o.1. En særlig variant av sabotasjen er obstruksjon eller ”work to the rule”: ved å oppfylle arbeidsforskriftene til punkt og prikke sinker en arbeidet. Dette er særlig virkningsfullt i etater og bedrifter med detaljerte reglementer.
Sabotasje og obstruksjon er den faglige kampens gerilja. I motsetning til streiken forlates ikke arbeidsplassen, slik at en fortsetter å få lønn under konflikten. Disse kampmidlene ble satt på programmet av den radikale opposisjonen i norsk fagbevegelse før og rundt første verdenskrig, men lite brukt i praksis (se art. ”Dynamitt i borehullene”, Fagopposisjonen av 1911).
I nyere språkbruk nyttes sabotasje om bevisste ødelegginger som ledd i en krig, gjerne bak fiendens linjer. Under okkupasjonen av Norge 1940-45 ble sabotasje nyttet noe mot gruver, skip og enkelte viktige industribedrifter - f.eks. aksjonene mot tungtvannet på Rjukan og Tinnsjøen i 1943 og 1944. Ødeleggingen av jernbanelinjer i 1944-45 for å sinke tilbaketrekkingen av tyske tropper fra Nord-Norge var en sabotasje i massemålestokk, men virkningene var mindre enn en trodde i samtida.
K. K.


Sacco og Vanetti-saken
Sacco og Vanzetti-saken var en mordsak i staten Massachusetts, USA i Arene 1920-27, som resulterte i at anarkistene Nicola Sacco og Bartolomeo Vanzetti ble henrettet. Den 15 april 1920 ble en lønningstransport ranet i South Braintree, og kassereren og vakten ble drept.
Tida var preget av kraftige forfølgelser av revolusjonære og deportasjoner av hundrevis av anarkister. Etter at anarkisten Andrea Salsedo ble drept under et ”politiforhør”, i New York 3 mai, ble anarkistene urolige, og under en aksjon for å avhende propagandamateriell ble Sacco og Vanzetti, italienske emigranter, den ene skomaker, den andre fiskehandler, arrestert. Den 31 mai 1921 ble de framstilt for Massachusetts delstatsrett under dommer Webster Thayer, og ble funnet skyldige av juryen 14 juli. Sosialister og radikale mente at de tiltalte ble dømt på sine radikale overbevisninger, men flere forsøk på å få saken opp på ny, bl.a. under henvisning til at identifikasjonene var ufullstendige, mislyktes.
Den 18 november 1925 tilsto en dødsdømt, Celestino Madeiros, sin deltakelse i forbrytelsen og at verken Sacco eller Vanzetti hadde vært til stede, men Thayer nektet igjen å ta opp saken. En anke til høyesterett ble fremmet, men avslått. Og 9 april 1927 da de to tiltalte ble dømt til døden ved den elektriske stol, brøt proteststormen los, og
arbeiderbevegelsen verden over arrangerte massemoter og aksjoner. Dette ble en kampsak som bandt revolusjonære av ulike overbevisninger sammen, både i USA og i andre land. Igjen kom det flere anker og utsettelser, men den 3 august avslo guvernør Fuller henstillingen om benådning, og til tross for store demonstrasjoner ble de to anarkistene som like til det siste holdt fast ved at de var uskyldige, henrettet 23 august 1927.
Etter initiativ fra framtredende vesteuropeiske sosialdemokrater innrømmet amerikanske myndigheter i 1977 at Sacco og Vanzetti var butt offer for justismord. Da var saka igjen butt aktualisert, bl.a. gjennom en prisbelønt film om de to anarkistene.
R. B. M.
Sadisme
Ordet sadisme - på hverdagsnorsk ”skadefryd” eller ”trang til å pine” - stammer fra den franske greyen (marki) de Sade (1740-1814). Det betegner alment den form for ondskap eller grusomhet som består i at et menneske opplever tilfredsstillelse, glede eller vellyst ved å påføre andre levende vesener lidelse. Motstykket til sadismen er masochismen, dvs. den antatte glede eller vellyst ved selv å bli påført lidelse. Begge fenomener dekkes av den greske betegnelsen algolagni, av algos som betyr smerte, lidelse, og lagneia som betyr vellyst.
Mer presist er en sadistisk handling enhver handling som primært styres av et (bevisst eller ubevisst) ønske om å tilføye et annet levende vesen fysisk og/eller psykisk lidelse. Hvis en lidelsesframkallende handling styres av andre ønsker, f.eks. ønsket om med vold å fjerne en hindring for selvutfoldelse, ønsket om å gjengjelde et angrep på en selv, osv. foreligger en aggressiv, men ikke en sadistisk handling.
Dersom det å utføre sadistiske handlinger er et framtredende eller et karakteristisk trekk ved et menneske, har vi med en sadist eller en sadistisk person å gjøre. Det er altså først når sadistiske handlinger opptrer med en påfallende hyppighet og bredde, at det blir rimelig å anvende betegnelsen sadist. Skillet mellom sadisme som henholdsvis handlings- og personkarakteristikk er viktig, bla. fordi enkeltstående handlinger ofte må forklares annerledes enn mer omfattende trekk eller personlige disposisjoner.
Flere tenkere har pekt på at et sentralt kjennetegn ved sadisme (som personlig disposisjon) er sadistens ønske om å ha et mer eller mindre fullstendig herredømme over andre. Dette kjennetegnet dekkes imidlertid av definisjonene ovenfor: Det er en nødvendig betingelse for planmessig og vellystig å kunne påføre en annen person lidelse at man har et mer eller mindre fullstendig herredømmer over ham. Og siden ethvert menneske ønsker frihet, er det omvendt også alltid lidelsesfull å være under en annens mer eller mindre fullstendige herredømme.
Ofte framheves seksualsadismen, dvs. at man bare kan oppnå seksuell tilfredsstillelse ved fysisk mishandling av den annen part, og torturistisk at ferd, dvs. med fryd å tilføye andre mennesker kroppslig smerte, som sinnbilder på sadisme. Hvis det ikke dreier seg om isolerte og situasjonsbestemte handlingsmønstre, vil imidlertid disse former for sadisme regelmessig være forbundet med mer omfattende sadistiske holdninger eller væremåter. En rekke slike er butt relativt inngående beskrevet i skjønnlitteraturen og i psykologien.
En sadistisk person har således ofte et brennende ønske om å slavebinde andre - og særlig sin partner (offer). I enkelte tilfeller kan dette ønsket bli så intenst at herredømmet over offeret blir av en mer altoppslukende interesse enn individets eget liv. Dette forhold viser klart sadistens ofte sykelige avhengighet av sitt offer. Videre gis det også en typisk sadistisk utnyttelsestendens. Denne kjennetegnes ved at opplevelsen av triumf over å oppnår noe på andres bekostning er det sentrale, mens vinningssynspunktet enten er underordnet eller helt illusorisk. Dessuten har en sadistisk person vanligvis en påfallende tendens til å frustrere andre mennesker, til å gå på tvers av dem, til å drepe deres gleder og skuffe deres forventninger. Til slutt finner sadisten alltid betydelig tilfredstillelse i å forkleine og ydmyke andre. Sadisten er gjerne bemerkelsesverdig skarp til å finne feil hos sine medmennesker og til å oppdage og utpeke deres svake punkter. Han vet intuitivt hvor andre er følsomme og sårbare, og kan ubarmhjertig anvende denne intuisjon til nedsettende kritikk.
Det er neppe en sviktende forståelse av hva smerte og lidelse er som atskiller en sadist fra andre mennesker. Hva sadisten mangler, er først og fremst medfølelse, siden medfølelse ytrer seg som sorg ved tanken på at andre lider, og som trang til å avhjelpe eller lette lidelse når den først foreligger. Nettopp fordi han mangler medfølelse, og dermed i en dypere forstand ikke lever sammen med eller foler fellesskap med andre, er sadisten egentlig en meget ulykkelig og ensom person.
Sadistens atferd kan da også bli mer forståelig når den betraktes som et fortvilet forsøk på å unnslippe en uutholdelig ensomhet. (Sammenhold med sadistens avhengighet av sitt offer). Særlig når atferden i tillegg til dette også oppfattes som en hevnakt for de alvorlige skuffelser og den dype avvisning som han tidligere må ha butt utsatt for. Et sadistisk menneske kan best forstås som et menneske som går amok, fordi det føler seg ensomt, utstøtt og fordømt, og som i blind hevngjerrighet lar sitt raseri gå ut over andre. Kort sagt: Sadisten er en person som befinner seg i en så fortvilet situasjon at han på en magisk måte søker oppreisning for sin egen elendighet ved å påføre andre mennesker elendighet.
W. R.

Litteratur: K. Homey: Our inner conflicts, New York 1945.

Saga Petroleum
Data fra 1978:
Omsetning: 48,5 mill.
Underskudd: 127,3 mill.
Hovedaksjoner: 83 større norske bedrifter står for 89,5 % av aksjekapitalen
Hovedkontor: Oslo
Engasjement i Norge: Statfjord (1,6 %), Gullblokka (6 %), Heimdal (3,4 %)
Tilgang på råolje: Ubetydelig.
Produksjonssteder: Statfjord (fra 1980)
Gassinteresser: Waveland- feltet i Missisippi, USA
Interesser i andre energikilder: Ingen

Funnet av drivverdige oljeforekomster på Ekofiskfeltet i Nordsjøen i 1969 skapte umiddelbart interesse blant norske kapitaleiere for å bli med på ”oljeeventyret”. De fleste selskapene var imidlertid svært små i internasjonal offshore- sammenheng. Norske myndigheter signaliserte at de ønsket sammenslutningen i større grupper.
Som direkte svar på dette ønsket fra de politiske myndighetene, tok Norwegian Oil Consortium i 1972 initiativet til dannelsen av Saga Petroleum. Selskapet kom i stand ved at 83 større norske bedrifter skjøt inn til sammen 810 mill. kroner. I tillegg ble Sagapart AS lagt til offentlig aksjetegning, noe som innbrakte 95 mill. kroner.
Saga Petroleum er hovedaksjonærer i Saga Petrokjemi, som sammen med Norsk Hydro og Statoil driver de petrokjemiske anleggene på Rafnes i Bamble.
Sammen med Norsk Hydro og Statoil utgjør Saga Petroleum i dag ”ledertroikaen” innen norsk offshorevirksomhet. Likevel har selskapet gått med til dels store underskudd hittil. Grunnen er at de fleste prosjekter selskapet er involvert i, ennå ikke har kommet i produksjon. Selskapet kan regne med bedre tider utover i 1980-åra når bl.a. Statfjordfeltet kommer i produksjon. Det stilles også store forventninger til boringene på den såkalte ”Gullblokka” sørost for Statfjord. Saga deltar her med 9 % i leteutgiftene og 6 % i eventuell utbygging.
Saga Petroleum skal også delta i prøveboring etter olje nord for 62. breddegrad fra sommeren 1980. Selskapet skal bore på et felt utenfor Trøndelagskysten.
De viktigste interessene utenfor Norges grenser er hittil interessene i gass- og kondensatfeltet Waveland i Missisippi, USA. I tillegg er Saga med på oljeleting i Guatemala, i USA, på Vest-Grønland og på irsk og britisk kontinentalsokkel. Saga deltar også, sammen med Kvaerner Engineering, i utbyggingen av et oljefelt utenfor kysten av Benin.
Gjennom Olideco, en sammenslutning av en rekke norske bedrifter, tar Saga også sikte på å engasjere seg som konsulent innen petroleumsvirksomhet i utviklingsland.
E. Fj.
Saint-Simon, Claude Henri de Rouvroy de
Saint-Simon (1760-1825), fransk greve og samfunnsteoretiker, vanligvis oppfattet som ”utopisk Sosialist”, på linje med Robert Owen og Charles Fourier (se art. om disse). Claude Henri de Rouvroy de Saint-Simon tilhørte en av Frankrikes mest kjente adelsslekter, med aner tilbake til Karl den store. Hans begivenhetsrike liv forte ham fra rikdom og enorme pengespekulasjoner til den ytterste fattigdom, til fortvilelse og selvmordsforsøk. Nitten år gammel deltok han som offiser i den amerikanske frigjøringskrigen. Han tok avskjed som oberst for å kaste seg inn i et meksikansk prosjekt med kanalbygging mellom Atlanterhavet og Stillehavet. Under den franske revolusjonen oppgav han sitt adelskap og slo seg på spekulasjoner i konfiskert kirkegods, ble fengslet under terroren, men sluppet fri på grunn av en bred folkelig støtte. Etter nye år som finansmann og dandy var han fullstendig ruinert i 1805.
Men som førtiåring i 1800 hadde han begynt sitt nye liv med studier i medisin, matematikk og fysiologi ved den polytekniske høyskolen i Paris. Et vendepunkt ble møtet med Madame de Staël, tidens ledende kvinnelige forfatter, en av de første til å anlegge konsekvent sosiologiske perspektiver på samfunnets institusjoner. I nærheten av henne, i Geneéve, begynte hans eget forfatterskap i 1803. Senere kom han til å leve sammen med Julie Juliand - sekretær, hushjelp, elskerinne.
Med sine usystematiske kunnskaper og sin utpreget muntlige framstillingsform var han i det hele tatt avhengig av dyktige sekretærer. En av dem var den senere berømte historikeren Augustin Thierry, en annen var Auguste Comte, sosiologiens far i Frankrike. Med slike sekretærer er det ikke annet å vente enn at det i ettertiden oppstod knivskarpe debatter om hvem som egentlig har skrevet og tenkt hva i Saint-Simons samlede verker!
Saint-Simon tenkte i store linjer, og han var i sjelden grad opptatt av framtiden. ”Inntil i dag,” skrev han, ”har menneskene gått på sivilisasjonens landevei med ryggen mot framtiden.” Dette gjaldt også den franske revolusjonens ledere, som hadde hengt fast i det gamle samfunnets begreper om politikk. Derfor hadde de også bare kunnet gjennomføre et maktskifte - et skifte av makthavere - og ikke et dyptgripende skifte av selve samfunnssystemet. Hva et slikt skifte skulle bestå i, brukte Saint-Simon mesteparten av sine skrifter til å skissere.
Som gammel aristokrat gikk han ut fra en historisk analyse av hvilke grupper som var best egnet til å lede samfunnet. Han viste hvordan adelen i middelalderen opprinnelig representerte den fremste ekspertisen i jordbrukssamfunnet, og deretter hvordan den nyere tiden gjorde seg gjeldende med bykommuner som losrev seg fra landadelens makt og utfoldte industrielle produktivkrefter. Ifølge Saint-Simon bestod det nye 1800-tallets krise i misforholdet mellom samfunnet og dets politiske organisering: Politisk dominerte fortsatt adelen eller oppkrabbende finansbaroner i adelens sted - dagdriverne - som han ofte kalte dem. Imot dette stilte han det nye industrisamfunnets krav om en helt annen politisk organisering.
Et nøkkelord i Saint-Simons vokabular er industrialismen, et ord han selv var den første til å bruke, slik han også formet ”industrialist” og ”de industrielle”, en samlebetegnelse på alle bærerne av den nye produksjonsmåten. I det gamle samfunnet hadde adel og presteskap måttet styre med voldsmakt og overtro. Nå var tiden kommet til å overføre vitenskap og teknikk på selve samfunnsstyringen, som måtte bli en ”vitenskap om mennesket”, en ”politisk vitenskap” (science politique).
Adelen skulle avløses av de industrielle og presteskapet av forskerne. Kanskje var Saint-Simon den første til å innse den teknisk-vitenskapelige ekspertisens betydning i det moderne samfunnet. Han så i den en overgang fra ”maktens politikk” til ”forvaltningens politikk” eller ”de kyndiges politikk”.
Han var motstander av de nasjonale statsapparatene og gikk inn for en europeisk union med et minimum av sentralisert makt og et maksimum av lokalt selvstyre på bedriftsnivå med fagforeninger og andre organisasjoner. De viktigste politiske organene på kryss og tvers i dette systemet skulle bestå av valgte representanter med spesialistfunksjoner: kunstnere, forskere, ingeniører, økonomer, bankfolk.
Disse forsamlingene skulle sette opp rådgivende helhetsplaner for produksjon, investering og offentlige festligheter (bla. fester ved kunngjøringen av nye planer - ”forventningenes fest”). Den teknisk-økonomiske fornyelsen skulle settes i system med allsidige stimuleringer av oppfinnelser og nye prosjekter og med omfattende utprøving og vurdering av resultatene.
Helt på slutten av sitt liv brakte han inn ytterligere to momenter i sin samfunnsteori: den forsømte massen blant de industrielle, proletariatet, og den kristne brorskapstankens nødvendighet (Le Nouveau Christianisme). Begge deler var han på vei til å tildele en framskutt plass i teorien da han døde.
Hans tilhengere kalles saintsimonister. De utgjorde i 1820- og 30-årene en mangesidig politisk bevegelse. Noen av tilhengerne bygde opp en religiøs orden; noen ble også 1800-tallets mest nyskapende jernbanedirektører og bankfolk og inspirerte en nordmann som Ole Jacob Broch til å opprette Den Norske Creditbank. Bevegelsen gav en rekke kvinner politisk erfaring og førte dem til kvinnegrupper og kvinneklubber under februarrevolusjonen i 1848. (Se art. Kvinnebevegelsen, Frankrike.)
Saint-Simons idé om et teknokratisk velferdssamfunn kom før det moderne industrisamfunnet egentlig forelå. Han hadde et svakt blikk for kapitalismens og militarismens fordreininger av de industrielle mulighetene, men i den nylige debatten om det ”etterindustrielle” samfunnet har han fått en renessanse fordi han så tidlig og så skarpt satte søkelyset på vitenskapens og profesjonenes samfunnsomdannende kraft og på de korporative drivkreftene i den moderne verden: organisasjonsledernes og de teknologiske toppfolkenes samarbeid om å ”forvalte” samfunnet på tvers av klassegrenser.
E. R.

Se også: Industrisamfunn, Korporatisme, Utopier.
Litteratur: G. Gunnarson: De store utopisterna 2, Stockholm 1973. Oevres de Claude-Henri de Saint-Simon I-VI, Paris 1966. G. Ionescu (red.): The Political Thought of Saint-Simon, London 1976. F. Manuel: The New World of Henrik Saint-Simon, Cambridge, Massachusetts 1962. J. A. Seip: Assosiasjon og konkurranse: en bankhistorie, i Tanke og handling i norsk historie, Oslo 1968.

Salomon-øyane
Salomon-øyane
Hovudstad: Honiara
Sjølvstende: Avhengig område (Storbritannia)
Flateinnhald: 28 446 km²
Folkemengd i 1973: 179 000
Årleg vekst i folkemengda 1970-73: 3,2 %
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973: 280 $
Viktigaste handelspartnar 1974: i-land, 73,3 %
Energibruk pr. innbyggjar: Svært låg, 179 kke

SALT
Forhandlingene mellom USA og Sovjetunionen om begrensninger i de strategiske, kjernefysiske rustningene (Strategic Arms Limitation Talks, SALT), startet 1 november 1969. Under president Nixons besok i Moskva i 1972 ble det undertegnet to avtaler. Den ene avtalen tillot to forsvarssystemer mot ballistiske raketter (anti-ballistic missile systems, ABMs) hos hver av partene, én rundt hovedstaden og én rundt en utskytningsbase for landbaserte, interkontinentale raketter (intercontinental ballistic missiles, ICBMs), og er av ubegrenset varighet.
I 1974 ble det undertegnet en protokoll som begrenset tallet til ett system i hver nasjon. Dette var en kodifisering av de faktiske forholdene. Ingen av partene ønsket å gå videre med utbygging av ABM- systemer. Sovjetunionen hadde ikke bygd sitt ABM- system rundt Moskva opp til det tillatte nivået, og det amerikanske systemet rundt ICBM-basen Grand Forks ble skrinlagt.
Både avtalen fra 1972 og protokollen fra 1974 var en refleksjon av ABM- teknologiens ineffektivitet. De var mer et uttrykk for teknologiens ufullkommenhet enn for politisk dikterte rustningsbegrensninger. Dagens forsknings- og utviklingsprogrammer peker langt ut over ABM- avtalens ramme, og om forsvarssystemer basert på andre fysiske prinsipper (laser, stråler av ladede partikler) skulle vise seg effektive, vil avtalen neppe hindre at de innføres.
Den andre avtalen var en tidsbegrenset avtale om å holde antall landbaserte og u-båtbaserte raketter omtrent på det nivået som var i 1972. Avtalen løp ut 3 oktober 1977. Under toppmotet mellom president Bresjnev og president Carter i Wien i juni 1979, ble det inngått en avtale som begrenser det samlede antallet strategiske leveringsmidler til 2 250, og antall raketter med flere stridshoder som kan styres mot ulike mål (multiple Independently targeted reentry vehicles, MIRVs) til 1 320. Avtalen har fått navnet SALT II. Det første tallet er noe over det amerikanske styrkenivået, litt under det sovjetiske. Det andre tallet er temmelig identisk med plantallet for det amerikanske MIRV- programmet. Avtalen skal gjelde til 31. desember 1985. Innenfor rammen av disse bestemmelsene kan USA øke antallet strategiske sprengladninger fra ca. 10 000 i 1979 til ca. 15 000 i 1985, og Sovjetunionen fra 5 000 til omkring 10 000.
I en protokoll til avtalen, som skal gjelde til utgangen av 1981, blir enkelte nye våpensystemer regulert. Det dreier seg i første rekke om de såkalte cruiserakettene (små, førerløse fly som manøvrerer etter terrengkonturene i en høyde av mindre enn hundre meter). Heller ikke denne overenskomsten setter strenge begrensninger på opprustningen, men er mer en beskrivelse av rustningsprogrammet som er i gang. SALT II er foreløpig ikke ratifisert av det amerikanske senatet.
Målsettingen med SALT, slik partene selv definerte den, var først og fremst å redusere sannsynligheten for kjernefysisk krig gjennom rustningsbegrensninger. I dag kan det slås fast at forhandlingene har vært en blindgate i så måte. Kimen til dette lå der alt fra begynnelsen av. Tankegangen om forhandlinger gjennom styrke kom til å begrunne utviklingen av en rekke nye våpen, som aldri ble eliminert som folge av avtale, men tvert imot satt i produksjon og tatt i bruk. Videre ga den indre tautrekkingen om forhandlingsutspill og militære disposisjoner knyttet til avtaler store konsesjoner til rustningsinteressene. I forbindelse med avtalene fra 1972 ble det bl.a. gitt forsikringer overfor den amerikanske generalstaben om at forsknings og utviklingsinnsatsen skulle fortsette i et omfang som ville opprettholde den amerikanske teknologiske overlegenheten. Andre forhold har bidratt i samme retning: mens talegrensene ble satt slik at de ikke skulle komme i konflikt med eksisterende styrkenivå og planlagte våpenanskaffelser, ble forskning og utvikling av nye våpen uttrykkelig tillatt og legitimert gjennom avtalene, og i praksis påskyndet.
Forhandlingene har heller ikke bidratt til å endre de strategiske doktrinene på en slik måte at supermaktsforholdet er butt mer stabilt og faren for kjernefysisk krig mindre. Den sterke forsknings- og ut- viklingsinnsatsen har tvert om gjort forholdet mer ustabilt og usikkert. Den undergraver betydningen av inngåtte avtaler, og gjør det vanskeligere å nå nye.
Supermaktene har visse fordeler av SALT som er lite påaktet i vår del av verden. De har fordel av å ha løpende kontakt for å fremme felles interesser under skiftende omstendigheter. Blant disse er det å opprettholde kjernefysisk overlegenhet i forhold til andre atommakter og maksimering av innflytelse og kontroll rundt om i verden. De utveksler trusler mot andre lands sikkerhet og bidrar selv med svaret i form av vennskapsavtaler, forsvarsavtaler og annen form for støtte. Det er således et element av harmoni i den utbredte konkurransen og konfrontasjonen mellom dem som kan utnyttes til felles fordel. Dette lar seg lettere gjøre gjennom kontinuerlige, lukkede drøftinger enn gjennom ad hoc-kontakter - især dersom interessene betraktes som illegitime i store deler av verden for øvrig.
S. L.

Se også: Avspenningspolitikk, Opprustning.

Samarbeidsgruppene for natur- og miljøvern (snm)
Samarbeidsgruppene for natur- og miljøvern (snm) er en landsomfattende organisasjon av partipolitisk ubundne grupper. Øverste organ er Landsutvalget, som hvert sammenkaller til et landsmote og arrangerer en sommerleier. Gruppene velger sjøl arbeidsområde og virkemåte. Sentralt i (snm) står det saksorienterte arbeidet. Gruppene konsentrerer seg om ett miljøproblem, ofte med utgangspunkt i gruppas lokalsamfunn. Dette kan være oljepolitikk, bymiljø, vassdragsutbygging, jordbrukspolitikk eller atomkraft.
Grunnlaget for (snm)s virksomhet er: a) Vi må verne om balansen i naturen, b) sjølråderetten over egne ressurser må forsvares, c) ti1noæma nasjonal sjølberging er et viktig mål, d) ressursforbruket må ta hensyn til kommende generasjoner, e) bosetting, undervisning, produksjon og administrasjon må desentraliseres, f) vi må arbeide for et menneskevennlig bo- og arbeidsmiljø.
(snm) vil ved studier dyktiggjøre seg på flere felt. Kunnskapen skal brukes i aktivt arbeid mot rovdrift på ressurser og trusler mot livsmiljøet. Hensynet til det samlede livsmiljøet må ha rang framfor lojalitet til stat og lovverk, når det opptrer alvorlig kollisjon mellom disse to fenomenene. Utifra dette finner (snm) sine retningslinjer for handling.
(snm)s historie går tilbake til 1969. Den første gruppa blei danna i Oslo. Seinere fulgte Trondheim og etter hvert dukka det opp flere grupper i Sør-Norge. I Nord-Norge var det tidlig ei gruppe i Tromsø, og med den økte motstanden mot oljeboring i nord har det butt danna ei rekke oljegrupper.
(snm)s første landsmøte var i Eresfjord i 1973. Året etter blei (snm)- Norge danna i Trondheim.
(snm) skulle være en motvekt til de miljøvernorganisasjoner som dreiv skrivebordsarbeid, og konsentrere seg om konkret arbeid. Dette skulle oppnås gjennom en anti-organisasjon der saken, ikke organisasjonen i seg sjøl, var målet. Parantesen rundt navnet skulle symbolisere dette. Det blei sterkt understreka at virkemåten skulle være ikkevoldelig.
Den første aksjon (snm) tok ansvaret for var aksjonen mot utbygging av Mardalsfossen i Eikesdal i 1970. Aksjonen var enestående fordi den var en ideologisk begrunna direkte aksjon. Det var ikke kamp for demonstrantenes egne interesser som var målet, men for idéene deres. Bygdefolka i Eikesdal og Gresfjord støtta de aktive i aksjonen, men aksjonistene måtte trekke seg tilbake etter trusler fra romsdøler som hadde entreprisen på anlegget. Mardalsfossen blei bygd ut, men Mardøla blei likevel et vendepunkt, og har ført til at saksgangen i vassdragsutbygginger er blitt forandra.
Etter en del andre aksjoner i (snm)s regi fulgte en periode med motekspertisearbeid. Flere temahefter og boker blei gitt ut. Emnene var vassdragsutbygging, kraftkrevende industri, atomkraft og generelle energispørsmål. (snm)-ere deltok også som hjelpefolk for ymse organisasjoner i forbindelse med uttalelser og som fordragsholdere o.l.
Etter hvert har (snm) utvikla seg til en organisasjon der kunnskaper om miljøvernsaker og informasjon om disse, anses som en nødvendig bakgrunn for å drive aksjoner. Organisasjonen som sådan har også butt bygd opp slik at gruppene kan utveksle litteratur og erfaringer og koordinere landsomfattende aksjoner.
L. Y.


Samarbeidsnemnd, Norske Kvinners
Norske Kvinners Samarbeidsnemnd (1945-50) var eitt av fleire forsøk på å føra vidare det tverrpolitiske samarbeidet som hadde utvikla seg i okkupasjonstida. Kvinner og menn med ulikt politisk syn hadde då samarbeidd i illegale organisasjonar og i aksjonar. Kvinner i Oslo-området hadde dessutan kome saman i 5-6 hemmelege studiegrupper, og det var frå del initiativet til ei samarbeidsnemnd kom våren 1945.
Alt i mai vart det halde eit mote i Oslo, der representantar frå partia sine kvinneorganisasjonar drøfta om det var råd å få til ei tverrpolitisk samarbeidsnemnd. Det vart fleirtal på dette møtet for ein slik plan, som seinare var diskutert i organisjonane og på felles førebuingsmøte.
Desse møta ga, ifølgje Norges kvinner 34/1945, uttrykk for ”økende innsatsvilje” blant kvinnene, og for trong om ”å være med gjenoppbyggingen og arbeidet på lang sikt for å skape et bedre samfunn og trygge verdensfreden.” I byrjinga av november 1945 vart samarbeidsnemnda endeleg konstituert med stotte frå kvinnesekretariatet i Arbeidarpartiet og kvinnene i LO. For første gong gjekk kvinner i arbeidarrørsla saman med borgerlege og partilause i em samarbeids organisasjon. Utanom del borgarlege partia sine kvinneorganisasjonar var desse med frå starten: KFUK, Norges Husmorforbund, Norges Husmorlagsforbund, Norsk Kvinnesaksforening, Norske Kvinnelige Akademikers Landsforbund, Norske Kvinners Nasjonalråd, Norske Kvinners Sanitetsforening, Norges Lærerinneforbund, Kvinneligaen for fred og frihet, Yrkeskvinners Landsforbund.
Leiar for samarbeidsnemnda vart lærar Frida Dalen, som hadde vore med i leiinga av lærarfronten og i andre sentrale motstandsorgan. Samarbeidsnemnda skulle ikkje vera nokon ny organisasjon, men eit bindeledd mellom dei gamle. Dette viste seg likevel å vera vanskeleg. Dei kunne ikkje einast om dei store sakene. For å ta opp ei sak måtte det vera tre fjerdedels fleirtal i nemnda, og det var difor lett å avvisa kontroversielle saker. Det var dette som til slutt sprengde det spente samarbeidet.
Samarbeidsnemnda sette i 1948, etter framlegg frå Norsk Kvinnesaksforening, ned eit utval som skulle tilrå ei revidering av §245 i straffelova (abortparagrafen, sjå art. Abort). Utvalet gjekk inn for utvida abortrett på sosiale indikasjonar. I februar 1950 skulle saka opp på eit møte i samarbeidsnemnda, men KFUK sine representantar rådde til å avvisa saka med den grunngivinga at ho ikkje høyrde inn under samarbeidsnemnda sitt arbeidsområde. Dette fekk støtte frå fleirtalet, m.a. representantane for Norske Kvinners Nasjonalråd, Norske sanitetsforening og Bondekvinnene. Resultatet vart at DNAs kvinnesekretariat, LOs kvinnenemnd og alle innmelde fagforbund gjekk ut av samarbeidsnemnda. Med det vart samarbeidsnemnda oppløyst, sjølv om den offisielle oppløysinga først kom seinare (i 1952). I Norske Kvinners Nasjonalråd sitt 50-årsskrift i 1954 fekk samarbeidsnemnda dette fremmet en del saker, men levnet neppe noe større merke etter seg.”
H. C.