Rødstrømpe
Betegnelsen rødstrømpe har blitt brukt om alle kvinner med tilknytning til den nye kvinnebevegelsen i 1960 og 70-åra, men egentlig knytter navnet seg til medlemmene i den mest kjente delen av den danske kvinnebevegelsen, Rødstrømpene. Disse har tatt navnet etter den amerikanske gruppa Red Stockings. Rødstrømpene markerte seg første gang våren 1970 med en rekke fargestrålende og provoserende aksjoner, inspirert bl.a. av tilsvarende aksjoner i USA, England og Nederland. Aksjonene retta seg i første rekke mot at kvinner blei brukt som sexsymbol, og de reiste krav om likelønn.
I 1971 begynte bevegelsen å arrangere den årlige kvinneleiren på Femø. Samme høst okkuperte Rødstrømpene et hus i København og har siden da hatt et fast kvinnehus (som i 1979 ligger i Gothersgade 37). Her foregår det en mengde aktiviteter; det fins en kvinnebokkafé, forskjellige grupper har fast tilhold her, bl.a. Lesbisk bevegelse, og K-klubben (som tar opp kvinnelige alkoholisters problemer); dessuten blir det holdt svangerskapskurs, kurs i sjølforsvar osv.
Siden 1974 har det hvert år - bortsett fra 1978 vært avholdt kvinnefestivaler i København (og i de seineste åra også i Århus) med boder, musikk og taler. I København har festivalen vært arrangert av ei gruppe i regi av Rødstrømpene, uten noen egentlig plattform, men under hovedparolen "Ingen klassekamp uten kvinnekamp - ingen kvinnekamp uten klassekamp".
Rødstrømpebevegelsen står sterkest i København, Århus og Odense, men det fins ingen landsomfattende koordinering av arbeidet. Derimot har det ca. annethvert år vært avholdt storseminar for hovedstadsområdet, der spørsmål av organisatorisk art er blitt diskutert. I 1974 blei det bestemt at arbeidet i København skulle komme inn i noe fastere former, bl.a. med et månedlig koordinasjonsmøte, som basisgruppene skulle sende representanter til. For å kunne delta måtte en være medlem av bevegelsen og betale kontingent, samtidig fikk en det interne medlemsbladet.
Rødstrømpebevegelsen har fått kritikk fra mange kanter, bl.a. for å være for feministisk og ikke sosialistisk nok og for ikke å ha kontakt med arbeiderkvinnene. Med utgangspunkt i ei slik holdning har flere sosialistiske kvinnegrupper skilt seg ut i åras løp - Socialistisk Kvindegruppe (1972), Alexandra-gruppa (1974) og gruppe 27 (1976). Det er viktig å påpeke at mens de to første organisasjonene fullstendig forkasta de nye perspektivene i Rødstrømpebevegelsen - f.eks. den mulighet til mobilisering som kan ligge i å ta utgangspunkt i egne erfaringer - har dette vært viktig å fastholde for gruppe 27. I dag eksisterer ikke Socialistisk Kvindegruppe og Alexandra-gruppa lenger.
Rødstrømpebevegelsen og kvinnebevegelsen har hatt stor innflytelse på dansk venstrefløy og i venstrefløypartiene. Både i SF (Socialistisk Folkeparti) og i VS (Venstre-socialisterne) fins det i dag kvinnegrupper og sjølstendig kvinneorganisering, noe som har gjort at diskusjonene om reproduksjon, seksualitet osv. er blitt ført i sosialistisk regi.
Rødstrømpene i København har siden 1975 gitt ut det utadvendte bladet Kvinder, som skiller seg ut fra de fleste venstrefløypublikasjoner på grunn av sin fargestrålende og eksperimenterende lay-out.
T.Li.

Litteratur: Kuinder og kvindebevægelse. II Rødstrømpehistorier, København 1974. E. Flensted-Jensen, S. Frastein og A. S. Petersen: Mellem opgør og tilpasning, København 1977. I. Thomsen, I. T. Jensen og L. Nielsen: Uden kvindefrigørelse ingen socialisme, København 1977.

Røyking
Nikotin er en av de sterkeste giftene vi kjenner. Dødelige forgiftninger forekommer, især ved feilaktig bruk av sprøytevæsker til hagebruk. Den skadevirkningen som er påført menneskeheten ved at tobakksplantenes blader røykes, er av en helt annen størrelsesorden. Det er eventyrlig hvordan bruk av tobakk i løpet av ca. 300 år har erobret verden. I alle folkeslag, uansett økonomi, rase, klima etc. har etter hvert storparten av mennene blitt daglige røykere, senere også en stor del av kvinnene. Dette er en enestående verdenssuksess - tross all fornuft. Selv ikke utbredelsen av kristendommen eller bilismen kommer opp mot den.
Vi vet at mayafolket i Mexico røykte tobakk ved vår tidsregnings begynnelse. I middelalderen bredte skikken seg til nærliggende deler av Nord- og Sør-Amerika. I 1519 kom tobakken til Europa. På 1500- og 1600-tallet fikk den en beskjeden utbredelse i Sør-Europa og Midtøsten - motarbeidet både fra geistlig og verdslig hold. Etter 30-årskrigen ble bruken av tobakk mer utbredt også i Nord-Europa. Piperøyking og bruk av snus var mest vanlig. Omkring 1800 kom sigarer mer og mer i bruk. Sigarettene seiersgang begynte omkring midten av århundret, og den kulminerte i årene etter andre verdenskrig. Russland og Finland var blant de første til å etablere fabrikker for masseproduksjon av sigaretter. I Norge kunne man tidlig i dette århundret kjøpe sigaretter for en øre eller litt mindre pr. stykke (og de kunne kjøpes enkeltvis). Sigarettrøyking var ikke mye utbredt i Norge før omkring første verdenskrig. Skrå var mer vanlig. I mange havnebyer rundt om i verden hang oppslaget "Spytt ikke på gulvet" på norsk.
Det var først etter at storkapital, trustdannelser og profesjonelle reklamefolk tok seg av saken, at sigarettrøyking ikke bare ble utbredt, men også godtatt overalt. Røyking hadde først fått innpass i de mer velstående befolkningsgruppene. (Sigarer var og er - dyre.) Røykingen ble tolerert hvis den fant sted i et eget "røykeværelse". Etter andre verdenskrig er det blitt slik at det nærmest er en selvfølge at det blir røykt sigaretter ved samvær av alle slag. Nå blir de mest kjøpt i 20-pakninger. Prisøkningen skyldes ikke bare inflasjon og svær profitt for dyrkere og fabrikanter, men også at staten, reklamefolk og pressen tar sine store andeler.
Alle fornuftsgrunner mot røykingen, som luftforurensing, tilsøling av bolig- og forsamlingsrom, forårsaking av brann (forbrenninger, dødsfall), sløseri med penger etc., har ikke hindret, knapt nok bremset røykevanene. I 1926 ble det stiftet en antirøykeforening i Norge. Den hadde sin opprinnelse i avholdsbevegelsen og indremisjonen. Den gjorde seg sterkere gjeldende etter at den fra 1950-årene fikk atskillig tilslutning fra dem som på medisinsk grunnlag har gått inn for å motarbeide tobakksrøyking.
Det har lenge vært en dagligdags erfaring at de som røyker har mer hoste, mer oppspytt enn ikke-røykere, og at de oftere blir syke og dør av sykdom i åndedrettsorganene. I tiden etter siste krig er det kommet stadig klarere bevis for at røykingens skadevirkninger går svært mye lengre enn det. Lungekreft var tidligere en sjelden sykdom. I vårt århundre har hyppigheten tiltatt sterkt, og økningen i hyppighet inntreffer til forskjellig tid i landene avhengig av når den store økningen i sigarettforbruket satte inn, f.eks. i Norge ca. 20 år senere enn i Finland.
Det ble for mange år siden påvist at det kunne skjelnes mellom to grupper av lungekreft. Den ene var sjelden, som før, og opptrådte med samme hyppighet hos røykere og ikkerøykere. Den andre forekom svært sjelden hos ikkerøykere, men med økende hyppighet hos røykere jo større forbruket var. Det er senere vist at risikoen for lungekreft avtar for dem som slutter å røyke. Etter 10-15 år er denne risikoen på nivå med ikkerøykernes.
Industriarbeidere som anvender visse mineralstoffer (særlig asbest og nikkel), har noe høyere sykelighet av lungekreft enn andre industriarbeidere. Tilfellene tilhører gruppen "sigarettkreft", og den rammer arbeidere som røyker. Det er fastslått at det er sigarettrøyking som er årsak til at lungekreft fra å være en av de sjeldneste kreftformene er blitt en av de hyppigste. Man vet hvordan disse tallrike dødsfallene og de svære lidelsene som går forut kan bli forebygget. Statistikere har regnet ut at hvis sigarettrøyking opphørte i England og Wales i dag, ville man i 1980-årene bare få ca. 5 000 dødsfall av lungekreft pr. år i stedet for forventede 50 000. Fra 1930 til 1970 tiltok dødeligheten av lungekreft i England og Wales fra ca. 28 pr. 100000 mannlige innbyggere til ca. 400. Tilsvarende tall for Norge var fra ca. 6 til ca: 150.
Den forebyggende medisinen har i våre dager fått sterk oppslutning, i alle fall i ord. Ingen annen oppgave kan innbringe så stor vinning for folkehelsen, som det å få stanset sigarettdødens herjinger. Det er ikke bare lungekreften og lungesykdommer som er årsak til dette. Kreft i strupe, munnhule, spiserør, urinblære og bukspyttkjertel viser også tydelig overdødelighet hos røykere. Disse kreftformene rammer imidlertid ikke så mange. Hjerteinfarkt og de andre sykdommene som skyldes åreforkalkning (arteriosklerose), er årsak til flere dødsfall enn noen annen sykdomsgruppe. Årsakene til arteriosklerose er ikke klarlagt. Sigarettrøyking leder til en klar overdødelighet av disse sykdommene. Man vet ikke hvor mye dødeligheten ville avta hvis det ble slutt med røykingen, men selv en beskjeden nedgang ville spare mange liv. Det er veldokumentert at røyking under svangerskap og diegivning har skadelig virkning på fostre og spedbarn.
Planmessig arbeid for å minke tobakksrøyking (helst fjerne sigarettrøyking helt) er tatt opp i mange land. Mengder av informasjon har kommet fra kreftforeninger og ekspertutvalg i mange land og fra Verdens Helseorganisasjon. Legene synes å være de som har reagert best på dette. I Norge røykte 73 % av mannlige og 44 % av kvinnelige leger daglig i 1953. I 1974 35 % og 22 %. Røyking under faglige møter er nesten opphørt. Britiske leger har stoppet røyking i samme grad og tidligere enn de norske. Det er påvist stor nedgang i kreftdødelighet. Det er ennå langt igjen før opplysning har nådd fram til flertallet av dem som de unge tar som forbilde; foreldre, lærere, og mye helsepersonell fortsetter i altfor stor utstrekning å gå foran med dårlig eksempel. Men det er tegn som tyder på at røyking ikke lenger er så selvfølgelig sosialt godtatt som for 20-30 år siden.

Tiltak
Strenge tiltak mot røyking, som å forby salg til mindreårige, advare på pakningene, innskrenke eller forby reklame (hittil bare i Norge og Finland), venter man seg mye av. Det er kommet god støtte fra massemedia til slike tiltak og til opplysningskampanjen, men fra deler av pressen, den konservative og arbeiderpressen, har det vært kritikk og forsøk på å latterliggjøre aksjonen. Nordisk råd vedtok i 1972 med knapt flertall en anbefaling om å følge en slik streng linje. Bare i Danmark var motstanden så stor at det ikke kom noe ut av aksjonen.
De som fortsetter å røyke eller faller tilbake etter å ha forsøkt å slutte, mener gjerne at tobakk gir dem en slik økning av livets velbehag og slik hjelp til å møte mange av livets tilskikkelser at de ikke kan unnvære den - eller de vil ikke. For dem som gjerne vil slutte, men ikke klarer det ved egen hjelp, er det i mange land organisert kurser eller kurer der påvirkning gjennom opplysning og samvær med likesinnede skal hjelpe dem til å gjenomføre forsettet. Korttidsresultatene er gode, men tilbakefallsprosenten stor. Statistikk over resultatene har hittil vist en tydelig skjev sosial fordeling slik at befolkningsgrupper som har god økonomi og noe høyere utdanning viser bedre resultater enn grupper som er dårligere stilt.
Avvenningskurser har hittil mest vært drevet med frivillig hjelp - mest fra adventistsamfunnet. Nå er statlige tiltak, organisert og finansiert av det offentlige, aktuelt i mange land. Verdens Helseorganisasjon har også gått inn for dette. I Norge har Statens tobakkskaderåd siden starten i 1971 vist økende aktivitet. Rådet er tverrfaglig sammensatt, består av 8 personer og har en stab på 5 personer. Budsjettet er (1980) på ca. 1 mill. kroner.
H.G.D.


Røynsle
Røynsler er kunnskap som vi får gjennom det vi opplever eller gjer. Ei anna kjelde til kunnskap er det som blir overlevert oss frå munnlege og skriftlege kjelder - frå synsmåtar til teoriar. Desse to kunnskapskjeldene verkar samstundes. Det er slik at dei overleverte synsmåtane er med på å velje ut dei opplevingane som vi seinare lagrar som røynsler. Vi kan òg seie at dei røynslene vi har, er med på å velje ut dei synsmåtane vi har eller kva teoriar vi vel å tru på. På grunn av dette vekselspelet blir ikkje alt vi sansar eller opplever røynsler - vi gjer eit utval. Difor er røynslene inga direkte, men ei formidla oppleving av verda.
Folk gjer sine eigne røynsler. Men dette tyder ikkje at dei er private eller særeigne for kvar person. Mange folk har liknande opplevingar, og når opplevingane blir sette inn i ei felles ramme eller forståingsform, vil røynslene bli felles.
Å lære av det ein gjer er eit av dei mest kjende prinsippa for læring, både slik folk tenkjer og slik vitskapen ser det. Den folkelege synsmåten på læring ser vi t.d. i ordtak som " Brent barn skyr ilden". Røynslene kan vere ei lagring av mange opplevingar: "Ho har lang politisk røynsle." Men ei særleg oppleving kan og vere så viktig at ho gir røynsle: "Kjerringa sette kaldvass-strålen på den gloheite steikepanna slik at ho sprakk."
I dagleglivet og i mellompersonlege tilhøve lærer vi det meste gjennom eigne røynsler. Men meir og meir av kunnskapen i samfunnet blir overlevert på indirekte måtar. Denne læringsmåten er t.d. den viktigaste i skulen. Dette har vore naudsynt av di samfunnet og kunnskapen om det er vanskeleg å overskode. Røynslene våre dekkjer berre ein liten del av det vi må ha kunnskapar om. Dette fører til at den direkte læringa blir lita og samstundes skild frå den andre læringsmåten. Denne todelinga eller oppsplittinga av kunnskapen vår har òg ei anna årsak. Ofte er det slik at viktige opplevingar, t.d. i arbeidslivet, ikkje blir sette inn i ein større heilskapm av di det ikkje er tid, rom eller forståingsrammer for det. Slik blir mange av dei røynslene ein kunne gjere - og med det delar av røyndomen - borte for oss. Store delar av kvardagslivet blir ei uformidla oppleving av verda. Dette skjer også fordi opplevingar som ikkje passar inn i den røyndomen dei fleste trur på, blir skuva unna. Slik kan vi halde ein galen synsmåte ved like, sjølv om han eigentleg står i strid med våre eigne opplevingar. Eit døme på det er fordommane. Dei er av den typen tru som aldri kan bli avsanna: Kvinner er dårlege bliførarar sjølv om ein kvar dag ser mange dyktige.
Både i pedagogikk og i politikk har ein arbeidd med læringsmetodar som byggjer på folk sine eigne røynsler. Slik kan ein betre vise korleis deira eigne røynsler heng saman med tilhøva i samfunnet. I ein slik læringsteori har det vore viktig å få fram korleis medvitet blir danna, kvar røynslene skriv seg frå og korleis dei blir sette inn i ein heilskap. Teorien er knytt til teoriar om sosial endring, om korleis ein kan vekkje folk til medvit og politisk handling gjennom å ta fatt i røynslene deira. Denne vegen til kunnskap og sosial endring har særleg vore viktig for kvinnerørsla og har fått sitt eige omgrep: røynslepolitikk. Denne læringsmåten har og vore viktig i det arbeidet pedagogen Paulo Freire har gjort mellom fattige analfabetar i Sør-Amerika.
S.N.


Sjå også: Bevisstgjøring, Freire.

Rådmannsdatter, Katrin
Rådmannsdatter (1430-1454), nonne i Munkeliv i Bergen. Katrin Rådmannsdatter var eldste datter av en rik rådmann fra Bergen. Moren var av adelsslekt og brakte med seg både jord og annet verdifullt gods inni familien. Den vinteren Katrin fylte ti år, hadde hun fire yngre søsken. Samme vinter døde to småbrødre, og om våren dro rådmannen og hans frue på pilgrimsferd til Vadstena i Sverige. Rådmannsfamilien i Bergen var gudfryktige folk og hadde lenge ønsket å besøke det mest levende religiøse sentrum i hele Norden: den hellige Birgittas kloster i Vadstena.
Tidlig på 1400-tallet var Munkeliv i Bergen omgjort fra mannskloster til å bli hjemsted for en av de mest særpregede klosterordener i Europa, Birgittinerordenen. Klosteret fungerte som dobbeltkloster, nonner og prester skulle bo samme sted, men kvinnene skulle være i flertall og abbedissen regjere det hele.
Etter pilgrimsferden ble alle historiene om den store Birgitta gjenfortalt for hele huslyden. For Katrin ble hun et ideal. Katrin og hennes to år yngre søster Susanne lærte å lese og skrive, barna skulle kunne lese bønnene sine - ikke bare lære å administrere en stor husholdning. Da Katrin var femten år gammel, døde moren i barselseng. En yngre søster var begravet året før. Rådmannen var nå alene med den gifteferdige Katrin og hennes tretten år gamle lillesøster. Susanne ble satt bort til morens familie på Vestlandet, og faren måtte ta stilling til hva som skulle skje med resten av huslyden, først og fremst Katrin. Piken fikk, forbausende nok, si sin mening om hva hun ønsket. Ekteskap og barnefødsler ønsket hun ikke. Morens og småsøsknenes død hadde bekreftet det Katrin mente å vite om menneskets eneste mål her på jorden: bønn og ydmyk forsakelse som forberedelse til det egentlige liv hos Gud. Prekener, skriftemål og lesning hadde dessuten prentet inn i henne ektemannens rettmessige krav om en selvutslettende hustru. Da var tanken om å bli Kristi brud mer tiltalende og meningsfylt for Katrin. Beslutningen om å tre inn som nonne i Munkeliv var tatt. Rådmannen i Bergen hadde de nødvendige økonomiske midler for at hans datter kunne bli et fullverdig medlem av nonneforsamlingen. For kvinner måtte, i motsetning til menn, ha medgift. Uten medgift til klosteret måtte en leve som tjenestekone for søstrene eller som leksøster uten fulle plikter og rettigheter. Det er helt klart at i Norge som ellers i Europa, kom nonnene fra et snevert sjikt av befolkningen: de som kunne betale for seg.
Klosteret ga færre aktivitetsmuligheter for kvinner enn for menn. Kvinner var jo utelukket fra prestevielsen og derved fra alle utadrettede og offentlige embeter og økonomisk innbringende verv. Dette var bakgrunnen for kravet om medgift: nonneklostrene stod økonomisk og administrativt svakt. Og på tross av at de ofte hadde store jordeiendommer, levde de ikke sjelden i trange kår.
I 1446 ble inngivelseskontrakten for Katrin skrevet. Som vanlig var, brakte hun jordeiendom til klosteret. Munkeliv fikk også en del verdifullt løsøre. Men ingen private eiendeler var tillatt, og søstrene kunne heller ikke motta personlige gaver. Da ville nemlig likheten mellom søstrene bli ødelagt. Katrin var en pike "om hvis liv det ikke var tvil", og da kunne klosteret gi sitt samtykke første gang hun spurte om å bli opptatt. Likevel måtte hun vente et år i klosteret før hun kunne bli innviet, avlegge løftene om livslang lydighet, fattigdom og kyskhet og få ordensdrakten.
Løfteavleggelsen skjedde i 1447, det året Katrin fylte atten. Dette var aldersgrensen for kvinner. Munker måtte ha fylt 25 år. Det var biskopen som leste messen i Munkeliv denne dagen, og før Katrin ble ført inn i kirken, skulle hun, etter Birgittas forskrifter, besvare en rekke spørsmål fra biskopen. Et av spørsmålene hun ble stilt, var om hun var fri fra alle kirkelige bånd: ekteskap, løfter eller bannlysing. Etter dette ble hun ledet av biskopen inn i selve kirken med ordene "Se, nå går hun verdig inn i denne orden." Messen ble lest, Katrin ble iført klosterdrakten, og etter forbilde av brudemessen fikk hun ringen på sin finger. Katrin var nå Kristi brud og bar "den nye bruds tegn på sin finger". Hun hadde også avlagt sitt lydighetsløfte, og som avslutning ble hun høytidelig overgitt til abbedissen, jomfru Marius stedfortreder i klosteret. Fra nå av skulle hun overta det fulle ansvar for Katrin.
Katrin fikk sin egen celle. Der sov hun på en brisk av halm, og hun fikk en slags hodepute og to dekken vadmel. Hun fikk også utlevert de klærne hun skulle bære til sin død: to underkjoler av hvitt vadmel og en kjole av grått vadmel. Hun kunne også bruke en skinnforet kappe og en skinnkjortel om vinteren. Hodeklede med sort slør hørte med - og over det sorte sløret ble det festet en hvit krone av lerret med fem små stykker rødt tøy som skulle se ut som fem dråper. Dette er det ytre kjennetegn birgittinernonner bærer den dag i dag. Det er Kristi fem sårmerker som skal minnes slik, og de skal bæres av både enker og jomfruer som "et tegn på avholdenhet og kyskhet".
Nonnenes liv i klosteret fulgte en fast rytme: Korbønnene og gudstjenesten tok sin del av dagen. Det var bare til bestemte tider søstrene hadde lov til å snakke sammen, og det ble advart mot "unyttig prat". Måltidene ble inntatt i fellesskap i refektoriet, som spisesalen i klosteret heter. Fastebudene var strenge.
De lengste fasteperiodene var adventstiden og 40 dager før påske. Da skulle søstrene bare spise fisk og melkemat. På en lang rekke av årets festdager ble det bare servert brød og vann. For øvrig tillot regelen kjøtt fire ganger i uken - men økonomien var dårlig, som i de fleste nonneklostra, og ernæringen ble deretter. Kontakten med utenverdenen var begrenset. Klausuren eller klostertvangen tillot ingen ferdsel utenfor klosteret. Ved et lite vindu kunne den enkelte søster motta besøk om søndagene. Størst åndelig fortjeneste høstet den søster som ikke lot seg se og heller ikke så den besøkende. Så Katrin, som både var from og viljesterk, åpnet ikke vinduet verken ved farens besøk eller den ene gangen lillesøster Susanne fikk komme til Munkeliv.
Klosteret fungerte som en stor bedrift: Jordeiendommer skulle skjøttes, landskyld inndrives og alt det klosteret selv trengte skulle tilvirkes. Kantor og sakristan hadde ansvaret for det som hørte gudstjeneste og kirke til. Refektorium, matforråd, sykestue og klesforråd hadde hver sine ansvarshavende. Abbedissen, som var valgt av fellesskapet, skulle overvåke det hele.
I lange perioder av europeisk middelalder var klostrene fristeder for kvinner. Her fantes et alternativ til ekteskapet, og her hadde kvinner sin fremste mulighet til å få del i tidens fromhetsliv og dens lærdom - og selv yte sitt bidrag. I Birgittas regel heter det at klosteret kunne ha så mange bøker som lærdom og studier krever. Katrin var dyktig både i håndens og åndens gjerninger. Hun lærte latin som de andre korsøstrene, leste meget og rakk å skrive av to håndskrifter som ble solgt, for å skaffe inntekter til klosteret. Sammen med en annen søster broderte Katrin en korkåpe som ble en av Munkelivs store kostbarheter.
Dårlig ernæring, stadige infeksjonssykdommer og et strengt liv brøt ned Katrins helse. I denne tiden lå den gjennomsnittlige levealder for kvinner et sted mellom 25 og 30 år. Da Katrin døde, 24 år gammel, var et vanlig livsløp avsluttet. Hun ble begravet på klosterets kirkegård og det ble sunget en rekviemesse for Katrins sjel.
K. V.


Rådssystem
Rådsdemokratiske bevegelser er oppstått i situasjoner der underprivilegerte lag av befolkningen, særlig industriarbeidere, spontant skapte seg revolusjonære, kollektive organer som alternativ til eksisterende institusjoner og/eller organisasjoner som ikke lenger ble betraktet som en interesserepresentasjon. Rådene har antatt forskjellige former og hatt forskjellige politiske, økonomiske og samfunnsmessige mål slik at det ikke er mulig å betrakte rådene under ett, eller se rådssystemet som et klart avgrenset system. Idealtypisk kan rådssystem imidlertid beskrives slik:
1. Rådene blir satt sammen av den delen av befolkningen som ikke lever av andres arbeid (selektiv valgrett til rådene). Det forutsetter en stor grad av politisk innsikt slik at grunnplanet er i stand til å treffe viktige politiske avgjørelser. Politisk innsikt læres i kollektivet. Organiseringen skjer i rammen av produktive eller andre grunnenheter, som bedriftsråd, fiskerråd, arbeiderråd, soldatråd, bonderåd.
2. Over grunnenheten reiser det seg en pyramide av råd etter en inndeling i områder: Kommuneråd, distriktsråd osv. Høyeste organ er rådskongressen som møter minst hver tredje måned. Grunnplanet velger nye delegerte til hver kongress.
3. Rådenes mandat er imperativt. Møtene foregår under offentlig kontroll gjennom grunnplanet, som har mulighet til å kalle tilbake valgte delegerte hvis de ikke lenger holder seg til sitt mandat. Offentlige stillinger, også i administrasjonen og rettsvesenet, blir besatt etter valg. Rotasjonsprinsippet sørger her som ved rådene for at en unngår byråkratisering, maktkonsentrasjon og korrumpsjon.
4. Rådene utøver den lovgivende, utøvende og dømmende makt. Statlige institusjoner mister sine maktfunksjoner og erstattes etter hvert av råd.
5. Istedenfor en lønnsdifferensiering trer frivillighetsprinsippet. Lønningene for offentlige stillinger må ikke overskride gjennomsnittslønnen for en arbeider.

Kjente rådstyper
De historiske rådstypene som vi kjenner, kan inndeles etter tre forskjellige typer:
1. Råd som ble dannet spontant som revolusjonære kamporganer av underklassen. De rettet seg primært mot statlige institusjoner som utøvde sin makt mot arbeiderklassens interesser, men også mot organisasjoner som ikke ivaretok sine medlemmers interesser og anliggender. Forutsetningen for å danne råd som kamporganer er: a) en høy samfunnspolitisk bevissthet, b) umiddelbart press på befolkningen, særlig arbeiderklassen (krig, borgerkrig, brutal maktbruk) slik at det oppstår motpress, c) lav tilpasning til eksisterende organisasjoner eller statlige institusjoner, d) makt- og autoritetstap av statlige og militære organer, som e) gir muligheter for at rådene kan utvide sitt aksjonsområde. Slike råd oppsto i 1905-06 og i 1917-18 i Russland (sovjetene), i 1918-19 i Tyskland og Østerrike i 1919-20 i Ungarn og Italia, i 1956 i Polen og Ungarn, i 1968 i Tsjekkoslovakia.
2. Råd som klasseorganisasjoner for proletariatet i overgangsfasen fra kapitalismen til sosialismen. Rådene fungerer her som alternative organer til byråkratiske parti- og statsorganer og danner organisasjonsmodellen for et sosialistisk samfunn.
3. Råd som økonomiske og sosialpolitiske interesseorganisasjoner overfor statlige instanser og overfor arbeidskjøperne (bedriftsråd, shop stewards). Denne typen står den idealtypiske rådsmodellen fjernest og er som ledd i medbestemmelsen i enkelte kapitalistiske land i dag heller å betrakte som et middel til sosial harmonisering enn til forandring.
De rådene som har forstått seg selv som alternativ til eksisterende konstitusjonelle institusjoner (f.eks. til det parlamentariske systemet), har påberopt seg modellen fra Pariskommunen.
Et rent rådssystem kan bare realiseres under betingelser som foreligger under sosialismen, og dets grunnprinsipper må også gjelde for det økonomiske livet om systemet skal fungere. Et funksjonsdyktig rådssystem forutsetter en høy grad av sosial homogenitet. Motsetningene mellom by og land må opphøre på samme vis som motsetningene mellom individualisme og kollektivisme. Først ved sosial likhet mister også partiene og interesseorganisasjonene berettigelse som uttrykk for motstridende samfunnsmessige interesser.
Rådssystemet forutsetter også at det eksisterer et "nytt" sosialistisk menneske med en omfattende politisk og teoretisk utdanning som har innsikt i samfunnets innfløkte mekanismer. Dette nye mennesket som skapes i en kulturrevolusjonær prosess, må kunne være klar til å utfylle de forskjelligste funksjoner i samfunnet, og det må være villig til et aktivt samfunnsengasjement og til en kollektiv orientering.
Hvorvidt identiteten mellom basis og rådene på lang sikt kan bevares, er et foreløpig ubesvart spørsmål. Rådssystemet byr på flere uløste problemer: Hvordan kan en hindre at høyere råd fjerner seg fra velgermassene og gjør seg selvstendige i forhold til grunnplanet- og videre: Hvordan kan en unngå at høyere råd monopoliserer sin viten og sine informasjoner til egen fordel? Nok et uløst problem er hvorvidt partier eller fraksjoner blir overflødige, eller om grunnplanet trenger dem for å kunne formulere alternativer ved ulike avgjørelser. Uklart er det dessuten om en selv med hjelp av rotasjonsprinsippet og en omfattende utdanning kan unngå byråkratisering og arbeidsdeling i et industrisamfunn og i hvilket omfang det er mulig å kontrollere slike byråkratiske apparater. Som et siste uløst problem kan forholdet mellom sentralisering og desentralisering nevnes. Mens en sentralisering innebærer at grunnplanets innflytelse blir innskrenket og dets vedvarende deltakelse i politiske, samfunnsmessige og økonomiske spørsmål dermed beskåret, truer en omfattende desentralisering hele systemets eksistens.
Rådssystemet og det parlamentariske systemet er uforenlige. Mens parlamentarismen oppsto som uttrykk for borgerskapets klasseinteresser, er det "rene" rådssystemet uttrykk for sosialismens institusjonelle ramme. Likevel begrenser problematikken seg ikke til et enten-eller. Rådssystemet kan framstå alt under parlamentarismen som en utfordring, som tvinger parlamentarismen til å innrømme befolkningen muligheter til å delta ut over et parlamentsvalg med visse mellomrom og til å gjøre avgjørelsesprosesser mer forståelige og mer gjennomskuelige.
Hittil har alle forsøk på å få i stand rådsmodeller strandet. Etter første verdenskrig ble rådene i de kapitalistiske land skjøvet ut av den politiske arenaen, og de ble til slutt forkrøplet til representanter for økonomiske interesser innenfor en gitt ramme. De forfalt til et middel for sosial harmonisering (bedriftsråd). I Russland ble rådenes makt fort innskrenket av partiet, og selv om rådene ble forankret i forfatningen, har praksisen ikke noe til felles med et rådssystem (se art. Sovjetunionen). Etter 1945 ble en jugoslavisk rådsmodell utviklet som baserer seg på en pragmatisk tilpasning til Jugoslavias politiske, økonomiske og geografiske betingelser (se art. Jugoslavia).

Rådssystemet i Norge
Den norske rådsbevegelsen oppsto i desember 1917 som en følge av DNA- og LO-ledelsens passive holdning til dyrtida og pga. inspirasjonen fra Russlands eksempel. De første initiativene ble tatt av NSU-avisa Klassekampen (redaktør E. Olaussen) og arbeideren S. Simensen. Simensens utgangspunkt var arbeidernes dårlige økonomiske situasjon, og rådene, som skulle dannes på grunnlag av utsendinger fra arbeidsplassene, var tenkt som aksjonsorganer. Målsettingen var ikke revolusjonær. Olaussens perspektiv var mer omfattende: Rådene var hos ham tenkt som arbeiderklassens revolusjonære organer og målet var å opprette proletariatets diktatur under ledelse av et sentralråd. Ungdomsforbundet NSU, som sluttet seg til dette opplegget, prøvde å mobilisere medlemmene sine til å stifte råd. En skulle her gå veien via massemøter og arbeide utenom eksisterende organisasjoner.
Alt i desember 1917 hadde tillitsmenn innen metallindustrien i Kristiania sluttet seg til rådstanken, og i løpet av de følgende ukene ble det dannet råd i alle distrikter. Før rådenes landskonferanse 24 mars var det blitt dannet råd i 83 byer og kommuner. Så vidt det lot seg fastslå, var den overveiende delen av rådene organisert på grunnlag av fagforeninger og partiavdelinger. Både tilhengere av flertalls- og mindretallsretningen innen Arbeiderpartiet, av fagopposisjonen og LO-ledelsen var organisert i rådene.
Den revolusjonære retningen som NSU hadde tiltenkt rådene, lot seg ikke sette igjennom. Fagforeningslederne hadde en dominerende stilling innen rådene og de nøyde seg med lokale dyrtids- og kontrollkomiteer som overvåket provianteringskommisjonene, prisene og matfordelingen. De var ikke interessert i en diskusjon om rådenes stilling i en sosialistisk revolusjonspolitikk.
Hvordan rådskonferansens mulige framtidskrav skulle innfris, forble uklart, og rådenes dagskrav holdt seg i en moderat ramme. Hvis kravene ikke ble oppfylt innen rimelig tid, ville en gå til massestreik. Men hva som var rimelig tid, forble usagt og åpnet muligheter for forskjellige fortolkninger. Heller ikke i spørsmålet om åttetimersdagen lyktes det å komme fram til et maksimalprogram, og gjennomføringen av kravene ble overlatt til de lokale råd.
Representasjonsprinsippet på grunnlag av klubbene og de eksisterende organisasjonene viste seg å være en hemsko. Ledelsen lå hos faglige ledere som ikke kunne løsrive seg fra tradisjonelle faglige tenkemåter, og som ikke gjennomførte landskonferansens planer. Etter "den nye retningens" seier (se art. Nye retning) på Arbeiderpartiets landsmøte i 1918, forsvant interessen for rådene igjen, og selv om rådsbevegelsen ble anerkjent som et bærende prinsipp av Arbeiderpartiet, kom rådsspørsmålet i bakgrunnen. For den radikale fløyen innen arbeiderbevegelsen ble partiarbeidet viktigst. Senere utredninger om rådssystemet (1919-20) kunne ikke gjenopplive rådsdebatten i partiet.
E.Lo.


Se også: Arbeidermakt, Partskommunen, Proletariatets diktatur.

Litteratur: O. Anweiler: Rådsbevægelsen 1 Rusland 1905-1921, Århus 1976. J. Nordvik: Arbeiderrådsbevegelsen i Norge 1917-1919, Bergen 1974. A. Pannekoek: Parti, råd, revolusjon, Oslo 1975. K. Langfeldt: Det direkte demokrati, Oslo 1966.

Råmetallindustri
Råmetallindustri er her en samlebetegnelse for de industriene som foretar utsmelting eller utfelling av metall og produksjon av legeringer, også kalt primær jern- og metallindustri. Bransjen atskiller seg fra bergverk ved at den framstiller ferdige metaller, og fra jern- og metallindustrien ved at den siste foredler metallene.
Produksjonen av metaller kan passende deles inn i framstilling av jern og jernlegeringer (ferrolegeringer), og framstilling av ikkejernholdige metaller dvs. kopper, sink, nikkel, aluminium, magnesium. Det er to typer teknologi som er dominerende innen primær jern- og metallindustri: utsmelting i elektriske ovner, som brukes for framstilling av kopper, jern og ferrolegeringer, og elektrolyse, som brukes i framstilling av nikkel og aluminium.

Historie
Råmetallindustrien har lange tradisjoner i Norge, helt tilbake til utvinningen av jern i jernvinner basert på myrmalm. Råmetallindustri i nyere forstand fikk først betydning fra 1600-tallet, da flere større gods i Østlandsområdet begynte jernverksdrift (Fritzøe Verk, Bærum Verk, Eidsvold Verk). I tillegg til dette hadde det vokst fram smeltehytter ved koppergruvene (Kvikne, Løkken, Røros). Fra midten av 1600-tallet og to hundre år framover var metaller viktige eksportprodukter fra Norge. På 1800-tallet gikk det imidlertid sterkt tilbake med norsk metallproduksjon først og fremst fordi de utenlandske produsentene begynte å bruke jordkull i utsmeltingen. Dette utkonkurrerte de norske verkene som fremdeles brukte trekull. Flere steder hadde det også blitt mangel på skog pga. rovhogst.
Råmetallindustriens nyere historie begynte ved århundreskiftet, og igjen var det de rikelige energitilgangene som bestemte utviklingen. Industriell utnytting av elektrisk kraft skjedde først i den kjemiske industrien. Etter århundreskiftet kom det flere viktige oppdagelser som gjorde det mulig å smelte metaller fra malmene ved hjelp av elektrisitet.
For det første utviklet den norske ingeniøren Søderberg en ny type elektrode, som etter kort tid fikk stor anvendelse innen elektrometallurgisk industri. For det andre ble det utviklet en ny smelteprosess - den såkalte Tysland-Hole-ovnen, oppkalt etter oppfinnerne - som gjorde det mulig å smelte ut kopper ved hjelp av elektrisitet. Og for det tredje ble det utviklet en metode for å framstille jern elektrisk med koks som reduksjonsmiddel.
De nye tekniske mulighetene førte til en ny giv for norsk råmetallindustri. Utenlandske kapitalinteresser kastet seg inn i kampen om fossefallene og reiste en rekke nye industristeder basert på metallsmelting. Ved utgangen av første verdenskrig var det stampet fram en hel serie nye ensidige industristeder: Odda, Sauda; Ålvik, Høyanger, Bremanger. Mellomkrigstida ble en ny stagnasjonsperiode. Det ble syslet med planer om å utnytte flere nye malmforekomster og fossefall, men kriser og krakk hindret realiseringen. Det var først da tyskerne okkuperte landet at det kom ny fart i planene. Gåring hadde store planer for utnyttelsen av norske fossefall. Luftvåpenet vokste og krevde stadig større mengder av det livsviktige lettmetallet aluminium, og i okkupasjonsplanene inngikk en massiv utbygging av norsk aluminiumsindustri. Ved hjelp av bl.a. krigsfanger ble utbyggingen av Aura og Tyin forsert, men okkupasjonsmakten rakk aldri å fullføre sine planer. Ved krigens slutt overtok derfor staten de tyske interessene i Årdal og Sunndal og fullførte byggingen av verkene. Senere engasjerte staten seg i byggingen av et jernverk i Mo i Rana, først og fremst fordi en ønsket en norsk utnyttelse av de store forekomstene av jernmalm (Dunderlandsdalen) og kull (Svalbard).

Bedrifter og sysselsetting
Det fins vel 100 bedrifter innen råmetallproduksjonen, og de fordeler seg likt på produksjon av jernholdige og ikkejernholdige metaller. Bedriftene er gjennomgående ganske store etter norske forhold. I alt fins det 114 bedrifter med 28 736 sysselsatte.
Tyngdepunktet for den elektrometallurgiske industrien ligger på Vestlandet, med Agder, Telemark og Nordland som de nest viktigste regionene. Dette lokaliseringsmønsteret er stort sett bestemt av den første industrialiseringsfasen da elektrisk kraft ikke kunne ledes større strekninger. Dette førte til lokalisering nær fossefallene, det vil svært ofte si på bunnen av lange fjorder. Lokaliseringene i etterkrigstida har fulgt et noe friere mønster (Rana, Karmøy, Lista), men Årdal og Sunndal Verks anlegg bekrefter det tradisjonelle mønsteret.

Kapitalinnsats og eierforhold
Metallsmelteverk er kapitalkrevende anlegg. Det ligger gjerne 1-2 mill. kroner bak hver arbeidsplass innen f.eks. aluminiumssektoren. Dette er bakgrunnen for at den elektrometallurgiske industrien i stor grad eies og drives av større konserner, - gjerne utenlandske. Tabellen nedenfor sammenfatter eierforholdene i norsk råmetallindustri i 1977. Som vi ser er ti større bedrifter kontrollert av utenlandske interesser, mens 13 andre bedrifter har store aksjeposter på utenlandske hender.

Eierforhold Antall
bedrifter		 Antall
ansatte
Statseid 17 11 809
50% utenlandskeid 10 5 515
20-49% utelandskeid 13 7 363
Privat norske 72 3 248
I alt 112 27 935


Kilde: NOS Industristatistikk, 1977.

Produksjon av råjern og råstål er dominert av et stort statseid foretak (Jernverket), mens ferrolegeringer produseres dels i norske, dels i utenlandskeide foretak. Produksjonen av, ikke jernholdige metaller oppviser en tilsvarende blanding av statlige, norske og utenlandske eierinteresser. Gjennom Årdal og Sunndal Verk og Norsk Hydro dominerer statsselskapene det meste av aluminiumsproduksjonen, men Alcan, Alcoa og Alusuisse - som er de internasjonale gigantene i denne bransjen - har viktige aksjeposter i flere aluminiumsmeltere.
Produksjonen av sink og nikkel drives i dag av utenlandskeide selskaper (Falconbridge og Norzink), mens framstilling av kopper - som i dag bare skjer ved gruven i Sulitjelma - drives av ELKEM -Spigerverket.

Arbeidsforhold
Lønnsnivået i råmetallindustrien er relativt høyt. Industristatistikken for 1977 oppgir disse gjennomsnittlige timelønningene innen bransjen: kr 36,02 i jern- og stålindustrien, kr 35,49 i ikke jernholdig industri.
Visse deler av råmetallindustrien har imidlertid hatt svært god fortjeneste i siste halvdel av 1970-årene, og i forhold til dette har lønnsnivået ikke vært særlig høyt. Bransjen er en typisk tungindustri og sysselsetter få kvinner. På de ensidige industristedene som domineres av råmetallbedrifter, fins det få andre arbeidsplasser for kvinner.
Innen de fleste primær jern- og metallbedriftene drives helkontinuerlig skiftarbeid. Dette er sannsynligvis hovedårsaken til overhyppighet av en rekke stress-sykdommer: magelidelser, hjerte-/karsykdommer og nervøsitet. Undersøkelser viser også at arbeiderne er svært utsatte for helseskader som skyldes et dårlig fysisk miljø.
De mest alvorlige yrkessykdommene innen elektrometallurgisk industri er silikose og fluorose. Silikose - også kalt støvlunge - er kronisk nedsatt evne i lungene til å absorbere oksygen. Sykdommen oppstår ved at arbeiderne puster inn kvartsstøv som avleires i lungene. Sykdommen var tidligere svært utbredt blant gruvearbeidere, men har også forekommet i ferrosilisiumsverk, som bruker kvarts i legeringen. Etter krigen ble det f.eks. oppdaget 59 tilfeller ved Bjølvefossen i Ålvik. Det er ikke registrert tilfeller siden, men det er alminnelig antatt at en god del registreres som "astma" eller "luftveissykdommer".
Fluorose er nedsatt førlighet pga. at beinbygningen angripes av fluor, som er et avfallsprodukt ved aluminiumsframstilling. Det er i etterkrigstiden bare registrert ett tilfelle av kronisk fluorose, men ingen vet hvor mange som går rundt med denne sykdommen uten at det er oppdaget.
I den elektrometallurgiske industrien fins også andre giftige stoffer som kan gi helseskader. Nevnes bør kadmium, et biprodukt ved sinkproduksjonen som kan gi hjertesykdommer og skader på arveanleggene, og arsenikk, som er kreftfremkallende.
De ansatte i elektrometallurgisk industri er organisert i Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund, med unntak av jern- og støperiarbeidere, som er tilsluttet Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund. Den viktigste ressursinnsatsen i råmetallindustrien er ulike malmer eller konsentrater, og energi i form av elektrisitet, olje og kull.
Norsk jern- og metallproduksjon er bare delvis basert på det ressursgrunnlaget som fins i landet. Produksjon av jern og ferrolegeringer foregår stort sett med malmer fra norske gruver - jernmalm fra Dunderlandsdalen og Raudsand, samt kvarts som brukes i ferrosilisium. Den andre hovedgreinen innenfor denne bransjen - aluminiumsproduksjonen - er i sin helhet basert på importerte råvarer, bauxitt, som inntil nylig ble kjøpt av de store multinasjonale selskapene innen bransjen. For å gjøre seg mer uavhengig av disse selskapene, gikk Årdal og Sunndal Verk (ÅSV) og Norsk Hydro sammen om å bygge ut en bauxittgruve i Brasil (Trombetas), men etter sterk kritikk av dette prosjektet har ÅSV trukket seg ut. Framtidige bauxittleveranser vil nå skje fra Jamaica, som Norge har innledet industripolitisk samarbeid med.
Årsaken til at Norge står så langt framme i råmetallproduksjonen, ligger i vannkraften. Det kreves enorme kraftmengder til metallproduksjon: Til å framstille ett tonn aluminium går det med nærmere 20 000 kilowattimer, mens ett tonn silisiummetall krever 8 000-14 000 kilowattimer. Norsk metallindustri har hatt et relativt høyt energiforbruk pr. produsert tonn pga. den billige vannkraften. De siste årene har derfor de fleste produsentene satt i gang energisparetiltak. Av den kraftslukende industriens kraftforbruk på ca. 28 terrawatttimer pr. år bruker råmetallindustrien om lag tre firedeler.
Samtidig som Norge importerer råvarer fra utlandet for å framstille rent metall, eksporteres det råvarer som foredles i andre land. Nesten hele den norske kopperkisproduksjonen blir foredlet i utlandet og jernstigen fra vår største gruve - Sydvaranger AS - eksporteres i lite bearbeidet tilstand.
Norge kan derfor oppvise begge sidene ved de imperialistiske utbyttingsforholdene: På den ene siden er vår råmetallindustri preget av import av billige råvarer fra u-land, først og fremst bauxitt, som foredles til høyverdige produkter. På den andre siden eksporterer vi råvarer til andre kapitalistiske land som endelig bearbeider produktet, dvs. at Norge befinner seg i en u-landsstilling. En fornuftig ressurs- og industripolitikk tilsier at vi tok sikte på å nedtrappe aluminiumsproduksjonen og foredlet nasjonale råstoffer bedre.
Råmetallindustrien tilhører den mest forurensende industrien i Norge. Det er beregnet at bransjen som helhet slapp ut 41 660 tonn svoveldioksyd i 1970 og en støvmengde som var minst tre ganger så stor. 762 000 tonn avfall, for det meste metallholdig slagg og slam, gikk til fylling.

Framtidsutsikter
I motsetning til annen eksportindustri har ikke råmetallindustrien som helhet hatt tilbakegang i 70-årene. Visse bransjer har fått avsetningsvansker, f.eks. jernverk og støperier, mens aluminiumsindustrien og ferrolegeringsindustrien i dag selger bedre enn noensinne. Dette henger sammen med energikostnadene. Mens andre vesteuropeiske og japanske konkurrenter har fått stadig større utgifter til energi, har kostnadene stått forholdsvis stille i Norge. Flere større aluminiumsprosjekter i Europa har derfor blitt skrinlagte, og Japan har nærmest falt ut på ferrosilisiummarkedet. Særlig når det gjelder den sistnevnte produksjonstypen har Norge befestet sin stilling i 70-årene.
De fleste større bedriftene innen aluminium og ferrolegering har i dag utvidelsesplaner. Spørsmålet om denne bransjen skal få vokse fritt er først og fremst knyttet til ressurspolitikken. Et hovedspørsmål er hvor mye kraft industrien vil bli tildelt, og til hvilken pris. Dagens energipolitikk går ut på at bedriftene skal få kraft til moderniseringer innenfor en ramme av 34 terrawattimer. Dette begrunnes med behovet for å sikre sysselsettingen ved de eksisterende verkene. Økte kraftleveranser vil altså ikke bety flere arbeidsplasser.
Det andre spørsmålet er råvarepolitikken. Hvis Norge skal frigjøre seg fra avhengigheten til det internasjonale råvaremarkedet, tilsier dette at vi først og fremst foredler våre egne råvarer. For metallproduksjonen betyr dette økt satsing på de malmtypene vi har i landet - jern, kopper, sink - og mindre på de råvaretypene vi må importere. Det mest aktuelle prosjektet ville være å etablere et koppersmelteverk. Det fins også teknikker som gjør det mulig å framstille aluminium fra norske råvarer (anonhositt), men disse er ennå under utvikling.
T.S.
Se også: Ensidige industristeder.

Råvarer
Råvarer, også omtalt som "primærvarer", er naturressurser (mineraler) og land- og vannbaserte produkter i uforedlet form. Det er imidlertid ikke uvanlig å innbefatte også varer som har undergått en første foredling (raffinering, modning etc.) i begrepet.
Det kan være vanskelig å definere nøyaktig hva som er en råvare i forhold til et halvfabrikat eller et ferdigforedlet produkt. Råvaren danner første ledd i en produksjonskjede der neste ledd er halvfabrikatet og siste ledd ferdigvaren. I mange tilfeller går varen gjennom en rekke slike ledd før det ferdige produktet foreligger. I andre - som i visse matvarebransjer - kan den derimot nokså direkte omdannes til ferdigprodukt. Råvareproduksjon og -omsetning er i dag langt på vei trukket inn i ferdigvareindustriene, både teknisk og etter eierforhold, salgsavtaler og annen form for samordning.
Synet på råvarenes politiske og økonomiske betydning skifter med perspektivet som legges på forholdet mellom samfunn og natur. Fysiokratene anså naturressursene for å være grunnleggende i den politiske økonomien. Innen mer militærstrategisk tenkning har det vært ulike retninger av geopolitiske teorier, det vil si oppfatninger om at adgang til og kontroll over nødvendige naturressurser er av fundamental strategisk betydning i det internasjonale styrkeforholdet. Inntil "oljekrisen" kom og økokrise eller ressursknapphet ble varslet som mulig i en nær framtid, hadde råvarene i stor grad vært oppfattet som uproblematiske i raskt voksende økonomier. I løpet av de siste årene er råvarene blitt mer av et politisert fenomen også innen økonomisk tenkning. Tilgjengelighet og sikre tilførsler er blitt viktigere. Råvarene som kostnadsfaktor er ikke lenger det enerådende problemet.
Det er vanlig å skille mellom 1. oljemineraler, 2. mineraler utenom olje (jernholdige og ikkejernholdige), 3. matvarer (basisvarer som hvete og ikkebasisvarer som kaffe) og 4. landbruksvarer til industriformål (bomull, jute og hamp). Økologien skiller gjerne mellom fornybare og ikkefornybare råvarer (lagerressurser). Skillet her er ikke alltid like skarpt. Fornybarheten av f.eks. visse matvarer i ørkenstrøk eller områder som grenser til disse, kan i høy grad variere. Økte muligheter for resirkulering (gjenvinning) av f.eks. metaller kan også sies å redusere uerstatteligheten ved visse ikkefornybare råvarer. Likevel er skillet i det alt vesentlige riktig, praktisk sett.

Økonomisk betydning

Omsetningsverdien av de forskjellige råvarene er et uttrykk for de til enhver tid rådende prisene. De varierer over tid og fra én type markedsstruktur til en annen. Bare for noen få råvarer kan en tale om noenlunde stabile priser som gjelder hele eller det aller meste av omsetningen. Det gjelder de sterkt monopoliserte bransjene så som råolje, aluminium, diamanter, nikkel og bananer.
En svært grov beregning av omsetningsverdien i det første produksjonsleddet viser at totalverdien for de fire nevnte kategoriene råvarer i 1973 kan anslås til omtrent 125 milliarder dollar for energimineraler (olje og gass ved kilden), 35 milliarder dollar for andre mineraler, 300 milliarder for matvarer, og 30-35 milliarder for landbruksvarer til industriformål. Dette er uhyre grove anslag. Det bør understrekes at omsetningsverdien for energimineraler steg sterkt i 1974 som følge av økte oljepriser. Samtidig sank verdien for andre mineraler og landbruksvarer etter 1974, som følge av prisfall.
Råvareproduksjon og -omsetning er først og fremst underlagt de multinasjonale selskapenes makt. Den dominerende stillingen de har kan føres tilbake til forrige århundre i en rekke bransjer, da kapitalen i de koloniale og imperialistiske metropolene etablerte råvareutvinning i store områder av det som nå er tredje verden. Støttet av statlige maktmidler ble disse etableringene etter hvert, og særlig i det 20. århundret, integrert stadig tettere i finans- og industrikapitalens virksomhet. (Se art. Multinasjonale selskaper.)
En kan grovt anslå de multinasjonale selskapenes markedsandeler for de forskjellige råvaresektorene til 80-90 prosent for energimineraler, 80-85 prosent for andre mineraler, kanskje 40 prosent for matvarer og 30 prosent for andre landbruksvarer. Det må igjen understrekes at dette er grove anslag. Tendensen i dem er imidlertid riktig, selv om markedsandelen for råolje og gass en sunket betraktelig som følge av nasjonalisering i OPEC-land, og det samme er skjedd for enkelte andre mineralers vedkommende. Tallene gjelder det første produksjonsleddet. Dersom en tar for seg neste ledd og samtidig ser på omsetningsleddene, er de multinasjonale selskapenes andeler neppe særlig endret. De mineralproduserende og -eksporterende land er nemlig stort sett fortsatt avhengige av disse selskapene for å få omsatt varene.
Maktkonsentrasjonen i råvareindustrien har alltid vært forholdsvis stor på verdensbasis og innen de enkelte nasjonale markedene. Men fordi det fortsatt er konkurranse mellom de multinasjonale selskapene (oligopol) og fordi de sprer sin virksomhet over flere bransjer (konglomerering), er det ikke uten videre sikkert at konsentrasjonen er økende. Den er antakelig særlig utpreget i mineralindustriene, fordi disse er underlagt prinsippene om stordriftsfordeler og krever store kapitalinvesteringer som bare de store finans- og industrigruppene makter å reise. Av samme grunn er også statens rolle i råvareindustriene ofte betydelig. I tabellene er det gitt en oversikt over graden av konsentrasjon i enkelte utvalgte råvarebransjer.

Tabell 1. Produksjonen av ikke-energimineraler i verden unntatt land med planøkonomi (1968-75).

  De tre største selskapenes prosentandel av verdensproduksjonen Største kontrollerende selskap, prosentandel i parentes
Aluminium 45,8 Alcoa, USA (20,2)
bauxitt 40,7 alcan, canada (15,1)
bly 25,3 asarco, usa (8,3)
diamanter 68,0 miba, zaire (34)
gull 56,0 anglo american, storbritannia, sør-afrika (32,0)
jern 22,9 cvrd, brasil (9,8)
kopper 30,3 codelco, chile (13,8)
kobolt 82,0 gecamines, zaire (68,0)
krom 41,0 general mining, sør-afrika (16,5)
mangan 52,5 s.a. manganese, sør-afrika (20,7)
molybden 62,0 amax, usa (38,0)
nikkel 72,0 inco, canada (43,0)
platina 87,0 anglo american, storbritannia, sør-afrika (42,0)
sink 19,9 asarco, usa (7,1)
sølv 21,6 asarco, usa (12,4)
tinn 34,4 comibol, bolivia (16,0)
wolfram 47,0 union carbide, usa (24,0)



Tabell 2. Produksjonen av noen andre råvarer (1966-74).

Marked Antall selskaper Markedsandel til disse i området Nivå i foredling
Bananer Verden 3 68
Kakao Verden 2 40-60 Bønner
Kaffe Frankrike 2 90 Pulverkaffe
Kaffe Frankrike 5 25 Brent kaffe
Kaffe Storbritannia 1 60 Malt kaffe
Fibre USA 4 85
Bomull Storbritannia 5 50 Tråd
Bomull Storbritannia 5 25 Vevd stoff
Kjøtt USA 4 56 Malt kjøtt
Kjøtt USA 4 23 Partert kjøtt
Gummi Verden (markedsøkonomiene) 12 80 Rågummi
Sukker Vest-Tyskland 3 47 Raffinering
Sukker USA 4 65
Te Verden 1 25
Te Storbritannia 1 43
Tobakk Storbritannia 3 90-95 Bladproduksjon
Tobakk Verden 3 28 Sigaretter
Ris USA 4 46 Malt ris
Vegetabilsk olje USA 4 56
Hvete Verden 2 55 Korn
Hvete USA 4 87 Kornlagre
Markedsstrukturer

En kan skille mellom fire-fem forskjellige markedsstrukturer etter omsetningsform, prisdannelse og aktører: a) de interne selskapsoverføringene som skjer innen de multinasjonale selskapene mellom deres enkelte datterbedrifter, b) langsiktige avtaler mellom kjøper og selger, som regel mellom to firmaer, eller mellom en regjering (statsselskap) og et firma, i visse tilfeller mellom regjeringer, c) faste mellomstatlige avtaler på regjeringsplanet slik praksis er i COMECON (og i USA og Storbritannia under andre verdenskrig) og der både kvantum og pris er regulert etter planøkonomiske prinsipper, d) de " åpne" internasjonale markedene som opererer på kortsiktig basis, enten ved avtale om leveranse i framtida eller salg på stedet. En kan også skille mellom markeder der mellomledd, handelsagenter og oppkjøpere spiller en vesentlig rolle (som i visse "åpne" markeder) og markeder der disse spiller en beskjeden rolle.
I den første formen skjer prisdannelse og etablering av andre vilkår internt i selskapet. Når det gjelder de andre markedstypene, vil de multinasjonale selskapene i kraft av sin dominerende stilling i ett eller flere produksjons- og omsetningsledd også her spille en vesentlig rolle både for prisdannelse, lokalisering av bedrifter og fordeling av produksjonsoppgaver og -utbytte. I de langsiktige avtalene vil prisdannelse og andre forhold ha et mer stabilt preg ettersom avtalene ofte inneholder bestemmelser om nye forhandlinger ved endringer i markedssituasjonen. I de "åpne" markedene er slike vilkår underlagt mer tidsbestemte faktorer.
Prisene har således vist langt mindre stabilitet i noen av de bransjene som er viktigst for u-landene, så som kopper, sukker, fibre, te, kaffe, kakao og tinn. En grunn er at særlig oppkjøp, men også salg, er gjenstand for spekulasjon. En annen er svikt i tilbud som følge av produksjonssvikt; en slik svikt vil gjøre seg spesielt gjeldende i de "åpne" markedene der det marginale salget - den omsetningen som ikke er bundet av selskapenes egne overføringer eller faste avtaler - foregår. Tilsvarende kan etterspørselssvikt også virke inn på prisdannelsen.

Prisdannelsen
I oversikter over prisutviklingen for de enkelte råvarene og for råvarene samlet (de mest kjente oversiktene er Economists prisindeks, UNCTADs, Wall Street Journals indeks og de noteringer som gjøres på de enkelte råvarebørsene i London, New York, Paris, Hamburg osv.) er det som regel noteringene i de "åpne" markedene som gis. Disse er ikke nødvendigvis representative for de prisene som tas i de andre markedene, både fordi de svinger mer og raskere og fordi beregningsgrunnlaget kan være forskjellig. Over lengre tidsrom kan en imidlertid anta at det vil være et samsvar mellom de ulike prisnoteringene.
Rent politiske forhold, eller generelt forhold som ligger utenfor økonomiske betraktninger, spiller ofte en vesentlig rolle. Chile hadde under Allende store problemer med å holde sine priskrav på kopper, eller i det hele få solgt kopperet utenom de store monopolselskapene, på grunn av deres motstand mot den chilenske folkefrontregjeringen. U-land mangler ofte innsikt i de mest grunnleggende forhold som ligger under prisfastsettelsen. Selv råvareeksporterende i-land er imidlertid ofte ute av stand til å påvirke prisene.
I visse perioder har det vært en alminnelig prisoppgang på råvarer. Det gjaldt særlig under Koreakrigen, men også under tidligere kriser og kriger. Det ble også fra 1972 notert sterkt stigende priser på mange råvarer. Dette gjaldt imidlertid først og fremst de "åpne" markedene. Til tross for prisoppgangen var det ikke råvare-eksporterende land som tjente på det. Det er bare for et fåtall råvarer, bl.a. kopper, tinn og sukker, at de " åpne" markedene avtar en vesentlig del av u-landenes eksport. Bakgrunnen for prisoppgangen fra 1972 til 1974 var ikke aksjoner fra u-landenes side, og den fikk en brå slutt pga. den internasjonale økonomiske krisen og etterspørselssvikten. Hovedårsaken lå i forstyrrelsene på valutamarkedet etter dollardevalueringene i 1971 og 1973. Disse førte bl.a. til spekulative oppkjøp for å plassere likvide midler i råvarer og annen fast verdi. Særlig Japan, som satt med store dollarreserver, nyttet denne framgangsmåten.

Internasjonale avtaler
I en del tilfeller har det vært sluttet avtaler mellom regjeringer om prisfastsettelse, kvoter osv. Særlig i 1930-årene og antakelig ansporet av depresjonen, ble det søkt å etablere avtaleverk som omfattet både produsenter/eksportører og importører. Disse avtalene ble sluttet på regjeringsplan, noen ganger med tilslutning fra de private selskapene, men langt fra alltid.
Offentlige forsøk på regulering av markeder som er høyst privatisert, blir erfaringsvis ikke særlig effektive. Dette er da også en av grunnene til at svært få av de avtalene en har hatt siden første verdenskrig har vært effektive. De mest effektive hadde en under andre verdenskrig da USA og Storbritannia innførte statlig kontroll med innførsel og omsetning av råvarer. Dette systemet var imidlertid også sterkt privatisert ettersom det stort sett var private selskaper som forvaltet omsetningen og stod for importen i statens navn.
Etter andre verdenskrig har en hatt produsent-konsumentavtaler på regjeringsplanet for hvete, kaffe, bomull, matolje, naturgummi, tinn og kakao. Kaffeavtalen ble i 50-årene brukt av USA til å stabilisere regimene i Latin-Amerika som et ledd i den kalde krigen. I det siste er det bare tinnavtalen som har hatt en viss prisstabiliserende virkning. Hvete- og kaffeavtalene er i praksis ute av funksjon - bare tinn- og kakaoavtalen er formelt effektive. Innen UNCTAD er det forhandlinger om liknende avtaler for en rekke råvarer, med prisstabilisering som det fremste målet (se art. Ny økonomisk verdensordning).

Produksjon og utviklingseffekt
Det følger av den klassiske internasjonale arbeidsdelingen som imperialismen skapte at foredling av råvarene, det vi vanligvis omtaler som industriproduksjon, historisk er tillagt de sentrale økonomiene: imperialismens sentra og kolonimaktene. Bare i svært liten grad er foredling lagt til de perifere økonomiene i tredje verden. Unntakene, om en tar etterkrigstidas utvikling som utgangspunkt, er først og fremst tinn og bomull. Hele 65 prosent av verdens produksjon av tinnmetall skjer i u-land. For andre, økonomisk og strategisk viktigere metallers vedkommende er den tilsvarende prosenten for stål 4, for aluminium 8 (gjelder både alumina og råaluminium), for sink 8, for bly 11 og for kopper 18. (Tallene gjelder for begynnelsen av 1970-årene.)
En viktig forklaring er antakelig ønsket både hos staten og den private industrien i sentrumsøkonomiene om å kunne kontrollere foredlingsleddene i produksjonen mest mulig. Foredling innebærer dessuten merverdi eller muligheter for å utvikle både teknologien, arbeidskraften og samfunnets produktivkrefter i vid forstand. Råvareutvinning har vanligvis liten utviklingseffekt, iallfall når den, som tilfellet ofte er, skjer innenfor en sterkt eksportrettet økonomi som ikke er knyttet til samfunnet for øvrig, men fungerer som en enklave.
Sett på en slik bakgrunn er den høye foredlingsprosenten for tinn mindre overraskende: hele 90 prosent av den økonomiske verdien ved å framstille tinn tas ut på råvareleddet før foredling finner sted. Den tilsvarende prosenten for kopper er om lag 75 fordi bl.a. kapital- og energikostnadene er størst på det første leddet. Tilsvarende faller mellom 3 og 8,5 prosent av verdien ved å produsere aluminium på råvareleddet, bauxitt, og under 15 prosent av verdien av stål på jernmalmleddet.
Mens aluminiumsindustri neppe kan sies å medføre noen utviklingseffekt med store potensielle ringvirkninger til økonomien for øvrig, er det vanlig å tillegge jern- og stålindustrien en slik rolle. Med de til dels høye kapitalkostnadene som industrireising på grunnlag av slike råvarer også medfører, er det klart at mange u-land vil ha problemer med å greie det, noe som gjør samarbeid flere u-land imellom nødvendig. Således er det i løpet av de siste årene satt i gang enkelte prosjekter der et OPEC-land med valutaoverskudd sammen med et mineralrikt u-land og eventuelt andre u-land går sammen om industriprosjekt.

Avhengighet og sårbarhet
Det er på det rene at de industrilandene som produserer større kvanta, ofte står for det meste av verdensproduksjonen av en rekke råvarer. Dette har fått mange til å hevde at de ikke er særlig avhengige av innførsel, og derfor ikke er sårbare overfor eventuelle tiltak fra f.eks. u-landenes side av den typen som OPEC satte i verk i 1973-74. Et slikt synspunkt beror på en misforståelse av statistikken: Legger en handelsverdien til grunn, synker u-landenes andel av produksjon og eksport av råvarene under ett. Men legger en mengden til grunn, blir deres andel opprettholdt over tid.
For en lang rekke råvarers vedkommende er i-landene avhengige av import. Det gjelder både strategiske mineraler som mangan, krom, kobolt, tantal og zirkonium, der USA er 100 prosent avhengig av import, og det gjelder typiske tropiske varer som også har så vel strategisk som økonomisk betydning, så som kaffe, naturgummi, harde fibre og andre.
Sovjetunionen og Kina er stort sett ikke avhengige av å importere, men kan dekke sitt forbruk fra egne ressurser. I Sovjetunionens tilfelle har det imidlertid vært en tendens til å øke importen bl.a. fra u-landene når det gjelder mineraler og tropiske produkter, og fra vest når det gjelder hvete, avhengig av størrelsen på de sovjetiske hveteavlingene. Når det gjelder Japan og EF, er deres importavhengighet jevnt over større enn USAs. Avhengigheten er ekstremt stor i tilfellet Japan og har ført til sterk aktivitet fra japanernes side for å sikre stabile tilførsler fra utlandet ved langsiktige avtaler, store kreditter, investeringer og andre midler.
For u-landenes vedkommende er avhengigheten et speilbilde av i-landenes importavhengighet. Deres produksjon er konsentrert om eksport av en eller noen få råvarer. I 1965 kom gjennomsnittlig 55 prosent av alle u-lands samlede eksportinntekter fra utførsel av en enkelt vare. Og råvarenes samlede andel av u-landenes eksportinntekter ligger på over 75 prosent. Samtidig er eksporten deres, som følge av kolonistyre og dominans utenfra, sterkt konsentrert om ett eller noen få land og/eller multinasjonale selskaper. Hele Haitis eksport av bauxitt går f.eks. til en enkelt filial av aluminiumsgiganten Reynolds i Texas.
Styrkeforholdet mellom de importerende land og de eksporterende u-land er altså ugunstig for de siste. De har få muligheter til å utnytte i-landenes råvareavhengighet. Det er ofte slik at råvarer "byttes" mot andre varer eller tjenester, så som militærhjelp eller mat som mange u-land er avhengige av å innføre (se art. Korn).

Motmakt mulig?
I forbindelse med OPECs aksjoner i 1973-74 er det blitt pekt på at tilsvarende aksjoner vil være mulig også for andre råvarer. Der u-land står foren vesentlig del av verdens produksjon og eksport av en vare, vil de ved å opptre som et kartell kunne presse opp prisene og på andre måter bedre sin stilling. Det krever bl.a. at u-landene må opptre solidarisk og kunne motstå press fra selskapene og de store i-landene. Dessuten vil økonomiske, teknologiske og økologiske forhold gjøre seg gjeldende.
Avhengigheten av råvare-eksporten både for valuta og sysselsetting er svært merkbar i mange u-land og gjør at de kortsiktige økonomiske vurderingene dominerer over de langsiktige politiske. Spredning av tilførselskanalene og erstatning av en råvare med en annen er også trusler mot et kartell som dette må ta hensyn til. På samme måte spiller i-landenes og monopolselskapenes evne til å lagre råvarer for å kunne møte f.eks. eksportbegrensende og andre tiltak fra et kartells side en vesentlig rolle. Endelig kan i-landene med en overlegen industri og teknologi gjenvinne mer av de råstoffene som er i omløp i deres økonomi som metaller og fibre.
For mange varer er det slik at erstatnings-, gjenvinnings- og spredningsforsøk først kan virke etter noen tid. Et kartell i en vare der tredje verden har tilnærmet monopol på produksjon, og salg og etterspørsel er betydelig, egner seg derfor godt til kartellvirksomhet på kortere sikt. Dette gjelder f.eks. bauxitt, kakao, mangan, kaffe, bananer, fosfater og enkelte andre mineraler.
Likevel er ofte de politiske faktorene avgjørende for hvorvidt motmakt er mulig. Mange av regimene i tredje verden er politisk og militært avhengig og dominert av stormakter og/eller monopolselskaper. Mange er også politisk sett lite innstilt på reformer av den typen en kartellinje vil måtte medføre, rett og slett fordi det eksisterende avhengighetsforholdet tjener snevre klasseinteresser godt. Men det vil ofte kunne oppstå muligheter for fellesaksjoner selv mellom progressive og reaksjonære eliter. Når det gjelder bauxitt, fosfater og sisal er det således gjennomført vellykte aksjoner siden 1974, basert hovedsakelig på samarbeid mellom u-land (se art. Sisal).
Likevel er monopolselskapene og i-landene fortsatt dominerende. Informasjon spiller ofte en avgjørende rolle for muligheten for markedsmanipuleringen og her kommer også oftest regjeringene i tredje verden til kort.
Spørsmålet er derfor om etablering av motmakt er mulig under de betingelsene som foreligger. Den mest fundamentale formen for motmakt fra et gjennomsnitts u-lands side vil antakelig snarere ligge i å skjære ned på eksporttilbudet, ikke bare som et ledd i en styrkeprøve med utenlandske kjøperinteresser, men som en bevisst strategi for å bygge ned eksportavhengigheten og rette produksjonslivet inn mot produksjon for egne, stedlige behov.
H.Hv.

Se også: Olje, OPEC, UNCTAD.

Litteratur: H. Hveem: The political economy of Third world producer associations, Oslo 1977. T. Bertelmann: Politik och råvaror - i internationellt perspektiv, Stockholm 1977. C. Payer (red.): Commodity Trade of the Third World, London 1975. E. Hollender og A. Fegen: Mineralmakt - de transnationella føretagens kontroll øver værldens ickefornyelsesbara råvaror, Stockholm 1979. N. Girven: Corporate Imperialism: Conflict and Expropriation, New Haven 1972.