Romania
Hovudstad: Bucuresti
Sjølvstende: 1877
Politisk system: Folkedemokrati
Største språkgruppe: Rumensk, 88 %
Flateinnhald: 237 500 km²
Folkemengd i 1973: 20 828 000
Årleg vekst i folkemengda 1970-73: 0,9 %
Jordbruksareal pr. innbyggjar: 7,1 da
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973: 890 $
Årleg vekst i NP pr. innb. 1970-74: 10,4 %
Sysselsette i primærnæring 1976: 38,1 %
Sysselsette i industri 1976: 30,6 %
Sysselsette i handel og tenesteyting 1976: 23,2 %
Yrkesaktivitet: 78,5
Kvinnedel av yrkesaktiv folkesetnad: 45,3 %
Største eksportvaregruppe: Klede, 6,6 %
Viktigaste handelspartnar 1974: i-land, 48,3 %
Energibruk pr. innbyggjar: Høg, 3 493 kke
Del av folkesetnaden busett i storbyar: 16,2 %
Lese- og skrivekunne: 89 %
Dagsaviser, opplag pr. 1 000 innb., 1972: 174
Døyingsprosent for spedbarn: 3,81
Militærutgifter pr. innb., 1973: 83,32 $
Tilslutning til militærallianse: Warszavapakta
Forklaringar og fotnotar står framme i kvart band

Romania, offisielt namn: Republica Socialista România, er ein stat i Søraust-Europa ved nedre delen av Donau, som grensar til Bulgaria (591 km), Jugoslavia (546 km), Ungarn (442 km) og Sovjetunionen (1 329 km). Landet har kystline mot Svartehavet (245 km). Fjellrekkja Karpatane skjer gjennom landet frå nord og svingar mot vest. Aust for Karpatane ligg landsdelen Moldavia (rumensk: Moldova), og i sør Valakia (rumensk: Valahia). Båe er gode jordbruksdistrikt med mykje sletteland. Vest og nord for Karpatane ligg Transsylvania med slakke dalar og høgsletter.
Størsteparten av Romania har innlandsklima med stor temperaturskilnad mellom sommar og vinter. Tregrensa ligg rundt 1 800 meter over havet. Om lag ein tredel av landet er skogkledd. Mest alt det opphavlege steppelandet er i dag oppdyrka. Kveite og mais dominerer. Dyrelivet er variert. Særleg er Donau-deltaet kjent for eit rikt utval av fuglar (m.a. pelikanar) og fisk. Romania har lange tradisjonar som oljeland, og har dessutan m.a. jordgass, steinkol, jernmalm, bauxitt, sølv og gull. Det er og store saltgruver og mange mineralvasskjelder.
88 % av folket er rumenarar, 7,9 % ungararar, 1,6 % tyskarar, 2,5 % andre nasjonalitetar (1977). 47,5 % bur i byar (1948: 23,4 %). Hovudstaden Bucuresti har 1,9 mill. innbyggjarar. 23 andre byar har elt folketal på over 100 000.

Historie
Romania har namn etter romarane. Men alt før dei la under seg landet (106 e. Kr.), hadde dei indoeuropeiske dakarane utvikla ein sivilisasjon med sentralisert politisk styring. Med romarane vart latin det offisielle språket. Etter at dei romerske grensene vart trekte attende i år 275, vart likevel det latinske preget verande. Heller ikkje folkevandringane (germanske, slaviske og andre folk) i dei neste hundreåra endra på det. Dagens rumenske språk er klart romansk i strukturen og ordtilfanget. Men det har og mange slaviske ord. Rumensk har dessutan somme grammatiske særdrag sams med dei andre balkanspråka.
Den moderne statsdanninga skriv seg frå 1300-talet. Då vart dei to føydale fyrstedøma Moldavia og Valakia til. Dei tyrkiske landevinningane truga sjølvstendet til dei to statane, og rundt år 1500 måtte dei, etter fleire krigar, godta tyrkisk overhøgd. På 1700-talet vart Tyrkia veikare, og dei rumenske landa var gong på gong slagmark i russisktyrkiske krigar. Frå 1829 vart det slutt på det tyrkiske handelsmonopolet. Dei rumenske fyrstedøma vart dimed knytte til den kapitalistiske verdsøkonomien, særleg gjennom korneksporten, som auka raskt. Mykje beiteland vart gjort til åkrar, og bøndene vart hardare utbytta.
Freistnadene på ein borgarleg revolusjon i 1848 vart slått ned av russarane og tyrkarane. I 1859 valde Moldavia og Valakia sams fyrste (Alexandru Ioan Cuza). Unionen vart formalisert i 1862. Den liberale Cuza vart snart etter styrta til fordel for ein tysk prins (den seinare kong Carlo I). Fullt sjølvstende vart oppnådd etter krigen i 1878-79, der Romania og Russland var allierte mot Tyrkia.
Den tredje hovudlandsdelen, Transsylvania, hadde kome under ungarsk kontroll på 1000-talet. For å styrkje forsvaret vart m.a. ei gruppe tyskarar innbedne til å busetje seg der på 1100- og 1200-talet. Det er etterkomarane deira som utgjer hovudtyngda av det tyske mindretalet i Romania i dag. Ned gjennom hundreåra var Transsylvania skiftevis under Ungarn, Austerrike og sjølvstendig (med ein viss tyrkisk kontroll). Frå 1867 kom landsdelen direkte under Ungarn ("Ausgleich"), og ein hard madjariseringspolitikk tok til. Bjørnson var mellom dei som gjekk skarpt til åtak på denne politikken.
I første verdskrigen gjekk Romania saman med ententemaktene. Målet var union med Transsylvania. Der var det rumensk fleirtal, men ungararar og tyskarar dominerte byane, hadde best utdanning og mest økonomisk makt. Unionen vart gjennomført. Men samstundes fekk Romania store ungarske og tyske minoritetar innanfor dei nye grensene. Også Bessarabia, som etter 1812 hadde høyrt til Russland, vart no rumensk. Fleirtalet av folket var rumenarar, men det var og mange ukrainarar, jødar og russarar.
Rett etter krigen vart ein stor jordreform gjennomført, delvis av otte for at den russiske revolusjonen skulle spreie seg til den rumenske landsbygda. Det hadde tidlegare vore mange store bondeoppreistar i Romania. Den største var så kort tid attende som i 1907, då 10 000 bønder vart drepne då hæren vart sett inn. Industrialiseringa av Romania tok til på slutten av 1800-talet, men gjekk seint. I 1920-åra hadde det "liberale" partiet (eigentleg konservativt) makta og gjekk inn for ei forsert industrialisering med fortrinn for rumensk kapital andsynes den utanlandske, som alt dominerte i fleire viktige bransjar (t.d. olje). Styreforma var på papiret borgarleg-demokratisk, men i praksis var ho halvdiktatorisk, med ei udemokratisk vallov, mykje valsvindel, hyppig bruk av sensur og unntakstilstand, politiske fengslingar, forbod mot kommunistpartiet osv.
Etter store bondedemonstrasjonar kom det nasjonale bondepartiet til makta i 1928. Partiet var ikkje eit reint bondeparti, som t.d. det bulgarske, men representerte velståande bønder og delar av byborgarskapet, særleg i Transsylvania. Partiet opna for utanlandsk kapital samstundes som det styrte meir demokratisk enn vanleg i Romania i mellomkrigstida.
Den økonomiske verdskrisa rundt 1930 råka Romania hardt, m.a. av di eksportprisane (særleg på jordbruksprodukt) sokk mykje meir enn importprisane (ferdigvarer). På den måten var eit fattig land som Romania med på å gjere krisa lettare å bere for dei meir velståande industrilanda. Dei politiske tilhøva i Romania vart meir ustabile, med partikløyvingar og veksande fascistrørsler. "Jerngarden" var den viktigaste. I 1938 lukkast det kong Carol II å etablere eit personleg diktatur. Både fascistar og kommunistar vart forfølgde. Økonomisk vart landet meir og meir avhengig av Tyskland. Sommaren 1940 måtte Romania avstå Bessarabia til Sovjetunionen og Nord-Transsylvania til Ungarn. Kongen abdiserte og general Ion Antonescu overtok makta i lag med Jerngarden.
I januar 1941 freista Jerngarden å ta makta åleine. Antonescu lêt dei herje fritt nokre dagar og sette så hæren inn mot dei. Tyskland ville heller ha eit effektivt militærdiktatur som alliert enn eit ideologisk "korrekt", men meir kaotisk jerngardestyre. Sommaren 1941 gjekk Romania saman med Tyskland i åtaket på Sovjetunionen for å vinne attende Bessarabia. Dei rumenske troppane nøgde seg ikkje med det, men heldt fram i område som aldri hadde vore rumenske.

Tida frå 1944 til i dag
Etter at dei sovjetiske troppane hadde byrja å trengje tyskarsne og deira allierte attende, vart Antonescu styrta ved eit statskupp 23 august 1944 (no den rumenske nasjonaldagen), der den unge kong Mikael, kommunistane, sosialdemokratane og dei store borgarlege partia samarbeidde. Samstundes var sovjethæren på veg til å kontrollere landet. Resten av krigen tok Romania aktivt del på alliert side med store offer.
Frå 1944 til 1947, då kommunistpartiet med sovjetisk støtte hadde fått full kontroll og utropt landet til folkerepublikk (30 desember 1947), var den politiske stoda uklår på mange punkt. Landet hadde veike demokratiske tradisjonar. Overgangen mellom somme borgarlege politikarar og dei reinhekla fascistane var flytande. Jamvel om store delar av folket ønskte radikale endringar av makttilhøva, gjorde den aukande skepsisen mot Sovjetunionen det vanskeleg for kommunistpartiet å kanalisere desse holdningane. Mange vart antikommunistar av di dei var imot russisk innblanding.
Også i mellomkrigstida hadde partiet hatt liknande problem. Komintern la opp kursen for partiet utan omsyn til den rumenske røyndomen og sette fleire gonger utlendingar inn i partileiinga framfor rumenarar. Fleire leiande partifolk vart avretta i Moskva under Stalin-styret i 1930-åra. Det var tryggare å sitje i rumenske fengsel.
Ved valet i november 1946 fekk den kommunistdominerte "demokratiske partiblokka" 80 % av røystene. Det er tvilsamt om dette valet var noko reinslegare enn mange av vala før krigen. Det hadde etter kvart vorte mindre rom for politisk opposisjon og fri meiningsbryting. Også internt i kommunistpartiet vart einsrettinga hardare. Våren 1948 vart justisminister L. Pâtrâscanu avsett - og avretta. Han hadde lenge vore blant dei leiande i partiet, men var no for nasjonal. I 1968 fekk han oppreising. I dei første åra under det nye regimet var rettstryggleiken minimal. Mange uskuldige fekk ein hard lagnad.
Samstundes mobiliserte det nye regimet store ressursar for å redusere den store analfabetismen og å betre helsetilhøva. Mykje vart og satsa på å byggje ut industrien. Jordbruket vart gradvis kollektivisert, til dels under motstand frå bøndene.
Gjennom sams rumensk-sovjetiske selskap (oppløyste i 1954) fekk Sovjetunionen direkte kontroll over store delar av industrien og oljeutvinninga. I tillegg måtte Romania betale ei stor krigsskadebot til Sovjetunionen. Utanrikspolitisk var Bucuresti lenge av dei mest Moskva-trugne i Aust-Europa. Likevel var det alt i 1950-åra signal som tydde på at dei rumenske leiarane såg med uro på Moskva sin dominans.
Etter kvart, og særleg frå 1964, vart det tydeleg at Romania motsette seg økonomisk underordning som råvareprodusent i ei "sosialistisk arbeidsdeling" med overnasjonale COMECON-vedtak. Den rumenske politikken, som tek sikte på ei snøgg og allsidig økonomisk utvikling under nasjonal leiing, tok til under G. Gheorghiu-Dej (partileiar til han døydde i 1965) og heldt fram under Nicolae Ceausescu. I denne tida har Romania bygd ut det økonomiske sambandet med vestlege og nøytrale land (handel, kreditt, teknologisk samarbeid).
På heimeplan vert denne politikken avspegla ved at regimet overfor folket har presentert seg som nasjonalt og inkluderande, utan å gje opp kommunistpartiet si dominerande stilling. Det hindrar ikkje at partiet er svært sentralistisk, ei utvikling som berre har auka på under Ceausescu og den personkultusen som er tydeleg omkring han. I høve til andre austeuropeiske land har det vore få desentraliserande reformer i industrien. Og fagrørsla har ei lite sjølvstendig stilling. I 1977 var det store streikar blant gruvearbeidarane i den tradisjonelt revolusjonære Jiu-dalen. Dei fekk til slutt medhald i krava sine, og m.a. gruveministeren måtte gå av.
Den sjølvstendige utanrikspolitiske lina vart også markert ved at Romania nekta å ta del i invasjonen i Tsjekkoslovakia i 1968. Romania har også nekta å ta del i den sovjetiske fordøminga av Kina. Trass i at Romania er med i Warszawapakta, har landet observatørstatus i "77-gruppa" av alliansefrie land (sjå art. Alliansefrie stater).

Økonomiske og sosiale tilhøve
Jamvel om landbruket framleis spelar ei stor rolle for sysselsetjinga (36 %) med ein etter måten låg produktivitet, er Romania på veg til å bli ein moderne industristat. Verdien av industriproduksjonen er over fire gonger så høg som verdien av jordbruksproduksjonen. Investeringane, særleg i tungindustrien, har lege svært høgt i ei årrekkje. Levestandarden er likevel mellom dei lågaste i Aust-Europa, m.a. av di forbruksvareindustrien til no ikkje har vore prioritert så høgt. I dei siste åra har landet dessutan vore råka av store naturkatastrofar.
Arbeidskrafta til den nye industrien kjem frå jordbruket. Dette har vore mogleg ved mekaniseringa og ved at kvinnene og dei eldre har teke over meir av arbeidet med jorda enn før. Mange landsbybuarar, særleg mannlege, pendlar til fabrikkar i næraste by. Neste steget er at heile familien flyttar.
Skilnaden mellom folk i ulike sosiale grupper synest ofte å vere stor. Det gjeld løner, men også sosiale og kulturelle avstandar meir allment, og ikkje minst politisk makt. Desse avstandane må ein likevel sjå på bakgrunn av dei mest uoverstigelege kløftene som var før krigen.
I høve til det gamle Romania er kvinna si stilling radikalt betra. Av 6,6 mill. lønstakarar (kollektivbruk ikkje medrekna) er 2,3 mill. kvinner. I industrien er 40 % av arbeidarane kvinner. 35 % av medlemene i nasjonalforsamlinga er kvinner. Utbygginga av dagheimar er komen svært langt. Likevel sit det gamle kjønnsrollemønsteret djupt i. Den rumenske mannen er endå tregare enn den norske til å dele på oppgåvene i heimen.
Romania hadde fram til 1967 ei liberal abortlovgjeving. I dag er det svært vanskeleg å få abort. Dette er eit av dei midla Romania nyttar for å auke folketilveksten.
Skuleverket har hatt ei rask utvikling etter krigen. I dag er det tiårig obligatorisk skule. I 1930 var 43 % av alle over sju år analfabetar. (For kvinner var talet 55 %.) Dei akademiske yrka har tradisjonelt hatt svært høg prestisje i Romania. I dei siste åra er det gjort mykje for å gjere den vidaregåande utdanninga meir praktisk og yrkesretta.
I alt 14 religionssamfunn er godkjende i Romania. Rundt 80 % av folket høyrer til den ortodokse kyrkja. Sjølv om det kyrkjelege arbeidet er nøye regulert, er aktiviteten etter måten stor.

Dagens regime i perspektiv
Eit hovudproblem for økonomisk tilbakeståande land er på kva måte dei skal nytte andre land si utvikling som førebilete. På 1800-talet og første halvdelen av 1900-talet hadde Romania ei lita økonomisk og politisk overklasse som ofte kjende seg best heime i sosietetslivet i Paris. Politisk vart ofte vestlege lover og institusjonar overflatisk kopierte, utan at det vart gjort noko med dei grunnleggjande problema bak denne fasaden. Tilsvarande hadde Bucuresti breie bulevardar i sentrum der butikkane kappast om å tilby siste nytt frå Paris. Nokre kvartal unna var det store slumområde. Økonomisk vart det som tente den utanlandske kapitalen, sett på som godt også for Romania. Det liberale partiet såg at dette tilhøvet ikkje var fritt for motsetningar, men kunne ut frå dei snevre klasseinteressene det representerte, ikkje bryte avgjerande med denne utviklinga.
Også kommunistpartiet har gjennom store delar av historia si vore bunde til utanlandske førebilete (og direktiv). Partiet har i dag langt på veg frigjort seg frå denne bindinga. Om det er tilstrekkeleg til å sikre rask økonomisk utvikling og sosialistisk demokrati, vil vere avhengig av kva band som partiet meiner det må leggje på økonomien og det politiske livet for å vere trygg på makta si. Tsjekkoslovakia sin lagnad i 1968 har gjort sitt til å gjere eksperiment mindre freistande.
J.Se.
Sjå også: COMECON, Folkedemokrati, Warszawapakten, Øst-Europa.

Litteratur: P. O. Ekström: Ceausescu och Rumänien, Stockholm 1977. S. Fischer-Galati: 20th Century Roumania, New York 1970. T. Høivik: The Development of Romania: A Cohort Study, Journal of Peace Research nr. 4, Oslo 1974. H. L. Roberts: Roumania - political problems of an agrarian state, New York 1969.

Rotasjon
Dersom flest mulig skal delta aktivt i en organisasjon, krever det at oppgaver og verv roterer. Sett i et samfunnsperspektiv vil det gi den enkelte større kunnskap og innsikt i hvordan samfunnet virker. Et resultat av en slik organisasjonsform er at den vil hindre informasjons- og maktkonsentrasjon på få hender hos politikere og eksperter. Samtidig vil den åpne veien for et direkte demokrati.
Sentraliserte organisasjonsmønstre opprettholdes mye pga. at folk er blitt passivisert av dem og føler seg avmektige. Myten om at lederskapet er nødvendig og dessuten at folk mangler muligheter til å påvirke situasjoner gjennom etablerte organisasjoner, bidrar i samme retning. Det blir igjen trukket skarpe skillelinjer mellom organisasjon på parti og fagforeningsplan og organisasjon i familien. Rotasjon av oppgaver er like viktig i familielivet. Det vil også her bidra til å øke forståelsen for de enkeltes problemer samtidig som det vil bryte ned kjønnsroller og den etablerte maktstrukturen de representerer. Det hjelper lite å arbeide for disse prinsippene i teorien uten å etterleve dem i dagliglivet. Det fins eksempler i historien på at rotasjon av verv har resultert i høyt utviklede demokratiske samfunn. Atens bystat var basert på rotasjon. Det samme gjaldt fagforeninger og jordbrukskollektiver i Spania under borgerkrigen (1936-39).
Vanlige innvendinger mot rotasjon er at det er lite effektivt og at folk ikke ønsker ansvar. Men det er heller ikke effektivt med et samfunn der flertallet er fremmedgjort og passivisert fordi beslutningene tas av noen få. Rotasjonsprinsippet vil i alle tilfeller bidra til et kvalitativt bedre samfunn. Det er tross alt større sannsynlighet for at en person i en lederstilling skal gjøre en katastrofal feil enn at en gruppe i et allmøte skal gjøre det.
S. Go.
Rud, Nils Johan
Rud (1908-), norsk skjønnlitterær forfatter, i mange år redaktør av Magasinet for Alle (Arbeidermagasinet).
Nils Johan Rud er født i Ringsaker. Fra han var 15 år gammel måtte han forsørge seg selv og familien og hadde en rekke ulike yrker. Etter en tid begynte han å levere fortellinger til ukeblader og klarte å forsørge seg ved å levere seks fortellinger i uka. De første bøkene han skrev var guttefortellinger (fra 1928), men i 1933 ga han ut sin første roman. På denne tida var Rud alt engasjert 1 Arbeidermagasinet og miljøet omkring dette bladet. Både her og i sine romaner skrev han med en klar sosial og politisk tendens.
"Vi skal ha et barn" (1933), "Så stjeler vi et fattighus" (1934), "Jeg er ingen proletar" (1935), "Alle tiders største" (1936) og "Han tør ikke være alene" (1938) hører med til de forholdsvis få norske arbeiderromanene. Alle preges av kjennskap til de sosiale forholdene blant småkårsfolk på landsbygda og i byene. Han skriver om økonomisk krise og arbeidsløshet og særlig om de sosiale og psykologiske konfliktene som dette skapte.
Etter hvert får den hjemlige og internasjonale truselen om fascisme og vold en stadig sterkere plass. Rud viser faren for at særlig "snippeproletarene", funksjonærungdommen, skal trekkes over mot fascismen på grunn av redselen for å bli proletarisert og uviljen mot å solidarisere seg med andre arbeidere. "Alle tiders største" behandler sportsidiotiet og dyrkingen av et goldt og farlig mannsideal, og er samtidig en satirisk skildring av hvordan småkårsfolk kan la seg gjøre til redskap for reaksjonen.
I alle disse første romanene gir Rud stor plass til skildringen av erotisk lengsel, seksualitet og sansemessig opplevelse av naturen. Bøkenes sentrale konflikter er ikke minst motsetningen mellom to typer livsutfoldelse og to former for frihet. Mot en destruktiv, individualistisk og voldspreget kraftutfoldelse setter Rud de positive, erotiske og sensuelle mulighetene i mennesket. Men kravet om fri og full utfoldelse innbefatter også lengselen etter et samfunn bygd på solidaritet og fellesskap. Beiskt skildres kapitalismen og arbeidsløshetens samfunn som et samfunn som avler avmakt, og dermed også hat, aggresjon og vold. En viktig-del av avmakten er den seksuelle frustrasjonen, som avler vold på det sosiale og politiske planet.
Fra 1939, med romanen "Jakten og kvinnen", er den klare politiske tendensen borte i Ruds verk. Men han beholder det sensualistiske og " vitalistiske" perspektivet. Erotisk drift og naturkreftenes betydning i menneskenes liv er sentrale temaer i en rekke romaner og novellesamlinger. I slutten av 1940-åra ga han ut en romantrilogi, "Fredens sønner", "Kvinner i advent" og "Vi var jordens elskere", en skildring av de sjelelige konfliktene som krigen skapte. Av senere verker kan vi nevne "Markus og bålene" (1951), "Eros leker" (noveller, 1969) og erindringsboka "Av et halvt hundre år" (1974).
Som redaksjonssekretær og seinere redaktør av Arbeidermagasinet/Magasinet for Alle gjorde Rud en stor innsats for å få arbeiderungdom til å skrive i bladet. Med sin store leserkrets var det midt i 1930-åra en av de viktigste kulturmanifestasjonene i norsk arbeiderbevegelse. Etter hvert ble den politiske tendensen mindre markert. I etterkrigstida besto den redaksjonelle linja først og fremst i å opparbeide motvekt mot utenlandsk kulturindustri og fordummende ukebladflom. Nils Johan Rud fungerte som litterær rådgiver og igangsetter for en hel generasjon av unge forfattere, mange med bakgrunn i arbeider- og småkårsmiljø. Bladet ble et samlingssted for den norske novellekunsten, helt til det måtte gå inn på grunn av økonomiske vansker i 1970.
I.I.
Se også: Magasinet for Alle, Proletarlitteratur.

Litteratur: N. J. Rud: Av et halvt hundre år, Oslo 1974.

Rud, Sofie
Sofie Rud har vi tenkt skulle vere ei av dei om lag 85 000 hushjelpene i Noreg i 1930. Dei var naudsynte for at den tidlege borgarskapsfamilien framleis kunne haldast oppe. Produksjonen i desse heimane blei utført av tenestefolk med familien som økonomisk og organisatorisk ramme. Hushjelpene var den største kvinneyrkesgruppa på den tida. 60 000 kvinner var i 1930 sysselsette i industrien, talet på kvinner i forretningsverksemder var 62 000.
Sofie Rud kunne vore fødd i ei austlandsbygd nær Oslo omkring 1910. Foreldra var småbrukarar. Etter konfirmasjonen blei Sofie tenestejente på ein gard i heimbygda. Ho var einaste tenestejente på garden og skulle hjelpa til både i fjøset, på jorda og i huset. Her fekk ho føla kva det var å vere i teneste. Bonden og kona meinte at dei var snille når dei tok henne i huset, ho skulle vera glad for arbeidet. Men det var ho ikkje. Det var hardare og meir arbeid enn ho kunne rå med, så etter eit år sa ho opp og reiste heim.
Fleire av dei eldre venninnene til Sofie var tenestejenter i Oslo, eller hushjelper, som det vart vanlegare å kalla dei på den tida. Venninnene kom heim i bytøy og fortalde kor lett og reint husarbeidet i byen var, om kinoar, kafear og uteliv. Sofie måtte komma til byen ho og, ikkje bli gåande slik heime.
Og til byen kom ho. Ein funksjonærfamilie frå Oslo vestkant skreiv utpå vinteren og spurde om ho ville arbeida som hushjelp hjå dei. Hushjelpa deira hadde sagt opp, og i byen var det uråd å få tak i ei ny. Sofie ville gjerne i huset til familien ho kjende som fine sommargjester på heimstaden. Ho visste ikkje då kor låg prestisje hushjelparbeidet hadde mellom byfolk. Byjenter tok t.d. sjeldan huspost. Dei visste kva dei gjekk til: Låg løn, lite fri, ikkje regulert arbeidstid og låg vørnad for yrket.
Sofie skulle vera "enepike", dvs. einaste hushjelp i huset, og dermed ha alt husarbeidet åleine. Byhushaldet baud på mykje nytt. Mat som aspargessuppe eller majones hadde ho aldri høyrt om før, enda mindre laga. Huset var fullt av kostbare ting som ho ikkje kunne stellet av, og dermed stod i fare for å øydeleggja. "Landsens piker har jo ingen manerer" sa frua overberande. Sofie kava for å vere bra nok, og tenkte ikkje på om arbeidstilhøva var bra nok for henne.
I denne posten hadde ho 30 kroner i månaden pluss kost og losji. Uniform, klede og sko skulle ho halde sjølv. Rommet hennar var om lag 6 kvadratmeter stort og inneheldt seng, bord, skap og vaskestell. Badet skulle herskapet ha for seg sjølv, likeeins hovudinngangen. Sofie fekk nøkkel til bakdøra. Klinka på hovuddøra rørte ho berre når ho pussa messinghandtaket ein gong i veka. Måltida åt ho åleine på kjøkkenet etter at familien var blitt servert i "spisestuen".
Arbeidstida var frå klokka sju om morgonen til kveldsmaten var unnagjort om lag klokka 20. Etter det skulle ho ha fri. Men om ungane ville ha henne til å leika med seg, eller til å lesa på senga, skulle ho stå til disposisjon. Om frua og herren skulle i teater om kvelden, kunne ho få beskjed om å venta oppe med mat til dei kom heim, og var det selskap i huset, varte arbeidsdagen til langt på natt, og så var det opp att til sju neste morgon. Etter at arbeidstida var slutt, stupte ho rett i seng, eller sette seg på rommet sitt med eit handarbeid. Ho hadde lite krefter til å gå ut og treffa venninner i denne tida.
Etter vel eit år sa ho opp og fekk seg lettare arbeid som kjøkkenjente i eit hus der dei hadde kokke. Kokka var streng, men ho fortalde Sofie korleis ting skulle gjerast og trøysta når noko gjekk gale. Sofie tok til å kjenna seg utlært no. Men etter halvtanna år måtte ho skifta plass att. Familien ho tente hjå, hadde vore "uheldige" i forretningar, og hadde ikkje lenger råd til å ha så mange tenestefolk.
Den einaste dagen i året hushjelpene åt i lag med familien, var julekvelden. Då blei dei bedne inn i salongen til kaffi og kaker dei hadde bakt sjølve. Dei fekk julegave, gjerne litt pengar eller noko anna nyttig, og så var det ut på kjøkkenet att og laga julemiddag.
Om sommaren følgde hushjelpa med til sommarhuset og stelte for familien og naboar som blei bedne til middag fordi dei hadde sendt sine eigne hushjelper på ferie. Sjølv hadde ho og ni dagars ferie, utan feriepengar.
Når arbeidsavtalen til Sofie blei broten, og det blei han ofte, torde ho aldri protestera. Det einaste svaret ho då kunne venta var: "Dersom du ikke trives, er det bare å gå. Der er nok av andre som tar til takke," og det visste Sofie var sant. Dessutan "En kan ikke stille krav til ordnet arbeidstid i et hjem," som husmødrene sa i dei mange og hissige avisdebattane om " Hva en hushjelp krever i dag". Den gamle tenestemoralen heldt seg lenger i dette yrket enn i andre.
På eit vis var hushjelpa ein del av familien, i alle fall hevda arbeidsgjevaren at han såg henne som det. I ein familie skulle ein ofra alt for det felles beste, i alle fall dersom ein var kvinne, og det hørte ikkje saman med å stilla krav. Landsjenter, som hushjelpene jo var, var og stort sett framande for dei løns- og arbeidskampane industriarbeidarane førte, det vedkom ikkje dei sjølve. Nokon livskraftig organisasjon for hushjelpene var det difor vanskeleg å danna. Også fordi gjennomtrekken i yrket var så stor. Inga hushjelp tenkte å vera i yrket lenger enn til ho gifte seg eller fann anna, betre lønna arbeid.
Det blei i 30-åra sett ned ein komite som skulle laga framlegg til ny hushjelplov, den gamle var no om lag 200 år. Lova kom først etter krigen og slo fast visse betringar i hushjelpa sine vilkår. Men det var framleis få hushjelper som fekk det dei hadde krav på.
Sofie Rud visste lite om at nokon freista å organisera hushjelpene og regulera arbeidsvilkåra deira. Det var opp til arbeidsgjevaren å avgjera kva rettar ho skulle ha: Løna var no på 35 kroner, litt under middels hushjelpløn. Ho skulle ha fri etter klokka 17 ein kveld i veka, dessutan kost og eige rom. Ho hadde ingen fast fridag i veka, og trikkekortet som ho vart lova, såg ho aldri noko til. Ikkje spurde ho om det heller.
Så ho betalte sjølv trikken når ho drog til byen i lag med venninner. Frikvelden var på onsdag, og då var det fullt på Floris på Egertorget der Sofie og mange andre hushjelper sat med kaffi og kake og såg på livet. "Duesleppet" blei onsdagskveldane kalla. Stundom møtte dei gutar som bad dei på kino i Verdensteatret. Revy, teater og restaurantar var ikkje for hushjelper. På ein av desse frikveldane møtte Sofie Rud mannen ho seinare blei gift med. Han var industriarbeidar, og heimen hans i eit av arbeidarstrøka i Oslo blei etter kvart det faste haldepunktet i livet hennar.
Ein dag like før valet i 1930, då skrekken enno sat i borgarskapet etter Arbeidarpartiet sin store framgang ved valet i 1927, kom herren ut på kjøkkenet til Sofie og spurde kva parti ho skulle stemme på. "Eg har ikkje stemmerett," sa Sofie, ho var ikkje 21 år enno, "men om eg skulle stemt, måtte det blitt på Arbeidarpartiet." "Hva er det du sier?" sa herren. "Jeg hadde tenkt å gi deg ti kroner om du ville stemme Høyre." Nesten ei tredjedels månadsløn!
Politisk medveten vil ikkje Sofie Rud kalla seg på denne tida. Heime hadde det alltid vore Høgre for alle pengane, men gjennom kjærasten var ho blitt kjend med vilkåra til dei som arbeidde i industrien. I desse tidene stod ikkje kampen om å få auka lønene, men om å forsvara den realløna ein hadde, og Sofie hadde fått stadig meir sympati for Arbeidarpartiet og dei som stemte med det. At det også gjaldt henne sjølv, tenkte ho ikkje på. I dag synes ho stort sett at politikk er noko tull.
Etter 7 år som hushjelp i tre ulike hus, gifte Sofie Rud seg i 1935, og slutta dermed som hushjelp. Ho lever nok enno i ein forstad i Oslo. No er ho kanskje enke, ungane er store og har komme seg fram. Ho har vore ei god husmor, det lærte ho i åra som hushjelp. Hjelp i huset har ho aldri hatt, tvert imot har ho blitt tilkalla når nokon skulle ha store selskap, når trapper skulle vaskast og no når barnebarna treng pass.
Etter krigen fekk vi som sagt ei ny hushjelplov, og tilhøva betra seg litt, så mykje som dei kanskje kunne i eit yrke som dette. Men dei dårlege kåra til hushjelpene blir no mest effektivt fjerna på samme måten som utnyttinga av husmennene blei det: Yrket fell bort.
A.S.


Sjå også: Hushjelploven, Norges Husmorforbund, Tjenestepikenes
Litteratur: M. A. Nexø: Ditte menneskebarn, København 1917-21. I manns minne, for Oslo og Akershus. M. S. Lunden: Den lange arbeidsdagen, Oslo 1948. M. S. Lunden: De frigjorte hender, Oslo 1978. Ålesunds museums akademi: Skrift nr. 6.

Russell, Bertrand
Russell (1872-1970), engelsk lord, matematiker, filosof og essayist. Bertrand Russell arbeidet hovedsakelig med matematisk filosofi fram til første verdenskrig. Siden befattet han seg mest med emner av psykologisk, sosiologisk og politisk art. Hans skrivestil var lysende klar og kortfattet og innbrakte ham i 1952 Nobelprisen i litteratur (for boken "Marriage and Morals").
Russell hevdet pasifistiske synspunkter under første verdenskrig, noe som for første gang brakte ham i motsetning til sitt eget samfunn, der han hittil hadde kjent seg vel tilpasset. Politisk beveget han seg fra en liberal til en sosialdemokratisk holdning. I 1920-årene drev han tidvis privatskole for barn, dels ut fra samme grunnsyn som preget Alexander Sutherland Neills "Summerhill". Med sine angrep på religionen tok Russell opp arven etter Voltaire, og ble kjent som mannen som tømte Englands kirker. Seinere, da han oppholdt seg i USA, ble han nektet å undervise ved flere universiteter på grunn av sine avvikende standpunkter innen religion, moral og politikk. I 1950-årene var Russell en lederskikkelse innen protestbevegelsen mot atomvåpen. I 1966-67 ledet han det såkalte Russell-tribunalet, som overfor verdensopinionen påviste at USA gjorde seg skyldig i folkemord overfor det vietnamesiske folket.
D.Ø.


Russiske revolusjon 1905
Revolusjonen i 1905 omtales gjerne som en "generalprøve" for begivenhetene i 1917 som brakte bolsjevikene til makten i Russland (se art. Oktoberrevolusjonen). Den startet 9 januar 1905 ("den blodige søndag") da hundrevis av arbeidere ble drept under et forsøk på å gjennomføre en fredelig demonstrasjon foran Vinterpalasset i St. Petersburg. Massakren ble opptakten til en streikebevegelse over hele Russland, som steg og sank i bølger og først døde hen da året var omme. Tsarstyret kom seg gjennom året 1905 "med noen brukne ribben", men i løpet av revolusjonen var det skapt to institusjoner eller "råd": "Riksdumaen", som 12 år senere avsatte tsaren, og " sovjetet" i hvis navn bolsjevikene i oktober 1917 grep makten og opprettet et, i verdensmålestokk, helt nytt politisk system.
Den 9 januar 1905 er en viktig dato i den russiske revolusjonens historie fordi den ble et vendepunkt i de russiske arbeidernes holdning til tsaren. Siden 1890-årene hadde den russiske arbeiderklassen vokst meget raskt, og hovedstaden, St. Petersburg, hadde ved århundreskiftet om lag 300 000 arbeidere. De fleste av arbeiderne kom rett fra landet og betraktet seg ennå som bønder. I regjeringen betraktet man arbeiderne på samme måte. Finansminister Vitte hevdet at man i Russland ikke hadde noen arbeiderklasse i vestlig forstand, "derfor er det heller ikke noe arbeiderproblem". Det skulle angivelig eksistere et patriarkalsk forhold mellom direktør og arbeidere, slik som mellom godseieren og hans livegne bønder i eldre tid. I finansministeriet ville man ikke under noen forhold godta økte lønninger fordi dette ville gå ut over investeringene i industrien. Bare gjennom den mest hardhendte ressursfordelingen kunne det lykkes Russland å innhente de vestlige lands industrielle forsprang.
I innenriksministeriet, som hadde ansvaret for rikets indre sikkerhet, var man imidlertid klar over at Russland hadde et "arbeiderproblem" og at det krevdes særlige tiltak for å dempe uroen i fabrikkene. Her var man åpen for nye forslag og eksperimenter, slik som oberst Subatovs "politisosialisme". Subatov, som var sjef for det hemmelige politiet i Moskva, mente at politiet, i like høy grad som de revolusjonære, burde vise interesse for arbeidernes problemer. Man kunne forebygge at det ble dannet illegale revolusjonære arbeiderorganisasjoner ved å tillate arbeiderne å organisere seg under politiets beskyttelse.
Den største av Subatovs organisasjoner vokste frem i St. Petersburg i 1903, med kristent brorskap, gjensidig hjelp og opplysning som sitt moderate program. Den ble ledet av presten Gapon. Hans mål var å skape en uavhengig organisasjon under kirkens ledelse. Politiet mistet etter hvert kontrollen over Gapons organisasjon, og da noen av dens medlemmer ble oppsagt ved Putilov-verkene, arrangerte Gapon en streik til deres støtte. Den utviklet seg raskt til en storstreik, og i løpet av kort tid fremstod Gapon som en leder for hele arbeiderklassen i St. Petersburg. Overveldet av denne erkjennelsen, fikk Gapon iden om å arrangere en marsj til Vinterpalasset og overlevere en petisjon direkte til tsaren. "Hvis han elsker sitt folk, vil han oppfylle dets ydmyke ønsker."
Tanken om et personlig møte med tsaren fanget arbeidernes fantasi. De betraktet ham ennå som en beskytter og velgjører som ville gripe inn på deres vegne hvis han bare fikk kjennskap til deres nød. Det var embetsmennene som holdt sannheten skjult for ham, men nå ville man omgå disse og banke direkte på Vinterpalassets dør. Bønnskriftet gjentok arbeidernes krav om bedre arbeids- og levevilkår, men inneholdt også et ønske om at tsaren snart skulle kalle inn en folkeforsamling. Opptoget fikk under Gapons ledelse form av en religiøs prosesjon med ikoner og tsarportretter.
Men Nikolaj II var ikke i St. Petersburg denne dagen. Han skrev imidlertid om begivenhetene i sin dagbok: "Alvorlig uro fant sted i St. Petersburg fordi arbeiderne søkte å nå Vinterpalasset. Troppeavdelinger ble tvunget til å åpne ild i flere bydeler; mange ble drept og såret. Gud, så pinefullt og hjerteskjærende!" Gapon hadde selv overlevd massakren, og han uttalte nå de forløsende ord: "Vi har ingen tsar lenger." Det som generasjoner av russiske revolusjonære ikke hadde maktet, skjedde nå i løpet av noen få timer. Arbeiderne mistet sin hengivenhet overfor "den lille far", og i tiden som fulgte fikk bolsjevikene og mensjevikene for første gang oppslutning fra store grupper av arbeidere, mange av dem tidligere "gapanovitter".
Det hjalp ikke at tsaren tilgav arbeiderne "deres skyld" og nedsatte en kommisjon som skulle undersøke årsakene til misnøyen. Også arbeiderne skulle få delta med representanter som skulle velges i to omganger. Det ble valgt valgmenn, men disse nektet å utpeke de endelige delegatene til kommisjonen før de arbeiderne som var blitt arrestert 9 januar ble satt på frifot. Tsaren svarte med å gi opp hele prosjektet, men valgmennene fortsatte i tiden fremover å fungere som arbeidernes anerkjente ledere. De stod i spissen for de organisasjonsbestrebelsene som under en ny streikebølge i oktober 1905 førte til opprettelsen av St. Petersburg-sovjetet.
Den blodige søndagen gjorde et dypt inntrykk i alle lag i det russiske samfunnet, og det kom protester fra universitetene, fra bydumaer, adelsforsamlinger og lokale herredsråd i provinsene. I august dannet de liberale sitt parti, De konstitusjonelle demokratene ("kadettene"), som erklærte sin sympati for de streikende og søkte samarbeid med grupper til venstre for seg selv (i 1917 foretrakk de samarbeid til høyre). Under dette samlede presset fra opinionen og fra arbeiderne på gaten, sendte Nikolaj II i oktober ut et manifest, der han lovet å kalle sammen en representativ forsamling, en Riksduma (se art. Duma), med lovgivende myndighet.
Etter å ha beroliget de liberale kunne regjeringen nå vende seg mot sovjetbevegelsen. 40-5O sovjeter var i løpet av året blitt opprettet rundt omkring i de russiske byene. Ved hjelp av tropper som var blitt overført fra Det fjerne Østen etter den uheldige krigen mot Japan, ble sovjetene stengt, og i begynnelsen av desember ble lederne for St. Petersburg-sovjetet arrestert. Desemberoppstanden i Moskva, som var inspirert av bolsjevikene, var et fortvilt forsøk på å gi arbeiderne overtaket igjen. Den ble slått ned etter harde kamper.
Flere militære avdelinger hadde gjort mytteri i 1905, men i hovedsak var soldatene fremdeles lojale overfor tsaren. Det var på dette punktet "generalprøven" raknet. Oppløsningen av den militære disiplinen var en av de viktigste betingelsene for den vellykkede revolusjonen i februar 1917, da soldatene sluttet seg til arbeiderne i gatene. Denne situasjonen hadde modnet gjennom tre års utmattende krig.
J.P.N.


Litteratur: W. Sablinsky: The Road to Bloody Sunday, Princeton 1976. S. M. Schwarz: The Russian Revolution of 1905, London 1967.

Rustningsindustri
Se Opprustning.

Rwanda
Hovudstad: Kigali
Sjølvstende: 1962 (Belgia)
Politisk system: Presidentstyre
Flateinnhald: 26 338 km²
Folkemengd i 1973:3 984 000
Årleg vekst i folkemengda 1970-73: 2,7 %
Jordbruksareal pr. innbyggjar: 4,7 da
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973: 71 $
Årleg vekst i NP pr. innb. 1970-74: = 0,9 %
Inflasjonsrate i 1975: 30,9 %
Største eksportvaregruppe: Kaffi, 42,9 %
Viktigaste handelspartnar 1975: i-land, 53,1 %
Energibruk pr. innbyggjar: Svært låg, 13 kke
Lese- og skrivekunne: 10 %
Militærutgifter pr. innb., 1972: 1,50 $
Forklaringar og fotnotar står framme i kvart band

Røde Faglige Internasjonale
Røde Faglige Internasjonale (Profintern, RFI) ble stiftet etter et Kominterninitiativ i 1921, som en internasjonal sammenslutning av faglige organisasjoner med kommunistisk orientering. Den ble dannet som motstykke til Amsterdam-internasjonalen, som kommunistene hevdet var en "gul" faglig internasjonale i borgerskapets tjeneste.
Stiftelseskongressen (i Moskva 3.-19.7. 1921) vedtok som RFIs mål å samle alle lønnsarbeidere i de framskredne kapitalistiske statene og i koloniene til en revolusjonær klassekamp som skulle styrte kapitalismen og opprette proletariatets diktatur.
RFIs politiske kurs ble fastlagt i overensstemmelse med Komintern, og den fulgte Kominterns skiftende linjer og Sovjetunionens utenrikspolitiske interesser. Denne støtten var i første omgang særlig markant i forsøkene på å skape en enhetsfront nedenfra mot de sosialdemokratiske lederne. Den ble omkring 1925 forandret til en enhetsfront ovenfra, da den nye økonomiske politikken og den midlertidige stabiliseringen av kapitalismen gjorde den internasjonale faglige enheten til en hovedoppgave for å forhindre at imperialismen omringet Sovjetunionen. Den engelsk-russiske enhetskomitéen som ble opprettet, brøt imidlertid fort sammen pga. stridigheter omkring den britiske generalstreiken i 1925.
I mars 1928 innledet RFIs fjerde kongress en venstrefase som ble fulgt opp i begynnelsen av 1929 av Strasbourgtesene og av en systematisk organisering av revolusjonære fagopposisjoner. Politikken gikk ut fra at kapitalismens alminnelige krise ville bli skjerpet til det ytterste og at krisen ville resultere i en radikalisering av arbeidermassene. Med hjelp av den nye kursen skulle radikaliseringen oppfanges, organiseres og kanaliseres. "Reformistiske fagforeningsbyråkrater" ville i en slik situasjon bare spille rollen som forrædere fordi de var blitt "de kapitalistiske organisasjonenes direkte redskap". Kampen måtte føres uten dem og mot dem. Hovedparolen ble igjen enhetsfront nedenfra. Det ble besluttet å organisere revolusjonære opposisjonsgrupper i land der kommunistene arbeidet i sosialdemokratisk dominerte fagforbund. Måten de ble bygd opp på varierte fra land til land.
Stiftelsen av slike grupper og kommunistenes sterke interesse for de uorganiserte, ble hos flertallet av de fagorganiserte oppfattet som et forsøk på å splitte fagbevegelsen. De faglige lederne benyttet i mange tilfeller den nye RFI-politikken til å ekskludere kommunister fra fagbevegelsen.
Venstrekursen ble oppgitt etter 1934 da Komintern begynte å nyorientere seg pga. fascismens framgang. Enhetsbestrebelsene førte til at fagbevegelsen gjenforente seg i Frankrike. Forhandlinger om faglig enhet, som ble ført mellom RFI og Amsterdam-internasjonalen (fra november 1937 i Moskva), strandet fordi Internasjonale Faglige Central (IFC) ikke ville godta RFIs krav om sanksjoner mot fascistiske stater, støtte av den proletariske enhetsfronten og folkefronten og to personkrav.
RFI var reelt underlagt Komintern. Den formelle ledelsen lå hos et generalråd som ble valgt av kongressene. Generalrådet valgte et styre til løpende forretninger. Generalsekretær fra stiftelsen var A. Lossovski (til 1937). Medlemmer var de sovjetiske forbundene, enkelte landsorganisasjoner og forbund i kapitalistiske land og kommunistiske opposisjonsgrupper i reformistiske forbund. Størst tilslutning hadde RFI i 1927 med 16,7 millioner medlemmer, derav 10,2 millioner i Sovjetunionen. De fleste vesteuropeiske medlemmene var i Frankrike (CGTU). Fra midten av 1930-åra opphørte RFI å virke i praksis, men ble endelig nedlagt først i 1943.
Landsorganisasjonen i Norge ble aldri medlem av RFI, men hadde nære kontakter til organisasjonen i RFIs første periode og var representert på stiftelseskongressen. Ved en uravstemning blant LOs medlemmer i 1923 stemte 7 504 for et RFI-medlemskap, 15 602 for å fortsette samarbeidet "på fritt grunnlag".
E.Lo.

Se også: Amsterdam-internasjonalen, Fagbevegelsen, Komintern, Revolusjonære Fagopposisjon, Strasbourgtesene.