Riksrett
Den norske Riksretten er beskrevet i Grunnloven i §§ 86-87, og behandlingen av riksrettssaker fremgår fra den såkalte ansvarlighetsloven og loven om rettergangsmåten i riksrettssaker. Både i Grunnloven og norsk lov finner man derfor detaljebestemmelser om Riksrettens formelle funksjon.
Riksretten har vært brukt i Norge i følgende saker: 1. statsråd, generalløytnant von Haxthausen (1814-1816), 2. statsråd grev Wedel Jarlsberg (1821-22), 3. statsråd Thomas Fasting (1821), 4. statsråd Jonas Collett (1827), 5. statsminister Severin Løvenskiold (1836), 6. statsråd Jørgen Herman Vogt (1845), 7. statsminister Christian August Selmer og alle hans statsråder (1883-84) og 7. forhenværende statsminister Abraham Berge (Frisinnede Venstre) og 6 av hans statsråder (1926-27).
Dominerende var saken mot ministeriet Selmer i 1883-84. I denne saken ble statsministeren og hele statsrådet funnet skyldig i å ha medvirket til at Stortingets beslutninger ikke ble godkjent og satt ut i livet (Kongen nektet sanksjon). Statsrådene ble fradømt sine embeter, og etter en kort kampregjering i april 1884 (Aprilministeriet) måtte den svenske kongen heretter utnevne regjeringer som stortingsflertallet ville godta. Parlamentarisme var innført.
I perioden før 1884 hadde saksbehandlingen i Riksretten til en viss grad karakter av en øverste embetsdomstol som skulle påse at statsrådene ikke forsømte sine embetsplikter. Riksretten i 1884 var i virkeligheten et politisk og ikke et vanlig rettslig oppgjør mellom Stortinget og den kongevennlige embetsmannsregjeringen. Riksretten ble av stortingsflertallet brukt som redskap for å felle en regjering den ikke kunne samarbeide med. Kongen aksepterte denne bruken av Riksretten selv om han hadde håpet at de høyesterettsdommerne som skulle være med i Riksretten, ville ha forlatt rettslokalet for derved å kunne forhindre saken i å komme opp til doms.
Riksrettssaken mot Abraham Berge gjaldt økonomiske disposisjoner som regjeringen hadde gjort uten å informere Stortinget, og Berge og statsrådene ble frikjent med begrunnelsen at de hadde handlet i beste mening. Siden den gang har ikke Riksretten vært i funksjon. På mange måter kan man si at det kan se ut som riksrett ikke er nødvendig i et moderne, parlamentarisk demokrati. Straffbare forhold kan man overføre til ordinære domstoler, og politiske konflikter løser man ved voteringer i Stortinget (felle en regjering eller "straffe" enkelte statsråder). Imidlertid har riksrettstiltale vært drøftet ved flere tilfeller etter siste krig.
I tiden rett etter 1945 var det på tale å reise riksrettstiltale mot tidligere statsminister Nygaardsvold over forhold som var omtalt i undersøkelseskommisjonens rapporter angående regjeringens politikk rett før utbruddet av krigen 9 april 1940. Nygaardsvold ønsket tiltale reist for å renvaske seg, men det skjedde ikke.
Riksrettstiltale har også vært drøftet i forbindelse med Kings Bay-saken i 1963, i forbindelse med informasjonsglipp om bilavgiftene under statsråd Seips funksjonstid, i tilknytning til Hauglin-saken om reise- og diettutgifter og endelig i Berge Furre-Finn Gustavsen-saken.
I det siste tilfellet ønsket også de tiltalte riksrettssak, men spesialkomiteen i Odelstinget, som skulle gi innstilling om å reise tiltale, hadde et knapt flertall imot, og dette ble også resultatet av voteringen i Odelstinget. De to hadde som stortingsrepresentanter gitt informasjoner til offentligheten som Stortinget hadde bestemt skulle være hemmelige. Furre og Gustavsen ønsket riksrettssak for å kunne forklare sin vurdering av saksforholdet i full offentlighet, mens flertallet mente at saken var av en slik art at den ikke burde tas opp gjennom det kompliserte apparatet som en riksrettssak medfører. I realiteten ønsket vel odelstingsflertallet ikke at de to skulle få bruke Riksretten som politisk plattform for å få fremmet sitt syn på hvordan statens/Stortingets behandling av såkalte hemmelige saker burde vært.
Riksrettstiltale blir med ulike mellomrom nevnt i pressen i forbindelse med opposisjonens klagemål mot Regjeringen eller enkelte statsråder. Som eksempel kan nevnes at riksrettstiltale ble nevnt både i forbindelse med kjøpet av F-16-flyene (prisstigning etter at kontrakten var underskrevet), og "Mobil-brevet" (utgiftsøkning i oljeleting etc. som ikke Stortinget hadde fått tilstrekkelig informasjon om). Kravet om riksrett ser vi derfor blir stilt i tilfeller der kanskje et ellers maktesløst mindretall føler at man må kunne appellere til en rettsinstans "over politikken" for å påvirke maktspillet.
Men Riksretten er ellers sammensatt slik at det politiske flertallet i Stortinget vil ha full kontroll med saksutfallet i domsslutningen. Dette skjedde i forbindelse med riksretten i 1884 da alle lagtingsrepresentantene i Riksretten var venstremenn. Riksretten blir nemlig satt sammen slik at av rettens minimumstall på 15 skal 10 være stortingsrepresentanter fra Lagtinget mens 5 skal være dommere i Høyesterett. Det er videre flertallet i Odelstinget som beslutter om tiltale skal reises og om Riksretten skal tre i funksjon. Den politiske kontrollen er derfor suveren og det faglige dommerinnslaget utgjør bare en tredjedel. Nå kan jo et politisk flertall i Odelstinget bestå av flere partier, slik at en riksrettssak i fremtiden ikke behøver å fortone seg så opplagt som i 1884 da Venstre ved valget i 1882 vant absolutt flertall i Stortinget og kunne dirigere sammensettingen av Riksretten alene.
Det som i fremtiden kan synes å være den viktigste grunnen til å reise riksrettstiltale mot Regjeringen eller noen av dens medlemmer, er saker Stortinget har tatt eller skal ta stilling til og som det er holdt tilbake eller gitt mangelfulle opplysninger om (ansvarlighetslovens § 9). Videre dersom Stortingets beslutninger ikke blir fulgt opp slik som forutsatt (§ 8). Den indre disiplinen i en regjering vil oftest være så sterk at rene straffbare forhold vil synes mindre sannsynlige, mens derimot det moderne byråkratiets enorme vekst og de store og konsekvensrike beslutningene i økonomisk politikk, vil føre til at informasjonsmengden vil være uten grenser, og mange vil aldri være fornøyd med den dokumentasjonen som kommer fram foran en stortingsbeslutning.
S.U.L.


Litteratur: F. Hiortøy og I. Wilberg: Dommerelementet i Riksretten, i G. Nissen m.fl.: Den dømmende makt, Oslo 1967. A. Kaartvedt: Kampen mot parlamentarismen 1880?84, Oslo 1956.

Riksrådsforhandlingene
Fra juni til september 1940 foregikk det i Oslo tysk-norske forhandlinger om en regjeringsdannelse. Hitler-Tysklands øverste representant i Norge, Reichskommissar Josef Terboven, ønsket å avsette Kongen og Nygaardsvold-regjeringen, som nå var i London, og opprette en tyskvennlig mot-regjering. På tysk side ble den planlagte nye regjering omtalt som "Regierung", men for å gjøre den lettere å svelge, ble den på norsk side kalt riksråd.
Initiativet til forhandlingene kom fra Terboven, som tok sikte på å avløse Administrasjonsrådet med et mer permanent og tjenlig samarbeidsorgan, opprettet på et tilsynelatende legalt norsk grunnlag. Tanken var at riksrådets medlemmer gradvis kunne utskiftes etter tysk behov. Initiativet kom samtidig med at representanter for Arbeiderpartiet og de borgerlige partiene, Administrasjonsrådets medlemmer og høyesterettsjustitiarius Paal Berg drøftet en utvidelse eller forsterkning av Administrasjonsrådet etter at Kongen og Regjeringen hadde forlatt landet 7 juni 1940.
Forhandlingene kom i gang 13 juni etter tysk press. Offisielle og ufosielle deltakere var på norsk side de foran nevnte, dessuten biskop Eivind Berggrav, medlemmene av stortingets presidentskap (ikke stortingspresident C. J. Hambro som var utenfor landet, og ble erstattet av Ivar Lykke fra Høyre), representanter fra LO og ledende folk fra næringslivet. 16 juni gikk forhandlingene på norsk side offisiellt over til stortingets presidentskap, mens de foran nevnte personer, og flere andre, deltok i større eller mindre grad i kulissene. På tysk side ble forhandlingene ført av Ministerialrat, Regierungspräsident Dr. Hans Dellbrügge, sjef for Terbovens forvaltningsavdeling. Han brukte fremtredende norske, tyskorienterte privatpersoner (fra næringslivet) som mellommenn og formidlere av tyske ønsker og krav når forhandlingene truet med å bryte sammen.
Forhandlingene nådde et foreløpig klimaks 17 juni, da de norske forhandlerne - presidentskapet og lederne for de 4 store politiske partiene hadde godtatt praktisk talt alle tyske krav: Å foreslå for Stortinget å tilbakekalle Elverumsfullmakten av 9 april, avsette regjeringen Nygaardsvold, la Kongens og regjeringens funksjoner overta av et riksråd. Spørsmålet om kongehusets stilling skulle utstå til etter krigen.
Dette var ikke godt nok for tyskerne, og dagen etter besluttet forhandlerne å rette en henvendelse til Kongen om å gi avkall på sine forfatningsrettslige funksjoner for seg og sitt hus. Tyskerne var heller ikke fornøyd med dette, og presidentskapet underskrev så en erklæring samme dag om at hvis ikke Kongen etterkom henstillingen, forpliktet det seg til å søke utvirket stortingsvedtak for kongehusets tilbaketreden. 27 juni sendte presidentskapet et brev til Kongen og bad ham gå av. Kongens avslag ble gitt 3 juli 1940 i form av et brev som ble gjengitt i radio fra London og trykt og spredt over hele landet.
De tyske krav var nå oppfylt i alle hovedtrekk. Et norsk forslag om riksrådets sammensetning var forkastet av tyskerne, og 29 juni aksepterte forhandlerne en riksrådsliste der: Nasjonal Samling (NS) var representert med 1 medlem, og hvor dessuten Jonas Lie og flere kjente fremtredende tyskvennlige personer skulle bli departementssjefer. Det var underforstått at de tyske motytelsene skulle være: Den tyske Reichskommissar trekkes tilbake, Reichskommissariat avvikles og Quisling holdes utenfor styret i Norge.
Imidlertid skjedde det i slutten av juli 1940 ting i Berlin, som veltet Terbovens riksrådsplan. Hitler desavuerte Terboven, som hadde avvist Quisling som ubrukelig, og besluttet både at Quisling skulle spille en politisk rolle i Norge, og at Terboven måtte bli og Reichskommissariat opprettholdes. Hitler tok dette standpunktet først og fremst etter råd av den tyske marinens øverstkommanderende, storadmiral Raeder, som hadde sympati for Quisling.
Riksrådsforhandlingene fortsatte, men nå på helt nye premisser fra tysk side, uten at de norske forhandlere var klar over det som var skjedd i Berlin. Nordmennene skulle selv avsette Kongen og Regjeringen, og opprette en tyskvennlig motregjering, uten å oppnå noen som helst tysk gjenytelse. Etter en pause i juli og august ble forhandlingene tatt opp igjen i september. Tyskerne kom nå med stadig nye krav, spesielt med hensyn til å få NS-folk og tyskvennlige på riksrådslisten, og de norske forhandlerne ga etter.
9 september møtte gruppestyrene i Stortingets partigruppe til fellesmøte. Flertallet på møtet godkjente tyskernes krav, med noen modifikasjoner. 10 september møttes så stortingsmennene til gruppemøte i Oslo. I alt 130 møtte fram; de nordnorske representantene kom seinere. 50 stemte ja til å godta den tyske riksrådsplanen på alle punkter, inklusive kravet om at Kongen og kongehuset måtte tre tilbake, mens i alt 80 stemte imot. I alternative voteringer stemte 75 for riksrådsplanen inklusive at Kongen og kongehuset skulle fratre inntil fredsslutningen. 55 stemte nei til dette. I Arbeiderpartiets gruppe var det flertall for ja til begge spørsmål (1: 33 ja, 27 nei; 2: 35 ja, 25 nei).
18 september stemte stortingsgruppene igjen over avtalen, og godtok den med i alt 92 for og 55 imot. Men et nytt tysk krav om en personutskifting på riksrådslisten ble avvist. Dette betydde brudd, men ble uten betydning, for Terboven hadde allerede besluttet bruddet. Punktum kom med Terbovens tale 25 september 1940, da han erklærte Kongen og Regjeringen avsatt og de politiske partiene unntatt NS for oppløst. I talen utnevnte Terboven de kommissariske statsråder, 13 i alt. 10 av disse var eller ble NS-medlemmer. 3 departementer av særlig betydning for næringslivet holdt Terboven utenfor Nasjonal Samlings rekkevidde og besatte dem med dyktige administrasjonsfolk som ikke var NS-medlemmer. Disse var Departementet for handel, industri, håndverk og fiskeri, Forsyningsdepartementet og Finansdepartementet. Dette valget representerte en rest av Terbovens riksrådsplan.
Riksrådsforhandlingene var på norsk side et utslag av den nederlagsstemning som preget alle deler av norsk samfunnsliv sommeren 1940. Men de var også et resultat av et aktivt engasjement fra en rekke innflytelsesrike tyskvennlige eller opportunistiske elementer, særlig fra industri- og shippingkretser. Industriforbundet og Den norske Bankforening var blant dem som helt ut gikk inn for å opprette et riksråd og avsette -ikke bare suspendere- Kongen. Den konservative fylkesmann Ingolf Christensen i Oslo og Akershus, formannen i Administrasjonsrådet, var en av drivkreftene for planen på norsk side. Representanten for LO, sekretær Elias Volan, var blant de mest forhandlingsvillige. For Terboven var riksrådslinjens sammenbrudd, som var et resultat av at Hitler grep inn, et betydelig politisk nederlag.
H.P.


Se også: Administrasjonsrådet, Reichskommissariat, Terboven.

Rikstrygdeverket
Rikstrygdeverket er den sentrale forvaltningsinstansen for praktisk talt alle trygdeytelser fra det offentlige. De viktigste unntakene er stønad under arbeidsløshet, som administreres sentralt av Arbeidsdirektoratet, og pensjonstrygden for sjømenn. Videre ytelsen sosialhjelp som administreres av det kommunale sosialkontoret. Rikstrygdeverket er på samme tid en del av Sosialdepartementet og et svært selvstendig forvaltningsorgan. Plasseringen i forvaltningssystemet er nokså lik Helsedirektoratets (se art. Helsedirektoratet).
Rikstrygdeverket fører tilsyn og kontroll med den såkalte ytre etaten, som består av fylkesnemnda og trygdesekretariatet på fylkesplan og trygdekontoret på lokalplanet. Oftest er det ett trygdekontor i hver kommune. Trygdekontoret har et kommunalt oppnevnt styre, men dette har i praksis liten innflytelse, og det er fra rikstrygdeverket de fleste og viktigste styringsimpulsene kommer. Trygdekontoret tar på egen hånd noen få avgjørelser, men er i svært mange tilfeller bare saksforberedende organ for fylkesnemnda og rikstrygdeverket. Rikstrygdeverket er videre ankeinstans for den ytre etaten i en rekke saker. Dets avgjørelse kan i neste omgang bringes inn for en egen rett, Trygderetten. Trygderettens avgjørelse kan bringes inn for ordinære domstoler, men bare når det gjelder kjennelsens legalitet, ikke skjønn.
Rikstrygdeverket har ca. 450 faste stillinger med en trygdedirektør på toppen under tilsyn av et regjeringsoppnevnt styre der LO og NAF tradisjonelt er representert. Trygdeetaten som helhet har vel 5 500 stillinger. Ved siden av skatteetaten er vel trygdeetaten den forvaltningsgreina i det norske samfunnet som likner mest på sosiologen Max Webers klassiske beskrivelse av et byråkrati. De arbeidsoppgavene som skal utføres, er sterkt oppdelt, og ansvaret for å utføre dem er omhyggelig fastsatt til ulike avdelinger og ulike ansatte. Det er hierarkiske kommandolinjer - reglene utformes sentralt og anvendes lokalt. Svært mye kommunikasjon foregår skriftlig og ved hjelp av skjemaer. Hierarkiet preger både rikstrygdeverket og forholdet til den ytre etaten. En slik streng byråkratimodell har antakelig sine klare fordeler når det gjelder mange av oppgavene trygdeetaten skal ivareta, og som kan oppsummeres under overskriften regeltolkning og anvendelse av regler på det enkelte tilfellet.
Klienten er iallfall i prinsippet i stand til å forutsi hva han eller hun kan vente å få når reglene for alderspensjon, uførepensjon osv. er standardiserte. Funksjonæren slipper det tidkrevende arbeidet med å vurdere hvert enkelt tilfelle fra grunnen av, og kan i tillegg beskytte seg mot ubehagelig kritikk ved å vise til regelverket. Men regelverket er blitt stort og uoversiktlig. "Skjemaveldet" kan ta motet fra klientene. Ikke alle klienter passer inn i byråkratiets skuffer, og de kan få en behandling som oppleves som uforstående og treg. Den sterke vekten på å følge regler kan svekke funksjonærene konstruktive engasjement og stundom gi seg utslag i enkeltavgjørelser som avviker påfallende fra det som sunn dømmekraft ville ført til. Imidlertid ville en framstilling som presenterte trygdeetatens personell som jevnt over klientfiendtlige, være dypt urettferdig.
Gjennom trygdeetaten forvaltes milliardbeløp hvert år, men trygdeetaten har ikke i samme grad som f.eks. Helsedirektoratet og sosionomene preget den offentlige debatten om helse- og sosialspørsmål. Bortsett fra en uttalt bekymring over å miste sin selvstendighet i forbindelse med alle samordninga- og integrasjonsforslag på helse- og sosialsektoren, har trygdeetaten tradisjonelt vært det tause hjørnet i trekanten helsevesen, sosialetat og trygdeetat. Det kan henge sammen med etatens oppgaver, at den oppfatter seg som en teknisk gjennomfører av andres vedtak, nærmest som et utbetalingskontor. Det kan ha sammenheng med organisasjonsformen - oppgavene er splittet opp og innbyr ikke til helhetsoversikt. Personellets utdanningsbakgrunn kan også spille inn. Rikstrygdeverkets saksbehandlere er for en stor del jurister, som tradisjonelt legger vekt på å tolke og anvende gitte regler framfor å lage nye regler og virkemidler for de målene en setter seg.
I den ytre etaten er karriereveien oftest rekruttering i ung alder, ofte etter ungdomsskole og handelsskole (i de senere årene i økende grad videregående skole) og så interne opprykk etter som årene går. Det skjer altså en gradvis og sterk tilvenning til systemet slik det foreligger. En kan heller ikke si at det å være trygdefunksjonær er en profesjon på samme vis som det å være lege eller sosionom. Følgelig har ikke trygdeetaten innebygd i seg den stimulansen til en vedvarende problematisering og faglig diskusjon som skapes av et konsentrert utdanningsmiljø.
Siden 1974 har det imidlertid ved flere distriktshøgskoler blitt gitt en ettårig videreutdanning for saksbehandlere i etaten, med vekt på samfunnsvitenskap og sosialpolitikk. Det skjer også en opprusting av den interne etatsopplæringen. Delvis som følge av dette har en i de senere årene sett tilløp til en diskusjon reist fra den ytre etaten, ofte med brodd mot rikstrygdeverket sentralt. Debatten reiser krav om desentralisering av avgjørelsesmyndighet i flere saker til fylkes- og lokalplan, ser kritisk på EDB-rasjonaliseringen i etaten og reiser spørsmål om trygdevesenets funksjon i samfunnet mer generelt. Mye av diskusjonen har vært ført i tidsskriftet Sosial trygd, som er organ for sammenslutningen av norske trygdekontorer.
P.R.

Se også: Folketrygd, Trygd.

Ringverknader
Uttrykket ringverknader blir særleg brukt i ein regionalpolitisk samanheng. Det står for tanken om at verknaden av eit tiltak (t.d. ei industrietablering) vil spreie seg slik at det ikkje berre kjem til nytte i eit avgrensa område. Ringverknader er som "ringar i vatnet", dei spreier seg i stadig vidare krinsar.
Alt i samband med dei store statlege industriprosjekta like etter andre verdskrigen (Årdal, Mo i Rana) blei ringverknader av etableringane drøfta. Fleire hevda t.d. at Årdal Verk ville støtte opp under næringslivet i heile indre Sogn. Likevel var dette langt frå noko hovudargument. Men då interessa for ein distriktspolitikk blei viktigare mot slutten av 1950-åra, kom argumentet om ringverknader klarare fram. Særleg i regjeringspartiet var hjørnesteinsfilosofien sentral (sjå art. Hjørnesteinsbedrift). Storindustri lagt til kraftrike, men næringsfattige område skulle gjennom ringverknader styrke distriktets økonomi og halde oppe busettinga. Behovet for valutaskapande storindustri og behovet for å stimulere næringslivet i utkantane kunne smeltast saman, sjølv om den distriktspolitiske grunngjevinga oftast er lagt "utanpå" (t.d. Mongstad).
Tanken om ringverknader var også ein sentral del av vekstsentertanken som voks fram tidleg i 1960-åra. Ideen her var at ein meir konsentrert innsats av distriktspolitiske tiltak ville skape ringverknader i den næringssvake regionen og såleis styrke grunnlaget for busettinga.
Både når det gjeld hjørnesteinsbedriftene og vekstsentertanken, har det vore stilt spørsmålteikn ved vonene om større ringverknader. Ei etterprøving av ringverknadene frå Årdal Verk (Årdal) og Norsk Jernverk (Mo i Rana) viste at dei var relativt små. Mange faktorar spelar inn når det gjeld slike verknader, m.a. kva for verksemd det er snakk om og kva for geografiske og økonomiske kjenneteikn distriktet har.
Styrken og rekkevidda når det gjeld positive spreiingseffektar av konsentrert innsats i eit vekstsenter, har det heller ikkje vore lett å få auga på. Framståande fagfolk har hevda at ein har større grunn til å frykte at omseggripande konsentrasjonsverknader vil dominere over spreiingsverknadene. Argumentet om ringverknader har oftast blitt nytta for å gi tiltak med andre hovudsiktemål ei distriktspolitisk grunngjeving. At ulike tiltak i visse høve kan få positive spreiingseffektar, kan ikkje motseiast. Men oftast har vonene om slike verknader vore overdrivne, både når det gjeld styrke og rekkevidde.
A.Ha.

Sjå også: Vekstsenter.

Litteratur: P. O. Berg: Ringverknader av ny storindustri, i Distriktenes utbyggingsfonds publikasjon nr. 1, Oslo 1965.

Risiko
Risiko er muligheten eller sannsynligheten for en fare. Med en fare menes her hvilken som helst uønsket virkning som oppstår av naturlige årsaker, eller som det utilsiktede resultat av menneskelige handlinger (innbefattet virkninger av teknologi). Både individuelle og samfunnsmessige valg innebærer risiko. Noe kan alltid gå galt. For å velge mellom ulike alternativer må vi både kjenne de fordeler de innebærer, og den risiko de kan medføre. Med utviklingen av moderne vitenskap og teknologi blir risikoelementet stadig viktigere. Kjernekraftutbygging, oljeboring og genetisk manipulering (se art. DNA-molekylet) er tre virksomheter der dette problemet har særlig stor betydning.

Kunnskap
Vår håndtering av risikoproblemet er avhengig av den kunnskap vi har. Vi trenger kunnskap både om hvilke følger våre handlinger kan få, og om sannsynligheten for at den ene eller den andre følge vil oppstå. For bonden som skal velge såkorn til avlingen, er det viktig å vite hva slags vær det kan ventes å bli neste vår og hvor sannsynlige de ulike værtypene er. Når man skal konstruere en demning, bør man både vite hva som kan gå galt og hvor sannsynlig det er at noe vil gå galt. Vi kan skjelne mellom fire situasjoner. 1. Vi har full kunnskap om de mulige virkninger og kan tallfeste sannsynligheten av hver av virkningene. 2. Vi har full kunnskap om de mulige virkninger, men kan ikke tallfeste noen sannsynligheter 3. Vi har ufullstendig kunnskap om de mulige virkninger, men kan tallfeste sannsynligheten for de virkninger vi kjenner. 4. Vi har ufullstendig kunnskap om de mulige virkninger, og kan ikke tallfeste sannsynligheten for de virkninger vi kjenner.
Den første situasjonen er den bonden står i når han skal velge kornsort. Slike risikosituasjoner lar seg håndtere nokså enkelt. Det er allikevel viktig å være oppmerksom på at bonden ikke alltid vil velge den kornsort som i gjennomsnittet gir størst avling. Hvis han er risiko-motvillig vil han kanskje velge en kornsort som gir noe lavere gjennomsnitt enn en annen, men som til gjengjeld er mer stabil overfor ulike værtyper. Når bønder i utviklingsland forkaster moderne korn- og risslag, kan det ha en slik forklaring. Det hjelper ikke om de nye sortene i gjennomsnitt gir større avling, hvis de i enkelte år gir en avling nær sultegrensen.
Den andre situasjonen kan synes underlig. Hvis vi først har nok kunnskap til å si noe om hva som kan hende, burde vi kunne bruke denne kunnskapen til å si noe om hvor sannsynlig det er at det vil hende. Det hender allikevel at vi har kunnskap som er av en slik karakter at den kan brukes til å besvare det første spørsmålet, men ikke det andre. Hvis et komplisert system blir overbelastet, kan vi si med sikkerhet at det vil bryte sammen ett eller annet sted, men ikke noe om sannsynligheten for at det vil bryte sammen ett sted snarere enn et annet.
Den tredje situasjonen er vanlig i mange økologiske sammenhenger. Utslipp av visse giftstoffer i naturen kan få en rekke virkninger, noen slik at vi kjenner dem og kan tallfeste deres sannsynlighet, andre slik at vi først oppdager dem når det er for sent. Vi er allikevel ikke helt uvitende om de siste, fordi erfaringen har lært oss at det alltid inntreffer noen slike uforutsette virkninger. Det blir da rimelig å ta noe hensyn også til slike "forutsette uforutsette virkninger", selv om det er vanskelig å si noe alment om hvor mye vekt man skal legge på dem.
Den fjerde situasjonen kan illustreres med det problemet de amerikanske romfartsmyndigheter sto overfor, da de første romfarerne kom tilbake fra månen, og de skulle forsøke å forestille seg hvilke farlige mikroorganismer de kunne bringe med seg.

Handling
Når vi skal handle i en risikofylt situasjon, blir graden og typen av kunnskap avgjørende viktig. For enkelhets skyld kan vi nå begrense oss til den første og den andre situasjonstypen. Når vi kan tallfeste sannsynligheter, er det fornuftig å velge det alternativ som har den høyeste gjennomsnittsverdi (den minste gjennomsnittsfare), med det forbehold som ligger i muligheten for risiko-motvilje. Når vi er uvitende om slike sannsynligheten blir det fornuftig å være konservativ: å gå ut fra at det verste som kan skje, faktisk vil skje. Hvis et land uten kjernefysiske våpen får kjernekraftverk, åpner det seg en mulighet for at landet vil bruke plutonium fra kraftverket til å lage kjernefysiske våpen. Vi kan kanskje si noe om hvor sannsynlig det er at denne muligheten vil bil brukt i den nærmeste framtid, men det er helt umulig å si noe om sannsynligheten for et lengre tidsrom (f.eks. 200 år). Det betyr at de som skal treffe beslutningen om kjernekraftverk, bør gå ut fra at denne muligheten vil bli benyttet. Fordi de er helt uvitende om hva som vil skje, bør de handle som om det verste helt sikkert vil skje. Dette er det sentrale matematiske resultat i teorien om beslutninger under uvitenhet. (Ett forbehold: Teorien sier at man også kan ta hensyn til det beste som kan skje, men i mange viktige anvendelser kan man se bort fra dette. Et tilfelle der man ikke kan se bort fra det, er genetisk manipulering, som har enorme muligheter både på godt og ondt.)
Mange beslutningsteoretikere mener at man, også i situasjoner med uvitenhet, kan handle ut fra subjektive sannsynligheter, det vil si skjønnsmessige anslag ut fra den kunnskap som foreligger. Dette forutsetter at det finnes nok kunnskap til å bygge en vurdering på, og at de personer som skal foreta den har et godt skjønn eller dømmekraft. Fordi det finnes så mange forhold - vanetenkning, ønsketenkning, gruppepress o.l. - som kan forkludre dømmekraften, er det ofte uklokt å feste særlig lit til slike subjektive sannsynligheter når man skal treffe viktige beslutninger. (Se art. Rasjonalitet.) En tallfestet gjetning er og blir en gjetning. "Bedre enn de mange som sier de tror, trenger vi noen som ikke vet."
Risikoproblemet stiller seg særlig skarpt når det er tale om ugjenkallelige virkninger. La oss tale om en grense når en bestemt størrelse (f.eks. mengden CO2 i atmosfæren som følge av utslipp fra fossilt brennstoff) når en kritisk terskel der katastrofale virkninger inntreffer. Hvis det da er slik at vi 1. bare kan finne ut hvor grensen er ved å støte mot den, og 2. ikke kan rygge tilbake fra den når vi har støtt på den, er det særlig sterke grunner til å være forsiktige.
J.E.

Litteratur: J. Elster: Risk, uncertainty and nuclear power, i Social Science Information 1979. D. Føllesdal: Ethical aspects of recombinant DNA?research, i Social Science Information 1979.

Rituale
Et rituale er en symbolsk handling eller en symbolsk handlingsrekke med en sterkt regelbundet form, som er anerkjent som den eneste korrekte i den sosiale situasjon der handlingen utspilles.
Denne definisjonen spenner videre enn bare religiøse ritualer. Det er så stor likhet mellom religiøse ritualer og ikke-religiøse at det gjør det naturlig å behandle dem sammen. Ofte kan dessuten en verdslig seremoni ha en religiøs opprinnelse, eller de samme ritualer kan ha et religiøst innhold for noen mennesker, men ikke for andre.
Et rituale er en konkret ytring som har et innhold. Ritualene "sier" noe. Betydningen, meningen formidles gjennom symboler. Med symboler menes noe som viser ut over den umiddelbart synlige form til en bakenforliggende mening. Symbolene har den egenskap at de, hvis de er levende, kan forbinde handlingene med et system av verdier, forestillinger og følelser hos de medvirkende. På denne måten kan symbolene være en snarvei til forståelse av handlingens mening, uten at dette behøver bety at de medvirkende har en intellektuell, forstandsmessig innsikt i symbolene. Den vanlige lekmann vet mindre om de kristne symbolers opprinnelse og betydning enn den teologisk utdannede presten, men ved utførelsen av ritualene skapes og uttrykkes en enighet om det verdisystem som ritualene uttrykker.
Ikke alle symbolske handlinger er ritualer. Hvis en person brenner et kors etter at han/hun har meldt seg ut av statskirken, er dette en individuell spontan symbolsk handling som betyr at personen avsverger de verdier som korssymbolet står for. Når Ku Klux Klan derimot brenner kors, er dette en stereotyp, normbundet handling som utføres innenfor et rituelt regelverk. Da Jesus brøt brødet og fordelte det og vinen mellom apostlene, var dette en symbolsk handling fordi det bak den lå et innhold av måltidsfellesskap og brødets og vinens religiøse betydning som de tilstedeværende forstod. Først senere ble dette et kristent rituale, når det ble utført til minne om den første gang. Formålet med å gjenta en religiøs handling som ligger i historisk eller mytisk fortid, er å forsterke de religiøse følelser og motiver. Ved å gå tilbake til den mytiske modellen for ritualet, gjenskapes og aktualiseres den mytiske virkeligheten.
Et rituale er altså en institusjonalisert symbolsk handling, dvs. at selve gjentakelsen har ført til at formen har fått en avgjørende betydning. Denne formfestning av ritualene er en historisk prosess. Ritualene vil derfor alltid ligge under for press som går i retning av å forandre og nytolke. Som et svar på dette, kan den ytre korrekte formen få en ytterligere forsterket egenverdi. Det symbolske innholdet går tapt og ritualet står tilbake som en ytre meningsløs handling. I daglig bruk har ordet rituale ofte denne betydning, som en tom handling som utføres uten at en egentlig forstår hvorfor.
I religions- og kirkehistorien finnes mange eksempler på reformer som har til formål å gi nytt liv til ritualenes innhold. Denne reaksjonen kan også få det utfall at ritualene som sådanne blir forkastet til fordel for en annen måte å formidle de samme meninger og det samme innhold. Dette skjedde da protestantismen la vekten på det talte ord og fortrengte rituelle handlinger, noe som førte til at mye symbolverdi gikk tapt. Denne konflikten mellom form og innhold ligger i selve ritualenes egenart på den ene side meningsbærende, på den andre side standardisert handling.

Ideologisk funksjon og innhold
Ritualene er sosiale fenomener, det er noe mennesker gjør sammen. Til grunn for denne samhandlingen ligger en felles kunnskap, og gjennom utførelsen styrkes de medvirkende i forvissningen om at det som gjøres er korrekt og nødvendig. Det skapes en fellesskapsfølelse gjennom at innholdet er knyttet til et felles verdisystem. En slik generell enighet om de fundamentale verdier og mål må være til stede for at et samfunn skal kunne eksistere og opprettholdes. Ritualene har derfor et ideologisk innhold og en ideologisk funksjon, de uttrykker både de sentrale verdier et samfunn bygger på, og virker for opprettholdelsen av disse verdiene og samfunnet.
Ritualene står derfor i et nært forhold til samfunnssystemet. Når de sentrale ritualene i et samfunn har preg av fruktbarhetsritualer, sier dette noe om dette samfunnets økonomiske struktur. Gjennom fruktbarhetsritualene uttrykkes det felles ansvar for veksten og samfunnets fortsatte eksistens. Det samme uttrykkes gjennom forfedreritualer i samfunn der de sentrale verdier kretser om slektskapsbånd.
Det verdisystem som spilles ut i ritualene er et ideelt verdisystem, og ritualene kan derfor gi et skinn av enighet og fellesskap som står langt fra de faktiske forhold. De kan skjule at det ligger et gap mellom idealet og virkeligheten. Den rituelle prakten i mange kristne kirkesamfunn, symbolrikdommen og det ofte høye følelsesmessige innholdet, rettferdiggjør en overdådighet og dekker over at det eksisterer en motsetning mellom dette og det idealet av enkelhet som forkynnes i bibelen.
Når slike konflikter blir for åpenbare, gir det grunnlag for en protestreaksjon, og sekter kan oppstå på et slikt grunnlag. Disse sektenes ritualer vil da uttrykke verdier som kan stå i opposisjon til omgivelsenes. Blant noen av sektene i middelalderen kunne vanlige lekmenn og -kvinner forvalte sakramentene, noe som sto i sterk kontrast til den katolske kirkes rituelle praksis og sentrale dogmer. Dette forandret hele symbolinnholdet i sakramentene, det var en måte å vise at nådegavene skulle være mer tilgjengelige for enhver, at noe kirkelig mellomledd var overflødig.
De verdiene ritualene uttrykker i en slik situasjon vil høre hjemme i en protestideologi. Utførelsen av ritualene blir en politisk demonstrasjon. Den virker slik både ved den mobiliserende og solidaritetsskapende effekt innad i gruppen, og utad gjennom det symbolske budskapets politiske innhold og konsekvens. En ikke-religiøs politisk demonstrasjon kan derfor også med full rett kalles et rituale hvis den formidler sitt budskap til en stor grad gjennom symboler (faner og liknende), og hvis formen ansees å være av stor betydning, at demonstrasjonen følger klart oppsatte regler. En førstemaidemonstrasjon vil da ha et større preg av et rituale enn en spontan punktdemonstrasjon.

Magiske og religiøse ritualer
Ritualene skifter i innhold etter hvilket religiøst eller politisk system vi står overfor. Felles for ritualene er at de er lærte konvensjoner om hvordan menneskene skal forholde seg overfor de makter de er underlagt, politiske eller religiøse. Ritualene inneholder derfor også forestillinger om graden av menneskenes innflytelse eller omvendt maktesløshet overfor de "høyere makter". I de såk. kriseritualene blir gudene påkalt for å avhjelpe individuelle eller kollektive kriser, som sykdom, mangel på regn eller liknende. De såk. "magiske" ritualene uttrykker en mer aktiv holdning til slike kriser, men skillelinjene mellom disse typer ritualer er meget vage. De "magiske" ritualene innbefatter ikke gudstilbedelse, men de hører likevel hjemme innenfor en religiøs verdensforståelse i videre forstand. Det er i begge tilfeller snakk om handlinger som får sin betydning, sin styrke, fra symbolinnholdet.

Innvielsesritualer
De ritualer som på tydeligst måte uttrykker individets stilling i det sosiale fellesskap og som virker for gruppesamholdet, er innvielsesritualene. I et hvert samfunn finnes det roller som individene har rett og plikt til å spille i det sosiale fellesskap, og ritualene tas til hjelp når disse rollene skal synliggjøres, og når en person går over fra én rolle med tilhørende status til en annen. Av innvielsesritualer finnes det hovedsakelig to slag, livskriseritualene og broderskapsritualene.
Livskriseritualene dreier seg om rolle og statusoverganger som følger en persons livsløp og den skiftende sosiale posisjon som følger med dette. Derfor er livskriseritualene i prinsipp obligatoriske, de er noe alle medlemmer i et samfunn skal gjennom. Ved dåp eller navnegiving blir det nyfødte individ tilkjent en plass i gruppen med tilhørighet til en familie og et større sosialt fellesskap. Pubertetsritualene markerer overgangen fra barn til voksen i sosial forstand. Ellers er giftemåls- og begravelsesritualer også blant livskriseritualene.
Den kristne kirke har fremdeles nærmest monopol på livskriseritualene, også blant nordmenn som er likegyldige til det religiøse innhold. Dette er et tegn på at ritualenes betydning først og fremst er sosial. Dette kommer til uttrykk gjennom en dobbelthet i symbolinnholdet. For eksempel blir konfirmanten tatt opp som fullgodt medlem i det kristne fellesskap, symbolisert ved den første nattverd, mens bordtalene understreker overgangen til "de voksnes rekken, og betydningen av denne frasen er ikke avhengig av og begrenset til den kristne sammenheng. Borgerlig konfirmasjon er uttrykk for et ønske om å fravriste kirken det rituelle monopol, og er derfor samtidig en anerkjennelse av pubertetsritualenes sosiale funksjon.
Broderskapsritualene brukes i innvielser av personer til en begrenset gruppe, en organisasjon, hemmelig forbund, yrkesgruppe eller liknende. Disse ritualene markerer derfor roller som en må kvalifiseres for. Det nye medlem må vise seg verdig til sin nye status og han må gå gjennom forskjellige prøver. Slike prøver skal teste novisens mot og styrke, og de kan være meget krevende og utarte til det sadistiske. Vi kjenner slike ritualer fra mannsforbund, for eksempel tyske studentforeninger og fra skoleinnvielser i mange land. I organisasjoner som omgis av en viss hemmelighet har vi fremdeles i dag innvielsesritualer med til dels sterke innslag, som kan virke uforståelige for vanlige folk, for eksempel Frimurerlosjens innvielsesritualer, der det legges vekt på dødssymboler. Et mer jovialt preg har Neptun-dåpen, som holdes på skip for sjøfolk som krysser ekvator for første gang. Også visse eksamener kan sees som innvielsesritualer, en innvielse til for eksempel en akademisk yrkesstatus.
Innvielsesritualene til "broderskapene" markerer gruppen overfor utenverdenen, og understreker for det nye medlemmet privilegiet ved å bli opptatt. Broderskapene er ofte dannet for å beskytte gruppens særinteresser, og ritualene skal markere begrensningene overfor andre interesserte. Det typiske broderskap er i denne sammenheng laugene, og i svennebrevsutdelingene og de seremonier som omgir dette i noen fag, finner vi fremdeles rester av de tidligere meget vidtgående laugsinnvielsesritualene.
Ved å markere hvem som er innenfor og hvem som er utenfor, uttrykkes og forsterkes gruppesolidaritet og samhold. I lokale fagforeninger kommer denne siden av laugsånden fremdeles rituelt til uttrykk gjennom å bruke fanen i medlemmers begravelser.

Ritualer og makt
Fordi ritualer brukes til å tilkjenne status i en gruppe, avspeiler de også politiske maktforhold. I alle samfunn og innenfor alle organisasjoner behøves det en begrunnelse, en legitimering, for at noen har makt og større privilegier enn andre. Ritualene kan brukes som symbolske uttrykk for at en person har sitt embete fra en høyere myndighet og at han skal være spesielt godt egnet for oppgaven, at han er "gudbenådet". Ved embetsinnvielsen overføres rettigheter til denne person, og det skapes regler for omgang med ham som understøtter privilegiene og skiller ham ut. Embetsinnvielsen er mest typisk i presteordinasjonen, men vi finner den også, med mindre prakt, i andre sammenhenger.
Dess sterkere kravet på makt er og dess større myndighet som kreves over enkeltpersonens liv, dess sterkere behøves maktlegitimeringen og dess sterkere må ritualiseringen være. Det er kanskje grunnen til at militærvesenet ved siden av kirken er den mest ritualiserte del av det moderne samfunn. Den sterke autoritetsstruktur gir seg uttrykk i hilsing, inspisering, drill, sengestrekk osv., en gjennomritualisert hverdag. Dette er ikke tomme handlinger, men symbolske uttrykk for rangordning, maktkrav og kontrolltiltak overfor den enkelte soldat.
Rettferdiggjørelsen av militærvesenet som sådant uttrykkes gjennom den vekten det militære legger på borgerritualene, dvs. ritualer som uttrykker lojalitet overfor nasjonen og det politiske system. Borgerritualene i de industrialiserte samfunn er ikke lenger så religiøst preget, det sentrale symbol er flagget og ritualene i forbindelse med heisingen av det. I sterkt nasjonalistiske og fascistiske samfunn får borgerritualene en betydning som langt overskygger alle andre ritualer. Militærvesenets sterke ritualisering av hverdagen smitter over på samfunnet som helhet. Nazistene tok bevisst i bruk nye symboler og ritualer som et middel til å grunnfeste det nasjonale "folkefellesskapet" og de fascistiske verdiene.
S.Gr.

Litteratur: J. Beattie: Ritual and social change, i MAN, new series, nr. 1 1966. H. Henningsen: Behøvling og hønsning. Indvielses- og optagelsesskikke i håndverkslav, København 1960.

Rocker, Rudolf
Rocker (1873-1958), tysk anarkist, født i Mainz, bokbinder av yrke.
Rudolf Rocker deltok først i det tyske sosialdemokratiske partiet, men sluttet seg snart til anarkistene. Han kom til Paris som politisk flyktning i 1893 der han møtte jødiske anarkistemigranter fra de polske ghettoene. Fra 1895 var han bosatt i London og var fra 1898 redaktør av det jiddiske anarkistbladet Der Arbeiter Fraint, på tross av at han ikke var av jødisk avstamning. Virksomheten omkring bladet kom etter hvert til å omfatte en mengde sosiale og kulturelle aktiviteter, bl.a. jiddisk forlagsvirksomhet, fagforeninger, aftenskoler og helse- og omsorgstiltak for de trengende, alt grunnet på anarkistiske prinsipper om gjensidig hjelp.
Under verdenskrigen satt Rocker internert som "fiendtlig utlending". Etter krigens slutt vendte han tilbake til Tyskland og ble åndelig leder for syndikalistorganisasjonen FAUD. Da den syndikalistiske internasjonalen IAA ble opprettet i 1922, ble Rocker valgt som dens første sekretær. Etter Hitlers maktovertakelse flyktet han til USA og forble der til sin død.
Ved siden av arbeidet i syndikalistiske organisasjoner virket Rocker først og fremst gjennom sitt forfatterskap. Han søkte å påvise nasjonalismens og bolsjevismens fare for den revolusjonære arbeiderbevegelsen og ville bygge på syndikalistiske midler for å nå det anarkistiske samfunnet: Anarkiet måtte realiseres gjennom arbeidernes klasseorganisasjoner, som organisert nedenfra og opp skulle velte den kapitalistiske staten og utgjøre ryggraden i det nye samfunnet. Blant hans bøker kan nevnes: "Die Prinzipien des Syndikalismus" (1920), "Der Bankerott des russischen Staatskommunismus" (1921), "Nationalism and Culture" (1937) og "The London Years" (1956). På norsk fins artikkelen "Sosialdemokrati og anarkisme" i "Anarkistisk Lesebok" (1970).
R.B.M.


Rogaland
Rogaland er 8 553 km² i utstrekning. Det hadde 295 032 innbyggjarar 1.1.78.

Busetnad
 Fylket har 26 kommunar. Stavanger (88 106 innbyggjarar 1.1.1978), Sandnes (35160), Karmøy (30 927) og Haugesund (27 239) er dei største kommunane. Utsira (284) er den minste.
Rogaland er sterkt urbanisert. I 1970 budde 72 % av fylket sine innbyggjarar i byar eller tettbygde strøk. Men bak dette talet ligg det store variasjonar. Øykommunane og somme av kommunane rundt Boknafjorden hadde berre spreidd busetnad i 1970. Frå 1960 til 1970 auka folketalet i tettbygde område med 40 390 personar, medan folketalet gjekk attende med 10 855 personar i område med spreidd busetnad.
I første halvdelen av 1970-åra var Rogaland (saman med Aust-Agder) det fylket som hadde den største relative auken i folketalet (1,4 % pr. år, mot 0,7 % for heile landet). Folketalet i Noreg auka i 1977 med 16 069 personar. Nær 25 % av dette, 3 983, fall på Rogaland. Frå 1970 til 1977 auka fylket sin del av folkemengda i landet frå 6,9 % til 7,8 %.
Endringa i busetnaden har vore svært ulik mellom regionane i det meste av etterkrigstida. Jærenregionen auka folketalet sitt med rundt 50 % frå 1950 til 1976, Ryfylke hadde om lag same innbyggjartalet i 1976 som i 1950. Frå midten av 1970-åra har tendensen til skeiv fordeling av auken vore mindre klar. Den årlege auken i perioden 1975-1977 var 1,3 % for heile fylket (0,45 % for Noreg). Ryfylke hadde ein årleg auke på 1,7 %, Jæren 1,5 %, Dalane 1,1 % og Nord-Rogaland 0,8 %.
Fødselsoverskotet gjekk attende frå 1 % av innbyggjartalet i 1972 til 0,7 % i 1977 (0,28 % for Noreg 1977). I perioden 1970-1973 var netto innflytting til Rogaland rundt 1000 personar pr. år. Dette talet auka til rundt 1750 i gjennomsnitt for åra 1974-1977. Særleg Ryfylke har i mykje av etterkrigstida hatt utflyttingsoverskot. Frå 1974 har dette endra seg. I perioden 1974-76 hadde den sterkt ekspansive Jæren-regionen utflyttingsoverskot til kvar og ein av dei andre regionane. Dagpendlinga til Stavanger frå grannekommunane på Nord-Jæren og frå Strand i Ryfylke har auka i 1970-åra. Generalplanen for Stavanger føreset aukande pendling også framover mot 1985. I grannekommunane Randaberg og Sola pendla i 1970 59,5 % og 45,6 % av dei yrkesaktive til ein arbeidsplass utanom bustadkommunen - dei aller fleste til Stavanger.

Næringstilhøve
82 % av mennene og 28,5 % av kvinnene mellom 16 og 69 år hadde inntektsgjevande arbeid i 1970. Det vil seia at yrkesfrekvensen er litt høgare enn landsgjennomsnittet for menn og monaleg lægre for kvinner.
Sekundærnæringane (industri, bergverk, bygg og anlegg) utgjorde rundt 40 % av den totale sysselsetnaden i alle dei fire regionane i 1970. Men Strand (med Stavanger Staal AS) og Sauda (med Sauda Smelteverk AS, tidlegare Electric Furnace Products Co.) hadde 68,1 % av dei 8 Ryfylke-kommunane sin samla sysselsetnad i sekundærnæringane. I Dalane er det Egersund som har dei fleste industriarbeidsplassane. Karmøy og Haugesund har tilsvarande posisjon i Nord-Rogaland.
Det er store skilnader mellom regionane med omsyn til fordelinga av den øvrige sysselsetnaden på primærnæringane (jordbruk og fiske) og tenesteytande næringar. I 1970 var 8,6 % av dei yrkesaktive i Jæren-regionen knytta til jordbruk og fiske, 13,5 % i Nord-Rogaland, 20,6 % i Dalane og 30 % i Ryfylke (55 % for Ryfylke minus Strand og Sauda). 48,6 % av sysselsetnaden på Jæren og i Nord-Rogaland var i tenesteytande næringar, 35,7 % i Dalane og 28,1 % i Ryfylke.
Frå 1960 til 1970 auka talet på sysselsette med 9 000 (over 10 %). I Jæren-regionen var auken 16 %, i Nord-Rogaland og Dalane 9 %, medan Ryfylke hadde ein nedgang på 15 %.
8 % av landarealet er jordbruksareal i drift (tilsvarande tal for heile landet er 3 %). 11 % av landarealet er skogareal (27 % for heile landet). Frå 1965 til 1975 var avgangen av dyrka mark 19 213 da; 0,5 % av dette vart tilplanta med skog. Det meste gjekk med til bustadbygging, men det gjekk og ein del til vegar, industri- og forretningsbygg.
Særleg etter midten av 1970-åra har landbruket i fylket klart seg etter måten godt i tevlinga med oljeindustri og kraftutbygging om arbeidskrafta. I 1976 tente Rogalands-bøndene best av bøndene i Noreg (65 800 kroner i skattbar inntekt), med Vestfold-bøndene på 2. plass (61 700 kroner). Jæren-
regionen har 53 % av jordbruksarealet, Ryfylke 18 %, Nord-Rogaland 17 % og Dalane 12 %. Husdyrhald er den dominerande driftsforma. I 1974 hadde fylket ca. 16 % av alt storfe i landet og ca. 24 % av griseproduksjonen. Rikeleg med nedbør gjer at ein kan nytta store mengder gjødsel. Planteproduksjonen pr. da er til dels vesentleg større enn i andre område av landet.
Delar av Ryfylke har godt klima for frukt- og bærdyrking, og fleire bygder har lange tradisjonar med slik produksjon. Rogaland har 31 % av veksthusarealet i landet (1974). Frå 1960 til 1970 gjekk talet på sysselsette i landbruket ned frå rundt 12 450 til rundt 9 750 (21;7 %).
Det har funne stad ei sterk sentralisering av anlegga til landbruket sine omsetningsorganisasjonar. Sysselsetnaden ved desse var i 1971 fordelt såleis (fordelinga av bruk i 1969 i parentes): Jæren-regionen 71 % (41 %), Nord-Rogaland 16 % (24 %), Dalane 8 % (12 %) og Ryfylke 5 % (23 %).
Frå 1960 til 1970 gjekk talet på sysselsette i fiskerinæringa attende frå rundt 3 200 til 2 040 (37,5 %). Halvparten av fiskarane kjem frå Nord-Rogaland (1971). Rundt 85 % av båtane over 60 fot høyrer heime i denne regionen. I kvantum og verdi har nordsjøfisket etter sild, makrell og augnepål spelt ei dominerande rolle for Rogalands-fiskarane i 1960- og 1970-åra. Tilbakegangen i fisket etter Nordsjø-makrell og i ulike sildefiske har råka Rogalands-fiskarane sterkt. I 1970 hadde Rogaland 21 av dei 97 hermetikkfabrikkane i Noreg. Fiske- og kjøthermetikkfabrikkane sysselsette dette året 1 400 personar (1066 i Stavanger).
Med berre 7 % av folkemengda i landet (først i 1970-åra) står Rogaland for 9 % av samla bruttoproduksjonsverdi i industri og bergverk. I 1971 var industriproduksjonen i Rogaland fordelt med 64 % på Jæren-regionen, 20 % på Nord-Rogaland, 9 % på Ryfylke og 7 % på Dalane.
I 1970-åra har det vakse fram ein omfattande aktivitet i delar av Rogaland i samband med leiting etter og produksjon av olje i Nordsjøen. Dette har verka med til å gjera Stavanger til eit pressområde med m.a. svært høge prisar på bustadmarknaden. I januar 1978 var det registrert 227 verksemder i Rogaland som heilt eller delvis var engasjerte i oljeaktivitetar. Dei sysselsette 13 800 personar (9 590 nordmenn og 4 210 utlendingar) i Rogaland eller i Nordsjøen. 8 650 var busette i fylket. Oljesysselsetnaden i heile landet auka frå 6 600 personar i august 1973 til 28 800 personar i januar 1978. Rogaland sin del av dette auka frå 2 100 til 13 800 personar, eller frå 32 % til 48 %. Stavanger og Sola har om lag 90 % av alle oljearbeidsplassane i fylket.

Politiske tilhøve m.m.
Det er få daginstitusjonar for barn i fylket. I 1974 var det 50 barnehagar i heile fylket, dei fleste i Stavanger-området. Halvparten var private. 4,5 % av barna under 7 år hadde plass i barnehage.
Nynorsk har ein etter måten sterk plass i fylket. Berre Stavanger har gjort vedtak om å nytta bokmål som administrasjonsspråk. 9 kommunar har vedteke å nytta nynorsk. Dei 16 andre kommunane har vedteke å vera nøytrale, eller dei har valt ikkje å gjera noko vedtak i spørsmålet. Berre 2,9 % av barna i bykommunane har nynorsk som undervisnigsspråk, mot 56,2% i landkommunane. Det var elevar med nynorsk som opplæringsmål i 20 av kommunane i fylket i 1977, og i 15 av dei hadde fleirtalet av elevane nynorsk.
Rogaland har 10 representantar på Stortinget. Ved dei siste vala har røystene og mandata falle slik:
1965
% mandat		 1969
& mandat		 1973
% mandat		 1977
%mandat
A 32,6(3) 34,8(4) 26,6(3) 31,6(4)
KrF 15,8(2) 19,1(2) 20,9(2) 21,2(2)
H 17,8(2) 17,1(2) 14,7(2) 26,1(3)
V 17,7(2) 13,8(1) 3,3 2,4
DNF - - 6,4 3,4
SP 11,4(1) 11,9(1) 11,7(1) 8,1(1)
SF 3,9 2,4 - -
SV - - 8,2(1) 3,3
NKP 0,7 0,6 - 0,1
ALP/FrP - - 7,9(1) 3,4
RV - - - 0,3


Fylkesadministrasjonen ligg i Stavanger. Fylkestinget har 71 medlemer. Ved fylkestingsvalet i 1975 vart det sett saman slik: A 21, H 15, KrF 15, SP 8, DNF 4, SV 3, ALP 3, V 2. Ved EF-røystinga i 1972 var valdeltakinga 79,4 %. Nei-fleirtalet for fylket under eitt var på 55,2 %. I Stavanger kommune var det ja-fleirtal på 59,3 %. Sauda hadde høgaste nei-fleirtalet med 87,4 %.
E.Fo. /M. V.


Litteratur: A. Aadnøy: Rogaland, Oslo 1979.

Rogstad, Anna Georgine
Rogstad (1854-1938), norsk kvinnesakskvinne, drev interessearbeid for lærerinnene. Anna Rogstad var formann i Kristiania Lærerinneforening fra 1889 og forandret denne fra en selskapelig forening til en fagorganisasjon som arbeidet for bedre utdanning og høyere lønn m.m. for kvinnelige lærere. Da folkeskolelærerne dannet sin landsorganisasjon, Norges Lærerinneforbund, i 1912, var Anna Rogstad formann til 1919.
Anna Rogstad var medlem av Kristiania skolestyre 1894-1916 og av bystyret 1908-10. Hun møtte også som vararepresentant på Stortinget for Høyre i 1911. Hun var medlem av Norsk Kvinnesaksforening og Kvinnestemmerettsforeningen fra starten. Da KSFs stemmerettsforslag ikke fikk flertall i Stortinget, fremsatte hun i 1897 forslag om at KSF subsidiært skulle arbeide for en gradvis utvidelse av kvinnelig stemmerett. Dette forslaget førte til splittelse i stemmerettsarbeidet og dannelsen av Landskvinnestemmerettsforeningen.
M. To.


Se også: Kvinnebevegelsen i Norge, Kvinnestemmeretten.
Roland, Jeanne Marie (Manon)
Roland (1754-1793), fransk politiker under den franske revolusjon. Som " Madame Roland" blir Jeanne Marie Roland gjerne omtalt som den mest innflytelsesrike kvinne under den franske revolusjon, men det er delte meninger om hvor langt hennes innflytelse rakk. Noen ser henne som girondinernes uoffisielle partileder, mens andre overser henne eller betegner henne som girondinernes onde ånd. Selv bidrar hun til forvirringen i sin selvbiografi, som ble skrevet under det fem måneder lange fengselsoppholdet før hun ble henrettet 8 november 1793. Der bagatelliserer hun sin egen rolle og fremstår som overbevist tilhenger av Rousseaus kvinneideologi.
Det var ekteskapet med den 20 år eldre Jean Marie Roland som førte henne inn i politikkens sentrum. Han var innenriksminister i to perioder i 1792-93. Det ble snart en offentlig hemmelighet at vegen til innenriksministeren gikk via Madame Roland, og hun innrømmer at det ofte ble til at regjeringskolleger, medlemmer av nasjonalforsamlingen og andre oppsøkte henne for å legge fram sin sak.
Manon Roland (som hun ble kalt), var født og oppvokst i et typisk småborgermiljø i Paris. Faren var gravør og forholdsvis velstående. Tidlig ble hun betraktet som vidunderbarn av sine nærmeste, og ganske snart også av seg selv. Som fireåring kunne hun lese og da hun var ni, var Plutarks helteskildringer hennes favorittlesning. Hun leste alt hun kom over av religion, historie, naturvitenskap, filosofi og drev det til å lese Dante og Shakespeare på originalspråkene.
Da det ble foreslått for foreldrene at datteren burde utvikle ett eller flere av sine talenter profesjonelt, ble det blankt avvist. Kvinnen var bestemt til å bli hustru og mor, ikke "gjenstand for offentlig fremvisning". Manon selv følte trang til å bryte ut av den tiltenkte rollen, men visste det var lite en kvinne fra hennes samfunnslag kunne gjøre for å endre sin situasjon. Det ble Rousseau som løste henne ut av konflikten. Lesningen av "Smile" og "Den nye Héloise" overbeviste henne om at svaret på all hennes uro var ekteskapet, men mannen måtte stå over henne sosialt og intellektuelt.
Det viste seg snart at hun var lite skikket til å spille rollen som svak og passiv. Fra første stund arbeidet hun som mannens sekretær, og det ble kjent at det var hennes kunnskaper, fantasi og energi som stod bak den suksess han gjorde som forfatter av reisebeskrivelser og økonomiske avhandlinger. Ekteparet Roland flyttet fra provinsen til Paris i 1791, og deres hjem ble samlingssted for ledende politikere. Blant disse var det kjent at det var Manon Roland som var forfatteren av en rekke anonyme avisartikler som hadde vakt oppsikt som glimrende uttrykk for den revolusjonære stemning som hersket i begynnelsen av den franske revolusjon. Det var ingen tilfeldighet at det var hun som først ble kontaktet da det kom på tale å tilby hennes mann en plass i regjeringen. Han var ingen selvskreven mann i en kampregjering, men ledende girondinere regnet med at hun kunne bli et verdifullt pluss med sine omfattende kunnskaper, store arbeidskraft og evne til å påvirke opinionen.
Mange av Rolands politiske taler ble ført i pennen av Manon Roland. I arkivene finnes også offisielle dokumenter skrevet av henne: Ett av de best kjente er brevet til Kongen datert 10 juni 1792. Kongen hadde nedlagt veto mot nasjonalforsamlingens vedtak. Manon Roland tok monarken i skole og gav ham en leksjon i hva det ville si å være konstitusjonell konge, folkets tjener og ikke som før, dets hersker. Brevet er en blanding av gode råd og trusler, og medvirket til at regjeringen midlertidig måtte gå av. Hun skrev også til paven. Som i brevet til kongen, så hun bort fra alle diplomatiske former og gav paven en leksjon i kirkehistorie og toleranse og gav fritt uttrykk for harme over kirkens antirevolusjonære politikk. Hun var motstander av den organiserte kirke, som av kongedømmet.
I begge brevene skriver hun ut fra dyp overbevisning, samtidig som hun fikk bruke sine kunnskaper og litterære evner. Den krasse tonen var bevisst. En åpen konfrontasjon med fienden var den linje hun anbefalte, en linje hennes partifeller ikke alltid var villige til å følge. I selvbiografien er hun nådeløs når hun slår ned på unnfallenhet og mangel på moralsk mot. Hun er også nådeløs mot Robespierre og Danton. Hun, puritaneren, avskydde Danton for hans skjødesløse livsførsel og la eneansvaret på ham for "septembermyrderiene".
I 1791 hadde Manon Roland vært helt på linje med Robespierre i synet på stemmeretten. I flere avisinnlegg reagerte hun sterkt mot inndelingen i aktive og passive borgene og mot bestemmelsen om at de som ikke fikk stemmerett, heller ikke skulle få adgang til Nasjonalgarden. Det var imidlertid like fjernt for henne som for Robespierre å støtte de få som gjorde seg til talsmenn for stemmerett for kvinner.
Manon Roland mistet imidlertid etter hvert kontakten med befolkningen, viste liten forståelse for sans-culottenes krav og fryktet deres politiske innflytelse. Da stormen mot regjeringen begynte, ble folkets raseri over matmangelen og prisstigningen i langt høyere grad rettet mot henne enn mot innenriksministeren selv. I ett av stridsskriftene ble hun skildret som en ny Marie Antoinette.
Ekteparet Roland ble i Paris også etter at regjeringen måtte gå i januar 1793. Da nettet snørte seg sammen om girondinerne, og utrenskningene og arrestasjonene kom "ved månedsskiftet mai juni, nektet Manon Roland å flykte sammen med sin mann og ble arrestert 1 juni 1793. Fra fengslet skrev hun brev på brev til myndighetene med protest mot arrestasjonen av seg selv og sine partifeller, og brev ble smuglet ut til de flyktede girondinerne. I tillegg arbeidet hun på et forsvar for girondinerne, da hun hadde grunn til å regne med at hun ville bli tilkalt som vitne under rettssaken mot " de 22", men i siste øyeblikk ble det bestemt at man ikke ville ha den veltalende Madame Roland i rettssalen.
Hun selv ble forhørt tre ganger før rettssaken mot henne 8 november 1793. Under forhørene spilte hun den tradisjonelle kvinnerolle og avviste alle spørsmål med at hun som kvinne ikke kunne delta i politikk og derfor ikke visste mer enn hun kunne lese i avisene. Hun hadde heller ikke brydd seg med å undersøke saker som ikke angikk hennes kjønn. Det eneste håndgripelige materiale som ble fremlagt, var brevene hun hadde skrevet til flyktede girondinere. Anklagen gikk ut på at hun var en av hovedpersonene bak "en avskyelig sammensvergelse mot Republikkens enhet og mot det franske folks frihet og sikkerhet". I 1793 ble hun henrettet.
A.Mo.
Se også: Franske revolusjon.

Litteratur: G. May: Madame Roland and the Age of Revolution, New York og London 1970. C. Young: A Lady who loved herself. The life of Madame Roland, New York og London 1930. M. Cerati: Le Club des citoyennes républicaines révolutionnaires, Paris 1966.

Roland, Pauline
Roland (1805-52), fransk lærar, skribent og feminist, fødd i Falaise (Normandie). I 1832 kom Marie Désirée Pauline Roland (ho nytta berre Pauline som fornamn) til Paris som overtydd saint-simonist. Ho slutta seg til samfunnet rundt leiaren for rørsla, Prosper Enfantin, skreiv i avisa til Suzanne Voilquin og knytta venskap med Flora Tristan. Ho ville etterleve Enfantins doktrine om at kvinna forløyste ånda og kjøtet gjennom kjøt og ånd. Hennar brot med sølibatet var eit medvite val heilt på hennar eigne vilkår. Ho vedkjende seg sitt kjønnsliv og ønsket om å bli mor, men nekta å gifte seg " i eit samfunn der ho ikkje ville bli godkjend som fullt likeverdig med den ho ville knyte seg til". Tru mot dette prinsippet fødde ho fire barn utanfor ekteskap. Dei tok namnet til mora, og åleine sytte ho for oppseding og utdaning, da samlivet med faren til dei tre yngste tok slutt. For å livberge seg skreiv ho m.a. historiebøker til skolebruk og leksikon- og tidsskriftsartiklar for eks-simonisten Pierre Leroux.
Under Februarrevolusjonen var ho styrar for skolen i det samfunnet Leroux hadde grunnlagt i Boussac. Ved valet av ny ordførar i byen (27.2.1848) prøvde ho å røyste, men avviste å stille som kandidat til valet av grunnlovsforsamling i april same år og såg med skepsis på kvinneklubbane i Paris. I desember kom ho til Paris, og våren 1849 skipa ho saman med Pérot og Gustave Lefrancais ein sosialistisk lærarorganisasjon for begge kjønn (Association des instituteurs, institutrices et professeurs socialistes). Desse tre la også fram ein plan for ei samfunnsstyrt sosialistisk og republikansk utdaning av alle barn frå 0 til 18 år, tufta på "fridom, likskap, brorskap" og i nært samarbeid med familiane som dei såg på som sjølve samfunnsgrunnlaget. Utdaninga skulle utvikle dei fysiske, moralske og intellektuelle evnene til begge kjønn og gi kvinnene det same sjølvstendet i arbeid, kjærleik og tanke som mennene.
Same året gjekk Roland inn i sentralstyret i Jeanne Deroins forbund av arbeidarforeiningar, og vart saman med henne fengsla for samansverjing mot staten. I 1852 vart ho deportert til Algerie for å ha støtta motstanden mot statskuppet til Louis-Napoléon i november 1851. Etter knapt eit år fekk ho amnesti, men tolte ikkje reisa over Middelhavet og døydde kort tid etter i Lyon. Hennar prinsippfaste liv i ord og gjerning for kvinnefrigjering og sosialisme gjorde sterkt inntrykk på hennar samtidige (t.d. Victor Hugo) og stod i samsvar med trusvedkjenninga hennar: "Kvinna er eit fritt vesen, likeverdig med mannen som ho er syster til. Ho bør skape sitt liv av sitt eige arbeid, sin eigen kjærleik og sin eigen intelligens."
S.E.L
. Sjå også: Derom, Saint-Simon, Tristarv Vollquin.

Litteratur: V. Hugo: Pauline Roland, i Les Châtiments,Paris 1967. G. Lefrancais: Souvenirs d'un révolutionnaire, Paris 1972. E. Thomas: Pauline Roland, socialisme et feminisme au XIXième sikle, Paris 1956.

Rolle
I samfunnsvitenskapene pleier en å definere rollebegrepet ved de forventninger og normer som folks handlinger er et svar på. En rolle er summen av de normer som knytter seg til en bestemt oppgave eller stilling. Rollen ligger som en ring av forventninger omkring den enkelte. Forventningene kan ha fått uttrykk i lover, reglementer, forskrifter, instrukser, administrasjonsplaner o.l. Men rollen kan også være uformell og bestå av det sosiale trykk som andre personers forventninger skaper.
Nøkkelen til rollen ligger i oppgaven eller stillingen (posisjonen). Det er de normer som knytter seg til samme oppgave eller stilling som utgjør en sosial rolle. Det som gjør begrepet rolle nyttig, er at vi ved å kjenne en persons stilling kan trekke en rekke slutninger om de forventninger som da vil bli rettet til ham/henne, både i form av plikter og tillatelser. Kjenner vi en persons tittel, vet vi straks en hel del om de forventninger som møter henne eller ham i ulike situasjoner. Vi vet også en del om hvordan vedkommende sannsynligvis vil oppføre seg som svar på forventningene.

Stilling, rolle, rolleatferd
Her er det nå tre fenomen som må holdes ut fra hverandre: Stillingen, rollen og rolleatferden. Med stilling sikter en til den ytre, ofte formelle kunngjøring av at en person er noe bestemt: kvinne, mann, trikkekonduktør, statsminister osv. Kunngjøringen om hvilken stilling et individ har, kan skje ved fødsel, kontrakter, utnevnelsesdokumenter, folkeregisteropplysninger, uniform, skilt o.l.
Fra stillingen kommer en til rollen, dvs. alle de forventninger som en kunngjøring av at en person innehar en stilling, utløser både i omgivelsene og hos personen selv. I og med at en kvinne på trikken opptrer i konduktøruniform, venter vi at hun skal gi oss billett, få trikken til å stanse på riktige steder og gi oss opplysninger av forskjellig slag. Vi anser også at hun har rett og plikt til å kreve og motta betaling for turen med trikken. På sin side får hun også visse rettmessige forventninger til oss når vi går på trikken. Vi kunngjør med det at vi går inn i posisjonen som passasjer. Av dette følger at hun kan kreve at vi skal kjøpe billett, og at vi skal oppføre oss noenlunde ordentlig og forlate trikken når billetten ikke gjelder lenger.
Det gjelder gjerne for roller generelt at de er komplementære. Har det utkrystallisert seg en bestemt rolle, viser det seg gjerne at den er blitt formet i samspillet med en annen motsvarende sosial rolle. Det som er den ene rollens rettigheter, opptrer i den andre rollen som plikter. Rolleparene mann-kone, foreldre-barn gir noen av de tydeligste eksemplene på det.
Foran er det tatt utgangspunkt i individer, og så er vi kommet fram til sosiale roller ved å gi personene stillinger. Men en kan også ta et annet utgangspunkt og se på hele samfunnet som et nett av roller som kan fylles av personer. Samfunnet blir da for sosiologen en stor konstruksjon som likner på et system av hyller eller nisjer med bestemte relasjoner til hverandre.
Uansett om en tar det ene eller det andre utgangspunktet, vil det ofte være slik at rolleinnehaveren ikke står overfor klare og ensartete krav fra omgivelsene, og det vil ikke alltid være lett å vite hva som er sosialt akseptabel atferd. Rollekonfliktene har blitt et viktig tema i samfunnsvitenskapene. Rollekonflikt kan bety to forskjellige ting, enten at innehaveren i samme posisjon møter ulike forventninger om hva som er den riktige rolleatferden, eller at en og samme person samtidig har to eller flere posisjoner som det knytter seg flere motstridende sett av normer til. Ved den første formen for rollekonflikt ligger konflikten i selve utformingen av rollen. I det andre tilfellet ligger konflikten i det forhold at samme person fyller flere roller.

Kritikk av rollebegrepet
Bruken av rollebegrepet i sosiologien har vært kritisert av marxister som et utslag av "idealisme" fordi det fremstiller menneskets handlinger som et resultat av påvirkning fra normer. Det er riktig at en meget sterk betoning av at mennesket spiller roller, kan føre til en undervurdering av påvirkningen fra individets materielle omverden og fra de interesser som knytter seg til materielle faktorer. En industriarbeider får sin daglige virksomhet formet av de materialer og redskaper han arbeider med og av det totale arbeidsmiljø som omgir ham, f.eks. graden av støy og forurensing. Hans handlinger og holdninger må forstås i lys av disse fysiske og praktiske forholdene. Men de må også ses i forhold til hans stilling, den arbeidskontrakt og det regelverk den bygger på. Der er arbeidstidens lengde, lønnsvilkårene og en rekke andre forhold fastsatt. I tillegg er det innenfor bedriften utviklet spesielle, mindre formaliserte normer, som dels skriver seg fra ledelsens krav. Alt dette utgjør arbeiderens rolle, summen av de formelle og uformelle rettigheter og plikter som følger med jobben.
Forholdet mellom rollen og de materielle omgivelsene og interessene kan skisseres under to punkter. For det første er regelverket i arbeidsretten og hovedavtalen for en stor del blitt til som resultat av den tekniske og økonomiske utviklingen. De organisatoriske forhold både på arbeidernes og kapitaleiernes side og det skiftende styrkeforhold mellom dem, har spilt en vesentlig rolle. I dette kompliserte konflikt- og samarbeidsforholdet har også ideer fra andre politiske kilder virket inn når de materielle interessene er blitt omsatt til regler og roller. Kulturelt bestemte og skiftende oppfatninger om likhet og rettferd, om demokrati og medbestemmelse, om helse og sykdom, virker også inn.
Uansett hvordan rollene er blitt til, og hvilke årsaker som ligger bak, så vil det bli knyttet økonomiske interesser til dem. Det lønner seg å overholde reglene, så noenlunde i hvert fall. Den som ikke oppfyller rollens krav, som f.eks. blir borte fra jobben uten gyldig grunn, kan bli sagt opp. En streik i strid med reglene om arbeidskonflikter kan føre til erstatningsplikt osv. Rollene, slik de her er definert, er langt fra noe luftig tankespinn, selv om de ikke består av noe materielt i fysisk forstand. Roller fastsetter vilkår for belønning og straff.
Et annet kritisk spørsmål som har vært reist i forbindelse med bruken av rollebegrepet, er om det innebærer at mennesker stort sett spiller roller slik skuespillere gjør, og ikke har store muligheter for å være seg selv. Nå kan et menneske ikke forstås løsrevet fra sine omgivelser. Derfor er det heller ikke noen nødvendig motsetning mellom det å slå fast at mennesker innehar roller, og at de er seg selv. En industriarbeider kan vel være seg selv og likevel fungere i en arbeidsrutine som følger med hans rolle. At han ikke kan realisere alle sine menneskelige muligheter innenfor denne rollen, er en annen sak.
Andre roller i yrkeslivet innbyr til mer "spill" enn de yrker der utøveren arbeider direkte med et materielt stoff og utstyr. En lærer, en salgsrepresentant eller en administrator, en "sjef", vil være mer fristet til å gjøre seg til, prøve å tre fram som noe annet enn han/hun egentlig er for å fylle sin rolle. Hvis en yrkesrolle krever at en må vise seg selv som en bestemt slags person, noe som politikerne gjerne må, kan motsetningen mellom fasaden og det som foregår bak kulissene undertiden bli ganske stor. I rollebegrepets definisjon vil vi imidlertid ikke legge inn et bilde som utstyrer mennesker i samfunn med noen sterk tendens til å spille og forstille seg.
V.A.
Se også: Kjønnsrolle.

Litteratur: V. Aubert: Sosiologi, Oslo 1964.