NorgesLexi - Norsk politisk dokumentasjon på Internett!

Rettssikkerhet

"Rettssikkerhet" og det beslektete "rettsstat" hører til de flertydige og følelsesladete honnørordene som forekommer ofte i politisk debatt og agitasjon. Størst rolle spiller de nok i borgerlig-liberale meningsytringer. Men innenfor arbeiderbevegelsen har de også fått en hedersplass. Sosialismens "menneskelige ansikt" består ikke minst i bekjennelsen til rettssikkerhet. Og en tilnærming kan en finne også i den økende vekt som en i Sovjetunionen legger på den "sosialistiske legalitet". Rettssikkerhet er ikke lenger et rent borgerlig begrep.

I den vestlige tradisjon har rettssikkerhet vært tillagt i hvert fall to forskjellige betydninger. Den ene viser til den grad av beskyttelse som staten gir den enkelte borgers rettigheter, og kanskje også hvor langt staten går i definisjonen av det som tilkommer borgerne som en juridisk rett. Det vil si at et samfunn der det blir slått hardt og effektivt ned på tyverier, underslag og bedragerier har en høy grad av rettssikkerhet. Folks eiendomsrett er godt beskyttet. Kanskje vil noen også si at rettssikkerheten er høyt utviklet i et samfunn med garantert rett til arbeid, noe som nettopp ikke er gjennomført i de stater som roser seg av å være rettsstater.

Den andre betydningen av rettssikkerhet viser til borgernes beskyttelse overfor staten selv, garantiene mot overgrep og vilkårlighet i utøvelsen av statsmyndighet. I den mer faglig juridiske utformingen av rettssikkerhetens krav er det særlig denne tolkningen av begrepet som har dannet utgangspunkt for den videre behandling av spørsmålet. Den juridiske teknikk er særlig nært knyttet til rettssikkerheten i denne betydningen. Et grunnkrav i denne ideologien er at borgerne skal ha vid adgang til å få sine rettigheter prøvet for uavhengige domstoler, også når motparten er staten selv.

Kravet om at staten skal beskytte borgernes interesser rent allment, og at den skal gi beskyttelse mot staten selv, kommer ofte i konflikt med hverandre. En drastisk og effektiv håndheving av strafferetten som gir maksimal beskyttelse av eiendomsretten, vil lett skje på bekostning av lovbryternes krav om rettssikkerhet. I hvert fall vil publikum og myndigheter ofte se det slik at lovbryternes beskyttelse mot uhjemlet ransaking, beslag og telefonavlytting, eller utstrakt adgang til anke, strenge beviskrav o.l., legger kjelker i vegen for en effektiv beskyttelse av ofrenes rettsgoder.

Når det gjelder utvidelser av borgerrettighetene, f.eks. slik at de omfatter retten til arbeid, vil dette bety økt adgang for staten til å gripe dirigerende inn i økonomien. Og det vil måtte skje på et skjønnsmessig grunnlag ut fra vide fullmakter i lovgivningen. Adgangen til å få prøvet lovligheten av slike inngrep for domstolene vil nødvendigvis bli nokså begrenset. Dette viser også at rettssikkerhet ikke øker eller synker i takt for alle grupper i befolkningen. Økt rettssikkerhet for noen kan bety redusert rettssikkerhet for andre.

Rettssikkerhetsideologien i de vestlige kapitalistiske og blandingsøkonomiske samfunnene bygger på at det er en konflikt, i hvert fall potensielt, mellom borgernes og statens interesser. Denne forutsetningen gjelder ikke innenfor sovjetisk og andre kommunistiske stats- og rettsteorier. Den sosialistiske staten er folkets stat og kan i høyden stå i motsetning til borgerlige levninger, men ikke til det arbeidende folk. Denne forutsetningen er lite realistisk. Men den bidrar til å redusere betydningen av rettssikkerhetens problematikk i de sosialistiske landene.

Rettssikkerhet er et uttrykk som ikke så lett lar seg oversette nøyaktig til andre språk, selv innenfor den vestlige rettstradisjon. Det kan være grunn til å skyte inn at begrepet, og det som det står for, var ukjent i Romerretten. På tysk brukes ordet " Rechtssicherheit" i omtrent samme betydning som det norske rettssikkerhet. Men den største debatten knytter seg til uttrykket "Rechtsstaat", som nok innebærer en forskyvning i nyanser. På engelsk er "rule of law" den nærmeste oversettelsen. Dette gjenspiler kanskje at den engelske rettsutviklingen lenge var sterkere preget av uavhengige domstolers avgjørelser enn tilfellet har vært i Tyskland og Skandinavia. Stat og rett har ikke vært så intimt vevd sammen som i Tyskland. I dag er disse ulikhetene mindre. Men de grunnleggende begrepene i rettsteoriene bærer ofte med seg preg fra tidligere historiske epoker.

V.A.

Litteratur: J. Andenæs: Grunnlov og rettssikkerhet, i Sak og samfunn nr. 1, Bergen 1945. T. Eckhoff: Rettferdighet og rettssikkerhet, Oslo 1966. St.meld. nr. 32 (1976-77).

Reunion

Hovudstad: St. Denis
Sjølvstende: Avhengig område (Frankrike)
Flateinnhald: 2 510 km²
Folkemengd i 1973: 474 000 Årleg vekst i folkemengda 1970-73: 2,1 %
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973: 1210 $
Årleg vekst i NP pr. innb. 1970-73: 2,4 %
Sysselsette i primærnæring: 29,5 %
Sysselsette i industri: 23,3 %
Sysselsette i handel og tenesteyting: 46,9 %
Yrkesaktivitet: 22,6 %
Kvinnedel av yrkesaktiv folkesetnad: 24,6 %
Største eksportvaregruppe: Sukker, 80,2 %
Viktigaste handelspartnar 1975: Frankrike, 66,6 %
Energibruk pr. innbyggjar: Svært låg, 467 kke
Lese- og skrivekanne: 63 %
Dagsaviser, opplag pr. 1 000 innb., 1972: 64
Døyingsprosent for spedbarn: 5,01
Døde i trafikkulykker pr. 100 000 innb.: 18,8
Sjølvmordsrate (Døde pr. 100 000 Innb.): 6,9
Mordrate (Drepne pr. 100 000 innb.): 7,1
Forklaringar og fotnotar står framme i kvart band

Reutz, Johanne Lucie

Reutz (1896-), norsk sosialist og fredsforkjemper. Johanne Lucie Reutz, gift Gjermoe, har gitt vesentlige bidrag på en rekke felter innenfor samfunnslivet. Før krigen var hun sterkt knyttet til Arbeiderpartiet. Hun var medlem i sentralstyret og med i Kvinnesekretariatet, der hun ble valgt til formann i 1939. Hun var medlem i sosiallovkomitéen av 1935, av delegasjonene til Folkeforbundets forsamlinger 1935-38 og av arbeidskonferansene 1935 og 1938. Som leder av LOs statistiske avdeling 1925-42 skrev hun en rekke bøker og brosjyrer av faglig og økonomisk art, bl.a. "Forkortelse av Arbeidstiden" (1935), "Konjunkturer, Priser og Fagorganisasjonens Lønnspolitikk" (1939) og " Kvinnene i Arbeidslivet" (1938).

Johanne Reutz spilte en sentral rolle i arbeidet mot den såk. innskrenkningspolitikken, som rettet seg mot gifte kvinners rett til yrkesarbeid. (Se art. Kvinnesekretariatet.)

På grunn av hennes kritiske syn på militær opprustning var forholdet til ledelsen i Arbeiderpartiet kjøligere etter krigen, men hun har likevel hele tiden vært aktiv i fagbevegelsen, særlig i kvinnegrupper. Hun ble i 1946 æresmedlem i Oslo Bokbinderforenings Kvinnegruppe.

Hennes senere innsats har i stor grad vært knyttet til fredsarbeidet. Sosialisme har for henne vært ensbetydende med fredsarbeid. Hun har sett kvinners arbeid for fred som en del av deres egen frigjøringskamp. Krig er den mest klossete, grusomste og mest urettferdige og selvødeleggende måte å behandle en konflikt på, mener hun. Derfor har hun arbeidet for å finne metoder som sikrer at konflikter på det internasjonale plan kan løses på samme måte som vi i dag løser konflikter på det nasjonale plan: uten voldshandlinger. Hun var i 1964 knyttet til et forskningsprosjekt om ikkevoldsforsvar ved Internasjonalt Fredsforskningsinstitutt, PRIO, Oslo.

Hun har vært medlem av Internasjonal Kvinneliga For Fred og Frihet fra 1946 (æresmedlem 1976). Det er særlig på det internasjonale plan hun har gjort en innsats her, som medlem av det internasjonale hovedstyre med hovedsete i Geneve 1962-71 og som formann for organisasjonens International Committee on Peace Research 1962-71, og 1965-73 som formann for organisasjonens Midtøsten-komite. Hun har bl.a. stått for årlige rapporter om konflikten i Midtøsten.

Johanne Reutz Gjermoe har eksamen i statsøkonomi fra 1928 og har senere studert sosiologi og sosialfilosofi. Hun har foretatt studiereiser bl.a. til Sovjetunionen med Conrad Mohrs stipendium og vært i Geneve med stipendium fra ILO (FNs Internasjonale Arbeidsorganisasjon). Hun har særlig vært opptatt av den russisk-amerikanske professor Sorokins sosiale og historiske filosofi.

Reutz påpekte tidlig forskjellen mellom den materialistiske historieoppfatning og den filosofiske materialisme eller det materialistiske livssyn. Med hensyn til forholdet mellom sosialisme og kristen tro står hun for det syn at sosialismen må utvikle sitt verdigrunnlag i konfrontasjon med den kristne tradisjon, og at kristendommen ut fra sitt historiske utgangspunkt er uforenlig med kapitalisme. ("Sosialisme, Moral og Religion" fra 1946.)

Johanne Reutz Gjermoe er levende opptatt av hvordan framtiden skal formes, og mener at vi lever i en overgangsperiode fra en kulturform til en ny, der arbeidet for sosialisme, kvinnesak og fred inngår som avgjørende elementer. Dette tar hun bl.a. opp i bøkene "Kan vi selv bestemme utviklingen?" (1955) og "Fremtidens Verdinormer" (1970).

H.Ho.

Revisjonisme

I sosialistisk sammenheng brukes revisjonisme i ulike betydninger. Opprinnelig betegnet revisjonisme den omformulering av Marx' teori som Eduard Bernstein foreslo ved århundreskiftet. Bernstein hevdet at Marx' teori ikke var holdbar, bl.a. avviste han læren om kapitalismens uunngåelige sammenbrudd og proletariatets økende utarming. Likeledes forkastet han "proletariatets diktatur" og den voldelige revolusjon. Hos Bernstein ble marxismen som revolusjonsteori avløst med en lære om den gradvise overgangen til sosialismen gjennom reformer. Bernsteins ideer ble skarpt imøtegått av samtidas marxister: Karl Kautsky, Antonio Labriola, Rosa Luxemburg, Clara Zetkin, Max Adler o.a.

Denne diskusjonen kalles gjerne "revisjonismestriden". Striden nådde sitt høydepunkt på kongressen til det tyske sosialdemokratiske partiet (SPD) i 1903. Trass i at revisjonismen der ble avvist formelt sett, fortsatte den å øve innflytelse både på det teoretiske og det praktiske plan. Etter første verdenskrig ble revisjonismen dominerende ikke bare innen SPD, men innen nordeuropeisk arbeiderbevegelse overhodet.

I kommunistisk språkbruk er revisjonisme en nedsettende betegnelse. På 1920-tallet var Karl Korsch og György Lukács de store revisjonistene. Disse var imidlertid skarpe i sin kritikk av Bernsteins lære, og hentet i stedet sin inspirasjon fra Hegel, den unge Marx, Luxemburg o.a. Seinere er revisjonisme flittig brukt av Sovjetunionens Kommunistiske Parti (SUKP) om avvikende marxistiske retninger. Etter SUKPs 20. kongress i 1956, som innledet oppgjøret med Stalin, har bl.a. kineserne kritisert SUKP for revisjonisme. Innen tradisjonell kommunisme har revisjonisme en lite ettertraktet posisjon.

Ut fra den kritiske marxismens standpunkt er imidlertid revisjonisme mindre truende; for den er enhver levende marxisme nødvendigvis revisjonistisk: Marxismen er ikke et lukket læresystem, men en uferdig teori som må endres, modifiseres og revideres i pakt med nye innsikter, erfaringer og problemstillinger.

R.S.

Se også: Berestein, Kjetteri, Marxisme, Reformisme.

Revolusjon

En revolusjon er en brå og gjerne voldelig forandring av samfunnets politiske styringsorganer, med røtter i klassekampen og med det formål å endre makt- og eiendomsstrukturen. Revolusjon må skilles fra reform på den ene siden, fra opprør og statskupp på den andre siden.

Reform er en langsom og ublodig prosess, som omformer samfunnet gjennom vedtak som er lovlige på systemets egne premisser. Mens revolusjon både er en sosial og en politisk prosess, er opprør i hovedsak et sosialt og statskupp i hovedsak et politisk fenomen.

Opprør retter seg mot forhold som oppleves som urimelige eller utålelige, ikke mot den dypereliggende makt- og eiendomsstrukturen som frambringer disse forholdene. Bondeopprør mot høye skatter har ikke som formål å fjerne skattene, men å begrense dem. Statskupp er når en liten gruppe, med støtte i de væpnete styrkene snarere enn i en bred massebevegelse, overtar statsapparatet på ulovlig vis.

Formålet med et statskupp kan være å sette i verk sosiale og økonomiske endringer, eller ganske enkelt å få del i maktens goder. Både opprør og statskupp retter seg ofte mot personer, ikke mot posisjoner. Opprørerne tror at situasjonen vil bedre seg dersom den gamle skatteoppkreveren skiftes ut med en ny; statskupp gjennomføres for å overta en maktposisjon, ikke for å nedlegge den.

Formålet med en revolusjon er derimot å forandre selve strukturen av posisjoner. Kontrarevolusjon er en revolusjon (eller et statskupp) med det formål å oppheve virkningene av en forutgående revolusjon - og å sikre at revolusjonen ikke gjentar seg. Symmetrien mellom "revolusjon" og "kontrarevolusjon" er derfor misvisende. Etter Frei fulgte Allende i Chile, men etter Allende var det ingen vei tilbake for Frei, men derimot en mulighet for Pinochet. Hvis en revolusjon er ett skritt fram, vil kontrarevolusjonen være to skritt tilbake.

Revolusjoner i historien Revolusjoner i denne forstand hører den nyere tid til. Antikkens slaveoppstander (f. eks. Spartakusopprøret) tok ikke sikte på å oppheve slaveriet allment, men på å frigjøre de slavene som gjorde opprør. Bondekrigene i Tyskland på begynnelsen av 1500-tallet hadde mer ærgjerrige mål, men gikk sjelden ut over de lokale kravene. Og når det skjedde, som i Thomas Müntzers bevegelse, var målet det utopiske tusenårsriket og ikke et praktisk alternativ til undertrykking. Før nyere tid var oppstander og opprør spontane reaksjoner på nød og undertrykking, ikke målrettede aksjoner med en klar strategi. Den spontane karakteren de hadde viser seg i at de uten unntak ble slått ned.

Den nyere tid preges av fem store revolusjoner, hvorav tre er særlig viktige. Den engelske revolusjonen (1640-1689) var en borgerlig revolusjon både i sin klassebakgrunn og i sine virkninger, skjønt ikke like klart som senere borgerlige revolusjoner. Den fikk heller ikke like dyptgripende følger for det politiske systemet: den førte til en endring i maktbalansen mellom konge og parlament, men ikke til en fullstendig politisk nydanning.

Den amerikanske revolusjonen (1776) var en ren nasjonal frigjøringskrig, og kan knapt kalles en revolusjon slik begrepet defineres her.

Den franske revolusjonen (1789-1794) var den første revolusjonen i ordets fulle forstand. Den kan ikke i noen enkel forstand kalles en borgerlig revolusjon, selv om den blant sine mange virkninger også førte til at veien ble ryddet for kapitalistisk næringsvirksomhet. De varige resultatene av revolusjonen var ellers en klasse selveiende bønder, et mektig statsapparat og et ideologisk budskap om frihet, likhet og brorskap.

Den russiske revolusjonen i 1917 hadde to faser: februarrevolusjonen som under Kerenskijs ledelse innførte et borgerlig demokrati, og oktoberrevolusjonen som ga bolsjevikene under Lenin makten. Det varige resultatet av denne revolusjonen var på den ene siden et totalitært samfunn som mer og mer nærmer seg det gamle tsarveidet det avløste, og på den annen side et ideologisk budskap - som med tiden ble forvitret - om at de eiendomsløse kunne ta makten i egen hånd.

Den kinesiske revolusjonen (1911-1949) var i virkeligheten en serie revolusjoner: først en borgerlig-nasjonal revolusjon, senere en kommunistisk massebevegelse basert på frigjøring av bøndene og kamp mot japansk herredømme. Det samfunnet som ble resultatet av kommunistenes maktovertakelse i 1949 har gjennomgått en rekke svingninger der effektivitet og likhet skiftevis har vært satt i høysetet. Men gjennom alle fasene går som en rød tråd tanken om at sosialismen kan bygges i et bondesamfunn og at industriarbeiderne ikke står i noen særstilling som revolusjonær klasse.

Det tjuende århundret har ellers sett en lang rekke revolusjoner av ulik karakter. Vietnam og Algerie har hatt nasjonale frigjøringskriger, i det første tilfellet med en klar, i det andre en diffus kommunistisk ideologi. Den cubanske revolusjonen var i utgangspunktet åpen for mange utviklingsretninger, men sluttet seg snart til sine fienders fiender, det vil si Sovjetunionen. Her som ellers har USAs økonomiske og militærpolitiske interesser hatt større betydning for revolusjonens utvikling enn de revolusjonæres opprinnelige formål. I en stilling for seg kommer revolusjonen i Iran, som i hovedsak er en antimodernistisk revolusjon og derfor like negativ til kapitalisme og kommunisme.

Revolusjonens sosiologi På bakgrunn av disse historiske erfaringene er det mulig å stille noen allmenne spørsmål, og et stykke på vei å besvare dem.

1. Ofte er det nødvendig å skjelne mellom det gamle samfunnets sammenbrudd, og revolusjonens gjennombrudd. Frankrike i 1789 var i en dyp finanskrise, Russland i 1917 i en like dyp militærkrise, Kina i 1911 var oppløst i føydale fragmenter. Disse krisene var ikke skapt av en aktiv revolusjonær bevegelse, men skapte snarere grobunn for slike bevegelser.

2. Revolusjoner gjennomføres av klasser eller klasseallianser som har bestemte mål, men disse målene blir praktisk talt aldri realisert. En "vellykket revolusjon" er en revolusjon der de revolusjonære beholder makten, ikke en revolusjon der de gjennomfører sine forsetter. I 1921 innrømmet Lenin at hans tidligere planer var fantasteri - men tilføyde at revolusjonen aldri kunne ha vært gjennomført av andre enn fantaster.

3. For kommunistiske revolusjoner gjelder det mer spesielt at betingelsene for en vellykket revolusjon ikke er de samme som betingelsene for å opprette et kommunistisk samfunn. Marx hadde ganske sikkert rett i at et kommunistisk samfunn bare kunne opprettes på grunnlag av et høyt materielt og teknologisk nivå, men tok grundig feil i sin teori om at revolusjonen først ville inntreffe i de mest avanserte kapitalistiske land. Kommunistiske revolusjoner har uten unntak funnet sted i tilbakeliggende bondesamfunn som knapt har hatt mulighet for å utvikle det materielle nivået som kreves for kommunistiske produksjonsforhold.

4. Alle de store revolusjonene - fra den engelske til den kinesiske - har hatt elementer både av borgerlig og av folkelig revolusjon. De engelske Levellers og de franske Sans-Culottene var radikale folkelige innslag i en bevegelse som i hovedsak var borgerlig i innhold og sammensetning. Fra og med Februarrevolusjonen i 1848 tok arbeiderklassen plass ved borgerskapets side som likeverdig partner, og fra og med dette tidspunktet har borgerskapet nølt med å fullføre de revolusjonene det har begynt. Det er ikke underlig at borgerskapet nødig vil hjelpes til makten av en klasse som i neste omgang vil ta makten fra det. Underligere er det at sosialister har vært så naive å tro at borgerskapet var så naivt. Et særlig tragisk resultat av denne naive holdningen var Chiang Kai-sheks massakre i 1927 av de kinesiske kommunistene som etter ordre fra Komintern hadde lagt seg inn under hans lederskap.

5. Det finnes ingen eksempler på at regimer som trues av revolusjon har kunnet avverge den gjennom liberalisering. I den typen autoritære stater som skaper grobunn for revolusjon, vil liberalisering oppfattes som et svakhetstegn og forsterke den revolusjonære bevegelsen. Men et samfunn som liberaliserer seg uten å være tvunget til det, vil heller ikke skape grobunn for revolusjon.

6. En vellykket revolusjon er for en stor del et spørsmål om forventninger - revolusjoner blir mulig når tilstrekkelig mange mener at den er mulig, og dette kan igjen skje ved at noen med tilstrekkelig styrke sier at den er mulig. I en revolusjonær situasjon vil derfor "analysen av situasjonen" selv være et element i det den skal analysere. Men dette betyr ikke at ordmagi kan erstatte handling. Snarere betyr det at en feilslått analyse bør kalles "mislykket" og ikke "ukorrekt".

7. Springer en vellykket revolusjon ut fra de tilbakeliggende eller fra de utviklete områdene i et land? Den kinesiske revolusjonen viser at begge deler kan være tilfellet: den revolusjonære bevegelsen oppsto i de mest utviklete deler av Kina, men den seiret i det tilbakeliggende Shensi. Generelt: høyt utviklede kommunikasjoner er en fordel både for de undertrykte klassene som skal utvikle en organisasjon, og for de herskende klassene som skal slå dem ned. Revolusjon som politisk virkemiddel Når er revolusjon et egnet virkemiddel til å gjennomføre et politisk mål? Selve spørsmålet er misvisende, for revolusjoner er bare unntaksvis et bevisst valgt "virkemiddel". Revolusjoner har ofte større likhet med jordskjelv eller andre naturkatastrofer, som inntreffer uavhengig av enkeltpersoners bevissthet.

De som skaper betingelsene for revolusjon gjennom opprør eller streik - er sjelden de som fører den fram til en politisk konklusjon. De som skaper ideologien bak en revolusjon - gjennom kritikk av det nåværende systemet og en skisse av framtidssamfunnet - viker ofte tilbake for de midlene som andre bruker for å gå fra det ene til det andre. Alle disse gruppene er nødvendige i en revolusjon, men ingen av dem står i en slik stilling at revolusjonen kan sies å være deres verk. Av de store revolusjonene er det kanskje den kinesiske som, etter en mislykket start, var mest målrettet og strategisk. Men også den er på mange måter blitt noe helt annet enn hva noen hadde forestilt seg.

Vi kan likevel stille spørsmålet i en noe annen form, der vi legger mindre vekt på at revolusjoner er voldelige og ulovlige, og større vekt på at de er brå og omfattende endringer, som står i motsetning til gradvise reformer. Spørsmålet blir da hvilke grunner som taler for og mot å gjennomføre store endringer i løpet av kort tid i stedet for å spre dem over et lengre tidsrom. Ett argument er at mange tiltak danner et knippe, i den forstand at de er gjensidig avhengig av hverandre for å virke. Å innføre dem ett for ett vil derfor ikke føre fram. Et annet argument, nært beslektet med det første, er at mange forbedringer er slik at de bare kan realiseres gjennom midlertidige tilbakeslag.

En reformpolitikk som krever at hvert enkelt tiltak skal være en forbedring på kort sikt, utelukker slike langsiktige mål. En omlegging av vår økonomi til et lavenergisystem kan på lengre sikt skape økt trivsel, men på kort sikt vil den føre til arbeidsløshet, sosial uro og misnøye. Dette eksemplet viser også noen av de grunnene som taler mot revolusjon. For det første: har vi som lever nå rett til å pålegge ofre på våre barn, for at våre barnebarn skal ha et bedre liv? Bak uttrykket "omstillingsproblemer" skjuler det seg utallige menneskelige tragedier. For det andre: har vi virkelig så god kunnskap om tekniske og sosiale årsakssammenhenger at vi med sikkerhet kan si at lavenergisamfunnet lar seg realisere? For det tredje: er vi virkelig sikre på at det økologiske samfunnet ville være så trivelig? Kanskje våre ønsker ville forandre seg under marsjen, slik at vi ikke lenger ønsket målet når vi nådde det?

Et annet sett problemer knytter seg til forholdet mellom lederskap og massebevegelse i en revolusjon. Hvis det er riktig at en revolusjonær bevissthet kjennetegnes av tålmodighet og evnen til å foreta taktiske tilbaketog, og at massenes store aktivum er deres spontanitet, da følger det at en revolusjonær bevegelse aldri kan gjennomføres av massene.

Lenin og Rosa Luxemburg løste dette problemet på ulike måter. Lenin trakk uten videre den konsekvensen at revolusjonen måtte styres ovenfra, og at massene var redskaper i partiets hånd. Luxemburg mente at revolusjonen måtte gjennomføres av massene, men at lederne skulle gå foran og stadig foreslå nye mål som var like utenfor rekkevidde, slik at massenes klassebevissthet skulle skjerpes gjennom nederlag. Slik ville spontaniteten bli disiplinert men av massene selv og ikke av deres ledere.

Begge teorier inneholder elementer av manipulering. Lenins teori kan sammenliknes med autoritære teorier om barneoppdragelse, og Luxemburgs teori med et planlagt program for $ bringe barnet inn i nye og varierte situasjoner der det kan lære av sine egne feil. Begge holdninger er uforsvarlige overfor barn, og desto mer uforsvarlig overfor voksne mennesker. Hvis "arbeiderklassens frigjøring bare kan være dens eget verk", er det grunn til å tro at denne frigjøringen bare unntaksvis vil skje gjennom revolusjon.

J.E.

Se også: Bondeopprør, Engelske revolusjon, Februarrevolusjonen, Franske revolusjon, Julirevolusjonen, Kina, Oktoberrevolusjonen, Russiske revolusjon 1905.

Litteratur: J. Dunn: Modem Revolutions, Cambrigde 1972. T. Scopcol: States and Social Revolutions, Cambridge 1979. S.-C. Kolm: La Transition Socialiste, Paris 1977. R. Larsson: Theories of Revolution, Stockholm 1970.

Revolusjonære Fagopposisjon

Revolusjonære Fagopposisjon (RFO) var den kommunistiske bevegelsen innen fagorganisasjonen som ble reist i 1928-29 av Røde Faglige Internasjonale (RFI). Stiftelsen sto i sammenheng med venstredreiningen i den kommunistiske verdensbevegelsen i 1928. Den resulterte i en skarp fordømmelse av sosialdemokratiet og den reformistiske fagbevegelsen, som ble karakterisert som fraksjoner innen borgerskapet. Hensikten ble, særlig fra RFIs fjerde kongress (17.3.-3.4.1928), å organisere en revolusjonær opposisjon innen de reformistiske fagforeningene. Den skulle organisere og lede streiker uavhengig av og mot den valgte ledelsen og de faglige organisasjonene.

Denne faglige politikken ble utførlig drøftet i januar 1929 på en konferanse i Strasbourg, og en vedtok de såk. Strasbourgtesene som ga nøyaktige anvisninger for taktikken som skulle anvendes.

Fra 1928 søkte RFI og de nasjonale kommunistiske partiene å stifte RFO-grupper, men arbeidet kom ofte først mye seinere i gang (i Norge høsten 1929, i Danmark sommeren 1931). Nevneverdig tilslutning fikk RFO bare i Tyskland (ca. 300 000 medlemmer i 1930), men heller ikke der bekjente kommunistene seg åpent til RFO for ikke å miste sine rettigheter innen fagbevegelsen.

I en rekke europeiske land ble stiftelsen av RFO betraktet som et dårlig skjult forsøk på å splitte fagbevegelsen. Den reformistiske ledelsen tok dette som påskudd til omfattende eksklusjoner av kommunister (i Norge helt fra 1929, i Sverige fra mai 1933). Også innen de kommunistiske partiene førte RFO-debatten til heftige oppgjør, splittelse og avskallinger (Sverige: Kilbom, Tyskland: Brandler). Trass i iherdig agitasjon og stor RFO-aktivitet ved enkelte arbeidskamper, fikk RFO aldri noen massetilslutning. Under inntrykk av fascismens frammarsj, særlig etter Kominterns feilvurdering av situasjonen i Tyskland, oppga RFI venstrekurren i 1934.

RFO i Norge NKPs styrke i fagbevegelsen hadde fram til 1929 forhindret at, reformismen kunne utfolde seg fritt i LO. Kampen mot Amsterdam-internasjonalen (se art. om denne) og mot klassesamarbeid og hemmelige forhandlinger hadde vært en permanent utfordring. Eksklusjonen av kommunistene Volan og Aas av LO-sekretariatet i januar 1929 tolket NKP som begynnelsen på en fascistisk utvikling innen' LO og betraktet det som en bekreftelse på RFIs syn på reformistene innen fagbevegelsen. Retningslinjene for det faglige arbeidet fra NKPs tredje landsmøte (februar 1929) anerkjente ikke lenger valgte organer innen fagbevegelsen, men krevde å få opprettet aksjonsutvalg ved konflikter og sammenslutning av aksjonsutvalgene innen en industrigren til ett sentralutvalg. Fagbevegelsen utviklet seg til et arbeideraristokrati (se art, om dette) og representerte ikke lenger de arbeidene.

Forsøkene på å iverksette den nye faglige politikken (særlig på Skienskonferansen i juli 1929, som besluttet å opprette et sentralutvalg for de kommunistiske opposisjonelle innen Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund med sete i Odda), møtte avgjort motstand fra forbundsledelsene og endte med eksklusjoner (særlig i Kjemisk), trusler om innstilling av pengeutbetalinger (samorganisasjoner i Søndre Vestfold og Øst-Finnmark), men også til passivitet hos kommunistiske fagorganiserte. I juli 1929 krevde Volan at en skulle opprette en revolusjonær fagopposisjon i Norge som skulle arbeide imot at kapitalismen ble stabilisert og for en revolusjonær reisning.

Fra august økte forberedelsene til RFO-grupper, og på høsten ble de stiftet. En landskonferanse i juni 1930 valgte et landsutvalg på 13 medlemmer til å lede arbeidet. Av 174 konferansedeltakere (51 % NKP-medlemmer, 1 % DNA-medlemmer, 42 % partiløse) var bare 20 valgt i bedriftene. Konferansen utformet en dobbelstrategi: Kamp mot fagforeningslegalisme og opportunisme, men også mot tendenser til å tre ut av reformistiske forbund.

Både RFO-politikken og Strasbourgtesene møtte motstand innen NKP, men også hos medlemmene. RFO ble "et skjelett uten liv" som produserte "et overmål av resolusjoner og sirkulærer" (C. Hilt). Innen Skog- og Landarbeiderforbundet og ved enkelte arbeidskamper (særlig Menstad-slaget i 1931) utfoldet RFO stor aktivitet, men greide heller ikke her å nå sine målsettinger, nemlig å fravriste det reformistiske fagforeningsapparatet førerskapet og utvide faglige kamper til politiske kamper. RFOs demonstrasjonsmøter i Skien og Porsgrunn fikk riktignok stor tilslutning, men kunne ikke forhindre at selv kommunistiske fagforeninger etter avsluttet streik fulgte den faglige ledelsen og ikke tok RFO-forslagene opp til debatt.

Den revolusjonære fagopposisjonen skulle dannes på grunnlag av Strasbourgtesene og med NKP som drivkraft (Arbeideren, 1929). Forutsetningen for dette var at fagorganiserte kommunister anerkjente partiets primat også i den faglige politikken. Da dette ikke skjedde, sviktet også grunnlaget for RFO-gruppenes arbeid i Norge.

E.Lo.

Se også: Røde Faglige Internasjonale, Strasbourgtesene.

Rhodesia

Se Zimbabwe.

Ricardo, David

Ricardo (1772-1823), en av de mest feirede, respekterte og innflytelsesrike personer i sosialøkonomiens historie. David Ricardo hadde jødiske foreldre av nederlandsk opprinnelse. Faren var forholdsvis aktiv på børsen, først i Amsterdam og senere i London, og han gjorde det bra. Dette fikk stor betydning for sønnen, som begynte sin finanskarriere bare 14 år gammel og hadde tjent seg en formue før han var 30. 42 år gammel trakk han seg tilbake fra City, kjøpte seg en herregård og senere en plass i parlamentet.

Ricardo fremstilles gjerne som den første store økonomen etter Adam Smith (se art. Smith). Ricardos samlede verker som er utgitt på initiativ av Keynes og med Pierro Sraffa som redaktør, utgjør hele 16 bind med brever og private notater. Det kan være grunn til å understreke at det meste av dette er skrevet i nær tilknytning til aktuelle politiske problemer. Ricardo kom ved flere anledninger til å spille en viktig politisk rolle, f.eks. i striden om kornlovene og i debatten om hvilken pengepolitikk som skulle føres etter Napoleonskrigene. Det var således langt på vei den politiske situasjonen som bestemte når det skulle skrives og hvilke problemer som skulle analyseres. Til en viss grad, men bare til en viss grad, kan man også hevde at det var politikken som bestemte konklusjonene. Det har vært vanlig å se han som representant for typisk borgerlige eller kapitalistiske interesser, som sjelden inntok jordeiervennlige standpunkter. Det finnes imidlertid flere svært viktige unntak fra denne regelen.

Fordelingsteorien Ricardo sier i forordet til "Principles of Political Economy and Taxation" (Prinsipper i politisk økonomi og beskatning, London 1817) at det å bestemme hva som regulerer fordelingen av samfunnsgodene, er det sentrale problemet i den økonomiske vitenskapen. Han (og de øvrige klassiske økonomene) gir en fordelingsteori som i motsetning til den senere nyklassiske teorien, kan fremstilles forholdsvis uavhengig av verditeorien. Utgangspunktet er et jordbrukssamfunn som består av tre klasser: jordeiere, forpaktere og arbeidere. Jordeierne har ingen annen funksjon enn det å eie jorden, innkassere og konsumere jordrenten. Forpakterne er både entreprenører og kapitalister. De leder arbeidet og stiller den nødvendige kapitalen til disposisjon. Kapitalen består dels av sirkulerende kapital og dels av fast kapital, som redskaper, bygninger og dreneringsanlegg. Arbeiderne mangler både jord og kapital. De er derfor nødt til å leve av arbeidet sitt.

Produktet deles i tre deler: jordrente til jordeierne, profitt til forpakterne (kapitalistene) og lønn til arbeiderne. Ricardo bestemmer "normallønnen" eller den "naturlige lønnen" ved eksistensminimum, på samme måte som Malthus. Den kan nok i tider med knapphet på arbeidskraft bli en god del høyere, men da vil befolkningen og arbeidsstyrken vokse slik at lønnen presses ned igjen.

Sentralt i Ricardos fordelingsteori står det faktum at jorda har forskjellig kvalitet. Den dårligste jorda som er i bruk, såkalt marginaljord, gir ikke rente i det hele tatt. Renten på et vilkårlig jordstykke bestemmes som forskjellen i avkastningen mellom dette og et like stort stykke marginal jord.

Profitten bestemmes som en restfaktor. Den er det som blir igjen til forpakteren etter at lønn og jordrente er betalt.

I begynnelsen var jorda stor, menneskene få og kapitalen liten. Det var derfor nok førsteklasses jord til alle som hadde kapital nok til å ville dyrke den, og følgelig ingen jordrente. Rente kommer først når all den beste jorda er tatt i bruk. Det blir da aktuelt også å dyrke opp annenklasses jord. Dette vil skje under forutsetning av at avkastningen er stor nok til å dekke arbeidslønn, andre utgifter og en viss profitt. Vi får nå rente på førsteklasses jord fordi det er knapt om den og den har en avkastning som er større enn den vi finner på annenklasses, dvs. marginal jord som fortsatt er et fritt gode.

Når også all annenklasses jord er opptatt, begynner man å dyrke opp tredjeklasses jord. Det oppstår da også jordrente på annenklasses jord, og den blir lik forskjellen i avkastning mellom jord av annen og tredje klasse. Renten på jord av første klasse får et like stort tillegg.

Slik fortsetter utviklingen. Man tar i bruk jord av stadig dårligere kvalitet. Jordrenten på et vilkårlig jordstykke, lik forskjellen i avkastning mellom dette jordstykket og marginal jord, blir stadig større. Samtidig blir profitten av en bestemt kapitalmengde stadig lavere.

Profitten bestemmes som sagt ved en reststørrelse. Den er det som blir tilbake til forpakteren etter at lønn og jordrente er betalt. Profitten og profittraten er særlig enkel å beregne på marginal jord fordi jordrenten her er null. Siden profittraten må være den samme overalt (etter prinsippet om tilbud og etterspørsel), er dette også samfunnets profittrate. Vi ser derfor at profittraten gradvis avtar etter som dyrkningsgrensen flyttes for å få med jord av stadig dårligere kvalitet. (Det blir stadig mindre igjen etter at lønnen er betalt.) Hvis dette fortsetter til sin ytterste grense, vil profittraten nå null. Så vil imidlertid ikke skje. Lenge før dette inntreffer, vil den lave profitten ha stoppet kapitalakkumulasjonen.

Arbeidsverdilæren Foruten fordelingsteorien som åpenbart er mye mer enn en fordelingsteori, er Ricardo særlig kjent for arbeidsverdilæren og for teorien om de komparative fortrinn. Han forsøkte å bestemme bytteforholdet mellom to varer som forholdet mellom arbeidsmengdene som er lagt ned i dem også i det moderne samfunnet. Han presiserte imidlertid at en da også må ta hensyn til det arbeidet som kreves for å produsere råvarene og redskapene som brukes. Vi må m.a.o. regne med direkte så vel som indirekte arbeid.

Det bør kanskje sies at Ricardo selv fant at arbeidsverdien (som pristeori) ikke kan gjelde fullt ut. (Arbeidsverditeorien som utbyggingsteori tok han ikke opp.) Ricardos verditeori er forlengst forkastet eller sterkt modifisert av marxister så vel som "borgerlige økonomer".

Teorien om de komparative fortrinn Teorien om de komparative fortrinn er på en ganske annen måte blitt stående urokket som et stykke blendende økonomisk analyse, så langt forutsetningene rekker. Det hele dreier seg om fordelen ved internasjonal arbeidsdeling. Adam Smith og mange før hadde selvfølgelig innsett at dersom England er "best" til å produsere klær (f.eks. i den forstand at arbeidsforbruket pr. produksjonsenhet er lavest), og Portugal er best til å produsere vin, vil internasjonal arbeidsdeling kunne lønne seg. Hver nasjon bør så å si gjøre hva den kan best.

Hva Ricardo viste, var at arbeidsdeling også kan være svært fordelaktig dersom Portugal produserer både vin og klær med lavere ressursforbruk enn England. Anta at Portugals overlegenhet er 3 til 1 for vin og 3 til 2 for klær. Den samlede produksjonen vil da bli størst dersom Portugal konsentrerer seg om vin der dets absolutte fortrinn er størst, og England konsentrerer seg om klær der Portugals absolutte fortrinn er minst. Vi ser at Portugal har komparativt fortrinn i produksjon av vin, og at England har komparativt fortrinn i produksjon av klær. Hvert land bør spesialisere seg på en næring der det har komparativt fortrinn.

I senere år har økonomer med fornyet interesse lest kapittel 31 i "Principles". Ricardo diskuterer her om innføring av nye maskiner kan føre til arbeidsløshet. Tidligere har han nærmest avvist denne muligheten under henvisning til "Says lov" (at tilbudet skaper sin egen etterspørsel). Her sier han like ut at han har skiftet mening, at innføring av nye maskiner kan medføre en betydelig nedgang i sysselsettingen.

Ricardo står i den litt spesielle situasjonen at han hylles av både marxister og " borgerlige økonomer". Ut fra han går to av de viktigste linjene i den økonomiske tenkningens historie: en via James Mc Cullogh og de radikale ricardianerne i 1830-årene fram til Karl Marx, og videre til Pierro Sraffa og dagens nyricardianere i Cambridge; en annen via John Stuart Mill og Alfred Marshall, fram til etterkrigstidens nyklassiske økonomer.

T.Ha.

Riksforsamlingen av 1814

Riksforsamlingen på Eidsvoll bestod av 112 valgte representanter, alle menn og folkloristisk omtalt som fedrene på Eidsvoll. Riksforsamlingen satt sammen fra 10 april til 19 mai 1814. Den proklamerte Norges selvstendighet, vedtok en grunnlov og valgte den danske tronfølger Christian Frederik til norsk konge. På det overordentlige Storting samme høst ble alle disse vedtak omgjort gjennom beslutningen om union med Sverige, en gjennomgripende revisjon av grunnloven og valg av Sveriges konge Carl XIII til konge i Norge.

Forutsetninger Hendingene i 1814 ble i hovedsaken bestemt av krefter utenfor Norge. Ved freden i Kiel 14 januar ble Frederik VI tvunget til å tiltre koalisjonen mot Napoleon, som Danmark-Norge hadde vært alliert med siden 1807, og til å avstå Norge til Sveriges konge. Forut for freden var Danmark blitt militært beseiret i hertugdømmene og på Jylland av Sveriges kronprins Carl Johan (Jean-Baptiste Bernadotte), som også hadde sikret seg stormaktenes løfte om Norge som pris for Sveriges krigsinnsats mot Napoleon.

I Norge satt Christian Frederik som stattholder. Han besluttet å hindre at Norge ble avstått for å bane vei for en senere gjenforening med Danmark. Det er omdiskutert om Frederik VI stod bak motstandspolitikken, men mye tyder på at han hadde inspirert og godkjent den. Så lenge Napoleon ikke var slått, og inntil en alminnelig europeisk fred var sluttet, var det håp for motstandslinjen, hvis den fysiske fullbyrdingen av Kiel-freden ble forhindret. Den militære forutsetning for denne politikken var at den norske krigsmakt stod under våpen og var ubeseiret, mens storparten av den svenske hæren deltok i det kontinentale felttoget.

Da det kort etter Napoleons nederlag om våren ble klart at stormaktene stod fast ved sine løfter til Sverige, oppgav Christian Frederik raskt sin politikk. Hans hensikt med krigen i juli-august var verken å redde sitt nye kongedømme eller Norges selvstendighet. Krigen ble ført dels for å redde æren, dels for å kjølne den selvstendighetsvilje som var blitt agitert fram i løpet av året og dels for å styrke det politiske utgangspunktet for forhandlingene om den uunngåelige union med Sverige. Mossekonvensjonen 14 august var en suksess for denne nye politikken ved at Eidsvollsgrunnloven og en høy grad av indre norsk selvstyre ble lagt til grunn for unionsforhandlingene.

Christian Frederiks første plan var å la seg utrope til norsk konge på grunnlag av sin arverett og med løfte om senere å gi en grunnlov. I det såkalte notabelmøte på Eidsvoll 16 februar ble denne planen oppgitt. I stedet ble det besluttet å innkalle en folkevalgt riksforsamling, som skulle gi en grunnlov og bestemme over Norges skjebne. Arverettslinjen var dermed forlatt til fordel for en folkesuverenitetslinje. Dette var nødvendig for å få mobilisert folket til å støtte motstandspolitikken. Carl XIII hadde allerede lovet en egen norsk nasjonalforsamling med beskatningsrett som grunnlag for unionen med Sverige. Christian Frederik var nødt til å by over.

Fram til Riksforsamlingen overtok Christian Frederik enevoldsmakten med tittelen regent. Han befestet sin kontroll over krigsmakt og byråkrati og iverksatte en intens politisk agitasjon. Folket ble bundet til motstandspolitikken ved selvstendighetseden, som embetsmennene ble avkrevd skriftlig, og som menighetene måtte avlegge i kirkene og troppene i sine forlegninger. Valgene fulgte umiddelbart etter edsavleggelsen. De var indirekte så nær som i byer med bare en menighet, og de var sosialt klausulert. Menighetene på landet skulle velge to valgmenn blant embetsmenn, brukseiere, jorddrotter og gårdbrukere over 25 år, og den ene skulle være bonde. Valgmennene i hvert amt skulle velge tre representanter, og minst en skulle være bonde. I byene var bare embetsmenn og borgere valgbare. Fra hær og marine skulle halvparten av representantene være offiserer og halvparten underoffiserer og menige, noe som i praksis betydde bønder. Av de 112 representantene hadde amtene 53, byene 26, hæren 29 og marinen 4. 57 var embetsmenn, 37 bønder og 18 kjøpmenn, brukseiere og godseiere. Nord-Norge ble ikke representert fordi fristen ble for kort til at valgene kunne bli avviklet tidsnok.

Interessegrupper I Riksforsamlingen gikk et hovedskille mellom det såkalte selvstendighetsparti og det såkalte unionsparti. Selvstendighetspartiet hadde flertallet med ca. 80 representanter, mens unionspartiet i viktige voteringer samlet ca. 30 stemmer. Selvstendighetspartiet stod for oppslutning om Christian Frederiks politikk med ny union med Danmark som sannsynlig sluttresultat, men i flertallet fantes også enkelte som stod for en mer ubetinget norsk selvstendighet. Partiets ledere var alle embetsmenn: Christian-Magnus Falsen, Georg Sverdrup, Wilhelm F. K. Christie, Peter Motzfeldt, Christian A. Diriks m.fl. Unionspartiets kjerne bestod av større næringsdrivende fra trelastdistriktene på Øst- og Sørlandet. Dets fremste menn var grev Wedel Jarlsberg (senere statsråd og stattholder), hans svigerfar Peder Anker (senere statsminister), Severin Løvenskiold (senere statsminister og stattholder) og jernverkseier Jacob Aall. I krigsårene fra 1807, da handelen med England i lange perioder var brutt, hadde ønsker om brudd med Danmark og eneveldet vunnet stigende innpass i disse kretsene. Union med det konstitusjonelt regjerte Sverige som var alliert med England og under en egen norsk forfatning svarte til politiske idealer og økonomiske interesser hos disse gruppene. De ønsket ikke underkastelse på grunnlag av Kiel-freden, men unionsavtale gjennom forhandlinger.

Selvstendighetspartiet vant på Eidsvoll, men selvstendighetspolitikken ble en kort episode. Grunnlovsarbeidet gav, tross den gjennomgripende revisjon om høsten, et varigere resultat. Også grunnloven fikk preg av striden mellom selvstendighetsparti og unionsparti, men også av andre motsetninger på tvers av dette partiskille. I den ferdige grunnlov ble de demokratiske elementene sterkere enn partiførerne på begge sider ønsket. Stortinget ble mektigere og mer enhetlig organisert, og stemmeretten ble etter tidens forhold meget vid. Dels skyldes dette innflytelse fra representanter i begge leire som var preget av radikal-demokratiske ideer fra revolusjonsforfatningene i Europa og Amrerika, dels behovet for å knytte bøndene til selvstendighetspolitikken.

På Eidsvoll forelå en rekke adresser som stilte de sentrale krav i senere bondepolitikk: Innskrenking av embetsverk og embetsmakt, lavere skatter og næringsfrihet for bøndene. Bonde og sersjant Paul Harildstad, representant for Opplandske infanteriregiment, knyttet de materielle kravene til selvstendighetspolitikken slik: " skal nu Norges land og selvstendighet forsvares, da er det nødvendig at der gjennom den tåke der svever over vår horisont vises bonden og den lavere klasse et glimt av en lykkelig fremtid ... hvem ville vel oppofre sine sønners, sine brødres, sitt eget blod og velferd for den forskjell mellom navnet av norske og svenske slaver." Bøndene fikk del i den politiske makten ved stemmerett for både selveiere og leilendinger, og odels- og åsetesretten ble garantert i grunnloven. Ellers ble de viktigste bondekravene, om næringsfrihet, almen verneplikt m.m., overlatt fremtidige storting ved prinsipperklæringer av lite forpliktende karakter.

Resultat Riksforsamlingen fullbyrdet en politisk revolusjon av europeisk modell og i de eiendomsbesittende klassers interesser. Behovet for nasjonal mobilisering virket radikaliserende på grunnlovsverket. I reaksjonstiden etter 1814 var Norges grunnlov den mest demokratiske i Europa, og den ble bevart intakt ved et nasjonalt forsvar mot unionskongen og Sverige. Samtidig rommet den grunnleggende uklarheter og innebygde motsetninger. Kompetanseforholdet mellom Stortinget og kongemakten var tvetydig bestemt, og de motstridende prinsipper om maktfordeling, folkesuverenitet og statsmaktens begrensning sameksisterte i uavklart blanding. I uklarheten lå opphav til fortolkningsstrid, men den var også et vilkår for levedyktighet, for en forfatningsutvikling uten omstyrting. 1814-grunnloven er blitt karakterisert som "en primitivt sammenbundet flåte, der de enkelte stokkene nok kunne gnisse mot hverandre i stormen, men likevel hang sammen og smidig fulgte bølgenes gang" (Sverre Steen), eller mer brutalt som "en lapp papir og ikke mer i saker som gjelder, - høyt elsket, men et rusk i øyet for alle som ikke har nøyet seg med å tilbe" (Jens Arup Seip).

P.M.

Se også: Svensk-norske union.

Litteratur: K. Mykland (red.): Omkring 1814, Oslo 1967. J. A. Seip: Utsikt over Norges historie, bd. 1, Oslo 1974. S. Steen: 1814, Oslo 1951. S. Steen og A. Kaartvedt: Det Norske Storting gjennom 150 år, bd. 1, Oslo 1964.

Riksmålsforbundet

Riksmålsforbundet ble stiftet i 1907, og er den ene av de tre norske språkstridsorganisasjonene. (De to andre er Noregs Mållag, stiftet 1906, og Landslaget for språklig samling, stiftet 1959.)

På samme måten som partiet Høyre kom som et svar på at Venstre hadde organisert seg, var Riksmålsforbundet en reaksjon på Noregs Mållag. Og likesom Høyre ikke søkte å omstøte parlamentarismen, men tok en viss del i reformarbeidet på den nye grunn, så søkte Riksmålforbundet ikke å gjenopprette språkfellesskapet med Danmark. I sin første periode, fram til 1917, var det tvertimot positivt innstilt til det reformarbeidet på det tradisjonelle skriftspråkets grunn, som overlærer Knud Knudsen (1812-95) helt siden 1840-årene hadde lagt det teoretiske grunnlaget for. Riksmålsforbundets første ledere, Bjørnstjerne Bjørnson (1907-10), Ragna Nielsen (1910-11) og Alfred Eriksen (1911-16) hadde alle kjempet for den fornorsking av skriftspråket som fikk sitt ytre uttrykk i rettskrivningen av 1907.

Det inntrådte imidlertid en forandring med reformen av 1917, som Riksmålsforbundet (bl.a. ved Fridtjof Nansen) hadde vært aktivt med å forberede. Den kongelige resolusjon av 21 desember 1917 ved målmannen Jørgen Løvland som kirkeminister, ble av de fleste organiserte riksmålsfolk oppfattet som et anslag mot deres morsmål. Dette skyldtes ikke i første rekke de mange rent ortografiske forandringer, men innføringen av en hel rekke sidestilte former fra de mest utbredte dialektene. Disse tok nemlig åpenbart sikte på å fjerne skriftspråket fra "det dannede talesprog" hos byens høyere sosiale lag. Først da det viste seg at tyngdepunktet i morsmålsundervisningen, i alle fall i byene, kom til å ligge på de "obligatoriske" (moderate) - i motsetning til de "valgfrie" (radikale) formene, la reaksjonen seg, og alt fra slutten av 1920-årene var 1917-normen godtatt av mesteparten av pressen og av den borgerlige opinion.

Helt fram til andre verdenskrig lå Riksmålsforbundet i en slags dvale, og selv da en ny, langt radikalere reform ble innført i 1938, med en sterk tilnærming skriftspråkene imellom som sitt hovedinnhold, kom det til å begynne med langt sterkere protester fra konservativt landsmålshold (på grunn av tilnærmingen til bokmålet) enn fra Riksmålsforbundet. Nynorsk- og særlig samnorskstrevet var på offensiven, med offisiell støtte av arbeiderbevegelsen, regjering og Storting, og en nærmest defaitistisk ånd hersket på konservativt riksmålshold.

Etter krigen oppstod en helt ny situasjon. 2 mars 1939 hadde Oslo skolestyre (etter forslag fra Halvard M. Lange) gjort et vedtak som skulle få skjebnesvangre følger. Det gikk ut på at kommunen bare ville bruke lese- og lærebøker som hadde flest mulig "tilnærmingsformer". I praksis kom dette til å skje uansett om det dreide seg om former som var fremmed selv for det egentlige folkemål i Oslo (og mange steder ellers). Eksempler på dette var heim, vatn, botn, hol, kol, mot Oslo-mål: jemm, vann, bånn, køl, høl. Samtidig med dette brudd både med en gammel skrifttradisjon og med utbredte norske uttaletradisjoner foretok lesebokutgiverne en rekke smakløse omdiktinger for å bringe også eldre forfatteres verker, til og med dikt, på linje med gjeldende skolenormal.

Så lenge krigen varte, hersket det borgfred i språksaken. Både Riksmålsforbundets formann, stortingsmann Harald Bakke, og fremtredende målfolk stod imidlertid Gulbrand Lunde bi, da denne i 1941 innførte et normsystem som søkte å innfange alle retninger i språkstriden, noe som selvsagt falt mellom alle stoler.

Da krigen var slutt, ble nazi-rettskrivningen satt ut av kraft - også obligatoriske "radikale" former som heim og veg. Men samtidig gjorde departementet, under Kåre Fostervoll, opptak til nye skritt på tilnærmingsveien: det førte til at språkstriden kvesste seg til som aldri før. Riksmålsforbundet ble i 1947 reorganisert med Arnulf Øverland som formann, og det utgav fra 1950 tidsskriftet "Ordet" med Anda Bjerke som redaktør. I 1951 ble Foreldreaksjonen mot samnorsk organisert, som siden har utgitt den ensidig agitatoriske avis Frisprog med Margrethe Aamot Øverland og Sofie Helene Wigert som redaktører. I 1953 ble Det norske akademi for sprog og litteratur stiftet. Formenn etter Øverland har vært: Sigurd Hoel (1956), Ernst Sørensen (1959), J. B. Hjort (1962), Aksel Lydersen (1969) og Knut Wigert (1974).

Myndighetene slo snart inn på en forsiktig retrettlinje, som imidlertid først etter flere år fikk praktiske utslag. I 1951 opprettet Stortinget Norsk Språknemnd (for å komme kravet om et "akademi" i møte), men organiserte riksmålsfolk nektet konsekvent å la seg oppnevne som medlemmer, selv etter at Høyesteretts "forfatterforeningsdommer" av 13.5.1960 uttrykkelig hadde slått fast at den omstridte formålsparagraf på ingen måte var til hinder for at folk med det mest konservative språksyn var valgbare. Da Norsk Språknemnd i 1957 utarbeidet en ny læreboknormal (godkjent av Stortinget året etter) fant en samlet riksmålsbevegelse at innrømmelsene der var helt utilstrekkelige. Den viktigste innrømmelsen var kanskje at Oslo skolestyre i 1954 la "Oslo-vedtaket" på is, men det tok mange år før lærebøkene med de radikale formene, kunne erstattes av nye, moderate. Et vedtak i Norsk Språknemnd i 1969, som påbød større troskap mot dikternes språkform enn noen gang før, syntes ikke å ha nådd fram til Riksmålsforbundets bevissthet, og agitasjonen fortsatte på samme hemningsløse måte som tidligere.

For på ny å vise vilje til avspenning oppnevnte Regjeringen Gerhardsen i 1964 en "språkfredskomité" med universitetsrektor Hans Vogt som formann og med medlemmer fra alle retninger i språkstriden, heriblant Riksmålsforbundet. Innstillingen fra denne komite kom alt i 1966, men den borgerlige regjering lot det dra ut med behandlingen, og først i 1972 kunne et nytt Norsk Språkråd med medlemmer fra Riksmålsforbundet (og fra Akademiet) tre i funksjon.

Etter at dette råd allerede sitt første år fikk utvirket at skoleelevene ikke skulle få feil i sine skriftlige arbeider for å bruke de mest omstridte av de grammatiske former som hadde vært forbudt siden 1938 og 1959, ble en avspenning merkbar. Og etter at Rådet i 1979 har anbefalt en vidtgående "liberalisering" også av læreboknormalen, er veien antakelig åpnet for en mer konstruktiv språkstrid. Kampen om bokstavene vil kunne avløses av en kappestrid om å kunne skrive det klareste, enkleste og beste norsk.

T.Bu.

Se også: Dialekt, Målreising, Noregs Mållag, Språk, Aasen, Ivar.

Litteratur: F.-E. Vinje: Et språk i utvikling, Oslo 1978.