Rengjøringskvinner
Rengjøring har alltid vært en av de viktigste formene for lønnsarbeid blant arbeiderklassens kvinner. VI kan anslå at et antall på ca. 90 000 personer har rengjøring som yrke i dag. Dette blir dermed en av landets største yrkesgrupper.
Særtrekk ved yrket
Rengjøring er et nesten "rent" kvinneyrke, og det har alltid vært et av våre mest utpregete lavstatus- og lavtlønnsyrker. Det er også et av de mest fysisk krevende yrker vi har, med store slitasjebelastninger på armer, rygg og nakke. Det er ikke mange som klarer å stå i dette yrket til pensjonsalderen. Tidlig uføretrygd er vanlig blant de kvinner som har hatt dette yrket i en årrekke.
Mange kvinner er ansatt i rengjøringsbyråer. Byråene innleverer anbud på renhold i kontor- og industrilokaler. Byråene ligger dermed i konkurranse med hverandre om de laveste anbudene, og for å oppfylle anbudene med mest mulig fortjeneste, blir ofte arbeidskraften utnyttet til det ytterste. Det er ingen etableringskontroll med rengjøringsbyråer, og nær sagt hvem som helst med bøtte og klut kan starte byrå. Dette har skapt en del usunne forhold i bransjen, dårlige arbeidskontrakter og vanskeligheter med fagorganisering på arbeidsplassene.
Å rette på problemer som har oppstått i forbindelse med rengjøringsbyråers virksomhet, har vært en sentral del av arbeidet i rengjøringskvinnenes fagforeninger. Allerede i 1914 ble det utløst en konflikt ved "Blaatrikken" i Kristiania da de som hadde rengjøringen ble sagt opp fordi et annet byrå kom med et tilbud om vasking som var billigere. I 1973 gikk rengjøringskvinnene ved Kongsberg Våpenfabrikk til streik fordi byrået som de var ansatt i, skar ned på arbeidet slik at kvinnene gikk ned i lønn, men fikk mer å gjøre de timene de jobbet. Streiken ble ikke støttet av kvinnenes forbund, Norsk Arbeidsmannsforbund, og den ble kjent ulovlig i arbeidsretten.
Grunnlaget for denne streiken er imidlertid uttrykk for en utvikling som har funnet sted i bransjen de siste 20 åra. Fabrikkens ledelse ga vaskebyrået beskjed om at de ønsket innsparinger på utgiftene til renholdet. Slike innsparinger blir stadig gjennomført ved at man går til rasjonalisering av renholdet. Rasjonalisering innebærer som oftest innføring av nye vaskemetoder, evt. nye gulvbelegg og tekniske "hjelpemidler". Rasjonaliseringstiltakene skaper imidlertid en rekke problemer for arbeidskraften, blant annet blir vaskeområdene ca. tredoblet, renholdshyppigheten redusert og tempoet skrudd opp. Alt dette motarbeider langt på vei de positive effektene ny teknologi og metoder kan ha.
Samtidig med denne omleggingen i yrket, som går under betegnelsen industrialisering, finner vi også endringer i arbeidskraften. I dag er andelen av menn i yrket 4-5 %, og det er flere husmødre som har menn i mellomfagsposisjoner, som søker til yrket.
Rengjøring har på mange måter vært et yrke som har latt seg kombinere med husarbeid og barnepass. Vi kan trygt si at rengjøringskvinnene er et eksempel på ei kvinnegruppe med hardt dobbeltarbeid. Jobbene er som regel på deltid, og arbeidstidene som regel utenom vanlig arbeidstid, tidlig om morgenen eller om ettermiddagen/kveldene. På den måten har ektefellene kunnet dele barnepasset.
Mange av disse særtrekkene ved yrket, som har vært en av hovedgrunnene til at en rekke kvinner har kunnet ha utearbeid, er i ferd med å forsvinne. Det er reist krav, blant annet fra LO-hold om at renholdet i den grad det er mulig, skal foregå på dagtid, at jobbene skal ha minst 4 timers varighet og at kvinnene skal stå tida ut, mens de tidligere kunne gå hjem når de hadde vasket sitt område.
Organisering
Det er meget lav organisasjonsprosent i rengjøringsyrket. Et anslagsvis gjennomsnitt på alle forbundene er 20-30 %. Dette skyldes for en stor del de rent praktiske vanskelighetene med organisering på disse arbeidsplassene. De er spredte, det er få som jobber på samme sted, og de jobber til spesielle tider. Et annet forhold er av mer subjektiv karakter. Det er hovedsakelig deltidsjobber, og få i yrket har sterk yrkesidentitet og tanker om at de skal ha dette yrket over lengre tid. Dessuten er de fleste kvinnene sterkt belastet med dobbeltarbeid. Et annet og viktig forhold er at det heller ikke fra forbundenes side har vært satset nok på å nå fram til denne yrkesgruppen.
Allikevel har rengjøringskvinnene lange og sterke tradisjoner i norsk fagbevegelse. Stiftelsen av Kristiania Vaske- og Rengjøringsarbeiderskers forening i 1901 var en av de første faglige organiseringene av kvinner i Norge. Oslo Rengjøringskvinners forening som den nå heter, er i dag en egen gruppe i avdeling 5 av Oslo og Omegn Arbeidsmannsforbund. De første 30 åra av rengjøringskvinnenes faglige organisering var preget av nitid og uopphørlig arbeid for å sikre foreningenes økonomi og av å verve nye medlemmer. Mange ulike foreninger ble dannet. I 20- og 30-åra ble de innlemmet i de ulike forbundene.
Rengjøringsyrket har vært preget av få store arbeidskonflikter til tross for ofte ekstremt dårlige lønns- og arbeidsforhold. Ved tarifforhandlingene i 1974 ble imidlertid de stats- og kommuneansatte rengjøringskvinnene tatt inn på vanlig lønnsregulativ. Samtidig tok Arbeidsmannsforbundet sine rengjøringsarbeidere ut i streik. Streiken var vellykket og timelønna gikk betydelig opp.
Men yrket ligger fortsatt nederst på lønnsskalaen blant de aller dårligst lønnete kvinneyrkene. Selv om yrkets arbeidsbetingelser er mye forbedret fra tidligere tider, og bransjens folk hevder at yrkets status er betydelig hevet, er rengjøringsyrket fortsatt ikke særlig etterspurt på steder hvor det finnes andre muligheter for jobb. Dette gjelder særlig blant mennene, også i krisetider. En god illustrasjon til denne situasjonen er en kommentar til situasjonen i 1930-åra fra 50-årsberetningen til Oslo Vask- og Rengjøringskvinners forening:
"Den eneste måten som disse kvinner kunne slå seg igjennom på var å gå ut og skure og vaske eller gå med aviser, og disse yrker er aldri blitt misundt kvinnene. Når det gjelder disse yrker har man aldri hørt agitasjonen om at gifte kvinner skulle ut av ervervslivet. Det var bare når de hadde et bedre betalt og mindre slitsomt arbeid at det en tid ble hevdet at de opptok plassene for de yngre og arbeidsløse."
A.M.B.
Renner, Karl
Renner (1870-1950), østerriksk sosialist og rettsteoretiker. Karl Renner skrev flere betydelige studier innen marxistisk rettslære; "Rettsinstitusjonenes sosiale funksjon" (1904) er blitt stående som en klassiker innen rettsvitenskapen. Renner analyserte allerede i 1916, i "Marxismens problemer", framveksten av den statsregulerte kapitalismen, og i det posthumt utgitte "Det moderne samfunns endringer" (1953) diskuterer han den sosialistiske overgangsstrategien i det seinkapitalistiske industrisamfunnet.
Innen austromarxismen står Renner på høyrefløyen, i enkelte spørsmål nær Bernsteins revisjonisme. Renner var den parlamentariske politikkens talsmann. I 1918 ble han Østerrikes første statsminister og hadde seinere flere ministerposter. Fra 1945 til sin død var han Østerrikes president.
R.S.

Se også: Austromarxisme, Rett.

Rente
Rente brukes vanligvis i betydningen lånerente, dvs. den prisen man betaler for å låne penger. Hvis man låner 100 kroner på et tidspunkt og så betaler tilbake 105 kroner ett år senere, sier vi at renten eller rentefoten er 5 % per år. Mer generelt brukes rente i betydningen avkastning på kapital, enten kapitalen er lånt eller ikke.
Man kan vanskelig snakke om rentefoten som en bestemt størrelse, siden den varierer betydelig mellom forskjellige låneformer. Rentefoten på kortsiktige lån er gjerne forskjellig fra renten på langsiktige lån, og utbyttet på aksjer er ikke det samme som utbyttet på obligasjoner. For å forklare dette må vi si noe om hvorfor det faktisk er rente og hva som bestemmer størrelsen, men det er ikke så helt lett siden det finnes nokså mange forskjellige renteteorier.
I merkantilistisk tid ble rente gjerne betraktet som et rent pengeanliggende, og renten fikk en rent monetær (pengeteoretisk) begrunnelse. Det å disponere penger ble betraktet som et gode, selv om man ikke eide dem, og på tilsvarende måte ble det betraktet som et offer å skille seg av med pengene sine, selv om det bare var midlertidig. Følgelig måtte den som lånte penger betale rente til den som lånte dem ut.
De senere klassiske økonomene kom etter hvert til å betrakte rente som leieprisen på realkapital (med realkapital menes maskiner, fabrikkbygninger, transportmidler etc.). Det finnes en slik pris dels fordi økt realkapital fører til økt produksjon og dels fordi kapitalen bare kan økes ved sparing, som er et offer. John Maynard Keynes, vårt århundres mest innflytelsesrike økonom, kom i sin tur til å kritisere den klassiske renteteorien og bringe den monetære renteteorien til heder og verdighet igjen.
En tredje (eller fjerde) forklaring på fenomenet rente ble gitt av Marx. Han så renten som en form for ubetalt arbeid. I det kapitalistiske samfunn produserer arbeiderne mer verdi enn sin egen lønn, og denne merverdi tilfaller kapitalistene i form av profitt eller rente.
Det finnes også en del andre momenter som bør tas i betraktning ved en teoretisk bestemmelse av renten, spesielt risiko og inflasjon. Når man låner ut pengene sine, løper man alltid en viss risiko for å miste dem. Normalt vil renten på et lån være høyere desto større risikoen antas å være. På liknende måte påvirkes renten av inflasjon. Når prisstigningen er stor, blir vanligvis den nominelle rente høy - noe som er en slags kompensasjon for fallet i pengeverdien. Til gjengjeld kan rentefoten bli nokså lav i tider med fallende priser.
Betegnelsen rente brukes også i betydningen jordrente eller grunnrente. Den klassiske teorien for jordrente ble gitt av den engelske økonomen David Ricardo for mer enn 150 år siden. Jordrente betraktes her som en betaling til grunneieren for produktivkraften i jorden ("the original and indestructable powers of the soil"). En liknende forklaring gis for den inntekten som tilfaller eierne av skog, gruver, fossefall etc. Teorien om grunnrente kan også generaliseres til å omfatte varige kapitalgjenstander som kanaler, jernbaner og fabrikkbygninger.

T.Ha.
Se også: Keynes, Merkantilisme, Ricardo.

Representasjon
Demokrati er et politisk system som bygger på ideen om en størst mulig grad av statsborgerlig deltakelse i politiske avgjørelser. Denne deltakelsen tar vanligvis indirekte former, dvs. borgerne velger, styrer og kontrollerer de personene som skal utføre politiske oppgaver på deres vegne. Politisk demokrati hviler derfor i stor utstrekning på deltakelse gjennom representasjon. (Se art. Deltaking, Demokrati.)
Det er et stridsspørsmål blant teoretikerne så vel som blant folk flest hvor mye og hva som skal bestemmes ved statsborgernes direkte deltakelse, og hvor mye og hva av politisk valgte eller oppnevnte representanter. Det er enighet om at det forventes at en politisk representant handler i de representertes interesse og i samsvar med deres interesser. Disse interessene og forventningene kan så være mer eller mindre klarlagt eller kan være åpen for representantenes egen tolkning.
Man kan begrense representanters makt ved hyppige folkeavstemninger, ved muligheten for tilbakekalling av representanter og gjennom bundne mandater. Man øker deres makt gjennom lange valgperioder, gjenvalg og valg basert på tillit til personen heller enn et detaljert program. Representasjon er et middel og representasjonsordninger er "tekniske kunstgrep" som skal tjene iverksettingen av demokratiet. Begge er derfor sentrale teoretiske og metodiske emner innen statsvitenskapen.
Ulike former for representasjon
Representanter kan være: 1. delegater som f.eks. en ambassadør eller en ansatt i en interesseorganisasjon som fører forhandlinger på vegne av medlemmene. 2. En representant kan også symbolisere enhet av en gruppe som f.eks. en monark eller en president. 3. De kan betraktes som stedfortredere for en gruppe i samfunnet som f.eks. ungdom, arbeidere eller kvinner. 4. De kan også være personer som er valgt til en politisk forsamling eller et parlament hvor de treffer beslutninger på vegne av velgerne.
Politisk representasjon er den institusjonen som gjør det mulig å handle på vegne av andre og innlemme grupper i det politiske systemet gjennom organisasjoner som f.eks. partier. Det ventes at representative organer er ansvarlige for sine avgjørelser overfor dem de representerer, og at de kan kontrolleres på forskjellige måter. Forholdet mellom de få som styrer og de mange som kontrollerer, er kjernen i representasjonstenkningen. De få som det her er tale om, utvikler seg lett til eliter (også kalt pamper) som skaper organisasjoner og regler som beskytter dem mot de mange (også kalt massene) (se art. Oligarki). Man kan si at demokratiets problem ligger i det vanlige menneskets evne til å kontrollere de organisasjonene hvor makt i samfunnet er konsentrert og hvor den utøves.
Den muligheten for konflikt som eksisterer mellom de mange og de få, bør forhindres fra å tilspisse seg. Representantene og representative organisasjoner skal være følsomme overfor befolkningens ønsker, og den skal ha anledning til å kaste representanter med jevne mellomrom. Befolkningen (de mange) handler gjennom sine representanter (dvs. de handler på vegne av den) samtidig som befolkningen skal ha lov til å vurdere det representantene gjør og gi uttrykk for sin støtte eller kritikk gjennom valg. Det er viktig å skape institusjoner som gjør det mulig for befolkningen eller velgerne å kontrollere og vurdere til tross for det faktum at de fleste ikke vet hva styringsmaktene gjør til enhver tid og overlater avgjørelsene til andre.
Virkelige problemer oppstår først når "velgerne", "massene", "befolkningen" eller "klientene" mister sin evne til å vurdere og dermed blir umyndiggjort og utsatt for manipulasjon. Det er her skilnaden går mellom demokratiske og diktatoriske styringssystemer. Derfor er fyldig og riktig informasjon så viktig og derfor har pressen en så sentral rolle som formidler i et demokratisk system. Både kanaler for mulig handling og kunnskapskilder må m.a.o. være til stede til enhver tid. På denne måten kan man påvirke representantene til å ta hensyn til interesser og handle i samsvar med dem over tid på en mer eller mindre systematisk måte.
Man kan sammenfatte de minste kravene til et politisk system basert på representasjon av interesser slik: 1. regelmessige valg, 2. en representativ forsamling bestående av flere individer, ikke bare et enkeltmenneske. Formålet er å gjøre det mulig å handle gjennom andre og å skape institusjoner tilpasset dette formålet. Vår politiske historie kan i stor utstrekning uttrykkes som forsøk på å utvikle og forbedre de institusjonene som skal tjene dette formålet og bringe fram individer som handler i samsvar med de interessene de skal forsvare. Representasjon betyr både kontroll og tillit.
Utvikling av institusjoner og evnen til å bringe fram individer som ser det som sin oppgave å representere den offentlige Interesse, er den ene oppgaven for et representativt system. Den andre oppgaven er å gjøre befolkningen i stand til å kjenne sine interesser og å øke dens evne til vurdering og kritikk. Vekselvirkningen over tid mellom disse to utgjør det vi kaller politisk representasjon. Historisk sett har mye av striden i kampen om allmenn stemmerett dreid seg om hvem som skulle være representert. Senere har man diskutert hva skulle representeres, hvilke interesser er legitime og hvordan man kunne trekke dem inn. I Norge har f.eks. regionale interesser spilt en sentral rolle i tillegg til klasseinteresser.
Ulike teorier om representasjon
Man kan ordne de ulike teoretiske oppfatningene slik: 1. representasjon av personlige interesser, 2. representasjon av klasseinteresser, 3. representasjon av grupper og regioner, 4. representasjon av politiske partier. De første to syn står teoretisk i motsetning til hverandre, mens de i praktisk politikk ofte blir blandet.
Det første synet ser på det politiske systemet som et marked, hvor enkeltindivider prøver å tilfredsstille sine behov og personlige interesser som er forskjellige fra hverandre, men ikke beror på grunnleggende motsetninger blant individer. Representantenes oppgave er å finne fram til kompromisser blant de forskjellige interessene, hovedsakelig gjennom avstemning og flertallsavgjørelser. Sluttresultatet anses å være i samsvar med ideen om det liberale, representative demokratiet.
Det andre synet, som er basert på marxistisk teori, sier at samfunnet består av to eller flere klasser som har motstridende interesser. Grunnenheten er altså ikke individet, men klassen, og dens interesse er bestemt av forholdet til produksjonsmidlene. De grunnleggende (og ofte forutsigbare) konfliktene som preger klassesamfunnet kan ikke løses gjennom et politisk system som er kontrollert av den ene klassen, men visse forbedringer kan oppnås, som f.eks. kortere arbeidstid og høyere lønn. Til tross for at det representative demokratiet bare er et skinndemokrati, kan man delta i det og benytte seg av det i en overgangsfase.
Det tredje synet ser på samfunnet som et sammensatt system av ulike grupper som har forskjellige interesser, men overlappende medlemskap. Det vil si at enkeltborgere har mange forskjellige interesser og allierer seg med hverandre fra sak til sak. Det eksisterer altså ikke varige motstridende interessegrupperinger. På denne måten blir dagens politiske motstander morgendagens politiske partner, og representantene er villige til å lage kompromisser i forventning om det videre samarbeidet. Representantene selv blir i sin tur kontrollert ved forholdsvis hyppige valg. Systemet brytes ned når kompromiss ikke er ønskelig eller ikke mulig i sentrale saker. Representantene innenfor dette systemet har både handlingsfrihet og stort ansvar.
Det fjerde synet overfører ansvarsforholdet mellom velger og enkeltrepresentant delvis til de politiske organisasjonene som har vokst frem i løpet av det siste århundret, nemlig de politiske partiene. Partier organiserer politiske interesser og formulerer dem i form av et program som de så forplikter seg til å gjennomføre. Representanter forplikter seg overfor velgerne og partiene til å arbeide på grunnlag av partiprogrammet.
Partienes indre demokrati og deres samlete representativitet for befolkningen som helhet blir et nytt problem. Et annet problem er at viktige interesser og grupper kan falle ut av det representative systemet hvis de er så svake at ingen organisasjon bryr seg om dem. Politiske partier er ikke de eneste organisasjonene som har overtatt representasjonsoppgaver (se art. Organisasjon). Det moderne industrisamfunnet er et gjennomorganisert samfunn der interessemotsetninger kanaliseres gjennom store organisasjoner som skal representere sine medlemmer. Tanken er at disse organisasjonene samlet utgjør et minisamfunn som reflekterer alle interessene på et høyere plan. Virkeligheten er nok en annen. Delvis er det vanskelig å kontrollere disse organisasjonene innenfra, delvis er det vanskelig å representere interesser som ikke har store organisasjoner bak seg, delvis kan organisasjonene fristes til å samarbeide i større utstrekning enn medlemmenes interesser egentlig skulle tilsi. Den nødvendige vekselvirkningen mellom formål og institusjon som utgjør representasjonstanken, blir dermed enda mer komplisert i et moderne samfunn.

H.He.
Reproduksjon
Reproduksjon betyr "fornyet frembringelse" eller at noe produseres om igjen. I teorier om samfunnet heter det gjerne at en sosial ordning reproduseres når de grunnleggende betingelsene for ordningen holdes ved like.
Mer spesielt henvises det ofte til to ulike typer samfunnsmessige virksomheter og institusjoner: Den produktive og den reproduktive sfære eller område. I den reproduktive sfæren fornyes og opprettholdes samfunnets arbeidskraft. Gjennom opplæring, oppdragelse, utdannelse, helse og pleie sørger den reproduktive virksomhet for at dette skjer på en slik måte at produksjonens betingelser opprettholdes. Dette betyr f.eks. at arbeidskraften tilpasses den produksjonsformen som preger det kapitalistiske samfunn.
Et av de mest slående trekk ved kapitalismen er at det produktive og det reproduktive område er skarpt atskilt. Når en institusjon - f.eks. familien eller skolen - yter reproduktive tjenester, vil det under kapitalismen si at den opprettholder den materielle produksjon, uten å ta direkte del i den. De reproduktive virksomheter er ikke underlagt kapitalforholdet direkte. De frembringer ikke mer verdi enn det som er nedlagt i dem. Men disse institusjonene har en dobbeltsidig funksjon. På den ene siden er de nødvendige institusjoner i reproduksjonen av kapitalen; på den andre siden organiserer de dekningen av individuelle behov. Denne dobbeltheten kommer f.eks. til uttrykk i trygdesystemets oppgave. Trygdesystemet løser arbeidsmarkedsproblemer i den produktive sfære ved å gjøre det mulig å skyve ut "ubrukbare" arbeidstakere, på den andre siden dekkes den enkelte arbeidsuføres økonomiske behov.
De sentrale reproduktive oppgavene er først og fremst knyttet til reproduksjon av arbeidskraft i vid forstand: Det å føde og sikre oppveksten av barn, oppgaver som først og fremst er knyttet til familien. Foruten familien dreier det seg om bl.a. skoler og utdanningsinstitusjoner. Ved siden av de rent fysiske og kunnskapsmessige kvaliteter som blir tilført arbeidskraften gjennom disse institusjonene, er de også mer generelt oppdragende.
Helbredelse og pleie av syke og omsorg for eldre er også eksempler på reproduksjonsfunksjoner, det samme gjelder en del problem- og konfliktløsninger av personlig art, alt sammen oppgaver som vi i dag forbinder både med familien og det sosiale og helsemessige hjelpeapparat. Nærmiljø og lokalmiljø og en del typer frivillige organisasjoner hører også med i den reproduktive sfære. Betraktet fra et "produksjons-synspunkt" er det åpenbart at arbeidslivet mottar arbeidskraft som andre institusjoner har "produsert" og sikret utviklingen av, både fysisk og sosialt.
Forholdet mellom det produktive og det reproduktive området preges i dag først og fremst av de skarpe skillelinjene mellom dem. Dette regnes som særlig karakteristisk for det kapitalistiske samfunn, og var helt annerledes i føydalsamfunnet. De to områdene er under kapitalismen atskilt fra hverandre på flere måter: økonomisk, organisasjonsmessig og kulturelt. Omkostningene ved å oppdra barn til arbeidstakere vedkommer ikke bedriftene. Barneoppdragelsen skjer i familie og skole, ikke i arbeidslivets enheter. Og mens markedets verdier og regler stort sett hersker i produksjonssfæren, er omsorg og oppdragelse i prinsippet ledet av andre regler.
Men i de høyt industrialiserte kapitalistiske samfunn er omsorgs- og oppdragelsesarbeidet blitt mer og mer oppdelt og omorganisert. Oppgaver som før ble ivaretatt av familie, naboskap og vennekrets, er blitt det offentliges oppgaver, først og fremst fordi selve produksjonen og økonomien er slik ordnet at de "gamle" ordningene ikke kan fungere lenger. Flytting, pendling, svekkelse av primærnæringene er viktig i denne forbindelse. Dette sammenbrudd i de gamle ordningene for omsorg og oppdragelse har særlig store følger for kvinnene i et land som Norge.
Kvinnene har stort sett stått- for den reproduktive virksomheten i hjemmene. Etter hvert som oppgavene legges til offentlige institusjoner, fylles disse av kvinner som på den måten går fra ulønnet til dårlig lønnet og mer oppstykket, rutinepreget arbeid, til dels organisert etter produksjonssfærens prinsipper. Stort sett fører dette til dobbeltarbeid for mange kvinner, men også til en viss økonomisk uavhengighet, og kanskje til nye samarbeidserfaringer kvinner imellom. En kan også tenke seg at utviklingen vil føre til at mer omsorgs- og oppdragelsesvirksomhet blir lagt til menn.
Ved å studere kvinnenes stilling kan vi se at det økonomiske og sosiale skillet mellom produksjon og reproduksjon i virkeligheten tildekker forbindelsene mellom det som skjer i de to sfærene. Og først og fremst tildekkes produksjonens forrang, dvs. at det blir vanskelig å se at produksjonslivet setter betingelsene for de reproduktive virksomhetene og ikke omvendt. Det er f.eks. arbeidslivets krav om høyt tempo, om flytting og pendling av arbeidstakere og slitasjen i arbeidet, som særlig skaper sosiale og helsemessige problemer. Løsningen av problemene overlates til den reproduktive virksomheten, privat og offentlig.
Den offentlige administrasjonen opprettholder både skillet og produksjonens forrang. Behandlingen av sosiale problemer, helsespørsmål og utdanning ligger i andre departementer og organer enn de som i første rekke har ansvar for utviklingen av produksjonen. Ved siden av de vansker dette medfører i forbindelse med forebyggende sosialt arbeid, ved at problemer som har sin rot i en sektor skal løses innen en annen, representerer dette også en tilsløring av forbindelsene mellom disse områdene. Produksjonslivet (og "produksjonsdepartementene") er organisatorisk og institusjonelt fraskrevet ansvar for problemer av sosial og helsemessig art.
Med dette antydes det også noe om det relative styrkeforholdet mellom de to områdene. De reproduktive institusjonene fungerer I stor grad som mottakere av problemer som har oppstått i den produktive sfæren. Samtidig er disse institusjonene "svake" institusjoner, med små muligheter til å løse de problemer de er tillagt å løse. Dette kommer fram ved at de reproduktive institusjonene på mange måter er i en defensiv posisjon: De kan ikke gi premissene for utviklingen av produksjonen på en slik måte at de kan oppheve behovet for sine reparasjonsfunksjoner. Den produktive sfæren har en forrang fremfor den reproduktive - "det er produksjonen vi lever av" (om vi så skal dø av det).
Reproduksjonssfæren er blitt et slags offentlig sluk, på sin måte like umettelig som det teknisk-økonomiske systemet, uten for alvor å kunne ta opp de problemer og skader som oppstår i produksjonssfæren.
H.HoI.


Reservearbeidskraft
Se Arbeidskraftreserve.

Ressursar og ressursbruk
Tidlegare vart ordet ressurs berre brukt om materielle ting, men i den siste tida har også immaterielle eigenskapar blitt kalla ressursar. Store sosialistar som Mao Tse-tung har sagt at "mennesket er den største ressurs av alle". Og det er da tenkt på summen av energibruk og arbeid, innsikt og kunnskapar, kunst og kultur, hos alle menneske på jorda. Ein skil altså ikkje mellom immaterielle og materielle ressursar, men i denne artikkelen skal vi berre ta for oss materielle ressursar.
Dei materielle ressursane kan vi definere slik: Dei er stoff og livsrom som menneska må ha for å trygge og betre sine levekår. Den delen av desse ressursane som blir brukt under dagens økonomiske, tekniske og politiske tilhøve, kan kallast dei nyttbare ressursane. Den delen som først kan brukast i framtida under andre samfunnstilhøve, kan kallast potensielle ressursar.
Biofiske og abiotiske ressursar
Av materielle ressursar har vi mange slag, og det finst fleire måtar å dele dei inn på, alt etter det føremål inndelinga skal tene. Vi har eit viktig skilje mellom biotiske og abiotiske ressursar. Dei biotiske ressursane er blitt til gjennom fotosyntesen, ganske nyleg eller i ei fjern fortid. Slike ressursar som har oppstått ganske nyleg, kallar vi recente biotiske ressursar, og desse er ein viktig del av kretsløpsressursane. Den organiske delen av matjorda, torv etc., kan kallast subfossile bio-ressursar.
Ei svært sentral gruppe er dei fossile biotiske ressursane. Dei utgjer ein viktig del av lagerressursane. Kort fortalt er dette alle former for jordgass, olje og kol, som er organisk materiale opplagra gjennom millionar av år. Det er viktig å merke seg at det er fotosyntesen som er opphavet både til havre for hesten og bensin for traktoren.
Dei abiotiske ressursane kan også kallast uorganiske. Til desse høyrer mellom anna nyttbare malmar, stein, sand, grus, hav- og steinsalt. Også dei to sentrale elementa vatn og luft er abiotiske ressursar, som likevel er nært samanknytta med bioressursane. Vatnet er det fundamentale fysiske medium for alt liv. Karbondioksydet i lufta er råstoff for fotosyntesen, og oksygenet er "avfall" i denne prosessen. Sjølve rommet vi har å utfalde oss i - reviret, som det heiter for andre dyreartar - er i og for seg ein ressurs.
Ressursar og energi
Vi kan også dele ressursane inn i stoffspesifikke og energispesifikke ressursar. Dei fleste abiotiske ressursane er stoffspesifikke, fordi det er dei fysiske eigenskapane og ikkje energi-innhaldet som gjer dei verdfulle. Viktige energispesifikke unntak er kjernefysisk materiale, vasskraftkjelder og dei såkalla meteorologiske ressursane. Det siste er nyttbar sol- og vindkraft.
Ser vi på dei biotiske ressursane, har dei ofte verdi både som fysisk materiale og som energilager. Matvarene er eit godt eksempel. Stort sett er kolhydrat og feitt energispesifikke ressursar, medan proteina er stoffspesifikke.
Også dei fossile bio-ressursane olje, kol og gass er ressursar med både energispesifikke og stoffspesifikke eigenskapar. Dei stoffspesifikke eigenskapane finn ein i liten grad hos andre ressursar. Energi kan ein derimot få frå mange kjelder. Derfor er det sløsaktig å bruke oljen til energi. Oljeressursane bør for framtida sparast til sine stoffspesifikke føremål.
Den mest interessante inndelinga av ressursane - frå politisk og økonomisk synsstad - er likevel skiljet mellom lagerressursar og kretsløpsressursar. Denne inndelinga går på tvers av inndelinga i organisk og uorganisk materiale.
Lagerressursane er ikkje fornybare, eller dei blir fornya så sakte at det har liten praktisk nytte for oss. Når dei er oppbrukte, er dei borte. Typiske lagerressursar er fossilt brensel, malmar og mineral, kjernefysisk materiale og grunnvatn. Kretsløpsressursane blir fornya over eit bestemt og ganske kort tidsrom. Periodane kan vere frå eit par veker til eit par menneskealdrar, slik at fornyingsprosessen er interessant for enkeltmennesket. Det er viktig for haustinga av kretsløpsressursar at naturgrunnlaget blir halde intakt. Eit altfor drastisk uttak av kretsløpsressursar blir kalla overbeskatning eller rovdrift, og vil føre til varig svekking av utbyttet.
Jordbruksavlingar, skogsvirke, fisk og vilt som blir hausta innanfor det optimale uttaket, er kretsløpsressursar. Også energi tatt frå sol, vind og vatn er kretsløpsressursar. Som vi forstår er energigrunnlaget for alle kretsløpsressursar sollyset.
Ressursbruk og produksjonsform
Ressursane blir brukt til produksjon, og denne produksjonen endrar karakter dersom vi endrar forholdet mellom kretsløpsressursar og lagerressursar i produksjonsprosessen. Dette er eit poeng som har vore for lite påakta i økonomisk og politisk teori.
Vi kan tale om ekstraktiv produksjonsform når produksjonen i hovudsak er basert på forbruk av lagerressursar, overbeskatning av kretsløpsressursar, svekking av produksjonspotensial og livsmiljø. Vi talar om reproduktiv produksjonsform dersom produksjonen i hovudsak bygger på ressursar som blir fornya. Også arbeid for å reparere gamle skader på produksjonsgrunnlag og livsmiljø kjem inn her.
Det er lett å sjå at den teknologiske utviklinga, rasjonaliseringa og den økonomiske veksten vi til no har hatt i industriland heng nøye saman med ein overgang frå reproduktiv til ekstraktiv produksjonsform. Isteden for at kapitalen utbytter arbeidarane til det ytste, utbytter han i dag oljebaserte "energislaver". Omrekna i menneskeleg arbeidskraft utnyttar kvar nordmann omkring 200 slike energislaver i form av olje, vasskraft, kol og ved. Dette gir ein ekstraprofitt, som kapitalen tek sin rikelege del av.
Sosialistisk (marxistisk) teori tar og for lite omsyn til skilnaden mellom lagerressursar og kretsløpsressursar, mellom ekstraksjon og reproduksjon. Det er ikkje lenger nok å seie at ressursbegrepet er avhengig av den historiske utviklinga, og at etter revolusjonen vil ressursar som i dag er ulønnsame, bli produktive. Revolusjonen er ikkje som "den vises stein" hos alkymistane. Vi kan ikkje skape verdfulle ressursar av gråstein, same kva samfunnsform vi har. Skilnaden på ekstraksjon og reproduksjon vil dessutan overleve revolusjonen og utgjere eit fundamentalt problem under oppbygginga av det sosialistiske samfunnet.
Det synest derfor opplagt at det på området ressursar-ressursbruk finst mykje upløygd mark innan sosialistisk teori og praksis.

H.Sæ.
Rett
Ordene lov og rett spiller en sentral rolle i politisk ideologi og samfunnsdebatt. De kan brukes både t11 å beskrive og agitere, til å klargjøre og tilsløre, til å behandle avgrensete faglige spørsmål og til å karakterisere verdensordningen. Vi slipper aldri helt vekk fra ordenes makt, fra de assosiasjoner ordene har samlet opp i tidens løp, gjennom den bruk de har vært utsatt for. Ingen klar og grei ny definisjon kan desinfisere dem og renske dem for de mangetydige, uklare og emosjonelle impulser de bærer med seg.
Lov og rett viser til det gode, det moralsk rette, det rettlinjete, det rettferdige. Rett viser også til det sanne, det rette svar på spørsmål om faktiske forhold. Og lov - i likhet med det engelske uttrykk for rett: law -gir inntrykk av en dypere regelmessighet i den virkelige verden, slik som i naturlovene. Guds lov ligger igjen på et annet plan.
Allerede oldtidens greske tenkere var oppmerksom på spenningen mellom retten som et ideal, noe som burde gjelde og adlydes, og retten som et faktum, en realitet som kunne være grusom, men som en måtte bøye seg for. Gjennom Vestens historie løper denne tvetydigheten i rettsbegrepet som en rød tråd i rettsteorier og politisk ideologi. Kunsten har bestått i å blande det faktiske og det ideelle i samsvar med de interesser som har båret rettsteoriene.
Rettsteorier er forsøk på å si noe alment om retten, om definisjonen av rettsbegrepet eller om rettens virkemåte i samfunnet. Rettsteorienes forsøk på å definere hva rett er, glir ofte over i teorier om hvordan lover, domstoler, politi m.m. virker i samfunnet, og hvordan retten i sin tur er påvirket av samfunnsforholdene. Det er en nær sammenheng mellom rettsteori og politisk teori. Et hovedskille i rettsteoriene går mellom de som er forankret i noe rent faktisk og de som tar utgangspunkt i idealer, i det som bør være.
Naturretten
Det er en meget gammel tanke at det fins en rett som står over menneskene, ikke bare over de vanlige samfunnsmedlemmene, men også over makthaverne. Naturrett er det navn disse normene har fått. Vi finner kontrasten mellom den naturlige rett og makthavernes faktiske rettslige påbud klart uttrykt i de greske tragedier, særlig i Sofokles' " Antigone".
I sine eldre former var naturretten religiøst preget. Gud eller gudene var rettens kilde. I islamsk og jødisk rett glir det religiøse og det verdslige over i hverandre, til dels også i dag. I Romerretten spilte ius naturale en betydelig rolle. Men utpreget verdslige interesser har ligget bak begrepet, interesser knyttet til romernes imperiebygging og bestrebelser på å regulere forholdene i et verdensrike sammensatt av en rekke ulike folk og kulturer der det var forskjellige rettstradisjoner, og der sentralmakten stadig var truet av opprør.
Ut gjennom den europeiske middelalder tjente naturrettslige forestillinger først og fremst kirkens og pavemaktens interesser. Naturretten og Romerretten var et integrerende element i europeisk kultur, noe felles på tvers av lokale interesser, språkforskjeller, tollgrenser, rettssedvaner m.m. Men i pavekirkens hender ble den et hinder for utviklingen av nasjonalstatene. På 1300-tallet rettet den betydelige politiske filosof Marsilius fra Padua et skarpsindig angrep mot naturretten og sammenblandingen av den religiøse og verdslige ordning. Marsilius definerte retten som regler det står faktiske sanksjoner bak. Han ble på den måten en forløper for positivismen i rettstenkningen. En annen, og noe senere, betydelig skikkelse i tradisjonen fra Marsilius var Niccolo Machiavelli.
Som ide overlevde naturretten disse angrepene og fikk en ny, rent verdslig utforming basert på fornuften av hollenderen Hugo Grobus (1583-1645). Grobus skrev under inntrykket av de store oppdagelsene, av økende handel og sjøfart, av krig og sjørøveri. Verden begynte igjen å bli en, slik den syntes å være i Romerrikets tid. Grotius ble grunnleggeren av den nye internasjonale rett, folkeretten. Her trengtes prinsipper for samkvem, som ikke hadde noen støtte i en overordnet makts sanksjoner. Rettskilden måtte en søke andre steder, og Grotius mente å finne den i den menneskelige fornuft. Problemet ligger der også i dag. Den menneskelige fornuft har ennå ikke seiret i løsningen av de internasjonale problemer.
To naturrettslige forestillinger kom til å spille en avgjørende rolle i Europas politiske utvikling, iden om samfunnskontrakten og om menneskets medfødte naturlige rettigheter. Samfunnskontrakten, ideen om at vi må tenke oss samfunnet, dvs. nasjonalstaten opprettet ved en overenskomst mellom borgerne, er avgjørende som grunnlag for senere teorier om demokrati, representasjon og medbestemmelse. I Thomas Hobbes' utforming bygde teorien om samfunnskontrakten på at mennesket av naturen er et ondt, syndig og farlig vesen. Derfor må menneskene i sin egen interesse slutte seg sammen og delegere beslutninger til en overordnet sterk makt, som kan utøve den nødvendige disiplin og hindre alles krig mot alle. I Rousseaus utforming bygde teorien om samfunnskontrakten på at mennesket av naturen er godt og derfor har evne til å leve sammen med og vise hensyn overfor andre.
Teorien om menneskets naturlige rettigheter til liv, frihet og eiendom, utviklet bl.a. av Rousseau og John Locke, ble offentlig instituert i den franske menneskerettserklæring av 1789 og i den amerikanske uavhengighetserklæring av 1776. Her er det ideologiske grunnlaget for beskyttelsen av individet og av rettssikkerheten for den enkelte, også i en eventuell konflikt med den kompakte majoritet. Det er den andre profilen i demokratiets Janusansikt. Disse erklæringene ble viktige kilder ved utformingen av vår egen grunnlov i 1814. Rettstenkningen i Norge var på den tiden ennå preget av naturretten, skjønt den var blitt temmelig utvannet i den store danske jurist, A. S. Ørsteds versjon. Men det er interessant å merke seg at Marcus Thrane på visse punkter ga uttrykk for en naturrettslig tankegang. Han hevdet at mennesket er født med rett til å leve, derfor med rett til arbeid og derfor igjen med rett til fri bruk av jord og vann.
Men ved midten av forrige århundre var den "herskende lære" med A. M. Schweigaard i spissen blitt positivistisk og utilitaristisk. Naturretten ble skarpt avvist. Det hadde flere årsaker. Men en av dem kan ha vært at embetsstanden nå så naturretten som et våpen i hendene på en underklasse som begynte å våkne til opprør og krevde virkeliggjøring av de naturlige rettigheter - for alle, ikke bare for eiendomsbesitterne og de kondisjonerte. Senere har naturretten glidd ut av norsk rettstenkning og politisk debatt. Men parallelle idéer i en noe annen drakt er utvilsomt fortsatt en del av debattgrunnlaget. I dag har også enkelte rettsteoretikere mer uttrykkelig markert en viss sympati for naturretten.
Positivismen
 Det som karakteriserer positivismen eller realismen i rettstenkningen, er ønsket om å binde rettsbegrepet til rent faktiske forhold. I en enkel og litt naiv form finner en rettsrealismen i Ragnar Knophs "Oversikt over Norges rett" som de aller fleste nålevende norske jurister har lest: "Den ryggrad som ethvert samfunn trenger for å holde seg på bena, er derfor moralbudene ikke i stand til å skaffe det. Det kreves regler som er mer håndfaste, og som har organisert makt bak seg. Slike regler er rettsreglene. Hvis en mann overtrer moralbudet om å elske sine fiender, får det ingen følger i den ytre verden. Men stjeler han en skinke, blir han satt fast og straffet, og flytter han ikke godvillig fra en gård som er fradømt ham, kommer lensmannen og kaster ham ut."
I en mer subtil form er en liknende tankegang utfrykt av den ledende nordiske rettsfilosof, dansken Alf Ross: "Gældende dansk ret kan herefter bestemmes som en normativ ideologi der faktisk er virksom, eller må tænkes virksom, i dommerens sind, fordi den opleves af ham som socialt forbindende og derfor effektivt efterleves." Ross hevder videre at rettsregler "angår udøvelse af fysisk tvang mod person gennem dertil bestemt offentlig myndighed".
Bakgrunnen for denne rettsfilosofien, i Norden den såkalte Uppsala-filosofien og i USA rettsrealismen (legal realism), er dels et ønske om å gjøre jussen til en vitenskap. Naturvitenskapen spøker i bakgrunnen som en mulig modell. Men de praktiske, politiske og yrkesmessige interessene trekker stort sett i samme retning - under normale forhold. Hensynet til å kunne forutberegne og til sikkerhet trekker i retning av å bygge på de lover som er gitt og den rettspraksis som er fastlagt. I mange viktige spørsmål er det i dag vanskelig å oppnå enighet om eller få en klar majoritet for at en bestemt ordning er hensiktsmessig og rettferdig. Derfor faller en tilbake på den ordningen som faktisk er etablert og sanksjonert. For de gruppene som har mest makt i samfunnet, beskytter en slik rettsdefinisjon i hovedtrekk den bestående ordning.
Nå må en ikke tillegge rettsfilosofien for stor samfunnsmessig og politisk betydning. Enten den dominerende filosofi er realistisk eller normativ, vil en i det praktiske rettsliv finne en blanding av argumenter som viser til lov og praksis og argumenter som går ut over dette og viser til det som bør være: samfunnsmessige hensyn, menneskelige behov og gruppers interesser. Gjennom en slik argumentasjon skjer det en stadig nydanning i rettens innhold, en nydanning som blir preget av de gruppene som har de største juridiske ressursene, ikke minst den beste adgang til advokaters bistand. Men de største endringene skjer i dag gjennom lovgivning, der andre gruppers interesser har større muligheter for å bli ivaretatt.
Ett argument som ofte blir brukt ved tolkning og anvendelse av rettsregler, er å henvise til rettsbevisstheten eller rettsfølelsen i befolkningen. Og det fins retninger innenfor rettsteoriene som vil gjøre rettsbevisstheten i befolkningen til en viktig rettskilde. En norm må stemme med rettsbevisstheten blant folk for å bli gjeldende rett. I prinsippet dreier det seg her om rent faktiske forhold. Men hvordan skal en registrere rettsbevisstheten? Og hva hvis det ikke fins noen ensartet allmenn rettsbevissthet? Det som i prinsippet er en demokratisk rettsfilosofi, kan i praksis bli en ren argumentasjonsteknikk der juristenes egne interesser og rettsbevissthet blir normsettende.
Marxistisk rettsteori
I de rettsteoriene som hittil er nevnt, blir retten betraktet som noe verdifullt. "Rett" er et honnørord som det gjelder å få knyttet til ordninger som en liker. I den opprinnelige "klassiske" marxistiske rettsteorien var det ikke slik. Retten som sådan - og Ikke bare en bestemt rettsorden - var noe som måtte overvinnes, noe negativt. Fremtidssamfunnet, utopia, var et samfunn uten rettsregler og rettshåndheving. Retten var her blitt erstattet av andre styrings- og konfliktløsningsmekanismer.
En rekke kommunister og anarkister har hevdet et slikt syn på retten, William Godwin, Proudhon, Bakunin og Kropotkin (se art. om disse). Men den mest innflytelsesrike utformingen av denne rettsteorien finner en hos Marx, Engels, Lenin, Jevgenij Pasjukanis og andre marxistiske teoretikere. Retten var et borgerlig fenomen, knyttet til det privatkapitalistiske system som det gjenspeilte. Retten var en del av den ideologiske overbygningen over de materielle forhold, varebyttet og markedsforbindelsene. Som en side av staten var retten et tvangsmiddel, en organisert makt i kapitalens tjeneste rettet mot proletariatet. Stat og rett var konsekvenser av de uforlikelige motsetninger mellom samfunnsklassene under kapitalismen.
En revolusjonær endring i produksjons- og klasseforholdene ville føre til at staten og retten "visnet bort". Før dette kommunistiske samfunnet ble realisert og " nødvendighetenes rike" ble erstattet av "frihetens rike" skulle proletariatets diktatur etableres. Det var særlig Lenin som utviklet teorien om statens og rettens funksjon i denne overgangsfasen under sosialismen. Han markerte at staten og retten ikke ville bli avskaffet, men ville visne bort i takt med at produksjonsforholdene nådde høyere trinn. Og han understreket at dette nok kunne ta lang tid.
Det siste har han fått rett i. Utviklingen i de sosialistiske samfunn har gått i retning av en stadig sterkere utbygging av staten. Under Stalin skjedde dette i ly av teorien om behovet for en sterk stat for å verne sosialismen og kommunismen i en verden der Sovjetunionen var omgitt av fiendtlige makter. I de østeuropeiske land synes den klassiske marxistiske rettsteorien å være forlatt, ikke bare i praksis, men også i den juridiske teorien, skjønt Marx' og Engels' oppfatninger visstnok fortsatt antas å ha filosofisk gyldighet.
En viktig tanke hos Marx og Engels var at menneskers herredømme over mennesker skulle bli erstattet av administrasjonen av ting. De trodde på en sterk teknisk utvikling, som ville føre til kompliserte økonomiske og samfunnsmessige forhold. Det ville bli urealistisk å satse på en rent spontan samordning av menneskelig aktivitet. Under kommunismen kommer planen inn som en erstatning for retten.
Det var særlig Pasjukanis som utviklet denne kontrasten mellom rett og plan. I dag forbinder vi vel gjerne samfunnsplanlegging med lovgivning og forvaltningsrett. Men Pasjukanis opererte med et rettsbegrep som var såpass snevert at et system av administrative regler falt utenfor. Det kan nesten virke som dette rettsbegrepet var bestemt av et ønske om å opprettholde teorien om at staten og retten ville visne bort, men uten å havne i ren ønsketenkning om spontan, folkelig koordinering av en avansert økonomi.
Kjernen i retten er, ifølge Pasjukanis, forestillingen om like rettssubjekter som står overfor hverandre. Rettsforhold er noe det kan prosederes om for en domstol, i motsetning til en administrativ løsning av saken. Pasjukanis hevdet at kontraktsretten er mønsteret for alle områder av den borgerlige rett, inklusive forvaltningsrett, familierett og strafferett. Men den formelle likestilling mellom kontraktspartene skjuler en dyp reell ulikhet og urettferdighet. "Markedets republikk" skjuler "fabrikkens despoti".
Pasjukanis' analyse av retten som et borgerlig fenomen som måtte overvinnes, kom i konflikt med Stalins politikk slutten av 1930-årene. Han ble fordømt som forræder og forsvant sporløst i 1937. Mot ham sto teorien om sosialismen i ett land. Staten måtte bygges ut, ikke trappes ned. Og det har også i Sovjetunionen skjedd i rettslige former med lovbøker, rettsvitenskap, jurister og hele det formelle borgerlige apparat.
Avstanden mellom den klassiske marxistiske rettsteorien og rettspraksisen er blitt meget stor i Sovjetunionen. I Kina er utviklingen mindre klar, og teorien om at staten og retten skal visne bort, synes ikke å være så definitivt forlatt i praktisk politikk. Etter skarpe angrep på dommerstanden opphørte alt arbeid med kodifiseringen av kinesisk rett i 1958. Det har vært lagt stor vekt på massens deltakelse i bileggelsen av tvister og i avstraffelser. Det blir ikke trukket klare grenser mellom rett og moral, eller mellom privat og offentlig, mellom domstolavgjørelse og forvaltningsakt. Tendensene til formalisering er svake innenfor kinesisk rett. Trykte lærebøker i juss forekommer visstnok ikke, eller bare i beskjedent omfang. Disse trekkene ved den kinesiske rettsutviklingen kan være avledet av den marxistiske rettsteorien, men har samtidig dype røtter i kinesiske tradisjoner og i konfutsianismen.
Samtidig med at Pasjukanis utviklet sin rettsteori, utarbeidet den østerrikske jurist og politiker Karl Renner (se art. Renner) en skarpsindig analyse av privatrettens funksjon i et kapitalistisk samfunn. Et hovedpoeng hos ham - som det hadde vært hos Marx - var at den rett som ut fra lovens ord er en rett til en ting, i praksis fører til makt over mennesker. Dette er tilfelle når tingen er et produksjonsmiddel og får karakter av kapital. Eieren får i kraft av sin eiendomsrett en kommandorett, en styringsrett over sine ansatte.
Dette synspunktet førte Renner videre til en teori om privatrettens funksjon i retning av å tilsløre de reelle maktforhold i samfunnet. Han hevdet at lønnsarbeid innebærer et autoritetsforhold med despotiske trekk. Fabrikken er en organisasjon med normer som har rettsreglenes egenskaper. Etter Renners syn innebærer kapitalistens rettigheter som eier en delegert offentlig myndighet, som imidlertid kan brukes til egen fordel.
Renner fikk en helt annen skjebne enn Pasjukanis. Han utviklet seg i sosialdemokratisk retning. Han så fremveksten av en moderne velferdsstat som en delvis oppheving av privatrettens tilslørende funksjon, ved at nye forvaltningsrettslige bestemmelser tok konsekvensen av de faktiske maktforhold i arbeidslivet og bidro til å modifisere disse. Han døde som Østerrikes president i 1950.
Rettens funksjon
I dag stiller spørsmålet om rettens funksjon seg meget forskjellig i ulike samfunn: I noen stater spiller voldsapparatet en dominerende rolle, både i og utenfor den egentlige rettshåndhevingen. I andre stater, som den norske, spiller voldsutøvelsen en beskjeden rolle, mens staten og retten øver sin innflytelse gjennom fordelingen av ressurser. Ut fra de ulike rettsteoriene som er skissert foran, reiser det seg et politisk hovedspørsmål: Kan samfunnet ad rettens veg forandres, er retten et viktig reforminstrument, eller må vesentlige reformer i samfunnslivet gjennomføres med andre midler, eventuelt av revolusjonær karakter?
Både den klassiske marxist-leninist og den borgerlige liberalist vil ha en tendens til å stille seg skeptisk til forsøk på å forandre samfunnet ved rettslige reformer, skjønt av høyst ulike grunner. Det er neppe så galt å hevde at det er innenfor sosialdemokratiet at en finner den sterkeste troen på mulighetene til å endre samfunnet - "kvalitativt" gjennom lovgivning og andre rettslige tiltak.
Går en nærmere inn på spørsmålet om rettens verdi som politisk virkemiddel, vil en fort se at svaret avhenger av en rekke forhold. Det avhenger av hvilke politiske målsetninger en har, av hvilket syn en har på hva som er "kvalitative" endringer av samfunnsforholdene, av tidsperspektivet på endringene og, ikke minst, hvilken politisk støtte disse synspunktene har i befolkningen. Det er også avhengig av trekk ved landets rettslige tradisjoner.
Det er relativt uinteressant å slå fast at en liten gruppe med ytterliggående synspunkter på behovet for sosiale endringer, og med svært liten oppslutning fra velgerne, ikke vil kunne oppnå stort gjennom rettslige reformer. Fra et - i vid forstand - sosialistisk synspunkt er det interessante spørsmålet hvilke muligheter som foreligger til å skape et samfunn med større likhet, solidaritet, frihet og trivsel gjennom rettslige reformer i en situasjon der den sosialistiske bevegelsen formelt sett har en betydelig grad av kontroll over utformingen og iverksettelsen av rettsregler. Dette har i større eller mindre perioder vært situasjonen i mange vesteuropeiske land i etterkrigstiden.
Når både de tradisjonelle borgerlige og de marxistiske rettsteoretikere inntar en skeptisk holdning til omfattende rettslig reformarbeid, henger det bl.a. sammen med teorienes opprinnelse i et samfunn der rett og tvang var knyttet nært sammen. Også i dag er det vanlig å definere retten ved henvisning til tvangsmidlene slik Knoph og Ross gjør det, trass i at nattvekterstaten, den fattige staten med lov og orden som intern hovedoppgave, er blitt avløst av " velferdsstaten", staten som fordeler ressurser blant borgerne. I og med at staten i de avanserte industrilandene kontrollerer slike veldige ressurser, takket være en sterk økonomisk vekst og effektiv beskatning, kan den gripe inn i borgernes situasjon med helt andre midler enn tidligere. Retten får i stor utstrekning preg av tilbud. Forvaltningen av skoletilbudet, helsetjenesten, trygdesystemet, vegbyggingen, kreditt-tilbudet m.m. bygger for en stor del på lov og forskrifter som gir prosederbare rettigheter.
Denne endringen forskyver det gamle problemet om likhet for loven fra strafferetten, tvangsretten par excellence, til den moderne forvaltningsretten. Vi vet fra en rekke undersøkelser at tvangsanvendelsen i samfunnet i nokså ensidig grad har vært rettet mot de underprivilegerte. Klasseforskjellene, de sosiale ulikhetene, har vært bygd inn i reglene og håndhevingen, både i strafferetten og privatretten. Ekspansjonen i forvaltningsretten har bidratt atskillig til å modifisere det klassepreget som rettssystemet har hatt.
Privatrett og strafferett beskytter den private eiendomsretten og bidrar til at inngåtte avtaler blir oppfylt. I dette ligger et forsvar for konkurransen og markedskreftene og for den skjevhet som foreligger i fordelingen av velstand og makt. Til den som meget har, skal meget gis. Slike tendenser er ikke ukjente i velferdsstatens forvaltningsrettslige praksis. Men de er ikke dominerende, og i hvert fall ikke enerådende. I hvilken grad har den nye lovgivningen bidratt til å endre klasseforholdene, og hvilke muligheter for rettslige reformer foreligger for fremtiden?
Vi får her nøye oss med å anføre noen holdepunkter for tenkningen om disse spørsmålene og ikke foregi å levere noe svar. Det ser ut som reformlovgivningen har hatt mest utjevnende virkning i befolkningen når det gjelder forbruket. Helse- og sosiallovgivningen har bidratt til å heve minimumsstandarden i materiell velferd og langt på veg avskaffe den direkte nød. Progressiv beskatning har i den andre enden av skalaen bidratt noe til å skjære ned på luksusforbruket. Mye annen lovgivning som berører folks forbruk kunne vært nevnt.
Derimot har rettsregler antakelig bidratt mindre til å skape større likhet blant borgerne som produsenter og som deltakere i beslutningsprosessene i samfunnet. En ser denne forskjellen tydeligst i forhold til kvinnene, som har nytt godt av velferdslovgivningen, men som hittil ikke har fått noen solid rettslig basis for likestilling som produsenter eller som deltakere i beslutningsprosessene. Grunnlovens §110 om "retten til arbeid" er en symbolsk bestemmelse som ikke gir prosederbare rettigheter. Og det er heller ikke lett å se hvordan grunnlovens bestemmelse skal kunne strammes opp i denne retningen uten meget radikale endringer i hele det økonomiske systemet.
Den nye lovgivningen om medbestemmelse i styringen av større bedrifter tar sikte på en utjevning av maktforholdene i det økonomiske liv. Men også her støter rettsreglene på problemer som ikke lett lar seg overvinne ved juridiske virkemidler. Det er imidlertid for tidlig å ha noen mening om hvordan de vil virke på lengre sikt. Det avhenger av en rekke forhold som til dels ligger helt utenfor lovens rekkevidde. Men her er skapt muligheter som tidligere ikke var til stede.
Dette fører over til et annet trekk ved rettslige virkemidler. De er mer egnet til å skape likhet i sjanser enn likhet i resultater, vel å merke hvis ikke loven direkte fastsetter hva hver enkelt borger skal ha, slik tilfellet er med alderstrygden. Skolelovgivningen gir i prinsippet alle like sjanser. Men resultatene har hittil blitt nokså ulike. Skolen har fortsatt å favorisere middelklassens barn.
Årsakene til de problemer som har vært nevnt her, er til dels at rettsregler virker sammen med, eller ofte i strid med, andre sosiale faktorer som kan ha stor gjennomslagskraft. Men en viktig årsak ligger også i selve den rettslige metoden, trekk som også henger sammen med hensynet til rettssikkerhet og med atskillelsen av rettssfæren fra markedssfæren.
Retten har utviklet seg som et middel til å løse konflikter og øve kontroll. Det er noe nytt at den i så stor grad blir brukt som et dynamisk element i en sosial skapelsesprosess. Markedet har vært en stor arena for en "uansvarlig" skapelsesprosess. I partier og organisasjoner, som i prinsippet er " private" sammenslutninger, har det også vært rom for nydannende prosesser, for personlig initiativ og lederskap, for dannelsen av dype og sterke sosiale nettverk der mange sammen kunne utrette ting som ingen alene kunne få til.
I dag stoler vi mindre på at markedet, partiene eller organisasjonene skal kunne løse de enorme oppgaver som ligger foran oss. Forventningene retter seg mot staten og mot dens viktige virkemiddel, retten. Og staten er "ansvarlig", splittet, pluralistisk og sterkt preget av sine oppgaver i retning av å øve kontroll og bilegge eller mildne samfunnsmessige konflikter. Den største utfordringen til en fremtidsrettet rettsteori blir å finne fram til et samvirke mellom de stadig økende krav til likhet og rettssikkerhet på den ene siden og behovet for nydanning, spontanitet og massedeltakelse i samfunnslivet på den andre siden.
V.A.
Se også: Norm, Reformisme.
Litteratur: A. Bratholm og N. K. Sundby (red.): Kritisk juss, Oslo 1976. F. Castberg: Naturrett og menneskerettigheter, Oslo 1967. V. Aubert: Rettens sosiale funksjon, Oslo 1976. B. S. Lassen og K. S. Selmer (red.): Knophs oversikt over Norges rett, Oslo 1975.

Rettferdighet
Dike var det ord oldtidens grekere brukte om det vi kaller rettferdighet. Språklig har utgangspunktet for dike vært en deling i to. Dommeren ble kalt "en som kløver ting i to" (dichastes). Ut fra dette utviklet Aristoteles en teori om rettferdigheten som ble nær knyttet til begreper om likhet og fordeling. Det førte igjen til en tvedeling i fordelingsrettferdighet og likevektsrettferdighet. Disse begrepene har blitt videre utviklet og brukt av flere moderne tenkere, blant dem Torstein Eckhoff.
Likevektsrettferdighet er noe som gjelder forholdet mellom to parter som samhandler, f.eks. ved å utveksle eller bytte noe med hverandre. Det rettferdige bytteforhold har vi når ytelse og motytelse svarer til hverandre, er like. Prisen skal svare til varens verdi, erstatningen til skaden, straffen til brøden.
Fordelingsrettferdighet forutsetter, i sin klareste form, at en bringer inn en tredje instans, en distributør som fordeler goder eller byrder mellom to eller flere andre. Det kan være en av foreldrene som deler ut ukelønn eller ros og ris til sine barn, en lærer som gir karakterer til sine elever, en arbeidsgiver som fordeler arbeidsoppgaver og lønn til de ansatte, en lovgiver som fordeler goder og byrder i befolkningen.
Den rettferdige fordeling er den som behandler det like likt. Betyr ikke dette at begrepet rettferdighet er tomt for innhold og bare skyver problemet videre til et spørsmål om hva som er likt? Alf Ross har hevdet at det ikke ligger noe annet i rettferdighetens ide og likhetsidealet, enn at regler skal anvendes korrekt. Det må regler til for å fastslå hvilke kjennetegn ved en handling, en person eller en situasjon man skal holde seg til ved bedømmelsen av hva som er likt og hva som er ulikt.
Dette er imidlertid ikke så trivielt som det kunne synes. Å tenke i rettferdighetens kategorier er nemlig ikke den eneste vegen til løsningen av et fordelings- eller likevektsproblem. Det går an å gjøre noe annet enn å anvende en generell regel på forholdet. Juristens og moralistens metode er ikke den eneste mulige. Legen arbeider f.eks. ofte ut fra en annen modell. For ham er det ikke så viktig at like sykdommer skal behandles likt. Om han ut fra sin diagnose og prognose i et sykdomstilfelle mener at det er bedre å gjøre noe annet enn andre kolleger gjør, så vil ikke likhetsidealet hindre ham i det. Han handler ut fra en målrettet hensiktsmessighet, ikke ut fra hensynet til rettferdighet. Og dette atskiller hans metode fra dommerens framgangsmåte. Likhet for loven er et grunnleggende rettferdskrav. Likhet for legen har ikke vært tillagt samme betydning. Men etter hvert er det vokst fram et krav om lik andel i helseressursene for alle borgere. Det betyr imidlertid ikke at alle skal få den samme behandling. Av legen venter man en individualiserende diagnose, slik at hver pasient, ideelt sett, skal behandles ut fra sin særegne situasjon.
Poenget er at det å treffe beslutninger ut fra en eller annen rettferdsmodell med regelanvendelse, kan føre til helt andre fremgangsmåter og resultater enn en kausalvitenskapelig, medisinsk, teknisk, økonomisk modell som sikter mot hensiktsmessig realisering av et mål. Hensikten helliger ikke middelet når en argumenterer med begrepet rettferdighet. Nytten sitter ikke alene i høysetet. Derfor vil det innebære et praktisk viktig standpunkt om en vil skyve referansen til rettferdighet ut av samfunnsdebatten fordi begrepet ikke løser spørsmålet om hva som er likt og hva som er ulikt.
Forskjellige prinsipper
I praksis må en selvfølgelig gå videre og finne ut hva som er de viktige og riktige kjennetegnene når vi sammenlikner ytelser og motytelser og tar stilling til fordelingen av goder og byrder. To hovedprinsipper har ofte vært stilt opp mot hverandre. På den ene siden står Aristoteles' prinsipp: til enhver etter stilling og rang; i moderne form: til enhver etter ytelse og evner. Det blir i dag ofte uttrykt som et krav om at alle skal ha like sjanser, mens resultatet kan bli ulikt som følge av en konkurranse. Mot dette står Marx' berømte regel: fra enhver etter evne, til enhver etter behov.
Svært mye samfunnsdebatt og politisk strid kan ses som en utdjuping og anvendelse av disse prinsippene. Det er vel sjelden at ett av dem blir hevdet i rendyrket form. De opptrer i kombinasjoner, også med et par andre prinsipper. Det ene av disse er den absolutte likhet som prinsipielt gjelder statsborgerne. En del statsborgarlege rettigheter og plikter blir tilstått og pålagt borgerne uavhengig av evner og ytelser og uavhengig av behov, f.eks. stemmeretten. Et fjerde prinsipp bygger på at en ved fordelinger bør sørge for resultatlikhet. Det har særlig vært argumentert ut fra et slikt likhetsbegrep i forbindelse med tiltak for å bedre etniske minoritetsgruppers eller kvinners situasjon. Det er ikke nok at de får de samme sjanser som andre. Særfordeler, som ved radikal kjønnskvotering, må til for at tilsidesatte grupper skal oppnå reell likestilling.
Marx' prinsipp, som innebærer at enhver skal få etter behov, ligger til grunn for helsetjenesten, men har ellers liten gjennomslagskraft. Det likner for øvrig på prinsippet om resultatlikhet, fordi dette også innebærer at behovet skal virke inn på tildelingen, f.eks. slik at de svake elevene får mer undervisning enn andre. Dette forekommer i noen grad. Men hovedmønstret er at den som klarer seg godt i skolen, får bedre og mer langvarig undervisning enn den som klarer seg dårlig.
Hva som er rettferdig, blir kanskje klarest når en ser på prinsipper som setter urettferdigheten i system. Det gjelder bibelstedet i Matteus 13.12 der det står at "til den som meget har, skal meget gis, og fra den som intet har, skal også dette tas". Få vil synes at dette er rettferdig. Men samfunnsforskere har gang på gang vist hvordan vårt samfunn, ja, kanskje alle samfunn, fungerer nettopp slik. Når en ulikhet først er oppstått i forhold mellom mennesker, virker det krefter i retning av kumulasjon, oppsamling av goder, slik at ulikhetene blir opprettholdt eller forsterket.
Rettferdighet, eller urettferdighet, er en tilstand i bytteforholdet eller fordelingen mellom individer. Men i politikken er det forholdet mellom kollektiver som spiller hovedrollen. I vestens industrisamfunn har de økonomiske ulikhetene lenge spilt en dominerende rolle. I de siste årene har ulikhetene, og kravet om likestilling mellom kjønnene, fått en bred plass i samfunnsdebatten. Lenge har også ulikheter mellom landsdelene hatt stor betydning som premiss for rikspolitikken, med desentralisering som slagord for en løsning. Aller viktigst er kanskje den økende forståelse for at det største rettferdsproblemet ligger på det internasjonale plan, i forholdet mellom de rike og de fattige land.
V.A.

Litteratur: T. Eckhoff: Rettferdighet, Oslo 1971. A. Ross: Om ret og retfærdighed, København 1953.
Rettsoppgjøret
Et rettslig etterspill etter annen verdenskrig, med forfølgelse og dom av nazistene og deres hjelpere, fant sted i en rekke land etter fredsslutningen i 1945. I Tyskland selv arrangerte de allierte et særskilt tribunal, Nürnbergdomstolen, som skulle ramme krigsforbryterne (se art. Nurnbergdommene). I Frankrike, Belgia, Danmark, Italia, Balkan-landene, de østeuropeiske landene og andre tyskokkuperte stater ble de nasjonale domstolene tatt i bruk. Over hele Europa var årene 1945-46 rettsoppgjørets tid, og dødsstraffen ble flittig tatt i bruk.
Oppgjøret i Norge skiller seg fra andre land ved sin store bredde og sine milde straffer. Eksilregjeringen i London forberedte sakene fra og med 1941, da de første provisoriske anordningene ble gitt. I 1942 kom den sentrale forordningen om at medlemskap i Nasjonal Samling (NS; 60 000 nordmenn var medlemmer i krigens løp) i seg selv var straffeverdig. I tillegg ble all slags bistand til fienden - økonomisk, moralsk, militær - definert som straffbart, med det resultat at påtalemyndigheten tok fatt på etterforskning av drøyt 100 000 personer etter krigen. Reaksjonene ble som følger:

1. Resultatet i de sakene som ble etterforsket.
landssvikersaker saker mot utenlandske
krigsforbrytere
dømt til døden 30 15
dømt til frihetsstraff 17 000 66
dømt til annen straff 3 450 0
vedtatt forelegg på frihetsstraff 3 120 0
vedtatt forelgg på annen straff 25 180 0
frifunnet ved endelig dom 1 375 5
påtaleunlatelse 5 500 0
henlagt etter bevisets stilling 37 150 261
sum 92 805 342


2. Straff-fellelser og påtaleunnlatelser etter kjønn.
straffelte påtaleunlatelser straffbare i alt
menn 30 002 4 203 34 205
kvinner 16 083 1 096 17 179
summ 46 085 5 299 51 384

Kilde: Om landssvikoppgjøret. Innstilling fra Justisdepartementet til Stortinget, 1962.

I tillegg til disse formelle reaksjonene kom en rekke andre tiltak mot landssvikerne. Husleierettene frakjente "stripete" (dvs. antatt tysk-sympatiserende) deres rett til bolig. Fagforeninger og organisasjoner innledet en omfattende intern justis, med eksklusjoner og yrkesforbud av landssvikere, de som var antatt å være det og de dømte. Kvinner som hadde stått i forhold til tyskerne under krigen, ble brutalt forfulgt og mange av dem ble tatt hånd om av sosialmyndighetene. Det var en storstilt kollektiv hevn som fant sted, utløst av befolkningens oppsamlete aggresjon og formalisert gjennom den norske tilbøyelighet til å søke rettens vei for å løse sosiale konflikter.
Reaksjonene var, sammenliknet med andre lands, milde. Og de ble mildere for hvert år som gikk etter frigjøringen. I saker mot frontkjempere (nordmenn som lot seg innrullere i tysk krigstjeneste) var forskjellsbehandlingen over tid særlig påfallende. Fullbyrdelsen av dødsdommene, som til å begynne med gikk greit, ble etter hvert problematisk å gjennomføre. Den kollektive hevntrangen avtok raskt. Men først i 1952 var rettsoppgjøret i hovedsak over. Og i mange år ennå var Knut Hamsuns verker forbudt opplest i radio.
Det finnes ingen tidligere parallell til rettsoppgjøret i norsk historie. Og frykten for gjengjeldelsesestrang fra de straffedømte seinere, viste seg overdrevet - det lyktes i hvert fall aldri de landssvikdømte å etablere noen form for effektiv organisasjon etter at de kom ut av fengsler og leire. Retts- oppgjøret var i denne forstand vellykket, uventet vellykket kan man nok si. Nordmennene viste gjennom disse prosessene igjen sin store evne til å behandle konflikter juridisk og akseptere øvrighetens dom.
H.F.D.


Litteratur: J. Andenæs: Det store rettsoppgjøret, Oslo 1979. H. F. Dahl: Krigen i Norge, Oslo 1974. R. Danielsen og S. U. Larsen (red.): Fra idd til dom, Bergen 1976. Y. Ustvedt: Den kalde krigen den varme freden, Oslo 1978.