NorgesLexi - Norsk politisk dokumentasjon på Internett!

Reichskommissariat

Det tyske sivile forvaltningsorganet som styrte det okkuperte Norge 1940-45 ble kalt Reichskommissariat. Institusjonen ble formelt opprettet 24 april 1940, da Hitler ved "Führerforordning om utøving av regjeringsmyndigheten i Norge" utnevnte Josef Terboven til Reichskommissar für die besetzten norwegischen Gebiete (Rikskommissær for de besatte norske områdene). Terboven skulle ivareta Det tyske rikes interesser i Norge og være øverste regjeringsmyndighet i sivile saker.

Organisering Terboven hadde sin myndighet direkte fra Hitler. Han var ikke underlagt noe tysk ministerium eller annen myndighet i Berlin. Over den tyske militære okkupasjonsmakt hadde han imidlertid ingen innflytelse. I krigstilfelle skulle Reichskommissariat innstille sin virksomhet - dvs. ved alliert invasjon i Norge. Den utøvende makt skulle i så fall overgå til den tyske militære øverstbefalende.

Samtidig med opprettelsen av Reichskommissariat i april 1940 ble det opprettet stillinger for to Gebietskommissare - områdekommissærer - i Bergen og Trondheim, og Reichskommissariat fikk en rekke mindre avdelinger rundt i landet. Gebietskommissariatene fikk kort levetid. Høsten 1940 ble den tyske sivilforvaltningen i Norge endelig ordnet med et system av Reichskommissariat-filialer, som i praksis varte til frigjøringen. Hovedkontorene var i Oslo, med Reichskommissariat selv i Stortingsbygningen. Filialene var Lillehammer, Kristiansand, Stavanger, Bergen, Trondheim, Narvik, Tromsø og Kirkenes, i kortere perioder også i andre byer. I Lillehammer var filialen identisk med Sipo-SD (Sicherheits-Dienst) - avdelingen på stedet.

I september 1940 hadde Reichskommissarlat 295 tyske medarbeidere. Tallet økte raskt og var på sitt høyeste (1942-43) ca. 700, herav 110-120 norske. De norske utgjorde helt underordnet personale, rengjøringshjelp o.l. Tallene omfatter bare det "egentlige" Reichskommissariat, som bestod av 3 hovedavdelinger: administrasjon, finansvesen og næringsliv og propaganda. En fjerde var teknisk avdeling.

Hver hovedavdeling var delt i avdelinger, disse i grupper, disse igjen i "referater". Disse hadde spesialoppgaver som til sammen utgjorde et kontrollapparat som overvåket og dirigerte NS-myndighetene og i praksis alt offentlig liv i Norge. Administrasjon hadde en sentralavdeling, foruten avdeling for almen statsforvaltning og rettsvesen, finansvesen, helsevesen og for telegraf og post. Finansvesenet hadde følgende avdelinger: Almen avdeling, avdeling for utførsel og bergverk, for Norges Bank, priskontroll, innenriksøkonomi, ernæring og landbruk, fiske, skogsvesen, arbeidsliv og sosialvesen, transport. Propagandaavdelingen hadde avdelinger for propaganda, presse, kringkasting, kultur, skole og utdanningsvesen. Teknisk avdeling hadde avdelinger for vei-, bru- og havneanlegg, bygningsvesen, regulering av byggevirksomheten og avdeling for el-kraft.

Finansavdelingen, som tok seg av norsk økonomi, var langt den største og viktigste i Reichskommissariat. Den utgjorde ca. halvparten, av og til mer, av hele personalet. I denne hovedavdelingen arbeidet også et langt større antall embetsmenn av høyere grad enn i noen annen del av den tyske administrasjonen. Dette forholdet avspeiler virksomheten i Reichskommissariat. Hovedtyngden av virksomheten - bortsett fra den politimessige - bestod i å legge forholdene til rette for en maksimal utnyttelse av norske ressurser for tyske interesser.

En rekke institusjoner ble dirigert fra Reichskommissariat uten formelt å være underlagt RK. Her kan nevnes: Deutsche Handelskammer in Norwegen (opprettet av Terboven), Deutsche Schule, Deutsches Theater, Deutsch-Norwegische Gesellschaft (Tysk-norsk selskap). Følgende institusjoner hadde rang tilsvarende hovedavdelinger: Höherer SS (Schutz-Staffeln) und Polizeiführer Nord, Einsatzstab og Beauftragter des Reichsarbeitsführers (representant for riksarbeidsføreren i Berlin). Alle disse tre var underlagt Terboven personlig. Den første omfattet hele det tyske politivesen i Norge. Den andre hadde til oppgave å finansiere og bygge opp Nasjonal Samling og hadde egne underavdelinger i form av små staber tilknyttet Nasjonal Samlings fylkesorganisasjoner, med "rådgivere" og organisatorer for hird-, kvinne- og ungdomsarbeid.

"Organisation Todt", et halvmilltært, uniformert bygningstjenestekorps under Fritz Todt, senere Albert Speer, hadde en Einsatzgruppe Wiking i Oslo, med anleggsvirksomhet i Danmark, Norge og Finland. Terboven hadde en viss innflytelse over dette, idet sjefen for teknisk avdeling i Reichskommissariat også var sjef for Einsatzgruppe Wiking.

Andre institusjoner som ble kontrollert av Terboven, var bl.a. det tyske nazipartiets avdeling i Norge, Landesgruppe der NSDAP in Norwegen. Det tyske Røde Kors i Norge og Reichskommissariat für die Seeschiffahrt.

Ordning av politiet I Tyskland hadde Himmler lenge tilstrebet en gjennomgripende nyordning av politiet, med en sammensmelting av statens og nazipartiets politiorganer. I Norge ble det tyske politiet fra begynnelsen av organisert etter Himmlers mønster. Øverst under Reichskommissariat sto Der Höhere SS- und Polizeiführer Nord (Rediess). Under ham lå for det første SS- og politistyrker som var militært organisert, for det andre Sipo/SD. Sistnevnte, Befehlshaber der Sicherheitspolizei und des SD (Fehlis), omfattet seks avdelinger med en mengde underkontorer. De viktigste var avdelingene III, IV og V.

Avdeling III var SD, opprinnelig nazipartiets Sicherheits-Dienst; avdeling IV var Gestapo, forkortelse for Geheime Staatspolizei, som hadde underavdelinger spesialisert for å bekjempe f.eks. Milorg, kommunister og jøder. Her fantes torturspesialister og spesialister til å verve agenter til infiltrasjon og spionasje. Avdeling V var Kripo, Kriminalpolizei. Sipo/SD hadde større filialer under Kommandeure (lokale politisjefer) i Oslo, Stavanger, Bergen, Trondheim og Narvik, og mindre lokale enheter i en rekke byer. Sipo/SD drev fengsler og konsentrasjonsleirer, f.eks. Grini, Ulven, Falståd og Tromsdalen. Hovedkvarteret var på Victoria Terrasse i Oslo. En avdeling av det tyske politi var SS- und Polizeigericht Nord, den tyske politidomstol i Norge; andre avdelinger behandlet f.eks. rasespørsmål, verving av frivillige frontkjempere og saker vedrørende "germanske" barn av norske mødre og tyske fedre.

SS- og politistyrkene utgjorde et "ordenspoliti" under Befehlshaber der Ordnungspolizei. Under det meste av okkupasjonstiden bestod hovedtyngden av 2 regimenter, organisert i SS- og politibataljoner og kompanier. Ved frigjøringen utgjorde disse enhetene med staber og spesialavdelinger ca. 5 500 mann. (Personalet under Sipo/SD hører ikke med her.) De stod til disposisjon for Reichskommissariat til såkalte eksekutivoppgaver, og ble brukt bl.a. til rassiaer og andre oppdrag som gikk ut på å bekjempe motstandsgrupper. Reichskommissariat utga sitt eget "lovtidende", "Verordnungsblatt fur die besetzten norwegischen Gebiete". Det utkom på norsk og tysk fra mai 1940 til begynnelsen av 1945.

I praksis ble Reichskommissariat en slags overregjering over Nasjonal Samlings departementer og direktorater, og blandet seg inn i tallrike detaljavgjørelser. Sterkest dirigert ble departementer som hadde med økonomiske spørsmål å gjøre, og på disse områdene tålte også Reichskommissariat minst av "nyordning" fra Nasjonal Samlings side. Mellom Reichskommissariat og Quisling/Nasjonal Samling var det betydelige motsetninger, men Nasjonal Samling var og ble likevel et redskap for Reichskommissariat gjennom hele okkupasjonstiden.

Mot slutten av krigen ble Reichskommissariat rammet av den alminnelige mannskapsmangelen. I 1943 ble personalet skåret sterkt ned, og flere rasjonaliseringsaksjoner i 1944 reduserte det ytterligere. Virksomheten opphørte ved frigjøringen 8 mai 1945. Personalet ble internert sammen med de tyske militære styrker i Norge.

H.P.

Se også: Administrasjonsrådet, Nasjonal Samling, Quisling, Terboven.

Reich, Wilhelm

Reich (1897-1957), lege og psykoterapeut. Wilhelm Reich ble født i Galicja og vokste opp på en jordeiendom i Ukraina. Han hadde en relativt fri oppvekst, men en føydalt innstilt far. Reich var nær knyttet til sin mor. Hun tok livet sitt da han var 14 år gammel, etter at hennes forhold til sønnens privatlærer ble oppdaget. Faren døde i 1914, og Reich overtok gardsdriften. Under krigen gikk all familiens eiendom tapt mens Reich tjenestegjorde som løytnant.

Som meget fattig medisinerstudent i Wien ble han opptatt av sexologi, hørte Freuds forelesninger over psykoanalyse og kom med i kretsen rundt Freud. Han ble i 1920 medlem av Det psykoanalytiske selskapet. Samme år begynte han sin egen psykoanalytiske praksis, og ble Freuds assistent ved den psykoanalytiske poliklinikken der han ble visedirektør i 1928.

Livs- og seksualenergien I alt sitt arbeid var Reich opptatt av livslystens, livskraftens og seksualitetens vesen, og av hva som skjer med den når den blir hindret i sitt naturlige og fullstendige utløp. Hva var årsakene til at seksualiteten og livsenergien ble undertrykt og fortrengt? Hvordan kunne de seksual- og livsundertrykkende forholdene i og omkring menneskene bekjempes?

Med utgangspunkt i Bergsons forestilling om "elan vital", i Freuds "libido" og Marx' dialektiske materialisme antok han at seksualitetens og livskraftens vesen best kunne oppfattes og studeres som en materiell energi, som det knyttet seg lystfull sansing og følelser til hos levende vesener - og hos mennesket også bevissthet.

Orgasmens funksjon Som den første av psykoanalytikerne studerte han systematisk pasientenes voksne seksuelle atferdsmønstre. Han fant at bedring i nevrotiske symptomer var vesentlig hyppigere og varigere blant dem som lyktes i å skape et forholdsvis stabilt og tilfredsstillende samliv. Han fant at det typiske mønsteret for et fullt tilfredsstillende samleie var mekanisk spenning, energetisk oppladning, energetisk utladning og mekanisk avspenning ledsaget av sterke, ufrivillige sammentrekninger av hele kroppsmuskulaturen, et øyeblikks bevisstløshet ved utløsningen, sterk opphisselse og lyst i kjærlighet til partneren og dyp og varm tilfredshet.

Orgasmens energetiske funksjon er å utlade og omfordele overskuddet på livsenergi i organismen. Hvis ikke dette energioverskuddet blir utladet, vil kroppen lagre opphopet energi som vil slå over i angst og i livsødeleggende kulde og destruktivitet, som av sosiale hensyn også i noen grad må fortrenges og bindes i muskelstramninger. Det fortrengte får delvis utslag i form av nervøse symptomer, i asosial eller i konformistisk, men livshemmende atferd (f.eks. autoritær og utbyttende) og sosial struktur. Dette utgjorde hovedtrekkene ved individets og samfunnets energihushold, ved dets seksualøkonomi. Reich skrev om dette i "Die Funktion des Orgasmus" ("Orgasmens funksjon", 1927; utvidet utgave: "The function of the orgasm", 1942).

Seksualundertrykkelsens og nevroserves årsaker Reich fant - liksom senere nyfreudianerne - at nevrosene og deres underliggende seksuelle og andre konflikter verken var resultat av biologisk gitte driftskonflikter eller av absolutt nødvendige betingelser for høyt utviklet kultur. De er resultat av vår 6 000 år gamle patriarkalsk-autoritære kultur og av dens nå kapitalistiske utforming, av dens familieform, boligforhold, ekteskaps- og seksualmoral, av dens forbud mot barns seksuelle lek. Og de er i dag forankret først og fremst i selve den alminnelig utbredte og livsundertrykkende, autoritært dominerende eller underkastende personlighetsstrukturen. Inspirert av sosialantropologen Bronislaw Malinowskis studier av trobrianderfolket, utdypet Reich analysen i "Der Einbruch der Sexualmoral" (Seksualmoralens frambrudd, 1932).

Etter å ha vært vitne til politivolden mot en sosialistisk demonstrasjon i 1927, ble Reich med i en legegruppe i det østerrikske kommunistpartiet. Han holdt foredrag om nevrosenes og den seksuelle nødens samfunnsmessige og karaktermessige årsaker, om nødvendigheten av seksualpolitiske reformer og av en sosialistisk økonomi og politisk orden. Hans første arbeid om forholdet mellom psykoanalyse og marxisme var "Dialektische Materialismus und Psycho-analyse" (1929).

Årene 1927-29 var kritiske for Reich. Hans arbeid - som egentlig var i tråd med Freuds tidligere mer radikale oppfatninger - ble kjølig mottatt, ikke bare av hans kolleger, men også av Freud selv. Bare arbeidet med de psykiske og kroppslig-muskulære, nevrotiske forsvarsholdningene og den nye karakteranalytiske teknikken for å løse opp pasientens motstand, oppnådde noen alminnelig oppslutning ("Characteranalyse", 1933).

Etter et besøk i Sovjetunionen i 1929, slo Reich seg ned i Berlin, der det var et mer politisk og seksualreformatorisk orientert psykoanalytisk miljø. I Berlin fikk folk som Erich Fromm, Karen Horney og Otto Fennichel sterke impulser fra Reich. Sammen med andre leger og analytikere ledet Reich organiseringen i kommunistpartiets regi, av åtte av åtti allerede eksisterende foreninger for seksualpolitisk reform under betegnelsen "Det tyske forbund for seksualpolitikk" (Sexpol). Medlemstallet vokste raskt fra 20 000 til 40 000. Foreningene drev foredrags- og forlagsvirksomhet og en rekke rådgivningsklinikker i seksualspørsmål (se art. Sexpol). Analysen av fascismen I 1933 kom Reichs analyse av fascismen: "Massenpsychologie der Fascismus" (Fascismens massepsykologi). Rent økonomisk-sosiologiske teorier kunne ikke alene forklare fascismens enorme tilslutning fra alle lag av befolkningen. Den måtte forklares ved at fascismen appellerte både til folks forvirrete og vanligvis fortrengte blanding av i og for seg rasjonelle og sunne, men impotente lengsler om frihet og samhold og til irrasjonelle følelser av hat, selv- og andreforakt, underkastelses- og herskelyst.

Under stabile sosio-økonomiske forhold hadde disse ubevisste følelseskonfliktene vært holdt i en viss autoritær og nevrotisk balanse. Ved omveltningene etter verdenskrigen og under den økonomiske verdenskrisen ble imidlertid denne balansen forrykket, og de fascistiske lederne kunne spille på de infantile og destruktive følelsene. Det revolusjonære massepsykologiske potensialet som ville vært nødvendig for å gjennomføre den økonomiske og sosiale revolusjonen, som den objektive krisesituasjonen rasjonelt skulle tilsagt, var blitt ødelagt, mest direkte gjennom barndommens familie- og oppvekstforhold.

Et samspill av faglige uenigheter, den psykoanalytiske foreningens frykt for nazistiske angrep og personlige bakvaskelser, førte i 1934 til at Reich ble utstøtt av Den internasjonale psykoanalytiske foreningen.

Kommunistpartiets ledelse kunne ikke godta verken det seksualpolitiske mobiliseringsgrunnlaget eller Reichs videreutvikling av marxistisk teori med psykoanalytiske og seksualøkonomiske synspunkter. I 1933 kom partiets endelige brudd med Reich og med Sexpol. Etter å ha flyktet fra nazistene fortsatte han imidlertid virksomheten i Danmark. Da han ikke fikk forlenget oppholdstillatelsen i Danmark, slo Reich seg i 1934 nedi Oslo etter invitasjon fra den norske avdelingen av Den internasjonale psykoanalytiske foreningen og professor Harald Schjelderup, som senere brøt med Reich. Han fikk laboratorium for sine seksualenergetiske studier ved Universitetets Psykologiske Institutt.

Til kretsen rundt Reich i Oslo hørte særlig Nic Hoel (senere Nic Waal) og Ola Raknes, som førte Reichs terapeutiske arbeid med karakteranalytisk vegetoterapi videre i Norge. Dette har nedfelt seg blant en krets psykologer ved Nic Waals Institutt, omkring "Vegeto-terapeutisk Forum" og i boken "Om det levande i muskelpanseret" (Oslo 1976).

Karakteranalytisk vegetoterapi I Oslo videreutviklet Reich også den karakteranalytiske vegetoterapien. Tradisjonell analyse av barndomsopplevelser, drømmer og av frie assosiasjoner ble kombinert med arbeid med å påpeke psykologiske og kroppslige forsvarsholdninger og atferdsmønstre og med å løse opp kroppspanseret ved hjelp av massasje og pusteøvelser. Pasientene kunne da oppleve og dernest forstå sin undertrykte livslengsel og livsangst og sine irrasjonelle livsødeleggende tilbøyeligheter.

Seksual- og livsenergiens materielle egenskaper For Reich ble det stadig viktigere å forstå at de seksuelle og livsenergetiske kreftene som blir undertrykt i tidlig barndom, ikke bare fører til individuell nevrose og ulykke, men i økonomiske krisetider også til sosiale katastrofer og avsporing av progressiv samfunnsutvikling.

I Oslo gjenopptok han derfor arbeidet med å utforske seksualenergiens egenart og vegetative, energetiske strømninger eksperimentelt, f.eks. ved å måle lyst- og smertefølelsenes utslag på galvanometer.

Han utviklet levende celler (bioner) fra anorganisk materie (biogenese). Slik kunne han studere livsenergiens egenskaper. Han fant at seksualenergien var en av formene til den generelle livsenergien ("Die Bione", 1938) og ga den betegnelsen orgon. I Oslo begynte han også å utforske de destruktivt energetiske betingelsene for at kreftceller oppstår og formerer seg. I disse eksperimentene brukte han mus.

Årene i Oslo utgjorde et vendepunkt i Reichs arbeid. Det ble nå den generelle livsenergien slik den eksperimentelt kunne studeres - også i naturen utenom mennesket - som kom i fokus. Han studerte dens allmennbiologiske og senere også atmosfæriske uttrykk. Dette ble grunnlaget for hans senere mest omstridte og minst forståtte arbeid i USA.

Liksom i Danmark ble imidlertid Reich også i Norge, utsatt for offentlige bakvaskelseskampanjer og ryktemakerier, og i 1939 reiste han til New York for å undervise i medisinsk psykologi ved The New School for Social Research.

Atmosfærisk orgonenergi I USA fortsatte han bion? og kreftforskningen og oppfant bl.a. orgonakkumulatorer til å vitalisere kroppen og påskynde fysiologisk helbredelse ved f.eks. sår, skader, betennelser etc.

I sine siste år arbeidet han mest for å mestre den atmosfæriske orgonenergien i kampen mot tørke og ørkendannelse, mot mulige radioaktive katastrofer og for å utforske livet i verdensrommet og muligheten for å møte levende vesener derfra.

Arbeidsdemokrati og spedbarnets selvregulering Reichs kliniske arbeid og politiske erfaringer førte til at han avskrev klassekampen - uten at han dermed forkastet den vitenskapelige marxismen. Han kom til at den avgjørende "frontlinjen" mellom revolusjonære, livsfremmende og reaksjonære, livshemmende krefter gikk på tvers av alle klasser, grupper og individer. "Frontlinjen" gikk mellom de ulike formene for fritt pulserende, fornufts- og selvregulert energiutfoldelse på den ene siden og irrasjonelle, autoritære former for hemmet eller uregulert energi på den andre siden. (Se f.eks. "Hør lille mann", 1949, norsk utgave 1977.) Hos mange konservative fikk han bedre kontakt med dypere og konstruktive følelser enn hos de oftest intellektualistiske og følelsesmessig avstengte liberalere. Han gikk til felts mot ansvarsløst opprør og lettvinte forespeilinger om å oppfylle lengsler etter frihet, velstand og samhold.

Hans siste marxistisk baserte arbeid var "Was ist Klassenbewusstsein?" (Hva er klassebevissthet? 1934). Han tok dernest for seg også arbeidet som en hovedsakelig form for livsenergiens utfoldelse, og studerte de karakterologiske og sosiale betingelsene for naturlig, fri og solidarisk utfoldelse av livsenergien i arbeidslivet. Arbeidsdemokrati som en naturlig organisering av arbeidet blir særlig behandlet i "The mass psychology of fascism" (1946).

Da han skjønte hvor dyptgripende og nær uforanderlige folks psykiske og muskulære forsvarspanser var, vendte han seg mot barna. Han så den praktiske muligheten for livsfremmende sosial endring først og fremst i tiltak for å beskytte livskreftene hos det energetisk frie spedbarnet. Ideene hans om en naturlig fødsel foregrep og gikk i mange henseender utover Leboyers senere oppfatninger. Familien og andre sosiale enheter for barneomsorg syntes, ved siden av arbeidsplassen, å være de mest strategiske utgangspunkter for livsfremmende og frigjørende sosial og økonomisk endring.

Vitenskapsteori På det vitenskapsteoretiske området beveget Reich seg fra dialektisk materialisme til en spesiell form for funksjonalisme. Motsetninger; som f.eks. mellom kropp og psyke, lyst og angst, mystisisme og mekanistisk tenking, var rent funksjonelt sett mht. sine energetiske funksjoner - identiske og forenet i sin underliggende felles funksjon. De fleste motsetninger i individet og i samfunnet er unaturlige splittelser. Hans forskningsprogram ble å finne den underliggende felles funksjon for de funksjonelt identiske motsetningene.

Selv om han var naturalist og empiriker, overskred han positivismen. Teori og handling ble en enhet ledet ut fra vitenskapelig erkjennelse av den menneskelige og ikkemenneskelige naturens lovmessigheter og av atferdsformer forenlig med størst mulig lyst under varierende former for naturlig livs- og energiutfoldelse. Fornuft og bevissthet var energetiske naturfenomener ("Ether, god and devil", 1949).

I 1946 flyttet Reich med familie, medarbeidere og laboratorium til eiendommen Orgonen i Maine. Igjen ble han utsatt for forfølgelser, først av journalisten Mildred Brady, dernest av den amerikanske psykiaterforeningen og til sist av den føderale administrasjon for ernæring og legemidler (FDA), som i 1954 stevnet ham for retten for å ha solgt orgonakkumulatorer over delstatsgrensene uten tillatelse.

Han ble i 1956 dømt til to års fengsel, ikke for disse anklagene, men for at han ikke møtte i retten. Samtidig slo dommen også fast at orgonenergien ikke eksisterte, og den ga hjemmel for å ødelegge Reichs laboratorieutstyr og brenne samtlige skrifter av ham, noe som ble gjennomført av FDA 23 august 1956. Reich ble fengslet i mars 1957. Selv trodde han like til det siste at han hadde president Eisenhowers hemmelige forståelse og beskyttelse, og at det var sovjetiske interesser som sto bak ødeleggelsen av hans arbeid i USA. Han døde i fengselet.

E.G.

Se også: Freud, Raknes.

Litteratur: D. Boadella: Wilhelm Reich ?the evolution of his work, London 1973. I. Ollendorf: Wilhelm Reich ? a personal biography, London 1969. O. Raknes: Wilhelm Reich and orgonomy, Oslo 1970. W. Reich: People in trouble, New York 1953. O. Thyssen: Wilhelm Reich 1927?1939 mellem Freud og Marx, København 1973.

Reiseliv

Reiseliv forbindes av mange kun med reiser i fritida, og da kalles det oftest turisme. Bruker vi den vanligste definisjonen på begrepet er det "personer på reise og opphold borte fra sitt faste bosted eller sin faste arbeidsplass". Her settes ikke noe skille mellom arbeidstilknyttede reiser, som oftest kalles for forretningsreiser, og fritidsbetingete reiser, som mest dreier seg om ferie og helgeturer. Skulle vi forsøke å dele opp reiselivet på en annen måte, måtte det være etter hvordan reisen blir betalt, av en sjøl eller andre. Historisk bakgrunn De første formene for reiseliv var preget av oppdagelser eller handel. Sjøl om det å bringe varer til andre markeder burde være viktigst, ble denne formen for reiser ofte av mindre omfang enn de som var preget av religionsutøvelse og kriger. I Norge gav både frakt av fisk til Bergen og pilegrimsvandring til Nidaros opphav til reiselivsanlegg. I noen grad hører også vikingenes plyndringstokter med til vår reiselivshistorie. Noen skribenter synes de har funnet nøyaktig de samme livsformene igjen i vår tids folkevandring fra nord til sør som vikingene hadde.

Når personer skulle rekrutteres til krigstjeneste eller skatter skulle kreves inn, måtte lovverket sørge for at den som reiste rundt både hadde uthvilte hester og oppholdsrom av brukbar standard til disposisjon. Skysskiftestasjonene er nå gått over til å bli hotell, men det å holde standarden oppe er fortsatt den viktigste oppgaven til vårt reiselivsdirektorat. Likevel var det først med utenlandske fritidsgjester i vestlandske fjorder og østlandske daler at behovet for egne anlegg vokste opp med standard langt over det noen her kunne drømme om. Disse representantene for den arbeidsfrie klassen hadde tid til å skrive om sine reiser og de unnlot aldri å peke på problemene de hadde når de ikke fikk leve etter sin standard hjemmefra.

Historisk har særlig to grupper av befolkningen reist mer enn andre: De aller rikeste kunne kombinere overflod av tid og rikdom slik at de kunne reise ofte. De aller fattigste hadde verken arbeid, jord eller bolig som bandt dem til noe. Derfor reiste de dit arbeid var å finne. Slik er det også i dag. Toppfolk i næringslivet og forvaltningen reiser mest, mens anleggsarbeideren føler seg i slekt med de farende håndverkssvenner og vagabonder: arbeid får de ikke på hjemstedet, de må reise bort, til stadig nye arbeidsplasser. Sjøl om mulighetene til å reise bort også har vokst for andre grupper, bl.a. gjennom lovbestemt fire ukers ferie for alle, er det fortsatt slik at de som har best mulighet til å reise i arbeidet gjerne reiser mest i fritida også.

Deltakelsen i reiselivet bærer preg av de fleste motsetningene som går igjen i samfunnet ellers: Vi ser kjønnsrollene tydelig både hos deltakerne og arbeidsutøverne. På setene i ruteflyet mandag morgen sitter nesten bare forretningsmenn travelt opptatt med å lese aviser. De er trygt fastspente i sine sikkerhetsseler. For å hjelpe dem til rette løper det flyvertinner rundt. På toget er det sterke kjønnet representert ved den kraften som må til for å klippe billetter, mens det bare kan brukes kvinner til å dra en tungt lastet tralle med kaffe, te og mineralvann fra vogn til vogn mens toget er i fart.

En rask marsj gjennom det samme toget viser oss også et klassesamfunn. På første klasse sitter stortingsmenn, byråsjefer og bankmenn nesten alene i hver sin kupe. Ofte er det ledige kupeer her. Samtidig er andre klasse så overfylt at de interrailere som har kommet for å se Norge fra togvinduet må tilbringe mesteparten av reisen sittende på gulvet. I dette sterkt statssubsidierte framkomstmidlet er det altså fortsatt umulig å la alle få egen sitteplass, sjøl om toget totalt har plasser nok. Pendleren må betale reisa sjøl. (Noe får han/hun trekke på skatten.) Tjenestemannen på veg til konferansen på høyfjellshotellet derimot har diettpenger også for tiden før han kommer fram til bugnende lunsjbord og nyoppredd seng. De dyreste hotellene våre ute i distriktene er mest subsidiert av Distriktenes utbyggingsfond. Dette skyldes at disse forventes å gi "varige og meningsfylte arbeidsplasser". Da blir det dessverre lite igjen fra samfunnet til å støtte de rimelige campingplassene. Reiselivsnæringen De som har eierinntekter av at folk lever på reise, kalles gjerne for reiselivsnæringen. Den er svært sammensatt. Både overnatting, bevertning, transport og mange former for service regnes gjerne med her. Som oftest taler en likevel bare om hotell og restaurantbransjen. Eierinntekter av at noen reiser har både småbrukeren som leier ut rom eller hytte, og hotelleier Alf H. Muller som personlig eier et titall hoteller og restauranter. For tiden foregår det en sterk kapitalkonsentrasjon i denne bransjen. Rederier, olje- og flyselskaper samt gårdeiere og eiendomsspekulanter har kastet sine øyne på reiselivsanlegg. ESSO, Gulf, Veikroer AS, SAS, Eiendomsinstituttet og Olav Thon er noen av dem som er mest aktive.

Men fortsatt finnes det også andre "kjeder". Landsorganisasjonen har sin reiseorganisasjon Folkeferie. Bondeorganisasjonene eier noen overnattingsbedrifter. Ungdomsherberger og fotturisthytter er eid av medlemsorganisasjoner. Fagforeninger har egne feriehjem. Men andelen av slike overnattingstilbud synker stadig.

Den vanligste eiendomsformen i det kommersielle reiselivet er fortsatt familiebedriften. Her står de ansatte gjerne i et slags føydalforhold til eierfamilien. Slike bedrifter har gjerne vært i familiens eie i flere generasjoner. Først når de har utvidet til å bli for store, blir det aktuelt med andre eierformer og gjerne andre eiere. Slike familienæringsdrivere er ofte blant de mest konservative bedriftslederne. De vil ha fullstendig kontroll over alt som skjer, gjerne også over ansattes fritid. De ansatte bor ofte i/ved bedriften og har lav boligstandard.

Reiselivsnæringens viktigste organisasjoner er Norsk Hotell- og Restaurantforbund, Norsk Kaféforbund og Den norske Reisebyråforening. Innen transportsektoren er samfunnsstyringen av utviklingen bedre. Det kan skyldes at den store grad av transportsubsidier også gir et godt innsyn i bedriftene. Norges Rutebileierforbund, NSB og flyselskapene er næringsorganisasjonene her. Dessuten er en rekke ferjeselskaper sysselsatte med å frakte gjester til og fra Norge.

Arbeidsforholdene har i senere år ofte vært i offentlighetens søkelys. Likevel har vi hatt få arbeidskonflikter innen hotell- og beverterbransjen. Årsaken ligger gjerne i at de bedriftene som har dårligst arbeidsforhold - ensomt beliggende familiebedrifter - ofte baserer seg på sesongarbeidskraft. Særlig unge jenter som ikke har fått arbeidsmuligheter andre steder, trekkes til overnattingsbedriftene. Dette er ufaglært og uorganisert arbeidskraft. De bor trangt på arbeidsstedet, arbeider uregelmessig, har få atspredelsesmuligheter borte fra bedriften og svært uregelmessig arbeidstid. Under slike arbeidsforhold blir det ofte konflikter med bedriftens ledelse og med andre som jobber der. Da sier en opp, reiser til et nytt hotell og historien gjentar seg.

Under slike kortvarige arbeidsforhold (elever og studenter har gjerne enda kortere ansettelsestid på bedriftene) blir det svært vanskelig å fagorganisere de ansatte. Hotell- og restaurantarbeiderforbundet har bare i få tilfeller tariffavtale med de ensomtliggende bedriftene. Medlemsmassen er preget av ansatte på mer stabile helårsarbeidsplasser i byene og tettstedene. Kravene deres er helt andre enn de som skulle ha bedret arbeidsforholdene på ensomtliggende bedrifter. Gjennomsnittlig er tarifflønn ved hotellbedrifter 85 % av industriens. Noen grupper, f.eks. kelnere på provisjon, tjener langt over industriarbeiderne, mens det også er noen som tjener 70 % av industrien og arbeider på skift. Omtrent 35 000 er sysselsatte innen overnattings- og herbergebransjen.

På reisebyråene er de ansatte også lavt lønnet. Her er det gjerne det at bedriften kan lokke med billige feriereiser til fjerne mål som gjør at en likevel velger å arbeide i byrået. Dessuten er det nær kontakt med kunder, noe som mange ansatte opplever positivt. Det er ca. 1 500 ansatte i reisebyråer. De få som er organisert sokner til Handel og Kontor.

Transportsektoren er også sterkt sysselsatt med reiselivstrafikk etter vår definisjon på reiseliv. En rekke av transportselskapene er offentlige, andre har offentlige konkurrenter. Noen har arbeidstakergrupper med stor makt. Til de siste hører flymannskapene. På lønnssiden er ofte forholdene bra innen transportsektoren. Derimot er det mye å forbedre når det gjelder arbeidstid og miljø. Det er vanskelig å anslå nøyaktig hvor mange som er sysselsatt innen transportdelen av reiselivet, men mye tyder på at tallet ligger på mellom 30 og 40 000. Reiselivets utvikling Den industrialiserte delen av verden (Japan, Nord-Amerika og Europa) har en fjerdedel av folketallet i verden. Omtrent fire av fem reiser går mellom disse landene. 15% av reisene går mellom utviklingsland og industriland. Her skulle det være stor grunn til å anta at de fleste er personer fra industrilandene. Kun 5 % av reisene går mellom utviklingslandene sjøl, som har tre fjerdedeler av befolkningen.

De siste åra har reiselivsnæringen internasjonalt sett vært blant de raskeste i utvikling. Svært mange har reist til land med lange solperioder og lave arbeidslønner. Etter hvert som middelhavslandene har blitt fylt opp av personer nordfra, har fjernere reisemål blitt lansert. Stabile regimer, muligheter for å investere og trekke kapital ut igjen, er vilkårene for at internasjonale turoperatører, hotellkjeder eller flyselskap skal ta hånd om tilretteleggingen av utviklingslandenes turistindustri. I noen grad gir dette befolkningen servicearbeid. Men det skaper også store kulturelle og sosiale konflikter, og som regel havner langt mindre enn en fjerdedel av den reisendes utgifter i mottakerlandet.

I Norge har vi hatt større muligheter til å styre veksten og utviklingsformene i reiselivet. Lovregulert godkjenning av en rekke anleggsformer (campingplass, motell, hotell og restaurant) kombinert med internasjonalt sett dyr arbeidskraft har ført til at utbyggingen ikke har vært så sterk som i andre land. Men de siste åra har kapasiteten i reiselivet økt langt raskere på de fleste områdene enn markedet har kunnet avta. Belegget pr. seng eller rom går ned hele tiden. Dette merkes likevel ikke I investeringsomfanget som stadig er stort, og myndighetene støtter stadig utbyggingen av nye bedrifter sjøl om de som ligger der har problemer med å få fylt sine senger store deler av året.

Det er først de siste par åra vi har sett tendenser til stagnasjon i tallet på overnattinger. Når stagnasjonen blir merkbar, begynner også den næringen som høyest og oftest har frabedt seg innblanding fra samfunnet å be om støtte. Nedskrivning av kroneverdien, økt offentlig støtte til markedsføring innen- og utenlands og lengre ferier er kravene. Det siste kravet har ikke fått støtte fra det øvrige næringslivet, men både LO og Arbeiderpartiet satte fram krav om en femte generell ferieuke fra 1981. De erfaringene vi har fra Sverige tyder likevel på at det ikke blir særlig mer omfattende reiselivsvirksomhet med em ekstra ferieuke uten at dette kraftig kompenseres med langt høyere feriepengeprosent. Tross alt skal avgifter, avbetaling og husleie også betales sjøl om en er på ferietur.

At mange dokumenter på nasjonalt nivå ser lyst på reiselivsutviklingen, harmonerer langtfra med de lokale syn på næringens videre utvikling. Fem viktige momenter mot for sterk reiselivsutbygging kan trekkes fram: - Sammenliknet med øvrige næringer har reiselivet meget lav netto verdiskapning. - I konkurranse om knappe arealressurser foretrekker lokalsamfunnet å prioritere jord- og skogbruk, jakt, bærplukking og fiske framfor å bygge flere reiselivsanlegg. - Reiselivsnæringen er som nevnt ofte framme som dårlig arbeidsplass. Lønnsnivået er svakt og arbeidskraftundersøkelser viser at ungdommen har næringen langt nede på sin prioritetsliste over mulig arbeid. - De sosiale forholdene som deltakelse i reiselivet og arbeid i næringen skaper, er ofte problematiske. Lav levealder og sosiale problemer blant de ansatte skyldes dels vanskelig arbeidstid og lett tilgang til alkohol gjennom arbeidet. - Også i Norge har en merket negative kulturelle konsekvenser av reiselivsutbygging.Her er det arbeidstilknyttete reiselivet lite problematisk da det sjelden møter lokalbefolkningen direkte. Derimot finnes det flere lokalsamfunn som har minst like mange fritidstilreisende som egne innbyggere i perioder av året. Da blir det gjerne lagt mindre merke til de positive virkningene.

T.Fl.

Se også: Ferie, Fritid, Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet, Hytte. Litteratur: St.meld. nr. 98 (1972?73) : Om reiselivspolitikken. NOS: Ferieundersøkelser 1970 og 1974. T. Veblen: Den arbeidsfrie klasse, Oslo 1976.

Reklame

Reklame er en kommunikasjonsform som gjør bruk av massemedia. En sender søker gjennom reklamebudskapet å nå en mer eller mindre klart avgrenset gruppe mennesker for å fremme salget av en vare eller tjeneste eller også å vinne tilslutning til bestemte ideer. Reklameformen er en teknikk som i og for seg kan sies å være nøytral. Verdien avhenger av innholdet denne formen til enhver tid får. En kan fordømme visse sider ved dagens kommersielle reklame uten dermed ensidig å fordømme reklamen som institusjon og kommunikasjonsform.

Reklame er avhengig av distribusjon via massemedier. Dette er viktig om en vil forstå reklamen som samfunnsfenomen: Reklamen blir en del av massekulturen. Det moderne forbrukermennesket møter reklameuttrykket så å si overalt. Reklamens fremste budskap når kanskje ikke fram. En kjøper ikke varen. Det kulturelle budskapet tilbys derimot gratis på markedet. Det kan lett bli med på å forme bevisstheten vår. Utifra et slikt perspektiv kan det være interessant og viktig å studere reklamens innhold og påvirkningskraft.

Å foreta innholdsanalyser av reklamen er forholdsvis enkelt. Å bestemme måten dette innholdet forholder seg til individer og grupper av mennesker på, er imidlertid svært komplisert. Det er vanskelig å skille de forskjellige påvirkningskildene og -faktorene fra hverandre i et massesamfunn som vårt.

Mediaforskerne regnet først med en mye større grad av og mindre sammensatt påvirkning enn de gjør i dag. De såkalte innlæringsteoriene, som regnet mottakeren for å være et nesten forsvarsløst bytte for massepåvirkning, er blitt avløst av andre teorier, som i større eller mindre grad trekker mottakernes egne holdninger og verdier inn i betraktningen. Motivasjonsteoriene peker på at mottakernes motivering er viktig for om påvirkning skal finne sted eller ikke. De kognitive teoriene går lengst i retning av å regne med mottakerens bevisste medvirkning for mediabudskapets gjennomslagskraft. "Totrinns-hypotesen" bør også nevnes i denne forbindelsen. Den går i hovedsak ut på at det er en liten, utsøkt gruppe mennesker, såkalte opinionsledere, som i første omgang nås av mediabudskapet. Påvirkningen forplanter seg så videre via personlig kontakt. Denne tanken har vært viktig i markedsføring av politikk.

Påvirkningsalternativene - hvilke mennesketyper og hvilken livsstil som stort sett formidles - skulle være lett å bestemme. Det er de pene, unge og vellykkede fritids- og forbrukermenneskene som i særlig grad kommer oss i møte. Reklamen gir uttrykk for en klar kjønnsrolletenkning selv om de verste utslagene av kjønnsdiskriminerende reklame er sjeldne i norsk virkelighet. Forbruk av varer framstilles som veien til "lykken". Varen gir deg selvtillit og trygghet, status, venner, kjærlighet og varme. En må anta at reklamen virker konserverende på de framherskende holdningene og verdiene i de gruppene den henvender seg til. I tillegg til at den "passivt" konserverer holdninger og verdier, kan en si at den "aktivt" stimulerer forbrukermentaliteten blant folk.

Når en tar i betraktning reklamebudskapets fremste mål, nemlig å selge varer og tjenester, er det vel også forståelig at det forholder seg slik. Avsenderen vil rette seg mot sin målgruppe på en slik måte at det dannes positiv kontakt, som i neste omgang kan resultere i varekjøp. Det er tryggest å holde seg til kundens verdimønster, benytte seg av forestillinger kunden forstår og godtar om en ønsker å sikre full uttelling. Det hersker imidlertid stor usikkerhet når det gjelder virkningen av reklamekampanjer. Også her er det vanskelig å skille mellom de ulike påvirkningsfaktorene i forbrukernes miljø.

Representerer reklameutgiftene en sløsing med samfunnets ressurser? Det går med ca. 1,5 milliarder kroner eller ca. 1,5 % av brutto nasjonalprodukt årlig til reklameformål i Norge. Tilhengere av reklamen trekker fram reklamens støtte til pressen. Det kan hevdes at reklamen i virkeligheten er med på å opprettholde en differensiert dags- og ukepresse i Norge. Et demokratisk samfunn er avhengig av en slik presse. Det offentlige ville ha måttet tre inn med betydelige støtteordninger dersom reklamemillionene ble trukket ut. Det kan likevel diskuteres om samfunnet er tjent med en støtteordning som i seg selv forutsetter et forholdsvis stort ressursforbruk.

Reklamens egne representanter har satt opp regler som innskrenker den uvederheftige reklamen. De større reklamebyråene har såkalte Reklame-Rettslig-Ansvarlige blant sine ansatte. Norske myndigheter regulerer reklamebyråenes virksomhet på forskjellige måter, særlig gjennom lov om kontroll med markedsføring. Internasjonale konvensjoner og forskrifter spiller også inn i vernet om forbrukernes rettigheter.

Men kan forbrukerne være trygge for at de ikke føres bak lyset av reklamen selv om regler og lovverk finnes? I et samfunn der vareproduksjonen er til for forbrukernes skyld, vil varene dekke reelle behov. Her vil reklamen ha som funksjon å informere på en mest mulig effektiv måte om tilbud som interesserer forbrukerne. Et produksjonssystem som lager varer utfra et bytteverdiprinsipp, og ikke primært utfra reelle behov hos forbrukerne, vil derimot ha behov for en reklametjeneste som også kan skape behov i de tilfellene der den spesielle varen ikke umiddelbart står fram som svar på reelle behov hos forbrukeren. Et slikt produksjonssystem vil ansette en reklametjeneste som er i stand til å informere på en slik måte at den også selger det som på kortere eller lengre sikt kan skade forbrukeren.

A.H.

Se også: Behov, Forbrukerpolitikk, Markedsføring.

Reksten, Hilmar

Data for 1975:
Hovedkontor: Bergen
Innehavere: Hilmar Reksten, Audun Reksten, Johan L. M. Reksten
Tonnasje registrert i Norge: 3 312 395 dvt
Andel av utenrikstonnasjen: 7,5 %
Fart: Tank og tørrlast
Selskap som inngår i gruppen: Audun Reksten Rederi AS, Johan Reksten Rederi AS, AS Noralliance, Rederiaksjeselskapet Juliarv Rederiaksjeselskapet Hadrian, Rederiaksjeselskapet Trajan, Rederiaksjeselskapet Diocletian, Rederiaksjeselskapet Appian
Eiertype: Familiedominans med sterke minoritetsgrupper i Trajan og Hadrian
Bankforbindelser: Bergen Bank, Den norske Creditbank, Hambros Bank Ltd.
Eierinteresser: Peninsular & Oriental, England, Thornhope Shipping Co. Ltd., England, Furness, Withy Co. Ltd., England, Palmerston Holding Ltd., Liberia, Anglo Nordic Shipping Ltd., Associated Bulk Carriers
Medlem av Norges Rederforbund

Hilmar Reksten har yndet å framstille seg selv som en av de største og mest vellykte redere i moderne historie. Han bygde selv opp sitt rederi fra 1929, og stod i begynnelsen av 1970-årene som en av de mest omtalte og kontroversielle norske rederne. Rederiet har ført en meget spekulativ befraktningspolitikk. Denne har i korthet gått ut på nær sagt utelukkende å operere i løsfartmarkedet. De store tankskipene skulle ligge klar til å ta toppene i fraktmarkedet. Reksten samlet seg opp en stor formue på dette viset, men politikken viste seg å være kortsynt og spekulativ. Foretaket hadde ikke styrke nok til å møte det betydelige tilbakeslaget som verdens skipsfart opplevde i begynnelsen av 1970-årene. Rederiet ville ikke ha vært i stand til å drive videre etter 1976 uten meget omfattende garantier fra Garantiinstituttet for skip og borefartøyer. Den daglige ledelsen av rederiet er overlatt Johan L. M. Reksten, Hilmar Rekstens stesønn.

Krisesituasjonen for rederiet førte til en omfattende reorganisering der såvel leverandører som finansinstitusjoner og Garantiinstituttet for skip og borefartøyer har hatt et ord med i laget. Rederiaksjeselskapet Trajan er det sentrale selskapet i konsernet. Johan L. M. Reksten er hovedaksjonær i Trajan med 49 % av aksjekapitalen. Øvrige aksjonærer er Rederiaksjeselskapet Hadrian (16 %), Hilmar Rekstens Almennyttige Fond (15 %), Akers Mek. Verksted AS (10 %) og Hambros Bank Ltd. med 10 % av aksjekapitalen. Trajan eier 62 % av aksjene i Hadrian. Til sammen har Trajan og Hadrian fått en garantiramme fra Garantiinstituttet for skip og borefartøyer i størrelsesorden 600-700 millioner kroner.

I forbindelse med reorganiseringen av hele konsernstrukturen har det blitt kjent av Reksten-gruppen har betydelige eierinteresser i utenlandske foretak. Under engelsk flagg drives rederiet Thornhope Shipping Co. der også Rekstens bankforbindelse, Hambros Bank Ltd., har interesser. Peninsular & Oriental (P & O) er et av verdens største rederier. Palmerston Holdings Ltd. i Liberia er et internasjonalt investeringskonsortium der gruppen har aksjer og styringsposisjoner. Via Palmerston Holdings Ltd. gikk Reksten sammen med P & O og overtok det norsk-amerikanske rederiet Zapatha Næss og dannet Anglo Nordic Shipping Ltd., som disponerer en stor flåte. Gjennom denne eierkonstellasjonen har Reksten sannsynligvis ca. 20 % interesse i et av verdens største bulkrederier, Associated Bulk Carriers.

Det hevdes at Reksten-gruppen, utover det som allerede er nevnt, har en ikke ubetydelig formue i utlandet, spesielt i England og USA. De store aksjepostene som konsernet hadde i norske storforetak, ble i første omgang overtatt av staten på den tiden rederiet for alvor ble rammet av krisesituasjonen i tankmarkedet.

Reksten-gruppen var en av Akergruppens største kunder i 1960- og 1970-årene. Før tankmarkedet brøt sammen, eide Reksten vel en tredjedel av aksjekapitalen i Akerbedriften Bergens Mekaniske Verksteder AS.

Det er generelt sett svært vanskelig å få utfyllende informasjoner om norske rederiers inntekts- og formuesforhold. Til tross for at Reksten har fått tilsagn om offentlige garantier av betydelig størrelse, er det betegnende for situasjonen at det bare er de aller mest innvidde som har den fulle oversikt over konsernets økonomiske situasjon. Våre informasjoner om rederiets utenlandske eierinteresser er basert på hva som er skrevet i norske og utenlandske aviser og tidsskrifter.

Høsten 1979 stod Hilmar Reksten i Bergen byrett tiltalt for å ha ført store verdier ut av landet og for å ha eierinteresser i utlandet som det ikke er gitt opplysninger om til norske myndigheter. Reksten ble frifunnet på de viktigste tiltalepunktene, men ble dømt for forsettlig å ha oppgitt en inntekt på 13,6 mill. kroner for lite i sin selvangivelse for 1973. På grunn av skipsrederens sviktende helse ble saken ikke brakt inn for høyere rettsinstanser til ny behandling på de øvrige tiltalepunktene.

A.F.-N.

Relativitetsteori

Se fysikk.

Religion

Ordet religion kommer muligens av latin religare som betyr å binde eller knytte forbindelse. Det dreier seg her særlig om forholdet til antatt høyere makter eller guder. Ikke all religion opererer med spesielle guder, selv om dette er det mest vanlige.
Religion som fenomen All religion tar sikte på å formidle (knytte forbindelse) mellom menneskene og deres totale omgivelser. Vekten kan dels ligge på den sosiale dimensjon (f.eks. invielsesriter), dels på forholdet til naturen (f.eks. fruktbarhetsriter) og dels direkte på forholdet til antatt høyere makter. De sistnevnte kan tenkes som personlige (så som guder, ånder, demoner) eller som mer upersonlige størrelser (så som himmel-helvete, karma-nirvana, yin-yangdialektikk).

Praktiseringen av religionen kan skje på en rekke forskjellige måter, like fra såkalt "primitive" former for magi, til mer abstraherte former for bønn og gudstjeneste. I prinsippet går imidlertid mange av de samme elementene igjen i all religion. Det er slik sett ikke mulig å skille skarpt og prinsipielt mellom "primitiv" religion og "høyere" religioner. F.eks. synes det bare å være en glidende overgang mellom "primitiv" animisme (åndetro) og de "høyere" religioners gudstro. Høygudene er gjerne stammeånder som har "utviklet seg" til territorial eller verdensguder i takt med gruppens almene territoriale krav og pretensjoner. En kan f.eks. i det bibelske materialet følge jødegudens "utvikling" fra å være en flakkende stammegud blant andre stammeguder (monolatri: dyrking av en bestemt gud uten å benekte at det også fins andre) til å bli omfattet med kravet om å være den eneste gud (monoteisme: anerkjennelse av bare en bestemt guds eksistens). I det siste tilfellet blir guden også tilskrevet å ha skapt hele verden av ingenting.

Alle de store religioner bærer i sin kjerne med seg de vesentlige elementer fra såk. "primitive" stadier. Den abstraherte private bønn vil som magien, offeret og bønnetrommelen appellere til og påvirke overnaturlige krefters gunst og bistand.

Også for religionshistorien må den såk. jordbruksrevolusjonen for ca. 10 000 år siden antas å ha hatt stor betydning. Alment dreier det seg om overgangen fra 3-4 millioner år med jakt- og sankekultur til en mer stabil jordbrukskultur med fast bosetning. Økonomisk betydde den et revolusjonerende oppsving, en sterk befolkningsvekst og til da uante nye ressurser til såvel almen politisk administrasjon som til religionsvesen. Bl.a. oppsto muligheten for større stabile riksdannelser. Religionshistorisk danner den grunnlaget for de fastboende lokalguder og deres territoriale ekspansjon.

I forbindelse med større riksdannelser, f.eks. gjennom erobring av naboterritorier, kom også større religionskomplekser til å oppstå. Bl.a. synes hinduismen med dens gudepanteon (samling av guder) å ha blitt til ved en samling av flere lokalguder. Sammensetningen av den olympiske og den norrøne gudeverden må også antas å ha en tilsvarende bakgrunn. I slike tilfeller oppsto også behov for å innordne og rangere de forskjellige lokalgudene i forhold til hverandre, parallelt med samordningen av de forskjellige folkegruppene. Herskergruppens gud eller guder fikk i slike tilfeller en dominerende plass. En løsning kunne være å la alle enkeltgudene bli betraktet som manifestasjoner av den samme overordnede hovedguden.

Ventelig kan forholdene innad i det enkelte gudepanteon i mange tilfeller også avspeile de politiske maktforhold mellom den øverste herskeren og dennes underordnede visekonger, stattholdere eller embetsmenn. F.eks. synes solgudens suverene stilling i enkelte perioder i det gamle Egypt å avspeile Faraos tilsvarende politiske posisjon. Generelt er det rimelig å anta at et økende behov for stram riksorganisering på det politiske plan, også ga seg uttrykk i en tilsvarende stram organisering av gudeverdenen.

Etter jordbruksrevolusjonen økte muligheten for at religionen kunne utvikle en egen økonomi. I enkelte tilfeller utviklet religionsvesenet seg til en stat i staten, med selvstendig (hellig) kapital og organisasjon. I middelalderen var f.eks. den romerskkatolske kirken den største jordeieren i Europa, og den er fortsatt en av verdens mektigste økonomiske institusjoner.
Funksjoner Som formidler mellom menneskene og deres totale livsomgivelser, synes religionen opprinnelig å ha hatt flere forskjellige funksjoner:

1. Som kontroll av omgivelsene. Religionen synes å ha utviklet seg som et integrert ledd i den tidlige menneskehetens grunnleggende prosjekt: å mestre omgivelsene for å overleve. I denne forbindelse har man også grepet til magisk atferd både overfor naturen generelt og i viktige praktiske livsforhold (som jakt, jordbruk osv.), og i forhold til spesielle naturkrefter og antatt høyere makter. De forskjellige gudene kunne tilskrives ulike livsområder, f.eks. grekernes Poseidon som var gud for sjøen og sjøfarerne. (Jamfør arbeidsdelingen mellom de fire kristne gudene Skaperen, Frelseren, Helligånden og Djevelen.) Elementer av denne hovedfunksjonen finnes innenfor all religion. Ut fra denne funksjonen kan religionen betraktes som uttrykk for en førvitenskapelig og førteknologisk strategi i kampen for å overleve.

2. Som almen verdensforklaring. Sentralt i religionen står gjerne spesielle myter og legender som skal forklare viktige sider ved tilværelsen eller verden som helhet og dens tilblivelse. Myter og gudeteorier kan i dette perspektivet betraktes som førvitenskapelige hjelpehypoteser som er ledd i forsøket på å gjøre seg fortrolig med verden og tilværelsen. I Det nye testamente blir f.eks. hendelser på det ytre historiske plan og i naturen forklart ut fra henvisning til guden, mens ekstraordinære forhold på det indre psykiske plan blir forklart ved ånder og demoner.

3. Som legitimering. Nært knyttet til funksjonen som verdensforklaring, er religionens funksjon som begrunnelse eller forsvar av politiske, sosiale og kultiske ordninger. Gjennom mytene begrunnes kongens posisjon ved at han betegnes som gudens egen sønn (tilsvarende legitimeres også frelsesskikkelsers autoritet). Almene samfunnsmessige lover og ordninger begrunnes ved at de er innstiftet eller godkjent av guden. Gjennom sin funksjon som legitimerende samfunnsstøtte avspeiler religionen gjerne det samfunnet den inngår i. Det sterke religiøse forbudet mot å stjele er særlig forståelig, og også sterkt poengtert, innenfor samfunn (som f.eks. det israelittiske) der det er store forskjeller i eiendom.

Men religionen har også behov for å legitimere seg selv og sin autoritet. I Det gamle testamente er det f.eks. et viktig poeng at de "10 bud" (som det finnes en rekke religionshistoriske paralleller til, og som for øvrig inneholder flere enn 10 bud) blir gitt direkte av guden selv. Erobringen av Palestina legitimeres med at landet er gitt som løfte fra guden. Jesu autoritet begrunnes ut fra forestillingen om at han er gudens spesielle sønn. Dette blir bl.a. uttrykt gjennom fortellingen om jomfrufødselen, som kan betraktes som en legitimeringsmyte.

4. Som sosialt bindeledd. Det viktige her er den religiøse kultus med dens tilhørende kultforsamling eller kultfellesskap. I de fleste tilfeller markeres kultfellesskapet ved spesielle innvielsesritualer (som f.eks. dåp). På dette planet kan religionen også fungere som et viktig ledd i opprettelsen av almene sosiale fellesskap. F.eks. ser det ut til at de ulike stammene som på et bestemt tidspunkt flyktet fra Egypt, sluttet seg sammen til en felles stamme (Israel) ved at alle menn gjennomgikk en felles kultisk omskjærelse.

Gjennom religionen blir det sosiale fellesskapet etablert ovenfra og ned. Dette til forskjell fra de fellesskap som ble etablert nedenfra og opp ut fra felles praktiske interesser eller horisontalt ut fra umiddelbar gjensidighet og solidaritet.

5. Som metafysisk frelsesordning. Innenfor flere religioner synes det i tidens løp å ha foregått en markert dreining fra kollektive og praktiske funksjoner til funksjoner med større vekt på det individuelle og metafysiske. Dette er bl.a. tydelig innenfor den jødisk-kristne religionstradisjon, der senjødedommen og kristendommen (sistnevnte må religionshistorisk betraktes som en senjødisk sekt) legger en helt annen vekt på den individuelle og metafysiske frelsen, enn tilfellet er i den klassiske jødedom.

Dette henger sammen med en økt dualistisk (todelt) verdensforståelse, der tilværelsen betraktes som en kamp mellom gode og onde krefter, konkretisert i kampen mellom kropp og sjel og mellom materie og ånd, osv. Ifølge kristendommen er bl.a. den nærværende verden dømt til å gå under i en katastrofe, og håpet settes til en ny verden som den kristne guden skal skape. I den nærværende verden gjelder det først og fremst å sørge for sin religiøse frelse, slik at en kommer med i den nye og mer himmelske verden som guden skal opprette for sine utvalgte.

Den individuelle frelsesorientering synes å henge sammen med almenkulturelle forhold. Sterke tendenser i en slik retning finnes i kulturelle forfalls- eller depresjonsperioder, som mot slutten av romerriket. I moderne samfunn der mange av religionens øvrige funksjoner er falt bort eller er blitt sterkt redusert, er det som måtte være igjen av religiøs interesse gjerne knyttet til dette aspektet.
Religionskritikk og apologetikk Innenfor de fleste kulturer har religionen tradisjonelt vært så integrert i den almene samfunnsordning og maktstruktur at eksplisitt og, direkte religionskritikk har vært lite aktuelt. I Det gamle testamente foreskrives det dødsstraff for avvik fra den offisielle tro (5. Mosebok 14). Det er ikke bare enkeltpersoner som trues i denne forbindelse, men hele bysamfunn med alle dets innbyggere, både smått og stort (5. Mosebok 13). I Det nye testamente er truslene om straff i slike forbindelser i hovedsak forskjøvet ut til det hinsidige, men også her kunne den kirkelige inkvisisjonen, bl.a. i middelalderen, finne kjærkomne forbilder og holdepunkter (Apostlenes gjerninger, kapittel 5). Selv etter at kirken måtte innstille den fysiske inkvisisjon, har den i mange land klart å opprettholde en sterk sosial og kulturell kontroll like fram til i dag.

De første sporadiske eksemplene på religionskritisk tenkning innenfor den vestlige tradisjon, finner vi i den greske oldtidsfilosofien. Xenofanes fra Kolofon (ca. 500 før vår tidsregning) antyder at det er menneskene som skaper gudene i sitt eget bilde: "Egypterne hevder at gudene har brei nese og er svarte, trakerne hevder at gudene har blå øyne og rødt hår." Prodikos fra Keos (ca. 400 før vår tidsregning) hevder at religionen er oppstått gjennom at menneskene har dyrket de fenomenene som har vært særlig viktige for dem, så som sol, vann, ild og jord osv. Han bruker egypternes dyrking av Nilen som eksempel, ut fra en analyse av Nilens sentrale betydning for deres økonomi og livsvilkår. Alkidamas fra Athen (ca. 400 før vår tidsregning) kritiserte gjeldende religiøse og tradisjonsbestemte ordninger bl.a. når det gjaldt slaveri. Ut fra en rasjonell og naturrettslig preget tenkemåte argumenterte han for almene menneskerettigheter. Mot slutten av antikken ble tilløpene til filosofisk "fritenkeri" kvalt av en religiøs reaksjon og restaurasjon. Denne kulminerte i at kristendommen ble offisiell religion i Europa, forøvrig i sterk konkurranse med en rekke beslektede religioner.

Noen radikal og systematisk religionskritikk kunne ikke overleve kirkens inkvisisjon og bokbål før kirkens absolutte kulturhegemoni begynte å svekkes mot slutten av vårt eget årtusen. 1700-tallets såk. opplysningsfilosofi danner her et viktig skille. De franske encyklopedistene Diderot (1713-84), Helvetius (1715-71) og D'Alembert (1717-83) utøvet en utstrakt religionskritisk virksomhet. Det samme gjorde naturvitenskapsmannen Holback (1723-89) og dikterfilosofen Voltaire (1694-1778).

Opplysningstidens religionskritikere kritiserte religionens rent logiske sider, så som treenighetslæren (3 x 1=1) og forestillingen om en skapergud utfra tanken om at alt må ha en skaper (men hvem skapte så denne skaperguden?). Dels konfronterte man de religiøse forestillingene om bl.a. undere, himmelfart osv. med det gryende vitenskapelige verdensbilde og tenkemåte. I det 20. århundre har Bertrand Russel (1872-1970) vært en sentral representant for en slik "rasjonalistisk" religionskritikk.

De religionskritiske ansatsene fra opplysningstiden er senere blitt fulgt opp i akademiske miljøer og i tilknytning til disse, først og fremst gjennom sporadiske individuelle initiativ. I enkelte tilfeller har det også blitt dannet religionskritisk pregete miljøer, så som i forbindelse med den såk. "venstrehegelianismen" i Tyskland. Dette miljøet frambrakte betydelige religionskritiske tenkere som Bruno Bauer (1809-82), Ludwig Feuerbach (1804-72) og Karl Marx (1818-83) Feuerbachs poeng var at religionen rent alment dreier seg om en overføring "oppover" av utilfredsstilte menneskelige behov, i hovedsak som kompensasjon for egen mislykkethet og ufullkommenhet. Dette førte Marx videre på det samfunnsmessige plan. Han så religionen som uttrykk foren "illusorisk lykke" som man tar sin tilflukt til som trøst og erstatning for utilfredsstillende livsforhold i den virkelige verden. Religionen kommer da i prinsippet i stedet for forsøk på å endre disse forholdene. Religionen blir i mer eller mindre grad en åndelig trøstesmokk, eller, som Marx kaller det: "folkets narkotika".

Han hevdet at oppgjøret med religionen var en forutsetning for edruelig politisk tenkning og praksis og at "kritikken av religionen er forutsetningen for all kritikk". Det er først i og med den marxistisk orienterte arbeiderbevegelsen fra slutten av forrige århundre at en kan snakke om religionskritikk og ateisme som en brei folkelig bevegelse. (Se art. Ateisme, Kirken og arbeiderbevegelsen.)

I dette århundret har særlig religionspsykologien kommet til som et viktig nytt ledd i religionskritikken. Den moderne dybdepsykologiens pioner Sigmund Freud (1856-1939) anvendte selv sin psykologiske forskning på religionen. Han fant at religionen utnyttet en rekke almene og rasjonelt forståelige psykologiske behov og konflikter hos mennesket, ved at den tolket dem inn i en overnaturlig ramme.

Det kirkelige svar på religionskritikken kalles apologetikk, dvs. "verbalt selvforsvar". Dette har selvfølgelig vært mest aktuelt i de tilfeller der kirken ikke har vært i maktposisjon til å tilintetgjøre religionskritikerne og deres skrifter rent fysisk, eller til fullstendig å nøytralisere eller overdøve dem mer indirekte. Apologetikken springer ut av at religionen i en svekket maktposisjon ikke har kunnet leve bare på å legitimere det bestående, det er også blitt nødvendig å legitimere religionen.

Et hovedtrekk ved moderne kirkelig apologetikk er forsøket på å skjule sider ved den kristne "åpenbaring", som i andre perioder har vært særlig framhevet og vært blant kirkens mest effektive våpen. En slik side har f.eks. vært Jesu og Det nye testamentes trusler om evige pinselsstraffer for ikke-kristne. Andre ømtålige punkter, som kirken har prøvd å skjule, er Det nye testamentes forbud mot opprør på det verdslig-politiske område, dets akseptering av slaveri, dets religiøst begrunnete lære om kvinnens sosiale underordning i forhold til mannen og dets forfektelse av det patriarkalsk-autoritære familieideal i det hele tatt.

En annen apologetisk strategi har vært å gå i allianse på overflaten med aktuelle kulturstrømninger og idealer, selv når disse går temmelig på tvers av det kirkelige skrift- og læregrunnlag. Denne form for dobbeltkommunikasjon kalles gjerne for "liberal teologi". Forrige generasjons liberale teologer benektet f.eks. undere, jomfrufødsel, oppstandelse og himmelfart i den almene kulturdebatten, samtidig som de gjerne innad lojalt fastholdt de bastante kirkelige formuleringer om dette. Almenkulturelt fungerer de liberale teologer som kirkens radikale alibi eller legitimasjon. Blant de mest desperate forsøk på kristen apologetikk i de seinere år kan nevnes den såk. "Gud er død"-teologi, slagordet om en " revolusjonær" eller "progressiv kristendom" (med bl.a. forsøk på å framstille Jesus som en politisk revolusjonær), og - i takt med den synkende statistikken på dette området - en avstandstaken til betegnelser som "personlig tro/kristendom".
Utbredelse og tendens Fram til begynnelsen av dette århundre må en anta at nær opp til 100 % av menneskeheten hadde hatt, og fortsatt hadde, en form for personlig forhold til en eller annen religionsform. Det er på denne bakgrunn forståelig at det ble snakket om menneskets "religiøse natur" (eller om mennesket som "uhelbredelig religiøst"). Dette svarer til at man hevder at klasseskille og autoritære samfunnsstrukturer er " naturlig" ut fra en overveldende historisk tradisjon. I løpet av dette århundre er det imidlertid skjedd betydelige forskyvninger på det livssynssosiologiske plan. Dette har to hovedårsaker. Den ene årsaken er den sterke økningen i teknologi, urbanisering og opplysning i vestlige land, med bakgrunn i den industrielle revolusjon. Dette har ført til at religionens opprinnelige funksjoner i stor grad er blitt uaktuelle. Slik sett får den industrielle revolusjon en tilsvarende viktig betydning for livssynsutviklingen i nyere tid, som den såk. jordbruksrevolusjonen syntes å ha tidligere. Denne utviklingstendensen kalles fra religiøst hold for ideologisk "sekularisering" (verdsliggjøring). Religionens relative seiglivethet i industrialiserte samfunn kan bl.a. forklares med at den allerede har en etablert økonomisk og organisatorisk posisjon. Den vil i mange tilfeller være i stand til å produsere sin egen form for religiøs motivasjon, på linje med annen markedsføring.

Den andre hovedårsaken til forskyvningene på livssynsområdet i dette århundre, er utbredelsen av den radikale arbeiderbevegelsen. Særlig avgjørende er de tilfellene der en sosialistisk revolusjon er blitt gjennomført. I disse tilfellene - som i Kina og Sovjetunionen - har det dreid seg om en marxistisk orientert sosialisme, der marxismens religionskritikk og ateisme er lagt til grunn for ideologi og kulturpolitikk. Graden av toleranse overfor religiøs ideologi og praksis har svart til graden av toleranse overfor avvikende ideologi og praksis generelt. Som en følge av de sosialistiske revolusjoner må over 1 milliard eller innpå en tredel av verdens samlede befolkning i dag formelt tilskrives en ateistisk eller ikke-religiøs ideologi. Til sammenlikning kan nevnes at kristendommen i dag formelt tilskrives ca. 900 millioner, Islam ca. 500 millioner, Hinduismen ca. 500 millioner, Buddhismen ca. 200 millioner og Den mosaiske religion ca. 13 millioner. Dette er imidlertid formelle tall som ikke uten videre uttrykker de reelle trosforhold. I Norge, der over 90 % av befolkningen er tilsluttet et kristent trossamfunn, viser undersøkelser at bare ca. 20 % regner seg som kristne i personlig religiøs forstand.

Forskjellen mellom formell og reell trostilslutning vil ellers ventelig variere mye i de forskjellige land og kulturer. Hovedtendensen i de industrialiserte land synes å være sekularisering. Når det gjelder den samlete internasjonale utvikling, og f.eks. tallforholdet mellom religiøse og ikke-religiøse kulturer, vil ventelig den såk. Befolkningseksplosjonen få stor betydning. Befolkningseksplosjonen er klart sterkest i de områder og på de kontinenter (Vest Asia, Afrika og Sør-Amerika) der religionen fremdeles står sterkt. Slik sett vil utviklingen også på dette området bli et økologisk kappløp mellom opplysning og rasjonell befolkningsplanlegging på den ene siden, og religiøst skjermet befolkningseksplosjon på den andre.

H. Vi.

Se også: Aksjon ut av Statskirken, Bibelen, Gud, Hedning, Hedningesamfunnet, Jesus og hans tilhengere, Kirkens kvinnesyn, Kristendom.

Litteratur: G. Widengren: Religionens värld, Uppsala 1945. L. Feuerbach: Das Wesen des Christentums, Leipzig 1841. K. Marx: Kritikk av den Hegelske rettsfilosofi, i Verker i utvalg, Oslo 1970. A. Edwien: Jesus i konflikt med menneskerettighetene, Oslo 1979. H. Viestad (red.): Oppgjør med kirken, Oslo 1977. T. Moser: Gudsforgiftning, Oslo 1979.

Religionskrig

Religionskrig er et navn som gjerne brukes om kriger der religiøse motiver eller begrunnelser inngår som et vesentlig element i den ideologiske opprustningen. Det er neppe utkjempet noen krig i historien uten at religionen er blitt trukket inn som legitimering og mobiliserende faktor. Men med "religionskriger" tenker vi særlig på konflikter der den religiøse iver har vært den utløsende gnisten, og der fiendene skulle utslettes nettopp fordi de manglet den rette tro.
Den klassiske religionskrig De første klare eksempler finner vi allerede i Det gamle testamente der Israels fiender er Jahves fiender og dermed uten livets rett. Det er mye som tyder på at religionskrigene både i den jødiske, kristne og islamske verden henger sammen med forestillingen om Guds utvalgte folk. Både det islamske trosfellesskap, synagogen og den kristne menighet gjør krav på eksklusivitet, dvs. at deres tro er den eneste rette, og universalitet, dvs. at troens sannhet er gyldig for alle mennesker. Misjonsiveren har på denne måten kunnet motivere politisk aggresjon og ekspansjonspolitikk.

Religionskriger i klassisk mening tilhører altså den jødisk-kristent-islamske verden. For grekere og romere var den et ukjent fenomen. Riktignok kunne grekerne gi sine seire en religiøs fortolkning, som Aiskylos i tragedien om "Perserne". Og romerne kunne nok føre kriger som fra motstandernes side sett var religionskriger, f.eks. da Titus knuste opprøret i Jerusalem i år 70. Men de hadde ingen religion som motiverte ekspansjonspolitikk hvis det ikke forelå andre mer jordnære hensyn.

Forestillingen om "hellig krig" oppsto på kampplassen mellom byzantinere og muhammedanere mot slutten av 600-tallet. Det er uklart om det fra først av var en kristen eller en islamsk idé. Justinians forsøk på å gjenopprette Romerriket på 500-tallet med Konstantinopel som sentrum var like strengt religiøst begrunnet som den islamske aggresjonen mot slutten av 600-tallet.

Byzantinernes 750 års sammenhengende konflikter med araberne kan for så vidt kalles religionskriger, siden det her virkelig var to ulike religioner og ikke bare to forskjellige konfesjoner som støtte sammen. Det samme gjelder -arabernes kamper med den latinske, vesteuropeiske kristenhet, fra Karl Martells seire ved Tours og Poitiers (732) til korstogene i høymiddelalderen.

Det fantes mange håndfaste grunner til å dra på Jorsalsferd på 1100- og 1200-tallet; ønsket om nye handelsruter, ønsket om å knekke byzantinerne, rovlyst, antisemittisme, osv., men det avgjørende var å gjenvinne de hellige stedene for den kristne verden, om vi skal tro ideologene på deres ord. Et medvirkende motiv var også den politiske samlingen til et kristent brorskap som pavene ventet seg i Europa, som følge av kampen mot de vantro. Likevel kan vi kalle korstogene religionskriger.
Religionskrig i nyere tid Det meste av det som senere er blitt kalt religionskriger i Europa har enten vært borgerkriger mellom tilhengere av forskjellige konfesjoner, som i England omkring Maria Stuart eller Frankrikes Bartolomeusnatt, eller kriger mellom katolske og protestantiske nasjoner, som i reformasjonskrigene mot slutten av 1500-tallet og på begynnelsen av 1600-tallet. I streng forstand var de ikke religionskriger, fordi partene tilhørte den samme religion. Men det er likevel kriger med religiøst utgangspunkt og religiøs legitimering. Det viser seg nemlig at om religioner som jødedom, islam eller kristendom oppsplittes i aldri så små sekter, vil hver eneste lille gruppe beholde det opprinnelige eksklusivitets- og universalitetskravet, dvs. følelsen av å være Guds utvalgte folk. I islams historie møter vi nøyaktig de samme oppsplittelses- og aggresjonstendensene som i kristendommens historie. Jødenes tilsynelatende fredsommelighet i historisk perspektiv skyldes at de aldri har hatt statsapparat eller hæravdelinger til sin rådighet før opprettelsen av staten Israel.

Religionskriger er et problematisk navn å bruke fordi religionsgrenser og konfesjonsgrenser ofte faller sammen med andre forskjeller. Det kan være etnisk ulikhet, sosiale ulikheter og oppsamlede aggresjoner, som følge av at den ene religiøse gruppen har okkupantstatus og den andre er undertrykt, som [eks. i Nord-Irland. Konfesjonsgrensene kan også falle sammen med språkgrenser eller understreke motsetningen mellom by og land.

En konsekvent ideologikritisk historiebetraktning vil frakjenne religionen evnen til å motivere til politiske initiativ og snarere betrakte den som et skalkeskjul for andre, mer håndfaste maktinteresser. En slik betraktning kan forsvares om den bare gjelder moderne tid. Men inntil reformasjonskrigene var det religiøse språk det eneste middel til å legitimere makt og maktbruk. Heller ikke i den handlendes bevissthet fantes det "interesser", "makt", eller "fordeler" løsrevet fra de skriftsteder som kunne begrunne initiativet. I teokratier (hvor den herskende er Guds representant) er det ingen forskjell mellom synd og forbrytelse, gudsbespottelse og majestetsfornærmelse, misjon og ekspansjon. Derfor måtte alle kriger i en viss mening bli religionskriger. Det er først gjennom Machiavellis verdsliggjøring av politikken og Luthers to-regiments-lære at den teokratiske betraktningen fikk nådestøtet.

T.B.E.

Renault

Data for 1977:
Hovedkontor: Paris
Rangering: 25 (Fortune)
Omsetning: 10,02 milliarder $
Netto-overskudd: 4 millioner $
Ansatte: 243 456 hvorav 181 867 i Frankrike
Antall selskaper: 125
Noen produksjonsselskaper som inngår i Renault-gruppen i Frankrike: SAVIEM - SA de Véhicules Industriels et d'Equipements Mécaniques, Auto mobiles M. BERLIET, RIET - Renault Industries Equipements et Techniques, RMD - Renault Moteurs Developpement, Francaise de Mécanique, Renault Sport, Gardini, Sodicam
l utlandet: Renault Argentina SA, Argentina, F.A.S.A.-Renault, Spania, I.L.R., Portugal, Belgique Industrie Renault. Belgia.
Renault (Regie Nationale des Usines Renault) er sammen med Peugeot og Citroën de største franske bilprodusentene. Renault er eid av den franske staten. Fra en produksjon av 1 045 kjøretøy i 1944, fremstilte Renault og samarbeidende selskaper 1,7 millioner kjøretøy i 1977 (personbiler 91 %; varevogner 9 %). De viktigste produksjonsstedene i Frankrike er Billancourt, Le Mans, Flins, Sandouville og Douai.

Sin betydeligste utenlandsproduksjon har Renault i Spania (F.A.S.A.-Renault), Belgia (Belgique Industrie Renault), Romania, Tyrkia (Oyak Renault), Argentina (Renault Argentina), Mexico (Renault-Mexicana), Columbia (SOFASA), Jugoslavia, Portugal og Marokko (Renault Maroc). Ved siden av bilproduksjon (person- og varevogner) fremstiller Renault jord- og skogbruksmaskiner (traktorer), andre industrimaskiner (motorer) og driver generell ingeniøraktivitet basert på konsernets know-how.

Personbiler utgjør 70 % av Renaults totale omsetning, varevogner 16 %, annen industriproduksjon 7 %. I tillegg kommer betydelige finansinntekter (7 % i 1977). I 1977 var nær 3 400 personer sysselsatt med forsknings- og utviklingsarbeid i Renault med et budsjett på 649 millioner franske franc.

Renault har lenge vært et typisk "hjemmeselskap" med salg av sine produkter innen Frankrike og i franske innflytelsesområder (Afrika). Fremdeles selges over 40 % av bilproduksjonen innen Frankrike, men Renault har de siste årene økt sin aktivitet på de utenlandske markedene. Det er Innledet forhandlinger med American Motors Corporation om et samarbeid for å styrke stillingen på det amerikanske markedet. Romania har blitt en viktig Renault-produsent, og de portugisiske myndighetene har valgt Renault til å bygge opp landets bilindustri.

Renault etablerte i 1966 et eget salgsselskap for person- og varevogner i Norge (Renault Norge AS) med en aksjekapital på 15 millioner kroner. I 1977 solgte det over 6 400 biler.

I.Sa.

Renessanse

Renessanse brukes gjerne som navn på det tidsavsnittet i Europa da middelalderens enhetskultur går i oppløsning og nasjonalkulturene selvstendiggjør seg. Ordet betyr gjenfødelse. Det som gjenfødes er antikkens skjønnhetsidealer, som var et ledd i italienernes begeistring for sin nasjonale historie.

Begrepet dukker dessuten opp i en rekke andre varianter. Maleren og kunstnerbiografen Vasari bruker rinascità (1560) om det kunsthistoriske omslaget som finner sted i de toscanske handelsbyene på 1300- og 1400-tallet. Opprinnelig betegnet ordet bare endringer på et ganske snevert område, nemlig i kunsten og arkitekturen. Det er faktisk først med Jacob Burckhardts berømte bok om renessansekulturen i Italia (1860) at begrepet utvides til å gjelde hele den kulturelle forvandlingen som innleder Europas moderne historie. Burckhardt finner individualismens, demokratiets og liberalismens begynnelse i renessansen, og gjør det til et verdibegrep.

Historikerne har ikke kunnet b11 enige om når reneseansen begynner og slutter eller hvilke land den omfatter. Den mest radikale løsning står Arnold Toynbee for. Han bruker "renessanser" som et kulturmorfologisk begrep, og hevder at renessanser er noe som har funnet sted gang på gang i historien, nemlig hver gang kunst og vitenskap har blomstret som følge av at man har tatt en fjern fortid til mønster og forbilde. I denne mening kan man f.eks. tale om den karolingiske renessansen omkring Karl den Stores hoff (ca. 800). Det vanligste er likevel å avgrense begrepet slik Burckhardt gjorde det.
Sosiale og kulturelle endringer Renessansen har som forutsetning bykulturen som kretser om handel og håndverk. I byene oppstod tidlig en komplisert pengeøkonomi som skapte ny sosial bevegelse og et mulig fellesskap med alle dem man kunne handle med, uansett rase, religion og språk. Mens jordbruker- og krigerkulturen hadde fulgt årstidenes og døgnets krets uten påfallende evne til fornyelse, favoriserte bykulturen konkurranse, eksperimenter og oppfinnsomhet. Individet frigjorde seg fra de føydale institusjonene; det konkrete ble like viktig som det almene; det dennesidige ble i noen grad løsrevet fra religionens sensur. Dette er et forenklet bilde av en svært komplisert prosess.

I maleriet viste man ny interesse for naturens former og brukte sentralperspektivet (Masaccio). I skulpturen ble de anatomiske detaljene i menneskekroppen gjenoppdaget, og etter 1000 år ble man igjen i stand til å støpe rytterstatuer (Donatello). Kunstneren virkeliggjorde det nye idealet om det virksomme, skapende menneske i motsetning til middelalderens kontemplative ideal. I arkitekturen etterliknet man romerske bygninger i en ren, snusfornuftig stil, og ble igjen teknisk i stand til å hvelve store kupler (Brunelleschi). Politikken ble verdsliggjort og ble et selvstendig livsområde der den allmektige stiltes i skyggen av menneskers innbyrdes maktkamp (Machiavelli). I lærdom og vitenskap spilte teologien en stadig mer beskjeden rolle, selv om astrologiske og alkymistiske spekulasjoner fikk et oppsving (Paracelsus).

Mens "renessansen" i kunsthistorien tidlig på 1500-tallet ble avløst av manierismen og barokken, var grensene noe mer flytende for vitenskapens vedkommende. Ofte lar man renessansens naturvitenskap også omfatte Kopernikus, Kepler og Galilei. De hevdet at de samme mekaniske lover gjaldt for himmellegemenes bevegelser som for bevegelsene på jorden. På den måten oppløste de den middelalderlige etasjeverden og fratok kristne himmel- og helvetesforestillinger det ankerfeste de hadde i det håndgripelige.

Verden var ikke lenger skapningen som kranset seg omkring Skaperens fotskammel, men naturen slik den utfoldet seg for den menneskelige betraktning og initiativ. Riktignok var ikke jorden lenger midtpunktet i et gåtefullt univers, men mennesket ble stilt i sentrum for, en skog av problemer som forstanden kunne løse. Moderne historikere vil legge større vekt på den naturvitenskapelige revolusjonen i renessansen enn på stilendringer i kunst og arkitektur.

Boktrykkerkunsten konsoliderte de nasjonale språkområdene og oppløste de kirkelige institusjonenes lærdomsmonopol. Den kjente verden og de geografiske kunnskapene ble voldsomt utvidet. Marco Polo nådde Kina, Colombus oppdaget Amerika. Den nye verden ble kartlagt, og det ble knyttet et nett av handelsforbindelser med Europa som sentrum.

Handelsbyene i Italia var først ute: Firenze, Siena, Venezia, Genova og Pisa. Men det foregikk liknende utviklinger i Spania og Portugal, Flandern, Hansa-byene og i Sør-Tyskland. Økonomisk og politisk var nok andre folk like drevne, men det vi kaller renessansekulturen er likevel et italiensk fenomen. Omkring rike kjøpmannsfamilier og en rekke gavmilde paver utviklet det seg en ny personlighetstype blant kunstnere og lærde: tusenkunstnere og egensindige "genier" som Leonardo da Vinci og Michelangelo.

For liberalismens historieskrivere var det nettopp bildet av det selvstendige individ som gjorde at epoken fortjente et eget navn. Moderne historikere ser gjerne de sosiale og kulturelle endringene i et videre perspektiv, og understreker de kulturelle faktorenes nasjonale betingelser og de økonomiske faktorenes internasjonale betingelser. De er dessuten mindre opptatt av å gjenfinne idealer og forbilder.

T.B.E.