Rasjonalisering
Rasjonalisering innebærer å gjøre et arbeid eller en produksjon mer effektiv slik at kostnadene pr. produsert enhet kan reduseres. Mange forskjellige metoder kan anvendes for å rasjonalisere. Siden lønnskostnadene representerer en betydelig andel av de samlede kostnader i de fleste næringer, vil rasjonaliseringstiltak svært ofte ha som mål å redusere lønnskostnadene.
Den viktigste form for rasjonalisering har vært å erstatte menneskelig arbeidskraft med maskiner og teknisk utstyr. Dels blir det utviklet maskiner og utstyr med større kapasitet enn tidligere, dels utvikles maskiner og utstyr som tas i bruk på felter der manuelt arbeid før var nødvendig. Gjennom dette har mennesker enten blitt overflødige og mistet sitt arbeid, eller arbeidsbetingelsene har blitt radikalt endret.
Rasjonaliseringstiltak har også i stor grad vært direkte rettet mot en økt utnyttelse av menneskelig arbeidskraft. Forskjellige anvendelser av arbeidsstudier og lønnssystemer har ført til økt tempo, kortere pauser, mer monotont og kjedelig arbeid, redusert samvær med arbeidskamerater og mer stress. I sin mest ekstreme form har slik rasjonalisering ført til utvikling av samlebåndet der hver arbeider bare utfører en liten arbeidsoperasjon i et høyt oppdrevet tempo og der tempoet er bestemt av hastigheten på samlebåndet.
På denne måten har rasjonalisering bidratt til å skape arbeidsmiljøproblemer og helseskader. I noen tilfeller er rasjonaliseringen ført så langt at mennesker slites ut. Mange eldre mennesker og andre med redusert arbeidskapasitet tilfredsstiller ikke kravene til å utføre vanlig arbeid. På denne bakgrunn har rasjonalisering også ført til arbeidskonflikter.
Rasjonaliseringen i den enkelte bedrift må sees i sammenheng med den strukturrasjonalisering som næringslivet i et kapitalistisk samfunn stadig må gjennomgå. Med strukturrasjonalisering menes omstilling og tilpassing av næringslivet til ytre rammebetingelser, først og fremst det som følger av endringer i teknologi, markeder og internasjonal konkurranse. I internasjonal målestokk har Norge et relativt svakt næringsliv med mange små og lite konkurransedyktige enheter. I hele etterkrigstida har derfor målet for norsk økonomisk politikk vært å utvikle større og mer slagkraftige enheter i næringslivet. Gjennom frihandelspolitikken blir denne prosessen påskyndet ved at stadig større deler av næringslivet utsettes for internasjonal konkurranse.
Strukturrasjonalisering innebærer at mindre lønnsomme bedrifter må legges ned, nye bedrifter etableres og andre bedrifter sluttes sammen til større enheter. For den enkelte bedrift blir det et spørsmål om å klare seg i konkurransen. Å følge med i utviklingen og drive en kontinuerlig rasjonalisering betraktes dermed som et nødvendig middel for i det hele tatt å overleve på lengre sikt.
Omstilling i næringslivet og rasjonalisering i den enkelte bedrift vil være nødvendig i ethvert samfunn i utvikling. Problemet er derfor ikke at dette foregår, men måten det foregår på. I dag er det utviklingen i den internasjonale kapitalismen som er avgjørende for hvilken strukturutvikling og rasjonalisering som skal skje i Norge. For norske bedrifter skjer derfor omstilling og rasjonalisering ut fra rene bedriftsøkonomiske hensyn: De problemene dette fører til, - eksempelvis arbeidsledighet og helseskader, kan derimot overlates til samfunnet. Riktignok har fagbevegelsen fått gjennomført rett for de ansatte til å velge egne arbeidsstudietillitsmenn. Arbeidsmiljøloven gir dessuten bestemmelser som skal beskytte bl.a. mot negative utslag av rasjonalisering. Men siden rasjonaliseringens problemer så nøye henger sammen med det økonomiske systemet, vil slike tiltak bare ha begrenset virkning.
O.S.

Se også: Arbeidsstudier, Automatisering, EDB, Monotont arbeid, Samlebånd, Strukturrasjonalisering.

Rasjonalitet
Rasjonalitet er et annet ord på fornuft i menneskelige handlinger, meninger og planer. Begrepet brukes både om form og innhold. Meninger og planer er formelt rasjonelle dersom de er fri for selvmotsigelser (rasjonalitet som konsistens). En handling er formelt rasjonell dersom den er et godt middel til å realisere den plan den handlende har satt seg (rasjonalitet som effektivitet). Det gir knapt mening å si at innholdet i en handling er fornuftig eller ufornuftig. Derimot kan man si at en mening er innholdsmessig rasjonell hvis den er velbegrunnet, uten at den nødvendigvis må være sann (rasjonalitet som dømmekraft). En plan er innholdsmessig rasjonell dersom den er i samsvar med visse etiske krav (rasjonalitet som moral). Disse begrepene kan anvendes både på individuelle handlinger, meninger og planer, og på kollektive.

Rasjonell handling uten en rasjonell plan
Rasjonell atferd springer ikke nødvendigvis ut av en rasjonell plan. Dyrenes tilpasning til sine omgivelser er et resultat av det naturlige utvalg, og ikke av noen bevisst planlegging. På samme måte kan det hende at når bedrifter maksimerer profitten, er det ikke ut fra en bevisst plan, men bare fordi de bedrifter som ikke gjør det går konkurs. (Den bevisste planen bak bedriftslederens handlinger kan være en helt annen, f.eks. å skaffe seg størst mulig makt.) Denne form for "blind tilpasning" er likevel ikke rasjonell i samme grad som bevisst tilpasning.
Menneskelig rasjonalitet kjennetegnes ved evnen til å bruke indirekte strategier, av typen "ett skritt tilbake - to skritt fram". Et eksempel er å investere i produksjonsmidler i stedet for å forbruke hele produktet med en gang: Man forbruker mindre nå for å kunne forbruke mer senere. Et annet eksempel er revolusjonær handling, der man må kunne godta midlertidige tilbakefall like etter revolusjonen. Slike strategier krever bevisst planlegning: De forutsetter at man handler i lys av det mulige og det framtidige, i motsetning til den "nærsynte" og "opportunistiske" virkemåte i det naturlige utvalg.
I samfunnsvitenskapene sier man ofte at "funksjonell tilpasning" er et annet eksempel på rasjonell atferd som ikke bunner i en rasjonell plan. Marx skriver f.eks. at sosial mobilitet under kapitalismen er et middel til å sikre kapitalens herredømme, fordi dette trekker de "beste hjerner" i arbeiderklassen over i kapitalklassen. Med dette mener han vel at slik mobilitet er rasjonell for kapitalistene til tross for at den ikke er resultat av noen bevisst plan fra deres side. En slik språkbruk kan lett bli misvisende. Det beste er å begrense seg til å bruke ordet "rasjonell" om en handling som har gunstige virkninger for noen, hvis disse virkningene forklarer handlingen. Man bør ikke si at en handling er rasjonell bare fordi den tilfeldigvis er gunstig for den som utfører den (eller for andre).

Rasjonelle meninger
Det minste krav vi kan stille til de meninger en person har, er at de skal være fri for selvmotsigelser. Selvmotsigende meninger er mer utbredt enn man ofte tror. Et barn kan tro på julenissen og spørre foreldrene hvor mye julepresangene kostet. En forfatter kan skrive i forordet "Jeg tror at noen av påstandene i denne boka vil vise seg å være gale", og samtidig tro på hver enkelt av påstandene i boka. Den norske regjering kan tro at den svenske regjering vil devaluere, og samtidig tro at svenskene bare vil devaluere når det kommer som en overraskelse på nordmennene. Det er ikke selvmotsigende å tro at det blir regn hvis jeg lar paraplyen stå hjemme og sol hvis jeg tar den med meg, men det er selvmotsigende å tro at det blir regn hvis og bare hvis jeg ikke tror det blir regn. Litt mer kompliserte blir konsistenskravene når vi knytter sannsynlighetsvurderinger til meningene. Det er f.eks. selvmotsigende hvis man vurderer sjansen for hjemmeseier til 60 %, for borteseier til 30 % og for uavgjort til 20 %.
I tillegg til slik formell konsistens kan man kreve at meningene skal være vel begrunnet, i den forstand at de tar riktig hensyn til all tilgjengelig og relevant informasjon. Hvis det finnes lite informasjon, kan det hende at man vurderer galt, men at vurderingen allikevel var så god som mulig: Dette blir da en rasjonell mening som ikke svarer til de faktiske forhold. En mening er irrasjonell (ufornuftig) hvis den legger vekt på informasjonen på en gal måte, eller bygger på irrelevant informasjon. Ønsketenkning er et eksempel på irrasjonell meningsdannelse. Vanetenkning er et annet eksempel. Kanskje kan man også snakke om irrasjonell meningsdannelse dersom man lar være å skaffe seg relevant informasjon som man lett kunne få tak i. Når dette utføres bevisst ("jeg ønsker ikke å høre detaljene", som Nixon sa til sine menn under Watergate-episoden), kan man tale om selvbedrag.
En viktig form for irrasjonell meningsdannelse ligger i selve ønsket om å skulle ha en mening for en hver pris, selv der hvor den foreliggende kunnskap er liten og usystematisk. Ofte er det langt mer fornuftig å innrømme at man er uvitende enn å skulle tallfeste en sannsynlighet til hvert av de mulige, utfall. Stilt overfor ny og åpenbart farlig teknologi, som i oljeboring eller kjernekraftverk, er det ofte rasjonelt å innrømme at man ikke vet noe om hvor sannsynlig det er at visse katastrofale uhell vil inntreffe. Dette har viktige konsekvenser for hva som er en rasjonell handling. (Se art. Risiko.)

Rasjonelle planer
Formelt sett bør en plan være rasjonell i den forstand at det skal være logisk mulig å sette den ut i livet. Selvmotsigende planer oppstår når man vil for mye (i motsetning til viljesvakhet, der problemet snarere er at man kan for lite). Et eksempel på en selvmotsigende plan er når man forsøker å glemme noe: Selve forsøket gjør at man ikke kan la være å tenke på det man skal glemme. Et annet eksempel er instruksen "Vær ikke alltid så lydig", der man krever at en annen person både skal være lydig og ulydig.
Sosialøkonomer har studert andre typer irrasjonelle planer under betegnelsen "inkonsistente preferanser". De forlanger av en rasjonell person at han ikke skal foretrekke a framfor b, b framfor c, og c framfor a: En person hvis ønsker på denne måten biter seg selv i halen, vil ikke vite hva han vil. De forlanger også at hvis en person legger planer for et lengre tidsrom i framtiden, skal ikke forholdet mellom planene for de ulike deler av framtiden være slik at det er umulig å følge dem opp. En person som arver et større pengebeløp, kan f.eks. bestemme seg til å bruke halvparten det første året, og resten jevnt fordelt over de neste 20 år. Når det andre året kommer, kan det hende at han da vil bruke halvparten av den gjenstående halvparten i dette året, og den siste fjerdedelen over de neste 20 år, osv. En slik person vil ikke bare angre på sine tidligere beslutninger, han vil også være ute av stand til å følge dem opp.
Et mer innholdsmessig krav til rasjonelle planer er at de ikke bør springe ut av tvangsmessige årsaker. Det er f.eks. ikke rasjonelt å endre planer bare fordi man hele tiden ønsker noe nytt - og det er heller ikke rasjonelt å holde fast ved gamle planer av ren vane. Planer som skyldes at man vil gjøre akkurat som andre - eller stikk motsatt av andre er heller ikke rasjonelle. Å stemme på et parti fordi foreldrene har stemt på det - eller fordi de nettopp ikke har gjort det - er heller ikke særlig fornuftig. Om en rasjonell person bør man kunne si at han har planer - ikke at det er planene som har ham. Rasjonalitet i denne forstand knyttes ofte til begrepet autonomi (selvstendighet).
Et annet innholdsmessig krav til rasjonelle planer er at de ikke skal være egoistiske, men at man kan tenke seg og ønske seg et samfunn der alle hadde slike planer. Et ønske om å snylte på andres hjelpsomhet uten å gi sitt når det trengs, er ikke rasjonelt i denne forstand, for hvis alle snyltet, ville det ikke være noen de kunne snylte på. Handlingen må kunne almengjøres. Dette kravet til rasjonelle planer er ikke tilstrekkelig til å avgjøre om en handling er moralsk. Ensidig nedrustning kan være en umoralsk handling dersom den som ruster ned vet at de andre vil starte en krig seg imellom for å fylle tomrommet, selv om en situasjon der alle rustet ned er den beste av alle. Et innholdsmessig krav til rasjonalitet må ta utgangspunkt i situasjonen slik den er, og ikke i en hypotetisk situasjon der alle andre handler på samme måte.

Kollektiv rasjonalitet
Planer som er individuelt rasjonelle (i betydningen konsistente og effektive), kan være kollektivt irrasjonelle. Hvis alle tilskuere på en fotballbane reiser seg for å se bedre, vil ingen av dem se bedre, og alle blir trette i beina. Hvis alle ønsker å tjene mer enn gjennomsnittet, vil selv de som oppnår det, kanskje måtte arbeide så hardt at det ville ha vært bedre for dem om alle hadde tatt det mer med ro. Hvis alle investerer i tankskip fordi det gir så god fortjeneste, sparker de beina under hverandre gjensidig så det ikke blir noen fortjeneste. Slike paradokser kan for det meste bare løses gjennom kollektiv handling.
Kollektiv meningsdannelse kan både motvirke og forsterke de mekanismer som fører til irrasjonell meningsdannelse hos den enkelte. Hvis en gruppe personer har avvikende vurderinger av faktiske forhold, kan deres gjensidige vurderinger av hverandre brukes for å bringe meningene nærmere hverandre. Hvis man merker at ens vurdering ligger langt fra vurderingen til en person hvis vurderingsevne man setter høyt, blir det rasjonelt å bringe sin egen vurdering bedre i samsvar med denne personens syn. Omvendt gjelder det også at personer kan styrke hverandre gjensidig i et felles selvbedrag eller ønsketenkning. Amerikanernes vurdering av situasjonen før det japanske angrepet på Pearl Harbor i 1941 synes å ha bygget på slik kollektiv ønsketenkning. Dette viser det uriktige i det vanlige syn at intersubjektivitet (fellesskap i oppfatning) er en garanti for rasjonalitet.
Et spesielt problem oppstår i teorien om kollektive valg, der man ut fra enkeltindividenes rangeringer av ulike alternativer, skal komme fram til samfunnets rangering. Kenneth Arrow har vist at hvis man stiller en del innholdsmessige krav til samfunnets rangering, og til forholdet mellom de individuelle rangeringer og samfunnets rangering, kan man ikke også oppfylle det formelle krav at samfunnets rangering skal være konsistent. Man kan få "sirkulære rangeringer", der det f.eks. er flertall for å foretrekke a framfor b, b framfor c og c framfor a, til tross for at alle de individuelle rangeringene er konsistente nok. Dette er et dypt paradoks, i den forstand at det ikke kan løses gjennom kollektiv handling, fordi det tvert om oppstår gjennom kollektiv handling.
J.E.
Se også: Dialektikk, Etikk, Frihet, Kollektiv handling, Selvbedrag.
Litteratur: A. Sen: Collective choice and social welfare, San Francisco 1970. J. Hintikka: Knowledge and Belief, Ithaca 1961. J. Elster: Ulysses and the Sirens, Cambridge 1979. I. Janis: Victims of Groupthink, Boston 1974.
Rasmussens Rederier, Einar
Data for 1977:
Opprettet: 1936
Hovedkontor: Kristiansand S.
Innehavere: Einar Rasmussen, Jørgen Øslebø
Tonnasje registrert i Norge (1975): 1 530 485 dvt
Andel av utenrikstonnasjen: 3,4%
Fart: Tank, tørrlast, oljeboring
Ansatte (1975): 580
Selskap som inngår i gruppen: Kristiansands Tankrederi AS, AS Kristiansands Tankrederi II, AS Kristiansands Tankrederi III, AS Avant, AS Skjoldheim, AS Songvaar, K.S Rasmussen Drilling AS.
Eiertype: Familiedominans
Bankforbindelser: Kristiansands og Oplands Privatbank AS, First Empire Bank, New York, Hambros Bank Ltd., London, Morgan Guaranty Trust Co., Manufacturers Hanover Trust Co.
Betydelige eierinteresser: AS Froland Værk, AS Fædrelandsvennen, Norsk Hydro AS, Norsk Viking Olje AS, Norsk Polarnavigasjon AS, Kristiansands og Oplands Privatbank AS, Nordengruppen AS, United Marine Insurance Co. Ltd., Bermuda
Fraktinntekter (1975): 298 mill. kroner
Eksportandel: 78%
Medlem av Norges Rederforbund

Einar Rasmussens Rederier ble grunnlagt av faren til den ene av dagens innehavere, Einar Rasmussen. Målt etter tonnasjen er det for tiden det største rederiet på Sørlandet.
De mange selskapsenhetene som konsernledelsen bestyrer, står i gjensidig eierforhold til hverandre. Flåten består for det meste av store og kapitalkrevende tankfartøy som befraktes av kjente multinasjonale foretak som bl.a. Shell og Texaco. De fleste skipene leies bort på mellomlange kontrakter av to-tre års varighet. Rederiet eier en borerigg som opererer i samarbeid med et amerikansk selskap, Global Marine Europa Ltd.
Bedriftene som inngår i denne rederigruppen har en rekke eierinteresser i selskap i andre næringer. Eierandelen i Kristiansands og Oplands Privatbank AS, den 15. største forretningsbanken i 1975, er på 34 %. Det heleide datterselskapet AS Froland Værk er en stor skogeiendom med tilhørende sagbruk og høvleri som Rasmussen kjøpte av Froland kommune i 1952.
I tillegg til en del mindre eierandeler i noen norske industri- og oljeselskap er det grunn til å nevne aksjepostene i Nordengruppen og dagsavisen Fædrelandsvennen. Rasmussen-bedriften AS Skjoldheim eier en åttendedel av kapitalen i Fædrelandsvennen. Nordengruppen AS er morselskap for store forsikringsselskap som driver både med livs- og skadeforsikring. Rasmussen er en av de større enkeltaksjonærene og er representert i de styrende organene.
Einar Rasmussen er styremedlem i det gjensidige sjøforsikringsselskapet Christiansands Skibsassuranceforening, et av de aller største sjøforsikringsselskapene i landet. Ved siden av sitt arbeid i økonomiske foretak er Einar Rasmussen engasjert i arbeid i religiøse organisasjoner på Sørlandet og i Risøy Folkehøyskole for sjømenn.
Vervet som styreformann i Kristiansands og Oplands Privatbank har i flere år vært knyttet til Rasmussens rederi. For tiden er Jørgen Øslebø, den ene av innehaverne, styrets formann. Foretaket har også overlappende styringsposisjoner med Redernes Skibskredittforening i Kristiansand.
A.F.-N.


Raufoss Ammunisjonsfabrikk, AS
Data for 1977:
Opprettet: 1896
Hovedkontor: Raufoss Omsetning: 622 mill. kroner
Rangering (1976): 29. største norske industriselskap
Overskudd: 35 mill. kroner
Egenkapital: 103 mill. kroner
Eier: Den norske stat (100 %)
Antall ansatte: 2 532
Produktområder: Sivile produkter, (bildeler og byggeprodukter i aluminium, metallprodukter 60 %), militære produkter (ammunisjon, raketter, F-16 komponenter - 40 %)
Produksjonsbedrifter: Jaren, Kapp, Fall
Datterselskaper: Lööveverken Raufoss AB (Sverige), ISIFLO GmbH (Vest-Tyskland), IS Aluminiumsprofiler (Raufoss), Raufoss Metallfasader AS (Oslo)
Eksport: 5 % av samlet salg, hvorav vel halvparten var sivile produkter
Styre: Direktør, major Bjarne Hurlen, formann, høyesterettsadvokat Jens Chr. Hauge, nestformann, generaldirektør Haakon Sandevold, kjøpmann Otto Koch, direktør Anton Merckoll, seksjonsleder Thor Wang, spesialarbeider Paul Østlien. Styret er bortsett fra de ansattes representanter identisk med styret i AS Kongsberg Våpenfabrikk
Administrerende direktør: Magnus Tajet

Raufoss Ammunisjonsfabrikk (RA) ble opprettet etter at Stortinget vedtok å flytte forsvarets hoveddepot og militære fabrikker og verksteder fra Oslo til et sikrere sted. Med unntak av en kort periode i 1905, da arbeidsstyrken var oppe i 550 ansatte, var tidsrommet fram til 1914 en stabil periode, om lag 200 ansatte. Krigsutbruddet i 1914 gav støtet til en "eksplosiv" utvikling av ammunisjonsproduksjonen på Raufoss. Bedriften skulle nå gjøres uavhengig av utlandet. Da verdenskrigen sluttet i 1918, var fabrikken altfor stor i forhold til etterspørselen etter ammunisjon. En kommisjon kom med forslag til produksjon av sivile produkter, noe bedriften har utviklet i økende grad. Bedriften startet imidlertid også med eksport av ammunisjon inntil dette ble stoppet etter politisk press fra Stortinget i midten av 30-årene.
Fram til 1948 var RA en forvaltningsbedrift under Forsvarsdepartementet, og virksomheten ble balansert over dette departementets årlige budsjetter. Senere er RA omorganisert -siste gang i 1968 etter lov om statsaksjeselskaper som bl.a. innebærer at virksomheten skal drives etter vanlige forretningsmessige vilkår som gjelder for privat industri.
I 1950-årene fikk RA flere større ordrer innen NATO-samarbeidet ved hjelp av den amerikanske støtten til våpenproduksjon i Europa. Men i slutten av 1950-årene ble NATOs forsvarsstrategi endret, og etterspørselen etter konvensjonelle våpen avtok. Det ble satset sterkt på sivile produkter. RA utvidet seg jevnt i 1960-årene, hovedsakelig pga. økningen i sivile produkter. En revurdering av NATOs forsvarsstrategi medførte også økt militær produksjon. De senere år har RA hatt en betydelig eksport av militære produkter. Bedriften deltar i utviklingsprosjekter gjennom NATO. I 1977 fikk RA et gjennombrudd på eksportmarkedet for det egen utviklede Multipurpose-systemet (dvs. stor spreng-, brann- og splintvirkning i målet). RA deltar også i delleveransene til F-16 flyet.
Produksjon av militærprodukter har i alle år vært den bærende delen av virksomheten ved bedriften. Lønnsomheten er her meget god og avsetningen sikker. Staten ved Forsvarsdepartementet er finansieringskilde. Den teknologiske kompetansen RA på denne måten opparbeider seg på statens regning og risiko, brukes på utvikling og produksjon av sivile produkter. Dersom militærproduksjonen og utviklingen av nye militærprodukter stagnerer, vil bedriftens konkurranseevne bli svekket. Arbeidsplassene ved RA, som er Opplands største bedrift, er avhengig av økt norsk og internasjonal opprustning og våpenhandel. Sammen med AS Kongsberg Våpenfabrikk er RA et typisk norsk eksempel på et militært-industrielt kompleks.
Av sivile produkter er det grunn til å understreke at RA er en betydelig produsent av bildeler (bl.a. støtfangere) i aluminium. Bedriften satser hardt på videreforedling av aluminium på transportsektoren og bygningsbransjen. Videre har bedriften aktivt fulgt opp myndighetenes utforming av et energi- og industrisamarbeid med Sverige og Vest-Tyskland.
Styresammensetningen avspeiler den sentrale stillingen konsernet har i norsk industri (se art. Kongsberg Våpenfabrikk).
Bedriften har gjennom eierforhold, virksomhetens art og personlige kontakter et nært samarbeid med offentlige myndigheter. RA er sammen med KV viktige redskap for myndighetene i utformingen og gjennomføringen av norsk industripolitikk.

Utviklingstall for konsernet (omsetning i mill. kroner).
1950 1960 1970 1973 1977
omsetning 28 70 263 449 622
antall ansatte 1 250 1 400 2 483 2 974 2 558


Realisme
Realisme kan defineres som en kunstnerisk eller litterær retning som så trofast som mulig forsøker å gjengi virkeligheten i alle dens aspekter, og som bygger på størst mulig grad av sannsynlighet.
Realisme er et av de mest omstridte begrep innenfor kunst- og litteraturteorien, og dette kommer ikke minst av at det har forskjellige betydninger innenfor ulike sammenhenger. Tre hovedbetydninger av ordet har en tendens til å flyte sammen og brukes om hverandre: 1. Realisme som kunstnerisk metode, 2. realisme som kunstnerisk holdning og impuls og 3. realisme som periodebetegnelse.

Realisme som kunstnerisk metode
Med dette menes særlige skrivemåter eller kunstneriske teknikker som man er blitt vant til å oppfatte som "realistiske". Innenfor litteraturen kan det for eksempel være den løpende beretning uten brudd fra begynnelse til slutt, der beskrivelser av omverdenen og skildringer av detaljer og ting spiller en betydelig rolle. Den realistiske skildring søker å forme miljøer og skikkelser på en slik måte at de er troverdige, at det er et samspill mellom skikkelsenes psykologiske trekk og deres miljø. Det blir lagt vekt på å gjøre det mulig for leseren å kunne identifisere seg med de viktigste skikkelsene, eller ta avstand fra dem som er tegnet som skurker.
Skrivemåten er preget av en tilnærming til dagligspråket. Skikkelser og hendinger kan oppfattes som representative for den epoke de har sitt opphav i. Det sosiale univers som framstilles i verkene, er preget av at alle grupper og lag har sin plass, og at situasjonene som blir tegnet kan sies å vise fram hendinger som springer ut av det daglige liv. Den realistiske metode kommer i første rekke til uttrykk i romaner og drama.
På samme måte kan en si at den realistiske metode i den bildende kunst er preget av en framstilling der personer og objekter framtrer umiddelbart gjenkjennelige. Perspektivet forvris ikke, framstillingen spaltes ikke opp, og tilskueren skal på sett og vis kunne "gå inn i og bli en del av verket".
Den realistiske metode streber etter å være observerende og dokumenterende, og forsøker å gjengi det som blir skildret så objektivt som mulig. I dette ligger det et dilemma fordi den realistiske metode også krever at det blir tatt stilling til de problemer som blir behandlet i kunsten. I det sanne realistiske verk blir det derfor lagt vekt på at den objektive og den subjektive impuls skal gå opp i en enhet.
Den realistiske metode fører også med seg at visse emner blir sett som mer realistiske enn andre, for eksempel skildringen av sosiale og psykologiske konflikter. Den realistiske metode tar avstand fra skjønnmaling og tildekking av konflikter. Den tar sikte på å avsløre gjennom å framstille emnet på en slik måte at det er umiddelbart mulig å gripe.

Realisme som kunstnerisk holdning og impuls
Realisme betyr utfra denne oppfatningen at det i all stor kunst finnes en bevisst tendens til å nærme seg virkeligheten, til å etterlikne omgivelsene og framstille dem på en slik måte at de blir gjenkjennelige. Kunstverkene bygger på empiriske iakttakelser, og følger sannsynlighetens lover. Den realistiske impuls i kunsten opptrer til alle tider og ytrer seg gjennom ulike framstillingsmåter, avhengig av de historiske forhold den er blitt til under. Den framstiller erfaringer og samler inntrykk som er felles for samfunnet. Den realistiske impuls er logisk og sannsynlig, den er ikke uten form, men formen er ikke dominerende. Den realistiske impuls er til stede i kunsten som en lovmessig kraft som driver den til å ta standpunkt til historien og virkeligheten på en slik måte at konfliktene kommer til uttrykk. De historiske elementene som peker framover, får særlig vekt. I denne forstand er realismen ikke knyttet til verken en særlig framstillingsmåte eller til den tredje betydning av begrepet: Realisme som periodebetegnelse.

Realisme som periodebetegnelse
I denne forstand innebærer realisme den litterære og kunstneriske retning som var dominerende i annen halvdel av forrige århundre. I Norge omfatter den forfattere som for eksempel Alexander Kielland og malere som Fritz Thaulow. Som periodebetegnelse har realismen kommet til å prege oppfatningen av hva som er realistisk framstillingsmåte. De verkene som ligger nær opp til den dominerende framstillingsmåten fra den realistiske perioden, blir ofte regnet for å være realistiske.
Denne betydningen ble først brukt i Frankrike i 1826 i en artikkel i tidsskriftet Mercure francais du XIX siecle. Det het da at "denne litterære doktrinen som hele tida vinner terreng og som sikter mot en trofast etterlikning ikke av de store kunstverk, men av det originale som naturen tilbyr oss, kan med rette kalles realismen, og det vil etter noen verk komme til å bli den dominerende litteratur i det nittende århundre, det sannes litteratur".
Dermed ble realismen satt opp mot klassisismen som hadde de klassiske verk som modell. Realisme kom også til å stå som betegnelse for det motsatte av romantikken, som ble ansett for å være preget av subjektivitet og virkelighetsflukt. Også som periodebetegnelse følger realismen etter romantikken.

Nærliggende begreper
Begrepet brukes også ofte i sammensetninger. Poetisk realisme, som er en slags tidlig form av den egentlige realismen, er både en periodebetegnelse og en karakteristikk av holdningen i ulike kunstverk. Det karakteristiske ved den poetiske realisme er at den forener virkelighetsskildringen med et poetisk og moralsk ideal, det individuelle blir knyttet til noe typisk. På den ene siden peker den poetiske realisme mot den "egentlige" realismen ved å skildre skikkelser innenfor en sosial sammenheng, på den andre siden peker den i retning av noe romantisk ved at den har en tendens til å skjønnmale og til å unnlate å sette navn på de klareste sosiale konflikter og ved å ha et idealiserende siktemål. I norsk sammenheng er Bjørnsons bondefortellinger karakteristiske for den poetiske realisme.
Psykologisk realisme brukes ofte for å betegne litterære verk der vekten er lagt på å bore i og framstille psykologiske prosesser. På den andre siden kan en trekke fram den sosiale realisme, som legger vekten på å skildre de samfunnsmessige forhold og prosesser og som i mindre grad konsentrerer seg om det enkelte individs psykologiske utvikling. Den forsøker å framstille de store linjer i et samfunns historiske forvandling, ofte i flere binds romanserier.
Realismen avgrenses ofte fra naturalismen som den er nær beslektet med som kunstnerisk retning, og som betegner perioden som følger etter. Naturalismen var imidlertid mer rettet mot å etterlikne virkeligheten på en nesten fotografisk og vitenskapelig objektiv måte. Den kan sies å være en form for kunstnerisk positivisme, som søker forklaringen på sosiale og psykologiske fenomener ut fra direkte årsaksforklaringer. Den går ut fra at den kunstneriske skaperakt er en parallell til et vitenskapelig eksperiment, der kunstneren undersøker hva som skjer med individene og samfunnene hvis bestemte forutsetninger foreligger. Innenfor den naturalistiske teori blir historiens gang framstilt som en entydig lovmessig rekke. De kunstneriske virkemidlene i naturalismen er skildringer med vekt på dokumentasjon, detaljnøyaktighet og reportasjepregete innslag. En sein utløper av naturalismen er den såk. superrealismen i 1960- og 70-åras malerkunst.

Lukács' realismebegrep
Gyorgy Lukács er den som har kommet med det mest omfattende bidrag til en bestemmelse av realismen innenfor den marxistiske tradisjon. Hans realismeoppfatning bygger for det første på at det realistiske verk skal være typisk. Det vil si at de skikkelser og begivenheter som framstilles, skal være en syntese av det allmenne og det individuelle. Framstillingen skal peke ut over det enkelte individ og den enkelte hending, være preget av representativitet og historisk perspektiv, men skal ikke miste sin karakter av å være enestående. Det realistiske verk må gjenspeile virkeligheten på en slik måte at de objektive forhold trer fram, men ses gjennom et subjektivt temperament. Det må oppstå en syntese mellom det subjektive og det objektive. I følge Lukács' oppfatning var romantiske og modernistiske verk preget av at det subjektive tok overhånd, mens derimot naturalismen var preget av at det objektive tok overhånd; det var bare overflaten og det allmenne som trådte fram.
Det andre sentrale begrepet til Lukács gjelder kravet om at kunstverket skal være preget av en totaliserende gjenspeiling: En realistisk roman skal forme den historiske helhet både gjennom utvalget av detaljer, i skildringen av omverdenen og i portretttegningen av skikkelser og sosiale grupper. Den historiske logikk skal tre fram i verket.
Lukács realismeteori innholder også begrepet realismens triumf. Dette er et omstridt punkt i realismeteorien, som går ut på at til tross for at en forfatter blir oppfattet som reaksjonær, kan hans verk gi uttrykk for de progressive trekk ved historien. Realismen setter seg så og si gjennom på tross av forfatterens bevisste oppfatninger (se art. Balzac). Lukács utvidet dette og hevdet at historiens logikk kommer til uttrykk i de realistiske kunstverk uansett hva som er kunstnerens bevisste intensjoner.
Lukács stilte seg skeptisk til det han oppfattet som tendenskunst, som han betraktet som en form for naturalisme. I stedet mente han at realismen uttrykker partiskhet, det vil si at den er på parti med de progressive kreftene i historien. I dette begrepet ligger altså noe annet enn det som ble utmyntet i Stalin-tidas Sovjetunionen, da det kom til å stå for at kunsten skulle uttrykke partiets meninger.
Sentralt i Lukács angrep på modernismen, ekspresjonismen og ulike former for dokumentarisme er oppfatningen om at det er nødvendig å ta vare på og knytte båndene til den kulturelle arven fra borgerskapets progressive epoke. Hans synspunkter på litteratur og kunst er en slags folkefrontpolitikk på kulturens område. Han angrep modernismen fordi han oppfattet den som en type formalisme som bedrev formeksperimenter for formens egen skyld. Han var motstander av kunstneriske retninger som ikke gestaltet helheter fordi han mente at bare den helhetlige framstillingen kan gi den identifikasjonen med verket som kan gi ny innsikt.

Kritisk og sosialistisk realisme
Innenfor marxistisk litteraturkritikk og -teori skiller en mellom kritisk realisme og sosialistisk realisme. Kritisk realisme betegner her realismen fra det forrige århundre, som har røtter i borgerskapet, men som er kritisk innstilt til det eksisterende samfunnet, uten å vise noen veg ut av problemene. En kan si at den beskriver de samfunnsmessige motsetningene, men den peker ikke på den politiske løsningen av dem. Den kritiske realismen avdekker konfliktene, men det skjer ofte uten kunstnerens bevisste innsikt. Som kunstnerisk retning er den knyttet til borgerskapets storhetsperiode. Seine utløpere i dette århundre er forfattere som f.eks. Thomas Mann.
Den sosialistiske realisme skiller seg fra den kritiske realisme i at den peker på sosialismen som et alternativ. Den er så og si kritisk og positiv på samme tid. I motsetning til den kritiske realismens pessimisme, er den sosialistiske realisme optimistisk, og helten eller den sentrale skikkelsen er en "positiv" skikkelse, som leser eller tilskuer kan identifisere seg med. De store realistiske forfatterne og kunstnerne fra det nittende hundreåret har ofte tjent som stilideal.
Skillet mellom kritisk og sosialistisk realisme ble slått fast på forfatterkongressen i Sovjetunionen i 1934. Den sosialistiske realismen ble norm for alle kunstneriske ytringer i Sovjetunionen og som ideal for sosialistiske kunstnere i andre land.
Denne forfatterkongressen representerte avslutningen på den eksperimentelle perioden i sovjetisk kunst og litteratur fra tida etter revolusjonen. Kongressen slo ikke bare fast skillet mellom kritisk og sosialistisk realisme, men knesatte realismen som den sosialistiske kunsts absolutte prinsipp i klar motsetning til modernismen. Modernisme ble avvist som en stil preget av borgerskapets oppløsende og dekadente trekk, og som uttrykk for et borgerskap i forfall, for en ekstrem subjektivisme som forvrengte virkeligheten, i stedet for å gi en korrekt og formidlet gjenspeiling av den.
Det stalinistiske kravet om sosialistisk realisme hadde som konsekvens at den eksperimentelle og modernistiske kunst og litteratur nærmest ble fordømt. Forfatterkongressen i 1934 må ses i sammenheng med den debatten om realismen som hadde foregått blant sosialistiske kunstnere, forfattere og teoretikere over hele Europa fra slutten av tjueåra og fram mot slutten av trettiåra, og som handlet om hvilken holdning sosialistiske kunstnere skulle ta til modernistiske retninger innen kunsten.

Realisme som brudd
Realismeoppfatningen til Lukács er representativ for den ene av fløyene i de debattene om realismen som i første rekke fant sted i tyske eksiltidsskrifter i trettiåra, og som er parallelle til andre debatter om samme emne i andre sammenhenger i samtid og ettertid.
Den andre posisjonen, som i trettiåra bl.a. ble hevdet av Bertolt Brecht og Ernst Bloch, gikk imot å innskrenke realismen til et spørsmål om form. Særlig Brecht la vekt på realismen som den dominerende kunstneriske holdningen, men var samtidig positiv til ulike modernistiske retninger fordi disse brøt med de rådende borgerlige framstillingsteknikkene og oppfatningene. Der det lukácske standpunktet gikk ut på å knytte an til den borgerlige arven, gikk det motsatte standpunktet ut på å overskride denne. Kritikken rettet seg mot sluttete kunstverk som ikke inneholder brudd eller fremmedgjøringseffekter, og som streber etter harmoni. Brecht og Bloch hevdet at det ofte er bruddene og sjokkene som skaper innsikt. Det er den plutselige vridningen av tilvante framstillingsmåter og persepsjoner som gir kunsten evnen til å organisere erfaringer på en ny måte.
Mens Lukács og den dominerende retningen innenfor marxistisk estetikk bygger på en oppfatning av kunsten som gjenspeiling, bygger den andre på en oppfatning av kunst som produksjon, der de kunstneriske produksjonsmidlene hele tida må fornyes. Standpunktene til den ikke-dogmatiske fløyen fra realismedebatten er blitt videreført bl.a. gjennom å kombinere innsikter fra psykoanalytisk og marxistisk teori; kunstens viktigste funksjon ligger i at den organiserer erfaringer, bearbeider fantasiimpulser, skaper eksempler og utprøver muligheter som ikke ligger innenfor det sannsynlige og virkelige. Den skaper en form for "fiksjoner", bearbeider fantasien og organiserer formidlingen mellom de ulike livsområdene. Ønsker og fantasier bygger på sosiale sammenhenger og erfaringer. De innebærer bearbeidinger av møter med omverdenen. Kunsten som fiksjon er en måte å organisere erfaringer fra ulike livsområder på og leve dem ut. Fantasien er realistisk, og en fantastisk realisme, som nettopp utnytter fantasiarbeidet, er derfor ikke noe selvmotsigende begrep.

H.R.

Se også: Brecht, Litteratur, Lukács

Litteratur: L. Bjurmann (red.): Det gäller realismen, Lund 1975. E. Auerbach: Mimesir, København 1965. G. J. Becker: Documents of Modern Literary Realism, Princeton 1967. S. Kohl: Realismus. Theorie und Geschichte, München 1977. L. Nochlin: Realisme, København 1979.

Reallønn
Hvis en tar utgangspunkt i en persons bruttoinntekt og justerer denne i forhold til prisstigningen, kommer en fram til reallønna. Har f.eks. prisene steget med 10 % i løpet av året og bruttoinntekten er den samme som året før, representerer dette en reallønnsnedgang. Det betyr med andre ord at bruttoinntektens kjøpekraft er redusert. I det vanlige reallønnsbegrepet er ikke skatter og avgifter trukket fra, og trygder og stønader er ikke lagt til inntekten.
Ved omregning av den løpende (nominelle) lønn til reallønn, nyttes den såk. konsumprisindeksen. Denne omfatter en lang rekke forbruksvarer og tjenester. Sammensetningen av varene og tjenestene i indeksen blir gjort på grunnlag av store forbruksundersøkelser i familier fra alle sosiale klasser. Ut fra disse undersøkelsene beregnes så forbrukets sammensetning i en "norsk gjennomsnittsfamilie" (hvor stor prosent av det samlede forbruk som går tit mat, hvor mye som går til klær, transport, utdanning, bolig osv.). På dette grunnlaget regnes prisstigningen for de ulike varer og tjenester sammen hver måned, og en får et mål for hvordan prisnivået utvikler seg. Dette målet er på ingen måte nøytralt i forhold til samfunnets klassedeling.
Bruken av "gjennomsnittsfamilien" som grunnlag for å måle prisstigningen er svært viktig politisk sett. Tidligere brukte myndighetene den såk. levekostnadsindeksen. I motsetning til konsumprisindeksen var denne basert på en gjennomsnittlig arbeiderfamilies forbrukssammensetning. Seinere er altså de høyere sosiale klassers forbruk også kommet med i beregningsgrunnlaget. Dette innebærer at luksusvarers andel av det samlede forbruk er blitt sterkere representert i indeksen, samtidig som nødvendighetsvarenes andel er blitt tilsvarende redusert. Følgelig er indeksens pålitelighet for arbeidsfolk blitt mindre. En økning i prisene på f.eks. mat, vil med konsumprisindeksen slå svakere ut på den totale beregnede prisstigningen enn hvis levekostnadsindeksen hadde vært brukt.
Det er bl.a. dette som er bakgrunnen for at det har vært stilt forslag på LO-kongresser om å gå tilbake til levekostnadsindeksen. Spesielt for de som har lave inntekter (og dermed som regel større andel av nødvendighetsvarer i sitt forbruk), gir konsumprisindeksens måte å måle prisutviklingen på et dårlig bilde.

Disponibel realinntekt og kombinerte oppgjør
Et begrep som er blitt stadig mer anvendt, er disponibel realinntekt. Her er det reallønna som danner grunnlaget, altså bruttoinntektens kjøpekraft. Men en har justert med hensyn til skatter og avgifter som betales og for trygder og stønader som mottas fra det offentlige. Dermed ser en på kjøpekraften av det som er igjen i lønningsposen pluss barnetrygd og andre stønader.
I debatten om kombinerte oppgjør (se art. Tariffoppgjør) har den disponible realinntekten ofte blitt trukket inn. Tilhengere av kombinerte oppgjør har hevdet at det ikke er nok for fagbevegelsen å se på det tradisjonelle reallønnsbegrepet. Skatter og avgifter er jo ikke tatt hensyn til i reallønna. Derfor må fagbevegelsen også være med på å bestemme skattene. Lønnsoppgjør der staten er med som forhandlingspartner blir derfor nødvendig.
Denne holdningen er svært defensiv og utgår ikke fra noe syn på fagorganisasjonen som en kamporganisasjon. Fagbevegelsen vil med en mer radikal linje utmerket godt kunne stille krav til myndighetene om en spesiell skattepolitikk uten at staten er med i lønnsoppgjørene. Hvis kampkraften ble satt inn overfor myndighetene og ledsaget med trusler om aksjoner, kunne en oppnå langt mer enn ved å la seg veve inn i et samarbeid på topp-plan (se art. Korporatisme). En slik innveving i statsapparatet er også med på å gjøre fagbevegelsen ansvarlig for den rådende kapitalismens utvikling.
O.N.

Se også: Lønnskamp.

Reform
Begrepet "reform" brukes i mange sammenhenger og har i vanlig språkbruk grovt sett betydningen "tiltak for endring til det bedre".
I den sosialistiske strategidebatten har ordparet reform og revolusjon vært stilt opp dels som klare motsetninger, dels med innbyrdes sammenheng.
Historisk sett er forholdet mellom reformistiske og revolusjonære strategier i kampen for sosialisme fortsatt uavklart. Verken reformpolitikk eller revolusjoner har til dags dato ført fram til samfunn som entydig utvikler seg mot klasseløs sosialisme. (Se art. Revolusjon.)
Debatten om reformpolitikkens muligheter har derfor tvunget seg fram gang på gang i skjæringspunktet mellom to sett av erfaringer: For det første, erfaringene fra de sosiale revolusjonene som førte inn i byråkratiske samfunn med ny sosial ulikhet og politisk ufrihet. For det andre, erfaringene fra utviklede kapitalistiske land der kapitalismen som økonomisk system har vist seg uhyre tilpasningsdyktig.
I diskusjonene om reformpolitikken ble det derfor tidlig bruk for å skille mellom reformer. Reformer til fordel for arbeiderklassen eller andre undertrykte/underprivilegerte grupper kan ordnes i to hovedtyper: Reformene kan løse sosiale problemer/ avhjelpe sosial nød innen rammen av det bestående samfunnet - uten at maktforhold endres, og uten at samfunnets virkemåte endres. Og reformene kan løse sosiale problemer/avhjelpe sosial nød ved å endre maktforhold eller trekk ved samfunnets virkemåte. Slike reformer er kalt " strukturreformer".
Logisk er dette skillet enkelt å stille opp. I praksis er det vanskeligere å skille mellom strukturreformer og andre reformer - av tre hovedgrunner:
1. Det er en glidende overgang fra reformer som stabiliserer systemet og reformer som peker utover systemets virkemåte.
2. De bredere samfunnsmessige virkningene av en bestemt reform kan være vanskelige å forutse. Kortsiktige og langsiktige virkninger behøver ikke være de samme. Reformer trygt innen rammene av det bestående, kan i gitte situasjoner utløse sosiale krav som peker utover disse rammene. Mens reformer som i utgangspunktet truer systemet og rykker det ut av balanse, har latt seg bygge inn som nye, varige tannhjul innen kapitalismens grunnleggende virkemåte.
3. Virkningen av en reform er ofte på avgjørende måte avhengig av hvordan den gjennomføres: Er reformen gjennomført som enkeltstående tiltak som gunstbevisning ovafra i samfunnet? Eller er den tvunget igjennom på bakgrunn av massemobilisering nedafra og som ledd i en aktiv, sammenhengende reformstrategi?

Reformenes plass i kampen for sosialisme
I den sosialistiske strategidiskusjonen kan en for enkelhets skyld skjelne mellom tre perspektiver på reformenes plass i kampen for sosialisme:
1. Den enkle reformismen: Samfunnet lar seg forvandle skritt for skritt fra kapitalisme til sosialisme. En bevisst reformpolitikk, der reform lagres på reform, utvikler en "blandingsøkonomi" som etter hvert får stadig klarere sosialistiske trekk. Systemendringen er en gradvis prosess - og i beste fall en umerkelig overgang.
2. Den enkle revolusjons-strategien: Reformene angår ikke spørsmålet om overgangen fra kapitalisme til sosialisme. Reformpolitikken er massenes interessekamp inntil en revolusjonær situasjon inntreffer. Bare revolusjonen kan sette systemendringen på dagsordenen.
3. Strukturreform-strategien: Kampen for strukturreformer er avgjørende for overgangen fra kapitalisme til sosialisme. Om overgangen blir fredelig eller voldelig, om den skjer gradvis eller brått, avhenger av bl.a. følgende forhold: Hvor brede lag av folket kan mobiliseres bak reformpolitikken? Hvilken motstand utløser reformpolitikken innen borgerskapet? Hvilke innenlandske og utenlandske motkrefter klarer borgerskapet å mobilisere mot reformpolitikken?
Innen strukturreform-strategien kan en skille mellom to ytterholdninger i vurderingen av slike spørsmål:
a. En vellykt politikk bygd på strukturreformer vil føre samfunnet uten store kriser eller klassesammenstøt over i sosialismen. En mindre vellykt politikk vil mobilisere motkrefter som gjør overgangen mer dramatisk - og utfallet uvisst. Politikken er mislykt hvis reformene mister sin brodd og lar seg innpasse i det kapitalistiske systemet.
b. En vellykt politikk bygd på strukturreformer vil drive samfunnsutviklingen gjennom politiske kriser fram mot den endelige styrkeprøven mellom klassene, det revolusjonære oppgjøret som avgjør om utviklingen skal gå videre fram mot sosialisme eller falle tilbake i en ny eller gammel form for kapitalisme. Politikken er mislykt hvis reformene ikke driver samfunnet fram mot en revolusjonær krisesituasjon.

Hovedtyper av reformer
Hvilke reformer eller strukturreformer som en vil se som viktige eller nødvendige i kampen for systemendring, vil avhenge av hva en oppfatter som det avgjørende skillet mellom kapitalisme og sosialisme. De fleste sosialisme-teorier har lagt vekt på at den private eiendomsretten til produksjonsmidlene oppheves og erstattes med statlig, kooperativ eller annen form for samfunnsmessig felleseie. Videre at markedene forsvinner som fordelingsmekanismer og styringssystemer for økonomien, og at samfunnsmessige hensyn blir lagt til grunn for alle viktige avgjørelser i det økonomiske livet. Men det er et omstridt spørsmål om dette bare kan skje gjennom en sterkt sentralisert planøkonomi eller om det også kan skje gjennom mer desentraliserte opplegg. Og de har lagt vekt på at borgerskapet viker plassen som herskende klasse og at den nye arbeiderstaten først makter å befeste sin demokratiske grunnstruktur i forhold til tendensene til byråkratisering og ny lagdeling for deretter gradvis å utvikle seg mot en klasseløs sosialisme.
I forhold til denne tredelingen kan en tilsvarende få tre hovedtyper av reformer: reformer som endrer eiendomsforholdene (nasjonalisering, innskrenkning i eiernes styringsrett, næringsvirksomhet i offentlig eller kooperativ regi), reformer som begrenser markedenes gjennomslagskraft for deler av samfunnslivet (markedsregulering, importkontroll, vernet arbeid) og reformer som svekker borgerskapets maktposisjoner (vetorett mot oppsigelser og andre arbeiderkontrolltiltak, streikerett i arbeidsmiljøspørsmål, forbud mot bedriftsbevilgninger til politiske partier).
Alle disse formene for reformer kan virke som strukturreformer, dvs. peke ut over og true kapitalismen som system. De vil derfor bli møtt av mottiltak med sikte på å innkapsle dem, uthule dem, hindre dem. Mottiltakene lykkes ofte, men ikke alltid.
D.Se.


Se også: Reformisme.

Reformasjonen
Reformasjonen brukes vanligvis som benevnelse på de kirkelig-teologiske og politisk-sosiale forskyvninger og omveltninger som fant sted i store deler av Europa -men først og fremst i det tyske rike i løpet av 1500-tallets første halvdel.

Kirkehistorisk perspektiv
Det er lettere å tale om reformasjonen som en fullstendig og avgrenset omveltning når man anlegger et (protestantisk) kirkehistorisk og tradisjonelt teologisk perspektiv, enn ut fra en mer samfunnshistorisk synsvinkel. Fra protestantisk teologisk synspunkt fortoner reformasjonen seg først og fremst som et radikalt brudd med tradisjonelle, ideologisk falske autoritetsstrukturer: Pavens og pavehierarkiets påberopelse av enerett til å tolke Bibelen ble avvist, og bibeltolkning ble sett på som en oppgave hvor enhver rett kristen hadde like stor autoritet og myndighet. Med Bibelen i egne hender kunne den tidlige reformasjonsbevegelsen ta avstand fra og etter hvert også bryte med forskjellige elementer og ytringsformer i det romerske makthierarkiet, bl.a. med pavekirkens pretensjoner om overhøyhet over det verdslige liv. Den tok videre avstand fra bruken av sakramentene - særlig botssakramentet som undertrykkings- og utpressingsmiddel overfor lekfolk, og i forlengelsen av dette med hele skillet mellom en geistlig og en verdslig stand. Det geistlige hierarkiet ble sanert, og munkeordnene som bestod av stedfortredende "bedre" mennesker, ble opphevet som innretninger stikk i strid med den reformatoriske teologis tale om at alle mennesker er like (nemlig like syndige) overfor Gud.
I løpet av årene 1517-1520/21 samlet det seg en nokså bred reformbevegelse med denne typen kritikk. Den viktigste lederen i denne perioden var teologiprofessoren Martin Luther (1483-1546) i Wittenberg. Allerede fra 1520 var det tilløp til splittelse innen reformasjonsbevegelsen, men bildet av en felles ekspanderende front må likevel sies å ha vært det dominerende fram til 1524-25. Ved siden av Wittenberg vokste fra 1523 også det handelsøkonomisk høyere utviklede og mer urbant pregete Zürich fram som et relativt selvstendig reformasjonssentrum. Den viktigste reformasjonslederen her var presten Ulrich Zwingli (1484-1531). Kritikkpunktene overfor romerkirken var i store trekk de samme som innenfor den lutherske fløyen.
Fra midt på 1520-tallet ble imidlertid splittelse og strid innen reformasjonsbevegelsen en stadig mer iøynefallende faktor. Det ble markert en klar avstand mellom bøndene og den fattige bybefolkningens sosialpolitiske protestbevegelser på den ene siden og den lutherske reformasjon på den andre da Luther under bondekrigen i Tyskland (1524-25) meget kraftig avviste bøndenes sammenkobling av den nye evangeliske kristendomsforståelsen og politisk kamp. Også mer generelt så man spor av en spalting i en politisk sett mer passiv luthersk retning, med betoning av frelsen som en gave som kom utenfra og forskjellige mer aktivistiske retninger, som la større vekt på kristendommens moralske aspekter og understreket frelsens synlige konsekvenser i privatliv og politikk.
Til denne andre hovedretningen kan man foruten store deler av bondeopposisjonen og den sveitsiske reformasjonsbevegelsen, også regne de såk. gjendøperbevegelsene. Mellom disse tre mer aktivistiske grenene var det kompliserte påvirknings- og motsetningsforhold. Med et visst unntak for bondebevegelsen (som slett ikke var noen ren bondebevegelse med hensyn til sosial rekruttering) kan man si at den aktivistiske reformasjonssiden i overveiende grad var knyttet til byene (og spesielt til den økonomisk høyest utviklete søndre delen av det tyske riket).
Etter at bondebevegelsen i 1525 og døperbevegelsen fra 1535 av var slått ned med vold, var det den politisk sett mer selvstendige, men mindre radikale sveitsiske grenen som førte denne siden av reformasjonsbevegelsen videre. Den dominerende lederen var i 1540- og 1550-åra Johan Calvin (1509-1564) i Genéve. Med byrådets støtte satset han på å gjøre Genève til en "kristen" by ved hjelp av vanlig politisk maktbruk. Calvin drev i disse åra også et aktivt utenrikspolitisk arbeid, og den sveitsisk-calvinske reformasjonsgrenen fikk gjennom dette stor betydning for reformasjonsarbeidet f.eks. i Frankrike, Nederlandene og England.
Den lutherske reformasjonen på sin side, forsøkte på en mer bastant måte å avgrense seg fra alt som kunne oppfattes som gjerningsrettferdighet, og markerte seg i politisk henseende gjennom den såk. "to-regiments-læren". Her ble åndelig maktbruk gjennom ordet og verdslig maktbruk gjennom sverdet skilt fra hverandre som to klart forskjellige styremåter. Men det beror på senere tiders (interessebestemte) misforståelse å tro at det også er om å gjøre å dele selve virkeligheten i to uavhengige deler med hver sin type " egenlovmessighet", slik at politisk maktbruk blir en egen suveren virkelighetssfære i forhold til forkynnelsen. Tvert om har ordets maktutøvelse også et politisk aspekt og en politisk kompetanse, liksom den politiske makt på sin side kan være med på å organisere og styre kirken. Fra Luthers tid har dette i Nord-Europa blitt praktisert i form av det såkalte "landesherrliche Kirchenregiment", hvor det ble sett på som fyrstens oppgave å sørge for sin kirke på det verdslige og politiske området. At det dreide seg om en fyrste som selv var kristen, har man regnet som en selvfølge. Den lutherske reformasjonen vant særlig fram i økonomisk mer tilbakestående fyrstedømmer i de nordlige og midtre deler av det tyske rike. Det var denne retningen som i 1530-åra slo igjennom i Danmark og Norge.
Spenningene og motsetningene innenfor reformasjonsbevegelsen rokker likevel ikke ved den innledende påstanden om reformasjonen som uttrykk for en radikal endring i autoritetsstrukturen: Tvert om kan man betrakte bruddet med den føydalt - pavelige strukturen som en betingelse for de nye åpne teologisk og kirkelige motsetningene, samtidig som de kraftige motsetningene nettopp kan sees som uttrykk for den nye strukturen. Det faktum at de ulike reformatoriske retningene nokså fort gled tilbake til en form for autoritetstenkning etter at de var blitt etablert som konfesjonskirker i et eneveldig statssystem, er heller ikke noe argument mot at den omveltningen som fant sted under reformasjonen var radikal.

Samfunnshistorisk perspektiv
Ser man derimot reformasjonen mer fra et økonomisk-politisk synspunkt, blir det vanskelig å tale om brudd og radikal endring på en tilsvarende måte. Rett nok har deler av marxistisk reformasjonsforskning, tradisjonen fra Engels og hans verk "Der deutsche Bauernkrieg", forsøkt å underbygge en tolkning av reformasjonen i Tyskland som en "tidligborgerlig revolusjon". De har sett den som den første store kollisjonen mellom en føydal og en kapitalistisk samfunnsform, med bondekrigen 1524-25 som høydepunkt og med Thomas Müntzer som den store reformasjonslederen. Men den nærmere økonomisk-historiske underbyggingen av en slik betraktningsmåte har vært nokså besværlig. Derfor legges det i nyere samfunnshistorisk orientert forskning større vekt på et perspektiv der overgangen fra en samfunnsformasjon til den annen er en langvarig og trinnvis prosess, og der ulike bevegelser på ulike stadier kan ha svært forskjellige og ikke alltid direkte "revolusjonære" oppgaver. En vesentlig funksjon for den tyske reformasjonsbevegelsen var i en slik sammenheng å rydde av veien eller modifisere hemmende føydale krefter og bidra til å legge forholdene til rette for en senere kapitalistisk utvikling. En sentral hindring for dette var nettopp pavekirken med sine institusjoner og sin ideologi: Sammenvevingen mellom kirkelig og føydalt hierarki var i mange henseender drevet svært langt.
Et slikt utviklingshistorisk og mindre bastant revolusjonshistorisk orientert perspektiv på reformasjonen fører også til en oppvurdering av Luthers kirkekritikk og av den politisk sett mer moderate, "realistiske" delen av reformasjonsbevegelsen som historisk progressive faktorer.
T.Ra.

Se også: Müntzer, Protestantisme.

Litteratur: G. R. Elton: Reformation Europe 1517-1559, London 1974. B. Moeller: Deutschland im Zeitalter der Reformation, Göttingen 1977. R. Wohlfeil: Reformation oder frühbürgerliche Revolution? München 1972. N. Jørgensen: Luther og den borgerlige revolution, Århus 1978.

Reformisme
Reformisme er betegnelsen på to former for politisk tenking og praksis som skiller seg fra hverandre ved sin forskjellige målsetting. I en betydning er reformismen en retning som satser på å omdanne det kapitalistiske samfunnet gradvis til et nytt samfunn, skritt for skritt, slik at reformenes sum er sosialisme. Reformenes formål er både å bedre forholdene under kapitalismen og å bryte ned kapitalens makt slik at privateiendommen oppheves og produksjonen orienteres etter behov, ikke etter profitt. Denne sosialistiske reformismen er historisk og i dag knyttet til arbeiderbevegelsen. Den andre retninga mener at forbedringer og forandringer innafor ramma av kapitalismen er målet. Inngrep mot kapitalens makt kan tenkes, men formålet er da ikke å oppheve, men å bevare grunntrekkene i det eksisterende samfunnet. Denne sosialliberale, ikkesosialistiske reformismen finnes i dag både i og utafor arbeiderbevegelsen.
Den sosialistiske reformismen opptrer i ulike former. Den klassiske formen, som dominerte i de sosialdemokratiske partiene i Nord- og Vest-Europa etter hundreårsskiftet, bl.a. i Arbeiderpartiet fra om lag 1901 til 1918, kan karakteriseres slik: Den var gradualistisk, dvs. innebar ei tru på en gradvis overgang til sosialismen og avviste at det er nødvendig med en revolusjon, et brudd i den historiske utviklinga der den politiske makta og herredømmet i samfunnet går over fra en klasse til en annen innafor et forholdsvis avgrenset tidsrom. Strategien var videre parlamentarisk, reformene skulle gjennomføres ved vedtak av flertallet i de eksisterende folkevalgte forsamlingene, som forøvrig også var tenkt å danne grunnlaget for det politiske systemet i det sosialistiske samfunnet. Av dette fulgte en arbeidsdeling mellom parti og fagbevegelse: Partiet skulle ta seg av de politiske oppgavene i parlamentet, spesielt det langsiktige målet å innføre sosialismen. Fagbevegelsen skulle normalt begrense seg til de umiddelbare dagskrava innafor ramma av kapitalismen. Denne holdninga til faglig kamp kan kalles økonomistikk. Men den kunne også i visse situasjoner sette i gang aksjoner for å påvirke vedtak i parlamentet. Satsinga på parlamentarisk arbeid gikk sammen med en legalistisk holdning, dvs. en oppfatning om at forandringer av samfunnet bør skje i samsvar med eksisterende lover eller ved å endre dem slik det rådende politiske systemet foreskriver. De klassiske reformistene kunne forsvare brudd på lover dersom motstanderne brøt lover eller dersom loven ble oppfattet som illegitim. Endelig var de sosialpasifister, dvs. avviste vold som rettmessig middel i den politiske kampen.
Kjernen i reformismen, det som binder ulike historiske og aktuelle varianter sammen, er gradualismen, avvisninga av revolusjonen. Revolusjonen er uønsket fordi den innebærer maktbruk og brudd på lovene. Den er umulig fordi folk ikke ønsker noen revolusjon og fordi kapitalismen har vist seg å være en stabil samfunnsform som ikke kan endres brått. Og revolusjon er unødvendig fordi reformer kan føre til sosialismen. Særmerket ved reformister er altså ikke at de går inn for reformer. Også revolusjonære vil bedre forholdene under kapitalismen, og legge forholdene til rette for en overgang til sosialismen gjennom å styrke makta til det arbeidende folket. Men etter deres syn fører ikke reformene til sosialismen, men i beste fall til en situasjon der bruddet, overgangen til sosialismen, kan settes på dagsordenen.
Begrepet reformisme kan i forhold til begrepene revisjonisme og sosialdemokrati presiseres slik: Reformismen betegner en politikk der gradualismen er det sentrale. Revisjonismen betegner opprinnelig den forkastinga av kjernepunkter i marxistisk teori som fant sted i tysk arbeiderbevegelse rundt og etter hundreårsskiftet, og er også nyttet om det idémessige grunnlaget for de sosialdemokratiske partiene fra om lag 1920. Sosialdemokrati er i sin tur et navn som historisk er blitt nyttet om en lang rekke partier, som egentlig ikke kan sies å ha svært mange vesenstrekk felles. F.eks. kalte det russiske bolsjevikpartiet seg sosialdemokratisk i en tidlig fase (se art. Sosialdemokrati).
Historikere har periodisert reformismens historie på flere måter. I norsk sammenheng kan vi snakke om fem-seks faser i arbeiderbevegelsens historie etter hvilke mål og midler hovedstrømningen i bevegelsen gikk inn for. Fra tida like etter stiftelsen til 1949 var målet sosialisme i betydninga oppheving av privateiendom til de viktigste produksjonsmidlene. Men synet på midlene skiftet - fra starten fram til 1901 er programmene ikke klare. Perioden fra 1901 til 1918 var den klassiske reformismens fase. Fra "den nye retnings" gjennombrudd i 1918 til vedtaket av det nye kriseprogrammet i 1933 er den tredje radikale perioden i norsk arbeiderbevegelse, med dominans av det som er kalt tranmælisme i Arbeiderpartiet. Tranmælismens karakter er omstridt blant historikerne, både når det gjelder ideologi og praksis. Ideologisk var tranmælismen ikke legalistisk, parlamentarisk orientert i strategien eller økonomistisk, slik det her er definert. Retninga var derimot sosialpasifistisk og hadde et tvetydig og et uklart forhold til gradualismen - i den forstand at utsagn fra representanter for retninga trakk i ulik lei når det gjaldt brudd eller glidende overgang til sosialismen (se art. Fagopposisjonen av 1911).
En fjerde fase fra 1933 til 1949 representerte en tilbakevending til en klar reformisme, målet var sosialisme, midlene reformer. Ved sida av denne sosialistiske reformismen kom imidlertid tilløp til sosialliberal tenking mot slutten av 1930-tallet. I stedet for klassens eller folkets egen kamp satset en på sosialpolitikk i den forstand at staten skulle stå for omfordelings- og velferdstiltak uten å rokke ved eiendomsforholdene. Dette ble stadfestet med vedtaket av "Grunnsyn og retningslinjer" i 1949. Her forlot Arbeiderpartiet den prinsipielle målsettinga om å oppheve privateiendommen til produksjonsmidlene. Statlig overtaking kunne tenkes. Men det ble et spørsmål om hensiktsmessighet, på linje med statlig kontroll og regulering av det private næringslivet.
Spørsmålet kan stilles om DNA er på vei inn i en ny ideologisk fase, der ikke bare den sosialistiske, men også den sosialliberale reformismen er i ferd med å trenges til side. Som svar på den økonomiske krisa fra midten av 1970-tallet trappet partiet ned den tradisjonelle reguleringa-,omfordelings- og reformpolitikken. Ambisjonene om å styre kapitalismen er mindre. Markedet får i større grad regulere seg sjøl. Vekta skifter fra å prioritere kollektive tiltak til å styrke individuelle løsninger. Den sosialistiske reformismen fantes ellers i Norges Socialdemokratiske Parti i 1920-åra, i store deler av Sosialistisk Folkeparti og lever i dag som en underordnet strømning innen DNA og til dels i Sosialistisk Venstreparti og Norges Kommunistiske Parti.
K.K.

Se også: Arbeideraristokrati, Arbeiderpartiet, Legalisme, Revisjonisme.

Litteratur: G. Olofsson: Mellan klass och stat. Om arbetarrörelse, reformism och socialdemokrati, Lund 1979.

Rehabilitering
Rehabilitering brukt om byfornyelse er et vidt begrep som kan ramme alt fra utbedring av enkelte bygninger til fornyelse av hele byområder. Det kan bety endringer i en bygnings estetiske, tekniske og funksjonelle tilstand, endringer i arealanvendelsen innen et område og endringer i trafikkmønsteret. Byfornyelse kan også bety å endre befolkningssammensetning, sosial service og næringsliv. Forbedringene kan skje ved å rive og bygge nytt, ved å utbedre eksisterende bygg og anlegg eller ved en kombinasjon. Det er i dag mest vanlig å benytte begrepet byfornyelse om en planmessig forbedring av hele områder under ett i offentlig regi.
Historisk har byfornyelse vært lagt i hendene på sterke statsmenn, generaler, ingeniører og arkitekter som med oppdrag fra konge, keiser eller kirke bygde og fornyet i byen. Gjennomføringen var autoritær og direkte. I dag skjer byfornyelsen i et samspill mellom utallige ulike instanser på ulike nivåer og sektorer i den offentlige planleggingen. Prosessen er styrt av nokså diffuse allmenne politiske mål. Gjennomføringen skjer under ofte sterke motsetninger mellom ulike interessegrupper. Det er først i de siste 5-10 årene at begrepet byfornyelse har stått sentralt i bolig- og miljødebatten. De første årene etter freden i 1945 dreide debatten seg om gjenreisning. Deretter kom en 20-årsperiode med intens bygging av nye boliger i tettsteder og drabantbyer for å skaffe boliger til arbeidskraften der kapital og produksjon vokste fram. I disse årene har så å si all kapital og planleggingskapasitet på boligsektoren gått til nye områder. De gamle sentrumsnære boligområdene i byene og tettstedene over hele landet har gjennomgått en sterk forslumming. Lengst har dette kommet i de større byene der det er hele boligområder med gammel trehusbebyggelse og murbebyggelse fra omkring århundreskiftet, som har stått uten det nødvendige vedlikehold og uten moderniseringer i lang tid.
Beboerne i disse områdene kan som oftest selv ikke gjøre noe med sin situasjon. Eiendomsforholdene er et hinder. Eieren bor gjerne et annet sted og er ofte verken interessert i eller i stand til å gjennomføre utbedringer. Det har også manglet effektive finansieringsordninger.
I dag er boligdebatten sterkt opptatt av byfornyelse. Det ble lagd en egen lov om byfornyelse i 1976. Etter denne loven kan kommunen fatte byfornyelsesvedtak for et område og lage plan for hvilke bygninger som skal erstattes og hvilke som skal utbedres. Videre kan planen ta opp endringer i trafikkmønster, service som f.eks. barnehager, barneparker, skoler, ungdomsklubber, eldreinstitusjoner og andre offentlige institusjoner. Parker, friområder, turveier og lekeplasser blir også vurdert.
I tillegg til en overordnet byfornyelsesplan kan kommunen pålegge enkelte gårdeiere et utbedringsprogram. Et utbedringsprogram dikterer gårdeieren til å gjennomføre visse forbedringer innen et visst tidstrom.
Utbedringsprogrammene kan omfatte bygningens konstruktive sikkerhet, sikkerhet mot brann ved lette rømningsveier, sanitærutstyr, kjøkkenmulighet, oppvarmingssystem, varmeisolering, lydisolering, ventilering, plass nok på beboernes oppholdsrom og soverom, plass for oppbevaring. Det kan også omfatte krav til den ubebygde del av tomten, f.eks. krav om lekeplass nær inngang.
Det er ikke utarbeidet noen statlig minimumsstandard som kommunen må følge. Kommunen utarbeider selv sine standarder
Den Norske Stats Husbank har finansieringsordninger for utbedringer på samme måte som for nybygging. Banken kan gi lån opp til 90 % av omkostningene. Ordningen med utjamningslån gjelder også for utbedringer.
Forfallet er kommet så langt og manglene er så mange i store deler av bebyggelsen at det ofte blir ganske kostbart å rehabilitere. Vanligvis utgjør rehabiliteringskostnadene halvparten av kostnadene ved nybygging pr. m2 leieareal. Selv om det finnes offentlige låneordninger, og selv om rehabilitering er rimeligere enn nybygging, må en regne med at husleien vil fordobles eller tredobles etter utbedring. Dette skaper et problem fordi det ofte er folk med svært lave inntekter som bor i de dårligste områdene. Det er derfor utbygd et system av kommunale og statlige bostøtteordninger.

Medvirkning og organisering
Det som karakteriserer planlegging for byfornyelse i forhold til planlegging for nybygging er at byfornyelse er inngrep i etablerte miljøer. Det er etablerte grupper og interesser i området som bør få komme med i planleggingen. Beboermedvirkning skulle i byfornyelsesarbeidet være lettere å få til enn ved planlegging på jomfruelig mark.
Retten til å medvirke ved planlegging er ikke lovfestet, men det er tatt med i forslag til ny planleggingslov. Det blir en viktig politisk kamp å få en slik lovfestet rett til å fungere til fordel for beboerne i praksis. Rett til å bli hørt er noe annet enn rett til å bestemme over egen situasjon.
Byfornyelse og utbedring bør ikke skje som offentlige krafttak, slik vi er tvunget til å forsøke på nå, med de omfattende dårlige boligområdene vi har. Det bør være kontinuerlige, gradvise beboerstyrte forbedringsprosesser. Dette krever at vi får en slutt på at det er mulig å leve av å eie andres bolig. Alle må ha råderett over egen bolig og alle må ha medbestemmelse ved utforming av fellesarealer og fellesanlegg. Vi har borettsformen som langt på vei gir disse mulighetene. Denne eierformen bør også gjennomføres for de eldre områdene. Praksis viser at husleielov, bygningslov og de kontrollapparatene som er bygd opp for å følge opp disse lovene, ikke klarer oppgaven sin. Det er derfor viktig at beboerne selv organiserer seg og blir klar over sine rettigheter.
Byfornyelsesarbeidet går tregt på tross av ny lov og finansieringsordninger. Grunnen er de store interessemotsetningene som er til stede. Bygningsindustrien har ikke klart omstillingen fra store utbyggingsserier på ubebygd grunn til "finsnekkeriene" som ofte er nødvendig i en utbedringssak. Byggeindustrien er mest tjent med at byfornyelsen skjer ved totalsanering. Det vil si at en river større sammenhengende områder og bygger opp fra nytt store serier med like enheter. Dette står i motsetning til ønsket om å bevare befolkningsstrukturen og bygningsmessig miljø. På grunn av boligetterspørselen møter byfornyelsesplanene andre motstridende interesser. På den ene siden skal boligtallet økes mest mulig. På den andre siden skal det innpasses sosial service og friarealer, lekeplasser o.l. - fellesarealer som gjør områdene levelige. Den kanskje vanskeligste konflikten knytter seg til trafikksaneringen. Trafikksanering av de sentrale byområdene er en forutsetning for å få til levelige boområder, men møter stor motstand innen næringslivet i områdene. Privatbilismen er en av de største truslene mot bymiljøet. Det er også her den enkelte beboeren står svakest i kampen mot de store organisasjonene og økonomiske kreftene som står bak bilismen.
Skal beboernes syn bli utslagsgivende i disse konfliktene, må de organisere seg. Det har i de senere årene vokst fram en rekke beboerforeninger og aksjoner som har byfornyelsen som fremste kampsak.
Året 1980 er utpekt av Europarådet til "Byfornyelsesår".
A.Sæ.

Se også: Byplanlegging