Radek, Karl
Radek (1885-?), polsk jødisk bolsjevik, medlem av sentralkomitéen i Sovjetunionens Kommunistiske Parti (SUKP) 1919-24, medlem av Kominterns eksekutivkomité 1919-24.
Karl Radek ble født i byen Lwów i Galicja i Østerrike-Ungarn. Hans opprinnelige familienavn var Sobelsohn. Mens Radek gikk på gymnasiet i Tarnów, ble han opptatt av polsk nasjonalisme og ivrig leser av Naprzód, avisen til det polske sosialistpartiet i Østerrike-Ungarn. Senere beveget Radek seg mer i retning av det polsk-litauiske sosialdemokratiske parti, Rosa Luxemburgs parti, og ble medlem av det i 1904. I årene som fulgte, utfoldet Radek en mangesidig journalistisk virksomhet i polske og tyske sosialdemokratiske aviser. Et par år før første verdenskrig ble Radek redaktør av Bremen Bürgerzeitung, et talerør for venstrefløyen i det tyske sosialdemokratiske partiet. Etter at verdenskrigen hadde brutt ut, flyttet Radek til Sveits, både for fritt å kunne drive antikrigspropaganda og for å unngå å bli innkalt i den tyske hær.
I Sveits kom Radek i nær kontakt med Lenin og andre bolsjeviker, og særlig deres syn på krigen gjorde at han kunne slutte seg til dem. I 1917 reiste Radek sammen med Lenin gjennom Tyskland i det berømte forseglede toget. Han ble imidlertid igjen i Stockholm for å ta seg av bolsjevikenes internasjonale forbindelser. Først etter oktoberrevolusjonen kom Radek til Petrograd og fikk ansvaret for bolsjevikenes propaganda til utlandet. Radek var med i Trotskijs delegasjon til Brest-Litovsk. Sammen med Bukharin og Dsersjinskij var han en av lederne for opposisjonen mot fredsavtalen i Brest-Litovsk.
Etter monarkiets sammenbrudd i Tyskland ble Radek sendt til Berlin for å hjelpe til med organiseringen av det tyske kommunistparti. Her ble han arrestert og slapp såvidt unna den hvite terroren etter mordene på Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht. I januar 1923 deltok han som Kominterns utsending på Arbeiderpartiets landsstyremøte i Kristiania. Under revolusjonsforsøket i Tyskland senere samme år var han igjen i Berlin. Til tross for at han ikke kunne se at det forelå en revolusjonær situasjon og mante til forsiktighet, ble han gjort til syndebukk for Stalin-fløyens feilslåtte politikk. Dette førte til at han på SUKPs 13. kongress i 1924 ikke ble gjenvalgt til sentralkomiteen. Han ble også utestengt fra Kominterns europeiske seksjoner, og i 1925 ble han rektor for Sun Yat-sen-universitetet i Moskva.
Den egentlige årsaken til Radeks politiske degradering var at han tidlig hadde sluttet seg til kretsen rundt Trotskij i opposisjon mot troikaen Stalin, Sinovjev og Kamenev. Radek var en stor beundrer av Trotskij, og var som Trotskij en utpreget intellektuell. Radek var også en av de mest internasjonalt orienterte blant de gamle bolsjevikene og mer inne i vesteuropeiske forhold enn i de russiske. Radek var kjent for sitt bohemaktige utseende, sitt vidd og sin skarpe penn. Han var anerkjent som en av bolsjevikenes fremste journalister.
I 1927 ble Radek ekskludert fra partiet som tilhenger av venstreopposisjonen. To år senere kapitulerte han og ble gjenopptatt i partiet og utnevnt til utenrikspolitisk redaktør av Isvestija. Radek, som i 1923 hadde skrevet sitt berømte essay "Trotskij, seierens organisator", tok nå del i Stalins kampanje mot Trotskij og de bolsjevikiske tradisjonene. I 1935 fikk Radek i oppdrag å være med på å utarbeide den nye sovjetiske grunnloven, men før den var ferdig, var han allerede arrestert. I den andre Moskvaprosessen i januar 1937 ble han dømt til ti års fengsel for i samarbeid med Trotskij og fremmede makter, å ha forsøkt å gjenopprette kapitalismen i Sovjetunionen. Årsaken til at Radek ikke ble dømt til døden var høyst sannsynlig at han hadde vært med på å utarbeide anklager, og at han tilstod beredvillig. Radeks videre skjebne er ukjent. Det er blitt hevdet at han ble slått ihjel av en kriminell medfange i en konsentrasjonsleir ved Jakutsk under andre verdenskrig. Radek er ikke blitt rehabilitert og er som mange av de andre gammelbolsjevikene, en ikke-person i Sovjetunionen.
J.I.B.
Litteratur: W. Lemer: Karl Radek. The Last Internationalist, Stanford 1970.


Radikale Folkeparti
Radikale Folkeparti var navnet på et norsk politisk parti som sprang ut av arbeidersamfunnsbevegelsen i slutten av forrige århundre (se art. Arbeidersamfunn). Opprinnelig het partiet Arbeiderdemokratene. De stilte til valg første gang i 1906; lederen var Johan Castberg. Det bygde på visjonen om småbrukerne som den framtidige store klassen i Norge, og utviklet en mer radikal småborgerlig ideologi enn noen annen politisk bevegelse i Norge. Arbeiderdemokratene var opprinnelig marken sosialradikale, men motstandere av sosialismens klassekamp; reform-ivrige, men strengt nasjonale og i motsetning til Arbeiderpartiet forsvarsvennlige. En hjertesak var tollfrihet for næringsmidler som småfolk trengte. I praktisk politikk sto de nær den sosialdemokratiske holdningen.
Etter første verdenskrig tapte partiet terreng. Bare i Oppland og delvis i Hedmark forble småbøndene trofaste mot Radikale Folkeparti (navneskiftet fant sted i 1921). Mandattallet på Stortinget sank raskt til én. Den ene representanten holdt til i Venstres gruppe og utgjorde ikke en gang en venstrefløy der. Partiets dager var utspilt etter valget i 1918, for småbrukerne ble ikke den brede folkelige klassen i Norge.
I mange av de kommunene hvor Radikale Folkeparti opprinnelig sto sterkt, vant Nasjonal Samling (NS) innpass i 1930-årene. Mye kan tyde på at det flere steder skjedde en direkte overgang fra det første til det andre partiet, fortrinnsvis i distrikter der NS framsto som et antikapitalistisk middelklasseparti med front mot både bygdekaksene og mot sosialismen.
Fra og med andre verdenskrig må Radikale Folkeparti regnes som utdødd i norsk politikk.
H.F.D.
Se også: Arbeiderdemokratene, Castberg.
Litteratur: T. Rasland: Fra arbeiderorganisasjon til mellomparti, Oslo 1961. H. Hendriksen: Mennesker uten makt, i R. Danielsen og S. U. Larsen (red.): Fra ide til dom, Bergen 1976.


Radio
Kommunikasjon ved hjelp av radiobølger eller elektronmagnetiske bølger (svingninger som brer seg fra en elektrisk utladning på samme måte som lyset, men med lavere frekvens og med hastighet 300 000 km/sekund), ble første gang gjennomført av G. Marconi i 1890-årene i form av trådløs telegrafi. Fra før første verdenskrig var radioteknikken utviklet så langt at en menneskestemme (og musikk) kunne overføres direkte. I 1920-årene ble anvendelsen utvidet fra radiotelegrafi og -telefoni til radiokringkasting, snart etter (og med fast tjeneste fra 30-årene) også fjernsyn. I dag brukes radioteknikken som kommunikasjonsform for en hel rekke av aktiviteter, fra walkie-talkies til satelittsamband og kommunikasjon i verdensrommet.
Den store fordelen er naturligvis at kommunikasjonen kan skje uten ledning eller kabel. Men samtidig med utviklingen av radioen (der tendensen har gått mot stadig kortere bølgelengder, fra flere kilometer til et par centimeter) har også kabelteknikken vært under stadig utvikling. Spesielt ved den nye bruken av såkalt optisk fiber (impulser sendt ved hjelp av laserstråler gjennom glassfibertråder) har trådkommunikasjon kunnet by radiobølgene effektiv konkurranse. Likevel er radio den kommunikasjonsformen som i de siste par generasjonene ubestridt har revolusjonert vilkårene for informasjonsoverføring, først og fremst ved at den har gjort sender og mottaker mobile for hverandre.
H.F.D.



Radioaktive stoffer
Problemene med atomkraften som energikilde er knyttet til de radioaktive stoffene som produseres. Slike stoffer avgir ioniserende stråling. At stråling er ioniserende vil si at den kan slå løs elektroner fra molekyler. Det er dette som gjør den så farlig. Ioniserende stråling er i stand til å nå det innerste i en celle, og kan dermed forstyrre eller ødelegge det som styrer vekst og formering. Vi vet at radioaktiv stråling kan gi mennesker og dyr akutte skader, kreft og leukemi og genetiske skader. Vi har nokså presise tall for de akutte skadene knyttet til store stråledoser. Vi kjenner ikke sikkert til liknende tall for de helseskadelige virkningene av små stråledoser, de såkalte langtidsvirkningene. Men det er vanlig å regne med at det ikke er noen terskelverdi for de skadelige virkningene av radioaktiv stråling, noe som vil si at selv de minste stråledoser gjør skade. Dette betyr at slik stråling aldri er ufarlig, men at det bare finnes grader av farlighet.
Ulike typer radioaktive stoffer avgir ofte flere og ulike typer radioaktiv stråling. Vi skiller først mellom elektromagnetisk stråling og partikkelstråling. Gammastråling er elektromagnetisk stråling. Det er i prinsippet samme type stråling som i lys og radiobølger. Men gammastråler (og røntgenstråler) har stor nok energi til at de har ioniserende egenskaper. Gammastråler har særlig stor rekkevidde og gjennomtrengningsevne.
Partikkelstråling er stråling som utgjøres av partikler i stor hastighet. Strålingen får navn etter navnet på partikkelen. Alfastråling består av heliumkjerner. Alfastråling har kort rekkevidde, men er meget sterkt ioniserende. Den gjør dermed størst biologisk skade når organismen får i seg stoffer som sender ut slik stråling. Eksempel på et stoff fra atomkraftverk som sender ut alfastråling, er plutonium. Betastråling består av elektroner. Betastråler har større rekkevidde enn alfastråler, og kan dermed gjøre skade selv om strålekilden er utenfor kroppen. Nøytronstråling består av partikler uten ladning. De virker likevel sterkt ioniserende.
Radioaktiv stråling er alltid forbundet med at et element (grunnstoff) omvandles til et nytt. Noen elementer er ikke stabile, men går med tida over til andre elementer (eller til andre isotoper). Dette kalles sammenbrudd. Samtidig sendes det ut alfa-, beta- eller gammastråling. Lette elementer kan sende ut beta- og gammastråling. Tunge elementer kan også sende ut alfastråling. Ved spaltning (fisjon) av f.eks. uran produseres nøytronstråling. Det nye elementet kan også være ustabilt. Slik kan et radioaktivt stoff gå gjennom en hel rekke av ustabile tilstander, før det omsider ender opp i et element som ikke gjennomgår kjernesammenbrudd, og som ikke sender ut noen form for radioaktiv stråling.
Omvandling fra et element til et annet foregår gjennom en bestemt tid. Denne tida er konstant for hvert element, men den kan variere sterkt mellom forskjellige elementer. Den tida som går inntil mengden av et element er halvert, kalles halveringstida. Den kan være fra mindre enn sekunder til milliarder av år. For at et radioaktivt stoff skal regnes som helt omdannet til et annet, er det vanlig å multiplisere stoffets halveringstid med 20. Mange sterkt radioaktive stoffer fra atomkraftverk har lange halveringstider, titusener av år eller mer. I praksis må slike stoffer kunne holdes isolert i all framtid. Dette er kjernen i avfallsproblemet - et av hovedproblemene ved atomkraften som energikilde.
K.G.H.
Se også: Atomkraft.


RAF
RAF, som er en forkortelse for Rote Armee Fraktion, er en vesttysk venstreorientert bygerilja og terroristgruppe. Gruppa ble dannet i 1970 av intellektuelle med tilknytning til den utenomparlamentariske opposisjonen. De mest kjente medlemmene av RAF var journalisten Utrike Meinhof og studenten Andreas Baader. Etter disse to ble RAF også kjent som "Baader-Meinhof-banden".
I sitt politiske manifest, Væpnet kamp i VestEuropa, (1971) framstår gruppa som en revolusjonær støt-tropp mot imperialisme og kapitalisme, men den reaksjonære politiske funksjonen ble stadig tydeligere gjennom deres politiske og voldelige praksis. Av de opprinnelige medlemmene var de fleste arrestert allerede i 1972 etter den mest intense menneskejakt og politiske kampanje som er satt ut i livet i Forbundsrepublikken. Rettssaken mot Utrike Meinhof, Horst Mahler (som seinere tok avstand fra RAF), Jan-Carl Raspe, Gudrun Ensslin og Andreas Baader ble en av de mest omdiskuterte i etterkrigstiden, og varte i over to år. En rekke av de tiltaltes advokater ble kjent inhabile pga. politiske sympatier med sine klienter. Fangene og deres forsvarere gikk gjentatte ganger til sultestreik i protest mot prosessuelle forhold eller mot bruken av isolasjonsfengsel. En av grunnleggerne av RAF, Holger Meins, døde etter en langvarig sultestreik i 1974 og Ulrike Meinhof ble funnet død i sin celle i 1976. Det rår fremdeles tvil om døden skyldtes selvmord eller mord.
I 1977 ble Baader, Ensslin og Raspe dømt til livsvarig fengsel. I løpet av prosessen mot "1. generasjons" RAF-medlemmer, som de ble kalt, gjennomførte deres etterfølgere en rekke attentater, gisseldramaer og mord for å få frigitt fengslede RAF-medlemmer. De mest kjente attentatene er kidnappingen av Peter Lorenz, mordet på statsadvokat Siegfried Bubak, bankieren Jurgen Ponti og formannen i arbeidsgiverforeningen, Hanns Martin Schleyer. Terroristhistorien i Forbundsrepublikken nådde sitt klimaks da spesialtropper fra tysk politi natten til 18 oktober 1977 stormet et kapret fly utenfor Mogadiscio, hovedstaden i Somalia, og overmannet de tyske og arabiske kaprerne. Neste dag ble det fra Stammheim-fengslet i Stuttgart meldt at Andreas Baader, Gudrun Ensslin og Jan-Carl Raspe hadde begått selvmord i skuffelse over at aksjonen for å få dem frigitt var mislykket. Uten symbol- og lederfigurene fra 1. generasjons RAF-medlemmer har terrorgruppene seinere ikke utgjort noen reell trussel. Fra 1970 til 1978 regner en med at RAF direkte eller indirekte var ansvarlige for 28 mord, 107 mordforsøk, 93 sårede ved sprenginger aller skuddvekslinger, ved siden av at 161 personer ble tatt som gisler i ulike aksjoner. I tillegg kommer at ca. 10 millioner tyske mark ble tatt i bankran m.m.
Jakten på RAF og kampanjen mot politiske terrorister har satt varige spor i Forbundsrepublikken. I ly av det hysteri som massemedia og konservative politikere skapte for å uskadeliggjøre de ca. 50 personene som utgjorde RAFs aktivister, ble det vedtatt en rekke lover som åpnet adgang til overvåking, avlytting, ransaking og beslag, særlige straffeprosessregler og muligheter for utelukkelse av forsvarere etc., som alvorlig bekymrer de som forsvarer rettsstatens prinsipper. Politiet har gjennomgått en opprustning som savner sidestykke både hva angår stillinger, teknologi og våpen. Kampen mot RAF ble også hensynsløst brukt av bl.a. den reaksjonære avismagnaten Axel Springer til å så tvil om alle radikale og liberale personers demokratiske sinnelag. Betegnelsen " sympatisører" ble heftet på alle som kritiserte politiets framgangsmåter, eller som forsøkte å se oppkomsten av RAF også som et produkt av historiske og politiske forutsetninger i Forbundsrepublikken.
RAFs historie er historien om hvordan radikale intellektuelle som isolerer seg fra sine daglige politiske erfaringer, som dukker ned i en kunstig illegalitet som de selv definerer som politisk, kan styrke de reaksjonære og konserverende kreftene i samfunnet og tilsvarende svekke de radikale.
P.H.
Se også: Bygerilja, Terrorisme.
Litteratur: F. Bralby: Væbnet kamp, København 1977. J. Becker: Hitlers barn, Oslo 1978. Die Zeit nr. 2 og nr. 24 1978.


Raknes, Ola
Raknes (1887-1976), norsk religionspsykolog og psykoterapeut. Ola Raknes vokste opp på en gård i skjærgården utenfor Bergen i et strengt pietistisk miljø. Han søkte i sitt religionspsykologiske og psykologiske arbeid en fullere opplevelse og intellektuell forståelse av den gåtefulle livsfølelsen han hadde i seg fra barndommen av, og som han hadde dratt en viss kjensel på i vekkelsesbevegelsene i ungdommen. Denne livsfølelsen var utgangspunktet for hans analyser av de undertrykkende og livshemmende - og av de frigjørende og livsfremmende - sidene ved menneskets liv og samliv og ved samfunnsforholdene.
Som norsk lektor ved Sorbonne (1917-21) kom Ola Raknes i kontakt med religionspsykologien og William James' "Varieties of religious experience" (senere oversatt til norsk av Raknes: "Religiøs røynsle i sine ymse former"). Han hadde da gjennom ti år arbeidet med å utvikle en filosofisk og psykologisk terminologi på nynorsk ved siden av arbeidet som lektor i gymnasiet.
Han var også norsk lektor ved University of London og en ivrig oversetter av franske og engelske litterære og filosofiske verker til norsk. Svært viktig var "Engelsk-norsk ordbok" (1927) og "Fransk-norsk ordbok" (1940). I mange år var han styremedlem i Det Norske Teatret og Det Norske Samlaget.

Religionspsykolog og psykoterapeut
På det religionspsykologiske området hevdet Raknes at det var plutselige gjennombrudd av fortrengte personlighetselementer og av tilsvarende strømninger av lenge opphopet lyst og seksualenergi som lå til grunn for de hittil mystifiserte opplevelsene av ekstase, salighet og kontakt med Gud eller Jesus. Ut fra et personlighetspsykologisk og sosialantropologisk grunnlag skrev Raknes først om dette i sin doktoravhandling fra 1927, "Møtet med det heilage". Etter sitt senere studium av Wilhelm Reichs seksualøkonomi, kom han også fram til energiformenes betydning for de religiøse opplevelsene.
Den religionspsykologiske interessen for de ubevisste personlighetselementene førte til psykoanalysen, og han bestemte seg for å bli psykoterapeut. I 1929-30 oppholdt han seg i Berlin og gikk på læreanalyse hos Karen Horney. I 1932 ble han kjent med Reichs arbeider og ble interessert i hans kritikk av Freud og i hans seksualøkonomiske lære. Under Reichs opphold i Oslo 1934-39 fulgte Raknes hans seminarer og gikk i læreanalyse hos Reich 1937-39. Han hadde også forskjellige arbeidsopphold ved Reichs laboratorium i USA etter krigen, der han gjorde seg fortrolig med det meste av Reichs orgon-energetiske forskning og eksperimenter.
Den mest grunnleggende vitenskapelige forståelsen av livskreftene i individet, i samfunnet og i naturen fant Raknes i Wilhelm Reichs utforskning av seksualenergien som en manifestasjon av den primære biologiske og kosmiske livsenergien - og i Reichs analyser av hvordan livsenergien delvis ble undertrykt og fikk en skjev utvikling i familie-, arbeids- og samfunnsliv. Raknes var den som - ved siden av barnepsykiateren Nic Waal - holdt interessen for Wilhelm Reichs seksualøkonomi ved like og brukte karakteranalyse sammen med avspenning av nevrotisk betingede muskelstramninger (vegetoterapi) i Norge - og også i Danmark - tross offisiell og akademisk motarbeiding.

Samfunnssyn
Som religionspsykolog og senere som psykoterapeut ble det særlig de individuelle og mellommenneskelige livsytringene og hemningene som Raknes arbeidet med. Han var imidlertid også levende opptatt av de samfunnsmessige og politiske forholdene som formet og hemmet livsutfoldelsen på så vel kjærlighetslivets som på arbeidslivets område, og tok i alle år aktivt del i den offentlige debatten. Han var medlem av Norsk Demokratisk Gruppe og sluttet seg i 1953 til kretsen rundt Orientering. Han var medlem av Sosialistisk Folkeparti fra begynnelsen av, senere av Sosialistisk Venstreparti. Også når det gjaldt samfunnsmessige forhold, fant han det beste forståelsesgrunnlaget hos Reich i hans seksualøkonomiske sosiologi og massepsykologi. I sitt politiske og sosiale syn var vel Raknes hva man i dag ville kalle en frihetlig, populistisk orientert sosialist.
I likhet med Reich mente han at Marx' analyse av de økonomiske og samfunnsmessige forholdene under kapitalismen måtte revideres i forhold til seksualøkonomiens innsikt i de psykologiske og energetiske fortrengningene, blokkeringene og kompensatoriske mekanismene som den patriarkalsk-kapitalistiske familie- og barneoppdragelsen førte til i befolkningens karakterstruktur.
Raknes så ingen mulighet for en allmenn seksuell eller annen personlig frihet uten en samtidig endring av de livsundertrykkende og utbyttende økonomiske og sosiale forholdene. Han mente at en kroppslig-sjelelig bevisstgjøring og frigjørende endringer både i arbeidsliv, familieliv og i nabolag, og ikke minst i oppdragelsen av barna, måtte gå hånd i hånd med nødvendige økonomiske og samfunnsmessige endringer.
I den offentlige og private byråkratiseringen, så vel som i den vanlige befolkningens psykologiske maktesløshet, så han de sentrale hindringer for utviklingen av et virkelig demokrati. Her så han det sosiale og politiske grunnlaget for utkrystalliseringen av de to maktpyramidene under Sovjetunionen og USAs hegemoni og den fare for en ny ødeleggende verdenskrig som disse maktapparatene representerer.
Maktkonsentrasjonene og befolkningenes manglende evne til selv å styre sitt liv må også ifølge Raknes forstås i lys av de formene for familie og barneoppdragelse som hos det lille barnet skapte overveldende følelse av angst, hjelpeløshet og litenhet når dets vitale lyster og behov -seksuelle, kontaktmessige og andre - ble slått ned, avvist eller oversett. Dette fører til at barnet - og senere den voksne - må holde angsten og hjelpeløsheten fra livet, enten ved en konstant tvangsmessig maktstreben og konkurranse eller ved like tvangsmessige forsøk på å være de sterke til behag, ved underkastende selvutslettelse og pliktoppfyllelse.
Stormannsfølelse og mindreverdfølelse, konkurranseånd og selvutslettende pliktoppfyllelse og deres røtter i familie og barneoppdragelse ble derved sentrale psykologiske, ideologiske og atferdsmessige elementer i forståelsen av maktkonsentrasjoner og byråkratisk kontroll, av underkastelse, imperialisme og av faren for en ny krig. En nødvendig betingelse for en demokratisk utvikling var for Raknes en mest mulig fri lyst- og selvregulert oppvekst med rik og kjærlig menneskelig kontakt.
E. G.
Se også: Reich.


Rallar
Se Anleggsarbeider.


Randsfjordkonflikten
Randsfjordkonflikten var den lengste og hardeste av en rekke fløtningskonflikter i mellomkrigstiden. Konfliktene hadde stort sett samme bakgrunn og nokså likeartede forløp. Den umiddelbare bakgrunnen var de drastisk synkende tømmerprisene fra 1920-21. Skogeierne svarte med lønnsnedslag. Nedslagene var gjerne større enn prisfallet og innebar en vesentlig reduksjon av arbeidernes reallønn. I industrien resulterte også krisen i driftsinnskrenkninger, oppsigelser, arbeidsløshet og lønnsreduksjoner, men reallønningene ble stort sett opprettholdt.

Bakgrunn
Denne forskjellen hadde sammenheng med at industriarbeiderne var organiserte og dermed klarte å stå imot forsøkene på ytterligere nedslag, mens skog-(og land-)arbeiderne var uorganiserte, og dermed hadde lite å stille opp med i en situasjon med overflod på arbeidskraft og sterk konkurranse om jobbene.
Et tidligere forsøk på å organisere arbeiderne på landsbygda hadde spilt fallitt med nedleggelsen av Norsk skog- og jordbruksarbeiderforbund i begynnelsen av 1920-årene, men i siste halvdel av tiåret tok nye organisasjonsbestrebelser til. Rekken av fløtningskonflikter var både et resultat av og et ledd i disse bestrebelsene. Enda mer enn lønningenes størrelse gjaldt konfliktene selve organisasjonsretten, og var således en parallell til arbeidskampene i industrien rundt århundreskiftet.
Valget av fløtningen som mål for skogsarbeidernes aksjoner hadde delvis sammenheng med de strategiske fordelene nettopp denne delen av skogsarbeidet ga, delvis med den sterke motviljen deres mot anbudssystemet, som tradisjonelt dannet grunnlaget for organiseringen av fløterarbeidet. De strategiske fordelene var knyttet til tre forhold. For det første måtte fløtningen foregå i løpet av det forholdsvis korte tidsrommet vårflommen varte. Ble ikke den utnyttet, måtte skogeierne vente ett år til neste sjanse til å få avhendet tømmeret. For det andre var fløtningen en kollektiv virksomhet i motsetning til mange av de andre jobbene i skogbruket, og ga dermed større muligheter for folk til å opptre samlet og organisere seg. For det tredje var fløtning på sett og vis et slags fagarbeid, som var vanskelig å utføre for streikebrytere.
Disse faktorene var trolig grunnen til at den første av fløteraksjonene endte med full seier til arbeiderne. Ved Åsta, en av de mindre sideelvene til Glomma, organiserte fløterne seg i 1926 og fikk innfridd kravet om tariffavtale med distriktets skogeiere. Denne tariffavtalen erstattet det forhatte anbudssystemet som fortsatt gjaldt ellers i skogbruket. Det gikk ut på at arbeidsfolk slo seg sammen i fløtedag og konkurrerte om fløtningen. De som tilbød å gjøre det billigst, dvs. til lavest betaling, fikk oppdraget. Dette innebar altså at arbeiderne underbed hverandre, og dermed selv bidro til å presse lønningene ned.
Da fløterne i Julussa, en av de større tilførselselvene til Glomma i Elverumstraktene, i 1927 forsøkte å kopiere Åsta-aksjonen, mislyktes de imidlertid. Skogeierne avviste kravet om tariffavtale og da arbeiderne erklærte blokade av vassdraget, fikk skogeierne i stand et streikebryterlag med enkelte øvede fløtere. Men hovedtyngden av mannskapsstyrken var rekruttert utenom arbeidernes rekker (skogeiere, skogeiersønner, skogfunksjonærer m.m.). Det kom til sammenstøt mellom streikebrytere og arbeiderne, men fløtningen ble likevel gjennomført etter at justisministeren i Høire-regjeringen hadde sørget for å beskytte streikebryterne både med militærstyrker og væpnet politi fra Oslo.
Året etter ble arbeidernes aksjon tildels ledet av Norsk Skog- og Landarbeiderforbund, som hadde blitt stiftet i august 1927 bl.a. tilskyndet av Julussakonflikten og av den samtidige Austmarka-konflikten. Også nå endte det med at Julussa ble fløtt av streikebrytere, men året deretter ga skogeierne seg, organiserte Skogbrukets Arbeidsgiverforening og gikk med på å opprette tariffavtaler både i Glomma-vassdraget og i en del andre. Streikebryterpolitikken ble for kostbar i lengden.

Konflikten
Dette var utgangspunktet for at skogsarbeiderne i Randsfjorddistriktet begynte å organisere seg i 1929 og i 1930 gjennom Skog- og Landarbeiderforbundet, stilte krav om å få fjernet anbudssystemet og opprette tariffavtaler. Her ble motstanden fra skogeierne imidlertid enda mer hardnakket. Konflikten varte helt til 1934 (delvis til 1936), og det fant sted en rekke alvorlige sammenstøt mellom politiet og arbeiderne. Randsfjordsskogeiernes steile motstand mot arbeiderorganiseringen har antakeligvis flere årsaker.
En grunnleggende årsak var trolig eiendomsforholdene. Jevnt over var skogeiendommene i Randsfjorddistriktet små. Forholdsvis mange var så små at skogeierne selv deltok direkte i skogsarbeidet. Størrelsen på eiendommene innebar at skogsdriften her var mindre lønnsom enn andre steder og at skogeierne dermed hadde en tilsvarende smal kostnadsmargin og altså enda mindre (om overhodet noen) muligheter til lønnsøkninger.
Skogeierne stod fjernt fra industrisamfunnet og dermed fra fagbevegelsen og dens normer og ideologi. Dette lå til grunn for det alternativet til arbeidernes fagorganisering som de forsøkte å få i stand: " Nasjonale foreninger", der både skogeiere og arbeidere skulle være med. Disse foreningene fikk noe vekslende oppslutning i de forskjellige kommunene, men de slo egentlig ikke igjennom som alternativ. I stedet kom de til å virke som rekrutteringssentraler for streikebrytere, som ble vervet i så stort antall at fløtningen i 1930 ble gjennomført. Det skjedde riktignok under sterk politibeskyttelse og først etter at flere av vassdragene en tid hadde vært effektivt blokkert av (demonstrerende) arbeidere.
I 1931 ble fløtningen gjennomført på samme måte i Etna og Dokka med bielver, men tømmeret ble foreløpig stanset ved innløpet til Randsfjorden, som ble erklært blokkert. Dette tvang skogeierne til forhandlingsbordet. Forhandlingene resulterte i et forlik, "Gjøvik-protokollen" av 24 oktober 1931. Blokaden av Randsfjorden ble hevet mot at skogeierne lovte å komme med en utredning om organisasjonsforholdene i god tid før neste fløtningssesong.
Denne protokollen ble anerkjent av LO og de berørte forbundene, men vakte strid både blant skogsarbeiderne i Randsfjorddistriktet og innen Skog- og Landarbeiderforbundet. Fra motstanderne av forliket ble det hevdet at fagbevegelsen her hadde vært unødig ettergivende. For dem som hadde gått med på forliket, hadde flere forhold spilt inn. Hensynet til arbeidsplassene bl.a. i treforedlingsbedriftene langs Drammensvassdraget, som var avhengig av tømmeret fra Randsfjorden som råstoff, hadde vært tungtveiende. Like viktig hadde kanskje hensynet til de berørte kommunenes fortvilte økonomi vært. Men det avgjørende hadde nok vært løftet om utredning av organisasjonsforholdene. Fra skogeiernes side innebar det bl.a. et løfte om tariffavtaler gjennom fagorganisasjonen før neste fløtning.

Utredning og ny konflikt
Dette løftet ble imidlertid ikke innfridd. For det første kom ikke utredningen før i mai 1932, dvs. etter at fløtningssesongen hadde begynt. For det andre inneholdt utredningen forslag om nye fellesforeninger (arbeidere og skogeiere), denne gang under betegnelsen "skogsdriftforeninger". Bakgrunnen for dette var, ved siden av den sterke motstanden mot en ordning med fagbevegelsen, at skogeierne nå fikk støtte (organisatorisk og muligens også på annet vis) fra høyreradikale krefter utenfor distriktet, bl.a. gjennom lederne for streikebryterorganisasjonene Norges Samfundshjelp (oberst Fougner) og Arbeidets Frihet (prost Randstad).
Videre hadde den nye Bondepartiregjeringens politikk en viss betydning. Den nedsatte i desember 1931 en komite (Øvergaardkomitéen) som i sin innstilling i begynnelsen av februar 1932 bl.a. foreslo strenge regler for bruk av boikott og blokade. I april forelå det en tilsvarende proposisjon fra regjeringen. Den ble riktignok ikke fremmet før året etter, men inneholdet i den var kjent og innebar på mange måter støtte til de synsmåtene og den politikken de steileste skogeierne stod for i Randsfjordkonflikten.
Med Randsfjorutredningen ble en ny fløtningssesong med streikebrytere innledet. Store demonstrasjoner fulgte, med skarpe konfrontasjoner mellom arbeidere og politi, flere tilfeller av politibrutalitet og enkelte arrestasjoner. Året etter iverksatte LO sympatistreik av fløterne langs Drammensvassdraget, som var medlemmer av Papirindustriarbeiderforbundet. Dermed var det klart at ingen av treforedlingsbedriftene ville få noe råstoff, og skogeierne ble på nytt tvunget til forhandlinger. De ble imidlertid snart brutt av arbeidskjøperne, som anket hele konfliktkomplekset inn for den nye boikottdomstolen som hadde blitt opprettet etter at Stortinget i juni (1933) hadde vedtatt boikottloven.
Den første dommen falt på høsten samme år, de øvrige i løpet av 1934. De endte dels med domfellelser dels med frifinnelser. I september 1934 ble konflikten i hovedsak bilagt, etter langvarige forhandlinger under riksmeklingsmannens ledelse. Jevnt over ble arbeidernes organisasjonsrett stadfestet. Riktignok kom det noen nye utbrudd i striden i 1935 og 1936, men i løpet av denne tiden ble det opprettet tariffavtaler i de fleste av de distriktene som hadde vært berørt av konflikten.
Striden varte altså i nærmere seks år, noe av en rekord i norsk streikehistorie. En vesentlig del av forklaringen på dette er "skogsdriftforeningene", dvs. den tildels vellykte opprettelsen av alternativ organisering. Et uttrykk for deres betydning har vi i at de fortsatte å eksistere også etter at konflikten var bilagt og de fleste av skogsarbeiderne hadde fått sine lønns- og arbeidsforhold regulert gjennom den etablerte fagorganisasjonen. Dette innebar at de motsetningene Randsfjorkonflikten hadde fremkalt, ikke ble brakt ut av verden, men til og med hadde fått et klart organisatorisk uttrykk. Motsetningene fikk også politiske følger. I enkelte av disse kommunene fikk Nasjonal Samling noe av sin sterkeste tilslutning både utover i 1930-årene og under krigen.
J.Bj.
Litteratur: K. Gleditsch: Skogsarbeidernes kamp, Oslo 1933. T. Amsrud: Randsfjordkonflikten, hovedoppgave i historie, Oslo 1978. G. Moren: Julussakonflikten, hovedoppgave i historie, Oslo 1978.


Rankin, Jeanette
Rankin (1880-1973), amerikansk politiker. Jeanette Rankin var første kvinne som møtte i Representantenes Hus, i 1917 for staten Montana, som hadde innført kvinnestemmerett allerede i 1914 etter en kampanje ledet av Rankin. Hun forsøkte å være nøytral i striden mellom de to ulike fraksjonene i kampen for føderal stemmerett for kvinner og ble kritisert fra mange hold. I 1918 introduserte hun formelt forløpet til grunnlovsendring om kvinnestemmerett i Kongressen etter godkjennelse av president Wilson.
På grunn av sin motstand mot USAs deltakelse i første verdenskrig ble hun ikke gjenvalgt og kom først tilbake til Kongressen i 1940. Følgende år var hun den eneste representanten som stemte mot USAs deltakelse i andre verdenskrig. Hennes navn fikk ny aktualitet da en gruppe yngre radikale kvinner i 1967 opprettet den såkalte Jeanette Rankin Brigade, og hun ledet selv 5 000 kvinner i en demonstrasjon mot Vietnamkrigen i en alder av 87 år.

Raselære
Raselære er en vanlig betegnelse på forestillingen om at det finnes overlegne og underlegne menneskeraser, kalles også rasisme eller raseideologi.
Mennesker kan deles inn i raser etter fysiske egenskaper som er arvelig bestemt, f.eks. hudfarge, hårvekst, ansiktstrekk og blodtype. Man regner gjerne med tre hovedraser, den mongolske, den negroide og den kaukasoide, som igjen kan deles i en rekke undergrupper. Grensene mellom rasene er flytende, og "rene raser" finnes ikke. Det er også viktig at de biologiske raseforskjellene ofte går på tvers av skiller mellom nasjoner eller kulturer. For eksempel er ikke jødene noen enhetlig rasegruppe.
Tilhengere av raselære har hevdet at menneskerasene også skiller seg når det gjelder psykiske egenskaper, f.eks. intelligens og moralske kvaliteter. Fordi psykiske egenskaper er sterkt kulturelt betinget, er det vanskelig å påvise arvelige forskjeller. Men de undersøkelser som er gjort viser i det minste at forskjellene mellom rasene er små sammenliknet med den individuelle variasjonen innenfor rasene. Det finnes ikke noe vitenskapelig grunnlag for læren om overlegne og underlegne raser.
I begynnelsen av dette århundret var raselære alminnelig akseptert, særlig i Nord-Europa og Nord-Amerika. Den såk. "nordiske rase" ble sett på som drivkraften og det bærende element i den europeiske sivilisasjonens utvikling. Men man fryktet at de nye livsformene og store folkeflytningene industrialismen brakte med seg, ville føre til uttynning og degenerasjon av arvestoffet til den nordiske rasen. Rasehygiene, også kalt eugenikk, var et sosialpolitisk program som tok sikte på å fremme forplantningen av det gode arvestoffet og derved verne den europeiske sivilisasjonen.
Lederen for den populære rasehygieniske bevegelsen i Norge var apotekeren Jon Alfred Mjøen. Han formulerte rundt 1908 det såk. "norske program for rasehygiene" som kom til å spille en viss internasjonal rolle. Mjøens praktiske rasehygieniske forslag møtte snart sterk kritikk fra faglig medisinsk og biologisk hold. Men selv kritikerne godtok i stor utstrekning de underliggende forutsetningene om at biologisk arv i vesentlig grad bestemmer lidelser som åndssvakhet og sinnssykdom, og asosial atferd som alkoholisme, kronisk fattigdom ("pauperisme"), forbrytelser og omstreiferliv.
Rasefordommene var lenge sterke; et eksempel på dette er boka "Arvelighetslære og Rasehygiene" fra 1914, skrevet av Ragnar Vogt, grunnleggeren av norsk psykiatri. Men de avtok utover i mellomkrigstiden, ikke minst etter at nazistene i Tyskland begynte sine raseforfølgelser. Johan Scharffenberg insisterte f.eks. på å bruke ordet "slektshygiene" for å unngå de rasistiske assosiasjonene ved "rasehygiene".
Den skarpeste kritikeren av rasehygiene i Norge var medisineren og arvelighetsforskeren Otto Lous Mohr. Han påpekte at Mjøens program stod i strid med arvelighetsforskningens resultater, avviste degenerasjonen som uaktuell og fremhevet miljøets betydning for individenes utvikling. Han hevdet at forskjellen i biologisk arv mellom de høyere og lavere sosiale klasser er ubetydelig. Det spiller derfor liten rolle hvor mange barn de forskjellige deler av befolkningen får, så lenge oppvekstbetingelsene er gode. Mohr arbeidet aktivt for en sosial reformpolitikk bygget på disse innsiktene. Den inkluderte bl.a. familieplanlegging, som ble sett på som en vederstyggelighet av tilhengerne av Mjøens program.
N.R.-H.