Qatar
Hovudstad: Doha
Sjølvstende: 1971 (Storbritannia)
Politisk system: Sjeikdømme
Flateinnhald: 11 000 km²
Folkemengd i 1973: 86000
Årleg vekst i folkemengda 1970-73: 2,9 %
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973: 5 938 $
Yrkesaktivitet: 47,2 % 2
Kvinnedel av yrkesaktiv folkesetnad: 2,2 % 2
Viktigaste handelspartnar 1975: i-land, 69,8 %
Energibruk pr. innbyggjar: Svært høg, 26 817 kke
Tilslutning til militæral1ianse: Arabiske Liga
Forklaringar og fotnotar står framme i kvart band
Sjå også: Gulfen.


Quisling, Vidkun
Quisling (1887-1945), norsk politiker. Vidkun Quisling begikk det eneste statskuppet som er gjort i norsk historie i nyere tid da han om kvelden 9 april 1940 over NRK erklærte seg som regjeringssjef til erstatning for den flyktende Johan Nygaardsvold.
Kuppregjeringen satt i seks dager til den ble erstattet av et mer ansvarlig norsk-tysk styre (se art. Administrasjonsrådet), men Quisling kom tilbake som tysk marionett 25 september 1940, da hans parti Nasjonal Samling ble erklært "statsbærende" av den tyske okkupasjonsmakten. Den 1 februar 1942 tok han selv den tyske tittelen ministerpresident som regjeringssjef i Norge (se art. Statsakten).
Navnet Quisling fløy over verden i aprildagene 1940 og ble i alliert propaganda lik forræder, en betydning ordet "quisling" senere har hatt på de fleste språk. Betydningen er styrket ved at Quisling selv ble dømt til døden for høyforræderi ved rettsoppgjøret i 1945.
Som landsforræder er Quisling en historisk skikkelse som på én gang står utenfor og innenfor det politiske systemet han virket i. Han var embetsmannssønn, offiser og statsråd (forsvarsminister i bondepartiregjeringen 1931-33), en tvers igjennom typisk karriere i norsk politikk. Underveis i karrieren utviklet han imidlertid bestemte antipolitiske ideer som til sjuende og sist motiverte ham til det fatale kuppet 9 april: tanken om at Stortinget og partivesenet i bunn og grunn er illegitime institusjoner i norsk historie fordi de splitter de borgerlige kreftene og øker klassemotsetningene i samfunnet i stedet for å minske dem. Hans motidé var en "sterk, nasjonal riksregjering", dvs. en regjeringsmakt over og uavhengig av partiene og Stortinget. Det var en slik regjering han skapte i aprildagene 1940, etter mønster av langt mildere forsøk tidligere fra Christian Michelsen og Fridtjof Nansen.
Quislings regjeringer under krigen mislyktes også etter hans egne mål fordi han kom i en umulig stilling mellom norske og tyske interesser. For nordmenn var Quisling en forræder, for tyskerne en uhensiktsmessig partner fordi han sto så svakt i norsk opinion. Ulikt Vichy-regimet i Frankrike, som fungerte som en effektiv samarbeidsregjering under det meste av krigen og først etterpå ble definert og dømt som forrædersk, var Quisling en quisling alt fra april 1940.
Samarbeidspolitikken hans, som siktet mot å ivareta norske interesser vis-à-vis tyskerne i den okkupasjonssituasjonen som tross alt forelå, ble ikke effektiv til noen kant. Quisling ble derfor syndebukk for alt og alle. Prosessen mot ham i 1945 foreligger trykt som stenografisk referat fra lagmanns- og høyesterett, og er et enestående dokument over et klassisk politisk forræderi.
H.F.D.

Litteratur: Straffesak mot V. A. L. J. Quisling, Oslo 1945. S. Hartmann: Fører uten folk, Oslo 1959. H. D. Loock: Quisling, Rosenberg und Terboven, Stuttgart 1970 (norsk utgave 1972). H. F. Dahl: Quislings statskupp i forfatningshistorisk perspektiv, i Historisk Tidsskrift 1976.



Qvam, Fredrikke Marie
Qvam (1843-1938), aktiv kvinnesaksforkjemper, formann i Norsk Kvinnesaksforening (NKS) 1898-1903. Fredrikke Marie Qvam, født Gram, brøt ut av Kvinnestemmerettsforeningen og var en av initiativtakerne til Landskvinnestemmerettsforeningen (LKSF). Hun var formann i LKSF fra dannelsen i 1898 til den ble oppløst, over ti år etter at alminnelig kvinnelig stemmerett var vedtatt. Qvam var initiativtaker til og formann i Norske Kvinners Sanitetsforening fra dannelsen i 1896 til 1933 og nestformann i Norske Kvinners Nasjonalråd 1904-13.
Qvam hadde en utrolig arbeidskapasitet og et stort organisasjonstalent. Som organisasjonsmenneske satte hun delvis effektivitet fremfor en moderne, demokratisk organisasjonsform. Dette førte til at de to organisasjonene hun ledet lengst, NKS og LKSF, lenge hadde en enkel og sentralisert ledelse.
Hun hadde forbindelse med innflytelsesrike personer gjennom sin mann, venstrepolitikeren Ole Anton Qvam, og kunne derfor øve påvirkning både gjennom formelle og uformelle kanaler. Hennes mann støttet også aktivt hennes arbeid bla. ved å stille forslag om alminnelig kommunal stemmerett for begge kjønn i Stortinget i 1894, -95 og -96.
Fredrikke Marie Qvam var svært opptatt av at kvinner skulle gjøre en innsats i samfunnet. Hennes andre hjertesak var kampen mot tuberkulose. Hun mistet selv tre av fire barn og uttalte ofte: "Jeg vil gjøre mitt for at andre mødre ikke skal behøve å lide det som jeg har lidt."
M.To.


Se også: Kvinnesaksforening, Kvinnebevegelsen i Norge, Kvinnestemmeretten, Norske Kvinners Sanitetsforening.