Profil-gruppa
Profil-gruppa er blitt fellesbetegnelsen på ei gruppe unge forfattere som debuterte i Norge i slutten av 1960-åra. Navnet er henta fra studenttidsskriftet Profil, tidligere kalt Filologen, som en del unge for­fattere overtok redaksjonen av i 1966. Gruppa besto i hovedsak av menn i alderen 21-28 år. De mest sentrale i gruppa var Einar Økland, Dag Solstad, Jan Erik Vold, Espen Haavardsholm, Noel Cobb, Tor Obrestad, Helge Rykkja og Paal-Helge Haugen.
Profils litterære opprør må ses i sammenheng med det antiautoritære ungdomsopprøret og hadde de samme politiske og historiske forutsetningene som dette. Spesielt viktig for Profil-opprøret var de nye, store studentmassene og den statlige innkjøpsordninga fra 1965 som gjorde det mulig for forlagene å gi ut bøker som ikke var garanterte salgssuksesser, f.eks. modernistisk litteratur.
Det særegne med Profil-gruppa var at ei rekke forfattere sto fram i samla flokk og krevde en ny litteratur. Dette førte til at de innen kort tid dominerte den litterære debatten. Det var også av stor betydning at de hadde en litteraturinteressert studentmasse i ryggen.
I utgangspunktet kalte de seg antiborgerlige. Det var den realistiske, psykologiske romanen de tok sterkest avstand fra. De litterære forbildene og ideene var de samme som for de tidligere norske modernistene, f.eks. Erling Christie og Paal Brekke. Den nye, moderne litteraturen skulle trenge inn og ned i det menneskelige og særlig i det som ikke tidligere hadde vært bevisst behandlet av eldre diktere. Dette skulle skje på bakgrunn av erfaringer fra moderne psykologi og en erkjennelse av de menneskelige konsekvensene et endra verdensbilde førte med seg. Dette vil si at mennesket blir oppfatta som dypere og farligere i ei tid der religiøse, etiske, politiske og sosiale normer er under forvandling. Dikteren erkjenner at dette har kunstneriske følger og forsøker å finne et formspråk som dekker denne erkjennelsen.
Den tradisjonelle romanen blei forkasta fordi den bygde på et helhetlig verdensbilde. Hvordan en i stedet skulle skrive, var det større usikkerhet om. Enkelte hevda f.eks. at modernismens tradisjon stammet fra et primitivt, allmennmenneskelig formspråk, noe som førte til stor interesse for eventyr og fantasidiktning. Dette resulterte i særegen litteratur for innvidde, som Haavardsholms ”Tidevann”. Andre i gruppa skreiv litteratur som fungerte mindre eksklusivt. Jan Erik Vold var f.eks. tidlig ute med sine såk. nyenkle dikt, som raskt fikk et stort publikum, særlig blant ungdom.
Etter ei tid blei den esoteriske linja for de innvidde forlatt. Det bilderike språket blei kritisert, metaforen skulle renses ut og tingene skulle erkjennes som de var. Volds lyrikk var en viktig inspirator her. Samtidig var interessen for kortprosaen økende. Solstads ”Svingstol” er det beste eksemplet på litteraturen fra 1967. Kritikken av det kapitalistiske samfunnet blei stadig sterkere, og det blei gjort forsøk på å nærme seg nye lesergrupper. Ønsket om å nå fram til flere økte interessen for mediene. Gruppa prøvde å bruke mediene mer aktivt ved å lage kabaret, absurd teater, en antologi om popmusikk, et multimediastykke og en TV-serie som blei stoppa, beskyldt for venstrevri.
I 1969 kom det ut tre romaner som var et slags vendepunkt for Profil-gruppa. Romanene var Obrestads ”Marionettar”, Kjell Askildsens ”Omgivelser” og Solstads ”Irr! Grønt!”. De er alle opptatt av eksistensielle spørsmål og av rolle- og spillteorier. Det som pekte mot en ny type litteratur var for det første at det blei lagt vekt på miljøets og omgivelsenes betydning og for det andre at romanen var kommet til heder og verdighet igjen.
I den første perioden var Profil-gruppa i første rekke påvirka av tidlig norsk, men særlig svensk modernismedebatt og av europeiske eksistensielle og litterære ideer. Etter hvert blei innflytelsen fra samtidig svensk litteratur sterkere. Denne var mye mer politisk orientert og var f.eks. opptatt av dokumentarlitteraturens politiske muligheter. Diskusjonen om dokumentarlitteraturen førte i første omgang bare til ei norsk bok - ”Anne” av Paal-Helge Haugen. Et tidlig eksempel på politisk, radikal litteratur var antologien ”Dikt og Sak” fra 1967, med dikt av Jan Erik Vold, Georg Johannesen, Ivan Malinovski og Göran Sonnevi.
I tråd med den allmenne politiseringa av intellektuelle skjedde det ei politisering av Profil og Profil-forfatterne. Fra 1968 blei spørsmålet om litteraturens politiske funksjon og muligheter stadig mer diskutert. De fleste Profil-forfatterne trudde imidlertid ikke at litteraturen kunne ha noen direkte politisk virkning, bare en indirekte gjennom språklig bevisstgjøring. Den større politiske bevisstheten førte til at Profil fikk ei sosialistisk plattform i 1969. Bladet skifta trykkeri, fikk nytt format og ny redaksjon fra nr. 2 det året, og fra nr. 5 overtok marxist-leninistene. Den egentlige Profil-gruppa var sprengt. Det siste den foretok seg som gruppe var å lage en parodi på litterære festskrift til 30-årsdagen til Dag Solstad i 1971. Profil-gruppa hadde sett det som viktig å bryte med myten om Dikteren. Festskriftet er et forsøk på å vise det absurde i en litteraturkritikk som tar utgangspunkt i forfatterens person. Samtidig er det ei uhemma sjøldigging av gruppa.
Fra 1969 til 1974-75 deltok den gamle Profilgruppa i liten grad i debatten om hvordan den nye politiske erkjennelsen skulle komme til uttrykk i litteraturen. Det var litteraturvitere og politikere som med utgangspunkt i Mao Tse-tungs tanker om litteratur og Brecht-Lukács-debatten fra 1930-tallet utforma Profil og marxist-leninistenes krav til en sosialistisk litteratur. Flere av Profil-forfatterne, bl.a. Obrestad, Solstad og Haavardsholm, fulgte Profils nye linje og forsøkte å skrive litteratur i samsvar med kravet om at litteraturen skulle ta direkte del i den politiske kampen. Eksempler på dette er ”Zink”, ”Sauda! Streik!” og ”25. septemberplassen”, bøker som i høy grad prega debatten om og utviklinga av den nye sosialistiske realismen i Norge i 1970-åra.
H. E. K.

Se også: Modernisme, Realisme.
Litteratur: L. Mjøset: For faen, vi stikker, i Vinduet nr. 2, 1973. E. Berge o.a.: Dikting i oppbrot, i Kontrast 54, nr. 4, 1975.

Profitt
Med profitt menes kapitalistenes fortjeneste. Profitten framkommer på følgende vis: Den totale kapitalen som en kapitalist skyter inn i produksjonsprosessen øker i verdi pga. at det skapes merverdi gjennom utbyttingen av arbeiderne. Den kapitalen som skytes inn, kan inndeles i konstant og variabel kapital, dvs. utgifter til henholdsvis produksjonsutstyr og lønn. Summen av disse to kaller Marx kostnadene eller kostpris. Den totale verdien som er skapt, er kostpris pluss merverdi.
Nå vil kapitalistene vurdere hvor godt det har lykkes å øke verdien av sin kapital ut fra størrelsen på profittraten, dvs. forholdet mellom profitten og den investerte kapitalen. Her settes merverdien i forhold til hele den innskutte kapitalen, ikke bare den variable. På denne måten framtrer merverdien som profitt. Kapitalen vandrer mellom bransjene i økonomien på jakt etter maksimal verdiøkning. Dette leder til at det dannes en gjennomsnittlig profittrate. Kostpris pluss gjennomsnittsprofitt, dvs. profitten som framkommer ved å multiplisere kostpris med den gjennomsnittlige profittraten, kaller Marx produksjonspris.
Hvis merverdiraten er lik i alle sektorene (bransjene), følger det at kapitalens organiske sammensetning må være lik i alle bransjer for at profittratene skal være like. Imidlertid er en forutsetning om lik organisk sammensetning av kapitalene i alle bransjene lite realistisk fordi produksjonens tekniske sammensetning er svært ulik bransjene imellom. Dette innebærer at bransjene ikke får den merverdien de har produsert, men en merverdi som tilsvarer gjennomsnittsprofitten. Varens verdi (kostpris pluss merverdi produsert) blir altså forskjellig fra produksjonspris (kostpris pluss gjennomsnittsprofitt). Dermed blir merverdien for enkelte kapitalister forskjellig fra gjennomsnittsprofitt i bransjene. Men i samfunnet totalt faller merverdi og samlet produksjonspris sammen siden gjennomsnittsprofittraten er bestemt ved total merverdi dividert med total innskutt kapital.
I borgerlig teori finnes to hovedretninger i forklaringen av profittene oppkomst. Den nyklassiske teorien bestemmer profittraten, som i enklere varianter av teorien er lik realrenten, dvs. pengerenten minus inflasjonsraten, som den størrelsen som gjør at kapitalistenes investeringsetterspørsel blir lik med husholdningenes tilbud av sparemidler. Dermed blir sparing lik investering (ex ante) og alle får realisert sine investerings- og spareønsker. Innenfor denne teorien er profittraten en pris på linje med andre varepriser som bl.a. har som oppgave å skape likevekt på markedene. Denne teorien har blitt utsatt for sterk kritikk i seinere år. Kritikerne innvender at prissummen av produksjonsmidlene som brukes for å bestemme investeringsetterspørselen, ikke kan bestemmes uavhengig av profittraten selv og således heller ikke bestemme investeringene.
De dominerende blant kritikerne kalles (venstre-) keynesianere. Deres teori om profittene bestemmelse går i korthet ut på følgende: Arbeiderne antas å forbruke alt de tjener. Kapitalistene forbruker noe og sparer/investerer resten. Hvis kapitalistenes investeringer øker, øker inntektene fordi det produseres mer. Inntektsøkningen fordeler seg på lønn og profitt, avhengig av hvor mye kapitalistene forbruker. Herav stammer formuleringen: ”Arbeiderne bruker det de får, kapitalistene får det de bruker.” Avgjørende for profittene størrelse blir altså investeringene størrelse, ifølge denne teorien. For keynesianerne blir det altså kapitalistenes individuelle tilbøyeligheter til å forbruke eller ei som bestemmer investeringene. Teorien tenderer altså mot en individualiserende forklaringsmåte på økonomiske lovmessigheter.
Å. C.


Profittrate
Profittraten er forholdet mellom profitt og kapital i en bedrift, i en næring eller i samfunnet som helhet. Profitten kan her defineres på to måter. I marxistisk økonomi defineres profitt som inntekter fra salg minus lønn til arbeiderne, betaling for råstoffer og slitasje på produksjonsmidlene. I borgerlig økonomi er det vanlig å regne rente på kapitalinvesteringene med blant utgiftene. Hvis vi har å gjøre med en frikonkurranse-økonomi der bedriftene har størst mulig profitt som må1, kan man vise at profitten i denne siste forstand vil være null i en situasjon med økonomisk likevekt. Konkurransen mellom bedriftene gjør at ingen kan oppnå mer utbytte av sine investeringer enn det de kunne ha fått ved å sette pengene i banken. Når bedrifter likevel investerer, er det fordi markedet sjelden er i likevekt, bl.a. som en følge av kontinuerlig teknologisk fornyelse og fordi monopoldannelser hemmer den frie konkurransen mellom bedriftene.
Enten man nå taler om profittrate i marxistisk forstand eller rente i borgerlig forstand, kan man stille spørsmålet om hvordan denne størrelsen utvikler seg over en viss tid. Den marxistiske teorien om den fallende profittraten går ut på at stadig mer kapitalintensiv produksjon må føre til et fall i profittraten over en viss tid fordi mekanisering skjærer ned på det levende arbeidet som er den eneste kilden til merverdi og dermed til profitt. Dette synet er uholdbart fordi mekaniseringen også øker produktiviteten. Den borgerlige teorien om fallende profittrate, fra Malthus til dagens nullvekstteorier, er at synkende grenseproduktivitet vil føre til et fall i profitten, enten fordi matvareutgiftene og dermed arbeidslønnene vil stige, eller fordi produktiviteten i industrien vil synke. Også dette synet er uholdbart fordi det i likhet med den marxistiske teorien overser betydningen av teknologisk endring som øker produktiviteten.
J. E.

Se også: Kapitalkontroversen, Marxistisk økonomi.

Prognose
Prognose
Ein prognose er i streng tyding ei utsegn som forutseier ei venta eller sannsynleg utvikling. Ordet kjem av gresk gnosis: kunnskap eller erkjenning.
Med forstavinga pro- får vi den ordrette tydinga ”på førehand-erkjenning”. Opphavleg blei uttrykket særleg nytta innan medisinen, der diagnosen er å fastsette sjukdomsbilde og sjukdomsårsak, medan prognosen bygger på diagnosen og forutseier utviklinga og utgangen på sjukdomen. I dag går uttrykket prognose att i mange samanhengar, og det blir laga prognosar for el rekke aktivitetsområde. Særleg har del fått ein framståande plass i samband med samfunnsstyring og offentleg planlegging.
Grunntanken for alle prognosar er at ein ut frå systematiske observasjonar av tilstandar eller utviklingslinjer i fortida, kan seie noko om tilstandar eller utviklingslinjer i framtida. Utarbeidinga av ein prognose kviler på ein modell som fangar inn dei ulike faktorane og samanhengane som ein meiner påverkar utviklinga. Denne modellen blir bygd på det kunnskapsgrunnlaget som systematisk observasjon og analyse har gitt. Den uvissa alle prognosar har innebygd, kviler både på uvisse om dei samanhengane som påverkar utviklinga (modellproblemet) og uvisse om den faktiske tilstanden (data- eller informasjonsproblemet).
Når ei nemning blir brukt mykje, vil det ikkje alltid vere eintydig kva ho står for i ulike samanhengar. I tillegg til den meir presise tydinga der ein prognose er ei forutseiing om el venta eller sannsynleg utvikling, kan det peikast på minst to andre viktige bruksmåtar. For det første brukar ein gjerne uttrykket prognose der det heller er tale om framskrivingar av ei utvikling, enten dette er ei rein forlenging av ei historisk utvikling eller grunnlagt på ein meir samansett modell. Ei framskriving seier ikkje noko om kva som er den mest sannsynlege utviklinga; ho viser kva som er e1 mogleg utvikling. Svært mykje av det som blir kalla prognosar, ligg nærare framskrivingar enn forutseiingar, og der dette er medvite, nyttar ein rett og slett nemningar som framskriving eller projeksjon.
For det andre blir prognose også mye brukt som nemning når det heller er tale om kombinasjonar av prognosar og målsettinger - i program. Denne bruken er vanleg når det gjeld prognosar for utviklinga i økonomi og næringsliv - prognosar som element i den nasjonaløkonomiske styringa. Med utgangspunkt i dei fastlagde målsettingene skil ein her mellom faktorar som ein ikkje har styring over, og som det må lagast reine prognosar for, og faktorar som ein kan påverke gjennom ulike virkemiddel. Dei siste vil ein også gjere prognosar for, men då prognosar der det er bygd inn programelement.
Nytten av prognostisering, det å lage prognosar, kan det i dag ikkje settast alvorlege spørsmålsteikn ved. Prognosar er blitt viktige hjelpemiddel i samfunnsplanlegginga, dei er brikker som hjelper oss til å teikne eit framtidsbilde av samfunnet. På grunnlag av prognosar kan ein betre førebu seg på og legge til rette for det samfunnet vil trenge i framtida. Som framskrivingar kan dei også vise i kva retningar det går, om ein ikkje i tide handlar for å endre utviklinga mot ikkje-ønskelege tilstandar. Men samtidig reiser bruken av prognosar mange vanskar, og det ligg også til rette for misbruk både på medvite og umedvite grunnlag.
Eit allment problem i all prognostisering av menneskeleg handling og samfunnsmessige tilhøve er den ”publikasjonseffekten” dei har. Her står prognosemakaren aldri som rein tilskodar, prognosen blir ein faktor som i seg sjølv er med og påverkar utviklinga. Publikasjonseffekten kan stundom nyttast medvite i ein styringssamanheng. Når tal. styresmaktene sender ut ein prognose om låg prisstigning, kan dette påverke lønsforhandlingar på ein slik måte at lønsauken, og dermed prispresset, blir mindre. Ein slik prognose kan også påverke etterspurnaden på måtar som gjer prisstigninga mindre.
På denne måten blir prognosar brukte som ein slags sjølvoppfyllande profeti. Forventningar om framtida kan bli realiserte om alle tilpassar seg den forutsagde tilstanden. Men på same måte kan framskrivingar - om dei blir oppfatta som gode forutseiingar - få utilsikta og uheldige verknader om ein ikkje har tatt omsyn til publikasjonseffekten. Når tal. ei befolkningsframskriving for ein kommune syner at folketalet går ned, kan dette i seg sjølv vere med på å skunde på nedgangen.
Den mest iaugefallande misbruken har vi om ein nyttar ei rein framskriving av ei utvikling som eit argument for å legge til rette for nettopp denne utviklinga. Dette er tilfelle om ein tal. nyttar framskrivingar av bilbruken som ein udiskutabel premiss for vegbygginga. Om ein tar for gitt at prognosen blir realisert, blir utviklinga i fortid og nåtid gjort til eit argument for framtida; den rådande utviklinga blir oppfatta som ubryteleg og utanfor politisk styring. På denne måten tilpassar ein seg dei kreftene som er sterke nok til å dominere utviklinga. Dermed kan ein slik prognose også verke som ein sjølvoppfyllande profeti; om alt blir lagt til rette for ei viss trafikkmengd, er det mye som talar for at trafikken verkeleg blir så stor.
Debatten om prognosemakeriet har langt på veg skapt medvit om slik bruk av framskrivingar. I dag vil ein derfor lettare sjå på slike prognosar nettopp som framskrivingar og dermed som ei mogleg utvikling om ein ikkje endrar dei føresetnadene ho kviler på. Ein meir medviten politisk misbruk av prognosar har vi om sjølve prognosemodellen og føresetnadene for utrekningane blir tilpassa målsettinger som er sette opp på førehand. Dermed blir politiske standpunkt omgjort til faglege argument som det straks er vanskelegare å angripe. Ein løyner særinteressene bak ein tilsynelatande nøytral prognose. Aldri å sjå det faglege utgangspunktet som berre reint fagleg, men også noko som har politiske undertonar, er her ei god rettesnor.
Ein situasjon der faren for meir medvitne tilpassingar er stor, har vi om faglege organ med forvaltningsansvar utviklar særinteresser og alliansar på sitt felt. I energidebatten har dette blitt aktualisert gjennom Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen (NVE) sine prognosar over elektrisitetsbruken. At desse prognosane også har hatt innebygd sterke utbyggingsinteresser, har debatten om energibruken og elektrisitetsutbygginga vist. Kritikken mot NVE på dette punktet har såleis pressa fram stadig meir jordnære prognosar.
Men nettopp på denne måten ser vi også progno­sebruken sine sterke sider. Talfesta prognosar tener både til å konkretisere den politiske debatten og til å klargjere dei føresetnadene som del ulike syns­måtane kviler på. Gjennom prognosane sine har t.d. NVE konkretisert kva for eit utbyggingspro­gram dei siktar mot, og dei har klargjort kva for føresetnader dette programmet kviler på. Dette er tenleg for den politiske debatten.
A. Ha.

Sjå også: Forutseiing.
Litteratur: L. Johansen: Prinsipielle betraktninger om prognoser og langtidsplanlegging. Memorandum fra Sosialøkonomisk institutt, Oslo 1970.

Proletariat
Proletariat (latin proles: avkom) betegnet opprinnelig den laveste, eiendomsløse klassen i antikkens Roma - de som ikke hadde råderett over annet enn sine barn. Proletariatets fremste oppgave ble følgelig å forsyne staten med soldater. I motsetning til slavene hadde proletariatet statsborgerlige rettigheter, slik at deres stemmer ved valgene kunne kjøpes med ”brød og sirkus” (se art. Antikken). Med kapitalismens framvekst ble begrepet proletariat overført til lønnsarbeiderne som klasse - de som ikke har råderett over annet enn sin arbeidskraft og må selge den på markedet. Dermed ble det ofte brukt til å karakterisere de utarmete Inn" byggerne i industribyenes slumkvarterer.
Innenfor marxistisk teori får proletariatet i tillegg en annen dimensjon. Her betegner det også arbeiderklassen som politisk enhet, som i kraft av sin eiendomsløshet ser det som sin oppgave å omstyrte kapitalismen. Forutsetningene for denne omveltningen oppfatter Marx i grove trekk slik: Arbeiderne kan utbyttes av kapitalistene fordi de ikke råder over produksjonsmidler. Deres eiendomsløshet kan imidlertid ikke oppheves ved at de enkeltvis tilegner seg eiendom; den enkelte arbeideren kan nok heve seg opp av eiendomsløsheten, men ikke hele klassen. Derimot kan proletariatet som klasse avskaffe eiendomsløsheten ved å oppheve privateiendommen som sosial institusjon og erstatte den med felles råderett over produksjonsmidlene.
Arbeiderklassen slik den faktisk eksisterer som samfunnsgruppe, stilles dermed overfor oppgaven å bli seg bevisst sin historiske misjon og organisere seg som helhetlig klasse, som proletariat. Etter Marx ble dette skillet mellom faktisk og mulig klassebevissthet særlig gjort til gjenstand for teoretisk refleksjon av György Lukács, som også framhevet det kommunistiske partiet som bindeleddet mellom de to formene for klassebevissthet (se art. Lukács).

Bildet av proletariatet i kunsten
Bildet av proletariatet er altså tosidig, det oppfattes både som fornedret eksistens og som omveltende kraft. I marxismens politiske teori blir disse to sidene stående mot hverandre uten annen formidling enn partiets skiftende linjer i klassekampen. Ved å gå til litteratur og bildekunst møter en imidlertid mer nyanserte og betydningsrike, og samtidig motsetningsfylte, forestillinger om proletariatet og dets plass i historien.
I norsk litteratur er det Oskar Braaten som med størst innlevelse har skildret de sosiale sidene av proletariatets liv forut for den faglige og politiske organiseringen. Veien ut av fattigdommen blir for Braaten først og fremst en kamp for å klare å leve en ordnet tilværelse i pakt med samfunnets herskende normer (”Bra mennesker”, ”Ulvehiet”).
Nøden i arbeiderkvarterene og den grelle kontrasten til jobbetidens nyrike kapitalister er et hovedtema for den tidlige Johan Falkberget (”Brændoffer”, ”Bør Børson”). Til tross for den skarpe sosiale tendensen, ser han løsningen av dette motsetningsforholdet i en kollektiv forsoning mellom klassene på religiøst grunnlag. Når proletariatets kollektive opprør blir beskrevet, skjer det nesten uten unntak i tilknytning til spontane oppstander fra Pariskommunen til lokale streikekamper. Opprøret ender oftest tragisk; det har ikke sin mening i en begrenset kamp, men bærer løfte om en større seier i framtiden (Per Sivle: ”Streik”, Nordahl Grieg: ”Nederlaget”, Kåre Holt: ”Det stolte nederlag”).
Individuell tilpasning, kollektiv forsoning og opprørske nederlag utgjør slike former for mislykket overskridelse av den proletære eksistensen. Når proletariatet skildres som omveltende kraft i kunsten, skjer det først og fremst knyttet til arbeidet som kilde til samfunnsendring. Det er en viktig del av Kristofer Uppdals visjonære rallardiktning, men ble framfor alt hovedtemaet for den sosialistiske bildekunsten i mellomkrigstiden.
I skulptur og monumentalmaleri kretser framstillingen av proletariatet ikke om håpløsheten, men om de kraftfulle skikkelsene som bygger landet. Skulpturen peker på kroppen som det grunnleggende produksjonsredskapet; proletariatet bygger samfunnet med muskelstyrke og enkelt verktøy. Arbeidsnevene gjør uimotsigelig krav på framtiden fordi de selv skaper den. Monumentalmaleriet på sin side beskriver nasjonen som et arbeidsfellesskap som omfatter by og bygd, håndens og åndens arbeid. Gjennom sitt arbeid får dermed proletariatet sin plass som den grunnleggende klassen i nasjonens liv.

Eiendom og eiendomsløshet
Utgjør lønnsarbeideme i den utviklete kapitalismen et proletariat i de betydningene som er nevnt ovenfor? Dette spørsmålet kan besvares ved å se på 1. utviklingen av klassenes sammensetning og forholdet mellom dem, 2. betydningen av styringsrett over kapital, og 3. forholdet mellom kapitaleiendom og personlig eiendom.
1. Mens noe over halvparten av yrkesbefolkningen var lønnstakere i 1930, lå andelen rundt 80 % i 1970. Denne økningen har imidlertid ikke ført med seg tilsvarende sterk oppslutning om arbeiderbevegelsens politiske og faglige organisasjoner. 53 % av lønnstakerne var organisert i LO i 1957. Tjue år senere var tallet sunket til 43 %. Den viktigste grunnen til dette er at det har vokst fram brede lag av lønnstakere på siden av og mellom kapitalister og arbeidere. Disse skiller seg fra den tradisjonelle arbeiderklassen ved sin utdanning og sine arbeidsoppgaver, noe som også slår ut når det gjelder politisk tilhørighet og faglig organisering (se art. Mellomlag).
2. Samtidig blir eiendomsretten til kapital uthult i flere henseender, selv om det fortsatt består helt avgjørende forskjeller mellom eiere og ledelse og ansatte arbeidstakere. Kapitaleiernes kontroll svekkes både fordi foretakenes forvaltningsoppgaver og statens økonomisk-politiske styring øker i omfang (se art. Kapitalist). Samtidig har arbeidstakerne økt sin direkte innflytelse på arbeidssituasjonen gjennom faglig organisering og representasjon i styrende organer, i tillegg til at de øver indirekte kontroll over statens økonomiske politikk. I denne forstand er også lønnstakernes eiendomsløshet i noen grad blitt uthult.
3. Skillet mellom kapitaleiendom og personlig eiendom er blitt svekket. Selv om fordelingen er skjev, har etterkrigstidas velstandsøkning satt sterkt preg på alle lag i befolkningen. Ikke minst har den ført til en økt tilgang til varige forbruksgoder som hus eller bil. (i 1970 var over halvdelen av boligmassen i Norge eneboliger, mens under en femtedel var blokkleiligheter. I samme år utgjorde boliger vel 20 % av landets samlete realkapital.) Dette fører med seg at vurderinger av økonomisk lønnsomhet preger dagliglivet for vanlige lønnsarbeidere på en helt ny måte. De er tvunget til å opparbeide kredittverdighet, foreta langsiktige investeringer og gå inn i omfattende transaksjoner på markedet.
I tillegg til fast eiendom og varige forbruksgoder er det også flere og flere som investerer i utdanning som en slags ”personlig kapital”, noe som også fører med seg økte forventninger til langsiktige karriereveier. På denne måten blir medlemmene av de fleste samfunnsgruppene i økende grad bundet til kortsiktige interesser i de bestående økonomiske forhold.

Borgerliggjøring av arbeiderne?
At betydningen av både eiendomsløshet og eiendom til kapital er svekket, samtidig som de private forbruksgodene er økt i omfang, har fått mange til å hevde at arbeiderne i den utviklete kapitalismen er blitt borgerliggjort. Denne påstanden er riktig i den snevre betydningen at kravet om økt levestandard har fått økt vekt i forhold til kampen for kontroll på arbeidsplassene. Men den er gal i to andre betydninger.
For det første er det sjelden at arbeidere gjør borgerlige holdninger og verdimønstre til sine idealer. Og bare unntaksvis omgås arbeidere med personer fra borgerlige lag. Det opprettholdes altså en distinkt arbeiderkultur, selv om den ikke omfatter hele klassen av lønnstakere. For det andre er det umulig å forstå endringene i normer og verdier blant arbeidere uten å se på de endringene som er skjedd samtidig i andre deler av samfunnet. Om arbeiderne i noen grad er borgerliggjort, så gjelder det i minst like høy grad at de borgerlige lag er blitt ”proletarisert” i det samme tidsrommet.
F. E.

Se også: Arbeiderklassen, Filleproletariatet, Klassebevissthet, Klasser.
Litteratur: J. Goldthorpe m.fl.; The affluent worker in the dass structure, London 1969. G. Woll og T. Nergaard: Rådhuset som hele folkets hus, Kontrast 8/ 1974.

Proletariatets diktatur
I marxist-leninistisk tenkning betegner proletariatets diktatur den spesielle statsformen som rår i et samfunn i den første fasen etter en sosialistisk revolusjon. Arbeiderklassen styrter det borgerlige klasseherredømmet og erstatter det med sitt eget. For å sikre seg mot kontrarevolusjonære krefter og mot at utviklingen av det klasseløse samfunnet og dermed det fullstendige demokratiet ødelegges, må samfunnsmakten organiseres slik at den nye dominerende klassen aktivt undertrykker den gamle, dvs. kapitalistklassen og borgerskapet.
Begrepet ble først brukt av de franske sosialistene i 1840-årene, men ble snart en viktig del av den marxistiske teorien om overgangen til det klasseløse samfunnet. Allerede i 1852 skriver Marx at ”klassekampen fører nødvendigvis til proletariatets diktatur, men at dette diktaturet bare danner overgangen til opphevelsen av alle klasser, til det klasseløse samfunn”.
Den viktigste enkeltbegivenheten som ga ideen om proletariatets diktatur innhold, var erfaringene fra Partskommunen i 1871 (se art. Partskommunen). Den brutale nedslaktingen av kommunardene overbeviste Marx om nødvendigheten av å forsvare seg mot de reaksjonære og kontrarevolusjonære kreftene, samtidig som han i kommunens organisasjonsprinsipper så ”den endelig åpenbarte politiske form” for arbeiderklassens frigjøring.
I sin oppsummering av Kommunens erfaringer trekker Marx ut følgende organisasjonsprinsipper: 1. De umiddelbare produsentenes selvstyre og et lokalt selvstyre som skulle omfatte alle provinsene, 2. Kommunens representanter skulle velges etter vanlige stemmerettsprosedyrer, 3. ”Kommunens form”, styre nedenfra og opp, skulle gjelde i alle enhetene, 4. hæren skulle erstattes av en folkemilits, 5. nasjonalrepresentasjon sammensatt av utsendinger fra hver selvstyrte enhet, der representantene når som helst kunne kalles tilbake, 6. nasjonal enhet skulle nås gjennom en kommunalforvaltning, 7. den overordnede statsmakten skulle avskaffes og visse funksjoner overtas av ”samfunnets ansvarlige tjenestemenn”, 9. politiet fratas alle politiske funksjoner, 10. offentlige tjenester utføres til arbeiderlønninger.
Dette var rammene for den organisasjonsformen som Marx anså å være ”det rasjonelle mellomstadium der klassekampen kunne gjennomløpe de ulike fasene på den mest rasjonelle og humane måten”. Han så også Kommunen som ”samfunnets tilbakeerobring av statsmakten som sin egen levende makt, i stedet for den makten som samfunnet underordner seg og som undertrykker det”. I Partskommunens prinsipper så Marx med andre ord både et forsvar for de nyvunne frihetene og en administrasjonsform som bar i seg sin egen overflødiggjøring: Etter hvert som utviklingen gikk mot det klasseløse samfunn, ville også behovet for et eget statsapparat, definert som et nødvendig undertrykkingsmiddel i klassesamfunnet, forsvinne.
Lenin utviklet ideen om proletariatets diktatur videre i ”Staten og revolusjonen” der også han tar utgangspunkt i Partskommunen, men med arbeiderrådene, sovjetene, som grunnenhetene. Hos Lenin går imidlertid teorien om proletariatets diktatur sammen med hans teori om det kommunistiske partiet (se art. Demokratisk sentralisme), og han tillegger dermed proletariatets bevisste avantgarde (parti) den ledende rollen i utøvelsen av proletariatets diktatur. Fortsatt klassekamp i denne fasen av utviklingen mente Lenin ville kreve en rigid sentralisering av makten og en jernhard disiplin. Utviklet som sovjetsamfunnets nye statsform fikk proletariatets diktatur alle de klassiske kjennetegnene på en borgerlig stat: stående hær, politisk politi, hierarkisk byråkratt, utviklet privilegiesystem etc. I stedet for å være et instrument for å avskaffe staten, forsterket det den. Arbeiderklassens diktatur ble til partistyre over og mot folket. Det ble partiets, det hemmelige politiets og byråkratiets diktatur.
Etter 1917 ble ideen om proletariatets diktatur bestemt som det politiske systemet som hersket i Sovjetunionen. Således heter det i opptaksbetingelsene til Komintern at bare de som aksepterer parolen om proletariatets diktatur kan bli medlem. Begrepet kom til å markere skillet mellom den kommunistiske og de sosialdemokratiske og sosialistiske delene av arbeiderbevegelsen.
At det var strid om denne identifiseringen av begrepet med utviklingen i Sovjetunionen, vitner ikke minst Rosa Luxemburgs kritikk fra 1918 om: ”Men med undertrykkingen av det politiske livet i hele landet må nødvendigvis også livet i sovjetene lammes. Uten allmenne valg, uinnskrenket presseng forsamlingsrett, fri meningskamp, dør livet i enhver offentlig institusjon. Det blir et skinnliv der byråkratiet alene blir det aktive elementet . . . det blir en håndfull politikeres diktatur, dvs. et diktatur i borgerlig forstand.”
Siden 1918 er det ingen som har gitt fullgode svar på de problemene som Luxemburg reiste. Kommunistenes forhold til de demokratiske grunnrettene er dermed forblitt tvetydig, eller et åpent forsvar for dobbelt politisk bokholderi: demokratiske rettigheter før revolusjonen og arbeiderklassens diktatur etter. Det uholdbare i ikke å avklare disse spørsmålene har fått flere av Europas kommunistpartier til å stryke parolen fra sine programmer, men uten å komme nærmere løsningen på problemet omkring den politiske makten og demokratiet etter en eventuell revolusjon.
At parolen om proletariatets diktatur er uegenet i kampen for sosialismen, kan illustreres gjennom å drøfte fire avgjørende problemer: For det første vil befolkningen bestemt motsette seg at de frihetene som er tilkjempet under kapitalismen – tale-, forsamlings- og trykkefrihet osv. – blir opphevet under sosialismen? En politikk som ikke garanterer disse frihetene, vil ikke kunne påregne oppslutning verken fra arbeiderklassen eller andre lag. For det andre kan ikke arbeiderklassen gjøre revolusjon alene. Men hvordan skal andre grupper og lag i samfunnet overbevises om at de er tjent med sosialismen dersom en samtidig sier at etter revolusjonen skal arbeiderklassen opprette sitt diktatur over alle andre grupper? All historisk erfaring viser at disse enkle spørsmålene blir avgjørende.
For det tredje var det opprinnelige innholdet i begrepet at det var de ”umiddelbare produsentene” som skulle utøve demokratiet og fatte beslutningene, ikke partiet eller statsapparatet. Men i befolkningen vil det til enhver tid finnes en rekke forestillinger om hva som er den beste måten å bygge framtida på. Før flertallsprinsippet blir garantert og en ledelse sier seg innstilt på å gå av dersom den får et flertall mot seg, er demokratiproblemet ikke løst.
For det fjerde innebærer tanken om proletariatets diktatur at arbeiderklassen er revolusjonens eneste og endelige mål og innhold. Men de frigjørende interessene og behovene er ikke avgrenset til arbeiderklassen, de finnes i breie lag i folket. En revolusjonsteori som kun har arbeiderklassens frigjøring som mål og innhold vil derfor ikke kunne sikre det som var sosialismens opprinnelige innhold: En allmenn frigjøring og oppheving av menneskets makt over mennesket.
P. H.

Litteratur: K. Marx: Borgerkrigen i Frankrike, i Marx i utvalg, bd. 4, Oslo 1971. V. I. Lenin: Staten og revolusjonen, Oslo 1952. R. Bahro: Alternativet, Oslo 1979.

Proletarlitteratur
Begrepet proletarlitteratur omfatter i sin videste betydning den diktningen som henter sitt stoff og sine motiver fra arbeiderklassen. Men det er mer fruktbart å avgrense begrepet til å gjelde den litteraturen som i kim oppstår med og utvikler seg i nær tilknytning til at proletariatet konstituerer seg som klasse og organiserer seg som arbeiderbevegelse fra og med midten av det forrige århundret. Slik forstått speiler proletarlitteratur direkte eller indirekte arbeiderklassens bestrebelser på å bli seg selv bevisst som en egen samfunnsklasse og dens kamp for å frigjøre seg fra borgerskapets politiske og kulturelle hegemoni.
I begrepet inngår det da en forestilling om at det finnes livserfaringer og forståelsesformer som er særegne for arbeiderklassen, og at disse er fortrengt eller fordreidd i den borgerlige litteratur. Videre inngår den forestillingen at det er proletarlitteraturens oppgave å overskride det utvendige perspektivet på arbeiderklassen som i det store og hele blir lagt an i den borgerlige litteraturen med motiv fra arbeidernes livsområde.
Forbindelsen mellom klassen og litteraturen bør imidlertid ikke forstås så direkte at begrepet innsnevres til bare å omfatte den litteraturen som er skrevet av produktive arbeidere. Også litteratur som er skrevet av personer med opphav i arbeiderklassen, men som har forlatt den i kraft av sin stilling som forfattere, må inngå i begrepet. Det utelukker heller ikke forfattere med borgerlig bakgrunn som i sin diktning solidariserer seg med og henter sitt stoff fra arbeiderklassen. Det viktige er ikke forfatterens klassetilhørighet, men at arbeiderklassen og det enkelte arbeiderindivid skildres innenfra, at det er arbeidernes egne erfaringer som styrer framstillingsmåten.
I enkelte perioder, særlig i Sovjetunionen fra og med begynnelsen av 1930-åra, er det blitt krevd at proletarlitteraturen skal utformes i tråd med normer for en sosialistisk realisme. Den forutsetter at proletarromanene skal bygges opp omkring en såkalt ”positiv helt” som skal tjene som forbilde og identifikasjonsobjekt for leserne. Perspektivene på den sosialistiske framtida skal springe ut av denne heltens tanker og gjerninger. Han/hun må derfor spille en betydningsfull rolle i den politiske kampen. Romanene må peke framover mot konkrete handlingsløsninger, og grunntonen må være optimistisk. Det har stått strid om dette dogmet. Mange mener at det innebærer en innsnevring formelt og, tematisk som proletarlitteraturen ikke er tjent med.
Proletarlitteratur brukes gjerne synonymt med det eldre begrepet arbeiderlitteratur. Det siste begrepet skal visstnok være introdusert for første gang i Frankrike gjennom antologien ”Poesis sociales des ouvriers” fra 1841, oversatt til tysk i 1863 under tittelen ”Die Arbeiterdichtung im Frankreich” (”Arbeiderdiktningen i Frankrike”). Opprinnelsen til begrepet proletarlitteratur er uklarere. I Skandinavia lanseres det i 1921 av den svenske gymnasielektoren Richard Steffen i en antologi for skolebruk, som betegnelse på en rekke svenske forfattere med proletær bakgrunn: Martin Koch, Gustav Hedenvind-Eriksson, Dan Andersson m.fl. Men begrepet er utvilsomt brukt tidligere (også i Sverige og Norge) selv om det først ble allment akseptert fra og med da.

Den tidlige proletarlitteraturen
I den første fasen, fram til ca. 1910, var proletarlitteraturen i sin alminnelighet integrert som en type brukskunst i den faglige og politiske kampen. Det store flertall proletarforfattere skreiv under pseudonym eller signatur i arbeiderbevegelsens aviser og tidsskrifter. Den foretrukne genren var kampsangen og den direkte propaganda- eller agitasjonslyrikken. Det klare propagandistiske siktemålet kjennetegnet også det amatørteatret som oppsto og utviklet seg i nær tilknytning til arbeiderbevegelsens organisasjoner. I denne fasen fungerte proletarlitteraturen primært innenfor en særegen proletær offentlighetssammenheng.
Denne proletarlitteraturen var begrenset i tema- og genrevalg og manglet formell originalitet og litterær egenverdi. Vokabularet var ofte farget av salmer og religiøs vekkelsesdiktning - til og med i sterkt antireligiøse dikt med anarkistisk tendens kunne man finne en vidstrakt bruk av bilder hentet fra religiøs språkbruk. Arbeidernes jordiske tilværelse skildres som en jammerdal, og perspektivene på framtida trer ikke fram politisk .konkret, men som regel utopisk, som en drøm om et paradislignende tusenårsrike. Nokså typisk for denne tendensen er følgende strofe hentet fra en kampsang i det svenske anarkistbladet Brand fra 1902: ”Hån till mitt ljusa drömland/ skall jag med tusen andra/ en gång i tiden vandra/ jublande glad.”

Nye tendenser
Fra omkring 1910 skyter utviklingen av proletarlitteraturen fart. Den blir tematisk rikere, og omfangsrike romaner som skildrer klassens liv med skarp sosial tendens gjerne konsentrert om et interessant enkeltindivids sosiale og personlige utvikling - blir dominerende. Agitasjonslyrikken får samtidig konkurranse av en mer sentrallyrisk diktning som gir uttrykk for det enkelte proletære individets individuelle livsstemninger. Dette skjer parallelt med at proletarforfatteren trer ut av sin umiddelbare forankring i klassen og kollektivet og vekker interesse i kraft av sin egen forfatterpersonlighet. Proletarlitteraturen begynner nå å vinne innpass i de store borgerlige forlagene og oppnå anerkjennelse blant litteraturkritikerne. Flere av de store proletarromanene har da også som sitt hovedtema forfatterens egen bevegelse ut av arbeiderklassen. Konflikten individ-klasse, som ikke var følbar i den tidlige proletarlitteraturen, blir et viktig emne i den nye.
Blant dens fremste pionerer internasjonalt sett rangerer Maksim Gorkij, Martin Andersen New og Jack London: kanskje først og fremst Andersen Nexøs ”Pelle Erobreren” har blitt stående som den store klassikeren blant proletarromanene (se art. Nexø).
Den første norske proletarromanen er Per Sivles ”Streik” (1891), der sagbruksarbeiderstreiken i Drammen i 1881 skildres, men gjennomslaget for de store proletarromanene skjer også i Norge først omkring 1910. De to sentrale navnene er Johan Falkberget med sine skildringer fra gruvearbeidernes liv på Røros og Kristofer Uppdal med sitt tibindsverk om rallarnes liv på anleggene rundt omkring i landet. For begges vedkommende spiller konflikten individ-klasse en ikke ubetydelig rolle: for Falkberget gjennom et religiøst farget menneskesyn, for Uppdal gjennom å dyrke det sterke individet, de mektige enerne og de store lederpersonlighetene innenfor arbeiderbevegelsen. Samtidig er klassesolidariteten en svært viktig verdi for begge disse proletardikterne. (Se art. Falkberget, Uppdal.) En annen tidlig proletarforfatter er Andreas Haukland, som også skriver fra rallarmiljø.
I perioden 1910-1930 utgir de fire ”unge døde” i norsk proletarlitteratur - Marius Braatt, Julius Østbye, Thorleif A. Auerdahl og Rudolf Nilsen de få diktsamlingene de når å gi ut i sitt korte liv (Braatt får utgitt en novellesamling). Mens de to første legger hovedvekt på arbeiderklassen som en lidende klasse, som objekt for utbytting og undertrykking, er kampperspektivet sentralt hos de to siste. Begge to knytter an til den revolusjonære retningen innenfor arbeiderbevegelsen på samme måte som Nordahl Grieg og Arnulf Øverland siden gjør i 30-åra.
Oskar Braaten gir i sine romaner og skuespill nære og realistiske skildringer fra Oslo østkant, men er fri for den sosialistiske grunnholdningen som preger de andre.
Allerede i 1880- og 90-åra finnes det antydninger til et skille i proletarlitteraturen mellom en sosialdemokratisk og reformistisk tendens på den ene siden og en revolusjonær anarkistisk tendens på den andre. Dette skillet blir enda klarere etter den russiske revolusjonen i 1917. I Russland ble det da utviklet en sosialistisk massekultur som hadde sin basis i arbeiderrådene og på arbeidsplassene. Denne Proletkult-bevegelsen forbindes først og fremst med Sergej Tretjakov. Han forsøkte å bygge på klassens egen skaperkraft og utviske skillet mellom produsenter og konsumenter av kunst (se art. Tretjakov). Under Stalin-tida degenererte den revolusjonære litteraturen til en dogmatisk sosialistisk realisme med den entydige oppgaven å være parti- og samfunnsbevarende.
Den tidlige tendensen i Sovjetunionen ble videreutviklet i Benold Brechts forfatterskap og teatervirksomhet. For ham var hovedformålet å endre litteraturen og teatrets funksjon fra å være et estetisk produkt som passivt blir konsumert til å være et medium som skal aktivisere leserne/tilskuerne og fremme deres tro på at de rådende samfunnsforholdene lar seg endre.
Sosialdemokratiet, som i de fleste land vant hegemoniet innenfor arbeiderklassens politiske liv, la på sin side vekt på å tilføre arbeiderne borgerlig kultur og dannelse, som et ledd i arbeiderklassens bestrebelser på å vinne selvtillit og troverdighet i kampen om politisk makt i det borgerlige samfunnet. Parallelt med dette utvikles det i Norge i 20- 30-åra en rik flora av proletarlitteratur som med en tradisjonell fortellerteknikk gir autentiske bilder fra arbeiderklassens liv. Viktigere enn den politiske agitasjonen blir ønsket om å skape en litteratur som arbeiderklassen kan gjenkjenne seg i, sitt liv i produksjon og intimsfære, sine drømmer og håp for framtida. Hos mange av disse forfatterne får den psykologiske analysen av enkeltindivider en sentral plass.

Proletarlitteratur i Norge etter 1930
Blant de mest framtredende i 30-åra er Bjørn Rongen og Nils Johan Rud. Begge to skildrer de arbeidsløses situasjon under den økonomiske krisa. Etter krigen utvikler Rud seg i mer naturromantisk retning mens Rongen utgir sitt hovedverk i 50-åra - en trilogi om bygginga av jernbanen til Bergen. Andre sentrale navn er nordlendingene Lars Berg og Andreas Markusson, som skildrer den fattige fiskerbefolkningens hverdagsslit og politiske kamp, og Ingvald Svinsaas og Ragnar Arntzen med sine romaner og fortellinger fra gruvemiljø. I etterkrigstida er de som rager høyest, Sigurd Evensmos trilogi om arbeiderbegelsens utvikling fram til verdenskrigen og noen av Kåre Holts romaner fra ulike etapper 3 arbeiderbevegelsens historie (bl.a. om Marcus Thrane).
I 50-åra stagnerte proletarlitteraturen under den allmenne avideologiseringen av arbeiderbevegelsen. Men med den politiske radikaliseringen i slutten av 60-åra ble det skapt betingelser for en ny proletarlitteratur. Gjennom en rekke rapport- og dokumentarbøker fra arbeiderklassen signaliserte en radikalisert forfatterstand sitt politiske engasjement. (i Norge: Tor Obrestad; i Sverige: Göran Palm, Sara Lidman; i Vest-Tyskland: Günther Wallraff.) Den nye ”sosialrealismen” i Norge i 70åra henter også sitt stoff og sine motiver først og fremst fra arbeiderklassen (Dag Solstad, Kjartan Fløgstad). En nyskapning innenfor proletarlitteraturen er rapport-/dagbøker skrevet av kvinnelige arbeidere som beretter om sine erfaringer fra produksjons- og familieliv. (i Sverige: Marit Paulsen, Maja Ekelöf i Danmark: Grete Stenbæk Jensen.)
Det er også gjort forsøk på å skape en ny proletarlitteratur som bryter med den borgerlige offentlighetens isolering av forfatterindividene ved at arbeidere og forfattere går sammen i grupper og bearbeider proletære erfaringer litterært. Slike forsøk på å gjeninnsette proletarlitteraturen i kollektive sammenhenger har først og fremst funnet sted i Vest-Tyskland (Dortmunder Gruppe 61, Verkkrets om arbeiderverdenens litteratur). I det store og hele har imidlertid den moderne proletarlitteraturen levd en isolert tilværelse i de mellomlagsgruppene Se Agitasjon. som den oppstår innenfor og brukes/leses av. Bare i visse unntakstilfelle har den greidd å bryte ut av denne tryllesirkelen. I denne isolasjon ligger det en fare for at proletarlitteraturen suges opp som et ”interessant” litterært fenomen innenfor den borgerlige offentligheten og mister den politiske slagkraften som den bare kan oppnå gjennom en fruktbar dialog med den klassen som den ønsker å la komme til orde og solidarisere seg med.
Ø. R.

Litteratur: A. G. Hansen: Arbeideren i norsk diktning, Oslo 1960. A. Uhlén: Arbetardiktningens pionjärperiod 1885-1909, Stockholm 1978. P. Kühne: Arbejderklasse og litteratur, Kongerslev 1978. I. Bondebjerg: Arbetarlitteratur och didaktik i det borgerliga samhället, i P. E. Ljung og J. Thavenius (red.): Litteratur i bruk, Stockholm 1977. O. Holmgren: Proletärlitteratur eller litteraturproletarer, i Ord & Bild 4-5, 1976.

Promiskuitet
En vanlig definisjon av promiskuitet er ”tøylesløst seksualliv som ikke følger vedtatte regler for samliv i samfunnet”. Etter denne definisjonen skulle alle forhold utenfor det monogame ekteskapet være promiskuøse i vårt samfunn. I dag brukes begrepet monogami videre enn bare å omfatte ekteskapelige forhold, det brukes også om forhold uten papir der partene ikke har seksualitet med andre enn hverandre. Det er naturlig å si at promiskuitet er det motsatte av monogami brukt på denne måten, m.a.o. er promiskuitet å ha seksuelle forhold til flere enn én person.
I dag lyder begrepet gammelmodig. Faktisk promiskuitet er blitt en stadig vanligere levemåte, og det kan derfor synes malplassert å bruke et ord som bærer preg av noe våget, noe dristig, noe som henger igjen fra den tida det var avvikende å være promiskuøs. Menn har levd og lever promiskuøst i langt større grad enn kvinner. Både for den ugifte og gifte kvinnen setter kvinnerollen relativt snevre grenser. I ekteskapet er det store krav til at kvinner skal leve monogamt, og alle kvinner risikerer lett å bli kalt en hore dersom de viser for store seksuelle initiativ overfor flere personer. Den gifte mannen har alltid praktisert promiskuitet samtidig som ekteskapet ble opprettholdt - han benytter seg av prostituerte og elskerinner for det formålet. Av den ugifte mannen forventes det nærmest at han skal leve promiskuøst.
K. Me.

Se også: Elskerinne, Hore, Prostitusjon.

Propaganda
Se agitasjon.

Prostitusjon
Begrepet prostitusjon forbindes først og fremst med det å yte seksuelle tjenester til flere personer mot betaling enten i form av penger eller andre goder.
I hovedtrekk innebærer prostitusjonen at kvinner selger sin kropp til menn. Prostitusjonen er vesentlig kjønnsspesifikk - det er menn som kjøper og kvinner som selger. Menn er imidlertid også prostituerte overfor hverandre, idet yngre menn selger sin kropp og seksualitet til eldre menn. Dette rokker ikke ved det faktum at det er menn som kjøper. Prostitusjonen illustrerer maktforholdet mellom kjønnene i det patriarkalske samfunn. Menn har økonomisk og sosial mulighet til å kjøpe seg seksualitet. De tjener egne penger og er ikke kontrollert i familien på en måte som kvinner er. Prostitusjonen er et ekstremt eksempel på kvinneundertrykkingen i samfunnet.
Ut fra en tradisjonell liberalistisk tankegang er det imidlertid ikke klart at prostitusjonen uttrykker undertrykking av kvinner. En vanlig tanke er at prostitusjon er en handel på linje med annen handelsvirksomhet. Kvinnen selger og mannen kjøper - de har forskjellige funksjoner, men er likeverdige. Denne synsmåten fanger ikke opp det kjønnsbestemte ved prostitusjonen. Dessuten er det fundamentalt annerledes å selge sin kropp enn å selge noe annet idet en da selger en del av seg selv.
Den mannen som kjøper seksualitet, kjøper samtidig makt over et annet menneske. Den prostituerte kvinnen blir undertrykt og ydmykt. Selv om kunden skulle være masochist og ville ønske å bli hundset, er det hans ordrer den prostituerte må lystre.

Årsaker
Mye av forskningen som er utført omkring prostitusjonen, har beskrevet fenomenet og de prostituerte uten å se på de samfunnsmessige årsakene som ligger bak. I hovedsak har prostitusjon økonomiske årsaker. Kvinners manglende økonomiske muligheter fører til at prostitusjon kan synes som et middel til å bli forsørget. Tidligere, da den økonomiske nøden kanskje var mer åpenbar, var dette opplagt.
Men også i dag må årsakene til at kvinner prostituerer seg søkes i økonomien. Det er høy arbeidsløshet blant kvinner og de har ofte tungt og dårlig betalt arbeid. I en slik situasjon kan prostitusjon fortone seg som et relativt tiltalende alternativ. Den franske forfatteren Simone de Beauvoir har i boka ”Det annet kjønn” sagt at en ikke må spørre hvorfor kvinner prostituerer seg, men heller spørre hvorfor ikke flere gjør det. Det hun sikter til er kvinnens dårlige muligheter til å livnære seg.
I Norge påpekte kvinnesakskvinner og sosialister prostitusjonens økonomiske årsaker allerede i 1880åra. Fordi prostitusjonens årsaker vesentlig er økonomiske, vil rekrutteringen foregå blant de dårligst stilte lag av befolkningen. Selv om kvinners økonomiske muligheter er forskjellige i ulike klasser, er det generelt slik at kvinner er vanskeligere stilt økonomisk enn menn innen samme klasse.
Kvinners dårlige muligheter til å forsørge seg betyr at kvinnekroppen blir en formue. Spesielt unge kvinner kan oppnå å bli forsørget direkte eller indirekte ved å bruke kroppen sin. Fedre vokter døtrenes dyd og yter forsørgelse til gjengjeld. Senere går ofte eiendomsretten over kroppen over til en ektemann som så forsørger kvinnen. Den prostituerte kvinnen tar selv hånd om sin kropp og investerer i den for å få direkte inntekter. Mange prostituerte har imidlertid en hallik som tar fortjenesten.
Hvis vi ser kvinners kropp som en formue, kan vi si det slik at mange kvinner er mer eller mindre prostituerte. I et samfunn der kvinner er undertrykt og mangler muligheter for å forsørge seg på annen måte, kan prostitusjon være nødvendig for dem. Den prostituerte kvinnen gjør dette i en utilsløret og direkte form.
Det er også andre forhold enn økonomiske som fører til at kvinner utgjør tilbudet på prostjtusjonsmarkedet. I vårt samfunn blir kvinner betraktet som objekter patriarkatets syn på kvinner innebærer at menn er subjekter og kvinner objekter, ”de andre”, som skal tilfredsstille menns behov. Dette synet overtar også kvinner, de betrakter seg selv som objekter og kan derfor lettere være i stand til å prostituere seg.
Det er bare i samfunn der en rent teknisk seksuell utløsning blir betraktet som seksuell tilfredsstillelse, at prostitusjon i det hele tatt kan tjene noen hensikt. Seksualiteten er fremmedgjort, en vare som kan kjøpes og selges. Dersom en ser på seksualitet som noe helt som omfatter hele mennesker, både kropp og sjel, vil det være utenkelig å få seksuell tilfredsstillelse gjennom å benytte kjøpte kvinner.
I vårt samfunn, der særlig menns seksualitet blir betraktet som en utemmelig naturkraft, kan en lett komme til å betrakte prostitusjonen som en nødvendighet. Dette bygger på et mekanisk og' fremmedgjort syn på seksualitet. Sterke profittinteresser spekulerer i fremmedgjøringen og bidrar til å gjøre seksualiteten til en vare. Prostitusjons- og pornoindustrien gir stor økonomisk avkastning.

Interesser og myter
Det har vært vanlig å hevde at prostitusjonen er i de ”andre”kvinnenes interesse fordi den skåner dem for deler av menns seksualitet. I forrige hundreår het det at prostitusjonen var nødvendig for at de ”rene” kvinnene kunne beholde sin dyd. Dette er et forsøk på å splitte kvinners interesser. Kvinner har ingen egentlig interesse av prostitusjonen bl.a. fordi de ikke er prostitusjonens kunder. Det er tvilsomt å tenke seg at menns bruk av prostituerte kvinner ”demmer opp” for seksuelt press på ”andre” kvinner. Dersom en hevder at prostitusjonen er nødvendig, befester en den kvinneundertrykkende ideologien at kvinner skal brukes for å tilfredsstille menns behov. Dette nedverdigende synet rammer alle kvinner.
Prostitusjonen tjener visse interesser i det kapitalistiske patriarkatet. Fenomenet bidrar til å opprettholde familien og det monogame ekteskapet. Menns behov for utenomekteskapelig seksualitet blir ivaretatt av prostitusjonen uten å forplikte, slik at den ikke truer kjernefamilien. På den andre siden kan en se det slik at de kristne moralnormene i samfunnet trues av prostitusjonen fordi den representerer usedelighet. Dette dilemmaet - at prostitusjonen fyller noen behov og samtidig truer samfunnsmoralen, løses ved hjelp av dobbeltmoralen. Dobbeltmoral er det når samfunnet og de offentlige myndighetene tillater prostitusjonen - bl.a. ved ikke å bekjempe den eller dens årsaker - og samtidig fordømmer den og de prostituerte kvinnene.
En av mytene omkring prostitusjonen er at prostituerte kvinner er helt annerledes enn ”andre” kvinner, at de er falne, dyriske, sexgale, at de er ”kvinnenaturen” på sitt verste. På denne måten blir prostitusjon gjort til et spørsmål om biologi og natur istedenfor til et økonomisk problem. Videre eksisterer det forestillinger om at prostitusjon er noe mystisk, at den Innebærer uhemmet vellyst. Det forties at den er en slitsom, nedverdigende og ofte brutal måte å tjene penger på.
En annerledes myte er det å se prostitusjon som kvinners opprør og frigjøring. Det er besnærende å tenke at kvinner som prostituerer seg, er frie kvinner som selv tar hånd om sin seksualitet, handler som subjekter og bruker den muligheten kroppen gir til økonomisk inntekt. Å selge kroppen sin og dermed en del av seg selv, kan ikke være frigjørende. Prostitusjon er kvinneundertrykkelse satt i system.
Det er vanskelig å si noe om prostitusjonens utbredelse fordi store deler av den forsøkes holdt skjult. Gateprostitusjonen er relativt synlig for offentligheten, mens den prostitusjonen som foregår på restauranter, sexklubber og pr. telefon som call girl-virksomhet, er lettere å skjule. De ulike formene for prostitusjon kan også avspeile hierarkiet mellom de prostituerte kvinnene. Den gateprostituerte er mer utsatt for brutalitet og for politiets vilkårlige behandling. Hennes arbeidsplass er ukomfortabel. Det er et langt sprang til den prostituerte kvinnen som bare har få utvalgte og faste kunder som hun tar imot i sitt hjem.

Et gammelt fenomen
Prostitusjon er et gammelt fenomen også i Norge. Kontrollen av de prostituerte kvinnene har lange tradisjoner. Alt fra 1400-tallet har en lagt restriksjoner på de prostituerte kvinnenes atferd for å forsøke å kontrollere prostitusjonen. I 1840 ble reglementeringssystemet innført. Det var et kontrollsystem som innebar regelmessig legeundersøkelse av kvinner som ble mistenkt for å prostituere seg, og som fastsatte regler for de prostituerte kvinnenes oppførsel.
Systemet ble opphevet i 1888 etter en lang offentlig debatt. Argumentene imot det var bl.a. at det innebar vilkårlig behandling av mistenkte kvinner, og at det bidrog til å godta og befeste prostitusjonen snarere enn til å bekjempe den. Argumentene den gangen til fordel for prostitusjonen var for en stor del som i dag.
Det har hele tiden bare vært kvinnene som ble utsatt for kontroll. Kundene, mennene har sluppet fri. Prostitusjon var straffbart i Norge til 1902. Med straffeloven av 1902 ble forbudet mot prostitusjon i seg selv opphevet, mens det fremdeles var straffbart å oppfordre til utukt på offentlig sted. Det er således det å oppfordre til prostitusjon, f.eks. ved å stille seg opp på gata, som er straffbart, og ikke det å ta betaling for seksuelle ytelser. Dette rammer gateprostituerte hardere enn andre prostituerte. Etter løsgjengerloven av 1900 ble kvinner som var mistenkt for å oppfordre til prostitusjon, dømt for løsgjengeri og straffet på denne måten. Myndighetenes holdning til prostitusjonen i dag ser ut til å være preget av passiv godtakelse, og lite blir gjort for å fjerne fenomenet.
Fordi prostitusjonen er så gammel og ser ut til å finnes i nær sagt alle samfunn, kan det være lett å tro at den er uunngåelig. Hvis vi tenker oss et samfunn uten prostitusjon, må det i alle fall være et samfunn der kvinner ikke er undertrykt, der seksualitet er noe helt og ikke bare en rent teknisk utløsning og der kapitalinteresser ikke kan spekulere i prostitusjonen som en handel med kvinnekroppen som vare.
K. Me.

Se også: Hore, Kjønnsobjekt, Patriarkat.