Privat
Ordet privat kommer av latin, privare: frata, unndra - og da i forhold til det offentlige, dvs. staten eller fellesskapet. Det private er noe som gjelder enkeltmennesket personlig. Det private kan være eiendom som ingen andre har rett til, eller det kan være intime tanker eller følelser som ikke vedkommer offentligheten. Det er en forestilling om at hvert enkelt individ har noe eget og er noe eget, og at det omkring enkeltmennesket ligger en ”urørlighetssone” (den danske filosofen K. E. Løgstrups uttrykk). Som vi skal se, er ingen av disse tankene om det private ukompliserte.
Motsetningen mellom privat og offentlig (privat og publicus) er i ulike former kjent fra gresk og romersk historie. Dette ble direkte uttrykt i romerrettens sondring mellom de rettsreglene som angår borgerne innbyrdes, ”private” forhold, privatrett, og offentlig rett. Dette skillet er fortsatt grunnleggende for det moderne norske rettssystemet. Vi står her ved et forhold som er fremtredende i Vestens historie: forestillingen om at ikke alt tilhører herskeren eller fellesskapet, og at det finnes et minimum av rettsbeskyttelse og eiendomsrett for det enkelte individ. Helt siden grekeren Herodot (ca. 485-425 f.Kr.) er denne forskjellen mellom ”individets frihet” og ”det asiatiske despoti” blitt betont gang på gang i vestlig historieskrivning. Denne forskjellen blir understreket av Machiavelli, og inngår på 1800-tallet i vestlig selvforståelse og standardbegrunnelse for å ”utbre sivilisasjonen” (se art. Sivilisasjon).
Det er grunn til å anta at i den lange linjen med liberal kamp for ytringsfrihet og borgerlige rettigheter har denne vestlige tradisjonen spilt en stor rolle. Borgerskapets kamp fra 15- og 1600-tallet av kunne støtte seg på forbilder i antikken, og kravet om at noe var unndratt kongens eller keiserens makt, fikk større kraft. I den nye borgerlige forestillingsverdenen spilte tanken om privat eiendomsrett, rett til å ta privatpatent på oppfinnelser, rett til å ha sine private meninger osv. en vesentlig rolle: Vilkårlige inngrep fra en allmektig hersker forekom aldeles urimelig og var i begynnelsen en alvorlig hindring for kapitalens utvikling. Uten sikkerhet for eiendom og patenter, ingen trang til å investere i produksjonsmidler og oppfinnelser. Med god grunn er kampen for privateiendommens rett en ledetråd i tradisjonell borgerlig historieskrivning. Privateiendommen ble innbegrepet av enkeltmenneskets frie, produktive utfoldelse og materiell basis for selvstendige meningsytringer overfor kongemakt og kirke.
Borgerskapets kamp for retten til det private førte til et enestående hykleri - i tillegg til det liberale demokratiets umistelige rettigheter. Siden motsetningen privat-offentlig ble en hjørnestein i den borgerlige kampen, oppsto det i borgerskapets glansdager på slutten av 1800-tallet en uskjønn kontrast mellom den ”rasjonelle” og ”patriotiske” moralen på den ene siden og den private på den andre: kristelighet og prostitusjon i enhver tenkelig form.

Privatliv, næringsliv og byråkrati
I dagens samfunn er privatlivet utsatt for inngrep fra to kanter: fra de kommersielle selskapene og fra offentlig forvaltning. Hele befolkningen har nå et privatliv med fritid og ferier. Gjennom reklamen og en appellerende vareproduksjon som innrettes på kjernefamiliens lyster og behov, blir mer og mer av fritiden regissert av næringslivet og oppfylt av innkjøp, planlegging av innkjøp og bruk av innkjøpte ting eller tjenester (f.eks. pakketurer til utlandet). I dette kommersielle mylderet prøver den enkelte å ”finne sin stil”, og det oppstår nye sosiale grupperinger - ikke basert på slektskap eller naboskap, men på fellesskap i livsstil.
Offentlig forvaltning griper inn i privatlivet på en rekke måter - ved å overta oppgaver som tidligere falt på familien, nabolaget osv. og ved å regulere forhold (f.eks. mellom foreldre og barn) som før var underlagt familiens egne maktforhold og regler. Det offentlige hjelpeapparatet har skapt en sosial trygghet for enkeltindividet som før var utenkelig. Samtidig synes flere og flere mennesker å bli avhengige av sosial hjelp og stadig nye grupper av eksperter.
I arbeidet for å påvirke og administrere befolkningen i et helt land har både næringslivet og det offentlige fått behov for stadig mer effektive styringssystemer. De nye EDB-systemene, med en rekke sentrale ”data-banker” for opplysninger om hver enkelt innbygger, kan mane fram skremmebilder av det totalstyrte samfunnet (se art. Totalitarianisme). Derfor foregår det en viktig debatt om behovet for personvern mot urimelig bruk av slike mektige dataarkiver. Jo større sentralisering i kapital og byråkrati, desto større EDB-arkiver, og desto større risiko for alskens misbruk.

For sosialister melder det seg særlig tre oppgaver i forbindelse med det private: 1. avklare hva i ens privatliv som det er politisk viktig å bringe fram i offentlig debatt, 2. utforske vilkårene for allsidig kollektiv solidaritet og kollektive livsformer som den enkelte personlig føler ”naturlig” og 3. fastholde den tekniske nyvinningen ved EDB-systemer i administrasjon og kjempe for en best mulig folkelig og lokal bruk av dem.
Det var den nye kvinnebevegelsen fra begynnelsen av 1970-årene som skapte parolen om å ”offentliggjøre det private”. Dermed ble arbeidsdelingen i hjemmet, oppvekstvilkårene i familien, menns og kvinners ulike livserfaringer, reklamens og kulturindustriens forming av privatlivet tatt opp for fullt. Resultatet ble et utvidet begrep om ”politikk” som bedre svarer til vår tids kryssvirkninger mellom privatliv, næringsliv og byråkrati. Sammenhengen mellom arbeid og fritid, mellom produksjon og forbruk ble også betont.
Både i kvinnebevegelsen og i politisk organisasjoner utenfor fant det sted en viss utvisking av skillene mellom privatliv og organisasjonsliv: Helge-arrangementer, fester, sommerleirer og forsøk på mer ”personlige” omgangsformer i det hele førte også til noen blåøyde forestillinger om det nye fellesskapets muligheter. En del av det nye søsterskapet viste seg å være flyktig, ”myke” menn og ”myke” organisasjoner var ikke så myke likevel. Også mellom mennesker med mange felles interesser og meninger kunne det være dype personlige motsetninger og private gnisninger.
I sosialistiske organisasjoner og i et sosialistisk samfunn må det gå en kontinuerlig debatt om grensene mellom det private og det kollektive eller offentlige. Mye kan gjøres for å skape livssammenhenger hvor folk får allsidig og nær kontakt med hverandre. Vilkår for personlig tillit og åpenhet er også et spørsmål om samfunnsstruktur. Men det ville være naivt og derfor skadelig ikke å respektere en personlig ”urørlighetssone” et sted i grenselandet.
E. R.

Se også: Familie, Individualitet, Kapitalisme, Karneval, Kollektivitet.

Procter & Gamble Company, The
Data for 1977:
Hovedkontor: Cincinnati, Ohio, USA
Rangering: 46 (Fortune)
Omsetning (1977-78): 8,1 milliarder $
Netto-overskudd (1977-78): 512 millioner $
Ansatte (1977-78): 55 000
Antall bedrifter (1977-78): 42 i 24 stater i USA, i utlandet ellers 27 bedrifter i 13 land
Viktige Procter & Gamble-selskaper: iUSA: Procter & Gamble Distributing, Co., Procter & Gamble Manufacturing Co., Procter & Gamble Paper Products Co., Buckeye Cellulose Corp., Duncan Hines Companies, Folger Coffee Co., Hewitt Soap Co., Traders Oil Mill Co. I andre land: Procter & Gamble co. of Canada, Ltd., Canada, Procter & Gamble Benelux, Belgia, Procter & Gamble GmbH, Tyskland, Procter & Gamble France, Frankrike, Procter & Gamble Ltd., Storbritannia, Procter & Gamble Sunhome Co. Ltd., Japan, Procter & Gamble de Mexico, SA. de c.v. Mexico, Procter & Gamble Phillipine Manufacturing Corp., Filippinene, Procter & Gamble AB, Sverige

Procter & Gamble (P & G) produserer næringsmidler, kjemisk-tekniske produkter og treforedlingsprodukter.
P & G har USA som sitt hjemland, og det nordamerikanske markedet er også konsernets viktigste. Med 42 produksjonsbedrifter fordelt over 24 stater i USA, er P & G et av USAs betydeligste konserner innen næringsmiddel- og kjemisk-teknisk produksjon.
P & G eier selv eller har kontrakt på store tømmerområder i Florida, USA og Alberta, Canada. Dette er trevirke som går til konsernets egne fabrikker. Det er særlig husholdningspapir som framstilles.
I utlandet har P & G gjort store direkte investeringer i Canada, Tyskland, Storbritannia, Japan, Mexico og Filippinene.
Konsernets netto-omsetning i 1977-78 var fordelt på vaske- og renseprodukter 39 %, personlig hygieneartikler 31 %, næringsmidler 23 %, og andre produkter 7 %.
Fortjenesten fra konsernets utenlandsdrift var 82 millioner $ i 1977.
P & G har en betydelig ingeniørdivisjon som gjør konsernet i stand til selv å sette opp fabrikkanlegg og konstruere sitt eget produksjonsutstyr. Kostnader til forskning og utvikling beløp seg til 173 millioner $ i 1978.
I. Sa.


Produksjon
Produksjon foregår når mennesket bearbeider naturen for å gi den en form som tillater høyere tilfredsstillelse av enkelte behov. All produksjon krever energi, råstoffer, tid og plass. All produksjon krever også arbeid. Selv om vi tenker oss en helautomatisert produksjonsprosess, må det på et eller annet trinn ha inngått arbeid i oppstartingen av prosessen. Stadig økende deler av produksjonen krever også produksjonsmidler (verktøy, maskiner). Menneskelig produksjon - i motsetning til dyrenes arbeid - springer ut av en plan som foreligger i produsentens hode før den blir satt ut i livet (Marx). Dette muliggjør den såkalte omveisproduksjon, etter prinsippet ”Ett skritt tilbake, to skritt fram”. Ved å forbruke mindre nå, kan man investere i produksjonsmidler som gjør det mulig å forbruke mer senere.
Produksjonen kan oppfattes som naturens forandring av seg selv, menneskets forandring av naturen eller menneskets forandring av seg selv. I et antropologisk perspektiv er det siste viktigst. Gjennom økt evne til å tilfredsstille gamle behov, skaper mennesket stadig nye behov, og enda viktigere: Gjennom produksjonen forholder mennesket seg til det mulige og det framtidige, løsriver seg fra det umiddelbart gitte og blir i stand til skapende og fantasifull virksomhet helt allment. Gjennom produksjonen blir mennesket også bundet av sin fortid gjennom produksjonsmidlene som er resultat av tidligere produksjon. Produksjon skaper sammenheng over tid i menneskets liv, knytter nåtid til fortid og framtid, åpner noen muligheter og avskjærer andre.
J. E.


Produksjonsmåte
En produksjonsmåte er en organisering av det økonomiske livet definert gjennom visse produksjonsforhold. I forordet til ”Kritikk av den politiske økonomi” (1859) skjelnet Marx mellom fire førkommunistiske produksjonsmåler: den asiatiske, den antikke, den føydale og den kapitalistiske. Alle disse produksjonsmålene bygger på klassemotsetninger, som igjen bunner i ulik makt til å disponere over arbeidskraft og produksjosmidler. Før disse klassesamfunnene forelå det Marx kalte ”et naturlig fellesvesen” bygd på storfamilien og på stor grad av fellesskap i produksjonen og forbruk.
Marx mente at etter klassesamfunnene ville det komme en ny og høyere form for kommunisme, også tuftet på fellesskap, men i en mer utviklet form som både innarbeider den industrielle teknologien som kapitalismen har utviklet og dens høyere grad av individualitet. Denne høyere kommunismen forholder seg til det naturlige fellesvesenet som ”negasjonens negasjon” (se art. Dialektikk), noe som bl.a. Innebærer at en overgansperiode med klassemotsetninger er nødvendig for å utvikle den høyere formen fra den lavere.
Mellom den kapitalistiske og den kommunistiske produksjonsmåten kommer en overgangsfase som gjerne kalles ”proletariatets diktatur”, dette er ingen egen produksjonsmåte, men en politisk organisering av samfunnet som tar hensyn til at den kapitalistiske fortiden ennå ikke er helt utvisket. Marx har lite å si om den kommunistiske produksjonsmåten bortsett fra at den skal bygge på prinsippene om felleseiendom, planlegging og ”fra enhver etter evne, til enhver etter behov”.
I tillegg til disse produksjonsmålene nevner Marx også ”den enkle vareproduksjonen” der produsentene selv disponerer fullt ut over sin arbeidskraft og sine produksjonsmidler (medregnet jord) og utveksler de ferdige produktene mot hverandre som varer. Dette er vareproduksjon uten kapitalisme, en produksjonsmåte der alt har vareform bortsett fra arbeidskraften selv. Marx mente den var en ustabil produksjonsmåte som bare kunne eksistere i korte perioder og i mindre deler av økonomien. Begrepet er først og fremst en teoretisk konstruksjon som tjener til å sette de historiske produksjonsmålene i et klarere relieff.
En samfunnsformasjon er et økonomisk system der to eller flere produksjonsmåler eksisterer side om side, slik at en av dem dominerer de andre og vokser på deres bekostning. I en samfunnsformasjon finnes det tre eller flere klasser, noe som skaper muligheter for allianser og politiske spill som ikke kan utvikle seg innenfor en produksjonsmåte der to klasser står mot hverandre. ”Kapitalen” er i hovedtrekk en analyse av den kapitalistiske produksjonsmåten, som Marx i sine politiske skrifter utvider til en analyse av den kapitalistiske samfunnsformasjonen der også grunneierne har sin plass.
Rekken av historiske produksjonsmåler bærer preg av at Marx betraktet verdenshistorien fra et nokså snevert europeisk sysnpunkt. Når senere marxister har skullet si noe om ikke-europeiske samfunn, har de fulgt én av to veier. Noen har villet gjenfinne føydalismen i Afrika eller Japan, den asiatiske produksjonsmåten i Sør-Amerika osv. Andre har lansert nye begreper som ”den afrikanske produksjonsmåte”. Den første framgangsmåten fører lett til kunstige konstruksjoner, mens den andre innbyr til vilkårlighet. Noen god løsning på dette problemet får man neppe uten en grunnleggende revisjon av den historiske materialismen, noe som også kunne føre til at europeisk historie ble inndelt i andre kategorier og perioder.
J. E.

Se også: Antikk produksjonsmåte, Asiatisk produksjonsmåte, Føydalisme, Historisk materialisme, Kapitalisme, Kommunisme, Produktivkrefter og produksjonsforhold.
Litteratur: G. A. Cohen: Karl Marx's Theory of History: A Defence, Oxford 1978. U. Melotti: Marx and the Third World, London 1977. M. Sahlins: Stone Age Economics, Chicago 1972.

Produktivkrefter og produksjonsforhold
Produktivkrefter og produksjonsforhold er to nøkkelbegreper i den historiske materialisme. Innenfor hver produksjonsmåte sies produktivkreftene først å være i samsvar med produksjonsforholdene, for deretter å komme i motsigelse til dem, noe som fører til ”en epoke med sosial revolusjon”.
Disse begrepene er ikke enkle å tolke. Produktivkreftene omfatter alt som (a) brukes av de arbeidende produsentene i produksjonsprosessen på en slik måte at det (b) bidrar til produksjonen og slik at (c) dette resultatet er tilsiktet av produsentene. I praksis omfatter dette produksjonsmidler, råmaterialer og arbeidskraft, inkludert produktive egenskaper ved arbeidskraften, som kunnskap og dyktighet. Også vitenskapen blir en produktivkraft i denne betydningen. Man forenkler ikke utilbørlig ved å si at produktivkreftene har teknologien som sin kjerne. Utvikling av produktivkreftene vil da si at produktiviteten stiger.
Produksjonsforholdene kan enten defineres gjennom formelt juridiske eiendomsforhold eller gjennom mer grunnleggende fordeling av reell kontroll over arbeidskraft og produksjonsmidler. G. A. Cohen har vist at produsentene kan inndeles etter kriterlene full, delvis eller ingen eiendom av arbeidskraft og produksjonsmidler. Dette gir til sammen ni muligheter, hvorav to er usammenhengende, fire svarer til sentrale historiske kategorier og tre til grensetilfeller eller overgangskategorier. Føydale produksjonsforhold defineres ved at den livegne eier noe av sin arbeidskraft og noe av jorda han arbeider på, slaveriet ved at slaven verken eier noe av sin arbeidskraft eller noe av sine produksjonsmidler og kapitalismen ved at lønnsarbeideren eier hele sin arbeidskraft og ikke noe av sine produksjonsmidler.
Marx skriver at det er samsvar mellom produktivkrefter og produksjonsforhold når de siste er ”utviklingsformer” for de første, og motsigelse når de blir til ”lenker”. Dette kan enten oppfattes slik at produksjonsforholdene kan hemme eller fremme utnyttingen av produktivkreftene på hvert enkelt tidspunkt, eller slik at de kan hemme eller fremme utviklingen av dem over tid. Den siste tolkningen er den rimeligste. Den inneholder en sentral uklarhet: Betyr motsigelsen at produktivkreftene hemmes i forhold til den utviklingen de hadde tidligere (på det tidspunktet det forelå samsvar) eller i forhold til den utviklingen de kunne ha hatt under andre produksjonsforhold? Den første muligheten er vanskelig å forene med det Marx skriver om den stadig raskere teknologiske utviklingen under kapitalismen, mens den andre muligheten er vanskelig å forene med at han skriver om at motsigelsen skal motivere til revolusjon. Et annet hovedproblem med teorien er at den vanskelig lar seg forene med hva Marx skriver om førkapitalistiske produksjonsmåten, som ifølge ham bygde på en stillestående teknologi.
J. E.

Se også: Historisk materialisme, Produksjonsmåte, Teknologi.
Litteratur: G. A. Cohen: Karl Marx's Theory of History: A Defence, Oxford 1978.

Produktivt arbeid
Begrepet produktivt arbeid går tilbake til de fysiokratiske økonomene som virket på midten av 1700-tallet. Fysiokratene var opptatt av å finne ut hva som utgjorde samfunnets netto produkt. De mente å kunne vise at det bare var jordbruket som bidro til produktet, selv om annet arbeid også kunne være nyttig. Følgelig kunne bare jordbruksarbeid kalles produktivt.
Adam Smith, grunnleggeren av den klassiske borgerlige sosialøkonomien, overtok begrepet, men hevdet at både jordbruksarbeid og industriarbeid var produktivt (se art. Smith). Marx bygger i sin tur videre på Adam Smith, men knytter skillet mellom produktivt og uproduktivt arbeid mer til måten arbeidet samfunnsmessig er organisert på.
Skillet mellom produktivt og uproduktivt arbeid er nå helt forsvunnet fra den borgerlige sosialøkonomien, men er viktig hos mange marxistiske forfattere. Marx selv forsvarte skillet med stor kraft, og avviste med forakt ”den politiske økonomis spyttslikkere ... (som) viste alle og enhver den ære å gjøre ham til en produktiv arbeider . . . ”.

Ulike definisjoner av produktivt arbeid
Hos Adam Smith kan man finne temmelig mange ulike definisjoner av produktivt arbeid, avhengig av hvor grundig man vil gå til verks. De tre som har spilt størst rolle er: 1. Produktivt er arbeid som skaper verdi. 2. Produktivt er arbeid som skaper profitt for en kapitalist. 3. Produktivt er arbeid som frembringer gjenstander, altså ikke tjenesteytende arbeid.
Definisjon 1 er lite nyttig. Adam Smith mente nemlig at en vanes verdi er bestemt av det arbeidet som er gått med til å produsere varen. Definisjonen leder derfor umiddelbart til spørsmålet: når skaper arbeid ikke verdi? Hvis svaret er: når det er upro­duktivt, går definisjonen i ring og kan ikke nyttes til å trekke grensen mellom produktivt og upro­duktivt arbeid i praksis. Til det trengs et kriterium i tillegg, enten på hva som er produktivt arbeid eller på hva som er verdiskapende arbeid.
Definisjon 3 er kanskje et slikt kriterium (Adam Smith er uklar her), og da utfyller definisjon 1 og 3 hverandre. Men de går begge på tvers av definisjon 2, enda Smith selv så på definisjon 2 som en logisk følge av definisjon 1. Arbeid kan skape profitt for en kapitalist selv om det er tjenesteytende, det gir Marx et eksempel på nedenfor. Og det er fullt mulig å tenke seg verdiskapende arbeid som ikke skaper profitt for en kapitalist, for eksempel arbeidet til en sjølstendig håndverker eller en småbonde.
Marx drøfter ulike teorier om produktivt arbeid i første bind av ”Theorien über den Mehrwert” (Teorier om merverdien). Her både forsvarer og angriper han Adam Smith. Han forsvarer Smith mot de kritikerne som helt vil avskaffe begrepet uproduktivt arbeid. Han kritiserer visse av Smiths oppfatninger, særlig hans behandling av tjenesteytendearbeid.
I første bok av ”Kapitalen” skriver Marx at produktivt er det arbeidet som skaper merverdi for kapitalen eller arbeider for å berike kapitalen. En skolelærer i en privatskole kan være produktiv hvis skolens eier tjener på ham: ”At denne (dvs. kapitalisten) har satt sin kapital i en lærefabrikk i stedet for i en pølsefabrikk, endrer intet ved dette forhold”. Dette sitatet klargjør at Marx som hovedregel anser at arbeid er produktivt når det er lønnsarbeid for kapitalen i et samfunn der kapitalistiske produksjonsforhold er de rådende. Om arbeid er produktivt, er ikke bestemt av arbeidets fysiske resultat eller av dets innhold. Heller ikke er det den enkelte arbeideren som er produktiv eller uproduktiv, men hele den arbeidsprosessen han/hun er et ledd i.
Her ligger forskjellen mellom Marx på den ene siden og Adam Smith og fysiokratene på den andre. De siste tar utgangspunkt i fysiske egenskaper ved arbeidet og det ferdige produktet. Marx understreker at det avgjørende er hvilken samfunnsmessig sammenheng arbeidet går inn i.
Men en hovedregel har unntak, og Marx skriver mye om produktivt arbeid som ikke uten videre er forenlig med at produktivt arbeid og lønnsarbeid for kapitalen er identiske begreper. Marx kan også forstås slik at produktivt arbeid er arbeid som bidrar til samfunnets materielle rikdom, uansett om det foregår i den kapitalistiske eller ikke-kapitalistiske sfæren. Men under kapitalistiske produksjonsforhold er det den private kapitalen som utgjør samfunnets materielle rikdom, eller i hvert fall er kapitalen så bestemmende for materiell rikdom at ikke-kapitalistisk produksjon blir uinteressant. Videre hevder Marx at den ikke-kapitalistiske produksjonen vil forsvinne etter hvert som kapitalismen utvikler seg.
Den siste påstanden holder åpenbart ikke stikk. Arbeid for stat og kommune blir Ikke lønnet direkte av kapitalen, og omfanget av slikt arbeid øker stadig. Ulønnet arbeid er foreløpig heller ikke avskaffet under kapitalismen. Marx tar ikke opp til diskusjon den muligheten at disse to typene arbeid kan ha betydning for akkumuleringen av kapital ved at de produserer varer og tjenester som direkte eller indirekte inngår i den kapitalistiske produksjonen. I likhet med Adam Smith anser Marx offentlige funksjonærer uten videre som uproduktive. Ulønnet husarbeid drøfter Marx ikke. Lønnet husarbeid i rikmannsfamilier (tjenerskap) betrakter Marx som uproduktivt, men slikt arbeid har andre funksjoner i økonomien enn ulønnet husarbeid i en lønnstakerfamilie.
Forsøk på å drøfte om arbeid som ikke er kapitalistisk lønnsarbeid, er produktivt, kan i marxistisk teori ta utgangspunkt i å avklare hvilket arbeid som bidrar til den materielle rikdommen. Det er nærliggende å si at dette er det samme som arbeid som skaper verdi. Da finner vi Adam Smiths selvmotsigelser og sirkulære tankegang igjen i de marxistiske analysene. Men problemene blir enda mer innfløkte fordi Marx har en annen pristeori enn Adam Smith. Også hos Marx blir en vares verdi bestemt av den arbeidsmengden som er samfunnsmessig nødvendig for å produsere varen. Men varen selges ikke nødvendigvis til en pris som er lik verdien, og det er derfor ingen nødvendig sammenheng mellom merverdi skapt i en kapitalistisk arbeidsprosess og profitt skapt i den samme arbeidsprosessen.

Hva er verdiskapende arbeid?
Hvis det er mulig å finne et avgjørende kjennetegn på hva som er verdiskapende arbeid, og hvis dette kriteriet ikke er knyttet til hvordan arbeidet samfunnsmessig er organisert, kan produktivt arbeid defineres slik at det ikke nødvendigvis faller sammen med lønnsarbeid for kapitalen. Tre mulige definisjoner (det finnes mange flere) som alle kan støttes med sitater fra Marx eller marxistiske forfattere, er: 1. Produktivt er arbeid som skaper verdi. 2. Produktivt er arbeid som skaper merverdi. 3. Produktivt er arbeid som skaper merverdi, og hvor merverdien tilfaller kapitalistklassen.
Lønnsarbeid for kapitalen er ikke nødvendigvis produktivt etter noen av disse definisjonene hvis det er mulig å tenke seg at slikt arbeid ikke skaper verdi. En sjølstendig håndverker kan skape verdi, men ikke merverdi. En arbeider lønnet av det offentlige som skaper verdi, vil også per definisjon skape merverdi så sant lønna hans er mindre enn verdien av produktet hans. Men det er ikke uten videre klart at merverdien kommer kapitalistklassen til gode. En husmor kan skape verdi, men om hun skaper merverdi og hvem som tilegner seg merverdien, er åpne spørsmål. Alle disse arbeiderne kan være produktive etter én definisjon, uproduktive etter en annen.
Denne typen analyse er det lite givende å føre videre. For det første: hvor finnes kriteriet for hva som er verdiskapende arbeid? For det andre - og viktigere - hva er sammenhengen mellom omfanget av produktivt arbeid i et samfunn på den ene siden, og profittraten, kapitalens akkumulasjon, arbeidsløshet og andre trekk ved kapitalismen som marxismen bør interessere seg for, på den andre?
Slike sammenhenger kan en finne i Marm skjemaer for enkel og utvidet reproduksjon i en kapitalistisk økonomi, framstilt i annen bok av ”Kapitalen”. Her deler Marx den kapitalistiske økonomien i to avdelinger: Avdeling i, som produserer produksjonsmidler, og avdeling II, som produserer forbruksvarer. Disse to avdelingene er gjensidig avhengig av hverandre. I framstillingen av forbruksvarer trengs produksjonsmidler, og i begge avdelinger trengs arbeidere som må ha forbruksvarer for å kunne overleve og være arbeidsdyktige. Med en viss støtte i Marx har flere forfattere utvidet skjemaet med en tredje avdeling for produksjon av luksusvarer; disse er det bare kapitalistene som kjøper.
Nå kan det vises at både profittraten og merverdiraten bare avhenger av produksjonen i de to første avdelingene. Videre vil kapitalen akkumuleres langsommere jo større del av arbeidsstokken som er sysselsatt i avdeling III.
Hvis det er mulig å avgrense en slik avdeling for luksusvarer i praksis, er arbeid i avdeling III en type arbeid som i en presis forstand ikke bidrar til å øke kapitalen. Det kunne da være naturlig å definere arbeidere i avdeling i og II som produktive, arbeidere i avdeling III som uproduktive. Denne definisjonen av produktivt arbeid faller ikke sammen med noen av de definisjonene som tidligere er nevnt. Arbeid i alle avdelinger er lønnsarbeid for kapitalen, og arbeid i alle tre avdelinger kan i prinsippet skape verdi og merverdi.
Ulønnet arbeid og arbeid lønnet av det offentlige kan innarbeides i denne analysen uten teoretiske vansker. Ikke-kapitalistisk arbeid deles da inn i tre slag etter bruken av det ferdige produktet: En type arbeid leverer varer og tjenester til bedrifter i avdeling i, II og Ill, en annen type arbeid leverer varer og tjenester til arbeidernes forbruk og en tredje type leverer varer og tjenester direkte til kapitalistene. Eksempler på arbeid av første type vil være arbeid i offentlig samferdsel og arbeid i statlige og kommunale grunnlagsinvesteringer (vann, strøm, kloakk). Husarbeid vil være av type II, sammen med offentlig lønnet arbeid i undervisning og helsestell. Forsvar, rettsvesen og politi vil det være rimelig å plassere i gruppe III: uproduktivt arbeid.
H. B.

Se også: Arbeidsverditeorien, Merverdi, Profitt.

Produktkontroll
Siktemålet med produktkontroll er at et produkt skal ha eller være fri for visse egenskaper. Produktkontroll gjelder produktet, ikke produksjonsmåten, men her får bl.a. arbeidsmiljøloven betydning. Produktkontroll drives både av det offentlige og av industri og næringsliv. For bedriftene innebærer produktkontroll mindre risiko for å komme i produktansvar. Kontrollen forebygger og en unngår erstatningskrav på grunn av skader fra produktene.
Offentlig produktkontroll drives i dag først og fremst for å hindre at et produkt fører til direkte skade for mennesker eller miljø, og har for noen produktgrupper vært drevet i mange år. Det gjelder næringsmidler, som kontrolleres av helserådene, legemidler, som kontrolleres av Statens legemiddelkontroll, gifter og helsefarlige stoffer, som sorterer under Helsedirektoratet, elektriske artikler, som kontrolleres av NEMKO, motorkjøretøyer som kontrolleres av Statens biltilsyn, plantevernmidler som kontrolleres av Statens plantevern m.fl.
Omfanget av industriens egen produktkontroll er ikke kjent. Ulykker på grunn av legemidler, som thalidomidetilfellene, usikkerhet omkring noen prevensjonspiller, bilbarnestoler som er direkte farlige, huskestativer som kutter fingre, særlig brannfarlige tekstiler osv. viser at denne kontrollen langt fra er fullgod.

Produktkontrolloven
Før lov om produktkontroll kom (lovfestet 11 juni 1976, nr. 79, trådt i, kraft 1 september 1977), fantes ikke noe generelt grunnlag for offentlig kontroll med produkter. Produktkontrolloven gjelder for produkter som kan føre til helseskade eller forstyrre miljøet i form av forurensning, avfall, støy eller liknende. Både produksjon, import, omsetning, bruk og annen behandling rammes, og loven gjelder for ethvert produkt eller kjemisk stoff, også råvarer, halvfabrikata, emballasje og avfall.
Etter loven har alle som har befatning med produkter som kan være helse- eller miljøfarlige, plikt til å vise aktsomhet og treffe rimelige tiltak for å hindre skadevirkninger. Kravene er selvsagt forskjellige for produsenter, importører, forhandlere og vanlige forbrukere. Produsent og importør har i tillegg plikt til å skaffe seg nødvendig kunnskap for å kunne vurdere om produktet kan være skadelig. Loven setter ikke i seg selv bestemte krav til produktene, men gir Kongen fullmakt til å gi regler om tilvirkning, import, omsetning, merking, bruk, om gjenvinning og avfallsbehandling, utslipp av forurensende stoffer, eller det kan nedlegges forbud mot produktet.
Det er Miljøverndepartementet, Statens forurensningstilsyn og Produktkontrollrådet som håndhever loven. Produktkontrollrådet er opprettet som et koordinerende og rådgivende organ. Her sitter representanter for sentrale myndigheter, Landsorganisasjonen, Norges Industriforbund og forbruker- og naturvernorganisasjoner m.fl. Rådet har i de to første virkeårene bl.a. gått inn for forbud mot tilvirkning og bruk av rullebrett, forbud mot reklame og utstilling av fosfatholdige tøyvaskemidler i Mjøsas nedbørsfelt, forbud mot å produsere og importere areosolbeholdere med klorfluorkarbon som drivmiddel, forbud mot PCB og krav om støygrenser for transportable kompressorer. Det er ikke opprettet noe eget tilsynsorgan for å påse at vedtak etter loven blir fulgt. Meningen er at behovet for tilsyn skal vurderes i hvert tilfelle.

 Utvidet produktkontroll
Offentlig produktkontroll tar ikke opp produktets forbruk av råstoffer eller andre ressurser, som energi, eller kvalitet og levetid, brukelighet, mulighet for reservedeler eller reparasjon. Det er her spørsmål om hvordan globale ressurser skal forvaltes, om husholdningenes økonomi og om innvirkning på hva slags produksjon folk skal bruke sin arbeidskraft i. Arbeiderparti-regjeringen har flere ganger forespeilet utredning om noen av disse spørsmålene. De borgerlige partiene med unntak av Venstre er (1979) imot at det overhodet skal ses nærmere på disse spørsmålene.
K. G.

Se også: Forbrukerpolitikk, Legemiddelkontroll.

Profesjon
En profesjon er en yrkesorganisasjon som har sikret sine medlemmer monopol på en viss type arbeid og en plass i den sosiale arbeidsdelingen som gir yrkesgruppen eksklusiv rett til å kontrollere eget arbeid.
Profesjonene er del av både lønnsarbeiderklassen og av gruppen selvstendige, men skiller seg fra begge på flere områder. Til vanlig har en skilt ut profesjonene etter lengde på utdanning, bruk av generalisert kunnskap i arbeidet og at yrkesutøverne antas å ha en særlig motivasjon for sitt yrke. Som vi skal se er imidlertid ikke disse tre kjennetegnene tilstrekkelige til å skille ut profesjonene, for det er klart at ikke alle som har f.eks. fire års utdanning etter videregående skole behersker et formelt, teoretisk apparat i arbeidet og som føler sterkt for sitt yrke, er medlem av en profesjon. Dessuten beskriver alle tre kjennetegnene forhold som ligger utenfor selve arbeidet som utføres.
Kravene til utdanning fastsettes like mye av andre forhold som av de faktiske kravene som stilles i arbeidet. Kravet til teoretiske og formelle kunnskaper står ofte ikke i rimelig forhold til selve jobben. Ikke minst der den teknologiske utviklingen ”tømmer” arbeidet for innhold og krever mindre og mindre kunnskaper, vil en yrkesgruppes kamp for å beholde arbeidsområdet være utslagsgivende. Om en regnet med at profesjonene omfattet gruppen av arbeidstakere som ikke har annet felles enn høyere utdanning og en viss formell kyndighet, ville de omfatte både det vi i Vest kaller ”teknisk intelligens” og i Øst ”intelligentsia” i tillegg til de klassiske profesjonene lege, prest og jurist. En slik definisjon er altfor omfattende til å gi rimelig forståelse av oppdelingen av arbeidet og av produksjonsprosessen i det moderne samfunnet.
At de profesjonelle yrkesutøverne skulle inneha en særlig motivasjon for sitt arbeid og utøve det under en særlig etisk og yrkesmessig veiledning av andre profesjonsmedlemmer, må også søkes i forhold som omgir arbeidet heller enn i selve arbeidet. For det første tilbys yrkesutøverne en forholdsvis stabil og sikker livskarriere og gjennom yrkesmonopolet visse privilegier. Dette skaper en særlig økonomisk tilknytning til yrket.
For det andre har de gjerne mange felles erfaringer ved at yrkesorganisasjonen gjerne helt eller delvis kontrollerer rekruttering, utdanning og jobbutforming. Profesjonen får dermed en helt annen ensartethet enn andre yrkesgrupper. Sammen med felles forsvar av privilegier fremmer dette naturlig en særlig yrkessolidaritet.
For det tredje skaper perspektivet om livskarriere en særlig tilknytning til selve arbeidet. Den profe­sjonelle kan med større sikkerhet enn andre yrkes­ grupper gjøre sitt arbeid til en livsoppgave, uten at det sier noe om hengivenhet, service-orientering, altruisme eller faglig stolthet.
De viktigste faktorene i begrepet om profesjoner er kollegial kontroll og plass i arbeidshierarkiet. Med kollegial kontroll mener vi i hvilken grad yrkesutøverne selv bestemmer vilkårene, forholdene omkring og innholdet i sitt arbeid. For å kunne gjøre dette kreves det en sterk organisasjon som kan sette gjennom gunstige avtaler, men helst sikre sine medlemmer monopol på yrket gjennom lovgivningen slik at gruppens rettigheter ikke er avhengig av forhandlinger med arbeidsgivere eller med klienter.
Sammenlikner vi de to yrkesgruppene leger og farmasøyter, ser vi at de begge har høyere utdanning og høyt kunnskapsnivå og at begge er beskyttet av lovgivningen; de har yrkesmonopol. Likevel er det en viktig forskjell: Farmasøyten arbeider hovedsakelig på legens ordre, han eller hun deler ikke ut medisiner på egen hånd. De to gruppene har m.a.o. en ulik plass i arbeidsdelingen.
Ser vi den kollegiale kontrollen og plassen i arbeidshierarkiet i lys av den medisinske profesjonen, finner vi at den langt på vei har kunnet avgjøre hvor mange leger som skal utdannes, hvilke krav som settes til opptak i studiet, studiets innhold og yrkets utforming og utvikling. Men i tillegg har den medisinske profesjonen også overvåket og ledet en rekke ulike tekniske yrkesgrupper som er avhengig av autorisasjon og legene har bestilt og brukt arbeidsresultatet deres. Det er også som oftest slik at profesjonene selv bestemmer hvilken trening som skal til for å utøve yrket og som skriver arbeidsinstruksen for de enkelte stillingene. Dette gjelder også når de er lønnsarbeidere i private bedrifter eller i statsadministrasjonen.
Denne prosessen er oftest et resultat av lovgivning eller avtaler som er utenfor arbeidsgiverens kontroll. En profesjon står dermed i en meget gunstig posisjon overfor endringer på arbeidsmarkedet eller i arbeidssituasjonen, som rammer mindre profesjonaliserte yrkesgrupper hardere og uten tilsvarende beskyttelse.

Paraprofesjoner
I løpet av de siste tiårene har det grodd fram en rekke yrker som krever lengre utdanning og formell trening enn gjennomsnittsarbeidet. Mange av disse forsøker å få samme beskyttede status som profesjonene for sine medlemmer, og de har ofte lønn og livssituasjon som tyder på at de er en profesjon. Ofte har de kunnet få en delvis beskyttet status gjennom lovgivningen eller gjennom annen type offentlig autorisasjon, men plassen deres i arbeidsdelingen er underlagt andre, og deres arbeid blir oftest overvåket, bestilt og benyttet av andre yrkesgrupper. De har også begrenset mulighet til å kontrollere de sosiale betingelsene for yrket og dets organisering. For disse gruppene er det rimelig å bruke det mindre presise begrepet paraprofesjoner. Paraprofesjonenes stilling i dag er utsatt. Særlig vil endringer i elektronikken antakelig ramme disse gruppene hardt, og framtida deres er avhengig av den forhandlingsposisjonen de kan opparbeide overfor dem som kontrollerer arbeidet deres.

Framtida for profesjonene
Utviklingen innen de enkelte profesjonene er selvsagt avhengig av utviklingen på arbeidsmarkedet generelt. Det er tre trekk i utviklingen av arbeidsmarkedet som skulle tilsi at profesjonenes stilling vil bli svekket i framtida. Det er 1. økt spesialisering, 2. en mer kompleks arbeidsdeling som skaper en ny type gjensidig avhengighet og 3. at flere og flere blir gjort til vanlige lønnsarbeidere.
Når det gjelder tendensen til økt spesialisering, er det en viktig forskjell mellom profesjonene og andre grupper: Mens det vanligvis er kapitaleiere og bedriftsledelse som setter gjennom den arbeidsdelingen som splitter opp arbeidet og gradvis tømmer det for meningsfylt innhold, skjer den profesjonelle spesialiseringen i ly av egen kontroll. Det er profesjonen selv som i samarbeid med kolleger deler opp yrket og bestemmer både arbeidsdelingen og innholdet. Mens den generelle oppsplittingen av arbeidet gjør at det kreves stadig mindre kunnskaper av arbeideren, fordrer denne typen spesialisering stadig mer inngående kunnskaper. At dette kan ha negative virkninger i form av mindre evne eller mulighet til å overskue større problemområder, rokker likevel ikke ved ulikhetene i de to prosessene.
Profesjonene blir gjennom den mer spesialiserte arbeidsdelingen mer avhengig av andre yrkesgrupper og må arbeide innenfor større enheter. Nå er det likevel ikke slik at gjensidig avhengighet betyr lik autoritet. Legen er i den moderne medisin blitt avhengig av en rekke nye yrkesgrupper, uten at de derfor har gitt opp sin ledende posisjon. Heller ikke tendensen til å gjøre flere og flere, også såkalte liberale yrker til lønnsarbeid, rokker deres status som profesjoner. Prester og universitetsprofessorer har alltid vært lønnsarbeidere, uten at det har endret det forholdet at det er profesjonen selv som bestemmer innholdet, formen og betingelsene for arbeidet deres.
Det er med andre ord ikke særlig grunn til å tro at profesjonene vil svekkes i dagens situasjon. Tvert om er det å anta at de gruppene som besitter en generalisert eller formell kunnskap og som via lovgivningen har sikret sitt yrkesmonopol, vil styrke stillingen sin i den elektronifiseringen og rasjonaliseringen vi nå står framfor. Det ser heller ikke ut til at det er andre yrkesgrupper som oppnår nye og overgripende posisjoner i den samfunnsmessige arbeidsdelingen. Ett unntak kan være de som utviker den nye administrative datateknikken. Ved å bygge inn administrative styringsrutiner i sine systemer kan de tvinge både institusjoner og profesjoner til å tilpasse seg maskinenes struktur da dette er mer økonomisk enn det motsatte. Denne overgripende posisjonen vil likevel ikke gi systembyggeren andre kjennetegn på en enhetlig yrkesgruppe eller profesjon, og den prosessen som vi antyder, representerer heller en teoretisk trussel mot de eksisterende kommandolinjene og den eksisterende arbeidsdelingen innen de ulike arbeidsområdene.
P. H.

Litteratur: H. Braverman: Labour and Monopoly Capital, New York 1974 (svensk utgave 1977). U. Torgersen: Profesjonssosiologi, Oslo 1972. Stacey og Reid: Health and the Division of Labour, London og New York 1977.

Profesjonell
En profesjonell er en som utøver et erverv som er ens levevei, som en er lært opp i og som en eventuelt har fagbrev i. De yrkene der det kreves fagbrev eller en annen form for bekreftelse på at en er utøver av dette yrket, kalles profesjoner. I engelsk og amerikansk språk har betegnelsen ”professionals” fått betydningen ”frie yrker”, dvs. folk med høyere utdanning som utøver et yrke. Profesjonalisering er et begrep som i den senere tiden har dukket opp når tidligere akademiske disipliner forsøker å lansere sin erfaring og kunnskap som en yrkesutdanning på arbeidsmarkedet.
Profesjonell brukes også om kunstnere og idrettsmenn som lever av det de gjør. Blant idrettsutøvere ble uttrykket først vanlig blant boksere i England og USA som mottok penger for sine kamper. I dag har den profesjonelle idretten stor utbredelse og det eksisterer et utall av måter å finansiere den på (se art. Kommersialisering av idretten).
En profesjonell kunstner brukes om en utøvende eller skapende kunstner som lever av sin kunst. Ordet innebærer også ofte en dom om kvalitet, at noe er profesjonelt utført. Heller ikke blant kunstnere er skillet mellom amatører og profesjonelle lett å opprettholde. Kvalitetskriteriet er selvfølgelig ikke noe sikkert kriterium på skillet mellom amatør og profesjonell, og dessuten er det i dag slik at bare et fåtall av kunstnere i Norge er i stand til å leve av sin kunst. De fleste kunstnere har et yrke ved siden av. Det kan derfor bli vanskelig å skille mellom amatører og profesjonelle når det er snakk om hvem som skal tildeles stipendier eller kunstnerlønn. I debatten om garantiinntektsordningen for kunstnere i 1970-åra, har kunstnerne forsøkt å unngå dette problemet ved ikke å gå inn på hva en profesjonell kunstner er.
T. Ka.


Profesjonisme og masseidrett
Begrepet ”masseidrett” er historisk brukt av arbeideridrettsbevegelsen som en idrettspolitisk holdning for den ”fysiske og åndelige kulturs vekst tilgagn for arbeiderklassen” (fra Arbeidernes idrettsforbunds formålsparagraf). Masseidrett betyr ikke bare mange deltakere, men også at idretten organi­seres på en måte som tjener flertallets interesser. En slik språkbruk faller også sammen med hvor­dan progressive ellers bruker uttrykk som ”masse­ bevegelse” eller ”massene” (se art. Masse). Dette er en av grunnene til at konservative idrettsledere helst sier ”breddeidrett” når de snakker om annet enn eliteidrett.
Ellers er det nyttig å ha en del uttrykk nærmere definert. ”Eliteidrett” er forskjellig fra masseidrett og betyr at et fåtall driver idrett på et høyt ferdighetsnivå. Det er ikke det samme som ”profesjonell idrett” som betyr at man lever av idretten, dvs. har den som direkte yrke. ”Halvproff” betyr at man setter visse grenser for penger og kontrakter, og at det ikke alene er levevei. De fleste idrettsgreinene har en toppelite som samtidigerprofesjonell, men det gjelder ennå ikke Norge. Profesjonell brukes også om avdankete elitefolk som blir lønnete trenere.
”Konkurranseidrett” har sitt motstykke i ”trim og mosjonsidrett”. Også masseidrett har et vesentlig konkurranseinnslag, men i eliteidretten er konkurransen stilt mer !,sentrum. Det er derfor to forskjellige ting å være imot eliteidrett og å være imot konkurranseidrett. Videre er det et tankevekkende faktum at alle land, også sosialistiske av forskjellige valører, har alle de idrettsformene som er nevnt her. Om man vil, kan man snakke om ”statsprofesjonene”, dvs. lønnet av det offentlige, og ”kommersielt profesjonelle”, dvs. lønnet av næringsliv og reklame.
Det er måten og graden av de forskjellige delene av idretten som varierer landene og systemene imellom. Men Kina og Sovjetunionen må ha sin profesjonelle elite like meget som USA har sin masseidrett. Likevel kan man si at ytterpunktene er USAs idrett som i nesten alle ledd har eliten som mål og konkurransen som middel, og Kina som setter vennskap foran konkurranse og søker å organisere idretten med folkehelsen og fysisk kultur som mål og miljø, lek og konkurranse som middel.

Masse- eller eliteidrett i Norge
Norges Idrettsforbund (NIF) er Norges største medlemsorganisasjon med knapt en million medlemmer. Men går man nærmere inn på NIFS idrettspolitikk, ser man at det langtfra er masseidretten som rår. Tvert om er norsk idrett preget av to hovedtendenser, nemlig 1. økende grad av ressurs­forbruk på eliteidrett og 2. kommersialisering.
Eliteidretten rettferdiggjør seg med at den gir underholdning, og borgerskapet har alltid hatt en tendens til å se på idretten som underholder. Det er selvsagt et langt stykke fra masseidrett til å lage et eliteidrettssirkus for å underholde massene i en god stol foran TV eller i avisene. Det er heller ikke masseidrett at ”akvarieidretten” framelsker. Med det menes at idrett blant barn og ungdom skal rekruttere for eliten, dvs. skal få gullfiskene med nok talent til å hoppe opp i eliteakvariet. Mange klubbers ”masseidrett” er i hovedsak innrettet som akvarieidrett. De organiserer virksomheten i a-, bog c-lag, satser på talenter og mangler interesse for dem som blir for gamle. Ideologisk blir også et slikt system en beinhard skole i konkurransementalitet. For hvert talent ofres det tifold tapere. Det er ”den bestes rett”. Denne barne- og ungdomsidretten kan nok være breddeidrett, men ikke masseidrett.
De voksnes bidrag til idretten reduserer dem stort sett til å være tilskuere og kanskje ivrige foreldre for sine håpefulle i akvariet. Selv om trim alltid vil være positivt, kan det rent idrettspolitisk bli negativt som en billig, forfallen form for masseidrett. Eksempler her er ”trim-aksjonen” og ”pausegymnastikk” på bedrifter. Slik avspist masseidrett kan kalles ”sikringsidrett”. Den har også sin klare samfunnsøkonomiske hensikt ved å opprettholde en ”produktiv” helse med minimale omkostninger. Men en del forbund, særlig orienteringsforbundet og bedriftsidrettsforbundet, har prøvd å bryte med sikringslinjen og bevare masseidretten i et enhetlig miljø med annen idrett.
Hovedtendensen i norsk idrett er en slags sterk spesialisering: På den ene siden finner vi folk flest som opplever idrett på annen hånd som underholdning der egen kropp blir en dårlig samvittighet av degenererte håp. På den andre siden er eliten. Hos dem er kroppen halve himmelen og mer til. De er idrettsbroilere.
Begge partene i denne spesialiseringen lider, begge dør for tidlig av for lite eller for mye trening. Og denne spesialiseringen er ingen arbeidsulykke, men en klar konsekvens av vårt samfunn.
L. E.

Se også: Arbeidernes Idrettsforbund, Bedriftsidrett, Idrett, Kommersialisering av idretten.