Postorganisasjon, Den norske (DnPo)
Den norske Postorganisasjon ble stiftet i 1884 og gikk inn i LO i 1951. DnPo organiserer lønnsmottakere i postverket som er ansatt/tjenestegjør i skranke og indretjeneste, kontortjeneste, arbeidsledelse (innen disse gruppene) og administrasjon. Organisasjonsprosenten er meget høy. 9 926 medlemmer (pr. 31.1.79). Medlemstallet er stigende. Ca. 50 % er kvinner. DnPo gir ut fagbladet Posthornet. Formann: Gunnar Solvang. Nestformann: Anders Renolen. Adresse: Øvre Vollgate 11, Oslo 1.
I Oslo møter DnPo konkurranse fra et forbund som ikke er organisert i LO, Postgirokontorets funksjonærforening (STAFO). Dette forbundet organiserer ca. 1 200 lønnstakere i Postgirokontoret, utover dette finnes det ikke noe alternativ til DnPo.

Historie
Den første foreningen som ble startet var Postfunksjonærenes forening i Christiania i 1884. Denne var nærmest som en selskapsklubb å regne.
I 1894 skiftet foreningen navn til Det norske Postmannslag og ble åpnet for utenbys medlemmer, og litt etter litt utviklet den seg til en landsforening og sprang så ut som en organisasjon i 1906.
Poståpnernes Landsforbund ble stiftet i 1909 (inn i LO 1954). Dette forbundet arbeidet på siden av Det norske Postmannslag og organiserte Poståpnere over hele landet. I de seinere år har man funnet det lite hensiktsmessig å operere med to nesten like LO-organiserte forbund som arbeider med stort sett de samme sakene, og i 1977 gikk man sammen til Den norske Postorganisasjon.

Organisasjon
Fra 1.1.80 er DnPo delt inn i 27 kretser. I hvert av postdistriktene 2.-8, er det et samarbeidsorgan som består av kretsformennene i hvert postdistrikt. Disse danner et fellesstyre og har til oppgave å koordinere og samordne kretsens arbeid med saker av regionalt omfang. Tidligere hadde postsjefene en egen krets som nå er oppløst og er gått over til å være en postsjefsforening med formål å samle postsjefer til å diskutere og behandle felles faglige interesser.
DnPo ledes av et landsstyre mellom landsmøtene som består av 38 medlemmer (medregnet sentralstyret) og et sentralstyre på 7 medlemmer der formann, nestformann og sekretær er heltidsansatte. Kun ett av sentralstyrets medlemmer er kvinne.
Sentralstyret har også to heltidsansatte sekretærer som blir valgt på landsmøtet (er ikke medlemmer av sentralstyret).
DnPo er tilsluttet Statstjenestemannskartellet. Internasjonal tilslutning: Post, telegraf og telefoninternasjonalen (PTTI) og Nordisk postsekretariat. Sammen med Norsk Postforbund danner DnPo Postfolkenes Fellesforbund (se art. Postforbund, Norsk).
Forbundets virksomhet
DnPo er et etatsforbund og den postale virksomheten preger forbundet slik at det er liten motsetning mellom lønnstakere og administrasjon. Som statsansatte lønnes medlemmene av et lønnsregulativ, og mye av lønnskampen består i drakamp om plassering av stillinger i regulativet, regler for opprykk osv.
DnPo har ingen spesiell tilknytning til Arbeiderpartiet, men det er ingen hemmelighet at man anser det som fordelaktig for DnPo at Arbeiderpartiet sitter med regjeringsmakta, da man frykter at bankenes konkurransestilling overfor Postverket kan bli styrket ved et borgerlig styre.
DnPo gikk inn for EF-medlemskap og har hatt forståelse for kombinerte oppgjør. Kravet om at all offentlig betalingsformidling skal gå gjennom Postgirokontoret står sterkt i organisasjonen.
S. J. L.


Postverket
Post har blitt fraktet i Norge siden middelalderen som en del av kongemaktens forsøk på å holde riket sammen administrativt. Et moderne postvesen for sivile formål ble startet i 1647 og gitt som kongelig privilegium til rikfolk. Først i 1719 overtok staten driften selv.
Posten ble opprinnelig fraktet av bønder som til gjengjeld var fritatt for skyssplikt, militærtjeneste osv. Fra 1800-tallet kom nye kommunikasjoner til, og posten fikk et voldsomt oppsving. Staten drev fra 1820-åra til rundt 1870 egne dampskipsruter for å sikre frambringelsen langs kysten, og både de private og de statlige jernbanene fraktet post i stor stil etter hvert som de ble bygd ut fra og med 1850. Flyfrakt ble forsøkt i 1920, men ble etablert fast først i 1930-åra. I dag går de fleste brevforbindelsene innenlands med fly.
Postverket hadde i 1976 driftsinntekter på 1 793 mill. kroner og utgifter på 1 757 mill. Samme året var det ansatt i alt 18 199 personer i Postverket. Den totale postmengden var på 1 090,2 mill. sendinger og fordelte seg slik på de forskjellige sendingsartene: brevpost 63,6 %, blad 27,7 %, pakker 1,1 %, postanvisninger 0,2 %, innbetalingskort 5,1 % og utbetalingskort 2,3 %.
I løpet av de siste ti åra har antall faste poststeder i Norge blitt kraftig redusert. Ved utgangen av 1976 var det således bare 2 981 faste poststeder i landet. 11965 var det til sammenlikning 4 319 post­kontorer i Norge, det vil si at over 1 300 postkontorer ble nedlagt i tida 1965-76.
Postverket har altså satset på en omfattende sentralisering av ekspedisjonsstedene. En rekke postansatte er blitt tvunget til å flytte til Oslo eller andre av de større byene og tettstedene for å beholde arbeidet innen etaten. Særlig postgirobygget har vakt stor motstand fordi det ble lokalisert til Oslo. Den alternative plasseringen var Bodø, men ble vraket bl.a. av økonomiske hensyn. Postverket har også drevet en noe spesiell boligformidling for de mange bygdeungdommene som er blitt overflødige ved nedlagte postkontorer.
Postverket har et styre på fem medlemmer der generaldirektøren er fast medlem. De andre medlemmene med personlige vararepresentanter oppnevnes av Kongen for fire år om gangen. Ett av medlemmene med vararepresentant oppnevnes blant de ansatte i postverket. Postverket har dessuten en egen plankomite og et eget personalråd. Personalrådet skal drøfte personalspørsmål ”av prinsipiell personalpolitisk art eller som har omfattende personalmessig betydning”, som det heter i forskriftene. Dessuten har Postverket et eget hovedsamarbeidsutvalg. Dette har et felles samarbeidsutvalg for hele postetaten. Hovedsamarbeidsutvalget virker i praksis som sandpåstrøingsorgan for den politikken som ledelsen i postverket allerede har lagt opp.
Postverket har dessuten et eget postråd på 15 medlemmer som blir oppnevnt for fire år av gangen. Dette rådet skal påse at de instruksene som Stortinget pålegger Postverket, blir fulgt opp på en forsvarlig måte. En tredel av medlemmene i postrådet blir oppnevnt av Stortinget, en tredel av Kongen og en tredel blant de ansatte i postverket.
Postverket har lagt om deler av tidligere manuelle operasjoner til datasystemer. Videreføringen av det såkalte PIDIS (Postverkets integrerte datainnsamlingsanlegg) ble startet opp våren 1976. I dette prosjektet samarbeider Postverket bl.a. med Kongsberg Våpenfabrikk.
H. G.


Potet
Potetplanten (Solanum tuberosum) hører til søtvierfamilien (Solanaceae) og er en av de viktigste kulturplantene i Europa. Den skriver seg fra Sør-Amerika der den ble dyrket lenge før spanierne kom dit. Sammen med mais dannet den grunnlag for tett befolkede og rike kulturer.
Poteten gir stor avling (gjennomsnittlig 2 000 kg per da) og det meste av dette er energi. Tørrstoffinnholdet kan variere fra 15 % til over 30 % (gjennomsnitt ca. 23 %). Av dette er hele 20 % karbohydrater (stivelse) mens bare 1,8 % er protein. Dersom det finnes en alternativ proteinkilde (f.eks. bønner, husdyr, fisk eller vilt), kan potetdyrking brødfø betydelig større befolkninger på et bestemt areal enn korndyrking. Potetplanten er også mer hardfør enn de vanlige kornslagene og gir sikrere avling i marginale jordbruksstrøk.
Utbredelsen av poteten i Europa og i Norge skjedde parallelt med sterk befolkningsvekst. Det er sannsynlig at det var et visst befolkningstrykk i landområdene som gjorde mulig og satte fart i potetdyrkingen. Samtidig utviklet det seg mer permanente åkersystemer uten den tradisjonelle vekslingen med brakkmark. I slike systemer egner poteten seg godt idet den kan nyttiggjøre seg tungt tilgjengelige næringsstoffer i jorda. Potetdyrking var betydelig mer arbeidsintensivt enn korndyrking og kunne sysselsette flere per arealenhet. Samtidig ga poteten en økt mengde matenergi fra det samme jordareal. Utbredelsen av poteten og den medfølgende intensivering av jordbruksdriften førte til at befolkningen ikke nådde det matressurstaket som Malthus hadde spådd (se art. Malthus).
I Norge ble det fart i utbredelsen av poteten først etter nødsårene rundt 1810. Dette minsket avhengigheten av klima og kornimport, og gjorde bosetting mulig på mange høytliggende garder og utnyttet bedre ressurser som ellers var vanskelig å bruke.
Den størsøte trusselen mot potetdyrkingen er sykdommer, særlig potetråte og potetkreft. Potetplanten kan også angripes av potetcystenematode (potetål)som er bærer av flere virusarter. I 1840-årene var det sterke angrep av potettørråte over hele Europa. I Irland, som da var helt avhengig av potene, døde 1,25 mill. mennesker som følge av undernæring og feilnæring.
Potetsykdommer bekjempes nå i økende grad ved kontroll med settepoteter og avisarbeid for å få fram arter som er motstandsdyktige både mot sykdommer og nematoder. Trass i at potet nå også blir brukt som fôr til husdyr, har det vært nedgang i potetdyrkingen i Norge siden 1950.
Potetarealet har sunket sterkest, fra 582 km² i 1949 til 280 km² i 1977. Potetavlingene har variert mye, fra 1,38 mill. tonn i 1943 til 0,39 mill. tonn). En del av nedgangen skyldes at potet ikke lenger er enerådenede i norsk kosthold.
Viktigere er sannsynligvis prisoppgangen på potet og forholdene omkring moderne potetproduksjon. Potetdyrking er fremdeles en arbeidsintensiv drykingsform som det er vanskelig å mekanisere fullt ut. Nedgangen i antall sysselsatte i jordbruket har ført til at potetdryking ikke er så lønnsomt sammenliknet med andre vekster, spesielt ikke når prisen bestemmes av tilbud og etterspørsel. Mange kan også dyrke potet i hobbyhagebruk, dette bidrar også til å holde prisen på potet nede.
På grunn av den gunstige plassen poteten har i omløpet (vekslingen med andre planteslag), finnes det ventelig en nedre grense for hvor langt potetarealet kan synke. I 1977 var det potet på 3,5 % av det fulldyrka jordbruksarealet i Norge. En økning i potetdyrkingen vil i dag måtte stimuleres gjennom pris- og subsidiepolitikken og ikke av befolkningspresset slik tilfellet var da poteten ble innført.
Poteten kan brukes til svært mye. I dag går ca. 33 % til mat og 31 % til dyrefor, 8 % er råstoff til industrien og 13 % er settepoteter (15 % er frostskade, råte og annet svinn). Anvendelsesområdene for potet kan tenkes utvidet. Særlig gjelder dette potet som industriråstoff f.eks. økt bruk av potetmel i barnebleier. I flere land arbeides det også med planer for å øke selvforsyningsgraden av drivstoff gjennom metanolframstilling basert på planteråstoff, slik som potet. I Norge blir det årlig produsert 3 mill. liter sprit av 30 mill. kg potet. Av en samlet årsproduksjon på 1 mill. tonn potet kunne en maksimalt få vel 100 mill. liter sprit. Dette ville representere ca. 90 liter drivstoff pr. personbil i Norge. Her i landet er det ventelig som matenergikilde poteten vil ha sin viktigste funksjon.
A. Sa.

Se også: Landbruk, Mat.

Praha-våren
Praha-våren betegner demokratiseringen og forsøket på å skape en sosialisme med et menneskelig ansikt som fant sted i Tsjekkoslovakia fra januar 1968 til 21 august 1968.
Mens avstaliniseringen fikk dramatiske og vidtfavnende følger i de fleste østeuropeiske land, forble Tsjekkoslovakia så godt som upåvirket. Først i begynnelsen av 1960-årene kom det til syne sterke motsetninger innenfor det tsjekkoslovakiske kommunistpartiet samtidig som den tsjekkoslovakiske økonomien kom i store vanskeligheter. Partiledelsen ble tvunget til å åpne for gjennomgripende diskusjoner og analyser av samfunnet. Presset tiltok stadig mot Antonin Novotný som i egenskap av både partileder og president representerte videreføringen av Stalin-tidens konsentrasjon og misbruk av makten. På sentralkomitémøtet 5 januar 1968 ble han tvunget til å gå av som førstesekretær. Alexander Dubček var den kandidaten de ulike fraksjonene i partipresidiet kunne enes om.
Utskiftningen i partitoppen ble fra først av ikke tillagt noen særlig betydning fra befolkningens side. Men det viste seg snart at det var inntrådt et nytt politisk klima. De intellektuelle ble mer høylydte i sin kritikk, og pressesensuren opphørte i praksis å fungere. Motstanderne av Novotný i partiet ga sin kritikk stadig skarpere form. Ulike massemøter tok til å fremsette politiske krav. Allerede i februar ble det nedsatt en arbeidsgruppe ledet av Zdenek Mlynář som skulle utarbeide et aksjonsprogram for partiet. Med dette programmet ønsket partiet å fjerne enhver tvil og mistro til den nye politikken og presisere dens målsettinger.
På sentralkomitémøtet i slutten av mars ble partiets nye linje formulert mer presist og gitt et tydeligere organisatorisk uttrykk. Novotný måtte trekke seg som president. General Ludvik Svoboda ble nominert som hans etterfølger. Dessuten overtok Novotnýs motstandere flere ledende stillinger i partiet og i regjeringen.
Aksjonsprogrammet som ble offentliggjort 9 april, inneholdt en rekke punkter som brøt med politikken under Novotný. Det inneholdt punkter om full ytringsfrihet, om rehabilitering av Stalin-tidens ofre, om dannelsen av arbeiderråd på bedriftene. Det viktigste og av ytre årsaker mest ømtåelige punkt gjaldt partiets monopolstilling. Denne ble ikke oppgitt, men det ble presisert at kommunistpartiets ledende stilling ikke måtte baseres på maktmidler. Gjennom sitt arbeid måtte partiet sikre seg folkets støtte og tillit.
Den nye ytringsfriheten førte til at en rekke organisasjoner trappet opp sin virksomhet og at nye ble dannet. Men selv om partiet fikk massiv støtte for sin politikk, manglet det ikke på til dels skarp kritikk som hovedsakelig besto i at partiledelsen var for vaklende eller gikk for langsomt fram. Meningsmålinger viste imidlertid at i hele det politiske mangfoldet som kom til uttrykk, ønsket det store flertallet å holde fast på en sosialistisk samfunnsform. Bare 5% ønsket en kapitalistisk restaurasjon.
Partiledelsen hadde ikke bare de gamle Novotnýtilhengerne og befolkningens krav og ønsker å ta hensyn til. Tsjekkoslovakias stilling i det Sovjetdominerte Øst-Europa ble utover våren og sommeren i stadig større grad bestemmende for videreutviklingen av demokratiseringsprosessen. Etter at aksjonsprogrammet ble offentliggjort produserte i første rekke Sovjetunionen og Øst-Tyskland en ren flom av avsløringer om den kontrarevolusjonære utviklingen i landet. For disse var den utvidete ytringsfriheten ensbetydende med at kommunistpartiet var i ferd med å miste kontrollen over samfunnet. Dubček imøtegikk hele tiden kritikken fra sine ”allierte” ved å henvise til at det dreide seg om indre anliggender i Tsjekkoslovakia, og at landets plass i det sosialistiske fellesskapet var urokkelig.
I juni og juli ble demokratiseringen stadig sterkere. De fleste innså at partiledelsens tilbakeholdenhet skyldtes den ytre trusselen. I slutten av juli fant det sted ytterst dramatiske forhandlinger mellom den tsjekkoslovakiske og sovjetiske toppledelsen. Selv om tsjekkoslovakene måtte gå til mindre innrømmelser, avviste de alle sovjetiske anklager om kontrarevolusjon. Etter dette møtet pustet hele Tsjekkoslovakia lettet ut.
Natten til 21 august besatte tropper fra Polen, Øst-Tyskland, Ungarn, Bulgaria og Sovjetunionen helt uventet hele Tsjekkoslovakia, angivelig etter anmodning fra ”sunne elementer” i kommunistpartiet. Dubček og flere andre ledere ble arrestert og brakt til Moskva. Planen med okkupasjonen hadde vært å fjerne Dubček -ledelsen og å få innsatt en samarbeidsvillig ”arbeider- og bonderegjering”. Men det tsjekkoslovakiske folkets enhetlige og massive ikkevoldelige motstand mot okkupantene gjorde en slik løsning umulig.
Det ble nødvendig å forhandle med de tsjekkoslovakiske lederne. Under et umenneskelig press ble de tvunget til å ”normalisere” forholdene i landet, noe som i virkeligheten besto i å annullere alle vesentlige punkter i aksjonsprogrammet. Utover høsten og vinteren satte Sovjetunionen fram nye krav om ”normalisering” og bekjempelse av de ”antisosialistiske elementene”. I april 1969 måtte Dubček etter et sovjetisk ultimatum trekke seg som førstesekretær. Han ble etterfulgt av Gustáv Husák som skulle vise seg å være villig til fullt ut å ”normalisere” det tsjekkoslovakiske samfunnet og å ”gjenopprette partiets autoritet på alle samfunnsområder”.
Praha-våren var en krise for den sovjetiske formen for sosialisme som sovjetbyråkratiet måtte knuse for å hindre at det oppsto et virkelig alternativ til den reelt eksisterende sosialismen uten et allmektig partiapparat, uten sensur og et allestedsnærværende hemmelig politi. Men for sosialister både i og utenfor de Moskva-orienterte partiene virkeliggjorde Praha-våren et alternativ til det stalinistiske partidiktaturet og den vestlige kapitalismen, og erfaringene fra Tsjekkoslovakia har hatt stor betydning for nyorienteringen til de ”eurokommunistiske” partiene som åpenbart oppfattes som en like stor trussel både i Moskva og Washington.
J. I. B.

Se også: Charta 77, Dubček, Tsjekkoslovakia.
Litteratur: Z. Mlynár: Nachtfrost. Erfahrungen auf dem Weg vom realen zum menschlichen Sozialismus, Köln 1978. Z. Hejzlar: Praha i skyggen av Moskva, Oslo 1978.

Presley, Elvis
Presley (1935-1977) er den mest dyrkete populær­ sangeren i USA og Europa etter andre verdenskrig. Elvis Aron Presleys plater er omsatt i mer enn en halv milliard eksemplarer, noe som langt overstiger hva noen annen artist har oppnådd i løpet av sin karriere. Presley ga et avgjørende  bidrag til rock'n rollens gjennombrudd i siste halvdel av femtiårene, noe som betydde en revolusjon i populærmusikken og la i løpet av få år grunnen for en internasjonal ungdomskultur som omfatter hele den vestlige verden.
Presley hadde sin bakgrunn i de amerikanske sørstatenes ”white trash”, det laveste sjiktet i den hvite arbeiderklassen. Han sto fram av en røff og aggressiv fattigdomskultur som var preget av fronter både til den svarte befolkningen og den hvite middel- og overklassen. Hans storhet som sanger ligger i hans evne til å utnytte denne sosiale aggressiviteten i en pågående, opprørsk sangstil med åpen erotisk appell. Sammen med James Dean er Presley blitt stående som det fremste uttrykket for femti tallets rotløse ungdom med dens blanding av selv­hevdelse, fortvilelse og sentimentalitet, treffende sammenfattet i tittelen på en av Deans filmer: ”Rebel without a cause”. Med lærjakke, dongeri og kinnskjegg forferdet Presley besteborgerligheten og ble et levende symbol på ungdommens protest.
Som sanger nådde Presley høyest i årene 1955-58. I løpet av drøye tre år markerte han seg som rockens ubestridte konge, med nær tjue pla­teinnspillinger som hver gikk i over én million eksemplarer i USA. Av disse kan ”Heartbreak Hotel”, ”Loving you”, ”Hound dog” og ”All shook up” framheves som typiske for ulike sider ved Presleys sangstil. Den spenner fra skingrende raseri til inn­advendt hulking, med en særegen gyngende kvali­tet i moderat tempo, sterkt understøttet av gospel­gruppen The Jordanaires.
I formen maktet Presley å overskride rasegrenser ved å kombinere hvit hillbilly-musikk med svart blues. Som utøver er han særpreget ved stort tone­register og uovertruffen variasjon i uttrykk, ofte med dristige overganger mellom aggressive og lyr­iske partier. Stilen er ofte paradoksal, den er samti­dig bydende og bedende, noe som utvilsomt bidrar til å underbygge den erotiske appellen. Presley spil­te inn utallige filmer, de musikalsk sett viktigste av disse er ”Love me tender” (1956), ”Loving you” (1957), ”Jailhouse Rock” (1957) og ”King Creole” (1958). Gjennom dem ble også hans sceneopptre­ den like allment tilgjengelig som platene.
Det er et typisk trekk ved de fleste formene for populærkultur at utøveren spiller en større rolle enn verket eller teksten som framføres (se art. Eventyr). Presley var imidlertid den første sangart­isten som konsekvent tok i bruk hele kroppen som instrument, og utviklet en kroppslig uttrykksform som ble skoledannende for all senere popmusikk.
Elvis Presleys karriere som artist uttrykker suksessens paradoks i et nøtteskall. Da det utrolige gjennombruddet skulle konsolideres rundt 1960, ble sangstilen og repertoaret gradvis lagt om henimot søtladne ballader og innsmigrende Hawaiimusikk (”In the chapel in the moonlight”, ”Blue Hawaii”). Samtidig ble Presley i økende grad personlig isolert, ikke minst fordi pågående fans gjorde det nesten umulig for ham å vise seg uten fare for å bli revet i stykker.
Den feirete sangeren trakk seg tilbake med sine livvakter til eiendommen Graceland i Memphis. Fram mot sin død ble hans personlighet mer og mer nedbrutt. Fra dongeri til gull-lamé var veien kort og bratt. Desto lenger ble nedturen med nervepiller i luksusvillaens ensomhet, avbrutt av årvisse opptredener på Hilton i Las Vegas. Historien har vært fortalt mange ganger før i Hollywood, men aldri for et større publikum.
F. E. / T. R. L.

Se også: Dongeri.


Pressområde
Eit pressområde er eit geografisk område med så høgt økonomisk aktivitetsnivå at den raske veksten gir sterk pris- og kostnadsauke fordi tilgangen på viktige gode blir særs knapp. Det er også vanleg å nytte omgrepet om stader der det bur så mange at det i seg sjølv får negative verknader. I tillegg til prispress på viktige gode blir kostnadene ved offentlege grunnlagsinvesteringar her urimeleg høge, Investeringar som i mindre folketette område dels ville vore unødvendige, dels langt rimelegare. I dette siste tilfellet snakkar ein gjerne om såkalla stordriftsulemper i motsetnad til det vanlege, stordriftsfordelar.
Eit pressområde kjem til uttrykk på ulike måtar. For næringslivet er det særleg tilgangen på stabil og kvalifisert arbeidskraft som blir vanskeleg. Det same gjeld tilgangen på tomtegrunn. Dette fører m.a. til press på arbeidsløner (lønsgliding) og tomteprisar. I tillegg til dei samfunnsøkonomiske verknadene som alt er nemnde, fører eit dominerande pressområde oftast til vanskar for nasjonaløkonomisk styring. Eit slikt område gjer det nødvendig med innstrammingstiltak for å dempe aktiviteten, og dette kan føre til at ressursar blir underutnytta i område som tvert om treng stimuleringstiltak.
Korleis den enkelte innbyggaren merkar elt pressområde, er sjølvsagt svært avhengig av kvar han/ho er i den sosiale lagdelinga. Fleirtalet vil særleg merke det gjennom lange arbeidsreiser og vanskar med å skaffe seg eit godt husvære til ein overkommeleg kostnad. Oftast vil ein også bu mindre triveleg på grunn av støy og anna forurensing i eit oppsplitta, ”hardt” sosialt miljø.
I den norske politiske debatten var tanken om pressområde første gongen sentral i samband med at distriktspolitikken blei trappa opp på 1960-talet. Den sterke veksten i Oslo-regionen var såleis ei viktig grunngjeving for denne opptrappinga. Seinare har omgrepet også vore nytta på andre større og mindre tettstader. Særleg aktuelt har det vore i debatten om den sterke veksten i Stavanger-området i samband med oljeutvinninga på den norske sokkelen.
A. Ha.

Sjå også: Distriktspolitikk, Vekstsenter.

Prevensjon
Menneskene har til alle tider forsøkt å kontrollere antall barnefødsler. Historiske kilder fra oldtid og middelalder viser at dette alltid har vært viktig og nødvendig. Men selvsagt har ikke prevensjonsmidlene vært tilnærmet så sikre som de er i dag.
Allerede egyptiske kilder beskriver hvordan halve sitronskall, kålblader o.l. kunne brukes som pessar. Oljer og urteblandinger ble brukt som prevensjonsmidler, og noen av dem hadde faktisk en hemmende virkning på sædcellenes bevegelighet, slik som våre dagers skum og kremer.
Kondom ble antakelig bare brukt til pynt, og fikk ingen betydning som prevensjonsmiddel før en langt seinere oppdaget at det også beskyttet mot kjønnssykdommer. Casanova var blant de første som priste kondomet som prevensjonsmiddel.
Men noen metoder ble også brukt helt galt. Når kvinner i Hellas fikk satt inn en form for spiral, var det dels for å helbrede en underlivssykdom, dels for å bli gravide. Helt logisk og helt feilaktig ble det hevda at spiralen representerte en ”sti ” som sæd cellene kunne vandre opp langs. Usikkerheten om hvordan spiralen virket eksisterte helt opp til siste halvdel av det 19. århundret.
Sikre perioder eller rytmemetoden er en prevensjonsmetode som også er blitt benyttet helt motsatt av hva vi gjør i dag. Før en oppdaget menstruasjonssyklusen omkring 1850, visste en selvsagt ikke noe om eggløsningen. Det var derfor naturlig å tro at det var menstruasjonsblodet som gjorde at en kvinne ble gravid. De sikre periodene ble dermed perioden mellom menstruasjonene, dvs. midt i eggløsningen.
Her må en riktignok undre seg over om ikke kvinners egne erfaringer skulle tilsi at de oppdaget denne feiltakelsen. Det er mulig at denne metoden eksisterte mer i den medisinske litteraturen enn i virkeligheten. En må ta i betraktning at de faktiske forhold omkring befruktning var relativt ukjente og belastet med utallige myter. Det synes som om samleie bare var en (eller en del av en) forklaringsmåte på hvordan befruktningen skjedde. Andre ting, bl.a. vinden, ble også tillagt evnen til å gjøre en kvinne gravid. Det faktum at svangerskapets lengde heller ikke var fastslått, gjorde det også vanskeligere å si hvordan prevensjonsmidlet virket.
Abort og barnedrap har vært blant de viktigste midlene til å begrense barnetallet, og langt mer utbredt enn i dag. Det er for øvrig interessant å merke seg at skillet mellom abort og prevensjon er av svært ny dato. Medisinske kilder fra hellenistisk og romersk tid har riktignok forsøkt å definere disse begrepene i forhold til hverandre, men det var først på 1800-tallet da det skjedde store tekniske forbedringer av prevensjonsmidlene, at skillet mellom abort og prevensjon slo igjennom.
Prinsippene for å hindre graviditet har vært overraskende konstante når en tar i betraktning hvor ny kunnskapen om menstruasjonssyklus og befruktning er. En har forsøkt å hindre at spermier kommer inn i skjeden (kondom) eller at de skal komme inn i livmoren (pessar) eller å bruke midler som hindrer spermienes bevegelser (sæddrepende salver og kremer). Bare p-pillen er prinsipielt sett ny, de andre midlene har stort sett bare gjennomgått tekniske forbedringer.
Derimot har argumentasjonen for og imot prevensjon variert i mye større grad. Det viktigste skillet går her mellom oldtid og middelalder. Fra oldtiden finnes kilder både fra Egypt, Hellas og Rom som beskriver prevensjonsmetoder i detalj, og som legaliserer bruken av dem ved å vise til samfunns- og familiehensyn. Det var dessuten et poeng at kvinner beholdt sin skjønnhet lengre ved å føde få barn.
Men ved kirkens framvekst får vi et diametralt motsatt syn på prevensjon. I tidlig middelalder fikk ikke fostret sjel før det hadde rørt seg (ved fjerde til femte måned). Argumentasjonen om at prevensjon eller abort var barnedrap og mord var derfor ikke særlig gangbar. I stedet ble det hevdet at prevensjon var unaturlig og derfor syndig, eller at det var skadelig for ekteskapet. I samsvar med dette forsvinner også praktisk talt all litteratur og forskning om prevensjon, som tidligere var svært omfattende. Hvilke konsekvenser dette hadde for folks kunnskaper og praksis, er vanskelig å si. Men bl.a. hekseprosessene viser at kunnskap om prevensjon ikke bare fantes i litteraturen, men også i en tradisjon som ble ført videre fra generasjon til generasjon. Kloke koner og jordmødre var blant dem som tok vare på tradisjonene - noe de ofte fikk svi for.

Kampen om prevensjonen
På 1800-tallet ble spørsmålet om prevensjon og barnebegrensning gjenstand for en viktig politisk kamp, spesielt i England og USA. Samtidig gjennomgikk prevensjonsmidlene en sterk utvikling med hensyn til kvalitet.
Industrialisering og urbanisering skapte vanskelige kår for den framvoksende arbeiderklassen. Barnedødeligheten var stor, og mange kvinner døde i barselseng. Fattigdommen og de elendige boligforholdene gjorde det også nødvendig å begrense fødselstallet. Men det synes som om bondesamfunnets kunnskaper ikke fulgte med strømmen av arbeidere til byene. Tradisjonene ble brutt, og mulighetene til å videreføre erfaringer og kunnskaper ble borte.
Kampen for prevensjonsopplysning ble derfor først og fremst ført med tanke på arbeiderkvinnene. Borgerskapets kvinner hadde større muligheter til å beskytte seg mot uønskede svangerskap. Dessuten gikk deres menn på bordell.
Tilhengerne av prevensjonsopplysning var arbeiderledere, sosialister og borgerlige liberale. De ønsket å bedre arbeiderklassens situasjon, men også rasehygieniske og nasjonaløkonomiske argumenter ble fremmet på bakgrunn av Malthus' teorier om befolkningsvekst.
Legene holdt seg utenfor denne diskusjonen inntil ca. 1870 fordi temaet var for lavt og uverdig til å beskjeftige seg med. Til slutt ble imidlertid spørsmålet så viktig at også legene kastet seg ut i kampen. Først for å bekjempe prevensjonsopplysningen, seinere for å kontrollere den.
Motstanderne, bl.a. geistlige kretser, argumenterte med at kvinnene ville bli udydige og familiesystemet bryte sammen dersom folk selv kunne bestemme når/om de ville ha barn. Prevensjon var fortsatt unaturlig og umoralsk slik som i middelalderen. Det kunne dessuten være fysisk farlig og føre både til kreft og sinnssykdom.
I denne perioden ble en mengde pamfletter og bøker gitt ut som beskrev hvorfor og hvordan kvinner kunne beskytte seg mot uønskede svangerskap. I Norge er det særlig Katti Anker Møller som er kjent for sin innsats i abort- og prevensjonskampen (se art. Møller). I 1921 oversatte hun og ga ut Marie Stopes ”Brev til de strevsomme mødre” i samarbeid med Fredrikstad og omegns arbeiderpartiers kvindeforening. Inntekten gikk til opprettelsen av Mødrehygienekontoret i Oslo i 1924 (se art. Mødrehygienekontor). Dette arbeidet ble fulgt opp med opprettelse av prevensjonsklinikker i Stavanger, Drammen og Skien i 1931 og i Odda i 1932.
Dette foregikk selvsagt ikke uten kamp. Kirken uttalte sin motstand mot prevensjon, også innen ekteskapet. Universitetets medisinske fakultet anså at prevensjonsopplysning var ønskelig for gifte, men ville ikke gi ut noen trykt veiledning om emnet. Men opplysning måtte utelukkende gis av leger, hevdet de. Katti Anker Møller derimot så på prevensjon som et ledd i mødrenes frigjøring, og mente at det var kvinnene selv som burde lede formidlingen av prevensjonsmidlene. Hun la også vekt på klasseforskjellen i dette spørsmålet, og viste bl.a. til at det på Frogner i Oslo ble født 15 pr. 1 000 innbygger, mens det på østkanten ble født 32 pr. 1 000.
Det er i dag ikke lenger særlig uenighet om behovet for og berettigelsen av prevensjon og familieplanlegging, selv om bl.a. kirken ikke liker alle prevensjonsmidlene, og i hvertfall ikke at det snakkes fordomsfritt om dem. Prevensjonsopplysning har kommet inn i Mønsterplanen for grunnskolen, og følges opp - i varierende grad riktignok - på de enkelte skolene. Det har også kommet ut gode og tilgjengelige bøker som ”Kvinne kjenn din kropp” og ”Være sammen”, og prevensjonsmidlene er videreutviklet til å bli sikrere og bedre.

Prevensjon og u-land
I mange samfunn sikres økonomisk trygghet og sosial status bare gjennom reproduksjonen. M.a.o. er det av praktiske og økonomiske grunner at de fleste har mange barn. Barn er en viktig og nødvendig arbeidskraft og trygger alderdommen. Kvinner må oppfylle sin rolle som mor for å verdsettes, og en del steder må menn endog ha sønner for å oppnå en sosial posisjon. En begrensning av barnetallet vil derfor svært ofte bety både tap av sosial status og være en økonomisk belastning.
Dette betyr ikke at befruktningskontroll er uønsket i u-land. Men medisinsk teknologi er fullstendig utilstrekkelig så lenge den ikke er knyttet til sosial og økonomisk endring.

Prevensjonsmidlene
Av prevensjonsmidlene kreves det at de har høy grad av sikkerhet, ingen eller minimalt med bivirkninger, at de er billige (eller gratis) og lett tilgjengelige og at virkningen kan oppheves.
De vanligste prevensjonsmidlene i Norge i dag er p-pille, spiral, kondom og pessar. Disse har varierende grad av sikkerhet, men den beregnes oftest til å ligge mellom 90 og 100 prosent, med p-pille og spiral som det sikreste. Ser en helt bort fra bruksfeil, noe som i seg selv er urealistisk, kan en slå fast at sikkerheten er høy, men ikke høyere enn at abort fortsatt må regnes som et alternativ når andre tiltak har sviktet.
Bivirkninger er mer problemmatisk. Om p- pillas og spiralens langsiktige virkninger er det stor uenighet (risiko for hjerte-/ karsykdommer, langsiktig reaksjon på et fremmedlegeme). Men de såkalte ”banale” bivirkningene som vektøkning, hodepine, kvalme, depresjoner (p-pille) og økte menstruasjonssmerter og tendens til egglederbetennelse (spiral) kan være alvorlige nok til at en del kvinner ikke kan eller vil bruke noen av disse. Pessar og kondom har ingen bivirkninger.
Kondom er det eneste prevensjonsmidlet som kan skaffes uten å konsultere lege. I de siste åra har kondomer vært til salgs i kiosker og kolonialer, foruten at det som før selges på bensinstasjoner, apotek, barberer, automater. Det er selvsagt nødvendig med en medisinsk forsvarlig behandling når det gjelder p-pille, innsetting av spiral eller tilpassing av pessar, men det skulle ikke være tvil om at også trenede personer lavere i helsehierarkiet - sjukepleiere, jordmødre etc. - kunne utføre denne funksjonen tilfredsstillende. Ventetida hos privatpraktiserende leger og prevensjonsklinikker er oftest svært lang.
Prisene på prevensjonsmidlene er neppe så høy at folk av den grunn unnlater å bruke dem, men de burde likevel prinsipielt sett være gratis. Spesielt for ungdom er dette viktig. Dette må i så tilfelle gjelde alle typer prevensjonsmidler slik at en kan få en reell valgmulighet mellom de ulike alternativene uten å ta økonomiske hensyn.
Ettersom sterilisering er den eneste prevensjonsmetoden som ikke lar seg oppheve, faller den i en kategori for seg. Sterilisering består i en overskjæring av egg- eller sædleder, og etter en ny lov av 1977 har enhver person over 25 år rett til å få dette inngrepet utført. Inngrepet er enklest å foreta på menn og gjøres uten sykehusinnleggelse. Kvinner blir gjerne innlagt 1-5 dager, avhengig av hvilken operasjonsmetode som brukes. Sjansen for en vellykket tilbakeføring av operasjonen er så liten at en bør se bort fra en slik mulighet. En bør derfor vite temmelig sikkert et en ikke vil ha (flere) barn før en lar seg sterilisere. Operasjonen endrer ingen hormonproduksjon, slik at kvinner fortsatt vil ha menstruasjon og ikke komme tidligere i overgangsalderen, og menn vil ha omtrent den samme mengden sædvæske ved utløsning.
Som vi ser er det visse mangler ved de rent tekniske sidene av prevensjonsmidlene, men de nevnte kravene er likevel relativt godt oppfylt. Det er derfor ikke trolig at prevensjonssvikt - enten ved ikkebruk eller feilbruk - i første rekke ligger i prevensjonsmidlene.

Opplysning
I tråd med dette viser det seg også at kunnskap om prevensjon ikke er en utslagsgivende faktor når det gjelder holdninger eller handlinger. Kunnskapen må ikke bare være teknisk og utvendig, men gå inn i hele individets verdisystem med hensyn til seksualitet og samliv. For å forklare prevensjonssvikt er det nødvendig å bevege seg ut over selve prevensjonsmidlene og se dem i sammenheng med holdninger til seksualitet og prevensjon. Her skal vi særlig drøfte en del psykiske faktorer som virker inn på prevensjonsbroken.
Det kan være nyttig å se litt på hva som preger utviklingen av prevensjonsmidlene, og spesielt p-pille og spiral, som er de nyeste og mest omtalte.
Helt grovt kan en si at vi har sett en overgang fra mannlige til kvinnelige metoder, dvs. fra kondom til spiral og p-pille. I sammenheng med dette er prevensjonen blitt samleieuavhengig i den betydningen at kvinner hele tiden er beskyttet og samleiet derfor ikke krever særlige foranstaltninger. Videre er prevensjonen i økende grad blitt avhengig av medisinsk kunnskap og personell. Samtidig har vi fått høyeffektive metoder sammenliknet med hva som tidligere har eksistert. Denne utviklingen innebærer åpenbart flere fordeler, men en skal ikke se bort fra at den også kan gjøre prevensjonen mer komplisert.
At de viktigste prevensjonsmidlene er konstruert for kvinner, gjør at kvinner også blir sittende med hele ansvaret. Riktignok har kvinnen da kontrollen, men samtidig gjør dette at menn blir mindre interessert i prevensjon. Det betyr at menn vil vise mindre forståelse for problemene som kvinner eventuelt har med prevensjonen, at en samtale om dette blir vanskeliggjort og at det kan være vanskelig f.eks. å få menn til å bruke kondom. Det at flere prevensjonsmidler er samleieuavhengige, forsterker denne tendensen ved å gjøre prevensjonen mer mystisk og eksklusivt kvinnelig. Samleieuavhengige prevensjonsmidler er en fordel bare på bakgrunn av et problematisk forhold til seksualitet, og bidrar ikke til å endre disse holdningene og følelsene.
Det har også betydning at det særlig er p-pille og spiral som kjøres fram i opplysning om prevensjon. Det gjør at pessar og kondom lett framstår som mye dårligere, og derfor blir uaktuelle/ikke akseptable for mange kvinner. Som en følge av dette ser vi ofte at uønskede eller ikke-planlagte svangerskap oppstår når f.eks. kvinner har et opphold i bruken av p-pille. Det samme gjelder for kvinner med sjelden eller sporadisk seksuell omgang. For dem er en kontinuerlig prevensjon oftest uaktuell, og selvsagt unødvendig. Ettersom ikke alle kvinner alltid kan gå på p-pille eller bruke spiral, er det viktig at ikke alternative metoder glemmes i all propagandaen for de nye prevensjonsmidlene.
Paradoksalt nok kan prevensjonens effektivitet virke mot sin hensikt. Sikkerheten kan bidra til å gjøre kvinner mer uavhengige av sin forplantningsfunksjon og skille seksualitet og reproduksjon. Men den stiller også kvinner overfor kravet om å bestemme over sitt eget liv. Fordi denne frigjøringen også kan være truende, kan kvinner ty til en flukt inn i moderskapet. Dette gjelder spesielt unge jenter, og vil være et problem så lenge det er godtatt at kvinner er mødre av yrke.
At det finnes svært sikker prevensjon og eventuelt adgang til abort innebærer ikke at kvinner kan bestemme om/når de vil ha barn. Dette er bare en av forutsetningene for å kontrollere reproduksjonen. Utslagsgivende er i første rekke kvinnenes stilling i samfunnet, bl.a. I hvilken grad de økonomisk, sosialt og psykisk er avhengige av menn.
K. Kj.

Se også: Abort, Befolkningsutvikling.
Litteratur: .T. Peel og M. Potte (red.): Lærebok i prevensjon, Oslo 1975.

Primær- sekundær- og tertiærnæring
Primærnæringer utgjør sammen med sekundærnæringer og tertiærnæringer en tradisjonell tredeling av produksjonsvirksomhet i et lands økonomi. Primærnæringene eller de ekstrakove næringene omfatter jordbruk, skogbruk, fiske m.v. og bergverk. Sekundærnæringen eller de bearbeidende næringene omfatter industri, bygge- og anleggsvirksomhet og kraftforsyning m.v. Tertiærnæringene eller de tjenesteytende næringene omfatter varehandel, privat og offentlig tjenesteyting og offentlig forvaltning og forsvar. Inndelingen spiller i dag liten rolle i offisiell statistikk som i alminnelighet deler næringene inn langt mer detaljert.
Inndelingen i primær-, sekundær- og tertiærnæringer er særlig knyttet til utviklingsmønsteret for sysselsettingens fordeling på næring og tradisjonelle industriland, og er tillagt analytisk betydning i enkelte stiliserte vekstmodeller. Fra en situasjon der den alt overveiende delen av befolkningen var knyttet til primærsektoren, oftest jordbruk, vokste sekundærsektorene sysselsettingsandel raskt under industrialiseringsprosessen og nådde et maksimum i mange land på 40-50 %. Tertiærsektoren som også vokste under den tidligere fasen av industrialiseringsproseseen, har i seinere år blitt størst i sysselsetting av de tre sektorene. Sekundærlektorens sysselsettingsandel har vist en klar tendens til relativ tilbakegang i flere land.
Tertiærsektorens dominerende stilling har for enstor del sammenheng med veksten i offentlig sysselsetting (administrasjon, forsvar, helse og utdanning) som nå utgjør mer enn 20 % i mange industriland. Dette utviklingsmønsteret er sammen med andre trekk ved industrilandenes historiske utvikling tillagt en allmenn betydning som uttrykk for en normal industrialiseringsprosess. Imidlertid har det lenge vært klart at økonomisk vekst i områder som er avkolonisert etter andre verdenskrig vil måtte foregå etter andre modeller.
O. BJ.
Pris
Prisen på en vare er den pengesummen kjøperen av en vare avstår til selgeren som motytelse for å få varen. I en noe utvidet forstand kan vi også bruke begrepet pris der hvor det ikke 'egentlig foregår noen overdragelse av eiendomsrett til varen, men bare en regnskapsmessig notering ved overføring av varen mellom forskjellige administrative enheter under samme eier.
Ved en betraktning av prisenes utvikling er det hensiktsmessig å skille mellom relative priser og absolutte priser. De relative priser uttrykker prisene på de enkelte varer i forhold til prisene på andre varer, mens de absolutte priser er prisene reknet i pengeenheter etter løpende verdi. Hvis f.eks. alle priser reknet i kroner pr. kilo, kroner pr. Ilter osv. blir fordoblet, blir de absolutte prisene fordoblet mens de relative prisene blir uforandret. En sier også at prisnivået er endret mens de relative prisene er konstante.
I en faktisk prisutvikling vil både de relative og de absolutte prisene endres, men en kan da skille ut bevegelsen i det absolutte prisnivået ved hjelp av en prisindeks som er et gjennomsnittsuttrykk for prisene. De følgende anførslene gjelder først og fremst de relative prisene. Sterke endringer i det absolutte prisnivået betegnes som inflasjon når prisnivået er stigende og deflasjon når prisnivået er fallende. Slike endringer omtales ofte som endringer i pengeverdien.

Prisenes funksjoner i økonomien
Prisene har mange forskjellige funksjoner i et lands økonomi. En skjematisk gruppering av funksjonene kan angis på følgende måte:
1. Prisene påvirker kanaliseringen av pengestrømmer mellom kjøpere og selgere av varer og tjenester. Det innebærer at de påvirker inntektsdannelsen og inntektsfordelingen mellom produsenter av forskjellige slags varer, mellom bedriftseiere og lønnstakere osv.
2. Prisene spiller en sentral rolle for reknskapsførsel og kontroll på forskjellige nivåer. Dette ligger først og fremst i at prisene gjør det mulig å sammenlikne og summere verdien av fysisk sett helt forskjellige varer og tjenester som i mengde-enheter har forskjellig benevning. Prisene har en slik funksjon helt fra husholdnings- og bedriftsnivå opp til sammenrekningen av verdien av all produksjon i et land til ”nasjonalprodukt”.
3. Prisene er informasjonskilder eller signaler i et system for ressursdisponering og koordinering av produksjonsaktiviteter når produksjonen ikke er planlagt sentralt, men bestemmes gjennom en rekke beslutninger tatt hver for seg på lavere nivå, i bedriftene. Bedriftene vil ledes etter visse formål hvor bedriftenes overskudd veier tungt. Overskuddene blir bestemt av inntekter ved salg av produktene og kostnader ved bruk av arbeidskraft, energi, halvfabrikata og råvarer. Hvilke priser som råder for produktene og for de forskjellige innsatselementene i produksjonen, vil da være bestemmende for hvilke varer bedriftene satser på å produsere og hva slags produksjonsteknikk de velger å benytte. En relativt høy pris på et produkt vil tendere til å framkalle en høy produksjon av vedkommende vare; en relativt høy pris på en innsatsfaktor vil få bedriftene til å velge produksjonsmetoder som benytter relativt lite av vedkommende innsatsfaktor osv. En kan sammenfatte dette som prisenes funksjon som midler til å styre produksjon og ressursdisponering på en desentralisert måte.
4. Prisene er midler til å skape likevekt mellom tilbud og etterspørsel etter forskjellige varer og tjenester, slik at det ikke oppstår store mengder av produserte varer som ikke finner kjøpere, eller køer og ventelister eller andre uttrykk for at det er kunder som ønsker å kjøpe varer, men ikke finner selgere. Denne likevektsdannelsen framkommer ved at en tendens til knapphet fører til at prisen trekkes noe opp, mens en tendens til overskudd av en vare fører til at prisen presses noe ned.
Det er delvis nær sammenheng mellom disse forskjellige funksjonene. For eksempel er de to siste funksjonene nært forbundet med hverandre, idet priser som ikke svarer til likevektsdannelse mellom etterspørsel og tilbud ikke kan virke fullt ut slik som forklart under punkt 3 ovenfor. Om det er knapphet eller overskudd av visse varer, vil jo ikke bedriftene alltid kunne foreta slike disposisjoner på produksjonssiden eller på innsatssiden som prisene egentlig skulle tilsi. Funksjonene kan likevel betraktes som forskjellige. Det er f.eks. mulig å la produksjonen bli bestemt av andre hensyn enn det som er nevnt under punkt 3 ovenfor, og så la prisene bli bestemt slik at likevekt oppstår mellom produksjonsmengder og etterspørsel fra kjøpernes side. Dermed har prisene en likevektsdannende funksjon uten at de styrer produksjon og ressursbruk.
Vekten på de forskjellige funksjonene som prisene kan ha, vil være forskjellige under forskjellige økonomiske systemer. Under et privatkapitalistisk system utfolder prisene seg i alle de fire funksjonene som er gruppert ovenfor. Under et sosialistisk system vil prisene vanligvis ha noe mer begrensede funksjoner.
I Sovjetunionen og de andre østeuropeiske land har prisene i de perioder hvor en har hatt den sterkeste grad av sentralisert dirigering, først og fremst hatt en regnskaps- og kontrollfunksjon, og et stykke på vei en inntektspåvirkende funksjon. Men overskuddene i bedriftene, som påvirkes av prisene, har stort sett vært kanalisert inn til staten på forskjellige måter og altså ikke direkte gitt private inntekter. I en viss utstrekning har prisene hatt en likevektsdannende funksjon (punkt 4) uten å ha en tilsvarende innflytelse på produksjon og ressursdisponering (punkt 3). De spiller imidlertid ikke denne rollen fullt ut, noe som kommer til uttrykk ved ventelister og tendenser til kødannelse for visse varer i visse perioder.
Av kontrollmessige og sosiale grunner, og i noen tilfeller på grunn av sterk opposisjon mot prisøking, har en prioritert stabilitet i prisene for en del viktige varer framfor det å få likevekt mellom tilbud og etterspørsel. Noe av innholdet i de økonomiske reformene i sosialistiske land fra 1960-årene har vært å la prisene spille en større rolle for styringen av produksjon og ressursbruk, men begrenset innenfor rammer fastlagt gjennom den sentrale planleggingen.

Pristeorier innen sosialøkonomien
Spørsmål om prisenes bestemmelsesgrunner og funksjoner har stått sentralt i teoretisk økonomi så lenge sosialøkonomien har eksistert som fag. En kan forsøksvis skille mellom teori som forsøker å forklare faktiske foreteelser, og teori som forsøker å si noe om hvordan prisene bør være for at visse mål skal nås.

Hvordan dannes prisene
Klassisk sosialøkonomi i England, med Adam Smith og David Ricardo som de fremste representantene tok utgangspunkt i produksjonsforholdene for å forklare de relative prisene. Deres pristeorier kan karakteriseres som produksjonskostnadsteorier. Mer spesielt ble de utformet med utgangspunkt i bruken av arbeidskraft for å framstille varer, og pekte da som en første tilnærmelse i retning av at forholdet mellom prisene på to varer ville svare til forholdet mellom mengdene av arbeidskraft som direkte og indirekte er gått med i produksjonen av de to varene. Dette er den enkleste utgaven av en arbeidsverditeori for prisbestemmelsen.
Ricardo utvidet denne prislæren spesielt for jordbruksvarer ved å ta i betraktning de forskjellige forholdene som jordbruksvarer produseres under når det ikke er ubegrenset tilgang til jord av den beste kvalitet. Lønnsomhetskrav og konkurranseforhold ville da kreve at prisene på jordbruksvarer svarte til kostnadene ved å produsere dem på den dårligste jorda som måtte tas i bruk for å bringer fram den mengde av jordbruksvarer som svarte til etterspørselen. Dette var det første elementet av en grensekostnadsteor.
Arbeidsverdilæren ble videre utviklet av Karl Marx, og hos hambenyttet i en videre politiskøkonomisk sammenheng. Marx var ikke første og fremst interessert i å gi en detaljert teori for hvordan de enkelte prisene ble bestemt, men i å klargjøre forholdet mellom dem, og brukte arbeidsverditeorien som et hjelpemiddel for å komme bakenfor disse ytre formene i sin analyse av økonomisk-politiske forhold.
I ikke-marxistisk teori ble arbeidsverditeorien og produksjonskostnadsteorien utover på 1800-tallet kritisert fra flere hold for å være en ensidig teori, og det ble lansert alternative teorier for å bestemme prisene som tok utgangpunkt i kjøperens vurdering av behovet for de forskjellige varene. Tilløp til slik teori hadde en hatt tidligere, men den hadde kjørt seg fast i tilsynelatende paradoksale forhold som det at en del åpenbart livsnødvendige varer kunne være ganske billige, mens andre varer som stort sett ikke dekket viktige behov kunne være ganske dyre; en kunne altså ikke uten videre se at prisene for de enkelte varene stod i noe direkte forhold til viktigheten av behovene de dekket.
Dette spørsmålet ble løst ved at en innførte grensenyttebetraktninger; ved slike betraktninger forklarte en prisene ikke ved behovene for varer alt i alt, men ved å knytte prisene til de lavest priorterte behovene som blir dekket av de forskjellige varer. En livsnøvendig vare som altså dekker et viktig behov , men som det er så stor tilgang på at ”de siste enheter” av varen ikke har noen særlig høyest prioriterte behovene for denne varen kan bli dekket.
Også en teori som tar utgangpunkt bare i nytte eller behovsbetraktninger vil være ensidig, og senere på 1800-tallet og utover på 1900-tallet ble det utviklet en nyklassisk teori med større og større presisjon som kombinerte betraktningsmåter med utgangpunkt i produskjonsforholdene og betraktningsmåter med utgangspunkt i nytte og behovsanalysen.
Hos L. Walras ble denne teorien brakt til en logisk og matematisk ganske tilfredsstillende form ved at de forskjellige betingelsene som bestemmer prisene, fra begge de nevnte sider, ble bygd sammen som et likningssystem med tilstrekkelig mange likninger til at både priser og omsatte kvanta kunne bestemmes av systemet. En har du oppgitt å forklare hver pris med utgangpunkt i ett bestemt forhold, men bestemmer i stedet alle priser på basis av systemet som helhet, med dets produksjonsbetingelse og dets behovs- eller etterspørselsbetingelser. Denne teorien har senere vært dominerende og er blitt utarbeidet i detalj i forskjellige retninger.
I hovedutformingen forutsetter den nyklassiske teorien konkurranse mellom kjøpere og selgere, med markedsdeltakere som hver for seg opererer med så små kvanta i forhold til helheten at ingen har noen dominerende innflytelse på prisen.
Under forhold hvor det er en enkelt eller ganske få produsenter av en vare, vil denne teorien ikke ha gyldighet. En monopolistisk produsent vil om han tilstreber størst mulig overskudd, tar i betraktning etterspørrerens reaksjoner på hvilke priser som kreves, og vil finne fram til en høyre pris enn den som svarer til likevekten under konkurranse og derved tjene et større overskudd. Under markedsforhold med et lite antall deltakere, kan mange forskjellig former for konkurranseinnskrenkninger eller former for skjerpet konkurranse med sikte på å fjerne konkurrenter fra markedet, finne sted, og en har en rekke teorier mer detaljert utarbeidet for slike forhold. Blant annet kommer her spillteorien til anvendelse.

 Hva bør prisene vær
Delvis i sammenheng med teorier for hvordan prisene faktisk blir bestemt, er det også utviklet teorier for hvordan prisene bør være ut fra forskjellige formål. Det formålet som har stått i sentrum for oppmerksomheten, er å utnytte produksjonsressurser effektivt. Det vil si å disponere produksjonen slik at en ikke ved noen mulige omdisponeringer kan få fram større mengder av noen varer, eller mer krevende betingelser som også gjelder å tilfredsstille behov hos konsumentene.
Under visse betingelser kan det vises at priser som skaper likevekt i markedene leder produksjonen og ressursbruken på en effektiv måte i denne forstand. Blant betingelse er at de enkelte kjøpere og selgere hver for skal oppfatte prisene som noe som er utenfor deres kontroll, altså blant annet at de ikke skal kunne bruke prisene på en monopolistisk måte. Denne betingelsen kan ventes oppfylt hvis en har mange markedsdeltakere i konkurranse. Dette danner noe av den teoretiske og ideologiske bakgrunn for liberalistiske oppfatninger om hvordan økonomien bør være innrettet. De samme teoretiske erkjennelsene, men med et annet samfunnsinnhold og innenfor andre organisasjonsrammer, danner noe av bakgrunnen for å bruke prismekanismen til å lede disposisjonene av produksjonen i sosialistiske økonomier.
Den anførte teorien gjelder bare effektiviteten i ressursbruken og produksjonsdisposisjonene. De prisene som oppstår har også følger for inntektene (funksjon 1). Teorien om prismekanismens evne til å framkalle økonomisk effektive disposisjoner kan ikke si noe om hvorvidt den inntektsfordelingen som oppstår er rettferdig. Dette reiser spørsmål av en helt annen politisk art.

Hvorfor reguleres prisene
Under moderne forhold er det flere utviklingstendenser som svekker slagkraften av den nettopp nevnte teorien om prissystemets evne til å framkalle økonomisk effektive disposisjoner. Svært mange markeder er mer preget av organisering og konkurranseinnskrenkning enn av konkurranse slik den anførte teorien krever. Fellesbehovet av forskjellige slag utgjør en økende andel av befolkningens behov, og produksjon og fordeling av midler til å tilfredsstille disse kan ikke reguleres gjennom prismekanismen på samme måte som tilfredsstillelsen av de individuelle behov.
Svært mange av de disposisjonene som foretas av bedrifter og personer har bivirkninger (forurensinger og andre miljøvirkninger, trafikktrengsel osv.) som gjør seg gjeldende utenfor de markedsregulerte transaksjonene. Mange beslutninger har virkninger innover i framtida av en slik art at en egentlig måtte trekke inn framtidige priser for at markedsmekanismen skulle virke til å framkalle effektive disposisjoner. Mer generelt uttrykt: Produksjonen antar en stadig mer samfunnsmessig karakter. Markedsmekanismens evne til å styre ressursbruken er fremdeles av betydning, men slike forhold som her er nevnt krever at den suppleres med forskjellige former for inngripen fra sentrale myndigheters side. Det skjer i praksis ved forskjellige former for subsidier og særavgifter og direkte prisforskrifter.
Prisene påvirkes også mye fra myndighetenes side ut fra formål som har med sosiale hensyn og Inntektsfordeling å gjøre.
Fordi prisene har forskjellige funksjoner som nevnt innledningsvis, vil det ved Inngrep i prismekanismen ofte oppstå konflikter mellom hensyn til deres forskjellige funksjoner slik at prismekanismen ikke virker fullt ut i samsvar med noen av de forskjellige funksjoner, men er preget av kompromisser mellom hensyn til prisenes inntektspåvirkende funksjon, deres produksjons- og ressursstyrende funksjon og deres likevektsskapende funksjon. Prisene på matvarer og persontransport og prisene i boligmarkedet er eksempler på områder der slike kryssende hensyn kommer inn.

Priser i økonomisk planlegging
Anslag over framtidig prisutvikling inngår som viktige elementer i den økonomiske prognose- og planleggingsvirksomheten fra myndighetenes side i Norge. Matematisk utformede systemer som benyttes i forbindelse med inntektsoppgjør, nasjonal-budsjettering og langtidsplanlegging omfatter utregning også av prisutviklingen. På lengre sikt blir hovedtendensene i utviklingen av de relative prisene bestemt av utviklingen i tilgang på kapital og arbeidskraft, teknisk utvikling og betingelsene for utvinning av råvarer og energi.
I en økonomi med forholdsvis store investeringer og relativt langsom utvikling i befolkningen vil en hovedtendens være at tjenesteyting og varer som krever relativt stor arbeidsinnsats i produksjonen blir relativt dyrere, mens varer som kan masseproduseres med mer kapitalkrevende og mindre arbeidskrevende produksjonsmetoder blir relativt billigere. Priser på varer som krever mye av knappe naturressurser vil også bli relativt dyrere slik at etterspørselen vris noe bort fra dem. Denne priseffekten (i samsvar med funksjon 3 ovenfor) er viktig for mulighetene for å økonomisere med knappe naturressurser på lengre sikt.
L. J.

Se også: Inflasjon, Prisstigning.

Prisstigning
Prisstigning eller inflasjon betyr at prisene jevnt over stiger. Prisstigningen slik den ter seg for en alminnelig forbruker måles ved Statistisk Sentralbyrås konsumprisindeks. Den lages på følgende vis: Ut fra statistikk basert på husholdningsregnskaper har en skaffet seg rede på hva gjennomsnittsforbrukeren bruker i gjennomsnitt pr. dag på melk, brød, grønnsaker, klær, sko, reiseutgifter, utgifter til husleie, strøm, fritidsaktiviteter osv.
Indeksen lages noe forenklet sagt ved at ansatte i byrået en gitt dag i hver måned en rekke steder rundt om i landet går inn i forretninger og kjøper (eller noterer hvor mye det koster å kjøpe) dette gjennomsnittsforbruket av melk, brød, grønnsaker osv. Likeledes skaffer de rede på satsene som gjelder denne dagen for reiseutgifter, fritidsaktiviteter, husleie, strøm osv. Det dette dagsforbruket koster denne måneden, sammenliknes så med hva det samme dagsforbruket kostet i gjennomsnitt i 1974. (Året 1974 kalles basisåret. En skifter basisår med noen års mellomrom.) Dersom utgiftene nå er 1,48 ganger utgiftene i 1974, sies prisindeksen å være 148. Om prisindeksen er 150 neste måned, sies prisindeksen å ha steget 2 poeng. I prosent er prisstigningen (2 : 148) * 100 % = 1,3 %.
Statistisk Sentralbyrå lager for øvrig en rekke andre prisindekser for andre formål, ikke minst i arbeidet med nasjonalregnskapet.
Prisstigningen reduserer betydningen av inntektstillegg. Dersom ens inntekt har økt 8 % og prisene samtidig har steget 6 %, betyr det at det en kan kjøpe for sin nye inntekt er økt om lag 2 %. En sier også at kjøpekraften er økt 2 % eller at reallønna er økt 2 %. (Til skilnad kalles inntektsøkningen på 8 %, som vi tok utgangspunkt i, for en nominell inntektsøkning.)
Ved tariffoppgjør har det ofte vært lagt innen såkalt indekskompensasjon, for eksempel utformet slik: Etter at ett år av tariffperioden er gått, gis det et tarifftillegg på 75 % av prisstigningen. Dersom prisene har steget f.eks. 10 % betyr altså dette at alle skal ha et tillegg i kroner og øre som er 0,75 ganger 10 % av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn. Tallet 75 % kalles kompensasjonsgraden. (Noen ganger har det vært nær 80 %.) En slik ordning kalles en helautomatisk indeksregulering. Ved en halvautomatisk regulering skal det forhandles omtilleggets størrelse.
Fra radikalt hold har det ofte vært fremmet krav om såkalt ”full (hundreprosents) indekskompensasjon med svingetall 2”. En slik ordning går ut på at det gis et lønnstillegg hver gang prisene er steget to poeng siden siste gang det ble gitt et tariffestet tillegg. Kompensasjonsgraden har vært krevd satt lik 100 %.
Det har vært laget prisindekser for spesielle grupper, f.eks. barnefamilier med lavere inntekter. Slike grupper har en annen sammensetning av sitt forbruk. Enprisindeks for et slikt forbruk kan tenkes å ha en annen utvikling enn gjennomsnittsforbrukernes indeks. Det har vist seg at prisindekser for spesielle grupper ikke har beveget seg så svært forskjellig fra den vanlige konsumprisindeksen, vanligvis har den årlige stigningen i disse indeksene skilt seg fra hverandre med brøkdeler av en prosent.
På prinsipielt grunnlag kan en reise spørsmål om ikke fagbevegelsen burde basert seg på en prisindeks der nødvendighetsvarer veier tyngre enn det en kan lese av husholdningsregnskapene. En viss økonomisk romslighet eller valgfrihet er først til stede når nødvendighetsforbruket er dekket (mat, husleie, ”vanlige” klær, strøm osv.). Nå har prisene på nødvendighetsvarer hittil løpt nokså parallelt med andre priser, bortsett fra kortvarige avvik. Som en foreløpig konklusjon kan en derfor nøye seg med å si at fagbevegelsen bør holde nøye oppsikt med prisutviklingen på nødvendighetsvarene i forhold til utviklingen i det alminnelige prisnivået, og sørge for å få gehør for at nødvendighetsvarenes priser om nødvendig blir redusert med prisdempende tiltak.
Årsakene til prisstigning er mange. Prisene kan i noen situasjoner drives i været av etterspørselspress ved at ”for mange penger jakter på for få varer”. Prisene kan også drives i været gjennom et kostnadspress: Alle kostnadsøkninger ”veltes over” i prisene, dvs. at prisene heves så mye at de fullt ut kompenserer kostnadsøkningen slik at fortjenesten pr. produsert enhet blir like høy som før.
I offisielle beregninger regnes det i svært mange sammenhenger med et forholdstall på rundt 0,3 mellom lønnsøkninger og konsumprisstigning. Det samme gjelder forholdet mellom importpriser og konsumprisene: Når lønningene stiger 10 %, stiger konsumprisindeksen 0,3 ganger 10 % = 3 %, og når importprisene stiger 10 %, stiger også konsumprisindeksen 3 %.
Gjennom prisloven har myndighetene prinsipielt hjemmel til å regulere, dvs. bestemme priser og avanser. Myndighetenes oppfatning har vært at prisregulering og prisstopp bare kan brukes over korte perioder på noen måneder, kun for å utsette prisstigningen, og prisstopp har vært brukt med god virkning slik. Men på litt lengre sikt er den frie prisdannelsen nødt til å få slippe til for at markedets veiledning overfor næringslivet skal fungere, ifølge denne oppfatningen.
Ofte gis lønningene alene skylden for prisstigningen, i hvert fall er lønningene det eneste man ser ut til å ville gripe inn overfor. I industrien utgjør lønnskostnadene imidlertid bare en fjerdedel av totalkostnadene. Dette gjelder også den konkurranseutsatte industrien sett for seg, som jo ansees som det sentrale problembarnet i alle kostnadsdiskusjoner. Det kan hevdes at tallet én fjerdedel ikke er egnet når en skal vurdere virkningen av en alminnelig lønnsøking i alle deler av produksjonslivet på kostnadene i den konkurranseutsatte industrien. Det ligger gjemt lønnskostnader også i prisene på råvarer og halvfabrikata som den konkurranseutsatte industrien kjøper fra den skjermede delen av næringslivet. Tar vi også med disse lønnskostnadene, utgjør lønnskostnadene rundt 30 % av de totale kostnadene i konkurranseutsatt industri.
A. Se.