Pomorhandel
Pomorhandel (av russisk, pomorets: kystboer) var en direkte handel mellom kystboere i Russland (spesielt Kola-halvøya og Kvitsjøen) og nordmenn. Handelen skjedde ved at russiske handelsmenn kom seilende fra sine heimplasser til handelsplasser og fjordbygder i Nord-Norge, helt ned tit Bodø.
Handelen tok til på 1700-tallet, men var ulovlig fram til 1789 da handelsmonopolet i Nord-Norge blei opphevd. Denne direktehandelen foregikk uten at skatter eller toll blei betalt til Norge, og handelen hadde stor betydning for den nordnorske befolkningen som på denne måten blei tilført ganske rimelige nødvendighetsvarer, uavhengig av den dårlige transportvegen sørover og av de mellomledd som ellers fordyret varene. Samtidig fikk de nordnorske fiskerne avsetning på fisken sin til god pris, også i ”makke-tida”, den tid på sommeren da rå fisk var lite holdbar.
Handelen tok seg opp på 1700-tallet, og blei tidvis regulert og utvidet av myndighetene i Norge. Det var dårlige tider for befolkningen i Nord-Norge, og pomorhandelen var en viktig faktor for mattilførsel i denne tida. Sjøl om behovet fra norsk side blei mindre utover på 1800-tallet, etter som kommunikasjonene bedret seg og det var oppgangstider i landsdelen, holdt pomorhandelen seg fram til 1914. Det var også enkelte forsøk på å få i gang denne handelen etter 1917, men de strandet.
Først og fremst melvarene var av betydning, spesielt rug og hvete, som ble dyrket i innlandet omkring Volga og bragt til kjøpmennene ved kysten. Smør, ost, kjøtt og erter førte russerskipene sammen med tjære, jern, lerret, tauverk, tømmer, never (til taktekking). Det meste av dette var varer av høy kvalitet. I bytte kjøpte russerne alle sorter fisk, i rå, saltet og tørket tilstand.
Et eget språk blei utviklet som handelsspråk, det såkalte russenorsk, som finnes overlevert i fortellinger og nedskrivinger, men som i dag ikke er levende. Dette språket hadde en enkel grammatikk med russiske tallord og for øvrig tilført ord fra norsk, samisk, engelsk, tysk, nederlandsk og svensk.
A. Sy.


Popper, Karl Raimund
Popper (1902-), innflytelsesrik vitenskapsfilosof og kritiker av moderne marxisme, fornyer av borgerlig opplysning.
Karl Raimund Popper er født av jødisk familie i Wien, ble i ungdommen ivrig sosialist og tilsluttet seg, kortvarig, marxismen, som han brøt med i 1919. Oppgjøret med marxismen ble en hovedbegi­venhet i hans utvikling. Etter hans vurdering had­de marxistisk politikk vist seg å ha katastrofale konsekvenser, og marxistisk teori kom han til å anse for en skinnvitenskap om samfunnsutviklingens uavvendelige forløp. Han ga i 1934 ut hovedverket ”Den vitenskapelige forskningslogikk”, som presenterer hans banebrytende antipositivistiske teori om hypotetisk-deduktiv forskningsmetode i naturvitenskapene.
Tidlig i 30-åra var Popper overbevist om at de demokratiske kreftene i Østerrike ikke kunne stanse en fascistisk maktovertakelse, og han valgte å emigrere i 1937 til New Zealand. Der skrev han, særlig med tanke 'på situasjonen som ville oppstå etter at de allierte hadde vunnet krigen, bøkene ”Det åpne samfunn og dets fiender” og ”Historisismens elendighet” (norsk utgave: ”Samfunnsvitenskap og profeti”). I dem finner vi hans programutkast til en borgerlig-liberalistisk doktrine om ”det åpne samfunn”, basert på inngående kritikk av dets viktigste ”fiender” i vesterlandsk tradisjon (især Platon og Marx). Etter 1945 har Popper virket i England.
Hovedproblemet i Poppers vitenskapsfilosofi er det å finne et treffende kjennetegn som kan skille ekte vitenskap (som moderne fysikk) fra skinnvitenskap (som astrologi, freudianisme og moderne marxisme). Løsningen, Poppers såkalte demarkasjonskriterium, er falsifiserbarhet. Falsifiserbar er en teori i den grad en kan angi mulige fakta som er uforenlige med den og derfor ville avkrefte den hvis de skulle bli fastslått. Kravet rettes ikke bare til teorien, men til hvordan den brukes i praksis: En teori som rent logisk er falsifiserbar, mister likevel vitenskapelig status dersom dens tilhengere slutter å gjøre erfaring med den, dvs. slutter åta risken på å lære at de tar feil.
All viten om verden, og spesielt vår beste vitenskapelige viten, er feilbarlig. Verken argumenter eller erfaring kan bevise at våre teorier er sanne, og strengt tatt har vi ikke engang grunnlag for å motbevise falske teorier, siden de observasjonene, eksperimentene og tekniske anvendelsene vi tester teoriene mot, alltid er kommet i stand ved hjelp av andre antakelser som i sin tur kan være falske.
Popper mener likevel det er mulig å gjøre rasjonelt begrunnet framskritt i vitenskapelig forskning; hans metodelære skal forklare hvorledes. Svært forenklet er hovedideen at en i ekte vitenskap ikke utnytter de logiske smutthullene som alltid kan redde ens teori mot gjendrivelse. Ensøker enhetlige teoretiske forklaringer som kan testes uavhengig av fakta en allerede mener seg å kjenne: Dels å utarbeide dristige teorier som ”stikker nakken ut”, dels å utprøve deres nye konsekvenser i kontrollerbare empiriske tester (kravet om intersubjektiv etterprøvbarhet).Enten testingen fører til avkreftelse eller bekreftelse, har en lært noe nytt om verden - i første tilfelle iallfall noe om hva en enda bedre teori skal yte. Slik Popper ser det, er forskning en kritisk og målrettet videreføring av den ofte mer smertefulle prøvingen og feilingen vi alle bedriver utenfor vitenskapen.
Poppers kritikk av marxismen i ”Det åpne samfunn og dets fiender” gir full anerkjennelse til Marx som banebryter i moderne samfunnsforskning og for hans moralske engasjement mot utbyttingen av arbeiderklassen. Men Marx er fjetret, mener Popper, av hegelsk tenkemåte, noe som delvis ødelegger den vitenskapelige verdien av oppdagelsene Marx gjorde. Moderne marxisme etter 1917 har stort sett holdt fast på Marx' metodiske skavanker, utvannet teorien og slik effektivt gjort seg ute av stand til å lære av senere erfaring som både falsifiserer deler av Marx' teori og gir nye problemstillinger for en samfunnsvitenskap forpliktet på fornuft og frihet.
Poppers hovedvurdering blir at marxismen har forfalt til en skinnvitenskap fordi dens tilhengere har valgt en ”strategi” som tar knekken på ekte forskning: ”Marxistene har bare fortolket marxismen forskjellig, det kommer an på å forandre den.”
T.L.
Se også: Kritikk, Vitenskapsteori
Litteratur: K. R. Poppers The Logic of Scientific Discovery; The Open Society and Its Enemies, i, II, London 1945. Samfunnsvitenskap og profeti, Oslo 1971. F. Stark: Revolusjon eller reform? Oslo 1972. I. Lakatos og A. Musgrave: Criticism and the Growth of Knowledge, Cambridge 1970.


Populisme
Populisme brukes som betegnelse på politiske bevegelser og ideér som kan framtre svært ulikt, men som har visse fellestrekk. Ordet kommer av latin populus: folk, og politiske ider som brukes eller tillegges denne betegnelsen er gjerne forankret i ”det jamne folks” interesser og virkelighetsoppfatning. Denne forankringen kan være av mystisk, besvergende eller selvinnlysende fornuftig art.
Det er viktig å merke seg at populistiske bevegelser vanligvis er motstandsbevegelser. De er definert ”negativt” i opposisjon mot f.eks. adel og presteskap eller jordeiere i byen. Når og om populistiske bevegelser får makt, korrumperes de ofte og utvikler seg til autoritære ettpartistater eller ”demokratiske” valgmaskiner.
Det folkelige arbeidet står mer sentralt i populismen enn ”kultur” i mer konvensjonell forstand. Populistene på 1800-tallet gikk ut og oppdaget det ”kollektive geniet”, folket, som hadde tilpasset seg og utnyttet varierende livsvilkår på en måte som stilte byenes og universitetenes moderne teknologi og vitenskap i skyggen. Eilert Sundt og William Morris er her sentrale navn (se art. Morris, Sundt). Men det var nok de russiske ”narodnikene” som fikk størst betydning (se art. Narodnik).
De russiske populistene vant ikke fram. Senere erfaringer fra andre underutviklede land har imidlertid vist at sosialistiske omveltninger har vært mulig nettopp der de har basert seg på bondemassene. Kinesiske folkekommuner er et eksempel på slik organisering.

People's Party i USA
De amerikanske farmerne som i 1892 stiftet People's Party, skilte seg sterkt ut fra de russiske narodnikene. Den amerikanske populismen var en individualistisk og forsiktig bevegelse som ville nå sine mål innenfor det eksisterende politiske systemet. Det bøndene i sør- og midtveststatene reagerte mot, var den vanskelige situasjonen de kom i da prisene på produktene deres gikk ned samtidig som industrien i øststatene var inne i en voldsom ekspansjon. Dette skjedde like etter overgangen fra sølv- til gullstandard for pengesystemet og førte til dårligere lånemuligheter og økt gjeldsbyrde for bøndene, som hadde bruk for penger til å investere i nye landbruksmaskiner.
Bak denne utviklingen ante de amerikanske populistene en konspirasjon av penge- og finansfolk, byråkrater og politikere i de store byene. Etter hvert kom People's Party til å konsentrere seg helt om pengepolitikken, men partiet hadde også en rekke andre krav på sitt program da det fikk over én million stemmer ved presidentvalget i 1893: nasjonalisering av jernbane, telegraf og telefon, progressiv skatt og hemmelige valg til Kongressen.
Partiet forsvant som en faktor av betydning etter få år. Bevegelsen satte imidlertid tydelige spor etter seg i mange av reformene fra ”den progressive perioden” i amerikansk politikk.

Ujamaa-sosialisme i Tanzania
Mange av de afrikanske frigjøringsbevegelsene som nå er blitt eneste parti i de nye statene, kalles populistiske. President Julius Nyerere i Tanzania er en representant for denne politikken slik den er trukket opp i TANU-partiets Arusha-erklæring, der stikkordet er ujamaa (swahili for brorskap, samarbeid, solidaritet, slektsbånd). Målet er et sosialistisk samfunn, som skal utvikles på grunnlag av tradisjonelle afrikanske former for sosial organisering.
Tanzanias populistiske alternativ bygger på to fundamenter. Det ene er at en skal stole på egne krefter. Utgangspunktet for en selvstendig økonomisk utvikling må ligge i et jordbruk som er bygd opp av mest mulig selvhjulpne landsbyer etter samvirkemønster. Det andre er at industrien må baseres på enkel teknologi, som befolkningen selv er i stand til å ha oversikt og kontroll over. Bare slik kan det skapes muligheter for et demokrati med aktive deltakere også på det lokale planet, et ”grasrotdemokrati”.
Betegnende for de populistbevegelsene som hittil er omtalt, er at de har basis på landsbygda, antikapitalistisk preg og tillit til at samfunnet kan utvikles uten proletarisering, maktkonsentrasjon og ødeleggelse av sjølgrodde fellesskap basert på slektskap, naboskap og felles interesser overfor mellommenn, finanskapital og byråkrati.
Populistiske bevegelser har også hatt preg av ”direkte” kontakt mellom ”folket” og ledelsen, enten nå dette er en karismatisk politiker eller et parti. Ledelsen tolker folkets situasjon og vet hva som er godt for det, og bevegelsenes suksess er avhengig av hvor godt denne analysen treffer. Populismen er skeptisk overfor store organisasjoner, i alle fall i mobiliserings- og vekstfasen.

Peronisme og skattenekting - Høyrepopulisme
De bevegelsene i Latin-Amerika som kalles populistiske, er nasjonalistiske og skeptiske overfor utenlandsk, særlig nordamerikansk, økonomisk innflytelse. De har en rekke radikale politiske mål, mener ofte samtidig sentralistisk oppbygd omkring en person og ledes på en autoritær måte. Det gjelder f.eks. peronismen i Argentina som har støtte blant fattige bønder og rotløse arbeidere som nylig har måttet flytte til byene.
Betegnelsen populistisk brukes også om skattenekterbevegelser som Poujades i Frankrike og Glistrups i Danmark. Disse partiene bygger på en frykt, særlig i deler av middelklassen, for at det moderne samfunnet med en sterk statsmakt og stort offentlig engasjement skal svekke deres økonomiske stilling og frie utfoldelsesmuligheter. De har således sin støtte i helt andre samfunnsgrupper enn de som har sluttet opp om de klassiske populistiske bevegelsene. (Se art. Skattenekterpartier.)

Det organiserte og det uorganiserte folket
På bakgrunn av beskrivelsen av de venstrepopulistiske bevegelsene kan det synes søkt å ta med slike politiske fenomener som peronismen og Poujade. Men et viktig fellestrekk er motstanden mot storkapital og byråkrati, og, særlig i oppbyggingsfasen, det ”direkte” forholdet mellom ”folk” og ”fører”. Folkets krav kanaliseres ikke fram til ledelsen gjennom et hierarkisk oppbygd organisatorisk system, men tolkes intuitivt av ledelsen. Den beste grobunnen for en populistisk bevegelse er store masser av individuelle småprodusenter som kan mobiliseres for noen enkle reformer, som griper noenlunde likt inn i alles situasjon.
Den typiske utviklingen av populistbevegelser som etablerer seg som regimer, er at de kommer til å skuffe det folket som gjennom revolusjon eller valgseier skaffet dem makta. Populistdemagoger får makta gjennom sin appell til massene, men ”massene” når ikke fram til de regjeringskontorene der alle detaljene blir avgjort som samlet bestemmer hvordan produksjonssystemet og dermed samfunnet skal utvikles. Det gjør derimot organisasjonene, særlig i de best organiserte økonomiske sektorene. Dette har vært det karakteristiske forløpet f.eks. av de politiske bevegelsene som har overtatt makta i frigjorte kolonier. Soekarno, Kenyatta, Nkrumah og Senghor holdt i den tida de skapte grunnlaget for maktovertakelsen, taler som Inneholder mye av det samme populistbudskapet som Nyereres taler og skrifter.

Populismen i Norge
Vårt lands historie fram til folkeavstemninga i 1972 kan forstås ut fra en sentrum-periferi-motsetning.
Partiet Venstres raske frammarsj i slutten av forrige århundre hadde sterk sammenheng med evnen til å uttrykke skepsisen mot byborgerskapet og den kondisjonerte overklassen. I sammenliknende perspektiv må Jaabæks bevegelse helt klart karakteriseres som populistisk. Arbeiderbevegelsen har oppnådd sine største framganger i de fasene der det utviklet seg mer eller mindre varige koalisjoner mellom industriradikalismen og de antisentralistiske kreftene på landsbygda.
Det er ikke tilfeldig at sosialdemokratenes gjennombrudd kom i Nord-Norge omtrent samtidig som partiet fikk grep om bygdeproblema (Hornsruds jordpolitikk). Grunnlaget for DNAs maktstilling etter krigen ble lagt gjennom ”Hele folket i arbeid” - mobiliseringa før valgseieren og kriseforliket i 1935, og de konkrete reformene etterpå, som forandret livsvilkåra radikalt - også for arbeidsfolk på landsbygda. Fra 1935 til 1950 gjennomgikk f.eks. fiskeridistriktene i Nord-Norge en endringsprosess som antakelig innebar vel så rask heving av levestandarden for fiskere og småbrukere som for arbeiderne på de større Industristedene sørpå.
Arbeiderpartiets forhold til arbeidsfolk på landsbygda viser klare parallelle trekk med forløpet av populistiske bevegelser i andre deler av verden Problemene blant de undersysselsatte og uorganiserte massene danner grunnlaget for en massiv oppslutning om et parti som er i stand til å formulere og nå fram med enkle og lett forståelige løsninger, eller forslag om tiltak som umiddelbart vil lette de fattiges situasjon. Men så snart maktposisjonene er inntatt, og de tusen daglige avgjørelsene skal tas, er de uorganiserte massene ute av stand til å påvirke prosessen. Fiskerbønder, småbrukere og andre bygdefolk som kombinerte forskjellige yrker mistet stadig mer av den kontrollen de hadde hatt over produksjonsmidlene.
Trusselen om avfolking av store områder var grunnlaget for den populistiske bevegelsen på slutten av 1960-tallet, som kulminerte 25 september 1972. Denne kritikken fikk næring fra flere kilder: Samfunnsforskeres gjenoppdagelse av ”det skjulte Norge”, bondepolitikernes byskepsis og omsorg for primærnæringene, målbevegelsen som ”motkultur” og ikke minst SFs kapitalisme- og planleggingskritikk. ”Investeringer i sentrum skaper problemer, både i periferi og sentrum, mens investeringer i periferien løser problemer, både i periferi og sentrum”, skrev Orientering tidlig på 60-tallet.
Begrepet populisme ble hentet ut av det internasjonale arsenalet av politiske betegnelser og brukt som etikett på denne typen kritikk og analysen som den bygde på i boka ”Hva skjer i Nord-Norge?” (Oslo 1966). Men begrepet ble her gitt et avgrenset og spesifisert Innhold, og lansert som motstykke til teknokrati: Mens teknokraten analyserer f.eks. en nasjon eller region som sammensatt av bransjer eller sektorer, som Igjen er sammensatt av bedrifter, vil populisten tilsvarende bygge på en oppdeling i lokalsamfunn, som igjen må analyseres som bygd opp av hushold.
Etter hvert som den populistiske kritikken, og de positive forslagene som den innebar, vant Innpass i politiske organisasjoner, ikke bare på venstresida, men i høy grad i mellompartienes ungdomsorganisasjoner og et stykke på vei i Senterpartiet, kom imidlertid ”populisme” til å bli betegnelse på langt mer enn den teknokratkritikken som var utgangspunktet.
1. Den internasjonale mijøbevegelsen, assossiert med navn som Odum, Boulding, Commoner o.a. bygd på generell økologi, ble her i landet, særlig av Hartvig Sætra, utviklet under betegnelsen populisme, senere økopolitikk. I media kom disse begrepene til å fungere som synonymer. Noe liknende kan sies om ”Vekstens grenser”. Her er det nærliggende å trekke fram at mens f.eks. boka ”Hva skjer i Nord-Norge?” prøver å vise de store mulighetene for vekst i produksjon og produktivitet som ligger i utvikling av nye organisasjonsformer, så flytter ”Vekstens grenser” oppmerksomheten over på de absolutte grensene som ligger i mengdene av stoff på jorda, mens muligheten for omorganisering ikke drøftes.
2. Vekstkritikken, som særlig ble formulert av Mishan, og som bygde på de samfunnsmessige problemene som veksten i seg sjøl er årsak til, ble tidlig integrert i den norske populismen. Dette er en utvidelse i forhold til kritikken av teknokratiet, som ikke i og for seg var retta mot veksten, men mot de tiltak teknokratiet gjennomførte for å skape vekst, som f.eks. tiltak som forserer geografisk mobilitet.
3. Aksjonismen, det å sette seg i veien for de bulldozerne som truer ens nærmiljø eller rekreasjonsmuligheter, fikk snart en plass i arsenalet av populistiske kampmetoder (Mardøla-aksjonen i 1970).

Populismen og norsk politikk
Populistisk tankegods er integrert i ideologien til mange politiske organisasjoner i Norge. Men det er rimelig å hevde at disse tenkemåtene har hatt størst betydning for SF og SV, til tross for de problemene populismen har skapt for Senterpartiet, og til trass for at det som er igjen av Venstre etter hvert er blitt et parti med et i hovedsak populistisk program.
Hva slags betydning har populismen hatt i norsk politikk siden 1960-tallet? For å kunne svare på dette er det nødvendig å skille mellom forskjellige sider ved denne bevegelsen.
1. De viktigste målene til den populistiske bevegelse har vært knytta til busettingsstrukturen, ”å ta vare på lokalsamfunnet”. Her må det være riktig å si at populismen har slått igjennom i alle partiers programmer. Det er ikke lenger mulig i Norge å være tilhenger av å sentralisere befolkningen. Men det er rimelig at dette også henger sammen med at det ikke lenger foregår noen egentlig ”avfolking”, busettingsmønsteret er i ferd med å stabiliseres.
2. De populistiske midlene, som f.eks. å ivareta yrkeskombinasjon og andre former for småskalaproduksjon, produsentsamvirke og mest mulig sjølhjulpne småsamfunn, figurerer nok i politiske programmer. Men det kan slås fast at den populistiske bevegelsen ikke har hatt noe gjennomslag. Samtidig har sjølve kapitalakkumulasjonen - sparing og investering i nytt produksjonsutstyr - entydig vært til fordel for spesialisert, kapitalistisk organisert produksjon. Dette betyr at de folkelige formene for økonomisk virksomhet er utradert i stadig raskere takt, kanskje særlig på 70-tallet.
3. Dette fører også med seg store vansker for en strategi for sosialisme som delvis bygger på å ivareta og utvikle det folkelige næringslivet. Mobilisering for en slik strategi er bare mulig når en viktig del av arbeiderklassen har sine interesser knytta til sjølorganisert virksomhet.
4. Det er imidlertid ikke bare dette som er årsaken til at f.eks. SVs distriktsprogram ikke fungerer særlig mobiliserende. Det var mange i 1973 som stemte SV på grunn av S17s distriktspolitikk og innsatsen i EF-kampen. Vi har sett andre populistbevegelser fungere annerledes i oppbyggingsfasen enn i den politiske hverdagen som følger etterpå. Noe liknende kan sies om SV. Mens det ”uorganiserte folket” spilte en stor rolle i 1973, var det det uorganiserte folket” som etter 1973 nådde fram til SVs parlamentarikere og dermed fikk påvirket den reelle prioriteringen av sakene.
Men det er for tidlig å skrive den endelige historia om populismen i Norge. I vårt land, som overalt ellers i verden, vil det stadig dukke opp ”folkelige” bevegelser som kan velte skrivebordet for det økonomisk-politisk-byråkratiske ”establishment”. Det er viktig å forstå grunnlaget for slike bevegelser og kjenne deres begrensninger, enten en vil bevare, reformere eller revolusjonere dette samfunnet.
O. Br. / A. Ho.

Litteratur: G. Ionescu og E. Gellner: Populism, London 1969. H. Sætra: Den økopolitiske sosialismen, Oslo 1973. O. Brox: Hva skjer i Nord-Norge? Oslo 1966. P. Worsley: The Third World, London 1965.

Populistiske Arbeidsgrupper (PAG)
Populistiske Arbeidsgrupper (PAG) blei skipa i Bergen i 1971 av partipolitisk uavhengige og folk med tilknytning til partia SF, Venstre, Senterpartiet og Kristeleg Folkeparti. Plattforma for laget var an­tikapitalistisk, og arbeidsforma blei i hovudsak utanomparlamentariske aksjonar. Distriktspolitikk, miljø- og ressurspolitikk var frå starten av dei felta PAG engasjerte seg på. PAG var sterkt med i EEC-motstanden gjennom Folkerørsla mot EEC og deltok i ei rekkje bymiljøaksjonar i Bergen (td. Marken-aksjonen, Gyldenpris-aksjonen).
Arbeidet med det teoretiske grunnlaget for populismerørsla kom til uttrykk i boka ”Norsk populisme”, eit gruppearbeid frå PAG i Bergen (1972). På bakgrunn av denne boka blei det skipa mange studieringar ved universitet og distriktshøgskular, og så vel teorien som organisasjonsforma fekk ei viss nasjonal utbreiing, m.a. med eigne PAG-lag i Trondheim, Stavanger, Tromsø og Oslo. Berre laget i Tromsø har imidlertid vore i kontinuerleg aktivitet (sidan 1973), m.a. av di ei rekkje av initiativtakarane frå Bergen-miljøet etter kvart blei knytta til Institutt for samfunnsvitskap ved Universitetet i Tromsø.
Når den organiserte populismerørsla ikkje har fått større utbreiing, kan det ha mange grunnar. Den sterke vekta som er lagd på teoretisk og politisk nybrottsarbeid, har stilt store krav til medlemmene sine analytiske evner. Rørsla har hatt meir karakter av informasjonssentral enn masseorganisasjon. Dei fleste som kjenner til PAG, gjer det gjennom rørsla sine skruer, som ved sida av ”Norsk populisme” omfattar serien ”PAG-Artikkelsamling” (nr. 1-4) og ”PAG-avisa” (årgangar 1971-76). Vidare har PAG-medlemmer jobba lojalt innafor tverrpolitiske aksjonar, utan å ta sikte på å utnytte slike aksjonar i utbygginga av eigen organisasjon. PAG-laga sine medlemmer har særleg vore engasjerte i Aksjon Kyst-Norge (før AKP-kuppet), Oljeaksjonen i Nord og Aksjon Bygde-Noreg.
To tilhøve i omgivnadene har og redusert populismerørsla si politiske betydning. PAG blei ”nedrent” av mobiliseringa for Sosialistisk Valforbund i 1973-74, og ein stor del av medlemmene engasjerte seg sterkt i den organisatoriske oppbygginga av Valforbundet. Valforbundmodellen, med vekt på aksjonsretta arbeidsfellesskap, oppfatta dei som eit alternativ til partiorganisering. Under samlingsprosessen i SV kom imidlertid ein forventa dialog mellom venstresosialistar og populistar heilt i bakgrunnen: Den organisatoriske og ideologiske tilnærminga til NKP la hindringar i vegen for politisk nytenking ut over det tradisjonelle marxistiske grunnlaget. Dessutan tok partiet Venstre over ein del populistisk inspirerte argument og parolar, utan å setje dei i ein antikapitalistisk samanheng.
Den organiserte PAG-aktiviteten har dei siste åra hatt tyngdepunktet sitt i Tromsø-miljøet. Arbeidsgrupper har blitt skipa på felt som fiskeripolitikk, nordnorsk landbruk, oljepolitikk, kvinnepolitikk og politisk strategi. Artikkelsamlingane ”Fiskeripolitikk” og ”Herøyrapporten” er gjevne ut av Tromsø-laget.
I PAG-rørsla har ein vore oppteken av å forme ut ein strategi med teoretisk grunnlag og praktisk-politisk tilknytning. Å veve saman aksjonsinnsats og teoretisk verksemd har ikkje alltid vore enkelt. Særleg har det vore vanskeleg å følgje opp den teoretiske debatten på venstresida når ein stadig står i aksjonsfellesskap med folk som nyttar eit lite abstrakt språk.
Den populistiske kritikken av kapitalismen og innlegga i strategidebatten har likevel blitt følgd opp av nyare teoretisk arbeid, særleg utfordra av problemstillinga: Kva for overordna strukturar kan ta vare på og utvikle lokalsamfunn, likskap og økologisk balanse, samstundes som ein sikrar folkeleg kontroll med så vel produksjonen som politiske leiarsjikt?
N. Aa.


Populærlitteratur
Vi har i dag og har i hele dette århundret hatt tre forskjellige og skarpt atskilte litterære kretsløp i Norge: Et ”finlitterært”, et kristelig og et ”populær litterært”. Hvert av disse kretsløpa har hatt egne forlag, egne forretninger, egne forfattere og delvis egne publikum. De skarpt atskilte kretsløpa er nå i ferd med å endre seg. Delvis er dette betinga av at såkalte seriøse forfattere ønsker å spre stoffet sitt ytterligere av ideelle og økonomiske årsaker. Men sannsynligvis er det forlaga som først og fremst ønsker å produsere ”blockbusters”, dvs, litteratur som også når publikum som tradisjonelt sokner til et annet kretsløp. Mor gan Kane og Det Bestes for­korta klassikere flus nå i pene, innbundne versjo­ner til pryd for enhver bokhylle, og såkalt seriøse forfattere utgir også barnebøker, krimbøker m.m. I uinnbundet billigbokdesign.
Historikk, forfattere og distribusjon
Populærlitteraturen har behov for et marked. Den må distribueres og selges, og til det trengs en kapitalistisk produksjonsprosess. Når vi snakker om litteratur, trenger vi et publikum som kan lese, som har tid til å lese, som har et sted å lese og som har interesse av det de leser. Lesekunsten blei allemannseie på 1700-tallet, men ennå i 1850 var ferdigheten dårlig pga. manglende trening. Helt fram mot 1880 var lesinga forbeholdt de borgerlige familiene som gjerne dyrka høytlesinga. For almuen var lesinga kun et religiøst krav eller en sosial og kulturell ambisjon. Det ser ut til at vi først kan snakke om ulike litterære kretsløp når arbeiderklassen har oppnådd de materielle betingelsene som skulle til for å kunne bruke lesestoff.
Populærlitteraturen er kanskje tydeligere enn finlitteraturen knytta til en kapitalistisk produksjonsform, og til et borgerlig samfunn pga. sine markedsanalyser omkring lesernes behov, sin bundethet til en markedsøkonomi og sin ideologi. På 1800-tallet var markedet etablert foret større salg av litteratur i Norge. Folk kunne lese, de hadde fått bedre tid i og med den første arbeidervernlova av 1892, og forfatterne lagde nå litteratur for dette markedet. Litteratur som var skrevet for å appellere til publikumet. Da elektrisiteten kom og åttetimersdagen blei innført (1919), blei det ei virkelig åpning for masseproduksjon av lesestoff.
Norge er representativt både når det gjelder populærlitteraturens markedsstilling og ideologiske innhold. Populærlitteraturen er langt mer vestlig internasjonal enn annen litteratur. Innafor populærlitteraturen blir det oversatt og stjålet ider i langt større grad enn innafor annen litteratur. Navn oversettes eller anglifiseres, og dermed kan litteraturen nyttes direkte i et hvilket som helst kapitalistisk land.
De første forfatterne som slo igjennom i Norge, blei kolportert og solgt i hefter på 32 sider av gangen, som fortsettelseshistorier, gjerne på over 1000 sider til sammen. Kjent fra denne tida er D. James, Edward S. Ellis og James Fennimore Cooper med indianerfortellinger. Antoinette Meyn som under pseudonymet ”Marie” skreiv litteratur der ”man aldrig forvildes af en grovkornet Realismes Billeder” og som er ”skikket til Høitlesning i Familjekredsen”. Arthur Conan Doyle skreiv krim om mesterdetektiven Sherlock Holmes, P. A. Ponson du Terrail lagde en maratonserie om stortjuven og filantropen Rocambole. Wilhelm Fricke (psevdonym W. Frey) var tysker og den største utenlandske leverandøren av populærlitteratur til Norge i forrige århundre, og de franske Eugene Sue, Alexandre Dumas d.e. og Guy de Maupassant var svært populære. Norske pionerer var Mauritz Hansen, Rudolf Muus, H. A. Foss, Karen Sundt, Jon Flatabø og Frithjof Foss (psevdonym Israel Dehn). Den siste skreiv spesielt om ekteskapsproblemer, og han forklarte alle sine lesere at årsaka til disse problemene var ei sviktende tru på Gud.
I det 20. århundret er det nærmest umulig å skaffe ei god oversikt over forfatterne, men vi kan i alle fall nevne norske navn som Christian Sparre (psevdonym Fredrik Viner), antisemitten og revyforfatteren Thorvald Bogsrud, naturmystikeren Sven Elvestad (psevdonym Stein Riverton), rasisten og voldsromantikeren Øvre Richter Frich, Alf B. Bryhn og nasjonalromantikeren og vulgærdarwinisten Trygve Gulbranssen, alle fra tida før andre verdenskrig. Etter krigen er forfatterne blitt mer anonyme i og med at fortellingene deres sendes ut av større byråer til ukeblad, tegneserier osv. Men Kjell Heilbing (psevdonym Louis Masterson) med den heroiske antihelten Morgen Kane har i alle fall klart å få tidenes største salgstall i norsk litteratur.
Etter at kolportørene og tiøresheftene hadde utspilt rolla si, kom føljetongene inn i avisene. Fra 1910-20 begynte ukebladenes blomstringstid, og populærlitteraturen fulgte bladene som føljetonger eller som avslutta noveller. Billigboka blei skapt, rett før siste krig kom så tegneseriene for fullt, ukebladeierne gikk sammen om distribusjonsselskapet Bladcentralen, og i dag fins omtrent all populærlitteratur i kiosker her i landet.

Innhold og ideologi
I 1885 skreiv norskamerikaneren Hans Andersen Foss (1851-1929) klassikeren innafor norsk populærlitteratur: ”Husmands-Gutten”. Den handler om den fattige, begavete, vakre osv. husmannsgutten som forelsker seg i storbondens datter, vakker og flink hun også. Men hennes far nekter dem å gifte seg, for hun er lovt bort til en annen. Husmannsgutten drar til USA og tjener en formue der, vender tilbake, kjøper storbondens gård på tvangsauksjon og gifter seg med sin barndoms kjærlighet.
Dette innholdet er typisk for svært mye av populærlitteraturen. Samme motiv blir brukt i populærlitteraturen i dag. Skrivemåte og ideologi er lik, bare det ytre miljøet endres til et dagsaktuelt, Sjølve problemstillinga er ikke endra, langt mindre løsninga.
Om genrens litterære virkemidler, med forbehold om de unntakene som fins, særlig innafor humoristisk populærlitteratur, kan en si: Fortellinga begynner brått, midt inne i ei handling. Forutsetninga for åpninga kommer først seinere, og motivet er å lokke leseren til seg fra første start.
Bare én person har synsvinkelen. Litteraturen er individsentrert, og leseren skal solidarisere seg med én hovedperson og dennes problemer. Populærlitteraturen handler om et problem, oftest om et problem som leseren kan identifisere seg med. At handlinga svært ofte foregår i svært høye sosiale lag, ser ikke ut til å hindre denne identifiseringa. Problemet i populærlitteraturen får alltid ei slags løsning: Historia ender gjerne i en scene der paret er etablert eller er blitt gjenforent.
Løsninga på problemet er sjelden reell hvis vi legger realistiske mål til grunn for vurdering av denne litteraturen. Det er gjerne en tilfeldighet som har løst problemet. Og forfatteren påstår ofte at det er en gal bevissthet hos en av personene som har skapt problemet, en feil som naturligvis blir retta. Historia kan f.eks. handle om en mann som mister jobben pga. Innskrenkninger. Etter ei tid begynner han å drikke. Og slutten vil vanligvis være denne replikken fra en angrende alkoholiker: ”Jeg er så lei meg, Martha. Det hele er min skyld. Men nå har jeg drukket min siste dråpe her i livet. Kan du tilgi meg?”
Den proklamerte løsninga er ingen reell løsning på problemet i seg sjøl. Til nød er det ei løsning for hovedpersonen der og da. Men noen løsning for leseren i en tilsvarende situasjon eller for samfunnet med tilsvarende problem, gis ikke. Jfr. ”Husmands-Gutten”: Den reelle klassemotsetninga i denne boka blir det ikke stilt noe spørsmål ved.
Når det gjelder kristen litteratur, likner den ofte svært på populærlitteraturen, bortsett fra at den er skilt ut som et eget litterært kretsløp. I forrige århundre - da markedsdelinga ikke fantes - var kristen litteratur vanskelig å skille fra annen litteratur. En forfatter som Israel Dehn (se ovafor) kunne både betraktes som en (lite vellykka) finlitterær forfatter, som en populærlitterær forfatter eller som om han tilhørte det kristne kretsløpet.
Salgstalla for denne litteraturen er ofte enorme, og klisjéene vi finner i vanlig populærlitteratur, fins også her. Men problemløseren er alltid en gud eller det å finne fram til guden igjen. Den mest kjente norske forfatteren innafor genren er Lars Rustbøle.
I det siste har kristen populærlitteratur blitt mer utadvendt i sine bestrebelser etter å vinne nye lesere. Tidligere har temaer som abort og utenomekteskapelige forbindelser vært tabuområder innafor genren. Men nå tas de i alle fall opp til debatt, sjøl om det moraliserende svaret fra forfatterne stadig er det samme.
Ei anna holdning til problem og problemløsning finner vi i finlitteraturen. De samme problemene som i populærlitteraturen tas gjerne opp, men finlitteraturen er mer interessert i å drøfte enn å proklamere noen entydig løsning. Finlitteraturen tar seg sjøl så høytidelig at den sjelden havner i lettbeinte og falske løsninger.
Populærlitteraturen benytter seg også svært ofte av svart-hvitt tegning i personskildringa. Den ligger ikke under for finlitteraturens litterære krav, og dette resulterer også i at det rett som det er har dukka opp meget suspekte og tvilsomme sider, spesielt før nazismen blamerte seg. Før 1940 florerte rasismen, og litteraturen har alltid kunnet gi plass til reaksjonære tanker, spesielt om kvinnesak, sosialisme og demokrati, og morderen i kriminalromanen er uinteressant fra det øyeblikket han er avslørt. Men naturligvis har vi hatt unntak fra dette: Jon Flatabø, Karen Sundt, Magasinet for alle og vittighetsblader som Hvepsen og Blinken. Når dette er sagt, må det også tilføyes at kriminallitteraturen og tegneserier av og til følger andre lover. Kriminalhistoria kan ofte ses på som et reint spill hvor virkeligheten ikke er til stede, og litteraturen må vurderes etter det. Og når det gjelder humor, med et klart unntak av tradisjonell revyhumor med fulle folk, underbukser og kvinneimitasjoner, er det oftere et nihilistisk trekk til stede enn et direkte reaksjonært. Unntak fins også når Maj Sjöwall og Per Wahlöö bevisst bruker kriminalromangenren for å komme med kritiske bemerkninger til det svenske samfunnet i 1960- og 70-åra. Men i og med at bøkene deres i Norge gis ut i en krimserie ”for den kresne”, faller noe av vitsen ved å bruke genren bort. Imidlertid faller nok bøkene utafor genren også når vi foretar en innholdsanalyse. Unntak utgjør også bøkene til Kjell Hallbing fra de siste åra, særlig ei bok som ”Der ørnene dør” hvor synsvinkelen konsekvent er lagt hos indianerne i Nord-Amerika.
Likevel må vi konkludere med at den dypeste funksjonen til populærlitteraturen er samfunnsbevarende.

Variasjon og uforanderlighet
Er populærlitteraturen - som et samfunnsbevarende speil av samfunnet - sjøl uforanderlig? La oss undersøke litt nøyere hovedpersonene i de tre kanskje største salgssuksessene innafor populærlitteraturen: Arthur Conan Doyles detektiv Sherlock Holmes (ca. 1900), Mickey Spillanes detektiv Mike Hammer (1930-40) og Ian Flemings agent James Bond (1960-åra). Disse tre beskrives som fornuftsmennesker, kalkulerende, analyserende og kjemisk frie for følelser vi vanligvis forbinder med levende personer. De ser på mennesker som ting, midler, studieobjekter som de har et vitenskaplig forhold til. Alle tre er skapt i og av et kapitalistisk samfunnssystem som bygger på markedet som verdiskaper og som omregner både varer, tjenester og menneskeliv til en pengemålestokk. De dydene som det kapitalistiske samfunnet har formulert fra forrige århundre og fram til i dag - er stahet (når den fører til ”resultater”), punktlighet, (pedantisk) ordenssans, kald kalkyle, påholdenhet og samlerinteresser, dyder som Freud tillegger den såk. ”anale karaktertype”.
De tre detektivene/agentene er personer som har de fleste av disse egenskapene, og de vil derved heroisere ei viktig side ved kapitalismen. Men likevel er ikke de tre identiske typer. Pedanten Holmes fortrenger utad sine drifter og lar sine følelser få utløp i kokainrus, pistolskyting og fiolinspill. Han er en splitta person, men splittelsen beskrives som uproblematisk. Hammer på si side fortrenger sine drifter ved å utsette all erotikk på ubestemt tid. Bøkene har en nervøs atmosfære, og utløp for dette gir forfatteren i voldsscener med sterke innslag av sex. Hammer er som Holmes splitta mellom følelse og intellekt, men for ham er splittelsen i aller høyeste grad problemfylt. James Bond derimot oppfatter verden som uproblematisk. Hans interesse er rette mot ting, varer og tingliggjorte sosiale relasjoner. Kvinner blir f.eks. skildra slik: ”Hår: Kastanjebrunt. Høyde: 170 cm. Vekt: 56 kg. Hofter: 95. Midje: 55. Bryst: 95.” Og volden beskrives med en vitenskapsmanns terminologi: Totalt ufølsomt.
Årsakene til denne forskjellen kan nok finnes både i publikum og i den historiske situasjonen leserne befant seg i. Holmes blei f.eks. først og fremst lest av borgerskapet, Spillanes bøker av arbeiderklassen og bøkene om James Bond appellerer først og fremst til en generasjon oppvokst i etterkrigstidas velferds- og varesamfunn.
Heltene kan også ses som tre ulike eksempler på stadier innafor kapitalismens utvikling. På Holmes' tid framsto kapitalismen som et system med muligheter, et system som markedsførte seg som frihetens system, uten tanke for at den friheten var arbeidskjøpernes frihet og ikke industriarbeiderens. Motsetninga i systemet eksisterte nok for borgerskapet, men som i personen Holmes var den uproblematisk. På Mike Hammers tid var kapitalismen blitt belasta med økonomiske kriser, verdenskrig og arbeidsledighet. Lønnsarbeidere hadde fått egne organer, og gjennom dem fikk de effektivt vist fram systemets motsetninger. Som i personen Hammer kom problema fram i lyset. For Bond-generasjonen blir motsetningene effektivt tildekka gjennom avansert teknologi og det blendende varetilbudet.
Kanskje er denne mulige likheten mellom romanfigurene og publikums egen oppfatning og forståelse av virkeligheten den egentlige årsaka til at nettopp disse figurene har solgt slik de har gjort?
Bakgrunnen for å kunne definere genren populærlitteratur er den klassiske inndelinga i tre litterære kretsløp. Det er nemlig svært innfløkt å definere populærlitteratur, både kvantitativt og kvalitativt: Vi kan ikke telle oss fram til hva som er populærlitteratur på grunnlag av salgstall. Da vil vi få med flere leksikon mens en god del av det som selges i kiosker må bli holdt utafor. Når det gjelder en kvalitativ definisjon, vil vi måtte bruke ”graden av litterær kvalitet” som kriterium, og et slikt mål er ikke tilfredsstillende.
I andre land brukes gjerne termen ”triviallitteratur” om genren, og det henspeiler på en triviell handlingsgang og skrivemåte, spesielt med tanke på at poulærlitteraturen nytter en skrivemåte som er minst femti år gammel innafor finlitteraturen. Men denne merkelappen er dårlig fordi den er normativ. Og den treffer ikke helt heller når den definerer fantastisk litteratur og tegneserier som trivielle. I stedet vil vi knytte termen populærlitteratur historisk til de opprinnelige distribusjonskanalene, kioskene og kolportørene.
Forskjellen mellom populærlitteratur og finlitteratur har et element av erkjennelse i seg. Enkelte forfattere har f.eks. brukt litteraturen til å erkjenne at Gud eksisterer mens andre igjen erkjenner at det ikke fins noen gud. Finlitteraturen skal være nyskapende og overraskende. Det var f.eks. Bjørnsons bondefortellinger da de kom ut rundt 1860. Men da populærlitteraturen kopierte denne skrivemåten 20-30 år seinere, kunne ikke dette kalles finlitteratur.
Forskjellen ligger også i status. Finlitteraturen blei trukket inn i skolen, borgerskapets barn lærte seg opp til å forstå den, og den blei en del av den borgerlige offentligheten, mindretallets kultur som mindretallet - dvs. borgerskapet - kaller allmennmenneskelig. En liknende forskjell i status kan vi også se når vi undersøker forfatterens intensjon. En populærlitterær forfatter vil nok si at han/hun har en intensjon: Å underholde. En finlitterær forfatter kan si at ett element i hans/hennes forfatterskap er å underholde. Men det vil alltid være bare én av flere intensjoner.
Populærlitteraturen er lagd for et spesielt publikum. Den har undergenrer som western, pornografi, kriminal, tegneserier, revy osv., delvis skapt på grunnlag av nitide analyser av lesermassen. Novellene i ukebladet Det Nye er f.eks. annerledes enn novellene i Hjemmet fordi Det Nye henvender seg til ugifte jenter mens Hjemmet mest leses av gifte kvinner. Ei slik bevisst analyse av publikum som her ligger til grunn, forekommer i liten grad blant finlitterære forfattere.
Men forskjellen i skrivemåte mellom finlitteraturen og populærlitteraturen er ikke absolutt. Svært mye finlitteratur inneholder samme ingredienser som her er pekt på i populærlitteraturen. Dessuten vil ideologien i både fin- og i populærlitteraturen likne hverandre fordi den jo er gjenskinn av en herskende samfunnsideologi.
Ei slik analyse av innhold, intensjoner bak produktet og ideologi kan heller ikke dekke over at denne litteraturen virkelig konsumeres. Ved sida av en lav pris, har populærlitteraturen blitt sterkt utbredt pga. sin underholdningsoppgave som innebærer virkelighetsflukt, kompensasjon for utilfredsstilte behov og avkopling: kort sagt underholdning. Utbredelsen har gjort den til den kanskje viktigste bestanddelen i nåtidas folkekultur, en folkekultur skapt av profitthensyn og ikke av kulturelle ambisjoner.
H. A. I.

Se også: Kriminallitteratur, Sundt, Karen, Tegneserier.
Litteratur: W. Dahl: ”Dårlig lesning” under parafinlampen, Oslo 1974. W. Dahl: Blå briller og løsskjegg i Kristiania, Oslo 1975. Søndags-BT. Rapport om en succes, København 1971. Sigurd Heiestad Av folkelesningens saga, Oslo 1946. Harald L. Tveterås: Litteratur og lesning, i Norsk kulturhistorie, bd. V, Oslo 1942.

Pornografi
Ordet pornografi er avledet av gresk porno: prostituert, og graphei: å beskrive. Pornografien i dag har imidlertid ikke bare en skriftlig form. Fotografier og filmer utgjør etter hvert hovedtyngden av mo­derne pornografi. Også ”live-shows” (samleier for åpen scene) og noen former for ”strip-tease” kan betegnes som pornografi. I storbyene i flere land er det opprettet sex-sentra - en slags superkjøttmarkeder - hvor også seksuell massasje og adgang til prostituerte blir tilbudt sammen med de andre pornografiske varene. Produksjonen av pornografi er i dag en omfattende industri. I USA er det anslått at pornoindustriens omsetning er like stor som den samlete omsetningen for den ”konvensjonelle” film- og plateindustri! Profitten er enorm.
Pornografiens målsetting er å gi seksuell opphisselse. Alle virkemidlene rettes inn mot dette. Dersom framstillingen har for mange ikke-seksuelle sidespor, vil den miste sin verdi ut fra strengt pornografiske kriterier. Opphisselsen holdes ikke oppe. Pornografiens klare målrettethet gjør at den går inn i direkte brukssammenhenger vanligvis som hjelp til onani, men også som forberedelse til samleie.
Pornografiens verden er renset for det ikke-seksuelle, men den er også en svært begrenset og forvridd seksuell verden. Den har ikke erotikkens oppdagelseslyst, gjensidighet og lek. Makten og avstanden mellom seksuelt subjekt og seksuelt objekt er et dominerende prinsipp. Den fanger ikke inn kroppens helhetlige og mangfoldige seksualitet. I pornografien stykkes kroppene gjerne opp i løsrevne deler - især får kjønnsorganene en slik løsrevet eksistens. Pornografiens verden er en drømmeverden der seksualiteten får enorme dimensjoner: det store behovet, den store orgasmen. Selv på det anatomiske nivået finner vi denne forstørringen: de store brystene, den store pikken. Seksualiteten blir abstrakt og mytisk - den har liten eller ingen kontakt med en menneskelig seksualitet. Spesielt er framstillingen av den kvinnelige seksualiteten forvrengt.
Så å si all pornografi er laget for menn - en helt ubetydelig del for kvinner. Det er menns behov for ekstra seksuell opphisselse og deres seksuelle drømmer som pornoindustrien spekulerer i. Pornografien rettes inn mot både heteroseksuelle og homoseksuelle menn - og det seksuelle objektet blir henholdsvis kvinner og menn. Den såkalte ”lesbiske” pornoen er ikke laget for lesbiske kvinner, men for heteroseksuelle menn.
Det er vanlig å trekke et skille mellom ”mild” pornografi og ”hard” pornografi. Den milde pornografien er forholdsvis forsiktig med framstillingen av seksuell vold uten at maktprinsippet (menn over kvinner) dermed blir borte. I den harde pornoen er volden sentral. Den har også framstillinger av dyr sammen med kvinner og av barn sammen med voksne menn.
Det er også mulig å trekke et skille mellom vanlig porno og spesialisert porno. Den spesialiserte pornoen henvender seg til menn med spesielle seksuelle ønsker, menn som identifiserer seg med en seksuell minoritetsgruppe. Ett eksempel er pornografien som viser at menn blir pisket, sparket o.l. og som henvender seg til masochistiske menn. Men dette skillet mellom vanlig og spesialisert pornografi er i ferd med å bli utydelig etter hvert. Den såkalte barnepornoen henvender seg på den ene siden til pedofile menn som er seksuelt tiltrukket av barn, men den er også et utvidet tilbud til menn uten slike spesialiserte og fastlagte ønsker.
Pornografien spiller på forbudte ønsker, på spenningen ved tabuforestillinger. I den grad tabuforestillinger faller eller ikke lenger piner, må nye grenser prøves. 50-åras pornobilder av nakne jenter finnes nå i alle mannfolkblad i alle kiosker og kalles ikke lenger pornografi. Tradisjonelle samleiebilder mister også noe av sin effekt. Pornoindustriens svar på denne situasjonen er tosidig. Dels svarer den med en overgang fra mild porno til hard porno og en ”vanliggjøring” av spesialisert porno. Dels satser den på sex-sentra med stadig nye og varierte tilbud med mulighet for kjøp av seksuell tilfredsstillelse på stedet.
Pornografiens mulighet for utvidelse varierer fra land til land avhengig av nasjonal lovgivning. Etter frigivningen av pornoen i Danmark blomstret industrien og København var i flere år et Mekka for pornointeresserte. Etter USAs siste liberalisering i 1973 har ekspansjonen der vært eksplosjonsartet. I Norge setter flere lovbestemmelser forbud både mot produksjon og distribusjon av pornografi, men bortsett fra sporadisk beslaglegging av ”utuktige” skrifter - som er lovens upresise definisjon har lovparagrafene vært sovende når det gjelder pornografien.
Lovbestemmelsene mot ”utuktige skrifter” har ikke bare vært rettet mot pornografien. De har vært det borgerlige samfunnets vern mot all framstilling av seksualitet som har virket opphissende eller pirrende. Loven har aldri skilt mellom frigjørende og undertrykkende framstillinger, mellom erotikk og pornografi.
Den nye kvinnebevegelsen har reist kampen mot pornografien fordi den er kvinnediskriminerende, skaper myter om kvinnelig seksualitet og kopler sammen seksualitet og vold. I diskusjonen om hvordan pornografien skal bekjempes har det vært uenighet om det viktigste er å få et effektivt forbud eller om det viktigste er å bevisstgjøre om pornografiens undertrykkende sider samtidig med at en slåss for et åpnere syn på seksualitet.
I Norge har ikke dette vært en absolutt motsetning – da ingen deler av kvinnebeveglsen har gått inn for full legalisering av pornografien men mer vært et prioteringsspørsmål og et alliansepørsmål. En forbudslinje vil nok bremse opp for en ytterligere ekspansjon av pornoindustrien, men havne lett i allianse med konservative krefter som både er kvinneundertrykkende og seksualundertrykkende. En kamp mot pornografien ”over brei front” - som inkluderer både AKP og Kristelig Folkeparti i norsk partisammenheng – setter lokk på en debatt om hvordan seksualiteten skal frigjøres. Den overser reelle behov for seksuell stimulans og støtter utviklingen av en nypuritanisme med nye myter og en idealisering av en ”ren” seksualitet - helst innen kjernefamiliens rammer. Den gir ikke noe alternativ til pornografien. Den gir ikke erotikken noen grobunn.
B. B.

Se også: Erotikk, Seksualitet.

Portugal
Hovedstad: Lisboa
Sjølstendighet: Lang sjølstendighet
Politisk system: Parlamentarisk demokrati
Flateinnhold: 92 082 km²
Folkemengde i 1973: 8 564 000
Årlig vekst i folkemengden 1970-73: - 0,4 %
Jordbruksareal pr. Innbygger: 4,8 da
Nasjonalprodukt (NP) pr. Innb. 1973:1 308 $
Årlig vekst i NP pr. Innb. 1970-74: 9,0 %
Inflasjonsrate i 1975: 10,2 %
Sysselsatte i primærnæring: 29,6 %
Sysselsatte i industri: 30,1 %
Sysselsatte i handel og tjenesteyting: 30,5 %
Yrkesaktivitet: 57,6 %
Kvinnedel av yrkesaktiv befolkning: 25,3 %
Eksportensidighet: Klær, tekstiler, 27,3 %
Viktigste handelspartner 1975: i-land, 74,1
Energibruk pr. Innbygger: Lav, 1176 kke
Del av befolkningen bosatt i storbyer: 23,4 %
Lese- og skrivekyndighet: 62 %
Dagsaviser, opplag pr. 1000 innb., 1972: 87
Spedbarnsdødelighet: 4,48 %
Døde i trafikkulykker pr. 100 000 Innb.: 28,9
Sjølmordsrate (Døde pr. 100 000 innb.): 8,6
Mordrate (Drepte pr. 100 000 innb.): 1,3
Militærutgifter pr. Innb. 1973: 63,27 $
Tilslutning til militærallianse: NATO

Etter kongedømmets fall i 1910 og en politisk ustabil republikk tok de militære makten i Portugal i 1926. På grunn av økonomisk krise overlot de snart makten til økonomiprofessoren Salazar som styrte landet diktatorisk - med hærens og overklassens godkjennelse - fram til 1969. Hans etterfølger Caetano varslet større frihet, men selv om enkelte av de mest fascistiske trekkene ved regimet ble mildnet, fortsatte undertrykkelsen av den politiske og kulturelle opposisjonen helt fram til militærkuppet 25 april 1974.

Bakgrunnen for kuppet
Portugal var på denne tida økonomisk dominert av store monopoler som utgjorde en brøkdel av antall bedrifter (0,4 %), men stod for 53 % av all aksjekapital i landet. Økonomien var for en stor del basert på at man utnyttet koloniene og var i all hovedsak styrt av vesteuropeiske investeringer, særlig innen de mest lønnsomme næringene.
Monopoliseringen av portugisisk industri etter krigen førte til vesentlige endringer i klassestrukturen. Mens bare halvparten av den aktive befolkningen var lønnsmottakere i 1940, var fire femdeler det i 1974. Størstedelen var industriarbeidere.
Jordbruket var også karakterisert av monopolisering. 1 % gardeiere kontrollerte halvparten av jorda. Av den millionen som var knyttet til jordbruket, var halvparten landarbeidere uten egen jord, og det var de som stod i spissen for okkupasjonene etter kuppet i 1974. Mange av okkupasjonene fant dessuten sted på udyrket jord som tilhørte dårlig utnyttede storgods. I 1960-70-åra skjedde det en utvikling bort fra jordbruket, som likevel beskjeftiget 28 % av befolkningen. Strømmen fra landsbygda gikk delvis til utlandet, over en halv million portugisere ble billig arbeidskraft i Vest-Europa.
De portugisiske kvinnene led - og lider - under de samme undertrykkelsesmekanismene som i andre Middelhavsland. Etter revolusjonen har det skjedd en viss utvidelse av kvinners formelle rettigheter i samfunnet. Kvinner må ikke lenger ha sin manns tillatelse for å ta arbeid, og de stilles nå likt med menn når det gjelder foreldreretten over fellesbarn i ekteskapet. Denne endringa trådte først i kraft i 1978. Tidligere hadde den fascistiske arbeidsmarkedsloven fra 1933 slått fast at kvinners lønnsarbeid burde begrenses av hensyn til moralen, moderskapet, familielivet og de sosiale velferdskravene. Ut fra dette hadde mannen rett til å bryte avtaler som hustruen hadde inngått, og mannen hadde uinnskrenket myndighet over barna.
Kvinnespørsmål kom fram i offentligheten ved en prosess mot tre feminister, ”De tre Maria'ene”. I 1972 ga de ut en bok som var svært frittalende etter daværende forhold. Men noen kvinnebevegelse av franske eller italienske dimensjoner har senere ikke utviklet seg.
Det som mer og mer preget Portugal i 1970-åra var den utmattende krigen mot frigjøringsbevegelsene i de afrikanske koloniene Angola, Mosambik og Portugisisk Guinea, og her finner vi den viktigste bakgrunnen for kuppet i 1974. Mens den gamle overklassen av godseiere og koloniale handelshus ønsket å forsvare det afrikanske imperiet til siste slutt, så den europeisk innstilte finanseliten større muligheter og effektivitet i et nykolonialistisk forhold til områdene i Afrika. Dette kunne gå parallelt med en sterkere integrering i vestlig økonomi.

25 april-bevegelsen
General Spinola som kort før kuppet brøt med regimet og ble revolusjonens første president, representerte den nykolonialistiske tankegangen. Selve kuppet ble imidlertid utført av en gruppe yngre offiserer, Kapteinbevegelsen (senere De væpnede styrkers Bevegelse, MFA). Den begynte som en protest mot dårlige yrkesvilkår og mot en krig som de så var tapt. Mange av dem var dessuten blitt politisk bevisstgjort - dels i kontakt med nyere marxistisk tenkning, dels i kontakt med de afrikanske frigjøringsbevegelsenes teorier og praksis. Da Spinola sommeren 1974 prøvde å bestemme utviklingen - særlig i kolonispørsmålet - presset MFA og venstrepartiene ham til å gå av (28 september 1974), og den kompromissdyktige general Costa Gomes tok over.
Det var åpenbart at det fantes politiske spenninger innen MFA, og utover høsten og vinteren var de mest radikale delene på offensiven. De sikret seg kontrollen over regjeringen og Revolusjonsrådet etter det mislykte Spinolakuppet 11 mars 1975, og kort etter fulgte en rekke viktige tiltak, bl.a. jordreformer og nasjonaliseringer som førte til vesentlige strukturendringer og en sterkere statlig kontroll av den monopoliserte portugisiske økonomien.
På denne tiden fikk kommunistene en viktig plass i administrasjonen, og enheten mellom det Moskvaorienterte kommunistpartiet og flere av de ledende offiserene, som statsminister Goncalves ble stadig mer åpenbar. En rekke offiserer sympatiserte også med enkelte av de mange og splittede bevegelsene på ytre venstre fløy, som anklaget kommunistene for sentralisme og byråkrati. Det var samtidig et markert forsøk på å isolere og uskadeliggjøre Sosialistpartiet og spesielt ledelsen rundt Mario Soares, som knyttet partiet til sosialdemokratiene i Nord-Europa, spesielt det vesttyske, som også ga viktig pengehjelp.
Etter valget på grunnlovgivende forsamling (som ga sosialistene 38 %, kommunistene og allierte 17, ytre venstre 4 og høyre 34) økte konflikten mellom sosialistene på den ene siden og kommunistene og MFA-ledelsen på den andre. Samtidig skjedde det en høyredreining innen hæren og blant befolkningen i Nord-Portugal. Valget hadde gitt bevis for det alle visste, at Portugal var delt sosialt og politisk i to: i Storgods- og industriområdene i sør dominerte kommunistene, mens de bare fikk et par prosent av stemmene i nord, der småbrukene og småindustrien dominerte. Likevel hadde de ved allmøter tatt over lokaladministrasjonen i en rekke byer. I flere av disse byene vendte befolkningen seg nå mot dem og stormet og satte fyr på kommunistkontorene.
Nå startet dessuten to offensiver rettet mot den militære og politiske ledelsen. Mario Soares og sosialistene, som hadde trukket seg fra koalisjonsregjeringen, arrangerte en rekke kjempemøter som dels reflekterte, dels forsterket misnøyen med regjeringen. Innen offiserbevegelsen forsøkte en nimannsgruppe rundt major Melo Antunes å motvirke kommunistpartiets dominans uten å bryte med den sosialistiske målsettingen. Resultatet var en ny bred koalisjonsregjering i september og enmilitær ledelse der Antunes-gruppa hadde en sentral plass. Dette betydde slutten på MFAs ønsker om et direkte demokrati bygd på bydels-, fabrikk- og soldatråd og representanter fra fagbevegelsen, og der MFA ble definert som en nasjonal frigjøringsbevegelse.

Høyredreining
Endringen gjorde likevel ikke slutt på de sosiale spenningene, og det var et økende press fra fagbevegelsen (kommunistledet) og rådsbevegelsen (dominert av ytre venstregrupper). Vendepunktet kom 25 november 1975. Et par spontane og isolerte oppstander i noen militærkaserner ble av de konservative offiserene og av sosialistpartiet tolket som et kommunistisk kuppforsøk og brukt som påskudd til en fullstendig utrenskning av de mest venstreorienterte offiserene, deriblant helten fra 25 april, Otelo de Carvalho.
Fra nå av fulgte en markant høyredreining i portugisisk politikk. Nøtraliseringen av gjenværende progressive offiserer fortsatte. Den nye sterke mann var genereal Eanes som i juni 1976 ble valgt til president med stort flertall, støttet av sosialistene og høyre. Valget på nasjonalforsamling to måneder tidligere - etter at en sosialistisk preget grunnlov var ferdigskrevet - ga fortsatt venstrepartiene flertall (sosialistene 35 %, kommunistene og allierte 16 %, ytre venstre 3 % og høyrepartiene 41%). Militært, økonomisk og utenlandsk press gjorde likevel en venstreregjering umulig. Sosialistpartiet dannet en mindretallsregjering alene og gikk våren 1978 inn i en koalisjon med det konservative kristeligdemokratiske CD høyredreiningen som dermed startet, ble mer markant under de følgende teknokratregjeringene som president Eanes var opphavsmann til, men som ikke hadde noen egentlig parlamentarisk basis.
De store økonomiske problemene og behovet for styrket kreditt i utlandet fikk regjeringene til å begrense eller annullere flere av 25 aprilrevolusjonens erobringer. Slusene ble åpnet for utenlandsk kapital, medlemmer av Caetanos tidligere politiske politi slapp ut av fengslene, mens ledende offiserer fra 25 april ble holdt under oppsikt og truet med rettssaker.
Mest kontroversiell var helomvendingen i jordreformpolitikken: okkuperte og enkelte eksproprierte storgarder ble levert tilbake til tidligere eiere. Landarbeidere som har gjort om godsene til kooperativer eller kollektiver er flere ganger blitt jagd vekk av Nasjonalgardens soldater.
Den ustabile politiske situasjonen har ført til splittelser og avskallinger både i sosialistpartiet og det borgerlige PSD. Samtidig ser man en viss polarisering med blant annet styrking av kommunistpartiet. Fagbevegelsen som opprinnelig ble organisert under kommunistisk ledelse i CGT-Intersindical, er også nå splittet. En konkurrerende fagorganisasjon UGT - angivelig vesttysk støttet - er dominert av sosialistpartiet og PSD. I jordbruk og industri står likevel fortsatt Intersindical sterkest.
H. N.

Se også: Angola, Guinea-Bissau, Mosambik.

Positivisme
Positivismen representerer det filosofiske standpunktet at all kunnskap er begrenset til sansedata, at slik kunnskap bare kan nås gjennom metodiskvitenskapelig observasjon av virkeligheten og at det bare finnes én form for vitenskapelig erkjennelse, nemlig dennaturvitenskapelige.
i sin klassiske form ble positivismen utformet ved Auguste Comtes positivistiske tære (se art. Comte. og til dels ved David Humes empirisme. I løpet av forrige århundre fikk positivismen stor utbredelse i europeisk tankning, bl.a. ved Herbert Spencers utviklingsfilosofi, Ernst Machs sanselære og Karl Kautskys marxisme. Viktige innledningsverk til den moderne positivismen (eller ”nypositivismen”) er Bertrand Russeil og Alfred N. Whiteheads logiske undersøkelser ”Principia Mathematica” (1910-13) og Ludwig Wittgensteins språkfilosofiske verk ”Tractatus Logico-Philosophicus” (1921).
Den moderne positivismen er først og fremst knyttet til den såkalte ”Wienerkretsen”, en gruppe av filosofer som samarbeidet fra slutten av 1920-årene inntil Moritz Schlick, kretsens leder, ble myrdet i 1936 og Hitler okkuperte Østerrike 11938. Foruten Schlick var Rudolf Carnap og Otto Neurath de førende teoretikerne. Til kretsens periferi hørte bl.a. Karl R. Popper og Arne Næss. Tilsvarende kretser fantes i Berlin rundt fysikeren Hans Reichenbach og i Warszawa rundt logikeren Alfred Tarski. Berlin og Wien samarbeidet om utgivelsen av tidsskriftet ”Erkenntnis”.
”Wienerkretsen” var militant motstander av metafysikken, og til metafysikken henførte den store deler av den filosofiske overleveringen Pro­grammet var å oppheve den tradisjonelle filosofiske refleksjonen over erkjennelse, moral, kunst og reli­gion til fordel for den strengt vitenskapelige utforskningen av verden.
”Wienerkretsen” anerkjente bare to typer av meningsfylte problemer: logiske eller empiriske. De ”ekte” problemene kan løses enten gjennom en formallogisk analyse av språket eller gjennom en empirisk-erfaringsvitenskapelig utforskning av verden. Metafysikkens emner er i overveiende grad verken logiske eller empiriske, og kan derfor avvises som ”skinnproblemer”. Hovedsakelig satset de logiske positivistene, med Carnap i spissen, på utviklingen av formallogikk og matematikk. Målsettingen var, slik den ble uttrykt i en programmatisk tittel av Carnap, ”Metafysikkens overvinnelse gjennom logisk analyse”. Andre, i første rekke Næss, søkte å iverksette positivismens program ad den empirisk-filosofiske vegen (se art. Næss).
Carnaps tanke var å utvikle et logisk universalspråk som skulle være felles for all vitenskap. Den fremste talsmann for ”Wienerkretsens” program om ”enhetsvitenskap” var imidlertid Neurath: Virkeligheten er av ett slag; vitenskapene utgjør en enhet; alle vitenskapelige utsagn kan uttrykkes i ett språk; virkeligheten kan utforskes gjennom én form for vitenskapelig metode. Høydepunktet i den vitenskapelige utviklingen er de moderne naturvitenskapene, og særlig fysikken. I en eksakt, objektiv form gir fysikken innsikt i naturens lovmessigheten og muliggjør derved herredømme og kontroll over utviklingen. Vitenskapene plasseres langs en rangstige avhengig av hvordan de står i forhold til fysikken som idealvitenskap. Mest uutviklet er ifølge Neurath ”åndsvitenskapene” (historie, litteratur etc.). I en mellomstilling står psykologi og sosiologi. Neurath, som selv oppfattet seg som marxist, var sterkt opptatt av å overføre positivismen til samfunnslæren, sosiologien. Det er ved å overta fysikkens eksakte tenkesett at sosiologien kan bli en moderne vitenskap. Innsikt i samfunnslovene kan gi menneskene styring og kontroll over utviklingen.
I amerikansk landflyktighet ga Neurath og Carnap ut ”International Encyclopedia of Unified Science” og i en kort periode ”Journal of Unified Science”. Wienerkretsens positivistiske tenkesett fikk stor betydning for utformingen av samfunnsvitenskapene i etterkrigstiden, særlig i USA og Skandinavia. Det kanskje mest sentrale navnet i denne forbindelsen er Paul F. Lazarsfeld, en annen flyktning fra Wien. Lazarsfelds tankegang er klart formulert bl.a. I forelesningen ”Hva er sosiologi?” som han holdt som gjesteprofessor i Oslo i 1948-49, og som seinere er blitt internasjonalt kjent gjennom C. Wright Mills kritikk av den i ”Den sosiologiske fantasi” (1959). Lazarsfeld trekker parallellen mellom natur- og samfunnsvitenskapene. Det er bare et tidsspørsmål ifølge Lazarsfeld når samfunnsvitenskapene vil være på samme høye, eksakte teoretiske nivå som naturvitenskapene. Målet er å etablere samfunnsvitenskapene som en sosial ingeniørkunst som kan bidra til å ”forstå og kontrollere samfunnets fenomener”.
Positivismen må i dag regnes som gjendrevet som filosofi og vitenskapsteori. For det første er positivismen blitt underminert innenfra av sineegne. Med utgangspunkt i den seine Wittgensteins skrifter har den språkanalytiske filosofien (den såkalte ”Oxford-filosofien”) orientert seg bort fra den formallogiske språkkonstruksjonen til undersøkelser av dagligspråket. En beslektet problemati­sering og kritikk av positivismen finner en i Næss' filosofiske studier siden 1960-tallet. I en spesiell stilling står Poppers vitenskapsfilosofiske kritikk siden 1930-årene: avvisning av noen sentrale synspunkter i Wienerkretsen uten å bryte med det positivistiske programmet. (Noen vil imidlertid regne også Popper til den ”antipositivistiske” filosofien, se art. Popper). For det andre har en rekke nyere studier, med utgangspunkt i hermeneutisk­ fenomenologisk og kritisk-dialektisk filosofi, vist at programmet om enhetsvitenskap bygger på sviktende teoretiske forutsetninger. Positivismens objektivistiske vitenskapsideal forutsetter at ethvert subjektivt element er eliminert, Men i de vitenska­pene som omhandler menneskets liv og ytringer i fortid og nåtid, vil subjektive fenomener som hen­sikt, intensjon, mening osv. være sentrale.
Overført til samfunns- og åndsvitenskapene blir dette idealet forfeilet: Menneskets liv og ytringer er gjennomsyret av subjektive fenomener som mening, hensikt, intensjon, bevissthet osv. Disse vitenskapene sikter derfor ikke mot årsaksforklaring ut fra universell lovmessighet, men mot menings­ forståelse av individuelle og subjektive uttrykk. Den viktigste kritikken av positivismen er i denne forbindelsen kommet fra de vesttyske teoretikerne Jürgen Habermas og Karl-Otto Apel og i norsk sammenheng fra Hans Skjervheim og Dag Østerberg.
R. S.

Se også: Hermeneutikk, Samfunnsvitenskap, Vitenskap, Vitenskapelig metode, Vitenskapsteori.
Litteratur: T. W. Adorno o.a.: Der Positivismusstreit in der deutschen Soziologie, Neuwied 1969. R. Slagstad (red.): Positivisme, dialektikk, materialisme, Oslo 1976.

Postfolkenes Fellesforbund
Se Postforbund, Norsk.

Postforbudn, Norsk (NPF)
Norsk Postforbund ble stiftet i 1901 og gikk inn i LO i 1918. NP17 organiserer ansatte/tjenstegjørende innen betjent- (bud), transport- og sorteringstjenesten, rengjøringspersonale og håndverkere i Postverket samt alle disse gruppenes arbeidsledelse.
NPF er et lavtlønnsforbund. Medlemstallet var pr. 1.1.79 på 8 126 (iberegnet ca. 1 100 pensjonister), ca. 20 % av medlemmene er kvinner. Medlemstallet er stigende. Organisasjonsprosenten er på ca. 97. Forbundet er tilslutta Statstjenestemannskartellet. Internasjonale kontakter: Post, telegraf og telefon internasjonalen (PTTI) og Nordiska postmanna union. Utgir fagbladet Postmannen. Formann: Erling Sandvig. Nestformann: Arthur Bauge. Adresse: Storgata 23 C, Oslo 1.
Forut for NPF var Budforeningen i Kristiania, som startet i 1881. Etterhvert kom flere foreninger i gang i de største byene, og de sluttet seg sammen i 1901 til det vi i dag kjenner som Norsk Postforbund. NP17 var i motsetning til Den norske Postorganisasjon (se art. Postorganisasjon) i startfasen ikke hovedsakelig en selskapsklubb, men ble startet for å bedre lønns- og arbeidsforholdene. Protokollen fra stiftelsesmøtet av budforeningen i Bergen i 1899 viser nødvendigheten av dette. Pga. arbeidstida måtte møtet starte klokka 23 og det måtte være ferdig til klokka 5 for da startet arbeidsdagen igjen.
Organisasjonen består av 36 kretser og avdelinger og styres mellom landsmøtene av et landsstyre på 30 medlemmer og et forbundsstyre på 9 medlemmer. Formann, nestformann og sekretæren er heltidsansatte. Det er ingen kvinner i sentralstyret, men første varamann er kvinne. De (tre) øvrige ansatte i sentralstyret er vanlig ansatte kontorassistenter.
NPF danner sammen med Den norske Postorganisasjon samarbeidsorganet Postfolkenes Fellesforbund. Dette ble stiftet i 1951. Sentralt er Postfolkenes Fellesforbund forhandlingspart overfor Postdirektoratet. Der det fins lokalavdelinger forhandler disse overfor distriktssjefene. Postfolkenes Fellesforbund ledes av et sekretariat med tre personer fra hvert forbund.
S. J. L.